Kommunal- og regionaldepartementet fremmer i proposisjonen
forslag om enkelte endringer i lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg
til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) og i lov 25.
september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven).
Det fremmes forslag til følgende endringer i
valgloven:
En plikt for folkeregistret
til å etablere et foreløpig manntall pr. 1. april, basert på stemmerettsvilkårene,
til kontroll av valglister – valgloven § 2-5.
En rett til å be seg fritatt fra å stille
til valg – valgloven § 3-4.
Krav om at listekandidater ikke kan tjenestegjøre
som stemmemottakere eller valgfunksjonærer – valgloven §§ 8-2 og
9-3.
Krav til forsegling av valgurner under
stemmegivningen – valgloven §§ 8-4 og 9-5.
Lørdag skal likestilles med helligdager
ved beregning av frister etter loven – valgloven § 15-5.
Det fremmes samtidig forslag til følgende endring
i kommuneloven:
Det foreslås at endringer vedrørende begrensninger
i valgbarhetsvilkårene for listekandidater, samt at de ikke kan
tjenestegjøre som stemmemottakere eller valgfunksjonærer, ikke iverksettes
før etter valget i 2011.
Ved brev av 31. mai 2010 sendte Kommunal- og regionaldepartementet
på høring forslag om endringer i valgloven. I høringsnotatet redegjorde departementet
også for evalueringen av stortingsvalget i 2009. Departementet har
mottatt høringsuttalelser fra 101 instanser. Av disse skriver 18
at de ikke har merknader til departementets forslag.
Etter anmodning fra departementet har DIFI utredet
alternativer for organisering av valgarbeidet på statlig nivå. Deres
rapport «Valgets kval? Utredning for etablering av en sentral valgenhet»,
DIFI rapport 2010:3, ble sendt på høring 11. mai 2010. Totalt 74
instanser har avgitt uttalelse til rapporten.
Høringsuttalelsene er nærmere presentert i proposisjonen.
Departementet viser til at i Norge nytes en
høy grad av tillit til at valggjennomføringen er korrekt. Dette
er imidlertid et forhold som krever kontinuerlig fokus slik at tilliten
opprettholdes. Departementet peker derfor på viktigheten av at det
ikke innføres system- og regelendringer uten at det er gode grunner
til dette. Gjennomføring av valg krever at det etableres et omfattende
apparat i hver enkelt kommune, med mange detaljerte rutiner som
alle valgfunksjonærer må sette seg inn i for å sikre en korrekt
valggjennomføring. Valget gjennomføres annet hvert år og er ingen
rutineoppgave, noe som gir utfordringer med hensyn til å sikre kontinuitet.
All erfaring tilsier at system- og regelendringer bidrar til at
risikoen for feil øker. Feilene kan føre til at velgere ikke får
stemt, eller til at stemmer blir forkastet. Departementet mener
det er viktig å utvise varsomhet med å innføre endringer som gjelder
selve stemmegivningen, dersom det ikke er åpenbare grunner som gjør
seg gjeldende.
I etterkant av stortingsvalget har departementet evaluert
gjennomføringen av valget ved å foreta en bred spørreundersøkelse
til kommuner og fylkeskommuner.
OSSE (Organisasjon for samarbeid og sikkerhet i
Europa) gjennomførte en begrenset valgobservasjon ved valget.
I 2009 ble for første gang kirkevalg og stortingsvalg
avholdt samtidig. Kirken er selv ansvarlig for gjennomføring av
kirkevalget, og valget er grundig evaluert av kirken selv.
Ved stortingsvalget 2009 prøvde departementet ut
en designløsning for nytt valgutstyr i valglokalene i fire kommuner,
mens nye stemmesedler ble prøvd ut i ett fylke. Forsøket ble evaluert av
velgere og valgmedarbeidere under valgtinget og i etterkant av valggjennomføringen.
Stortingets fullmaktskomité omtalte i sin innstilling
til Stortinget om godkjenning av valget (Innst. 1 S (2009–2010))
noen problemområder rundt valggjennomføringen.
Statistisk sentralbyrås offisielle valgstatistikk
fra stortingsvalget i 2009 blir nærmere omtalt i proposisjonen.
Departementet viser til at evaluering av gjennomføringen
av valg er et meget nyttig instrument når det skal vurderes eventuelle
endringer i regelverket. Evalueringen gir gode svar på hva som eventuelt
ikke fungerer like bra. Departementet ser det også som svært positivt
at funn fra evalueringen benyttes aktivt i kommunene. Det er viktig
at den enkelte kommune tar seg tid til å evaluere egen gjennomføring.
Dette gir et godt erfaringsmateriale. Funn fra evalueringen vil
også bli benyttet i opplæringsøyemed i forkant av neste valg.
Tilgjengelighet til valglokalene er et særskilt tema
ved valget i 2011. Departementet viser til at den nye diskrimineringsloven
er iverksatt og stiller krav til aktiv tilrettelegging i offentlige lokaler.
I tillegg til den generelle evalueringen vil departementet ved neste
valg særskilt ta sikte på å evaluere tilrettelegging og tilgjengelighet
til valglokaler.
Departementet viser til at formålet med tidligstemmeordningen
er på en enkel måte å tilrettelegge for valg for enkelte grupper
som ellers ikke ville fått stemt. Departementet mener ikke det er
hensiktsmessig å innføre en fullskalaordning for forhåndsstemmegivning
fra 1. juli innenriks. I Norge tilrettelegges det for en relativt omfattende
forhåndsstemmegivning sammenlignet med andre land.
Velgere som ønsker å tidligstemme, må henvende
seg til kommunen og avtale tid for å avgi stemme, mens det ved ordinære
forhåndsstemmemottak fra 10. august er muligheter til å stemme ved
ett eller flere godt organiserte forhåndsstemmemottak på ulike steder
i kommunen. Ordinær forhåndsstemmegivning gir et mye mer omfattende
tilbud, både med hensyn til åpningstider og antallet stemmesteder,
enn det tidligstemmeordningen gjør.
Noen av høringsinstansene har pekt på at det kompliserer
tidligstemmeordningen at det ikke foreligger ordinære stemmesedler
med kandidatnavn per 1. juli. Departementet ser imidlertid ikke
dette som et stort problem. Inntil de ordinære stemmesedlene foreligger,
skal velgerne benytte departementets generelle stemmeseddel. Velgere
som ønsker å gi personstemmer kan eventuelt benytte utskrifter av
godkjente valglister, for eksempel fra Internett. Alle valglister skal
være ferdig godkjent innen 1. juni. For øvrig peker departementet
på at det er kommunene eller fylkeskommunene selv som skaffer ordinære
stemmesedler og dermed har mulighet til å påvirke når disse skal
være ferdige.
Departementet viser til at tidligstemmeordningen
er ny, og at det bør høstes ytterligere erfaringer fra hvordan ordningen
virker ved valget i 2011. For å sikre en god gjennomføring vil departementet
sørge for at tidligstemmeordningen blir tema også under opplæringen
i forkant av neste valg.
Ved forrige valg pekte departementet på at det ved
valg av forhåndsstemmested særlig må vurderes hvordan man når ungdom.
Valgstyrene ble derfor oppfordret til å vurdere stemmegivning på videregående
skoler, folkehøgskoler og universiteter/høyskoler.
Evalueringen viser at vel 20 prosent av kommunene
har hatt tilbud på universitet og videregående skoler. Departementet
mener dette er bra. Generelt gis det imidlertid tilbakemeldinger
på at slike steder ikke alltid er egnet for stemmemottak. Noen oppgir
at få stemmer mottas, andre at stedet er lite sentralt og at andre lokaler
dermed er bedre egnet. Tilsvarende vurderinger gjøres når det gjelder
sykehus.
I Innst. 69 S (2010–2011) ba kontroll- og konstitusjonskomiteen
departementet «leggja til rette for å utvida ordninga med bemanna
stemmelokale på universitet og høgskular ved framtidige val».
Det er kun i underkant av 20 prosent som ikke har
vurdert tilrettelegging for stemmegivning på videregående skoler.
Enkelte av disse sier at spørsmålet vil bli vurdert ved neste valg.
Tallene viser etter departementets vurdering at lokale forhold må
være utslagsgivende for om det tilrettelegges for stemmegivning
på disse stedene. Kommunene bør derfor ikke pålegges å tilrettelegge
for stemmegivning på videregående skoler, universitet og høgskoler.
Departementet oppfordrer imidlertid kommuner som ikke har vurdert
slik stemmegivning om å gjøre det i forkant av neste valg.
Departementet mener det heller ikke er grunn
til å pålegge forhåndsstemmegivning på andre særskilte steder utover
det som alt følger av loven. Kommunene må foreta sine egne vurderinger
ut fra kravet til best mulig tilrettelegging basert på de lokale
forholdene.
I tillegg til det som er sagt om tilrettelegging
på videregående skoler, universitet og høgskoler, peker departementet
på to forhold som bør vies mer oppmerksomhet foran neste valg; bruk
av rådhus og kjøpesenter som sted for stemmegivning.
Tradisjonelt tilrettelegger svært mange kommuner
forhåndsstemmemottak i rådhus og/eller servicetorg, noen ganger
som eneste sted. Departementet mener kommunene bør vurdere om dette
faktisk sikrer best mulig tilgjengelighet og tilrettelegging. Det
er viktig å sikre god deltakelse ved valg og dermed å legge stemmegivning
til steder der velgerne ferdes. Evalueringen viser at det gis gode
tilbakemeldinger på forhåndsstemmemottak på kjøpesenter. Det er
i dag god infrastruktur i tilknytning til kjøpesenter, samtidig
som kjøpesentre normalt har god tilgjengelighet og er godt tilrettelagt
for alle, uavhengig funksjonsevne.
Departementet vil oppfordre det enkelte valgstyre
til en grundig gjennomgang av sted for forhåndsstemmegivning med
tanke på hvordan det best kan tilrettelegges for valg og ut fra
best mulig tilgjengelighet for velgere.
Dette temaet vil bli viet særlig oppmerksomhet ved
opplæring i forkant av neste valg. Departementet vil også omtale
i valghåndboken hvordan stemmegivning best kan tilrettelegges på kjøpesenter.
Departementet viser til resultatet av evalueringen
av stortingsvalget 2009 og mener at den uttrykker at det er lokale
forhold som er avgjørende for tilrettelegging for valg, totalt sett
for hele forhåndsstemmeperioden og for hensiktsmessigheten av todagers
valgting. Departementet peker på viktigheten av god tilrettelegging
og tilgjengelighet, slik at velgerne gis de beste muligheter til
å delta ved valg.
Departementet viser til at det ikke er krav
i loven til minimum åpningstid i valglokalene. Etter departementets
vurdering er det ikke hensiktsmessig med slike regler. Siden antallet
velgere som hører til hvert valglokale varierer sterkt, vil også behovet
for når lokalet skal åpne og stenge, samt hvor lenge det er åpent,
variere sterkt fra kommune til kommune. Dette er forhold som best kan
vurderes av det enkelte valgstyre lokalt. Behovet for kveldsåpne
valglokaler er særlig fremtredende i større kommuner og i såkalte pendlerkommuner.
Det er derfor naturlig at valglokalene rundt om i landet vil stenge
til ulike tidspunkter.
Departementet ser at det er en utfordring for
landets valgstyrer å nå ut til velgerne med informasjon om valglokalenes
ulike åpningstider. I dag gis valginformasjon via ulike medier,
som for eksempel på valgkort til alle velgere, ved husstandsbrosjyrer,
ved kunngjøringer i aviser, på kommunenes nettsider og via radio
og fjernsyn. Det er viktig at kommunene informerer godt lokalt om
valglokalenes åpningstider.
Departementet viser til at både stemmestyrene og
valgstyrene er pålagt å bokføre alt som behandles på valgtinget,
jf. valgloven § 10-7, jf. valgforskriften § 41. Departementet viser
til at formularer for protokollering og disses krav formelt er en
forskrift og at kommunene er forpliktet til å benytte disse. Av
formularene fremgår at antallet kryss i manntallet skal avstemmes
mot stemmer avgitt og at avvik skal grunngis.
Departementet viser til at det er store variasjoner i
antall stemmeberettigede i kretsene – fra ca. 4 i den minste kretsen
til over 10 000 i de største, noe som gjør at det er vanskelig å
gi pålegg om standardiserte løsninger for hvordan lokalene skal
utformes. Ulikheter i kretsene tilsier noe ulik organisering og
logistikk i valglokalene.
Etter departementets vurdering kan organiseringen
av valgtinget bidra til å redusere muligheten for feil, og departementet
mener at stemmegivningen i valglokalet har tre sentrale elementer
som skal gjennomføres ved stemmestyrets bord:
1. valgfunksjonæren
skal krysse av i manntallet for velgerens navn
2. valgfunksjonæren skal stemple stemmeseddelen
3. velgeren skal legge stemmeseddelen i
urnen.
