Til Stortinget
I proposisjonen er det lagt frem forslag til nye bestemmelser
og endringer av bestemmelser i en rekke lover på finansmarkedsområdet.
Det foreslås for det første å regulere adgangen til å tilby betalingstjenester
i Norge, herunder å etablere en ny type foretak – betalingsforetak,
til gjennomføring av EØS-regler som svarer til de offentligrettslige delene
av betalingstjenestedirektivet (2007/64/EF) i norsk rett, samt å
lovregulere uformelle verdioverføringssystemer slik som «hawala»-virksomhet
og annen pengeoverføringsvirksomhet til land uten en normalt fungerende
banksektor (kapittel 2).
Departementet foreslår innstramming i regelverket for shortsalg
(kapittel 3).
Videre foreslår departementet endringer i verdipapirhandellovens
regler om meldeplikt (kapittel 4).
Det foreslås også enkelte mindre endringer i verdipapirhandelloven
knyttet til overføring av prospektkontrollen fra Oslo Børs til Finanstilsynet,
og en endring av finanstilsynsloven knyttet til finansiering av
prospektkontrollen (kapittel 5).
Det foreslås for øvrig å rette opp enkelte inkurier i verdipapirhandelloven
og børsloven (kapittel 6).
Det foreslås ny forskriftshjemmel i revisorloven og i eiendomsmeglingsloven
som åpner for at det kan fastsettes nærmere regler om midlertidig
tjenesteyting (kapittel 7 og 8).
Finansdepartementet foreslår videre endringer i eiendomsmeglingsloven
vedrørende avvikling av eiendomsmeglingsvirksomhet, egenhandel og
fagansvarlig (kapittel 9).
Departementet foreslår en hjemmel i revisorloven til ved forskrift
eller enkeltvedtak å innskjerpe revisorers og revisjonsselskapers
taushetsplikt når det er nødvendig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser
(kapittel 10).
I forsikringsvirksomhetsloven er det foreslått tatt inn en eksplisitt
bestemmelse om bruk av kjønn som beregningsfaktor i livsforsikring
(kapittel 11).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Thomas
Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser
til at regjeringens vurderinger og forslag er nærmere omtalt nedenfor
i innstillingen og i Prop. 84 L (2009–2010).
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november
2009 om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv
97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av
direktiv 97/5/EF har som siktemål å skape et enhetlig rettslig rammeverk
for betalingstjenester i EØS-området, samtidig som forbrukervernet
ivaretas, jf. fortalen punkt 4. Direktivet er ikke begrenset til
betalingstjenester som omfattes av den europeiske finansnæringens
SEPA-initiativ, men utgjør den rettslige infrastrukturen for dette
initiativet. Direktivet regulerer både nasjonale og grensekryssende
betalingstransaksjoner.
Betalingstjenestedirektivet er i utgangspunktet et fullharmoniseringsdirektiv,
jf. artikkel 86 nr. 1. Direktivet tar sikte på å skape et enhetlig
rettslig rammeverk for hvem som skal kunne tilby betalingstjenester
i EØS-området. Fullharmonisering innebærer at en ved gjennomføring
i norsk rett må velge de løsningene direktivet foreskriver. På visse
områder gjøres det imidlertid unntak fra fullharmoniseringen ved at
direktivet åpner for nasjonal valgfrihet. Dette gjelder blant annet
valg av metode for beregning av kapitaldekning for betalingsforetak,
og spørsmålet om en bør ha enklere regulering av særlig enkel betalingsvirksomhet.
Betalingsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens
beslutning nr. 114/2008 7. november 2008, som endret EØS-avtalens
vedlegg IX. Beslutningen i EØS-komiteen ble fattet med forbehold
om Stortingets samtykke, ettersom gjennomføring av direktivet krever
lovendringer, jf. Grunnloven § 26 annet ledd og EØS-avtalen artikkel
103. Anmodning om Stortingets samtykke ble fremsatt i St.prp. nr.
33 (2008–2009). Stortinget godkjente innlemmelse av direktivet ved
vedtak 26. februar 2009 (Innst. S. nr. 153 (2008–2009)). Gjennomføringsfristen
for EU-landene i direktivet var 1. november 2009, jf. direktivet
artikkel 94 nr. 1. Det er ikke fastsatt noen særskilt frist for
EØS-landene i EØS-komiteens beslutning.
Finansdepartementet satte 9. januar 2008 ned en arbeidsgruppe
for å utrede behovet for endringer i norsk rett ved gjennomføringen
av direktivet.
Arbeidsgruppens forslag er delt i to deler. Arbeidsgruppens delrapport
I ble lagt frem 16. februar 2009 og omhandlet de privatrettslige
delene av betalingstjenestedirektivet (Title I, III og IV). Forslag
om gjennomføring av de privatrettslige delene av betalingstjenestedirektivet
ble lagt frem for Stortinget i Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) 15. mai
2009. Innstilling fra justiskomiteen forelå i Innst. O. nr. 124
(2008–2009) 10. juni 2009. Odelstinget behandlet og vedtok innstillingen
15. juni 2009, og Lagtinget vedtok innstillingen 18. juni 2009.
Loven ble sanksjonert 19. juni 2009, med ikrafttredelse 1. november
2009.
Arbeidsgruppens delrapport II omhandler betalingstjenestedirektivets
offentligrettslige del (Title II), som blant annet inneholder bestemmelser
for en ny type foretak som skal kunne tilby betalingstjenester,
kalt betalingsforetak. I direktivet fastsettes det krav til konsesjon,
kapitalkrav og tilsyn for slike foretak. Direktivet åpner videre
for enklere regler for begrenset virksomhet. I tillegg inneholder
den offentligrettslige delen av direktivet regler om tilgang til betalingssystemer.
Arbeidsgruppens delrapport II ble lagt frem 9. juni 2009 med
forslag til gjennomføring av betalingstjenestedirektivets offentligrettslige
del i norsk rett. Rapporten var enstemmig.
Finansdepartementet sendte Arbeidsgruppens delrapport II med
utkast til nødvendige lovendringer på høring 22. juni 2009.
Høringsfristen gikk ut 15. september.
Det er lagt opp til en annen disposisjon i proposisjonen enn
i arbeidsgruppens delrapport II. Hovedgrunnen til dette er at arbeidsgruppens
rapport omhandler både forslag til lovendringer og forslag til forskriftsendringer.
Strukturen i arbeidsgruppens lovforslag er basert på at de viktige
og prinsipielle delene av direktivet behandles i lov, mens detaljreglene
er foreslått regulert i forskrift. Departementet slutter seg i hovedsak
til arbeidsgruppens forslag til struktur i lovforslaget, men etter
som proposisjonen kun gjelder forslag til lovendringer, er det av
fremstillingstekniske årsaker valgt en noe annen disposisjon enn
i arbeidsgruppens rapport.
Det bemerkes for øvrig at arbeidsgruppens forslag til forskrifter
er gjennomføring av EØS-regler, og at rammene for den forskriftskompetansen
som gjennom lovforslaget delegeres til departementet er gitt av
at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv.
Høringsinstansene som har avgitt merknader til forslaget er generelt
positive til de foreslåtte endringene. Høringsinstansene er positive
til den lovtekniske løsningen som arbeidsgruppen har foreslått,
og er generelt enig med arbeidsgruppens forslag. De høringsmerknadene
som har kommet inn gjelder i hovedsak forslaget om å åpne for enklere
regler for begrenset betalingsvirksomhet, samt forslaget om lik tilgang
til betalingssystemene, men ingen av høringsinstansene går imot
arbeidsgruppens forslag.
Høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om å åpne for
enklere betalingsvirksomhet, er generelt positive til forslaget,
men ser samtidig betenkelighetene ved å åpne for slik virksomhet.
Flere av høringsinstansene legger vekt på at det ved pengeoverføringer
til land med lite utviklet banksystem ofte ikke finnes alternativer
til uformelle verdioverføringssystemer, og at det av den grunn er
behov for å legge til rette for å få slike systemer inn i lovlige
former. På den annen side er høringsinstansene opptatt av at det
ikke åpnes for større adgang til å drive «unntaksvirksomhet» enn
det som er nødvendig, og at også foretak som driver etter enklere
regler må være underlagt tilsyn og hvitvaskingsregelverket.
Til forslaget om lik tilgang til betalingssystemene bemerker
flere av høringsinstansene at det norske betalingssystemet, gjennom
blant annet NICS (Norwegian Interbank Clearing System) og BankAxept, er
godt og effektivt. Konkurransetilsynet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet
er positive til forslaget om at alle tilbydere av betalingstjenester skal
få tilgang til betalingssystemene på ikke-diskriminerende vilkår,
men bemerker at det også er noen konkurransemessige ufordringer
ved BankAxept-systemet. Konkurransetilsynet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet
påpeker at det er uheldig om BankAxept faller inn under unntaket
fra bestemmelsen om lik tilgang til betalingssystemene på grunn
av avtalen mellom BankAxept og NICS.
FNH og Sparebankforeningen med tilslutning fra Finansieringsselskapenes
forening mener det kan være uheldig for den fremtidige utviklingen
av betalingssystemene at aktører med ulike rammebetingelser skal
ha tilgang til systemene på like vilkår.
Arbeidsgruppen har gjennomgått gjeldende regulering av adgangen
til å yte betalingstjenester i delrapport II punkt 5.2.
Arbeidsgruppen foreslår i punkt 5.4 i delrapport II at adgangen
til å drive betalingstjenester reguleres i et nytt kapittel 4b i
finansieringsvirksomhetsloven.
Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget om å regulere
adgangen til å drive betalingsvirksomhet, eller til forslaget om
å endre virkeområdet for kapittel 4a om valutahandel.
Forbrukerrådet støtter arbeidsgruppens vurderinger og synspunkter
knyttet til betalingsforetak som ikke er omfattet av dagens nemndsystem,
og støtter forslaget til krav om tilslutning.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger og
forslag til regulering av adgangen til å yte betalingstjenester.
Det vises til forslag om ny § 4b-1 i finansieringsvirksomhetsloven.
Departementet støtter videre arbeidsgruppens forslag til endring
av virkeområdet for finansieringsvirksomhetsloven kapittel 4a om
valutavirksomhet til bare å omfatte handel med valuta.
Betalingstjenestedirektivet inneholder bestemmelser for en ny
type foretak som skal kunne tilby betalingstjenester, såkalte betalingsforetak.
Dette er foretak som ikke er kredittinstitusjon, e-pengeforetak,
postgirokontor, sentralbank eller stat/fylkeskommune/kommune og
som ønsker å tilby betalingstjenester i hjemstaten eller i en annen
EØS-stat.
Betalingsforetak er en ny type institusjon som ikke er direkte
regulert i gjeldende norsk rett. Etter gjeldende rett vil et foretak
som tilbyr betalingstjenester i de fleste tilfeller måtte ha konsesjon
som finansieringsforetak eller bank. Arbeidsgruppen har i punkt
7.2 i delrapport II beskrevet gjeldende regulering av konsesjonskrav
for foretak som driver med betalingsformidling.
Arbeidsgruppen har drøftet hvordan direktivets bestemmelser om
betalingsforetak bør gjennomføres i norsk rett i punkt 4.2 i delrapport
II.
Etter arbeidsgruppens vurderinger i delrapport II side 27–28
er vilkåret om at betalingsforetak skal ha tillatelse for å yte
betalingstjenester et så grunnleggende vilkår at det bør fastsettes
i lov.
Arbeidsgruppen foreslår i delrapport II på side 65 at Finansdepartementet
gis kompetanse som konsesjonsmyndighet. Arbeidsgruppen viser til
at dette er i overensstemmelse med konsesjonsordningene i gjeldende
praksis på finansområdet generelt og overfor sammenlignbare tilbydere
av betalingstjenester spesielt.
Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsene om selskapsform, utenlandske
foretak, avvikling og fusjon og foretaksorganer i finansieringsvirksomhetsloven
§§ 3-2, 3-4, 3-6 samt 3-8 til 3-15 gis tilsvarende anvendelse for
betalingsforetak.
Videre foreslår arbeidsgruppen at departementet, for å gjennomføre
direktivets detaljbestemmelser, gis kompetanse til å fastsette utfyllende
forskrifter med regler om betalingsforetaks organisering, virksomhet,
kapitalkrav, sikring av midler, bruk av agenter og oppdragstakere,
vilkår for tillatelse, nemdsbehandling av tvister og tilsyn. Dette
innebærer at de konkrete detaljreglene for betalingsforetak kan
fastsettes i forskrift av departementet. Det vises til arbeidsgruppens
drøftelser av lovteknisk løsning, gjengitt i proposisjonens punkt
2.5.3.1.
FNH og Sparebankforeningen er i sin felles høringsuttalelse positiv
til den lovtekniske løsningen arbeidsgruppen har valgt.
Revisorforeningen hevder i sin høringsuttalelse at betalingsforetak
ikke driver finansieringsvirksomhet som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven
§ 1-2, og at det derfor ikke er nødvendig å lovfeste at betalingsforetak
har rett til å drive finansieringsvirksomhet i § 1-4. Videre påpeker
Revisorforeningen at det som følge av dette heller ikke er nødvendig
å lovfeste i forslaget til § 4b-2 annet ledd at kapittel 2, 2a og
3 ikke kommer til anvendelse for betalingsforetak. Disse bestemmelsene
er saklig begrenset til å kun gjelde finansinstitusjoner. Revisorforeningen
foreslår at det isteden kun angis positivt de bestemmelsene i loven som
skal gjelde for betalingsforetak.
Revisorforeningen har en merknad knyttet til at arbeidsgruppen
har foreslått at deler av bestemmelsene om egnethetsvurdering av
eiere som trenger tillatelse for å erverve en kvalifisert eierandel
i en finansinstitusjon skal gjelde for betalingsforetak. Revisorforeningen
peker på at det ikke passer å ta inn en slik bestemmelse når betalingsforetak
samtidig unntas fra kravet om tillatelse for å erverve en kvalifisert
eierandel.
Etter departementets vurdering er det lovtekniske opplegget som
fremgår av arbeidsgruppens utkast, hensiktsmessig tilpasset gjeldende
regelverk. Etter departementets vurdering bør hovedvekten av detaljreglene
om betalingsforetak legges i forskrift, mens de overordnede og prinsipielle
bestemmelsene legges til loven. Ingen høringsinstanser går imot
arbeidsgruppens forslag til lovteknisk løsning. Departementet slutter
seg på denne bakgrunn til arbeidsgruppens forslag.
Det følger av betalingstjenestedirektivet artikkel 16 nr. 3 at
betalingsforetak skal ha en begrenset adgang til å yte kreditt i
tilknytning til betalingstransaksjoner. Betalingsforetak vil derfor
kunne drive med finansieringsvirksomhet, slik dette er definert
i finansieringsvirksomhetsloven § 1-2. Departementet er derfor ikke
enig i Revisorforeningens merknad om at betalingsforetak ikke skal
ha rett til å yte finansieringsvirksomhet. Departementet slutter
seg på dette grunnlag til forslaget om å legge til betalingsforetak
i listen over foretak som kan yte finansieringsvirksomhet i § 1-4.
Etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 er utgangspunktet at
alle foretak som kan drive finansieringsvirksomhet er definert som
finansinstitusjon, med mindre de er særskilt unntatt. På denne bakgrunn
faller betalingsforetak i utgangspunktet inn under definisjonen
av finansinstitusjon. Departementet har imidlertid etter en helhetsvurdering
kommet til at betalingsforetak bør unntas fra definisjonen av finansinstitusjon
i § 1-3. Departementet viser til at betalingstjenestedirektivet
i hovedsak er et fullharmoniseringsdirektiv, og at reglene for betalingsforetak avviker
såpass mye fra reglene for finansinstitusjoner at ingen av bestemmelsene
i kapittel 2 om finansinstitusjoner, med unntak av § 2-4 annet ledd,
kan gjelde for betalingsforetak og at en derfor bør være forsiktig
med å gi alle bestemmelsene som gjelder for finansinstitusjoner
virkning for betalingsforetak. Videre viser departementet til at
finansavtaleloven § 1 annet ledd, som ble endret for å gjennomføre
betalingstjenestedirektivets privatrettslige bestemmelser, ikke
definerte betalingsforetak som finansinstitusjon, men som en «lignende
institusjon», jf. finansavtaleloven § 1 annet ledd litra g. Selv
om arbeidsgruppen ikke unntar betalingsforetak fra definisjonen
av finansinstitusjon, er det flere steder i rapporten lagt til grunn
at betalingsforetak er noe annet enn finansinstitusjon. For eksempel
har arbeidsgruppen foreslått å legge til betalingsforetak i listen
over hva som kan inngå i et finanskonsern, jf. finansieringsvirksomhetsloven
§ 2a-6, samt til listen over rapporteringspliktige juridiske personer
i hvitvaskingsloven § 4 første ledd.
Departementet peker videre på at finansinstitusjoner også andre
steder i lovverket er pålagt plikter eller på andre måter underlagt
bestemmelser som ikke nødvendigvis passer så godt for betalingsforetak,
og som i noen tilfeller kan være i strid med direktivforpliktelsene.
For eksempel følger det av ligningsloven § 6-4 at finansinstitusjoner
har plikt til å gi skattemyndighetene en oversikt over innskuddskonti
og lånekonti. I lov om skatt til Svalbard § 3-1 fremgår det at det
for enkeltpersonsforetak gis fradrag for renter på gjeld til finansinstitusjoner.
Etter verdipapirhandelloven § 10-14 skal finansinstitusjoner alltid
regnes som kvalifisert motpart, og etter verdipapirhandelloven § 6-1
inntrer ikke tilbudsplikt etter §§ 6-1 og 6-6 når en finansinstitusjon
erverver aksjer i et selskap for å unngå eller begrense tap på engasjementet.
Dette er bare noen av eksemplene på at koblingsordet «finansinstitusjon»
blir brukt andre steder i lovverket. Etter departementets vurdering
bør det vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er hensiktsmessig
og i samsvar med direktivet om betalingsforetak skal behandles på
samme måte som andre finansinstitusjoner.
Arbeidsgruppen har foreslått å lovfeste at kapittel 2, 2a og
3 i finansieringsvirksomhetsloven ikke skal gjelde for betalingsforetak,
men at det i stedet konkret angis enkeltbestemmelser som likevel
skal få anvendelse for slike foretak. Som følge av at departementet
foreslår at betalingsforetak ikke skal være en finansinstitusjon
er det ikke nødvendig å lovfeste at kapittel 2, 2a og 3 ikke gjelder.
For øvrig slutter departementet seg i hovedsak til arbeidsgruppens
vurderinger og forslag til hvilke av bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven
kapittel 2, 2a og 3 som skal gjelde for betalingsforetak. Departementet
viser til at bestemmelsene om selskapsorganer mv. i kapittel 3 er
egnet til å gjennomføre de relevante delene i direktivet. Det vises
til lovforslaget til finansieringsvirksomhetsloven ny § 4b-2 annet
ledd.
Departementet utelukker ikke at det kan være aktuelt å gi andre
regler i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 tilsvarende anvendelse
for betalingsforetak, i den grad slik anvendelse ligger innenfor
rammene av direktivet. Departementet viser til at dette i samsvar
med den foreslåtte lovtekniske løsning eventuelt kan gjøres i forskrift.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at betalingsforetak
skal kunne være en del av et finanskonsern. Ettersom det foreslås
å unnta betalingsforetak fra definisjonen av finansinstitusjon, er
det nødvendig å legge betalingsforetak til listen i finansieringsvirksomhetsloven
§ 2a-6 om selskaper som kan inngå i finanskonsern.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag til gjennomføring
av direktivets bestemmelser om konsesjon for betalingsforetak, og
til at dette i hovedsak gjøres i forskrift med hjemmel i forslaget til
ny finansieringsvirksomhetslov § 4b-2 tredje ledd. Departementet
går inn for arbeidsgruppens forslag om at Finansdepartementet utpekes
som konsesjonsmyndighet. Departementet går videre inn for at Finansdepartementet
gis hjemmel til å i forskrift fastsette nærmere regler om betalingsforetaks
organisering, virksomhet, kapitalkrav, sikring av midler, bruk av
agenter og oppdragstakere, vilkår for tillatelse, nemndsbehandling
av tvister og tilsyn i forskrift. Det vises til at departementets
kompetanse til å fastsette slike forskriftsregler vil være begrenset
av direktivets fullharmoniseringsbestemmelser om dette, jf. pkt. 2.2
i proposisjonen.
Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens forslag om
å endre definisjonen av valutavirksomhet til bare å omfatte handel
med valuta.
Departementet har vurdert Revisorforeningens merknad om at det
ikke passer å gi bestemmelsen om egnethetsvurdering tilsvarende
anvendelse for betalingsforetak. Departementet bemerker at det i
forslaget til forskrift om betalingsforetak er foreslått at egnethetsvurdering
skal foretas i vurderingen av om foretaket skal få konsesjon. Egnethetsvurderingen
vil være en løpende vurdering, som også vil være aktuell ved endringer
på eiersiden (for eksempel ved oppkjøp). Videre er det foreslått
at konsesjonen skal kunne trekkes tilbake dersom vilkårene for konsesjon ikke
lenger er oppfylt. Dersom tilsynsmyndigheten etter endringer på
eiersiden kommer til at de nye eierne ikke er egnet, vil konsesjonen
kunne trekkes tilbake. Departementet opprettholder på denne bakgrunn
arbeidsgruppens forslag om å gi finansieringsvirksomhetsloven § 2-4
annet ledd tilsvarende anvendelse på betalingsforetak.
Etter gjeldende rett må foretak som skal tilby pengeoverføringstjenester
til utlandet være registrert som finansieringsforetak eller bank.
Arbeidsgruppen beskriver gjeldende rett for internasjonale verdioverføringer
på side 47-48 i delrapport II.
Videre beskriver arbeidsgruppen gjeldende regler for å forhindre
hvitvasking og økonomisk kriminalitet på side 48 i delrapport II.
Departementet viser for øvrig til Kredittilsynets rapport om
reguleringen av pengeoverføringstjenester i vedlegg A til arbeidsgruppens
delrapport II.
Direktivet åpner i artikkel 26 for at medlemsstatene fastsetter
enklere regler for begrenset betalingsvirksomhet. Direktivet er
med andre ord ikke fullharmonisert på dette punkt, og det åpnes
for nasjonale valg med hensyn til om det skal gis slike enklere
regler for begrenset betalingstjenestevirksomhet. Arbeidsgruppen
foreslår å utnytte adgangen til å fastsette enklere regler. Det
er redegjort nærmere for arbeidsgruppens forslag i delrapport II
på side 51-53.
De fleste høringsinstansene er positive til at adgangen i direktivets
artikkel 26 til å fastsette enklere regler for foretak som bedriver
begrenset betalingsformidling utnyttes.
Riksadvokaten er positiv til at det nå foreslås regler som gjør
det «enklere for foretak som driver begrenset betalingsformidling
å få konsesjon, og dermed bli lovlige og underlagt regulær forvaltningsmessig
kontrollvirksomhet.»
Norges Bank støtter at det i norsk lovgivning legges til rette
for pengeoverføringer til land med lite utviklede betalings- eller
banksystemer innenfor direktivets rammer. Norges Bank peker på at
en på den måten ventelig vil få bedre kontroll med og oversikt over
disse pengeoverføringene.
Justisdepartementet har «merket seg betenkelighetene ved forslaget
til enklere regler for begrenset betalingsvirksomhet (såkalte Hawala-systemer
og uformelle verdioverføringssystemer), og vil understreke viktigheten
av at slike virksomheter underlegges et effektivt og reelt tilsyn
med sikte på å sikre at de ikke misbrukes til ulovlig virksomhet.»
PRIO, Institutt for fredsforskning, er positive til de foreslåtte
endringene, men har merknad til utformingen av arbeidsgruppens forslag
til forskrift § 18 femte ledd om adgangen til å yte betalingstjenester
i andre land og den foreslåtte skjønnsadgang. Dette er inntatt i
proposisjonen.
Også uttalelser fra Forbrukerrådet, Revisorforeningen, FNH og
Sparebankforeningen er gjengitt i proposisjonen.
FNH og Sparebankforeningen, med tilslutning fra Finansieringsselskapenes
forening, er positive til at det åpnes for enklere regler for begrenset
virksomhet, men foreslår en innstramming av vilkårene for å bli
registrert som unntaksforetak.
Kredittilsynet har en teknisk merknad om at henvisningen i forskriften
§ 18 første ledd litra a til femte ledd skal være til sjette ledd.
Etter departementets syn er det flere hensyn som taler for å
åpne for enklere regler for uformelle verdioverføringssystemer (heretter
omtalt som «unntaksforetak»). Departementet ser at det er et behov
for slike tjenester, og at det i noen land ikke finnes lovlige alternativer
som tilbyr pengeoverføringstjenester. Til andre land finnes det
lovlige alternativer, men til en betydelig høyere kostnad. En viktig
årsak til dette er at det ikke finnes godt utbygde banksektorer
i de landene pengene sendes til.
Kredittilsynet påpeker i sin rapport, som er vedlagt arbeidsgruppens
delrapport II, at «ved å senke kravene for registrering legges det
til rette for at slike virksomheter får en realistisk mulighet til
å drive lovlig, samtidig som de underlegges offentlig kontroll. De
som etterspør slike tjenester vil dermed få et lovlig alternativ
til de uformelle tilbyderne».
Kredittilsynet har på den annen side særlig pekt på to hensyn
mot å åpne for enklere regler for begrenset virksomhet. Det første
hensynet er at det vil by på tilsynsmessige utfordringer å åpne
for unntaksforetak. De tilsynsmessige utfordringene er beskrevet
i rapporten på side 123–125 i delrapport II. Justisdepartementet
understreker i sin høringsuttalelse viktigheten av at også enklere
virksomheter underlegges et effektivt og reelt tilsyn med sikte
på å sikre at de ikke misbrukes til ulovlig virksomhet. Finansdepartementet
ser at det knytter seg tilsynsmessige utfordringer til det å åpne
for enklere regler for såkalt «hawala»-virksomhet og lignende uformelle
betalingssystemer («uformelle verdioverføringssystemer»). Etter
Finansdepartementets vurdering er det likevel bedre å legge til
rette for at slike foretak kan bli lovlig registrert som unntaksforetak
og underlagt kontroll, enn at virksomheten drives på siden av loven,
og dermed fortsetter å være ulovlig og unndratt mulighet for kontroll.
Det andre hensynet som blir påpekt i rapporten fra Kredittilsynet
er at kapitalkravene – som har vært den vesentligste terskelen mot
etablering av pengeoverføringsvirksomhet – vil bli betydelige lavere
ved innføringen av betalingsforetak. Minstekravet til startkapital
for foretak som bare driver med pengeoverføringer skal etter direktivet
være 20 000 euro, mens kravet etter gjeldende rett ikke kan settes
lavere enn 1 million euro. Behovet for unntaksforetak vil derfor
være vesentlig mindre enn etter gjeldende rett. Også kravet til
foretakenes løpende ansvarlig kapital vil etter de nye reglene være
betydelige lavere for betalingsforetak enn det som gjelder for finansieringsforetak
etter gjeldende rett.
Departementet ser også at slike uformelle betalingssystemer kan
være sårbare for misbruk knyttet til hvitvasking av utbytte fra
straffbare handlinger og overføring av penger til bruk i planlegging
og gjennomføring av terrorhandlinger. Departementet legger imidlertid
stor vekt på at FATF er positive til at det etableres en ordning
der det åpnes for enklere regler slik at også uformelle verdioverføringssystemer
skal kunne registreres lovlig. Departementet peker på at også unntaksforetak
vil være forpliktet til å følge hvitvaskingsreglene. I henhold til
betalingstjenestedirektivet artikkel 26 nr. 6 er det ikke adgang
til å frita unntaksforetak fra forpliktelsene etter hvitvaskingsloven.
Departementet legger også stor vekt på at ingen høringsinstanser
har gått imot forslaget. Av høringsinstansene som har uttalt seg
har Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, med tilslutning
fra Finansieringsselskapenes forening, Riksadvokaten, PRIO og Norges
Bank, støttet forslaget om å åpne for enklere virksomhet. Revisorforeningen
og Justisdepartementet er skeptiske, men går ikke imot forslaget.
Forbrukerrådet mener prinsipielt at ordinære krav og ordinært tilsyn
vil gi kunden det beste vernet, men erkjenner at så lenge banksektoren i
mange land ikke er tilstrekkelig utbygget, er det nødvendig med
en mellomløsning.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det åpnes for å utnytte
adgangen i direktivets artikkel 26 til å fastsette enklere regler
for begrenset virksomhet («unntaksforetak»). Arbeidsgruppen har
foreslått en generell hjemmel for å åpne for enklere virksomhet
i forskrift eller ved enkeltvedtak. Det vises til arbeidsgruppens
forslag til § 4b-2 fjerde ledd.
Etter direktivets artikkel 26 kan det åpnes for at både fysiske
og juridiske personer kan få tillatelse som unntaksforetak. Når
det gjelder adgangen etter direktivet for fysiske personer til å
drive begrenset virksomhet, legger departementet til grunn at det
etter norske regler må drives gjennom enkeltpersonforetak. Også
enkeltpersonforetak vil være omfattet av begrepet juridisk person
i norsk rett. Departementet foreslår derfor at det i forslaget kun
benyttes begrepet juridiske personer.
Etter departementets vurdering bør adgangen til å få begrenset
tillatelse ikke gjøres videre enn det som er nødvendig for å oppnå
formålet med å åpne for slik begrenset tillatelse. Departementet
slutter seg derfor til FNH og Sparebankforeningens forslag om at
slik begrenset tillatelse utelukkende skal knytte seg til betalingstjenesten
pengeoverføringer, jf. finansavtaleloven § 11 første ledd litra
d. Dette vil etter departementets vurdering være tilstrekkelig for
å ivareta formålet med å legge til rette for enklere verdioverføringsvirksomhet,
og departementet kan ikke se at det er noen avgjørende argumenter
mot å begrense unntakshjemmelen til å kun omfatte betalingstjenesten pengeoverføringer.
Departementet viser til at det i henhold til artikkel 26 nr. 4 i
betalingstjenestedirektivet er adgang til å fastsette at foretak
som driver etter de enklere reglene bare kan tilby enkelte typer
betalingstjenester.
Departementet følger ikke opp forslaget fra FNH og Sparebankforeningen
om kun å åpne for begrenset tillatelse for pengeoverføringer til
land der banksektoren ikke er tilstrekkelig utviklet. Etter departementets
vurdering vil adgangen til å få begrenset tillatelse være tilstrekkelig
innskrenket ved at det fastsettes en grense for hvor store beløp
unntaksforetakene kan overføre hver måned, og ved at det fastsettes
at unntaksforetakene ikke kan tilby andre betalingstjenester enn
pengeoverføringer. Departementet peker videre på at direktivet er
et fullharmoniseringsdirektiv, og at direktivets artikkel 26 setter
rammene for hvilke grenser det enkelte land kan sette for begrenset
virksomhet. Etter departementets oppfatning åpner direktivet ikke
for en slik begrensning i virksomheten som foreslått av FNH og Sparebankforeningen.
Etter direktivets artikkel 26 kan unntaksforetak maksimalt ha
en virksomhet som tilsvarer 3 millioner euro i utførte betalingstransaksjoner
per måned. Arbeidsgruppen har i forskriftsutkastet foreslått å sette grensen
til 10 mill. kroner per måned. FNH og Sparebankforeningen anfører
i sin høringsuttalelse at grensen bør settes enda lavere. Departementet
slutter seg til vurderingene fra FNH og Sparebankforeningen, og
foreslår at grensen skjønnsmessig settes til maksimalt 5 mill. kroner
per måned. Departementet viser til at det som følge av endrede kapitalkrav
også vil blir betydelig lettere å etablere ordinære pengeoverføringsforetak
etter forslaget enn det er etter gjeldende rett.
Departementet foreslår å følge opp arbeidsgruppens forslag om
at konsesjonsmyndigheten i enkeltsaker skal kunne sette en høyere
eller lavere maksimalgrense, innenfor direktivets grense på 3 mill.
euro. Konsesjonsmyndigheten bør i den konkrete sak kunne ha mulighet
til å sette en grense som er tilpasset det enkelte unntaksforetak,
og departementet antar at det i mange tilfeller vil kunne være aktuelt
å sette en lavere grense enn lovens maksimalgrense. Adgangen til
å åpne for at også foretak som overfører mer enn 5 mill. kroner
hver måned kan registreres som unntaksforetak, er ment å være snever.
Det vil kun være adgang til å gi tillatelse til å overføre mer enn
den fastsatte grensen der dette er tilsynsmessig forsvarlig, og
hvor særlige hensyn tilsier at det gis en slik adgang. Departementet
legger til grunn at foretakets grense med hensyn til overført beløp
per måned er forsvarlig i forhold til de krav som settes til foretakets
løpende ansvarlige kapital.
Departementet foreslår at begrensningene i hva slags virksomhet
unntaksforetak kan drive inntas i finansieringsvirksomhetsloven.
Etter departementets vurdering bør også andre vilkår for å kunne
få begrenset tillatelse inntas direkte i loven, blant annet for å
tydeliggjøre adgangen til å etablere enklere virksomhet i regelverket.
Departementet mener videre at lovgiver bør ta stilling til hvor
vid adgang det skal være til å etablere unntaksforetak. Det vises
til utkast til finansieringsvirksomhetsloven ny § 4b-3.
Etter departementets forslag blir også unntaksforetak underlagt
ordinært tilsyn etter finanstilsynsloven § 1. Det vises til forslaget
til finanstilsynsloven § 1 ny nr. 18, som pålegger Finanstilsynet
å føre tilsyn med alle som har rett til å yte betalingstjenester. Departementet
er enig med Revisorforeningen og Justisdepartementet i at det er
viktig at også unntaksforetak underlegges et reelt tilsyn. Etter
forslaget vil også unntaksforetak være underlagt regnskapsplikt, jf.
regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 5. Unntaksforetak som ikke
er aksjeselskap vil imidlertid kunne falle inn under unntaket fra
revisjonsplikt i revisorloven § 2-1 annet ledd. Departementet foreslår
derfor at det fastsettes i finansieringsvirksomhetsloven ny § 4b-3
at alle unntaksforetak skal være underlagt revisjonsplikt uavhengig
av organisasjonsform.
Når det gjelder hvilke bestemmelser om betalingsforetak det skal
gjøres unntak fra for unntaksforetak, foreslår departementet at
dette fastsettes i forskrift eller ved enkeltvedtak i den enkelte
sak, innenfor rammene som fremgår av direktivets artikkel 26. Etter
departementets vurdering er det særlig bestemmelsene om søknadsprosedyre,
ansvarlig kapital og oppstartskapital det vil være aktuelt å gjøre
unntak fra.
FNH og Sparebankforeningen, samt PRIO har merknader til utformingen
av arbeidsgruppens utkast til forskrift § 18 femte ledd om adgangen
til å yte betalingstjenester i annen stat. Det sentrale i forslaget
til arbeidsgruppen er, slik departementet ser det, at unntaksforetak
ikke har en automatisk rett til å yte betalingstjenester i andre
land i EØS-området, slik ordinære betalingsforetak har («single
passport»). Forslaget er ikke til hinder for at foretaket gjennomfører pengeoverføringer
til mottakere som befinner seg i en annen stat, forutsatt at foretaket
har tillatelse til å drive virksomhet i den andre staten. Departementet mener
at arbeidsgruppens forslag uttrykker dette mer presist enn forslaget
fra FNH og Sparebankforeningen. Det vises til forslaget til ny § 4b-3
sjette ledd.
PRIO har en merknad til den skjønnsutøvelsen Finanstilsynet etter
arbeidsgruppens forslag skal utøve. Departementet bemerker at det
er opp til lovgiver å prinsipielt ta stilling til om unntaksforetak
skal tillates ut fra blant annet de hensyn som nevnes av PRIO. Finanstilsynets
mandat er å sørge for at virksomheten drives innenfor lovens rammer.
Skjønnsutøvelsen til Finanstilsynet avgrenses av lov- og forskriftsbestemmelser,
og Finanstilsynet kan ikke ta andre hensyn enn de som er saklig
begrunnet ut fra tilsynets mandat.
Arbeidsgruppen redegjør for gjeldende rett om betalingsbedrageri
og utveksling av personopplysninger i delrapport II, side 53–55.
Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre betalingstjenestedirektivet
artikkel 79, som pålegger medlemsstatene å gi institusjonene rett
til å behandle personopplysninger med formål å kunne sikre forebygging,
etterforskning og avsløring av betalingsbedragerier, i forslag til
finansieringsvirksomhetsloven § 4b-3. Arbeidsgruppens forslag er
beskrevet i delrapport II på side 55–56.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) er enig med
arbeidsgruppen i at eksisterende hjemmel til å behandle personopplysninger
for å gjennomføre det aktuelle betalingsoppdraget ikke er tilstrekkelig
for å gjennomføre direktivets artikkel 79. FAD savner videre en
særskilt utredning av de personvernmessige konsekvensene ved forslaget,
og at det vurderes tiltak som kan avhjelpe disse. FAD uttrykker
derunder usikkerhet om rekkevidden til arbeidsgruppens forslag til
§ 4b-3:
«Det vil ofte være vanskelig å vite hvem som er involvert
i bedrageri før etter at betalingsinformasjonen er behandlet, og
grensen for hva som er nødvendig behandling er vanskelig å trekke.
Det kan reises spørsmål om man i realiteten gir en hjemmel til å
behandle og lagre slike opplysninger om enhver, eller om registrering
er forbundet med et mistankekrav av en viss styrke. Vi ber Finansdepartementet
presisere hvor terskelen for å behandle opplysninger om en persons
bruk av betalingstjenester ligger.»
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at
det er nødvendig med en egen hjemmel for behandling av personopplysninger
med det formål å sikre forebygging, etterforskning og avsløring
av betalingsbedragerier. Departementet viser til at betalingsbedrageri
ikke er et vanlig begrep i norsk rett, og at de aktuelle handlingene
i følge arbeidsgruppen vil falle inn under straffelovens definisjon av
bedrageri, jf. straffeloven § 270. Departementet foreslår derfor
at begrepet bedrageri benyttes i bestemmelsen.
Det fremgår av betalingstjenestedirektivet at behandlingen av
personopplysninger skal skje innenfor rammene av personverndirektivet
(95/46/EF), som er gjennomført i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling
av personopplysninger (personopplysningsloven). Departementet viser
videre til at det globalt har vist seg effektivt å utveksle for
eksempel IP-adresser og kontonummer som er kjent fra forsøk på betalingsbedragerier.
Etter departementets vurdering er det denne typen opplysninger som
omfattes av artikkel 79. FAD har stilt spørsmål ved om det er mulig
å tolke bestemmelsen så vidt at den gir en hjemmel til å utveksle
informasjon om alle og enhver, uavhengig av mistanke. Etter Finansdepartementets
vurdering er det ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen så vidt. Det
følger av bestemmelsen at det kun skal være tillatt å samle inn,
bearbeide og utveksle opplysninger når dette er nødvendig. Departementet
viser videre til at det globalt har vist seg effektivt å utveksle
for eksempel IP-adresser og kontonummer som er kjent fra forsøk
på betalingsbedragerier. Etter departementets vurdering er det denne
typen opplysninger som omfattes av artikkel 79. Departementet kan
ikke se at forslaget er spesielt inngripende overfor kundene, og viser
til at håndtering av personopplysninger uansett skal skje innenfor
rammene av personverndirektivet, som er gjennomført i norsk rett.
Til anførselen fra FAD om at det må foretas en særskilt utredning
av de personvernmessige konsekvensene, vil departementet presisere
at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv. Videre viser departementet
til at arbeidsgruppen har foreslått en forskriftshjemmel i forslaget
til ny § 46-3 annet ledd som gir departementet hjemmel til å presisere
rekkevidden av bestemmelsen, herunder å angi hvilke opplysninger
som anses for å være nødvendige, samt nærmere regler om behandlingsmåten.
Finansdepartementet følger opp arbeidsgruppens forslag i utkastet
til ny finansieringsvirksomhetslov § 4b-4.
Betalingstjenestedirektivet artikkel 28 nr. 1 krever at medlemsstatene
sikrer at alle tilbydere av betalingstjenester skal ha tilgang til
betalingssystemene på like vilkår. I artikkel 28 nr. 2 er det gjort
unntak fra kravet om slik tilgang for systemer som er notifisert etter
finalitetsdirektivet (98/26/EF).
I norsk rett er tilgangen til betalingssystemene regulert av
betalingssystemloven. I tillegg har konkurranseloven bestemmelser
om forbud mot konkurransebegrensende avtaler. Arbeidsgruppens delrapport II
punkt 14.2 omtaler gjeldende rett.
Norges Bank er konsesjons- og tilsynsmyndighet etter betalingssystemloven
kapittel 2 om interbanksystemer, og Finanstilsynet er tilsynsmyndighet
for systemer for betalingstjenester etter lovens kapittel 3.
Selv om arbeidsgruppen mener at betalingssystemlovens definisjon
av «interbanksystemer» og «systemer for betalingstjenester» i sum
tilsvarer direktivets definisjon av «betalingssystemer», kommer arbeidsgruppen
i delrapport II punkt 14.4 til at det er hensiktsmessig å også legaldefinere
«betalingssystemer» i betalingssystemloven.
For de nye reglene som foreslås i betalingssystemloven nytt kapittel
5 for materiell gjennomføring av direktivets artikkel 28, legger
arbeidsgruppen opp til at Norges Bank og Finanstilsynet får tilsynsansvar sammen.
Norges Bank uttaler i sin høringsuttalelse følgende:
«I forslag til ny § 1-1 i betalingssystemloven foreslås
det blant annet at begrepet betalingssystem skal omfatte begrepene
interbanksystem og systemer for betalingstjenester. Oppgavene til
betalingssystemet beskrives innledningsvis i paragrafen til å behandle,
overføre, avregne, eller foreta oppgjør av betalingstransaksjoner.
Funksjonen behandling omtales ikke i den nærmere beskrivelsen av
de to typene betalingssystem i de siste avsnittene av paragrafen,
og burde vært tatt med i siste avsnitt under systemer for betalingstjenester.
§ 5-2
i forslaget til nytt kapittel 5 i betalingssystemloven beskriver
bl.a. en del typer risikoer som vil kunne være et hinder for deltakelse
i et betalingssystem. Norges Bank foreslår at en gjennom lovtekst
eller fortolkning definerer oppgjørsrisiko til å bety soliditetsrisiko
og likviditetsrisiko, jf bestemmelsen i § 2-1 i betalingssystemloven.
§§ 5-2
og 5-3 i forslaget omhandler henholdsvis vilkår for deltakelse i
betalingssystemer og unntak for slik deltakelse. Ved praktiseringen
av disse bestemmelsene er det viktig at dette skjer på en slik måte
at søkere ikke stenges ute fra deltakelse i betalingssystemene med
mindre det skjer ut fra hensyn til risikoen i systemene.»
Konkurransetilsynet peker på de konkurransemessige utfordringene
knyttet til BankAxept-systemets tilgangsbetingelser.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet er enig med Konkurransetilsynet
i at det bør gjøres en nærmere vurdering av hvorvidt BankAxept-systemet automatisk
kan antas å falle inn under unntaket i artikkel 28 nr. 2 litra a
fordi BankAxept er en del av den norske oppgjørssentralen NICS.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet mener at implementeringen av
betalingstjenestedirektivet mister noe av sin opprinnelige intensjon
om tilfellet er at BankAxept-systemet er dekket av finalitetsdirektivet.
FNH og Sparebankforeningen, med støtte fra Finansieringsselskapenes
forening, har flere merknader til arbeidsgruppens forslag til gjennomføring
av direktivets artikkel 28 om tilgang til betalingssystemer.
Videre har FNH og Sparebankforeningen en generell merknad om
effektive samordnede betalingstjenesterog merknader til definisjonen
av betalingssystem i forslaget til ny betalingssystem § 1-1.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag til gjennomføring
av direktivets artikkel 28. Departementet støtter arbeidsgruppens
forslag om å gjennomføre bestemmelsene som gjennomfører artikkel
28 om tilgang til betalingssystemer i et nytt kapittel 5 i betalingssystemloven.
Departementet støtter videre arbeidsgruppens forslag og begrunnelse
til definisjon av betalingssystem i betalingssystemloven § 1-1 ny
første ledd.
Departementet har vurdert Norges Banks høringsmerknad om at funksjonen
«behandling», som er nevnt i forslaget til definisjon av betalingssystemer,
også bør inntas i definisjonen av systemer for betalingstjenester
i tredje ledd. Etter departementets vurdering er det ikke behov
for å endre definisjonen av systemer for betalingstjenester for
å gjennomføre direktivet.
Departementet er ikke uten videre enig med FNH og Sparebankforeningen
i at definisjonen av betalingssystem ikke henspeiler på de tekniske
forhold. Etter departementets vurdering er et betalingssystems infrastruktur
en av enkeltdelene i et system. Det vises i denne sammenheng til
direktivets fortale punkt 16, der det heter at «[d]et er svært viktig
for alle ytere av betalingstjenester å kunne ha tilgang til tjeneste
i de tekniske infrastrukturene i betalingssystemer».
FNH og Sparebankforeningen mener at bestemmelser om hvilke institusjonstyper
som kan kreve tilgang til betalingssystemer er viktige, og ber departementet
vurdere om det foreliggende forslaget gir tilstrekkelig klarhet
og samsvar med bestemmelsene i direktivet. Etter departementets
vurdering fremgår det tilstrekkelig klart av forslaget til betalingssystemloven
ny § 5-1 at alle ytere av betalingstjenester, jf. forslaget til
finansieringsvirksomhetsloven ny § 4b-1, skal ha tilgang til betalingssystemene
på de foreslåtte vilkår. Etter departementets vurdering er dette forslaget
i samsvar med betalingstjenestedirektivet artikkel 28 nr. 1.
Norges Bank foreslår at en gjennom lovtekst eller fortolkning
definerer «oppgjørsrisiko» i forslaget til betalingssystemloven
ny § 5-2 til å bety «soliditetsrisiko» og «likviditetsrisiko» jf.
betalingssystemloven § 2-1. Etter departementets vurdering kan ikke
«oppgjørsrisiko» generelt erstattes med «likviditetsrisiko» og «soliditetsrisiko».
I den foreslåtte bestemmelse om vilkår for deltakelse vil imidlertid
de to sistnevnte begrepene være dekkende, da det vesentlige formål med
bestemmelsen er å gi adgang til å stille vilkår for deltakelse som
vil bidra til å beskytte systemet mot risiko hos enkeltdeltakere.
Departementet velger likevel å benytte direktivets terminologi,
for i dette tilfellet å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet.
Når det gjelder vurderingen av hvilke deler av et betalingssystem
som faller inn under unntaket i forslaget til betalingssystemloven
ny § 5-3, er det departementets klare oppfatning at det er konsesjonsmyndighetene
som må ta endelig stilling til om et system skal notifiseres, og
i så fall i hvilken utstrekning. Departementet legger for øvrig
til grunn at bestemmelsen må tolkes i lys av formålet med artikkel
28, som er å legge til rette for bedre konkurranse i markedet for
betalingstjenester.
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om at Norges Bank
og Finanstilsynet bør være konsesjons- og tilsynsmyndighet for de
foreslåtte bestemmelsene i betalingssystemloven nytt kapittel 5. Departementet
slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at det ikke er behov
for en uttrykkelig presisering om et slikt tilsynssamarbeid, og
av at dette følger av lovens innretning og kapittelinndeling.
Finanstilsynet er i dag tilsynsmyndighet for de foretak som tilbyr
betalingstjenester mot allmennheten i Norge, jf. finanstilsynsloven
§ 1. Finanstilsynsloven regulerer tilsynets organisering, virksomhet
og hvilke institusjoner det føres tilsyn med.
Etter finanstilsynsloven § 3 skal Finanstilsynet påse at tilsynsenhetene
virker «på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov
og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger
til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter».
For å oppfylle tilsynsplikten har Finanstilsynet en vidtrekkende
undersøkelses- og granskningsrett kombinert med en omfattende opplysningsplikt
for institusjonene.
Finanstilsynet har i finanstilsynsloven § 4 hjemler for påbud
og sanksjoner som tilsynet kan anvende for å oppfylle formålet med
tilsynet. Blant annet kan tilsynet pålegge institusjonene å innrette
revisjon etter de regler som tilsynet fastsetter, og å innrette
årsregnskap og registrering av regnskapsopplysninger på en bestemt
måte. Finanstilsynet kan pålegge institusjonene å innrette sin internkontroll
på bestemte måter, ha høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte
minstekrav, endre sammensetning av kontrollkomiteen med videre.
Finanstilsynet har også en generell hjemmel til å pålegge institusjonene
å innrette sin virksomhet slik at den blir i samsvar med vedtak
som i medhold av lov er gjort av Stortinget, Kongen, et departement
eller Norges Bank.
Videre har Finanstilsynet etter betalingssystemloven § 3-3 første
ledd hjemmel til å fastsette nærmere regler om standardisering av
kundeavtaler, vilkår, tekniske forhold m.v. for systemer for betalingstjenester.
Finanstilsynet kan videre etter § 3-3 annet ledd pålegge institusjonen
å gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å rette på forholdet
dersom tilsynet finner at et system for betalingstjenester ikke innrettes
eller drives i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold
av lov.
Finanstilsynets styremedlemmer og tjenestemenn har taushetsplikt
etter finanstilsynsloven § 7 første ledd første og annet punktum.
Det er gjort unntak for taushetsplikten for å legge til rette
for nødvendig samarbeid med øvrige tilsynsmyndigheter innenfor EØS-området
i finanstilsynsloven § 7 første ledd tredje punktum.
Arbeidsgruppen foreslår i delrapport II på side 65 at Finanstilsynet
utpekes som tilsynsmyndighet for norske betalingsforetak og andre
som har rett til å yte betalingstjenester i Norge samt som relevant
tilsynsmyndighet for utenlandske betalingsforetaks virksomhet i
Norge, jf. utkast til endringer i finanstilsynsloven § 1 ny nr.
18.
Arbeidsgruppen foreslår videre at unntak fra taushetsplikten
overfor Norges Bank, andre EØS-staters sentralbanker eller tilsynsmyndigheter
etter finanstilsynsloven § 7 første ledd tredje punktum også gis
anvendelse for tilsyn med betalingsforetak, for å gjennomføre direktivets
bestemmelser om tilsynssamarbeid.
Det har ikke innkommet merknader til denne delen av arbeidsgruppens
forslag. Revisorforeningen har kommentert behovet for en teknisk
justering av henvisningene til finanstilsynsloven § 1 nr. 18 og
19 i finanstilsynsloven § 9 annet ledd femte og sjette punktum som
følge av endringene i finanstilsynsloven § 1.
Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag til endring
av finanstilsynsloven §§ 1 og 7 for å gjennomføre direktivets bestemmelser
om tilsyn med betalingsforetak og tilsynssamarbeid.
Departementet foreslår videre, slik også Revisorforeningen foreslår,
en teknisk justering av finanstilsynsloven § 9 annet ledd femte
og sjette punktum som følge av at gjeldende finanstilsynsloven § 1
nr. 18 og 19 blir nr. 19 og 20.
Betalingstjenestedirektivets artikkel 91 nr. 2 og 3 gjelder endringer
i EUs hvitvaskingsdirektivet (2005/60/EF) artikkel 15 nr. 1 og 2,
som er gjennomført i norsk rett i hvitvaskingsloven.
Alle foretak som kan tilby betalingstjenester etter direktivet
er i dag rapporteringspliktig etter hvitvaskingsloven § 4. Finansinstitusjoner,
e-pengeforetak og postoperatører ved formidling av verdisendinger er
rapporteringspliktig etter § 4. Foretak som driver virksomhet som
består i overføring av penger eller pengefordringer er i dag rapporteringspliktig
etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4.
Det følger av hvitvaskingsloven § 6 at alle rapporteringspliktige
skal foreta kundekontroll ved etablering av kundeforhold, ved transaksjoner
som gjelder 100 000 norske kroner eller mer for kunde som den rapporteringspliktige
ikke har et etablert kundeforhold til, ved mistanke om at en transaksjon
har tilknytning til utbytte av straffbar handling eller terrorfinansiering
og der det er tvil om hvorvidt tidligere innhentede opplysninger
er korrekte eller tilstrekklige.
Gjennomføring av kundekontroll skal etter § 7 skje blant annet
ved at kundens identitet bekreftes på grunnlag av gyldig legitimasjon.
Identiteten til reelle rettighetshavere bekreftes på grunnlag av
egnede tiltak, og det skal innhentes opplysninger om kundeforholdets
formål og tilsiktede art. For gjennomføring av disse kundekontrolltiltakene
kan rapporteringspliktige legge til grunn tiltak som er utført av
de tredjeparter som er nevnt i hvitvaskingsloven § 11. Foretak som
driver med pengeoverføringer er ikke nevnt i § 11.
Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre direktivets artikkel 91
nr. 2 og 3 ved å legge til betalingsforetak i listen over foretak
som er rapporteringspliktige i hvitvaskingsloven § 4, og til listen
over tredjeparter som rapporteringspliktige kan legge til grunn tiltak
som er utført av i hvitvaskingsloven § 11 første ledd. Arbeidsgruppen
foreslår å endre hvitvaskingsloven § 4 nr. 4 og legge til ny nr.
5, slik at det går klart frem at både betalingsforetak og foretak
som driver med valutavirksomhet er rapporteringspliktig. Det foreslås
også at personer som driver betalingsvirksomhet med begrenset tillatelse
som enkeltpersonsforetak skal legges til som ny nr. 8 i § 4 annet
ledd. Arbeidsgruppen foreslår videre å legge til betalingsforetak
som ny nr. 4 i § 11 første ledd. På grunn av tekniske problemer
i sluttfasen av arbeidet med delrapport II er denne delen av forslaget
ikke nærmere omtalt i rapporten.
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne delen
av forslaget.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag. Forslaget
er en naturlig konsekvens av at det opprettes en ny foretakstype,
betalingsforetak, og av at denne foretakstypen ikke regnes for å
være finansinstitusjon, jf. forslaget til endring av finansieringsvirksomhetsloven
§ 1-3. Også unntaksforetak som ikke er juridisk person bør være
underlagt hvitvaskingsloven. Ved gjennomføring av kundekontroll
etter hvitvaskingsloven bør det likevel ikke være adgang til å legge
til grunn tiltak gjennomført av unntaksforetak. Det vises til forslag
til endring av hvitvaskingsloven § 4 første og annet ledd samt § 11
første ledd.
Departementet foreslår at forslaget til endringer i finansieringsvirksomhetsloven,
finanstilsynsloven, hvitvaskingsloven og betalingssystemloven settes
i kraft fra den tid Kongen bestemmer, jf. lovforslagets del XI.
For medlemslandene i EU var gjennomføringsfristen for direktivet
1. november 2009. Det er ikke satt noen annen frist i EØS-komiteens
beslutning om innlemmelse av direktivet. Forslaget bør derfor settes
i kraft så raskt som mulig.
Betalingstjenestedirektivet har overgangsregler i artikkel 88.
Der pålegges medlemslandene å sørge for fortsatt godkjent drift
av virksomhet som etter direktivet vil kreve godkjenning som betalingsforetak så
sant virksomheten hadde startet før 25. desember 2007. Bestemmelsen
vil ha praktisk betydning for foretak med tillatelse til virksomhet
etter § 4a-1 og for enkelte spesialiserte finansieringsforetak.
Bestemmelsen foreslås tatt inn i overgangsbestemmelsen i lovforslagets
del XI.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag, med endringer i finansieringsvirksomhetsloven, finanstilsynsloven,
hvitvaskingsloven og betalingssystemloven, herunder at det innføres
enklere regler og lempeligere krav for begrenset pengeoverføringsvirksomhet
for bedre å legge til rette for uformelle systemer som «hawala»-virksomhet
og lignende.
Komiteen vil peke på at det i dag drives «hawala»-virksomhet
utenfor myndighetenes kontroll. Ved å senke kravene til registrering,
tillatelse og krav til kapital, legges det til rette for at den
type virksomheter kan drives lovlig. Mange mennesker er i dag avhengige
av den type betalingstjenester for å sende penger hjem til sin familie
da det ikke finnes et fungerende banksystem i landet. Komiteen vil
understreke viktigheten av at også foretak som drives etter de enklere
reglene underlegges tilsyn for å hindre at foretakene medvirker
til hvitvasking av penger og finansiering av terror. Komiteen støtter
derfor at foretakene underlegges regnskaps- og revisjonsplikt, hvitvaskingsreglene
samt er under tilsyn fra Finanstilsynet. Komiteen støtter
også at foretakene kun kan tilby betalingstjenesten pengeoverføringer,
og at det er et maksimumsbeløp for overføring på 5 mill. kroner
i måneden for det enkelte foretak.
Komiteen har merket seg de omfattende høringsuttalelsene,
og at høringsinstansene generelt er positive til de foreslåtte endringene
i loven. De merknadene som har kommet inn gjelder i hovedsak forslaget
om å åpne for enklere regler for begrenset betalingsvirksomhet,
samt forslaget om lik tilgang til betalingssystemene. Men ingen
av høringsinstansene går imot forslagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg at flere
av forslagene som ligger under kap. 2 «Betalingsforetak m.m.» får
tilnærmet full tilslutning fra høringsinstansene. Det gjelder også
forslaget til regulering av såkalt «Hawala»-virksomhet – pengeoverføring
til land med manglende eller svakt utviklet infrastruktur på området.
Dette er virksomhet som, ut ifra de innspill disse medlemmer har
fått, de som driver den lenge har ønsket å få et regelverk å forholde
seg til. Virksomheten er viktig i de land det gjelder og det dreier seg
internasjonalt om store pengebeløp. Det er en klar fordel med hensyn
til hvitvaskings- og terrorproblematikk at virksomheten blir registrert
og fulgt av norske myndigheter. Virksomhetens art taler for at departementet
bør følge opp lovverket tett mht. om det gir ønsket effekt, om man
har truffet riktig mht. begrensninger og om lovforslaget gir bedre
oversikt og kontroll.
Disse medlemmer merker seg at høringsinstanser
som Konkurransetilsynet, FNH og Sparebankforeningen tar opp retten
for alle tilbydere av betalingstjenester til å delta i betalingssystemet
på like vilkår. Næringsorganisasjonene problematiserer dette med
utgangspunkt i en bekymring om at man ikke enes om videreutvikling
av eksisterende fellessystemer. Konkurransetilsynet er opptatt av
konkurransemessige utfordringer knyttet til Bank-Axept-systemets
tilgangsbetingelser. Det er åpenbart store fordeler ved et felles
betalingsformidlingssystem, men det betyr også at en må være spesielt
oppmerksom på konkurransehindringer og negative utslag som monopoler
gir. Disse medlemmer har merket seg utfordringene
på dette området og ber departementet følge utviklingen i tråd med
Konkurransetilsynets anbefaling:
«Arbeidsgruppens vurdering innebærer at tilgangsregelen,
som skal fremme konkurranse og effektivitet, ikke får noen praktisk
implikasjon i Norge. Konkurransetilsynet mener på denne bakgrunn
at en bør være varsom med å konkludere i denne omgang, men heller
overlate til tilsynsmyndighetene å vurdere om unntaksvilkårene er
oppfylt for BankAxept-systemet når regelen trer i kraft.»
Disse medlemmer ber derfor departementet følge
opp utviklingen rundt tilgangsreglene spesielt.
Salg av finansielle instrumenter selger ikke eier, omtales som
shortsalg. For den enkelte investor kan shortsalg være egnet for
å sikre verdier. Den samlede markedsrisikoen i en portefølje kan
reduseres ved f.eks. en kombinasjon av å eie og å shortselge finansielle
instrumenter, slik at investoren blir mindre utsatt ved kurssvingninger
og kursfall. Shortsalg kan generelt bidra til spredning av vesentlig
informasjon for prisingen av verdipapirer, bl.a. ved å synliggjøre også
mer pessimistiske forventninger om den fremtidige utviklingen av
selskapsverdiene. For øvrig er virkningene av shortsalg på markedsverdien
av underliggende ikke godt dokumentert. Det kan antas at shortsalg
kan bidra til å redusere kurssvingninger i markedet ved bl.a. å
utjevne midlertidig mangel på verdipapirer når etterspørselen er
større enn tilbudet, samt bedre samspillet mellom derivatmarkeder
og markeder i underliggende verdipapirer. Shortsalg kan imidlertid
i visse tilfeller også være egnet til å manipulere prisdannelsen
på finansielle instrumenter, og vil under noen omstendigheter kunne
bidra til å presse prisene ned.
Salg av finansielle instrumenter selger ikke eier, men har sikret
tilgang til på leveringstidspunktet, omtales som dekket shortsalg.
Har selger ikke sikret seg tilgang, omtales salget som et udekket
shortsalg. Tilgang til instrumentene på leveringstidspunktet kan sikres
ved innlån eller på annen måte. Er de finansielle instrumentene
lånt inn, må selger på et fremtidig tidspunkt (etter salget) typisk
måtte kjøpe inn de samme instrumentene for å gjøre opp lånet. Dekket shortsalg
reduserer derfor ikke nødvendigvis selgers kursrisiko, men reduserer
kjøpers oppgjørs- og leveringsrisiko. Udekket shortsalg innebærer
lavere kostnader for selger (ingen kostnader til f.eks. innlån av instrumenter),
men er beheftet med høyere oppgjørs- og leveringsrisiko.
I 1997 ble det ved endringer i verdipapirhandelloven åpnet for
at verdipapirforetak ved egenhandel og ved utførelse av ordre for
kunde, kunne selge finansielle instrumenter verdipapirforetaket
eller kunden ikke eide, så lenge verdipapirforetaket eller kunden
på oppgjørstidspunktet har sikret tilgang til de finansielle instrumentene
slik at rettidig levering er sikret allerede på avtaletidspunktet.
Hensynet til økt likviditet i verdipapirmarkedene og til bedre samspill mellom
derivatmarkeder og markeder i de underliggende verdipapirene, var
hovedbegrunnelsene for å gi verdipapirforetakene adgang til å medvirke
til dekket shortsalg. Før bestemmelsen i verdipapirhandelloven
1997 § 8-7 ble innført, var oppfatningen at verdipapirforetak ikke
kunne involvere seg i shortsalg uten å bryte kravet til god forretningsskikk.
Verdipapirforetakene har etter gjeldende rett ikke adgang til å
foreta eller formidle udekket shortsalg. I Ot.prp. nr. 15 (1995–1996)
vurderte departementet at «det ikke er ønskelig at foretakene utsettes
for den oppgjørsrisiko som ligger i å formidle et salg der kunden
ikke har sikker tilgang til de finansielle instrumentene».
I mars og april 2008 avdekket undersøkelser fra Kredittilsynet
til dels omfattende brudd på bestemmelsene om dekket shortsalg i
verdipapirhandelloven i handel med Tandberg Data-aksjen. Det ble
avdekket at antall omsatte aksjer på enkelte tidspunkt var langt
høyere enn antall registrerte og tilgjengelige aksjer i foretaket.
Kjøpere fikk dermed ikke levert kjøpte aksjer, og verdipapirforetakene
– som er ansvarlig for riktig levering og oppgjør – fikk problemer
med å fremskaffe aksjer i et marked med svært begrenset tilbud.
Ifølge Kredittilsynet påførte det høye antall udekkede shortsalg
verdipapirforetakene «en uakseptabelt høy risiko».
Høsten 2008 innførte flere land tiltak i form av midlertidige
forbud mot shortsalg i finansinstitusjoner, med begrunnelse i den
da rådende uroen i markedene. Myndighetene i landene la til grunn
at shortsalg av finansaksjer kunne forsterke kursnedgangen på slike
instrumenter. Den 26. september 2008 ba Finansdepartementet Kredittilsynet
redegjøre for situasjonen i de land hvor forbud mot eller andre
tiltak knyttet til shortsalg var innført eller ble vurdert innført,
og vurdere om forbud mot shortsalg i andre land ville kunne føre
til økt shortsalg i Norge. Kredittilsynet skulle videre vurdere
behovet for eventuelle tiltak – herunder nye regler – ut fra hensynet
til institusjonene under tilsyn og ut fra hensynet til verdipapirmarkedet.
Dersom Kredittilsynet fant at det forelå behov for å innføre tiltak
i Norge, skulle det utarbeide forslag til slike tiltak.
I pressemelding 8. oktober 2008 meldte Kredittilsynet at det
hadde observert uvanlige markedsbevegelser i enkelte aksjer notert
på Oslo Børs, og at det ikke kunne utelukkes at omfanget av shortsalg
i disse instrumentene var stort. Kredittilsynet vurderte at verdipapirforetak
og investorer, i den situasjonen markedet befant seg, med særskilt
store kursutslag for aksjer utstedt av finansinstitusjoner, opptrådte
i strid med verdipapirhandelloven § 3-9 om forbudet mot urimelige
forretningsmetoder dersom de gjennomførte shortsalg, dekket eller
udekket, i finansaksjer. Uttalelsen, med virkning som et midlertidig
forbud mot shortsalg av aksjer utstedt av finansinstitusjoner notert
på Oslo Børs, ble 9. oktober 2008 utvidet til også å gjelde grunnfondsbevis
utstedt av sparebanker. I pressemelding 28. september 2009 vurderte
Kredittilsynet at markedsforholdene ikke lenger var til hinder for
shortsalg, og det i praksis midlertidige forbudet mot shortsalg
av de nevnte verdipapirer ble således opphevet.
I brev til Finansdepartementet 30. januar 2009 foreslo Kredittilsynet
at gjeldende bestemmelser i verdipapirhandelloven om at verdipapirforetak
ikke kan foreta eller formidle udekket shortsalg endres til et generelt
forbud mot udekket shortsalg. Kredittilsynet foreslo også at det
ble etablert hjemmel i verdipapirhandelloven for Kredittilsynet
til å nedlegge midlertidige forbud mot shortsalg.
Departementet har ikke vurdert om det bør foretas andre regelendringer
om shortsalg enn de som er omtalt i punkt 3.3.2 og 3.4.2 i proposisjonen,
men er kjent med at spørsmål om blant annet opplysningsplikt ved
shortsalg drøftes i internasjonale fora, jf. f.eks. forslag 8. juli
2009 fra den europeiske komiteen for verdipapirtilsyn (CESR). Kredittilsynet
har tidligere vurdert om det bør innføres et shortsalgregister for
handel i norske markeder, men kom til at et slikt register ville
gi for ufullstendig og mangelfull informasjon til å kunne være positiv
for prisdannelsen, i tillegg til at aktørene ville påføres kostnader
og at nytteverdien for øvrig var usikker. Kredittilsynet har varslet
at det vil ta opp spørsmålet om shortsalgregister, og eventuelle
andre tiltak, på nytt i lys av utviklingen internasjonalt. Departementet
følger også de internasjonale prosessene på dette området, og vil
løpende vurdere behovet for nye regler om shortsalg.
Finansdepartementet sendte 16. februar 2009 Kredittilsynets brev
30. januar 2009, med forslag til endringer i verdipapirhandelloven
om shortsalg, på høring. Høringsfristen var 15. mai 2009.
Etter verdipapirhandelloven § 10-4 første ledd må verdipapirforetak
ved salg av finansielle instrumenter verdipapirforetaket ikke eier,
ha tilgang til de finansielle instrumentene slik at rettidig levering
er sikret på avtaletidspunktet. Etter loven § 10-4 annet ledd kan
verdipapirforetak bare formidle og utføre ordre om salg av finansielle
instrumenter kunden ikke eier, dersom kunden har tilgang til de
finansielle instrumentene og foretaket er sikret rettidig levering på
avtaletidspunktet. Reglene er blant annet begrunnet med at verdipapirforetakene
ikke skal utsettes for den oppgjørsrisiko som ligger i å utføre
et salg der kunden ikke har tilgang til de underliggende instrumentene.
Shortposisjoner kan også oppnås gjennom handel i derivater. Ved
formidling av og handel i derivater skal verdipapirforetak i henhold
til verdipapirhandelloven § 10-6 påse at det har betryggende sikkerhet for
oppfyllelse av sine forpliktelser. Ved medvirkning av oppgjørssentral
skal verdipapirforetak påse at kunden stiller minst den samme sikkerheten
som den oppgjørssentralen krever, jf. verdipapirhandelloven § 13-4.
Gjeldende bestemmelser i verdipapirhandelloven som innebærer
regulering av shortsalg og shortposisjoner retter seg således mot
verdipapirforetakene og ikke mot investor.
Dersom det oppnås vinning ved uaktsom eller forsettlig overtredelse
av verdipapirhandelloven § 10-4 første ledd, kan den som vinningen
er tilfalt pålegges helt eller delvis å avstå denne, jf. verdipapirhandelloven
§ 17-2 første ledd. Uaktsom eller forsettlig overtredelse av §§ 10-4
og 10-6 kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år, jf.
loven § 17-3 annet ledd nr. 1.
I brev 30. januar 2009 fra Kredittilsynet til Finansdepartementet
(vedlagt departementets høringsbrev 16. februar 2009) foreslo Kredittilsynet
at det i verdipapirhandelloven kapittel 3, som inneholder generelle
atferdsbestemmelser, innføres en ny bestemmelse som utvider det
personelle virkeområdet til bestemmelsen i loven § 10-4 første ledd
til å gjelde enhver investor som selger finansielle instrumenter
investoren ikke eier.
Kredittilsynet uttalte også at det vil være nødvendig å kunne
sanksjonere brudd på den nye bestemmelsen i kapittel 3, og foreslo
at uaktsom eller forsettlig overtredelse av den nye bestemmelsen
ilegges sanksjoner som i verdipapirhandelloven § 17-2 første ledd
(vinningsavståelse) og § 17-3 annet ledd (fengsel eller bøter).
