Til Stortinget
I proposisjonen foreslås det lovendringer for å gjennomføre Europaparlaments-
og rådsdirektiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere og om oppheving
av rådsdirektiv 87/102/EØF (heretter omtalt som forbrukerkredittdirektivet)
i norsk rett. Videre foreslås det at kredittkjøpsloven og finansavtaleloven
kapittel 3 samordnes, ved at kredittkjøpsloven oppheves og virkeområdet
for finansavtaleloven utvides slik at denne loven gis virkning også
for kredittavtaler som i dag reguleres av kredittkjøpsloven. Det
foreslås også enkelte endringer i finansavtaleloven og andre lover
som ikke har sammenheng med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet.
Etter gjeldende rett suppleres finansavtaleloven og kredittkjøpsloven
av forskrifter. Departementet tar sikte på å fastsette supplerende
forskrifter til finansavtaleloven når lovendringene er vedtatt.
Etter gjeldende rett reguleres kredittavtaler hovedsakelig av
to forskjellige lover. Den sentrale loven på området er finansavtaleloven.
Denne loven gjelder for låneavtaler og lignende kreditt, men ikke kreditt
som omfattes av kredittkjøpsloven. Kredittkjøpsloven gjelder blant
annet for kreditt i forbindelse med kjøp av løsøre. Både kredittkjøpsloven
og finansavtaleloven regulerer kreditt både til forbrukere og næringsdrivende.
Reglene er i stor grad fravikelige i næringsforhold, og ufravikelige
i forbrukerforhold. Både finansavtaleloven og kredittkjøpsloven suppleres
av forskrifter.
Forbrukerkredittdirektivet regulerer kredittavtaler med forbrukere.
En nærmere fremstilling av direktivets innhold fremgår av de enkelte
punktene i proposisjonen som omhandler gjennomføringen av direktivets
bestemmelser i norsk rett. Ved en korrigering ble gjennomføringsfristen
satt til 11. juni 2010.
Direktivet inneholder i utgangspunktet ikke noen avgrensning
mot den type kredittavtaler som i dag faller inn under den norske
kredittkjøpsloven. Direktivets regler må dermed, dersom ikke annet
er fastsatt, gjennomføres med virkning for kredittavtaler som i
dag faller inn under både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven.
Dersom man opprettholder kredittkjøpsloven som en egen lov ved siden
av finansavtaleloven, vil det kunne medføre unødig dobbeltbehandling
av beslektede spørsmål. Hensynet til et enkelt og oversiktlig regelverk
tilsier at forbrukerkredittdirektivets bestemmelser bør gjennomføres
i ett og samme regelverk.
Departementet viser til at forslaget om en samordning av reglene
for kredittavtaler i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven mv.
har fått bred støtte i høringen, og foreslår at forslaget følges
opp. Dette vil gi et enklere regelverk.
Forbrukerkredittdirektivet er et såkalt fullharmoniseringsdirektiv.
Dette innebærer at det innenfor direktivets fullharmoniserende område
ikke kan opprettholdes eller fastsettes nasjonale regler som strider mot
direktivet. Det er derfor et sentralt spørsmål hva som er virkeområdet
for direktivet. Spørsmålet blir hva som skal anses som kredittavtaler
etter direktivet, og videre hvilke aspekter ved slike kredittavtaler som
blir regulert av direktivet. Departementet vurderer fullharmoniseringenes
rekkevidde nærmere i tilknytning til drøftelsen av de enkelte materielle
spørsmål i proposisjonen.
Kredittkjøpsloven gjelder for kjøp av løsøre på kreditt (kredittkjøp),
kontokredittavtaler, leie av løsøre i noen tilfeller og ytelse av
forbrukertjenester på kreditt. Når ikke noe annet er bestemt i loven,
gjelder den både forbrukerkredittkjøp og andre kredittkjøp. I begge
disse tilfellene er loven begrenset til kjøp av «løsøre» på kreditt.
Dette innebærer at det ikke vil være tale om et kredittkjøp eller
forbrukerkredittkjøp i tilfeller der det ytes kreditt til erverv
av fast eiendom.
Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 er knyttet opp
til «Låneavtaler mv.», og gjelder for «avtaler om lån» fra nærmere
bestemte långivere. Videre gjelder finansavtaleloven kapittel 3
tilsvarende for «lignende kreditter». Uttrykket er ment å fange
opp kredittordninger som det er mindre naturlig å omtale som lån,
men som har likhetstrekk med lån.
Departementet foreslår i hovedsak å følge opp utvalgets forslag
til angivelse av det saklige virkeområdet for reglene som skal gjennomføre
forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Departementet har imidlertid
foretatt enkelte språklige og lovtekniske justeringer sammenlignet
med utvalgets lovforslag.
Dette innebærer at departementet går inn for at finansavtaleloven
kapittel 3 skal gjelde for «kredittavtaler», og at dette uttrykket
defineres som «en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde
kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, kassakreditt eller annen tilsvarende
form for kreditt». Departementet foreslår at også næringsdrivende
kredittkunder skal omfattes av loven i likhet med gjeldende rett.
Videre går departementet inn for en noe videre angivelse av hvem som
kan anses som kredittgiver, enn det utvalget har foreslått.
Departementet er enig med utvalget i at begrepene betalingsutsettelse,
lån og rammekreditt (kassakreditt) er vidtfavnende, og at disse
begrepene må sies å omfatte alle de kredittsituasjoner som etter gjeldende
rett faller inn under virkeområdet til enten kredittkjøpsloven eller
finansavtaleloven kapittel 3. Formuleringen «annen tilsvarende form
for kreditt» er først og fremst påkrevd av hensyn til gjennomføringen
av direktivet, men vil også gjøre bestemmelsen utviklingsdyktig
ved at nye former for kreditt vil kunne falle innenfor virkeområdet
for lovreguleringen etter hvert som de utvikles.
Departementet har i likhet med utvalget funnet det nødvendig
å presisere at unntaket for avtaler om leiefinansiering omfatter
de tilfellene hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å
bli eier. Leiekjøp, som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde,
vil etter departementets syn falle innenfor den foreslåtte reguleringen
i finansavtaleloven kapittel 3. Ved leiekjøp vil det, i motsetning
til en avtale om leiefinansiering, være meningen at mottakeren skal
bli eier av tingen.
Departementet anser det videre som hensiktsmessig å avgrense
virkeområdet mot kredittavtaler der kreditten gis rente- og kostnadsfritt,
og kredittavtaler som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med
betalingen av en eksisterende forpliktelse. Når det ikke er knyttet
kostnader for kredittkunden til den kreditten som ytes, foreligger
det etter departementets syn mindre behov for å underlegge denne
typen kredittformer reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3.
Departementet legger videre til grunn at bruk av et faktureringskort
eller kredittkort innbærer at det ytes kreditt, og at slike produkter
dermed i utgangspunktet vil være omfattet av den foreslåtte reguleringen
i finansavtaleloven kapittel 3. For begge typer kort vil man imidlertid
i prinsippet kunne falle utenfor reguleringen dersom kreditten må
anses å være rente- og omkostningsfri. Etter departementets syn vil
det imidlertid sjelden ligge slik an at faktureringskort eller kredittkort
vil anses å være rente- og omkostningsfrie. Dette kriteriet må ut
fra forbrukerhensyn tolkes strengt.
Finansavtaleloven skiller ikke mellom realkreditt og andre former
for kreditt. Kredittavtaler som er sikret med pant i fast eiendom,
og kredittavtaler som finansierer erverv av fast eiendom, faller
etter gjeldende rett inn under virkeområdet for finansavtaleloven kapittel
3. Når direktivet gir medlemsstatene valgfrihet i dette spørsmålet,
finner departementet det ikke hensiktsmessig å bryte med det etablerte
norske systemet. Etter departementets syn vil det være en fordel både
for kredittgivere og kredittkunder at det i størst mulig grad gjelder
samme regler for kreditt uavhengig av hva kredittavtalen nærmere
gjelder.
Kredittkjøpslovens og finansavtalelovens skille mellom kunder
som er forbrukere, og andre kunder, typisk næringsdrivende, er begrunnet
i at det for forbrukere gjelder et større beskyttelsesbehov. Dette
har resultert i regler med stor grad av ufravikelighet.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å
la finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse på «kredittkunde»,
og da slik at formuleringen «fysisk eller juridisk person» innebærer
at både kredittkunder som er forbrukere, og kredittkunder som er
næringsdrivende, vil omfattes av reguleringen som gjennomfører direktivet
i norsk rett.
Departementet går inn for å videreføre gjeldende lovstruktur
når det gjelder graden av ufravikelighet og omfanget av reguleringen
med hensyn til om kredittkunden er forbruker eller næringsdrivende.
Direktivet krever uttrykkelig at medlemsstatene sikrer at forbrukere
ikke kan gi avkall på de rettigheter som følger av nasjonale gjennomføringsbestemmelser.
Når det gjelder selve forbrukerbegrepet, er det et spørsmål om
direktivet krever at den gjeldende forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven
og finansavtaleloven endres for å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon.
Departementet viser til at spørsmålet om gjennomføring av forbrukerbegrepet
i et EU-direktiv nylig ble vurdert i forbindelse med gjennomføringen
av de privatrettslige bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet
i norsk rett. Betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet
inneholder en identisk forbrukerdefinisjon, og begge direktivene gir
fullharmoniserte bestemmelser innenfor sitt virkeområde. Departementet
kan ikke se at det er slike forskjeller mellom forbrukerkredittdirektivet
og betalingstjenestedirektivet som skulle tilsi en ulik vurdering
av spørsmålet om innholdet i selve forbrukerdefinisjonen.
Etter finansavtaleloven gjelder lovens kapittel 3 for avtaler
om lån hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner er
långiver. Som «finansinstitusjon» regnes selskap, foretak eller
annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet. Finansavtaleloven
kapittel 3 gjelder også for lån der långiveren er en kommune eller
en fylkeskommune. Loven suppleres her av forskrift.
Kredittkjøpsloven definerer «kredittyter» som «selgeren og enhver
annen som yter kreditt, eller som fordringen på betaling av kjøpesum
eller tilbakebetaling av lån overdras til». En kredittyter i kredittkjøpslovens
forstand kan dermed være selgeren selv, dersom vedkommende både
opptrer i egenskap av selger og kredittyter, eller det kan være
enhver annen fysisk eller juridisk person som yter kreditt i forbindelse med
kredittkjøp mv. som omfattes av loven.
Departementet finner, med enkelte realitetsendringer, å kunne
slutte seg til utvalgets forslag til definisjon av «kredittgiver».
Begrepet «kredittgiver» foreslås som en fellesbetegnelse som erstatter
begrepet «långiver» i gjeldende finansavtalelov kapittel 3 med forskrifter
og begrepet «kredittyter» i kredittkjøpsloven med forskrifter. Første
del av definisjonen innebærer en videreføring av den angivelsen
av pliktsubjekter som i dag følger av finansavtaleloven. Den andre
delen av den foreslåtte definisjonen fastslår at ved kreditt til
en forbruker vil «enhver som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet»,
regnes som kredittgiver. Departementet anser som utvalget en slik
presisering nødvendig av hensyn til direktivets definisjon.
I tillegg til dette foreslår departementet at det av definisjonen
av kredittgiver i departementets lovforslag, sammenholdt med forslaget
til endring av finansavtaleloven § 1, fremgår at de tilfeller av
kredittyting som i dag omfattes av kredittkjøpsloven, og som skjer
mellom en næringsdrivende kredittgiver og en næringsdrivende kredittkunde,
også omfattes av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven
kapittel 3.
Departementet går videre inn for å lovfeste en definisjon av
«kredittformidler» som svarer til utvalgets forslag. Sammenlignet
med gjeldende rett representerer denne definisjonen en nyvinning,
idet verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven
inneholder noen uttrykkelig definisjon av begrepet kredittformidler.
Departementet viser til at utvalget synes å legge til grunn at
de former for mellommannsvirksomhet som faller innenfor direktivets
definisjon av kredittformidler, og som utvalget foreslår å følge
opp i sitt lovforslag, enten vil være finansmeglerforetak som regulert
i finansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finansrådgiver
i henhold til finansavtaleloven kapittel 6. Departementet forstår
det videre slik at utvalget legger til grunn at også en aksessorisk
kredittformidler vil kunne være finansagent etter gjeldende rett,
f.eks. der en vareselger i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler
til forbrukere.
Finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler mv. inneholder ingen
bestemmelser som definerer begreper som benyttes i kapitlet. En
generell definisjon av «forbruker» er imidlertid inntatt i finansavtaleloven.
Departementet foreslår i grove trekk å følge opp utvalgets forslag
til gjennomføring av direktivets definisjoner i artikkel 3 i finansavtaleloven.
Departementet deler utvalgets syn på at det både er nødvendig og
lovteknisk ønskelig med en egen definisjonskatalog i finansavtaleloven
kapittel 3. Etter departementets syn vil en slik bestemmelse både
kunne lette forståelsen av reglenes virkeområde og det mer konkrete
innholdet i de ulike direktivbaserte forpliktelsene. Departementet
vil dessuten generelt bemerke at det i lys av at forbrukerkredittdirektivet
er et fullharmoniseringsdirektiv, er hensiktsmessig at de norske gjennomføringsbestemmelsene
legges nært opp til direktivets formuleringer.
Når det gjelder gjennomgang av de ulike definisjonene, vises
det til proposisjonen.
