I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest foreta en
helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak spesielt
knyttet til skattemessig likebehandling, bedre sosiale rettigheter,
forenklingstiltak, tilgang på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets
innsats, for å få ny vekst i antall nyetableringer.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet,
Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
leiaren Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, frå
Framstegspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, frå Høgre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, frå Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
frå Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, frå Kristeleg Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og frå Venstre, Borghild Tenden, syner
til at finansministeren har avgitt uttalelse om forslaget i brev
av 9. april 2010 til finanskomiteen. Brevet følgjer som vedlegg
til denne innstilling.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner at det er viktig å leggja til rette for etableringa av ny
lønsam næringsverksemd som me kan leva av i framtida. Dette er òg
ein viktig del av regjeringa si plattform for perioden 2009–2013.
Regjeringa arbeider for å bidra til gode og konkurransedyktige rammevilkår
for norske bedrifter. Ein viktig del av ein god næringspolitikk
er å føra ein forsvarleg økonomisk politikk og gje næringslivet
stabile og gode rammevilkår som gjeld for alle, også for enkeltpersonføretak.
Fleirtalet syner til at i Verdensbanken
si kåring i 2009 er Noreg eit av verdas beste land å driva næringsverksemd
i; av 183 land kom Noreg på 10. plass.
Fleirtalet understrekar at arbeid
til alle er eit overordna mål for regjeringa. Regjeringa har som
mål å vera aktive og nyskapande i næringspolitikken og satsa særskilt
på områder der me har spesielle føresetnadar for å vera gode.
Fleirtalet syner til at fleirtalsregjeringa
frå 2005 og til no kvart år har styrkt Innovasjon Norge i forhald
til Bondevik 2-regjeringa og oppretta Investinor, slik at det er
betre tilgang på kapital for gründerar.
Fleirtalet syner til at i 2008
la regjeringa fram planen «Tid til nyskaping og produksjon». 120 tiltak
for å minska verksemdene sine administrative kostnadar. Det største
enkelttiltaket er vidareutviklinga av Altinn. Eit viktig tiltak
i planen var at det skal fokuserast på nye krav som næringslivet
vert pålagt, og at det skal gjerast ei særskilt vurdering av nytte
og kostnader ved utgreiing av nye reglar og informasjonskrav. Fleirtalet understrekar
òg at det i alle tilfelle skal vurderast om det er naudsynt å stilla
same krav til små og mellomstore føretak som til større selskap.
Fleirtalet syner til at regjeringa
arbeidar med ein gjennomgang av skattereforma, der ein viktig del
av denne vil vera å vurdera om skattesystemet likebehandlar ulike
verksemdsformer. I samband med dette vil ein òg sjå på skildnadene i
skattlegging og sosiale rettar mellom lønstakarar og enkeltpersonføretak.
Regjeringa vil leggja fram ei sak om evaluering av skattereforma
for Stortinget våren 2011.
Når det gjeld fondsordning, syner fleirtalet til Representantforslag
67 S (2009–2010) og til merknadene der.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er skuffet, men ikke
overrasket, over at regjeringen og regjeringspartiene møter nok
et representantforslag med generelle vendinger og referanser til
alle utredninger som skjer i regi av regjeringen, og ikke argumenterer
i forhold til substansen i forslaget.
Disse medlemmer viser til at
det under denne regjering har blitt systematisk mindre attraktivt
å starte og drive enkeltpersonsforetak. Dette gjelder alt fra holdninger
til de næringsdrivende, til de konkrete rammevilkår som gradvis
forverres. Et eksempel er regjeringen og regjeringspartienes manglende
vilje til å gjeninnføre støtte til ulønnet forskningsinnsats under
SkatteFunn.
Når flertallet henviser til at Norge er på 10.
plass av 183 i Verdensbankens «Doing Business»-rapport for 2010
(beste land å drive næringsvirksomhet i 2009), så «glemmer» de samtidig
det faktum at Norge var på 5. plass på tilsvarende rapport da denne
regjering overtok. Altså har det, relativt sett, blitt verre å drive
næringsvirksomhet under den sittende regjering. Det interessante
med rapporten er også at Norge, når det gjelder for eksempel det
å starte opp en bedrift eller virksomhet, er så langt nede som på 35. plass
og på 114. plass når det gjelder regler for arbeidskraft. Det eneste
Norge kommer spesielt fordelaktig ut av, er at det er lett å avvikle virksomheter
(3. plass). Disse medlemmer registrerer at det er
noe regjeringen og regjeringspartiene tydeligvis er stolte av.
