Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Jon Georg Dale, Tord
Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein Harberg og
Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel Hagen, fra
Senterpartiet, Johannes Rindal, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser innledningsvis
til proposisjonen.
Komiteen viser til at det sentrale
formål med endringsforslagene er å legge bedre til rette for at behovene
som religiøse og livssynsmessige minoriteter har i forbindelse med
gravlegging, kan ivaretas.
Komiteen anser at departementet,
i de forslag til endringer som legges frem, i stor grad imøtekommer
de signaler som har kommet frem i NOU 2006:2 Staten og Den norske
kirke og St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke.
Komiteen viser også til kirkeforliket
(politisk avtale 10. april 2008 mellom stortingspartiene om det
framtidige forholdet mellom stat og kirke), der heter det i punkt
5 om gravferdsforvaltningen at dagens lovgivning på området videreføres.
Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.
I Innst. S. nr. 287 (2007–2008) viser komiteen
til den politiske avtalen om stat og kirke (kirkeforliket) og understreker
i den sammenheng (side 15) de hensyn som ved kirkelig forvaltning
må ivaretas overfor dem som tilhører andre tros- og livssynssamfunn
eller som ikke har tilknytning til noe bestemt tros- eller livssynssamfunn.
At kirkegårdsmyndigheter opptrer med respekt og forståelse, blant
annet i kontakten med de pårørende, uansett avdødes eller pårørendes
tro og livssyn, mener komiteen er et viktig hensyn. Komiteen uttaler
videre i innstillingen at det må vurderes tiltak som bedre kan sikre
at dette hensynet ivaretas, og viser til at departementet, sammen
med representanter for kirkegårdsmyndighetene og tros- og livssynssamfunnene,
er innstilt på å foreta en gjennomgang av slike spørsmål, og at
også tilpasninger i gravferdsloven vil bli tatt opp i den forbindelse.
Komiteen slutter seg til at de
foreslåtte endringene i proposisjonen langt på vei vil bidra til
å imøtekomme og legge til rette for viktige behov for å oppfylle
trosfriheten og ønsker som tros- og livssynssamfunnene har i forbindelse
med gravferd i et flerkulturelt samfunn med økt tros- og livssynsmessig
mangfold.
Komiteen slutter seg
til at det er viktig at den lokale gravferdsmyndigheten gjennom
møter legger til rette for gjensidig kunnskap, kjennskap og samhandling.
Det må være et siktemål å imøtekomme behov og ønsker om respekt
fra ulike tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet.
Komiteen ser det slik
at den nye faneparagrafen uttrykker den praksis som er innarbeidet
i mange kommuner. Komiteen vil også vise til innbyggerundersøkelsen,
som ble gjennomført av Direktoratet for IKT og forvaltning (Difi)
i januar 2010. Denne viser at det er bred tilfredshet med de kirkelige
tjenestene. Den norske kirke scorer høyt når det gjelder å behandle
folk med respekt, ha evne til å være imøtekommende, til å lytte
og til å forklare beslutninger. Det er grunn til å anta at dette
ikke minst relaterer seg til folks møte med kirken i forbindelse
med gravferd.
Komiteen vil i denne forbindelse
understreke viktigheten av at det så langt som mulig også legges
til rette for livssynsnøytrale seremonirom i forbindelse med gravferd,
i tråd med verdighetsmålet slik det uttrykkes i den nye faneparagrafen.
Komiteen er positiv
til at kostnadsansvaret for tilrettelagt grav, også når gravlegging
skjer i annen kommune, likestilles økonomisk med grav i egen kommune. Komiteen registrerer
at det i høringsuttalelsen har kommet frem flere forslag om at den
økonomiske ordningen bør utvides til også å gjelde folk som ufrivillig
blir plassert i annen kommune eller i en del av hjemkommunen som
ikke sokner til hjemstedets gravplass. Forslag om å innføre et system
tilsvarende det svenske, hvor hjemkommunen betaler grav for sine
innbyggere, uavhengig av om vedkommende gravlegges i bostedskommunen
eller ikke, er også innkommet.
