Finansmarknadsmeldinga 2009 omhandlar følgjande
tema:
Kapittel 2 handlar om føresetnadene for, og utsiktene
til, finansiell stabilitet i Noreg. Her er risikoane i dei norske
finansmarknadene omtala, og likeins utviklinga for dei norske finansinstitusjonane.
Kapittel 3 gjev eit oversyn over nokre internasjonale initiativ
til regelverksendringar som har kome i kjølvatnet av finanskrisa,
mellom anna vert forslag til nye kapitaldeknings- og likviditetskrav
og innskotsgarantidirektivet omtala. Kapittel 4 handlar om hovudtrekka
i regelverksutviklinga i Noreg, og dei viktigaste løyvesakene som
Finansdepartementet og Finanstilsynet handsama på finansmarknadsområdet
i 2009.
Kapittel 5 omtalar verksemda til Noregs Bank
i 2009, og inneheld mellom anna ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken.
Omtalen av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbanklova
§ 30. Kapittel 6 inneheld ein omtale av verksemda til Finanstilsynet
i 2009. Omtalen i kapittel 5 og 6 byggjer i stor mon på årsmeldingane
frå institusjonane. I kapittel 7 er verksemda til Folketrygdfondet
i 2009 omtala. I Kredittmeldinga 2008 vart det varsla at «Regjeringa legg
opp til å rapportere om verksemda i Statens finansfond og Statens
obligasjonsfond i Kredittmeldinga 2009». Dei to fonda vart oppretta
for å dempe dei negative verknadene av finanskrisa og verksemda
deira er omtala i kapittel 8. Kapittel 9 omtalar verksemda til Det
internasjonale valutafondet (IMF). Årsmeldingane frå Noregs Bank
og Finanstilsynet for 2009 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til
finansministerens brev av 4. juni om korrigering av Meld. St. 12 (2009–2010).
Brevet er vedlagt innstillingen. Komiteen viser videre
til at det ble avholdt høring med sentralbanksjef Svein Gjedrem 18. mai
2010. Referat fra høringen følger som vedlegg til denne innstillingen.
Det finansielle systemet består av aktørar,
marknadsplassar, og infrastruktur for gjennomføring av transaksjonar.
Systemet utfører betalingar og legg til rette for at kundane kan
allokere ressursar over tid og handtere og omfordele finansiell risiko.
I periodar då det finansielle systemet ikkje
fungerer godt, kan økonomien som heilskap lide stor skade. Å leggje
til rette for finansiell stabilitet er difor ei viktig oppgåve for
styresmaktene. For å tryggje finansiell stabilitet er det ein føresetnad
at finansinstitusjonane har tilstrekkelege kapitalbufferar til å
handtere tap, og at betalingssystema er forsvarleg sikra. Finansiell
stabilitet inneber òg at det finansielle systemet er robust nok
til å handtere forstyrringar i økonomien.
Arbeidet med å tryggje finansiell stabilitet
er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet.
Finansdepartementet har eit overordna ansvar for at det finansielle systemet
fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet skal medverke til at
det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvaker difor finansinstitusjonane,
verdipapirmarknadene og betalingssystema for å avdekkje element
som kan true stabiliteten. Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane
og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom
Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet for å utveksle
informasjon om situasjonen i finansmarknadene. I utgangspunktet
vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2009
hadde ein sju slike møte, medan det så langt i 2010 har vore eitt
møte.
Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk
ved utviklinga i norsk og internasjonal økonomi, og risikoutviklinga
for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet som heilskap.
Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over strukturen i den
norske finansmarknaden, og over resultat og soliditet i finansinstitusjonane.
Til slutt kjem det ei vurdering av utsiktene for finansiell stabilitet
framover. Bakgrunnsinformasjon og talmateriale til kapitlet er i
stor mon bygd på rapportering frå Noregs Bank og Finanstilsynet.
Komiteen viser til
at finanskrisen førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget
i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene
påvirket aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene
i finansmarkedene. I 2009 falt BNP i OECD-området med gjennomsnittlig
3,5 prosent. Det internasjonale valutafondet (IMF) forventer ifølge meldingen
at BNP kommer til å øke med 2 prosent i industrilandene og 6 prosent
i fremvoksende økonomier i 2010. Komiteen vil likevel understreke
at det er knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen i internasjonal
økonomi. Oppgangen forklares i første rekke med myndighetenes ekspansive
økonomiske politikk, samt at mange foretak bygger opp varelagrene sine. Komiteen viser
til at finanskrisen ble møtt med den raskeste og mest samordnende
globale krisepakke gjennom tidene. De omfattende tiltakspakkene
rettet mot finansmarkedet internasjonalt bidro i stor grad til å
motvirke negative vekselvirkninger mellom markedene og realøkonomien. Komiteen vil
vise til at de omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren
og en svært ekspansiv finanspolitikk har påført mange land høye
gjeldsbyrder.
Komiteen konstaterer at Norge
så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste
andre land. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet
har vært liten i internasjonal sammenheng. Eksportrettet næringsliv er
imidlertid sterkt påvirket av nedgangen internasjonalt, gjennom
lavere etterspørsel etter produkter og tjenester de selger. Nedgangen
i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal
sammenheng, mens det eksportretta næringslivet har fått merke –
og merker – nedgangen internasjonalt mest, gjennom lavere etterspørsel
etter produkter og tjenester de selger. Norske styresmakter la ved
krisens inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk,
som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen.
I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget
for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren.
Som snitt for 2009 falt BNP for Fastlands-Norge med 1,5 prosent
– betydelig mindre enn hos våre handelspartnere. Fremover venter
en at veksten vil fortsette, men usikkerheten er fortsatt stor.
Komiteen viser til at det fortsatt
er stor risiko knyttet til utfasingen av de massive finans- og pengepolitiske
stimuliene internasjonalt. Ved å fase dem ut for raskt kan man kvele
oppgangen og bidra til lavere økonomisk vekst. Blir de derimot faset
ut for sent, kan det etter hvert bli vanskelig å håndtere underskudd
og høy statsgjeld. Komiteen vil her peke på at det
internasjonalt nå først og fremst er økningen i statsgjeld som bekymrer.
Omfattende statlige finanspolitiske tiltak, økte statlige overføringer
til blant annet arbeidsledighetstrygd, samt lavere skatteinngang
gjennom finanskrisen, har ført til store underskudd på budsjettbalansen
og oppbygging av statsgjeld i flere land. Mislighold av denne gjelden
kan utløse en ny tillitskrise i finansmarkedene, som igjen kan utgjøre
en reell trussel mot finansiell og økonomisk stabilitet. Komiteen viser
her til situasjonen i Hellas, og de såkalte PIIGS-landene, hvor
EU nå har gått inn med massive tiltak for å sikre stabilitet i de
europeiske finansmarkedene.
Komiteen vil videre vise til
at det den siste tiden har blitt lansert betydelige finanspolitiske innstrammingsforslag
i flere europeiske land hvor den offentlige gjeldsbyrden er økt
mye de siste årene som følge av ovennevnte ekspansive finanspolitiske
tiltak. Konsekvensene av dette for norsk økonomi er usikre, men
etter flertallets syn står spesielt eksportsektoren overfor en særskilt
krevende tid framover som følge av redusert internasjonal etterspørsel,
høyere norsk lønnsvekst enn hos handelspartnerne samt en styrket
krone.
