Jeg viser til representantforslag 5S (2010-2011) fra
stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om å
innføre merke- og panteordninger for produkter som blir klassifisert
som farlig avfall. Det foreslås å starte med en panteordning for
små-elektrisk utstyr.
Regjeringen har som mål å arbeide for mindre generering
av farlig avfall, og at det som oppstår skal tas forsvarlig hånd
om. Elektriske og elektroniske produkter reguleres i et eget kapittel
i avfallsforskriften. De inneholder helse- og miljøfarlige stoffer
i varierende mengder, og produktene krever derfor en særskilt avfallshåndtering.
For å bidra til høy innsamling av elektriske
og elektroniske produkter er det etablert en egen returordning for
disse produktene. Returordningen baserer seg på at alle produsenter
og importører av elektriske og elektroniske produkter er pliktig å
være medlem i et godkjent returselskap. Returselskapene samler inn
avfallet og sørger for miljømessig forsvarlig behandling. Returordningen
fungerer som helhet bra, og Norge er det landet i Europa som har
høyest innlevering av elektriske og elektroniske produkter. Det
er i avtale mellom bransjen og Miljøverndepartementet stilt krav
om at 80 % av det elektriske og elektroniske avfallet skal samles
inn. Dette målet nås i dag dersom en ser på det elektriske og elektroniske
avfallet under ett.
Det er likevel for lav innlevering av småelektronikk,
der rundt en tredjedel av avfallet blir samlet inn. Jeg er derfor
enig i at det er grunn til å vurdere supplerende virkemidler for
å stimulere til økt innlevering av dette avfallet. Det er særlig
viktig å øke innsamlingen av sparepærer, som inneholder den alvorlige
miljøgiften kvikksølv, og mobiltelefoner, som inneholder en rekke
farlige stoffer. Dessuten kan mer enn 95 % av mobiltelefonen gjenvinnes.
Innsamling av mobiltelefoner er derfor også viktig for å hindre at
verdifulle ressurser går tapt.
Bransjen har selv et ansvar for å oppnå økt innsamling
av småelektronikk innenfor gjeldende returordning, for eksempel
ved å etablere panteordninger for enkeltfraksjoner eller sørge for
bedre tilrettelegging for innlevering gjennom dagligvarehandelen
og andre forhandlere av småelektronikk. Utvikling av supplerende
returordninger fra myndighetenes side, for eksempel krav i forskrift
om panteordning, bør ses i sammenheng med hvilke resultater bransjen
klarer å oppnå. Det er likevel ingen grunn til å vente med å vurdere
alternative virkemidler for å øke innsamlingen av småelektronikk.
Jeg vil derfor ta initiativ til dette.
Det kan være mer vanskelig å skulle innføre
mer vidtrekkende merke- og panteordninger for miljøfarlig avfall
generelt på grunn av felles produkt- og avfallsregulering i EØS-området. Jeg
er imidlertid enig i en tilnærming der man uansett kan vurdere hva
man kan oppnå gjennom tiltak for å øke innsamlingen av prioriterte produkttyper.