Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland under
regjeringens handlingsplan for atomvirksomhet og miljø i nordområdene
er i stadig utvikling, og norske myndigheter arbeider kontinuerlig
både med å finne løsninger på forvaltningsmessige utfordringer og
å bedre rutinene med kvalitetssikring og kontroll av prosjektene. Norges
langvarige samarbeid med Russland innenfor atomsikkerhet er en viktig
del av det bilaterale forholdet til Russland. Allerede i 1992 ble
det etablert en ekspertgruppe under den norsk-russiske miljøvernkommisjon
for å kartlegge radioaktiv forurensning i de nordlige havområder.
I 1994 la Utenriksdepartementet frem St.meld. nr. 34 (1993–1994),
Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder. På
bakgrunn av denne meldingen ble regjeringens handlingsplan for atomvirksomhet
og miljø i nordområdene (atomhandlingsplanen) iverksatt fra april
1995 og det ble videre etablert en egen blandet norsk-russisk kommisjon
for oppfølging av atomhandlingsplanen i 1998. Atomhandlingsplanen
har siden blitt revidert i 1998, 2005 og 2008. I 2005 la departementet
videre frem St.meld. nr. 30 (2004–2005), Muligheter og utfordringer
i nord, der atomsikkerhetsutfordringene med bl.a. økt internasjonalt
engasjement ble omtalt i et eget kapittel. Det viktigste oppfølgingspunktet
etter meldingen i 2005 var økt internasjonal samordning av innsatsen.
Regjeringen har tidligere fremlagt St.meld. nr. 27
(2007–2008), Nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen ønsker i
denne meldingen å informere Stortinget om oppnådde resultater og planer
for det videre arbeidet under atomhandlingsplanen.
Den omfattende atomvirksomheten under den kalde
krigen, både sivilt og militært, er årsak til at betydelige mengder
radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale er uforsvarlig lagret
i Nordvest-Russland.
Av atominstallasjonene i våre nærområder er
de russiske kjernekraftverkene blant de største farene for radioaktiv
forurensning og helseskade i Norge. Det samme gjelder omfanget av
brukt brensel og radioaktivt avfall som lagres i våre nærområder.
Satsing på atomberedskap og oppryddingstiltak i nordområdene er
derfor svært viktig for å kunne beskytte befolkning, miljø og andre
viktige samfunnsinteresser mot radioaktiv forurensning.
Norsk innsats og samarbeid med Russland har gitt
konkrete resultater i form av bedre sikring og avfallshåndtering
av radioaktivt materiale. Norge har bl.a. bidratt til opphugging
av utrangerte atomubåter, håndtering av brukt reaktorbrensel fra
både ubåtene og atomisbryterflåten, samt håndtering av annet fast
og flytende radioaktivt avfall. Siden atomhandlingsplanen ble etablert
i 1995, er det over statsbudsjettet pr. 31. desember 2009 blitt
bevilget om lag 1,5 mrd. kroner til atomsikkerhetsarbeidet. Sammenlignet
med situasjonen i 1995, da vi ikke kjente det fulle omfanget av
atomutfordringene, har vi i dag bedre forutsetninger for å optimalisere bruken
av de norske midlene. De siste årene, hvor det er bevilget 95–100
mill. kroner årlig, har norsk innsats prioritert fire hovedområder:
opphugging av utrangerte
atomdrevne ubåter fra Nordflåten,
fjerning av radioaktive kilder i fyrlykter
og sjømerker langs den nordvest-russiske kysten og ved Østersjøen,
og erstatning av disse med solcelleteknologi,
infrastrukturtiltak som forbereder sikring
og fjerning av de store mengdene brukt kjernebrensel ved den nedlagte
servicebasen i Andrejevbukta, ca. seks mil fra grensen mot Norge,
samarbeid mellom norske og russiske tilsyns-
og forvaltningsmyndigheter.