Departementet foreslår en regel om at det ved enhver form for
markedsføring av kredittavtaler skal opplyses om effektiv rente
og fulle standardopplysninger i henhold til direktivet.
Etter departementets syn kan direktivet ikke tolkes slik at det
åpner for nasjonal valgfrihet når det gjelder hvilke opplysninger
det i tillegg til effektiv rente skal opplyses om ved markedsføring
av kredittavtaler. Konsekvensen av dette vil være at bestemmelser
som etter gjeldende rett fastsetter en plikt til å opplyse om andre
forhold enn effektiv rente, må endres for å bringes i samsvar med
direktivet. En slik tolkning vil dessuten være i samsvar med direktivets formål
på dette punktet – nemlig å oppnå en høyere grad av standardisering
av hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med markedsføring
av kredittavtaler. Standardløsninger vil gjøre det enklere for kredittkunden
å sammenligne ulike kredittilbud, og dette vil igjen kunne bidra
til økt konkurranse mellom de ulike tilbyderne av kreditt. Dersom
det skulle være opp til den enkelte medlemsstat å fastsette hvilke
opplysninger som skal angis i markedsføringen ut over opplysning
om effektiv rente, vil disse hensynene bare i liten grad bli ivaretatt.
Etter departementets syn er det et viktig forbrukerhensyn at forbrukerne settes
i stand til – på en enkel måte – å sammenligne ulike tilbud om kreditt.
Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven har bestemmelser
som pålegger den som gir kreditt, en opplysningsplikt overfor forbrukeren
før den konkrete avtalen blir inngått. Bestemmelsene om pre-kontraktuell
opplysningsplikt suppleres også av bestemmelser gitt i forskrift.
Kredittkjøpsloven angir at det skriftlig skal opplyses om kontantprisen,
kontantinnsatsen, kredittkostnadene, kredittkjøpsprisen, betalingsplanen,
effektiv rente og de avtalebestemmelser som kan føre til forandringer
i den effektive renten.
Finansavtaleloven regulerer långiverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt.
Den angir hvilke opplysninger som skal gis før «avtale om nedbetalingslån, herunder
annuitetslån» blir inngått. Det skal blant annet opplyses om effektiv
årlig rente, nominell årlig rente, gebyrer og andre lånekostnader
og låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling mv. De opplysningene som
långiveren er forpliktet til å gi før avtaleinngåelsen, skal gis
skriftlig. Videre gjelder forpliktelsen bare overfor en låntaker
som er forbruker.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til lovregulering
av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Departementet har vurdert
ulike lovtekniske løsninger, men er i likhet med utvalget kommet
til at det er mest hensiktsmessig å gjennomføre direktivets artikkel
5 til 7 i en felles lovbestemmelse. Plikten til å gi forbrukeren
fyllestgjørende forklaringer er imidlertid skilt ut som en egen
bestemmelse i lovforslaget. I tillegg tar departementet i samsvar
med utvalgets forslag sikte på å fastsette i forskrift visse supplerende
bestemmelser om den pre-kontraktuelle opplysningsplikten.
I spørsmålet om tidspunktet for når opplysningene skal gis, slutter
departementet seg til utvalgets forståelse av direktivets formulering
«i god tid før» forbrukeren blir bundet av avtalen, og foreslår
en lovbestemmelse i tråd med dette.
Departementet deler videre utvalgets syn på hvilke subjekter
som skal være pålagt pre-kontraktuell opplysningsplikt. Etter direktivet
er det «kredittyter og eventuelt kredittformidler» som er forpliktet
til å gi forbrukeren de aktuelle opplysningene før avtaleinngåelsen.
I likhet med utvalget foreslår departementet derfor at det i bestemmelsen
om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at forpliktelsen også
påhviler kredittformidlere.
Når det gjelder hvem som skal ha rett til å få opplysninger som
omfattes av bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt, deler
departementet utvalgets syn på at dette primært bør være forbeholdt kredittkunder
som er forbrukere. Dette er også ordningen etter gjeldende rett.
I likhet med utvalget mener departementet imidlertid at også kredittkunder som
er næringsdrivende, bør ha et visst vern etter bestemmelsen, og
fremmer forslag i tråd med dette.
Etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven gjelder det en plikt
for kredittgiveren til å fraråde en forbruker å ta opp kreditt.
Frarådingsplikten gjelder dersom kredittgiveren må anta at økonomisk
evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig
bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Dersom kredittgiveren
forsømmer sin frarådingsplikt, kan forbrukerens forpliktelse lempes.
Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven inneholder noen
bestemmelser som uttrykkelig pålegger en kredittgiver å vurdere
forbrukerens kredittverdighet.
Departementet slutter seg, med enkelte mindre justeringer, til
utvalgets forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 8 om
vurdering av forbrukerens kredittverdighet og artikkel 9 om databaser.
Forslaget har fått bred tilslutning i høringen.
Det oppstilles et krav om en «vesentlig» forhøyelse av det samlede
kredittbeløpet for at kredittvurderingsplikten skal inntre i tilfeller
av forhøyelse av et allerede innvilget kredittbeløp. Departementet
viser til at direktivet ikke gir rom for en annen løsning på dette
punktet. Direktivet benytter selv kvalifikasjonen «vesentlig» i
ordlyden, og har dermed etter departementets syn tatt stilling til
i hvilke tilfeller kredittvurderingsplikten skal inntre. Man kan
dermed ikke oppstille en plikt til kredittvurdering utenfor disse
tilfellene på områder som direktivet omfatter – noe som ville innebære
en uthuling av direktivets avgrensning. Hva som nærmere ligger i
vesentlighetskriteriet, vil bero på fremtidig rettspraksis fra EF-domstolen.
Etter departementets syn tilsier imidlertid hensynene bak forbrukerkredittdirektivet
en streng forståelse av vesentlighetskriteriet til vern for forbrukerne.
Departementet viser til at direktivet inneholder regler om forklaringsplikt
som må gjennomføres i norsk rett. Forklaringsplikten tar sikte på
å gi forbrukeren grunnlag for å vurdere hvilken kredittavtale som
er best egnet for ham eller henne på bakgrunn av vedkommendes behov
og finansielle situasjon. Departementet følger opp utvalgets realitetsforslag
til en ny bestemmelse om forklaringsplikt i finansavtaleloven.
Når det gjelder det nærmere innholdet i forklaringsplikten, slutter
departementet seg til utvalgets syn om at
«det nærmere innhold av forklaringsplikten i noen grad
må fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet,
forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor
betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske
situasjon».
Utvalget legger til grunn at forklaringsplikten også skal gjelde
for kredittformidlere. Departementet er enig i dette.
Departementet tilrår ikke at det lovfestes særskilte sanksjonsregler
ved overtredelse av kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten.
Dette betyr imidlertid ikke at man etter norsk rett ikke har anledning til
å sanksjonere pliktbrudd i slike tilfeller. Departementet mener
det er klart at alminnelige avtalerettslige regler om ugyldighet
og avtalerevisjon, herunder avtaleloven § 36, imøtekommer behovet
for sanksjon ved kredittgivers overtredelse av disse pliktene. Departementet
peker videre på at det, i forhold til kredittverdighet, i tillegg
er lovfestet lempingsregler knyttet til frarådingsplikten, som allerede
i seg selv i det vesentlige dekker behovet for lemping i disse tilfellene.
En ytterligere lovfesting av samme type regler på enkeltområder
vil bidra til å undergrave systemet med og kunnskapen om generelle
lempingsregler, og departementet går ikke inn for dette.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
de gjeldende bestemmelsene om frarådingsplikt i en ny, samlet bestemmelse
i finansavtaleloven som dekker frarådingsplikten etter de gjeldende
bestemmelsene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven.
Utvalget foreslår imidlertid en justering av formkravene i bestemmelsen
om frarådingsplikt med sikte på å gjøre den enda mer effektiv. Utvalget
foreslår at bestemmelsen om frarådingsplikt endres slik at frarådingen
skal gis både skriftlig og så vidt mulig også muntlig, og at forbrukeren
i tilfeller hvor det inngås kredittavtale på tross av frarådingen,
ved signatur skal bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig
og muntlig har frarådet vedkommende å oppta kreditten. Sammenlignet
med gjeldende rett er det nye at frarådingen også skal skje muntlig,
og at forbrukeren skal bekrefte frarådingen skriftlig. Departementet
er enig med utvalget i at en kombinasjon av skriftlig og muntlig
fraråding, samt bekreftelse av frarådingen, er egnet til å tydeliggjøre
for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag
er begrenset til å omfatte tilfeller hvor fraråding gis før inngåelse
av en kredittavtale. Departementet er enig i dette, og slutter seg
til utvalgets synspunkter om at muntlig fraråding er mindre egnet
i tilfeller hvor frarådingsplikten inntrer etter at kredittavtalen
er inngått.
Forbrukerrådet har i høringen tatt til orde for å innføre en
tilsvarende bestemmelse om muntlig fraråding og bekreftelse av frarådingen
i kausjonstilfellene. Departementet slutter seg til dette forslaget
og viser til at det allerede etter gjeldende rett gjelder en frarådingsplikt
også i kausjonsforhold. Når frarådingsplikten i kredittforholdet
justeres slik at frarådingen om mulig også skal gis muntlig mv.,
er det etter departementets syn naturlig å foreta en tilsvarende justering
av bestemmelsen om frarådingsplikt i kausjonsforhold.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 inneholder bestemmelser
om krav til kredittavtalens form og innhold. I norsk rett finner
man tilsvarende bestemmelser i kredittkjøpsloven når det gjelder
kredittkjøp og kontokreditt, og for låneavtaler i finansavtaleloven
og i forskrift.
Departementet slutter seg til forslaget fra et samlet utvalg
om å videreføre et system hvor bestemmelsen om avtalens form og
innhold i utgangspunktet gjelder generelt både for forbrukere og
andre kredittkunder. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag
om at visse krav til opplysninger i avtalen bare skal gjelde i forbrukerforhold,
og at det skal gjelde særlige krav til avtalens innhold dersom det
er tale om en avtale om kassakreditt eller annen rammekreditt. Når
det gjelder avtalens form, er departementet enig med utvalget i
at det er naturlig å forstå kravet om at avtalen skal «settes opp
på papir eller annet varig medium» i direktivet, som et krav til
at avtalen skal være skriftlig. Et krav om at kredittavtalen skal være
skriftlig, følger også av gjeldende norsk rett, og departementet
er enig med utvalget i at dette kravet bør videreføres. Et samlet
utvalg har videre foreslått at det inntas et krav til signatur av
avtalen. Departementet slutter seg til dette, og presiserer i likhet
med utvalget at kravet til signatur kan oppfylles både ved tradisjonell
signatur og e-signatur.
Departementet er kommet til at forslaget fra deler av utvalget
om at kravene til skriftlighet og signatur skal være vilkår for
kontraktsbinding, bør følges opp. Slike avtaler kan få store økonomiske
konsekvenser for forbrukeren.
Direktivet har i artikkel 12 og i artikkel 10 regler om opplysningsplikt
under kredittforholdet. Departementet slutter seg til utvalgets
forslag, som tar sikte på å gjennomføre disse bestemmelsene i norsk
rett.
Direktivet artikkel 11 og 12 gjelder spørsmålet om en kredittgivers
plikt til å varsle forbrukeren før iverksettelse av renteendring
og endring av andre kredittkostnader. Det er uenighet i utvalget
når det gjelder forslaget om varslingsfristen for renteendringer
mv. til kundens skade.
Departementet legger til grunn at direktivet ikke er til hinder
for å ha nasjonale regler om bestemte varslingsfrister for renteendringer
i samsvar med ordningen etter den gjeldende finansavtaleloven. Det er
dermed ikke behov for, og etter departementets syn heller ikke ønskelig,
å begrense virkeområdet for varslingsfristen til kredittavtaler
som faller utenfor direktivets virkeområde. Departementet slutter
seg etter dette til forslaget fra deler av utvalgets medlemmer om
å videreføre dagens varslingsfrist på seks uker i finansavtaleloven
for alle kredittavtaler som omfattes av loven.
Direktivet artikkel 13 omhandler enkelte forhold knyttet til
tidsubegrensede kredittavtaler. Artikkelen gjelder forbrukerens
og kredittgiverens rett til å si opp en slik avtale.
Direktivet gir ingen nærmere definisjon av begrepet «tidsubegrenset
kredittavtale». Departementet legger til grunn at bestemmelsen får
anvendelse på kredittavtaler som gir kredittkunden rett til å disponere
kreditten så lenge han eller hun ønsker det. Det kan for eksempel
være avtaler om rammekreditt eller tilsvarende avtaler. Utenfor
faller andre typer avtaler hvor det er fastsatt et tidspunkt for
tilbakebetalingen, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse
av kreditten. Videre er departementet enig med utvalget i at kreditt
som forfaller til innfrielse ved påkrav, ikke omfattes av begrepet.
Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 13 i norsk rett,
kan departementet ikke se at andre bestemmelser i norsk rett er
tilstrekkelige for å oppfylle direktivets særskilte bestemmelse
om oppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler. Departementet går derfor
inn for å følge opp utvalgets forslag om en ny bestemmelse i finansavtaleloven.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 inneholder regler om forbrukerens
rett til å gå fra kredittavtalen uten å oppgi noen grunn for dette.
Direktivet omtaler denne retten som en angrerett. Etter artikkel
14 har forbrukeren en frist på 14 kalenderdager til å benytte seg
av angreretten.
I norsk rett inneholder verken finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven
regler om en slik rett til å gå fra avtalen. Derimot inneholder
angrerettloven bestemmelser om angrerett ved avtaler om finansielle tjenester.
