I proposisjonen foreslås det lovendringer for å gjennomføre Europaparlaments-
og rådsdirektiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere og om oppheving
av rådsdirektiv 87/102/EØF (heretter omtalt som forbrukerkredittdirektivet)
i norsk rett. Videre foreslås det at kredittkjøpsloven og finansavtaleloven
kapittel 3 samordnes, ved at kredittkjøpsloven oppheves og virkeområdet
for finansavtaleloven utvides slik at denne loven gis virkning også
for kredittavtaler som i dag reguleres av kredittkjøpsloven. Det
foreslås også enkelte endringer i finansavtaleloven og andre lover
som ikke har sammenheng med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet.
Etter gjeldende rett suppleres finansavtaleloven og kredittkjøpsloven
av forskrifter. Departementet tar sikte på å fastsette supplerende
forskrifter til finansavtaleloven når lovendringene er vedtatt.
Etter gjeldende rett reguleres kredittavtaler hovedsakelig av
to forskjellige lover. Den sentrale loven på området er finansavtaleloven.
Denne loven gjelder for låneavtaler og lignende kreditt, men ikke kreditt
som omfattes av kredittkjøpsloven. Kredittkjøpsloven gjelder blant
annet for kreditt i forbindelse med kjøp av løsøre. Både kredittkjøpsloven
og finansavtaleloven regulerer kreditt både til forbrukere og næringsdrivende.
Reglene er i stor grad fravikelige i næringsforhold, og ufravikelige
i forbrukerforhold. Både finansavtaleloven og kredittkjøpsloven suppleres
av forskrifter.
Forbrukerkredittdirektivet regulerer kredittavtaler med forbrukere.
En nærmere fremstilling av direktivets innhold fremgår av de enkelte
punktene i proposisjonen som omhandler gjennomføringen av direktivets
bestemmelser i norsk rett. Ved en korrigering ble gjennomføringsfristen
satt til 11. juni 2010.
Direktivet inneholder i utgangspunktet ikke noen avgrensning
mot den type kredittavtaler som i dag faller inn under den norske
kredittkjøpsloven. Direktivets regler må dermed, dersom ikke annet
er fastsatt, gjennomføres med virkning for kredittavtaler som i
dag faller inn under både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven.
Dersom man opprettholder kredittkjøpsloven som en egen lov ved siden
av finansavtaleloven, vil det kunne medføre unødig dobbeltbehandling
av beslektede spørsmål. Hensynet til et enkelt og oversiktlig regelverk
tilsier at forbrukerkredittdirektivets bestemmelser bør gjennomføres
i ett og samme regelverk.
Departementet viser til at forslaget om en samordning av reglene
for kredittavtaler i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven mv.
har fått bred støtte i høringen, og foreslår at forslaget følges
opp. Dette vil gi et enklere regelverk.
Forbrukerkredittdirektivet er et såkalt fullharmoniseringsdirektiv.
Dette innebærer at det innenfor direktivets fullharmoniserende område
ikke kan opprettholdes eller fastsettes nasjonale regler som strider mot
direktivet. Det er derfor et sentralt spørsmål hva som er virkeområdet
for direktivet. Spørsmålet blir hva som skal anses som kredittavtaler
etter direktivet, og videre hvilke aspekter ved slike kredittavtaler som
blir regulert av direktivet. Departementet vurderer fullharmoniseringenes
rekkevidde nærmere i tilknytning til drøftelsen av de enkelte materielle
spørsmål i proposisjonen.
Kredittkjøpsloven gjelder for kjøp av løsøre på kreditt (kredittkjøp),
kontokredittavtaler, leie av løsøre i noen tilfeller og ytelse av
forbrukertjenester på kreditt. Når ikke noe annet er bestemt i loven,
gjelder den både forbrukerkredittkjøp og andre kredittkjøp. I begge
disse tilfellene er loven begrenset til kjøp av «løsøre» på kreditt.
Dette innebærer at det ikke vil være tale om et kredittkjøp eller
forbrukerkredittkjøp i tilfeller der det ytes kreditt til erverv
av fast eiendom.
Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 er knyttet opp
til «Låneavtaler mv.», og gjelder for «avtaler om lån» fra nærmere
bestemte långivere. Videre gjelder finansavtaleloven kapittel 3
tilsvarende for «lignende kreditter». Uttrykket er ment å fange
opp kredittordninger som det er mindre naturlig å omtale som lån,
men som har likhetstrekk med lån.
Departementet foreslår i hovedsak å følge opp utvalgets forslag
til angivelse av det saklige virkeområdet for reglene som skal gjennomføre
forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Departementet har imidlertid
foretatt enkelte språklige og lovtekniske justeringer sammenlignet
med utvalgets lovforslag.
Dette innebærer at departementet går inn for at finansavtaleloven
kapittel 3 skal gjelde for «kredittavtaler», og at dette uttrykket
defineres som «en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde
kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, kassakreditt eller annen tilsvarende
form for kreditt». Departementet foreslår at også næringsdrivende
kredittkunder skal omfattes av loven i likhet med gjeldende rett.
Videre går departementet inn for en noe videre angivelse av hvem som
kan anses som kredittgiver, enn det utvalget har foreslått.
Departementet er enig med utvalget i at begrepene betalingsutsettelse,
lån og rammekreditt (kassakreditt) er vidtfavnende, og at disse
begrepene må sies å omfatte alle de kredittsituasjoner som etter gjeldende
rett faller inn under virkeområdet til enten kredittkjøpsloven eller
finansavtaleloven kapittel 3. Formuleringen «annen tilsvarende form
for kreditt» er først og fremst påkrevd av hensyn til gjennomføringen
av direktivet, men vil også gjøre bestemmelsen utviklingsdyktig
ved at nye former for kreditt vil kunne falle innenfor virkeområdet
for lovreguleringen etter hvert som de utvikles.
Departementet har i likhet med utvalget funnet det nødvendig
å presisere at unntaket for avtaler om leiefinansiering omfatter
de tilfellene hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å
bli eier. Leiekjøp, som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde,
vil etter departementets syn falle innenfor den foreslåtte reguleringen
i finansavtaleloven kapittel 3. Ved leiekjøp vil det, i motsetning
til en avtale om leiefinansiering, være meningen at mottakeren skal
bli eier av tingen.
Departementet anser det videre som hensiktsmessig å avgrense
virkeområdet mot kredittavtaler der kreditten gis rente- og kostnadsfritt,
og kredittavtaler som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med
betalingen av en eksisterende forpliktelse. Når det ikke er knyttet
kostnader for kredittkunden til den kreditten som ytes, foreligger
det etter departementets syn mindre behov for å underlegge denne
typen kredittformer reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3.