Komiteen vil påpeke at robuste
og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring
og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer
at den norske reguleringen av finansmarkedene synes solid, og har
vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Komiteen poengterer
imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således
er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle
systemer også på globalt nivå.
Komiteen er videre av den klare
oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme
type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i
norsk regulering, og hindrer at risiko hoper seg opp der den er
minst regulert. Komiteen mener at finanskrisen har vist
hvor viktig det er å ha en god innskuddsgarantiordning. Den norske
innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn
gjort mye for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen
i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd
har vært en stabil finansieringskilde for norske banker gjennom
finanskrisen. Komiteen støtter følgelig regjeringens
arbeid med å holde fast ved den norske innskuddsgarantiordningen,
jf. uttalelsene i Soria Moria II og i nasjonalbudsjettet 2010. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av at bankene sikrer seg høye innskuddsandeler
i deres finansiering av hensynet til finansiell stabilitet. Komiteen vil
vise til at ett nødvendig vilkår for at dette skal skje er at innskytere
må se seg tjent med banksparing framfor å låne penger.
Komiteen er samtidig bekymret
over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som
gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall
i boligprisene. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering,
har rentenivået på kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd
og avgjørelser. Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra til
vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar på seg
uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning, flytende
rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for enkelte hushold
om boligprisene faller og renta øker. Det er følgelig viktig at
låntakerne ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære. Komiteen er
derfor positiv til Finanstilsynets nye retningslinjer for forsvarlig
utlånspraksis til boliglån av 3. mars 2010. Komiteen vil
påpeke at både Finanstilsynet og Norges Bank ved en rekke anledninger
har advart mot for høy gjeldsbelastning i husholdningene. Komiteen vil understreke
hvor viktig det er for balanse i markedene at det må koste å låne
og at det må lønne seg å spare, noe direktøren for Finanstilsynet
har påpekt en rekke ganger det siste året.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er nødvendig å
legge om politikken i Norge for å skape trygghet for jobbene og
velferden i årene som kommer. Flere europeiske land sliter med en
alvorlig gjeldskrise, den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten
høy i Europa og USA. Japan opplever lav vekst, og det er ulike signaler
om utviklingen i Kina. Den svake økonomiske utviklingen internasjonalt
vil også få konsekvenser for Norge.
Disse medlemmer viser til at
Norge er godt stilt. Med et betydelig pensjonsfond har Norge sluppet
å låne for å finansiere krisetiltak under finanskrisen. Tiltakene
rettet mot bank og finansmarkedet virket raskt i Norge. Med en stor offentlig
sektor er det mange som i liten grad blir berørt av den økonomiske
nedgangen – i hvert fall i første omgang. Samtidig er mange bedrifter avhengig
av eksport. Med fallende markeder, et særnorsk høyt kostnadsnivå
og rød-grønne skatteøkninger kan mange arbeidsplasser være utsatt.
Disse medlemmer viser til at
sentralbanksjef Svein Gjedrem i høring med Stortingets finanskomité
18. mai 2010 tegnet et dystert bilde for deler av de konkurranseutsatte
bedriftene:
«Den økonomiske geografien i Norge vil endre seg
de neste 10–15 årene. Vårt kostnadsnivå og lav vekst i Europa vil
sette arbeidsplasser og næringslivet i industrisamfunn under press.
Tap av arbeidsplasser vil ramme hardest der industrien veier tyngst.
Hele industrigrener kan gå tapt.»
Disse medlemmer mener at denne
advarselen må tas alvorlig. Både sentralbanksjefen og OECD har påpekt
at Norge må stramme inn på statsbudsjettet for å unngå en for sterk
kostnadsvekst og press på kronekursen.
Disse medlemmer er glad for at
regjeringen erkjenner utfordringen, men er skuffet over at regjeringen
Stoltenberg II ikke er i stand til å nå egne mål.
Disse medlemmer vil også peke
på at utfordringene for bedriftene forsterkes av at næringslivets
konkurranseevne har blitt klart svekket under rød-grønt styre, og
innovasjonsevnen er ifølge den europeiske innovasjonsrapporten tydelig
svekket. Fremfor å stramme inn på budsjettene, og prioritere vekstskapende
politikk ser det ut til at regjeringen velger å skyve problemene
foran seg. Det kan gjøre omstillings- og innstrammingsbehovet enda
større.
Disse medlemmer mener at politikken
må legges om slik at utgiftsveksten over statsbudsjettet går ned
og omstillingsevnen både i offentlig sektor og næringslivet går
opp.
Disse medlemmer viser til at
finanskrisen har avdekket at noen bedrifter og banker er så viktige
at de tilsynelatende «ikke kan gå konkurs». Når banker blir så viktige
at de ikke kan gå konkurs og markedet regner med at staten vil redde
dem, får de billigere finansiering til tross for lavere egenkapital
og mindre sikkerhet. Sentralbanksjefen sa under høringen at dette
så man også klare spor av i bankenes regnskap. Disse medlemmer har
merket seg denne problemstillingen.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at vi nå befinner oss i en ny fase av den internasjonale økonomiske
krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008–2009. Etter en serie
av store finansielle redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser
og en vedvarende ekspansiv pengepolitikk med et rekordlavt rentenivå
i mange land, står internasjonal økonomi nå overfor to store utfordringer.
For det første, hvordan den vestlige verden, og spesielt Europa,
skal klare å få kontroll over de urovekkende store budsjettunderskuddene
og den galopperende offentlige gjeldsveksten – uten å ødelegge kimene
til en ny økonomisk oppgang. For det andre, hvordan vi parallelt
skal klare å utvikle en mer robust finanssektor og etablere en mer
stabiliserende penge- og kredittpolitikk.
I internasjonalt perspektiv står Norge fortsatt
i en særstilling, med svært robuste statsfinanser. Norsk nærings-
og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale
nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle
norske økonomiske handlingsfriheten må imidlertid ikke bli en sovepute,
og en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden. Dette
medlem mener det nå er viktig for Norge å bruke landets
handlingsfrihet til å konkretisere en mer stabiliserende penge-
og finanspolitikk for fremtiden.
Dette medlem vil peke på tre
penge- og finanspolitiske grep som vil gjøre norsk økonomi bedre
rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser:
1. En pengepolitisk
reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling
av destabiliserende finansielle bobler.
2. Strengere krav til egenkapitaldekning
og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak.
3. Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse
i finansnæringen.
Dette medlem mener at vi ikke
helt har tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen
på 1980-tallet, og som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen.
For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig
for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til
konsumprisindeksen. Erfaringen bør ha vist at denne snevre tilnærmingen
lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom sterk penge-
og kredittvekst, problemer som først gir seg til kjenne gjennom
oppblåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser
som ikke synes i konsumprisindeksen.
Dette medlem mener derfor at
det nødvendig med en utredning med det siktemål å utvide Norges
Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag også innebærer et
uttalt mål om å virke stabiliserende inn på den samlede kredittveksten
og på prisutviklingen på viktige finansielle aktiva som eiendommer
og verdipapirer. Etter dette medlems mening vil en
slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et bidrag til å styrke sentralbankens
reelle muligheter til å fremme finansiell stabilitet. I denne sammenheng
bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler
som mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant
banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. Dette
vil også være i tråd med retningslinjer som er foreslått i Basel
Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.