Flertallet henviser videre til opprettingen
av Investinor som et tiltak som skulle være rettet mot enkeltpersonsforetak.
Dette må i beste fall bero på en misforståelse. Det ble i 2009 registrert
nesten 30 000 nye enkeltpersonsforetak i Norge. Investinor har til
sammenligning så langt, siden oppstarten i 2008, kun investert i
13 bedrifter, alle veletablerte med flere enn 20 ansatte og som i
mange tilfeller har global virksomhet. I og for seg prisverdig nok,
men Investinor har etter disse medlemmers syn ingen
relevans knyttet til de utfordringene med tilgang på kapital for enkeltpersonsforetak
som reises i representantforslaget.
Disse medlemmer holder fast ved
at de hovedutfordringene som reises i representantforslaget på ingen
måte møtes med aktiv vilje eller politiske løsninger fra regjeringen
og regjeringspartiene. Det er svært beklagelig. Som det framgår
av representantforslaget, er en politikk for gründere og enkeltpersonsforetak
helt fraværende i regjeringens politiske plattform og tidligere
løfter om en gjennomgang av gründerfinansiering og opprettelse av
gründerbank er skrinlagt.
For disse medlemmer er en god
og framtidsrettet politikk for de minste bedriftene både ideologisk
og økonomisk begrunnet. Ideologisk fordi det medfører et mangfold
av bedrifter og ideer og et spredt eierskap i norsk næringsliv og fordi
det innebærer en frihet i det å starte for seg selv og være sin
egen arbeidsgiver. Økonomisk fordi det er de mange nye miljøvennlige
småbedriftene som skal trygge velferden i framtiden og fordi norsk
økonomi ikke kan gjøre seg avhengig av få og store bedrifter.
Det er etter disse medlemmers syn
åpenbart at enkeltpersonsforetak har kommet dårligere ut av både
skattereformen og pensjonsreformen og at denne selskapsformen er
forskjellsbehandlet i negativ retning innenfor en rekke områder,
slik det er beskrevet i representantforslaget. Enkeltpersonsforetakene
skaper sin egen arbeidsplass, bærer den økonomiske risikoen for
virksomheten personlig og har verken rett til sykepenger eller arbeidsledighetstrygd.
Likevel betaler de fleste enkeltpersonsforetak langt mer skatt enn «vanlige»
arbeidstakere med sammenlignbar inntekt.
Disse medlemmer viser til at
framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv.
Derfor er det å legge til rette for at flere våger å gjøre et forsøk
på å realisere en god idé, en viktig politisk prioritering. Disse
medlemmer ønsker en politikk som støtter nyskapere og gründere.
Vi må støtte de som tør å satse, som tror på en idé, som er villig
til å ta sjansen på å skape morgendagens arbeidsplasser. Det må kort
sagt bli ærefult å tjene penger på å starte sin egen bedrift. Det
er en holdning som dessverre er fraværende hos regjeringen og regjeringspartiene.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2010
foreta en helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak,
og fremme forslag for Stortinget om konkrete forbedringer spesielt
knyttet til skattemessig likebehandling, sosiale rettigheter, forenklingstiltak,
tilgang på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innretning
og innsats.»
Disse medlemmer viser
til diverse forslag – Dokument 8:67 S (2009–2010), Dokument nr. 8:7
(2008–2009), Dokument nr. 8:7 (2006–2007) og Dokument nr. 8:102
(2007–2008) – siden den rødgrønne regjeringen tiltrådte i 2005 med
det formål å forbedre betingelsene for næringsutvikling, innovasjon
og verdiskaping i Norge. Alle er møtt med samme uvilje til å gå inn
i en realitetsdebatt omkring forutsetningene for verdiskaping i
Norge, som dette forslaget blir møtt med. I disse dokumentene er
det gjort rede for at regjeringen gjør lite eller ingenting for forenkling
og for å bedre vilkårene for næringsdrift i Norge.