Departementet legger videre til grunn at bruk av et faktureringskort
eller kredittkort innbærer at det ytes kreditt, og at slike produkter
dermed i utgangspunktet vil være omfattet av den foreslåtte reguleringen
i finansavtaleloven kapittel 3. For begge typer kort vil man imidlertid
i prinsippet kunne falle utenfor reguleringen dersom kreditten må
anses å være rente- og omkostningsfri. Etter departementets syn vil
det imidlertid sjelden ligge slik an at faktureringskort eller kredittkort
vil anses å være rente- og omkostningsfrie. Dette kriteriet må ut
fra forbrukerhensyn tolkes strengt.
Finansavtaleloven skiller ikke mellom realkreditt og andre former
for kreditt. Kredittavtaler som er sikret med pant i fast eiendom,
og kredittavtaler som finansierer erverv av fast eiendom, faller
etter gjeldende rett inn under virkeområdet for finansavtaleloven kapittel
3. Når direktivet gir medlemsstatene valgfrihet i dette spørsmålet,
finner departementet det ikke hensiktsmessig å bryte med det etablerte
norske systemet. Etter departementets syn vil det være en fordel både
for kredittgivere og kredittkunder at det i størst mulig grad gjelder
samme regler for kreditt uavhengig av hva kredittavtalen nærmere
gjelder.
Kredittkjøpslovens og finansavtalelovens skille mellom kunder
som er forbrukere, og andre kunder, typisk næringsdrivende, er begrunnet
i at det for forbrukere gjelder et større beskyttelsesbehov. Dette
har resultert i regler med stor grad av ufravikelighet.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å
la finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse på «kredittkunde»,
og da slik at formuleringen «fysisk eller juridisk person» innebærer
at både kredittkunder som er forbrukere, og kredittkunder som er
næringsdrivende, vil omfattes av reguleringen som gjennomfører direktivet
i norsk rett.
Departementet går inn for å videreføre gjeldende lovstruktur
når det gjelder graden av ufravikelighet og omfanget av reguleringen
med hensyn til om kredittkunden er forbruker eller næringsdrivende.
Direktivet krever uttrykkelig at medlemsstatene sikrer at forbrukere
ikke kan gi avkall på de rettigheter som følger av nasjonale gjennomføringsbestemmelser.
Når det gjelder selve forbrukerbegrepet, er det et spørsmål om
direktivet krever at den gjeldende forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven
og finansavtaleloven endres for å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon.
Departementet viser til at spørsmålet om gjennomføring av forbrukerbegrepet
i et EU-direktiv nylig ble vurdert i forbindelse med gjennomføringen
av de privatrettslige bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet
i norsk rett. Betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet
inneholder en identisk forbrukerdefinisjon, og begge direktivene gir
fullharmoniserte bestemmelser innenfor sitt virkeområde. Departementet
kan ikke se at det er slike forskjeller mellom forbrukerkredittdirektivet
og betalingstjenestedirektivet som skulle tilsi en ulik vurdering
av spørsmålet om innholdet i selve forbrukerdefinisjonen.
Etter finansavtaleloven gjelder lovens kapittel 3 for avtaler
om lån hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner er
långiver. Som «finansinstitusjon» regnes selskap, foretak eller
annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet. Finansavtaleloven
kapittel 3 gjelder også for lån der långiveren er en kommune eller
en fylkeskommune. Loven suppleres her av forskrift.
Kredittkjøpsloven definerer «kredittyter» som «selgeren og enhver
annen som yter kreditt, eller som fordringen på betaling av kjøpesum
eller tilbakebetaling av lån overdras til». En kredittyter i kredittkjøpslovens
forstand kan dermed være selgeren selv, dersom vedkommende både
opptrer i egenskap av selger og kredittyter, eller det kan være
enhver annen fysisk eller juridisk person som yter kreditt i forbindelse med
kredittkjøp mv. som omfattes av loven.
Departementet finner, med enkelte realitetsendringer, å kunne
slutte seg til utvalgets forslag til definisjon av «kredittgiver».
Begrepet «kredittgiver» foreslås som en fellesbetegnelse som erstatter
begrepet «långiver» i gjeldende finansavtalelov kapittel 3 med forskrifter
og begrepet «kredittyter» i kredittkjøpsloven med forskrifter. Første
del av definisjonen innebærer en videreføring av den angivelsen
av pliktsubjekter som i dag følger av finansavtaleloven. Den andre
delen av den foreslåtte definisjonen fastslår at ved kreditt til
en forbruker vil «enhver som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet»,
regnes som kredittgiver. Departementet anser som utvalget en slik
presisering nødvendig av hensyn til direktivets definisjon.
I tillegg til dette foreslår departementet at det av definisjonen
av kredittgiver i departementets lovforslag, sammenholdt med forslaget
til endring av finansavtaleloven § 1, fremgår at de tilfeller av
kredittyting som i dag omfattes av kredittkjøpsloven, og som skjer
mellom en næringsdrivende kredittgiver og en næringsdrivende kredittkunde,
også omfattes av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven
kapittel 3.
Departementet går videre inn for å lovfeste en definisjon av
«kredittformidler» som svarer til utvalgets forslag. Sammenlignet
med gjeldende rett representerer denne definisjonen en nyvinning,
idet verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven
inneholder noen uttrykkelig definisjon av begrepet kredittformidler.
Departementet viser til at utvalget synes å legge til grunn at
de former for mellommannsvirksomhet som faller innenfor direktivets
definisjon av kredittformidler, og som utvalget foreslår å følge
opp i sitt lovforslag, enten vil være finansmeglerforetak som regulert
i finansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finansrådgiver
i henhold til finansavtaleloven kapittel 6. Departementet forstår
det videre slik at utvalget legger til grunn at også en aksessorisk
kredittformidler vil kunne være finansagent etter gjeldende rett,
f.eks. der en vareselger i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler
til forbrukere.
Finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler mv. inneholder ingen
bestemmelser som definerer begreper som benyttes i kapitlet. En
generell definisjon av «forbruker» er imidlertid inntatt i finansavtaleloven.
Departementet foreslår i grove trekk å følge opp utvalgets forslag
til gjennomføring av direktivets definisjoner i artikkel 3 i finansavtaleloven.