Bestemmelsene kommer til anvendelse ved fjernsalg eller ved salg
utenfor fast utsalgssted.
Når det gjelder gjennomføringen av direktivet artikkel 14 i norsk
rett, har departementet i likhet med utvalget kommet til at bestemmelsen
om angrerett bør tas inn i finansavtaleloven. Etter departementets syn
hører den generelle reguleringen av angrerett ved kredittavtaler
naturlig sammen med finansavtalelovens øvrige bestemmelser om kredittavtaler.
Departementet går inn for å videreføre ordningen med at det ikke
skal være angrerett på fastrentekreditt. Når angreretten nå utvides
til å gjelde ikke bare i fjernsalgstilfellene, men også i situasjoner
med en mer tradisjonell avtaleinngåelse, tilsier dette etter departementets
syn i enda større grad enn tidligere at mulige nasjonale begrensninger
i angreretten opprettholdes. Departementet går likevel inn for å
gjøre begrenset unntak fra angreretten for fastrentetilfellene.
Unntaket vil etter lovforslaget gjelde for fastrentekreditt over
700 000 kroner. Departementet ser det ikke naturlig å la unntaket
omfatte mer enn fastrentekreditt da det er slike situasjoner som
synes mest praktiske i forbrukerforhold.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 inneholder regler om forbrukerens
rett til førtidig tilbakebetaling av kreditt. I norsk rett inneholder
kredittkjøpsloven og finansavtaleloven samt tilhørende forskrifter
regler om førtidig tilbakebetaling.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, en videreføring
av finansavtaleloven § 53. Denne bestemmelsen må antas å oppfylle
de krav som følger av direktivet artikkel 16 nr. 1. Etter forslaget
skal kredittkunden ha rett til å betale tilbake førtidig, og han eller
hun skal som utgangspunkt kun betale kredittkostnader for den utnyttede
kredittid, regnet frem til og med betalingsdagen. For kredittsituasjoner
som i dag faller inn under kredittkjøpsloven, vil dette medføre
en viss endring ved at den utnyttede kredittiden i enkelte tilfeller
etter gjeldende rett blir regnet frem til første ordinære forfallsdag
etter betaling.
Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 16 nr. 2, så krever
bestemmelsen at det i nasjonal rett gis regler om kredittgiverens
tapskompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.
Artikkel 16 nr. 2 setter tak for hvor høy denne kompensasjonen kan
være. Nasjonale myndigheter står imidlertid fritt til å bestemme
at kredittgiveren unntaksvis kan kreve en høyere kompensasjon dersom
det bevises at tapet overstiger beløpet fastsatt i medhold av artikkel
16 nr. 2. I likhet med utvalget går departementet inn for at den
nasjonale valgfriheten utnyttes, og at dette gjøres ved å videreføre
hovedtrekkene i den aktuelle bestemmelsen i finansavtaleloven.
Videre foreslår departementet at vilkårene i finansavtaleloven
videreføres, slik at kredittgiverens rett til kompensasjon ved førtidig
tilbakebetaling av fastrentekreditt er betinget av at dette følger
av avtalen, samt at en forbruker må ha blitt gjort kjent med kredittgiverens
rettigheter før avtalen ble inngått. Departementet legger til grunn
at slike betingelser for kredittgiverens rett til kompensasjon er
forenlig med direktivet, samt at en slik kompensasjon i praksis gjennomgående
vil være avtalefestet.
Departementet er videre enig med utvalget i at det er hensiktsmessig
å utnytte den mulighet som følger av direktivet til å gjøre begrensning
i kredittgiverens rett til tapskompensasjon. Ved at finansavtaleloven
kapittel 3 utvides til å omfatte kredittsituasjoner som i dag reguleres
av kredittkjøpsloven, vil disse tilfellene omfattes av finansavtalelovens
bestemmelse om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.
Departementet anser det som ønskelig at forbrukeren i enkelte tilfeller
fortsatt skal kunne slippe å betale kostnader for mer enn den benyttede
kredittid, typisk hvor man står overfor forbruksgjeld.
Spørsmålet som da reiser seg, er hvordan unntaket nærmere bør
utformes. Utvalget har valgt å knytte beløpsterskelen til det samlede
kredittbeløpet i stedet for beløpet som tilbakebetales førtidig.
Etter lovforslaget er kredittgiverens rett til kompensasjon betinget
av at kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner.
Departementet er kommet til at utvalgets forslag bør følges opp.
Det er ikke nødvendig å gjøre unntaket mer vidtrekkende enn hensynet
til forbrukerne tilsier. Ved å gjøre unntak for kredittilfeller
som ikke overstiger et kredittbeløp på kr 50 000, vil man i all hovedsak
fange opp tilfeller som i dag hører inn under kredittkjøpslovens
virkeområde.
Endelig går departementet inn for å gjennomføre artikkel 16 nr.
5 i forslaget til bestemmelse om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.
Etter denne bestemmelsen skal kredittgiverens kompensasjon ikke
overstige rentebeløpet som forbrukeren skulle ha betalt i løpet
av tidsrommet mellom den førtidige tilbakebetalingen og det avtalte
forfallstidspunktet.
En forbruker kan ha ulike krav og innsigelser mot selgeren eller
tjenesteyteren på grunnlag av en inngått kjøps- eller tjenesteavtale.
Det kan for eksempel være at leveringen er mangelfull. Forbrukeren
vil da kunne gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser som prisavslag,
erstatning og heving. Spørsmålet er i hvilken grad forbrukeren kan
fremsette krav og innsigelser som han eller hun måtte ha mot selgeren
eller tjenesteyteren, overfor kredittgiveren.
Direktivets artikkel 15 nr. 2 regulerer forbrukerens krav og
innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren i de tilfeller der
forbrukeren har inngått en såkalt «avtale om tilknyttet kreditt».
Dersom visse betingelser er til stede, har forbrukeren etter denne bestemmelsen
rett til å fremme de samme krav og innsigelser som han eller hun
måtte ha overfor selgeren, også overfor kredittgiveren. Direktivet
gir nasjonale myndigheter frihet til å regulere nærmere forhold
knyttet til om forbrukeren skal kunne gjøre et slikt krav gjeldende.
Departementet slutter seg til utvalgets flertall, samt et flertall
av høringsinstansene, som går inn for at forbrukeren skal ha rett
til å fremme krav og innsigelser mot kredittgiveren også i tilfeller
hvor forbrukeren har betalt med kredittkort i henhold til eksterne kortsystemer.
Når det gjelder terminologi, vil departementet bemerke at det her
siktes til de tilfeller der det regulært er knyttet en form for
kreditt til kortbruken. Dette må vurderes konkret for hver enkelt
avtale. Departementet går inn for å videreføre realiteten i kredittkjøpsloven
uendret, som ny bestemmelse i finansavtaleloven.
Departementet konkluderer med at direktivet ikke er til hinder
for å fastsette begrensninger i adgangen til å fremme krav mot kredittgiveren.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, å videreføre gjeldende
rett på dette punkt. Kredittgiverens ansvar vil fortsatt være begrenset
til det beløpet han har mottatt av forbrukeren, og forbrukeren vil
bare kunne gjøre gjeldende pengekrav mot kredittgiveren. I dette ligger
det en avgrensning mot krav om naturalprestasjoner.
Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad ansvaret for kredittgiveren
skal være subsidiært, er departementet, i likhet med utvalget, kommet
til at dette ligger innenfor den nasjonale lovgivers valgfrihet. Regelen
som i dag følger av kredittkjøpsloven om at forbrukeren i første
omgang må reklamere overfor sin direkte kontraktspart, synes å være
både praktisk og velbegrunnet. Departementet går derfor inn for
å opprettholde dagens rettstilstand også på dette punkt.
Direktivet artikkel 17 nr. 1 omhandler forbrukerens rett til
å gjøre innsigelser og krav gjeldende overfor erververen ved overdragelse
av kredittgiverens rettigheter. Artikkelen inneholder krav om at forbrukeren
i utgangspunktet skal underrettes om overdragelsen av kredittavtalen.
Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kommer til anvendelse
både ved overdragelse og pantsetting av kredittgiverens fordring.
Departementet finner det ikke tvilsomt at det er forenlig med direktivet
artikkel 17 nr. 1 at bestemmelsen om overdragelse også omfatter
pantsetting. Direktivet regulerer ikke pantsetting overhodet, og
departementet legger derfor til grunn at det er nasjonal valgfrihet
med hensyn til å regulere pantsetting på samme måte som overdragelse.
Etter gjeldende rett er forbrukerens rett til å fremme krav og
innsigelser overfor erververen begrenset til krav og innsigelser
på grunnlag av det underliggende rettsforholdet.
Departementet kan ikke se at det vil være i strid med direktivet
å begrense forbrukerens rett til å gjelde innsigelser og krav som
springer ut av det underliggende rettsforholdet. I kredittkjøpstilfellene
vil det underliggende forholdet være både kjøpsavtalen og kredittavtalen.
Departementet legger også til grunn at det er forenlig med artikkel
17 nr. 1 at motregningsretten ved andre krav reguleres av de alminnelige regler
for motregning. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens
rettstilstand.
I artikkel 17 nr. 2 er det bestemt at forbrukeren skal underrettes
ved overdragelse av fordringen. Tilsvarende regel er i dag inntatt
i finansavtaleloven, som pålegger långiveren en varslingsplikt.
Departementet mener det er hensiktsmessig å angi pliktsubjektet
i varslingsbestemmelsen. Det sørges med dette for klarhet om hvem
som skal sørge for varslingen. Departementet kan ikke se at dette
vil være i strid med direktivet da det bare dreier seg om en nærmere presisering
av direktivets bestemmelse.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 inneholder særlige regler
om kredittavtaler i form av «overtrekk», som krav til innholdet
i avtalen i tilfeller av overtrekk. I tillegg pålegges kredittgiveren
en plikt til å gi visse opplysninger under avtaleforholdet. Artikkel
18 nr. 2 omhandler også kredittgiverens opplysningsplikt, men da
i tilfeller hvor det har funnet sted betydelig overtrekk over en
periode som overstiger en måned.
Finansavtaleloven inneholder ingen særskilt regulering av kredittavtaler
i form av overtrekk. Den eneste bestemmelsen som omhandler overtrekk,
sier at kredittinstitusjonen ikke kan kreve overtrekksrente av kunden
før kunden har fått rimelig tid til å rette på forholdet. Forutsetningen
er at kunden har belastet kontoen i god tro.
Ut fra direktivets definisjon av overtrekk vil det bare anses
som overtrekk der det foreligger en stilltiende aksept av at forbrukeren
belaster kontoen for mer enn det som er innestående på kontoen.
Departementet foreslår at den nærmere reguleringen av overtrekk
bør skje i finansavtaleloven kapittel 3. Det sentrale er at overtrekk
er en form for kreditt og bør reguleres i tråd med dette.
Direktivet artikkel 23 pålegger medlemsstatene å fastsette regler
om sanksjoner mot overtredelse av de nasjonale bestemmelsene som
gjennomfører direktivet. Det følger av fortalen at valg av sanksjoner
i utgangspunktet er opp til medlemsstatene. Direktivets artikkel
20 inneholder regler om tilsyn og regulering av kredittgiveres virksomhet.
Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven inneholder regler
om sanksjoner av både offentligrettslig og privatrettslig karakter.
Spørsmålet er om disse bestemmelsene oppfyller de krav som følger
av artikkel 20 og 23, eller om det er nødvendig å innføre ytterligere
sanksjonsbestemmelser i finansavtaleloven.
Når det gjelder privatrettslige sanksjoner, går departementet,
i tråd med utvalgets forslag, inn for å videreføre gjeldende lovregulering
i finansavtaleloven. Bestemmelsene vil få anvendelse også i de tilfeller som
etter gjeldende rett faller inn under kredittkjøpslovens virkeområde.
Videre foreslår departementet å videreføre gjeldende rett når det
gjelder adgangen til lemping av kundens forpliktelser ved manglende overholdelse
av kredittgiverens frarådingsplikt. Departementet kan ikke se at
det er behov for ytterligere sanksjonsregler i finansavtaleloven.
Dagens kredittkjøpslov inneholder en regel om tilsyn med at bestemmelsene
i loven blir overholdt. Tilsynskompetansen ligger hos Forbrukerombudet. Finansavtaleloven
inneholder ingen særskilt tilsynsbestemmelse. Finanstilsynet har
imidlertid, i medhold av den vide fullmaktsbestemmelsen i finanstilsynsloven,
kompetanse til å føre tilsyn med finansinstitusjonenes virksomhet.
Uavhengig av hvilken forståelse av artikkel 20 som legges til
grunn, er det etter departementets syn ikke nødvendig å ta inn en
tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven for å oppfylle forbrukerkredittdirektivet.
Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag
om en egen tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3. Ved
at kredittkjøpsloven oppheves, er det viktig å sørge for at tilsynskompetansen
etter denne loven videreføres.
For å få en effektiv gjennomføring av tilsynet bør tilsynsbestemmelsen
suppleres med en bestemmelse om en lovbestemt plikt til etter forespørsel
å gi informasjon til tilsynsorganet. Departementet foreslår derfor
en bestemmelse om slik opplysningsplikt i tråd med utvalgets forslag.