Dette medlem viser til at det
overordnede målet for det internasjonale samarbeidet om nye finansregulatoriske
reformer er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer
stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å
minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Dette medlem mener
at Norge bør gi et ekstra bidrag i dette arbeidet gjennom å være
blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale
krav til banker og andre finansforetak; krav som styrker robustheten
og motstandskraften mot kriser, basert på økte risikoavveide krav
til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver.
På denne måten vil også det enkelte finansforetak settes i stand
til å tåle kortsiktige likviditetskriser uten offentlig støtte.
Basert på et videreført aktivt tilsyn med banker og
finansforetak mener dette medlem det også bør utredes
å gi Finanstilsynet en instruksjonsmyndighet som innebærer at tilsynet
innenfor nærmere bestemte rammer kan kreve at det enkelte finansforetak
avsetter større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller
unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger i motsatt
retning.
Etter dette medlems syn er en
av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser
at de lokale og selveiende sparebankene har utgjort den klart mest
stabiliserende delen av norsk finansnæring. Dette medlem mener
det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn
at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres
i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil dette medlem slå
ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner,
kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe
størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører,
samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet
kan intensiveres og styrkes.
Finansdepartementet gav i brev 17. desember 2009
Finanstilsynet i oppdrag å vurdere fleire tilhøve ved det norske
regelverket for bankar, inkludert om ein i forkant av venta tilrådingar
og nye reglar internasjonalt burde gjere endringar i det norske
regelverket på nokre sentrale område, mellom anna på likviditet
og kapitalkrav, jf. nedanfor.
I kjølvatnet av finanskrisa er det no stor endringsvilje
internasjonalt, og føresetnadene ser ut til å vere gode for å få
på plass nye og betre reguleringar for finansmarknadene. Generelt
ser det ut til å vere brei semje om at for stor risikotaking hos
viktige aktørar, og mangelfulle og dels fråverande reguleringar
i sentrale enkeltland, er viktige årsaker til finanskrisa. Kva som er
passande krav til kapital i bankar, og korleis ein skal regulere
samspelet mellom enkeltinstitusjonar og det finansielle systemet
som heilskap, vert sentrale spørsmål framover.
Mange land, institusjonar og organisasjonar
arbeider med forslag til nye reglar og med endringar av gjeldande
regelverk. Det er sett i verk omfattande prosessar i mellom anna
G20, IMF, OECD, Baselkomiteen for banktilsyn, Financial Stability
Board (FSB) og EU. Regjeringa jobbar for at Noreg tek del i det
arbeidet som går føre seg på dette området, gjennom eigna kanalar.
Dei internasjonale prosessane vil fyrst og fremst ha
innverknad for Noreg ved at endringar i gjeldande EU-regelverk på
finansmarknadsområdet vert tekne inn i EØS-avtalen. EU-kommisjonen
arbeider for tida med, eller har allereie utarbeidd, ei rekkje forslag
til ny regulering i lys av erfaringane frå finanskrisa, mellom anna
følgjande:
Kvantitative minstekrav
til likviditet som eit supplement til kvalitative reglar om likviditetsstyring.
Endringar i kapitaldekningsreglane for
bankar, medrekna strengare krav til kvaliteten på ansvarleg kapital,
strengare krav til verdipapirisering og nye krav til godtgjeringsordningar.
Nye reglar for motsykliske kapitalbufferar
og dynamiske reglar for tapsavsetnader i bankar.
Eit nytt europeisk tilsynssystem og etablering
av tilsynskollegium («supervisory colleges»), som skal sikre tilsynssamarbeid
og styrkje utviklinga av einsarta tilsynspraksis mellom land.
Endringar i direktivet om innskotsgarantiordningar,
med ei harmonisering av dekningsnivået til 100 000 euro innan utgangen
av 2010.
Nye reglar for kredittvurderingar som skal
redusere interessekonfliktar mellom kredittvurderingsbyrå og dei
føretaka som vert vurderte, og betre kvaliteten på vurderingane.
Ny regulering av forvaltning av alternative
fond, inkludert spesialfond («hedgefond»), «private equity», eigedomsfond,
varefond, infrastrukturfond o.a.
I kapittel 3 i meldinga vert nokre av dei mest
sentrale forslaga frå i hovudsak EU og Baselkomiteen omtala, saman
med korte merknader om norsk oppfølging.
Komiteen viser til
at det i kjølvannet av finanskrisen er bred enighet om at det må
innføres nye og bedre reguleringer av finansmarkedene internasjonalt,
og at det er igangsatt omfattende prosesser for å få dette på plass
blant annet i G20, IMF, OECD og EU. Komiteen poengterer
viktigheten av at Norge følger, og i så stor utstrekning som mulig,
tar del i dette arbeidet.
Komiteen merker seg at det på
europeisk nivå er vedtatt nye regler for innskuddsgarantiordninger. Komiteen understreker
imidlertid at innskuddsgarantiordningen slik vi har den i Norge
i dag er en god ordning, som både sikrer innskyterne og gir bankene
stabilitet. Komiteen gir sin klare tilslutning til
regjeringens arbeid med å sikre at den norske innskuddsgarantiordningen
kan beholdes som i dag. Videre vil komiteen vise
til at Finanskriseutvalget som regjeringen har nedsatt for blant
annet å se på den norske finansmarkedsreguleringen, skal levere
deres utredning 31. desember 2010.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at regjeringen har lagt fram lovforslag vedrørende shortsalg av
verdipapirer som etter vedtak og ikrafttredelse medfører at Finanstilsynet
kan legge ned midlertidige forbud mot shortsalg under markedsforhold
som tilsier at slikt salg kan medvirke negativt på finansiell stabilitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
gjøre oppmerksom på at det internasjonalt er en debatt og et åpent
spørsmål om shortsalg virker stabiliserende eller destabiliserende
på markedene. Kunnskapen om shortsalg og dets virkninger er lav
i Norge og uten en bred, kunnskapsbasert gjennomgang av temaet,
er det enkelt å tillegge shorthandel skylden for utslag i markedene
som har helt andre årsaker. Disse medlemmer noterer
seg at det er ingen tall eller gjennomgang som sier noe om omfang
og størrelsesorden på shortsalg i Norge i dag eller ved inngangen
til finanskrisen. Disse medlemmer slutter seg til at
oppgjørssikkerhet og risiko er betydelige utfordringer ved shortsalg,
men ønsker en bredere gjennomgang av temaet for å være sikker på
at tiltak som iverksettes er effektive og målrettet uten å skade
markedets effektivitet. Disse medlemmer er av den
oppfatning av at man kan ta seg tid til en grundig og forskningsbasert gjennomgang
av erfaringene før man presenterer lovendringer. Et plutselig forbud
mot shortsalg kan føre til en innlåsningseffekt over lengre tid for
aktørene, og derigjennom skape unormale markedsmekanismer. At myndighetene
gis slike hjemler kan også svekke tilliten til at markedet skal
fortsette å fungere. Disse medlemmer mener en felles
tilnærming er fornuftig og viser til diskusjonene som foregår i
EU og USA om begrensninger i shortsalg. Disse medlemmer mener
det ikke er klokt å innføre et særnorsk regelverk knyttet til dette. Disse
medlemmer er av den oppfatning at vi bør avvente konklusjonene
i EU og USA, og at Norge deretter bør følge konsensus. Dette vil
skape like rammebetingelser for alle.
