Til Stortinget
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår i proposisjonen endringer
i avhendingslova, burettslagslova, bustadoppføringslova, eiendomsmeglingsloven,
finansieringsvirksomhetsloven, skatteloven og tomtefesteloven.
Departementet peker i proposisjonen på at det de siste årene
har vært mye negativt fokus på såkalte lavinnskuddsboliger og borettslag.
Det vises til at lavinnskuddsboliger er en variant av borettslag.
Lavinnskuddsboliger kjennetegnes ved at kjøper ikke trenger mye
egenkapital for å finansiere boligkjøpet. Boligene er i det vesentlige
finansiert gjennom felleslån som borettslaget har tatt opp. Det
er ikke lovfestet hva som er en lavinnskuddsbolig. I praksis omtales lavinnskuddsboliger
gjerne som boliger hvor fellesgjelden utgjør 80 pst. eller mer av
boligens totalpris ved stiftelsen av borettslaget.
En fordel med lavinnskuddsboliger er at det blir lettere for
personer med begrenset egenkapital å komme inn på boligmarkedet.
Det er imidlertid et problem hvis kjøperne ikke forstår konsekvensene
av hva de har kjøpt, og kjøperne heller ikke har økonomi til å betale
sin del av felleskostnadene.
Det finnes ca. 345 000 borettslagsboliger i Norge. Av disse utgjør
de omtalte lavinnskuddsboligene en meget liten andel.
Den 23. april 2008 nedsatte regjeringen et hurtigarbeidende statssekretærutvalg
til å vurdere tiltak for å forebygge problemer med lavinnskuddsboliger. Tiltakene
skulle ikke være avgrenset til lavinnskuddsboliger, dersom tiltakene
kunne hindre liknende problemer i andre boligsammenslutninger.
Statssekretærutvalget foreslo mange tiltak for å forebygge problemer
med lavinnskuddsboliger, deriblant flere forslag til lovendringer.
Departementet vurderte forslagene og utarbeidet et høringsnotat.
Enkelte av forslagene til lovendringer bygde på departementets egne
erfaringer. Notatet ble sendt på høring 6. mars 2009.
Statssekretærutvalget foreslo også at Kommunal- og regionaldepartementet
skulle sette ned et utvalg til å komme med lovforslag om minimumskrav
til frivillige sikringsordninger mot tap av felleskostnader i borettslag.
Et slikt utvalg ble oppnevnt ved kongelig resolusjon den 3. oktober
2008. Dette utvalget leverte sitt lovforslag 1. juli 2009, NOU 2009:17
Sikring mot tap av felleskostnader i borettslag. Utredningen ble
sendt på høring 13. august 2009. Forslagene fulgtes opp i proposisjonens
kapittel 12, jf. denne innstillingens kapittel 11.
Uttalelser fra begge høringene er omtalt og kommentert i proposisjonen.
I proposisjonen omtales også to større kartlegginger som belyser
spesielle utfordringer ved lavinnskuddsborettslag; utarbeidet av
henholdsvis Norske Boligbyggelags Landsforbund og Norsk institutt
for by- og regionforskning (NIBR), begge utarbeidet på oppdrag av
Husbanken.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Ingalill
Olsen og Eirik Sivertsen, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki
Holmås, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bekkevold, minner om at ordninger med boligbyggelag
og borettslag i sin tid ble etablert for å sikre gode og trygge
boliger til folk flest. Boligsamvirket har i etterkrigstiden åpnet
boligmarkedet for mange mennesker, og også i dag er borettslag en
utbredt og velegnet boform. Ca. 14 pst. av norske boliger eies i
dag på denne måten (kilde: SSB). Av disse er et fåtall den type
borettslagsboliger som er blitt omtalt som «lavinnskuddsboliger».
Flertallet er opptatt av å sikre tilliten til
borettslagsmodellen, redusere risikoen i borettslag som oppføres,
og hegne om egenarten til borettslag som en trygg og demokratisk
boform. For å sikre dette foreslås det en regel om at det maksimalt
kan være 75 pst. fellesgjeld når et borettslag stiftes, et nytt
forbud mot «spekulasjonskjøp», og lovfestede minimumskrav til tilbydere
av sikringsordninger. I tillegg stilles det krav til informasjonen
om totalpris og fremtidige økonomiske forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre,
Trond Helleland og Michael Tetzschner, og fra Kristelig Folkeparti bemerker
at den foreliggende proposisjon legger til grunn at problemet med
borettslag med for lave, individuelle innskudd fra andelseierne
i forhold til fellesgjelden som hviler på borettslaget, er et soliditetsproblem
som nødvendiggjør lovmessige inngrep. Inngrepene faller i tre hovedkategorier.
For det første foreslås innført en lovbestemmelse om at det heretter ikke
skal kunne opprettes borettslag med belåningsgrad høyere enn 75
pst. fra eksterne långivere. Den andre hovedgruppen av lov- og forskriftshjemler
har det til felles at de grunnleggende skal bevisstgjøre kjøpere
av borettsleiligheter på hvilke reelle økonomiske forpliktelser
de påtar seg i og med kjøpet, med særlig vekt på å synliggjøre den
reelle prisen på det tidspunkt man treffer beslutning om å kjøpe
og likeledes omfanget av de fremtidige økonomiske forpliktelser
en andelseier påtar seg av borettslagets driftsutgifter og kapitalkostnader.
Den tredje hovedkategori av lovtiltak er knyttet til risikobildet
dersom andre andelseieres misligholder sine forpliktelser til å betale
felleskostnader, og ordninger som kan avlaste eller redusere slik
risiko.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre minner om at borettsformen og boligkooperasjonen
generelt har gitt betydelige bidrag til norsk boligreising i etterkrigstiden, der
forholdsvis lave innskudd var og for mange fortsatt er eneste realistiske
inngangsbillett til egen bolig, utenom det rene leiemarkedet. Disse
medlemmer påpeker at proposisjonen legger opp til at det
er lovgiverne en gang for alle som bestemmer finansieringsgraden,
og ikke långivere og låntagere i en konkret situasjon, som er de
nærmeste til å bedømme hvilken risiko de ønsker å påta seg.
Disse medlemmer vil derimot hovedsakelig støtte
de forslag som går ut på å gi den enkelte andelshaver god oversikt
og informasjon som setter vedkommende i stand til å treffe rasjonelle
beslutninger, og forslag som gir avtalepartene mulighet til å avlaste
seg for risiko for medeiernes betalingsmislighold.
Disse medlemmer viser til at omfanget av konkurs
i borettslag har vært meget beskjedent, med 10 tilfeller på 10 år.
I konkurstilfeller bortfaller plikten til å betale felleskostnader,
og leieforholdet går enten over til å bli et ordinært, ikke tidsbegrenset leieforhold,
eller leilighetene kan seksjoneres. Andelshavernes stilling er bedre
i en konkurs enn tilsvarende for selveiere som må fraflytte leiligheten.
I en konkurs er det først og fremst innskuddene som tapes, fordi
de har dårligere prioritet enn felleslånet fra ekstern långiver.
Dersom innskuddene er forholdsvis beskjedne, vil tapene for andelshaverne
også være det i en konkurssituasjon.
Dersom man ikke lenger tillater lavinnskuddsleiligheter, vil
det øke soliditeten i borettslaget. Men denne soliditeten kommer
først og fremst långiverne, ikke andelshaverne, til gode. Disse
medlemmer mener også at proposisjonen legger ensidig vekt
på lav belåningsgrad, mens det er den nominelle størrelsen på gjelden
og rentebetingelsene og om hvorvidt også innskuddet må lånes, som
avgjør betjeningsevnen til andelseierne.
Disse medlemmer ser videre lovforslaget som svært
omfattende og detaljert i forhold til det underleggende problem
man skal løse. Slik «ideell» lovgivning gir i sum et uoversiktlig
lovverk hvor det blir stadig vanskeligere for enkeltmenneskene å
holde oversikt over rettigheter og plikter, men gjør dem mer avhengige
av juridisk eller annen profesjonell bistand for å unngå å bli lovbrytere.
Rettspolitisk er det på tide med en debatt om ikke mer lovregulering
i visse tilfeller gir større ulemper enn fordeler. En slik rettspolitisk
forståelse kan man ikke vente å finne i det enkelte sektordepartement,
som er de sterke pådrivere for særlovgivning. Ikke desto mindre
bør Stortinget som lovgiver være opptatt av en rettspolitisk helhet.
Borettslag er en eieform for boliger. Borettslaget eier boligene
som andelseierne disponerer. Hovedformålet til borettslaget er å
skaffe andelseierne bruksrett til egen bolig (borett) i borettslagets
eiendom, jf. burettslagslova § 1-1 første ledd annet punktum.
Boligbyggelag har som hovedformål å skaffe boliger til andelseierne
gjennom borettslag eller på annen måte, samt forvalte boliger for
andelseierne, jf. bustadbyggjelagslova § 1-1 første ledd.
Burettslagslova skiller mellom tilknyttede borettslag hvor andelseierne
skal være medlem av et bestemt boligbyggelag, og frittstående borettslag
hvor det ikke er noe slikt tilknytningskrav.