Forslaget til ny bestemmelse i kapittel 3 vil etter ordlyden
også omfatte shortsalg verdipapirforetakene foretar som ledd i sin
egenhandel. For å unngå dobbeltregulering av verdipapirforetakenes
shortsalg, foreslo Kredittilsynet at verdipapirhandelloven § 10-4
første ledd oppheves, slik at kravet om dekning ved shortsalg samles
i én bestemmelse.
Den Norske Aktuarforening, Den norske Revisorforening, Norges
Bank, Landsorganisasjonen i Norge, Oslo Børs ASA og Oslo Clearing
ASA (de to sistnevnte har avgitt felles uttalelse) støtter forslaget fra
Kredittilsynet.
Den Norske Advokatforening «støtter i prinsippet forslaget».
Norges Fondsmeglerforbund er positiv til forslaget.
Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget og slutter
seg dessuten til uttalelsen fra Næringslivets aksjemarkedsutvalg,
som også støtter forslaget.
Nord Pool ASA støtter ikke forslaget, og anbefaler at en avventer
eventuell utvikling på dette området på EØS-plan. Dersom departementet
skulle tilråde at forslaget fra Kredittilsynet vedtas, mener Nord Pool
ASA at det er behov for en klarere presisering i lovteksten slik
at den foreslåtte bestemmelsen «ikke er å forstå slik at den får
anvendelse for investorer som engasjerer seg i derivatmarkedene».
Olje- og energidepartementet viser i sitt høringssvar til høringsuttalelsen
fra Nord Pool ASA. For gjengivelser av høringsuttalelsene vises
det til proposisjonen.
Departementet slutter seg i hovedsak til Kredittilsynets forslag
til ny bestemmelse i verdipapirhandelloven kapittel 3 om at enhver
selger bare skal kunne selge finansielle instrumenter selgeren ikke
eier, dersom selgeren har tilgang til de finansielle instrumentene
slik at rettidig levering sikres på avtaletidspunktet. I forhold
til gjeldende rett innebærer forslaget at det også blir forbudt
å foreta udekket shortsalg utenom norsk verdipapirforetak, og at
forbudet mot udekket shortsalg gjennom verdipapirforetak også legges på
investor direkte.
Investor er den nærmeste til å forhindre udekket shortsalg ved
å sikre egen tilgang til de finansielle instrumentene som selges.
Manglende oversikt i verdipapirforetakene over kundenes ulike posisjoner
i markedene, kan medføre at foretakene villedes med hensyn til kundenes
virkelige tilgang til instrumenter som selges, og således påføres
høy oppgjørsrisiko. Det er etter departementets vurdering ikke ønskelig at
foretakene utsettes for denne type risiko. I tillegg kan udekket
shortsalg være egnet til å manipulere prisdannelsen på finansielle
instrumenter, gjennom kunstig stort tilbud av instrumenter. Plikt
til dekning ved salg av finansielle instrumenter selgeren ikke eier,
bør derfor pålegges selgeren direkte. En slik plikt vil etter departementets
vurdering være egnet til å styrke tilliten til verdipapirforetakene
og til verdipapirmarkedene som sådan.
Advokatforeningen gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det
bør foretas en avklaring i lov eller forarbeid med hensyn til når
shortsalg foreligger og hva som er tilstrekkelig «tilgang» for levering
i slike situasjoner. Etter Advokatforeningens syn bør det slås fast
at det ikke foreligger udekket shortsalg når det selges verdipapirer
selger har kjøpt inn, men ikke har fått levert.
Shortsalg vil etter ordlyden i forslaget til ny bestemmelse foreligge
idet det selges finansielle instrumenter selgeren ikke eier. Det
vesentlige i denne sammenheng, og det som i praksis vil kunne være gjenstand
for tvil, vil være å avgjøre fra hvilket tidspunkt en investor vil
være å regne som eier av et finansielt instrument, alternativt fra
hvilket tidspunkt dette eierskapet opphører. Etter departementets
vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å fastsette regler om
når slikt eierskap inntrer eller når eierskapet opphører. Dette
må avgjøres konkret, ut fra en samlet vurdering av når de ulike
eierbeføyelser til det finansielle instrumentet anses overdratt.
Departementet viser for øvrig til at Kredittilsynet i høringsnotatet
skriver at den foreslåtte bestemmelsen «er begrenset til salg (...)
ikke inngåelse av derivatkontrakter».
Når det gjelder kravet om tilgang til finansielle instrumenter,
mener departementet at det vesentlige må være at selgeren på en
eller annen måte har etablert en sikker tilgang til de finansielle
instrumentene på avtaletidspunktet. En slik tilgang kan f.eks. etableres
ved inngåelse av låneavtale om nødvendig antall finansielle instrumenter,
som kan trekkes på innen oppgjørsfristen. En nærmere veiledning
om når det foreligger et salg av et finansielt instrument, og/eller om
kravet til tilgang, kan etter departementets oppfatning nedfelles
f.eks. i form av rundskriv fra Finanstilsynet, der det tas utgangspunkt
i konkret markedspraksis og hvor det må legges avgjørende vekt på
formålet bak bestemmelsen.
Ny bestemmelse i verdipapirhandelloven kapittel 3 i tråd med
Kredittilsynets forslag vil innebære likebehandling av enhver, innlendinger
som utlendinger, som foretar shortsalg i finansielle instrumenter
notert på norske, regulerte markeder. Advokatforeningen og Nord
Pool ASA anfører i sine høringsuttalelser at de er «tvilende til
om det er hjemmel i MiFID eller MAD eller annen internasjonal rett
for å regulere shortsalg som utføres av utlendinger». Etter departementets
vurdering faller regulering av shortsalg utenfor virkeområdet til
direktiv 2004/39/EF (MiFID), jf. Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) punkt
7.12.7. Departementet kan heller ikke se at direktiv 2003/6/EF (markedsmisbruksdirektivet,
MAD) er til hinder for regulering av shortsalg i verdipapirhandelloven.
Departementet ser heller ikke at annen internasjonal rett er til hinder
for norsk regulering på dette området. Videre kan nevnes at den
europeiske komiteen for verdipapirtilsyn i høringsnotat 8. juli
2009 med tittelen «CESR Proposal for a Pan-European Short Selling Disclosure
Regime», forutsetter at EØS-landene kan treffe tiltak vedrørende
shortsalg. Departementet mener det er hensiktsmessig å plassere
bestemmelsen i verdipapirhandelloven kapittel 3, som inneholder
generelle atferdsbestemmelser.
Derivater er å anse som finansielle instrumenter, jf. definisjonen
av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven § 2-2 femte
ledd. Ved et eventuelt salg av et derivat vil selgeren derfor ha
solgt et finansielt instrument. Etter departementets vurdering bør den
nye bestemmelsen i verdipapirhandelloven kapittel 3, om krav om
tilgang ved salg av finansielle instrumenter selger ikke eier, ikke
omfatte salg av derivater som nevnt i loven § 2-2 femte ledd, jf.
høringsuttalelsen fra Nord Pool og Olje- og energidepartementet.
Dette er heller ikke forutsatt av Kredittilsynet. Departementet
foreslår derfor at den foreslåtte ordlyden i den nye bestemmelsen
i kapittel 3 justeres slik at bestemmelsen utvetydig avgrenses til å
gjelde finansielle instrumenter som nevnt i loven § 2-2 første ledd
nr. 1 til 3, jf. § 2-2 annet, tredje og fjerde ledd. Departementet
legger til grunn at bestemmelsen ikke vil ha virkning for omsettelige
verdipapirer som nevnt i loven § 2-2 annet ledd nr. 3, siden slike
verdipapirer vil inneholde et derivatelement og omfattes av loven
§ 2-2 femte ledd, jf. spesialmerknaden til bestemmelsen i kapittel
13.
Den nye bestemmelsen i verdipapirhandelloven kapittel 3 vil også
omfatte verdipapirforetaks egenhandel. For å unngå dobbeltregulering
av shortsalg, bør loven § 10-4 første ledd etter departementets
vurdering oppheves. Forarbeidene til gjeldende § 10-4 første ledd
vil fortsatt være relevante da den nye bestemmelsen i kapittel 3
dels vil være en videreføring av gjeldende § 10-4 første ledd. Næringslivets
aksjeutvalg anfører i sin høringsuttalelse at gjeldende § 10-4 første
ledd kan bestå som en påminnelse til verdipapirforetak, og dessuten
gjøre forarbeidene til bestemmelsen lettere tilgjengelig. Etter
departementets vurdering ivaretas forbindelsen til disse forarbeidene
av henvisningen til gjeldende § 10-4 første ledd i merknaden til
den nye bestemmelsen, jf. kapittel 13. Departementet legger til
grunn at verdipapirforetakene vil etterleve bestemmelsen uavhengig
av om den er plassert i lovens kapittel 10 eller kapittel 3.
Verdipapirhandelloven § 10-4 annet ledd stiller krav om at verdipapirforetaket
skal påse at kunden har tilgang til de aktuelle finansielle instrumentene når
verdipapirforetaket opptrer som mellommann (ved formidling og utførelse
av ordre). Næringslivets aksjeutvalg anfører også at innføringen
av den nye bestemmelsen bør føre til en revurdering av innholdet
i gjeldende § 10-4 annet ledd når det gjelder verdipapirforetaks
aktsomhetsplikt. Etter departementets vurdering bør verdipapirforetak
fortsatt ha en slik plikt, selv om det etter forslaget til ny bestemmelse
i loven kapittel 3 vil påligge selger en plikt til tilgang ved salg
av finansielle instrumenter selgeren ikke eier. Tilfredsstillende
etterlevelse blant investorer av den nye bestemmelsen vil etter
departementets vurdering i større grad sikres ved en videreføring
av en slik plikt også på foretakenes hånd, og departementet kan
for øvrig ikke se at det er forhold som taler for opphevelse av
bestemmelsen i gjeldende § 10-4 annet ledd.
Norges Fondsmeglerforbund viser i sin høringsuttalelse til at
en rekke verdipapirforetak utelukkende driver mottak og formidling
av ordre til et annet verdipapirforetak som utfører ordren, og at
sistnevnte foretak etter ordlyden i gjeldende verdipapirhandellov
§ 10-4 annet ledd omfattes av plikten til å påse at kunden har tilgang
til – og kan levere – finansielle instrumenter som shortselges.
Det vises i uttalelsen videre til at loven § 10-5 første ledd etter
sin ordlyd gjelder «formidling av avtaler om lån», og ikke i tillegg
«utførelse» som i § 10-4 annet ledd, og til at verdipapirforetak
som utelukkende utfører ordre formidlet av annet foretak i praksis
vil ha «svært begrenset mulighet til å kontrollere kundens tilgang
og leveringsdyktighet».
Når et verdipapirforetak formidler instruksjoner om å utføre
investeringstjenester eller tilknyttede tjenester på vegne av sine
kunder til et annet verdipapirforetak, kan det verdipapirforetaket
som mottar instruksjonene, i medhold av verdipapirhandelloven § 10-15,
forholde seg til informasjonen som gis uten å henvende seg til kunden.
Verdipapirforetaket som formidler instruksjonene er ansvarlig for
at informasjonen er fullstendig og korrekt. Etter departementets vurdering
kan imidlertid ikke det utførende foretaket uten videre legge til
grunn at det formidlende foretaket har foretatt de nødvendige undersøkelser
av en kundes tilgang til finansielle instrumenter i henhold til
gjeldende verdipapirhandellov § 10-4 annet ledd, uten at det formidlende
foretaket har gitt informasjon om kundens tilgang. Departementet
mener således at verdipapirforetak som (utelukkende) utfører ordre, ikke
oppfyller kravet i § 10-4 annet ledd dersom det ikke er avklart
mellom det utførende og det formidlende foretaket at det formidlende
foretaket har plikt til å foreta, og har foretatt, undersøkelser
av kundens tilgang til de aktuelle finansielle instrumenter.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at uaktsom
eller forsettlig overtredelse av den nye bestemmelsen i verdipapirhandelloven
kapittel 3 bør kunne ilegges tilsvarende sanksjoner som ved overtredelse
av gjeldende § 10-4 første ledd. Dette innebærer at den som foretar
shortsalg i strid med den nye bestemmelsen kan pålegges vinningsavståelse
og straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år. Departementet
slutter seg til Kredittilsynets vurdering om at dette vil innebære
en betydelig effektivisering av forbudet mot udekket shortsalg.
Det vises til forslaget til endringer i verdipapirhandelloven § 17-2
og § 17-3.
Verken Finanstilsynet eller andre myndigheter har etter gjeldende
verdipapirhandellov særskilt hjemmel for å nedlegge midlertidig
forbud mot shortsalg. Kredittilsynet vurderte 8. oktober 2008 at
verdipapirforetak og investorers shortsalg, dekket eller udekket,
i finansaksjer notert på Oslo Børs, ville være i strid med verdipapirhandelloven
§ 3-9 i den situasjonen markedet da befant seg i.
I henhold til loven § 3-9 må ingen benytte urimelige forretningsmetoder
ved handel i finansielle instrumenter. Bestemmelsen innebærer således
et generelt forbud mot urimelige forretningsmetoder, og omhandler
ikke shortsalg spesielt.
I brev 30. januar 2009 fra Kredittilsynet til Finansdepartementet
(vedlagt departementets høringsbrev 16. februar 2009) foreslo Kredittilsynet
at det i verdipapirhandelloven kapittel 17, som inneholder bestemmelser
om sanksjoner, innføres en ny bestemmelse som gir Finanstilsynet
kompetanse til midlertidig å forby salg av finansielle instrumenter
selgeren ikke eier, under markedsforhold hvor slike salg kan ha
virkninger som er egnet til å forstyrre den finansielle stabilitet
eller markedets integritet. Inngåelser av derivatkontrakter som
kan ha slike virkninger vil etter forslaget også kunne omfattes
av midlertidige forbud.
Den norske Revisorforening, Norges Bank, Næringslivets Hovedorganisasjon
og Pensjonskasseforeningene støtter forslaget fra Kredittilsynet.
Den Norske Advokatforening mener at det på nåværende tidspunkt
ikke er riktig å lovfeste en hjemmel for Finanstilsynet til å nedlegge
midlertidig forbud mot shortsalg.
Den Norske Aktuarforening og Landsorganisasjonen i Norge støtter
forslaget.
Nord Pool ASA er imot forslaget. Høringssvaret fra Nord Pool
ASA 13. mai 2009 er i det alt vesentlige materielt likelydende uttalelsen
fra Den norske advokatforening 26. mai 2009.
Norges Fondsmeglerforbund uttaler i sitt høringssvar at det savner
«en nærmere omtale knyttet til hva som er egnet til 'å
forstyrre den finansielle stabilitet eller markedets integritet'.»
Norske Finansanalytikeres Forening mener at Kredittilsynet ikke
har argumentert overbevisende for behovet for adgang til å ilegge
midlertidige forbud mot shortsalg, og viser blant annet til at Kredittilsynet
i brevet til Finansdepartementet 30. januar 2009 vurderte at det
var «for tidlig, hvis det i det hele tatt er mulig, å foreta en
mer eksakt evaluering av restriksjonene på shortsalg [i ulike land
høsten 2008]».
Næringslivets aksjemarkedsutvalg støtter forslaget, men har noen
bemerkninger.
Oslo Børs er i tvil om en forbudshjemmel er nødvendig og egnet
som tiltak.
For gjengivelse av høringsuttalelsene vises det til proposisjonen.
Departementet slutter seg i hovedsak til Kredittilsynets forslag
til ny bestemmelse i verdipapirhandelloven kapittel 17 som gir Finanstilsynet
hjemmel for å midlertidig forby salg av finansielle instrumenter selger
ikke eier, under visse markedsforhold.
Den 8. oktober 2008 vurderte Kredittilsynet i pressemelding at
verdipapirforetak og investorer, i den situasjon markedet da befant
seg i, opptrådte i strid med verdipapirhandelloven § 3-9 om forbudet mot
urimelige forretningsmetoder dersom de gjennomførte shortsalg, dekket
eller udekket, i finansaksjer. Uttalelsen hadde virkning som et
midlertidig forbud mot shortsalg av aksjer (og fra 9. oktober 2009
også mot shortsalg av grunnfondsbevis) utstedt av finansinstitusjoner
notert på Oslo Børs. I pressemelding 28. september 2009 vurderte
Kredittilsynet at markedsforholdene ikke lenger var til hinder for shortsalg,
og gjennomføring av shortsalg i nevnte verdipapirer ville således
etter Kredittilsynets vurdering ikke lenger innebære fare for å
opptre i strid med verdipapirhandelloven § 3-9.
Etter departementets syn bidro Kredittilsynets offentliggjøring
av sine vurderinger av shortsalg under de rådende markedsmessige
forhold, til å redusere faren for økt ustabilitet i det finansielle
systemet. Kredittilsynets vurderinger innebar i praksis et forbud mot
en type handel som i den gjeldende situasjonen kunne bidratt til
en ytterligere svekkelse av tilliten til norske banker. Det rettslige
grunnlaget for det i praksis midlertidige forbudet kunne hatt en
klarere utforming. Det taler for at Finanstilsynet får særskilt hjemmel
for å nedlegge midlertidige forbud mot shortsalg i fremtiden. Etter
departementets vurdering vil en slik hjemmel tydeliggjøre Finanstilsynets
kompetanse og ansvar, og bidra til å styrke forutsetningene for
finansiell stabilitet. Det er generelt viktig at tiltak som har
virkning som forbud, og hvis overtredelse kan medføre sanksjoner,
er hjemlet i klare lov- eller forskriftsbestemmelser.
Departementet mener at eventuelle midlertidige forbud mot shortsalg
må forutsette en markedssituasjon hvor slike salg kan ha virkninger
som er egnet til å forstyrre den finansielle stabilitet eller markedets integritet.
Dette hensynet innebærer at vedtak om nedleggelse av eventuelle
midlertidige forbud mot shortsalg bare bør treffes ved helt spesielle
markedsforhold for de aktuelle finansielle instrumenter. Spesielle
markedsforhold kan etter omstendighetene forårsakes eller forsterkes
av tiltak i andre land, for eksempel dersom innskrenket adgang til
shortsalg i utlandet fører til økt interesse for shortsalg av norske verdipapirer.
Etter departementets vurdering bør det legges særlig vekt på
hensynet til den finansielle stabilitet, slik at det i første rekke
vil kunne være aktuelt å nedlegge midlertidig forbud mot shortsalg
i situasjoner hvor slike salg kan ha virkninger som er egnet til
å forstyrre stabiliteten i det finansielle systemet. I utgangspunktet
vil således en begrenset klasse av finansielle instrumenter kunne
bli gjenstand for midlertidige forbud når det er tale om hensynet
til finansiell stabilitet, hovedsakelig egenkapitalinstrumenter utstedt
av finansinstitusjoner notert på norsk, regulert marked, samt instrumenter
eller kontrakter med slike egenkapitalinstrumenter som underliggende.
Departementet forutsetter at eventuelle midlertidige forbud mot
shortsalg hjemlet i departementets forslag til ny slik bestemmelse
i verdipapirhandelloven kapittel 17, nedlegges for en kortest mulig
periode. Etter departementets vurdering bør eventuelle vedtak om
midlertidig forbud være begrenset i tid og ikke ha varighet lenger
enn seks måneder. Forbudets varighet, samt begrunnelse for nedleggelse
av forbud, bør angis i vedtaket om nedleggelse av midlertidig forbud.
Den angitte varigheten av det midlertidige forbudet bør ikke forhindre
Finanstilsynet fra løpende å vurdere om forbudet skal opprettholdes
og eventuelt oppheve vedtaket på et tidligere tidspunkt dersom Finanstilsynet
skulle finne grunn til det ut fra de aktuelle markedsmessige forhold.
Senest ved utløpet av det midlertidige forbudet må Finanstilsynet foreta
en fornyet vurdering av om det er tilstrekkelig grunnlag for å forlenge
det midlertidige forbudet ved nytt vedtak.
Før det treffes eventuelle vedtak om midlertidig forbud mot shortsalg,
bør det etter departementets vurdering ses hen til hvilke uønskede
virkninger forbudet kan ha. Eventuelle forbud bør ha begrenset omfang.
Transaksjoner som ikke har virkninger som er egnet til å forstyrre
den finansielle stabilitet eller markedets integritet, bør i hovedsak
unntas (eksplisitt) fra forbud der slikt unntak for øvrig er hensiktsmessig.
Etter departementets vurdering vil det særlig kunne være aktuelt
å unnta markedspleiervirksomhet fra eventuelle forbud.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er innforstått med at bestemmelsene i verdipapirhandelloven
i dag kun omfatter shortsalg som utføres eller formidles av verdipapirforetak.
Det har etter norsk rett med andre ord ikke vært noe forbud mot
at investorer gjennomfører udekket shortsalg når handelen ikke formidles
gjennom verdipapirforetak underlagt norsk regelverk. Manglende oversikt
i verdipapirforetakene over kundenes ulike posisjoner i markedene
kan medføre at foretakene villedes med hensyn til kundenes virkelige
tilgang på de instrumenter som selges. Verdipapirforetakene kan
på denne måten påføres høy oppgjørsrisiko. Samtidig er det fare
for at udekket shortsalg skal være med på å manipulere prisdannelsen
på finansielle instrumenter gjennom et kunstig høyt nivå på tilbudet.
Flertallet er av den oppfatning at forslagene til
endringer i regelverket medfører en hensiktsmessig innstramming
som er egnet til å begrense risikoen ved shortsalg, ved at lovens
personelle virkeområde nå utvides til å gjelde enhver investor som
selger finansielle instrumenter investoren ikke eier. I realiteten
vil det da gjelde et generelt forbud mot udekket shortsalg. Dette
vil bidra til å styrke integriteten i verdipapirmarkedene. Endringen
har til formål å bidra til at levering skjer som avtalt – både i
tid og innhold. Dette gir også bedre forutsigbarhet for investorer
i verdipapirmarkedet. Samtidig medfører det en likebehandling av
alle som handler i Norge, ved at alle investorer underlegges samme
krav til dekning.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til regjeringens forslag
om endringer i verdipapirhandelloven om salg av finansielle instrumenter
selger ikke eier – såkalt shortsalg.
Dette flertallet, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, er likeledes positiv til at Finanstilsynet
gis hjemmel for midlertidig å forby salg av finansielle instrumenter
selgeren ikke eier, og støtter Finansdepartementets vurdering om
at det er viktig at tiltak som har virkning som forbud, og hvis
overtredelse kan medføre sanksjoner, er hjemlet i klare lov- eller
forskriftsbestemmelser. Under spesiell uro, som for eksempel ved
finansielle kriser, som rammet mange land så sent som i 2008, kan
normale markedsmekanismer opphøre å fungere. Blant annet for å unngå
særlig skadelig kurspåvirkning i slike situasjoner, kan midlertidig
forbud mot shortsalg være hensiktsmessig. Dette flertallet vil vise
til at det midlertidige forbudet mot shorthandel med verdipapirer
i finansselskaper som ble innført i Norge høsten 2008 motvirket
uønskte negative svingninger i verdipapirmarkedet, samt medvirket
til å styrke finansiell stabilitet. Vedtak om midlertidig forbud
bør imidlertid kun treffes ved helt spesielle markedsforhold, i
situasjoner hvor shortsalg kan ha virkninger som er egnet til å
forstyrre den finansielle stabilitet eller markedets integritet. Dette
flertallet slutter seg også til departementets forutsetning
om at vedtak om forbud må nedlegges for en kortest mulig periode,
og være begrenset i tid.
Samlet sett mener dette flertallet at de foreslåtte
endringene i reglene tilknyttet såkalte shortsalg vil bidra til
å styrke tilliten til verdipapirmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre merker seg at det er stort sprik blant
høringsinstansene når det gjelder endringene i verdipapirhandelloven
for shortsalg. Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom
på at det internasjonalt er en debatt og et åpent spørsmål om shortsalg
virker stabiliserende eller destabiliserende på markedene og forundres
av at departementet ikke har en forskningsbasert gjennomgang av
temaet. Kunnskapen om shortsalg og dets virkninger er lav i Norge
og uten en bred, kunnskapsbasert gjennomgang av temaet, er det enkelt
å tillegge shorthandel skylden for utslag i markedene som har helt
andre årsaker. Disse medlemmer noterer seg at det
er ingen tall eller gjennomgang i meldingen som sier noe om omfang
og størrelsesorden på shortsalg i Norge i dag eller ved inngangen
til finanskrisen. Disse medlemmer slutter seg til
at oppgjørssikkerhet og risiko er betydelige utfordringer ved shortsalg,
men ønsker en bredere gjennomgang av temaet for å være sikker på
at tiltak som iverksettes er effektive og målrettet uten å skade
markedets effektivitet.
Disse medlemmer merker seg at det å gi Finanstilsynet
adgang til midlertidig forbud mot shorthandel, er omstridt blant
høringsinstansene. Det påpekes blant annet at Finanstilsynet ikke
har argumentert overbevisende for behovet for adgang til å ilegge midlertidige
forbud mot shortsalg, at markedseffekten av forbudet som ble innført
under finanskrisen er uklar og at det er store utfordringer i å
avgrense forbudet i forhold til hva slags instrumenter som inkluderes.
Det er prinsipielt utfordrende å gi en tilsynsmyndighet ensidig
rett til et så drastisk tiltak i gitte situasjoner uten å ha klare
retningslinjer for hva som skal kunne utløse et forbud. Oslo Børs
er dessuten i tvil om forbudshjemmel er egnet og nødvendig. Et midlertidig
forbud vil kunne gi mange investorer store utfordringer og gi utilsiktede
utslag i forhold til posisjoner de har inngått.
Finanskrisen var en helt ekstraordinær situasjon. Markedene har
stabilisert seg og de midlertidige forbudene som ble innført, er
opphevet. Disse medlemmer er av den oppfatning av
at man kan ta seg tid til en grundig og forskningsbasert gjennomgang av
erfaringene før man presenterer lovendringer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med en egen
sak om shorthandelens virkninger på markedene med utgangspunkt i
erfaringene etter finanskrisen. Behovet for drastiske virkemidler
som innføring av midlertidige forbud må være en del av denne gjennomgangen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skeptisk til en stående hjemmel for midlertidig
forbud mot shortsalg, og viser til høringsuttalelser fra blant andre
Den Norske Advokatforening og Nord Pool ASA. Disse høringsinstansene
påpeker at det ikke foreligger dokumentasjon som viser at innføringen
av restriksjoner mot shortsalg hadde nevneverdige virkninger med hensyn
til å redusere volatiliteten i de aksjer som ble omsatt. Disse høringsinstansene
påpeker at rapporten arbeidsgruppen viser til slår fast at likviditeten
av aksjene ble svekket, og at den anbefaler at det anlegges en felles
europeisk tilnærming til en eventuell regulering.
Etter disse høringsinstansenes syn er shortsalg en legitim investeringsstrategi
blant flere. Høringsinstansene påpeker dessuten at et plutselig
forbud mot shortsalg kan føre til en innlåsningseffekt over lengre tid
for aktørene, og derigjennom skape unormale markedsmekanismer. At
myndighetene gis slike hjemler kan også svekke tilliten til at markedet
skal fortsette å fungere.
Disse medlemmer mener en felles tilnærming er
fornuftig og viser til diskusjonene som foregår i EU og USA om begrensninger
i shortsalg. Disse medlemmer mener det ikke er klokt
å innføre et særnorsk regelverk knyttet til dette. Disse
medlemmer er av den oppfatning at vi bør avvente konklusjonene
i EU og USA, og at Norge deretter bør følge konsensus. Dette vil
skape like rammebetingelser for alle.
Disse medlemmer går imot regjeringens forslag
til hjemmel til midlertidig å forby salg av finansielle instrumenter
selgeren ikke eier (shortsalg).
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en felles europeisk/internasjonal
tilnærming til en eventuell regulering når det gjelder shortsalg.»
Kredittilsynet har i høringsnotat 15. februar 2008 foreslått
å oppheve kravet i verdipapirhandelloven (lov 29. juni 2007 nr.
75) § 4-1 første ledd annet punktum om at selskaper notert på regulert
marked skal ha meldeplikt for handel med aksjer i selskaper i samme
konsern. I høringsnotatet er det også foreslått en presisering av
primærinnsideres meldeplikt når det gjelder finansielle derivater.
Videre er det foreslått at Finanstilsynet skal få hjemmel til å
ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på reglene om meldeplikt.
Departementet sendte Kredittilsynets høringsnotat på høring ved
brev 27. mai 2008. Høringsfristen var 1. september 2008.
Verdipapirhandelloven § 4-1 inneholder regler om meldeplikt for
tillitsvalgte og visse ansatte («primærinnsidere») i selskaper som
er notert på regulert marked. I korthet går reglene ut på at styremedlemmer
og ledende ansatte i noterte selskaper straks må gi melding til
regulert marked om transaksjoner de foretar i form av kjøp, salg,
bytte eller tegning av aksjer utstedt av det selskap de er tilknyttet,
jf. § 4-1 første ledd første punktum. Meldeplikten for primærinnsidere
gjelder dessuten aksjer utstedt av selskaper i samme konsern, jf.
§ 4-1 første ledd første punktum.
Meldeplikt foreligger også for utstederselskapenes handel med
egne aksjer og aksjer i samme konsern, jf. verdipapirhandelloven
§ 4-1 første ledd annet punktum.
Kredittilsynet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen i verdipapirhandelloven
§ 4-1 første ledd annet punktum endres, slik at noterte selskapers
plikt til å melde handler med aksjer i selskaper i samme konsern
oppheves. Bakgrunnen for forslaget er omtalt slik i høringsnotatet
pkt. 2:
«Da verdipapirhandelloven ble endret i 2005, ble det
i bestemmelsen om primærinnsideres meldeplikt (verdipapirhandelloven
av 1997 § 3-1) inntatt et krav om at børsnoterte selskaper skal
melde handler med 'aksjer i selskaper i samme konsern'. Kravet ble
tatt inn etter forslag fra Kredittilsynet. Kredittilsynet antok
at informasjon om slike transaksjoner var interessante for markedet,
se Kredittilsynets høringsnotat av 01.03.04 s. 77 og Ot.prp. nr.
12 (2004–2005) s. 96. Forslaget ble så vidt Kredittilsynet er kjent
med ikke kommentert i høringsrunden.
Hovedhensynet
bak meldepliktsbestemmelsen er å sikre gjennomsiktighet i markedet
mht. primærinnsideres disposisjoner, idet opplysninger om slike
disposisjoner anses som kursrelevant informasjon. Det samme hensynet
gjør seg gjeldende for selskapets handel i egne aksjer. I tillegg
skal meldeplikten virke forebyggende mot innsidehandel.
Etter
gjennomføringen av loven har det fra flere hold blitt påpekt at
bestemmelsen vil pålegge de børsnoterte selskapene en uforholdsmessig
stor byrde, samtidig som andre bestemmelser vil ivareta hensynene
bak en slik meldeplikt. Det er anført at selskaper med mange datterselskaper
ofte foretar endringer i eierstrukturen, uten at dette vil ha interesse
for markedet. Siden slike transaksjoner foretas ofte, vil foretakene
måtte sende mange slike meldinger til børsen, samtidig som markedet
får mye informasjon som er lite relevant. Skulle imidlertid slike
transaksjoner ha betydning for kursen på selskapets finansielle
instrumenter, vil markedet bli informert som følge av selskapenes
informasjonsplikt etter vphl § 5-2.
Kredittilsynet
foreslår etter dette at bestemmelsen om selskapers meldeplikt ved
handel i aksjer i samme konsern oppheves, jf. vphl § 4-1 første
ledd.»
Brønnøysundregistrene uttaler følgende:
«Brønnøysundregistrene støtter Kredittilsynets forslag
om å oppheve selskapers meldeplikt om handel i aksjer i samme konsern,
jf vphl § 4-1 første ledd. Oppgaveregisteret ønsker å komme i dialog
med Finansdepartementet for å få vurdert om vphl § 4-1 fjerde ledd
inneholder en oppgaveplikt for næringsdrivende. Dersom så er tilfelle
ønsker Oppgaveregisteret å minne om innsendelsesplikten for nye
og endrede oppgaveplikter som påligger offentlige organer, jfr § 4
i lov av 6. juni 1997 nr 35. om Oppgaveregisteret. Dette for å oppfylle
§ 1 i samme lov og for å få vurdert mulighetene for samordning og
forenkling, herunder gjenbruk av grunndata fra Enhetsregisteret.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon støtter forslaget om å oppheve
bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 4-1 første ledd annet punktum
om meldeplikt for noterte selskaper ved handel i aksjer i samme
konsern. Det anføres at gjeldende meldeplikt neppe bidrar til at
aksjemarkedet blir bedre opplyst, og at plikten derfor ikke virker
etter sin hensikt. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler seg
for øvrig om noterte selskapers plikt til å gi melding om handel med
egne aksjer. Dette er gjengitt i proposisjonen.
Folketrygdfondet er i utgangspunktet positiv til tiltak som styrker
tilliten til aksjemarkedets aktører og funksjon, og at bestemmelser
som nedfelles i lovverket bidrar til åpenhet og transparens i markedet. Folketrygdefondet
støtter likevel ikke forslaget, og uttaler:
«... Folketrygdfondet mener imidlertid at kravet om at
børsnoterte selskaper skal melde handler med aksjer i samme konsern,
er en viktig bestemmelse. Denne type informasjon bør komme til markedet
så tidlig som mulig, og ikke være forbeholdt noen få aktører. En
rekke selskaper har tildels store tilbakekjøpsprogrammer, og det
er av stor interesse for markedet og selskapets aksjonærer hvorledes
selskapet faktisk gjennomfører slike transaksjoner. Dette blant annet
fordi et selskaps handel i egne aksjer vurderes av markedet som
om en innsider handler aksjer. Kravet om åpenhet knyttet til denne
type transaksjoner er, etter vår vurdering, med å bygge opp om tilliten
til aksjemarkedet. Folketrygdfondet mener derfor at denne meldeplikten
bør opprettholdes.»
Nærings- og handelsdepartementet har ikke merknader til forslaget
som sådan, men mener det er kritikkverdig at de økonomiske og administrative konsekvensene
av forslaget ikke er omtalt, jf. utredningsinstruksen pkt. 2.3.1.
Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget om opphør av
noterte foretaks meldeplikt ved handel i selskaper i samme konsern.
Oslo Børs støtter også forslaget, og uttaler blant annet følgende:
«Forslaget vil etter børsens oppfatning forenkle selskapenes
rapporteringskrav som også antas å være overflødig fra et investorperspektiv.
Markedets behov for kurssensitivinformasjon knyttet til noterte selskapers
handel i aksjer i samme konsern vil ivaretas gjennom selskapenes
informasjonsplikt etter vphl. § 4-5 (sic).»
