1.1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen foreslås det lovendringer for å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere og om oppheving av rådsdirektiv 87/102/EØF (heretter omtalt som forbrukerkredittdirektivet) i norsk rett. Videre foreslås det at kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3 samordnes, ved at kredittkjøpsloven oppheves og virkeområdet for finansavtaleloven utvides slik at denne loven gis virkning også for kredittavtaler som i dag reguleres av kredittkjøpsloven. Det foreslås også enkelte endringer i finansavtaleloven og andre lover som ikke har sammenheng med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet.

Etter gjeldende rett suppleres finansavtaleloven og kredittkjøpsloven av forskrifter. Departementet tar sikte på å fastsette supplerende forskrifter til finansavtaleloven når lovendringene er vedtatt.

1.2 Gjeldende rett, forbrukerkredittdirektivet og valg av lovteknisk løsning

Etter gjeldende rett reguleres kredittavtaler hovedsakelig av to forskjellige lover. Den sentrale loven på området er finansavtaleloven. Denne loven gjelder for låneavtaler og lignende kreditt, men ikke kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven. Kredittkjøpsloven gjelder blant annet for kreditt i forbindelse med kjøp av løsøre. Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven regulerer kreditt både til forbrukere og næringsdrivende. Reglene er i stor grad fravikelige i næringsforhold, og ufravikelige i forbrukerforhold. Både finansavtaleloven og kredittkjøpsloven suppleres av forskrifter.

Forbrukerkredittdirektivet regulerer kredittavtaler med forbrukere. En nærmere fremstilling av direktivets innhold fremgår av de enkelte punktene i proposisjonen som omhandler gjennomføringen av direktivets bestemmelser i norsk rett. Ved en korrigering ble gjennomføringsfristen satt til 11. juni 2010.

Direktivet inneholder i utgangspunktet ikke noen avgrensning mot den type kredittavtaler som i dag faller inn under den norske kredittkjøpsloven. Direktivets regler må dermed, dersom ikke annet er fastsatt, gjennomføres med virkning for kredittavtaler som i dag faller inn under både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Dersom man opprettholder kredittkjøpsloven som en egen lov ved siden av finansavtaleloven, vil det kunne medføre unødig dobbeltbehandling av beslektede spørsmål. Hensynet til et enkelt og oversiktlig regelverk tilsier at forbrukerkredittdirektivets bestemmelser bør gjennomføres i ett og samme regelverk.

Departementet viser til at forslaget om en samordning av reglene for kredittavtaler i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven mv. har fått bred støtte i høringen, og foreslår at forslaget følges opp. Dette vil gi et enklere regelverk.

Forbrukerkredittdirektivet er et såkalt fullharmoniseringsdirektiv. Dette innebærer at det innenfor direktivets fullharmoniserende område ikke kan opprettholdes eller fastsettes nasjonale regler som strider mot direktivet. Det er derfor et sentralt spørsmål hva som er virkeområdet for direktivet. Spørsmålet blir hva som skal anses som kredittavtaler etter direktivet, og videre hvilke aspekter ved slike kredittavtaler som blir regulert av direktivet. Departementet vurderer fullharmoniseringenes rekkevidde nærmere i tilknytning til drøftelsen av de enkelte materielle spørsmål i proposisjonen.

1.3 Gjennomføring av direktivets regler om virkeområde og definisjoner

1.3.1 Saklig virkeområde – hvilke kredittavtaler som omfattes

Kredittkjøpsloven gjelder for kjøp av løsøre på kreditt (kredittkjøp), kontokredittavtaler, leie av løsøre i noen tilfeller og ytelse av forbrukertjenester på kreditt. Når ikke noe annet er bestemt i loven, gjelder den både forbrukerkredittkjøp og andre kredittkjøp. I begge disse tilfellene er loven begrenset til kjøp av «løsøre» på kreditt. Dette innebærer at det ikke vil være tale om et kredittkjøp eller forbrukerkredittkjøp i tilfeller der det ytes kreditt til erverv av fast eiendom.

Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 er knyttet opp til «Låneavtaler mv.», og gjelder for «avtaler om lån» fra nærmere bestemte långivere. Videre gjelder finansavtaleloven kapittel 3 tilsvarende for «lignende kreditter». Uttrykket er ment å fange opp kredittordninger som det er mindre naturlig å omtale som lån, men som har likhetstrekk med lån.

Departementet foreslår i hovedsak å følge opp utvalgets forslag til angivelse av det saklige virkeområdet for reglene som skal gjennomføre forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Departementet har imidlertid foretatt enkelte språklige og lovtekniske justeringer sammenlignet med utvalgets lovforslag.

Dette innebærer at departementet går inn for at finansavtaleloven kapittel 3 skal gjelde for «kredittavtaler», og at dette uttrykket defineres som «en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, kassakreditt eller annen tilsvarende form for kreditt». Departementet foreslår at også næringsdrivende kredittkunder skal omfattes av loven i likhet med gjeldende rett. Videre går departementet inn for en noe videre angivelse av hvem som kan anses som kredittgiver, enn det utvalget har foreslått.

Departementet er enig med utvalget i at begrepene betalingsutsettelse, lån og rammekreditt (kassakreditt) er vidtfavnende, og at disse begrepene må sies å omfatte alle de kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under virkeområdet til enten kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3. Formuleringen «annen tilsvarende form for kreditt» er først og fremst påkrevd av hensyn til gjennomføringen av direktivet, men vil også gjøre bestemmelsen utviklingsdyktig ved at nye former for kreditt vil kunne falle innenfor virkeområdet for lovreguleringen etter hvert som de utvikles.

Departementet har i likhet med utvalget funnet det nødvendig å presisere at unntaket for avtaler om leiefinansiering omfatter de tilfellene hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli eier. Leiekjøp, som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde, vil etter departementets syn falle innenfor den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Ved leiekjøp vil det, i motsetning til en avtale om leiefinansiering, være meningen at mottakeren skal bli eier av tingen.