Når borettslag etableres, har det i prinsippet tre mulige finansieringskilder:
andelskapitalen, innskudd fra andelseierne og/eller annen lånekapital.
Borettslag har ulike utgifter: driftskostnader, samt renter og
avdrag på borettslagets fellesgjeld.
Borettslag er et selskap med begrenset ansvar, jf. burettslagslova
§ 1-2. En konsekvens av dette er at andelseierne kan si opp boretten
med en frist på seks måneder og etter denne perioden ikke lenger
være forpliktet til å betale felleskostnader, jf. burettslagslova
§ 5-21 første ledd. Andelseier svarer for felleskostnader som ikke
er betalt fram til utløpet av oppsigelsestiden, med mindre ny andelseier
tar over ansvaret, jf. burettslagslova § 5-21 første ledd.
Burettslagslova gir borettslaget mulighet til å gi pålegg om
tvangssalg i visse tilfeller. De viktigste grunnene for å iverksette
tvangssalg er mislighold av plikten til å betale felleskostnader,
jf. burettslagslova § 5-19. Andelseieren kan også ha sagt opp boretten uten
å ha overført andelen til andre, jf. burettslagslova § 5-21. Tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 11 regulerer tvangssalg av borettslagsandeler.
I utgangspunktet kan ethvert rettssubjekt, personlig eller upersonlig,
gå konkurs. Borettslag står ikke i noen særstilling, se forutsetningen
i burettslagslova § 5-25.
For andelseierne har konkursen i første omgang den virkning at
bruksretten til egen bolig i borettslagets eiendom (boretten) går
over til å bli en tidsubestemt leierett etter husleielovens regler,
jf. burettslagslova § 5-25 første ledd første punktum. Andelseierne
kan dermed bli boende i boligene som leiere hvis borettslaget går
konkurs. Sammenlignet med eiere av eierseksjoner og andre eierboliger
som normalt må fraflytte boligen ved konkurs, er andelseierne bedre
vernet.
Eventuelle innskudd fra andelseierne etter burettslagslova § 2-10
vil som regel gå tapt ved konkurs. Innskuddene har prioritet bak
borettslagets felleslån.
Dersom konkursboet eller andre overtar eiendommen etter konkursåpningen,
kan det tidligere borettslaget drives videre som en utleiegård eller
seksjoneres. Ved en seksjonering har de tidligere andelseierne som
fremdeles leier bolig, og eventuelle nye leiere, rett til å kjøpe
seksjonen de bebor til 80 pst. av seksjonens salgsverdi, jf. eierseksjonsloven §§ 14
til 17. En tidligere andelseier som ikke kjøper boligen ved seksjoneringen,
beholder sine rettigheter etter leieavtalen, jf. eierseksjonsloven
§ 18.
Konkurser i borettslag har knapt forekommet de siste ti årene.
I forbindelse med de økonomiske problemene i samfunnet i perioden
2008–2009 har imidlertid antallet konkurser økt til henholdsvis
1 i 2008 og til 4 pr. 15. desember 2009.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
peker på at borettslag som ikke er etablert for beboernes beste,
men for at stifterne skal kunne berike seg på dem som kjøper bolig,
har bidratt til å sette borettsformen i vanry. Borettslagsboligen
har alltid vært ment for den som eier den. I et opphetet boligmarked
har det forekommet at små og store spekulanter har kjøpt flere andeler
i borettslag under oppføring. Dette har skapt et unødig press i
markedet. I noen tilfeller har slike spekulanter også hatt problemer
med å gjøre opp for seg, noe som har skapt problemer for de øvrige
beboerne i borettslaget.
Flertallet konstaterer at det ikke er noe utbredt
fenomen at borettslag går konkurs. Det er imidlertid noen fellestrekk
ved de konkurser som har forekommet: Det dreier seg om private utbyggere
uten tilknytning til boligbyggelag, boligene er solgt med en høy
andel fellesgjeld, og konkursen skyldes manglende betaling fra
andelseierne. Det kan se ut som beboere i de aktuelle borettslagene
har fått mangelfull informasjon og/eller overvurdert egen betalingsevne.
Flertallet ser det som en klar fordel ved borettslagsmodellen
at andelseierne har mulighet til samlet å kunne oppta lån, for eksempel
ved rehabilitering. Låneopptak ved utbytting og etablering av borettslag
skjer uten at beboerne har innflytelse, men legger premissene for
de kostnader den enkelte andelseier må bære. Høy belåningsgrad (80–90
pst.), i kombinasjon med noen års avdragsfrihet og svingninger i
rentenivået, kan utgjøre «gjeldsfeller» som den enkelte boligkjøper
vil ha vanskelig for å forholde seg til uten informasjon om totalpris
og andel fellesgjeld.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at omfanget av konkurs i borettslag har
vært meget beskjedent, med 10 tilfeller på 10 år. I konkurstilfeller
bortfaller plikten til å betale felleskostnader, og leieforholdet går
enten over til å bli et ordinært, ikke tidsbegrenset leieforhold
eller leilighetene kan seksjoneres med en rabatt på 20 prosent.
Andelshavernes stilling er bedre i en konkurs enn tilsvarende for
selveiere som må fraflytte leiligheten. I en konkurs er det først
og fremst innskuddene som tapes, fordi de har dårligere prioritet
enn felleslånet fra ekstern långiver. Dersom innskuddene er forholdsvis
beskjedne, vil tapene for andelshaverne også være beskjedne i en
konkurssituasjon.
Disse medlemmer viser til at dersom man ikke lenger
tillater lavinnskuddsleiligheter, vil det øke soliditeten i borettslaget.
Men denne soliditeten kommer først og fremst långiverne, ikke andelshaverne,
til gode. Disse medlemmer mener også at proposisjonen
legger ensidig vekt på lav belåningsgrad, mens det er den nominelle
størrelsen på gjelden og rentebetingelsene og om hvorvidt også innskuddet
må lånes, som avgjør betjeningsevnen til andelseierne.
I proposisjonen er det gitt en oversikt over gjeldende rett hva
angår informasjons- og opplysningsplikt om totalpris og forventet
kostnadsutvikling ved salg av nye og brukte borettslagsboliger.
Departementet mener det er viktig at kjøperne av borettslagsbolig
sikres opplysninger om totalprisen på boligen. Med totalprisen for
borettslagsbolig menes her den pris kjøper må betale til selger
tillagt denne andelens del av fellesgjelden. Departementet mener
at det er flere fordeler med at kjøper av boliger skal få oppgitt
summen av kontantvederlaget og tillagt eventuell andel fellesgjeld.
Et slikt krav kan sikre at kjøpere er klar over den totale kjøpesummen
for boligen. Kravet kan videre gjøre det lettere for kjøpere å sammenligne
priser for boliger som legges ut for salg.
Ved kjøp av borettslagsbolig vil kjøper i tillegg til totalprisen
måtte betale kostnader for å gjennomføre kjøpet. Dette kan for eksempel
være tinglysingsgebyr.
Markedsføringsloven er bindende for enhver næringsdrivende også
ved salg av bolig. Det er utarbeidet en bransjenorm for markedsføring
av bolig. Det er grunn til å regne med at totalprisen og omkostningene
må opplyses for at markedsføringen ikke skal være villedende eller
utilstrekkelig. Departementet foreslår likevel å lovregulere nye
krav om prisopplysninger i eiendomsmeglingsloven, avhendingslova og
bustadoppføringslova.
Når boligen selges gjennom megler, har megler opplysningsplikt
overfor kjøper i henhold til eiendomsmeglingsloven § 6-7 annet ledd.
Bestemmelsen gjelder ikke bare borettslagsandeler, men alle transaksjoner
som faller inn under eiendomsmeglingslovens anvendelsesområde, jf.
eiendomsmeglingsloven § 1-2.
Departementet mener eiendomsmeglingsloven § 6-7 annet ledd nr.
12 og 13 bør endres slik at det gjøres klart at eventuell andel
av fellesgjeld skal inngå i de opplysninger megler plikter å gi
kjøper i salgsoppgaven. Endringen innebærer at megler plikter å
gi en oversikt over de enkelte kostnadselementene, samt summen av
disse.
Alle høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, har vært
positive.
Etter bustadoppføringslova § 1a annet ledd skal avtaler om rett
til bolig under oppføring som er eller skal knyttes til borettslag,
opplyse om «andelssum, innskot og fellesgjeld i burettslaget». Departementet foreslår
å gjøre en tilføyelse om at slike avtaler også skal opplyse om totalpris,
det vil si summen av disse beløpene. Det foreslås også en presisering
slik at det fremgår klart at det er den enkeltes andel av fellesgjelden
som skal opplyses.
I høringen har flere høringsinstanser tatt til orde for at det
også bør innføres en bestemmelse om totalprisopplysninger i avhendingslova.
Departementet er etter nærmere vurderinger kommet til at gode grunner
kan tale for en slik løsning, og foreslår derfor at det innføres
en bestemmelse i avhendingslova etter mønster fra bustadoppføringslova
§ 1a.
Departementet går inn for å begrense regelen til salg fra næringsdrivende
til forbrukere.
Hvorvidt privates adgang til annonsering av boligsalg på Internett
vil skape særlige reguleringsbehov, vil måtte vurderes i lys av
erfaringer med denne nye ordningen.