I det kapittel 4 i meldinga følgjer ei oversikt
over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet
for 2009. I avsnitt 4.1.8 følgjer eit summarisk oversyn over fastsette
forskrifter i 2009. I avsnitt 4.2 følgjer ein omtale av sentrale
løyve som vart gjevne same år, med kort omtale av kvar einskild
sak.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Etter «lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og
pengevesenet (sentralbankloven)» § 1 fyrste ledd skal Noregs Bank
vere utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gje ut setlar og mynt, fremje eit effektivt betalingssystem,
og dessutan overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken
har òg viktige oppgåver innanfor kapitalforvaltning. Etter sentralbanklova
§ 30 andre ledd skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet,
som så skal leggje dette fram for Kongen og gjere det kjent for
Stortinget. Årsmeldinga til Noregs Bank for 2009 følgjer som utrykt
vedlegg til denne meldinga.
Representantskapet har i samsvar med sentralbanklova
§ 5 fjerde ledd fjerde punktum kome med fråsegn om protokollane
frå hovudstyret og tilsynet med banken. Fråsegna er teken inn som vedlegg
til årsmeldinga og rekneskapen frå banken.
Etter sentralbanklova § 5 tredje ledd skal representantskapet
føre «tilsyn med bankens drift og at reglene for bankens virksomhet
blir fulgt». Representantskapet uttalar seg om drifta til banken
i årsmeldinga til banken. Det kjem fram i fråsegna for 2009 at representantskapet
ikkje har avdekt forhold som gjev grunnlag for særskilde merknader
etter sentralbanklova § 30 andre ledd.
Representantskapet uttalar òg at det i brev
til Finansdepartementet i desember 2009 tok initiativ til ei vurdering
av om det er mogleg med ei utvida og direkte rapportering til Stortinget,
og om det er mogleg å overføre kompetansen til å fastsetje godtgjersle
for representantskapet, til Stortinget. Representantskapet uttalar
at det kan tydeleggjere og styrkje representantskapet si stilling
som tilsynsorgan for Stortinget. Finansdepartementet er samd i desse
vurderingane. I samband med at departementet den 26. mars 2010 la
fram meldinga om forvaltninga av Statens pensjonsfond i 2009, la
ein fram forslag til endringar i sentralbanklova for å leggje til
rette for dette, jf. Prop. 101 L (2009–2010) Endringar i sentralbanklova.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd
at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse
etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks fastsatt
av Stortinget». Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden, snarast
mogleg etter å ha motteke papira, sende årsrekneskapen for banken,
årsmeldinga frå hovudstyret, utsegn frå representantskapet om protokollar
frå hovudstyret og eventuelt om andre forhold som gjeld banken,
og dessutan statsråden si utgreiing om nytting av styringsrett hos
departementet og regjeringa i saker som gjeld Noregs Bank, til Riksrevisjonen.
Departementet sender desse dokumenta til Riksrevisjonen når departementet har
motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får òg kopi av korrespondansen
mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker
der ein let vere å instruere. Noregs Bank vart ikkje instruert med
heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd i 2009.
Det er i pkt. 5.1 i meldinga gjort greie for
leiing og administrasjon, samt versemda til Noregs Bank i 2009.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Noregs Bank sitt arbeid for finansiell stabilitet har
fire viktige element:
Overvake faren for
alvorlege forstyrringar i det finansielle systemet.
Peike på tiltak som kan førebyggje ustabilitet.
Arbeide for å halde oppe tilliten til betalingsmidlane.
Vere førebudd på å handsame kriser.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit
utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gje ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem.
Vidare skal Noregs Bank overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.
Dei noverande retningslinene for pengepolitikken
vart fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av
29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4
andre ledd, jamfør boks 5.1. Nærare grunngjeving og utdjuping av
retningslinjene vart trekte opp i St.meld. nr. 29 (2000–2001) Retningslinjer
for den økonomiske politikken, som vart lagd fram den same dagen.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot
stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske
krona. Den operative gjennomføringa av pengepolitikken skal i samsvar
med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som
ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av
forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere
utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samstundes òg medverke
til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr.
29 (2000–2001) står det vidare at det er venta at konsumprisveksten
som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på pluss minus ei
prosenteining rundt målet for prisstiginga. Rentesetjinga til Noregs
Bank skal vere framoverretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse
knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Når hovudstyret
i Noregs Banks fastset renta, skal det ta omsyn til at det kan ta
tid før endringar i politikken får effekt. Vidare skal hovudstyret sjå
bort frå forstyrringar av mellombels karakter som ein meiner ikkje
vil påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken
er å medverke til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Forskrifta
etablerer fleksibel inflasjonsstyring som rettesnor for pengepolitikken. På
kort og mellomlang sikt må pengepolitikken vege omsynet til låg
og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
I dei fleste situasjonar er det samsvar mellom omsynet til å stabilisere
prisstiginga og omsynet til ei stabil utvikling i produksjon og
sysselsetjing. Dersom det oppstår konflikt, må Noregs Bank utøve
skjønn og vege desse to omsyna mot kvarandre.
I pkt. 5.3.2 i meldinga gir Noregs Bank sine
vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2009. Pkt. 5.3.4 gir
ei oversikt over vurderingar frå andre instansar, mellom anna Norges
Bank Watch og OECD. I pkt. 5.3.5 gir departementet sine vurderingar.
Komiteen vil understreke
at forskriften om pengepolitikken, vedtatt 29. mars 2001, ligger fast. Komiteen mener
at gjeldende retningslinjer for pengepolitikken til nå har vist
seg robust gjennom finanskrisen, og at de utgjør et godt rammeverk
for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Sentralbankens operative
gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil
inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid
er nær 2,5 prosent. Den langsiktige oppgaven for pengepolitikken
er å gi økonomien et nominelt ankerfeste.
Komiteen er av den oppfatning
at de gjeldende retningslinjene ikke var til hinder for at Norges Bank
markert kunne sette ned styringsrenta da utsiktene for inflasjon
og produksjon forverret seg høsten 2008. Rentereduksjonene medførte vesentlig
stimulans av den økonomiske aktiviteten, og bidro til å gjøre situasjonen
lettere for foretak og husholdninger med gjeld. Den ekspansive pengepolitikken
har således i avgjørende grad bidratt til å dempe nedgangen i norsk
økonomi. Komiteen er tilfreds med at Norges Bank
på denne måten fulgte opp retningslinjene om at pengepolitikken
skal legge vekt på stabilitet og sysselsetting.