Reglene om meldeplikt har til formål blant annet å virke preventivt
mot misbruk av innsideinformasjon, samt å effektivisere håndhevelsen
av forbudet mot innsidehandel. Meldepliktreglene skal også sikre markedet
rask og samtidig tilgang til informasjon om transaksjoner som foretas
av personer og selskaper som presumptivt kjenner selskapene bedre
enn markedet for øvrig. Slik informasjon kan gi signaler om selskapenes
forventede utvikling. Departementet mener imidlertid at kravet om
meldeplikt for noterte selskapers handel med aksjer i samme konsern
går lenger enn det som er nødvendig for å ivareta hensynene bak
reglene. Selskaper med mange datterselskaper foretar ofte endringer
i eierstrukturen, uten at dette nødvendigvis er av interesse for
markedet. En ubetinget meldeplikt for slike transaksjoner pålegger
selskapene en uforholdsmessig stor byrde. Markedets behov for å
få kurssensitiv informasjon i forbindelse med noterte selskapers
handel i aksjer i samme konsern, vil etter departementets oppfatning
ivaretas gjennom selskapenes plikt til å offentliggjøre innsideinformasjon
i medhold av verdipapirhandelloven § 5-2, jf. § 3-2. Departementet
mener derfor at bestemmelsen om meldeplikt for noterte selskapers handel
i aksjer i samme konsern bør oppheves, i samsvar med forslaget i
høringsnotatet. Det vises også til at forslaget i høringsnotatet
støttes av alle høringsinstansene, med unntak av Folketrygdfondet.
Departementet viser til forslaget til endring av verdipapirhandelloven
§ 4-1 første ledd annet punktum.
For ordens skyld presiserer departementet at meldeplikten for
selskapers handel i egne aksjer mv. opprettholdes. Det gjøres heller
ingen endringer i primærinnsideres meldeplikt for handel med aksjer
i samme konsern i § 4-1 første ledd første punktum.
Finansnæringens Hovedorganisasjon har i sin høringsmerknad foreslått
en endring knyttet til den gjenstående delen av § 4-1 første ledd
annet punktum (meldeplikt for noterte selskapers handel med egne aksjer).
Finansnæringens Hovedorganisasjon mener bestemmelsen må tolkes innskrenkende
i forbindelse med verdipapirforetaks kjøp og salg av egne aksjer som
ledd i investeringstjenester, og ber om at slikt unntak fra meldeplikten
innarbeides i lov eller forskrift. Høringsuttalelsen på dette punkt
er gjengitt ovenfor. Departementet har ingen kommentar til Finansnæringens
Hovedorganisasjons høringsuttalelse på dette punkt, utover at et
slikt forslag ikke er utredet nærmere og ikke har vært på høring.
Primærinnsideres meldeplikt etter verdipapirhandelloven § 4-1
første ledd første punktum gjelder
«kjøp, salg, bytte eller tegning av aksjer utstedt av
selskapet eller av selskaper i samme konsern.»
Som det fremgår ovenfor gjelder meldeplikten også noterte selskapers
handel med egne aksjer, jf. § 4-1 første ledd annet punktum.
I tillegg til aksjer gjelder meldeplikten for
«lån som nevnt i aksjeloven § 11-1 og allmennaksjeloven
§ 11-1, inngåelse, bytte, kjøp eller salg av tegningsretter, opsjoner
og tilsvarende rettigheter knyttet til aksjer som nevnt i første
ledd,»
jf. verdipapirhandelloven § 4-1 annet ledd.
I høringsnotat 15. februar 2008 pkt. 3 omtales Kredittilsynets
forslag slik:
«Med bakgrunn i Kredittilsynets politianmeldelse
av Seadrill Ltd for brudd på bestemmelsen om meldepliktig verdipapirhandel
01.02.07 og ØKOKRIMs påfølgende henleggelse av saken 05.07.07, har
det oppstått usikkerhet om hvorvidt finansielle derivater omfattes
av vphl § 4-1.
Oslo Børs har – med Kredittilsynets
tilslutning – i børssirkulære 01/2003 lagt til grunn at finansielle derivater
er omfattet av meldepliktsbestemmelsen. Børsen uttalte der at i
henhold til økonomisk teori og alminnelig språkbruk omfatter begrepet
'opsjoner' også derivatkontrakter med finansielt oppgjør. Det finnes
ingen definisjon av begrepet i verdipapirhandelloven og ordlyden
i bestemmelsen gir heller ingen avgrensning mot finansielle derivater.
Børsen argumenterer med at hensynet bak bestemmelsen også støtter
en slik tilnærming. Med hensyn til å informere markedet om primærinnsideres
disposisjoner, er det ingen forskjell om handlene skjer ved en derivatkontrakt
med rett til underliggende eller en derivat kontrakt med rett til
finansielt oppgjør, da det er avtalens økonomiske realitet som er
av betydning.
Kredittilsynet har i sitt kontrollarbeid
lagt ovennevnte forståelse til grunn.
I ØKOKRIMs høringsuttalelse
i forbindelse med gjennomføringen av Markedsmisbruksdirektivet, inntatt
i Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) s. 96, ble det gitt uttrykk for at
meldeplikten ikke omfatter finansielle opsjoner. Imidlertid var
ØKOKRIM enige i at hensynene bak bestemmelsen også gjør seg gjeldende
for opsjoner med finansielt oppgjør. ØKOKRIM foreslo derfor endringer
i bestemmelsens ordlyd. Finansdepartementet var av den oppfatning
(s. 98 i prp.) at opsjoner med finansielt oppgjør allerede var omfattet
av ordlyden. Departementet sluttet seg derfor ikke til ØKOKRIMs
forslag.
Hos kontrollorganene er det bred enighet
om at hensynene bak meldepliktsbestemmelsen gjør seg gjeldende så
vel for finansielle derivater som for finansielle instrumenter som
gir rett på det underliggende instrument.
For å klargjøre
at avtaler om finansielle derivater også er omfattet av denne bestemmelsen,
foreslår Kredittilsynet at dette presiseres i vphl § 4-1 annet ledd.»
Folketrygdfondet anser endringsforslaget som en hensiktsmessig
og god presisering, og støtter forslaget.
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler følgende:
«Forslaget til vphl. § 4-1 annet ledd annet punktum
skal klargjøre at visse finansielle derivater skal være omfattet
av meldeplikt. Vi er enige i at hensynene bak meldeplikten tilsier
at reglene bør ha et slikt omfang, men er i likhet med departementet
ikke sikre på om lovendring er nødvendig.
Slik vi
leser høringsnotatet er poenget at det er finansielle derivater
av aksjer man ønsker å presisere meldeplikten for. Imidlertid ser
lovforslaget for oss ut til å gjelde derivater av de instrumentene
(derivatene) som er regnet opp i annet ledd første punktum ('bestemmelsen
her'). Vi foreslår derfor at ordlyden direkte gir uttrykk for at
meldeplikten skal gjelde finansielle derivater knyttet til aksjer
som nevnt i første ledd. Dette gjøres vel enklest med et slikt tillegg
i loven som Økokrim foreslo i Ot. prp. 12 (2004–2005) punkt 16.4.
Økokrims forslag er etter vår vurdering mer presist enn det som
er foreslått i høringsnotatet.
Uansett hvordan lovforslaget
utformes, må man sørge for at ordlyden ikke omfatter finansielle
instrumenter hvis verdi kan avhenge av aksjekursen (eller verdien
av aksjederivater) som det ikke er naturlig å pålegge meldeplikt
for. For eksempel vil bruk av 'finansielle instrumenter' omfatte
andeler i verdipapirfond (herunder spesialfond), og det kan ikke
være utgangspunktet at det påligger meldeplikt ved handel med andeler
i fond som investerer i det selskapet primærinnsideren er knyttet
til.»
Oslo Børs uttaler følgende:
«Oslo Børs støtter forslaget om å klargjøre at finansielle
derivater også er omfattet av primærinnsideres meldeplikt etter
vphl. § 4-1. Hovedhensynet bak meldeplikten er å gi markedet og
tilsynsmyndighetene informasjon om primærinnsidernes handler. Primærinnsiderne
har normalt bedre kjennskap til det børsnoterte selskap enn øvrige
markedsaktører. Deres vurdering av de aktuelle aksjer er derfor
svært interessant for prisfastsettelsen. I den sammenheng er det
ikke av betydning om primærinnsiderens handel skjer ved en derivatkontrakt
med rett til fysisk overlevering eller en derivatkontrakt med rett
til kontantoppgjør. Begge avtaler forteller markedet om primærinnsiderens
vurdering av den underliggende børsnoterte aksje.
Børsen
er av den oppfatning at gjeldende ordlyd omfatter også finansielle
derivater. På bakgrunn av den usikkerhet som har oppstått i praksis
knyttet til forståelsen av bestemmelsen er børsen likevel av den oppfatning
at en klargjøring er hensiktsmessig. Børsen vil foreslå at den nye
ordlyden i vphl. § 4-1 annet ledd legges mest mulig opp til begrepsbruken
i vphl. § 2-2 som inneholder definisjonen av finansielle instrumenter.
På denne bakgrunn foreslår børsen at ny vphl. § 4-2 annet ledd bør
lyde:
(2) Meldeplikten gjelder også lån som
nevnt i aksjeloven § 11-1 og allmennaksjeloven § 11-1, inngåelse,
bytte, kjøp, eller salg av tegningsretter, opsjoner og tilsvarende
rettigheter knyttet til aksjer som nevnt i første ledd. Meldeplikten
gjelder uavhengig av om det finansielle instrumentet gir rett til
fysisk eller finansielt oppgjør.»»
I Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) pkt. 16.5 uttalte departementet
at opsjoner med finansielt oppgjør etter departementets oppfatning
allerede var omfattet av meldeplikten. Dette er også lagt til grunn
i praksis fra Kredittilsynet og Oslo Børs.
Økokrim har imidlertid lagt enn annen forståelse til grunn, jf.
høringsmerknad inntatt i Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) pkt. 16.4. Der
uttalte Økokrim at meldeplikten etter deres syn kun gjelder derivatkontrakter
som faktisk gir rett til å få aksjer ved oppgjør (fysisk oppgjør),
og ikke finansielle opsjoner. Økokrim har lagt denne forståelsen
til grunn i sin praksis, jf. også omtale i Kredittilsynets høringsnotat,
som er gjengitt ovenfor.
På bakgrunn av den tvil som har oppstått i praksis om hvorvidt
derivater med finansielt oppgjør omfattes av meldeplikten, mener
departementet det er grunn til å presisere i verdipapirhandelloven
at slike derivater omfattes av reglene om meldeplikt. Et av formålene
bak reglene om meldeplikt er å gi markedet og tilsynsmyndighetene
informasjon om primærinnsidernes handler, siden primærinnsiderne normalt
vil ha bedre kjennskap til det noterte selskapet enn markedet for
øvrig. I den forbindelse er det ikke av betydning om primærinnsiderens
handel skjer ved en derivatkontrakt med rett til fysisk overlevering
eller en derivatkontrakt med rett til kontantoppgjør, siden begge
typer handel gir uttrykk for primærinnsiderens vurdering av den
underliggende noterte aksje. De hensyn som ligger bak reglene om meldeplikt
gjør seg derfor gjeldende i like sterk grad uavhengig av om derivatet
gir rett til det underliggende finansielle instrument eller finansielt
oppgjør.
Når det gjelder den nærmere utformingen av lovteksten, mener
departementet at forslaget i høringsmerknaden til Oslo Børs er hensiktsmessig.
Forslaget innebærer at det presiseres i verdipapirhandelloven § 4-1
annet ledd nytt annet punktum at meldeplikten i henhold til bestemmelsens
første punktum gjelder uavhengig av om det finansielle instrumentet
gir rett til finansielt eller fysisk oppgjør. Ved en slik utforming
av lovteksten vil man etter departementets syn unngå usikkerhet
om bestemmelsens rekkevidde som Næringslivets Hovedorganisasjon
peker på i sin høringsmerknad.
Det vises til forslaget til nytt annet punktum i verdipapirhandelloven
§ 4-1 annet ledd.
Forsettlige og uaktsomme overtredelser av reglene i verdipapirhandelloven
§ 4-1 om primærinnsideres meldeplikt kan straffes med bøter eller
fengsel i inntil ett år, jf. verdipapirhandelloven § 17-3 annet ledd
nr. 1.
Forsettlige og uaktsomme overtredelser av reglene i verdipapirhandelloven
§ 4-3 første ledd om krav til innhold i melding kan straffes med
bøter, jf. verdipapirhandelloven § 17-3 tredje ledd.
I Kredittilsynets høringsnotat 15. februar 2008 pkt. 4 fremgår
følgende:
«I Sanksjonsutvalgets utredning i NOU 2003: 15 'Fra
bot til bedring' s. 329 uttales det:
'Mulige
overtredelser av meldepliktreglene oppdages i hovedsak av Oslo Børs
gjennom deres markedsovervåkningssystemer mv. og oversendes til Kredittilsynet
for eventuell oppfølgning. Etter nærmere undersøkelser anmelder
Kredittilsynet overtredelser av meldeplikten til påtalemyndigheten,
hvor sakene kan bli ytterligere etterforsket før påtaleavgjørelse.
Saker
som fremstår som mindre alvorlige anmeldes ikke, etter nærmere retningslinjer
fastsatt av Kredittilsynets styre. Vurderingskriteriene er særlig
om transaksjonen gjelder et beskjedent beløp, om den fremstår som
mindre kursrelevant, og om den manglende eller mangelfulle meldingen
ikke er ment å dekke over annet straffbart eller klanderverdig forhold.
Kredittilsynet har ikke andre reaksjonsmuligheter overfor overtredere
– som alternativ til politianmeldelse – enn brev med 'kritikk' e.l.
Ved mindre alvorlige brudd sender Kredittilsynet i praksis brev med
(ikke formalisert) advarsel til overtrederen om at alvorlige eller
gjentatte brudd kan bli anmeldt. Saker som fremstår som klart bagatellmessige
og unnskyldelige blir avsluttet ('henlagt') også uten slik advarsel.'
I
sin oppsummering på s. 328 uttaler utvalget:
'I
forhold til de hensyn reglene skal ivareta – at verdipapirmarkedet
skal få informasjon om kurssensitive transaksjoner – fremstår mange
av de overtredelser som skjer som mindre graverende. Med straff som
eneste formelle sanksjonsmulighet, leder det dels til straff for
forhold som burde vært møtt med andre sanksjoner og dels til unnlatt
reaksjon overfor forhold som er kritikkverdige. Utvalget foreslår
– i tråd med de generelle vurderinger i utredningen – at de mindre
alvorlige overtredelser av meldepliktsreglene avkriminaliseres og
at det innføres adgang til å reagere med administrative sanksjoner
i form av overtredelsesgebyr eller formell advarsel.'
Kredittilsynet
fikk i 2007 oversendt i alt 90 meldepliktssaker fra Oslo Børs, mot
131 saker i 2006, 153 saker i 2005 og 101 saker i 2004. I mange
av sakene viste det seg at det ikke likevel var tale om en overtredelse,
og i andre saker var det kun tale om bagatellmessige overtredelser.
I 2007 ble 10 saker oversendt påtalemyndighetene, mens det ble oversendt
8 i 2006, 5 i 2005 og 8 i 2004. Mange av overtredelsene antas å
skyldes rene forglemmelser og/eller manglende kjennskap til regelverket.
Kredittilsynet
mener gode grunner taler for å gi Kredittilsynet hjemmel til å ilegge
overtredelsesgebyr ved mindre alvorlige brudd på bestemmelsene om
meldepliktig verdipapirhandel. Det vil også harmonisere med det
forhold at Kredittilsynet den 01.01.08 fikk hjemmel til å ilegge
overtredelsesgebyr ved brudd på bestemmelsen om flaggeplikt og flaggemeldingens
innhold (vphl § 4-2 og 4-3 annet ledd). Etter Finansdepartementets
syn er dette bestemmelser som ofte er mindre alvorlige overtredelser
av loven, og at overtredelsesgebyr vil kunne være en effektiv, egnet
og forholdsmessig sanksjon, se Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) s. 272.
Grove eller gjentatte overtredelser av reglene om flagging kan for
øvrig føre til straff, jf vphl § 17-3 tredje ledd.
Oppsummeringsvis
mener Kredittilsynet at de samme argumentene som har blitt anført
for å gi Kredittilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr ved
flaggepliktig verdipapirhandel, gjør seg gjeldende i forhold til
meldepliktig verdipapirhandel. Kredittilsynet foreslår at hjemmelen
i vphl § 17-4 første ledd til å ilegge overtredelsesgebyr, utvides
til å gjelde brudd på meldeplikten. Det foreslås samtidig at straff
bare kan gis i form av bøter og bare i tilfeller av grove eller
gjentatte overtredelser av meldeplikten, jf. vphl § 17-3.
Kredittilsynet
foreslår etter dette at Kredittilsynet gis hjemmel til å ilegge
overtredelsesgebyr ved brudd på bestemmelsen om meldeplikt på samme
måte som Kredittilsynet i dag kan ilegge gebyr ved brudd på bestemmelsen
om flaggeplikt.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon har ikke innvendinger mot forslaget
om at Finanstilsynet gis hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr
ved brudd på meldepliktbestemmelsen.
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler følgende:
«I Ot. prp. nr. 34 (2006–2007) punkt 12.6.6 angir Finansdepartementet
blant annet at man bør vente med innføring av ytterligere administrative
sanksjoner til Sanksjonsutvalgets utredning (NOU 2003: 15 'Fra bot
til bedring') er fulgt opp. Vi er enige i dette. I denne sammenheng
peker vi på at en av de mulige sanksjonene som Sanksjonsutvalget
nevner, er 'formell advarsel'. Siden utvalgets utredning fortsatt
ikke er fulgt opp, er denne sanksjonen verken utredet eller foreslått.
Dette illustrerer at man bør ha en helhetlig behandling av utredningen
før man gir seg inn på å gjennomføre bare deler av det utvalget
foreslo. Som justisministeren selv sier det i brev til stortingsrepresentant
Solveig Home 22. mai 2008: 'Omlegging av det administrative sanksjonssystemet
er en stor og viktig reform som reiser flere vanskelige og prinsipielle
spørsmål som må utredes grundig.'
Justisministeren
har uttrykt at han 'håper' at Regjeringen vil foreslå oppfølgning
av 'Fra bot til bedring' i 2009. Det er gode grunner til at reglene
om meldeplikt bør være harmonisert med det Regjeringen da vil foreslå.
I
høringsnotatet likestilles flaggeplikt og meldeplikt når det gjelder
argumenter for overtredelsesgebyr. Videre viser man til harmoniseringshensyn.
Kan hende er hensynene bak de to reglene beslektede, men like er
de ikke. En annen side ved overtredelsesgebyr, er at flaggeplikten
i praksis påligger juridiske personer, mens meldeplikten oftest
gjelder fysiske personer. Det er derfor ikke gitt at argumentene
er like for de to reglene.
Kredittilsynet peker videre
på at mange av overtredelsene er resultat av rene forglemmelser
og/eller manglende kjennskap til regelverket. Tilsynelatende skal
dette ikke være tilstrekkelige grunner til å straffe overtredelsene,
mens gebyr skal kunne ilegges. I og for seg er vi ikke uenige i
dette, men mener altså at denne vurderingen bør inngå i en helhetlig
behandling av spørsmålet.»
Oslo Børs uttaler følgende:
«Oslo Børs støtter forslaget om å gi Kredittilsynet hjemmel
til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på primærinnsiders meldeplikt.
Overtredelsesgebyr antas å være en hensiktsmessig og effektiv måte
å sanksjonere mindre alvorlige brudd på bestemmelsene om primærinnsiders
meldeplikt. Etter børsens oppfatning er det viktig at sanksjonen
tilpasses overtredelsen karakter. I forhold til grovt og gjentatte
overtredelser av meldeplikten følger det av forslaget vphl. § 17-3
tredje ledd at slike overtredelser fremdeles skal straffes med bøter.
Børsen støtter dette. På den annen side bør en gradering ut fra
overtredelsens karakter også innebære at dagens praksis, hvoretter
Kredittilsynet nøyer seg med skriftlig advarsel fremfor anmeldelse,
videreføres for bagatellmessige og mer unnskyldelige overtredelser.
Børsen har ingen merknader til den konkrete utformingen av lovteksten.»
Etter alminnelig høring fremmet Finansdepartementet allerede
i Ot.prp. nr. 80 (2000–2001) pkt. 9 forslag for Stortinget om å
gi Finanstilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for
mindre alvorlige overtredelser av reglene om meldeplikt. Et flertall
i Stortingets finanskomité ba imidlertid om en nærmere vurdering
av rettssikkerhetsspørsmål og forholdet til Grunnloven § 96, og
sendte forslaget tilbake til Finansdepartementet for ytterligere
utredning, jf. Innst. O. nr. 111 (2000–2001) pkt. 9.2.
Kredittilsynet utarbeidet 31. oktober 2005 et høringsnotat med
forslag om å innføre overtredelsesgebyr for en rekke av bestemmelsene
i verdipapirhandelloven. I høringsnotatet viste Kredittilsynet til
at Sanksjonsutvalget i NOU 2003:15 har foretatt en grundig gjennomgang
av rettssikkerhetsspørsmål og forholdet til Grunnloven § 96 for
så vidt gjelder administrative sanksjoner. Det heter videre i Kredittilsynets
høringsnotat 31. oktober 2005 at Sanksjonsutvalgets vurderinger
lå til grunn for forslagene som ble fremsatt i høringsnotatet.
Verdipapirhandellovutvalget foreslo i NOU 2006:3 pkt. 9 at Kredittilsynet
skulle gis hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på
reglene om flagging og finansiell rapportering. Spørsmålet om å innføre
hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for ulike overtredelser
av verdipapirhandelloven ble deretter drøftet i Ot.prp. nr. 34 (2006–2007)
pkt. 12.6.6. I den forbindelse ble også forslagene i Kredittilsynets høringsnotat
31. oktober 2005 omtalt (Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) pkt. 12.6.4,
12.6.5 og 12.6.6). Løsningen den gang ble at man innførte overtredelsesgebyr som
administrativ sanksjon for overtredelser av henholdsvis brudd på
reglene i § 4-2 og § 4-3 om flaggeplikt, brudd på reglene i § 15-1
tredje ledd om finansiell rapportering og brudd på reglene i § 5-2
og § 5-3 om løpende informasjonsplikt, jf. verdipapirhandelloven
§ 17-4. For slike overtredelser mente departementet at overtredelsesgebyr
ville kunne være en effektiv, egnet og forholdsmessig sanksjon,
jf. Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) pkt. 12.6.6. Departementet uttalte
videre at spørsmålet om å innføre overtredelsesgebyr for mer alvorlige
overtredelser burde vurderes i sammenheng med oppfølgingen av Sanksjonsutvalgets
utredning (som er publisert i NOU 2003:15).
Justisdepartementet arbeider med oppfølgningen av NOU 2003:15.
Det er fortsatt noe usikkert når en proposisjon vil foreligge.
Finansdepartementet mener Finanstilsynet nå bør få kompetanse
til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene om meldeplikt.
Når Sanksjonsutvalgets utredning eventuelt følges opp med en lovproposisjon,
vil Finansdepartementet eventuelt foreta en fornyet vurdering av
om reglene om overtredelsesgebyr i verdipapirhandelloven bør endres,
slik at det blir samsvar mellom de eventuelle generelle reglene i
forvaltningsloven og særlovgivningen på dette punkt. I den sammenheng
bemerkes imidlertid at departementet forsøker å legge seg på samme
linje som Sanksjonsutvalget, slik at om Sanksjonsutvalgets utredning
følges opp i samsvar med forslagene i NOU 2003:15, er det meningen
at disse reglene ikke skal stride imot, men utfylle, reglene om
overtredelsesgebyr i verdipapirhandelloven.
Når det gjelder begrunnelsen for forslaget om å innføre hjemmel
for å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene om meldeplikt,
viser departementet til at mange av disse overtredelsene er mindre
alvorlige brudd på verdipapirhandelloven. Overtredelsesgebyr kan
etter departementets oppfatning være en effektiv, egnet og forholdsmessig
reaksjon for slike overtredelser. Dette vil etter departementets
oppfatning bidra til et mer nyansert sanksjonssystem for disse sakene.
Slik systemet er i dag, er det ingen formelle reaksjonsmuligheter
for slike overtredelser unntatt straff. Det betyr at enkelte overtredelser
ikke sanksjoneres i det hele tatt, fordi straff fremstår som en
for streng reaksjon, mens man risikerer at andre overtredelser sanksjoneres
med straff, selv om en mildere sanksjon kunne vært tilstrekkelig.
Departementet foreslår derfor at verdipapirhandelloven § 17-4 første
ledd om overtredelsesgebyr utvides til også å omfatte brudd på reglene
om meldeplikt i verdipapirhandelloven § 4-1 og brudd på reglene
om krav til meldingens innhold i § 4-3 første ledd, samt forskrifter
fastsatt i medhold av disse bestemmelsene.
I den sammenheng viser departementet også til at Sanksjonsutvalget
i NOU 2003:15 pkt. 24 har foreslått at mindre alvorlige overtredelser
av reglene om meldeplikt i verdipapirhandelloven bør kunne sanksjoneres
i form av blant annet overtredelsesgebyr. Departementets forslag
er derfor i overensstemmelse med Sanksjonsutvalgets forslag på dette
punkt.
I NOU 2003:15 pkt. 5 drøftes administrative sanksjoner og forholdet
til Grunnloven § 96. Finansdepartementet legger, i tråd med Sanksjonsutvalgets utredning,
til grunn at Finanstilsynets kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr
i henhold til verdipapirhandelloven § 17-4 ikke er i strid med Grunnloven § 96.
For ordens skyld vil departementet presisere at overtredelser
av samtlige ledd i verdipapirhandelloven § 4-1 foreslås sanksjonert
med overtredelsesgebyr. Det vil si at brudd på reglene om plikt
til å føre lister over primærinnsidere og nærstående i § 4-1 fjerde
og femte ledd også kan sanksjoneres ved overtredelsesgebyr. Dette
ble ikke problematisert i Kredittilsynets høringsnotat, men var
tatt inn i forslaget til lovendringer som var en del av høringsnotatet. Overholdelse
av plikten til å føre lister er nødvendig både av hensyn til markedet
og for at tilsynsmyndighetene skal kunne føre kontroll med meldepliktig verdipapirhandel.
Departementet mener at overtredelsesgebyr kan være en egnet sanksjon
også for brudd på reglene om listeføring.
Det vises til forslaget til endringer i verdipapirhandelloven
§ 17-4 første ledd.
For ordens skyld nevnes at det også er foreslått enkelte andre
mindre endringer i verdipapirhandelloven § 17-4 i forbindelse med
overføring av prospektkontrollen fra Oslo Børs til Kredittilsynet,
jf. nærmere omtale i proposisjonens kapittel 5.
Når det foreslås å innføre adgang til å ilegge overtredelsesgebyr
for brudd på reglene om meldeplikt, bør straffebestemmelsen i verdipapirhandelloven
§ 17-3 også vurderes med henblikk på eventuell avkriminalisering,
jf. også Sanksjonsutvalgets utredning, se blant annet pkt. 24.
Kredittilsynet har i høringsnotat 15. februar 2008 foreslått
at straffebestemmelsen i verdipapirhandelloven § 17-3 endres, slik
at strafferammen for brudd på reglene om meldeplikt i verdipapirhandelloven § 4-1
blir bøter, i stedet for bøter eller fengsel i inntil ett år. Kredittilsynet
har også foreslått at straff forbeholdes grove eller gjentatte tilfeller.
Strafferammen for brudd på reglene om krav til meldingens innhold i
§ 4-3 første ledd, som er bøter, foreslås uendret i høringsnotatet,
men slik at straff også her forbeholdes grove eller gjentatte overtredelser.
Departementet mener at strafferammen for grove eller gjentatte
overtredelser av reglene i § 4-1 om meldeplikt ikke bør senkes fra
bøter eller fengsel i inntil ett år til kun bøter. Det vil etter
departementets syn kunne oppfattes som et uheldig signal. Det at man
foreslår å innføre overtredelsesgebyr for de mindre alvorlige overtredelsene,
berører etter departementets oppfatning ikke de mer alvorlige tilfellene, der
straff i form av fengsel fremdeles skal kunne være en reaksjonsform.
Departementet foreslår derfor ikke endringer i strafferammen for
overtredelser av § 4-1.
Departementet mener imidlertid det bør fremgå av verdipapirhandelloven
§ 17-3 at straff er forbeholdt grove eller gjentatte overtredelser
av meldepliktreglene. Dette er i samsvar med forslaget i Kredittilsynets
høringsnotat. Dette er også i samsvar med Sanksjonsutvalgets forslag
(NOU 2003:15 pkt. 24), men slik at Sanksjonsutvalget bruker ordet
«vesentlig» i stedet for «grove eller gjentatte» overtredelser. Departementet
viser til forslaget til endring i verdipapirhandelloven § 17-3.
Strafferammen for overtredelser av reglene i verdipapirhandelloven
§ 4-3 første ledd om krav til meldingens innhold er bøter, og departementet
foreslår i likhet med Kredittilsynet ikke endringer her. Departementet
foreslår imidlertid, i samsvar med høringsforslaget, at det tas
inn som vilkår i loven at overtredelsen skal være grov eller gjentatt
for at den skal kunne sanksjoneres med straff. Det vises til forslaget til
endringer i verdipapirhandelloven § 17-3 tredje ledd.
Departementet mener videre at det bør fremgå av verdipapirhandelloven
§ 17-3 at straff er forbeholdt grove eller gjentatte overtredelser
av meldepliktreglene. Dette er i samsvar med forslaget i Kredittilsynets
høringsnotat. Dette er også i samsvar med Sanksjonsutvalgets forslag
(NOU 2003:15 pkt. 24), men slik at Sanksjonsutvalget bruker ordet
«vesentlig» i stedet for «grove eller gjentatte» overtredelser.
Departementet viser til forslaget til endring i verdipapirhandelloven
§ 17-3.
Departementet finner det ikke naturlig å si uttrykkelig i loven
at det er ved mindre alvorlige overtredelser av reglene om meldeplikt
at overtredelsesgebyr er en egnet sanksjon, men legger til grunn
at Finanstilsynet i praksis fortsatt vil oversende mer alvorlige
overtredelser av reglene til Økokrim for straffeforfølgning. Grensen
mellom hvilke overtredelser som skal sanksjoneres med overtredelsesgebyr
og hvilke overtredelser som skal straffeforfølges, må nødvendigvis
bli skjønnsmessig. Når det gjelder hvilke overtredelser av meldepliktbestemmelsene
som anses som så alvorlige at straff er en riktig sanksjon, har
Sanksjonsutvalget har i NOU 2003:15 pkt. 24.5.2 uttalt følgende:
«Sentralt for bedømmelsen av om det foreligger en 'vesentlig'
overtredelse av bestemmelsene, vil være i hvilken grad hensynet
bak meldeplikten er satt til side ved overtredelsen. Hovedhensynet
er som nevnt at informasjon om kurserelevante transaksjoner av primærinnsidere
(og foretaket selv) skal gis raskt og samtidig til markedet. Videre
skal meldeplikten forebygge muligheten for innsidehandel. Et hovedspørsmål
er da i hvilken grad markedet ville utviklet seg annerledes ved
en korrekt og/eller rettidig melding. Momenter her vil være om transaksjonen gjelder
et betydelig beløp, forsinkelsens varighet og arten og omfanget
av innholdsmessige feil (for eksempel uriktig angivelse av kursen).
Av betydning for bedømmelsen kan da være om det gjelder en aksje med
god eller dårlig likviditet, da kursen normalt vil påvirkes lettere
for aksjer som omsettes sjelden over børs. Videre vil det klart
tale for at overtredelsen er vesentlig, hvis den er foretatt i den
hensikt å villede markedet eller for å skjule et underliggende lovbrudd (innsidehandel,
manglende flagging etter § 3-2, overtredelse av eierbegrensningsregler
i f.eks. finansieringsvirksomhetsloven, egenhandelsreglene i verdipapirhandelloven
kapittel 2a mv.). En forsinket melding som i tillegg gir uriktig
opplysning om transaksjonsdatoen for å prøve å skjule forsinkelsen, vil
normalt bedømmes som mer alvorlig.»
Departementet mener Sanksjonsutvalgets vurderinger kan gi en
hensiktsmessig veiledning for grensen mellom hvilke overtredelser
av reglene om meldeplikt som er egnet til å kunne sanksjoneres med straff
og hvilke som er egnet til å kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av å sikre regler for verdipapirhandel som virker preventivt mot
misbruk av innsidehandel. Reglene i verdipapirhandelloven § 4-1
om meldeplikt for primærinnsidere i selskaper som er notert på regulært marked,
har som formål å sikre at markedet raskt og samtidig får tilgang
til informasjon om transaksjoner som foretas av personer som presumptivt
kjenner selskapene bedre enn markedet for øvrig. Dette er viktig for
å sikre åpenhet og gjennomsiktighet.
Komiteen har likevel ingen innvendinger mot at
rapporteringskravene forenkles for å lette selskapenes byrde med
registrering, ettersom markedets behov for kurssensitiv informasjon
må anses å være ivaretatt i bestemmelse om selskapets informasjonsplikt
om innsideinformasjon i verdipapirhandelloven § 5-2.
Komiteen støtter samtidig forslaget om å presisere
i verdipapirhandelloven at finansielle derivater også er omfattet
av meldeplikt, slik at tidligere tvil om hvorvidt derivater med
finansielt oppgjør omfattes av meldeplikten klargjøres.
Komiteen flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Venstre, slutter seg til regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til NHOs høringsbrev datert
16. april 2010 der de etterlyser en generell ordning for overtredelsesgebyr.
Dette arbeidet har Justisdepartementet brukt lang tid på. Disse
medlemmer vil be regjeringen prioritere dette arbeidet slik
at det kan legges frem i løpet av 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre slutter
seg til regjeringens forslag med unntak av forslaget om å gi Finanstilsynet
hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon.
Disse medlemmer merker seg at Justisdepartementet
etter 7 års saksbehandlingstid ikke har klart å fremme en sak for
Stortinget der de følger opp NOU 2003:15 Fra bot til bedring med
en helhetlig gjennomgang av området administrative sanksjoner. Stortinget
avviste i 2001 et ønske om innføring av administrative sanksjoner
med begrunnelse i at forholdet til Grunnlovens § 96 ikke var avklart.
NHO har i sin høringsuttalelse til komiteen kommet med flere eksempler
som dokumenterer utfordringene ved bruk av administrative sanksjoner.
Disse medlemmer er av den oppfatning at når Justisdepartementet
ikke har klart å konkludere saken i løpet av 7 års saksbehandling,
er dette et så uryddig og uklart farvann å bevege seg inn i at en
beslutning om å gi Finanstilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr,
bør utsettes til Justisdepartementet har konkludert og de prinsipielle
sidene ved saken er debattert og vedtatt av Stortinget.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente innføring av administrative
sanksjoner for overtredelse av meldeplikt til etter at Stortinget
har diskutert de overordnede problemstillinger knyttet til dette
som virkemiddel.»
En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Kredittilsynet
har utarbeidet «Utredning om endringer i tilsynet med norske markedsplasser
som følge av EU-regelverk» (heretter omtalt som «utredningen»).