I tillegg til å sikre kjøperne av boliger opplysninger om felleskostnadene,
mener departementet det også er viktig å sikre kjøper opplysninger
om forventet kostnadsutvikling for boligene. I borettslagsboliger
med høy fellesgjeld vil borettslagets lånevilkår kunne spille en
stor rolle for størrelsen på den enkelte andelseiers månedlige felleskostnader.
Eiendomsmeglere har etter gjeldende rett plikt til å opplyse
om «Lånevilkårene for nedbetaling av fellesgjeld og beregning av
månedlige felleskostnader, samt andre faste kostnader som knytter
seg til dette», jf. eiendomsmeglingsloven § 6-7 tredje ledd nr.
1, samt «separat beregning av månedlige felleskostnader etter en
eventuell avdragsfri periode», jf. eiendomsmeglingsloven § 6-7 tredje
ledd nr. 2. Dette skal sikre kjøperne opplysninger om forventet
kostnadsutvikling på boligen.
Pliktene til å gi opplysninger i salgsoppgave med videre etter
eiendomsmeglingsloven gjelder kun for salg av bolig i tilfeller
der salget foregår gjennom eiendomsmegler eller advokat som har
stilt særskilt sikkerhet.
Den næringsdrivende bør gi særlig god informasjon om konsekvensene
av eventuelle renteendringer, lengden på eventuell avdragsfri periode,
samt de økonomiske konsekvensene ved utløp av en eventuell avdragsfri
periode ved markedsføring av boliger som har særlig lavt innskudd
og høy andel fellesgjeld og/eller er rettet spesielt mot unge boligkjøpere,
jf. bransjenormens punkt 3.2.3.
Departementet mener det er viktig at også kjøpere av borettslagsboliger
sikres denne type opplysninger ved salg gjennom næringsdrivende
som ikke omfattes av eiendomsmeglingsloven. Departementet foreslår
derfor å endre burettslagslova for å sikre kjøper disse opplysningene.
Forslaget har fått bred støtte av høringsinstansene.
Departementet foreslår at det ikke innføres en særskilt opplysningsplikt
om vilkårene for fellesgjelden ved salg mellom privatpersoner.
Komiteen mener de foreslåtte endringene
vil bidra til å gi kjøpere av andeler et informert grunnlag for
å treffe forsvarlige beslutninger, og støtter det materielle innholdet
i bestemmelsene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
er kjent med at boligsalg mellom privatpersoner forventes å øke
de nærmeste årene, blant annet fordi forskrift av 9. september 2009
nr. 1169 om tilgang til boligannonsering på Internett gir privatpersoner
rett til å avertere salg av bolig på Internett fra 1. januar 2010.
Det er i dag ikke noe utbredt fenomen at private selger sin borettslagsbolig
på egen hånd. Slike salg forekommer sannsynligvis oftest innen familien
eller til venner og bekjente. Flertallet ber regjeringen
følge utviklingen i omfanget av salg av borettslagsboliger mellom
privatpersoner og eventuelt foreslå regelendringer som sikrer boligkjøpere den
samme informasjonen ved slike salg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter regjeringens vurdering
om at reglene bør rette seg mot profesjonelle aktører ved forbrukersalg,
og ikke ved overdragelse mellom forbrukere, typisk nærstående eller
familie.
Departementet mener det er viktig å sikre kjøpere informasjon
om hva felleskostnadene vil utgjøre etter utløpet av den avdragsfrie
perioden. Dette er viktig informasjon fordi felleskostnadene kan
øke i betydelig omfang når borettslaget må betale avdrag. Eiendomsmeglere
er pålagt å gi opplysninger om dette, jf. eiendomsmeglingsloven
§ 6-7 tredje ledd nr. 2. Det foreslås også en opplysningsplikt for
boligbyggelaget eller en annen yrkesutøver i burettslagslova.
I praksis har det vist seg å være et problem at eiendomsmeglerne
ikke får kjennskap til hva felleskostnadene vil utgjøre etter den
avdragsfrie perioden. For å bedre informasjonen vil departementet
endre forskrift 30. juni 2005 nr. 745 om årsregnskap og årsberetning
for borettslag § 5 annet ledd nr. 9. Det vil være en egen prosess
for denne forskriftsendringen.
Departementet foreslår en endring i eiendomsmeglingsloven § 6-7
tredje ledd nr. 1 slik at det framkommer klart at megler har plikt
til å opplyse om størrelsen på felleskostnadene. Dette innebærer
ikke en endring av dagens rettstilstand, men er en presisering.
Megler skal altså ikke opplyse om hvilke utregninger som ligger
til grunn for felleskostnadene.
Komiteen slutter seg til de forannevnte
forslag om presiserte plikter for eiendomsmeglere til å fremskaffe
relevante opplysninger. Megler skal etter eiendomsmeglingsloven
§ 6-7 innhente, kontrollere og videreformidle opplysninger om eiendommen
videre til kjøperen. Slik det er i dag, får eiendomsmeglere i mange
tilfeller ikke opplysninger fra forretningsfører, som megler plikter
å opplyse om.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
registrerer at regjeringen vil endre forskrift 30. juni 2005 nr.
745 om årsregnskap og årsberetning for borettslag § 5 annet ledd
nr. 9, og er tilfredse med at høringsinstansenes innspill vil bli
vurdert i denne sammenheng. Blant annet har NBBL et interessant forslag
om at borettslagene må utarbeide en oppstilling over hva avdragene
vil utgjøre i kroner etter den avdragsfrie perioden, og hvor mye
avdragene vil medføre i økte felleskostnader for den enkelte andelseier,
gitt at nedbetalingsplanen fastholdes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Burettslagslova § 4-6 nytt annet ledd skal lyde:
Vederlag kan ikkje krevjast utan at forretningsførar/andelslaget
har gitt eigar eller meklar alle opplysningar som har betydning
for handelen og gjennomføringa av denne.»
Departementet mener det spesielt er to hensyn som tilsier at
det settes en maksimalgrense for fellesgjelden: hensynet til kjøper
selv og til de øvrige andelseierne i borettslaget.
Departementet mener en maksimalgrense for fellesgjelden vil legge
til rette for at kjøpere av borettslagsboliger blir kredittvurdert.
Departementet mener også at en maksimalgrense for fellesgjelden
vil minke risikoen for at andelseiere må betale naboers felleskostnader.
Dette fordi en slik maksimalgrense kan hindre at personer som ikke
har økonomisk evne til å klare låneforpliktelser knyttet til boligkjøpet,
kommer seg inn på boligmarkedet.
Etter å ha vurdert ulike hensyn foreslår departementet at det
kan være inntil 75 pst. fellesgjeld for andelene i bygge- og finansieringsplanen.
Høringsinstansene har ulikt syn på denne grensen.
Departementet har vurdert om det likevel er grunn til å akseptere
en høyere andel fellesgjeld dersom borettslaget har en sikringsordning
mot tap av felleskostnader.
De største eksisterende sikringsordninger mot tap av felleskostnader
har som hovedregel en maksimalgrense for fellesgjelden på 70 pst.
Departementet konkluderer med at det ikke bør være ulik maksimalgrense
for borettslag som er tilknyttet en sikringsordning. Departementet
legger spesielt vekt på at et borettslag kan si opp eller selv bli
sagt opp fra en sikringsordning, og behovet for å ha enkle regler.
Departementet foreslår også at låneopptak skal være ugyldig dersom
lånet oversteg maksimalgrensen, jf. borettslagslova § 2-14. Dette
innebærer at finansinstitusjonen lider tap dersom maksimalgrensen overstiges.
Det vil i så fall bare være den overstigende del av lånet som er
ugyldig.
Det kan være behov for å gjøre endringer i bygge- og finansieringsplanen
etter stiftelsen av borettslaget. Departementet foreslår derfor
en tilføyelse i bestemmelsen slik at maksimalgrensen også gjelder ved
endringer i bygge- og finansieringsplanen, jf. burettslagslova § 2-6
fjerde ledd (nytt femte ledd). Ved vurderingen om maksimalgrensen
for låneopptaket er oversteget, vurderes dette ut fra kostnadsoverslaget
i bygge- og finansieringsplanen. Dette innebærer at om utbygger
faktisk ikke får solgt andelene til den pris som er lagt til grunn
i bygge- og finansieringsplanen, vil låneopptaket likevel ikke være
ugyldig.
Departementet mener at det på nåværende tidspunkt ikke er nødvendig
med en regulering av maksimalgrensen etter at borettslaget er stiftet.
Departementet vil innskyte at dersom bygge- og finansieringsplanen
endres av styret etter burettslagslova § 2-6 fjerde ledd (nytt femte
ledd), gjelder maksimalgrensen for det nye kostnadsoverslaget i
planen. Departementet antar at dette kan være praktisk dersom borettslaget
blir stiftet i en tidlig fase, og det viser seg behov for en omprosjektering
som har betydning for kostnadsoverslaget, jf. burettslagslova § 2-6.
I rapportene fra NBBL og NIBR samt i media er det vist til eksempler
med ulik prosentvis fordeling av fellesgjeld for boligene i ett
og samme borettslag.