Komiteen merker seg at departementet
vil vurdere å nedsette et utvalg for å utrede behovet for endringer
i hele systemet for avgifter og brukerbetaling ved gravferd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det vil være mest praktisk og ubyråkratisk at kostnaden
ved særskilt tilrettelagt grav dekkes av Kirkelig fellesråd, som
foreslått i proposisjonen. Det er ikke hensiktsmessig at en enkeltfaktura,
som det her dreier seg om, skal dekkes av kommunen. Flertallet forventer
at kommunene bevilger tilstrekkelige ressurser til at kirkelig fellesråd kan
ivareta dette, uten at det skjer på bekostning av andre oppgaver. Flertallet understreker
at kommunen har budsjettansvar for kirkelig fellesråd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser muligheten for
at det å dekke kostnad i forbindelse med kjøp av gravplass i annen kommune
enn bostedskommunen kan gå utover det ordinære driftsbudsjettet
til kirkelig fellesråd.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det økonomiske ansvaret må legges direkte til kommunen.
Disse medlemmer foreslår at § 6
annet ledd synliggjør at ansvaret for å dekke kostnadene til særskilt
tilrettelagte graver er kommunens og ikke kirkelig fellesråds. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
Ǥ 6 andre ledd tredje punktum skal lyde:
Ved gravlegging i grav som er særskilt tilrettelagt
for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov,
dekkes kostnadene av hjemkommunen når denne ikke selv har anlagt slike
graver.»
Komiteen ser at en
endring av betegnelsen kirkegård ikke får betydning ut over å være
et begrep som skal brukes i lovverket. Endringen får derfor ingen
betydning for dagens praksis i forbindelse med hvilket navn som
benyttes lokalt.
Komiteen legger videre til grunn
at oppheving av kirkeloven § 2 første ledd annet punktum medfører
at kommunen som ansvarlig myndighet for oppretting av nye kirkegårder
i størst mulig grad søker å legge slike ved eller i nærhet av kirker.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslaget om gjennomgående
å endre begrepet «kirkegård» til «gravplass» i lovverket. Disse medlemmer mener
begrepet «gravplass» av de fleste i dag forstås som en enkelt grav,
og at dette derfor ikke vil bli oppfattet som betegnelse for dagens
kirkegårder. Disse medlemmer støtter kirkens vurdering
om at det beste vil være å benytte betegnelsen «gravlund» i lovteksten,
da dette harmonerer bedre med dagens begrep.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Lovens tittel skal lyde:
Lov om gravlund, kremasjon og gravferd (gravferdsloven).
Uttrykket «kirkegård» endres til «gravlund»
(ikke «gravplass») i gravferdsloven og enkelte andre lover, på tilsvarende
punkter som i lovutkastet under I, III og IV i Prop. 81 L (2010–2011).»
Komiteen ser betydningen
av og respekterer at de ulike tros- og livssynssamfunn har behov
for å innvie stedene som skal brukes til graver. Komiteen vil
bemerke at på samme måte som den kristne majoriteten har behov for
å bli gravlagt i vigslet jord, er dette like viktig for de ulike
tros- og livssynssamfunn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at retten til å vigsle nye gravplasser ikke innskrenkes
med den nye lovteksten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
er mange sterke innvendinger mot at selve begrepet vigsling tas
ut av loven, og formuleringen i høringsnotatet vil kunne oppfattes
slik at den adgangen Den norske kirke har etter dagens lovgivning
til å vigsle kirkegård, begrenses.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«§ 5 første punktum skal lyde:
Tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet
skal gis anledning til å gjennomføre vigsling og annen seremoni
når en ny gravplass tas i bruk.»
Disse medlemmer er opptatt av
å legge forholdene til rette for at ingen trossamfunn skal føle
seg krenket, og mener at det heller ikke må medføre at de trossamfunn
som opplever vigsling av gravplassen som en viktig handling, blir fratatt
denne muligheten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kjenner
også til at Karmøy kirkelige fellesråd i 1995 la til rette et gravferdsareal
som ikke er vigslet. Tilbud om «nøytral» gravplass er også kjent
fra nabokommunene. Det opplyses om at ingen pr. 23. august 2010
har ønsket å benytte seg av tilbudet.
