EU har de senere årene gått langt i å utvikle
en utenlandsdimensjon i migrasjonspolitikken. I tillegg til å arbeide
for en bedre styring med migrasjonen til EU-området, gjennom en
styrket og mer harmonisert politikk, regelverk og praksis for grensekontroll,
visum, opphold og asyl, ønsker EU også å styrke samarbeidet med
migrantenes opprinnelsesland og med landene de reiser gjennom. EU
erkjenner at et slikt samarbeid må være bredt anlagt, der også opprinnelses-
og transittlandene oppnår fordeler. De fleste landene det er aktuelt
å inngå slikt samarbeid med, er å regne som utviklingsland. Det
er dermed aktuelt at samarbeidet omfatter bruk av utviklingshjelp
på en slik måte at det både fremmer styring av migrasjonen og utvikling
i samarbeidslandet.
Et avgjørende utgangspunkt for å få bedre kontroll
over migrasjonsstrømmene til Europa er en god politisk og praktisk
dialog med opprinnelsesland og transittland.
For å få til dette har EU utviklet flere parallelle modeller
for migrasjonspartnerskap: mobilitetspartnerskap, samarbeidsplattform
for migrasjon og utvikling, og migrasjonssentre (Migration Information
and Management Centres). Disse modellene innebærer ulike rammeverk
for samarbeid. Det er i hovedsak tre temaområder som inngår i disse
partnerskapene:
Tilrettelegge for
lovlig migrasjon.
Bekjempe ulovlig innvandring.
Utnytte synergien mellom migrasjon og utvikling.
Tanken er at det i partnerskap skal iverksettes konkrete
tiltak innenfor disse tre temaområdene.
Et vedtak truffet gjennom medbestemmelsesprosedyren
i Rådet og Europaparlamentet i 2007 innebærer at det over en syvårsperiode (2007–2013)
bevilges hele 380 mill. euro til samarbeid med tredjeland på områdene
migrasjon og asyl. Tilskuddsmidlene er dels fordelt geografisk,
etter hvilke migrasjonsruter tiltak settes i verk i forhold til,
dels tematisk. Det er avsatt midler til å stimulere synergivirkninger
mellom migrasjon og utvikling, for å legge til rette for arbeidsmigrasjon,
for å styrke beskyttelse av flyktninger, for å motvirke menneskesmugling og
menneskehandel og for å motvirke illegal migrasjon.
I tillegg til samarbeid innenfor rammene av
ovennevnte migrasjonspartnerskap, er det viktig for både EU-landene
og Norge å inkludere flyktning- og migrasjonsfeltet i øvrig bilateralt
samarbeid med tredjeland. Samarbeid og avtaler som det kan være
vanskelig å få på plass i en bredere internasjonal sammenheng, kan
være enklere å gjennomføre bilateralt. Dessuten vil det kunne variere
fra land til land hva man er opptatt av å få til en avtale eller
et samarbeid om. Derfor vil bilateralt tredjelandssamarbeid være
i kontinuerlig bevegelse, og endre seg raskt i lys av aktuelle hendelser.
Komiteen viser til
gjennomgangen av hovedpunktene i EUs migrasjonspolitikk overfor
tredjeland og mulighetene for mer fleksible bilaterale avtaler.
Spesielt vil komiteen framheve den betydningen slike
samarbeidsavtaler kan få for viktige politiske mål om tilrettelegging
for arbeidsinnvandring, styrket beskyttelse av flyktninger og tiltak
mot menneskesmugling, menneskehandel og illegal migrasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets merknader og forslag i Innst. S. nr. 292
(2007–2008), jf. St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring.