Arbeidet med å tryggja finansiell stabilitet
er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet.
Finansdepartementet har eit overordna ansvar for å sjå til at det
finansielle systemet fungerer godt. Noregs Bank og Finanstilsynet
skal medverka til at det finansielle systemet er robust og effektivt,
og overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene og
betalingssystema for å avdekkja element som kan truga stabiliteten.
Finanstilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøte mellom
Finansdepartementet, Norges Bank og Finanstilsynet for å utveksla
informasjon om situasjonen på finansmarknadene. I utgangspunktet
vert desse møta haldne kvart halvår, men oftare ved behov. I 2010
hadde ein fire slike møte, medan det så langt i 2011 har vore eitt
møte.
Veksten i verdsøkonomien tok seg opp i 2010, etter
det sterkaste tilbakeslaget i internasjonal økonomi sidan andre
verdskrigen. Den økonomiske oppgangen har førebels ikkje vore sterk nok
til å betra situasjonen på arbeidsmarknadene vesentleg, og mange
land slit framleis med høg arbeidsløyse. Ein ventar at den økonomiske
veksten vil halda fram, men aukande statsgjeld i fleire industriland
gjer den vidare utviklinga uviss.
Store budsjettunderskot og høg statsgjeld førte til
uro på finansmarknadene i fleire europeiske land i 2010. Nervøsiteten
hos marknadsaktørane slo ut i ein kraftig auke i rentene på statsobligasjonar
utferda av Hellas, Portugal og andre gjeldstyngde land i Europa,
og på obligasjonsgjelda til europeiske bankar med store eksponeringar mot
dei mest utsette landa. Førebels ser det ut til at uroa i liten
grad har spreidd seg til andre marknader, og samla sett har internasjonale
finansmarknader vore relativt stabile i 2010.
Ny uro internasjonalt kan raskt slå inn i det
norske finanssystemet. Dersom uroa i statspapirmarknadene knytt
til situasjonen i utsette euroland skulle spreia seg ytterlegare,
kan det gje nye tap i europeiske finansinstitusjonar, auka risikopåslag
i kredittmarknadene og svekt kredittilbod til hushald og føretak.
I byrjinga av 2011 har ein sett monalege verknader internasjonalt
av den politiske uroa i Midtausten og Nord-Afrika, mellom anna gjennom
høgare oljepris. Vidare kan ein eventuell mistillit til statsfinansane
i USA også få store konsekvensar for finansmarknadene, både i USA
og elles i verda. Ser ein breiare på uvissefaktorar må ein òg ta høgd
for verknadene av naturkatastrofar og andre uventa hendingar, noko
den nylege jordskjelvkatastrofen i Japan er eit døme på.
Solide og robuste finansinstitusjonar er ein
føresetnad for finansiell stabilitet. Soliditeten i dei norske bankane
vart styrkt i 2010, etter ein monaleg auke i kjernekapitaldekninga
i 2009. Likeins auka bufferkapitalen i livsforsikringsselskapa monaleg
i både 2009 og 2010. Styrkinga av soliditeten i institusjonane betrar
evna deira til å bera risiko og gjer at dei er betre rusta andsynes
dei omfattande endringane i internasjonal finansmarknadsregulering
som skal gjennomførast i åra framover.
Norske bankar har skaffa seg meir robust finansiering
i tida etter finanskrisa. Særleg det at ein større del av marknadsfinansieringa
har løpetid på over eitt år, og at ein større del av denne lange finansieringa
er obligasjonslån med løpetid på over fem år, dreg i positiv lei.
Utviklinga medverkar til lågare likviditetsrisiko, men den kortsiktige
marknadsfinansieringa utgjer framleis ein nokså stor del av marknadsfinansieringa
til bankane. Bankane har no god tilgang til finansiering på marknadene,
men denne tilgangen er sårbar for uventa hendingar og ny marknadsuro. Risikopåslaga
på finansieringsmarknadene har vore relativt stabile i 2010, men
ligg framleis monaleg høgare enn dei gjorde før finanskrisa.
Obligasjonar med førerett (OMF) har vorte ei viktig
kjelde til langsiktig finansiering for norske bankar og kredittføretak
etter etableringa av byteordninga med statspapir hausten 2008. Byteavtalane
i ordninga kjem til forfall i 2012, 2013 og 2014, og det er uvisse
knytt til korleis etterspurnaden etter OMF vil utvikla seg når store
behaldningar av OMF etter kvart vert tilbodne på marknaden. Staten
har nyleg opna for førtidig innfriing av byteavtalane, noko som
kan medverka til ein meir gradvis auke i tilbodet av OMF på marknaden.