Norsk innsats har gitt konkrete resultater og medvirket
til økt innsats fra russisk side og andre lands myndigheter. Det
har vært et omfattende internasjonalt samarbeid om opphugging av utrangerte
atomubåter. Av totalt 120 utrangerte ubåter i Nordvest-Russland
gjenstår opphugging av åtte stykker pr. oktober 2009. Norge har
gjennomført opphugging av fem atomubåter, hvorav en i samarbeid
med Storbritannia. Opphuggingen av samtlige utrangerte ubåter skal
etter planen være fullført i løpet av 2010.
Norge ferdigstilte i september 2009 prosjektet med
sikring og fjerning av radioaktive kilder fra 180 russiske fyrlykter
i Nordvest-Russland. De vellykkede erfaringene fra dette prosjektet
blir nå videreført til den russiske delen av Østersjøen.
Arbeidet med å rydde opp i og omkring lagrene av
radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel ved Nordflåtens tidligere
servicebaser i Andrejevbukta og Gremikha må sees i et perspektiv
på 20 til 30 år. Andrejevbukta er et prioritert norsk innsatsområde
med store utfordringer med hensyn til å sikre og fjerne de store
mengdene brukt kjernebrensel som finnes der. Norsk innsats på dette
området vil bli styrket i årene fremover.
I 2002 etablerte G8-landene «Det globale partnerskap
mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale.» Landene
forpliktet seg til å sette av 20 mrd. dollar i løpet av 10 år til
slike tiltak i hele Russland. Partnerskapet har definert fire hovedsatsingsområder:
sikring av spaltbart materiale, opphugging av atomubåter, destruksjon
av kjemiske våpen og sysselsetting av tidligere våpenspesialister.
Norge sluttet seg som første ikke-G8-land til partnerskapet i 2003, og
har stilt i utsikt et bidrag på 100 mill. euro over en tiårsperiode.
Pr. 31. desember 2009 har Norge utbetalt 80 mill. euro. Både Norge
og de andre landene ligger an til å oppfylle forpliktelsene.
Norge tok initiativ til å forhandle frem et
multilateralt rammeverk for innsats til Russland på atomsikkerhetsområdet
(MNEPR) og ledet forhandlingene frem til undertegning i Stockholm
i mai 2003. Avtalen omfatter bl.a. fritak av skatt, toll og avgifter
på bidrag og fritak for ansvar i tilfelle uhell under prosjektgjennomføringen.
Samarbeidslandenes rett til inspeksjon på prosjektstedet og kontroll
med bruk av bidragene er viktige prinsipper i avtalen. Denne avtalen
regulerer sammen med den bilaterale gjennomføringsavtalen det norsk-russiske
samarbeidet om atomsikkerhet.
Norge bidrar også til en rekke internasjonale fond
som administreres av Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling
(EBRD) for å koordinere atomsikkerhetsarbeidet. Det viktigste av
disse er Den nordlige dimensjons miljøpartnerskap (NDEP-fondet),
som ble opprettet i 2001. Fondet rår over nærmere 150 mill. euro
og størsteparten av midlene er øremerket atomsikkerhetstiltak i
Nordvest-Russland. NDEP-fondet er planlagt å løpe frem til 2017.
Norges bidrag på 10 mill. euro er utbetalt.
For norske myndigheter er det viktig at alt
arbeid som blir finansiert med norske midler er forankret i risiko-
og miljøkonsekvensvurderinger. Norske og russiske myndigheter har hatt
et godt samarbeid om disse konsekvensvurderingene. Atomsikkerhetssamarbeidet
ble gjennomgått av Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
i 2002. Flere av spørsmålene som Riksrevisjonen reiste, særlig på
forvaltningsområdet, er fulgt opp og innarbeidet i atomhandlingsplanen.
Disse er blant annet løst ved å oppnevne Statens strålevern som
fagdirektorat for å sikre en bedre kvalitetskontroll i gjennomføringen
av atomhandlingsplanen. Norske krav om risiko- og miljøkonsekvensanalyser er
også et resultat av gjennomgangen i 2002.