Komiteen tar videre til etterretning
at Norges Bank, som følge av bedre utsikter for norsk økonomi, har
vært blant de første sentralbankene internasjonalt som har økt renten
etter finanskrisen. Sentralbanken begynte å sette opp renta i oktober
2009, og har varslet at renten kommer til å bli gradvis satt opp
fremover, som følge av sentralbankens inflasjonsprognoser der innenlandsk
etterspørsel utgjør en vesentlig faktor. Samtidig er det varslet
langvarige lave rentenivå i mange andre land. Komiteen er
bekymret for konsekvensene av et særnorsk høyt rentenivå over tid,
fordi det kan føre til en styrking av kronen som valuta, og en påfølgende
forverret situasjon for konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteen mener det er viktig
for norske husholdninger og andre aktører i økonomien at Norges
Bank kommuniserer klart og forståelig om de vurderingene som ligger
bak rentebeslutninger, og i forhold til fremtidig renteutvikling,
slik at det er mulig å tilpasse seg på en god måte. Komiteen er
i den sammenheng fornøyd med praksisen Norges Bank har fulgt siden
høsten 2005, med å offentliggjøre egen renteprognose. Tydelig kommunikasjon
om intensjonene bak innrettelsen av pengepolitikken medvirker etter komiteens
vurdering til åpen og god kommunikasjon med omverdenen.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen
har varslet at når økonomien tar seg opp igjen, må finanspolitikken
komme tilbake til 4-prosentbanen for bruken av oljeinntekter, for blant
annet nettopp å dempe presset på konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig for konkurransedyktigheten til norsk næringsliv å
sørge for fornuftige og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer
i infrastruktur. Disse medlemmer mener handlingsregelens
utforming er til hinder for dette, sammen med Stortingets utgiftsbaserte
budsjettsystem hvor man ikke skiller mellom utgifter til investeringer
og utgifter til forbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at regjeringen har uttalt at oljepengebruken
skal ned. Disse medlemmer legger til grunn at det
vil få konsekvenser for 2011-budsjettet. Disse medlemmer mener
at det er realistisk å komme ned på 4 prosent-målet i løpet av 2012/2013,
dersom regjeringen følger disse medlemmers forslag om reduksjon
i offentlig sektor og stimulering av privat næringsliv. Disse
medlemmer mener dette vil bidra til at næringslivet får
stabil rente, valutakurs og rammebetingelser så likt som mulig med
våre konkurrenter. Disse medlemmer er bekymret for
tall som viser at norske lønninger øker betydelig mer enn våre konkurrentland.
Dette kombinert med høy kronekurs og noe høyere rente er på sikt
en oppskrift på avindustrialisering og noe som disse medlemmer mener
regjering og storting i større grad må ta på alvor.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til sine generelle merknader under kapittel 2.2 hvor også den framtidige
utøvelsen av Norges Banks pengepolitikk og Norges Banks mandat drøftes.
Noregs Bank forvaltar valutareservane og har
av Finansdepartementet fått i oppdrag å sørgje for den operative
forvaltninga av Statens pensjonsfond utland. I tillegg forvaltar
Noregs Bank Statens petroleumsforsikringsfond for Olje- og energidepartementet.
Ved utløpet av 2009 forvalta Noregs Bank 2 985 mrd. kroner i dei
internasjonale kapitalmarknadene. Dei to største porteføljane er
Statens pensjonsfond utland og valutareservane til Noregs Bank.
Ved utgangen av 2009 utgjorde kapitalen i Statens
pensjonsfond utland 2 640 mrd. kroner. Noregs Bank forvalta fondet
etter retningsliner som er fastsette av Finansdepartementet, og
i høve til ein eigen forvaltningsavtale mellom banken og departementet.
Forvaltninga av Statens pensjonsfond utland for 2009 er omtala i Meld.
St. 10 (2009–2010) Forvaltninga av Statens pensjonsfond i 2009.
Noregs Banks hovudstyre har fastsett retningsliner
for forvaltninga av valutareservane. Investeringsporteføljen utgjer
den største delen av valutareservane. Dei to andre delporteføljane er
pengemarknadsporteføljen og petrobufferporteføljen. Pengemarknadsporteføljen
er den mest likvide delen av valutareservane. Porteføljen var i
2009 i hovudsak plassert som sikra innskot i utanlandske bankar.
Pengemarknadsporteføljen utgjorde 52,2 mrd. kroner ved utgangen
av 2009. Petrobufferporteføljen samlar opp dei jamlege kjøpa til
Statens pensjonsfond utland. Plasseringane av petrobufferporteføljen var
avgrensa til renteinvesteringar i 2009.
Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinene
som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke, ha ein aksjedel på
40 prosent og ein rentedel på 60 prosent. Retningslinene for investeringsporteføljen
samsvarar elles i stor grad med retningslinene Finansdepartementet
har fastsett for Statens pensjonsfond utland.
Marknadsverdien av investeringsporteføljen var 185
mrd. kroner ved utgangen av 2009. I 2009 var avkastninga på investeringsporteføljen
21,1 prosent målt i den valutakorga som svarar til samansetninga
av referanseporteføljen. Målt i norske kroner var avkastninga 3,7
prosent. Forskjellen kjem av at den norske krona styrkte seg i forhold
til valutakorga for referanseporteføljen. Forvaltninga gav ei meiravkastning på
5,6 prosenteiningar målt i forhold til kva ein ville fått ved å
investere i referanseporteføljen.
Marknadsverdien av Statens petroleumsforsikringsfond
var 19 mrd. kroner ved utgangen av 2009. Fondet skal i høve til
retningslinene investerast i renteberande verdipapir. Fondet hadde
i 2009 ei avkastning på 1,1 prosent målt i utanlandsk valuta, og
‑13,9 prosent når ein måler i norske kroner. Dette var 0,7 prosenteiningar høgare
enn avkastninga på den referanseporteføljen som Olje- og energidepartementet har
definert.
Det er bygd opp kontrollapparat for investeringsverksemda
både innanfor områda for kapitalforvaltning og pengepolitikk, og
i andre delar av sentralbanken. Valutareservane til Noregs Bank
og plasseringane for Statens pensjonsfond utland inngår i årsrekneskapen
til Noregs Bank og vert reviderte av Noregs Banks revisjon, jamfør
avsnitt 5.5 nedanfor.
Sjå meldinga om Statens pensjonsfond (Meld. St.
10 (2009–2010)) for meir utfyllande omtale av forvaltningsverksemda
til Noregs Bank i 2009.
Det er òg gjort nærare greie for kapitalforvaltninga
i banken si årsmelding og i ei eiga årsmelding for kapitalforvaltninga.
Forvaltninga av Statens pensjonsfond er òg omtala i statsrekneskapen.
Representantskapet seier at det som del av tilsynet
med Noregs Banks kapitalforvaltning har følgt opp dei tiltaka banken
har gjennomført når det gjelder risikostyring, mellom anna fastsetjing
av prinsipp og mandat for leiar av kapitalforvaltninga, og dessutan
organisering og etablering av rammeverk for risikostyring. Det vert
òg peika på at representantskapet, i dialog med Finansdepartementet,
har utarbeidd ein plan for uavhengig gjennomgang og attestasjon
av ulike område innafor den operative risikostyringa i Noregs Bank
Investment Management (NBIM).
Når det gjeld prioriteringar framover, uttalar
representantskapet at tilsynet med kapitalforvaltninga framleis
kjem til å ha høg prioritet. Representantskapet uttalar vidare at
det som ledd i fastsetjing av tilsynsplanen for 2010 og 2011 vil
vurdere vidareføring av den planen som vart lagd i 2009 for aktuelle
attestasjonsoppdrag for ekstern revisor.
Komiteen viser for
øvrig til de respektive partiers merknader i innstillingen fra finanskomiteen
til Meld. St. 10 (2009–2010) om forvaltningen av Statens Pensjonsfond
i 2009.
Komiteen tar redegjørelsen til
orientering.
Sentralbankrevisjonen er den lovbestemte revisjonen
for Noregs Bank etter sentralbanklova, organisert under representantskapet
i Noregs Bank. Riksrevisjonen har ansvaret for den overordna revisjonen
av Statens pensjonsfond utland og byggjer arbeidet sitt på mellom
anna materialet frå Noregs Banks revisjon. Noregs Banks revisjon
uttalar seg om retningslinene for porteføljane er følgde, og gjev
si revisjonsmelding til representantskapet. I tillegg gjev revisjonen,
i samsvar med forvaltningsavtalen, stadfestingar til Finansdepartementet
om kvartals- og årsrapportane frå Noregs Bank om forvaltninga av
fondet.