Endelig reiser det seg et spørsmål om det bør inntas regler om
pålegg og tvangsmulkt i finansavtaleloven. Utvalget er delt i synet
på dette spørsmålet, mens de høringsinstansene som har kommentert spørsmålet,
gir sin støtte til at det tas inn slike regler i finansavtaleloven.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at forslaget
om å innføre en bestemmelse om pålegg og tvangsmulkt i finansavtaleloven,
etter mønster av finansieringsvirksomhetsloven, bør følges opp.
En kredittavtale kan ha tilknytning til flere land. Det kan for
eksempel være at en kunde bosatt i Norge inngår en kredittavtale
med en finansinstitusjon som har forretningssted i Danmark. Det
oppstår da et spørsmål om rettsvalg, det vil si hvilket lands rett som
skal gjelde ved tvister mellom partene.
Hvilket lands rett som skal anvendes, kan følge av nasjonale
rettsvalgsregler eller av internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet.
På området for kredittavtaler inneholder ikke kredittkjøpsloven
bestemmelser om rettsvalg, mens finansavtaleloven omhandler anvendelse
av norsk rett i tilfeller hvor en forbruker bosatt i Norge har inngått
en avtale med en institusjon hjemmehørende i et annet land. Etter
denne bestemmelsen skal norsk rett gjelde for avtalen dersom institusjonen
har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket,
og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen
skal kunne inngås. Videre får norsk rett anvendelse dersom institusjonen
eller en representant for denne eller en megler her i riket har
mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller dersom
avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med
erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering
av ervervet, og reisen er arrangert av institusjonen, eller av selger
i forståelse med institusjonen. Hensikten med bestemmelsen er å
sikre at finansavtaler som reelt sett har sin nærmeste tilknytning
til Norge, blir behandlet etter norske rettsregler. I tillegg har
finansavtaleloven en bestemmelse som fastsetter at en bestemmelse
som ikke kan fravikes til skade for en forbruker, ikke kan settes
til side ved avtale om at fremmed rett skal anvendes.
Departementet slutter seg til utvalgets forståelse av direktivet
artikkel 22 nr. 4. Bestemmelsen innebærer begrensninger i adgangen
til å gjøre avtale om rettsvalg. Etter direktivet kan ikke en avtale
om rettsvalg føre til at forbrukeren får et dårligere vern enn direktivets
bestemmelser gir. For at begrensningen i avtalefriheten skal komme
til anvendelse, må for det første lovgivningen til en stat utenfor
EØS velges, og for det andre må kredittavtalen ha nær tilknytning
til en EØS-stats territorium. Direktivet synes også å forutsette
at det uten avtale ville vært retten i EØS-staten som gjaldt. Ellers
ville ikke forbrukeren ved avtalen om lovvalget «fratas» det vernet
som direktivet gir. Direktivet pålegger medlemsstatene å gjennomføre nødvendige
tiltak for å oppfylle denne forpliktelsen.
Departementet er enig med utvalget i at finansavtaleloven § 3
ikke er tilstrekkelig for å oppfylle den forpliktelsen som påhviler
medlemsstatene etter artikkel 22 nr. 4. Departementet vil foreslå
en bestemmelse i samsvar med utvalgets forslag for å sørge for en
klar gjennomføring av direktivet på dette punktet.
Kredittkjøpsloven med forskrifter inneholder flere bestemmelser
som ligger utenfor forbrukerkredittdirektivets virkeområde. I norsk
rett står man dermed i utgangspunktet fritt til å videreføre, endre
eller oppheve disse bestemmelsene.
Departementet gjennomgår bestemmelser i kredittkjøpsloven som
faller utenfor området til forbrukerkredittdirektivet, og vurderer
om det er ønskelig at disse bestemmelsene videreføres i realiteten
eller om det bør foretas enkelte endringer. Bestemmelsene dette
gjelder, er kredittkjøpsloven § 2 om ufravikelighet ved kjøp med
salgspant, kredittkjøpsloven § 10 om avregning av gjeldsposter,
kredittkjøpsloven § 12 om plikt til å betale før forfall, de særlige
bestemmelsene om salgspant i kredittkjøpsloven §§ 14 til 19 og kredittkjøpsloven
§ 29 om forbrukerleie. Det vises til proposisjonen for en gjennomgang
av disse bestemmelsene.
Det vises også til proposisjonen for en gjennomgang av en del
endringsforslag som gjennomgås, men ikke følges opp.
Utvalget ble i mandatet bedt om å vurdere om finansavtaleloven
§ 57 fjerde ledd bør oppheves. Bakgrunnen for at departementet ba
utvalget vurdere spørsmålet, er at det i juridisk teori har vært
reist spørsmål om opphevelse av bestemmelsen.
Finansavtaleloven § 57 tredje og fjerde ledd bestemmer når en
kausjonist skal regnes som forbruker etter finansavtaleloven kapittel
4. Dette er bestemmelser som er særlig tilpasset kausjonstilfellene.
Betydningen av å konstatere om noen er forbruker, er i kausjonskapitlet
som ellers i loven at bestemmelsene ikke kan fravikes til skade
for forbrukeren ved avtale.
Regelen er at en fysisk person som kausjonerer for en annens
gjeld, regnes som forbruker dersom kausjonens formål for kausjonisten
ikke hovedsakelig er knyttet til «kausjonistens næringsvirksomhet». Når
næringsvirksomhet drives i enkeltpersonforetak eller ansvarlig selskap
der deltakerne har ubegrenset personlig ansvar, vil deltakerne ikke
kunne stille kausjon for enkeltpersonforetakets eller selskapets
gjeld fordi de allerede er personlig ansvarlige for gjeldsforpliktelsene.
Deltakeren kan imidlertid stille kausjon for andre rettssubjekter
som et ledd i næringsvirksomheten, og dersom næringsvirksomheten
er organisert i et selskap med delt ansvar mellom deltakerne, kan
det være aktuelt for en deltaker å utvide sitt ansvar for selskapets
gjeld gjennom kausjon. Slike tilfeller vil klart være omfattet av
begrepet «kausjonistens næringsvirksomhet».
Dersom en fysisk person har en eierandel i et aksjeselskap eller
annet selskap med begrenset ansvar og kausjonerer for selskapets
gjeld, oppstår det spørsmål om kausjonisten skal identifiseres med
næringsvirksomhet i selskapet ved vurderingen etter finansavtaleloven
§ 57 tredje ledd. Dette spørsmålet er i dag søkt løst gjennom finansavtaleloven
§ 57 fjerde ledd.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å
oppheve finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.
Hensynet til sammenheng i regelverket taler etter departementets
oppfatning for at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves. Departementet
kan ikke se at det at virksomheten organiseres i et aksjeselskap,
i seg selv kan begrunne at aksjeeierne skal stilles annerledes i
spørsmålet om ufravikelig forbrukervern enn om virksomheten ble
organisert i foretak med ubegrenset deltakeransvar.
Virkningen av at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves,
vil være at tilfellene som tidligere falt inn under fjerde ledd,
vil måtte vurderes gjennom en tolking av begrepet «kausjonistens
næringsvirksomhet» i finansavtaleloven § 57 tredje ledd bokstav
a. Det vil i praksis i det enkelte tilfelle måtte tas stilling til
hvor sterk tilknytning mellom kausjonisten og aksjeselskapet som
skal til, før næringsvirksomheten i aksjeselskapet skal regnes som
«kausjonistens næringsvirksomhet» etter bestemmelsen. Man vil dermed
få en mer fleksibel regel enn det finansavtaleloven § 57 fjerde
ledd i dag åpner for, med større rom for konkrete vurderinger av
tilknytningsforholdet mellom kausjonisten og aksjeselskapet.
Kredittkjøpsloven § 7 fastsetter at Kongen kan gi forskrift om
kontantinnsats ved kredittkjøp i forbrukerforhold. Med hjemmel i
denne bestemmelsen er det gitt regler om kontantinnsats i forskrift.
Spørsmålet er om det er ønskelig å videreføre gjeldende regler om
kontantinnsats i kredittkjøpstilfellene. Forbrukerkredittdirektivet
har ikke regler om kontantinnsats. Direktivet er dermed ikke til
hinder for å videreføre reglene.
Departementet er kommet til at gjeldende regler om kontantinnsats
bør videreføres med sikte på å gi forbrukerne beskyttelse i tilfeller
hvor dette måtte være aktuelt. Departementet viser til at utvalgets mindretall
og enkelte høringsinstanser peker på tilfeller hvor et krav om kontantinnsats
fortsatt vil kunne ha betydning i praksis. Selv om egenkapitalen
kan skaffes til veie ved kredittopptak hos andre enn selgeren, vil
et ekstra ledd i kjøpsprosessen kunne bidra til at kjøperen vurderer
kredittopptaket på en grundigere måte. Det er også av betydning
at man her står overfor en etablert regel til beskyttelse av forbrukeren.
Departementet går derfor inn for å heve terskelen for når det
kreves kontantinnsats, til tilfeller hvor varens kontantpris overstiger
20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Departementet tar sikte på å videreføre kredittkjøpsforskriftens
regler om kontantinnsats i en ny forskrift om kredittavtaler.
Departementet bemerker at økonomiske og administrative konsekvenser
knyttet til gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet ikke kan
unngås.
Departementet forstår utvalget slik at det generelt ikke forventes
nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige
som følge av lovforslaget, og slutter seg til dette.
Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser for
private, ser departementet først på virkningen for kredittkundene.
Direktivets regler om opplysningsplikt vil bidra til å gjøre det
lettere for kredittkunden å orientere seg med tanke på ulike kredittilbud.
Videre vil reglene om forklaringsplikt og kredittvurdering samt
forslaget om en mer effektiv frarådingsplikt kunne bidra til at
kredittkunden ikke pådrar seg gjeld i tilfeller hvor vedkommende
bør avstå fra dette.
Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets vurderinger
av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget
for kredittgivere. Som utvalget peker på, vil lovforslaget ha konsekvenser
i form av omlegging av rutiner mv. Når det gjelder virkningen av
forslaget om at det skal gis en muntlig fraråding til kunden i tillegg
til en skriftlig, vil departementet peke på at frarådingen i seg
selv vil bidra til å redusere antall mislighold, og dermed også redusere
mulig tap for kredittgiverne. I tillegg må man se virkningen for
kredittgiverne i et bredere samfunnsmessig perspektiv.
Departementet følger opp utvalgets forslag om at loven skal tre
i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Gjennomføringsfristen for
direktivet er 11. juni 2010, og det tas sikte på å sette endringene
i kraft innen gjennomføringsfristens utløp. Finansinstitusjonene
har lenge vært kjent med at det vil komme endringer i lovreglene
om kredittavtaler som følge av forbrukerkredittdirektivet, og må
kunne forventes å tilpasse seg til lovendringene innen ikrafttredelsen. Departementet
foreslår en hjemmel for Kongen til å gi nærmere overgangsregler.
Det vises til proposisjonen for en vurdering av behovet for overgangsregler.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, lederen Per Sandberg og Tor Sigbjørn
Utsogn, fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Ragnhild Aarflot Kalland,
viser til at endringene i finansavtaleloven innebærer at man gjennomfører
Europaparlaments- og rådsdirektivet om kredittavtaler for forbrukere
og om oppheving av forbrukerkredittdirektivet. Komiteen viser
til at kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3 samordnes,
ved at kredittkjøpsloven oppheves og virkeområdet for finansavtaleloven
utvides slik at denne loven gis virkning også for kredittavtaler
som i dag reguleres av kredittkjøpsloven. Komiteen viser
til at det foreslås enkelte endringer i finansavtaleloven og andre
lover som ikke har sammenheng med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet. Komiteen har
merket seg at lovendringene i all hovedsak støttes av så vel finansnæringen som
forbrukerorganisasjonene. Komiteen registrerer med
tilfredshet at Forbrukerrådet trekker frem følgende forhold i lovforslaget
som positive endringer for å styrke forbrukers stilling:
1. Innføring av muntlig frarådningsplikt
til låntakere, i tillegg til videreføring av krav til skriftlig
frarådning.
2. Innføring av forklaringsplikt til låntakere.
3. Muntlig frarådningsplikt til kausjonister.
4. Lovhjemling av krav til kredittvurdering av låntakere.
5. Opplysningsplikt i markedsføring av kreditt.
6. Opprettholdelse av Kredittkjøpsloven § 8.
7. Signatur som gyldighetskrav kan stoppe uheldige låneprodukter,
som frir til impulshandlinger (for eksempel lån på SMS).
8. Et fornuftig nivå på kontantinnsats ved større kredittkjøp,
som kan dempe kredittopptak på impuls.
9. Flere sanksjonsmuligheter for tilsynsorganene (dagbøter
m.m.).
10. Videreføring av 6 ukers varslingsplikt ved renteendringer
– viktig for forbrukeres mulighet til å bytte bank og for forutsigbare
renteutgifter.
11. En riktig og fornuftig forbrukerdefinisjon.
Komiteen støtter i all hovedsak regjeringens forslag
og merknadene gitt til det enkelte kapitel, men har enkelte bemerkninger
til enkelte deler av lovforslaget.
Komiteen viser til kapittel 1.5.2 og
har merket seg Forbrukerrådets påpekning av behovet for også å lovhjemle
forklaringsplikten for kausjonister på bakgrunn av at det kan stilles
spørsmål ved om kausjonistene innser konsekvensene av å stille kausjon.
I tillegg har komiteen merket seg Forbrukerrådets
ønske om at plikten til å foreta kredittvurdering fremgår av lovteksten,
og at man således av pedagogiske årsaker lovhjemler denne.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
reglar om forklaringsplikt, opplysningsplikt og frårådingsplikt
er alle av ein slik art at dei går noko over i kvarandre, men oppfyller
delvis same formålet. Fleirtalet meiner at dei norske
reglane samla sett gir ei dekkande regulering av kausjonsavtalene.