I våre nærområder finnes det store mengder brukt
kjernebrensel fra atomdrevne fartøyer. Sovjetunionen bygget i løpet
av den kalde krigen verdens største ubåtflåte. På slutten av 1980-tallet
og utover 1990-tallet ble mange av atomubåtene tatt ut av drift.
Totalt er nå 198 ubåter tatt ut av tjeneste, 120 av disse i Nordvest-Russland.
Den store miljøtrusselen de utrangerte ubåtene utgjorde på starten
av 90-tallet, er etter stor russisk og internasjonal innsats i ferd
med å bli betraktelig redusert innen utgangen av 2010.
Norge har siden 2003 finansiert og medvirket
til opphugging av fem atomubåter med kjernebrensel om bord. De fire
første ubåtene ble opphugget som en følge av det norsk-russiske samarbeidet.
Prosjektet ble gjennomført innenfor rammen av det arktiske militære
miljøsamarbeidet (AMEC) mellom Russland, Norge, USA og Storbritannia.
Den femte og siste ubåten ble hugget opp i samfinansiering med Storbritannia i
2009. Av de 120 utrangerte atomubåtene i Nordvest-Russland gjenstår
per oktober 2009 opphugging av åtte, hvorav fem er under arbeid. Disse
er planlagt opphugget innen utgangen av 2010.
Arbeidet med ubåtopphugging innebærer at det brukte
kjernebrenselet blir tatt ut av atomubåtene og transportert til
Majak-anlegget i Syd-Ural for håndtering og avfallsbehandling. Reaktorseksjonene
fra atomubåtene lagres ved det nye lagringsanlegget på land i Sajdabukta.
Etter at det brukte brenselet er fjernet, blir reaktorseksjonene
lagret i 70 år.
Langs den russiske arktiske kysten står det
fyrlykter som får strøm fra radioisotopiske termoelektriske generatorer,
såkalte RTG-er, hvor det brukes svært kraftige radioaktive kilder
(strontiumbatterier). I daværende Sovjetunionen ble det utplassert
om lag 1 000 RTG-er, hvorav 180 var i Nordvest-Russland. Disse kildene
er av det internasjonale atomenergibyrået IAEA klassifisert blant
de farligste radioaktive kildene som finnes.
Siden 1997 har Norge, i samarbeid med russiske myndigheter,
finansiert fjerning av RTG-er og erstattet disse med miljøvennlig
solcelleteknologi. Det norsk-russiske prosjektet har resultert i
at samtlige 180 RTG-er i Nordvest-Russland er tatt hånd om og sikret.
Norge har videreført de vellykkede erfaringene fra RTG-arbeidet
i Nordvest-Russland til den russiske delen av Østersjøområdet. Videreføringen
omfatter fjerningen av 71 RTG-er. Arbeidet ble startet i 2009 og
er planlagt sluttført i 2012. På norsk initiativ har Finland sluttet
seg til arbeidet, mens Sverige har uttrykt sin interesse. Parallelt
er Frankrike engasjert i fjerning av 16 RTG-er i området. Med avslutningen
av utskiftningsprosjektet rundt Østersjøen i 2012 vil Norge nå en
viktig milepæl innenfor sikring og avfallsbehandling av radioaktive
kilder i våre nærområder.
Mengden av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall
har vært og er fortsatt et betydelig problem i Nordvest-Russland.
Mye av det brukte kjernebrenselet er lagret under svært utilfredsstillende forhold
ved kjernekraftverk, militære og sivile baser og i serviceskip.
Gjennom Det arktiske militære miljøsamarbeidet (AMEC) har Norge bl.a.
delfinansiert utviklingen av transport- og lagringskonteinere for
brukt ubåtbrensel samt et mellomlager på Atomflot ved Murmansk,
der slike konteinere lastes om mellom båt og tog. AMEC har også
fått utviklet og bygget et moderne anlegg for behandling og lagring
av fast radioaktivt avfall ved Skipsverft 10 i Poljarnij, nord for
Murmansk. Anlegget var samfinansiert av Norge og USA.