Departementet anser det videre som hensiktsmessig å avgrense virkeområdet mot kredittavtaler der kreditten gis rente- og kostnadsfritt, og kredittavtaler som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med betalingen av en eksisterende forpliktelse. Når det ikke er knyttet kostnader for kredittkunden til den kreditten som ytes, foreligger det etter departementets syn mindre behov for å underlegge denne typen kredittformer reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet legger videre til grunn at bruk av et faktureringskort eller kredittkort innbærer at det ytes kreditt, og at slike produkter dermed i utgangspunktet vil være omfattet av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. For begge typer kort vil man imidlertid i prinsippet kunne falle utenfor reguleringen dersom kreditten må anses å være rente- og omkostningsfri. Etter departementets syn vil det imidlertid sjelden ligge slik an at faktureringskort eller kredittkort vil anses å være rente- og omkostningsfrie. Dette kriteriet må ut fra forbrukerhensyn tolkes strengt.

Finansavtaleloven skiller ikke mellom realkreditt og andre former for kreditt. Kredittavtaler som er sikret med pant i fast eiendom, og kredittavtaler som finansierer erverv av fast eiendom, faller etter gjeldende rett inn under virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3. Når direktivet gir medlemsstatene valgfrihet i dette spørsmålet, finner departementet det ikke hensiktsmessig å bryte med det etablerte norske systemet. Etter departementets syn vil det være en fordel både for kredittgivere og kredittkunder at det i størst mulig grad gjelder samme regler for kreditt uavhengig av hva kredittavtalen nærmere gjelder.

1.3.2 Rettighetssubjekter

Kredittkjøpslovens og finansavtalelovens skille mellom kunder som er forbrukere, og andre kunder, typisk næringsdrivende, er begrunnet i at det for forbrukere gjelder et større beskyttelsesbehov. Dette har resultert i regler med stor grad av ufravikelighet.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å la finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse på «kredittkunde», og da slik at formuleringen «fysisk eller juridisk person» innebærer at både kredittkunder som er forbrukere, og kredittkunder som er næringsdrivende, vil omfattes av reguleringen som gjennomfører direktivet i norsk rett.

Departementet går inn for å videreføre gjeldende lovstruktur når det gjelder graden av ufravikelighet og omfanget av reguleringen med hensyn til om kredittkunden er forbruker eller næringsdrivende. Direktivet krever uttrykkelig at medlemsstatene sikrer at forbrukere ikke kan gi avkall på de rettigheter som følger av nasjonale gjennomføringsbestemmelser.

Når det gjelder selve forbrukerbegrepet, er det et spørsmål om direktivet krever at den gjeldende forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven endres for å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon. Departementet viser til at spørsmålet om gjennomføring av forbrukerbegrepet i et EU-direktiv nylig ble vurdert i forbindelse med gjennomføringen av de privatrettslige bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet i norsk rett. Betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet inneholder en identisk forbrukerdefinisjon, og begge direktivene gir fullharmoniserte bestemmelser innenfor sitt virkeområde. Departementet kan ikke se at det er slike forskjeller mellom forbrukerkredittdirektivet og betalingstjenestedirektivet som skulle tilsi en ulik vurdering av spørsmålet om innholdet i selve forbrukerdefinisjonen.

1.3.3 Pliktsubjekter

Etter finansavtaleloven gjelder lovens kapittel 3 for avtaler om lån hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner er långiver. Som «finansinstitusjon» regnes selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet. Finansavtaleloven kapittel 3 gjelder også for lån der långiveren er en kommune eller en fylkeskommune. Loven suppleres her av forskrift.

Kredittkjøpsloven definerer «kredittyter» som «selgeren og enhver annen som yter kreditt, eller som fordringen på betaling av kjøpesum eller tilbakebetaling av lån overdras til». En kredittyter i kredittkjøpslovens forstand kan dermed være selgeren selv, dersom vedkommende både opptrer i egenskap av selger og kredittyter, eller det kan være enhver annen fysisk eller juridisk person som yter kreditt i forbindelse med kredittkjøp mv. som omfattes av loven.

Departementet finner, med enkelte realitetsendringer, å kunne slutte seg til utvalgets forslag til definisjon av «kredittgiver». Begrepet «kredittgiver» foreslås som en fellesbetegnelse som erstatter begrepet «långiver» i gjeldende finansavtalelov kapittel 3 med forskrifter og begrepet «kredittyter» i kredittkjøpsloven med forskrifter. Første del av definisjonen innebærer en videreføring av den angivelsen av pliktsubjekter som i dag følger av finansavtaleloven. Den andre delen av den foreslåtte definisjonen fastslår at ved kreditt til en forbruker vil «enhver som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet», regnes som kredittgiver. Departementet anser som utvalget en slik presisering nødvendig av hensyn til direktivets definisjon.

I tillegg til dette foreslår departementet at det av definisjonen av kredittgiver i departementets lovforslag, sammenholdt med forslaget til endring av finansavtaleloven § 1, fremgår at de tilfeller av kredittyting som i dag omfattes av kredittkjøpsloven, og som skjer mellom en næringsdrivende kredittgiver og en næringsdrivende kredittkunde, også omfattes av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet går videre inn for å lovfeste en definisjon av «kredittformidler» som svarer til utvalgets forslag. Sammenlignet med gjeldende rett representerer denne definisjonen en nyvinning, idet verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder noen uttrykkelig definisjon av begrepet kredittformidler.

Departementet viser til at utvalget synes å legge til grunn at de former for mellommannsvirksomhet som faller innenfor direktivets definisjon av kredittformidler, og som utvalget foreslår å følge opp i sitt lovforslag, enten vil være finansmeglerforetak som regulert i finansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finansrådgiver i henhold til finansavtaleloven kapittel 6. Departementet forstår det videre slik at utvalget legger til grunn at også en aksessorisk kredittformidler vil kunne være finansagent etter gjeldende rett, f.eks. der en vareselger i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler til forbrukere.

1.3.4 Definisjonskatalog

Finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler mv. inneholder ingen bestemmelser som definerer begreper som benyttes i kapitlet. En generell definisjon av «forbruker» er imidlertid inntatt i finansavtaleloven.

Departementet foreslår i grove trekk å følge opp utvalgets forslag til gjennomføring av direktivets definisjoner i artikkel 3 i finansavtaleloven. Departementet deler utvalgets syn på at det både er nødvendig og lovteknisk ønskelig med en egen definisjonskatalog i finansavtaleloven kapittel 3. Etter departementets syn vil en slik bestemmelse både kunne lette forståelsen av reglenes virkeområde og det mer konkrete innholdet i de ulike direktivbaserte forpliktelsene. Departementet vil dessuten generelt bemerke at det i lys av at forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, er hensiktsmessig at de norske gjennomføringsbestemmelsene legges nært opp til direktivets formuleringer.