Finansdepartementet la 3. april 2009 fram Ot.prp.
nr. 58 (2008–2009) med framlegg til endringar i sentralbanklova
om ny rekneskaps- og revisjonsordning. Etter framlegget vert Noregs Bank
mellom anna rekneskapspliktig etter rekneskapslova, og representantskapet
skal velje ein eller fleire eksterne statsautoriserte eller registrerte
revisorar til å revidere rekneskapane til banken. Dette inneber
at ordninga som gjeld i dag med sentralbankrevisjon, vert avvikla.
Tabell 5.2 og 5.3 i meldinga viser Noregs Bank sitt
balanserekneskap ved utgangen av 2009, samanlikna med tilsvarande
tal for 2008.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Kredittilsynet endra namn til Finanstilsynet 21. desember
2009. Det nye namnet reflekterer betre at tilsynsoppgåvene omfattar
heile finanssektoren. Samstundes med namneendringa flytta tilsynet
inn i nye lokaler i Oslo sentrum.
Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar seg slik at lover
og forskrifter vert følgde. Finanstilsynet skal, ifølgje finanstilsynslova
§ 8 andre ledd, kvart år gje Finansdepartementet ei melding om verksemda.
I meldinga omtalar Finanstilsynet organisatoriske forhold, rekneskap og
generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet. Vidare vert det gjeve
ein nærare omtale av arbeidet innanfor dei ulike tilsynsområda.
Årsmeldinga til Finanstilsynet ligg ved denne meldinga som utrykt
vedlegg.
Etter § 1 i finanstilsynslova har Finanstilsynet tilsyn
med finansinstitusjonar, under dette forretnings- og sparebankar,
kredittføretak, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale
og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsselskap,
forsikringsformidlarar, børsar og andre regulerte marknadsplassar. Etter
finanstilsynslova § 1 nr. 14, jf. verdipapirhandellova § 15-1, har
Finanstilsynet ansvar for å føre tilsyn med verksemda til verdipapirføretak
og oppgjerssentralar, og tilsyn med at reglane i verdipapirhandellova
vert følgde. Det same gjeld kontrollen med eigedomsmeklarar etter
eigedomsmeklarlova § 8-1, kontrollen med inkassoverksemd etter lov
om inkassoverksemd § 30, kontrollen med forvaltning av verdipapirfond
etter lov om verdipapirfond § 8-2, tilsynet med revisorar og revisjonsføretak
etter finanstilsynslova § 1 nr. 9, tilsynet med sjøtrygdelag, jf. finanstilsynslova
§ 1 nr. 12 og tilsynet med føretak som driv låneformidling, jf.
finanstilsynslova § 1 nr. 7. Finanstilsynet fører tilsyn med rekneskapsførarar
etter finanstilsynslova § 1 nr. 18. Finanstilsynet fører òg tilsyn
med verksemder til filialar av kreditt- og andre finansinstitusjonar
frå andre statar i dei høve slikt tilsyn ikkje vert ført av styresmaktene
i heimlandet. Det vert dessutan ført tilsyn med filialar av norske
finansinstitusjonar i utlandet.
Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova
sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, verkar på eit
formålstenleg og trygt vis i samsvar med lov og føresegner og med
det formålet og dei vedtektene som ligg til grunn for kvar einskild
institusjon. For å utføre tilsynsoppgåvene skal Finanstilsynet granske
rekneskapar og andre oppgåver frå institusjonane, og elles gjere
dei undersøkingane om deira stilling og verksemd som Finanstilsynet
finn naudsynt, jf. finanstilsynslova § 3.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som
har i oppgåve å forvalte Statens pensjonsfond Noreg (SPN) og Statens
obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i dei to
fonda er regulert gjennom overordna investeringsrammer og retningsliner
som er fastsette av departementet, medan styret i Folketrygdfondet er
ansvarleg for den operative forvaltninga.
Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtala
i Meld. St. 10 (2009–2010) Forvaltninga av Statens pensjonsfond
i 2009. Statens pensjonsfond består i tillegg til SPN av Statens
pensjonsfond utland (SPU), som Noregs Bank forvaltar på vegner av
Finansdepartementet. Folketrygdfondet si forvaltning av Statens
obligasjonsfond er omtala i avsnitt 8.2 i denne meldinga.
Etter § 9 i forskrift om forvaltninga av SPN
av 7. november 2007 nr. 1228 skal Folketrygdfondet utarbeide ein
årsrapport og halvårsrapport om forvaltninga av SPN. Årsrapporten
frå Folketrygdfondet for 2009 følgde som utrykt vedlegg til Meld.
St. 10 (2009–2010).
I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har
departementet utpeika ein ekstern revisor for Folketrygdfondet til
å revidere rekneskapen for Folketrygdfondet inkludert forvaltninga
av SPN. Det er òg inngått ein avtale med revisor om eit attestasjonsoppdrag
for å stadfeste at forvaltninga av SPN samsvarar med forskrift og
retningsliner som er fastsette av departementet. Riksrevisjonen
skal følgje opp og føre tilsyn med Finansdepartementet som forvaltar
av Statens pensjonsfond og eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonslova
§ 9.
Departementet har i ei eiga forskrift fastsett nærare
reglar om føring av rekneskapen for Folketrygdfondet inkludert SPN,
jf. forskrift 10. november 2008 nr. 1264 om årsregnskap m.m. for
Folketrygdfondet inkludert SPN. Etter lov om Folketrygdfondet § 12
skal årsrekneskapen og årsmeldinga til Folketrygdfondet godkjennast
av departementet og leggjast fram for Stortinget. Finansdepartementet
godkjente årsrekneskapen og årsmeldinga 14. april 2010.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Finansfondet vart oppretta den 6. mars 2009,
ved at Stortinget vedtok «lov om Statens finansfond» på grunnlag
av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som vart lagd fram 9. februar 2009.
Finansfondet vart etablert med ein kapital på 50 mrd. kroner, jf.
St. prp. nr 40 (2008–2009), Innst. S nr 158 (2008–2009) og vedtak
nr. 230 26. februar 2009.
Formålet med Finansfondet er «å bidra midlertidig
med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette
bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet»,
jf. lova § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet.
Fondet skal leggje særleg viktige saker fram for departementet før
fondet tek avgjerd, og departementet kan instruere fondet.
I samsvar med EØS-avtalen er Noreg forplikta til
å følgje mellom anna reglane om statstøtte. Det er berre høve til
å gje statsstøtte som på førehand er godkjend av overvakingsorganet
i EFTA, ESA. ESA gav 29. januar 2009 eigne retningsliner for kva
slag statstøtte som kunne verte godkjend som støtte til normalt
solide bankar. Retningslinene frå ESA svarar til tilsvarande retningsliner
frå EU-kommisjonen frå desember 2008. Finansfondet vart utforma
på bakgrunn av desse retningslinene, med sikte på at ESA ikkje ville
ha merknader til ordninga. Departementet hadde uformell kontakt
med ESA fram til formell notifikasjon av ordninga 28. april 2009.
ESA fatta 8. mai 2009 vedtak om ikkje å ha merknader til ordninga.