Komiteen vil bemerke
at det er stor forskjell mellom de ulike trossamfunn for når begravelse skal
finne sted. I tillegg har en del, uavhengig av trossamfunn, av ulike
grunner behov for å avholde begravelse senere enn den fastsatte
fristen. Med bakgrunn i dette mener komiteen det
er viktig at den lokale gravferdsmyndighet kan gi dispensasjon fra
den fastsatte frist innenfor lovverket og at de fremdeles kan være
fleksible for å imøtekomme de ulike behov, tradisjoner og gravleggingstidspunkt
som finnes, både ved kistebegravelse og kremasjon.
Komiteen ser at det er behov
for å utvide dagens frist for kremasjon og gravlegging, og går inn
for at fristen settes til senest 10 virkedager etter dødsfallet.
Det legges til grunn at den foreslåtte forlengelse av fristen bare
kan praktiseres der det er tilfredsstillende kjølt oppbevaringsrom
for kister. Videre er det forutsatt at kremasjon skal skje i godkjent
krematorium. Komiteen går inn for å endre forslaget
til lovvedtak §§ 10 og 12 i tråd med dette.
Komiteen legger til grunn som
en viktig forutsetning at fleksibiliteten ikke skal gi en generelt
forlenget tid før begravelse finner sted, men gi større mulighet
til å innfri de pårørendes ønsker og ta menneskelige hensyn både
når det gjelder tidlig begravelse og når det gjelder de som trenger
noe lengre tid.
Komiteen er positiv
til at departementet sender ut et rundskriv med en presisering av
dagens regelverk med hensyn til at askespredning kan foretas i rennende
vann i visse områder med øde preg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at flertallet av høringsinstansene som
har uttalt seg, mener at regelverket for askespredning bør liberaliseres. Flertallet ønsker
at departementet på egnet måte vurderer hvordan dette kan imøtekommes,
utover det varslede rundskrivet som skal presisere dagens regelverk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til det gjeldende regelverket knyttet til
askespredning og mener det er behov for en liberalisering av dette.
Etter disse medlemmers mening bør det i større grad
være opp til den enkelte å avgjøre hvilket sted asken skal spres
på, uten å gå veien om søknad til fylkesmannen. Det bør være opp
til den enkelte å avgjøre om man eksempelvis vil spre asken på egen
eiendom. Det bør i tillegg gis en generell tillatelse til askespredning
i utmark og større innsjøer mv., i tillegg til de områder som fremgår av
proposisjonen.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede ulike modeller for
utvidelse av adgangen til askespredning og fremme sak for Stortinget
om dette.»
Komiteen registrerer
og forstår at mange pres-ter har ulikt syn når det gjelder deltakelse
ved askespredning, dette ut fra egne teologiske overbevisninger.
En oppheving av § 20 annet ledd femte punktum vil innebære at prester
ikke har reservasjonsrett til å delta ved askespredning dersom dette
ikke blir ivaretatt gjennom kirkelig forordning.
Komiteen har merket seg og er
positiv til at både Kirkemøtet og Presteforeningen i høringsuttalelsene
er opptatt av at den hjemmelen som tidligere lå i § 20 annet ledd
femte punktum, blir ivaretatt gjennom kirkelig forordning.
Komiteen registrerer
at forslaget om å oppheve bestemmelsen om menighetsmøtets uttalerett
i gravferdsloven § 4 tredje ledd av noen kan oppfattes som en svekking
av det kirkelige lokaldemokratiet.
Komiteen viser til
at det ved utferdigelse av Lov om Ligbrænding i 1898 (Oth. Prp.
No. 8. 1898) for første gang ble åpnet adgang til kremasjon i Norge.
Komiteen ser at det kan virke
urimelig at dersom en velger kremering må det betales privat for
dette, selv om kremasjon gjennomføres langt rimeligere enn kostnadene
som er forbundet med opparbeidelse og bruk av kistegraver. Kostnaden har
også veldig store variasjoner.