Når det gjelder gjennomgang av de ulike definisjonene, vises det til proposisjonen.

1.4 Gjennomføring av direktivets regler om opplysningsplikt ved markedsføring og før avtaleinngåelse

1.4.1 Opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtale

Departementet foreslår en regel om at det ved enhver form for markedsføring av kredittavtaler skal opplyses om effektiv rente og fulle standardopplysninger i henhold til direktivet.

Etter departementets syn kan direktivet ikke tolkes slik at det åpner for nasjonal valgfrihet når det gjelder hvilke opplysninger det i tillegg til effektiv rente skal opplyses om ved markedsføring av kredittavtaler. Konsekvensen av dette vil være at bestemmelser som etter gjeldende rett fastsetter en plikt til å opplyse om andre forhold enn effektiv rente, må endres for å bringes i samsvar med direktivet. En slik tolkning vil dessuten være i samsvar med direktivets formål på dette punktet – nemlig å oppnå en høyere grad av standardisering av hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med markedsføring av kredittavtaler. Standardløsninger vil gjøre det enklere for kredittkunden å sammenligne ulike kredittilbud, og dette vil igjen kunne bidra til økt konkurranse mellom de ulike tilbyderne av kreditt. Dersom det skulle være opp til den enkelte medlemsstat å fastsette hvilke opplysninger som skal angis i markedsføringen ut over opplysning om effektiv rente, vil disse hensynene bare i liten grad bli ivaretatt. Etter departementets syn er det et viktig forbrukerhensyn at forbrukerne settes i stand til – på en enkel måte – å sammenligne ulike tilbud om kreditt.

1.4.2 Opplysningsplikt før inngåelse av kredittavtale

Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven har bestemmelser som pålegger den som gir kreditt, en opplysningsplikt overfor forbrukeren før den konkrete avtalen blir inngått. Bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt suppleres også av bestemmelser gitt i forskrift. Kredittkjøpsloven angir at det skriftlig skal opplyses om kontantprisen, kontantinnsatsen, kredittkostnadene, kredittkjøpsprisen, betalingsplanen, effektiv rente og de avtalebestemmelser som kan føre til forandringer i den effektive renten.

Finansavtaleloven regulerer långiverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt. Den angir hvilke opplysninger som skal gis før «avtale om nedbetalingslån, herunder annuitetslån» blir inngått. Det skal blant annet opplyses om effektiv årlig rente, nominell årlig rente, gebyrer og andre lånekostnader og låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling mv. De opplysningene som långiveren er forpliktet til å gi før avtaleinngåelsen, skal gis skriftlig. Videre gjelder forpliktelsen bare overfor en låntaker som er forbruker.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til lovregulering av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Departementet har vurdert ulike lovtekniske løsninger, men er i likhet med utvalget kommet til at det er mest hensiktsmessig å gjennomføre direktivets artikkel 5 til 7 i en felles lovbestemmelse. Plikten til å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer er imidlertid skilt ut som en egen bestemmelse i lovforslaget. I tillegg tar departementet i samsvar med utvalgets forslag sikte på å fastsette i forskrift visse supplerende bestemmelser om den pre-kontraktuelle opplysningsplikten.

I spørsmålet om tidspunktet for når opplysningene skal gis, slutter departementet seg til utvalgets forståelse av direktivets formulering «i god tid før» forbrukeren blir bundet av avtalen, og foreslår en lovbestemmelse i tråd med dette.

Departementet deler videre utvalgets syn på hvilke subjekter som skal være pålagt pre-kontraktuell opplysningsplikt. Etter direktivet er det «kredittyter og eventuelt kredittformidler» som er forpliktet til å gi forbrukeren de aktuelle opplysningene før avtaleinngåelsen. I likhet med utvalget foreslår departementet derfor at det i bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at forpliktelsen også påhviler kredittformidlere.

Når det gjelder hvem som skal ha rett til å få opplysninger som omfattes av bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt, deler departementet utvalgets syn på at dette primært bør være forbeholdt kredittkunder som er forbrukere. Dette er også ordningen etter gjeldende rett. I likhet med utvalget mener departementet imidlertid at også kredittkunder som er næringsdrivende, bør ha et visst vern etter bestemmelsen, og fremmer forslag i tråd med dette.

1.5 Gjennomføring av direktivets regler om vurdering av kundens kredittverdighet. Forklarings- og frarådingsplikt

Etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven gjelder det en plikt for kredittgiveren til å fraråde en forbruker å ta opp kreditt. Frarådingsplikten gjelder dersom kredittgiveren må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Dersom kredittgiveren forsømmer sin frarådingsplikt, kan forbrukerens forpliktelse lempes.

Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven inneholder noen bestemmelser som uttrykkelig pålegger en kredittgiver å vurdere forbrukerens kredittverdighet.

1.5.1 Vurdering av kundens kredittverdighet

Departementet slutter seg, med enkelte mindre justeringer, til utvalgets forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 8 om vurdering av forbrukerens kredittverdighet og artikkel 9 om databaser. Forslaget har fått bred tilslutning i høringen.

Det oppstilles et krav om en «vesentlig» forhøyelse av det samlede kredittbeløpet for at kredittvurderingsplikten skal inntre i tilfeller av forhøyelse av et allerede innvilget kredittbeløp. Departementet viser til at direktivet ikke gir rom for en annen løsning på dette punktet. Direktivet benytter selv kvalifikasjonen «vesentlig» i ordlyden, og har dermed etter departementets syn tatt stilling til i hvilke tilfeller kredittvurderingsplikten skal inntre. Man kan dermed ikke oppstille en plikt til kredittvurdering utenfor disse tilfellene på områder som direktivet omfatter – noe som ville innebære en uthuling av direktivets avgrensning. Hva som nærmere ligger i vesentlighetskriteriet, vil bero på fremtidig rettspraksis fra EF-domstolen. Etter departementets syn tilsier imidlertid hensynene bak forbrukerkredittdirektivet en streng forståelse av vesentlighetskriteriet til vern for forbrukerne.

1.5.2 Forklaringsplikt

Departementet viser til at direktivet inneholder regler om forklaringsplikt som må gjennomføres i norsk rett. Forklaringsplikten tar sikte på å gi forbrukeren grunnlag for å vurdere hvilken kredittavtale som er best egnet for ham eller henne på bakgrunn av vedkommendes behov og finansielle situasjon. Departementet følger opp utvalgets realitetsforslag til en ny bestemmelse om forklaringsplikt i finansavtaleloven.

