Stortingsrepresentantene Solveig Horne, Trine Skei
Grande, Anders B. Werp og Kjell Ingolf Ropstad fremmet 14. mars
2011 følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre de nødvendige
tiltak som vil medføre at
staten stanser innkreving
på vegne av barnebortførere
bidrag fra norsk forelder med foreldreansvar ikke
kan disponeres av den bortførende forelder på barnets vegne, gjennom
at barnebidrag settes under administrasjon av overformynderiet
det åpnes for å beslaglegge barnebortføreres
norske formue som et straffeprosessuelt tvangsmiddel
det opprettes et råd for å samordne innsats
mellom relevante myndigheter for bistand til norske foreldre som
har fått barn bortført.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Solveig
Horne, Trine Skei Grande, Anders B. Werp og Kjell Ingolf Ropstad
om endring av norske myndigheters håndtering av saker om barnebortføring.
Komiteen mener at det av hensyn
til barnet er viktig med tilgang til effektive virkemidler som kan
påskynde retur av barnet. Komiteen vil understreke
kompleksiteten i disse sakene og viktigheten av et godt internasjonalt
samarbeid.
Komiteen vil vise til at norske
myndigheter fører en aktiv politikk for å forhindre internasjonale
barnebortføringer og arbeider aktivt for å bidra til en løsning
på disse vanskelige sakene. Komiteen viser til brev
fra justisministeren av 8. april 2011 (vedlagt) hvor det blant annet
er inntatt en oversikt over en rekke tiltak som regjeringen har
satt i gang for å bedre informasjon, forebygge og arbeide for en
rask håndtering og avklaring av barnebortføringssakene. Komiteen viser
også til at et forslag fra Justisdepartementet om utvidet straffansvar
for barnebortføring er sendt på høring.
Komiteen ønsker å understreke
viktigheten av at alle foreldre som opplever barnebortføring fra Norges
henvender seg til norske myndigheter. Komiteen viser
også til at regjeringen har opprettet nettsiden www.barnebortforing.no,
som inneholder informasjon som kan være til nytte for foreldrene.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning av at det er viktig å ta i bruk økonomiske tiltak for
å gjøre barnebortføring mindre økonomisk lønnsomt, og komiteen mener
at det å stanse offentlige ytelser og barnebidrag ved barnebortføring
kan ha en forebyggende effekt. Komiteen viser til
at Barne- og likestillingsdepartementet, i samarbeid med Arbeids-
og inkluderingsdepartementet, har hatt et slikt forslag ute på høring.
Forslaget fikk bred støtte, men komiteen viser til
at forslaget må justeres slik at det kan tas individuelle hensyn
for å ivareta menneskerettigheter og Norges forpliktelser etter
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter,
FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Komiteen imøteser
derfor lovproposisjonen som justisministeren varsler i nevnte brev
til justiskomiteen av 8. april 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at regjeringspartiene nå har blitt
enige i at det økonomiske aspektet har stor betydning i disse sakene,
og at også regjeringspartiene omsider har begynt å se på denne problemstillingen. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at dette har tatt svært lang
tid, og at statsråden varslet et mulig lovendringsforslag for flere
år siden. Dersom det er tilfelle at et slikt forslag er under utarbeidelse,
ser disse medlemmer det som svært viktig å få opp
tempoet slik at endringen trer i kraft så raskt som overhodet mulig
og slik at innstrammingen kan få effekt i disse sakene.
Disse medlemmer viser til at
i den perioden på flere år som har gått siden regjeringen første gang
fant å skulle utrede spørsmålet, har mange barn blitt bortført,
og det er ikke utenkelig at økonomiske motiver har spilt en rolle
i disse bortføringene.