Departementet deler utvalgets syn på at det både er nødvendig og
lovteknisk ønskelig med en egen definisjonskatalog i finansavtaleloven
kapittel 3. Etter departementets syn vil en slik bestemmelse både
kunne lette forståelsen av reglenes virkeområde og det mer konkrete
innholdet i de ulike direktivbaserte forpliktelsene. Departementet
vil dessuten generelt bemerke at det i lys av at forbrukerkredittdirektivet
er et fullharmoniseringsdirektiv, er hensiktsmessig at de norske gjennomføringsbestemmelsene
legges nært opp til direktivets formuleringer.
Når det gjelder gjennomgang av de ulike definisjonene, vises
det til proposisjonen.
Departementet foreslår en regel om at det ved enhver form for
markedsføring av kredittavtaler skal opplyses om effektiv rente
og fulle standardopplysninger i henhold til direktivet.
Etter departementets syn kan direktivet ikke tolkes slik at det
åpner for nasjonal valgfrihet når det gjelder hvilke opplysninger
det i tillegg til effektiv rente skal opplyses om ved markedsføring
av kredittavtaler. Konsekvensen av dette vil være at bestemmelser
som etter gjeldende rett fastsetter en plikt til å opplyse om andre
forhold enn effektiv rente, må endres for å bringes i samsvar med
direktivet. En slik tolkning vil dessuten være i samsvar med direktivets formål
på dette punktet – nemlig å oppnå en høyere grad av standardisering
av hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med markedsføring
av kredittavtaler. Standardløsninger vil gjøre det enklere for kredittkunden
å sammenligne ulike kredittilbud, og dette vil igjen kunne bidra
til økt konkurranse mellom de ulike tilbyderne av kreditt. Dersom
det skulle være opp til den enkelte medlemsstat å fastsette hvilke
opplysninger som skal angis i markedsføringen ut over opplysning
om effektiv rente, vil disse hensynene bare i liten grad bli ivaretatt.
Etter departementets syn er det et viktig forbrukerhensyn at forbrukerne settes
i stand til – på en enkel måte – å sammenligne ulike tilbud om kreditt.
Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven har bestemmelser
som pålegger den som gir kreditt, en opplysningsplikt overfor forbrukeren
før den konkrete avtalen blir inngått. Bestemmelsene om pre-kontraktuell
opplysningsplikt suppleres også av bestemmelser gitt i forskrift.
Kredittkjøpsloven angir at det skriftlig skal opplyses om kontantprisen,
kontantinnsatsen, kredittkostnadene, kredittkjøpsprisen, betalingsplanen,
effektiv rente og de avtalebestemmelser som kan føre til forandringer
i den effektive renten.
Finansavtaleloven regulerer långiverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt.
Den angir hvilke opplysninger som skal gis før «avtale om nedbetalingslån, herunder
annuitetslån» blir inngått. Det skal blant annet opplyses om effektiv
årlig rente, nominell årlig rente, gebyrer og andre lånekostnader
og låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling mv. De opplysningene som
långiveren er forpliktet til å gi før avtaleinngåelsen, skal gis
skriftlig. Videre gjelder forpliktelsen bare overfor en låntaker
som er forbruker.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til lovregulering
av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Departementet har vurdert
ulike lovtekniske løsninger, men er i likhet med utvalget kommet
til at det er mest hensiktsmessig å gjennomføre direktivets artikkel
5 til 7 i en felles lovbestemmelse. Plikten til å gi forbrukeren
fyllestgjørende forklaringer er imidlertid skilt ut som en egen
bestemmelse i lovforslaget. I tillegg tar departementet i samsvar
med utvalgets forslag sikte på å fastsette i forskrift visse supplerende
bestemmelser om den pre-kontraktuelle opplysningsplikten.
I spørsmålet om tidspunktet for når opplysningene skal gis, slutter
departementet seg til utvalgets forståelse av direktivets formulering
«i god tid før» forbrukeren blir bundet av avtalen, og foreslår
en lovbestemmelse i tråd med dette.
Departementet deler videre utvalgets syn på hvilke subjekter
som skal være pålagt pre-kontraktuell opplysningsplikt. Etter direktivet
er det «kredittyter og eventuelt kredittformidler» som er forpliktet
til å gi forbrukeren de aktuelle opplysningene før avtaleinngåelsen.
I likhet med utvalget foreslår departementet derfor at det i bestemmelsen
om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at forpliktelsen også
påhviler kredittformidlere.
Når det gjelder hvem som skal ha rett til å få opplysninger som
omfattes av bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt, deler
departementet utvalgets syn på at dette primært bør være forbeholdt kredittkunder
som er forbrukere. Dette er også ordningen etter gjeldende rett.
I likhet med utvalget mener departementet imidlertid at også kredittkunder som
er næringsdrivende, bør ha et visst vern etter bestemmelsen, og
fremmer forslag i tråd med dette.
Etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven gjelder det en plikt
for kredittgiveren til å fraråde en forbruker å ta opp kreditt.
Frarådingsplikten gjelder dersom kredittgiveren må anta at økonomisk
evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig
bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Dersom kredittgiveren
forsømmer sin frarådingsplikt, kan forbrukerens forpliktelse lempes.
Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven inneholder noen
bestemmelser som uttrykkelig pålegger en kredittgiver å vurdere
forbrukerens kredittverdighet.
Departementet slutter seg, med enkelte mindre justeringer, til
utvalgets forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 8 om
vurdering av forbrukerens kredittverdighet og artikkel 9 om databaser.
Forslaget har fått bred tilslutning i høringen.
Det oppstilles et krav om en «vesentlig» forhøyelse av det samlede
kredittbeløpet for at kredittvurderingsplikten skal inntre i tilfeller
av forhøyelse av et allerede innvilget kredittbeløp. Departementet
viser til at direktivet ikke gir rom for en annen løsning på dette
punktet. Direktivet benytter selv kvalifikasjonen «vesentlig» i
ordlyden, og har dermed etter departementets syn tatt stilling til
i hvilke tilfeller kredittvurderingsplikten skal inntre. Man kan
dermed ikke oppstille en plikt til kredittvurdering utenfor disse
tilfellene på områder som direktivet omfatter – noe som ville innebære
en uthuling av direktivets avgrensning. Hva som nærmere ligger i
vesentlighetskriteriet, vil bero på fremtidig rettspraksis fra EF-domstolen.
Etter departementets syn tilsier imidlertid hensynene bak forbrukerkredittdirektivet
en streng forståelse av vesentlighetskriteriet til vern for forbrukerne.