Det er viktig at disse tre elementene utføres
i nær sammenheng og i nevnte rekkefølge. I tillegg må valgfunksjonærer
ha oppmerksomhet og kontroll over alle disse punktene. Stemmeurnen
bør plasseres på eller i umiddelbar nærhet av sted for avkryssing
i manntallet og for stempling av stemmeseddel. Urnen skal ikke plasseres
på et sted i lokalet der den er uten tilsyn. Valgfunksjonæren må
være påpasselig når det gjelder å kontrollere at velgeren legger
stemmeseddelen i urnen, og at denne er stemplet. Dersom en velger forlater
lokalet uten å avgi stemme, bør dette registreres og protokolleres
i stemmestyrets møtebok hvis mulig.
Departementet vil i valghåndboken gi anbefalinger
om logistikk i valglokalet og gjennomføring av valgtinget. Temaet
vil også bli gitt stor oppmerksomhet under valgopplæringen i forkant
av kommende valg.
Norsk Form arrangerte i 2008 Statens designkonkurranse,
med temaet «Valg og demokrati». Konkurransen ble støttet av departementet.
Vinnerløsningen «Blanke Ark» inneholdt ny grafisk profil, med funksjonelle løsninger
for valgavlukker, valgurner, stemmesedler og skiltprogram til bruk
utenfor og inne i valglokaler. Vinnerløsningen la stor vekt på universell
utforming og et fleksibelt og transportabelt system for innredning
av valglokaler.
Designløsningen er utformet etter prinsippet
om universell utforming, og departementet vil oppfordre kommunene
til å gå til innkjøp av hele eller ulike deler av løsningen når
nytt valgutstyr skal anskaffes. Både stemmeavlukker og stemmeseddelurner
i løsningen er særlig godt utformet med tanke på tilrettelegging
for alle velgere uansett funksjonsevne.
Når det gjelder å gjøre designløsningen for
valglokaler og valgutstyr synlig og tilgjengelig, vil departementet,
i samarbeid med Valgforum, sørge for å opprette en nettportal, der
de ulike elementene presenteres og der kommunene kan bestille og
kjøpe deler eller hele løsningen. Det er laget en egen informasjonsfilm
om løsningen. Denne er tilgjengelig på departementets nettsider
valg.no.
Departementet ønsker å sikre en god valgopplæring
og har etablert et samarbeid med Valgforum på dette området.
Departementet ser det som viktig at departementet
engasjerer seg i valgopplæring også lokalt, og vil derfor fortsette
samarbeidet med Valgforum. Departementet vil også se på hvordan
samarbeidet med fylkesmenn og fylkeskommuner kan utvikles i en positiv
retning for opplæring av kommunale valgmedarbeidere.
Både departementet og kommuner/fylkeskommuner
har informasjonsansvar ved valg. Departementet har overordnet ansvar
for valgavviklingen og for den generelle informasjonsvirksomheten.
Departementet viser til at informasjonsbehovet er
stort foran hvert valg. I 2011 skal det også gjennomføres forsøk
med nedsatt stemmerettsalder og med stemmegivning over Internett. Dette
vil gi økt behov for informasjon, blant annet for at velgerne og
valgmedarbeidere skal være orientert om de vil bli berørt av forsøkene eller
ikke. Departementet vil, sammen med forsøkskommunene, utvikle egne
informasjonsopplegg. For øvrig vil departementet også ved valget
i 2011 gjennomføre omfattende informasjonskampanjer for å bidra
til kunnskap om valg generelt og spesielt om hvordan stemme skal
avgis.
Kommunenes informasjonsansvar vil være et sentralt
tema på opplæringskonferanser i forkant av kommunestyre- og fylkestingsvalget
2011.
Departementet har de siste årene delt ut midler
til ulike organisasjoner gjennom en egen tilskuddsordning. Formålet
med denne ordningen er å øke stemmeberettigedes kunnskap om valget
og/eller øke valgdeltakelsen. Til sammen 24 organisasjoner er tildelt
tilskudd til å gjennomføre ulike tiltak ved valget i 2011. Totalt
deles det ut 5 000 000 kroner. Tiltakene er rettet mot ungdom, innvandrere
og velgere med behov for særskilt tilrettelegging er prioritert.
Det er også lagt vekt på mangfold, både når det gjelder tema, tiltak,
organisasjoner og aktører. At slike tiltak har en effekt i forhold
til økt demokrati- og valgforståelse, engasjement og deltakelse
vitner rapportene fra tilskuddsmottakerne om, selv om det isolert
sett er vanskelig å måle effekt i forhold til valgdeltakelse. Departementet
mener imidlertid det har en verdi at ulike organisasjoner gis anledning
til å informere egne grupper.
Ved stortingsvalget 2009 fikk valgloven ny bestemmelse
om at brudd på bestemmelsen i § 9-9 kan medføre ileggelse av overtredelsesgebyr. Bestemmelsen
setter forbud mot offentliggjøring av valgresultater og prognoser
som er laget på grunnlag av undersøkelser som er gjort på valgdagen(-e)
før kl. 21.00 på valgdagen mandag. Myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr
ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av valglovens bestemmelse
ble lagt til Medie-tilsynet.
Ved valget i 2009 ila Medietilsynet en mediebedrift
et gebyr for overtredelse på valgloven § 9-9 ved at de offentliggjorde
sin valgdagsmåling før fristen. Tilsynet var videre kjent med at
det samtidig ble sendt tekstmelding til personer som hadde forhåndsbestilt
resultat av valgdagsmålingen direkte til mobiltelefon. Aktøren svarte
at tilsynets observasjon er korrekt, og at en menneskelig svikt
førte til at valgdagsmålingen ble publisert for tidlig. Mediebedriften
understreket at de så svært alvorlig på hendelsen og beklaget det
inntrufne.
Norsk Redaktørforening (NR) har orientert departementet
ved kopi av brev til Medietilsynet, at foreningen er kritisk til
Medietilsynets håndtering av overtredelsen ved valget i 2009. NR
har tatt Medietilsynets vedtak til etterretning, men mener at det
i dette tilfellet burde vært tilstrekkelig med en advarsel eller
en symbolsk bot.
Forskrift om valg til Sametinget, gitt i medhold av
sameloven, regulerer gjennomføringen av sametingsvalg.
Valgdeltakelsen ved sametingsvalget 2009 var på
69,3 prosent, hvilket viste en nedgang på 3,3 prosentpoeng i forhold
til valget i 2005. Det var store variasjoner i valgdeltakelsen i
de ulike valgkretsene.
Departementets evaluering viste at 41 av 314 kommuner,
det vil si 13 prosent, hadde avholdt valg til Sametinget på valgdagen.
Fokus i evalueringen var ellers knyttet til spørsmål om eventuell
sammenblanding av de to valgene.
Et overveiende flertall av kommunene opplevde lite
problemer med forveksling av stemmesedler.
Samlet sett melder kommunene om få feil ved avvikling
av sametingsvalg og stortingsvalg, noe som kan godskrives god informasjon
og organisering av de to ulike valgene. Sametinget evaluerer selv
gjennomføringen av sametingsvalget 2009.
Kirkemøtet fastsetter regler for kirkevalgene med
hjemmel i kirkeloven, og Kirkerådet har overordnet ansvar for all
informasjon om valgene. Kirkens egne organer er ansvarlig for gjennomføringen
av valget lokalt. Kirkevalget skal holdes samtidig med kommunestyre-
og fylkestingsvalget, likevel slik at det første kirkelige valget
skulle gjennomføres samtidig med stortingsvalget 2009. Dette er
bestemt i avtale av 10. april 2008 om det framtidige forholdet mellom
stat og kirke. Denne avtalen forutsatte at kirkevalget skulle legges
til lokaler i umiddelbar nærhet av lokaler som ble benyttet ved
stortings- og sametingsvalget 2009.
Det framgår at 40 prosent av kommunene ikke opplevde
problemer med samlokalisering av valgene. Ca. 60 prosent av kommunene
har imidlertid pekt på utfordringer ved å arrangere ulike valg samtidig,
som for eksempel rekruttering til stemmestyrer, forvirring blant
velgere på grunn av ulike åpningstider til de forskjellige valg,
lite samordning av skilting og hvor velgere skulle avgi stemme.
Ca. 1/3 av kommunene mente at kirkevalget ikke var godt nok forberedt
og planlagt, at det var uheldig med sammenblanding av ulike valg
og at organiseringen førte til stort press på kommunalt ansatte
og kommunens forhold til publikum.
Gjennomføringen av kirkevalget evalueres av kirken
selv.
Departementet viser til at overordnet ansvar
for kirkevalgene ligger hos Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
Kommunal- og regionaldepartementet vil gjennom dialog med kommunene
gi råd til hvordan det bør tilrettelegges lokalt for å forhindre
sammenblanding av valgene.
Departementet presiserer at selv om kommuner yter
bistand ved tilrettelegging og gjennomføring av kirkevalg, skal
dette ikke gå på bekostning av gjennomføringen av kommunestyre-
og fylkestingsvalget. Departementet vil også foran valget i 2011
ha oppmerksomhet på dette for å sikre en korrekt gjennomføring av
ordinære valg.
Valgloven fikk ved en lovendring våren 2009
en ny bestemmelse om valgobservasjon. I henhold til § 15-10 har
departementet hjemmel til å akkreditere valgobservatører etter søknad.
Foran valget i 2009 ble det akkreditert 142 observatører fra flere
ulike organisasjoner. Observatørene kom fra Organisasjonen for samarbeid
og sikkerhet i Europa (OSSE), Swedish International Liberal Centre
(SILC), Norsk senter for menneskerettigheter/NORDEM, Helsingforskomiteen,
World Peace Volunteers og African Parliament SC. I forkant av valget
avholdt departementet et informasjonsmøte med opplæring i norsk
valglovgivning for valgobservatører som ønsket det.
I evalueringen av valget ble kommunene spurt særskilt
om deres erfaring med besøk av valgobservatører. Tilbakemeldingene
er overveiende positive. Det er tydelig at mange kommuner har funnet
besøkene svært nyttige. Det vises blant annet til at observatørene
hadde imponerende kunnskap om den norske valgordningen, og var godt
forberedt.
Ved valget i 2009 ble det for første gang gjennomført
valgobservasjon i Norge i regi av Organisasjonen for samarbeid og
sikkerhet i Europa (OSSE).
OSSEs valgobservasjon ble gjennomført fra 2. til
15. september, og deres team besto av 11 personer fra like mange
medlemsland. Delegasjonen ble ledet av ambassadør Geert Ahrens fra Tyskland.
OSSE pekte på enkelte forhold og ber norske valgmyndigheter
vurdere endringer i regelverk eller rutiner. OSSEs kommentarer i
rapporten gjaldt kun regelverket ved stortingsvalg.
OSSE har anmodet om at det vurderes å gi departementsansatte
tillatelse til å stille til valg.
Valgbarhetsregler ved valg til Stortinget framgår av
Grunnloven § 62 og valgloven § 3-1. Ingen ansatte i departementene
(unntatt statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere) er
valgbare til Stortinget. Denne begrensningen gjelder ikke ved valg
til kommunestyrer og fylkesting. Det er et prinsipp at flest mulig
skal være valgbare, men at unntak gjøres i noen tilfeller ut fra vedkommendes
stilling.
Departementet har vurdert spørsmålet i nærmere,
men foreslår ingen konkrete lovendringer siden praksis er at endringer
i Grunnloven foreslås av stortingsrepresentanter. Eventuelle grunnlovsforslag
som fremmes i inneværende stortingsperiode, kan tidligst få virkning
fra neste periode.
OSSE har anmodet om at plikten til å stille
til valg revurderes for å sikre at den samsvarer helt med FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter, hvor det står at ingen skal
tvinges til å være medlem av et politisk parti eller en politisk gruppe
som vedkommende ikke selv har valgt.
OSSE har anmodet om at den konstitusjonelle bestemmelsen
om mandatfordeling i valgkretsene revurderes for å sikre at retten
til lik stemmerett overholdes.
Prinsippet om lik stemmerett innebærer at alle stemmer
skal telle like mye. Unntak fra prinsippet kan likevel gjøres i
enkelte tilfeller ifølge regler nedfelt i «Kodeks for god valgpraksis» (regler
for valggjennomføring i Europa, fastsatt av Europarådet og Venezia-kommisjonen). Disse
reglene er ikke direkte bindende, men bygger på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
som er direkte bindende.
I rapporten fra OSSE pekes det på at Finnmark avviker
50 prosent, og totalt 7 fylker avviker fra normregelen på 15 prosent.