Komiteen støtter at det settes
i gang en utredning for å likestille kremasjon og kistebegravelse økonomisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til og støtter de fleste som har uttalt seg
om å likestille kremasjon og kistegravlegging som gravferdsform,
og mener at dette bør skje så snart som mulig. Med bakgrunn i at
kremasjon gjennomføres langt rimeligere enn kostnadene som er forbundet
med opparbeidelse og bruk av kistegraver, så vil dette på sikt redusere
kommunenes kostnader.
Disse medlemmer går inn for å
fjerne lovfestingen i § 10 av at det kan kreves avgift for kremasjon
(gjeldende lovs åttende ledd og nytt sjette ledd i lovforslaget). Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 10 åttende ledd oppheves.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
kommunene må sørge for at de to gravferdsformene likestilles i økonomisk
forstand, slik at retten til fri grav blir utvidet til også å omfatte
rett til kremasjon uten avgift. Disse medlemmer vil
derfor fjerne henvisningen til avgift for kremasjon i § 21 og fremmer
følgende forslag:
Ǥ 21 annet ledd skal lyde:
Avgifter for bruk av seremonirom og feste av grav
fastsettes av kommunen etter forslag fra fellesrådet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre går
inn for å likestille ulike former for begravelse, men mener det
må være opp til den enkelte kommune om det skal kreves avgift. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 21 annet ledd skal lyde:
Avgifter for bruk av seremonirom, kiste- eller urnegrav
og feste av grav fastsettes av kommunen etter forslag fra fellesrådet.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil foreslå at gravferdsloven blir endret slik
at kommunen avgjør om det skal kreves avgift for kistegravlegging
eller kremasjon ut fra lokale forhold.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en sak for Stortinget
hvor kommunene selv gis mulighet til å fastsette de ulike avgiftene
for ulike gravferdsformer.»
Komiteen støtter endringen
i loven om utenlandske krigsgraver i Norge og forutsetter at det organ
som får tillagt ansvaret med vedlikehold av disse, kompenseres fullt
ut av staten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at statistikk over krigsdødsfallene som ble utarbeidet
i 1948, antyder at i overkant av 10 000 nordmenn falt under andre
verdenskrig. De fleste av disse er gravlagt i Norge under krigen
på gravsteder som de nærmeste etterlatte hadde ansvar for og rådde over.
Det finnes ingen sentral registrering over disse gravene. Mange
ligger på gravsted sammen med sine nærmeste. I noen tilfeller har
graven en mer offisiell karakter ved at lokalsamfunnet har reist
gravminne som forteller at det der hviler en som har falt for Norge. Flertallet viser
til at i tilfeller der det er reist et mer offisielt minnesmerke
på graven, vil lokal kirkegårdsmyndighet normalt sørge for stell
av graven. Etter gravferdsforskriftens § 27 kan kirkegårdsmyndigheten
dessuten frede enkeltgraver med gravminner når det foreligger grunner
til det. Flertallet understreker at departementet
har anbefalt at denne adgangen benyttes når norske krigsgraver ellers
ville blitt slettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som merkelig
og inkonsekvent at ordningen ikke omfatter nordmenn som falt i kamp
i 1940 eller senere. Disse falt gjerne langt fra hjemstedet, slik
at pårørende ikke har hatt mulighet til gravstell osv.
Disse medlemmer mener det representerer
en klar diskriminering at gravene til norske falne ikke er sikret
på samme måte som f.eks. tyske eller engelske krigsgraver som har
fredning for alltid, stell på statens regning og fritak for festeavgift. Disse
medlemmer vil også peke på at mange av disse gravene står
i fare for bli slettet dersom ikke pårørende søker om å få forlenge festeperioden,
eller det lokale kirkelige fellesråd ivaretar disse. Disse
medlemmer mener det bør være slik at også norske falnes
graver kan erklæres som krigsgraver etter krav fra pårørende eller
etter vedtak i det lokale kirkelige fellesråd etter nærmere fastsatte
vilkår.
Minnesmerke over falne uten egne graver (som f.eks.
krigsseilere) bør også regnes som krigsgrav.
Med bakgrunn i dette mener disse medlemmer at
norske krigsgraver også skal «forvaltes med den verdighet som deres
egenart tilsier», og at staten likestiller disse med utenlandske
krigsgraver. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at norske krigsgraver
blir forvaltet med den verdighet som deres egenart tilsier, og likestille
disse med utenlandske krigsgraver.»