Departementet viser til at direktivet inneholder regler om forklaringsplikt
som må gjennomføres i norsk rett. Forklaringsplikten tar sikte på
å gi forbrukeren grunnlag for å vurdere hvilken kredittavtale som
er best egnet for ham eller henne på bakgrunn av vedkommendes behov
og finansielle situasjon. Departementet følger opp utvalgets realitetsforslag
til en ny bestemmelse om forklaringsplikt i finansavtaleloven.
Når det gjelder det nærmere innholdet i forklaringsplikten, slutter
departementet seg til utvalgets syn om at
«det nærmere innhold av forklaringsplikten i noen grad
må fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet,
forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor
betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske
situasjon».
Utvalget legger til grunn at forklaringsplikten også skal gjelde
for kredittformidlere. Departementet er enig i dette.
Departementet tilrår ikke at det lovfestes særskilte sanksjonsregler
ved overtredelse av kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten.
Dette betyr imidlertid ikke at man etter norsk rett ikke har anledning til
å sanksjonere pliktbrudd i slike tilfeller. Departementet mener
det er klart at alminnelige avtalerettslige regler om ugyldighet
og avtalerevisjon, herunder avtaleloven § 36, imøtekommer behovet
for sanksjon ved kredittgivers overtredelse av disse pliktene. Departementet
peker videre på at det, i forhold til kredittverdighet, i tillegg
er lovfestet lempingsregler knyttet til frarådingsplikten, som allerede
i seg selv i det vesentlige dekker behovet for lemping i disse tilfellene.
En ytterligere lovfesting av samme type regler på enkeltområder
vil bidra til å undergrave systemet med og kunnskapen om generelle
lempingsregler, og departementet går ikke inn for dette.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
de gjeldende bestemmelsene om frarådingsplikt i en ny, samlet bestemmelse
i finansavtaleloven som dekker frarådingsplikten etter de gjeldende
bestemmelsene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven.
Utvalget foreslår imidlertid en justering av formkravene i bestemmelsen
om frarådingsplikt med sikte på å gjøre den enda mer effektiv. Utvalget
foreslår at bestemmelsen om frarådingsplikt endres slik at frarådingen
skal gis både skriftlig og så vidt mulig også muntlig, og at forbrukeren
i tilfeller hvor det inngås kredittavtale på tross av frarådingen,
ved signatur skal bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig
og muntlig har frarådet vedkommende å oppta kreditten. Sammenlignet
med gjeldende rett er det nye at frarådingen også skal skje muntlig,
og at forbrukeren skal bekrefte frarådingen skriftlig. Departementet
er enig med utvalget i at en kombinasjon av skriftlig og muntlig
fraråding, samt bekreftelse av frarådingen, er egnet til å tydeliggjøre
for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag
er begrenset til å omfatte tilfeller hvor fraråding gis før inngåelse
av en kredittavtale. Departementet er enig i dette, og slutter seg
til utvalgets synspunkter om at muntlig fraråding er mindre egnet
i tilfeller hvor frarådingsplikten inntrer etter at kredittavtalen
er inngått.
Forbrukerrådet har i høringen tatt til orde for å innføre en
tilsvarende bestemmelse om muntlig fraråding og bekreftelse av frarådingen
i kausjonstilfellene. Departementet slutter seg til dette forslaget
og viser til at det allerede etter gjeldende rett gjelder en frarådingsplikt
også i kausjonsforhold. Når frarådingsplikten i kredittforholdet
justeres slik at frarådingen om mulig også skal gis muntlig mv.,
er det etter departementets syn naturlig å foreta en tilsvarende justering
av bestemmelsen om frarådingsplikt i kausjonsforhold.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 inneholder bestemmelser
om krav til kredittavtalens form og innhold. I norsk rett finner
man tilsvarende bestemmelser i kredittkjøpsloven når det gjelder
kredittkjøp og kontokreditt, og for låneavtaler i finansavtaleloven
og i forskrift.
Departementet slutter seg til forslaget fra et samlet utvalg
om å videreføre et system hvor bestemmelsen om avtalens form og
innhold i utgangspunktet gjelder generelt både for forbrukere og
andre kredittkunder. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag
om at visse krav til opplysninger i avtalen bare skal gjelde i forbrukerforhold,
og at det skal gjelde særlige krav til avtalens innhold dersom det
er tale om en avtale om kassakreditt eller annen rammekreditt. Når
det gjelder avtalens form, er departementet enig med utvalget i
at det er naturlig å forstå kravet om at avtalen skal «settes opp
på papir eller annet varig medium» i direktivet, som et krav til
at avtalen skal være skriftlig. Et krav om at kredittavtalen skal være
skriftlig, følger også av gjeldende norsk rett, og departementet
er enig med utvalget i at dette kravet bør videreføres. Et samlet
utvalg har videre foreslått at det inntas et krav til signatur av
avtalen. Departementet slutter seg til dette, og presiserer i likhet
med utvalget at kravet til signatur kan oppfylles både ved tradisjonell
signatur og e-signatur.
Departementet er kommet til at forslaget fra deler av utvalget
om at kravene til skriftlighet og signatur skal være vilkår for
kontraktsbinding, bør følges opp. Slike avtaler kan få store økonomiske
konsekvenser for forbrukeren.
Direktivet har i artikkel 12 og i artikkel 10 regler om opplysningsplikt
under kredittforholdet. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag, som tar sikte på å gjennomføre disse bestemmelsene i norsk
rett.
Direktivet artikkel 11 og 12 gjelder spørsmålet om en kredittgivers
plikt til å varsle forbrukeren før iverksettelse av renteendring
og endring av andre kredittkostnader. Det er uenighet i utvalget
når det gjelder forslaget om varslingsfristen for renteendringer
mv. til kundens skade.
Departementet legger til grunn at direktivet ikke er til hinder
for å ha nasjonale regler om bestemte varslingsfrister for renteendringer
i samsvar med ordningen etter den gjeldende finansavtaleloven. Det er
dermed ikke behov for, og etter departementets syn heller ikke ønskelig,
å begrense virkeområdet for varslingsfristen til kredittavtaler
som faller utenfor direktivets virkeområde. Departementet slutter
seg etter dette til forslaget fra deler av utvalgets medlemmer om
å videreføre dagens varslingsfrist på seks uker i finansavtaleloven
for alle kredittavtaler som omfattes av loven.
Direktivet artikkel 13 omhandler enkelte forhold knyttet til
tidsubegrensede kredittavtaler. Artikkelen gjelder forbrukerens
og kredittgiverens rett til å si opp en slik avtale.