Finansdepartementet fastsette forskrifta om
Statens finansfond same dag som ESAs vedtak låg føre. Forskrifta
tredde i kraft 15. mai 2009, og er ei utfylling av lova, med nærare
detaljar om kor lenge bankane kan søkje om kapitaltilskot, kva slag
kapital Finansfondet skal kunne skyte inn i bankar, vilkår for kapitalinnskota,
restriksjonar for bankar som mottek kapitaltilskot o.l. Ifølgje forskrifta
kan Finansfondet «foreta kapitalinnskudd i norsk bank ved å erverve
fondsobligasjon og preferansekapitalinstrument utstedt av norsk
bank og av morselskap i finanskonsern. Fondets erverv skjer etter
søknad fra den enkelte bank og i henhold til avtale mellom fondet
og banken». Det er ein føresetnad for erverv at «Finanstilsynet
og banken bekrefter at banken oppfyller krav til kjernekapitaldekning
med god margin, også hensyntatt sannsynlig utvikling i nær framtid».
Den internasjonale finanskrisa førte til at marknaden
stilte høgare krav til kapitaldekning i bankane. Dermed måtte også
norske bankar styrkje soliditeten sin. Bankane kunne auke kapitaldekninga
anten ved å redusere utlåna sine, eller ved å auke kapitalen. Dersom
mange bankar samstundes valde å redusere utlåna sine, ville det
verte vanskeleg for føretak og hushald å få tilgang til lån. Ei
slik innstramming av kreditten ville verke negativt på den økonomiske
utviklinga, og forsterke ei negativ utvikling i norsk økonomi. Det
var difor betre om bankane valde å styrkje kapitaldekninga si gjennom
å hente inn ny kapital. Av di kapitalmarknadene fungerte dårleg
rundt årsskiftet 2008/2009, var det vanskeleg for bankane å få tak
i kapital. Statens finansfond vart difor oppretta for å sikre dei
norske bankane tilgang på kapital, og dermed styrkje bankane og
setje bankane betre i stand til å halde ved like ei normal utlånsverksemd,
jf. mellom anna omtalen av dette i Ot.prp. nr. 35 (2008–2009) kapittel
5.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Statens obligasjonsfond vart oppretta i mars 2009
med ei ramme på 50 mrd. kroner. Formålet med fondet er å bidra til
auka likviditet i og betre kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden
i Noreg. Statens obligasjonsfond er eit generelt verkemiddel overfor
obligasjonsmarknaden, der fondet saman med andre investorar vil
kjøpe obligasjonslån som er lagde ut av norske føretak i både fyrstehands-
og andrehandsmarknaden.
Folketrygdfondet er ansvarleg for forvaltninga av
Statens obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet, med eit
mandat separat frå Statens pensjonsfond Noreg. Finansdepartementet fastsette
den 18. mars 2009 ei forskrift om forvaltninga av Statens obligasjonsfond
som slår fast at fondet skal ha ei klar finansiell målsetjing. Den
finansielle målsetjinga er høgast mogleg avkastning over tid innanfor
det regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes skal det takast
omsyn til fondsformålet om å bidra til auka likviditet i og betre
kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden i Noreg.
Folketrygdfondet er ansvarleg for å gjere dei
enkelte investeringsvala innanfor dei retningslinene som er gjevne.
Fondet skal føreta enkeltinvesteringar på forretningsmessig grunnlag,
uavhengig av Finansdepartementet, og legg heller ikkje desse investeringsavgjerdene fram
for Finansdepartementet på førehand.
Investeringane skal skje på marknadsmessige vilkår,
og risikoen skal vere spreidd på ei rekkje utskrivarar i fleire
sektorar. Kravet om marknadsmessig prising er viktig for at investeringane
i Statens obligasjonsfond skal vere i samsvar med dei føresetnadene
som vart lagde til grunn då lovforslaget vart fremja. Dette er òg avgjerande
for å gå klar av EØS-reglane om ulovleg statsstøtte.
Det har vore eit kraftig fall i rentenivået
sidan etableringa av Statens obligasjonsfond vinteren 2009, og kredittpåslaga
på verdipapir i norske kroner er no monaleg reduserte samanlikna
med toppnivået som vart nådd under finanskrisa. Dette gjev følgjeleg
lågare kostnader for norske føretak som ynskjer å finansiere verksemda
si gjennom den norske kredittobligasjonsmarknaden, samanlikna med
det som var tilfelle for eit snautt år sidan.
Ved utgangen av 2009 var 8,2 mrd. kroner av den
samla ramma på 50 mrd. kroner plasserte i obligasjonsmarknaden.
Det var investert i totalt 53 ulike lån, og om lag halvparten av
investeringane var lån til selskap innanfor bank- og finanssektoren.
70 prosent av dei investerte midlane er lån som er gjevne til selskap
som har høg eller moderat kredittkvalitet («investment grade»), medan
30 prosent er lån som er gjevne til selskap med lågare kredittkvalitet
(«non-investment grade»). Ein vesentleg del av investeringane er gjord
i fyrstehandsmarknaden, og delen i kvar emisjon har variert frå
5 til 60 prosent.
Marknadsverdien til eigedelane i Statens obligasjonsfond
var ved utgangen av 2009 50,6 mrd. kroner, som er 0,6 mrd. kroner
høgare enn ved etableringa. Utviklinga i marknadsverdien i 2009
var i stor grad prega av ei gradvis normalisering i kredittobligasjonsmarknaden
og lågare rentepåslag.
Avkastninga av Statens obligasjonsfond var i fjor
på 13,1 prosent målt i forhold til nivået på dei investerte midlane,
rekna som ei tidsvekta avkastning. Rekna i forhold til startkapitalen
på 50 mrd. kroner er avkastninga 1,2 prosent.
Etableringa av Statens obligasjonsfond var basert
på at ein ville stimulere andre investorar til også å ta del i obligasjonsmarknaden.
I vissa om at det gjennom fondet kom på banen ein vesentleg investor
som vil betre marknadslikviditeten, gjekk ein ut ifrå at ein kunne
skape ein positiv, sjølvforsterkande prosess gjennom at andre investorar
og låntakarar då i aukande grad ville ta i bruk obligasjonsmarknaden
igjen. Kommentarar frå marknadsaktørar tyder på at Statens obligasjonsfond
har hatt ein positiv effekt på obligasjonsmarknaden nettopp gjennom
slike indirekte verknader.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Det internasjonale valutafondet (International Monetary
Fund, forkorta IMF eller Fondet) har 186 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande
institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje
stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om økonomiske og finansielle spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
Overvake økonomien i medlemslanda med tanke på å førebyggje økonomiske
ubalansar og kriser, gje lån til land som har betalingsbalanseproblem
eller er i krisesituasjonar, og gje teknisk assistanse til medlemslanda.
Som i 2008 vart verksemda til IMF i 2009 sterkt prega
av den finansielle og realøkonomiske krisa i verdsøkonomien. IMF
var sentral i arbeidet med å dempe verknadene av krisa, mellom anna ved
å låne ut midlar til land som fekk, eller stod i fare for å få,
akutte vanskar med betalingstilhøva med utlandet. IMF måtte difor
òg arbeide med å sikre sin eigen likviditet og inngjekk ekstraordinære,
bilaterale låneavtaler med ein rekke medlemsland. I juni 2009 gav
Noreg IMF ein trekkrett i Noregs Bank på opp til 3 milliardar SDR
for dei generelle ordningane til IMF, og Regjeringa har nyleg foreslått
overfor Stortinget at Noreg òg skal stille til disposisjon eit lån
på 300 millionar SDR for dei spesielle ordningane for låginntektsland,
jf. Prop. 83 S (2009–2010).