Disse medlemmer registrerer at
det ikke tas initiativ til å stoppe statlig innkreving av barnebidrag
på vegne av en barnebortfører i utlandet. I tillegg til å stoppe
ytelser til bortfører er dette et tiltak som vil ha stor betydning
for bortføreren og er dermed et tiltak som kan virke preventivt. Disse
medlemmer mener tiltaket er viktig og vil av denne grunn
fremme forslaget på nytt, jf. pkt. 2.3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til justisministerens vurdering i brevet av 8. april 2011,
og flertallet mener at stans av økonomiske ytelser
og barnebidrag vil være et mer hensiktsmessig og effektivt virkemiddel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at regjeringspartiene ikke vil innføre
en regel om beslagleggelse av bortførers formue. Statsråden argumenterer blant
annet med at dette er et alvorlig inngrep og at formuen ikke har
noe med bortføringen å gjøre. Disse medlemmer vil
minne om at en barnebortføring også er svært alvorlig og at man derfor
ikke bør innskrenke mulighetene til bruk av preventive virkemidler. Disse
medlemmer ser også at stopp i utbetaling av ytelser og stans i
innkreving av bidrag er mer virkningsfullt, men mener likevel at
man også bør satse på beslaglegging av eventuell formue som måtte befinne
seg i Norge. På denne bakgrunn fremmes forslaget på nytt, jf. pkt.
2.3.
Komiteen viser til
at det er Justisdepartementet som har ansvaret for håndtering av
barnebortføringssaker etter Haag-konvensjonen, og at Utenriksdepartementet
håndterer de sakene hvor barn er bortført til land Norge ikke har
noe konvensjonssamarbeid med.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at det allerede er etablert både et nasjonalt og et
nordisk samarbeidsforum for håndtering av barnebortføringssaker. Flertallet deler
derfor justisministerens vurdering av at det ikke er behov for å
opprette et samordnende råd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at både statsråden og regjeringspartiene
henviser til nasjonalt og nordisk samarbeidsforum, samt Justisdepartementets
og Utenriksdepartementets ansvarsområde i barnebortføringssaker.
Samtidig ser disse medlemmer statsrådens erkjennelse
av at antallet bortføringer øker. Disse medlemmer mener
derfor at organiseringen av innsatsen mot bortføring må gjennomgås.
I denne forbindelse er det viktig at de instanser som styrer økonomiske
ytelser, blir en del av organet som håndterer disse sakene, slik
at man i større grad får gjort noe med de økonomiske incentiver
som ligger i bortføringssaker.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre de nødvendige
tiltak som vil medføre at
staten stanser innkreving
på vegne av barnebortførere
bidrag fra norsk forelder med foreldreansvar ikke
kan disponeres av den bortførende forelder på barnets vegne, gjennom
at barnebidrag settes under administrasjon av overformynderiet
det åpnes for å beslaglegge barnebortføreres
norske formue som et straffeprosessuelt tvangsmiddel
det opprettes et råd for å samordne innsats
mellom relevante myndigheter for bistand til norske foreldre som
har fått barn bortført.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen gjennomføre de nødvendige
tiltak som vil medføre at
staten stanser innkreving
på vegne av barnebortførere
bidrag fra norsk forelder med foreldreansvar ikke
kan disponeres av den bortførende forelder på barnets vegne, gjennom
at barnebidrag settes under administrasjon av overformynderiet
det åpnes for å beslaglegge barnebortføreres
norske formue som et straffeprosessuelt tvangsmiddel
det opprettes et råd for å samordne innsats
mellom relevante myndigheter for bistand til norske foreldre som
har fått barn bortført.
Komiteen viser til
representantforslaget, har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:111 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Solveig Horne, Trine Skei Grande, Anders
B. Werp og Kjell Ingolf Ropstad om endring av norske myndigheters
håndtering av saker om barnebortføring – vedlegges protokollen.
Jeg viser til Justiskomiteens brev av 29.03.2011 vedlagt
forslag fra stortingsrepresentantene Solveig Horne, Trine Skei
Grande, Anders B. Werp og Kjell Ingolf Ropstad om endringer av norske
myndigheters håndtering av barnebortføringssaker.
Flere av forslagene berører områder som hører inn
under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeidsdepartementet,
og svaret er derfor utarbeidet etter innspill derfra.