Ved gjenvinningsanlegget i Majak behandles og lagres
brukt brensel og radioaktivt avfall. Russiske myndigheter ser på
brukt brensel og annet høyaktivt avfall som en ressurs som i størst mulig
grad bør gjenvinnes. Russiske myndigheter ønsker derfor å utvide
og oppgradere anlegget i Majak for å håndtere dette, samt oppdatere
det russiske lovverket.
Andrejevbukta, ca. seks mil fra den norsk-russiske
grensen, var fra 1960-tallet militær servicebase for lagring av
brukt reaktorbrensel fra den russiske Nordflåtens reaktordrevne
fartøyer. Anlegget rommer i dag store mengder brukt brensel tilsvarende
brenselet fra ca. 100 atomubåter, samt store mengder annet fast
og flytende radioaktivt avfall. Det er satt i gang et omfattende sikrings-
og rehabiliteringsarbeid i Andrejevbukta som vil redusere risikoen
for radioaktiv forurensning fra anlegget. Rehabiliteringsarbeidet i
Andrejevbukta er en av den norske regjeringens viktigste prioriteringer
innenfor atomhandlingsplanen og vil, gitt videreføring av eksisterende rammer,
fremover stå for en økende andel av den norske økonomiske satsingen
i atomsikkerhetsarbeidet.
Mange av Norges naboland bruker kjernekraft som
en viktig del av energiforsyningen. All kjernekraft innebærer en
potensiell risiko for uhell og spredning av radioaktivt materiale.
En særskilt utfordring er likevel knyttet til noen av de eldste
av de sovjetiske reaktortypene, som har designmessige svakheter
som ikke kan rettes opp. Slike reaktorer finnes ved en rekke forskjellige
kjernekraftverk i den europeiske delen av Russland, blant annet
ved Leningrad og Kola kjernekraftverk.
Norges prinsipielle syn er at reaktorer med
alvorlige designmessige svakheter som ikke kan rettes opp, bør stenges.
Når det gjelder radioaktiv forurensning av norske områder fra russiske atomanlegg,
er det størst bekymring knyttet til Kola og Leningrad kjernekraftverk.
Kola kjernekraftverk består av fire reaktorer, der de to eldste
nådde sin planlagte levetid i 2003–2004 etter 30 års drift. Levetiden
til disse reaktorene er nå forlenget, og de har konsesjon for drift
frem til 2018–2019. De to andre reaktorene ved anlegget har konsesjon
frem til 2011 og 2014, med mulighet for forlengelse i ytterligere
25 år. Leningrad kjernekraftverk består av fire reaktorer som er
planlagt drevet frem til 2019–2026.
Norge har siden starten i 1992 hatt størst fokus på
Kola kjernekraftverk. Norge har bidratt til å anskaffe og oppgradere
teknisk utstyr for å sikre drift av kritiske systemer i krisesituasjoner,
som for eksempel anskaffelse av en mobil dieselgenerator og oppgradering
av eksisterende stasjonære dieselgeneratorer for å sikre strømforsyning,
samt automatiserte dieseldrevne anlegg for vannforsyning. I tillegg
har Norge finansiert systemer for overvåkning og fjernstyrt inspeksjon
av kritiske komponenter i anlegget og utstyr for radio- og telekommunikasjon.
På Leningrad kjernekraftverk har Norge finansiert en simulator som
brukes til trening i håndtering av brensel.
Gjennom et omfattende konkret prosjektsamarbeid
har kontakten mellom russiske og norske myndigheter stadig blitt
bedre. Det har gitt grunnlag for en stadig tettere dialog om den
faglige utviklingen av kontroll- og tilsynsfunksjonene i atomsikkerhetsarbeidet.