Komiteen viser til kapittel 1.5.3.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er einig med
departementet i at det ikkje bør lovfestast særskilte kontraktsrettslege
sanksjonsreglar ved brot på forklaringsplikta og kredittvurderingsplikta. Fleirtalet meiner
at sanksjonsmulegheitene følgjer allereie av gjeldande avtalerettslege
reglar. Fleirtalet viser også til at departementet
i proposisjonen har gjort ei grundig vurdering av spørsmålet knytt
til sanksjonar. Fleirtalet meiner at ei ytterlegare
lovfesting av denne typen sanksjonsreglar på enkeltområde vil bidra
til å undergrave systemet med og kunnskapen om generelle lempingsreglar.
Det vil ikkje fleirtalet gå inn for. Innføring av
særskilte sanksjonsreglar vil etter fleirtalet sitt
syn kunne få uheldige konsekvensar ved å skape uklårleik i forhold
til anna lovgjeving der det ikkje er innført særskilte reglar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at det er viktig å kodifisere
forbrukeres sanksjonsmuligheter også hva angår brudd på forklaringsplikten og
kredittvurderingsplikten. Avtaleloven § 36 og alminnelig obligasjonsrett
er ikke nødvendigvis godt kjent blant forbrukere. Disse medlemmer anmoder
derfor regjeringen om å legge frem forslag om lovfesting av sanksjoner
ved brudd på forklaringsplikten og kredittvurderingsplikten.
Komiteen viser til kapittel 1.18.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner i samsvar med
signala i proposisjonen at lovendringane bør tre i kraft innan 11. juni
2010, noko som er gjennomføringsfristen for forbrukarkredittdirektivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Finansnæringens hovedorganisasjon
under åpen høring med komiteen påpekte at finansnæringen vil få
svært liten tid til å implementere endringene i sine standardavtaler
med kundene. Det er først etter at loven er vedtatt, at departementet
vil utforme forskriftene for den konkrete implementeringen. Dermed
er det ikke mulig for finansinstitusjonene å forberede sine dataprogrammer-
og systemer som følge av disse endringene før fra sommeren av. Høsten
vil deretter gå med til kvalitets- og sikkerhetskontroller av de nye
systemene. Disse medlemmer viser til at det fra næringens
side er ønskelig at det gis tid til 1. januar 2011 med gjennomføringen
av endringene. Disse medlemmer viser til at forbrukerorganisasjonene
ikke motsetter seg dette. Disse medlemmer har videre
merket seg at Den Svenska Bankförening har opplyst at tilsvarende
gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet i Sverige ikke vil tre
i kraft før 1. januar 2011. Disse medlemmer anmoder
regjeringen om å sørge for at ikrafttredelse av loven ikke skjer
før 1. januar 2011.
Disse medlemmer vil peke på at bankene lagrer
og behandler personopplysninger av viktig og sensitiv art. For at
disse ikke skal komme på avveie, er det derfor grunn til å legge
særlig vekt på at bankene gis mulighet for grundig testing av de
pålagte systemendringer. Departementet legger dessverre ikke opp
til muligheten for slik testing før gjennomføringsfristen utløper
den 11. juni 2010.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i finansavtaleloven mv.
(gjennomføring av direktiv 2008/48/EF om
kredittavtaler for forbrukere mv.)
I
I lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag
(finansavtaleloven) gjøres følgende endringer:
§ 1 fjerde ledd skal lyde:
(4) For kreditt der kredittgiveren er
en kommune eller en fylkeskommune, gjelder kapittel 3 i loven. Kapittel
4 i loven gjelder for kausjoner for slike kreditter.
§ 1 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Ved kreditt til en forbruker gjelder denne
loven kapittel 3 enhver som gir kreditt som ledd i næringsvirksomhet.
Ved kreditt mellom næringsdrivende som ikke omfattes av § 1 første
ledd, gjelder bare §§ 52, 53 og 54 a i loven.
Nåværende femte ledd blir nytt sjette ledd.
§ 2 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsene i kapittel 3 kan ikke fravikes til skade
for kredittkunden dersom kredittkunden er
en fysisk person, og lån eller lignende kreditt er sikret ved pant
i et formuesgode som tilhører kredittkunden uten
at godet hovedsakelig er knyttet til kredittkundens næringsvirksomhet.
I § 3 skal overskriften lyde:
§ 3 Rettsvalg
§ 3 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Det kan ikke avtales at rettsreglene i en
stat utenfor EØS skal anvendes på en kredittavtale som har nær tilknytning
til EØS-statenes territorium, dersom forbrukeren ved dette får en
dårligere rettsbeskyttelse enn etter loven her.
Overskriften til kapittel 3 skal lyde:
Kapittel 3. Kredittavtaler mv.
§ 44 skal lyde:§ 44 Virkeområde
(1) Dette kapitlet gjelder for kredittavtaler
mellom en kredittgiver og en kredittkunde.
(2) Kapitlet gjelder ikke for
a)kredittavtale der
kreditten gis rente- og kostnadsfritt, og kredittavtale som innebærer
en rente- og kostnadsfri henstand med betalingen av en eksisterende
forpliktelse
b)kredittavtale der kreditten
gis av en arbeidsgiver til en arbeidstaker som ledd i en bibeskjeftigelse, og
hvor kreditten gis rentefritt eller med en effektiv rente som er
lavere enn markedsrentene, og som generelt ikke tilbys til allmennheten
c)kredittavtale som er resultat
av rettsforlik.
(3) For kredittavtale i form av kassakreditt eller annen
rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller
innen tre måneder, gjelder bare bestemmelsene i § 44 a, § 45, §
46 første ledd bokstav a og b og annet og tredje ledd, § 46 a annet
til åttende ledd, § 46 b, § 47, § 48 første, tredje, fjerde og femte ledd,
§ 48 a første ledd, § 49, § 50, § 51, § 51 b tredje ledd annet punktum,
§ 52, § 54 a, § 54 b, § 55, § 56 og § 56 a.
(4) For kredittavtale i form av overtrekk gjelder bare
bestemmelsene i § 44 a, § 48 b og § 56 a.
(5) For kredittavtale der kredittkunden utelukkende
hefter med en gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos
kredittgiveren, gjelder bare §§ 46 a og 47.
(6) Har en institusjon stilt garanti e.l. for
lån til en forbruker, gjelder §§ 48 og 52 tilsvarende i forholdet
mellom institusjonen og forbrukeren så langt de passer.
(7) Kapitlet gjelder ikke for avtale om faktoring eller
avtale om leiefinansiering der det ikke er avtalt en plikt for leieren
til å bli eier. Kongen kan gi forskrift om forbrukerleie som i realiteten
tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det
vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som salg av varer på
kreditt, selv om det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli
eier. I forskriften kan det gis bestemmelser om ufravikelighet etter
§ 2, opplysningsplikt på tilsvarende vilkår som i §§ 46 og 46 a,
forskuddsleie på tilsvarende vilkår som minste kontantinnsats etter
§ 56 b, oppsigelsesrett for leietakeren og oppgjøret ved eventuelt
eierskifte. § 47 gjelder tilsvarende ved avtaler om forbrukerleie.
Ny § 44 a skal lyde:§ 44 a Definisjoner
I dette kapitlet menes med
a)kredittavtale:
en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form
av betalingsutsettelse, lån, kassakreditt eller annen tilsvarende
form for kreditt
b)kassakreditt eller annen
rammekreditt: en uttrykkelig kredittavtale der en kredittgiver stiller
midler til rådighet for en kredittkunde som overstiger løpende saldo
på kredittkundens løpende konto
c)overtrekk: en stilltiende
aksept av overtrekk der en kredittgiver stiller midler til rådighet
for en kredittkunde som overstiger løpende saldo på kredittkundens
løpende konto eller kassakreditt
d)kredittkunde: en fysisk eller
juridisk person som gis kreditt av en kredittgiver
e)kredittgiver: en fysisk eller
juridisk person som nevnt i eller i forskrift fastsatt i medhold
av § 1 første, annet, fjerde, femte eller sjette ledd som gir kreditt
til en kredittkunde
f)kredittformidler: en fysisk
eller juridisk person som ikke opptrer som kredittgiver, og som
mot vederlag og som ledd i utøvelsen av sin næringsvirksomhet presenterer
eller tilbyr kredittavtaler, bistår kredittkunder ved å utføre annet
forberedende arbeid med sikte på inngåelse av kredittavtale, eller
inngår kredittavtale med kredittkunder på kredittgiverens vegne
g)effektiv rente: kredittkostnadene
uttrykt i prosent per år av kredittbeløpet, beregnet i samsvar med matematisk
formel som fastsettes av Kongen i forskrift
h)kredittkostnadene: alle kostnader,
herunder rente, provisjon, gebyr, avgifter og andre utgifter som
kredittkunden skal betale i forbindelse med kreditten
i)samlet kredittbeløp: summen
av beløp som blir stilt til disposisjon i henhold til en kredittavtale
j)nominell rente: rentesats
som blir anvendt på årsbasis på utnyttede kredittmuligheter
k)totalbeløp: summen av samlet
kredittbeløp og kredittkostnadene
l)varig medium: enhver innretning
som gjør det mulig for kredittkunden å lagre informasjon som er
rettet personlig til kredittkunden på en måte som tillater fremtidig
søking i et tidsrom tilpasset formålet med informasjonen, og som
gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen
m)tilknyttet kredittavtale:
en kredittavtale der aktuell kreditt utelukkende tjener til å finansiere
en avtale om levering av spesifikke varer eller tjenesteytelser
og kredittavtalen og avtalen om levering objektivt sett utgjør en
kommersiell helhet. Kommersiell helhet foreligger når leverandøren selv
finansierer forbrukerens kreditt, eller, dersom finansieringen skjer
gjennom tredjeperson, når kredittgiveren i forbindelse med inngåelsen eller
forberedelsen av kredittavtalen gjør bruk av leverandørens tjenester,
eller når den spesifikke varen eller tjenesteytelsen er uttrykkelig
angitt i kredittavtalen.
§ 45 skal lyde:§ 45 Overdragelse
(1) Når en finansinstitusjon eller lignende institusjon
som nevnt i § 1 annet ledd eller en kommune eller fylkeskommune
er kredittgiver, kan kredittgiverens fordring bare overdras til
en finansinstitusjon eller til en lignende institusjon som nevnt
i § 1 annet ledd bokstav a, d, e eller f, med mindre kredittkunden særskilt
samtykker til at fordringen overdras til andre.
(2) Når kredittgiverens fordring overdras,
gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende i forholdet mellom kredittkunden og
den som fordringen blir overdratt til, når ikke annet er fastsatt
i lov.
(3) Kredittgiveren skal underrette
kredittkunden om overdragelsen, med mindre kredittgiveren,
etter avtale med og på vegne av den som fordringen er overdratt
til, opptrer som kredittgiver overfor kredittkunden.
§ 46 skal lyde:§ 46 Opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtale
(1) Enhver form for markedsføring av kredittavtaler
skal inneholde opplysning om
a)kredittkostnadene,
herunder effektiv rente med angivelse av kredittbeløp og kredittprofil
b)samlet kredittbeløp
c)kredittavtalens løpetid
d)kontantprisen og størrelsen
på en eventuell forskuddsbetaling, dersom det er tale om kreditt
i form av henstand med betalingen for en spesifikk vare eller tjenesteytelse
e)totalbeløp og størrelsen
på eventuelle avdragsbetalinger
f)en eventuell forpliktelse
for kredittkunden til å inngå avtale om en aksessorisk tjenesteytelse, dersom
kostnadene ved den aksessoriske avtalen ikke kan beregnes på forhånd.
(2) Standardopplysningene nevnt i første ledd skal
gis på en tydelig måte ved hjelp av et representativt eksempel.
(3) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om markedsføring
av kredittilbud.