Forslagene som er fremmet er mer eller mindre likelydende
med de som ble stilt i dokument nr. 8:38 (2008-2009) og dokument
nr. 8:77 S (2009-2010). Jeg viser derfor til svarene til disse av 12.03.2009
og 15.04.2010, som begge følger vedlagt.
Jeg vil innledningsvis understreke at Regjeringen
prioriterer arbeidet medinternasjonale barnebortføringer høyt. Det
nedlegges betydelig arbeidsinnsats i enkeltsaker, i arbeidet med
å iverksette og utvikle nye tiltak for å fremme arbeidet med barnebortføringssaker,
og i kontakt med utenlandske myndigheter og Haagkonferansens sekretariat.
Det er viktig å være bevisst at norske myndigheters
jurisdiksjon opphører ved grensen, og at en i alle internasjonale
barnebortføringssaker ut av Norge er avhengig av at landet barnet
er bortført til forholder seg til de forpliktelsene som følger av
Haagkonvensjonen om de sivile sider av internasjonal barnebortføring
av 25. oktober 1980 (Haagkonvensjonen). Dessverre ser vi saker der
forpliktelsene ikke overholdes. Der gjør vi gjør vårt ytterste for
å påvirke vedkommende land til å følge konvensjonen. Hvorvidt denne innsatsen
rent faktisk får innvirkning er imidlertid et annet spørsmål, da
den avgjørende faktoren er det landet barnet er bortført til. Justisdepartementet
kan selvsagt ikke påvirke utfallet av en utenlandsk rettsavgjørelse
eller reise og hente bortførte barn i andre land, og det er derfor
viktig å være klar over de begrensningene og problemstillingene
som oppstår i et internasjonalt samarbeid når temaet er internasjonale barnebortføringssaker.
I saker der barn er bortført til land som ikke
har tiltrådt Haagkonvensjonen om internasjonal barnebortføring er
det desto vanskeligere for norske myndigheter, da vi nettopp ikke
kan vise til den andre stats konvensjonsforpliktelser.
Forslagsstillerne konstaterer at de iverksatte
tiltakene nevnt forrige gang Stortinget behandlet problemstillingene
om barnebortføring ikke har fungert.
Det er jeg ikke enig i, og jeg ser heller ikke
på hvilket grunnlag representantene kan konstatere dette. Tiltakene
som ble trukket frem i svaret av 15.04.2010 var:
Etablering av en
liste over advokater med særlig kompetanse på barnebortføring
Forslag om stans i økonomiske ytelser
Utvidelse av straffansvaret i internasjonale barnebortføringssaker
Vurdering av ratifikasjon av Haagkonvensjonen av
1996 om foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn
Avholdelse av et nordisk-baltisk dommerseminar
om Haagkonvensjonen
Oppfordringer til ikke-medlemsland til
å tiltre Haagkonvensjonen
Representanter for norske myndigheter tar
ved behov opp konkrete barnebortføringssaker med andre lands myndigheter,
også på høyt nivå
Advokatlisten ble etablert i desember 2009,
og ligger tilgjengelig på nettsiden www.barnebortføring.no opprettet
av Justisdepartementet og Utenriksdepartementet. Listen sendes alle
utenlandske sentralmyndigheter når Justisdepartementet mottar søknader
om retur av barn som er bortført fra utlandet til Norge, nettopp
for å gjøre det enklere for den utenlandske forelderen å komme i
rask kontakt med en norsk advokat som har særlig kompetanse på slike
saker. Listen sendes også ut til alle foreldre i Norge som søker Justisdepartementets
bistand når barnet deres er bortført til et annet land som har tiltrådt Haagkonvensjonen.
Spørsmålet om utvidelse av straffansvaret i
internasjonale barnebortføringssaker er under utredning i Justisdepartementet.
Forslag er sendt på høring, og høringsfristen var 31.01.2011. Videre
er vurdering av en eventuell ratifikasjon av Haagkonvensjonen av
1996 om foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn under utredning.