Departementet viser til at prinsippet om at
det skal tas distriktspolitiske hensyn ved utformingen av valgordningen
har en lang tradisjon her i landet, og mener dette er i samsvar
med nevnte kodeks. Det vil bli gjennomført en ny utregning av hvor
mange mandater hvert fylke skal ha ved stortingsvalget i 2013. Denne
beregningen skal foretas tidlig våren 2012 med utgangspunkt i folketallet
pr. 1. januar 2012. Departementet legger til grunn at gjeldende
ordning videreføres.
Etter valgloven § 7-2 kan velgere ved valg til Stortinget
endre rekkefølgen på kandidatene og stryke kandidater på stemmeseddelen.
Endringene på stemmesedlene får bare innvirkning dersom mer enn
50 prosent av de som har stemt på samme liste/parti har gjort endringer
ved den samme kandidaten. Dette har aldri skjedd i praksis.
OSSE har anmodet om at valgloven vurderes endret
for å gi velgerne en reell mulighet til å påvirke valget av en bestemt
kandidat ved å senke terskelen for når rettinger får innvirkning.
Alternativt mener de personvalg ved stortingsvalg bør fjernes.
Departementet vil komme tilbake med en vurdering
av spørsmålet på et senere tidspunkt.
OSSE har anmodet om en vurdering av regler for valgbarhet
til stemmestyrer og valgstyrer. For å hindre faktiske eller opplevde
interessekonflikter, eller situasjoner som kan oppfattes som interessekonflikter,
mener OSSE at listekandidater ikke bør kunne delta i stemmestyrene
og valgstyrene.
OSSE viser til at myndighetene bør fortsette
sitt arbeid med å sikre hemmelig valg, blant annet ved å utvide
bruken av de fargede prøvesedlene, hvis disse viser seg å være mer
effektive.
Ved valget i 2009 ble det prøvd ut en særskilt stemmeseddel
i alle kommuner i Buskerud. Tilbakemeldinger fra evalueringen tyder
på at denne har vært en suksess. OSSE fikk selv se hvordan seddelen
fungerte da de besøkte Drammen kommune valgdagen.
OSSE anmoder om at det vurderes å ta i bruk konsekvente
prosedyrer for sikkerhetstiltak på valgdagen, blant annet å forsegle
valgurnene på valgdagen.
Det er ikke krav til forsegling av urne under stemmegivningen
valgdagen, kun ved transport og oppbevaring og ved forhåndsstemmegivningen.
OSSE har anmodet om en mer konsekvent tilnærming
til identifisering av velgerne for å minimere mulighetene for at
noen forhindres fra å stemme.
Alle velgere som er ukjent for stemmemottaker skal
legitimere seg før stemme kan avgis ved valg.
OSSE viser til at valgmyndighetene bør fortsette arbeidet
med å tilrettelegge avstemningen for funksjonshemmede personer,
og at alle kommunale myndigheter bør iverksette tiltak for å gjøre valglokalene
tilgjengelige.
Etter valgloven skal stemmegivning legges til valglokaler
som det er lett å ta seg inn i for funksjonshemmede. Andre lokaler
skal bare benyttes dersom det finnes «særlige grunner». Inne i lokalet
skal stemmegivningen tilrettelegges for alle velgere.
OSSE har bedt om at det vurderes å la alle klagesaker
som gjelder valg eller valgresultater behandles av en kompetent
domstol i siste instans, i samsvar med internasjonale forpliktelser
og god valgpraksis. Videre ber de om at det vurderes å sette tidsfrister
for beslutninger om valgrelaterte klager og ankesaker for alle relevante myndigheter,
blant annet domstol, riksvalgstyret og Stortinget, for å oppfylle
paragraf 5.10 i København-dokumentet.
Departementet har igangsatt en grundig gjennomgang
av dagens klagesystem ved valg. Disse spørsmålene inngår i et større
problemkompleks rundt klage og godkjenning av valg. Departementet
har bedt Venezia-kommisjonen (lovtolkningsorgan for Europarådet)
om å utrede regelverket for klage og godkjenning av valg og forholdet
til internasjonale forpliktelser.
En uttalelse fra kommisjonen og OSSE foreligger.
Denne ble behandlet og vedtatt på Venezia-kommisjonens møte 17. desember
2010.
Departementet vil foreta en grundig gjennomgang
av kommisjonens/OSSEs uttalelser og komme tilbake med en nærmere
vurdering.
OSSE mener partiloven bør evalueres med tanke på
å gi økt åpenhet rundt inntekter og utgifter i forbindelse med valgkamper,
og dette bør gjøres gjennom regelmessige og uavhengige revisjonsrapporter.
Europarådet ved GRECO (Group of states against
corruption) har i forbindelse med evaluering av finansieringen av
politiske partier og kandidater i medlemslandene gitt i alt seks
rekommandasjoner for økt innsyn og kontroll med partifinansiering.
I den forbindelse er Norge bedt om å vurdere større åpenhet rundt
finansieringen av valgkamper. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
vil i samråd med berørte fagmiljøer legge fram et forslag om hvordan
samtlige av GRECOs rekommandasjoner kan følges opp i partiloven.
Et lovendringsforslag ble sendt på bred høring høsten 2010.
OSSE mener det bør spesifiseres en tidsperiode for
når NRK er forpliktet til å gi en bred og balansert dekning.
Kulturdepartementet viser til at kravet om en bred
og balansert dekning i utgangspunktet ikke er underlagt noen tidsbegrensninger.
Ettersom synet på omfanget av valgkampperioden kan endre seg over
tid, er det trolig ikke hensiktsmessig å presisere dette nærmere.
OSSE anmoder også om at det utformes en ordning
for klager mot NRK, med betimelige prosedyrer for hvordan valgrelaterte
klager skal løses. Dermed kan man få en øyeblikkelig beslutning
som kan ha en betydelig påvirkning på valgkampen.
Kulturdepartementet viser til at dagens system legger
opp til at Medietilsynet skal foreta en etterfølgende evaluering
av NRKs valgkampdekning. Av hensyn til kringkastingssjefens redaksjonelle
frihet etter kringkastingsloven § 6-4, er det ikke aktuelt å innføre
et system hvor myndighetene kan gripe inn i den pågående valgkampdekningen.
Generelt har Kringkastingsrådet, jf. kringkastingslovens § 7-1,
bl.a. som oppgave å drøfte og uttale seg om programsaker som kringkastingssjefen
forelegger for det, eller som Kringkastingsrådet finner grunn til
å ta opp, bl.a. etter henvendelser fra publikum. Mediene har også
utviklet et selvdømmesystem som setter en standard for virksomhetene.
Pressens eget etiske regelverk (blant annet «Vær varsom-plakaten»)
inneholder regler om journalistisk adferd, forhold til kilder og
prinisipper for publisering.
OSSE anmoder videre om at med tanke på at den offentlige
kringkasteren skal ha en bred og balansert valgdekning, bør det
vurderes å gjennomgå tilnærmingsmåten til rett til tilgang til media
under valgkamper.
I St.meld. nr. 18 (2008–2009) avsnitt 7 drøftet Kulturdepartementet
andre alternativer for å legge til rette for at små partier og lister
kan få tilgang til kringkastingsmediet. I meldingen varslet departementet
at det kan bli aktuelt å innføre et system med gratis rett til sendetid
som man blant annet har i Storbritannia. Et slikt system bør ifølge
stortingsmeldingen også omfatte de kommersielle norske kringkasterne.
Kulturdepartementet vil vurdere behovet for ytterligere tiltak i
lys av EMDs oppfølging av dommen mot Norge.
Av valgloven § 2-5 fremkommer det at folkeregistermyndigheten
(Skattedirektoratet – SKD) på en hensiktsmessig måte skal stille
til disposisjon for valgmyndighetene opplysninger om hvem som skal
innføres i manntallet i kommunen. Dette innebærer at folkeregisteret
så snart som mulig etter skjæringsdatoen, som er datoen som avgjør
hvilken kommune velgeren er stemmeberettiget i, skal stille manntallet
til disposisjon for kommunene. Skjæringsdatoen er etter valgloven
§ 2-4 (1) fastsatt til 30. juni i valgåret. Ansvaret innebærer også
at folkeregistermyndigheten etter skjæringsdatoen og fram til valgdagen
skal stille til disposisjon for kommunene de endringer i folkeregisteret
som har betydning for innskrivninger og utskrivninger av manntallet, jf.
valgforskriftens § 1.
Folkeregistermyndigheten har kun plikt til å stille
de nødvendige rådata til disposisjon for kommunene. Kommunene er
etter valgloven § 2-3 ansvarlig for å føre manntall for sin kommune.
Det vil si å bearbeide rådata mottatt fra SKD til bruk ved selve
stemmegivningen. Det opprettes et nytt manntall foran hvert valg.
Et stort flertall av høringsinstansene støtter
departementets forslag om et «foreløpig manntall» pr. 1. april i
valgåret til bruk for valgstyrenes og fylkesvalgstyrenes kontroll
av listekandidater og underskrifter.
Departementet kan ikke se at tidligere tilgang
til foreløpig manntall vil ha betydning for trykking av stemmesedler,
så lenge fristen for godkjenning er den samme, nemlig 1. juni.
Frist for innlevering av listeforslag er 31. mars
i valgåret, og valgstyrenes kontroll og godkjenning av valglister
og underskrifter skal skje senest innen 1. juni. Dette gir valgmyndighetene
en behandlingstid på to måneder etter fristens utløp før listene
skal godkjennes. Evalueringen fra valget i 2009 viser at fylkesvalgstyrene
både ønsker et uttrekk av folkeregisteret så tidlig som mulig, men
samtidig at det skal være minst mulig forskjell i forhold til det
ordinære manntallet som produseres pr. 30. juni i valgåret. Det
kreves ikke at stemmesedlene skal være ferdig produsert til tidligstemmegivningen
starter. Med bakgrunn i dette kan ikke departementet se at det er behov
for tilgang til et foreløpig manntall før 1. april i valgåret.
Alle høringsinstansene støtter departementets forslag
om at det på sikt bør etableres ett permanent manntall for kommunestyre-
og fylkestingsvalg og ett for stortingsvalg som driftes og forvaltes
av statlige myndigheter. Departementet vil komme tilbake til dette
på et senere tidspunkt.
Ombudsplikten er hjemlet i Grunnloven § 63 og i
valgloven § 3-1 (stortingsvalg), og valgloven § 3-3 (fylkestingsvalg
og kommunestyrevalg). Det stilles i loven ikke krav til at man må
gi sitt samtykke for å bli nominert på en valgliste. Det er heller
ikke krav om at forslagsstillerne må underrette dem som blir ført
opp som kandidater før listeforslagene blir innlevert valgmyndighetene.
Det er en tett sammenheng mellom stemmerett, valgbarhet
og plikt til å ta imot valg. Følgelig vil de som er utelukket fra
valg, heller ikke omfattes av ombudsplikten.
Det finnes noen fritaksgrunner som gjør det
mulig å kreve seg fritatt fra å måtte stå på en valgliste. Når det
gjelder stortingsvalg kan man kreve seg fritatt dersom man har stemmerett
i et annet fylke, har møtt som representant på alle storting siden
forrige valg eller er medlem av et annet politisk parti, jf. Grunnloven
§ 63 og valgloven § 3-2. For å kreve seg fritatt fra å måtte stå
på en valgliste ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, må man
ha vært medlem av vedkommende organ de siste fire år, ha rett til
fritak etter andre lover, være medlem av et annet politisk parti
enn den listen man er ført opp på eller ikke kunne skjøtte pliktene
i vervet uten uforholdsmessig vanskelighet, jf. valgloven § 3-4.
Etter sin observasjon av stortingsvalget i 2009, anmodet
OSSE om at det ses nærmere på forholdet mellom menneskerettighetene
og den delen av ombudsplikten som innebærer en plikt til å stå på
en liste. Det var særlig det forhold at man kan få fritak grunnet
medlemskap i andre politiske partier, som fikk OSSE til å stille
spørsmål ved om dette var i tråd med prinsippet om foreningsfrihet.
OSSE skriver i sin rapport at plikten til å
velges bør sees i lys av den grunnleggende rettigheten til frihet
til egne politiske synspunkter/meninger og foreninger, som er befestet
i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dette omfatter retten
til å være politisk uavhengig herunder friheten til ikke å være
medlem av et politisk parti.
I høringsnotatet viste departementet til at
valgloven har noenlunde like bestemmelser for både stortingsvalg
og fylkestingsvalg/kommunestyrevalg når det gjelder retten til å
kreve seg strøket fra en valgliste. Når det gjelder fritaksreglene
ved stortingsvalg, bygger imidlertid disse på Grunnloven § 63 første
ledd bokstav d, i tillegg til valgloven § 3-2. Bestemmelsene om ombudsplikt
ved stortingsvalg kan dermed ikke endres uten en grunnlovsendring
først. Forslag til grunnlovsendringer fremmes normalt av stortingsrepresentanter.