Disse medlemmer noterer seg at
flertallet synes å være fornøyd med situasjonen slik den er. Dette
til tross for at de har gjennomført endringer i formuesskatten som
i stor grad har gjort denne skatten til en skatt på egenkapital
i norske bedrifter, eid av nordmenn og bosatt i Norge. Egenkapital
er den viktigste forutsetning for å tåle svingninger i markedet
og til å kunne ta risikoen det er å satse på innovasjon, nye produkter,
vekst og utvikling. Regjeringens politikk er målrettet svekking
av forutsetning for et mangfoldig næringsliv med lokal forankring rundt
i hele Norge. Disse medlemmer forundrer seg over
flertallets poengtering av at tilskuddene til Innovasjon Norge
er økt. Dersom regjeringen hadde vært opptatt av å lytte til næringslivet,
ville man se at andre tiltak er viktigere. I den årlige rapporten
«Norsk industri er Norges framtid» der Norsk Industri oppsummerer
resultatene av en spørreundersøkelse de gjennomfører blant sine
bedrifter, svarer 0 pst. at økte bevilgninger til Innovasjon Norge
er viktigst, mens økte bevilgninger til Norges forskningsråd, styrking
av SkatteFUNN og økte bevilgninger til UH-sektoren kommer høyt på ønskelisten. Disse
medlemmer har lyttet til aktørene og viser til de respektive
forslag i sine alternative statsbudsjetter på disse områdene.
Disse medlemmer tolker også resultatene
fra undersøkelsen slik at tilskudd ikke gir samme effekt som skattelettelse
på mange områder. Det har med byråkratiet tilskuddsordninger forutsetter
og det har med at tilskuddsordninger forutsetter at noen velger
ut hvem som skal nyte godt av ordningen. Skattelettelser gir alle
samme mulighet og favner dermed mangfoldet i næringslivet på en
helt annen måte enn tilskudd.
Disse medlemmer merker seg statsrådens
argumenter i brevet til komiteen der han skriver: «Arbeidsgiveravgiften
er en del av arbeidsgivers ytelse for arbeidstagers arbeid». Dette
er faglig riktig, men spør man arbeidstager, tror disse medlemmer at
svært få arbeidstagere regner dette som en del av lønnsgodtgjørelsen.
Det er imidlertid svært interessant at statsråden argumenterer så
sterkt for at arbeidsgiveravgiften er en del av lønn. Disse
medlemmer mener det ville være en stor fordel om man synliggjorde dette
sterkere for arbeidslivets parter og vil utfordre statsråden på
å komme tilbake til Stortinget med forslag til en løsning på dette. Disse medlemmer tror
dette kunne gi et vesentlig bidrag til moderasjon og øke forståelsen
for hvilke kostnader arbeidsgiver i dag faktisk må dekke for å skape
livskraftige arbeidsplasser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i tilknytning til
statsbudsjettet for 2011 komme tilbake til Stortinget med en vurdering
av hvordan innbetalt arbeidsgiveravgift kan rapporteres som lønn
og synliggjøres for arbeidstager gjennom lønnsoppgave og selvangivelse.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:74 (2008–2009), Innst. S. nr. 279 (2008–2009),
fra Fremskrittspartiet om bedre regler for næringsdrivende og gründere
som driver enkeltpersonforetak, og Dokument 8:50 S (2009–2010) fra
Fremskrittspartiet som behandles i næringskomiteen om at det skal
utarbeides en stortingsmelding om rammevilkår for små og mellomstore
bedrifter.
Komiteens medlem fra Venstre vil
peke på at Venstre i sine alternative statsbudsjett de siste årene
både har foreslått bedre sosiale ordninger, skattemessig likebehandling,
økt tilgang på kapital og reduserte gebyrer knyttet til bl.a. oppstart for
enkeltpersonsforetak.
Forslag frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2010
foreta en helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak,
og fremme forslag for Stortinget om konkrete forbedringer spesielt
knyttet til skattemessig likebehandling, sosiale rettigheter, forenklingstiltak,
tilgang på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innretning
og innsats.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i tilknytning til
statsbudsjettet for 2011 komme tilbake til Stortinget med en vurdering
av hvordan innbetalt arbeidsgiveravgift kan rapporteres som lønn
og synliggjøres for arbeidstager gjennom lønnsoppgave og selvangivelse.
Komiteen syner til
representantforslaget og til merknadene, og rår Stortinget til å
gjere slikt
vedtak:
Dokument 8:85 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden
om en helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak
– leggjast ved protokollen.
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene
Skei Grande og Tenden om å "snarest foreta en helhetlig gjennomgang
av vilkårene for enkeltpersonsforetak spesielt knyttet til skattemessig
likebehandling, bedre sosiale rettigheter, forenklingsvedtak, tilgang
til kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innsats, for
å få ny vekst i antall nyetableringer."
