2.1 Sammendrag

Arbeidet med å tryggja finansiell stabilitet er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet. Finansdepartementet har eit overordna ansvar for å sjå til at det finansielle systemet fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet skal medverka til at det finansielle systemet er robust og effektivt, og overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene og betalingssystema for å avdekkja element som kan truga stabiliteten. Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane og marknadsplassane.

Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet for å utveksla informasjon om situasjonen på finansmarknadene. I utgangspunktet vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2010 hadde ein fire slike møte, medan det så langt i 2011 har vore eitt møte.

Veksten i verdsøkonomien tok seg opp i 2010, etter det sterkaste tilbakeslaget i internasjonal økonomi sidan andre verdskrigen. Den økonomiske oppgangen har førebels ikkje vore sterk nok til å betra situasjonen på arbeidsmarknadene vesentleg, og mange land slit framleis med høg arbeidsløyse. Ein ventar at den økonomiske veksten vil halda fram, men aukande statsgjeld i fleire industriland gjer den vidare utviklinga uviss.

Store budsjettunderskot og høg statsgjeld førte til uro på finansmarknadene i fleire europeiske land i 2010. Nervøsiteten hos marknadsaktørane slo ut i ein kraftig auke i rentene på statsobligasjonar utferda av Hellas, Portugal og andre gjeldstyngde land i Europa, og på obligasjonsgjelda til europeiske bankar med store eksponeringar mot dei mest utsette landa. Førebels ser det ut til at uroa i liten grad har spreidd seg til andre marknader, og samla sett har internasjonale finansmarknader vore relativt stabile i 2010.

Ny uro internasjonalt kan raskt slå inn i det norske finanssystemet. Dersom uroa i statspapirmarknadene knytt til situasjonen i utsette euroland skulle spreia seg ytterlegare, kan det gje nye tap i europeiske finansinstitusjonar, auka risikopåslag i kredittmarknadene og svekt kredittilbod til hushald og føretak. I byrjinga av 2011 har ein sett monalege verknader internasjonalt av den politiske uroa i Midtausten og Nord-Afrika, mellom anna gjennom høgare oljepris. Vidare kan ein eventuell mistillit til statsfinansane i USA også få store konsekvensar for finansmarknadene, både i USA og elles i verda. Ser ein breiare på uvissefaktorar må ein òg ta høgd for verknadene av naturkatastrofar og andre uventa hendingar, noko den nylege jordskjelvkatastrofen i Japan er eit døme på.

Solide og robuste finansinstitusjonar er ein føresetnad for finansiell stabilitet. Soliditeten i dei norske bankane vart styrkt i 2010, etter ein monaleg auke i kjernekapitaldekninga i 2009. Likeins auka bufferkapitalen i livsforsikringsselskapa monaleg i både 2009 og 2010. Styrkinga av soliditeten i institusjonane betrar evna deira til å bera risiko og gjer at dei er betre rusta andsynes dei omfattande endringane i internasjonal finansmarknadsregulering som skal gjennomførast i åra framover.

Norske bankar har skaffa seg meir robust finansiering i tida etter finanskrisa. Særleg det at ein større del av marknadsfinansieringa har løpetid på over eitt år, og at ein større del av denne lange finansieringa er obligasjonslån med løpetid på over fem år, dreg i positiv lei. Utviklinga medverkar til lågare likviditetsrisiko, men den kortsiktige marknadsfinansieringa utgjer framleis ein nokså stor del av marknadsfinansieringa til bankane. Bankane har no god tilgang til finansiering på marknadene, men denne tilgangen er sårbar for uventa hendingar og ny marknadsuro. Risikopåslaga på finansieringsmarknadene har vore relativt stabile i 2010, men ligg framleis monaleg høgare enn dei gjorde før finanskrisa.

Obligasjonar med førerett (OMF) har vorte ei viktig kjelde til langsiktig finansiering for norske bankar og kredittføretak etter etableringa av byteordninga med statspapir hausten 2008. Byteavtalane i ordninga kjem til forfall i 2012, 2013 og 2014, og det er uvisse knytt til korleis etterspurnaden etter OMF vil utvikla seg når store behaldningar av OMF etter kvart vert tilbodne på marknaden. Staten har nyleg opna for førtidig innfriing av byteavtalane, noko som kan medverka til ein meir gradvis auke i tilbodet av OMF på marknaden.

Kredittrisiko på utlån er den vesentlegaste risikokjelda for bankane. På kort sikt ser det ut til at kredittrisikobiletet andsynes hushalda er betra for bankane. Nettofinansformuen i hushalda har auka, gjeldsbelastninga har flata ut, utviklinga i økonomien er god, og uvissa om den vidare utviklinga er lågare enn før. På noko lengre sikt er biletet annleis. Gjeldsbelastninga i hushalda er høg, og ser ut til å auka i åra framover. Ein monaleg del av utlåna til hushaldssektoren er lån til hushald med særs høg gjeldsbelastning. Desse hushalda er sårbare for eit høgare rentenivå eller ei svakare utvikling i økonomien. Eit lågt rentenivå over lengre tid medverkar til auka risiko for at fleire hushald tek på seg for mykje gjeld.