Departementet mente at en slik grunnlovsendring bør vurderes for
å få en harmonisering av regelsettene.
Departementet mente videre at det ikke var noe
i veien for å fremme et forslag om endringer i valglovens regler
om plikten til å stille som kandidat ved lokalvalg, uten å avvente
en eventuell endring i Grunnloven. Dette ble begrunnet med at det
reelle behovet for unntak fra ombudsplikten er større ved kommunestyre-
og fylkestingsvalg enn ved stortingsvalg.
Det gjelder ingen ombudsplikt i Sverige. Alle kandidater
må avgi en skriftlig erklæring om at de godtar partiets nominering.
På valgdagen kan velgerne fritt føre opp kandidatnavn på stemmeseddelen
– uten at vedkommende må samtykke til, eller trenger å vite om,
nominasjonen. Slike kandidater kan bli valgt, dersom de får nok stemmer.
En valgt representant kan når som helst nekte å motta valget. Det
kreves ikke at vedkommende oppgir noen grunn.
I Danmark er det forskjellige regler for valg
til Folketinget og valg til kommunestyrer og regionråd. Ved folketingsvalg
kreves at alle kandidater skal avgi en erklæring om at de stiller,
med opplysninger om navn, personnummer, stilling og bopel. Valg
til kommunestyrer og regionråd er basert på innleverte lister. Personer
som er over 60 år, eller som har vært medlem av et lokalt eller
regionalt folkevalgt organ i to hele sammenhengende perioder eller
ikke er dansk statsborger, kan kreve seg fritatt fra å stå på listeforslag.
Departementet viser til at en vurdering av om ombudsplikten
er i strid med menneskerettighetene reiser flere prinsipielle spørsmål.
Ombudsplikten består av to deler; for det første en plikt til å
stille til valg dersom man blir satt opp på en liste, for det andre
en plikt til å ta på seg vervet dersom man blir valgt.
Plikten til å ta imot valg er basert på at vervet som
folkevalgt i Norge er personlig. Det gjenspeiler også et demokratisk
prinsipp om at det er de personer som blir valgt som faktisk skal
representere folket. I Norge er denne ordningen godt forankret.
Plikten til å stille til valg dersom man er
satt opp på en liste er omstridt. Ved hvert valg opplever personer
å bli satt opp på en liste mot sin vilje. Mange oppfatter dette
som urimelig, og for mange vil det oppleves som ubehagelig å bli
assosiert med en liste man ikke er enig i.
At mange oppfatter dette som urimelig, bekreftes
av høringsuttalelsene fra kommunene. Mange av høringsuttalelsene
peker på at dagens regler ikke er i tråd med folks rettsoppfatning,
og at mer fleksible fritaksgrunner er viktig for å ivareta hensyn
til enkeltmennesker.
Departementet mener at uheldige episoder der personer
settes opp på lister mot sin vilje og i realiteten «tvinges» til
å melde seg inn i andre partier for å oppnå fritak, både kan føre
til svekket tillit til demokratiet og ombudsplikten. Disse episodene
er ubehagelige for enkeltmenneskene de angår, men er også uheldig
i et samfunnsperspektiv fordi deltakelse i seg selv og det å stille
til valg blir assosiert med noe negativt og noe som må pålegges.
I en vurdering av hvorvidt det bør være en plikt å
stille til valg, må ulike prinsipper veies mot hverandre. Deltakelse
og samfunnsansvar må veies mot verdien av individenes selvbestemmelse
og behovet for å beskytte personer mot å bli tillagt synspunkter
de ikke har.
Samtidig mener departementet det er viktig å
se på realitetene og hvordan prinsippet slår ut i praksis. Ettersom
både partiene og velgere normalt vil ha kandidater som ønsker å
bli valgt, blir i all hovedsak alle kandidater spurt før de settes opp
på liste. Det er noen unntak. Dette gjelder først og fremst ved
lokalvalg og da særlig små og ytterliggående partier. Plikten synes
således ikke å ha noen klar funksjon når det gjelder å sikre rekruttering.
Det er også få eller ingen sammenlignbare land som
har en slik lovfestet plikt, og det er vanskelig å peke på at det
eksisterer et spesielt behov for en slik ordning her i landet som
ikke andre land har. Selv om ombudsplikten har en lang tradisjon
i Norge, har også samfunnet endret seg mye.
Departementet mener at ombudsplikten er et uttrykk
for et viktig prinsipp, noe også mange av høringsinstansene la vekt
på. Det at alle har et ansvar for fellesskapet og at deltakelse
er en borgerplikt er et viktig element i vårt demokrati. Ombudsplikten
representerer et viktig prinsipp og symboleffekten av å ha en slik
plikt kan ha betydning. Departementet mener derfor det kan være
gode grunner til å opprettholde ombudsplikten, om enn i en noe mer
innsnevret form. Dagens fritaksregler synes å være for strenge og firkantet,
og departementet mener det er behov for en oppmykning.
Departementet er kommet til at det bør være tilstrekkelig
at en person leverer en skriftlig erklæring til valgmyndighetene
der man erklærer at man ikke ønsker å stå på den aktuelle listen.
Det foreslås derfor ikke noe krav om å tilkjennegi eller fornekte
politiske synspunkter.
Dette innebærer en relativ stor innsnevring
av ombudsplikten. I realiteten fjernes plikten til å stille til
valg, dersom man ikke ønsker det. Departementet mener likevel at
prinsippet i ombudsplikten om at deltakelse er et samfunnsansvar opprettholdes,
og at fritaksregelen utgjør en fleksibel tilnærming til dagens realiteter
som er i tråd med folks rettsfølelse. Det kreves fortsatt en aktiv
handling for å kunne kreve seg fritatt, og dette må skje innen en
bestemt frist. I motsatt fall må vedkommende stille til valg. Etter
valgloven § 3-4 (2) kan en kandidat som unnlater å påberope seg
retten til å kreve fritak innen den frist valgmyndighetene setter,
ikke påberope seg en slik rett etter at vedkommende er valgt.
Fritaksregelen er generell og gjelder alle kandidater.
En generell regel om at kandidater ved erklæring kan be seg fritatt
fra å stille til valg, er videre enn eksisterende fritaksgrunner.
Ettersom det eneste kravet er at det leveres en skriftlig erklæring
innen en frist, vil alle som kunne fått fritak gjennom de andre
bestemmelsene, kunne benytte den nye fritaksgrunnen. Departementet mener
derfor at de øvrige fritaksreglene i § 3-4 første ledd bokstav a)–d)
er overflødige og de foreslås opphevet.
Når det gjelder bestemmelsen i § 3-4 (1) bokstav b
om fritak etter andre lover har denne i realiteten kun vært av betydning
for overformyndere. I vergemålsloven av 1927 er det en bestemmelse
om at overformyndere kan kreve seg fritatt fra verv. I ny vergemålslov
av 2010, som ikke er trådt i kraft ennå, er bestemmelsen fjernet.
Etter departementets vurdering vil bestemmelser om fritak i andre
lover uansett være overflødige dersom det innføres en generell fritaksregel.
Med kun å ha én fritaksregel vil det bli enklere for
lokale valgmyndigheter å formidle fritaksreglene. Det vil også gjøre
arbeidet med søknader om fritak lettere. Departementet presiserer
at regelen i § 3-4 første ledd omhandler rett til fritak fra å stille
til valg. Rett til eventuelt fritak når man er valgt reguleres av
kommuneloven. Her foreslås det ingen endringer.
Lokale valgmyndigheter er ansvarlig for å underrette
kandidater på valglistene om at de er satt opp som kandidater på
listeforslag og om retten til å kreve fritak, jf. § 6-6 (4). Erklæring
om at en ønsker fritak må være skriftlig og signert av vedkommende
som søker fritak. Erklæringen sendes til lokale valgmyndigheter
innen angitt frist. Frist for innlevering av slik erklæring fastsettes av
lokale valgmyndigheter. Oversittes fristen vil retten til å kreve
seg fritatt normalt falle bort. Bestemmelsene i valgloven § 15-5
om oppreising for oversittelse av frist, er streng. Vilkåret er at
fristoversittingen må skyldes forhold vedkommende ikke hadde herredømme
over og heller ikke kunne forutse.
Departementet har ikke foreslått konkrete lovendringer
ved stortingsvalg siden praksis er at endringer i Grunnloven foreslås
av stortingsrepresentanter. Departementet mener imidlertid at samme
endring bør gjøres gjeldende ved stortingsvalg.
Valgloven § 15-5 (1)–(3) fastsetter regler for fristberegning.
Dersom 31. mars faller på en søndag, vil innleveringsfristen
løpe ut mandag 1. april. Faller 31. mars på skjærtorsdag, langfredag,
1. eller 2. påskedag, kan listeforslag leveres inn 3. påskedag.
Er 31. mars påskeaften, skal listeforslaget leveres inn denne dagen
siden dette ikke er en helligdag.
Oppreisning for oversitting av innleveringsfristen
kan bare gis dersom oversittingen skyldes forhold man ikke kunne
forutse, og som den ansvarlige for innleveringen ikke har herredømme over,
jf. valgloven § 15-4.
Departementet foreslår at reglene om fristberegning
i lovens § 15 første, andre og tredje ledd endres. Dette innebærer
at lørdag likestilles med helligdag når det gjelder start eller
utløp av frister etter loven. Lovteksten justeres dermed i forhold
til utviklingen i samfunnet, der lørdag er etablert som fridag for
store grupper i arbeidslivet – både i offentlig og privat virksomhet.
Etter å ha observert stortingsvalget høsten
2009 tok OSSE opp praksisen med å bruke listekandidater som medlemmer
av valgstyrer og stemmestyrer. OSSE påpekte at potensielle interessekonflikter
kan oppstå under valgavviklingen når listekandidater deltar.
Departementet foreslår at det innføres begrensninger
i listekandidaters valgbarhet til stemmestyrer. Basert på de samme
vurderingene foreslås tilsvarende begrensninger for stemmemottaker
og valgfunksjonærer i valglokalene. Departementet understreker at
det kun er personer som selv stiller til valg i det aktuelle valget,
og ikke politikere generelt, som omfattes av en eventuell begrensning.
Av hensyn til at flere kommuner mener begrensninger
vil medføre praktiske problemer, ser departementet grunn til å utsette
iverksettingen av forslaget til valget i 2013. Dette vil gi kommunene
tilstrekkelig tid til omstilling og å tilpasse seg nytt regleverk,
samt få til en god kompetanseoverføring. Gitt viktigheten av at
valget gjennomføres på korrekt måte, er dette forhold som det bør
tas hensyn til. Departementet ber likevel kommunene i den grad det
er mulig å ta hensyn til den eventuelle endringen i sitt arbeid med
å bemanne stemmestyrer allerede ved kommunestyre- og fylkestingsvalget
i 2011.
Departementet viser til at det allerede er flere kommuner
som bemanner stemmestyrer uten å bruke listekandidater, og mener
at også andre kommuner kan klare dette dersom de får noe tid til
å omstille seg. Departementet vil i tiden frem mot neste valg bidra
med å gjøre erfaringene fra disse kommunene kjent for andre kommuner. Videre
understreker departementet at det er viktig å tenke nytt i rekrutteringen.
Velgerne bør generelt i større grad engasjeres og ansvarliggjøres i
gjennomføringen av valg. Det vil etter departementets vurdering
kunne ha en positiv effekt også for lokaldemokratiet om flere innbyggere deltok
i valgavviklingen. Det vil kunne gi hver enkelt mer informasjon
og kunnskap om valg, men også styrke borgerfølelsen og opplevelsen av
å delta. Departementet vil se på om det skal igangsette et informasjonsarbeid
på sentralt nivå for å oppmuntre flere av innbyggerne til å delta
i valggjennomføringen.
Når det gjelder spørsmålet om prosedyrer for forsegling,
oppbevaring og transport av valgmateriell er noe regulert i valgloven
og noe i valgforskriften. Det må her sondres mellom ulike faser
i valgavviklingen: Tidligstemmegivning, ordinær forhåndsstemmegivning
og stemmegivning på valgdagen.
Departementet viser til at forslaget om at valgurnene
skal forsegles også på selve valgdagen, og at et så viktig prinsipp
bør fremgå av valgloven, har fått solid tilslutning i høringsrunden. Departementet
konstaterer også at det er enighet blant høringsinstansene om at
kravet om forsegling av valgurnene under forhåndsstemmegivningen,
av samme grunn, bør flyttes fra valgforskriften og over i valgloven.