Dette gir andelseierne en ulik risiko i borettslaget. En ulik
fordeling kan også føre til at en person som kjøper en bolig med
lav andel fellesgjeld, tror borettslaget ikke har boliger med en
høy andel fellesgjeld.
Departementet foreslår at det ikke skal være krav til at den
absolutte størrelsen på fellesgjelden er lik for alle andelene i
borettslaget, men at det skal være lik prosentvis fordeling av fellesgjeld
på den enkelte andel.
Departementet vil presisere at en regel om lik prosentvis fordeling
likevel ikke kan forhindre at prisene i et borettslag utvikler seg
ulikt for boligene. Slik utvikling kan føre til en ulik prosentvis
fordeling av fellesgjelden. Dette kan også vise seg å være tilfellet
i en tidlig salgsfase dersom boligene ikke blir solgt til totalsummen
som er lagt til grunn i bygge- og finansieringsplanen.
Departementet viser til at det tilbys ordninger for individuell
nedbetaling av fellesgjeld, også kalt IN-ordning. Ordningen innebærer
at den enkelte andelseier kan velge helt eller delvis å nedbetale
sin andel av borettslagets fellesgjeld. En IN-ordning vil føre til
at det oppstår ulik prosentvis fordeling av fellesgjelden, på de
enkelte andelene i borettslaget. Departementet har derfor vurdert
om det fortsatt skal tillates etablert nye IN-ordninger, og har
konkludert med å fortsatt tillate IN-ordninger. Om andelseier kan
inngå i en IN-ordning, avhenger av om tilbyder og borettslaget enes
om dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
slutter seg til regjeringens vurdering når det gjelder behovet for
en maksimalgrense for fellesgjelden. Det er særlig to hensyn som
tilsier at det settes en maksimalgrense: hensynet til kjøper selv
og til de øvrige andelseierne i borettslaget. Hovedformålet med
bestemmelsen er å hindre at boligkjøpere kommer i en situasjon der
de er ute av stand til å betjene sin boliggjeld på vanlig måte.
Bestemmelsen legger til rette for at kjøpere av borettslagsleiligheter
blir kredittvurdert. I tillegg vil en maksimalgrense redusere risikoen
for at andelseiere må betale naboers felleskostnader. Hensynet til
rettsteknisk enkle regler tilsier også en fast grense på 75 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine innledende bemerkninger, og deler
ikke regjeringens syn på at belåningsgrense overfor ekstern lånyter
har noen særlig positiv virkning. Den primære risiko ligger i usolgte
andeler, i valg av låntype og hvordan lånebetingelsene kan endre
seg.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil på
denne bakgrunn stemme imot lovforslaget § 2-14.
Komiteen slutter seg til regjeringens
vurdering av at begrensningen i belåningsgrad ikke skal gjøres gjeldende
for senere lånopptak i borettslaget. Likeledes slutter komiteen seg
til departementets vurdering om ikke å endre den enkelte andelshavers mulighet
til individuell nedbetaling (IN). Bolig er den viktigste spareform
i Norge, og det bør den kunne være også for dem som bor i borettslag.
De fleste som kjøper bolig, finansierer eiendomskjøpet ved bruk
av oppsparte midler og lån. Kjøper kontakter gjerne en finansinstitusjon
for opptak av lån.
Etter at gjeldende burettslagslov trådte i kraft, har andre enn
boligbyggelag fått adgang til å stifte borettslag, jf. burettslagslova
§ 2-12. Det finnes flere nyere eksempler på at stiftere av borettslag
selv har gitt lån til kjøpere av borettslagsboliger som ikke har fått
lån i en finansinstitusjon. Denne type lån omtales heretter som
selgerfinansiering. Departementet er ikke kjent med omfanget av
denne type lånevirksomhet.
Det kreves i utgangspunktet konsesjon for å yte kreditt til finansiering
av annet enn egen virksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven
§ 1-2.
Departementet foreslår at unntaket i finansieringsvirksomhetsloven
fra konsesjonsplikt for kreditt som skulle ytes i enkeltstående
tilfeller, ikke skal omfatte kreditt eller annen finansiering fra
selger som ikke er forbruker i forbindelse med salg av borettslagsandel.
Departementet foreslår også en presisering i finansieringsvirksomhetsloven
§ 1-2 første ledd nr. 3 slik at det framkommer klart at unntaket ikke
gjelder for kreditt ved salg av borettslagsboliger fra selger som
ikke er forbruker.
Flere høringsinstanser mener det bør vurderes om forslaget til
nytt annet ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 bør gjelde
boligsammenslutninger generelt, og ikke bare for borettslagsandeler.
En eventuell utvidelse av forbudet mot selgerfinansiering til å
omfatte boligsammenslutninger generelt, bør etter Finansdepartementets
oppfatning sendes på alminnelig høring. Departementet vil i denne
omgang foreslå å begrense reguleringen til å omfatte det som har
vært på høring. Finansdepartementet vil imidlertid følge utviklingen.
Hvis det viser seg at reglene omgås, og selgerfinansiering skulle
bli et problem for andre boligsammenslutninger enn borettslag, vil
Finansdepartementet vurdere å utvide forbudet mot selgerfinansiering
i finansieringsvirksomhetsloven § 1-2.
Komiteen slutter seg til regjeringens
vurdering av at de som yrkesmessig yter selgerkreditt ved salg av
borettslagsleiligheter, skal omfattes av finansieringsvirksomhetsloven.
Dog slik at en slik regel ikke skulle gjelde andre boligsammenslutninger.
Departementet viser til at det ved stifting av borettslag skal
lages en bygge- og finansieringsplan. Planen skal blant annet inneholde
et budsjett og en nøkkel som viser hvordan kostnadene skal fordeles mellom
andelseierne. Burettslagslova har ikke klare regler knyttet til
hvilke kostnader som skal inngå som del av felleskostnadene i et
borettslag. Det er heller ikke klare regler for hvor lang driftsperiode
et slikt budsjett skal gjelde. Departementet viser til at dette har
ført til ulik praksis når det gjelder hvilke utgifter som er tatt
med ved beregning av felleskostnadene i borettslag og hvor lang
driftsperiode som er lagt til grunn for budsjettene.
Departementet mener en del kostnader skal inngå i budsjettet
som ligger til grunn for felleskostnadene. Dette vil sikre at disse
kostnadene inngår i felleskostnadene. Departementet mener en slik
detaljert spesifisering er best egnet til å reguleres i en forskrift.
Det foreslås derfor at det vedtas en forskriftshjemmel slik at departementet
kan regulere hvilke kostnader som skal inngå i et slikt budsjett.
Det er bred enighet blant høringsinstansene om å ha en slik bestemmelse.
Forbrukerrådet mener det neppe er rettslig grunnlag for å kreve
et driftsbudsjett for mer enn første driftsår, og foreslår derfor
en endring i burettslagslova § 2-6. Departementet vil vurdere dette
i forbindelse med forskriftsarbeidet. Det åpnes derfor for en slik mulighet
i forskriftshjemmelen. Hvilke virkninger eventuelle manglende opplysninger
om felleskostnader skal få, må vurderes etter generelle regler om
mulige sanksjoner.
Komiteen slutter seg til regjeringens
vurdering av behovet for forskriftsregulering av hva som skal inngå
i felleskostnadene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti sier seg enig med Forbrukerrådet
som påpeker at det er vanskelig å kreve formelle budsjetter utover
førstkommende driftsår.
Burettslagslova slår fast at borettslag skal ha en forretningsfører
om ikke annet er bestemt i vedtektene, jf. burettslagslova § 8-10
første ledd. Innholdet i forretningsføreravtalen er ikke nærmere
regulert.
Departementet har ikke foreslått lovregler som regulerer oppgavene
til forretningsførerne. Departementet vil vurdere en regulering
av disse oppgavene dersom dette viser seg nødvendig.
En viktig oppgave for forretningsføreren vil vanligvis være å
påse at andelseierne betaler felleskostnadene til riktig tid, og
sørge for inndrivelse dersom felleskostnader ikke blir betalt i
tide. En forretningsfører kan gi andelseierne trygghet for at forvaltningen
av borettslaget er tilfredsstillende. Andelseiere i nystiftede borettslag
vil dermed vanligvis ønske å engasjere en forretningsfører. Det
er også en fordel at det foreligger en forretningsfører så tidlig
som mulig etter at borettslaget er i drift.
Departementet mener det er uheldig at det er full frihet til
å vedtektsfeste at et borettslag ikke skal ha forretningsfører.
Departementet anser det som spesielt uheldig at utbyggere ut fra
egne ønsker om størst mulig fortjeneste ved salg av boligene, kan
stifte borettslag uten at det inngås avtale om forretningsførsel.
Departementet har derfor vurdert om det skal være en plikt til
å ha forretningsfører i alle borettslag. I høringsutkastet foreslo
departementet at alle borettslag med mer enn 9 andeler måtte ha
forretningsfører. De fleste høringsinstansene er enige i at borettslag
bør ha forretningsfører, men høringsinstansene har ulikt syn på
hvilke borettslag som bør ha plikt til å ha forretningsfører.
Departementet har kommet til at alle borettslag, uavhengig av
størrelse på borettslag og fellesgjeld, i utgangspunktet skal ha
en forretningsfører og at stifteren av borettslaget ikke bør ha
mulighet til å fravike dette kravet gjennom en vedtektsbestemmelse.
