EU-landenes integreringspolitikk retter seg
inn mot tredjelandsborgere, altså innvandrere fra land utenfor EU.
EU-borgere er i all hovedsak omfattet av de samme rettighetene og
pliktene uavhengig av hvilket EU-land de oppholder seg i. I den
siste tiden er det imidlertid økende forståelse for at det kan være
behov for integreringstiltak også for borgere fra EU-land, særlig
i forhold til språkopplæring og informasjon om landet de oppholder
seg i.
Integreringspolitikken er et nasjonalt anliggende i
EU.
Gjennom det nylig vedtatte Stockholmprogrammet,
programområde for frihet, sikkerhet og rettferdighet for perioden
2010–2014, tydeliggjøres sammenhengen mellom migrasjon og integrering
i større grad enn tidligere. Europakommisjonen la i 2005 frem et
forslag til et overordnet europeisk rammeverk for integrering. Rådet
sluttet seg til forslaget, og det er dette rammeverket som ligger
som grunnlag for EUs arbeid med, og utvikling av, integreringspolitikken.
EU legger til grunn en bred forståelse av integrering,
og i det felles europeiske rammeverket understrekes det at integrering
er et viktig aspekt ved en rekke politikkområder.
EU arbeider f.eks. bredt i forhold til å sikre
sysselsetting og forhindre sosial ekskludering av sine borgere.
Disse målene ble nylig uttrykt gjennom en fornyet strategi på det
sosialpolitiske området fra Europakommisjonen kalt «Social Agenda».
Bærebjelken i regjeringens integrerings- og
inkluderingspolitikk er at alle som bor i Norge skal delta i samfunnet
og ha like rettigheter og plikter. Dette innebærer å legge til rette
for at nyankomne innvandrere raskt kan bidra med sine ressurser
i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Regjeringen vil forhindre
at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn
har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen
for øvrig.
Introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere
og rett og plikt til norskopplæring er sentrale virkemidler i norsk
integreringspolitikk. Rask og god bosetting av flyktninger skal
danne grunnlag for et aktivt liv i trygge omgivelser.
Som nevnt er integreringspolitikken et nasjonalt anliggende
i EU. Det finnes ikke rettsakter og forpliktende avtaler for medlemslandene,
og Norge er dermed heller ikke tilsluttet avtaler som styrer integreringspolitikken.
Det finnes en rekke kontaktpunkter mellom Norge
og EUs initiativer på integreringsfeltet.
Fra og med april 2008 har Norge observatørstatus
i EU-landenes nettverk for integrering, National Contact Points
on Integration, som eneste ikke-medlemsland.
Deltakelse i EU-fora gir mulighet til å bidra
i utviklingen av politikken i andre land og i EU som en helhet.
Gjennom samarbeidet med EU og de enkelte medlemsstatene, får Norge
mulighet til å dele erfaringer med integrering og inkludering av
innvandrerbefolkningen.
Komiteen viser til
at integreringspolitikken er et nasjonalt anliggende og støtter
regjeringens mål om å føre en integreringspolitikk som hindrer at
det utvikler seg et klassedelt samfunn der personer med innvandrerbakgrunn
har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen
for øvrig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i den forbindelse til regjeringens handlingsplan for integrering,
slik den kommer til uttrykk i de årlige statsbudsjettene, handlingsplanene
mot sosial dumping, introduksjonsprogram mv.
Flertallet viser også til at
regjeringen 30. april 2010 oppnevnte et offentlig utvalg som skal
se på muligheter og utfordringer i et flerkulturelt Norge (Integreringsutvalget),
som skal foreslå prinsipper og tiltak for en framtidig inkluderings-
og integreringspolitikk. Utvalget skal levere sin utredning (NOU)
til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet våren 2011.
Komiteen viser også
til interpellasjonsdebatten om Stockholmsprogrammet i Stortinget 4. desember
2009 (Interpellasjon nr. 7 (2009–2010)).