Et av forslagene i utredningen var å overføre prospektkontrollen
fra Oslo Børs til Kredittilsynet. Dette er nødvendig for å oppfylle
EØS-forpliktelser som tilsvarer prospektdirektivet (direktiv 2003/71/EF).
Selve overføringen av prospektkontrollen fra Oslo Børs til Finanstilsynet
krever ikke lovendring, men kun forskriftsendring. Departementet
vil endre verdipapirforskriften (forskrift 29. juni 2007 nr. 876) slik
at prospektkontrollen overføres fra Oslo Børs til Finanstilsynet
1. mai 2010.
Selv om selve beslutningen om overføring av prospektkontrollen
fra børsen til Finanstilsynet ikke krever lovendring, er det nødvendig
å endre finanstilsynsloven i forbindelse med spørsmålet om finansiering
av prospektkontrollen. Det foreslås også enkelte mindre endringer
i verdipapirhandelloven.
Departementet sendte utredningen om endringer i tilsynet med
norske markedsplasser som følge av EU-regelverk på høring 5. desember
2008, med høringsfrist 15. februar 2009.
Regler om prospektplikt er gitt i verdipapirhandelloven kapittel
7 og verdipapirforskriften kapittel 7. Reglene gjennomfører EØS-forpliktelser
som tilsvarer Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/73/EF (prospektdirektivet).
I korte trekk innebærer prospektreglene at det er prospektplikt
ved tilbud om tegning/kjøp av omsettelige verdipapirer i større
omfang, opptak til notering og kapitalforhøyelser knyttet til omsettelige
verdipapirer. Utsteder må utarbeide et prospektdokument, som skal
inneholde opplysninger som setter investorene i stand til å foreta
en vurdering av utsteders økonomiske stilling og utsikter, slik
at investorene kan vurdere hvilken risiko den aktuelle investeringen innebærer.
Prospektmyndigheten kontrollerer opplysningene i prospektet.
Det følger av verdipapirhandelloven § 7-8 sjette ledd første
punktum at Finanstilsynet er prospektmyndighet.
Prospektmyndigheten kan i henhold til verdipapirhandelloven § 7-8
sjette ledd annet punktum delegeres til regulert marked. Slik delegasjon
var foretatt i verdipapirforskriften § 7-3, der det var fastsatt
at Oslo Børs utøver prospektkontroll. Sistnevnte bestemmelse vil
bli opphevet ved endringsforskrift med ikrafttredelse 1. mai 2010.
Det innebærer at prospektkontrollen overføres fra Oslo Børs til
Finanstilsynet denne datoen.
Prospektmyndigheten kan i henhold til verdipapirhandelloven § 17-1
fjerde ledd ilegge overtredelsesgebyr eller daglig mulkt ved overtredelse
av reglene om prospekt. Børsklagenemnden er klageorgan for Oslo
Børs' vedtak knyttet til prospektkontroll, herunder vedtak om overtredelsesgebyr,
jf. verdipapirforskriften § 7-8. Bestemmelsen vil bli opphevet med
ikrafttredelse 1. mai 2010.
Det følger av verdipapirhandelloven § 7-11 at prospektmyndigheten
kan kreve gebyr til dekning av utgifter ved prospektkontroll fra
den som utarbeider prospekt. Nærmere regler om beregning og innkrevning
av gebyr ved prospektkontroll kan gis i forskrift, jf. verdipapirhandelloven
§ 7-11 tredje ledd.
Oslo Børs krever i henhold til verdipapirforskriften § 7-5 gebyr
til dekning av utgifter til prospektkontrollen. Gebyrene er fastsatt
etter stykkpris og varierer fra kr 50 000 (vanlig prospekt) til
kr 10 000 (tilleggsprospekt). Gebyrene fastsettes slik at de forutsettes
å dekke børsens utgifter knyttet til prospektkontroll. Oslo Børs
har i sin høringsuttalelse til utredningen uttalt at «Gebyrene i
dag er fastsatt også for å ta høyde for ujevn sakstilgang og gebyrinntekter,
fast infrastruktur, administrative kostnader, risiko osv.»
Finanstilsynsloven § 9 gir regler om finansiering av Finanstilsynets
virksomhet. For foretak under tilsyn utliknes utgiftene til Finanstilsynets
arbeid på institusjonene under tilsyn på de ulike grupper av institusjoner
etter omfanget av tilsynsarbeidet. Utgiftene ved tilsynet med overholdelsen
av de alminnelige bestemmelser om verdipapirhandel og utgifter ved
tilsynet med overholdelsen av betalingssystemloven, utliknes etter
størrelsen på den «ordinære» utlikningen som nevnt. Disse utgiftene
utliknes likevel ikke på eiendomsmeglerforetak, inkassoforetak,
revisorer, revisjonsselskap eller regnskapsførere. Utlikningen foretas
i etterkant av budsjettåret.
Eksempelvis vil det budsjett Kredittilsynet fikk bevilget for
2007 utliknes i 2008 etter at fordelingen av tilsynet på de ulike
tilsynsgrupper er avklart.
Utgiftene ved tilsynet med overholdelsen av verdipapirhandellovens
krav til periodisk rapportering for utstederforetak, utlignes på
børser og regulerte markeder. Regulert marked viderefakturerer i
sin tur samtlige norske selskap og låntakere notert i løpet av et
regnskapsår, og som omfattes av kontrollen. Det totale beløpet som
viderefaktureres deles på de selskapene og låntakerne som omfattes
av kontrollen etter en enkel fordelingsnøkkel.
Når det gjelder finansiering av prospektkontrollen ved overføring
til Finanstilsynet vises det til utredningen pkt. 7.1.5.
I utredningen er det dessuten foreslått enkelte mindre endringer
knyttet til prospektkontroll. Det vises til utredningen pkt. 6.2.2
om sanksjoner for overtredelser av prospektreglene mv.
Når det gjelder klageinstans for de vedtak Finanstilsynet kan
treffe i forbindelse med prospektkontroll, vises det til utredningen
pkt. 6.2.2.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener det er viktig å
sørge for at overføringen av prospektkontrollen ikke medfører at
kostnadene, som skal belastes brukerne (utstederne) av tjenestene,
stiger sammenlignet med nåværende kostnadsnivå. Brukerne har behov
for forutsigbare priser eller gebyrer som må betales for kontroll
og godkjennelse av prospektene. Det er ikke akseptabelt at utstederne blir
etterfakturert. Prisstrukturen bør så vidt mulig reflektere den
tiden og de ressursene som direkte medgår ved behandlingen av søknadene.
Dagens tidsfrister for behandling og svar fra kontrollmyndigheten må
ikke øke sammenlignet med i dag. Finanstilsynet må også klare å
tiltrekke seg en kompetanse på linje med det Oslo Børs har.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler at Finanstilsynet
etter verdipapirforskriften § 7-6 skal ha godkjent børsens gebyr,
slik at Finanstilsynet allerede må være godt kjent med hvor store
gebyrene bør være. NHO legger videre til grunn at Finanstilsynets
rundskriv vil bli benyttet i forbindelse med finansieringen, også
slik at betalerne har innsyn i hvordan gebyrene er beregnet. Når
det gjelder utligningsspørsmålene, jf. utredningen pkt. 7.2.2, mener
NHO at utkast til endring av finanstilsynsloven må sendes på alminnelig
høring, idet utredningen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å vurdere
eller ta standpunkt til en slik endring.
Oslo Børs uttaler følgende når det gjelder finansiering av prospektkontrollen:
«Som et supplement til gebyrfinansiering foreslår
utredningen at utgiftene utlignes på børser og regulerte markeder,
slik utgiftene av Kredittilsynets regnskapskontroll i dag utlignes
på Oslo Børs. For utstedertilsynet for øvrig foreslås dette i sin
helhet utlignet på børsen. Det påpekes i rapporten at det er et alternativ
at Kredittilsynet forestår utligningen på utstederforetakene direkte.
Oslo
Børs finner det urimelig at utgifter ved tilsyn med andre tilsynsobjekter
utlignes på Oslo Børs, og mener Kredittilsynet må utligne dette
på utstederforetakene direkte. Det samme gjelder for regnskapskontrollen
og tilsynet med utstederes informasjonsplikt mv.
Det
er motsigelse mellom Kredittilsynets prinsipielle betraktninger
som ligger til grunn for forslag om overføring av utstedertilsyn
fra børsen til Kredittilsynet i pkt 5.1.4 og de 'praktiske hensyn'
som begrunner forslaget om at børsen skal finansiere denne delen
av Kredittilsynets virksomhet i pkt 7.1.5 og 7.2 2. Hvilke praktiske
hensyn dette er sier utredningen ikke.
Det alminnelige
system for finansiering av Kredittilsynet i kredittilsynsloven § 9
er at utgiftene utlignes på tilsynsobjektene. For tilsyn som ikke
er institusjonsbasert, fordeles dette på en større gruppe. Riktignok
er regnskaper og regnskapskontroll svært viktig for verdipapirmarkedet
og derved også for det regulerte markedet. Men også kreditorer,
selskapenes ansatte, offentlige myndigheter og allmennheten for øvrig
er viktige regnskapsbrukere. Det fremstår som tilfeldig og lite
rimelig å utligne hele denne delen av Kredittilsynets utgifter på
Oslo Børs. Særlig uheldig blir dette i en situasjon hvor børser
og regulerte markeder får økt konkurranse og prispress.
Dette
blir ytterligere urimelig når ca halvparten av de prospekter som
kontrolleres ikke er notert. Dette er altså utgifter som ikke har
noen forbindelse med børsmarkedet overhodet.
De aller
fleste noterte utstederne har et kundeforhold til Oslo Børs. Men
bestemmelsen er generell for regulerte markeder. For tilsyn med
de norske utstederne som er notert på andre regulerte markeder i EU/EØS
skal regningen etter bestemmelsen sendes til de respektive regulerte
markedene (fordelt på antall utstedere). Etter hva vi vet har flere
norske utstedere notert verdipapirer på Luxembourg-børsen uten å
være notert i Norge. I en situasjon hvor konkurransen mellom norske
og utenlandske markeder, og hvor selskapenes formelle hjemstat er
mindre fast enn tidligere, vil det altså ikke være i samsvar med
en slik ordning å viderefakturere hele dette beløp til Oslo Børs.
I
utredningen er forslaget begrunnet ut fra 'de samme praktiske hensyn'
som for regnskapskontrollen. Det er vanskelig å se noen praktiske
hensyn som samlet sett tilsier en slik løsning. At det er praktisk for
Kredittilsynet å overlate utligningen på sine tilsynsobjekter til
børsen er sikkert riktig, men det betyr bare en overflytting ettersom
børsen selv fordeler dette på utstederne. Børsen får altså en meroppgave med
å forskuttere utligningen, fordele, sende regning og innfordre disse.
At børsen skal innfordre og fordele kostnader som Kredittilsynet
har hatt, fører også til en adskillig dårligere saksbehandling av
utligningen enn om Kredittilsynet selv hadde forestått den. Kredittilsynet
er ikke bare den som kjenner ressursbruken på et område, men er
også organisert nettopp for å beregne og utligne utgifter på alle
andre tilsynsområder. Det er en belastning for børsen både å finne
en hensiktsmessig fordeling mellom tilsynsobjekter av ulik størrelse,
nasjonalitet og med ulike verdipapirer (aksjer og obligasjoner)
når vi ikke selv forestår oppgaven og kjenner ressursbruken. Dette
fører til en del misnøye blant utstederne som belaster børsens renomme.
Dersom utligningen hadde fulgt Kredittilsynslovens system om at
utgiftene utlignes på tilsynsobjektene direkte, ville Kredittilsynets
utligning og Finansdepartementets fastsettelse fulgt alminnelige
forvaltningsrettslige prinsipper.
For så vidt gjelder
prospektkontrollen, er vi i tvil om det vil være kostnader som ikke
dekkes dersom dagens gebyrnivå opprettholdes. Gebyrene i dag er fastsatt
også for å ta høyde for ujevn sakstilgang og gebyrinntekter, fast
infrastruktur, administrative kostnader, risiko osv. Med dagens
gebyrer vil det kunne være år hvor prospektkontrollen går med overskudd.
Det vil således være fornuftig om dette da kunne redusere utligningen
på de samme tilsynsobjektene på andre områder som informasjonsplikt, regnskapskontroll.»
Når det gjelder den foreslåtte hjemmelen om opprettelse av en
særskilt klagenemnd for prospektkontrollen, uttaler Oslo Børs følgende:
«Børsens prospektkontroll har ikke siden 1993 ført til
formelle klager. Det er liten grunn til å tro at dette skulle bli
annerledes etter en overføring til Kredittilsynet. Etter vår vurdering
vil det således være et uforholdsmessig stort tiltak å etablere
en særskilt nemnd for dette. Bare dersom dette kan samordnes med
et klageorgan med flere funksjoner, er dette et praktisk alternativ
til Finansdepartementet som klageorgan.»
Sparebankforeningen peker på at det er viktig at prospektkontroll
utøves kostnadseffektivt, slik at utstederne ikke belastes andre
kostnader enn dem som kan henføres til kontrollen. Sparebankforeningen
antar at det optimale ville være at finansieringen alene blir fremskaffet
ved gebyrer basert på medgått tid, men ser at Finanstilsynet med
en slik løsning ikke får mulighet til å etterfakturere udekkede
kostnader gjennom året. Den nærmere ordningen for gebyrer og utligning
bør vurderes ytterligere, herunder hvilken fordelingsnøkkel som
skal ligge til grunn for utligning mellom utstederne.
Det er foreslått i utredningen at ordningen med at prospektmyndigheten
krever gebyr i forbindelse med kontroll av prospekt, opprettholdes.
Departementet er enig i at den beste løsningen er at prospektkontrollen
så langt som mulig finansieres gjennom gebyrer. Det vil sikre at
kostnadene i størst mulig grad belastes de som faktisk benytter
seg av prospektkontrollen. En fortsatt gebyrordning støttes også
av høringsinstansene.
Departementet legger videre til grunn at gebyrsatsene bør være
slik at de i størst mulig grad dekker de faktiske kostnadene knyttet
til prospektkontroll. Ressursbehovet knyttet til personell, tekniske
systemer og administrative støttefunksjoner vil være sammenlignbart
med det som er situasjonen for dagens prospektkontroll ved Oslo
Børs, selv om Finanstilsynet i en oppstartfase må ta høyde for at
det kan påløpe ekstrakostnader knyttet til innfasingen. Det er således naturlig
at Finanstilsynet som et utgangspunkt legger seg på samme nivå som
Oslo Børs når det skal utarbeides satser for gebyr til prospektkontroll.
Det vil likevel være mulighet for at prospektkontrollen enkelte
år går med «underskudd», slik at det gjenstår utgifter som ikke
er dekket av gebyrene, jf. også det som er gjengitt fra utredningen
ovenfor. Arbeidet knyttet til prospektkontroll varierer med aktiviteten
i markedet. Det totale antall gebyrer vil dermed også variere. Finanstilsynet
er imidlertid, uavhengig av antall prospekter til behandling det
enkelte år, avhengig av å være satt opp med en grunnkompetanse og
en grunnbemanning, som ut fra gjennomsnittsbetraktninger vil være
tilstrekkelig til å løse oppgaven. Selv om det forutsettes at medarbeidere knyttet
til prospektkontroll benyttes til andre oppgaver i stille perioder,
og at utligningen for slikt arbeid vil foretas på de tilsynsenhetene
arbeidet kan henføres til, vil en gebyrløsning alene kunne innebære
at utgiftene til prospektkontroll i enkelte år ikke vil bli dekket
av inntekter fra gebyrer.
Enkelte år, hvor det er mange prospekter til kontroll, vil gebyrene
også kunne overstige det faktiske arbeidet med kontroll.
En gebyrløsning må dermed etter departementets oppfatning kombineres
med Finanstilsynets utligningssystem.
I utredningen er det foreslått at Finanstilsynet skal utligne
eventuelt underskudd knyttet til prospektkontroll på børser og regulerte
markeder, som viderefakturerer utstederselskapene, slik at samtlige norske
selskap og låntakere notert i løpet av det regnskapsår som omfattes
av kontrollen, vil inngå i beregningen, jf. ovenfor. Alternativet
er ifølge utredningen at Finanstilsynet forestår utligningen på
utstederforetakene direkte.
Oslo Børs har i sin høringsmerknad uttrykt sterk motstand mot
forslaget i utredningen om at Finanstilsynet skal utligne de eventuelle
utgiftene som ikke dekkes av de løpende gebyrene på børser og regulerte markeder.
Børsen har blant annet vist til at Finanstilsynet vil være den som
kjenner ressursbruken på området best når Finanstilsynet blir prospektmyndighet. Videre
har børsen vist til at cirka halvparten av de prospekter som kontrolleres,
ikke knytter seg til noterte selskaper, slik at utgifter i den forbindelse
ikke har noen tilknytning til børsmarkedet. Børsen har også vist
til konkurransen og prispresset regulerte markeder imellom.
Departementet er enig med Oslo Børs i at det ikke er rimelig
eller hensiktsmessig at eventuelle utgifter som ikke dekkes av de
løpende gebyrene, utlignes på børser og regulerte markeder, som
igjen skal viderefakturere utstederselskapene. Finanstilsynet utligner
utgifter til tilsyn allerede, og må antas å være godt kjent med
og ha lang erfaring fra lignende oppgaver. Når Finanstilsynet blir
prospektmyndighet, må det videre kunne legges til grunn at det er
Finanstilsynet som vil kjenne ressursbruken på området best, og
ikke børsen. Departementet viser dessuten til at deler av utgiftene
vil kunne relatere seg til kontroll av prospekter som ikke knytter
seg til noterte selskaper. Disse hensynene må etter departementets
vurdering veie tyngre enn eventuelle praktiske hensyn som Kredittilsynet
viser til i utredningen. Det vises for øvrig til argumentene i høringsmerknaden
fra Oslo Børs, som er gjengitt ovenfor. Departementet foreslår derfor
en løsning i samsvar med det alternative forslaget i utredningen,
slik at Finanstilsynet utligner eventuelle utgifter som ikke dekkes
av gebyrene på utstederforetakene direkte. Utligningen må skje etterskuddsvis
hvert år.
Når det gjelder spørsmålet om Finanstilsynet skal utligne det
som ikke dekkes av gebyrer kun på noterte utstederforetak, eller
på alle som utarbeider prospekt gjennom året, mener departementet
at det første alternativet er mest praktisk gjennomførbart. Utligning
på de noterte utstederforetakene alene vil riktignok kunne medføre
at disse utstederforetakene belastes med utgifter som ikke er knyttet
til deres virksomhet. Tilsvarende vil imidlertid de noterte foretakene
krediteres for overskudd fra gebyrer også fra de unoterte foretakene
i år der gebyrene overstiger faktiske kostnader, når overskuddet
trekkes fra i de noterte foretakenes øvrige utligning. En ordning
der utligning av faktiske kostnader fordeles etterskuddsvis på alle
som utarbeider prospekt gjennom året, anses ikke som hensiktsmessig.
En slik ordning vil kreve et administrativt apparat knyttet til
utsendelse av tilleggsfakturaer/utbetaling av restbeløp mv. som ikke
anses regningssvarende ut fra formålet. Sterke praktiske hensyn
taler således for at «restutligning» faller på de noterte utstederforetakene,
hvor det foreligger et etablert system for utligning. Det understrekes
at gebyrsatsene forutsettes fastsatt slik at de over tid gir godt
samsvar med de faktiske kostnadene til prospektkontroll. På denne
måten ivaretas hensynet til at utstederforetakene notert på regulerte
markeder ikke skal belastes/krediteres med beløp som bør oppebæres
av andre. I den grad gebyrsatsene det i utgangspunktet legges opp
til viser seg å gi dårlig samsvar med faktiske kostnader, vil gebyrene
kunne endres når kontrollen har gått seg til i Finanstilsynet. Etter
det skisserte opplegget vil de noterte foretakene i enkelte år måtte
oppebære en beskjeden tilleggsutligning, for i andre år å kunne
motta en beskjeden reduksjon av utligning knyttet til andre tilsynsutgifter.
Det kan reises spørsmål om «restkostnader» bør utlignes likt
på de noterte utstederne, eller om disse bør fordeles for eksempel
etter noteringsklassene på børsen. Det legges imidlertid til grunn
at samtlige utstederselskap har sterk interesse av at prospektkontrollen
utøves på en betryggende og hensiktsmessig måte, og at de har samme
interesse av at det allokeres tilstrekkelige ressurser til kontrollen.
Det kan heller ikke legges til grunn at arbeidet knyttet til prospektkontroll
for de større utstederne vil være mer omfattende enn for mindre
utstedere, som kan ha mindre erfaring med utarbeidelse av prospekter
mv. Ut fra disse betraktningene legges det til grunn at «restutligningen»
bør foretas likt mellom alle utstederforetak notert på regulert
marked.
Det bemerkes at en kombinert løsning teknisk er godt forenlig
med dagens finansiering av Finanstilsynets virksomhet, siden utligningen
på tilsynsgruppene foretas påfølgende år. Gebyr som har kommet inn gjennom
året, vil trekkes fra i utligningen. I den grad gebyrene i enkelte
år overstiger de faktiske kostnadene til prospektkontroll, vil overskuddet
gå til fradrag i øvrig utligningen på de samme tilsynsobjektene.
Det vises til forslaget til nytt åttende og niende punktum i
finanstilsynsloven § 9 første ledd.
I henhold til finanstilsynsloven § 9 første ledd femte punktum
utlignes Finanstilsynets utgifter til kontroll av årsregnskap, årsberetning,
halvårsregnskap og annen finansiell rapportering fra utstedere av omsettelige
verdipapirer som er eller søkes notert på regulert marked i EØS,
på børser og regulerte markeder, jf. verdipapirhandelloven § 15-1
tredje ledd (i gjeldende lov er det ved en inkurie vist til likelydende bestemmelse
i verdipapirhandelloven 1997 § 12-1 tredje ledd). Det samme gjelder
utgifter til klagenemnd etter verdipapirhandelloven § 15-8.
Oslo Børs har i sin høringsmerknad, som er gjengitt ovenfor under
pkt. 5.5, påpekt at det er urimelig at Finanstilsynets utgifter
til tilsyn med andre tilsynsobjekter utlignes på Oslo Børs, og børsen
mener Finanstilsynet bør utligne slike utgifter på utstederforetakene
direkte. Høringsuttalelsen omfatter både utgifter til prospektkontroll
og utgifter til kontroll med finansiell rapportering.
Kredittilsynet har i brev 12. oktober 2009 til departementet
foreslått at finanstilsynsloven § 9 endres, slik at Kredittilsynet
utligner utgiftene til kontroll med finansiell rapportering som
nevnt i verdipapirhandelloven § 15-1 tredje ledd på utstederne direkte.
Departementet er enig i at finanstilsynsloven § 9 i det vesentlige
bør endres i samsvar med Kredittilsynets forslag, slik også Oslo
Børs har tatt til orde for. Departementet viser til at dette i praksis
er en rent administrativ oppgave som Oslo Børs i dag utfører for det
offentlige. Departementet antar at det også kan fremstå som en konkurranseulempe
for børsen å motta utligning for den finansielle rapporteringen
fra Finanstilsynet, for så å måtte viderefakturere utgiftene til
utstederselskapene i forbindelse med innkreving av noteringsavgiften.
Når Finanstilsynet nå overtar prospektkontrollen og må utligne eventuelt
underskudd fra prospektkontrollen på utstederforetakene direkte,
jf. ovenfor under pkt. 5.6.1, er det etter departementets oppfatning
hensiktsmessig at Finanstilsynet også utligner utgifter til finansiell
rapportering direkte på utstederne. Departementet bemerker at endringen
i faktureringsopplegg i seg selv ikke er forutsatt å skulle få noen
direkte økonomiske konsekvenser for utstederforetakene som utgiftene
blir utlignet på.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om at det
gjøres tilsvarende endring når det gjelder utgifter til eventuell
klagenemnd som nevnt i verdipapirhandelloven § 15-8, for det tilfellet
en slik blir opprettet. Bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 15-8
tredje ledd første punktum om utgifter til klagenemnd for klager
på Finanstilsynets vedtak om finansiell rapportering må også endres
i samsvar med dette, slik at det blir sammenheng i regelverket.
Det vises til forslaget til endring av finanstilsynsloven § 9 første
ledd femte punktum og verdipapirhandelloven § 15-8 tredje ledd første
punktum.
I utredningen drøftes klageordningen for vedtak fattet av Finanstilsynet
i forbindelse med prospektkontrollen, jf. ovenfor.
Arbeidsgruppen mener det ikke er naturlig at Børsklagenemnden
er klageinstans for vedtak Finanstilsynet treffer vedrørende prospektkontroll. Departementet
er enig med arbeidsgruppen i at Børsklagenemnden også for fremtiden
i størst mulig grad bør rendyrkes som organ for behandling av klager fattet
av regulert marked.
Det er foreslått i utredningen at verdipapirhandelloven § 15-8,
som gir hjemmel for å opprette en klagenemnd som skal avgjøre klager
Finanstilsynet treffer i forbindelse med tilsyn med finansiell rapportering
etter § 15-1 tredje ledd, utvides til å omfatte vedtak truffet etter
verdipapirhandelloven kapittel 7 om prospektkontroll.
Det er foreløpig ikke opprettet klagenemnd for behandling av
klager vedrørende regnskapskontroll. Etter departementets vurdering
må det antas å være vanskelig å finne medlemmer med særlig fagkyndighet
til en klagenemnd som både skal behandle klager om finansiell rapportering
og klager om prospektkontroll. I utredningen nevnes pålegg om opplysningsplikt,
midlertidig forbud mot gjennomføring av et tilbud og forbud mot
annonsering som eksempler på vedtak som kan være aktuelle i forbindelse
med prospektkontroll. Det må etter departementets syn antas at en
klagenemnd med kompetanse innen regnskap ikke nødvendigvis vil være
særskilt godt egnet til å behandle alle disse typene saker. Det
er derfor etter departementets oppfatning neppe praktisk at slike klager
behandles av samme nemnd som behandler klager i forbindelse med
finansiell rapportering.
Videre har, så vidt departementet er kjent med, til dags dato
ingen av Oslo Børs' vedtak vedrørende prospektkontroll blitt påklaget.
Det er liten grunn til å tro at det vil bli mange klager når Finanstilsynet
overtar prospektkontrollen. Det er etter departementets vurdering
ikke regningssvarende å opprette en egen nemnd kun til å behandle
klager knyttet til prospektkontroll, jf. også høringsmerknaden til
Oslo Børs, som er gjengitt ovenfor. Det finnes ingen andre nemnder
enn de ovennevnte som kan være aktuelle for behandling av klager
om prospektkontroll.
Dersom det ikke fastsettes særskilte regler om klageinstans for
de vedtak Finanstilsynet fatter i forbindelse med prospektkontroll,
vil Finansdepartementet være klageorgan etter de alminnelige reglene i
forvaltningsloven. Departementet mener etter en vurdering av ovennevnte
momenter at det ikke er grunn til å gi hjemmel i verdipapirhandelloven
for å opprette en klagenemnd til å behandle eventuelle klager knyttet
til prospektkontroll. Det foreslås derfor ingen lovendring på dette
punkt. De alminnelige reglene i forvaltningsloven regler vil gjelde
dersom det skulle komme klager vedrørende Finanstilsynets prospektkontroll.
Det innebærer at Finansdepartementet vil være klageorgan.
Prospektmyndigheten kan i henhold til verdipapirhandelloven § 17-1
fjerde ledd ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av reglene
om prospekt. § 17-1 har overskriften «Daglig mulkt mv.». Øvrige regler
om overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven er gitt i § 17-4.
I utredningen er det foreslått at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr
for overtredelser av prospektreglene flyttes fra § 17-1 til § 17-4, fordi
dette vil gi bedre sammenheng i lovverket.
Departementet er enig i at det vil være mer hensiktsmessig at
alle reglene om overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven samles
i én bestemmelse, det vil si § 17-4. Departementet foreslår derfor
at bestemmelsen om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd
på prospektreglene flyttes fra § 17-1 fjerde ledd til § 17-4 nytt
fjerde ledd. Det vises til forslaget til endringer i nevnte bestemmelser.
I utredningen er det også foreslått en endring i verdipapirhandelloven
§ 17-4 fjerde ledd første punktum (som for øvrig flyttes til nytt
femte ledd første punktum som følge av endringsforslaget i forrige avsnitt).
Gjeldende bestemmelse i § 17-4 fjerde ledd første punktum lyder:
«Ved utmåling av overtredelsesgebyr etter første ledd
skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger,
samt graden av utvist skyld.»
Slik bestemmelsen om utmåling av overtredelsesgebyr nå lyder,
knytter den seg kun til overtredelser av flaggereglene i verdipapirhandelloven
§§ 4-2 og 4-3. I utredningen foreslås det at henvisningen til «etter
første ledd» tas ut i § 17-4 nytt femte ledd (som ellers viderefører
gjeldende fjerde ledd), slik at bestemmelsen vil gjelde generelt
for alle tilfeller der overtredelsesgebyr utmåles etter verdipapirhandelloven.
Forslaget vil etter departementets oppfatning gi bedre sammenheng
i lovverket. De momenter som Finanstilsynet skal legge vekt på ved
utmålingen av overtredelsesgebyr, er etter departementets vurdering like
relevante ved utmåling av overtredelsesgebyr med hjemmel i § 17-4
annet, tredje og nytt fjerde leddsom ved utmåling etter første ledd.
Det vises til forslaget til endring av § 17-4 nytt femte ledd første punktum.
For ordens skyld nevnes at det i utredningen er foreslått at
bestemmelsen i verdipapirforskriften § 7-7 om overtredelsesgebyr
for brudd på prospektreglene, herunder at overtredelsesgebyr maksimalt
kan utgjøre 10 ganger årlig kursnoteringsavgift per overtredelse
for utstedere, oppheves. Departementet er enig i dette. Det er ikke
naturlig å lovfeste eller fastsette i forskrift at overtredelsesgebyr
som ilegges utstedere skal knyttes til kursnoteringsavgiften når
prospektkontrollen overføres fra børsen til Finanstilsynet. Bestemmelsen
i verdipapirforskriften § 7-7 må dessuten anses overflødig ved siden
av reglene i verdipapirhandelloven § 17-4.
I tillegg til de lovendringer som var spesielt nevnt i Finanstilsynets
utredning vedrørende prospektkontroll, mener departementet at verdipapirhandelloven § 7-8
sjette ledd annet punktum bør oppheves. Bestemmelsen gir departementet
hjemmel til å bestemme at hele eller deler av Finanstilsynets kompetanse som
prospektmyndighet kan delegeres til regulert marked. Delegasjonshjemmelen
har vært benyttet med virkning til 1. mai 2010, jf. verdipapirforskriften § 7-3,
som vil bli opphevet med ikrafttredelse 1. mai 2010. Når Finanstilsynet
i henhold til EØS-forpliktelser som tilsvarer prospektdirektivet
skal være prospektmyndighet, bør verdipapirhandelloven § 7-8 sjette
ledd annet punktum oppheves, slik at man unngår at det oppstår tvil
om hvorvidt Norge har oppfylt EØS-forpliktelser som tilsvarer prospektdirektivet. Det
vises til forslaget til endring av verdipapirhandelloven § 7-8 sjette
ledd.
Arbeidsgruppens utredning inneholdt en generell gjennomgang om
tilsynet med norske markedsplasser, herunder tilsyn med overholdelsen
av reglene om tilbudsplikt jf. utredningen pkt. 2.2.3 og 5.2.3.
I utredningen er det ikke foreslått regelendringer i forbindelse
med tilsyn med reglene om tilbudsplikt. Regulert marked er tilbudsmyndighet,
jf. verdipapirhandelloven § 6-4. Oslo Børs har i sin høringsuttalelse
til utredningen vist til at departementet i Ot.prp. nr. 34 (2006–2007)
side 456 uttalte at det ville vurdere om spørsmålet om hvem som
i fremtiden burde være rett saksøkt for vedtak truffet av Børsklagenemnden,
burde utredes særskilt. I høringsmerknaden har børsen bedt om at
dette gjøres i forbindelse med behandlingen av foreliggende utredning.
Børsen har videre uttalt at den er positiv til å videreføre sin
funksjon som tilbudsmyndighet dersom markedsaktørene for øvrig skulle
ønske det, men at dette er avhengig av at ansvarsspørsmålet får
en tilfredsstillende avklaring.
I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) side 456 (spesialmerknaden til børsloven
§ 43) signaliserte departementet at det ville vurdere om spørsmålet
om søksmålsadgang burde utredes nærmere i forbindelse med den bredere
gjennomgangen av sanksjonssystemet i særlovgivningen som må foretas
i etterkant av Justisdepartementets oppfølging av Sanksjonsutvalgets
utredning. Søksmålsreglene knyttet til vedtak fattet av Børsklagenemnden
har imidlertid ikke vært tema i utredningen om endringer i tilsynet
med norske markedsplasser som følge av EU-regelverk. Spørsmålet
har således ikke vært utredet nærmere eller vært på høring, og departementet
er derfor av den oppfatning at man ikke har et tilstrekkelig godt
beslutningsgrunnlag for å kunne foreslå endringer på dette punkt
nå, men viser til uttalelsen i Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) side 456.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet slutter seg til regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre merker seg at prospektkontrollen i dag tilligger
Oslo Børs og at Oslo Børs mener at gebyrer er satt slik at kontrollvirksomheten
dekker kostnadene ved virksomheten. Disse medlemmer vil
understreke at en overføring av kontrollvirksomheten ikke må føre
til økte kostnader eller lengre saksbehandlingstid. Disse medlemmer undrer
seg over departementets gjennomgang av mulig behov for å fordele
eventuelle underskudd. Etterfakturering av kostnader som ikke er dekket
av et gebyr som er fastsatt av utførende virksomhet, er ikke akseptabelt.
Det er betenkelig ut ifra hensynet til kunden, men er også lite
egnet til å utvikle kostnadsbevissthet hos tilsynsmyndigheten. Disse
medlemmer kan heller ikke se at det er framført noen tungtveiende
argumenter for at en eventuell etterfakturering skal fordeles på
alle noterte utstederforetak. Prinsipielt mener disse medlemmer at
det er uakseptabelt at foretak som ikke har benyttet seg av tjenesten
kan komme til å stå ansvarlige for å dekke et «underskudd» hos Finanstilsynet.
Det har lite å si for saken at beløpene vil være små, prinsipielt
aksepterer ikke disse medlemmer at Finanstilsynet
skal kunne fakturere foretak for å dekke et «underskudd» på en tjeneste
de ikke har benyttet. Kostnadene må, dersom en skal åpne for etterfakturering,
fordeles på de foretakene som faktisk har benyttet tjenesten.
Disse medlemmer går imot den ordningen som er
foreslått i finanstilsynsloven § 9 første ledd nytt åttende punkt.
