Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«Stortinget ber regjeringen fremlegge sak om Riksantikvarens
mandat, fullmakter og rolle.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle
Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai
Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande,
og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser
til representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen,
Henning Skumsvoll, Christian Tybring-Gjedde, Peter N. Myhre, Per
Arne Olsen og Oskar Jarle Grimstad om å vurdere Riksantikvarens
mandat, fullmakter og rolle.
Komiteen viser til brev fra statsråd
Erik Solheim, datert 12. mai 2010, som er vedlagt, og hvor statsråden
viser til Riksantikvarens mandat, fullmakter og rolle. Riksantikvaren
er Miljøverndepartementets fagdirektorat på kulturminnefeltet og
er som alle andre direktorater innenfor den norske statsforvaltningen,
underlagt politisk styring.
Komiteen viser til at Riksantikvaren
er gitt i ansvar å ta vare på nasjonale kulturminneverdier. Gjennom
Lov om kulturminner har Riksantikvaren bl.a. myndighet til å frede
bygninger og anlegg. Disse fredningsvedtakene og andre vedtak etter
kulturminneloven følger forvaltningslovens regler om varsling, begrunnelse
og klageadgang. Alle vedtak kan etter dette klages inn for Miljøverndepartementet,
som er overordnet Riksantikvaren.
Komiteen viser videre til at
Riksantikvaren etter plan- og bygningsloven har rett og plikt til medvirkning
innenfor sitt ansvarsområde. Riksantikvaren har også innsigelsesrett
når det gjelder kommunenes arealplaner. Dersom kommunen og Riksantikvaren
ikke kommer til enighet, må saken bringes inn for departementet som
fatter den endelige avgjørelsen. Dvs. at det er gitt klageadgang
som sikrer at endelig beslutning i plansaker fattes på departementsnivå
i konfliktsaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Riksantikvaren og andre overordnede organer
som har innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven. Disse
medlemmer mener for eksempel Riksantikvaren burde være mye
mer restriktiv i utøvelsen av sine rettigheter gjennom protester
overfor lokaldemokratiet. Sektororganer får lett en skjevhet mot
sine virkeområder uten å vurdere helheten i saken – som de kommunale
politikere alltid må gjøre.
Disse medlemmer er svært opptatt
av at lokaldemokratiet skal styrkes. Når kommunale vedtak fattes,
gjerne enstemmig, så representerer disse vedtak også kommunens innbyggere. Innsigelser
som medfører store endringer i planer og prosjekter, gjør at respekten
for overordnede sektormyndigheter stadig minker, og interessen for
lokalpolitikk blir lidende.
Disse medlemmer viser til Miljøverndepartementets
veileder for innsigelser. I «Innsigelse i plansaker» står det bl.a.
følgende:
«Innsigelsen kan innholdsmessig gå på realiteten i
planen eller på formelle forhold, for eksempel utformingen av en
planbestemmelse, lovligheten av en beskrevet arealbrukskategori,
eller på selve saksbehandlingen, når et spørsmål ikke er ferdig
utredet og avgjørelsen derfor bør utsettes.»
Disse medlemmer har merket seg
at i flere saker etter plan- og bygningsloven har Riksantikvaren
reist innsigelser mot planene. Her nevnes Riksantikvarens inngripen
i byutviklingsplanen for Bjørvika og bygging av rådhus i Tønsberg.
I denne forbindelse vil det også være naturlig å nevne Riksantikvarens
innsigelse på generelt grunnlag til reguleringsplan for Bygdøy natur-
og folkepark, og forholdet til den midlertidige ridehallen. Disse
medlemmer mener at Riksantikvarens innsigelse mot Bygdøy
natur- og folkepark er fattet på et altfor generelt grunnlag, og
burde ved påklaging til Miljøverndepartementet bli endret.
Disse medlemmer vil begrense
den statlige forvaltningens muligheter til å overstyre demokratisk
fattede lokale vedtak. Dette gjelder også Riksantikvaren. Disse
medlemmer mener at det er behov for reformer i den statlige
miljø- og arealforvaltningen med tanke på å skape en bedre balanse
mellom statlige og lokale myndigheter, og der hensynet til enkelpersoner
og lokalsamfunn ivaretas bedre enn i dag.
Disse medlemmer mener at lokal
selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse
for innbyggerne og et levende demokrati. Kommunene skal derfor etter disse medlemmers mening
ha en mer sentral rolle i lokal samfunnsutvikling. Disse
medlemmer vil derfor styrke det lokale selvstyret.
Disse medlemmer mener statens
bruk av innsigelse må begrenses til der det er absolutt nødvendig
av hensyn til overordnete nasjonale hensyn.
