Finansfondet vart oppretta den 6. mars 2009,
ved at Stortinget vedtok «lov om Statens finansfond» på grunnlag
av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som vart lagd fram 9. februar 2009.
Finansfondet vart etablert med ein kapital på 50 mrd. kroner, jf.
St. prp. nr 40 (2008–2009), Innst. S nr 158 (2008–2009) og vedtak
nr. 230 26. februar 2009.
Formålet med Finansfondet er «å bidra midlertidig
med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette
bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet»,
jf. lova § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet.
Fondet skal leggje særleg viktige saker fram for departementet før
fondet tek avgjerd, og departementet kan instruere fondet.
I samsvar med EØS-avtalen er Noreg forplikta til
å følgje mellom anna reglane om statstøtte. Det er berre høve til
å gje statsstøtte som på førehand er godkjend av overvakingsorganet
i EFTA, ESA. ESA gav 29. januar 2009 eigne retningsliner for kva
slag statstøtte som kunne verte godkjend som støtte til normalt
solide bankar. Retningslinene frå ESA svarar til tilsvarande retningsliner
frå EU-kommisjonen frå desember 2008. Finansfondet vart utforma
på bakgrunn av desse retningslinene, med sikte på at ESA ikkje ville
ha merknader til ordninga. Departementet hadde uformell kontakt
med ESA fram til formell notifikasjon av ordninga 28. april 2009.
ESA fatta 8. mai 2009 vedtak om ikkje å ha merknader til ordninga.
Finansdepartementet fastsette forskrifta om
Statens finansfond same dag som ESAs vedtak låg føre. Forskrifta
tredde i kraft 15. mai 2009, og er ei utfylling av lova, med nærare
detaljar om kor lenge bankane kan søkje om kapitaltilskot, kva slag
kapital Finansfondet skal kunne skyte inn i bankar, vilkår for kapitalinnskota,
restriksjonar for bankar som mottek kapitaltilskot o.l. Ifølgje forskrifta
kan Finansfondet «foreta kapitalinnskudd i norsk bank ved å erverve
fondsobligasjon og preferansekapitalinstrument utstedt av norsk
bank og av morselskap i finanskonsern. Fondets erverv skjer etter
søknad fra den enkelte bank og i henhold til avtale mellom fondet
og banken». Det er ein føresetnad for erverv at «Finanstilsynet
og banken bekrefter at banken oppfyller krav til kjernekapitaldekning
med god margin, også hensyntatt sannsynlig utvikling i nær framtid».
Den internasjonale finanskrisa førte til at marknaden
stilte høgare krav til kapitaldekning i bankane. Dermed måtte også
norske bankar styrkje soliditeten sin. Bankane kunne auke kapitaldekninga
anten ved å redusere utlåna sine, eller ved å auke kapitalen. Dersom
mange bankar samstundes valde å redusere utlåna sine, ville det
verte vanskeleg for føretak og hushald å få tilgang til lån. Ei
slik innstramming av kreditten ville verke negativt på den økonomiske
utviklinga, og forsterke ei negativ utvikling i norsk økonomi. Det
var difor betre om bankane valde å styrkje kapitaldekninga si gjennom
å hente inn ny kapital. Av di kapitalmarknadene fungerte dårleg
rundt årsskiftet 2008/2009, var det vanskeleg for bankane å få tak
i kapital. Statens finansfond vart difor oppretta for å sikre dei
norske bankane tilgang på kapital, og dermed styrkje bankane og
setje bankane betre i stand til å halde ved like ei normal utlånsverksemd,
jf. mellom anna omtalen av dette i Ot.prp. nr. 35 (2008–2009) kapittel
5.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Statens obligasjonsfond vart oppretta i mars 2009
med ei ramme på 50 mrd. kroner. Formålet med fondet er å bidra til
auka likviditet i og betre kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden
i Noreg. Statens obligasjonsfond er eit generelt verkemiddel overfor
obligasjonsmarknaden, der fondet saman med andre investorar vil
kjøpe obligasjonslån som er lagde ut av norske føretak i både fyrstehands-
og andrehandsmarknaden.