Jeg deler representantenes syn på at det er
viktig å legge til rette for etablering av ny, lønnsom næringsvirksomhet
som vi kan leve av i framtiden. Dette er også en viktig del av Regjeringens
plattform for perioden 2009-2013. Regjeringen arbeider bl.a. for
å bidra til gode og konkurransedyktige rammebetingelser for norske
bedrifter. En viktig del av en god næringspolitikk er å føre en
forsvarlig økonomisk politikk og gi næringslivet stabile og gode
rammebetingelser som gjelder for alle, også for enkeltpersonforetak.
Forenkling, kapitaltilgang og det offentlige virkemiddelapparatet
er også viktige deler av Regjeringens næringspolitikk. Regjeringen
satser bl.a. på elektronisk innrapportering og utvikling av gode
elektroniske tjenester til næringslivet. Regjeringen har også gjennomført flere
tiltak som bedrer vilkårene for næringsdrivende og innovasjon, bl.a.
gjennom en betydelig satsing på Innovasjon Norge. Jeg er derfor
uenig i representantenes syn om at enkeltpersonforetak gradvis har
fått forverret vilkårene sine med Regjeringen Stoltenberg II. Etter
mitt syn er det ikke behov for en ny, særskilt gjennomgang av tiltak
utover det som allerede skjer gjennom Regjeringens politikk på området.
Når det gjelder spørsmålene representantene
reiser om skattemessig likebehandling og sosiale rettigheter, vil
jeg vise til at Regjeringen allerede arbeider med en omfattende
evaluering av skattereformen 2006. En viktig del av denne evalueringen
vil være å vurdere om skattesystemet likebehandler ulike virksomhetsformer.
En vil i denne forbindelse også se på forskjellene i beskatning
og i sosiale rettigheter mellom lønnstakere og enkeltpersonforetak.
Regjeringen vil legge fram en sak om evalueringen for Stortinget våren
2011.
Det er imidlertid gode grunner til å være skeptisk til
ulike skattemessige særordninger av den typen som representantene
omtaler i bakgrunnen for forslaget. Slike ordninger har en tendens
til å skape nye skjevheter som hindrer en effektiv kanalisering
av kapital til de mest lønnsomme prosjektene, og som dermed svekker
den samlede verdiskapningen. Det viktigste er derfor gode, stabile
og generelle rammevilkår som gjelder alle næringer.
Flere av tiltakene som representantene ønsker,
er allerede utredet og avvist, bl.a. fordi de har uheldige virkninger
og ikke er spesielt effektive for å oppnå de uttalte målene. At
Finansdepartementet for enkelte av disse tiltakene har påpekt ytterligere
utredningsbehov hvis de skulle vært gjennomført, svekker ikke de
prinsipielle motforestillingene. Flere av forslagene vil skape vanskelige
avgrensninger som krever et komplisert regelverk. Før disse avgrensningene
er avklart, er det også vanskelig å få oversikt over provenykonsekvensene
av de ulike forslagene. Slike kompliserende regelverk vil neppe
bidra til forenklinger og reduksjon av skjemaveldet for næringsdrivende,
slik som representantene ønsker, snarere tvert imot. En del av skattesakene som
representantene tar opp i forslaget, kommenteres nærmere nedenfor.
Næringsdrivende som driver som enkeltpersonforetak,
har generelt ikke lønnsinntekt fra egen virksomhet, men får beregnet
en personinntekt. Den beregnede personinntekten kan dels avspeile
egen arbeidsinnsats, dels være et resultat av ekstraordinær avkastning
av kapital i foretaket eller at kapitalen i skattesammenheng ikke er
verdsatt til reell verdi. Avkastning som ligger innenfor risikofri
avkastning av skattemessig verdsatt kapital i virksomheten, beskattes
kun som alminnelig inntekt, og dermed lavere enn lønnsmottakeres
inntekt. Hvis overskuddet i virksomheten er lavere enn risikofri
avkastning av skattemessig verdsatt kapital, kan dermed også avkastningen
av arbeidsinnsats i enkeltpersonforetaket bli beskattet på linje
med kapitalinntekter. Har virksomheten ansatte, vil innehaveren
i tillegg få 15 pst. lønnsfradrag ved beregning av personinntekt,
og inntekten kan dermed være høyere enn risikofri avkastning og likevel
bli beskattet bare som alminnelig inntekt.