Kredittrisiko på utlån er den vesentlegaste risikokjelda
for bankane. På kort sikt ser det ut til at kredittrisikobiletet
andsynes hushalda er betra for bankane. Nettofinansformuen i hushalda
har auka, gjeldsbelastninga har flata ut, utviklinga i økonomien
er god, og uvissa om den vidare utviklinga er lågare enn før. På
noko lengre sikt er biletet annleis. Gjeldsbelastninga i hushalda
er høg, og ser ut til å auka i åra framover. Ein monaleg del av
utlåna til hushaldssektoren er lån til hushald med særs høg gjeldsbelastning.
Desse hushalda er sårbare for eit høgare rentenivå eller ei svakare
utvikling i økonomien. Eit lågt rentenivå over lengre tid medverkar
til auka risiko for at fleire hushald tek på seg for mykje gjeld.
Kredittrisikoen for bankane for deira lån til
ikkje-finansielle føretak, varierer frå næring til næring, men fleire
utviklingstrekk peikar i retning av at kredittrisikoen for bankar
og kredittføretak er redusert. Innteninga til føretaka ser ut til
å vera på veg opp, og talet på konkursar gjekk ned frå 2009 til
2010. Utviklinga i norsk økonomi tyder på at etterspurnaden etter
varer og tenester vil halda seg oppe i tida framover. Nesten halvparten
av bankane sine utlån til ikkje-finansielle føretak er utlån til
føretak innanfor næringseigedom. Prisutviklinga på næringseigedomsmarknaden
har vore positiv det siste året, og lønsemda i dei børsnoterte næringseigedomsføretaka
har teke seg opp. Generelt er kredittrisikoen på lån til ikkje-finansielle
føretak konjunkturkjensleg, og utsiktene kan raskt endra seg dersom
norsk økonomi vert utsett for ny vesentleg uro.
Livsforsikringsselskapa og pensjonskassene er særskilt
utsette for marknadsrisiko, ettersom store delar av forvaltningskapitalen
er plasserte i verdipapir, og fordi dei ofte verdset desse eigedelane
til marknadsverdi i rekneskapen, samstundes som størstedelen av
skyldnadene deira inneheld ein lovnad om ei viss avkastning på kapitalen.
Uvissa på verdipapirmarknadene, både internasjonalt og i Noreg,
er framleis stor. Samstundes avgrensar det låge rentenivået avkastninga
på trygge rentepapir. Det gjer risikostyringa i kapitalforvaltninga
til institusjonane utfordrande, og det er no særs viktig at dei syter
for at det med god sikringsmargin er samsvar mellom risiko og soliditet.
Forbetringar i dei internasjonale finansmarknadsreguleringane
som følgje av røynslene frå finanskrisa vil verka inn på utsiktene
til finansiell og økonomisk stabilitet. Til dømes vil innføring av
nye soliditets- og varsemdsreglar, mellom anna dei såkalla Basel
III-krava, medverka til lågare risiko i det internasjonale finanssystemet, men
fleire av dei viktigaste forbetringane vert truleg ikkje gjennomførte
før om fleire år. Desse regelverksprosessane er tema for kapittel
3.
Det vises til kapittel 2 i meldinga som omhandlar hovudtrekk
ved utviklinga på finansmarknadene og i økonomien i Noreg og internasjonalt,
og om risikoutviklinga for norske finansinstitusjonar og for finanssystemet
som heilskap. Seinare i kapitlet kjem det eit kort oversyn over
strukturen på den norske finansmarknaden og over resultat og soliditet
i finansinstitusjonane. Bakgrunnsinformasjonen og talmaterialet
som ligg til grunn for kapitlet, kjem i stor grad frå rapportar
frå Noregs Bank og Finanstilsynet. Tala i kapitlet er oppdaterte
per utgangen av 2010 med mindre anna går fram.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at finanskrisen
førte til det sterkeste økonomiske tilbakeslaget i internasjonal
økonomi siden andre verdenskrig. Problemene i finansmarkedene påvirket
aktiviteten i realøkonomien, som igjen forverret forholdene i finansmarkedene
gjennom 2008 og 2009. Veksten i verdensøkonomien tok seg opp i 2010, men
store budsjettunderskudd og høy statsgjeld i flere industriland
gjør den videre utviklingen uviss. De omfattende hjelpetiltakene
rettet mot bank- og finanssektoren, en aktiv motkonjunkturpolitikk
for å dempe konsekvensene av finanskrisen og effektene av de automatiske stabilisatorene
har påført mange land svært høye gjeldsbyrder. Foreløpig har veksten
heller ikke vært sterk nok til å bedre situasjonen på arbeidsmarkedene,
og man ser fortsatt svært høy arbeidsledighet i mange land, som
igjen skaper usikkerhet og uro. Komiteen er bekymret
for de følgene vedvarende høy arbeidsløshet vil ha på økonomien
og for enkeltmennesker, når ledigheten på tross av nedgang i noen
land fortsatt generelt forblir langt over nivået fra før finanskrisen.