Etter at andelene er overtatt av beboerne, vil det etter departementets
vurdering ikke være samme behov for å opprettholde en plikt til
at alle borettslag må ha en forretningsfører. Det foreslås derfor
at beboerne etter overtagelse kan beslutte å endre vedtektene slik
at borettslaget ikke lenger skal ha forretningsfører. I den forbindelse
bør andelseierne legge vekt på størrelsen på fellesgjelden, antall
andeler, kompetansen blant andelseierne med videre.
Departementet mener kravet til kvalifisert flertall for å endre
vedtektene til et borettslag ivaretar hensynet til at det ikke skal
være enkelt å fjerne en plikt til å ha forretningsfører, jf. burettslagslova
§ 7-11 tredje ledd. Departementet vil også foreslå at borettslag først
kan vedtektsfeste at laget ikke skal ha forretningsfører når to
tredjedeler av beboerne har overtatt sine andeler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
slutter seg til regjeringens vurdering om at alle borettslag, uavhengig
av størrelse, i utgangspunktet skal ha en forretningsfører. Etter flertallets syn
bør stiftere av borettslag ikke ha mulighet til å fravike dette
kravet. Samtidig er det viktig at beboerne etter overtagelse har
mulighet til å bestemme at borettslaget ikke skal ha forretningsfører
gjennom å endre vedtektene med kvalifisert flertall.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at lovens normalordning er at borettslaget
har forretningsfører, men at det kan avvikes med hjemmel i vedtektene.
Prinsipielt burde det være opp til det enkelte borettslag å bestemme
om det ønsker å ha en forretningsfører, og da gjennom ordinære flertallsvedtak.
Departementet har erfart at enkelte selskaper og personer har
avtalt å kjøpe mange boliger som er knyttet
til eller skal knyttes til andeler i borettslag. Slike avtaler inngås
gjerne før borettslaget er stiftet og er ofte blitt omtalt som spekulasjonskjøp.
Utgangspunktet etter burettslagslova er at andelseiere i borettslag
bare kan eie én andel, og bare fysiske personer kan være andelseiere,
jf. burettslagslova § 4-1. Noen juridiske personer har likevel en lovbestemt
rett til å kjøpe andeler, og det kan også vedtektsfestes at enkelte
bestemte juridiske personer kan kjøpe andeler, jf. burettslagslova
§§ 4-2 og 4-3. Begrensningene gjelder å eie andeler i borettslag. Dersom
selskaper eller privatpersoner avtaler å kjøpe boliger og videreselge
disse før andelene overdras fra utbygger, er det tvilsomt om dette
rammes av disse bestemmelsene i burettslagslova. Dette gjelder ikke minst
dersom avtale er inngått forut for stiftelsen av borettslaget.
Departementet legger til grunn at det er uklarheter knyttet til
hvilke begrensninger som gjelder for spekulasjonsavtaler.
Departementet viser til at långivere som regel stiller krav om
at det inngås et visst antall avtaler om rett til å bli andelseier
i borettslag før det gis endelig lånetilsagn. Dette skaper ingen
problemer så lenge kjøperne senere har rett til å bli andelseiere.
Rett til å inngå spekulasjonsavtaler kan bidra til raskere igangsetting
av prosjekter, og dermed bidra positivt til bygging av flere boliger.
Departementet mener det likevel er uheldig at utbygger eller andre
kan inngå spekulasjonsavtaler med parter som ikke lovlig vil kunne
eie andeler i borettslag, jf. burettslagslova §§ 4-1 flg.
For å ivareta brukereieprinsippet, for å redusere faren for betalingsmislighold
og for å forebygge at borettslag må begjære tvangssalg av borettslagsboliger,
foreslår departementet å forby muligheten for spekulasjonsavtaler.
Departementet har kommet til at brudd på denne forbudsbestemmelsen
skal føre til at selger eller kjøper kan bli erstatningsansvarlige
for tap som borettslaget eller øvrige andelseierne måtte lide ved
brudd på forbudet. Departementet antar at et erstatningsansvar
vil føre til at partene vil være varsomme med å overtre en slik
bestemmelse. En slik regel kan også bidra til at borettslaget ikke
lider økonomisk tap ved brudd på bestemmelsen. Departementet har
grunn til å tro at eiendomsmeglerne også vil være forsiktige med
å medvirke til overtredelse av en klar forbudsbestemmelse. Som Finanstilsynet
påpeker, vil et klart forbud lette håndhevingen av regelverket ovenfor eiendomsmeglingsforetak.
Borettslaget vil fortsatt kunne kreve andelen tvangssolgt etter
burettslagslova § 4-8.
Komiteen slutter seg til prinsippet
om at de som erverver en andel, må ha evne til å oppfylle kravene
til å senere kunne bosette seg i leiligheten.
I tilknytning til en del lavinnskuddsprosjekter har det blitt
etablert festeforhold for boliger på grunn som allerede er bygd
ut. Etter gjeldende rett er det ikke forbud mot å etablere slike
festeforhold.
Det forekommer at investorer kjøper opp eldre bygårder som blir
bygningsmessig rehabilitert og deretter lagt ut for salg som borettslag
eller boligsameie. Samtidig blir tomten lagt over i et eget selskap som
fester bort tomten til borettslaget eller boligsameiet. Bruk av
festekontrakter – hvor det typisk fastsettes redusert festeavgift
de første årene – sammen med avdragsfrihet på lån, kan bidra til
at boligene framstår som rimeligere enn de egentlig er. Det kan
se ut som at festeinstituttet i slike tilfeller brukes som et virkemiddel
for å øke fortjenesten ved boligprosjekter.
En slik splitting av eiendomsretten gir bygningseieren en mer
usikker rettsstilling enn om vedkommende eier både bygning og grunn.
Etablering av et festeforhold innebærer at det kan oppstå tvister
om regulering av festeavgift, rådighet over tomten, forlengelse
av festeavtalen, innløsning av tomten osv. I relasjon til lavinnskuddsprosjekter
kan etablering av et festeforhold også kan vanskeliggjøre verdsettelsen av
boligene, og gjøre den framtidige kostnadsutviklingen mer usikker.
Departementet går inn for å følge opp forslaget i høringsnotatet
om en ny § 5 a i tomtefesteloven som setter forbud mot å etablere
festeforhold på bebygde eiertomter når bebyggelsen hovedsakelig
skal benyttes til boligformål.
Dette skal imidlertid bare gjelde så langt overdragelse av grunnen
er forenlig med eierens rettsgrunnlag etter lov eller avtale.
Det tilføyes at det ved unntaket for tilfeller hvor overdragelse
ikke er forenlig med eierens rettsgrunnlag etter avtale, må trekkes
en grense mot avtalekonstruksjoner som framstår som rene omgåelser
av forbudet. Det bør da legges vekt på om avtalen har noe reelt
formål utover å åpne for etableringen av et festeforhold.
I høringen har enkelte av høringsinstansene tatt til orde for
at forbudet ikke bør begrenses til boligbebyggelse, men også bør
omfatte fritidsboliger organisert som borettslag. Departementet
finner på det nåværende tidspunkt ikke grunn til å gå inn for dette.
Departementet går videre inn for at det skal være tilstrekkelig
at bebyggelsen i hovedsak skal benyttes til bolig. Hvor bebyggelsen
også tar sikte på å dekke andre formål, vil det avgjørende være
om utnyttelse til bolig framstår som hovedformålet ved etableringen
av festeforholdet.
Departementet foreslår en bestemmelse som gir en skjønnsmessig
adgang til å lempe festerens plikt til å betale festeavgift etter
avtaler i strid med forbudet.
Hver sak må vurderes konkret i lys av forbudsbestemmelsens formål.
Det vil da være naturlig å legge vekt på styrkeforholdet mellom
partene, formålet med festekonstruksjonen samt hvem som har tatt
initiativet til og eventuelt oppnådd en økonomisk gevinst ved den
lovstridige avtalen.
Departementet foreslår at saker om lemping av festeavgift skal
behandles etter vanlige rettergangsregler for domstolene med mindre
partene avtaler at avgjørelsen skal høre under skjønn. Etter departementets
syn bør partenes adgang til å inngå en slik avtale framgå uttrykkelig
av tomtefesteloven. For å unngå eventuell tvil om adgangen til å
kreve avtaleskjønn etter skjønnsloven § 4 går departementet inn for
at partenes adgang til å avtale skjønn skal følge uttrykkelig av
den foreslåtte bestemmelsen i tomtefesteloven. Dette innebærer også
at denne typen skjønn regnes som skjønn etter tomtefesteloven i
relasjon til tomtefesteloven § 43 første ledd.
Komiteen støtter forslaget om å forby
etablering av tomtefesteforhold på allerede bebygget tomt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslaget kan
forhindre at de varige kostnader til tomt underkommuniseres. Derimot finner
man avgrensningen mot at forbudet ikke skulle omfatte fritidsboliger,
som tynt begrunnet. Også fritidsboligen er en investering av stor
rekkevidde for en familie. Forutberegnelighet av økonomiske forpliktelser
har en rimelig og like god begrunnelse for dem som bruker store
beløp her.