Komiteen registrerer
at det som følge av endringer i gravferdsloven også er nødvendig
å foreta endringer i kirkeloven. I tillegg foreslås det endringer
i andre lover, blant annet tilpasninger i loven til den nye organisering
av prestetjenesten, hjemmel for å innhente politiattest for tilsetting
i kirkelige stillinger og for å utføre enkelte typer frivillig arbeid.
Komiteen ser behovet
for endring i kirkeloven. Endringen får som konsekvens at det blir
noe større rom for å gjøre tilpasninger i den lokalkirkelige organisering
til også å gjelde samarbeid for kirkelig fellesråd i prostier hvor
ikke alle sokn hører til samme kommune. Komiteen ser det
som viktig at soknet fortsatt kan bli hørt i spørsmål om arbeidsfordeling
blant prestene, økning eller reduksjon av preste-ressursene i soknet,
samt spørsmål om økning eller reduksjon av tallet på gudstjenester.
Dette er av vesentlig interesse for soknet. Komiteen ser
at de foreslåtte endringene til sammen kan frata eller svekke soknets
innflytelse i viktige lokalkirkelige spørsmål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til alminnelige krav til saksbehandling og Tjenesteordning
for menighetsprester § 15 som fastslår at berørte menighetsråd skal
gis anledning til å uttale seg før ny instruks og fordeling av arbeid
mellom prester fastsettes (jf. kirkekoven § 34). Flertallet ser
det derfor ikke som naturlig eller nødvendig at denne typen saksbehandlingsregler
fortsatt gis i kirkeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at forslaget
om å oppheve § 9 femte ledd kan medføre at prostene i større grad enn
før kan endre tjenestetilbudet i et sokn uten at soknerådet får
mulighet til å uttale seg om dette.
Disse medlemmer går med bakgrunn
i dette inn for å opprettholde gjeldende § 9 femte ledd, med den
endring at det er soknerådet som skal uttale seg. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
Ǥ 9 femte ledd skal lyde:
Før vedkommende myndighet treffer avgjørelse, skal
soknerådet uttale seg om endring i fordelingen av arbeidet mellom
prestene i prestegjeld der det er tilsatt mer enn én prest.»
Komiteen registrerer
at høringsuttalelsene var samstemmig positive til at det fremmes
forslag om hjemmel for utstedelse av barneomsorgsattest. Komiteen viser
til at en slik attest alene ikke er nok til å forhindre overgrep.
Fremleggelse av politiattest kan derfor ikke erstatte andre tiltak
som innhenting av referanser, spørsmål stilt under intervju, gode
forebyggende generelle rutiner i barne- og ungdomsarbeid osv. Innhenting
av slik attest er således noe som må komme som et tillegg til annet
forebyggende arbeid, og må ikke bli en sovepute.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere av de instanser som har uttalt seg, ønsker en tydeligere
lovgivning med plikt til å innhente politiattest. Det påpekes at
det kan bli problematisk dersom det skal være opp til arbeidsgivers
eller oppdragsgivers skjønn om det skal kreves politiattest for
det enkelte tilfelle. Disse medlemmer ser at bestemmelsen
slik den er foreslått, vil skape behov for at det utarbeides nasjonale
retningslinjer både for ansatte og frivillige.
Disse medlemmer mener at lovgivningen
på dette punkt må være tydeligere og fremmer derfor følgende forslag:
Ǥ 29 annet ledd skal lyde:
Lovbestemte organer i Den norske kirke skal kreve
fremleggelse av barneomsorgsattest som nevnt i politiregisterloven
§ 39 første ledd, av person som lønnet eller ulønnet skal tilsettes,
utføre oppgaver eller inneha tillitsverv der vedkommende vil ha
omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige.»
Komiteen anser endring
i lov om helligdager og helligdagsfred som en kurant oppklaring
i forbindelse med hvilken dato første påskedag faller på.
Komiteen slutter seg til de endringer
som er foreslått i lov om Opplysningsvesenets fond og som dermed
oppfyller Høyesteretts dom av 12. mai 2010.