Hvis enkeltpersonforetaket ikke har andre inntekter
enn fra egen arbeidsinnsats, vil den samlede skattebelastningen
for enkeltpersonforetaket (i sone I for arbeidsgiveravgift) være lavere
enn for lønnsmottakere på inntekter fra i overkant av 80 000 kroner
og høyere, hvis en legger til grunn at arbeidsgiveravgiften er en
del av arbeidstakers skattebyrde. Arbeidsgiveravgiften er en del
av arbeidsgivers ytelse for arbeidstakers arbeid, og vil påvirke
arbeidstakers lønn. Arbeidsgiveravgiften må derfor tas med i sammenligninger
av skatt for lønnsmottakere og enkeltpersonforetak. Bidragene til
finansieringen av folketrygden er lavere for enkeltpersonforetak
ved at de betaler mindre trygdeavgift enn det som samlet betales
i trygdeavgift og (gjennomsnittlig) arbeidsgiveravgift for en arbeidstaker.
Gjennomsnittlig arbeidsgiveravgift for hele landet er om lag 13
pst. Trygdeavgiften for lønnstakere er 7,8 pst.. Trygdeavgiften
for næringsinntekt er 11 pst. (7,8 pst. innenfor primærnæringene). Maksimal,
effektiv marginal skattesats for lønnsinntekt inkl. arbeidsgiveravgift
er 54,3 pst., mens den samme skattesatsen for næringsinntekt er
51 pst. (47,8 pst. for primærnæringsinntekt).
På den annen side gir lønnsarbeid bedre sosiale ytelser
enn beregnet personinntekt fra enkeltpersonforetak. Mange av disse
rettighetene er imidlertid identiske for lønnsmottakere og enkeltpersonforetak.
Fødsels- og adopsjonsrettighetene for selvstendig næringsdrivende
ble forbedret fra 2008. Samtidig ble trygdeavgiften for selvstendig
næringsdrivende utenom primærnæringene økt med 0,3 prosentpoeng.
Et ønske om bedre sosiale ytelser for selvstendig næringsdrivende
må avveies mot hensynet til å ikke pålegge utgiftsøkninger for denne
gruppen, til erstatning for dagens frivillige tilleggsforsikringer
på noen områder.
Næringsdrivendes tilknytning til arbeidslivet
er forskjellig fra ansattes. Når det gjelder oppsigelse og tap av
ansettelsesforhold, er dette forhold som den enkelte arbeidstaker
ofte ikke kan ha innflytelse over. Tilsvarende gjelder ikke for enkeltpersonforetak
i samme grad ved avvikling eller nedleggelse av virksomheter. Spørsmålet om
dagpenger for enkeltpersonforetak bør ses i lys av dette.
For lave inntekter kan skattebelastningen som nevnt
være lavere for lønnsmottakere enn for enkeltpersonforetak. Dette
har sammenheng med at lønnsmottakere, i motsetning til enkeltpersonforetak,
får minstefradrag på grunnlag av lønnsinntekten. Mange som driver
enkeltpersonforetak er imidlertid samtidig lønnsmottakere, og får
dermed også minstefradrag. Anslagsvis 35 pst. av eierne av enkeltpersonforetak
fikk maksimalt minstefradrag i andre typer inntekt i 2007. (Andelen
er beregnet ut fra ett foretak per eier. En del eiere har imidlertid
flere foretak, og dette tilsier at andelen er høyere enn 35 pst.)
Et eventuelt minstefradrag eller næringsfradrag for
enkeltpersonforetak ville ikke uten videre gi likebehandling med
lønnsmottakere. Til forskjell fra lønnsmottakere får enkeltpersonforetak fradrag
for kostnader i næringsinntekten også ved beregning av personinntekt.
Det betyr at skatteverdien utgjør inntil 51 pst. av fradragene. Minstefradraget
for lønnsmottakere og pensjonister gis derimot bare i alminnelig
inntekt, som ilegges 28 pst. skatt.
Et sentralt spørsmål ville være om et minstefradrag
for enkeltpersonforetak skulle samordnes med minstefradrag i lønns-
og pensjonsinntekt eller ikke. Andre spørsmål ville være hvilke
inntekter som skulle inngå i grunnlaget for beregning av minstefradraget,
og hvilke typer utgifter minstefradraget eventuelt skulle komme
til erstatning for. Hvis minstefradraget skulle komme til erstatning
for fradragsberettigede utgifter, som det gjør for lønnstakere,
ville svært mange enkeltpersonforetak ikke benytte minstefradraget
på grunn av at de faktiske utgiftene ville være høyere enn minstefradraget.