Nåværende § 46 blir ny § 46 a og skal lyde:§ 46 a Opplysningsplikt forut for inngåelse av
kredittavtale
(1) I god tid før forbrukeren blir bundet av en kredittavtale,
skal kredittgiveren gi forbrukeren følgende opplysninger om
a)kredittgiverens
og, dersom kredittgiveren gjør bruk av kredittformidler, kredittformidlerens navn
og geografiske adresse
b)kredittype
c)samlet kredittbeløp
d)vilkårene for å utnytte kredittmuligheten
e)kredittavtalens løpetid
f)størrelse, antall og hyppighet
av de betalinger som forbrukeren skal foreta, og hvordan betalingene
i tilfelle blir fordelt til nedbetaling av forskjellige utestående
saldoer med forskjellige renter
g)totalbeløp
h)varen eller tjenesteytelsen
og dens kontantpris, såfremt det er tale om tilknyttet kredittavtale
eller kreditt i form av henstand med betalingen for en spesifikk
vare eller tjenesteytelse
i)sikkerhet som kreves
j)vilkår om at betalinger som
forbrukeren foretar, ikke umiddelbart fører til tilsvarende amortisering
av det samlede kredittbeløp, men tjener til å bygge opp kapital
på vilkår som fastsatt i kredittavtalen eller aksessorisk avtale,
og at en slik kredittavtale ikke garanterer tilbakebetaling av samlet
utnyttet kredittbeløp i henhold til kredittavtalen, med mindre slik
garanti har blitt stilt
k)nominell rente, eventuell
indeks eller referansesats som skal benyttes på opprinnelig avtalt
nominell rente, og tidspunkter, vilkår og prosedyrer for endring
av nominell rente
l)effektiv rente, jf. § 44
a bokstav g, illustrert med et representativt eksempel som angir
alle de antakelser som er lagt til grunn for beregningen av prosentsatsen
m)kostnader forbundet med inngåelse
av avtale om forsikring vedrørende kreditten eller annen aksessorisk
tjenesteytelse, såfremt inngåelse av slik avtale er et vilkår for
å oppnå kreditten på annonserte vilkår
n)kostnader forbundet med åpning
av konto til registrering av både betalingstransaksjoner og utnyttelse
av kredittmuligheten, såfremt åpning av slik konto er en betingelse
for kreditten, samt kostnader ved anvendelse av et betalingsmiddel
i forbindelse med både betalingstransaksjoner og utnyttelse av kredittmuligheten
o)andre kostnader i forbindelse
med kredittavtalen
p)vilkårene for endring av
kostnader nevnt i bokstav k til o
q)gjeldende forsinkelsesrente
og andre kostnader ved mislighold, samt eventuelle andre rettslige konsekvenser
av manglende betaling
r)hvorvidt forbrukeren har
angrerett
s)retten til førtidig tilbakebetaling
og kredittgiverens eventuelle rett til kompensasjon ved førtidig tilbakebetaling,
og hvordan denne kompensasjonen fastsettes i overensstemmelse med
§§ 53 og 54
t)forbrukerens rett etter §
46 b tredje ledd til omgående og vederlagsfri underretning om resultatet
av søk i database som har blitt foretatt for å vurdere hans eller
hennes kredittverdighet, såfremt søknad om kreditt blir avslått
på grunnlag av slikt søk
u)forbrukerens rett til, etter
forespørsel og vederlagsfritt, å få utlevert kopi av utkast til
kredittavtale
v)forbrukerens frist for å
akseptere kredittavtale basert på opplysninger gitt i medhold av
denne bestemmelsen.
(2) I god tid før forbrukeren blir bundet av en kredittavtale
som nevnt i § 44 tredje ledd, skal kredittgiveren gi forbrukeren
opplysninger som nevnt i første ledd bokstav a, b, c, e, k, l, o,
p, q, t og v. I tillegg skal kredittgiveren opplyse forbrukeren
om vilkårene for oppsigelse av kredittavtalen. Dersom kredittgiveren
til enhver tid kan fremsette krav om tilbakebetaling av hele kredittbeløpet,
skal forbrukeren også opplyses om dette.
(3) Opplysningene etter første ledd skal gis på papir
eller annet varig medium ved bruk av formular. Opplysningene etter
annet ledd skal gis på papir eller annet varig medium og kan gis
ved bruk av formular eller på en annen måte som sikrer at alle opplysningene
er like fremtredende. Kredittgiveren anses å ha oppfylt opplysningsplikten
etter første og annet ledd og angrerettloven § 9 a første ledd første
punktum dersom opplysninger er gitt forbrukeren i samsvar med formularet.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring og avgrensning
av opplysningsplikten etter bestemmelsen her, herunder om bruk og
godkjenning av formular ved oppfyllelse av opplysningsplikten.
(4) Hvis taletelefoni blir benyttet som kommunikasjonsmåte,
jf. angrerettloven § 7 a fjerde ledd, skal forbrukeren gis opplysninger
i samsvar med angrerettloven § 7 a fjerde ledd. Opplysninger om
kredittproduktets viktigste kjennetegn og kostnader ved kredittavtalen
skal likevel i det minste omfatte opplysninger som nevnt i denne
paragrafens første ledd bokstav c til h og k til l. Hvis taletelefoni
blir benyttet som kommunikasjonsmåte, og forbrukeren anmoder om
rammekreditt med øyeblikkelig virkning, skal forbrukeren gis opplysninger
som nevnt i denne bestemmelsens første ledd bokstav c, e, k, l,
o og p og annet ledd tredje punktum.
(5) Hvis kredittavtalen er inngått på forbrukerens
oppfordring ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk som ikke gjør
det mulig å oppfylle forpliktelsene etter første og annet ledd,
herunder tilfeller nevnt i fjerde ledd, skal kredittgiveren umiddelbart etter
avtaleinngåelsen gi forbrukeren opplysninger som nevnt i første
og annet ledd.
(6) Skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt
i første og annet ledd skal være tilgjengelig for enhver kredittkunde
før kredittavtale inngås. Er kredittkunden forbruker, har han eller
hun etter forespørsel rett til å få utlevert kopi av utkast til
kredittavtale vederlagsfritt.
(7) Opplysningsplikten etter paragrafen her gjelder
også for en kredittformidler når oppdraget helt eller delvis er
knyttet til avtaler om kreditt. Opplysningsplikten gjelder likevel
ikke for leverandør av varer eller tjenester som opptrer aksessorisk
som formidler av kreditt. Dette berører ikke kredittgiverens forpliktelser
etter denne paragrafen.
(8) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om bruk
av bestemmelsen her for visse kredittavtaler.
Ny § 46 b skal lyde:§ 46 b Kredittgiverens plikt til å vurdere
forbrukerens kredittverdighet
(1) Før kredittavtale inngås, skal kredittgiveren vurdere
forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger
innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database.
(2) Dersom partene avtaler å endre det samlede kredittbeløpet
etter inngåelsen av kredittavtalen, skal kredittgiveren oppdatere
sin finansielle informasjon om forbrukeren og igjen vurdere forbrukerens
kredittverdighet, jf. første ledd, før det skjer en vesentlig forhøyelse
av det samlede kredittbeløpet.
(3) Hvis en kredittsøknad avslås på grunnlag av kredittgiverens
søk i en database, skal kredittgiveren underrette forbrukeren omgående
og vederlagsfritt om resultatet av søket i databasen og om databasen.
Ny § 46 c skal lyde:§ 46 c Kredittgiverens og kredittformidlerens plikt
til å gi forbrukeren fyllestgjørende
forklaringer
(1) Før kredittavtale inngås, skal en kredittgiver eller
en kredittformidler gi forbrukeren fyllestgjørende forklaring slik
at han eller hun er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtalen
passer til hans eller hennes behov og finansielle situasjon. Forklaringen
skal omfatte opplysningene som er gitt etter § 46 a første ledd,
kredittavtalens viktigste egenskaper og konsekvenser avtalen kan
få for forbrukeren, blant annet ved mislighold.
(2) Forklaringsplikten etter første ledd gjelder
likevel ikke for leverandør av varer eller tjenester som opptrer
aksessorisk som formidler av kreditt.
§ 47 skal lyde:§ 47 Frarådingsplikt
(1) Dersom kredittgiveren, før kredittavtale inngås
med en forbruker eller kreditten utbetales eller salgsting overgis
til forbrukeren, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på
forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå
fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal
kredittgiveren underrette forbrukeren om dette. Slik underretning
skal skje skriftlig. Dersom underretningen gis før kredittavtale
inngås, skal underretningen så vidt mulig også gis muntlig. Dersom
forbrukeren inngår kredittavtale på tross av frarådingen, skal han
ved signatur bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig
og muntlig har frarådet ham å oppta kreditten.
(2) Første ledd gjelder tilsvarende for kredittformidler
som opptrer på vegne av kredittgiveren.
(3) Har kredittgiveren eller kredittformidleren ikke
frarådet forbrukeren å ta opp kreditten eller å gjennomføre kredittavtalen
i tilfeller hvor kredittgiveren og kredittformidleren er forpliktet
til det etter første eller annet ledd, kan forbrukerens forpliktelser lempes
for så vidt dette finnes rimelig.
§ 48 skal lyde:§ 48 Kredittavtalens form og innhold
(1) Kredittavtalen skal være skriftlig. Er kredittkunden
forbruker, må avtalen være skriftlig og undertegnet av forbrukeren
for å være bindende, med mindre forbrukeren ikke ønsker å påberope
seg disse vilkårene. Kredittgiveren skal gi kredittkunden et eksemplar
av kredittavtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig
for kredittkunden.
(2) Kredittavtalen skal inneholde opplysninger som
bestemt i § 46 a første ledd bokstav a til s. Kredittavtale med
en forbruker skal i tillegg inneholde opplysninger om
a)vilkårene for utøvelse
av eventuell angrerett, herunder opplysninger om fristen for utøvelse
av slik rett, forbrukerens forpliktelse til å tilbakebetale benyttet
kreditt med renter i samsvar med § 51 b og det rentebeløp som påløper
per dag
b)forbrukerens rettigheter
etter § 54 b og vilkårene for utøvelse av disse
c)at forbrukeren vederlagsfritt
og når som helst i kredittavtalens løpetid kan kreve å få tilsendt
en nedbetalingsplan eller, dersom det er avtalt avdragsfrihet, en
oversikt over tidspunkter og betingelser for betaling av renter
og andre kredittkostnader, jf. § 48 a annet ledd
d)forbrukerens rettigheter
etter § 51 a og prosedyren for utøvelsen av disse
e)eventuell klageadgang og
adgang til utenrettslig tvisteløsning og vilkårene for bruk av slik
adgang
f)relevant tilsynsmyndighets
navn og adresse.
(3) Kredittavtale som nevnt i § 44 tredje ledd
skal inneholde opplysninger som bestemt i § 46 a første ledd bokstav
a til e, k, l, o og p og annet ledd annet og tredje punktum.
(4) Et vilkår som ikke er tatt inn i kredittavtalen, er
ikke bindende for kredittkunden med mindre kredittgiveren godtgjør
at vilkåret er vedtatt av kredittkunden.
(5) Er det overfor en forbruker ikke på forhånd gitt opplysninger
som nevnt i § 46 a første ledd bokstav p, jf.
annet ledd, kan forbehold i avtalen om å endre rente, gebyrer eller
andre kostnader ikke utøves til skade for forbrukeren før
etter tre år, med mindre det er klart at forbrukeren før
avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen. Dersom kredittgiveren på
forhånd har oppgitt rentesats overfor en forbruker uten å angi både
nominell og effektiv rente etter § 46 a første ledd bokstav k og
l, jf. annet ledd, skal den oppgitte renten i inntil tre år anses
som effektiv rente, med mindre det er klart at forbrukeren ikke
er villedet.
(6) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om krav
til innholdet i kredittavtalen.
Ny § 48 a skal lyde:§ 48 a Opplysningsplikt under kredittforholdet
(1) Ved avtale om kreditt i form av kassakreditt eller
annen rammekreditt skal kredittgiveren med jevne mellomrom sende
skriftlig kontoutskrift til kredittkunden som inneholder følgende
opplysninger
a)perioden som kontoutskriften
dekker
b)størrelsen på benyttet kreditt
og datoene for bruk av kreditt
c)forrige kontoutskrifts saldo
og dato
d) ny saldo
e)datoene for kredittkundens
betalinger og størrelsen på disse
f)benyttet nominell rente
g)andre kredittkostnader som
har påløpt
h)det minimumsbeløp som kredittkunden
eventuelt er forpliktet til å betale.
(2) Ved andre kredittavtaler enn nevnt i første ledd
kan kredittkunden vederlagsfritt og når som helst i kredittavtalens
løpetid kreve å få tilsendt en nedbetalingsplan eller, dersom det
er avtalt avdragsfrihet, en oversikt over tidspunkter og betingelser
for betaling av renter og andre kredittkostnader.
Ny § 48 b skal lyde:§ 48 b Overtrekk
(1) I tilfeller hvor det er en mulighet for å
overtrekke en konto, skal rammeavtalen inneholde opplysninger som
nevnt i § 46 a første ledd bokstav k. Kredittgiveren skal jevnlig
gi disse opplysningene på papir eller annet varig medium.
(2) Dersom det skjer vesentlig overtrekk på løpende
saldo i en periode som overstiger en måned, skal forbrukeren straks
underrettes på papir eller annet varig medium om overtrekket, overtrekkets
størrelse, nominell rente og andre omkostninger som påløper som
følge av overtrekket.
§ 49 skal lyde:§ 49 Endring av kredittvilkårene
(1) Er partene enige om å endre kredittavtalen, gjelder §§
46 a og 48 tilsvarende så langt de passer.
(2) I kredittavtale med en forbruker
kan ikke kredittgiveren forbeholde seg rett til
ensidig å endre kredittvilkårene til skade for
forbrukeren, med unntak av økning av rentesats, gebyrer og andre kredittkostnader.
Forbeholdet skal angi betingelsene for at endring kan foretas. Endring
av kredittvilkårene etter leddet her kan bare
iverksettes etter varsel i samsvar med § 50 og dersom
endringen er saklig begrunnet. Kongen kan i forskrift gi
nærmere regler om betingelsene for endring av kredittvilkårene til
kredittkundens skade.
(3) Ved fastsetting av rentesats, gebyrer og andre kredittkostnader skal
det ikke skje urimelig forskjellsbehandling mellom kredittgiverens kunder.
(4) Når ikke annet avtales, skal avtalt løpetid på annuitetslån
beholdes når renten endres. Når kredittkunden er
forbruker, skal kredittkunden være varslet etter
§ 50 før avtale om forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kan
inngås med kredittkunden.
§ 50 skal lyde:§ 50 Varsel om endring av kredittvilkårene
(1) Kredittgiveren skal gi skriftlig varsel til
kredittkunden om ensidig endring av kredittvilkårene før endringen
trer i kraft. Varslet skal opplyse om hva endringen går ut på, hva
som er begrunnelsen for endringen, kundens rett til førtidig tilbakebetaling
og hvilke kostnader som påløper ved dette, jf. § 53.