Når det gjelder det nærmere innholdet i forklaringsplikten, slutter departementet seg til utvalgets syn om at

«det nærmere innhold av forklaringsplikten i noen grad må fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske situasjon».

Utvalget legger til grunn at forklaringsplikten også skal gjelde for kredittformidlere. Departementet er enig i dette.

1.5.3 Sanksjoner ved brudd på kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten

Departementet tilrår ikke at det lovfestes særskilte sanksjonsregler ved overtredelse av kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten. Dette betyr imidlertid ikke at man etter norsk rett ikke har anledning til å sanksjonere pliktbrudd i slike tilfeller. Departementet mener det er klart at alminnelige avtalerettslige regler om ugyldighet og avtalerevisjon, herunder avtaleloven § 36, imøtekommer behovet for sanksjon ved kredittgivers overtredelse av disse pliktene. Departementet peker videre på at det, i forhold til kredittverdighet, i tillegg er lovfestet lempingsregler knyttet til frarådingsplikten, som allerede i seg selv i det vesentlige dekker behovet for lemping i disse tilfellene. En ytterligere lovfesting av samme type regler på enkeltområder vil bidra til å undergrave systemet med og kunnskapen om generelle lempingsregler, og departementet går ikke inn for dette.

1.5.4 Videreføring av de gjeldende bestemmelsene om frarådingsplikt mv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre de gjeldende bestemmelsene om frarådingsplikt i en ny, samlet bestemmelse i finansavtaleloven som dekker frarådingsplikten etter de gjeldende bestemmelsene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven.

Utvalget foreslår imidlertid en justering av formkravene i bestemmelsen om frarådingsplikt med sikte på å gjøre den enda mer effektiv. Utvalget foreslår at bestemmelsen om frarådingsplikt endres slik at frarådingen skal gis både skriftlig og så vidt mulig også muntlig, og at forbrukeren i tilfeller hvor det inngås kredittavtale på tross av frarådingen, ved signatur skal bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet vedkommende å oppta kreditten. Sammenlignet med gjeldende rett er det nye at frarådingen også skal skje muntlig, og at forbrukeren skal bekrefte frarådingen skriftlig. Departementet er enig med utvalget i at en kombinasjon av skriftlig og muntlig fraråding, samt bekreftelse av frarådingen, er egnet til å tydeliggjøre for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag er begrenset til å omfatte tilfeller hvor fraråding gis før inngåelse av en kredittavtale. Departementet er enig i dette, og slutter seg til utvalgets synspunkter om at muntlig fraråding er mindre egnet i tilfeller hvor frarådingsplikten inntrer etter at kredittavtalen er inngått.

Forbrukerrådet har i høringen tatt til orde for å innføre en tilsvarende bestemmelse om muntlig fraråding og bekreftelse av frarådingen i kausjonstilfellene. Departementet slutter seg til dette forslaget og viser til at det allerede etter gjeldende rett gjelder en frarådingsplikt også i kausjonsforhold. Når frarådingsplikten i kredittforholdet justeres slik at frarådingen om mulig også skal gis muntlig mv., er det etter departementets syn naturlig å foreta en tilsvarende justering av bestemmelsen om frarådingsplikt i kausjonsforhold.

1.6 Gjennomføring av direktivets regler om kredittavtalens form og innhold

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 inneholder bestemmelser om krav til kredittavtalens form og innhold. I norsk rett finner man tilsvarende bestemmelser i kredittkjøpsloven når det gjelder kredittkjøp og kontokreditt, og for låneavtaler i finansavtaleloven og i forskrift.

Departementet slutter seg til forslaget fra et samlet utvalg om å videreføre et system hvor bestemmelsen om avtalens form og innhold i utgangspunktet gjelder generelt både for forbrukere og andre kredittkunder. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at visse krav til opplysninger i avtalen bare skal gjelde i forbrukerforhold, og at det skal gjelde særlige krav til avtalens innhold dersom det er tale om en avtale om kassakreditt eller annen rammekreditt. Når det gjelder avtalens form, er departementet enig med utvalget i at det er naturlig å forstå kravet om at avtalen skal «settes opp på papir eller annet varig medium» i direktivet, som et krav til at avtalen skal være skriftlig. Et krav om at kredittavtalen skal være skriftlig, følger også av gjeldende norsk rett, og departementet er enig med utvalget i at dette kravet bør videreføres. Et samlet utvalg har videre foreslått at det inntas et krav til signatur av avtalen. Departementet slutter seg til dette, og presiserer i likhet med utvalget at kravet til signatur kan oppfylles både ved tradisjonell signatur og e-signatur.

Departementet er kommet til at forslaget fra deler av utvalget om at kravene til skriftlighet og signatur skal være vilkår for kontraktsbinding, bør følges opp. Slike avtaler kan få store økonomiske konsekvenser for forbrukeren.

1.7 Gjennomføring av direktivets regler om opplysningsplikt under kredittforholdet, særlig om endring av og varsel om endring av kredittvilkår

Direktivet har i artikkel 12 og i artikkel 10 regler om opplysningsplikt under kredittforholdet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, som tar sikte på å gjennomføre disse bestemmelsene i norsk rett.

Direktivet artikkel 11 og 12 gjelder spørsmålet om en kredittgivers plikt til å varsle forbrukeren før iverksettelse av renteendring og endring av andre kredittkostnader. Det er uenighet i utvalget når det gjelder forslaget om varslingsfristen for renteendringer mv. til kundens skade.

Departementet legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for å ha nasjonale regler om bestemte varslingsfrister for renteendringer i samsvar med ordningen etter den gjeldende finansavtaleloven. Det er dermed ikke behov for, og etter departementets syn heller ikke ønskelig, å begrense virkeområdet for varslingsfristen til kredittavtaler som faller utenfor direktivets virkeområde. Departementet slutter seg etter dette til forslaget fra deler av utvalgets medlemmer om å videreføre dagens varslingsfrist på seks uker i finansavtaleloven for alle kredittavtaler som omfattes av loven.

1.8 Gjennomføring av direktivets regler om oppsigelse av tidsubegrenset kredittavtale

Direktivet artikkel 13 omhandler enkelte forhold knyttet til tidsubegrensede kredittavtaler. Artikkelen gjelder forbrukerens og kredittgiverens rett til å si opp en slik avtale.