Det nordisk-baltiske dommerseminaret om Haagkonvensjonen
ble avholdt i juni 2010, bestående av både dommere og sentralmyndigheter
fra de nordiske og baltiske landene samt visegeneralsekretæren i
Haagkonferansens sekretariat. Seminaret var et vellykket kompetansehevende
tiltak og vi har mottatt mange positive tilbakemeldinger, også fra
Haagkonferansens sekretariat, både for initiativet og for gjennomføringen.
Oppfordringer til ikke-medlemsland til å tiltre Haagkonvensjonen,
og at norske representanter ved behov tar opp konkrete barnebortføringssaker
med andre lands myndigheter er noe som vurderes forløpende. Flere
konkrete barnebortføringssaker er blitt tatt opp på høyt politisk
nivå det siste året.
For øvrig vil jeg også nevne at det i Stortingsmelding
nr. 26 (2008-2009) om Offentleg rettshjelp (rettshjelpsmeldingen)
tas til orde for å vurdere forbedringer i rettshjelploven på dette området.
Arbeidet med oppfølgingen av rettshjelpsmeldingen er i gang i Justisdepartementet,
og forslag til forbedringer vil bli sendt på høring sammen med andre
forslag til forbedringer av rettshjelpsordningen.
Dersom det er slik at forslagsstillernes oppfatning
om at tiltakene ikke virker baserer seg på at antallet registrerte
barnebortføringer øker, vil jeg også kommentere dette.
Det er vanskelig å si noe klart om årsaken til
den økningen vi har sett. Flest barn blir bortført til og fra land
vi har stor innvandring fra og utvandring til. Det er derfor naturlig
å tro at økningen skyldes at flere nordmenn finner segpartnere fra
og får barn med personer fra et annet land. Når forholdet tar slutt
vil ofte den norske parten flytte hjem til Norge eller den andre
parten vil hjem til sitt hjemland. I en del saker ser vi også at
begge foreldrene kommer fra et andre land enn Norge. Paret har da
ofte bodd en stund i Norge og når forholdet tar slutt ønsker den
ene av foreldrene å flytte hjem til sitt opprinnelige hjemland,
mens den andre ønsker å bli i Norge. En annen medvirkende årsak
til økning over tid kan være endringen i reglene om foreldreansvar
for samboere, som trådte i kraft i 2006, og som igjen kan ha ført
til at flere saker faller inn under Haagkonvensjonens anvendelsesområde
og derfor har større mulighet for en løsning.
Det har vært hevdet at myndighetene jukser med tallene.
Dette vil jeg på det mest bestemte avvise. I Justisdepartementet
og Utenriksdepartementet registreres de barnebortføringer norske
myndigheter blir kjent med enten ved en henvendelse til Utenriksdepartementet
ved barnebortføring til et ikke-konvensjonsland eller Justisdepartementet
for de sakene der det fremmes søknad etter Haag-konvensjonen. Det
er mulig at det i tillegg finnes andre saker som vi ikke er kjent
med, fordi forelderen ikke velger å henvende seg til Justisdepartementet
eller Utenriksdepartementet eller fordi saken løser seg etter kort
tid.Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle foreldre som opplever
barnebortføring fra Norge om å henvende seg til norske myndigheter;
politiet, Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet der bortføringen
skjer til et ikke-konvensjonsland.
Representantene ber om at det åpnes for å beslaglegge
bortførers norske formue som et straffeprosessuelt tvangsmiddel.
Gjeldende bestemmelse om beslag i straffeprosessloven
er neppe egnet som virkemiddel i disse tilfellene. Som et pressmiddel
for å få barnet tilbakeført, finner jeg det mest nærliggende med en
ordning med stans av økonomiske ytelser og barnebidrag. Beslagleggelse
i straffeprosessuell forstand kan skje for ting som antas å ha betydning
som bevis, som kan inndras eller som kan kreves utlevert av fornærmede,
jf. straffeprosessloven § 203. Bevisalternativet og alternativet ting
som kan kreves utlevert av fornærmede vil ikke være aktuelt i disse
sakene. Beslagleggelse med sikte på inndragning er en inngripende
reaksjon, og krever en viss sammenheng mellom den straffbare handlingen
og det som inndras.