Det er en hovedprioritering for regjeringen å trappe opp dette samarbeidet
ytterligere. Atomsikkerhetssamarbeidet bygger på bilaterale samarbeidsavtaler
mellom Norge og Russland. De første spirene til dette samarbeidet
kom med avtalen om miljøvernsamarbeid i 1988, som siden ble revidert
i 1992.
Statens strålevern har samarbeidet med relevante russiske
myndigheter siden etableringen av atomhandlingsplanen i 1995. Innen
beredskap er arbeidet rettet mot implementering av den bilaterale
avtalen mellom Norge og Russland om tidlig varsling av atomhendelser.
Denne varslingsavtalen forvaltes av det norske Utenriksdepartementet
og det russiske atomenergibyrået Rosatom. Strålevernet samarbeider
også med stråle- og atomsikkerhetstilsynet i det russiske forsvarsdepartementet.
I tillegg har det siden 2005 vært et samarbeid med det russiske miljøovervåkningsorganet
Roshydromet innen overvåkning av radioaktive nuklider i havmiljøet.
Dumpet brukt brensel og radioaktivt avfall i
Barents- og Karahavet og langs kysten av Novaja Zemlja, er blant
de eksisterende og potensielle kilder til radioaktiv forurensning
i Nordvest-Russland. Det er også fare for forurensning fra de sunkne
atomubåtene K-159 og Komsomolets samt fra en rekke atomavfallslagre
og atomanlegg, blant annet i Andrejevbukta, Gremikha, Kolafjorden
og Arkhangelsk-området. Det er fortsatt forurensning i miljøet som
et resultat av atomprøvesprengningene på 1950- og 1960-tallet, fra
atomulykken i Tsjernobyl i 1986 og som et resultat av utslippene
fra gjenvinningsanlegg i Vest-Europa, særlig Sellafield.
Frivillige miljøvernorganisasjoner og stiftelser som
Naturvernforbundet, Natur og ungdom og Bellona er engasjert i atomutfordringene
i Nordvest-Russland. Gjennom sitt samarbeid med russiske søsterorganisasjoner
bidrar de også til økt fokus på miljø- og atomsikkerhetsspørsmål
i Russland. For norske myndigheter er det viktig å støtte dette
arbeidet.
Norge og Russland er underlagt IAEAs internasjonale
varslingskonvensjon. I tillegg er det en egen bilateral avtale mellom
Russland og Norge om tidlig varsling av atomulykker og utveksling av
informasjon om atomanlegg som ble undertegnet i 1993. I 2003 ble
de to landene enige om ytterligere å senke terskelen for varsling
og informasjonsutveksling. I tillegg legges det vekt på øvelsessamarbeid.
Norge har vært medarrangør av to beredskapsøvelser i Andrejevbukta og
Gremikha i 2008/2009. Dette var første gang de sivile tilsynsmyndighetene
gjennomførte en beredskapsøvelse på et militært anlegg. Norge og
Russland har også samarbeidet om gjennomføring av øvelser, blant
annet gjennom Barentssamarbeidet og senest ved øvelsen Barents Rescue
2009 i Murmansk-området. Norske myndigheter har videre vært observatører
ved flere russiske øvelser, blant annet ved Kola kjernekraftverk.
Det er et sentralt mål i norsk utenrikspolitikk
å utvikle det gode, men tidvis utfordrende, naboskapet med Russland.
Mulighetene og utfordringene Norge står overfor i nord kan på mange
områder best finne sine løsninger i et konstruktivt samarbeid med
Russland. Atomsikkerhetsområdet er et godt eksempel på hvordan vi
i fellesskap har utviklet et stadig bedre samarbeid til gjensidig
nytte for begge parter.