Direktivet gir ingen nærmere definisjon av begrepet «tidsubegrenset kredittavtale». Departementet legger til grunn at bestemmelsen får anvendelse på kredittavtaler som gir kredittkunden rett til å disponere kreditten så lenge han eller hun ønsker det. Det kan for eksempel være avtaler om rammekreditt eller tilsvarende avtaler. Utenfor faller andre typer avtaler hvor det er fastsatt et tidspunkt for tilbakebetalingen, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse av kreditten. Videre er departementet enig med utvalget i at kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav, ikke omfattes av begrepet.

Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 13 i norsk rett, kan departementet ikke se at andre bestemmelser i norsk rett er tilstrekkelige for å oppfylle direktivets særskilte bestemmelse om oppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler. Departementet går derfor inn for å følge opp utvalgets forslag om en ny bestemmelse i finansavtaleloven.

1.9 Gjennomføring av direktivets regler om angrerett

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 inneholder regler om forbrukerens rett til å gå fra kredittavtalen uten å oppgi noen grunn for dette. Direktivet omtaler denne retten som en angrerett. Etter artikkel 14 har forbrukeren en frist på 14 kalenderdager til å benytte seg av angreretten.

I norsk rett inneholder verken finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven regler om en slik rett til å gå fra avtalen. Derimot inneholder angrerettloven bestemmelser om angrerett ved avtaler om finansielle tjenester. Bestemmelsene kommer til anvendelse ved fjernsalg eller ved salg utenfor fast utsalgssted.

Når det gjelder gjennomføringen av direktivet artikkel 14 i norsk rett, har departementet i likhet med utvalget kommet til at bestemmelsen om angrerett bør tas inn i finansavtaleloven. Etter departementets syn hører den generelle reguleringen av angrerett ved kredittavtaler naturlig sammen med finansavtalelovens øvrige bestemmelser om kredittavtaler.

Departementet går inn for å videreføre ordningen med at det ikke skal være angrerett på fastrentekreditt. Når angreretten nå utvides til å gjelde ikke bare i fjernsalgstilfellene, men også i situasjoner med en mer tradisjonell avtaleinngåelse, tilsier dette etter departementets syn i enda større grad enn tidligere at mulige nasjonale begrensninger i angreretten opprettholdes. Departementet går likevel inn for å gjøre begrenset unntak fra angreretten for fastrentetilfellene. Unntaket vil etter lovforslaget gjelde for fastrentekreditt over 700 000 kroner. Departementet ser det ikke naturlig å la unntaket omfatte mer enn fastrentekreditt da det er slike situasjoner som synes mest praktiske i forbrukerforhold.

1.10 Gjennomføring av direktivets regler om førtidig tilbakebetaling

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 inneholder regler om forbrukerens rett til førtidig tilbakebetaling av kreditt. I norsk rett inneholder kredittkjøpsloven og finansavtaleloven samt tilhørende forskrifter regler om førtidig tilbakebetaling.

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, en videreføring av finansavtaleloven § 53. Denne bestemmelsen må antas å oppfylle de krav som følger av direktivet artikkel 16 nr. 1. Etter forslaget skal kredittkunden ha rett til å betale tilbake førtidig, og han eller hun skal som utgangspunkt kun betale kredittkostnader for den utnyttede kredittid, regnet frem til og med betalingsdagen. For kredittsituasjoner som i dag faller inn under kredittkjøpsloven, vil dette medføre en viss endring ved at den utnyttede kredittiden i enkelte tilfeller etter gjeldende rett blir regnet frem til første ordinære forfallsdag etter betaling.

Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 16 nr. 2, så krever bestemmelsen at det i nasjonal rett gis regler om kredittgiverens tapskompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Artikkel 16 nr. 2 setter tak for hvor høy denne kompensasjonen kan være. Nasjonale myndigheter står imidlertid fritt til å bestemme at kredittgiveren unntaksvis kan kreve en høyere kompensasjon dersom det bevises at tapet overstiger beløpet fastsatt i medhold av artikkel 16 nr. 2. I likhet med utvalget går departementet inn for at den nasjonale valgfriheten utnyttes, og at dette gjøres ved å videreføre hovedtrekkene i den aktuelle bestemmelsen i finansavtaleloven.

Videre foreslår departementet at vilkårene i finansavtaleloven videreføres, slik at kredittgiverens rett til kompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt er betinget av at dette følger av avtalen, samt at en forbruker må ha blitt gjort kjent med kredittgiverens rettigheter før avtalen ble inngått. Departementet legger til grunn at slike betingelser for kredittgiverens rett til kompensasjon er forenlig med direktivet, samt at en slik kompensasjon i praksis gjennomgående vil være avtalefestet.

Departementet er videre enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å utnytte den mulighet som følger av direktivet til å gjøre begrensning i kredittgiverens rett til tapskompensasjon. Ved at finansavtaleloven kapittel 3 utvides til å omfatte kredittsituasjoner som i dag reguleres av kredittkjøpsloven, vil disse tilfellene omfattes av finansavtalelovens bestemmelse om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Departementet anser det som ønskelig at forbrukeren i enkelte tilfeller fortsatt skal kunne slippe å betale kostnader for mer enn den benyttede kredittid, typisk hvor man står overfor forbruksgjeld.

Spørsmålet som da reiser seg, er hvordan unntaket nærmere bør utformes. Utvalget har valgt å knytte beløpsterskelen til det samlede kredittbeløpet i stedet for beløpet som tilbakebetales førtidig. Etter lovforslaget er kredittgiverens rett til kompensasjon betinget av at kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner.

Departementet er kommet til at utvalgets forslag bør følges opp. Det er ikke nødvendig å gjøre unntaket mer vidtrekkende enn hensynet til forbrukerne tilsier. Ved å gjøre unntak for kredittilfeller som ikke overstiger et kredittbeløp på kr 50 000, vil man i all hovedsak fange opp tilfeller som i dag hører inn under kredittkjøpslovens virkeområde.

Endelig går departementet inn for å gjennomføre artikkel 16 nr. 5 i forslaget til bestemmelse om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Etter denne bestemmelsen skal kredittgiverens kompensasjon ikke overstige rentebeløpet som forbrukeren skulle ha betalt i løpet av tidsrommet mellom den førtidige tilbakebetalingen og det avtalte forfallstidspunktet.