Direktivet gir ingen nærmere definisjon av begrepet «tidsubegrenset
kredittavtale». Departementet legger til grunn at bestemmelsen får
anvendelse på kredittavtaler som gir kredittkunden rett til å disponere
kreditten så lenge han eller hun ønsker det. Det kan for eksempel
være avtaler om rammekreditt eller tilsvarende avtaler. Utenfor
faller andre typer avtaler hvor det er fastsatt et tidspunkt for
tilbakebetalingen, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse
av kreditten. Videre er departementet enig med utvalget i at kreditt
som forfaller til innfrielse ved påkrav, ikke omfattes av begrepet.
Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 13 i norsk rett,
kan departementet ikke se at andre bestemmelser i norsk rett er
tilstrekkelige for å oppfylle direktivets særskilte bestemmelse
om oppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler. Departementet går derfor
inn for å følge opp utvalgets forslag om en ny bestemmelse i finansavtaleloven.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 inneholder regler om forbrukerens
rett til å gå fra kredittavtalen uten å oppgi noen grunn for dette.
Direktivet omtaler denne retten som en angrerett. Etter artikkel
14 har forbrukeren en frist på 14 kalenderdager til å benytte seg
av angreretten.
I norsk rett inneholder verken finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven
regler om en slik rett til å gå fra avtalen. Derimot inneholder
angrerettloven bestemmelser om angrerett ved avtaler om finansielle tjenester.
Bestemmelsene kommer til anvendelse ved fjernsalg eller ved salg
utenfor fast utsalgssted.
Når det gjelder gjennomføringen av direktivet artikkel 14 i norsk
rett, har departementet i likhet med utvalget kommet til at bestemmelsen
om angrerett bør tas inn i finansavtaleloven. Etter departementets syn
hører den generelle reguleringen av angrerett ved kredittavtaler
naturlig sammen med finansavtalelovens øvrige bestemmelser om kredittavtaler.
Departementet går inn for å videreføre ordningen med at det ikke
skal være angrerett på fastrentekreditt. Når angreretten nå utvides
til å gjelde ikke bare i fjernsalgstilfellene, men også i situasjoner
med en mer tradisjonell avtaleinngåelse, tilsier dette etter departementets
syn i enda større grad enn tidligere at mulige nasjonale begrensninger
i angreretten opprettholdes. Departementet går likevel inn for å
gjøre begrenset unntak fra angreretten for fastrentetilfellene.
Unntaket vil etter lovforslaget gjelde for fastrentekreditt over
700 000 kroner. Departementet ser det ikke naturlig å la unntaket
omfatte mer enn fastrentekreditt da det er slike situasjoner som
synes mest praktiske i forbrukerforhold.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 inneholder regler om forbrukerens
rett til førtidig tilbakebetaling av kreditt. I norsk rett inneholder
kredittkjøpsloven og finansavtaleloven samt tilhørende forskrifter
regler om førtidig tilbakebetaling.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, en videreføring
av finansavtaleloven § 53. Denne bestemmelsen må antas å oppfylle
de krav som følger av direktivet artikkel 16 nr. 1. Etter forslaget
skal kredittkunden ha rett til å betale tilbake førtidig, og han eller
hun skal som utgangspunkt kun betale kredittkostnader for den utnyttede
kredittid, regnet frem til og med betalingsdagen. For kredittsituasjoner
som i dag faller inn under kredittkjøpsloven, vil dette medføre
en viss endring ved at den utnyttede kredittiden i enkelte tilfeller
etter gjeldende rett blir regnet frem til første ordinære forfallsdag
etter betaling.
Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 16 nr. 2, så krever
bestemmelsen at det i nasjonal rett gis regler om kredittgiverens
tapskompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.
Artikkel 16 nr. 2 setter tak for hvor høy denne kompensasjonen kan
være. Nasjonale myndigheter står imidlertid fritt til å bestemme
at kredittgiveren unntaksvis kan kreve en høyere kompensasjon dersom
det bevises at tapet overstiger beløpet fastsatt i medhold av artikkel
16 nr. 2. I likhet med utvalget går departementet inn for at den
nasjonale valgfriheten utnyttes, og at dette gjøres ved å videreføre
hovedtrekkene i den aktuelle bestemmelsen i finansavtaleloven.
Videre foreslår departementet at vilkårene i finansavtaleloven
videreføres, slik at kredittgiverens rett til kompensasjon ved førtidig
tilbakebetaling av fastrentekreditt er betinget av at dette følger
av avtalen, samt at en forbruker må ha blitt gjort kjent med kredittgiverens
rettigheter før avtalen ble inngått. Departementet legger til grunn
at slike betingelser for kredittgiverens rett til kompensasjon er
forenlig med direktivet, samt at en slik kompensasjon i praksis gjennomgående
vil være avtalefestet.
Departementet er videre enig med utvalget i at det er hensiktsmessig
å utnytte den mulighet som følger av direktivet til å gjøre begrensning
i kredittgiverens rett til tapskompensasjon. Ved at finansavtaleloven
kapittel 3 utvides til å omfatte kredittsituasjoner som i dag reguleres
av kredittkjøpsloven, vil disse tilfellene omfattes av finansavtalelovens
bestemmelse om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.
Departementet anser det som ønskelig at forbrukeren i enkelte tilfeller
fortsatt skal kunne slippe å betale kostnader for mer enn den benyttede
kredittid, typisk hvor man står overfor forbruksgjeld.
Spørsmålet som da reiser seg, er hvordan unntaket nærmere bør
utformes. Utvalget har valgt å knytte beløpsterskelen til det samlede
kredittbeløpet i stedet for beløpet som tilbakebetales førtidig.
Etter lovforslaget er kredittgiverens rett til kompensasjon betinget
av at kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner.
Departementet er kommet til at utvalgets forslag bør følges opp.
Det er ikke nødvendig å gjøre unntaket mer vidtrekkende enn hensynet
til forbrukerne tilsier. Ved å gjøre unntak for kredittilfeller
som ikke overstiger et kredittbeløp på kr 50 000, vil man i all hovedsak
fange opp tilfeller som i dag hører inn under kredittkjøpslovens
virkeområde.
Endelig går departementet inn for å gjennomføre artikkel 16 nr.
5 i forslaget til bestemmelse om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.
Etter denne bestemmelsen skal kredittgiverens kompensasjon ikke
overstige rentebeløpet som forbrukeren skulle ha betalt i løpet
av tidsrommet mellom den førtidige tilbakebetalingen og det avtalte
forfallstidspunktet.