Trusselbildet innenfor atomberedskapsområdet har
endret seg de siste årene, både når det gjelder sårbarhet for det
norske samfunnet, sikkerhet ved anlegg i våre nærområder og sannsynlighet for
hendelser. De store utfordringene i atomberedskapssammenheng er
likevel fortsatt knyttet til anlegg med store mengder radioaktivt materiale
og gamle anlegg med utilfredsstillende sikkerhet. En kan heller
ikke utelukke økt skipstransport av brukt brensel og radioaktivt
avfall langs norskekysten. I tillegg antas det at antall marine
reaktorer også vil kunne øke. Disse utviklingstrekkene følger norske
myndigheter nøye.
I årene som kommer forventes kontakten med Russland
å bli stadig tettere, blant annet som følge av økende økonomisk
samarbeid. Rammevilkårene har endret seg vesentlig siden oppstarten
av det norsk-russiske atomsikkerhetssamarbeidet. En rekke andre land,
spesielt G8-landene, har engasjert seg i arbeidet, og Russlands
økonomi har de siste årene tillatt langt større russisk egeninnsats
enn det som var forventet for få år siden. Denne utviklingen har
ført til at atomsikkerhetssamarbeidet med Russland er blitt styrket
både nasjonalt og internasjonalt. Åpenhet, gjensidig tillit og adgang
til lukkede områder har vært viktige prinsipper i samarbeidet med
Russland. Baser og installasjoner som tidligere var lukket for utenlandske
borgere er i dag blitt mer tilgjengelige. Anlegget i Andrejevbukta
er et godt eksempel. Det viktige prosjektarbeidet for fysisk sikring
og rehabilitering av anlegget i Andrejevbukta vil bli videreført
med betydelig økt innsats fra norsk og internasjonal side. Anlegget
har store tekniske utfordringer og tidsperspektivet strekker seg
mot 2030.
Prosjektet med fjerning av radioaktive kilder
i fyrlykter i Østersjøen er i gang og vil også være et prioritert
område. Dette vil imidlertid kunne ferdigstilles i løpet av tre
til fire år.
I utviklingen av en norsk nisje i det internasjonale
atomsikkerhetssamarbeidet med Russland er samarbeidet om helse,
miljø og sikkerhet høyt prioritert. Samarbeidet mellom norske og
russiske tilsynsmyndigheter vil derfor være viktig.
Det vil være naturlig å se norsk innsats utover 2012
som er rammen for virketiden for G8-landenes globale partnerskap.
Også andre land som samarbeider med Russland er nå i en prosess
der de diskuterer videre engasjement etter 2012. Norges geografiske
posisjon skiller oss fra de fleste G8-landene i denne sammenhengen.
Som naboland har vi en egen interesse i et godt og åpent samarbeid
med Russland om håndtering av atomutfordringene. Det er et grunnleggende prinsipp
at Russland har hovedansvaret. Som naboland trenger Norge kunnskap,
innsikt og adgang for å kunne ivareta egne beredskapshensyn.
Den norske innsatsen innen atomsikkerhet vil derfor
fortsette, samtidig er det naturlig å se for seg en reduksjon av
innsatsen etter hvert som viktige oppgaver finner sin løsning. Det
vil på sikt være naturlig å legge til grunn at Russand selv må ta
hovedansvaret for det videre arbeidet med atomsikkerhet. Det norske
bidraget ut over 2012 vil derfor mer og mer knyttes til myndighetssamarbeid
og samarbeid om miljøovervåking og beredskap. Innsatsen vil bli dekket
innenfor Utenriksdepartementets gjeldende budsjettrammer til atomsikkerhet
som går over kap. 118.70 Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med
Russland. Norges innsats vil være mest effektiv ved at den rettes
mot områder der vi med våre forutsetninger kan gjøre en forskjell.
Norsk innsats de nærmeste årene vil fokusere på utfordringene i
Andrejevbukta, ferdigstilling av fyrlyktprosjektene, opplærings-
og informasjonstiltak i kjernekraftsektoren og et bredt myndighetssamarbeid
innenfor tilsyn, beredskap, miljøovervåkning og sikkerhet for arbeiderne.