Kredittrisikoen for bankane for deira lån til ikkje-finansielle føretak, varierer frå næring til næring, men fleire utviklingstrekk peikar i retning av at kredittrisikoen for bankar og kredittføretak er redusert. Innteninga til føretaka ser ut til å vera på veg opp, og talet på konkursar gjekk ned frå 2009 til 2010. Utviklinga i norsk økonomi tyder på at etterspurnaden etter varer og tenester vil halda seg oppe i tida framover. Nesten halvparten av bankane sine utlån til ikkje-finansielle føretak er utlån til føretak innanfor næringseigedom. Prisutviklinga på næringseigedomsmarknaden har vore positiv det siste året, og lønsemda i dei børsnoterte næringseigedomsføretaka har teke seg opp. Generelt er kredittrisikoen på lån til ikkje-finansielle føretak konjunkturkjensleg, og utsiktene kan raskt endra seg dersom norsk økonomi vert utsett for ny vesentleg uro.

Livsforsikringsselskapa og pensjonskassene er særskilt utsette for marknadsrisiko, ettersom store delar av forvaltningskapitalen er plasserte i verdipapir, og fordi dei ofte verdset desse eigedelane til marknadsverdi i rekneskapen, samstundes som størstedelen av skyldnadene deira inneheld ein lovnad om ei viss avkastning på kapitalen. Uvissa på verdipapirmarknadene, både internasjonalt og i Noreg, er framleis stor. Samstundes avgrensar det låge rentenivået avkastninga på trygge rentepapir. Det gjer risikostyringa i kapitalforvaltninga til institusjonane utfordrande, og det er no særs viktig at dei syter for at det med god sikringsmargin er samsvar mellom risiko og soliditet.

Forbetringar i dei internasjonale finansmarknadsreguleringane som følgje av røynslene frå finanskrisa vil verka inn på utsiktene til finansiell og økonomisk stabilitet. Til dømes vil innføring av nye soliditets- og varsemdsreglar, mellom anna dei såkalla Basel III-krava, medverka til lågare risiko i det internasjonale finanssystemet, men fleire av dei viktigaste forbetringane vert truleg ikkje gjennomførte før om fleire år. Desse regelverksprosessane er tema for kapittel 3.

Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk ved utviklinga på finansmarknadene og i økonomien i Noreg og internasjonalt, og om risikoutviklinga for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet som heilskap. Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over strukturen på den norske finansmarknaden og over resultat og soliditet i finansinstitusjonane. Bakgrunnsinformasjonen og talmaterialet som ligg til grunn for kapitlet, kjem i stor grad frå rapportar frå Noregs Bank og Finanstilsynet. Tala i kapitlet er oppdaterte per utgangen av 2010 med mindre anna går fram.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar redegjørelsen til orientering.

Komiteen viser til at finanskrisen førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene påvirket aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene i finansmarkedene gjennom 2008 og 2009. Veksten i verdensøkonomien tok seg opp i 2010, men store budsjettunderskudd og høy statsgjeld i flere industriland gjør den videre utviklingen uviss. De omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren, en aktiv motkonjunkturpolitikk for å dempe konsekvensene av finanskrisen og effektene av de automatiske stabilisatorene har påført mange land svært høye gjeldsbyrder. Foreløpig har veksten heller ikke vært sterk nok til å bedre situasjonen på arbeidsmarkedene, og man ser fortsatt svært høy arbeidsledighet i mange land, som igjen skaper usikkerhet og uro. Komiteen er bekymret for de følgene vedvarende høy arbeidsløshet vil ha på økonomien og for enkeltmennesker, når ledigheten på tross av nedgang i noen land fortsatt generelt forblir langt over nivået fra før finanskrisen.

Komiteen konstaterer at Norge så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land. Produksjonsnedgangen har vært liten, og vi har klart å holde sysselsettingen høy. Norske styresmakter la ved krisens inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren. Komiteen er imidlertid bekymret for at ny uro internasjonalt raskt kan slå inn i det norske finanssystemet. Dersom uroen i statspapirmarkedene på bakgrunn av situasjonen i utsatte europeiske land sprer seg ytterligere, kan det gi nye tap i europeiske finansinstitusjoner, øke risikopåslagene i kredittmarkedene og svekke kredittilbudet til husholdninger og foretak. Det lave rentenivået kan også medføre at investorer vil ta større risiko enn ønskelig. Komiteen merker seg samtidig varselet om at den politiske uroen i Midtøsten og Nord-Afrika kan påvirke finansmarkedene gjennom blant annet økte oljepriser, samt påpekningen om at en eventuell mistillit til statsfinansene i USA også kan få store konsekvenser for finansmarkedene.