En forbruker kan ha ulike krav og innsigelser mot selgeren eller
tjenesteyteren på grunnlag av en inngått kjøps- eller tjenesteavtale.
Det kan for eksempel være at leveringen er mangelfull. Forbrukeren
vil da kunne gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser som prisavslag,
erstatning og heving. Spørsmålet er i hvilken grad forbrukeren kan
fremsette krav og innsigelser som han eller hun måtte ha mot selgeren
eller tjenesteyteren, overfor kredittgiveren.
Direktivets artikkel 15 nr. 2 regulerer forbrukerens krav og
innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren i de tilfeller der
forbrukeren har inngått en såkalt «avtale om tilknyttet kreditt».
Dersom visse betingelser er til stede, har forbrukeren etter denne bestemmelsen
rett til å fremme de samme krav og innsigelser som han eller hun
måtte ha overfor selgeren, også overfor kredittgiveren. Direktivet
gir nasjonale myndigheter frihet til å regulere nærmere forhold
knyttet til om forbrukeren skal kunne gjøre et slikt krav gjeldende.
Departementet slutter seg til utvalgets flertall, samt et flertall
av høringsinstansene, som går inn for at forbrukeren skal ha rett
til å fremme krav og innsigelser mot kredittgiveren også i tilfeller
hvor forbrukeren har betalt med kredittkort i henhold til eksterne kortsystemer.
Når det gjelder terminologi, vil departementet bemerke at det her
siktes til de tilfeller der det regulært er knyttet en form for
kreditt til kortbruken. Dette må vurderes konkret for hver enkelt
avtale. Departementet går inn for å videreføre realiteten i kredittkjøpsloven
uendret, som ny bestemmelse i finansavtaleloven.
Departementet konkluderer med at direktivet ikke er til hinder
for å fastsette begrensninger i adgangen til å fremme krav mot kredittgiveren.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, å videreføre gjeldende
rett på dette punkt. Kredittgiverens ansvar vil fortsatt være begrenset
til det beløpet han har mottatt av forbrukeren, og forbrukeren vil
bare kunne gjøre gjeldende pengekrav mot kredittgiveren. I dette ligger
det en avgrensning mot krav om naturalprestasjoner.
Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad ansvaret for kredittgiveren
skal være subsidiært, er departementet, i likhet med utvalget, kommet
til at dette ligger innenfor den nasjonale lovgivers valgfrihet. Regelen
som i dag følger av kredittkjøpsloven om at forbrukeren i første
omgang må reklamere overfor sin direkte kontraktspart, synes å være
både praktisk og velbegrunnet. Departementet går derfor inn for
å opprettholde dagens rettstilstand også på dette punkt.
Direktivet artikkel 17 nr. 1 omhandler forbrukerens rett til
å gjøre innsigelser og krav gjeldende overfor erververen ved overdragelse
av kredittgiverens rettigheter. Artikkelen inneholder krav om at forbrukeren
i utgangspunktet skal underrettes om overdragelsen av kredittavtalen.
Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kommer til anvendelse
både ved overdragelse og pantsetting av kredittgiverens fordring.
Departementet finner det ikke tvilsomt at det er forenlig med direktivet
artikkel 17 nr. 1 at bestemmelsen om overdragelse også omfatter
pantsetting. Direktivet regulerer ikke pantsetting overhodet, og
departementet legger derfor til grunn at det er nasjonal valgfrihet
med hensyn til å regulere pantsetting på samme måte som overdragelse.
Etter gjeldende rett er forbrukerens rett til å fremme krav og
innsigelser overfor erververen begrenset til krav og innsigelser
på grunnlag av det underliggende rettsforholdet.
Departementet kan ikke se at det vil være i strid med direktivet
å begrense forbrukerens rett til å gjelde innsigelser og krav som
springer ut av det underliggende rettsforholdet. I kredittkjøpstilfellene
vil det underliggende forholdet være både kjøpsavtalen og kredittavtalen.
Departementet legger også til grunn at det er forenlig med artikkel
17 nr. 1 at motregningsretten ved andre krav reguleres av de alminnelige regler
for motregning. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens
rettstilstand.
I artikkel 17 nr. 2 er det bestemt at forbrukeren skal underrettes
ved overdragelse av fordringen. Tilsvarende regel er i dag inntatt
i finansavtaleloven, som pålegger långiveren en varslingsplikt.
Departementet mener det er hensiktsmessig å angi pliktsubjektet
i varslingsbestemmelsen. Det sørges med dette for klarhet om hvem
som skal sørge for varslingen. Departementet kan ikke se at dette
vil være i strid med direktivet da det bare dreier seg om en nærmere presisering
av direktivets bestemmelse.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 inneholder særlige regler
om kredittavtaler i form av «overtrekk», som krav til innholdet
i avtalen i tilfeller av overtrekk. I tillegg pålegges kredittgiveren
en plikt til å gi visse opplysninger under avtaleforholdet. Artikkel
18 nr. 2 omhandler også kredittgiverens opplysningsplikt, men da
i tilfeller hvor det har funnet sted betydelig overtrekk over en
periode som overstiger en måned.
Finansavtaleloven inneholder ingen særskilt regulering av kredittavtaler
i form av overtrekk. Den eneste bestemmelsen som omhandler overtrekk,
sier at kredittinstitusjonen ikke kan kreve overtrekksrente av kunden
før kunden har fått rimelig tid til å rette på forholdet. Forutsetningen
er at kunden har belastet kontoen i god tro.
Ut fra direktivets definisjon av overtrekk vil det bare anses
som overtrekk der det foreligger en stilltiende aksept av at forbrukeren
belaster kontoen for mer enn det som er innestående på kontoen.
Departementet foreslår at den nærmere reguleringen av overtrekk
bør skje i finansavtaleloven kapittel 3. Det sentrale er at overtrekk
er en form for kreditt og bør reguleres i tråd med dette.
Direktivet artikkel 23 pålegger medlemsstatene å fastsette regler
om sanksjoner mot overtredelse av de nasjonale bestemmelsene som
gjennomfører direktivet. Det følger av fortalen at valg av sanksjoner
i utgangspunktet er opp til medlemsstatene. Direktivets artikkel
20 inneholder regler om tilsyn og regulering av kredittgiveres virksomhet.
Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven inneholder regler
om sanksjoner av både offentligrettslig og privatrettslig karakter.