Disse medlemmer tar opp forslaget
fremsatt i Dokument 8:115 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
videre påpeke at representantforslaget i Dokument 8:115 S (2009–2010)
er fremmet for å lede oppmerksomheten mot å styrke det lokale selvstyret
av areal- og planarbeid i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til behandlingen av plan- og bygningsloven, jf. Innst. O. nr. 57 (2007–2008),
der Høyre foreslo å begrense statlige myndigheters muligheter til
å fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan
til saker der planforslaget er i strid med bestemmelser i lov, forskrift,
overordnet plan eller nasjonale mål vedtatt av Stortinget.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber regjeringen fremlegge sak om Riksantikvarens
mandat, fullmakter og rolle.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:115 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll,
Christian Tybring-Gjedde, Peter N. Myhre, Per Arne Olsen og Oskar
Jarle Grimstad om å vurdere Riksantikvarens mandat, fullmakter og
rolle – bifalles ikke.
Stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Henning
Skumsvoll, Christian Tybring-Gjedde, Peter N. Myhre, Per Arne Olsen
og Oskar Jarle Grimstad har fremmet forslag om at Stortinget skal
be regjeringen fremlegge sak om Riksantikvarens mandat, fullmakter
og rolle. Forslagsstillerne hevder Riksantikvaren er gitt myndighet
til å overprøve politisk demokratisk fattede vedtak på kommunal-
og fylkesplan uten at det finnes overprøvingsmuligheter.
I begrunnelsen for forslaget vises det til konkrete saker
hvor Riksantikvaren har utøvet rollen som statlig sektormyndighet
for kulturminnevern. Disse er Bjørvika i Oslo og rådhuset i Tønsberg. I
begge dreier det seg bl.a. om bruk av virkemiddelet innsigelse til
reguleringsplaner. Forslagsstillerne kommer med en rekke påstander
om Riksantikvarens rolle som formelt sett er direkte gale. Dette
gjelder bl.a. at Riksantikvaren har vetorett i forhold til politisk
vedtatte arealplaner og at Riksantikvarens vedtak ikke er gjenstand
for klage og overprøving.
Riksantikvaren er gitt i ansvar å ta vare på
nasjonale kulturminneverdier. Dette er et tungt samfunnsansvar som
utøves gjennom forvaltningen av lovverk vedtatt av Stortinget. Gjennom
Lov om kulturminner har Riksantikvaren bl.a. myndighet til å frede
bygninger og anlegg. Disse fredningsvedtakene og andre vedtak etter
kulturminneloven følger forvaltningslovens regler om varsling, begrunnelse
og klageadgang. Alle vedtak kan etter dette klages inn for Miljøverndepartementet
som er overordnet Riksantikvaren.
Tilsvarende har Riksantikvaren etter Plan- og bygningsloven
rett og plikt til medvirkning innenfor sitt ansvarsområde. Riksantikvaren
har også innsigelsesrett i forhold til kommunenes arealplaner. Det
medfører ikke riktighet at Riksantikvaren gjennom dette virkemiddelet
kan overprøve og sette til side kommunale planvedtak. Dersom kommunen
og Riksantikvaren ikke kommer til enighet, må saken bringes inn
for departementet som fatter den endelige avgjørelsen.
Forslagsstillerne viser til forholdene i de
andre nordiske landene og hevder at Riksantikvaren i Norge sammenlignet
med disse er gitt en mye sterkere rolle. De ordningene som beskrives
for Sverige, Danmark og Finland avviker ikke prinsipielt fra det
som gjelder i Norge. Også i disse landene har fagmyndigheten virkemidler
som skal sikre en forsvarlig vurdering og forvaltning av nasjonalt
viktige kulturhistoriske verdier. På samme måte som i Norge er det
etablert ordninger med klageadgang og som sikrer at endelig beslutning
i plansaker fattes på departementsnivå i konfliktsaker.
Riksantikvaren er Miljøverndepartementets fagdirektorat
på kulturminnefeltet og er som alle andre direktorater innefor den
norske statsforvaltningen underlagt politisk styring. Det tilligger
imidlertid direktoratsrollen og foreta selvstendige faglige vurderinger
i sin myndighetsutøvelse og sin rådgivning. Gode og effektive virkemidler
er nødvendige for å ivareta nasjonale verdier og gjennomføre nasjonal
politikk. Det ligger i sakens natur at det da kan oppstå konflikt
med lokale interesser. Den politiske styringen og de demokratiske
spillereglene er sikret gjennom at den enkelte sektormyndighet ikke
har vetorett ved eventuell konflikt, men at avgjørelsen løftes oppover
i forvaltningssystemet.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å hevde
at Riksantikvaren er tillagt myndighet eller roller som avviker
fra det som normalt tilligger et fagdirektorat og jeg kan heller
ikke se at det er grunnlag for å hevde at Riksantikvaren har opptrådt
eller utøvd sin myndighet i strid med de demokratiske spillereglene
som er vedtatt av Stortinget.
Min anbefaling er etter dette at forslaget om
å fremlegge sak om Riksantikvarens mandat, fullmakter og rolle må
avvises.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 3. juni 2010
Erling Sande |
Eirin Kristin Sund |
leder |
ordfører |