Det vises til omtale under punkt 1.1. foran vedrørende lovutvalget
som har utarbeidet lovforslag om nye regler til frivillig sikring
mot tap av felleskostnader i borettslag.
Ordet «sikringsordning» blir gjerne benyttet for å omtale ordninger
som direkte eller indirekte har til formål å sikre borettslag mot
økonomiske tap som følge av manglende betaling av felleskostnader
fra én eller flere andelseiere.
Det eksisterer flere sikringsordninger. Mange er små og har en
liten kapitalbase.De to største sikringsordningene i det norske
markedet er: Stiftelsen Borettslagenes Sikringsfond (tilknyttet
NBBL) og OBOS' «Avtale om garantert betaling av felleskostnader».
De ulike ordningene er nærmere omtalt i proposisjonen.
Borettslag har legalpant for krav på dekning av felleskostnader
og andre krav som følger av lagsforholdet. Legalpantet tilsvarer
inntil to ganger grunnbeløpet i folketrygden. Departementet konstaterer
likevel at en stor andel av eksisterende borettslag er knyttet til
en sikringsordning. Sikringsordninger mot tap av felleskostnader
i borettslag i dag er ikke særskilt regulert utover det alminnelige
regelverket for forsikrings- og finansieringsvirksomhet.
Departementet vil vise til at selv om de fleste sikringsordningene
ikke har hatt tap, er det likevel grunn til å sikre at ordningen
som tilbys, gir borettslagene et minimum av rettigheter. Det er
også viktig at sikringsordningene har et minimum av kapital slik
at ordningene er i stand til å dekke tap.
Departementet er ikke enig i at avtale om sikringsordning påfører
borettslag unødvendige kostnader. Det vil være opp til borettslaget
å avgjøre om borettslaget vil inngå en avtale om sikring mot tap
av felleskostnader.
Enkelte høringsinstanser mener at å tillate at tilbyder av sikringsordning
kan stille krav til tilknytning til bestemte forretningsførere,
vil kunne medføre en konkurransevridning som verken borettslag,
beboere eller forretningsførere er tjent med. Departementet vil
vise til at utvalget ikke har foreslått spesielle regler på dette
punktet. Departementet har forståelse for betenkelighetene, men
vil i denne omgangen likevel ikke foreslå andre regler enn det som
gjelder for forsikringsvirksomhet ellers. Departementet vil følge
utviklingen, og spesielt følge opp om mange av produktene bare tilbys
til en bestemt krets. Departementet vil også understreke at det
er forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling og konkurransebegrensende
avtaler mellom foretak i konkurranseloven, jf. konkurranseloven §§ 10
og 11. Departementet mener det også er opp til markedet å etablere
ordninger for sikring mot tap av felleskostnader.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å ha minimumskrav
til sikring mot tap av felleskostnader i borettslag.
Departementet legger til grunn at det generelle regelverket i
forsikrings- eller finansieringslovgivningen gjelder med mindre
det gjøres særskilte unntak for sikringsordninger mot tap av felleskostnader
i borettslag. Det stilles høye krav til startkapital når det gjelder
forsikrings- og finansieringsvirksomhet. Departementet støtter utvalgets
synspunkter om at når det uansett vil representere et hinder for
noen mot å etablere seg som tilbyder av sikring mot tap av felleskostnader,
vil et unntak neppe ha stor betydning. I et konkurranseperspektiv
er det neppe heldig at én type forsikringsselskaper skal ha andre
kapitalkrav enn andre forsikringsselskaper, selv om de bare skal
drive innenfor et begrenset område. Det kan også ut fra et tilsyns-
og forvaltningsperspektiv være prinsipielle betenkeligheter mot
å la visse finansinstitusjoner som tilbyr bestemte produkter, operere
under andre betingelser enn de øvrige. Finanstilsynet støtter utvalget
i at det ikke er tungtveiende grunner nok til å gjøre unntak fra
gjeldende lovgivning.
Departementet foreslår derfor ikke å gjøre unntak fra dagens
regelverk i forsikrings- eller finansieringslovgivningen.
For å kunne tilby en ordning mot tap av felleskostnader i borettslag
foreslår utvalget at det skal stilles krav til tilbyder.
Departementet mener ordningen må sikre borettslag fullt og riktig
oppgjør i henhold til avtalen som er inngått med tilbyder. Dette
hensynet må likevel vurderes opp mot at flest mulig aktører finner
det markedsmessig interessant å etablere et slikt tilbud. Departementet
mener utvalget har balansert disse hensynene på en tilfredsstillende
måte.
Departementet har merket seg Finanstilsynets forslag om at denne
type forsikring bør klassifiseres som annen skadeforsikring enn
kredittforsikring, for å samsvare bedre med gjeldende forsikringslovgivning
og Norges EØS-rettslige forpliktelser. Departementet slutter seg
til disse vurderingene. Endringen vil innebære at norske kredittforsikringsselskaper ikke
vil ha anledning til å tilby den aktuelle forsikringen.
Det vises til forslag til ny § 5-27 i burettslagslova.
Utvalget har vurdert om det burde stilles minstekrav til produktet,
og i så fall hvilke krav.
Departementet viser til at minstekravene skal sikre forutsigbarhet
for borettslag, andelseiere, kredittgivere og potensielle kjøpere.
Minstekravene vil dermed sørge for at det ikke vil være nødvendig
for aktørene å sette seg grundig inn i sikringsordningen til borettslaget.
Departementet støtter utvalgets syn om at det bør være minstekrav
til produktet som tilbys.
Utvalget foreslår meget detaljerte regler som sikrer minstekrav
til produktet. Departementet mener at reglene er bedre egnet til
å reguleres i forskrift. Departementet foreslår derfor at det gis
en hjemmel til departementet til å gi forskrifter om minstekravene
til produktet. Departementet vil vurdere innkomne høringsuttalelser
i forbindelse med forskriftsarbeidet.
Det vises til forslag til ny § 5-28 i burettslagslova.
Utvalget foreslår å overlate til partene å regulere borettslagets
oppsigelsesfrist. Departementet påpeker at hvis et borettslag inngår
en avtale, er det ikke sikkert at borettslaget, som gjerne er den
mindre profesjonelle aktør i den sammenheng, vil ha fokus på hva
slags oppsigelsestid som gjelder for borettslaget. Departementet
vil derfor foreslå at det også for borettslaget fastsettes en maksimal
oppsigelsestid. For slike avtaler foreslår utvalget en seks måneders
frist. Departementet vil følge opp en slik oppsigelsesfrist i forskriften
til produktet, jf. forslag til bestemmelse i burettslagslova § 5-28.
Utvalget foreslår at det er generalforsamlingen som har kompetanse
til å si opp en avtale om sikring mot tap av felleskostnader. Det
er viktig at andelseierne har innflytelse på om og når en avtale
om sikring mot tap av felleskostnader sies opp. Krav om behandling
av borettslagets generalforsamling vil også bidra til at andelseierne
blir kjent med at en avtale om sikring mot tap av felleskostnader
kan vedtas å bli oppsagt. Departementet følger derfor opp dette forslaget
fra utvalget, jf. forslag til ny § 5-29 i burettslagslova.
Utvalget foreslår også at hvor en avtale om sikring stiller vilkår
om bruk av en bestemt forretningsfører, må også oppsigelse av avtalen
om forretningsførselen vedtas av generalforsamlingen. Departementet
er enig i dette.
Departementet antar at det som regel vil være ulovlig etter gjeldende
regler å markedsføre en ordning for sikring mot tap av felleskostnader
hvis ordningen er i strid med bestemmelsene i burettslagslova. Det
vil følge av markedsføringsloven, avhendingslova og bustadoppføringslova.
Utvalget mener likevel at det kan virke opplysende og foreslår uttrykkelig
å presisere dette i burettslagslova. Departementet viser til at
høringsinstansene stiller seg positive til dette, og foreslår å
følge utvalgets forslag. Det vises til forslag til ny § 5-30.
Departementet viser til at det følger av dagens regelverk at
retten kan bestemme om tvangssalget skal gjennomføres med bistand
av en medhjelper eller auksjon, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-12.
Det er dermed retten som etter en vurdering avgjør hva som er den
mest egnede måten. Utvalget foreslår at tvangssalg skal gjennomføres
som auksjonssalg med mindre borettslaget krever en annen framgangsmåte.
Departementet mener dagens lovbestemmelse gir retten mulighet
til å bestemme auksjonssalg som framgangsmåte ved salg av borettslagsboliger.
I de fleste tilfeller vil en andelseier som har sagt opp sin borett,
ha en overbeheftet andel. I slike tilfeller vil auksjonssalg som
regel være den mest egnede måte. Det er også viktig at prosessen
går så raskt som mulig, og borettslaget må anses som egnet til å
vurdere hva som er den mest egnede framgangsmåten. Departementet
følger derfor opp utvalgets forslag, jf. forslag til § 5-21 tredje
ledd nytt tredje punktum i burettslagslova.
Departementet mener det er viktig å gi eksisterende sikringsordninger
en overgangsperiode som er tilstrekkelig lang til at tilbyderne
får tilpasset seg minstekravene som foreslås innført i burettslagslova.