Prinsipielt mener disse medlemmer at underskudd på
tjenester der Finanstilsynet selv fastsetter gebyr, må dekkes av
Finanstilsynet selv. Den praksisen departementet her vil tillate
for Finanstilsynet er helt utenkelig i det øvrige næringsliv og
bør heller ikke innføres av «praktiske årsaker» for Finanstilsynet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til NHOs høringsbrev datert 16. april 2010 som påpeker at regjeringens
forslag innebærer at utligning av overskudd eller underskudd på
prospektkontrollen skal fordeles på noterte utstederforetak uavhengig
om foretakene har utarbeidet prospekt eller ikke. Man risikerer
altså å belastes kostnader som gjelder andre foretak. For disse medlemmer spiller
det ingen rolle at departementet hevder at dette er «beskjedne»
beløp, all den tid prinsippet blir galt.
Disse medlemmer går imot regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide og fremme forslag om en
ordning for finansiering av prospektkontrollen der utligning av
overskudd eller underskudd utelukkende belastes de foretak som benytter seg
av tjenestene.»
Verdipapirhandelloven § 9-4 gjelder endring eller tilbakekall
av verdipapirforetaks tillatelser til å yte investeringstjenester.
Finanstilsynet har hjemmel til helt eller delvis å endre eller tilbakekalle
tillatelser, under forutsetning av at nærmere bestemte vilkår som
opplistet i bestemmelsens første ledd nr. 1 til 6 er oppfylt. Etter
bestemmelsens nr. 6 kan Finanstilsynet fatte vedtak dersom verdipapirforetak
«ikke etterkommer pålegg gitt i medhold av § 16-3». Verdipapirhandelloven
kapittel 16 omhandler tilsyn med verdipapirforetak med hovedsete
i annen EØS-stat, og etter verdipapirhandelloven § 16-3 kan Finanstilsynet
fatte vedtak om pålegg om retting og opphør av virksomhet i Norge
for denne gruppen av verdipapirforetak.
Finanstilsynet vil ikke kunne fatte vedtak om tilbakekall av
tillatelse til å yte investeringstjenester rettet mot utenlandske
verdipapirforetak. Hjemmelen for å gi pålegg til norske verdipapirforetak
er inntatt i verdipapirhandelloven § 15-7. Det antas at det ved en
redigeringsfeil i forbindelse med tilblivelsen av verdipapirhandelloven
§ 9-4 første ledd nr. 6 er henvist til § 16-3, og ikke § 15-7, som
retter seg mot norske verdipapirforetak. Bestemmelsen i § 9-4 første ledd
bør endres slik at henvisningen til § 16-3 erstattes med en henvisning
til verdipapirhandelloven § 15-7. Det vises til forslaget til endring
i verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 6.
Verdipapirhandelloven inneholder to hjemler for å gi tillatelse
til verdipapirforetak til å yte kreditt. Ved vedtakelsen av gjeldende
verdipapirhandellov ble kredittgivning innført som tilknyttet tjeneste,
jf. verdipapirhandelloven § 2-1 annet ledd nr. 2. Verdipapirforetak
må dermed ha tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9-1 for å
yte kreditt. I verdipapirhandelloven § 9-6 er det inntatt ytterligere
regulering av verdipapirforetaks kredittgivning. Herunder er det
i bestemmelsens første ledd første punktum fastsatt at verdipapirforetak
som ikke er kredittinstitusjon, bare kan yte kreditt etter tillatelse
fra departementet. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere
verdipapirhandellov § 8-2. Det foreligger derfor dobbel hjemmel
for å gi tillatelse til å yte kreditt. Myndigheten til å gi tillatelser
er delegert til Finanstilsynet både etter § 9-1 og § 9-6. Det er
således ikke et praktisk problem med dobbel regulering, men det
kan skape uklarheter at loven inneholder ulike hjemler for å gi samme
tillatelse. Uklarhetene kan fjernes ved å endre verdipapirhandelloven
§ 9-6 første ledd slik:
«Verdipapirforetak med tillatelse til å yte tilknyttet
tjeneste som nevnt i § 2-1 annet ledd nr. 2 kan kun yte kreditt
til kjøp av finansielle instrumenter som handles gjennom foretaket.»
Det vises til lovforslaget.
I verdipapirhandelloven § 9-8 fastsettes særskilte krav til organisasjonsform
for foretak som søker om tillatelse til å yte investeringstjenester,
herunder er det i bestemmelsens annet ledd nr. 2 fastsatt at aksjeselskaper
og allmennaksjeselskaper kan nektes tillatelse dersom «et medlem
av selskapets styre ikke oppfyller nødvendige krav til hederlig
vandel og yrkeserfaring». I tidligere verdipapirhandellov 1997 (lov
19. juni 1997 nr. 79) var dette en presis henvisning til egnethetskravet
for styremedlemmer i verdipapirforetak. Egnethetskravet er imidlertid
annerledes formulert i gjeldende verdipapirhandellov § 9-9 første
ledd. Det er her fastsatt at:
«Styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk deltar
i ledelsen av verdipapirforetak, skal ha relevante kvalifikasjoner
og yrkeserfaring, ha ført en hederlig vandel, og for øvrig ikke
ha utvist utilbørlig atferd som gir grunn til å anta at stillingen
eller vervet ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte.»
Kravet til styremedlemmers egnethet er dermed annerledes formulert
som vilkår for å få innvilget søknad om tillatelse til å yte investeringstjenester,
jf. § 9-8 annet ledd nr. 2 enn det løpende egnethetskravet i § 9-9.
Det kan muligens stilles spørsmål ved om ulikhetene i formuleringene
innebærer en realitetsforskjell med hensyn til hvilke krav som stilles
etter de to bestemmelsene. For å unngå enhver tolkningstvil, forslås
at § 9-8 annet ledd nr. 2 endres til å lyde som følger:
«tillatelse kan nektes dersom et medlem av selskapets
styre ikke oppfyller kravene i § 9-9 første ledd.»
Etter den tidligere verdipapirhandelloven fra 1997 (lov 19. juni
1997 nr. 79) kunne verdipapirforetak bare organiseres som kredittinstitusjon
eller allmennaksjeselskap. Ved verdipapirhandelloven 2007 ble reglene
endret, slik at aksjeselskap ble en alternativ organisasjonsform,
jf. verdipapirhandelloven § 9-8. I verdipapirhandelloven § 9-19
er det gjort unntak fra bestemmelsen i allmennaksjeloven § 8-1 annet ledd
om utbytte for verdipapirforetak som er allmennaksjeselskap. Aksjeloven
§ 8-1 annet ledd inneholder en bestemmelse som er likelydende med
allmennaksjeloven § 8-1 annet ledd. Som en logisk følge av at verdipapirforetak
kan organisere seg som aksjeselskap, bør det fremgå av verdipapirhandelloven § 9-19
at aksjeloven § 8-1 annet ledd ikke gjelder for verdipapirforetak
som er organisert som aksjeselskap. Det vises til lovforslaget.
I verdipapirhandelloven § 9-21 annet ledd er det tre rent språklige
feil. I nr. 1 er «finansieringsvirksomhetsloven» feilskrevet som
«finansieringsvirksomhetslovna». I tillegg er formuleringen «annet foretak»
inntatt to ganger. I nr. 2 er formuleringen «annet foretak» inntatt
to ganger. Det foreslås å endre verdipapirhandelloven § 9-21 annet
ledd slik at disse feilene rettes opp. Det vises til lovforslaget.
Markedsmisbruksdirektivet (direktiv 2003/6/EF) inneholder regler
om blant annet utstederes plikt til å offentliggjøre innsideinformasjon,
også kalt løpende informasjonsplikt. EØS-forpliktelser som tilsvarer markedsmisbruksdirektivet
ble gjennomført i norsk rett i 2005, jf. Ot.prp. nr. 12 (2004–2005).
Bestemmelsene som gjennomfører EØS-forpliktelser tilsvarende markedsmisbruksdirektivet
er i hovedsak plassert i gjeldende verdipapirhandellov kapittel
3 og kapittel 5 del I. Verdipapirhandelloven kapittel 3 inneholder
generelle atferdsbestemmelser, mens regler om løpende informasjonsplikt
for utstedere av finansielle instrumenter på norsk regulert marked
fremgår av verdipapirhandelloven kapittel 5 del I.
Det følger av markedsmisbruksdirektivet art. 7 at reglene i direktivet
ikke gjelder for disposisjoner som er foretatt av eller på vegne
av en EØS-stat, Den europeiske sentralbank, sentralbank i EØS-stat
eller annet myndighetsorgan i slike stater når disposisjonen er
et ledd i en EØS-stats penge- eller valutapolitikk eller styring
av offentlig gjeld. Dette unntaket er lovfestet i verdipapirhandelloven
§ 3-13 for så vidt gjelder bestemmelsene i verdipapirhandelloven
kapittel 3. Tilsvarende unntak er imidlertid ikke uttrykkelig fastsatt
når det gjelder reglene i verdipapirhandelloven kapittel 5 del
I, men i praksis er den løpende informasjonsplikten i henhold til
verdipapirhandelloven kapittel 5 del I fortolket slik at den ikke
gjelder for utstedere som nevnt i verdipapirhandelloven § 3-13 når
disposisjonen er ledd i en EØS-stats penge- eller valutapolitikk
eller styring av offentlig gjeld, det vil si en fortolkning som
er i samsvar med markedsmisbruksdirektivet art. 7, jf. presumpsjonsprinsippet.
For å unngå tvil om hvorvidt Norges EØS-forpliktelser er oppfylt
på dette punkt, foreslår departementet at det fastsettes uttrykkelig
at bestemmelsene om løpende informasjonsplikt i verdipapirhandelloven
§§ 5-2 og 5-3 ikke gjelder for disposisjoner som er foretatt av
eller på vegne av en EØS-stat, Den europeiske sentralbank, sentralbank
i EØS-stat eller annet myndighetsorgan i slike stater, når disposisjonen er
ledd i en EØS-stats penge- eller valutapolitikk eller styring av
offentlig gjeld. Det vises til forslaget til nytt annet punktum
i verdipapirhandelloven § 5-1.
Lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven) § 33
første ledd annet punktum gjelder bruken av betegnelsen «børs».
Bestemmelsen inneholder to inkurier, som departementet foreslår
å rette opp, slik at «avtale» endres til «omtale», og «brukeren»
til «bruken». Endringene innebærer ingen realitetsendringer.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag om oppretting av inkurier i verdipapirhandelloven og børsloven.
Det følger av revisorloven (lov 15. januar 1999 nr. 2) § 2-2
første ledd at årsregnskapet for revisjonspliktige skal revideres
av minst én ansvarlig revisor. Registrerte eller statsautoriserte
revisorer skal være godkjent av Finanstilsynet, jf. revisorloven
§ 3-1. Revisjon av årsregnskapet for revisjonspliktige kan også
utføres av revisjonsselskap som er godkjent av Finanstilsynet, jf.
revisorloven § 2-2 annet ledd og § 3-5. Revisorloven inneholder
ikke noe skille mellom permanent og midlertidig virksomhet. Etter
gjeldende rett gjelder vilkårene i revisorloven dersom en revisor
fra en annen EØS-stat driver lovpliktig revisjonsvirksomhet i Norge,
uavhengig av om revisor kun ønsker å tilby sine tjenester på midlertidig
basis i Norge. Dette innebærer at revisor må være godkjent av Finanstilsynet.
Revisorloven § 3-6 gir Finansdepartementet hjemmel til å fastsette
nærmere regler om godkjenning av og tilsyn med revisor og revisjonsselskap
fra andre land.
Direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet)
ble innlemmet i EØS-avtalen 26. oktober 2007 ved EØS-komiteens beslutning
nr. 142/207 om endring av vedlegg VII og protokoll 37 i EØS-avtalen.
Stortinget samtykket 12. februar 2008 til godkjenning av EØS-komiteens
beslutning. EØS-komiteens beslutning nr. 142/207 og kommisjonsbeslutning
2007/172/EF om opprettelse av koordinatgruppen for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
trådte i kraft 1. juli 2009.
Det følger av fortalen til yrkeskvalifikasjonsdirektivet avsnitt
42 at yrkeskvalifikasjonsdirektivet ikke berører de bestemmelser
vedrørende godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som følger av direktiv 2006/43/EF
om lovfestet revisjon av årsregnskaper og konsernregnskaper (revisjonsdirektivet).
I revisjonsdirektivet artikkel 14 er det forutsatt at det kan kreves
egnethetstest i henhold til yrkeskvalifikasjonsdirektivets regler
for de fleste tjenester som er omfattet av revisorloven § 1-1. Enkelte
tjenester i revisorloven § 1-1 faller imidlertid utenfor revisjonsdirektivet,
og yrkeskvalifikasjonsdirektivets bestemmelser om frihet til å yte
tjenester gjelder da fullt ut, inkludert bestemmelsene om midlertidig
tjenesteyting.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet kommer til anvendelse på borgere
i en medlemsstat som ønsker å utøve et lovregulert yrke i en annen
medlemsstat enn der de tilegnet seg sine yrkeskvalifikasjoner. Direktivet gjelder
både ved etablering i vertsstaten og i de tilfeller der virksomheten
drives på midlertidig eller tilfeldig grunnlag. Etablering av virksomhet
krever godkjenning også i vertslandet. Ved midlertidig eller tilfeldig
virksomhet kreves bare melding til vertsstaten.
Midlertidig tjenesteyting er regulert i direktivet artikkel 5.
Det følger av bestemmelsen at tjenesteytere som hovedprinsipp
skal kunne tilby sine tjenester i et annet EØS-land midlertidig,
uten forhåndsgodkjenning. Ved vurderingen av hva som anses som midlertidig
yrkesutøvelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet,
regelmessighet og kontinuitet.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 bestemmer at vertsstaten
kan kreve at tjenesteyter melder fra før vedkommende starter sin
virksomhet. Det følger av artikkel 7 nr. 3 at tjenesten skal ytes
under yrkestittelen i etableringsstaten, i den grad slik tittel
eksisterer i vedkommende medlemsstat for den aktuelle yrkesvirksomheten.
Formålet er blant annet å unngå forveksling med tittelen i vertsstaten.
Etter revisjonsdirektivet artikkel 14 er det en forutsetning
at systemet for godkjenning av revisorer fra andre EØS-stater skal
omfatte revisorer som har godkjenning i hjemstaten på grunnlag av
en utdannelse på minst 3 år. For stater som Norge hvor det er et
tosporet system for godkjenning av revisorer, vil det etter denne
bestemmelsen ikke være adgang til å nekte revisor fra stater med
et ensporet system å levere enkelte tjenester på grunnlag av særlige
kvalifikasjonskrav, slik som det norske kravet om at visse revisjonsoppdrag
må utføres av en statsautorisert revisor. Dette innebærer at slike
revisorer må gis generell adgang til å levere tjenester som er omfattet
av det norske godkjenningssystemet som helhet i den utstrekning
dette følger av revisjonsdirektivets og yrkesdirektivets regler,
men da som nevnt under hjemstatens yrkestittel.
Kredittilsynet har på oppdrag fra Finansdepartementet utformet
forslag til endringer av regelverket for revisorer for gjennomføring
av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Kredittilsynet foreslår i hovedsak endringer
i forskrift 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer (revisorforskriften).
Fordi revisorloven i dag ikke skiller mellom utøvelse av virksomhet
ved etablering og utøvelse av virksomhet på «midlertidig og tilfeldig
grunnlag», foreslår Kredittilsynet i tillegg at det tas inn en forskriftshjemmel
i revisorloven § 3-6 der departementet gis adgang til å fastsette
regler om midlertidig tjenesteyting for tjenester som omfattes av
revisorloven § 1-1 tredje ledd.
Om bakgrunnen for begrensningen, om at regler om midlertidig
tjenesteyting kun kan gis for tjenester som omfattes av revisorloven
§ 1-1 tredje ledd, vises det til synspunktene fra Kredittilsynet
som er inntatt i proposisjonen.
Kredittilsynets forslag ble sendt på høring av Finansdepartementet
7. januar 2009 med høringsfrist 6. april 2009.
Ingen høringsinstanser har kommet med merknader til innholdet
i den foreslåtte forskriftshjemmelen i revisorloven. Justisdepartementet
har kommet med enkelte tekniske merknader til utformingen av forskriftshjemmelen.
Finansdepartementet er i utgangspunktet enig med Kredittilsynet
i at revisjon er en løpende virksomhet og at det i de fleste tilfeller
ikke vil være i samsvar med revisjonens formål at denne gjennomføres
på midlertidig eller tilfeldig basis. Departementet utelukker imidlertid
ikke at det kan tenkes revisjonstjenester av et så begrenset omfang
at det er mulig å utføre disse på midlertidig eller tilfeldig basis, for
eksempel må dette antas å gjelde rådgivning etter revisorloven § 1-1
tredje ledd, jf. uttalelsene fra Kredittilsynet.
Finansdepartementet slutter seg på denne bakgrunn til Kredittilsynets
vurdering av at det er nødvendig å endre revisorloven for å åpne
for at det i forskrift kan gis regler om midlertidig tjenesteyting.
Det er etter Finansdepartementets vurdering hensiktsmessig å gjennomføre
de nærmere bestemmelser om midlertidig tjenesteyting som følger
av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i forskrift, og på denne bakgrunn
er det nødvendig med en ny forskriftshjemmel i revisorloven. Departementet
mener imidlertid at det er hensiktsmessig med en noe mer generell
forskriftshjemmel. Departementet legger dessuten til grunn at den praktiske
oppfølgning av hva slags typer EØS-godkjenning som kan gi grunnlag
for å yte de forskjellige typer tjenester som er omfattet av revisorloven
på midlertidig basis, vil bli regulert nærmere i medhold av denne
forskriftshjemmelen. Finansdepartementet slutter seg til Justisdepartementets
tekniske merknader til utforming av lovbestemmelsen. Det vises til forslag
til revisorloven § 3-6 nytt annet ledd.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag om endringer i revisorloven i tilknytning til gjennomføringen
av direktiv 2005/36/EF – yrkeskvalifikasjonsdirektivet.
Eiendomsmeglingsloven (lov 29. juni 2007 nr. 73) krever foretakstillatelse
for å drive eiendomsmegling, jf. § 2-1 første ledd nr. 1. Det er
Finanstilsynet som gir tillatelse til å drive eiendomsmegling. Personer
med norsk advokatbevilling og personer med tillatelse til å drive
rettshjelpsvirksomhet i medhold av domstolloven kan også drive eiendomsmegling,
jf. § 2-1 første ledd nr. 2 og tredje ledd og forskrift 23. november
2007 nr. 1387 om eiendomsmegling (eiendomsmeglingsforskriften) § 2-1.
Eiendomsmeglingsloven § 2-4 stiller krav til foretaksform for
eiendomsmeglingsforetak. I eiendomsmeglingsloven kapittel 4 stilles
det krav til kvalifikasjoner for å utøve eiendomsmegling.
Med unntak av advokater og rettshjelpere må personer som vil
drive eiendomsmegling i Norge være tilknyttet foretak som er registrert
i Foretaksregisteret og har eiendomsmeglingskonsesjon. For rettshjelpere
er det i eiendomsmeglingsforskriften § 2-1 første ledd bokstav a
krav om at rettshjelpsvirksomheten skal være organisert som enkeltpersonforetak,
jf. domstolloven § 219 a første ledd.
Eiendomsmeglingsloven skiller ikke mellom permanent og midlertidig
virksomhet, slik at vilkårene om foretaksform og tillatelse gjelder
også for utenlandske aktører som ønsker å tilby sin eiendomsmeglingstjeneste
i Norge på midlertidig basis.
Direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet)
ble innlemmet i EØS-avtalen 26. oktober 2007 ved EØS-komiteens beslutning
nr. 142/207 om endring av vedlegg VII og protokoll 37 i EØS-avtalen.
Stortinget samtykket 12. februar 2008 til godkjenning av EØS-komiteens
beslutning. EØS-komiteens beslutning nr. 142/207 og kommisjonsbeslutning
2007/172/EF om opprettelse av koordinatgruppen for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
trådte i kraft 1. juli 2009.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet kommer til anvendelse på borgere
i en medlemsstat som ønsker å utøve et lovregulert yrke i en annen
medlemsstat enn der de tilegnet seg sine yrkeskvalifikasjoner. Direktivet gjelder
både ved etablering i vertsstaten og i de tilfeller der virksomheten
drives på midlertidig eller tilfeldig grunnlag. Etablering av virksomhet
krever godkjenning også i vertslandet. Ved midlertidig eller tilfeldig
virksomhet kreves bare melding til vertsstaten.
Midlertidig tjenesteyting er regulert i direktivet artikkel 5.
Det følger av bestemmelsen at tjenesteytere som hovedprinsipp
skal kunne tilby sine tjenester i et annet EØS-land midlertidig,
uten forhåndsgodkjenning. Ved vurderingen av hva som anses som midlertidig
yrkesutøvelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet,
regelmessighet og kontinuitet.
Artikkel 5 nr. 3 regulerer at tjenesteyter skal være underlagt
de regler som gjelder for yrket i vertsstaten, herunder regler av
faglig, lovgivningsmessig eller administrativ art som er direkte
knyttet til yrkeskvalifikasjoner, for eksempel definisjon av yrket
og bruk av titler.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 bestemmer at vertsstaten
kan kreve at tjenesteyter melder fra før vedkommende starter sin
virksomhet.
Kredittilsynet har på oppdrag fra Finansdepartementet utformet
forslag til endringer av regelverket for eiendomsmeglere for gjennomføring
av bestemmelsene om midlertidig tjenesteytelse i yrkeskvalifikasjonsdirektivet.
Det er etter Kredittilsynets vurdering ikke hjemmel i eiendomsmeglingsloven
til i forskrift å fastsette unntak fra kravet til etablering i Norge
samt vilkår om tillatelse. Kredittilsynet foreslår å endre eiendomsmeglingsloven
§ 2-1 ved at det inntas et nytt ledd med hjemmel for departementet
til og i forskrift fastsette unntak fra lovens krav til foretakstillatelse
og nærmere regler i den forbindelse.
Kredittilsynets forslag ble sendt på høring av Finansdepartementet
7. januar 2009 med høringsfrist 6. april 2009.
Ingen av høringsinstansene har kommet med merknader til innholdet
i den foreslåtte forskriftshjemmelen i eiendomsmeglingsloven. Huseiernes Landsforbund
og Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at de støtter forslaget.
Justisdepartementet har kommet med enkelte tekniske merknader til
utformingen av forskriftshjemmelen for å oppnå bedre samsvar med
den tilsvarende bestemmelsen i inkassoloven.
Finansdepartementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering
av at det er behov for en forskriftshjemmel i eiendomsmeglingsloven
§ 2-1 som gir hjemmel for departementet til å i forskrift fastsette unntak
fra lovens krav til foretakstillatelse og nærmere regler i den forbindelse.
Det er etter Finansdepartementets vurdering hensiktsmessig å gjennomføre de
nærmere bestemmelser om midlertidig tjenesteyting som følger av
yrkeskvalifikasjonsdirektivet i forskrift, og på denne bakgrunn
er det nødvendig med en ny forskriftshjemmel i eiendomsmeglingsloven.
Finansdepartementet slutter seg til Justisdepartementets tekniske
merknader til utforming av lovbestemmelsen. Det vises til forslag
til eiendomsmeglingsloven § 2-1 nytt fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag om endringer i eiendomsmeglingsloven i tilknytning til gjennomføring
av direktiv 2005/36/EF – yrkeskvalifikasjonsdirektivet.
Kredittilsynet utarbeidet 2. juni 2009 høringsnotat med forslag
til endringer i eiendomsmeglingsloven (lov 29. juni 2007 nr. 73)
og eiendomsmeglingsforskriften (forskrift 23. november 2007 nr.
1318). Forslagene til endringer i eiendomsmeglingsloven gjelder
henholdsvis regler om avvikling av eiendomsmeglingsforetak, egenhandel
og fagansvarlig, og vil bli nærmere omtalt nedenfor. Høringsnotatet inneholdt
også forslag til endringer i eiendomsmeglingsforskriften om oppgjør
av eiendomshandler og innsyn i budjournal. Disse temaene vil ikke
bli omtalt nærmere i foreliggende proposisjon.
Departementet sendte høringsnotatet på høring 8. juni 2009 med
høringsfrist 10. september 2009.
Ved frivillig avvikling av eiendomsmeglerforetak skal fagansvarlig
gi melding til Finanstilsynet om opphør av virksomheten, jf. eiendomsmeglingsforskriften
§ 2-10. Det skal fremgå av meldingen hvem som skal ha ansvar for
oppbevaringspliktige dokumenter. I tillegg skal meldingen inneholde
en bekreftelse fra revisor om at det ikke finnes klientmidler eller
regnskapsført klientansvar.
Ved tilbakekall av tillatelse til å drive eiendomsmegling opphører
vanligvis foretakets rett til å drive eiendomsmegling umiddelbart.
I enkelte tilfeller gir Finanstilsynet utsatt iverksettelse, i den
forstand at foretaket får anledning til å avvikle løpende oppdrag. I
Kredittilsynets høringsnotat 2. juni 2009 pkt. 3.1 er disse tilfellene
nærmere beskrevet.
Departementet har ingen merknader til Kredittilsynets fremstilling
på dette punkt.
Høringsnotatet inneholder forslag til lovendring om oppnevnelse
av avvikler, samt forslag om forskriftsendring vedrørende disponering
av sikringsobligasjoner mv. Sistnevnte forslag gjelder eiendomsmeglingsforskriften,
og omtales ikke nærmere her. Når det gjelder forslaget til lovendring
om oppnevning av avvikler, vises det til Kredittilsynets høringsnotat
2. juni 2009 pkt. 3.2.
I høringsnotatet foreslår Kredittilsynet også å rette opp en
inkurie i eiendomsmeglingsloven § 8-3.
Eiendomsmeglerforetakenes forening, Glitne Oppgjørssentral og
Norges Eiendomsmeglerforbund slutter seg til forslaget om at Kredittilsynet
får eksplisitt hjemmel i eiendomsmeglingsloven til å oppnevne en
forvalter til å avvikle eiendomsmeglingsoppdrag.
Forbrukerombudet støtter forslaget i høringsnotatet, og er enig
med Kredittilsynet i at en viktig del av tilsynet med eiendomsmeglingsvirksomhet
er å medvirke til en forsvarlig avvikling av løpende eiendomshandler
ved opphør av virksomhet. For de forbrukere som står midt i en eiendomshandel
når eiendomsmeglingsforetaket skal avvikles, er det avgjørende at
avviklingen skjer på den måte som sikrer deres interesser.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen støtter
forslaget om at Kredittilsynet kan oppnevne en eller flere personer
til å foreta nødvendige rettslige disposisjoner i forbindelse med gjennomføringen
av oppgjøret i de tilfeller der eiendomsmeglingsforetaket avvikles
som følge av tilbakekall av konsesjon mv. Dette antas å være særlig praktisk
der vilkårene for en styrt avvikling ikke er til stede.
Huseiernes Landsforbund har ingen kommentarer til at avviklersystemet
hjemles i loven, utover at det virker naturlig.
Justisdepartementet uttaler følgende:
«Forslaget til nytt tredje ledd i eigedomsmeklingslova
§ 8-2 gir departementet heimel til i forskrift å 'fastsette nærmere
bestemmelser om rettigheter og plikter til forvalteren, samt i forskrift
eller enkeltvedtak gjøre unntak fra lovens øvrige bestemmelser'. Denne
derogasjonsheimelen rekk truleg lenger enn det er reelt grunnlag
for. For det første er det neppe behov for å gi Kredittilsynet heimel
for å fråvike alle føresegnene i eigedomsmeklingslova. Lovteksten bør
presisere kva føresegner som skal kunne fråvikast. For det andre
kan vi ikkje sjå at det vil vere behov for at Kredittilsynet skal
kunne fråvike lova ved enkeltvedtak. Lova bør berre kunne fråvikast
ved forskrift. Uttrykket 'rettigheter og plikter til forvalteren' bør
vidare erstattast med 'forvalterens rettigheter og plikter'. I både
§ 8-2 tredje ledd og § 8-3 tredje ledd bør dessutan uttrykket 'som
omfattes av' erstattast med 'etter'.»
Gjeldende praksis innebærer at Finanstilsynet oppnevner en forvalter
til å avvikle eiendomsmeglingsoppdragene når et foretak har fått
tilbakekalt sin tillatelse til å drive eiendomsmeglingsvirksomhet. Departementet
mener at praksisen bør ha uttrykkelig hjemmel i eiendomsmeglingsloven,
i samsvar med det som er foreslått i høringsnotatet. Departementet viser
til at det må anses som en viktig del av tilsynet med eiendomsmeglingsvirksomhet
at Finanstilsynet medvirker til en forsvarlig avvikling av løpende
eiendomshandler ved opphør av eiendomsmeglingsvirksomhet. Lovverket
bør gjenspeile dette. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg
om spørsmålet, støtter forslaget. Det vises til forslaget til nytt
tredje ledd første punktum i eiendomsmeglingsloven § 8-2.
Tilsvarende er i høringsnotatet foreslått for de tilfeller der
Kredittilsynet har fattet vedtak om forbud mot at en advokat driver
eiendomsmeglingsvirksomhet etter eiendomsmeglingsloven § 8-3. Departementet
er enig i at Finanstilsynet også i slike tilfeller bør ha uttrykkelig
hjemmel til å oppnevne en forvalter. Den foreslåtte bestemmelsen
i eiendomsmeglingsloven § 8-3 nytt annet ledd vil være aktuell der
vedkommende advokat fortsatt har advokatbevilling. Dersom advokaten
dør, eller mister eller får suspendert sin advokatbevilling, eller
ikke forvalter sin advokatvirksomhet på betryggende måte, vil domstolloven
§ 228 regulere forholdet. Det vises til forslaget til eiendomsmeglingsloven
§ 8-3 nytt annet ledd.
Det er i høringsnotatet også foreslått at departementet skal
kunne gi nærmere regler om forvalterens rettigheter og plikter i
forskrift, og at det i forskriften skal kunne gjøres unntak fra
lovens øvrige krav. Videre er det i høringsnotatet foreslått at
departementet skal kunne gjøre unntak fra lovens bestemmelser i enkeltvedtak.
Forslaget gjelder både de tilfeller der det er oppnevnt forvalter
til å avvikle eiendomsmeglingsforetaks oppdrag, og de tilfeller
der Finanstilsynet har nedlagt forbud mot at en advokat driver eiendomsmegling.
Justisdepartementet har i sin høringsmerknad uttalt at en slik
derogasjonshjemmel trolig rekker lenger enn det er reelt grunnlag
for, og at det bør presiseres i lovteksten hvilke bestemmelser som
skal kunne fravikes. Justisdepartementet kan heller ikke se at det
vil være behov for å fravike loven ved enkeltvedtak, og mener loven
bare bør kunne fravikes ved forskrift.
Finansdepartementet viser til at det primære hensynet i avviklingssaker
må være at kundenes interesser blir ivaretatt. De handler som allerede
er igangsatt når foretaket må stanse virksomheten, må gjennomføres
på en måte som er forsvarlig for kundene. Dette er som regel «akutt»,
i den forstand at partene i handelen har behov for å få gjennomført
overtakelsen av eiendommen som avtalt, herunder overføring av kjøpesummen.
Avvikleren har også oppgaver i etterkant av overtakelsen i forbindelse
med tinglysing av dokumenter, eventuelle feilføringer på klientkonto
med videre (oppryddingsarbeid). Dette dreier seg ikke om alminnelig
eiendomsmeglingsvirksomhet. I tilfeller der en eiendom ikke er solgt
på det tidspunkt meglerforetaket må innstille virksomheten, står
oppdragsgiver fritt til å finne en ny megler, og kan eventuelt kreve
erstatning av megler/sikkerhetsstiller for kontraktsbrudd. Ifølge
Kredittilsynet blir i praksis alle oppdrag der eiendommen ikke er
solgt på avviklingstidspunktet, sagt opp og/eller overført til et
annet meglerforetak gjennom ny oppdragsavtale. I praksis vil det
derfor i all hovedsak være oppdrag der kun oppgjøret gjenstår som
ender hos avvikleren. I en del av de tilfellene som ender med avvikling,
har meglerforetaket ikke fulgt lovens krav om blant annet journalføring
(særlig depotjournal), avstemminger av klientkonti, rapportering,
timeføring og krav til timeliste. Det må antas at det vil være svært
arbeidskrevende for avvikler å rette opp eventuelle mangler i rutinene fra
meglerforetakets side i slike tilfeller. Det må etter departementets
vurdering kunne være forsvarlig å gjøre unntak fra reglene for avviklerens
del i slike tilfeller gjennom enkeltvedtak. Det dreier seg om ekstraordinære
situasjoner, der hensynet til at partene i eiendomshandelen får
gjennomført handelen på en rask og forsvarlig måte bør kunne føre
til at ovennevnte krav fravikes ved enkeltvedtak. Ifølge Kredittilsynet
er det dessuten mange som ikke vil påta seg avvikleroppdrag på grunn
av alle formalkravene som nevnt ovenfor.
Ovennevnte tilsier etter departementets syn at det er behov for
å kunne gjøre unntak fra eiendomsmeglingslovens regler ved enkeltvedtak.
Således vil det etter departementets vurdering være nødvendig med hjemmel
til å kunne frita avvikler fra noen av pliktene i eiendomsmeglingsloven
gjennom enkeltvedtak for at de løpende oppgjørssakene skal kunne
bli behandlet raskt. Forutsetningen for at det skal kunne gjøres
unntak fra lovens regler ved enkeltvedtak, er at det er nødvendig
for å sikre en forsvarlig avvikling av løpende oppdrag. For ordens
skyld nevnes at departementet tar sikte på å delegere kompetansen
til å gjøre unntak ved enkeltvedtak til Finanstilsynet i samsvar
med vanlige regler for delegasjon. Det vises til forslaget til endringer
i eiendomsmeglingsloven § 8-2 nytt tredje ledd tredje punktum og
§ 8-3 nytt annet ledd annet punktum.
Derimot er det etter departementets vurdering neppe behov for
å gjøre generelt unntak fra eiendomsmeglingsloven ved forskrift
for tilfeller av avvikling av eiendomsmeglingsforetak, jf. Justisdepartementets
høringsmerknad. Departementet foreslår at det kun gis hjemmel til
å gi nærmere regler om avviklerens rettigheter og plikter i forskrift.
Det vises til forslaget til endringer i eiendomsmeglingsloven § 8-2
nytt tredje ledd annet punktum og § 8-3 nytt annet ledd annet punktum.
Departementet foreslår videre – i samsvar med høringsnotatet
– at henvisningen i eiendomsmeglingsloven § 8-3 nr. 2 rettes opp,
slik at det blir klart at Finanstilsynet kan forby en advokat å
drive eiendomsmegling, dersom advokaten ikke oppfyller kravet til
solvens. Det beror på en inkurie at det i gjeldende bestemmelse
i eiendomsmeglingsloven § 8-3 henvises til eiendomsmeglingsloven
§ 2-6 første ledd, i stedet for § 2-6 annet ledd. Solvenskravet
for advokater fremgår av eiendomsmeglingsloven § 2-6 annet ledd.