IMF la fram forslag om ein meir ekspansiv økonomisk
politikk og korleis medlemslanda burde rette inn politikken for
å dempe den økonomiske nedgangen. Då det vart klarare at krisa ikkje lenger
var så akutt, tok IMF opp spørsmåla om når og korleis dei ekstraordinære
tiltaka fleire land hadde sett i verk, kunne avviklast. På bakgrunn
av erfaringane frå krisa tok IMF i tillegg opp arbeidet med å vurdere
om organisasjonen var godt tilpassa utfordringane til medlemslanda
og den globale økonomien. IMF vil i tida framover vurdere om mandatet
bør justerast, om utlånsordningane og ressursane er eigna og tilstrekkelege,
om IMFs rolle som rådgjevar for og overvakar av systemviktige land
bør utviklast vidare, og kva som bør gjerast for å betre organisasjonen
sitt styresett.
Avsnitt 9.2 i meldinga gjev ei generell oversikt over
oppgåvene og ordningane til IMF og avsnitt 9.3 ei oversikt over
styresettet til organisasjonen. Avsnitt 9.4 omtalar sentrale spørsmål
som har vore handsama i styret til IMF sidan førre kredittmelding,
medan avsnitt 9.5 gjev eit oversyn over særskilde forhold som gjeld
Noreg.
Komiteen viser til
at IMFs virksomhet i 2009, som i 2008, ble sterkt preget av den
finansielle og økonomiske krisen i verdensøkonomien. Komiteen merker
seg at utlånene fra IMF, som følge av den globale økonomiske krisen
i kjølvannet av finanskrisen, har økt kraftig siden sommeren 2008. Komiteen tar
til etterretning at IMF på bakgrunn av erfaringen fra finanskrisen,
har tatt opp arbeidet med å vurdere om organisasjonens mandat er
tilpasset medlemslandenes og den globale økonomiens utfordringer,
om utlånsordningene og ressursene er egnet og tilstrekkelige, om
IMFs rolle som rådgiver og overvåker bør utvikles videre, samt hva
som bør gjøres for å videre bedre organisasjonens styresett.
Komiteen ser positivt på at IMF
i 2009 har gjennomgått sin politikk for åpenhet og innsyn i organisasjonens
virke, og at det er gjort visse endringer i riktig retning for mer
offentlighet. En mer åpen holdning både fra IMF og medlemslandene
er viktig hvis man vil styrke den demokratiske forankringen av organisasjonen,
sikre bedre gjennomføring av den økonomiske politikken, samt øke
forståelsen for IMFs rolle og politikk overfor medlemslandene. Komiteen støtter derfor
regjeringens arbeid for enda mer åpenhet om IMF og styrets arbeid. Komiteen ber
samtidig regjeringen jobbe for at de norske forslagene for økt åpenhet
i IMF implementeres i den nordisk-baltiske valgkretsen.
Komiteen understreker videre
viktigheten av at samarbeid også på finansmarkedsområdet forankres
i globale organer med bred representasjon. Komiteen viser
her til at det tidligere er vedtatt en reform for kvoter og stemmerett
i IMF, som et første steg for å sikre utviklingsland og fremvoksende
økonomier bedre representasjon i IMF. Norge har allerede gitt sitt
samtykke til reformen gjennom vedtak i Stortinget. Ratifiseringsprosessen
er imidlertid ikke ferdig i tilstrekkelig mange land til at reformene
har trådt i kraft, og reformen er etter flertallets syn heller ikke
tilstrekkelig. Komiteen vil gi sin tilslutning til
at Norge fortsetter å være pådriver for økt demokratisering av IMF,
gjennom blant annet å arbeide for ytterligere styrking av basisstemmene.
Komiteen viser til at Norge og
den nordisk-baltiske valgkretsen i IMF lenge har vært kritisk til
at IMFs lån til lavinntektsland har fått en langvarig karakter.
På denne måten har IMF fått en utviklingsrolle som organisasjonen
verken var tiltenkt eller har bygd opp spesiell kompetanse på. Komiteen viser
til at regjeringen ikke ønsker å bidra med midler til Extended Credit
Facility (ECF), men heller bidra til Standby Credit Facility (SCF)
og Rapid Credit Facility (RCF). Komiteen støtter
at Norge har jobbet for å avvikle den langsiktige utviklingsfinansieringen
i IMF-regi. Komiteen ber også om at utlånsordningene
SCF og RCF følges tett med sikte på at disse ordningene fungerer
som reelle alternativ til ECF og dens forløper PRGF (Poverty Reduction
and Growth Facility).
Komiteen viser til slutt til
den pågående prosessen med reform av IMFs mandat og Norges posisjoner
i de innledende rundene. Det er i denne sammenhengen viktig at Norge
inntar en offensiv rolle og i en innledende fase ikke avviser at
endringer i IMFs vedtekter kan være nødvendig.
Komiteen viser til diskusjonen
om SDR som global reservefordring. Norge må etter flertallets syn
stille seg åpen for en løsning der SDR kan fungere som global reservefordring.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er samtidig positiv
til endringene i kondisjonalitetskravene for lavinntektsland, vedtatt
i 2009. Viktigst er det etter flertallets syn at
kravene til strukturelle endringer i økonomien i større grad skal avgrenses
til forhold som er avgjørende for å oppfylle målet for stabiliseringsprogrammet,
og til områder som er innenfor IMFs kjerneområde.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler regjeringens
oppfatning om at dette vil gi sterkere nasjonalt eierskap, bedre
tilpasning av stabiliseringsprogrammet til forholdene i det enkelte
land, samt bidra til at lavinntektsland med IMF-program får utvidet
politisk handlerom til å føre generell motkonjunkturpolitikk. Dette flertallet ber
regjeringen følge utviklingen for å bidra til at intensjonene om
redusert kondisjonalitet, herunder krav om privatisering og konkurranseutsetting,
og økt politisk handlingsrom etterleves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering
og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en
rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner
seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og
det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker
ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea,
Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man
kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet
opp til om de økonomiske ordningene sett under ett, faktisk hjelper
land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen
og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og
de økonomiske ordningene. Disse medlemmer mener IMF fortsatt
må fokusere på effektivisering og kostnadsbesparelser knyttet til
organisasjonen.
Komiteen viser til meldingen
og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Meld. St. 12 (2009–2010) – Finansmarknadsmeldinga
2009 – vedlegges protokollen.
Finansdepartementet fremma 23. april 2009 Meld.
St. 12 (2009-2010) Finansmeldinga 2009. Departementet ynskjer med
dette å gjere oppmerksom på at det er ein feil i omtala av kapitalforvaltninga
i Noregs Bank i 2009. På side 64 i meldinga står det:
«Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinjene
som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke, ha ein aksjedel på
60 prosent og ein rentedel på 40 prosent.»
Rett omtale skal vere:
«Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinjene
som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke, ha ein aksjedel på
40 prosent og ein rentedel på 60 prosent.»
Oslo, i finanskomiteen, den 15. juni 2010
Torgeir Micaelsen |
leder og ordfører |