Det vises til ovennevnte representantforslag. Forslagsstillerne
mener at servicehunder for personer med fysisk bevegelsesnedsettelse
(rullestolbrukere, personer med nakkeskader mv.) eller anfallssykdommer
vil kunne være av vesentlig betydning for funksjonsevne i arbeidslivet
og/eller dagligliv, og bør derfor kunne tilstås som hensiktsmessig
og nødvendig hjelpemiddel på lik linje med førerhunder for blinde
og svaksynte.
Jeg vil i det følgende redegjøre for bakgrunnen for
det pågående servicehundprosjektet og det videre arbeidet med saken,
herunder spørsmålet om servicehund bør bli en permanent ordning.
Servicehund har fram til nå ikke vært et offentlig tilbud
i Norge. Det at noen brukere har hatt servicehund, skyldes at stiftelsen
Helse og rehabilitering ved hjelp av EXTRA-midler fra Norsk Tipping
fra 2001 til 2006 finansierte to servicehundprosjekter (totalt 8
mill. kroner) i regi av Norges Blindeforbund og Norges Handikapforbund.
Utover å stille midler til disposisjon for evaluering i etterkant,
hadde offentlige myndigheter ikke noen direkte rolle i gjennomføringen
av disse prosjektene. Det ble i denne prosjektperioden tildelt 29
hunder.
Arbeids- og velferdsdirektoratet og daværende Sosial-
og helsedirektoratet, fikk i oppgave å gjennomføre en kartlegging
og vurdering av nytte og behov for servicehunder med utgangspunkt
i de hundene som var i bruk i de to tidligere prosjektene. Oppdraget
ble gitt til Econ Pöyry, men gav ikke klare nok konklusjoner om servicehunders
betydning i forhold til nytte og behov.
Etter folketrygdloven §§ 10-5 (arbeid) og 10-6 (dagligliv)er
det et krav om at funksjonsevnen er vesentlig og varig nedsatt grunnet
sykdom, skade eller lyte. Videre er det et vilkår for tilståelse
av ytelser etter §§ 10-5 og 10–6 at ytelsen/tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig. Vurderingen
av om stønaden eller tiltaket er nødvendig og hensiktsmessig er
en rettslig standard. Det vil si at vurderingen alltid vil være avhengig
av utviklingen i samfunnet. Vilkårene er kumulative, dvs. at begge
vilkårene må være oppfylt. Dersom andre tiltak eller rimeligere hjelpemidler
kan benyttes, anses ikke det omsøkte hjelpemiddelet eller tiltaket
som nødvendig. Folketrygdens ytelser skal komme i tillegg til, og
ikke i stedet for, ytelser som kommer inn under ansvarsområdet i
annen lovgivning, se folketrygdloven § 10-17. Det må videre være
en årsakssammenheng mellom den sykdommen den enkelte har og behovet
for hjelpemiddelet eller tiltaket/ytelsen. Arbeids- og velferdsdirektoratet
og daværende Sosial- og helsedirektoratet konkluderte blant annet
ut fra dette med at det ikke burde opprettes en ordning for folketrygdfinansierte
servicehunder.
Et flertall i arbeids- og sosialkomitéen på
Stortinget ba høsten 2008 Regjeringen om å igangsette et forsøk
i offentlig regi med servicehunder og bevilget 3 mill. kroner til
formålet for budsjettåret 2009. Samme år ble det etablert et forsøk i
regi av Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet. Det
har imidlertid tatt mer tid enn opprinnelig forutsatt å rekruttere
brukere til forsøksordningen, og det er følgelig ikke brukt midler
på forsøket i 2009 og 2010. I forbindelse med behandlingen av budsjettet
for 2011 så et flertall i arbeids- og sosialkomitéen behov for styrke
prosjektet økonomisk for å sikre et tilstrekkelig antall hunder
i det pågående prosjektet, og for å gi et bedre grunnlag for en god
evaluering av tiltaket. Forsøket ble på denne bakgrunn styrket med
2 mill. kroner, slik at bevilgningen til forsøket økte til 5 mill.
kroner i 2011.
Rekrutteringen av brukere har som nevnt tatt lengre
tid og vært mer utfordrende enn opprinnelig forutsatt. Dette har
mellom annet sammenheng med at dette er en forsøksordning som har vært
lite kjent og som relativt få har sett nytteverdien av. Det er nå
etablert et samarbeid med hundeskolen ”Veiviseren”, som tilbyr hunder. Pr.
dags dato er 2 brukere rekruttert og under opplæring for å få tildelt
hund, samt at 2 brukere utredes nærmere. I tråd med de føringer
som følger av stortingsflertallets merknader er retningslinjene
for forsøket nå justert slik at det kan rekrutteres kandidater direkte
fra brukerorganisasjonene. Det koster 450.000 – 500.000 kroner å
trene opp en servicehund, og det er følgelig viktig å sikre at disse
pengene blir brukt på en best mulig måte. I retningslinjene for
forsøket er det derfor vektlagt å få en grundig sluttevaluering
med hovedfokus på servicehundens konkrete nytte i forhold til bedring
av funksjonsevnen i dagligliv og arbeidsliv, og i hvilken grad denne bistanden
erstatter og/eller supplerer offentlige tjenester som bruker ellers
ville ha fått. Jeg mener det er riktig å avvente denne evalueringen
før vi tar stilling til om en ordning med servicehund i offentlig
regi bør gjøres permanent.
Flertallet i arbeids- og sosialkomitéen ba i
forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet 2011 om at overførte
midler fra 2010 knyttet til forsøket omtalt ovenfor skulle benyttes
til erstatningshunder til personer som deltok i de to servicehund-prosjektene
som ble finansiert av stiftelsen Helse og rehabilitering fra 2001
til 2006. Avhengig av Stortingets endelige godkjenning i forbindelse
med behandlingen av revidert statsbudsjett for 2011, har departementet bedt
Norges Blindeforbund (NBF) om å ta ansvar for å forvalte tildelingen
av 3 mill. kroner til erstatningshunder, herunder vurdere hvordan foreningen
Norske Servicehunder eller andre brukerrepresentanter eventuelt
skal involveres i det videre arbeidet.
Jeg har forståelse for at servicehundbrukere
opplever at hundene gir mening og økt livskvalitet. Ut i fra lovens
krav er det imidlertid behov for en klarere dokumentasjon av hundens
nytteverdi for den enkelte utover dette. Etter at prosjektet er gjennomført
og evaluert, tar jeg sikte på å komme tilbake til Stortinget på
egnet måte med en vurdering av om servicehunder er en ordning som
bør finansieres av det offentlige.