Departementet ser at det kan være tidkrevende å innrette seg
etter nye regler. Aktørenes behov for overgangsperiode må imidlertid
avveies mot behovene til borettslagene. Borettslagene har behov
for ensartede og trygge ordninger. Departementet er ikke blitt forelagt
konkrete opplysninger om hva som er tilstrekkelig med tid. Departementet
mener en overgangsperiode på to år i utgangspunktet er romslig.
Departementet foreslår imidlertid at loven kan settes i verk
til ulik tid. Når det gjelder iverksetting av minstekravene til
sikring mot tap av felleskostnader, vil ovennevnte synspunkter bli
tillagt vekt.
NBBL viser til at Stiftelsen Borettslagenes Sikringsfond pr.
i dag er fritatt for skatteplikt, og ber om en fritaksordning etter
skatteloven § 2-30 første ledd bokstav l.
Departementet kan ikke foreslå å innføre en særordning som bare
skal gjelde for NBBLs fremtidige sikringsordning som oppfyller kravene
i burettslagslova. Departementet ser heller ikke grunn til at det skal
innføres en særordning for skatt på dette området. Bestemmelsen
i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav l vil bli gjenstandsløs
når Stiftelsen Borettslagenes Sikringsfond omdannes fra stiftelse
til annen organisasjonsform. Departementet foreslår derfor at dagens
bestemmelse i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav l oppheves
ved iverksetting av forslag til nye bestemmelser om sikring mot
tap av felleskostnader i borettslag.
Utvalget foreslår endringer for å klargjøre innholdet i den skriftlige
salgsoppgaven som eiendomsmeglerne må gi til kjøper før handel sluttes.
Departementet understreker viktigheten av at eiendomsmeglingsloven
så langt som mulig har klare regler med hensyn til hvilke opplysninger
som eiendomsmeglerne må gi til kjøper i anledning salget. Departementet
støtter derfor utvalgets forslag om å klargjøre innholdet i den
skriftlige salgsoppgaven som eiendomsmeglerne må gi til kjøper før
handel sluttes. Departementet følger hovedgrepene i forslaget til
utvalget. Departementet mener disse endringene i tilstrekkelig grad
ivaretar synspunktene til utvalget.
Det vises til forslag til endring av eiendomsmeglingsloven § 6-7
annet, tredje og nytt fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til forslagene
om sikringsordninger for dekning av tap som oppstår ved medandelseieres
mislighold av felleskostnader, både hva gjelder minimumsytelser
og krav til dem som tilbyr slike ordninger. Det understrekes at
det er opp til borettslaget selv å avgjøre spørsmålet om sikringsordninger. Komiteen støtter
at skadeforsikringsselskaper kan være med på å tilby slike sikringsordninger.
Forslaget til endringer i avhendingslova og bustadoppføringslova
antas ikke å ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Departementet antar at de nye reglene kan bidra til at færre forbrukere
kjøper boliger uten å ha nødvendig økonomi til å bære kostnadene
ved å eie den aktuelle boligen.
Departementet mener det er grunn til å anta at lovendringene
vil føre til at færre kjøper borettslagsbolig uten å ha økonomisk
evne til å betale felleskostnader. Dette kan føre til at færre misligholder
sine felleskostnader. Det kan også gjøre det tryggere å eie borettslagsandeler
samt styrke omdømme til borettslagsmodellen.
Forslaget vil kunne føre til at forhåndssalg av prosjekter tar
lengre tid enn om det var full frihet til å inngå slike avtaler.
Det er kjent at det har foregått spekulasjonssalg til den gruppen
som vil berøres av forbudet. Det er på den annen side grunn til
å tro at dette vil redusere risikoen for at borettslaget lider tap på
grunn av betalingsmislighold.
De nye regler for sikring mot tap av felleskostnader antas ikke
å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser for
staten.
Siden forslagene vil bidra til å trygge økonomien i enkelte borettslag,
og derigjennom økonomien til andelseierne, kan forslaget indirekte
bidra til reduserte utbetalinger fra offentlige støtteordninger.
Det antas likevel at en slik eventuell reduksjon vil være av begrenset
omfang.
Boligbyggelag og andre aktører som i dag tilbyr en form for sikringsordning
,må søke om konsesjon til å drive forsikrings- eller finansieringsvirksomhet. Det
er grunn til å tro at de to store tilbydere av sikringsordninger,
OBOS og Stiftelsen Borettslagenes Sikringsfond, vil fortsette sin
virksomhet og justere vilkårene til de foreslåtte minstekravene
der det eventuelt er nødvendig.
Det kan være usikkert om mindre boligbyggelag og andre aktører
som i dag tilbyr sikring, har økonomisk styrke til å omdanne seg
til selskaper med konsesjon til å drive forsikrings- eller finansieringsvirksomhet.
Lovforslaget gir trygghet for økonomien til borettslag som har
tegnet sikring mot tap av felleskostnader. For banker som finansierer
borettslagenes fellesgjeld, vil lovforslaget gi økt trygghet for
engasjementet hvis borettslaget har sikret seg mot tap som følge
av manglende dekning av felleskostnader. Lavere risiko for banken
kan bidra til gunstigere vilkår på borettslagets felleslån.
Det er mulig at banker i større grad enn tidligere vil kreve
at borettslag er medlem i en sikringsordning for å yte borettslag
lån. Flere borettslag vil i så fall bli nødt til å tegne sikring
mot tap av felleskostnader. Dette kan stimulere til at det kommer
flere tilbydere av sikringsordninger på markedet og vil dermed bidra
til større konkurranse.
Det er grunn til å tro at kostnadene ved drift av sikringsordninger
vil øke som en konsekvens av kravene i forsikrings- og finansieringsvirksomhetsloven.
Hvis flere borettslag ser seg tjent med å tegne sikring mot tap
av felleskostnader og det kommer flere tilbydere i markedet, kan
dette bidra til økt konkurranse i markedet og at kostnadene ved
sikring dermed reflekterer den reelle risikoen. En kostnadsøkning som
følge av økt trygghet i sikringsordningen vil uansett neppe være
til ulempe for borettslagene. Dette er derimot en tilsiktet virkning
av ordningen.
De øvrige endringene i burettslagslova antas ikke å ha administrative
eller økonomiske virkninger av stor betydning for det offentlige
eller private. Endringene antas også å styrke omdømmet til borettslagsmodellen.
Forslaget antas å kunne bidra til en forenkling av de rettslige
konstruksjonene knyttet til boligeiendommer. Dette kan føre til
at forbrukere får bedre forutsetninger for å vurdere de reelle kostnadene
ved kjøp av bolig. Det er grunn til å tro at forslagets innvirkning
på omsetningsfortjenesten er så beskjeden at det ikke vil få nevneverdige
konsekvenser for profesjonelle aktører i eiendomsbransjen. Forslaget
antas ikke å ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser
for det offentlige.
Endring i eiendomsmeglingsloven antas ikke å ha økonomiske eller
administrative konsekvenser av betydning, men endringene vil trolig
føre til at flere potensielle kjøpere av andeler i borettslag får
bedre informasjon ved kjøp av en borettslagsbolig.
Endring i finansieringsvirksomhetsloven som går ut på at det
sies uttrykkelig at selgerfinansiering av borettslagsboliger ikke
kan gjøres uten konsesjon, kan føre til at noen færre får denne
type finansiering ved kjøp av borettslagsbolig. Dette er imidlertid
den tilsiktede virkningen av forslaget. Finansieringen vil da skje
via ordinære kredittkanaler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn
at lovendringene gir kjøpere av borettslagsboliger større forutsigbarhet
og bedre informasjon. Regelverket er utformet på en måte som ivaretar
behovet for rettsteknisk enkle regler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at virkemidlene
består i flere lover og forskrifter som i seg selv forutsetter oppfølging
og kontroll fra forvaltningen. En del av lovbestemmelsene inneholder
skjønn, som stilt på spissen må avklares av en domstol. Rettsliggjøringen
av mange spørsmål i samfunnet betyr økt press på domstolsapparat,
inkludert forliks- og rettsmeklingsinstanser. Også partenes utgifter
til juridisk rådgivning vil stige. Det er vanlig å undervurdere
kostnadene ved innføring av lovgivning.
Disse medlemmer er enig at skattefrihet for sikringsordninger
ikke bør finne sted, av hensyn til konkurranseflaten mot ordinær
forsikring, og at unntaksbestemmelsen i skatteloven § 2-30 første
ledd bokstav 1 oppheves ved innføring av de nye sikringsbestemmelsene.
Det er for øvrig ikke urimelig å anta at bankene som betingelse
for å yte lån vil kreve at borettslaget er med i en sikringsordning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Burettslagslova § 4-6 nytt annet ledd skal lyde:
Vederlag kan ikkje krevjast utan at forretningsførar/andelslaget
har gitt eigar eller meklar alle opplysningar som har betydning
for handelen og gjennomføringa av denne.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i burettslagslova mv.
I
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner skal § 1-2 nytt annet ledd lyde:
Unntakene i første ledd
nr. 3 og 6 omfatter ikke kreditt eller annen finansiering fra selger
som ikke er forbruker, i forbindelse med salg av rett til bolig
som er knyttet til eller skal knyttes til andel i borettslag.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
II
I lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom
gjøres følgende endringer:
§ 1-1a nytt annet ledd skal lyde:
(2) Dersom seljaren har gjort avtalen som ledd
i næringsverksemd, skal avtalen opplyse om kontantvederlag, andel
fellesgjeld i burettslaget og den samla summen av desse beløpa.