På den måten signaliseres det at kravet i valgloven om forsegling
av valgurner gjennom alle faser i valgprosessen er grunnleggende
og et viktig bidrag til å opprettholde tilliten til at valgadministrasjonen
er upartisk og at valgene gjennomføres med integritet.
Etter departementets vurdering er det viktig
å understreke at urnene skal være forseglet under selve stemmegivningen,
det vil si når de blir benyttet av velgerne. Det er således ikke
noe i veien for og det vil også være behov for å bryte forseglingen
fra tid til annen når urnen ikke er i bruk. Her må det etableres
klare rutiner.
Departementet mener det må være mulig å bryte forseglingen
dersom urnen blir full under selve stemmegivningen, dersom kommunen
ikke har reserveurner. Tidspunktet for når en urne må tømmes – og
forseglingen brytes – er avhengig av flere forhold og vil variere
fra kommune til kommune. Det er viktig at det etableres gode rutiner
for hvordan dette i tilfelle skal skje.
Hvis en kommune har få urner vil det være nødvendig
å besørge tømming av disse og ny forsegling. Selv om en kommune
har flere tomme forseglede urner på lager, kan det også være nødvendig
å bryte forseglingen for å få sendt stemmegivningene av gårde til
rett bostedskommune i god tid før valgdagen.
Det som er viktig er at valgurnene – på alle
stadier i valgavviklingen – skal være forseglet under selve stemmegivningen.
Hvorvidt stemmegivningen foregår i forhåndsstemmeperioden, på selve
valgdagen eller om det er en eller flere stemmegivning(er) som må
videresendes til en annen kommune, er derfor uten betydning for kravet
om at valgurnene skal være forseglet når valglokalene er åpne for
stemmegivning.
Et annet spørsmål er imidlertid hvordan man skal
håndtere disse stemmegivningene når forseglingene brytes og valgurnene
tømmes. Det samme gjelder under oppbevaring av avgitte stemmer.
Departementet er opptatt av å finne frem til gode praktiske løsninger.
Departementet vil revidere § 33 i valgforskriften som også gjelder
ved forhåndsstemmegivningen.
Etter departementets vurdering vil en ordning der
valgurnene åpnes og innholdet tømmes rett over i en dertil spesiallaget
farget plastsekk, som så forsegles (med strips) og merkes med serienummer,
være en løsning som ville tilfredsstille internasjonale standarder.
Når valgurnene tømmes i forhåndsstemmeperioden, vil ordningen kunne
være lik, men de stemmegivningene som skal videresendes må skilles ut
fra de øvrige plastsekkene.
På denne bakgrunn foreslår departementet – med en
presisering av at kravet om forsegling gjelder under stemmegivningen
både ved forhåndsstemmegivningen og ved stemmegivningen på selve valgdagen
– to nye bestemmelser i valgloven, se § 8-4 og § 9-5.
Valgloven § 2-7 inneholder en bestemmelse om at
den som mener at en selv eller noen annen uriktig er blitt innført
eller utelatt i manntallet, kan kreve at valgstyret retter opp feilen.
Av valgloven § 2-7 (2) følger det at kravet skal være skriftlig
og begrunnet. Ved en feil ble imidlertid uttrykket «skriftlig» feilstavet
ved vedtakelsen av valgloven, slik at det i dag står at kravet skal være
«skiftlig».
Departementet foreslår at feilen rettes opp
ved at uttrykket «skiftlig» i valgloven § 2-7 (2) endres til «skriftlig».
Endringen som foreslås er av ren teknisk art og innebærer ingen
realitetsendring.
Departementet har ingen indikasjoner på at reglene
om sikring og transport av valgmateriell ikke fungerer bra. Det
er likevel et spørsmål om det bør etableres en rutine for hvordan
valgmateriell skal overleveres. Det finnes ingen regler som pålegger
den som mottar valgmateriell, å kvittere for mottakelsen av materiellet.
Departementet mener det kan stilles spørsmål ved om det er behov
for regler som sikrer at det kan dokumenteres hva som blir overlevert
fra en instans til en annen, enten det er innad i kommunen, eller
mellom kommunen og fylkeskommunen.
Departementet registrerer at flertallet av høringsinstansene
slutter seg til forslaget. Det vil derfor bli tatt inn en ny bestemmelse
om kvittering i valgforskriften § 34, og utarbeidet et skjema som
kan benyttes til dette formål. Dette skjemaet skal fylles ut av
de som leverer materiellet fra seg. Skjemaet leveres til mottaker
sammen med materiellet. De som mottar materiellet skal kontrollere
det som mottas mot skjemaet, og bekrefte at det er samsvar mellom
skjemaet og det materiellet som blir overlevert. Bekreftet kvittering
for mottatt materiell skal leveres til den som bringer materiellet
– en representant for stemmestyrene ved levering innad i kommunen, og
en representant for valgstyret ved levering til fylkesvalgstyret.
Departementet presiserer at det er opp til kommunene
å etablere gode praktiske rutiner for å sikre en forsvarlig transport
og overlevering av materiellet. Departementet vil komme tilbake
til detaljer i forbindelse med endringer i valgforskriften til våren.
Det følger av Grunnloven § 62 og valgloven § 3-1
(2) at ansatte i departementene – med unntak av statsråder, statssekretærer
og politiske rådgivere – er utelukket fra valg til Stortinget. Forbudet
omfatter alle departementsansatte – embetsmenn, saksbehandlere og
de som utfører øvrige tjenester i departementene, som arkiv-, forværelses-
og renholdspersonale.
Hvorvidt en person skal utelukkes fra valg til Stortinget,
avhenger av om vedkommende innehar stillingen på valgdagen. Det
er således ikke i strid med regelverket om en departementsansatt
blir nominert på en valgliste, og stiller til valg. Vedkommende
må imidlertid i et slikt tilfelle ha fratrådt stillingen før valget
gjennomføres. Det kreves fratreden. Permisjon er ikke tilstrekkelig.
Dersom det skulle vise seg at en ikke-valgbar person
står på en valgliste på valgdagen, får dette ikke konsekvenser for
gyldigheten av valget. Man skal heller ikke forkaste den listen
der vedkommende er kandidat, eller forkaste de stemmesedler avgitt
for vedkommende liste. Konsekvensen vil være at man ser bort fra
vedkommende ved valgoppgjøret, jf. valgloven § 11-5 (1).
Bakgrunnen for disse begrensningene i valgbarhetsvilkårene
er hensynet til maktfordelingsprinsippet: Man ønsker et klart skille
mellom den lovgivende makt (Stortinget) og den utøvende makt (regjeringsapparatet).
De som er ansatt i de sentrale organer tilknyttet den utøvende makt, bør
ikke være medlemmer av den lovgivende makt, på grunn av den frie
og uavhengige stilling representantene skal ha. Man vil dessuten
unngå at enkelte skal komme i en dobbeltrolle, og kunne utøve innflytelse
både under forberedelsen og avgjørelsen av saker som fremmes for Stortinget.
Representanter for Organisasjonen for samarbeid
og sikkerhet i Europa (OSSE) overvar stortingsvalget 2009. I rapporten
observatørene utarbeidet på grunnlag av sine erfaringer, tar de opp
valgbarhetsreglene som et tema.
Departementet viser til drøftingene i høringsnotatet,
der det konkluderes med at gode grunner kan tale for at det vurderes
endringer i Grunnlovens bestemmelser om valgbarhet til Stortinget for
ansatte i departementene.
Valgloven §§ 8-4 (3) og 9-5 (2) inneholder regler
som sier at en velger som er ukjent for stemmemottakeren skal legitimere
seg.
Det er en grunnleggende regel i et demokratisk samfunn
at hver enkelt velger bare får godkjent én stemme. Et effektivt
virkemiddel for å sikre dette er å kreve at alle velgere skal legitimere
seg for å få stemme. Et slikt krav vil også hindre at det oppstår
tvil om juks. Mistanke om juks på grunn av mang-lende krav til legitimasjon
kan svekke tilliten velgerne har til valgsystemet.
Kravet til legitimasjon er ikke absolutt. Dersom stemmemottakeren
kjenner velgeren, trenger ikke velgeren å vise legitimasjon.
Stemmemottakeren må i hvert enkelt tilfelle
vurdere den legitimasjonen velgeren legger fram. Loven inneholder
ikke krav til type legitimasjon som kan godtas.
Departementet mener det ikke er grunnlag for
å gjøre endringer i dagens regelverk om krav til identifikasjon
av velger. Det er et grunnleggende krav at den enkelte velger, som
er ukjent for den som tar imot stemmen, skal identifisere seg før stemme
avgis. Departementet mener at både OSSEs observasjoner og evalueringen
etter valget, viser at det ikke har vært et utbredt problem at velgere
ikke har fått avgitt sin stemme på grunn av manglende legitimasjon.
Departementet presiserer at det er viktig å
utvise godt skjønn ved vurderingen av om den foreviste legitimasjonen
er tilstrekkelig dokumentasjon på velgerens identitet. Utgangspunktet
må være at dersom legitimasjonen gir et troverdig inntrykk, har
velgeren oppfylt sin legitimasjonsplikt. Så lenge stemmemottakeren
ser at det er rette vedkommende man står overfor, må velgeren få
lov til å avgi stemme.
For øvrig vil departementet påpeke at for eksempel
velgere i lokalet ikke kan bekrefte en annen velgers identitet.
En slik metode for å identifisere en velger vil ikke være en sikker
framgangsmåte, og det vil kunne øke faren for misbruk av identitet.
I de kommende valgene vil departementet fortsatt
ha sterkt fokus på å informere om kravet til identifikasjon. Departementet
vil også presisere rutiner og krav til legitimasjon nærmere i valghåndboken.
Ulike lov- og regelverk spiller inn ved tilrettelegging
for stemmegivning.
Departementet viser til at selv om undersøkelsene
og høringsrunden viser at kommunene gjør en god jobb med tilrettelegging
for alle velgere, viser evalueringen også at ikke alle lokaler er
tilpasset alle velgergrupper.
Målsettingen er at samtlige valglokaler skal være
lagt til rette for alle. Departementet viser til den nye diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven som pålegger valgmyndighetene å sikre tilgjengelighet
for alle, uavhengig av funksjonsevne. Departementet peker også på
nye bestemmelser i plan- og bygningsloven med krav om universell
utforming av nybygg rettet mot allmennheten, og med hjemmel til
å kunne gi forskrifter om at visse typer eksisterende bygninger over
tid skal oppgraderes til å være universelt utformet.
Departementet vil også ved framtidige valg ha stor
oppmerksomhet på at alle velgerne skal få muligheten til å få avgi
sin stemme uten å måtte be om hjelp. Erfaringene med forsøket med
ny designløsning viser at dette utstyret kan bidra til å nå dette
målet. Departementet vil poengtere viktigheten av at kommunene også
ser på tilgjengeligheten utenfor valglokalet, slik at alle velgerne
kan komme seg inn i valglokalet uten hjelp. Departementet viser
til at etter valgforskriften skal valglokaler uten tilgang for eksempel
for rullestolbrukere, bare brukes hvis særlige grunner foreligger.
Slike særlige grunner foreligger for eksempel ikke dersom det kan
settes inn en rullestolrampe.
Til valglokaler benyttes kommunenes ordinære bygningsmasse.
En tilpasning av denne til kravet om universell utforming må etter
departementets vurdering gjøres på generell basis, og ikke være knyttet
opp mot bygningen som (eventuelt) valglokale. Departementet mener
således det ikke bør utformes særskilte forskriftsregler knyttet
til bygningers bruk som valglokaler.
Det vil også etter valget i 2011 bli hentet
inn data fra kommunene med hensyn til antallet valglokaler som er
universelt tilrettelagt. Departementet vil da vurdere om og i tilfellet
hvilket tidsperspektiv som bør settes på målsettingen om at alle
valglokaler skal være universelt utformet.
Valgloven § 7-1 (1) bestemmer at fylkesvalgstyret
skal sørge for opptrykk av stemmesedler til stortingsvalg og fylkestingsvalg,
mens valgstyret, etter § 7-1 (2), skal sørge for opptrykk til kommunestyrevalg.
Sedlene skal være opptrykt før ordinær forhåndsstemmegivning starter 10. august.
Departementet viser til at mange og ulike hensyn må
vektlegges når stemmesedlene skal utformes, jf. valgforskriften
kapittel 4. Det er et mål å utvikle mest mulig lik utforming av
stemmesedler til ulike valg, og at kravene til universell utforming
skal ivaretas. I dette arbeidet vil departementet vurdere de innspill
som er kommet inn i høringsrunden.