(2) Endres rentesatsen, gebyrer eller andre kredittkostnader,
skal varslet inneholde opplysninger om nominell rente og effektiv
rente. Effektiv rente skal beregnes etter forholdene når endringen
settes i verk. Ved slik endring for avtale om nedbetalingslån, herunder
annuitetslån, skal varslet dessuten inneholde opplysninger om hvilken
betydning endringen vil få for lånets avdrags- og renteterminer
(kredittprofilen) frem til siste avdrag.
(3) Når kredittkunden er forbruker, kan endring av
vilkårene etter § 49 annet ledd settes i verk tidligst seks uker
etter at kredittgiveren har sendt skriftlig varsel til forbrukeren
som bestemt i denne paragrafens annet ledd. Kortere frist kan benyttes
når endring i rentesatsen skjer som en følge av at det er inntruffet
en vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller
det generelle nivået for institusjonenes innlån.
(4) Tredje ledd gjelder ikke for kreditt hvor
rentesatsen, gebyrer eller andre kredittkostnader bare kan
reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i kredittavtalen.
For slik kreditt skal kredittgiveren
a) senest seks uker før reguleringstidspunktet
gi forbrukeren skriftlig varsel med angivelse av rentesats, gebyrer
og andre kostnader i samsvar med § 46 a første ledd bokstav
k til o, som ville ha blitt krevd for tilsvarende kreditt regulert
på varslingstidspunktet
b) senest 14 dager før reguleringstidspunktet gi forbrukeren
skriftlig tilbud med slike opplysninger som nevnt i annet ledd og
med opplysning om at renter for neste rentebindingsperiode vil være
i samsvar med tilbudet, med mindre forbrukeren innen en frist som
er fastsatt i tilbudet, og som ikke kan være kortere enn 14 dager
fra tilbudet ble sendt, har varslet kredittgiveren om
førtidig tilbakebetaling.
(5) Partene kan fastsette i kredittavtalen at
plikten til å varsle etter annet ledd, jf. første ledd, ikke gjelder
for endringer i rentesats i tilfeller hvor endringen skjer som en
følge av endring i en referansesats, den nye referansesatsen er
gjort tilgjengelig for offentligheten på hensiktsmessig måte og
opplysninger om den nye referansesatsen er tilgjengelig for kredittkunden
hos kredittgiveren. I så fall skal skriftlige opplysninger om endringer
i kredittkostnader og endringenes eventuelle betydning for avdrags-
og renteterminer frem til siste avdrag bli gitt til kredittkunden
med jevne mellomrom. Ved avtale om kreditt i form av rammekreditt
skal opplysningene gis i kontoutskrift som nevnt i § 48 a.
§ 51 skal lyde:§ 51 Renter ved forsinket betaling
Ved forsinket betaling kan kredittgiveren kreve forsinkelsesrenter.
I den utstrekning forsinkelsesrenter ikke er særskilt regulert i kredittavtalen,
gjelder lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling
m.m. Når kredittkunden er forbruker, kan det
ikke avtales vilkår som stiller kredittkunden dårligere
enn det som følger av lov om renter ved forsinket betaling.
Ny § 51 a skal lyde:§ 51 a Oppsigelse og sperring av tidsubegrenset kredittavtale
(1) En kredittkunde som er forbruker, kan vederlagsfritt
og til enhver tid si opp en tidsubegrenset kredittavtale, med mindre
partene har avtalt en oppsigelsesfrist som ikke kan overstige en
måned.
(2) Kredittgiveren kan si opp en tidsubegrenset kredittavtale
med en kredittkunde som er forbruker, dersom det er bestemt i avtalen.
Oppsigelsen skal skje vederlagsfritt, skriftlig og med en frist
på minst to måneder.
(3) Dersom det er bestemt i avtalen, kan kredittgiveren
ved saklig grunn sperre kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet
i henhold til en tidsubegrenset kredittavtale. Kredittgiveren skal
skriftlig opplyse kredittkunden om begrunnelsen for sperringen før
denne får virkning eller, dersom slik forhåndsopplysning ikke er
mulig, umiddelbart etter at sperringen har fått virkning.
(4) Bestemmelsene her begrenser ikke partenes rettigheter
etter regler om ugyldighet og mislighold.
Ny § 51 b skal lyde:§ 51 b Angrerett ved kredittavtaler
(1) Forbrukeren har rett til å gå fra kredittavtalen
ved å gi melding til kredittgiveren innen 14 kalenderdager. Fristen
løper fra den dag kredittavtalen er inngått, eller fra den dag forbrukeren
mottar avtalevilkårene og opplysninger i samsvar med § 48, dersom
dette er senere enn avtaletidspunktet. Dersom melding gis skriftlig,
anses fristen overholdt om meldingen er avsendt innen fristens utløp.
(2) Ved bruk av angreretten faller partenes plikt til
å oppfylle kredittavtalen bort. Forbrukeren skal uten unødig opphold
og senest 30 kalenderdager etter at melding nevnt i første ledd
er gitt, tilbakebetale kredittbeløpet og betale nominelle renter,
jf. § 48 annet ledd bokstav a, som har påløpt fra kredittmuligheten
ble utnyttet til kredittbeløpet blir tilbakebetalt. Kredittgiveren
kan ellers kun kreve kompensasjon for kostnader i forbindelse med
kredittavtalen som kredittgiveren har betalt til offentlige myndigheter, og
som kredittgiveren ikke kan kreve tilbake.
(3) Ved bruk av angreretten er forbrukeren ikke lenger
bundet av avtale om aksessorisk tjenesteytelse som ytes av kredittgiveren
eller tredjeperson på grunnlag av avtale med kredittgiveren. Ved
bruk av angrerett ved avtale om levering av vare eller tjenesteytelse
gjelder angrerettloven §§ 17, 22, 22 d og 22 f for bortfall av avtale
om kreditt som helt eller delvis dekker kjøpesummen og som innvilges
av selger eller tjenesteyter eller av tredjeperson etter avtale
med selger eller tjenesteyter.
(4) Angreretten etter denne bestemmelsen gjelder ikke
for avtaler om fastrentekreditt hvor samlet kredittbeløp overstiger
700 000 kroner.
§ 52 skal lyde:§ 52 Førtidig forfall
(1) Kredittgiveren kan kreve at kreditten blir
innfridd før forfallstiden dersom
a) kredittkunden vesentlig
misligholder kredittavtalen
b) det blir åpnet konkurs eller gjeldsforhandling etter
konkurslovens regler hos kredittkunden
c) kredittkunden avgår ved døden uten
at det innen rimelig frist foreligger eller etter varsel blir stilt betryggende
sikkerhet for oppfyllelse
d) kredittkunden har stilt pant som sikkerhet
for pengekravet, og vilkårene i panteloven § 1-9 eller sjøloven
§ 44 er oppfylt.
(2) Dersom det ut fra kredittkundens handlemåte eller
alvorlig svikt i kredittkundens betalingsevne
er klart at kreditten vil bli vesentlig misligholdt,
kan kredittgiveren kreve at det uten ugrunnet
opphold stilles betryggende sikkerhet for kreditten eller
rettidig betaling. Stilles ikke slik sikkerhet, kan kredittgiveren kreve kreditten innfridd
ved påkrav. Bestemmelsen i dette leddet gjelder ikke for kreditt som
allerede er betryggende sikret.
(3) Krav etter denne paragrafen skal fremsettes skriftlig
og være begrunnet. En kredittkunde som er forbruker, skal
i kravet gis to ukers frist til å rette på forholdet.
(4) Ved førtidig forfall etter denne paragrafen gjelder
§ 53 annet ledd og § 54 første ledd tilsvarende.
§ 53 skal lyde:§ 53 Førtidig tilbakebetaling
(1) Kredittkunden har rett til å tilbakebetale kreditten helt
eller delvis før avtalt forfallstid.
(2) Det skal betales kredittkostnader for
den benyttede kredittid, regnet frem til og med betalingsdagen.
Så langt det følger av avtalen, kan kredittgiveren i
tillegg kreve gebyr, begrenset til dekning av kostnadene ved den
førtidige tilbakebetalingen. Kredittgiveren kan
ikke kreve slikt gebyr når kredittkunden er forbruker.
§ 54 skal lyde:§ 54 Førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt
(1) Ved førtidig tilbakebetaling av kreditt hvor rentesatsen,
gebyrer og andre kostnader er bundet for hele kredittavtalens løpetid,
eller hvor slikt vederlag bare kan reguleres på bestemte tidspunkter
fastsatt i kredittavtalen, kan kredittgiveren
kreve dekket tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden
dersom kredittgiverens rettigheter følger av
avtalen. Er kredittkunden forbruker, kan
kredittgiveren bare kreve dekket slikt tap dersom samlet kredittbeløp
overstiger 50 000 kroner, og forbrukeren har blitt gjort
kjent med kredittgiverens rettigheter før avtalen ble inngått, jf.
§ 46 a første ledd bokstav s.
(2) Er kredittkunden forbruker, kan krav etter første
ledd ikke overstige det rentebeløp som kredittkunden skulle ha betalt
i tiden mellom betalingsdagen og avtalt forfallstidspunkt.
(3) Første ledd gjelder ikke når en kredittkunde som
er forbruker, har varslet kredittgiveren om førtidig
tilbakebetaling innen fristen angitt i tilbudet etter § 50 fjerde
ledd bokstav b eller, dersom ingen frist er oppgitt, innen reguleringsdagen. Kredittkunden må
i tilfelle foreta tilbakebetaling senest på reguleringsdagen eller
fire uker etter dette tidspunktet. For tiden etter reguleringstidspunktet
betales markedsrente.
(4) Dersom kredittgiveren etter avtalen
kan kreve dekning av tap mv. som nevnt i første ledd, skal kredittkunden i
tilsvarende utstrekning godskrives rentegevinst som kredittgiveren oppnår.
Retten til godskriving av rentegevinst kan fravikes i avtalen selv om kredittkunden er
forbruker. Forbrukeren må i så fall være gjort kjent med en slik
fravikelse før avtalen ble inngått, jf. § 46 a første ledd bokstav
s.
(5) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om beregning
av renter eller annet vederlag etter bestemmelsen her.
Ny § 54 a skal lyde:§ 54 a Avregning av gjeldsposter
(1) Forbrukeren kan ikke ved avtale med kredittgiveren
før betalingen gi avkall på rett til å velge hvilket krav eller
del av krav en betaling skal avregnes på.
(2) I tilfeller hvor kredittgiveren har flere
forfalte terminer mot forbrukeren etter en kredittavtale og forbrukeren
foretar delbetaling, anses betalingen for å være foretatt på de
tidligst forfalte terminene, dersom forbrukeren ikke har gitt uttrykk
for og det ikke går frem av sammenhengen hvilke terminer betalingen
skal avregnes på.
Ny § 54 b skal lyde:§ 54 b Forbrukerens innsigelser og krav mot annen kredittgiver
enn selgeren
(1) Ved kjøp kan forbrukeren overfor annen kredittgiver
enn selgeren gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på
grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren, såfremt
kreditten er gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren.
Ved siden av reklamasjon overfor selgeren etter kjøpslovens regler
må kredittgiveren i tilfelle underrettes så snart det er rimelig
anledning til det.
(2) Har forbrukeren pengekrav som etter første ledd
kan gjøres gjeldende mot kredittgiveren, er kredittgiverens ansvar
begrenset til det beløpet han har mottatt av forbrukeren i anledning
kjøpet.
(3) Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende
ved tjenesteytelser.
(4) Reglene i paragrafen her gjelder ikke for
forbrukerens innsigelser eller pengekrav mot en kredittgiver som
har fått seg overført fordringen på forbrukeren.
§ 55 skal lyde:§ 55 Om kreditorskifte og om forbud mot bruk av
visse dokumenter
(1) Ved overdragelse eller pantsetting av kredittgiverens fordring
kan kredittkunden overfor erververen eller panthaveren
gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav som han
eller hun kunne gjøre gjeldende overfor den opprinnelige kredittgiver,
når annet ikke er fastsatt i lov.
(2) Kredittgiveren må ikke utstede eller
motta veksel for en fordring mot en kredittkunde som
er forbruker. Det samme gjelder annen skylderklæring som ved overdragelse
eller pantsetting kan avskjære eller innskrenke forbrukerens rett
til å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav på grunnlag av kredittavtalen.
§ 56 skal lyde:§ 56 Kontoinformasjon
Kontoutskrift skal sendes kredittkunden etter årets utgang.
Ny § 56 a skal lyde:§ 56 a Tilsyn
(1) Kongen bestemmer hvem som skal føre tilsyn med
at bestemmelsene gitt i og i medhold av lovens kapittel 3 blir overholdt.
(2) Kredittgivere og kredittformidlere plikter
på tilsynsmyndighetens forespørsel å gi de opplysninger som trengs
for å gjennomføre tilsynet.
(3) Tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om at forhold
i strid med bestemmelser gitt i og i medhold av lovens kapittel
3 skal opphøre. Tilsynsmyndigheten kan sette en frist for at forholdene
bringes i samsvar med pålegget. Tilsynsmyndigheten kan ilegge den som
ikke etterkommer slikt pålegg, tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten
kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt.
(4) Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om tilsynsarbeidet.
Ny § 56 b skal lyde:§ 56 b Forskrifter om minste kontantinnsats
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om at minst
20 prosent av varens kontantpris skal betales kontant ved kjøp på
kreditt i forbrukerforhold, såfremt varens kontantpris overstiger
20 prosent av folketrygdens grunnbeløp og kreditten gis for mer
enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden.