1.11 Gjennomføring av direktivets regler om kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren

En forbruker kan ha ulike krav og innsigelser mot selgeren eller tjenesteyteren på grunnlag av en inngått kjøps- eller tjenesteavtale. Det kan for eksempel være at leveringen er mangelfull. Forbrukeren vil da kunne gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser som prisavslag, erstatning og heving. Spørsmålet er i hvilken grad forbrukeren kan fremsette krav og innsigelser som han eller hun måtte ha mot selgeren eller tjenesteyteren, overfor kredittgiveren.

Direktivets artikkel 15 nr. 2 regulerer forbrukerens krav og innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren i de tilfeller der forbrukeren har inngått en såkalt «avtale om tilknyttet kreditt». Dersom visse betingelser er til stede, har forbrukeren etter denne bestemmelsen rett til å fremme de samme krav og innsigelser som han eller hun måtte ha overfor selgeren, også overfor kredittgiveren. Direktivet gir nasjonale myndigheter frihet til å regulere nærmere forhold knyttet til om forbrukeren skal kunne gjøre et slikt krav gjeldende.

Departementet slutter seg til utvalgets flertall, samt et flertall av høringsinstansene, som går inn for at forbrukeren skal ha rett til å fremme krav og innsigelser mot kredittgiveren også i tilfeller hvor forbrukeren har betalt med kredittkort i henhold til eksterne kortsystemer. Når det gjelder terminologi, vil departementet bemerke at det her siktes til de tilfeller der det regulært er knyttet en form for kreditt til kortbruken. Dette må vurderes konkret for hver enkelt avtale. Departementet går inn for å videreføre realiteten i kredittkjøpsloven uendret, som ny bestemmelse i finansavtaleloven.

Departementet konkluderer med at direktivet ikke er til hinder for å fastsette begrensninger i adgangen til å fremme krav mot kredittgiveren. Departementet foreslår, i likhet med utvalget, å videreføre gjeldende rett på dette punkt. Kredittgiverens ansvar vil fortsatt være begrenset til det beløpet han har mottatt av forbrukeren, og forbrukeren vil bare kunne gjøre gjeldende pengekrav mot kredittgiveren. I dette ligger det en avgrensning mot krav om naturalprestasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad ansvaret for kredittgiveren skal være subsidiært, er departementet, i likhet med utvalget, kommet til at dette ligger innenfor den nasjonale lovgivers valgfrihet. Regelen som i dag følger av kredittkjøpsloven om at forbrukeren i første omgang må reklamere overfor sin direkte kontraktspart, synes å være både praktisk og velbegrunnet. Departementet går derfor inn for å opprettholde dagens rettstilstand også på dette punkt.

1.12 Gjennomføring av direktivets regler om overdragelse av rettigheter

Direktivet artikkel 17 nr. 1 omhandler forbrukerens rett til å gjøre innsigelser og krav gjeldende overfor erververen ved overdragelse av kredittgiverens rettigheter. Artikkelen inneholder krav om at forbrukeren i utgangspunktet skal underrettes om overdragelsen av kredittavtalen.

Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kommer til anvendelse både ved overdragelse og pantsetting av kredittgiverens fordring. Departementet finner det ikke tvilsomt at det er forenlig med direktivet artikkel 17 nr. 1 at bestemmelsen om overdragelse også omfatter pantsetting. Direktivet regulerer ikke pantsetting overhodet, og departementet legger derfor til grunn at det er nasjonal valgfrihet med hensyn til å regulere pantsetting på samme måte som overdragelse.

Etter gjeldende rett er forbrukerens rett til å fremme krav og innsigelser overfor erververen begrenset til krav og innsigelser på grunnlag av det underliggende rettsforholdet.

Departementet kan ikke se at det vil være i strid med direktivet å begrense forbrukerens rett til å gjelde innsigelser og krav som springer ut av det underliggende rettsforholdet. I kredittkjøpstilfellene vil det underliggende forholdet være både kjøpsavtalen og kredittavtalen. Departementet legger også til grunn at det er forenlig med artikkel 17 nr. 1 at motregningsretten ved andre krav reguleres av de alminnelige regler for motregning. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens rettstilstand.

I artikkel 17 nr. 2 er det bestemt at forbrukeren skal underrettes ved overdragelse av fordringen. Tilsvarende regel er i dag inntatt i finansavtaleloven, som pålegger långiveren en varslingsplikt. Departementet mener det er hensiktsmessig å angi pliktsubjektet i varslingsbestemmelsen. Det sørges med dette for klarhet om hvem som skal sørge for varslingen. Departementet kan ikke se at dette vil være i strid med direktivet da det bare dreier seg om en nærmere presisering av direktivets bestemmelse.

1.13 Gjennomføring av direktivets regler om overtrekk

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 inneholder særlige regler om kredittavtaler i form av «overtrekk», som krav til innholdet i avtalen i tilfeller av overtrekk. I tillegg pålegges kredittgiveren en plikt til å gi visse opplysninger under avtaleforholdet. Artikkel 18 nr. 2 omhandler også kredittgiverens opplysningsplikt, men da i tilfeller hvor det har funnet sted betydelig overtrekk over en periode som overstiger en måned.

Finansavtaleloven inneholder ingen særskilt regulering av kredittavtaler i form av overtrekk. Den eneste bestemmelsen som omhandler overtrekk, sier at kredittinstitusjonen ikke kan kreve overtrekksrente av kunden før kunden har fått rimelig tid til å rette på forholdet. Forutsetningen er at kunden har belastet kontoen i god tro.

Ut fra direktivets definisjon av overtrekk vil det bare anses som overtrekk der det foreligger en stilltiende aksept av at forbrukeren belaster kontoen for mer enn det som er innestående på kontoen.

Departementet foreslår at den nærmere reguleringen av overtrekk bør skje i finansavtaleloven kapittel 3. Det sentrale er at overtrekk er en form for kreditt og bør reguleres i tråd med dette.

1.14 Gjennomføring av direktivets regler om tilsyn og sanksjoner

Direktivet artikkel 23 pålegger medlemsstatene å fastsette regler om sanksjoner mot overtredelse av de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører direktivet. Det følger av fortalen at valg av sanksjoner i utgangspunktet er opp til medlemsstatene. Direktivets artikkel 20 inneholder regler om tilsyn og regulering av kredittgiveres virksomhet.

Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven inneholder regler om sanksjoner av både offentligrettslig og privatrettslig karakter. Spørsmålet er om disse bestemmelsene oppfyller de krav som følger av artikkel 20 og 23, eller om det er nødvendig å innføre ytterligere sanksjonsbestemmelser i finansavtaleloven.

Når det gjelder privatrettslige sanksjoner, går departementet, i tråd med utvalgets forslag, inn for å videreføre gjeldende lovregulering i finansavtaleloven. Bestemmelsene vil få anvendelse også i de tilfeller som etter gjeldende rett faller inn under kredittkjøpslovens virkeområde. Videre foreslår departementet å videreføre gjeldende rett når det gjelder adgangen til lemping av kundens forpliktelser ved manglende overholdelse av kredittgiverens frarådingsplikt. Departementet kan ikke se at det er behov for ytterligere sanksjonsregler i finansavtaleloven.

Dagens kredittkjøpslov inneholder en regel om tilsyn med at bestemmelsene i loven blir overholdt. Tilsynskompetansen ligger hos Forbrukerombudet. Finansavtaleloven inneholder ingen særskilt tilsynsbestemmelse. Finanstilsynet har imidlertid, i medhold av den vide fullmaktsbestemmelsen i finanstilsynsloven, kompetanse til å føre tilsyn med finansinstitusjonenes virksomhet.

Uavhengig av hvilken forståelse av artikkel 20 som legges til grunn, er det etter departementets syn ikke nødvendig å ta inn en tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven for å oppfylle forbrukerkredittdirektivet. Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag om en egen tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3. Ved at kredittkjøpsloven oppheves, er det viktig å sørge for at tilsynskompetansen etter denne loven videreføres.

For å få en effektiv gjennomføring av tilsynet bør tilsynsbestemmelsen suppleres med en bestemmelse om en lovbestemt plikt til etter forespørsel å gi informasjon til tilsynsorganet. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om slik opplysningsplikt i tråd med utvalgets forslag.

Endelig reiser det seg et spørsmål om det bør inntas regler om pålegg og tvangsmulkt i finansavtaleloven. Utvalget er delt i synet på dette spørsmålet, mens de høringsinstansene som har kommentert spørsmålet, gir sin støtte til at det tas inn slike regler i finansavtaleloven. Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at forslaget om å innføre en bestemmelse om pålegg og tvangsmulkt i finansavtaleloven, etter mønster av finansieringsvirksomhetsloven, bør følges opp.

1.15 Gjennomføring av direktivets regler om rettsvalg

En kredittavtale kan ha tilknytning til flere land. Det kan for eksempel være at en kunde bosatt i Norge inngår en kredittavtale med en finansinstitusjon som har forretningssted i Danmark. Det oppstår da et spørsmål om rettsvalg, det vil si hvilket lands rett som skal gjelde ved tvister mellom partene.

Hvilket lands rett som skal anvendes, kan følge av nasjonale rettsvalgsregler eller av internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet. På området for kredittavtaler inneholder ikke kredittkjøpsloven bestemmelser om rettsvalg, mens finansavtaleloven omhandler anvendelse av norsk rett i tilfeller hvor en forbruker bosatt i Norge har inngått en avtale med en institusjon hjemmehørende i et annet land. Etter denne bestemmelsen skal norsk rett gjelde for avtalen dersom institusjonen har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket, og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen skal kunne inngås. Videre får norsk rett anvendelse dersom institusjonen eller en representant for denne eller en megler her i riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller dersom avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering av ervervet, og reisen er arrangert av institusjonen, eller av selger i forståelse med institusjonen. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at finansavtaler som reelt sett har sin nærmeste tilknytning til Norge, blir behandlet etter norske rettsregler. I tillegg har finansavtaleloven en bestemmelse som fastsetter at en bestemmelse som ikke kan fravikes til skade for en forbruker, ikke kan settes til side ved avtale om at fremmed rett skal anvendes.

Departementet slutter seg til utvalgets forståelse av direktivet artikkel 22 nr. 4. Bestemmelsen innebærer begrensninger i adgangen til å gjøre avtale om rettsvalg. Etter direktivet kan ikke en avtale om rettsvalg føre til at forbrukeren får et dårligere vern enn direktivets bestemmelser gir. For at begrensningen i avtalefriheten skal komme til anvendelse, må for det første lovgivningen til en stat utenfor EØS velges, og for det andre må kredittavtalen ha nær tilknytning til en EØS-stats territorium. Direktivet synes også å forutsette at det uten avtale ville vært retten i EØS-staten som gjaldt. Ellers ville ikke forbrukeren ved avtalen om lovvalget «fratas» det vernet som direktivet gir. Direktivet pålegger medlemsstatene å gjennomføre nødvendige tiltak for å oppfylle denne forpliktelsen.

Departementet er enig med utvalget i at finansavtaleloven § 3 ikke er tilstrekkelig for å oppfylle den forpliktelsen som påhviler medlemsstatene etter artikkel 22 nr. 4. Departementet vil foreslå en bestemmelse i samsvar med utvalgets forslag for å sørge for en klar gjennomføring av direktivet på dette punktet.

1.16 Enkelte andre spørsmål

1.16.1 Bestemmelser i kredittkjøpsloven som faller utenfor området for forbrukerkredittdirektivet

Kredittkjøpsloven med forskrifter inneholder flere bestemmelser som ligger utenfor forbrukerkredittdirektivets virkeområde. I norsk rett står man dermed i utgangspunktet fritt til å videreføre, endre eller oppheve disse bestemmelsene.

Departementet gjennomgår bestemmelser i kredittkjøpsloven som faller utenfor området til forbrukerkredittdirektivet, og vurderer om det er ønskelig at disse bestemmelsene videreføres i realiteten eller om det bør foretas enkelte endringer. Bestemmelsene dette gjelder, er kredittkjøpsloven § 2 om ufravikelighet ved kjøp med salgspant, kredittkjøpsloven § 10 om avregning av gjeldsposter, kredittkjøpsloven § 12 om plikt til å betale før forfall, de særlige bestemmelsene om salgspant i kredittkjøpsloven §§ 14 til 19 og kredittkjøpsloven § 29 om forbrukerleie. Det vises til proposisjonen for en gjennomgang av disse bestemmelsene.

Det vises også til proposisjonen for en gjennomgang av en del endringsforslag som gjennomgås, men ikke følges opp.