I 2007 hadde om lag 80 pst. av enkeltpersonforetakene med overskudd
høyere kostnader enn øvre grense i minstefradraget for 2009.
Beskrivelsen av forskjellene i beskatningen
av enkeltpersonforetak og lønnstakere ovenfor viser at et minstefradrag
for enkeltpersonforetak ikke vil gi lik utforming av beskatningen
av de to gruppene, at det er komplisert å sammenligne skattenivået
for de to gruppene, men at beskatningen av enkeltpersonforetak samlet
sett ikke fremstår som urimelig sammenlignet med beskatningen av
lønnstakere.
Representantene viser her bl.a. til Representantforslag
67 S (2009-2010), hvor representanter fra Høyre foreslår at en fondsordning
etter svensk modell skal utredes. Jeg vil her vise til mitt svar
av 17. mars 2010, hvor det framgår at dette spørsmålet allerede
er utredet av Uttaksutvalget (NOU 2005: 2). Uttaksutvalget avviste
da et slikt fond, blant annet med henvisning til at en viktig del
av skattereformen i 1992 nettopp var å bli kvitt slike fondsordninger.
Slike fond gir i praksis en skattekreditt til virksomheter som har økonomi
til å foreta avsetninger, noe som i praksis betyr reelt sett lavere
skattesatser for disse. Slike skattekreditter bryter derfor med
prinsippene og målsetningene som ble lagt til grunn for skattereformen.
Ettersom saken allerede er utredet, er det etter mitt syn ikke nødvendig
å sette i gang med å utrede dette nok en gang. Regjeringen Bondevik
II foreslo heller ikke en slik ordning.
Begrunnelsen for forslaget synes dessuten å være
basert på en oppfatning om at aksjonærer gjennomgående har gunstigere
skatteregler enn enkeltpersonforetak, og at det er nødvendig å utligne
denne forskjellen med en slik skattekredittordning. Dette er imidlertid
ikke uten videre riktig. Skattereglene for enkeltpersonforetak og aksjonærer
er basert på samme prinsipp (skjermingsmetoden): Normalavkastningen
i virksomheten skjermes for skatt utover 28 pst. For enkeltpersonforetak
skattlegges inntekter over dette med toppskatt (når personinntekt
overstiger 456 400 kroner) og trygdeavgift. For aksjonærer skattlegges
utbytte utover skjermingsfradraget med 28 pst. (utbytteskatten).
De maksimale skattesatsene er tilpasset slik at det ikke er vesentlig
skattemessig forskjell mellom å være organisert som enkeltpersonforetak
eller aksjeselskap. Dette var et av hovedmålene med skattereformen
2006, hvor skjermingsmetoden ble innført. For mange enkeltpersonforetak
vil også den faktiske satsen være lavere enn dette, og kan variere
mellom 28 pst. og 51 pst. For primærnæringene er satsene enda lavere,
mellom 28 pst. og 47,8 pst. Til sammenligning er maksimal skattesats
for utbytte utover normalavkastningen på 48,2 pst. Selv om også
enkelte aksjonærer som jobber i eget aksjeselskap, har en viss mulighet
til redusere skattesatsen ved å ta ut overskudd som lønn, vil det
for mange næringsdrivende likevel ofte være en skattemessig fordel
å være organisert som enkeltpersonforetak.
Prinsippet om nøytralitet i beskatningen er grunnleggende
i det norske skattesystemet. Det innebærer at økonomiske beslutninger vedrørende
investeringer, sparing, arbeidstilbud etc. i minst mulig grad bør
påvirkes av skattereglene. Et skattefradrag som skissert i spørsmål nr.
165 fra Venstres fraksjon i Finanskomiteen til Statsbudsjettet 2010
(som det er referert til i forslaget), vil komme i konflikt med
dette hensynet. For det første vil det vri sammensetningen av sparingen
fordi det favoriserer investeringer i visse aksjeselskaper fremfor
andre investeringer. For det andre vil det påvirke tidspunktet for
når aksjer realiseres. Slike vridninger vil kunne medføre at den
samlede avkastningen av sparingen i samfunnet går ned. En slik ordning
vil derfor være et dårlig virkemiddel for å øke verdiskapningen
i Norge.
Oslo, i finanskomiteen, den 6. mai 2010
Torgeir Micaelsen |
Gunvor Eldegard |
leiar |
ordførar |