Det vises til forslaget til endring i eiendomsmeglingsloven § 8-3
nr. 2.
Eiendomsmeglingsloven § 5-3 inneholder regler om forbud mot egenhandel.
Kredittilsynet har redegjort for reglene om egenhandel i høringsnotat
2. juni 2009 pkt. 4.
Videre uttaler Kredittilsynet seg i høringsnotatet om det såkalte
filialunntaket.
Departementet har ingen merknader til Kredittilsynet fremstilling
av gjeldende rett.
Kredittilsynet har i et tidligere høringsnotat datert 26. mars
2008 foreslått to endringer knyttet til reglene om egenhandel,
og at endringene tas inn i eiendomsmeglingsforskriften. Kredittilsynet
antok i høringsnotatet 26. mars 2008 at det ikke har vært tilsiktet
at gjeldende forbud mot egenhandel for eiendomsmeglingsforetak ikke
skulle omfatte oppdrag for foretak der nærstående har bestemmende
innflytelse. Kredittilsynet antok videre at det heller ikke har vært
tilsiktet at det såkalte filialunntaket ikke skulle videreføres
i gjeldende regelverk.
Justisdepartementet reiste i sin høringsuttalelse i forbindelse
med høringsnotatet 26. mars 2008 spørsmål om hjemmelen for den foreslåtte
forskriftsbestemmelsen, og pekte dessuten på at det ville være uheldig
om reglene om egenhandel plasseres delvis i eiendomsmeglingsloven
§ 5-3 og delvis i eiendomsmeglingsforskriften. I høringsnotat 2. juni
2009 uttaler Kredittilsynet at det vil være hensiktsmessig å implementere
endringer i egenhandelsforbudet i eiendomsmeglingsloven § 5-3. Kredittilsynet
foreslår at det tas inn ny nr. 4 i eiendomsmeglingsloven § 5-3 femte
ledd, slik at det blir klart at foretak og advokater som driver
eiendomsmegling, ikke kan motta oppdrag fra foretak hvor nærstående
– alene eller sammen med andre nærstående eller den ansatte selv –
har bestemmende innflytelse. Videre foreslår Kredittilsynet i høringsnotat
2. juni 2009 at eiendomsmeglingsloven § 5-3 sjette ledd endres,
slik at det såkalte filialunntaket videreføres også når det gjelder det
å motta oppdrag, formidle bud eller på annen måte opptre som mellommann.
Advokatforeningen, Glitne Oppgjørssentral og Norges Eiendomsmeglerforbund
støtter forslagene til endringer i eiendomsmeglingsloven § 5-3.
Eiendomsmeglerforetakenes forening slutter seg til Kredittilsynets
forslag om justeringer i reglene om egenhandel, og at de foreslåtte
reglene innarbeides i eiendomsmeglingsloven.
Forbrukerombudet viser til at eiendomsmeglerens objektivitet
er helt grunnleggende for å oppnå en sikker og ordnet eiendomshandel.
Forbrukerombudet støtter forslaget om å skjerpe dagens regler for
i større grad å sikre mot egenhandel. Forbrukerombudet støtter også
forslaget om at reglene om egenhandel samles i eiendomsmeglingsloven.
Forslaget i høringsnotatet om å innta i loven et forbud mot å
selge eller kjøpe eiendom for foretak der nærstående har bestemmende
innflytelse, er etter departementets oppfatning nødvendig for å
hindre omgåelse av lovens regler om egenhandel. Departementet foreslår
derfor at det i eiendomsmeglingsloven § 5-3 femte ledd fastsettes
at foretak og advokater som driver eiendomsmegling, ikke kan motta oppdrag
fra foretak hvor nærstående – alene eller sammen med andre nærstående
eller den ansatte selv – har bestemmende innflytelse. Dette var
omfattet av egenhandelsforbudet i forskrift gitt i medhold av eiendomsmeglingsloven
1989 (lov 16. juni 1989 nr. 53). Det er ingenting i forarbeidene
til gjeldende lov som tilsier at det er tilsiktet å gjøre endringer
i regelverket på dette punkt. Det vises til forslaget til ny nr. 4
i eiendomsmeglingsloven § 5-3 femte ledd.
Når det gjelder den delen av høringsforslaget som gjelder unntaket
i eiendomsmeglingsloven § 5-3 sjette ledd fra forbudet mot egenhandel
for ansatte i andre avdelinger eller filialer enn den som utfører oppdraget,
beror det på en inkurie at det bare er vist til første, annet og
fjerde ledd, men ikke til tredje og femte ledd. Slik lovteksten
lyder, omfatter unntaket fra forbudet mot egenhandel for ansatte
i andre filialer kjøp og salg av egen og nærståendes eiendom gjennom
foretaket, men ikke det å motta oppdrag fra disse eller formidle
bud, eller på annen måte opptre som mellommann. Dette gir ikke sammenheng
i regelverket, og er etter departementets oppfatning ikke tilsiktet.
Departementet foreslår derfor at det i eiendomsmeglingsloven § 5-3
sjette ledd vises til bestemmelsens første til femte ledd, i samsvar
med høringsforslaget.
I henhold til eiendomsmeglingsloven § 2-9 annet ledd første punktum
skal eiendomsmeglingsforetak ha en fagansvarlig person (fagansvarlig)
som enten har eiendomsmeglerbrev, advokatbevilling eller er som
jurist med tillatelse fra Kredittilsynet til å være fagansvarlig
etter eiendomsmeglingsloven § 4-3. Vedkommende skal være egnet til
å sikre at foretaket drives i samsvar med lover, forskrifter og
god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-9 annet ledd annet
punktum. Det følger av eiendomsmeglingsloven § 2-9 annet ledd tredje
punktum at dersom foretaket har en eller flere filialer, skal hver
av disse ha en fagansvarlig som oppfyller kravene etter bestemmelsens
første og annet punktum.
Kredittilsynet viser til Finansdepartementets brev 15. april
2009, der departementet uttalte at eiendomsmeglingsloven § 2-9 annet
ledd må forstås slik at samme person ikke kan være fagansvarlig
for mer enn ett eiendomsmeglingsforetak eller én filial.
I høringsnotatet uttaler Kredittilsynet at en tolkning av eiendomsmeglingsloven
§ 2-9 som forbyr samme person å være fagansvarlig for mer enn ett
eiendomsmeglingsforetak/én filial, byr på til dels betydelige praktiske
problemer for enkelte eiendomsmeglingsforetak og filialer. Kredittilsynets
uttalelse i høringsnotatet pkt. 5.2 er inntatt i proposisjonen side 82–83.
Kredittilsynet uttaler deretter at hvorvidt det vil være forsvarlig
og hensiktsmessig med delt fagansvar, vil måtte avgjøres konkret
i det enkelte tilfelle. Kredittilsynet anser det derfor som mest
hensiktsmessig at utgangspunktet i eiendomsmeglingsloven § 2-9 er
at samme person bare kan være fagansvarlig for ett foretak eller
én filial. Det foreslås videre en unntaksbestemmelse i eiendomsmeglingsloven
§ 2-9 slik at Kredittilsynet etter søknad kan gi tillatelse til at
samme person kan være fagansvarlig for mer enn ett foretak eller
en filial når Kredittilsynet finner det forsvarlig. I høringsnotatet
pkt. 5.3 heter det videre:
«Ved forsvarlighetsvurderingen vil det overordnete vurderingstemaet
være hvorvidt vedkommende fagansvarlig vil være egnet til å sikre
at de foretak det søkes om delt fagansvar for drives i samsvar med
lover, forskrifter og god meglerskikk, jf. eiendomsmeglingsloven
§ 2-9 annet ledd. Her vil det være relevant å se på den fagansvarliges
eventuelle tidligere erfaring som fagansvarlig, virksomhetens art,
omfang, antall ansatte, de ansattes kvalifikasjoner, samt den fagansvarliges
planlagte tilstedeværelse i de foretak eller filialer som det søkes
om delt fagansvar for.»
Det fremgår også av høringsnotatet at Kredittilsynet ifølge forslaget
skal kunne stille vilkår i forbindelse med vedtak om delt fagansvar,
men at det anses unødvendig å innta dette i lovteksten.
Når det gjelder spørsmålet om det bør oppstilles en begrensning
i loven med hensyn til hvor mange foretak/filialer det kan gis tillatelse
til at samme person er fagansvarlig for, uttaler Kredittilsynet:
«Av forskriften til eiendomsmeglingsloven av 1989 fremgikk
det i § 5-2 at Kredittilsynet kunne gi tillatelse til at samme person
kunne være faglig leder for to foretak eller filialer. Bestemmelsen
åpnet imidlertid ikke for at samme person kunne være faglig leder
for flere foretak/filialer enn dette. Kredittilsynet har ikke funnet
det hensiktsmessig å foreslå en videreføring av en slik begrensning.
Slik Kredittilsynet ser det, er det ikke først og fremst antall
foretak eller filialer man er fagansvarlig for, som er avgjørende for
kvaliteten i utførelsen av arbeidsoppgavene som tilhører fagansvarligrollen.
Dersom den fagansvarlige for eksempel har jobbet som fagansvarlig
tidligere, og det er snakk om mindre foretak/filialer med beskjeden
omsetning og få ansatte med lang arbeidserfaring, vil det kunne
være fullt forsvarlig at vedkommende har fagansvar for tre foretak/filialer.
Det vises her også til at Kredittilsynet i det enkelte tilfellet
vil kunne stille nærmere vilkår til en eventuell tillatelse. Et
annet eksempel er eiendomsmeglingsvirksomhet under avvikling, hvor
fagansvarliges arbeidsoppgaver vil kunne være svært begrenset. Det
vil her kunne være forsvarlig at samme person er fagansvarlig for vesentlig
mer enn 2-3 foretak/filialer.»
Advokatforeningen støtter forslaget.
Eiendomsmeglerforetakenes forening slutter seg fullt ut til forslaget.
Forbrukerombudet støtter forslaget om endring i eiendomsmeglingsloven
§ 2-9 annet ledd. For å sikre at reglene følges, er det avgjørende
at det i hvert foretak finnes kompetente fagansvarlige. Forbrukerombudet
stiller seg derfor positiv til ordninger som er egnet til å øke
profesjonaliteten og kvaliteten blant de fagansvarlige. I likhet
med Kredittilsynet ser Forbrukerombudet at det kan være en fordel
at fagansvarlige har et så stort ansvarsområde at det vil kunne
være en heltidsjobb, noe som i enkelte tilfeller innebærer at én
person må ha det faglige ansvaret for ulike foretak eller filialer.
I og med at det må søkes til Kredittilsynet for å få tillatelse
til å fungere som fagansvarlig for mer enn ett foretak eller én
filial, vil man ivareta behovet for at det faglige ansvaret fordeles
på en betryggende måte. Forbrukerombudet mener dette er en fleksibel
ordning, som samtidig har den nødvendige sikkerhet.
Forbrukerrådet ser at det kan være behov for at Kredittilsynet
etter søknad i en konkret situasjon bør ha mulighet for å tillate
at en person kan være fagansvarlig for mer enn ett foretak eller
én filial, og at argumentene Kredittilsynet anfører for dette synes
fornuftige.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen støtter
Kredittilsynets vurderinger av og forslag om oppmykning i krav om
fagansvarlig, herunder at en slik oppmykning kan være nødvendig av
hensyn til rekruttering av kvalifisert personell i distriktene.
Glitne Oppgjørssentral er enig med Kredittilsynet i at rollen
som fagansvarlig bør kunne profesjonaliseres, og at en person som
kun jobber som fagansvarlig kan være en bedre løsning enn en ordning med
fagansvarlig som jobber fulltid som megler ved siden av. Fagansvarlig
bør også kunne jobbe deltid som fagansvarlig og dermed for eksempel
kombinere jobben med omsorg for små barn.
Justisdepartementet uttaler:
«Etter forslaget til endring i eigedomsmeklingslova § 2-9
andre ledd kan Kredittilsynet tillate at same person er fagansvarleg
for meir enn eitt føretak eller éin filial 'når Kredittilsynet finner
det forsvarlig'. Vilkåret om at kompetansen berre kan nyttast når tilsynet
finn det forsvarleg, er så opplagt at det helst bør sløyfast. Det
er her tilstrekkeleg at lovforarbeida gjer nærmare greie for korleis
kompetansen er tenkt brukt.»
Norges Eiendomsmeglerforbund slutter seg ikke til forslaget i
høringsnotatet, og foreslår i stedet slik bestemmelse i eiendomsmeglingsloven
§ 2-9.
Norges Eiendomsmeglerforbund ser at det kan oppstå situasjoner
der det er behov for å gi dispensasjon fra kravet om at det skal
være en tilstedeværende fagansvarlig ved hvert kontor/filial. Norges
Eiendomsmeglerforbund mener at faktisk tilstedeværelse i forrige
dispensasjonsperiode må dokumenteres ved søknad om forlengelse av
dispensasjon. Det bør også legges betydelig vekt på at fagansvarlig
faktisk er tilgjengelig for foretakets øvrige ansatte og klienter. Det
bør for eksempel ikke kunne gis tillatelse til at flere kontorer
deler fagansvarlig når avstand eller reisetid mellom foretakene
ikke muliggjør at fagansvarlig er enkelt tilgjengelig. Kredittilsynets
forslag innebærer at kravet om at det skal være en fagansvarlig tilstedeværende
ved hvert kontor, i realiteten bortfaller. Det er derfor sentralt
at denne personen er 100 prosent dedikert til fagansvar, og ikke
også innehar egne salgsbudsjetter.
Norske Boligbyggelag støtter forslaget om at en person kan være
fagansvarlig for mer enn ett foretak/én filial, og finner det naturlig
at Kredittilsynet gis rett til å gi slik tillatelse.
Ordningen etter forskrift gitt i medhold av eiendomsmeglingsloven
1989 var at Kredittilsynet kunne gi tillatelse til at samme person
kunne være faglig leder for to foretak eller filialer. Slik bestemmelse
var foreslått videreført i Kredittilsynets høringsnotat 22. juni
2007 med forslag til forskrift til gjeldende eiendomsmeglingslov.
I høringsrunden ble det påpekt at gjeldende eiendomsmeglingslov
neppe gir hjemmel for slik forskriftsbestemmelse. Det ble ikke fastsatt
forskrift som åpner for at samme person kan være fagansvarlig for
mer enn ett foretak/én filial.
Departementet mener at eiendomsmeglingsloven bør endres, slik
at det åpnes for at samme person kan være fagansvarlig for mer enn
ett foretak/én filial. Departementet viser til at en rendyrking
av rollen som fagansvarlig i flere tilfeller kan bidra til å øke kvaliteten
på eiendomsmeglingstjenestene. Siden mange foretak/filialer er små,
vil det ofte ikke være mulig å fylle en heltidsstilling med oppgaver
som fagansvarlig. Det vises også til de øvrige argumentene som
fremgår av Kredittilsynets høringsnotat, som departementet i hovedsak
slutter seg til. Departementet viser dessuten til at et flertall
av høringsinstansene støtter en slik løsning.
Når det foreslås at Finanstilsynet ved enkeltvedtak skal kunne
gi tillatelse til at samme person er fagansvarlig for mer enn ett
foretak/én filial, vil det etter departementets oppfatning sikres
at det foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle
av hvorvidt den omsøkte ordning oppfyller kravet i eiendomsmeglingsloven
§ 2-9 annet ledd om at foretaket skal drives i samsvar med lover,
forskrifter og god meglerskikk.
Når det gjelder spørsmålet om hvor mange foretak/filialer det
skal kunne gis tillatelse til at samme person er fagansvarlig for,
er høringsinstansene noe mer delt. Glitne Oppgjørssentral mener
grensen bør være to foretak/filialer, mens Norges Eiendomsmeglerforbund
mener grensen bør være tre foretak/filialer. Alle de andre høringsinstansene
som har uttalt seg om spørsmålet, støtter Kredittilsynets forslag.
Departementet mener det ikke bør settes en formell begrensning
på antall foretak/filialer som kan ha samme fagansvarlig. Dette
bør etter departementets oppfatning bero på en konkret vurdering
fra Finanstilsynets side. Sentrale momenter i Finanstilsynets vurdering
av om tillatelse skal gis, bør blant annet være antall ansatte ved
foretakene/filialene, omfanget av omsetningen, den fagansvarliges
og de ansattes kvalifikasjoner og erfaring og omfanget av den fagansvarliges
tilstedeværelse og tilgjengelighet, herunder hvorvidt det er stor
geografisk avstand mellom foretakene/filialene. Departementet forutsetter
at den fagansvarlige må være lett tilgjengelig for de ansatte ved
hvert av de foretak/filialer vedkommende har ansvar for, slik at
fagansvarlig på forsvarlig måte kan sikre at foretakene/filialene
drives i samsvar med lover, forskrifter og god meglerskikk.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det ikke settes begrensninger
med hensyn til hvor mange foretak/filialer det kan gis tillatelse
til at samme person er fagansvarlig for. Det vises til forslaget
til eiendomsmeglingsloven § 2-9 annet ledd, nytt fjerde punktum.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag om endringer i eiendomsmeglingslovens regler ved avvikling
av eiendomsforetak, egenhandel og fagansvarlig.
I dag innebærer gjeldende praksis at Finanstilsynet oppnevner
en forvalter til å avvikle eiendomsmeglingsoppdragene når et foretak
har fått tilbakekalt sin tillatelse til å drive eiendomsmeglingsvirksomhet. Komiteen støtter
forslaget om at denne praksisen bør ha uttrykkelig hjemmel i eiendomsmeglingsloven. Komiteen vil
videre understreke betydningen av at kundenes interesser blir ivaretatt
i en avviklingssak. De handler som allerede er igangsatt når foretaket
må stanse virksomheten, må gjennomføres på en måte som er forsvarlig
for kundene.
Komiteen støtter videre forslaget om å innta i eiendomsmeglingsloven
et forbud mot å selge eller kjøpe eiendom for foretak der nærstående
har bestemmende innflytelse.
Komiteen viser til at det i henhold til eiendomsmeglingsloven
§ 2-9 annet ledd skal være en fagansvarlig person i et eiendomsmeglingsforetak. Det
har etter Finanstilsynets syn bydd på til dels store utfordringer
at loven forbyr samme person å være fagansvarlig for flere enn ett
eiendomsmeglingsforetak. Mange eiendomsmeglingsforetak/filialer
er små og det kan være vanskelig å ha en fagansvarlig, med de krav
til kompetanse som loven stiller, i en hel stilling. Departementet
mener at eiendomsmeglingsloven bør endres, slik at det åpnes for
at samme person kan være fagansvarlig for mer enn ett foretak/filial. Departementet
viser til at rendyrking av rollen som fagansvarlig kan bidra til
å øke kvaliteten på eiendomsmeglingstjenestene. Komiteen støtter
dette synet og har merket seg at flertallet av høringsinstansene
slutter seg til det samme. Komiteen støtter videre
at det ikke settes begrensninger med hensyn til hvor mange foretak/filialer
en person kan være fagansvarlig for, men at det vurderes i hvert
tilfelle.
EØS-regler som svarer til direktiv 2006/43EF (revisjonsdirektivet)
ble gjennomført i norsk rett ved lov 19. juni 2009 nr. 60. Loven
bygger på et utkast utarbeidet av Kredittilsynet på oppdrag fra
Finansdepartementet. I Kredittilsynets høringsnotat 1. juni 2007
ble det lagt til grunn at revisjonsdirektivet skulle gi en styrking
av det internasjonale tilsynssamarbeidet på revisjonsområdet, også
med tredjeland. Det ble videre lagt til grunn at det ville bli vedtatt
såkalte «adequacy decisions» etter revisjonsdirektivet artikkel
47, og at inngåtte avtaler med tredjelands myndigheter på den måten
ville åpne for utveksling av revisors arbeidspapirer og andre dokumenter
for tilsynsformål. I samsvar med dette utgangspunktet er det i revisorloven
§ 6-1 sjette ledd gitt en hjemmel til å gi ytterligere unntak fra
taushetsplikten til revisor. På bakgrunn av gjeldende bestemmelse
om taushetsplikt ble det imidlertid ikke på tidspunktet for fastsettelse
av bestemmelsene om gjennomføring av de aktuelle EØS-regler sett
behov for å gi bestemmelser som ytterligere konkretiserer revisorenes
taushetsplikt i gitte tilfeller.
Det er etter gjeldende lovgivning ikke gitt bestemmelser som
gir norske myndigheter direkte hjemmel til å stoppe tredjestaters
revisortilsynsmyndigheter i å gjennomføre inspeksjoner i Norge.
Imidlertid vil taushetsplikten etter revisorloven § 6-1 første ledd
være til hinder for at norske revisjonsselskaper gir utenlandske
tilsynsmyndigheter opplysninger som er omfattet av taushetsplikten
med mindre det foreligger særskilt samtykke fra den som opplysningene
i hvert enkelt tilfelle gjelder.
Etter at endringsloven, jf. Ot.prp. nr. 78 (2008–2009) som gjennomfører
EØS-regler som svarer til revisjonsdirektivet i norsk rett ble vedtatt,
har EU-kommisjonen presisert sin forståelse av medlemsstatenes forpliktelser
etter revisjonsdirektivets artikkel 47, herunder blant annet kravet
om at behandlingen av utleverte opplysninger hos tredjestatens tilsynsmyndigheter
må skje i samsvar med forutsetningene etter kapittel IV i direktiv
95/46/EF (gjennomført i Norge ved bestemmelser i personopplysningsloven). Etter
EU-kommisjonens oppfatning følger det således av revisjonsdirektivet
artikkel 47 en plikt for medlemsstatene til å nekte tredjelands
tilsynsmyndigheter å gjennomføre inspeksjoner på sitt territorium
inntil EU-kommisjonen eventuelt har foretatt en såkalt «adequacy
decision» i henhold til artikkel 47 i revisjonsdirektivet.
Et høringsnotat med forslag til hjemmel til å kunne fastsette
innskjerpet taushetsplikt for revisor overfor tredjelands revisortilsynsmyndigheter,
utarbeidet av Finansdepartementet på grunnlag av et utkast utarbeidet
av Kredittilsynet, ble sendt på høring ved departementets høringsbrev
18. september 2009 med høringsfrist 5. oktober 2009.
Datatilsynet deler EU-kommisjonens oppfatning om at behandlingen
av utleverte opplysninger hos tredjelands tilsynsmyndigheter må
skje i samsvar med kapittel IV i direktiv 95/46/EF. Datatilsynet
er imidlertid noe usikker på om den foreslåtte hjemmelen i revisorloven
§ 6-1 syvende ledd vil oppfylle det ønskede formålet. Datatilsynet
viser til at bestemmelsen kun fastsetter en innskjerpet taushetsplikt,
og at det fremstår som noe tungvint og upraktisk at Finansdepartementet,
formodentlig etter søknad, gjennom enkeltvedtak skal nekte revisorer
eller revisjonsselskaper å utlevere informasjonen, all den tid både
personopplysninger og personopplysningslovens system allerede har
et regelverk for hvordan personopplysninger kan utleveres tilfredsstillende
til tredjeland. Datatilsynet anbefaler at det istedenfor inntas
en henvisning til personopplysningsregelverkets bestemmelser om
overføring av personopplysninger til utlandet i revisorloven § 6-1
syvende ledd.
Departementet ser det som hensiktsmessig at det åpnes for mulighet
til å fastsette innstramninger i revisors taushetsplikt gjennom
enkeltvedtak eller forskrift dersom dette skulle anses nødvendig
av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser, og mener derfor
at høringsforslaget bør følges opp. Departementet viser også til
at den direktivforståelsen som EU-kommisjonen har tatt til orde
for, jf. omtalen i kapittel 10.3 ovenfor, medfører en plikt for
medlemsstatene til å nekte tredjelands tilsynsmyndigheter å gjennomføre
inspeksjoner på sitt territorium inntil EU-kommisjonen eventuelt
har foretatt en såkalt «adequacy decision» i henhold til artikkel
47 i revisjonsdirektivet. Departementet mener at en hjemmel som
foreslått er nødvendig for en korrekt gjennomføring av våre EØS-forpliktelser,
og foreslår derfor et nytt ledd i revisorloven § 6-1.
Når det gjelder merknadene til Datatilsynet viser departementet
til at hjemmelen vil kunne få anvendelse også i tilfeller som ikke
omfattes av bestemmelser i personopplysningsloven og direktiv 95/46/EF.
Departementet viser særlig til at det fra EU-kommisjonens side er
forutsatt at revisorer ikke skal kunne utlevere opplysninger til
tredjelands revisortilsynsmyndigheter uten at det foreligger en
såkalt «adequacy decision», selv om personopplysningslovens regler
isolert sett ikke er til hinder for at opplysningene utleveres.
Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig at det inntas
en eksplisitt henvisning til personopplysningsloven i revisorloven
§ 6-1 syvende ledd. Departementet viser for øvrig til at forholdet
til personopplysningsloven eventuelt kan reguleres nærmere gjennom
den foreslåtte forskriftshjemmelen dersom dette på et senere tidspunkt
skulle anses ønskelig.
Komiteen slutter seg til regjeringens
forslag om et nytt ledd i revisorloven § 6-1 slik at vi kan gjennomføre
våre EØS-forpliktelser når det gjelder revisors taushetsplikt overfor
tredjelands tilsynsmyndigheter.
Etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 skal livsforsikringsselskapene
påse at selskapets premier vil stå i rimelig forhold til den risiko
som selskapet overtar. Dette betyr at premien bør være høyere i
tilfeller hvor det er større sannsynlighet for at selskapet må utbetale
erstatning. Som følge av kravet om sammenheng mellom premie og risiko,
kan selskapet ved beregningen av premien ikke se bort fra faktorer
som har vesentlig betydning for risikoen. Foreligger det aktuarmessige
og statistiske data som viser at risikoen er vesentlig forskjellig
for kvinner og menn, vil forsikringsvirksomhetsloven kreve at kjønn
benyttes som faktor ved beregning av premien i livsforsikring. Eksempelvis
har kvinner og menn ulik forventet levealder og ulik uførerisiko.
Det viktigste formålet med forsikringsvirksomhetslovens § 9-3
er å sikre at premiene er tilstrekkelige til at forsikringsselskapene
kan oppfylle sine forpliktelser, slik at forsikringstakerne får
den trygghet de har søkt å oppnå gjennom å forsikre seg. Bestemmelsen
er også motivert av ønsket om å forhindre at noen forsikringstakere,
eller grupper av forsikringstakere, betaler for høy premie i forhold
til risikoen og at andre betaler for lav premie.
Likestillingsombudet har ved flere anledninger vurdert forsikringsselskapers
bruk av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier i forhold
til likestillingsloven. I et vedtak fra Likestillingsombudet av
november 2000 konkluderer ombudet med at bruk av kjønn som faktor
ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring ikke er
i strid med likestillingsloven. Forutsetningene er at det er statistiske
grunnlag for differensieringen og at det tas hensyn til kjønnsforskjeller
konsekvent, slik at ulikheter ved for eksempel levealder og uførhet
gir seg utslag både når det er til ulempe og gunst for vedkommende.
I skade- og sykeforsikring benyttes ikke kjønn som faktor ved
beregning av premie. Dette har sammenheng med at Likestillingsombudet
den 25. mars 2003 fattet vedtak om at bruk av kjønn som faktor ved
beregning av premie i skade- og sykeforsikring er i strid med forbudet
mot direkte diskriminering i likestillingslovens § 3. Ombudets avgjørelse
ble innklaget til Klagenemnda for likestilling av Finansnæringens
Hovedorganisasjon og av flere forsikringsselskap. Klagenemnda vedtok
den 21. januar 2004 å avvise klagen, og påla samtidig FNH og forsikringsselskapene
å bringe den diskriminerende praksis til opphør innen to år fra
Klagenemndas vedtak.
Rådsdirektiv 2004/113/EF av 13. desember 2004 om likebehandling
av kvinner og menn ved tilgang til varer og tjenester er et likestillingsdirektiv
som gjelder utenfor arbeidslivets område. Direktivet krever et forbud
i nasjonal rett mot diskriminering på grunn av kjønn ved tilgang
til varer og tjenester, som kommer til anvendelse på alle som leverer
varer og tjenester som er tilgjengelige for offentligheten. Direktivet kommer
bare til anvendelse på forsikringer og pensjoner som er private
og frivillige og uavhengig av ansettelsesforhold. Tjenestepensjonsordninger
i offentlig og privat sektor omfattes dermed ikke av direktivet.
Hjemmel for direktivet er EF-traktaten artikkel 13, hvor Kommisjonen
kan fremme forslag som forhindrer diskriminering basert på blant
annet kjønn, rase og religiøs oppfatning. EF-traktaten artikkel
13 har ikke noen parallell i EØS-avtalen og det har derfor vært
et spørsmål om direktivet er EØS-relevant. Det er siden blitt enighet
blant EØS-statene om at direktiv 2004/113/EF er EØS-relevant pga
at likebehandling av kvinner og menn er dekket av EØS-avtalen. Ved
beslutning i EØS-komiteen 4. desember 2009 om innlemming av direktivet
i EØS-avtalen tok Norge konstitusjonelt forbehold. Det er lagt opp
til at Stortinget skal behandle spørsmålet basert på Prop. 72 S
(2009–2010), som ble fremmet 12. februar 2010.
Direktivets artikkel 5 omhandler bruk av kjønn som faktor ved
beregning av premier og ytelser i forbindelse med forsikring og
lignende finansielle ytelser. Artikkelens første ledd krever et
forbud i nasjonal rett mot bruk av kjønn som faktor i alle nye kontrakter
som er inngått etter den 21. desember 2007. I EØS-tilpasningen er
denne datoen endret til 30. juni 2010. Artikkelens annet ledd oppstiller
imidlertid et unntak fra kravet i første ledd. En forutsetning for
at et slikt unntak kan benyttes, er at det kan dokumenteres ved
relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data at kjønn
er en bestemmende faktor ved vurderingen av forsikringsrisikoen.
Det er videre en forutsetning for å benytte dette unntaket at medlemsstaten
underretter Kommisjonen og sikrer at data som er relevante for bruken
av kjønn som en avgjørende aktuarmessig innsatsfaktor, innsamles,
offentliggjøres og ajourføres regelmessig. Etter fem år tar Kommisjonen
medlemsstatens beslutning opp til revisjon. Artikkelens tredje ledd
krever et forbud i nasjonal lovgivning mot forskjellsbehandling
i enkeltpersoners premier og ytelser i forbindelse der omkostninger
knyttet til graviditet og moderskap brukes som faktor i beregningsgrunnlaget.
Det følger av direktivets fortale pkt. 19 at unntaket i artikkel
5 annet ledd bare kan benyttes hvis den nasjonale lovgivningen ikke
allerede har anvendt den kjønnsnøytrale regelen. Skjæringstidspunktet
for vurderingen av hvilken regel som må anses anvendt i nasjonal
lovgivning, er i direktivet satt til 21. desember 2007. I EØS-tilpasningen
er denne datoen endret til 30. juni 2010. Dette betyr for Norges del
at en eventuell regel som tillater bruk av kjønn som faktor ved
beregning av premier og ytelser i forsikring som omfattes av direktivets
anvendelsesområde, må være gjort gjeldende før 30. juni 2010, dersom
regelen skal kunne videreføres i samsvar med våre EØS-forpliktelser
som svarer til direktivet.
Direktivet er et minimumsdirektiv, og medlemsstatene kan opprettholde
eller innføre strengere forbud mot diskriminering. Gjennomføring
av direktivet i nasjonal lovgivning skal ikke medføre svekkelse av
allerede eksisterende vilkår på gjeldende område i medlemsstaten.
Norsk rett antas å være i samsvar med kravene i unntaksbestemmelsen
som er gitt i direktivets artikkel 5, om at kjønn kan benyttes som
faktor ved beregning av premier og ytelser dersom den er en bestemmende
faktor ved risikovurderingen, og dette kan baseres på relevante
og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data. Det vises til redegjørelsen
for gjeldende rett i kapittel 11.1. Ettersom adgangen til å benytte kjønn
som faktor ved beregning av premie i livsforsikring i dag følger
av forsikringsvirksomhetslovens krav til at premier skal stå i rimelig
forhold til den risiko som selskapet overtar, og ikke er kommet
eksplisitt til uttrykk i loven, kan det reises spørsmål om det er
behov for å presisere forsikringsvirksomhetsloven på dette punktet.
Forbudet i direktivets artikkel 5 mot forskjellsbehandling i
enkeltpersoners premier og ytelser på bakgrunn av omkostninger knyttet
til graviditet og moderskap, anses gjennomført i norsk rett gjennom
forbudet i likestillingsloven § 3 mot å sette en kvinne i en dårligere
stilling enn hun ellers ville vært på grunn av graviditet eller
fødsel. Det er således etter norsk rett ikke adgang til å bruke
omkostninger knyttet til graviditet og fødsel som faktor ved beregning
av enkeltpersoners premier og ytelser i forsikring.
Barne- og likestillingsdepartementet har for øvrig opplyst at
gjennomføring av direktivet ikke vil medføre behov for endringer
i likestillingsloven.
For å sikre at det ikke er tvil om at bruk av kjønn som beregningsfaktor
i livsforsikring fortsatt skal være tillatt etter norsk rett, bør
det etter departementets vurdering tas inn en eksplisitt bestemmelse
i forsikringsvirksomhetsloven om dette. Departementet foreslår at
en slik bestemmelse tas inn i ny § 9-3 a i forsikringsvirksomhetsloven.
Bestemmelsen vil inngå i lovens kapittel 9, som gjelder for livsforsikring. Dagens
forbud mot å bruke kjønn som faktor ved beregning av premie i skade-
og sykeforsikring, berøres dermed ikke av endringsforslaget.
Forslaget til ny § 9-3 a i forsikringsvirksomhetsloven har ikke
vært på høring. Dette har ikke vært ansett nødvendig ettersom forslaget
kun er en presisering av gjeldende rett og ikke innebærer noen endring i
forsikringskundenes eller forsikringsselskapenes rettigheter eller
plikter.
Det vises til forslaget til forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 a.
Komiteen støtter forslaget om at det
tas inn en eksplisitt bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven
i en ny § 9-3 a som sikrer at det ikke er tvil om at bruk av kjønn
som beregningsfaktor i livsforsikring fortsatt skal være tillatt
etter norsk rett.
Komiteen har merket seg at forslaget ikke har vært
ute på høring og at dette ikke har vært ansett som nødvendig ettersom
forslaget kun er en presisering av gjeldende rett og ikke innebærer
noen endring i forsikringskundenes eller forsikringsselskapenes rettigheter
eller plikter.
Til forslaget om gjennomføring av betalingstjenestedirektivet
har arbeidsgruppen vurdert de nærmere konsekvenser av å åpne for
betalingsforetak som ny foretaksgruppe i finansieringsvirksomhetsloven
på side 72–73 i delrapport II:
«Konsekvensene av å åpne for den nye foretaksgruppen
kan deles i virkninger for systemet som helhet, virkninger for foretakene
selv og virkninger på offentlig tilsyn og kontroll.