Det er også grunn til å anta at bortføreren
vanligvis ikke har formue i Norge.
Representantene ber om at staten ikke krever
inn penger på vegne av bortfører, og at bidrag fra norsk forelder
med foreldreansvar ikke kan disponeres av den bortførende forelder
på barnets vegne, gjennom at bidraget settes under administrasjon
av overformynderiet.
Jeg viser her til mine tidligere svar av 12.03.2009
og 15.04.2010 og høringsnotatet av 2009 med forslag om å innføre
en ordning med stans av økonomiske ytelser og barnebidrag ved internasjonal
barnebortføring.
Når det gjelder høringen av forslaget om å innføre
en ordning med stans av økonomiske ytelser og barnebidrag ved internasjonal barnebortføring,
ga denne bred støtte til forslaget, men avdekket også at det var
behov for ytterligere utredning og avklaring i forhold til menneskerettighetene
og Norges forpliktelser etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter (ØSK), FNs konvensjon om barnets rettigheter
(BK) og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Disse spørsmålene
er vurdert av Lovavdelingen i Justisdepartementet i brev av desember
2010. Lovavdelingens konklusjon er at regler om tilbakeholdelse
ikke nødvendigvis er uforenelig med Norges forpliktelser etter konvensjonene, forutsatt
at forslaget justeres slik at det kan tas individuelle hensyn, og
gjøres unntak fra tilbakeholdelse der det er risiko for at tiltaket
setter stønadsmottakeren og barnet i en vanskelig situasjon. Arbeidet
med å følge opp uttalelsen til Lovavdelingen eri gang i Barne-,
integrerings- og likestillingsdepartementet, og regjeringen tar sikte
på å legge fram en Prop. L for Stortinget når arbeidet er avsluttet.
Representantene ber videre om at det opprettes et
råd for å samordne innsats mellom relevantemyndigheter for bistand
til norske foreldre som har fått bortført barn.
Dette er det samme forslaget som ble fremmet
av stortingsrepresentantene Siv Jensen, Solveig Horne og Per Sandberg
i dokument nr. 8:77 S (2009-2010). Jeg viser derfor til mitt svar
til dette av 15.04.2010.
For øvrig vil jeg bemerke at jeg ikke er enig
i representantenes oppfatning om at ansvaret for å få bortførte
barn returnert til Norge er svært pulverisert og at ingen norsk
myndighet føler eierskap til problemstillingen slik de hevder. Når
det i forslaget skrives at Justisdepartementet/påtalemyndigheten
har ansvaret for den straffemessige oppfølgingen, Utenriksdepartementet
har ansvaret for kontakt med andre lands myndigheter, mens NAV (Arbeidsdepartementet)
har ansvaret knyttet til innkreving/overføring av barnebidrag, er
ikke dette korrekt.
Justisdepartementet har ansvar for håndteringen av
alle barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen. Enhver stat som
har tiltrådt denne konvensjonen må opprette en såkalt sentralmyndighet,
hvilket i Norge er Justisdepartementet. Departementet har daglig
kontakt med sentralmyndigheter i andre land som har tiltrådt Haagkonvensjonen,
både i forbindelse med håndtering av saker der barn er bortført
fra Norge til utlandet og saker der barn er bortført til Norge.
Justisdepartementet samarbeider nært med og har hyppig kontakt med
andre lands myndigheter i disse sakene.
Utenriksdepartementet håndterer de sakene der barn
er bortført fra Norge til land vi ikke har noe konvensjonssamarbeid
med. I tillegg bistår Utenriksdepartementet og norske ambassader Justisdepartementet
i enkelte saker etter Haagkonvensjonen.
Både Justisdepartementets og Utenriksdepartementets
bistand referer seg til de sivile sidene ved
internasjonale barnebortføringssaker.