Det er gitt svært gode tilbakemeldinger på nye stemmesedler
som ble benyttet av kommunene i Buskerud i 2009. Disse var falset
på en spesiell måte for å innby til korrekt bretting. Departementet
mener denne utformingen bør legges til grunn i det videre arbeidet
med utvikling av stemmesedler. Det er laget utkast til nye todelte stemmesedler
med bakgrunn i evalueringen fra Buskerud. Utprøvingen av disse vil
imidlertid fortsette ved valget i 2011.
Departementet ser samtidig at det er nødvendig å
se nærmere på utformingen av stemmesedler i de kommuner som har
mange kandidater på listene. Her er det ut fra kravet til universell
utforming en særlig utfordring å få plass på en stemmeseddel i gjeldende
format, og departementet vil måtte se nærmere på ulike alternativer.
Det vil derfor bli prøvd ut en særskilt og noe større tredelt stemmeseddel
i enkelte kommuner ved valget i 2011. Det er viktig å vurdere hvordan
bretting av denne stemmeseddelen oppleves. En slik seddel antas
for øvrig også å ha en høyere kostnad. Evalueringen etter valget
vil få betydning for departementets vurdering av standardisering
av stemmesedler med mange kandidatnavn.
Siden det er nødvendig med ytterligere utprøving
av stemmesedler vil departementet ikke fastsette endrede krav til
stemmesedler i forskrift med virkning for valget i 2011.
Valgloven § 10-5 bestemmer at det er de «avgitte»
stemmesedlene som skal telles. Loven åpner ikke for at en avgitt
og godkjent stemmeseddel kan byttes ut før telling.
Utbytting av stemmesedler er ikke i samsvar med
loven, og departementet holder fast ved at stemmesedler ikke skal
byttes ut før de telles. Et viktig prinsipp er at den stemmeseddelen
velgeren har benyttet til å stemme med, skal – dersom den blir godkjent
– telles. Ingen annen stemmeseddel skal telles opp i stedet for
denne seddelen. Verken valgloven eller valgforskriften tillater
utbytting av såkalte «ukurante» sedler. Praksis er etter departementets
vurdering ikke i samsvar med loven.
Stemmesedler som ikke kan skannes må telles manuelt.
Departementet registrerer at det skjer maskinell opptelling
av stemmesedler også i en del små kommuner, og mener det kan stilles
spørsmål ved behovet for dette når det er få stemmesedler som skal
telles. Manuell opptelling har lange tradisjoner med innarbeidede
opptellingsrutiner. I små kommuner vil opptellingsresultatene foreligge
relativt raskt ved manuell telling. Ved manuell telling er det helt
uproblematisk å telle stemmesedler i annet format enn de som valgstyrer/fylkesvalgstyrer
har trykt opp til det respektive valg.
Fra kommunenes nåværende dataleverandør opplyses
for øvrig at det vil bli lagt til rette for at departementets stemmeseddel
med punktskrift skal kunne telles elektronisk fra valget i 2011.
Departementet planlegger innføring av et sentralt
valgdatasystem, og i dette systemet legges det til rette for at
det skal være mulig å telle alle typer stemmesedler maskinelt.
Kommunestyret, eller valgstyret etter delegering,
avgjør etter valgloven § 9-3 hvor mange stemmekretser kommunen skal
deles inn i for å få en god avvikling av valget. Prinsipper for
opptelling av stemmesedler framgår av valgloven § 10-4.
Departementet viser til at i dag innrapporteres valgresultater
kretsvis i fire kommuner; Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Flere kommuner teller kretsvis, selv om dette ikke er pålagt. Det
er allerede i dag svært arbeids- og tidkrevende å få inn resultater
fra alle kommuner samt alle kretser i de fire store kommunene. Dette
fordi det ikke eksisterer ett felles valgadministrativt datasystem
ved valg.
Departementet mener det er flere fordeler med kretsvis
opptelling og innrapportering, som for eksempel at det vil bidra
til et mer korrekt valgresultat, at kontrollgrunnlaget blir mer
håndterbart og at det vil lette selve opptellingsarbeidet. Kretsvise
valgresultater kan være nyttige for ulike forskningsmiljøer, i tillegg
til at slik informasjon er interessant for velgerne.
Departementet ser at det kan være ønskelig å
få valgresultater presentert kretsvis, men mener at dagens system
ikke tilrettelegger for god håndtering av kretsvise resultater i
alle kommuner og på fylkeskommunalt nivå. Departementet mener det
er nødvendig å ha på plass et sentralt felles valgadministrativt
datasystem før det kan etableres gode og nødvendige rutiner for
å sikre korrekte resultater, når stemmer skal telles og kontrolltelles
tre ganger i mer enn 3 000 kretser. I et sentralt system vil det
ikke være nødvendig å innrapportere resultatene. Systemet vil bli
bygget slik at det muliggjør opptelling og innrapportering på kretsnivå,
både under forhåndsstemmegivningen og valgtingsstemmegivningen.
Det foreslås ikke å pålegge kretsvis opptelling nå,
men spørsmålet vil bli tatt opp igjen når det vurderes om samtlige
kommuner skal knyttes til det sentrale valgadministrative datasystemet som
prøves ut i noen kommuner ved valget i 2011.
Fristen for innlevering av listeforslag løper
ut kl. 24.00 den 31. mars i valgåret.
Frist for tilbakekalling av listeforslag er
i henhold til valgloven § 6-5 den 20. april i valgåret. På samme
måte som for innlevering av listeforslag må loven forstås slik at
fristen løper ut kl. 24.00.
Det er kort tid før fristen før innlevering
av listeforslag til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011. Departementet
vil derfor ikke fremme forslag om endring i fristen for innlevering
av listeforslag nå. Departementet vil komme tilbake til forslaget
på et senere tidspunkt.
På oppdrag fra departementet har Direktoratet for
forvaltning og IKT (DIFI) utredet alternativer til dagens organisering
av valgarbeidet på statlig nivå. Oppdraget gikk ut på å utrede hvorvidt det
bør etableres en sentral statlig valgenhet underlagt departementet.
I høringsbrevet om DIFI-rapporten gjorde departementet oppmerksom
på at regjeringen ikke hadde tatt stilling til om det bør etableres
en sentral valgenhet, eller hvordan en slik valgenhet eventuelt
bør organiseres.
Det kan av hensyn til upartiskhet og tillit
til valggjennomføringen reises spørsmål ved om det bør være en større
avstand mellom politisk ledelse og det overordnede administrative
arbeidet for valggjennomføringen. Et system som det norske er ikke
uvanlig, men åpner for spørsmål knyttet til troverdighet og fare
for «politisk innblanding» på et felt som omhandler ivaretakelse av
en så grunnleggende demokratisk prosess som valgavvikling er. Systemet
er til enhver tid helt avhengig av tillit, og det er uheldig om
det blir stilt spørsmål ved om valgavviklingen er politisk nøytral.
Det kan i tillegg være behov for å skille ut
operative oppgaver på valgområdet fra departementet. Slike oppgaver
tar i dag en vesentlig og økende del av departementets ressurser,
og hører ikke nødvendigvis naturlig hjemme der. Et moment her er
at det må påregnes en vesentlig utvidelse av de mer operativt og
teknisk orienterte oppgavene i fremtiden dersom det eventuelt etableres
et eget sentralt administrativt valgdatasystem til bruk i alle kommuner.
Med forventninger blant annet fra kommuner, politikere
og medier om at statlige myndigheter bør ha sterkere styring og
kontroll med gjennomføring av valg vil departementet vurdere, etter
en utprøving i noen kommuner i 2011, om et sentralt valgadministrativt
datasystem bør tilbys alle kommuner.
På denne bakgrunn fikk DIFI i oppdrag å utrede alternativer
til dagens organisering av valgarbeidet på statlig nivå. I oppdraget
ble det bedt om å utrede hvorvidt det bør etableres en sentral statlig
valgenhet underlagt departementet.
I oppdraget til DIFI la departementet til grunn
at en eventuell valgenhet skulle ligge under et departement. Departementet
mente at det ikke var grunnlag for å gå inn på spørsmålet om en
valgenhet burde være underlagt Stortinget, eller at det ble etablert
en selvstendig enhet uavhengig av regjering og Storting, siden en
slik organisasjonsform ikke har tradisjon her i landet.
Internasjonalt er særlig tre hovedmodeller for
organisering av en nasjonal valgadministrasjon aktuelle:
Uavhengig av regjeringsapparatet.
Integrert i regjeringsapparatet.
En blandet modell bestående av en uavhengig komponent
og en regjeringstilknyttet komponent.
En undersøkelse gjort av Institute for Democracy
and Electoral Assistance (IDEA) i 2006 viser utbredelsen av de ulike
modellene i 214 land og territorier. Den viser at 55 prosent hadde
en uavhengig modell, 26 prosent (herunder Norge) hadde en modell
hvor valgadministrasjonen var en integrert del av regjeringen, mens
16 prosent hadde en blandet modell. De ulike modellene er imidlertid
ikke «rene» og det finnes mange ulikheter på detaljnivå.
I Sverige ligger det sentrale ansvaret for planlegging
og gjennomføring av valg og folkeavstemninger, inkludert valg til
Sametinget og Europaparlamentet, hos Valmyndigheten. Valmyndigheten
ble opprettet i 2001 som en ordinær svensk myndighet under Justitiedepartementet.
Fra 1971 til 2001 lå det sentrale ansvaret i Skatteverket. Før 1971
lå ansvaret i Innenriksdepartementet.
Valmyndigheten ledes av et styre (Valnämnden) som
består av en leder og fire medlemmer. Sammensetningen skal sikre
bred politisk og medborgerlig forankring. Det praktiske arbeidet utføres
av et sekretariat som ledes av en direktør (kanslichef). Sekretariatet
har 11–12 ansatte foruten en del innleide konsulenter.
Valmyndighetens myndighet er fastlagt i lov.
I tillegg fastsetter regjeringen betingelsene dels gjennom förordningar
(tilsvarer norsk forskrift) og dels gjennom årlige regleringsbrev.
I Sverige kan regjeringen ikke under noen omstendighet gripe inn
i myndighetenes lovanvendelse eller vedtak i enkeltsaker. Dette
har sitt utspring i at Sverige ikke har ministerstyre. Dersom regjeringen
anser at en myndighet anvender loven på feil måte, må regjeringen
istedenfor å påvirke lovanvendelsen i enkeltsaker foreslå en endring
av selve loven.
Departementet er ansvarlig for lov og forskrifter. Valmyndigheten
gir tilbakemelding om hvordan lover og forskrifter fungerer, både
i årsberetningene og i rapporter som lages etter hvert valg.
Valmyndigheten finansieres over statsbudsjettet.
Valmyndighetens beslutninger kan innklages til Valprovningsnämnden,
som ligger under Riksdagen. Klager på Riksdagsvalget rettes til Valmyndigheten.
Klager på landstings- og kommunevalg rettes til Länsstyrelsen i
det lenet hvor kommunen eller landstinget ligger.
Valg til Folketinget og Europaparlamentet og
til kommune- og regionstyrer blir gjennomført lokalt, men planlegges
og koordineres av Indenriks- og Socialministeriet på sentralt nivå.
Det meste av ansvaret er lagt ut til kommunene.
Departementet er sekretariat for Valgnævnet
og Valgbarhetsnævnet. Valgnævnet er et uavhengig organ som behandler
søknader om stemmerett for utenlandsdansker og godkjenner navn på
nye partier som vil delta i folketingsvalget eller valg til Europaparlamentet.
Valgnævnets medlemmer og varamedlemmer utpekes av innenriks- og
sosialministeren. Sekretariatet er plassert i departementets juridiske
avdeling.
Klager på kommunevalg rettes til det sittende kommunestyre
og klager på regionvalg rettes til det sittende regionstyret.
I Danmark reguleres valgområdet som inneholder
en rekke såkalte bemyndigelser hvor Folketinget har gitt ministeren
myndighet til å fastsette mer detaljerte regler på valgområdet ved
hjelp av bekjentgjøringer, sirkulærer og veiledninger. Det finnes
ca. 20–25 slike sett av regler.
DIFI foreslår i sin rapport at det legges til
rette for en valgenhet som får en direktoratsrolle, det vil si et
eget forvaltningsorgan som budsjettmessig er atskilt fra vertsinstitusjonen.
Det pekes på at dette gir en større avlastning for departementet uten
at det går ut over legitime styringsbehov. Valgenheten vil dess-uten
bli et mer attraktivt arbeidssted med en slik bredere definert rolle
sammenlignet med et alternativ der valgenheten har en smalere rolle
knyttet til hovedsakelig operative oppgaver.
DIFI mener at flest mulig oppgaver bør overføres
enheten for å gi den en størrelse som gir et visst grunnlag for
et fagmiljø og effektiv drift. Ansvaret for lovutvikling vil fortsatt
ligge i departementet.