Folketrygdfondet er ansvarleg for forvaltninga av
Statens obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet, med eit
mandat separat frå Statens pensjonsfond Noreg. Finansdepartementet fastsette
den 18. mars 2009 ei forskrift om forvaltninga av Statens obligasjonsfond
som slår fast at fondet skal ha ei klar finansiell målsetjing. Den
finansielle målsetjinga er høgast mogleg avkastning over tid innanfor
det regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes skal det takast
omsyn til fondsformålet om å bidra til auka likviditet i og betre
kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden i Noreg.
Folketrygdfondet er ansvarleg for å gjere dei
enkelte investeringsvala innanfor dei retningslinene som er gjevne.
Fondet skal føreta enkeltinvesteringar på forretningsmessig grunnlag,
uavhengig av Finansdepartementet, og legg heller ikkje desse investeringsavgjerdene fram
for Finansdepartementet på førehand.
Investeringane skal skje på marknadsmessige vilkår,
og risikoen skal vere spreidd på ei rekkje utskrivarar i fleire
sektorar. Kravet om marknadsmessig prising er viktig for at investeringane
i Statens obligasjonsfond skal vere i samsvar med dei føresetnadene
som vart lagde til grunn då lovforslaget vart fremja. Dette er òg avgjerande
for å gå klar av EØS-reglane om ulovleg statsstøtte.
Det har vore eit kraftig fall i rentenivået
sidan etableringa av Statens obligasjonsfond vinteren 2009, og kredittpåslaga
på verdipapir i norske kroner er no monaleg reduserte samanlikna
med toppnivået som vart nådd under finanskrisa. Dette gjev følgjeleg
lågare kostnader for norske føretak som ynskjer å finansiere verksemda
si gjennom den norske kredittobligasjonsmarknaden, samanlikna med
det som var tilfelle for eit snautt år sidan.
Ved utgangen av 2009 var 8,2 mrd. kroner av den
samla ramma på 50 mrd. kroner plasserte i obligasjonsmarknaden.
Det var investert i totalt 53 ulike lån, og om lag halvparten av
investeringane var lån til selskap innanfor bank- og finanssektoren.
70 prosent av dei investerte midlane er lån som er gjevne til selskap
som har høg eller moderat kredittkvalitet («investment grade»), medan
30 prosent er lån som er gjevne til selskap med lågare kredittkvalitet
(«non-investment grade»). Ein vesentleg del av investeringane er gjord
i fyrstehandsmarknaden, og delen i kvar emisjon har variert frå
5 til 60 prosent.
Marknadsverdien til eigedelane i Statens obligasjonsfond
var ved utgangen av 2009 50,6 mrd. kroner, som er 0,6 mrd. kroner
høgare enn ved etableringa. Utviklinga i marknadsverdien i 2009
var i stor grad prega av ei gradvis normalisering i kredittobligasjonsmarknaden
og lågare rentepåslag.
Avkastninga av Statens obligasjonsfond var i fjor
på 13,1 prosent målt i forhold til nivået på dei investerte midlane,
rekna som ei tidsvekta avkastning. Rekna i forhold til startkapitalen
på 50 mrd. kroner er avkastninga 1,2 prosent.
Etableringa av Statens obligasjonsfond var basert
på at ein ville stimulere andre investorar til også å ta del i obligasjonsmarknaden.
I vissa om at det gjennom fondet kom på banen ein vesentleg investor
som vil betre marknadslikviditeten, gjekk ein ut ifrå at ein kunne
skape ein positiv, sjølvforsterkande prosess gjennom at andre investorar
og låntakarar då i aukande grad ville ta i bruk obligasjonsmarknaden
igjen. Kommentarar frå marknadsaktørar tyder på at Statens obligasjonsfond
har hatt ein positiv effekt på obligasjonsmarknaden nettopp gjennom
slike indirekte verknader.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.