Komiteen vil påpeke at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene har vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Soliditeten i de norske bankene ble også styrket i 2010, som et resultat av en økning i kjernekapitaldekningen i 2009. Komiteen poengterer imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle systemer også på globalt nivå. Komiteen er derfor opptatt av at regjeringen følger internasjonale initiativer på disse områdene aktivt.

Komiteen er videre av den klare oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk regulering, som bidrar til å hindre at risiko hoper seg opp der den er minst regulert. Helhetlig og konsistent regulering er nøkkelelementer i en velfungerende regulering av finansmarkedet som helhet.

Komiteen er videre av den klare oppfatning at finanskrisen har vist hvor viktig det er å ha en god innskuddsgarantiordning for å beskytte bankenes innskudd gjennom en turbulent periode. Den norske innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn vært viktig for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd i større grad enn ellers har vært en stabil finansieringskilde for norske banker gjennom finanskrisen. Komiteen gir på denne bakgrunn full tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.

Komiteen mener videre at et godt forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet, og et viktig mål i seg selv for å oppnå velfungerende finansmarkeder. Komiteen slutter seg til formuleringer i brev fra Finansdepartementet til Finanstilsynet av 30. april 2010 hvor det poengteres at «Med den kompleksitet som nå er i finansmarkedet, og med de stadig nye produktløsningene som markedsføres, er det enda viktigere enn tidligere at Finanstilsynet har et skarpt fokus på forbrukerrelaterte spørsmål, og uttøver effektivt tilsyn også på dette området, herunder påser at foretakene gir relevant og forståelig informasjon om de ulike finansproduktene.»

Komiteen er positiv til den nyvinningen Finansportalen innebærer for forbrukerne for å lettere kunne sammenligne priser og tjenester på ulike produkter innen bank, investering og forsikring. Avgjørende for at den enkelte forbruker skal kunne sammenligne priser og tjenester på ulike produkter mellom ulike finansinstitusjoner er at informasjonen oppdateres jevnlig.

Komiteen er bekymret over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene. Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd og avgjørelser.

Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra til vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar på seg uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning, flytende rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for enkelte hushold om renta øker og boligprisene faller.

Når Norges Bank nå signaliserer at rentene fremover skal opp mot et mer normalt nivå, er det særlig viktig at lånetakerne ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære også ved økninger i rentenivået. Komiteen tar for øvrig redegjørelsen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er positiv til de innstramminger som er gjort i reglene om godtgjørelser og bonuser for å motvirke insentiver til høy og kortsiktig risikotagning for ansatte i finanssektoren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er svært opptatt av norsk næringslivs konkurranseevne i det internasjonale markedet. Forholdsvis høy produktivitetsvekst i næringslivet har over år kompensert for relativt høye lønnsoppgjør sammenlignet med våre konkurrentland. Frontfagsmodellen i lønnsoppgjørene har medført at lønnsoppgjøret for konkurranseutsatt sektor har vært premissgivende for øvrige lønnsforhandlinger og resultater.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til den sveitsiske handelshøyskolen IMDs «World Competitiveness Yearbook 2011» som ble publisert i mai 2011. Rapporten viser at Sverige klatrer fra sjette til fjerdeplass på listen over landene med best konkurranseevne i verden. Norge faller fra niende til 12. plass. Rapporten viser at lønnsveksten er langt høyere enn veksten i produktiviteten. Rapporten peker på flere faktorer som gjør at Norge faller på listen: Et komplisert skattesystem med høye skatter, et lite fleksibelt arbeidsmarked, lite nytenkning og en mer lukket økonomi. Også på listen over effektivitet i offentlig sektor faller Norge fra syvende til 11. plass. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen viser liten vilje og evne til å ta tak i disse utfordringene. Overtid tid vil svekket konkurranseevne og manglende modernisering av offentlig sektor undergrave vår velferd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til restriksjonene i friheten til å avtale bonuser som ble behandlet i Innst. 343 L (2009–2010), jf. Prop. 117 L (2009–2010), og som disse medlemmer stemte mot. Disse medlemmer mener det er viktig at det vises moderasjon i finansnæringen. Det er et særlig ansvar for styrene å sikre dette. Disse medlemmer konstaterer at høye bonuser har blitt byttet ut med en kraftig økning i fastlønn. Det ser ut til at dette har vært bransjens mottrekk mot begrensninger i bonusavtaler, i tillegg at det i noen tilfeller brukes «sign-on-fees» for å bytte arbeidsgiver. På denne bakgrunn setter disse medlemmer et spørsmålstegn ved om regjeringens innstramming har fungert etter hensikten.