Påtalemyndigheten har ansvar for den strafferettslige siden av en barnebortføring.
Spørsmålet om innkreving/overføring av barnebidrag
er en sideordnet problemstilling som ikke direkte omhandler spørsmålet
om et ulovlig bortført barnblir returnert eller ikke. Det er naturlig
at håndteringen av barnebidragssakene tilligger den samme myndigheten
som ellers håndterer spørsmål om barnebidrag, i alle andre tilfeller
enn barnebortføringssaker.
Det er på ingen måte slik som stortingsrepresentantene
hevder at ansvaret i disse sakene er pulverisert og at ingen føler
eierskap til problemstillingen. Justisdepartementet og Utenriksdepartementet
som håndterer de sivile sidene av internasjonale barnebortføringssaker
har et tett og godt samarbeid, og vurderer kontinuerlig nye tiltak
for å sikre en mer effektiv håndtering av disse sakene og at foreldre
som opplever å få barnet sitt bortført føler seg ivaretatt.
Jeg har tidligere redegjort for både det nasjonale og
det nordiske samarbeidsforumet for håndtering av barnebortføringssaker
som er etablert, og jeg kan forsikre Justiskomiteens medlemmer om at
begge disse forumene er svært verdifulle ved håndteringen av problemstillinger
som oppstår i barnebortføringssaker. Jeg ser derfor ikke behov for
å opprette et råd som foreslått.
Stortingsrepresentantene viser til at det i
en del tilfeller der barn blir bortført er slik at den gjenværende
norske forelders rett til samvær og foreldreansvar ikke respekteres
i landet barnet er bortført til. Det vises til at mange land der
landet barnet er bortført til godkjenner bortføringen er tilknyttet
Luganokonvensjonen, og at de i henhold til den er bundet til å legge
til grunn rettsavgjørelser fra Norge i de aktuelle sakene.
Dette er ikke riktig. Som jeg redegjorde for
i mitt svar 12.03.09 kommer Luganokonvensjonen ikke til anvendelse
ifamiliesaker, jf. Luganokonvensjonen artikkel 1.
Norske rettsavgjørelser om foreldreansvar og samvær
er i utgangspunktet kun gyldige i Norge. Når det gjelder anerkjennelse
av utenlandske avgjørelser er utgangspunktet at utenlandske rettsavgjørelser
ikke anerkjennes i Norge uten at det er særskilt hjemmel for det.
Dette følger av tvisteloven § 19-16. Norge er imidlertid tilsluttet Europarådskonvensjonen
av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar
og gjenopprettelse av foreldreansvar. Denne konvensjonen er sammen
med Haagkonvensjonen om internasjonal barnebortføring implementert
i norsk lovgivning ved barnebortføringsloven av 8. juli 1988. Europarådskonvensjonen
er tiltrådt av de fleste europeiske land, og totalt har 36 stater
tiltrådt konvensjonen. Utgangspunktet etter Europarådskonvensjonen
er at en avgjørelse om foreldreansvar eller samvær som er truffet
i en konvensjonstat, skal anerkjennes og skal, dersom den kan fullbyrdes
i opphavsstaten, fullbyrdes i alle andre konvensjonstater. Når det gjelder
Haagkonvensjonen om internasjonal barnebortføring, så vil avgjørelser
om foreldreansvar legges til grunn ved vurderingen av om det foreligger
en ulovlig bortføring.
Internasjonale barnebortføringssaker kan i enkelte
tilfeller være svært vanskelige å håndtere, og vi bruker betydelige
ressurser på å få saker løst i tråd med internasjonale forpliktelser
så raskt som mulig. Dette er viktig, først og fremst av hensyn til
barna som blir berørt og de påkjenninger en langvarig prosess kan
være for dem. Jeg kan forsikre representantene om at internasjonale
barnebortføringssaker prioriteres høyt av regjeringen.
Oslo, i justiskomiteen, den 10. mai 2011
Per Sandberg |
Stine Renate Håheim |
leder |
ordfører |