§ 57 første ledd første punktum skal lyde:
Dette kapitlet gjelder når en finansinstitusjon, en lignende
institusjon som nevnt i § 1 annet ledd, eller en kommune eller fylkeskommune
er kreditor etter kausjon stilt for kreditt.
§ 57 fjerde ledd oppheves.§ 59 første ledd bokstav b skal lyde:
b) om de kreditter kausjonen
skal omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret skal gjelde
§§ 58 til 60, 63 til 65 og 67 til 74 endres slik
at:
1. uttrykket «långiver» erstattes med «kredittgiver»,
«långiveren» erstattes med «kredittgiveren», «långivers» erstattes
med «kredittgivers» og «långiverens» erstattes med «kredittgiverens»,
2. uttrykket «låntaker» erstattes med «kredittkunde», «låntakeren»
erstattes med «kredittkunden» og «låntakerens» erstattes med «kredittkundens»,
3. uttrykket «låneavtalen» erstattes med «kredittavtalen»,
4. uttrykket «låneforholdet» erstattes med «kredittforholdet»,
5. uttrykket «lån» erstattes med «kreditt» og «lånet» erstattes
med «kreditten».
§ 60 annet ledd annet, tredje og fjerde punktum skal lyde:
Underretningen skal så vidt mulig også gis muntlig.
Dersom kausjonisten inngår kausjonsavtale på tross av frarådingen,
skal han ved signatur bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren
skriftlig og muntlig har frarådet ham å stille kausjon. Første
ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 75 skal lyde:§ 75 Virkeområde
(1) Dette kapitlet gjelder når meglerforetak utfører megleroppdrag
som helt eller delvis er knyttet til
a) avtaler om innskudd, jf.
§§ 9 og 10
b) avtaler om kreditt, jf. § 44
c) avtaler om kausjon, jf. § 57.
(2) Kapitlet gjelder tilsvarende når en annen institusjon
nevnt i § 1 opptrer som megler av finansielle tjenester.
(3) For innskudds-, kreditt- og garantiavtaler
med en finansinstitusjon eller lignende institusjon gjelder dessuten
reglene for henholdsvis innskudd i kapittel 2 og kredittavtaler og
garantiavtaler i kapittel 3. Dersom en forbruker stiller kausjon
for en kredittavtale, gjelder reglene i kapittel
4 uten hensyn til om kredittgiveren er en finansinstitusjon
eller en lignende institusjon, dersom kausjonsavtalen inngås gjennom
et meglerforetak.
(4) Kongen kan gi forskrift med bestemmelser om gjennomføring,
utfylling og avgrensning av reglene i dette kapitlet.
§ 78 første ledd skal lyde:
(1) Meglerforetaket skal så snart som mulig og før avtalen
om megleroppdraget inngås, skriftlig opplyse om det vederlag det
vil kreve for oppdraget, og hvem som skal betale dette. Dersom
forbrukeren skal betale og meglerforetakets oppdrag helt eller delvis
er knyttet til avtaler om kreditt, jf. § 75 første ledd bokstav
b, er meglerforetakets vederlagskrav betinget av at vederlag er
avtalt skriftlig mellom meglerforetaket og forbrukeren. Meglerforetaket skal
opplyse kredittgiveren om slikt vederlag.
Overskrift II i kapittel 5 skal lyde:
II. Megling av kreditt
§ 81 skal lyde:§ 81 Opplysningsplikt om kredittforholdet
(1) Meglerforetaket skal i reklame og skriftlig kommunikasjon
med kunden forsikre seg om at kunden er kjent med omfanget av foretakets
kompetanse, herunder at foretaket opptrer som megler, der oppdraget
helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt, jf. § 75 første
ledd bokstav b.
(2) Før en avtale om kreditt inngås,
skal meglerforetaket, så langt bestemmelsene passer, skriftlig gi en kredittgiver som
er forbruker, opplysninger som bestemt i § 15 og en kredittkunde som
er forbruker, opplysninger som bestemt i § 46 a.
(3) Overfor en kredittkunde som
vil bli belastet med eventuell garantiprovisjon, skal meglerforetaket også
oppgi den effektive renten inklusive garantikostnader som vil påløpe.
§ 82 skal lyde:§ 82 Avtalen
(1) En avtale om kreditt skal meglerforetaket opprette
skriftlig. Avtalen skal inneholde partenes navn og adresser.
(2) Reglene i § 48 annet og tredje ledd gjelder
tilsvarende.
(3) Avtalen skal utleveres til begge parter eller på annen
måte gjøres tilgjengelig for dem.
§ 83 skal lyde:§ 83 Særregler når kredittkunden eller kredittgiveren er
finansinstitusjon eller lignende
institusjon
(1) Innenfor rammen av meglerforetakets oppdrag skal foretaket
sørge for at institusjonens plikter overfor den annen part blir
oppfylt. Hvis pliktene misligholdes, kan den annen part gjøre eventuelle sanksjoner
gjeldende mot vedkommende institusjon uten hensyn til om det må
anses for å falle inn under meglerforetakets oppdrag for vedkommende
institusjon å sørge for oppfyllelse av pliktene.
(2) Dersom den annen part vil bli belastet med eventuelle
garantikostnader, skal institusjonen før avtale inngås, også oppgi
rente som inkluderer slike kostnader.
(3) Når kredittkunden eller kredittgiveren er
en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, gjelder ikke
§§ 81 og 82.
§ 84 skal lyde:§ 84 Garanti m.v. knyttet til kredittforholdet
(1) Dersom det til kredittforholdet knyttes
kausjon, garanti e.l., skal meglerforetaket før avtalene inngås
gi partene i kredittforholdet skriftlige opplysninger
om dette.
(2) Meglerforetaket skal i nødvendig utstrekning legge
forholdene til rette for at kredittgiveren før
avtalene inngås, kan vurdere garantiens dekningsområde. Herunder
skal meglerforetaket særskilt opplyse om det er vesentlige begrensninger
i dekningen i forhold til det som kredittgiveren med
rimelighet kan vente er dekket under garantien.
(3) Dersom en forbruker stiller kausjon i kredittforholdet, og kredittgiveren ikke
er en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, skal meglerforetaket
sørge for at pliktene etter § 59 blir oppfylt.
(4) Meglerforetaket skal sørge for at avtale om garanti
for kreditt opprettes skriftlig og har et slikt innhold
som loven krever. Garantiavtalen skal være tilgjengelig for partene
i kredittforholdet.
§ 85 skal lyde:§ 85 Virkeområde
(1) Bestemmelsene i §§ 86 til 88 gjelder for finansagenters
oppdrag når oppdraget helt eller delvis er knyttet til
a) avtaler om innskudd, jf. §§ 9 og 10
b) avtaler om kreditt, jf. § 44
c) avtaler om kausjon, jf. § 57
(2) Bestemmelsene i §§ 89, 89 a og 90
gjelder for finansrådgiveres oppdrag når oppdraget helt eller delvis
er knyttet til avtaler som nevnt i første ledd.
(3) Bestemmelsene gjelder tilsvarende når en annen institusjon
som nevnt i § 1 første ledd opptrer som agent for slik institusjon
eller som uavhengig rådgiver.
(4) Kongen kan gi forskrift med bestemmelser om gjennomføring,
utfylling og avgrensning av reglene i dette kapitlet.
§ 86 skal lyde:§ 86 Opplysningsplikt
Agenten skal i reklame og skriftlig kommunikasjon
med kunden forsikre seg om at kunden er kjent med omfanget av agentens
kompetanse, herunder særlig hvilke institusjoner representasjonsforholdet omfatter.
Ny § 89 a skal lyde:§ 89 a Opplysningsplikt
Før rådgiveren påtar seg et oppdrag, og i reklame
og skriftlig kommunikasjon med kunden, skal rådgiveren forsikre
seg om at kunden kjenner til omfanget av rådgiverens kompetanse,
herunder at rådgiveren opptrer som rådgiver, der oppdraget helt
eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt, jf. § 85 annet ledd,
jf. første ledd bokstav b.
§ 90 skal lyde:§ 90 Rådgiverens vederlagskrav
(1) Rådgiveren kan ikke kreve vederlag fra andre enn den
klienten som har gitt oppdraget. Dersom klienten er forbruker,
er vederlagskravet betinget av at vederlag er avtalt skriftlig mellom
rådgiveren og klienten.
(2) Dersom klienten er forbruker og rådgiverens oppdrag
helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt, jf. § 85 annet
ledd og første ledd bokstav b, skal rådgiveren opplyse kredittgiveren
om vederlag som nevnt i denne bestemmelsens første ledd.
§ 91 skal lyde:§ 91 Straff
(1) Den som forsettlig overtrer § 14, § 55 annet ledd eller
§ 46, straffes med bøter eller under særlig skjerpende
omstendigheter med fengsel inntil tre måneder. På samme måte straffes
den som forsettlig unnlater å gi opplysninger som nevnt i §§ 15, 46
a, 59, 81 og 86, eller i bestemmelser gitt i medhold av disse
paragrafene.
(2) Den som uaktsomt overtrer bestemmelser nevnt i første
ledd, straffes med bøter.
(3) Medvirkning straffes på samme måte.
II
Lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. oppheves.
III
I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse gjøres
følgende endringer:
§ 9-1 skal lyde:§ 9-1 Innledning
Den som har salgspant i løsøre som ikke kan realregistreres,
kan begjære pantet tilbakelevert etter dette kapitlet når det foreligger
tvangskraftig tvangsgrunnlag og vilkårene for krav etter
finansavtaleloven § 52 er oppfylt. Ved kjøp på
kreditt i forbrukerforhold kan saksøkte kreve at saksøkeren tar
tingen tilbake etter reglene i dette kapitlet før saksøkeren på annen
måte søker dekning for kravet. Dette gjelder likevel ikke når tingen
ikke finnes hos saksøkte, eller når det er fare for at saksøkeren
ikke vil få full dekning ved å ta tingen tilbake på grunn av at
tingen har vært utsatt for uvanlig verdiminking som skyldes saksøkte
eller forhold som saksøkte har risikoen for.
§ 9-2 skal lyde:§ 9-2 Tvangsgrunnlag
Grunnlag for tilbakelevering er foruten de alminnelige
tvangsgrunnlag skriftlig avtale om salgspant når panteretten har
rettsvern etter panteloven § 3-17 og avtalen inneholder opplysninger
som nevnt i finansavtaleloven § 46 a første ledd bokstav
f til h og k til o.
Ved kjøp på kreditt i forbrukerforhold må dessuten
bestemmelsene om minste kontantinnsats etter finansavtaleloven §
56 b være overholdt.
Kongen kan i forskrift tilpasse vilkårene i paragrafen
her for avtaler som er inngått i et annet nordisk land.
§ 9-7 første ledd skal lyde:
Ved tilbakelevering skal saksøkte godskrives den verdi
tingen har, når den blir tatt tilbake. Med tingens verdi forstås
den verdi som kan innvinnes ved salg av tingen på hensiktsmessig
måte, eventuelt etter en rimelig reparasjon.
Nåværende første, annet og tredje ledd blir nye annet,
tredje og fjerde ledd.
§ 9-8 skal lyde:§ 9-8 Det økonomiske oppgjøret og tilbakeleveringen
Saksøkeren kan ved tilbakeleveringen godskrive seg
a)den gjenstående
del av kreditten (summen av kredittbeløpet og kredittkostnader),
b)forsikringspremie som saksøkte
plikter å betale, og som ikke inngår i kredittkjøpsprisen,
c)rente som saksøkte plikter
å betale ved forsinket betaling av forfalte beløp, og
d)de kostnader som er nødvendige
for å få tingen tilbake.
Dersom løsørets verdi er større enn saksøkerens krav,
skal saksøkte ved tilbakeleveringen ha utbetalt forskjellen. Dersom
løsørets verdi er mindre enn saksøkerens krav, kan saksøkeren kreve
forskjellen.
Etter verdsettingen skal namsmannen ta løsøret fra saksøkte
og levere det til saksøkeren. Er løsørets verdi større enn saksøkerens krav,
kan løsøret ikke utleveres til saksøkeren før saksøkeren
har innbetalt forskjellen til namsmannen.
Dersom det er rettighetshavere i løsøret som har bedre
prioritet enn saksøkeren, kan løsøret heller ikke utleveres til
saksøkeren uten at denne innbetaler til namsmannen dennes tilgodehavende
eller stiller sikkerhet for deres krav.
IV
I lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt
og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted
(angrerettloven) gjøres følgende endring:
Ny § 22 g skal lyde:
For angrerett ved kredittavtaler etter finansavtaleloven
gjelder finansavtaleloven § 51 b.
V
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff § 412 nr. 202 skal
endringen av finansavtaleloven § 91 første ledd lyde:
(1) Den som overtrer §
14, § 55 annet ledd eller § 46, straffes med
bøter eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil
tre måneder. På samme måte straffes den som unnlater å
gi opplysninger som nevnt i §§ 15, 46 a, 59,
81 og 86, eller i bestemmelser gitt i medhold av disse paragrafene.
VI
1. Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer.
2. Endringen av finansavtaleloven § 54 gjelder bare for
kredittavtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelse. Det samme
gjelder for opphevelsen av finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.
3. Kongen kan gi nærmere overgangsregler.
Oslo, i justiskomiteen, den 20. april 2010
Per Sandberg |
André Oktay Dahl |
leder |
ordfører |