Spørsmålet er om disse bestemmelsene oppfyller de krav som følger
av artikkel 20 og 23, eller om det er nødvendig å innføre ytterligere
sanksjonsbestemmelser i finansavtaleloven.
Når det gjelder privatrettslige sanksjoner, går departementet,
i tråd med utvalgets forslag, inn for å videreføre gjeldende lovregulering
i finansavtaleloven. Bestemmelsene vil få anvendelse også i de tilfeller som
etter gjeldende rett faller inn under kredittkjøpslovens virkeområde.
Videre foreslår departementet å videreføre gjeldende rett når det
gjelder adgangen til lemping av kundens forpliktelser ved manglende overholdelse
av kredittgiverens frarådingsplikt. Departementet kan ikke se at
det er behov for ytterligere sanksjonsregler i finansavtaleloven.
Dagens kredittkjøpslov inneholder en regel om tilsyn med at bestemmelsene
i loven blir overholdt. Tilsynskompetansen ligger hos Forbrukerombudet. Finansavtaleloven
inneholder ingen særskilt tilsynsbestemmelse. Finanstilsynet har
imidlertid, i medhold av den vide fullmaktsbestemmelsen i finanstilsynsloven,
kompetanse til å føre tilsyn med finansinstitusjonenes virksomhet.
Uavhengig av hvilken forståelse av artikkel 20 som legges til
grunn, er det etter departementets syn ikke nødvendig å ta inn en
tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven for å oppfylle forbrukerkredittdirektivet.
Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag
om en egen tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3. Ved
at kredittkjøpsloven oppheves, er det viktig å sørge for at tilsynskompetansen
etter denne loven videreføres.
For å få en effektiv gjennomføring av tilsynet bør tilsynsbestemmelsen
suppleres med en bestemmelse om en lovbestemt plikt til etter forespørsel
å gi informasjon til tilsynsorganet. Departementet foreslår derfor
en bestemmelse om slik opplysningsplikt i tråd med utvalgets forslag.
Endelig reiser det seg et spørsmål om det bør inntas regler om
pålegg og tvangsmulkt i finansavtaleloven. Utvalget er delt i synet
på dette spørsmålet, mens de høringsinstansene som har kommentert spørsmålet,
gir sin støtte til at det tas inn slike regler i finansavtaleloven.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at forslaget
om å innføre en bestemmelse om pålegg og tvangsmulkt i finansavtaleloven,
etter mønster av finansieringsvirksomhetsloven, bør følges opp.
En kredittavtale kan ha tilknytning til flere land. Det kan for
eksempel være at en kunde bosatt i Norge inngår en kredittavtale
med en finansinstitusjon som har forretningssted i Danmark. Det
oppstår da et spørsmål om rettsvalg, det vil si hvilket lands rett som
skal gjelde ved tvister mellom partene.
Hvilket lands rett som skal anvendes, kan følge av nasjonale
rettsvalgsregler eller av internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet.
På området for kredittavtaler inneholder ikke kredittkjøpsloven
bestemmelser om rettsvalg, mens finansavtaleloven omhandler anvendelse
av norsk rett i tilfeller hvor en forbruker bosatt i Norge har inngått
en avtale med en institusjon hjemmehørende i et annet land. Etter
denne bestemmelsen skal norsk rett gjelde for avtalen dersom institusjonen
har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket,
og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen
skal kunne inngås. Videre får norsk rett anvendelse dersom institusjonen
eller en representant for denne eller en megler her i riket har
mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller dersom
avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med
erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering
av ervervet, og reisen er arrangert av institusjonen, eller av selger
i forståelse med institusjonen. Hensikten med bestemmelsen er å
sikre at finansavtaler som reelt sett har sin nærmeste tilknytning
til Norge, blir behandlet etter norske rettsregler. I tillegg har
finansavtaleloven en bestemmelse som fastsetter at en bestemmelse
som ikke kan fravikes til skade for en forbruker, ikke kan settes
til side ved avtale om at fremmed rett skal anvendes.
Departementet slutter seg til utvalgets forståelse av direktivet
artikkel 22 nr. 4. Bestemmelsen innebærer begrensninger i adgangen
til å gjøre avtale om rettsvalg. Etter direktivet kan ikke en avtale
om rettsvalg føre til at forbrukeren får et dårligere vern enn direktivets
bestemmelser gir. For at begrensningen i avtalefriheten skal komme
til anvendelse, må for det første lovgivningen til en stat utenfor
EØS velges, og for det andre må kredittavtalen ha nær tilknytning
til en EØS-stats territorium. Direktivet synes også å forutsette
at det uten avtale ville vært retten i EØS-staten som gjaldt. Ellers
ville ikke forbrukeren ved avtalen om lovvalget «fratas» det vernet
som direktivet gir. Direktivet pålegger medlemsstatene å gjennomføre nødvendige
tiltak for å oppfylle denne forpliktelsen.
Departementet er enig med utvalget i at finansavtaleloven § 3
ikke er tilstrekkelig for å oppfylle den forpliktelsen som påhviler
medlemsstatene etter artikkel 22 nr. 4. Departementet vil foreslå
en bestemmelse i samsvar med utvalgets forslag for å sørge for en
klar gjennomføring av direktivet på dette punktet.
Kredittkjøpsloven med forskrifter inneholder flere bestemmelser
som ligger utenfor forbrukerkredittdirektivets virkeområde. I norsk
rett står man dermed i utgangspunktet fritt til å videreføre, endre
eller oppheve disse bestemmelsene.
Departementet gjennomgår bestemmelser i kredittkjøpsloven som
faller utenfor området til forbrukerkredittdirektivet, og vurderer
om det er ønskelig at disse bestemmelsene videreføres i realiteten
eller om det bør foretas enkelte endringer. Bestemmelsene dette
gjelder, er kredittkjøpsloven § 2 om ufravikelighet ved kjøp med
salgspant, kredittkjøpsloven § 10 om avregning av gjeldsposter,
kredittkjøpsloven § 12 om plikt til å betale før forfall, de særlige
bestemmelsene om salgspant i kredittkjøpsloven §§ 14 til 19 og kredittkjøpsloven
§ 29 om forbrukerleie. Det vises til proposisjonen for en gjennomgang
av disse bestemmelsene.
Det vises også til proposisjonen for en gjennomgang av en del
endringsforslag som gjennomgås, men ikke følges opp.
Utvalget ble i mandatet bedt om å vurdere om finansavtaleloven
§ 57 fjerde ledd bør oppheves. Bakgrunnen for at departementet ba
utvalget vurdere spørsmålet, er at det i juridisk teori har vært
reist spørsmål om opphevelse av bestemmelsen.