For
effektiviteten i systemet som helhet må virkningen av mulig etablering
av spesialiserte foretak være positiv med mindre de nye foretakene
introduserer ny eller større risiko. Betalingsforetakene vil være
under tilsyn, og de møter krav om kapitaldekning i samsvar med virksomhetsomfang
og om separasjon av kundemidler. I tillegg gis det særskilt beskyttelse
av betalingssystemer som er notifiserte etter finalitetsdirektivet.
Arbeidsgruppen
legger til grunn at disse sikringstiltakene er tilstrekkelige, og
at det da vil være positivt med etablering av nye foretak i Norge.
Foretakene vil bare bli etablert så sant de finner det lønnsomt, og
det må eventuelt skje ved å konkurrere med etablerte aktører i systemet.
Konklusjonen kan gjøres uten forbehold om økte offentlige kostnader
ettersom tilsynet av betalingsforetakene vil bli båret av foretaksgruppen
selv gjennom utlikning av tilsynsavgift. Arbeidsgruppen kjenner
ikke til at det finnes planer om å etablere betalingsforetak, men
vil peke på at etablering av betalingsforetak kan skje ved at foretak med
annen godkjenning etter finanslovgivningen søker omdanning til betalingsforetak.
En
spesiell utfordring kan tenkes for tilsynet med betalingsforetak
som får unntak fra deler av regelverket. Tilsynet skal følge med
på aktivitetens omfang. Kredittilsynet skal trekke tilbake unntaksadgangen om
virksomhetens omfang blir større enn grensen som ble satt i den
konkrete tillatelsen, og om det blir uakseptable endringer i hvem
som er ansvarlige for virksomheten. Når det foreslås at slik virksomhet
kan drives av fysiske personer, åpnes det for tilsyn med personer
og det må antas å kunne gi særskilte utfordringer.
Betalingsforetak
kan gjennom direktivets regler etableres i hele EØS-området, og
foretak i andre land vil kunne etablere filial i Norge. Etableringer
innen EØS-området vil kunne få konsekvenser for tilsynet i Norge
selv om det ikke blir etablert norske foretak. Tilsynet må bygge
opp kompetanse om det norske regelverket og EØS-regelverket for
å kunne veilede om det og for å kunne drive henholdsvis hjem- eller vertslandstilsyn.
Tilsynet vil og delta i arbeidet med regelverksfortolkning m.v.
i komiteene under EU-kommisjonen slik det er omtalt i kapittel 16.
Det er allerede tatt initiativ til slikt samarbeid, og i flere EØS-land
er betalingsforetak under forberedelse. Arbeidsgruppen har ikke
grunnlag for å anslå ressursbruken som følge av dette internasjonale
samarbeidet, men vil påpeke at dette vil være særlig spesialisert
arbeid som vil trekke tilsynets ressurser.»
Departementet har ingen merknader til arbeidsgruppens beskrivelse
av de økonomiske og administrative konsekvensene.
Forslaget til endring i finanstilsynsloven § 9 første ledd vil
innebære at Finanstilsynet gis hjemmel til å utligne eventuelle
utgifter til prospektkontroll som ikke dekkes av løpende gebyrer
på utstederforetakene. Endringen vil ikke innebære at utgiftene
til prospektkontroll øker, det forutsettes fremdeles at de løpende
gebyrene skal dekke utgiftene, men der gebyrene gjennom året ikke
har dekket utgiftene, vil differansen bli utlignet på utstederforetakene.
Forslaget antas derfor ikke å ha større økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Endringen i faktureringsopplegg knyttet til regnskapskontroll
som omtalt i pkt. 5.6.2 vil i seg selv ikke få noen direkte økonomiske
konsekvenser for utstederforetakene som utgiftene blir utlignet
på. Endringen vil imidlertid medføre en administrativ besparelse
for Oslo Børs. Siden faktureringen vil gjennomføres i sammenheng
med utligning av utgifter til prospektkontroll, antas det at forslaget
ikke vil medføre noen vesentlig tilleggsbyrde for Finanstilsynet.
Forslaget til endring i eiendomsmeglingsloven § 2-9 innebærer
at Finanstilsynet vil kunne gi tillatelse til at samme person er
fagansvarlig for mer enn ett eiendomsmeglingsforetak/én filial.
Slike tillatelser vil kunne være ressursbesparende for det enkelte foretak
eller filial, for eksempel ved at like rutiner og kontrollsystemer
kan implementeres i flere foretak/filialer. Forslaget til endringer
i eiendomsmeglingsloven § 8-2 nytt tredje ledd tredje punktum og
§ 8-3 nytt annet ledd annet punktum om at departementet skal kunne
gjøre unntak fra eiendomsmeglingslovens regler ved enkeltvedtak
dersom det er nødvendig for en forsvarlig avvikling av løpende oppdrag,
vil også kunne bidra til ressursbesparelser. Slike unntak vil kunne
føre til raskere gjennomføring av eiendomshandelen gjennom foretak
under avvikling. De øvrige forslagene til endringer i eiendomsmeglingsloven antas
ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
Forslaget om å oppheve noterte selskapers meldeplikt for handel
med aksjer i samme konsern i verdipapirhandelloven § 4-1 første
ledd annet punktum vil forenkle noterte selskapers rapporteringskrav,
og således kunne være ressursbesparende.
Forslaget til endring av verdipapirhandelloven § 17-4 om å gi
Finanstilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd
på reglene om meldeplikt vil føre til at Finanstilsynet vil få noe
økt arbeidsmengde. Finanstilsynet har opplyst at det trolig vil
kunne bli ilagt overtredelsesgebyr i mellom 10 og 20 saker per år.
I tillegg kommer saker der Finanstilsynet vurderer saksforholdet
slik at det ikke kvalifiserer til overtredelsesgebyr. Det må antas
at noen av sakene der det ilegges overtredelsesgebyr vil bli klaget
inn for Finansdepartementet, som også vil få en noe økt arbeidsbyrde
som følge av endringen. Det må videre legges til grunn at færre
saker enn tidligere vil bli oversendt fra Finanstilsynet til Økokrim
for straffeforfølgning, siden overtredelsesgebyr først og fremst
vil være aktuelt i de saker som ligger i nedre grenseland for straff.
Det må derfor kunne antas at Økokrim vil få en noe redusert arbeidsbelastning
som følge av forslaget.
Til forslagene om shortsalg har Finanstilsynet vurdert at lovendringene
kan kreve noe merarbeid knyttet til oppfølgingen av de nye bestemmelsene. Departementet
antar for øvrig at det isolert sett kan være et visst potensial
for høyere kostnader hos markedsaktører forbundet med midlertidige
forbud som omtalt i avsnitt 3.4, idet enkelte markedstilpasningsinstrumenter
(ulike former for shortsalg) vil kunne bli utilgjengelige i en periode.
Departementet understreker imidlertid at det kun vil være aktuelt
å nedlegge slike forbud i situasjoner hvor fravær av et slikt tiltak
trolig ville påført markedet som helhet høyere kostnader.
De øvrige endringene av verdipapirhandelloven antas ikke å få
nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Lovforslaget i kapittel 10 som gir hjemmel til å fastsette innskjerpet
taushetsplikt for revisorer overfor tredjelands tilsynsmyndigheter
vil ikke innebære vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser
for det offentlige. Departementet kan ikke utelukke at hjemmelen,
dersom den benyttes, vil kunne medføre at revisorer og revisjonsselskaper
som har godkjenning og er underlagt inspeksjonsregimet i et tredjeland
blir ilagt sanksjoner dersom revisorene og revisjonsselskapene derved
forhindres fra å oppfylle tilsynsmessige krav i tredjelandet. Departementet mener
imidlertid at det er grunn til å anta at spørsmålet i praksis ikke
vil komme på spissen, men vil bli løst gjennom avtale mellom EU-kommisjonen
og tredjelandets tilsynsmyndigheter som vil åpne for en «adequacy
decision» i henhold til artikkel 47 i revisjonsdirektivet, og at
forslaget derfor i praksis neppe vil medføre vesentlige økonomiske
konsekvenser for revisorer og revisjonsselskaper.
Komiteen tar redegjørelsen til etterretning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med en egen sak
om shorthandelens virkninger på markedene med utgangspunkt i erfaringene
etter finanskrisen. Behovet for drastiske virkemidler som innføring
av midlertidige forbud må være en del av denne gjennomgangen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en felles europeisk/internasjonal
tilnærming til en eventuell regulering når det gjelder shortsalg.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utarbeide og fremme forslag om en
ordning for finansiering av prospektkontrollen der utligning av
overskudd eller underskudd utelukkende belastes de foretak som benytter seg
av tjenestene.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen avvente innføring av administrative
sanksjoner for overtredelse av meldeplikt til etter at Stortinget
har diskutert de overordnede problemstillinger knyttet til dette
som virkemiddel.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i finansieringsvirksomhetsloven og
enkelte andre lover
I
I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner
mv. gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd nr. 18 skal lyde:
18. Betalingsforetak og andre som har rett
til å yte betalingstjenester som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven
§ 4b-1.
Nåværende nr. 18 og 19 blir nye nr. 19 og 20.
§ 7 første ledd tredje punktum skal lyde:
Taushetsplikten etter denne bestemmelse og forvaltningslovens
bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank, andre EØS-staters
sentralbanker eller tilsynsmyndigheter som fører tilsyn som nevnt
i § 1 første ledd nr. 1-6, nr. 9, 10, 14 eller nr. 18,
eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond.
§ 9 første ledd skal lyde:
Utgiftene ved tilsynet skal utliknes på de institusjoner
som i henhold til § 1 eller annen særskilt lovhjemmel er under tilsyn
i budsjettåret. Utgiftene fordeles på de ulike grupper av institusjoner
etter omfanget av tilsynsarbeidet. Utgiftene ved tilsynet med overholdelsen
av de alminnelige bestemmelser om verdipapirhandel, og utgifter
ved tilsynet med overholdelsen av lov 17. november 1999 nr. 95 om
betalingssystemer mv., utliknes etter størrelsen på beløpene etter
fordelingen etter foregående punktum. Slike utgifter skal allikevel
ikke utliknes på eiendomsmeglerforetak og inkassoforetak og revisorer
eller revisjonsselskap og regnskapsførere, regnskapsførerselskap
eller regnskapslag. Finanstilsynets utgifter til kontroll etter lov
29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel § 15-1 tredje
ledd og til klagenemnd etter samme lov § 15-8 tredje
ledd skal utliknes på utstedere av omsettelige verdipapirer
som er notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat. Finanstilsynets
utgifter til klagenemnd etter revisorloven § 9-2a tredje ledd skal
utlignes på revisorer og revisjonsselskaper. Finanstilsynets utgifter
til håndheving av lov om obligatorisk tjenestepensjon utlignes på
de institusjoner som etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
kan tilby obligatoriske tjenestepensjonsordninger. Finanstilsynets
utgifter til kontroll med prospekter etter verdipapirhandelloven
kapittel 7 utlignes på utstedere av omsettelige verdipapirer som
er notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat. Inntekter
fra gebyrer knyttet til Finanstilsynets virksomhetsutøvelse kommer
til fratrekk i utligningen til den utligningsgruppen gebyrene refererer
seg til.
§ 9 annet ledd femte og sjette punktum skal lyde:
Fordelingen innen de grupper som omfattes av § 1 første
ledd nr. 5, 7, 9, 10, 11, 13, 14, 17 og 19 skjer
etter regler som fastsettes av departementet. Når tilsynet følger
av § 1 annet ledd eller annen særskilt lovhjemmel, jf § 1 første
ledd nr. 20, skjer fordelingen innen den enkelte
gruppe etter regler som fastsettes av departementet.
II
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjøres følgende
endringer:
§ 1-3 første ledd nr. 6 skal lyde:
6.betalingsforetak som
har rett til å drive betalingstjenestevirksomhet i Norge etter reglene
i kapittel 4b.
§ 1-4 første ledd nr. 5 skal lyde:
5.betalingsforetak som
har rett til å drive betalingstjenestevirksomhet i Norge etter reglene
i kapittel 4b,
Nåværende nr. 5 blir nytt nr. 6.
§ 2a-6 første ledd ny bokstav e skal lyde:
e)betalingsforetak,
Nåværende bokstav e og f blir nye bokstav f og g.
§ 4a-1 første og annet ledd skal lyde:
Valutavirksomhet kan bare drives av foretak som nevnt i
§ 1-4 første ledd nr. 1, 3, 4 og 6.
Som valutavirksomhet regnes virksomhet som består
i omsetning av valuta.
Nytt kapittel 4b skal lyde:
Kapittel 4b. Betalingstjenestevirksomhet
§ 4b-1 Rett til å tilby betalingstjenester
Betalingstjenester kan bare ytes av
1.kredittinstitusjoner
som nevnt i § 1-4 første ledd nr. 1 og 4,
2.foretak som utsteder betalingsmidler
i form av elektroniske penger etter lov 13. desember 2002 nr. 74
om e-pengeforetak,
3.postgirokontorer som etter
norsk lov har rett til å yte betalingstjenester,
4.foretak med tillatelse til
å drive betalingstjenestevirksomhet etter reglene i § 4b-2 eller
§ 4b-3, samt utenlandske betalingsforetak som nevnt i annet ledd,
5.Norges Bank når den ikke
handler i egenskap av offentlig myndighet, jf. sentralbankloven
§ 1 annet ledd, og
6.den norske stat samt norske
kommuner og fylkeskommuner når disse ikke handler i egenskap av offentlig
myndighet.
Betalingsforetak med hovedkontor i annen stat som
omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), kan
etablere og drive virksomhet gjennom filial, eller drive grensekryssende
virksomhet her i riket uten tillatelse som nevnt i § 4b-2, dersom
foretaket har tillatelse til å drive virksomhet i hjemstaten og
er undergitt tilsyn fra myndighetene der. Dette gjelder bare virksomhet
som foretaket kan drive etter tillatelse i hjemstaten og som Norge
etter EØS-avtalen er forpliktet til å anerkjenne. Departementet
kan ved forskrift fastsette nærmere regler om adgangen for utenlandske
betalingsforetak å drive virksomhet i Norge, herunder om adgangen
til bruk av agent.
Med betalingstjenester menes aktiviteter som nevnt
i finansavtaleloven § 11.
Departementet kan ved forskrift bestemme at ytere
av betalingstjenester som nevnt i § 4b-1 nr. 1 til 4 og filialer
av utenlandske foretak som nevnt i annet ledd skal være tilsluttet
en klagenemnd som nevnt i finansavtaleloven § 4.
§ 4b-2 Betalingsforetak og krav om tillatelse
Ingen kan drive virksomhet som betalingsforetak uten
tillatelse av departementet. Tillatelsen kan avgrenses til å gjelde
én eller flere av de aktiviteter som nevnt i finansavtaleloven §
11 første ledd bokstav a til e.
Reglene i § 2-4 annet ledd, § 3-2, § 3-6 samt
§§ 3-8 til 3-15 gjelder tilsvarende for betalingsforetak.
Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere
regler om betalingsforetaks organisering, virksomhet, kapitalkrav,
eierforhold, sikring av midler, bruk av agenter og oppdragstakere,
vilkår for tillatelse, tilbakekall av tillatelse, nemndsbehandling
av tvister og tilsyn.
§ 4b-3 Begrenset tillatelse for enklere
virksomhet
Departementet kan gi et foretak begrenset tillatelse
til å yte betalingstjenester i Norge dersom
a)virksomheten har
hovedkontor og forretningskontor i Norge, se likevel åttende ledd,
b)virksomheten har systemer
og retningslinjer for kontroll og avdekking av risiko for å påse
at virksomheten oppfyller sine forpliktelser på alle vesentlige
aktivitetsområder,
c)personer med ansvar for ledelse
eller drift av virksomheten har god vandel og egnede kunnskaper
og erfaring med å drive betalingstjenestevirksomhet, og
d)det samlede beløp for betalingstransaksjoner
utført av virksomheten, inkludert eventuell agent som handler på
vegne av virksomheten, i gjennomsnitt over de 12 foregående måneder
ikke overstiger et beløp på fem millioner kroner per måned.
Foretak som driver virksomhet med begrenset tillatelse
som nevnt i første ledd, skal være underlagt revisjonsplikt.
Departementet kan ved forskrift eller enkeltvedtak
gjøre unntak for reglene i eller fastsatt i medhold av § 4b-2 annet
eller tredje ledd for foretak med begrenset tillatelse etter første
ledd.
Departementet kan ved enkeltvedtak fastsette et annet
beløp enn maksimalbeløpet som nevnt i første ledd bokstav d, men
ikke et beløp som overstiger tilsvarende tre millioner euro per
måned.
En begrenset tillatelse til å yte betalingstjenester i
Norge kan kun omfatte betalingstjenester som følger av finansavtaleloven
§ 11 første ledd bokstav d.
Departementet kan fastsette vilkår for sikring
av midler mottatt av virksomheter med begrenset tillatelse til å
drive betalingstjenestevirksomhet.
En begrenset tillatelse etter reglene her gir
ikke rett til å yte betalingstjenester i en annen stat enn Norge.
Departementet kan gi begrenset tillatelse til
tilbydere av betalingstjenester med hovedkontor i annen EØS-stat.
§ 4b-4 Utveksling av kundeopplysninger ved
ytelse av betalingstjenester
Foretak som har rett til å yte betalingstjenester som
nevnt i § 4b-1, kan samle inn, behandle og utveksle seg imellom
transaksjonsopplysninger og annen betalingsinformasjon når dette
er nødvendig for å sikre forebygging, etterforskning og oppklaring
av bedrageri. Behandling av slike personopplysninger skal skje i
samsvar med personopplysningsloven.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om behandling av personopplysninger etter denne paragraf.
III
I lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer
(revisorloven) gjøres følgende endringer:
§ 3-6 nytt annet ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi regler om at
virksomhet som er omtalt i revisorloven § 1-1, også kan utøves midlertidig
av personer som er lovlig etablert i annen EØS-stat med sikte på
å drive slik virksomhet der, og kan gi nærmere regler om midlertidig
utøvelse av slik virksomhet.
§ 6-1 nytt syvende ledd skal lyde:
Departementet kan ved enkeltvedtak eller forskrift
nekte revisorer eller revisjonsselskaper å utlevere informasjon
om sin virksomhet eller om sine klienter til utenlandske revisortilsynsmyndigheter
dersom det er nødvendig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser.
IV
I lov av 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1-1 skal lyde:
§ 1-1 Betalingssystemer
Med betalingssystem menes systemer for overføring
av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler
for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner.
I et betalingssystem inngår interbanksystem eller systemer for betalingstjenester.
Som interbanksystem regnes systemer basert på felles regler
for avregning, oppgjør eller overføring av penger mellom kredittinstitusjoner.
Som systemer for betalingstjenester regnes systemer basert
på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti
i banker eller andre som kan yte betalingstjenester etter
finansieringsvirksomhetsloven § 4b-1 første ledd når overføringene
bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for
selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets.
Nytt kapittel 5 skal lyde:
Kapittel 5. Adgang til betalingssystemer
§ 5-1 Virkeområde
Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder betalingsforetaks
adgang til å delta i betalingssystemer i Norge. Bestemmelsene får
tilsvarende anvendelse for andre ytere av betalingstjenester som
nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 4b-1.
Med betalingsforetak menes foretak med tillatelse
til å drive betalingstjenestevirksomhet etter reglene i eller i
medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 4b-2.
Med betalingstjenester menes aktiviteter som nevnt
i finansavtaleloven § 11.
§ 5-2 Vilkår for deltakelse betalingssystemer
mv.
Vilkår for deltakelse i betalingssystemer skal være
objektive, ikke-diskriminerende og forholdsmessige, slik at vilkårene
ikke hindrer tilgang og deltakelse i større utstrekning enn det
som er nødvendig for å beskytte seg mot særlige former for risiko,
så som oppgjørsrisiko, operasjonell risiko og forretningsmessig
risiko, samt for å beskytte den finansielle og driftsmessige stabilitet.
Betalingssystemer skal ikke pålegge ytere av betalingstjenester,
brukere av betalingstjenester eller andre betalingssystemer:
a)restriktive regler
vedrørende effektiv deltakelse i andre betalingssystemer,
b)regler som forskjellsbehandler
betalingsforetak og andre ytere betalingstjenester når det gjelder deltakernes
rettigheter, plikter og fortrinnsretter, eller
c)restriksjoner på grunnlag
av institusjonell status.
§ 5-3 Unntak
Reglene i § 5-2 gjelder ikke for
a)betalingssystemer
som omfattes av rådsdirektiv 98/26/EF om endelig oppgjør i betalingssystem og
i oppgjørssystem for verdipapir,
b)betalingssystemer som utelukkende
er sammensatt av ytere av betalingstjenester innenfor et finanskonsern
sammensatt av enheter med innbyrdes kapitaltilknytning og der en
av de tilknyttede enhetene har effektiv kontroll over de andre tilknyttede
enhetene, eller
c)betalingssystemer der en
enkelt yter av betalingstjenester, som en enhet eller som et konsern,
1.opptrer eller kan opptre
som yter av betalingstjenester for både betaler og betalingsmottaker
og alene har ansvar for styringen av systemet, og
2.tillater andre ytere av betalingstjenester
å delta i systemet og de sistnevnte ikke har noen rett til å forhandle
om gebyrer seg imellom i forhold til betalingssystemet, selv om
de kan innføre sin egen prissetting overfor betalere og betalingsmottakere.
Nåværende kapittel 5 blir kapittel 6, og nåværende
§§ 5-1 til 5-4 blir §§ 6-1 til 6-4. Nåværende kapittel 6 blir nytt
kapittel 7 og nåværende § 6-1 blir ny § 7-1.
V
I lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper,
pensjonsforetak og deres virksomhet skal ny § 9-3a lyde:
§ 9-3a Kjønn som faktor
ved beregning av risiko
Selskapet kan anvende kjønn som faktor ved beregning
av pris for dekning av risiko knyttet til person og ved beregning
av premier og ytelser dersom kjønn er en bestemmende faktor ved
beregningen av risiko, og dette er basert på relevante og nøyaktige aktuarmessige
og statistiske data.
VI
I lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling gjøres
følgende endringer:
§ 1-2 annet ledd nr. 4 skal lyde:
4. omsetning av parter i selskap, jf. lov 21. juni 1985
nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven)
§ 1-2 første ledd bokstav a, eller aksjer i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, jf.
lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov 13.
juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven), som
ikke er børsnoterte, dersom omsetningen hovedsakelig tar sikte på
overdragelse av eiendom eller rettighet som nevnt i nr. 1 til 3,
§ 2-1 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Departementet kan i forskrift gi regler om
at eiendomsmegling mot godtgjørelse også kan drives midlertidig
av personer som er lovlig etablert i en annen EØS-stat med sikte
på å drive slik virksomhet der, og kan gi nærmere regler om utøvelsen
av slik virksomhet, herunder unntak fra lovens regler.
§ 2-9 annet ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Finanstilsynet kan gi tillatelse til at samme
person er fagansvarlig for mer enn ett foretak eller én filial.
§ 5-3 femte ledd skal lyde:
(5) Foretak og advokater som driver eiendomsmegling, jf.
§ 2-1, kan ikke motta oppdrag fra
1. personer og foretak som nevnt i første og annet ledd,
2. slektninger i opp- og nedstigende linje og søsken til
personer som nevnt i første ledd,
3. ektefelle og person som bor i ekteskapslignende forhold
med slektninger som nevnt i nr. 2,
4.foretak hvor personer eller
foretak som nevnt i dette ledd, alene eller sammen, har slik innflytelse
som nevnt i aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd eller
selskapsloven § 1-2 annet ledd.
§ 5-3 sjette ledd skal lyde:
(6) Forbudet i første til femte ledd
omfatter ikke
1. ansatte i andre filialer, jf. § 2-2, i foretaket
eller advokatvirksomheten enn den filialen som utfører oppdraget,
eller
2. ansatte i filialer, jf. § 2-2, i foretaket eller advokatvirksomheten
som kun forestår oppgjør.
§ 8-2 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) I tilfeller som nevnt i første ledd kan Finanstilsynet
oppnevne en forvalter som selv har tillatelse til å drive eiendomsmegling
etter § 2-1 første ledd til å sluttføre oppdrag etter denne loven.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om forvalterens
rettigheter og plikter. Dersom det er nødvendig for en forsvarlig
avvikling av løpende oppdrag, kan departementet i enkeltvedtak gjøre unntak
fra lovens bestemmelser.
§ 8-3 skal lyde:
§ 8-3 Adgang til å forby advokat å drive eiendomsmegling
etter § 2-1 første ledd nr. 2
(1) Finanstilsynet kan forby advokater å drive eiendomsmegling,
jf. § 2-1 første ledd nr. 2, dersom det finnes utilrådelig å la
eiendomsmeglingsvirksomheten drives videre fordi advokaten:
1. ikke lenger har advokatbevilling,
2. ikke lenger oppfyller kravet i § 2-6 annet ledd,
3. har latt være å etterkomme pålegg gitt av Finanstilsynet
eller Tilsynsrådet for advokatvirksomhet,
4. grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine plikter
etter lov eller forskrifter.
5. har gjort seg skyldig i mislige forhold som gir grunn
til å frykte at en fortsettelse av eiendomsmeglingsvirksomheten
kan være til skade for allmenne interesser, eller
6. ikke innen den frist som er fastsatt av Finanstilsynet
oppfyller pålegg om å slutte seg til nemndsordning som nevnt i §
8-8.
(2) I tilfelle som nevnt i første ledd kan Finanstilsynet
oppnevne en forvalter som selv har tillatelse til å drive eiendomsmegling
etter § 2-1 første ledd til å sluttføre oppdrag etter denne loven.
Reglene i § 8-2 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
VII
I lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder skal
§ 33 første ledd annet punktum lyde:
Foretak som ikke har tillatelse
som børs etter denne lov, kan ikke benytte betegnelsen børs i eller som
tillegg til sitt navn, eller ved omtale av sin
virksomhet, dersom bruken er egnet til å gi inntrykk
av at foretaket har tillatelse etter denne loven.
VIII
I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel gjøres
følgende endringer:
Ny § 3-14 skal lyde:
§ 3-14 Salg av finansielle instrumenter
selgeren
ikke eier
Ved salg av finansielle instrumenter som nevnt
i § 2-2 første ledd nr. 1 til 3 som selgeren ikke eier, må selgeren
ha tilgang til de finansielle instrumentene slik at rettidig levering
er sikret på avtaletidspunktet.
§ 4-1 første ledd annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder for selskapets handel med egne aksjer.
§ 4-1 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Meldeplikten gjelder uavhengig av om det finansielle
instrumentet gir rett til fysisk eller finansielt oppgjør.
§ 5-1 nytt annet punktum skal lyde:
§ 3-13 gjelder tilsvarende.
§ 7-8 sjette ledd annet punktum oppheves.
§ 9-4 første ledd nr. 6 skal lyde:
6. ikke etterkommer pålegg gitt i medhold av § 15-7.
§ 9-6 første ledd skal lyde:
(1) Verdipapirforetak med tillatelse til å yte
tilknyttet tjeneste som nevnt i § 2-1 annet ledd nr. 2 kan kun yte
kreditt til kjøp av finansielle instrumenter som handles gjennom
foretaket.
§ 9-8 annet ledd nr. 2 skal lyde:
2. tillatelse kan nektes dersom et medlem av selskapets
styre ikke oppfyller kravene i § 9-9 første ledd, og
§ 9-19 skal lyde:
§ 9-19 Unntak fra allmennaksjeloven § 8-1 og
aksjeloven § 8-1
Allmennaksjeloven § 8-1 annet ledd og aksjeloven
§ 8-1 annet ledd gjelder ikke for verdipapirforetak.
§ 9-21 annet ledd skal lyde:
(2) Kravene i § 9-14 skal anvendes på konsolidert grunnlag,
dersom verdipapirforetaket:
1. har en kapitalinteresse i et annet foretak som nevnt
i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav h,
eller
2. er underlagt felles ledelse med et annet
foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav i.
I § 10-4 skal overskriften lyde:
§ 10-4 Salg av finansielle instrumenter
kunden
ikke eier
§ 10-4 første ledd oppheves.
Nåværende § 10-4 annet ledd blir første ledd, og skal
lyde:
Verdipapirforetak kan bare formidle og utføre ordre om
salg av finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 første
ledd nr. 1 til 3 som kunden ikke eier dersom kunden har
tilgang til de finansielle instrumentene og foretaket er sikret
rettidig levering på avtaletidspunktet.
§ 15-8 tredje ledd første punktum skal lyde:
(3) Klagenemndens utgifter til klagebehandling etter første
ledd dekkes av Finanstilsynet og utlignes på utstedere
av omsettelige verdipapirer som er notert på regulert marked i EØS
med Norge som hjemstat.
§ 17-1 fjerde ledd skal lyde:
(4) Ved overtredelse av plikter etter kapittel 7 eller
forskrifter fastsatt i medhold av kapittel 7, kan prospektmyndigheten
pålegge daglig mulkt etter nærmere regler fastsatt av
departementet.
§ 17-2 første ledd skal lyde:
(1) Dersom det er oppnådd vinning ved en uaktsom eller
forsettlig overtredelse av §§ 3-3 første ledd, 3-4, 3-6, 3-7, 3-8,
3-9, 3-10, 3-14, 8-2 til 8-6, 9-5, 10-2, 10-3,
10-8 første ledd, 10-11eller
17-5, jf. forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene,
kan den som vinningen er tilfalt, pålegges helt eller delvis å avstå
denne. Dette gjelder også når den som vinningen tilfaller, er en
annen enn lovovertrederen. Kan størrelsen av vinningen ikke godtgjøres,
fastsettes beløpet skjønnsmessig.
§ 17-3 annet ledd nr. 1 skal lyde:
1. overtrer §§ 3-4, 3-5, 3-7, 3-11,
3-14,7-2, 7-3, 7-7, 7-10, 8-1 til
8-7, 9-1, 9-6, 9-11 første ledd nr. 7, 10-2 til 10-9, 10-17, 10-18,
13-1 første ledd, 13-5, 15-2, 15-3 eller17-5,
jf. forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene,
§ 17-3 annet ledd nr. 6 skal lyde:
6. grovt eller gjentatte ganger overtrer § 3-9, §
3-10, § 4-1 eller § 10-11, jf. forskrifter gitt
i medhold av disse bestemmelsene.
§ 17-3 tredje ledd skal lyde:
(3) Med bøter straffes den som grovt eller gjentatte ganger
forsettlig eller uaktsomt overtrer § 4-2 eller § 4-3 første
eller annet ledd, jf. forskrifter gitt i medhold av disse,
eller den som forsettlig eller uaktsomt overtrer § 4-3tredje eller
fjerde ledd, jf. forskrifter gitt i medhold av disse.
§ 17-4 første ledd første punktum skal lyde:
(1) Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 4-1, §
4-2 eller § 4-3 første eller annet ledd eller forskrift
gitt i medhold av disse bestemmelsene, kan Finanstilsynet ilegge
overtredelsesgebyr.
§ 17-4 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4)Ved overtredelse av plikter
etter kapittel 7 eller forskrifter fastsatt i medhold av kapittel
7, kan prospektmyndigheten ilegge overtredelsesgebyr.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd, og skal
lyde:
(5) Ved utmåling av overtredelsesgebyr skal det særlig
legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, samt graden
av utvist skyld. Overtredelsesgebyr tilfaller statskassen.
Nåværende femte og sjette ledd blir nytt sjette og syvende
ledd.
Ny § 17-5 skal lyde:
§ 17-5 Midlertidig forbud mot salg av finansielle
instrumenter selgeren ikke eier
Finanstilsynet kan midlertidig forby salg av finansielle
instrumenter selgeren ikke eier, under markedsforhold hvor slike
salg kan ha virkninger som er egnet til å forstyrre den finansielle
stabilitet eller markedets integritet. Vedtak om midlertidig forbud skal
inneholde en tidsfrist, som ikke må overstige seks måneder. Vedtak
kan forlenges ved nytt vedtak for inntil seks måneder av gangen.
Finanstilsynet kan beslutte at midlertidig forbud kan omfatte derivatkontrakter
med virkninger som nevnt i første punktum.
IX
I lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking
og terrorfinansiering mv. skal § 4 første og annet ledd lyde:
Loven gjelder for følgende juridiske
personer:
1. finansinstitusjoner,
2. Norges Bank,
3. e-pengeforetak,
4. foretak som driver valutavirksomhet,
5.betalingsforetak og andre
som har rett til å yte betalingstjenester,
6. verdipapirforetak,
7. forvaltningsselskaper for verdipapirfond,
8. forsikringsselskaper,
9. foretak som driver forsikringsformidling som ikke er
gjenforsikringsmegling,
10. postoperatører ved formidling av verdisendinger,
11. verdipapirregistre, og
12. foretak som driver depotvirksomhet.
Loven gjelder også for følgende juridiske og fysiske personer
i utøvelsen av deres yrke:
1. statsautoriserte og registrerte revisorer,
2. autoriserte regnskapsførere,
3. advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand, når de bistår eller opptrer på vegne
av klienter ved planlegging eller utføring av finansielle transaksjoner
eller transaksjoner som gjelder fast eiendom eller gjenstander med
verdi over 40 000 kroner,
4. eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling,
5. foretak som mot vederlag tilbyr tilsvarende tjenester
som nevnt i nr. 1 til 4,
6. tilbydere av virksomhetstjenester,
7. forhandlere av gjenstander, herunder auksjonsforretninger,
kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner i kontanter på 40 000
norske kroner eller mer eller et tilsvarende beløp i utenlandsk valuta,
og
8.personer med begrenset tillatelse
til å yte betalingstjenester.
X
I følgende bestemmelser skal uttrykket «Kredittilsynet» endres
til «Finanstilsynet» og «Kredittilsynets» endres til «Finanstilsynets»:
1. lov 24. mai 1961
nr. 1 om sparebanker § 17e tredje ledd,
2. lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker § 16a tredje
ledd og § 16c tredje ledd,
3. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og
finansinstitusjoner § 2a-11 tredje ledd, § 3-11a annet og tredje
ledd og § 3-11c tredje ledd,
4. lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer §
5a-1 annet ledd.
5. lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak
og deres virksomhet mv. § 5-10 annet og tredje ledd og § 5-12 tredje
ledd.
XI
1. Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte
bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid.
2. Juridiske personer som før 25. desember 2007 har påbegynt
virksomhet som krever tillatelse som betalingsforetak etter reglene
i finansieringsvirksomhetsloven §§ 4b-1 og 4b-2, kan fortsette denne
virksomhet inntil 30. april 2011.
3. Departementet kan fastsette ytterligere overgangsregler.Se
direktivets artikkel 88 nr. 2 som er foreslått gjennomført i forskriftsutkastet
kapittel 10
Oslo, i finanskomiteen, den 6. mai 2010
Torgeir Micaelsen |
Gerd Janne Kristoffersen |
leder |
ordfører |