DIFI konkluderer videre med at for å sikre tilliten
til en upartisk valgavvikling bør det etableres særskilte begrensninger
i styringen av enheten. De viser til at det ikke er vurdert som tilstrekkelig
å basere seg på den uavhengigheten som ligger i et ordinært departement–direktoratsforhold.
De mener, ut fra en prinsipiell vurdering av
hvor viktig upartiskhet i valgadministrasjonen er, og med tanke
på sårbarhet ved eventuell sviktende tillit, at det bør gjøres begrensninger
i statsrådens formelle styringsmulighet.
Når det gjelder spørsmålet om lokalisering av
en sentral valgenhet diskuterer DIFI ulike kriterier for valg av
sted.
Ved organisering av et ansvarsområde vil det være
en rekke hensyn som kan få betydning for utformingen. Dels er det
hensyn som i utgangspunktet gjelder generelt for statsforvaltningen, dels
er det hensyn som er særlig relevante for dette området.
Som et redskap for å realisere demokratisk fattede
vedtak må statsforvaltningen være politisk styrbar. I noen tilfeller
vil det være gode grunner som tilsier at et forvaltningsorgan etableres
med en større autonomi enn det som er hovedprinsippet. Slike grunner
kan for eksempel være at det aktuelle organet har oppgaver som stiller
særlige krav til upartiskhet. Instruksjonsmyndigheten kan i slike
tilfeller begrenses i større eller mindre grad. Iverksettelsen av
politiske mål og føringer skal preges av faglighet, blant annet
gjennom forsvarlig og kunnskapsbasert virkemiddelbruk og håndhevelse
av regelverk. Hensynet til faglighet kan trekke i retning av å etablere
fagorganer (direktorater) skilt ut fra departementene slik at fagkunnskap
får sin egen organisatoriske plattform og dermed i praksis en viss
skjerming mot løpende politisk styring. I noen sammenhenger kan
det være aktuelt å formalisere en slik skjerming ved å avskjære
instruksjonsmyndigheten fordi legitimitetshensyn kan tilsi at enkelte
typer enkeltsaker ikke skal være underlagt politisk styrbarhet,
men overlatt til faglig skjønn på grunnlag av lov.
Innenfor andre forvaltningsområder dreier spørsmålet
om faglig uavhengighet seg gjerne om å skjerme sektorfaglige konsekvensvurderinger
mot løpende politisk styring. På valgområdet vil det i første rekke
dreie seg om rettssikkerhetsverdiene upartiskhet og partipolitisk
nøytralitet ved gjennomføring av valg. Valgfaglige vurderinger vil
i stor grad være juridiske vurderinger om korrekt anvendelse av valglov
og forskrifter og med vekt på upartiskhet. Det som kan komme i tillegg,
er blant annet faglige konsekvensvurderinger av forsøk og regelendringer,
herunder i prinsippet også virkninger av ulike utforminger av valgordningen.
Den særskilte vektleggingen av upartiskhet tilsier
at ingen politiske aktører skal kunne få utilbørlig innflytelse
på gjennomføringen av valgene, og at det heller ikke gis grunnlag
for å danne oppfatninger om at dette skjer. En sentral valgenhet
bør ut fra dette organiseres med en viss grad av formell uavhengighet
av politisk ledelse.
Hvor omfattende uavhengigheten bør være vil imidlertid
avhenge av historiske og samfunnsmessige betingelser, slik som et
lands demokratisk stabilitet og gjensidig tillit mellom befolkning
og myndigheter.
Et annet hensyn som gjør seg spesielt gjeldende for
valgadministrasjon er hensynet til faglig kvalitet, herunder å sørge
for en korrekt og sikker gjennomføring av valget slik at det ikke
hefter tvil ved valgresultatet. Foruten tillit til at valgadministrasjonen
er nøytral og upartisk, må det også være tillit til at den ikke
gjør feil, spesielt ikke feil som kan påvirke valg-utfallet. Slike feil
vil ha svært store politiske konsekvenser, herunder også mer langsiktige
virkninger i form av svekket tillit til demokratiske valg generelt. Også
feil som ikke kan tenkes å påvirke valgutfallet kan bidra til svekking
av tilliten, gjennom at de blir gjort til gjenstand for stor medieoppmerksomhet.
En slik sårbarhet tilsier at det er et stort behov for prosedyrestyring
og kvalitetssikring, blant annet i form av kontrolltellinger, flertrinnsbehandling
og grundig og jevnlig opplæring av valgfunksjonærer.
Norsk valgadministrasjon bygger på en stor grad av
gjensidig tillit til at skrevne og uskrevne regler blir overholdt.
Befolkningen har stor tillit til at de som gjennomfører valg opptrer
upartisk selv om det dreier seg om politisk styrte organer og valgstyrer
som oppnevnes på politisk grunnlag. Disse forholdene er blitt kommentert
av utenlandske valgobservatører og andre valgfaglige miljøer.
At den praktiske gjennomføringen av valg er overlatt
til kommuner og fylkeskommuner kan tas som uttrykk for det høye
tillitsnivået i Norge. Men selv om graden både av tillit og delegering av
oppgaver er stor på dette området innebærer valgloven en utstrakt
lovstyring av prosedyrer lokalt. Lovbestemmelsene for forberedelse
og gjennomføring er til dels svært detaljerte. Dette må imidlertid
ses på bakgrunn av behovet for å unngå feil og avvik og for å sikre
likebehandling og upartiskhet. Sett ut fra en slik synsvinkel kan detaljreguleringen
i seg selv ses som et viktig tillitskapende element.
I kontrast til denne prosedyrereguleringen lokalt står
mangelen på regulering av forholdet mellom statsråd og det sentrale
embetsverk når det gjelder valgforberedelser og rammevilkår for valg.
Her rår det bare ulovfestede normer for god forvaltningsskikk, som
tilsier at politisk ledelse bør være tilbakeholdende med å involvere
seg i spørsmål som skal/bør avgjøres på rent faglig juridisk grunnlag.
Slike normer gir imidlertid sjelden klare svar på hvor grensene
skal gå i konkrete tilfeller.
DIFI peker på flere hensyn som er relevante
dersom valgadministrasjonen skal organiseres med en sentral valgenhet
underlagt KRD. En del hensyn gjelder generelt ved organisering av
forvaltningsorganer, så som styrbarhet, faglighet, rettssikkerhet
og effektivitet. Enkelte av disse er det grunn til å vektlegge spesielt
for valgadministrasjonen, så som behovet for å sikre tilliten til upartiskhet
(som springer ut av rettssikkerhetshensynet) og behovet for faglig
kvalitetssikring for å unngå feil. I tillegg kommer enkelte særlige hensyn
og særtrekk ved den norske valgadministrasjonen, blant annet er
den svært desentralt organisert, det er en høy grad av tillit til
at regler følges, og på sentralt nivå er det bare normer om god
forvaltningsskikk som regulerer forholdet mellom politikk og administrasjon.
I vurderingen av oppgavefordelingen mellom KRD
og en ny sentral valgenhet legger DIFI til grunn at flest mulig
oppgaver bør overføres for å gi den nye enheten en størrelse som
gir et visst grunnlag for et fagmiljø og en effektiv drift.
Skal valgenheten i hovedsak ha en iverksettende sekretariatsrolle
begrenset til å forvalte et detaljert regelverk, samt yte enkelte
tjenester til brukerne? Eller skal den i tillegg også ha en mer faglig
direktoratsrolle som også omfatter å være faglig rådgiver for departementet
og å være kompetanseorgan utad? Det foreslås å legge til rette for
at valgenheten får en direktoratsrolle. Dette vil gi størst avlastning
for departementet uten at det trenger å gå på bekostning av legitime styringsbehov.
Valgenheten vil dessuten bli et mer attraktivt arbeidssted med en
slik bredere definert rolle.
For å sikre tilliten til en upartisk valgavvikling
er det ikke vurdert som tilstrekkelig å basere seg på den uavhengigheten
som ligger i et ordinært departement–direktoratsforhold. Det er
riktig nok ikke påvist konkrete tegn til at valgadministrasjonens
upartiskhet faktisk har sviktet, eller at den er blitt oppfattet
å svikte. Ut fra en prinsipiell vurdering av betydningen av upartiskhet
i valgadministrasjonen og med tanke på sårbarheten ved en eventuell
sviktende tillit, foreslår DIFI likevel følgende begrensninger i
statsrådens formelle styringsmuligheter:
Lovfesting av valgenhetens
ansvar og rolle.
Avskjæring av departementets instruksjonsmyndighet
når det gjelder enkeltvedtak.
Bruk av uavhengig klagenemnd for klager
på lokalvalg og tilskuddstildeling.
Direktør ansatt på et langvarig åremål
uten adgang til gjenoppnevning.
Vedtekter fastsatt i kgl.res. som markerer
den upartiske rollen for valgenheten.
Samlet sett vil dette kunne legge presise styringsbegrensninger
som etter DIFIs syn vil være tilpasset valgenhetens behov for uavhengighet.
Sannsynlige konsekvenser ved en lokalisering utenfor
Oslo er økt reisetid, tap av nøkkelkompetanse, mindre tilgang til
relevant kompetanse, økte reisekostnader og lavere leiekostnader, samt
ekstra gjennomføringskostnader sammenliknet med lokalisering i Oslo.
På denne bakgrunn foreslår DIFI noen kriterier for stedsvalget:
Det bør foreligge
gode kommunikasjonsmuligheter fysisk og teknologisk.
Hvis det vurderes som helt nødvendig å
få personer med nøkkelkompetanse til å bli med over i den nye enheten,
kan et kriterium være begrenset reisetid fra Oslo slik at det er
lettere å få slike personer til å bli med i en overgangsperiode.
Tilgang til nødvendig kompetanse på lokaliseringsstedet,
i første rekke juridisk og IT-kompetanse, gjerne også nærhet til
slike fagmiljøer.
Mulighet for samlokalisering med en vertsinstitusjon
for å kunne utnytte administrative ressurser bedre, helst med en
statlig virksomhet for utnytte felles kompetanse på statlige fellessystemer
og felles regler.
Høringsinstansene gir i hovedsak støtte til
DIFIs forslag om å etablere en sentral valgenhet i form av et direktorat.
Enkelte høringsinstanser er imidlertid skeptiske til å opprette
en sentral valgenhet, og noen har reist spørsmål ved om det bør vurderes
alternativer til oppretting av et eget direktorat.
Departementet har ikke tatt stilling til om
det skal etableres en egen sentral valgenhet eller om det bør finnes
alternativer innenfor dagens strukturer, uten at en går veien om
oppretting av en egen enhet.
Departementet vil foreta grundige vurderinger av
hvordan valgarbeidet bør organiseres på statlig nivå. Departementet
vil eventuelt komme tilbake med forslag om å etablere en egen sentral valgenhet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Terje Halleland, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir
H. Langeland, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, er
enig i at det i Norge hersker stor tillit til at valgene skjer korrekt,
og at det derfor ikke bør innføres system- og regelendringer uten
at det er gode grunner til dette. Valggjennomføring krever at det
etableres et omfattende apparat i hver enkelt kommune, med mange
detaljerte rutiner som alle valgfunksjonærer må sette seg inn i
for å sikre en korrekt prosess. Valget gjennomføres annet hvert
år og er ingen rutineoppgave, noe som gir utfordringer med hensyn
til å sikre kontinuitet. All erfaring tilsier at system- og regelendringer
bidrar til at risikoen for feil øker.
Komiteen støtter departementets
forslag om at folkeregistret får ansvar for å etablere et foreløpig
manntall per 1. april, basert på stemmerettsvilkårene, til kontroll
av valglister og at det gjøres endring i valgloven § 2-5 i tråd
med dette.
Komiteen er oppmerksom på at
ombudsplikten har en lang tradisjon i Norge, men at få eller ingen
sammenlignbare land har en slik lovfestet plikt. Komiteen erkjenner
at ombudsplikten kan tolkes som i strid med menneskerettighetene –
herunder retten til ikke å være medlem i et politisk parti. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om en generell fritaksregel fra valg til
fylkesting og kommunestyre i valgloven § 3-4 første ledd, slik at
en person kan levere en skriftlig og signert erklæring til valgmyndighetene
om at vedkommende ikke ønsker å stå på den aktuelle listen, uten
å måtte tilkjennegi eller fornekte politiske synspunkter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Kommunal- og regionaldepartementet i Prop. 64 L (2010–2011)
skriver følgende om ombudsplikten for stortingsrepresentanter:
«Forslag til grunnlovsendringer fremmes normalt av
stortingsrepresentanter. Departementet mente at en slik grunnlovsendring
bør vurderes for å få en harmonisering av regelsettene.»