Finansavtaleloven § 57 tredje og fjerde ledd bestemmer når en
kausjonist skal regnes som forbruker etter finansavtaleloven kapittel
4. Dette er bestemmelser som er særlig tilpasset kausjonstilfellene.
Betydningen av å konstatere om noen er forbruker, er i kausjonskapitlet
som ellers i loven at bestemmelsene ikke kan fravikes til skade
for forbrukeren ved avtale.
Regelen er at en fysisk person som kausjonerer for en annens
gjeld, regnes som forbruker dersom kausjonens formål for kausjonisten
ikke hovedsakelig er knyttet til «kausjonistens næringsvirksomhet». Når
næringsvirksomhet drives i enkeltpersonforetak eller ansvarlig selskap
der deltakerne har ubegrenset personlig ansvar, vil deltakerne ikke
kunne stille kausjon for enkeltpersonforetakets eller selskapets
gjeld fordi de allerede er personlig ansvarlige for gjeldsforpliktelsene.
Deltakeren kan imidlertid stille kausjon for andre rettssubjekter
som et ledd i næringsvirksomheten, og dersom næringsvirksomheten
er organisert i et selskap med delt ansvar mellom deltakerne, kan
det være aktuelt for en deltaker å utvide sitt ansvar for selskapets
gjeld gjennom kausjon. Slike tilfeller vil klart være omfattet av
begrepet «kausjonistens næringsvirksomhet».
Dersom en fysisk person har en eierandel i et aksjeselskap eller
annet selskap med begrenset ansvar og kausjonerer for selskapets
gjeld, oppstår det spørsmål om kausjonisten skal identifiseres med
næringsvirksomhet i selskapet ved vurderingen etter finansavtaleloven
§ 57 tredje ledd. Dette spørsmålet er i dag søkt løst gjennom finansavtaleloven
§ 57 fjerde ledd.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å
oppheve finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.
Hensynet til sammenheng i regelverket taler etter departementets
oppfatning for at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves. Departementet
kan ikke se at det at virksomheten organiseres i et aksjeselskap,
i seg selv kan begrunne at aksjeeierne skal stilles annerledes i
spørsmålet om ufravikelig forbrukervern enn om virksomheten ble
organisert i foretak med ubegrenset deltakeransvar.
Virkningen av at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves,
vil være at tilfellene som tidligere falt inn under fjerde ledd,
vil måtte vurderes gjennom en tolking av begrepet «kausjonistens
næringsvirksomhet» i finansavtaleloven § 57 tredje ledd bokstav
a. Det vil i praksis i det enkelte tilfelle måtte tas stilling til
hvor sterk tilknytning mellom kausjonisten og aksjeselskapet som
skal til, før næringsvirksomheten i aksjeselskapet skal regnes som
«kausjonistens næringsvirksomhet» etter bestemmelsen. Man vil dermed
få en mer fleksibel regel enn det finansavtaleloven § 57 fjerde
ledd i dag åpner for, med større rom for konkrete vurderinger av
tilknytningsforholdet mellom kausjonisten og aksjeselskapet.
Kredittkjøpsloven § 7 fastsetter at Kongen kan gi forskrift om
kontantinnsats ved kredittkjøp i forbrukerforhold. Med hjemmel i
denne bestemmelsen er det gitt regler om kontantinnsats i forskrift.
Spørsmålet er om det er ønskelig å videreføre gjeldende regler om
kontantinnsats i kredittkjøpstilfellene. Forbrukerkredittdirektivet
har ikke regler om kontantinnsats. Direktivet er dermed ikke til
hinder for å videreføre reglene.
Departementet er kommet til at gjeldende regler om kontantinnsats
bør videreføres med sikte på å gi forbrukerne beskyttelse i tilfeller
hvor dette måtte være aktuelt. Departementet viser til at utvalgets mindretall
og enkelte høringsinstanser peker på tilfeller hvor et krav om kontantinnsats
fortsatt vil kunne ha betydning i praksis. Selv om egenkapitalen
kan skaffes til veie ved kredittopptak hos andre enn selgeren, vil
et ekstra ledd i kjøpsprosessen kunne bidra til at kjøperen vurderer
kredittopptaket på en grundigere måte. Det er også av betydning
at man her står overfor en etablert regel til beskyttelse av forbrukeren.
Departementet går derfor inn for å heve terskelen for når det
kreves kontantinnsats, til tilfeller hvor varens kontantpris overstiger
20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Departementet tar sikte på å videreføre kredittkjøpsforskriftens
regler om kontantinnsats i en ny forskrift om kredittavtaler.
Departementet bemerker at økonomiske og administrative konsekvenser
knyttet til gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet ikke kan
unngås.
Departementet forstår utvalget slik at det generelt ikke forventes
nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige
som følge av lovforslaget, og slutter seg til dette.
Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser for
private, ser departementet først på virkningen for kredittkundene.
Direktivets regler om opplysningsplikt vil bidra til å gjøre det
lettere for kredittkunden å orientere seg med tanke på ulike kredittilbud.
Videre vil reglene om forklaringsplikt og kredittvurdering samt
forslaget om en mer effektiv frarådingsplikt kunne bidra til at
kredittkunden ikke pådrar seg gjeld i tilfeller hvor vedkommende
bør avstå fra dette.
Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets vurderinger
av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget
for kredittgivere. Som utvalget peker på, vil lovforslaget ha konsekvenser
i form av omlegging av rutiner mv. Når det gjelder virkningen av
forslaget om at det skal gis en muntlig fraråding til kunden i tillegg
til en skriftlig, vil departementet peke på at frarådingen i seg
selv vil bidra til å redusere antall mislighold, og dermed også redusere
mulig tap for kredittgiverne. I tillegg må man se virkningen for
kredittgiverne i et bredere samfunnsmessig perspektiv.
Departementet følger opp utvalgets forslag om at loven skal tre
i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Gjennomføringsfristen for
direktivet er 11. juni 2010, og det tas sikte på å sette endringene
i kraft innen gjennomføringsfristens utløp. Finansinstitusjonene
har lenge vært kjent med at det vil komme endringer i lovreglene
om kredittavtaler som følge av forbrukerkredittdirektivet, og må
kunne forventes å tilpasse seg til lovendringene innen ikrafttredelsen. Departementet
foreslår en hjemmel for Kongen til å gi nærmere overgangsregler.
Det vises til proposisjonen for en vurdering av behovet for overgangsregler.