Nåværende annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde
ledd.
§ 1-2 annet ledd annet punktum skal lyde:
Ved andre forbrukarkjøp kan § 1-1a andre ledd, §
1-3, § 2-6 første ledd tredje punktum, § 3-3, §§ 3-7 til 3-10, §§
4-1 til 4-19, §§ 6-1 til 6-3 og §§ 7-1 til 7-3 ikkje fråvikast ved
avtale til ugunst for kjøparen.
III
I lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste gjøres
følgende endringer:
Ny § 5 a skal lyde:§ 5 a Forbod mot festehøve på utbygde eigartomter
Det kan ikkje skipast feste på utbygde eigartomter
når bygningane på tomta i hovudsak skal nyttast til bustad. Dette
gjeld likevel berre om avhending av tomta kan sameinast med eigarens
rettsgrunnlag etter lov eller avtale.
Retten kan under omsyn til tilhøvet mellom partane,
fordelinga av skuld og tilhøva elles lempe plikta festaren har til
å betale festeavgift når det er skipa feste i strid med føresegnene
i fyrste ledd. Partane kan avtale at slik avgjerd skal høyre under
skjønn.
§ 43 annet ledd første punktum skal lyde:
Ved skjønn etter §§ 5 a, 15 og 37 skal
talet på skjønnsmedlemer alltid vere to, både ved skjønn og overskjønn.
IV
I lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar
om oppføring av ny bustad m.m. skal § 1a annet ledd lyde:
Avtalen skal opplyse om kontantvederlag,
andel fellesgjeld i burettslaget og den samla
summen av desse beløpa.
V
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
gjøres følgende endring:
§ 2-30 første ledd bokstav l oppheves.
Nåværende § 2-30 første ledd bokstav m til n blir bokstav
l til m.
VI
I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag gjøres følgende
endringer:
§ 2-6 annet ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi føresegner om kva
kostnader som skal vere med i driftsbudsjettet, og andre føresegner
som heng saman med eit driftsbudsjett.
§ 2-6 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Planen skal vise kor mykje kvar andelseigar skal
nedbetale av fellesgjelda gjennom felleskostnadene og kor mykje
kvar andelseigar skal finansiere sjølve.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd og skal
lyde:
(5) Planen kan endrast av styret, eventuelt med samtykke
frå generalforsamlinga etter § 8-9. Ved endring av planen må fellesgjelda
vere i samsvar med §§ 2-14 og 2-15. Endring av innskotet kan berre skje
etter § 2-10, og endring av fordelinga av felleskostnadene kan berre
skje etter § 5-19.
Ny § 2-12 a skal lyde:§ 2-12 a Forbod om avtale om rett til bustad
Det er forbode å inngå avtale mellom yrkesutøvar
som nemnt i § 2-12 og kjøpar om rett til bustad som er knytt til,
eller skal knytast til andel i burettslag, dersom kjøparen ikkje
kan eige andelen etter §§ 4-1 flg.
Kapittel 2 nytt avsnitt IV skal lyde:
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
§ 2-14 Maksimalgrense
Er det fastset i byggje- og finansieringsplanen
at laget skal ha fellesgjeld, skal fellesgjelda ved stiftinga ikkje
utgjere meir enn 75 prosent av kostnadsoverslaget i byggje- og
finansieringsplanen, jf. § 2-6. Ei låneavtale som fører til at fellesgjelda
går over grensa i første punktum, er ugyldig for den overskytande
delen.
§ 2-15 Krav til fellesgjeld
Ved stifting av burettslag skal fordelinga mellom storleiken
på den delen av fellesgjelda som kvar andelseigar skal nedbetale
gjennom felleskostnadene og det dei skal finansiere sjølve, jf.
§ 2-6 fjerde ledd, vere prosentvis lik for alle andelane i laget.
Den einskilde andelseigar kan likevel få rett til å nedbetale sin
del av fellesgjelda dersom burettslaget og finansinstitusjonen,
som har gitt felleslånet, har avtalt ein slik rett for andelseigarane.
§ 2-16 Opplysningar
Før avtale om rett til bustad som er knytt til
eller skal knytast til andel i burettslag, vert inngått, skal yrkesutøvar
som nemnt i § 2-12 opplyse kjøparen om rente- og avdragsvilkår,
løpetid og andre vilkår av vesentleg betyding for nedbetaling av
fellesgjelda.
§ 5-21 tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Tvangssal av andelen skal haldast som tvangsauksjon
etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11, om ikkje burettslaget
krev sal ved medhjelpar.
Kapittel 5 nytt avsnitt VII skal lyde:
Stortinget.MiddleTier.Business.Services.DocumentImport.InnstXml1.tit[]
§ 5-26 Sikring mot tap av felleskostnader
(1) Med sikring mot tap av felleskostnader i burettslag
er meint overtaking av den risikoen burettslaget har for manglande
dekning av felleskostnader.
(2) Sikring som nemnt i første ledd kan berre etablerast
og tilbydast etter lova her.
§ 5-27 Krav til tilbydaren
Berre føretak som har løyve til å drive skadeforsikrings-
eller finansieringsverksemd, kan tilby sikring etter § 5-26.
§ 5-28 Krav til produktet
Departementet gir nærare forskrifter om krav til produktet,
og kan i den samanhengen gi føresegner som vik frå forsikringsvirksomhetsloven
og finansieringsvirksomhetsloven.
§ 5-29 Oppseiing
Oppseiing av avtale om sikring etter kapitlet
her skal vedtakast av generalforsamlinga. Dersom avtale om sikring
stiller vilkår om bruk av ein særskilt forretningsførar, må oppseiing
av avtale om forretningsførsel også vedtakast av generalforsamlinga.
§ 5-30 Marknadsføring og informasjon
Berre sikring etter §§ 5-26 til 5-29 kan marknadsførast
som sikring mot tap av felleskostnader ved sal av andelar i burettslag.
Andre ordningar kan heller ikkje marknadsførast på ein måte som
gjer at dei kan forvekslast med å vere sikring etter §§ 5-26 til
5-29.
§ 8-10 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Så lenge yrkesutøvar som nemnt i § 2-12 eig meir enn
ein tredjedel av andelane i laget, kan det ikkje fastsetjast i vedtektene
at burettslaget ikkje skal ha forretningsførar.
§ 12-1 skal lyde:§ 12-1 Skadebotansvar
(1) Den som i eigenskap av styremedlem,
forretningsførar, granskar eller andelseigar valdar tap forsettleg
eller aktlaust for laget, andelseigarar eller andre under utføringa
av oppgåva si, har plikt til å bøte tapet. Det same gjeld for medlem
av andre organ som er skipa etter vedtektene.
(2) Yrkesutøvar eller kjøpar som bryt forbodet
i § 2-12 a og forsettleg eller aktlaust valdar tap for laget eller
andelseigarar, har plikt til å bøte tapet.
VII
I lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling gjøres
følgende endringer:
§ 6-7 annet ledd nr. 12 og nr. 13
skal lyde:
12. hvis kjøpesum er fastsatt, totalkostnad som omfatter andel
av fellesgjeld, alle gebyrer, avgifter og
øvrige kostnader,
13. hvis kjøpesum ikke er fastsatt, en samlet oppstilling som
omfatter prisantydning, andel av fellesgjeld,
alle gebyrer, avgifter og øvrige kostnader, samt summen
av disse beløpene, og
§ 6-7 tredje ledd skal lyde:
(3) Ved transaksjoner som omfattes av
lovens § 1-2 annet ledd nr. 3, skal den skriftlige
oppgaven også inneholde følgende opplysninger:
1. lånevilkårene for nedbetaling av fellesgjeld og månedlige felleskostnader,
samt andre faste kostnader som knytter seg til dette,
2. separat beregning av månedlige felleskostnader etter
en eventuell avdragsfri periode,
3. opplysninger om at kjøper kan holdes
ansvarlig for manglende dekning av felleskostnader og usolgte
enheter hørende til prosjektet,
4.opplysninger om borettslaget
har sikring mot tap av felleskostnader, jf. lov 6. juni 2003 nr.
39 om burettslag kapittel 5 avsnitt VII, og i så fall hvem som er
tilbyder, varigheten av avtalen og oppsigelsesvilkårene,
5.relevante rettigheter og
forpliktelser for boligselskapet ifølge lov, forskrift, vedtekter,
vedtak og avtaler som har betydning for handelen,
6. vesentlige opplysninger om boligselskapets budsjett
og regnskap, samt opplysninger om at disse dokumentene er tilgjengelige
hos oppdragstaker.
Nytt § 6-7 fjerde ledd skal lyde:
(4) Ved formidling av sameieandeler og eierseksjoner
gjelder tredje ledd nr. 1, 5 og 6 tilsvarende.
Nåværende fjerde og femte ledd blir nytt femte og sjette
ledd.
VIII
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 4. juni 2010
Heikki Holmås |
Michael Tetzschner |
leder |
ordfører |