Flertallet understreker at en
støtte til endring av ombudsplikten for valg til kommunestyre og fylkesting,
ikke innebærer noen støtte til tilsvarende endring i forbindelse
med stortingsvalg.
Komiteen sier seg
enig med departementet i at lørdag har etablert seg som en fridag
og at lovteksten i valgloven § 15-5 om reglene for fristberegning
justeres i henhold til at lørdag sidestilles med helligdager.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen foreslår å ekskludere listekandidater fra
å delta i stemmestyrer og som stemmemottakere eller valgfunksjonærer.
Flertallet viser til at et klart
flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om dette forslaget,
er mot den foreslåtte endringen. 33 kommuner og tre fylkeskommuner
har gått mot lovendringen. Bare 14 kommuner har uttalt seg positivt.
Flertallet viser til at det er
sterke prinsipielle hensyn som taler mot å begrense borgernes mulighet
til å delta i demokratiske prosesser og demokratiske organer. Stemmestyrer
er kommunale nemnder, og etter regjeringens forslag ekskluderes
alle listekandidater fra å stille opp til slikt valg, uavhengig
av listeplassering. Det skal tungtveiende grunner til for å innskrenke
borgernes demokratiske rettigheter på denne måten. Flertallet mener
at regjeringen ikke har dokumentert at en slik begrensning i borgernes
rettigheter er påkrevet.
Flertallet viser også til at
det vil ha en rekke omfattende praktiske utfordringer å forby listekandidaters
mulighet til deltakelse i stemmestyrer; både i form av rekruttering
og opplæring.
Regjeringens forslag om å forby listekandidaters deltakelse
i valglokalet som valgfunksjonærer eller stemmemottakere er også
en innskrenking av borgernes rett til deltakelse i demokratiske prosesser.
Regjeringen dokumenterer ikke at det er noe omfang på klager fra
velgere som har opplevd konkrete situasjoner hvor det å benytte listekandidater
har skapt problemer. Imidlertid hevder regjeringen at dette i teorien
kan påvirke velgernes tillit til at valget gjennomføres objektivt
og nøytralt.
Flertallet stiller seg undrende
til at regjeringen på denne måten oppkonstruerer problemstillinger
for å redusere listekandidaters mulighet til å delta i demokratiske
prosesser. Flertallet viser videre til at kommunene
som er mot lovendringen, peker på at det allerede er vanskelig å rekruttere
nok personell, og at en slik endring vil medføre at man mister verdifull
erfaring. Flertallet deler denne bekymringen.
Flertallet viser videre til at
listekandidaters deltakelse i stemmestyrer og som valgfunksjonærer
eller stemmemottakere bidrar til at de kommunale utgiftene til ivaretakelse
av disse oppgavene er svært begrenset. Dersom en innfører det foreslåtte
forbudet, og kommunen primært skal benytte kommunalt ansatte til
å gjennomføre disse funksjonene, vil det føre til vesentlig kostnadsvekst
for kommuner som til vanlig har to valgdager (søndag og mandag). Hensynet
til at flest mulig skal ha anledning til å stemme ved valg, tilsier
at det i mange kommuner er viktig å gjennomføre valg over to dager. Når
kostnadsperspektivet blir så fremtredende som konsekvensene av regjeringens
forslag vil være, kan det påvirke kommuner til å redusere antallet
valgdager.
Flertallet viser også til at
de samme problemstillingene gjør seg gjeldende i forholdet til antall
valglokaler. Når det både er kostnadskrevende og vanskelig å rekruttere
nok personer til å delta under valgene, kan det medføre at flere kommuner
ser seg tvunget til å redusere antall valglokaler. Disse forholdene
kan resultere i negative konsekvenser for valgdeltakelsen og bidra
til at færre får benyttet seg av sine demokratiske rettigheter.
Regjeringen anfører at listekandidaters deltakelse
i valglokalet kan svekke velgernes tillit til at prosessen er tilstrekkelig
nøytral. Dersom en legger regjeringens tenkning til grunn må en
også sette spørsmålstegn ved om politiske aktivister, medlemmer
av organisasjoner og lignende som ikke er listekandidater, men som
har åpenbare interesser i valgutfallet både partipolitisk og i forhold
til enkeltkandidater, er vesentlig bedre skikket til å ivareta stemmestyrets
forpliktelser eller funksjoner som stemmemottaker og valgfunksjonær
enn listekandidater. En må, hvis en følger regjeringens logikk,
også kunne hevde at listekandidatenes familiemedlemmer, forretningsforbindelser
og venner kan ha direkte interesse av valgutfallet.
Selv om interessen er mindre direkte enn for kandidater
som stiller til valg for å bli valgt, kan en ikke utelukke at også
slike situasjoner i teorien vil kunne påvirke velgernes tillit til
valggjennomføringen. En kan sammenligne slike interesser med de
mange listekandidater som overhode ikke har ambisjoner eller interesse
i å bli valgt, men som stiller opp som «listefyll» for partiet.
Disse er også ekskludert fra deltakelse med regjeringens forslag.
Flertallet mener slike teoretiske
og oppkonstruerte problemstillinger forkludrer demokratidebatten
og vil ikke støtte opp om regjeringens forsøk på dette.
Flertallet mener det ikke foreligger
tungtveiende grunner for å innføre de foreslåtte begrensninger i
borgernes rett til å delta i demokratiske prosesser og demokratiske
organer og vil gå mot forslaget til § 8-2 nytt tredje ledd og § 9-3
nytt fjerde ledd i valgloven samt forslaget til § 14 nytt nr. 4
i kommuneloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter at det
innføres begrensninger i listekandidaters valgbarhet til stemmestyrer.
Personer som selv stiller til valg, kan ikke samtidig ha roller
som stemmemottakere og valgfunksjonærer i valglokalene. Disse
medlemmer merker seg at det legges opp til iverksettelse
av reformen først ved valget i 2013, men at det gis anledning til
å starte tilpasningen allerede ved kommunestyre- og fylkestingsvalget
i 2011.
Når det gjelder spørsmålet om prosedyrer
for forsegling, oppbevaring og transport av valgmateriell, deler komiteen departementets
understrekning av et regelverk for alle faser av valgprosessen som
skaper grunnleggende tilliten til at valgadministrasjonen er upartisk
og at valgene gjennomføres med integritet. Komiteen støtter
forslaget til nye bestemmelser i valgloven §§ 8-4 og 9-5: Valgurner som brukes ved forhåndsstemmegivningen
innenriks og på valgdagen skal være forseglet.
Komiteen har ingen innsigelse
mot at trykkfeilen «skiftlig» blir rettet til «skriftlig» i valglovens
§ 2-7 (2).
Komiteen sier seg enig med departementet
i at det utarbeides et skjema for kvittering av mottatt valgmateriell,
og at § 34 i valgforskriften inkluderer denne bestemmelsen. Skjemaet
skal følge valgmateriellet, og de som mottar det skal kontrollere
at innhold og skjema stemmer overens. Bekreftet kvittering for mottatt
materiell skal leveres til den som bringer materiellet – en representant
for stemmestyrene ved levering innenfor kommunen, og en representant
for valgstyret ved levering til fylkesvalgstyret. Komiteen merker seg
at departementet kommer tilbake med ytterligere detaljer i forbindelse
med endringer i valgforskriften til våren.
Komiteen viser til at ansatte
i departementene – med unntak av statsråder, statssekretærer og politiske
rådgivere – etter Grunnloven § 62 og valgloven § 3-1 (2) – er utelukket
fra valg til Stortinget. Komiteen mener regelverket
er godt begrunnet i hensynet til maktfordelingsprinsippet og at
bestemmelsene om valgbarhet bør forbli uendret.
Komiteen har merket seg DIFIs
rapport om alternativ organisering av det sentrale valgarbeidet for
å sikre uavhengighet og fortsatt tillit til at valg blir korrekt
gjennomførte og opptalte. Komiteen har også merket
seg at departementet ikke har konkludert i saken.
Saken reiser en lang rekke viktige og prinsipielle spørsmål
knyttet til gjennomføring, uavhengighet, tillit, mulighet for legitim
politisk styring og organisering av valgene. Komiteen merker seg
at ulike land løser dette spørsmålet på ulikt vis. Komiteen merker
seg også at det ikke er noe ved dagens organisering, eller de historiske erfaringer
ved denne, som tyder på at oppgaven ikke har blitt løst på tilfredsstillende
måte, eller at utilbørlig politisk innblanding har funnet sted. Det
norske demokratiet kjennetegnes ved høy tillit mellom velgere og
myndigheter, mellom politisk ledelse og administrasjon. Dette er
en kvalitet ved det norske systemet det er verdt å ta vare på. Komiteen er
derfor usikker på om det problemet man her forsøker å løse i det
hele tatt eksisterer.
Regjeringen vil uavhengig av modell ha behov for
kompetanse knyttet til evaluering av valg, endringer i regler, system
og lovarbeider. Å skille denne funksjonen fra det operative kan
lett resultere i mye dobbeltarbeid, mangel på samhandling og kompetanseoverføring,
og dermed en lite hensiktsmessig organisering av et viktig arbeid.
Komiteen ber derfor regjeringen
om ikke å gå videre med et arbeid for å opprette en uavhengig, sentral
valgenhet.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
I
I lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting
og kommunestyrer (valgloven) gjøres følgende endringer:
§ 8-2 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Kandidat som er oppført
på valgliste ved kommunestyrevalget, kan ikke oppnevnes til stemmemottaker
i vedkommende kommune. Kandidat som er oppført på valgliste ved
stortingsvalget eller fylkestingsvalget, kan ikke oppnevnes til
stemmemottaker i kommunene i vedkommende fylke.
Nåværende § 8-2 tredje ledd blir nytt fjerde
ledd.
§ 9-3 ny overskrift skal lyde:
§ 9-3 Tid og sted for
stemmegivningen.
Organisering
§ 9-3 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Kandidat som er oppført
på valgliste ved kommunestyrevalget, kan ikke oppnevnes til stemmemottaker
eller valgfunksjonær i valglokalene i vedkommende kommune. Kandidat som
er oppført på valgliste ved stortingsvalget eller fylkestingsvalget,
kan ikke oppnevnes til stemmemottaker eller valgfunksjonær i valglokalene
i kommunene i vedkommende fylke.
II
I lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og
fylkeskommuner (kommuneloven) gjøres følgende endringer:
§ 14 nytt nr. 4 skal lyde:
Kandidat som er oppført
på valgliste ved kommunestyrevalget, kan ikke velges til stemmestyremedlem
i vedkommende kommune. Kandidat som er oppført på valgliste ved
stortingsvalget eller fylkestingsvalget, kan ikke velges til stemmestyremedlem
i kommunene i vedkommende fylke.
Nåværende § 14 nr. 4 blir nytt nr. 5.
III
Ikrafttreden
Endringer i valgloven §§ 8-2 (3) og (4), 9-3
(4) og kommuneloven § 14 nr. 4 og 5 trer i kraft fra 1. januar 2012.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i valgloven (ombudsplikten, forsegling
av valgurner mv.)
I
I lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting
og kommunestyrer (valgloven) gjøres følgende endringer:
§ 2-5 skal lyde:
Folkeregistermyndigheten plikter selv av eget
tiltak, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, på hensiktsmessig
måte å stille til disposisjon for valgmyndighetene
a) et uttrekk av folkeregisteret per 1.
april i valgåret basert på stemmerettsvilkårene, for kontroll av lovens
krav til listekandidater og underskrifter på listeforslag og
b) opplysninger om hvem som skal innføres i manntallet
i kommunen per 30. juni.
§ 2-7 (2) skal lyde:
(2) Kravet skal være skriftlig og begrunnet.
§ 3-4 første ledd skal lyde:
(1) Rett til å kreve seg fritatt fra valg til
fylkesting og kommunestyre har den som avgir skriftlig erklæring
om at vedkommende ikke ønsker å stille til valg på den aktuelle
valglisten.
§ 8-4 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Valgurner som brukes ved forhåndsstemmegivningen
innenriks skal være forseglet.
§ 9-5 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Valgurner som brukes ved stemmegivningen på
valgdagen skal være forseglet.
§ 15-5 første, andre og tredje ledd skal lyde:
(1) Hvis en dato som er utgangspunktet for en frist faller
på en lørdag eller en helligdag, begynner fristen
å løpe nærmest påfølgende hverdag.
(2) Hvis en dato for avslutningen av en frist faller på en
lørdag eller en helligdag, løper fristen ut den nærmest
påfølgende hverdag.
(3) Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende
i de tilfeller hvor en dato som er det tidligste eller seneste tidspunktet
for noen handling etter denne lov, faller på en lørdag
eller en helligdag.
II
Ikrafttreden
Endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 29. mars 2011
Anders Anundsen |
Jette F. Christensen |
leder |
ordfører |