1.16.2 Finansavtaleloven § 57 fjerde ledd

Utvalget ble i mandatet bedt om å vurdere om finansavtaleloven § 57 fjerde ledd bør oppheves. Bakgrunnen for at departementet ba utvalget vurdere spørsmålet, er at det i juridisk teori har vært reist spørsmål om opphevelse av bestemmelsen.

Finansavtaleloven § 57 tredje og fjerde ledd bestemmer når en kausjonist skal regnes som forbruker etter finansavtaleloven kapittel 4. Dette er bestemmelser som er særlig tilpasset kausjonstilfellene. Betydningen av å konstatere om noen er forbruker, er i kausjonskapitlet som ellers i loven at bestemmelsene ikke kan fravikes til skade for forbrukeren ved avtale.

Regelen er at en fysisk person som kausjonerer for en annens gjeld, regnes som forbruker dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til «kausjonistens næringsvirksomhet». Når næringsvirksomhet drives i enkeltpersonforetak eller ansvarlig selskap der deltakerne har ubegrenset personlig ansvar, vil deltakerne ikke kunne stille kausjon for enkeltpersonforetakets eller selskapets gjeld fordi de allerede er personlig ansvarlige for gjeldsforpliktelsene. Deltakeren kan imidlertid stille kausjon for andre rettssubjekter som et ledd i næringsvirksomheten, og dersom næringsvirksomheten er organisert i et selskap med delt ansvar mellom deltakerne, kan det være aktuelt for en deltaker å utvide sitt ansvar for selskapets gjeld gjennom kausjon. Slike tilfeller vil klart være omfattet av begrepet «kausjonistens næringsvirksomhet».

Dersom en fysisk person har en eierandel i et aksjeselskap eller annet selskap med begrenset ansvar og kausjonerer for selskapets gjeld, oppstår det spørsmål om kausjonisten skal identifiseres med næringsvirksomhet i selskapet ved vurderingen etter finansavtaleloven § 57 tredje ledd. Dette spørsmålet er i dag søkt løst gjennom finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å oppheve finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.

Hensynet til sammenheng i regelverket taler etter departementets oppfatning for at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves. Departementet kan ikke se at det at virksomheten organiseres i et aksjeselskap, i seg selv kan begrunne at aksjeeierne skal stilles annerledes i spørsmålet om ufravikelig forbrukervern enn om virksomheten ble organisert i foretak med ubegrenset deltakeransvar.

Virkningen av at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves, vil være at tilfellene som tidligere falt inn under fjerde ledd, vil måtte vurderes gjennom en tolking av begrepet «kausjonistens næringsvirksomhet» i finansavtaleloven § 57 tredje ledd bokstav a. Det vil i praksis i det enkelte tilfelle måtte tas stilling til hvor sterk tilknytning mellom kausjonisten og aksjeselskapet som skal til, før næringsvirksomheten i aksjeselskapet skal regnes som «kausjonistens næringsvirksomhet» etter bestemmelsen. Man vil dermed få en mer fleksibel regel enn det finansavtaleloven § 57 fjerde ledd i dag åpner for, med større rom for konkrete vurderinger av tilknytningsforholdet mellom kausjonisten og aksjeselskapet.

1.16.3 Krav om kontantinnsats

Kredittkjøpsloven § 7 fastsetter at Kongen kan gi forskrift om kontantinnsats ved kredittkjøp i forbrukerforhold. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt regler om kontantinnsats i forskrift. Spørsmålet er om det er ønskelig å videreføre gjeldende regler om kontantinnsats i kredittkjøpstilfellene. Forbrukerkredittdirektivet har ikke regler om kontantinnsats. Direktivet er dermed ikke til hinder for å videreføre reglene.

Departementet er kommet til at gjeldende regler om kontantinnsats bør videreføres med sikte på å gi forbrukerne beskyttelse i tilfeller hvor dette måtte være aktuelt. Departementet viser til at utvalgets mindretall og enkelte høringsinstanser peker på tilfeller hvor et krav om kontantinnsats fortsatt vil kunne ha betydning i praksis. Selv om egenkapitalen kan skaffes til veie ved kredittopptak hos andre enn selgeren, vil et ekstra ledd i kjøpsprosessen kunne bidra til at kjøperen vurderer kredittopptaket på en grundigere måte. Det er også av betydning at man her står overfor en etablert regel til beskyttelse av forbrukeren.

Departementet går derfor inn for å heve terskelen for når det kreves kontantinnsats, til tilfeller hvor varens kontantpris overstiger 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.

Departementet tar sikte på å videreføre kredittkjøpsforskriftens regler om kontantinnsats i en ny forskrift om kredittavtaler.

1.17 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet bemerker at økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet ikke kan unngås.

Departementet forstår utvalget slik at det generelt ikke forventes nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige som følge av lovforslaget, og slutter seg til dette.

Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser for private, ser departementet først på virkningen for kredittkundene. Direktivets regler om opplysningsplikt vil bidra til å gjøre det lettere for kredittkunden å orientere seg med tanke på ulike kredittilbud. Videre vil reglene om forklaringsplikt og kredittvurdering samt forslaget om en mer effektiv frarådingsplikt kunne bidra til at kredittkunden ikke pådrar seg gjeld i tilfeller hvor vedkommende bør avstå fra dette.

Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets vurderinger av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget for kredittgivere. Som utvalget peker på, vil lovforslaget ha konsekvenser i form av omlegging av rutiner mv. Når det gjelder virkningen av forslaget om at det skal gis en muntlig fraråding til kunden i tillegg til en skriftlig, vil departementet peke på at frarådingen i seg selv vil bidra til å redusere antall mislighold, og dermed også redusere mulig tap for kredittgiverne. I tillegg må man se virkningen for kredittgiverne i et bredere samfunnsmessig perspektiv.

1.18 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet følger opp utvalgets forslag om at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Gjennomføringsfristen for direktivet er 11. juni 2010, og det tas sikte på å sette endringene i kraft innen gjennomføringsfristens utløp. Finansinstitusjonene har lenge vært kjent med at det vil komme endringer i lovreglene om kredittavtaler som følge av forbrukerkredittdirektivet, og må kunne forventes å tilpasse seg til lovendringene innen ikrafttredelsen. Departementet foreslår en hjemmel for Kongen til å gi nærmere overgangsregler. Det vises til proposisjonen for en vurdering av behovet for overgangsregler.