Komiteen konstaterer at Norge
så langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste
andre land. Produksjonsnedgangen har vært liten, og vi har klart
å holde sysselsettingen høy. Norske styresmakter la ved krisens
inntreffen, raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk,
som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen.
I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget
for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren. Komiteen er
imidlertid bekymret for at ny uro internasjonalt raskt kan slå inn
i det norske finanssystemet. Dersom uroen i statspapirmarkedene
på bakgrunn av situasjonen i utsatte europeiske land sprer seg ytterligere,
kan det gi nye tap i europeiske finansinstitusjoner, øke risikopåslagene
i kredittmarkedene og svekke kredittilbudet til husholdninger og
foretak. Det lave rentenivået kan også medføre at investorer vil
ta større risiko enn ønskelig. Komiteen merker seg
samtidig varselet om at den politiske uroen i Midtøsten og Nord-Afrika
kan påvirke finansmarkedene gjennom blant annet økte oljepriser,
samt påpekningen om at en eventuell mistillit til statsfinansene
i USA også kan få store konsekvenser for finansmarkedene.
Komiteen vil påpeke at robuste
og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring
og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer
samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene har vist
seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Soliditeten
i de norske bankene ble også styrket i 2010, som et resultat av
en økning i kjernekapitaldekningen i 2009. Komiteen poengterer
imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således
er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle systemer
også på globalt nivå. Komiteen er derfor opptatt
av at regjeringen følger internasjonale initiativer på disse områdene
aktivt.
Komiteen er videre av den klare
oppfatning at hensynet til soliditet i finansnæringen tilsier at samme
type risiko reguleres likt. Dette er et grunnleggende prinsipp i
norsk regulering, som bidrar til å hindre at risiko hoper seg opp
der den er minst regulert. Helhetlig og konsistent regulering er
nøkkelelementer i en velfungerende regulering av finansmarkedet
som helhet.
Komiteen er videre av den klare
oppfatning at finanskrisen har vist hvor viktig det er å ha en god
innskuddsgarantiordning for å beskytte bankenes innskudd gjennom
en turbulent periode. Den norske innskuddsgarantiordningen har etter komiteens syn
vært viktig for å sikre innskyternes rettigheter, og stabilisere innskuddsdekningen
i bankene. Slik har ordningen trolig medvirket til at kundeinnskudd
i større grad enn ellers har vært en stabil finansieringskilde for
norske banker gjennom finanskrisen. Komiteen gir
på denne bakgrunn full tilslutning til regjeringens arbeid overfor
EU for å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.
Komiteen mener videre at et godt
forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet, og et viktig
mål i seg selv for å oppnå velfungerende finansmarkeder. Komiteen slutter
seg til formuleringer i brev fra Finansdepartementet til Finanstilsynet
av 30. april 2010 hvor det poengteres at «Med den kompleksitet som
nå er i finansmarkedet, og med de stadig nye produktløsningene som
markedsføres, er det enda viktigere enn tidligere at Finanstilsynet
har et skarpt fokus på forbrukerrelaterte spørsmål, og uttøver effektivt
tilsyn også på dette området, herunder påser at foretakene gir relevant
og forståelig informasjon om de ulike finansproduktene.»
Komiteen er positiv til den nyvinningen
Finansportalen innebærer for forbrukerne for å lettere kunne sammenligne
priser og tjenester på ulike produkter innen bank, investering og
forsikring. Avgjørende for at den enkelte forbruker skal kunne sammenligne
priser og tjenester på ulike produkter mellom ulike finansinstitusjoner er
at informasjonen oppdateres jevnlig.
Komiteen er bekymret over at
stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem
sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene.
Selv om boligkjøp er en langsiktig investering, har rentenivået på
kjøpstidspunktet trolig stor innvirkning på adferd og avgjørelser.
Vedvarende lavt rentenivå kan således bidra
til vekst i boligprisene, og øke risikoen for at husholdene tar
på seg uforsvarlig mye gjeld. Kombinasjonen av høy gjeldsbelastning,
flytende rente og høy boligformue kan få store konsekvenser for
enkelte hushold om renta øker og boligprisene faller.
Når Norges Bank nå signaliserer at rentene fremover
skal opp mot et mer normalt nivå, er det særlig viktig at lånetakerne
ikke påtar seg større lånebyrder enn de kan bære også ved økninger
i rentenivået. Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er positiv
til de innstramminger som er gjort i reglene om godtgjørelser og
bonuser for å motvirke insentiver til høy og kortsiktig risikotagning
for ansatte i finanssektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er svært opptatt
av norsk næringslivs konkurranseevne i det internasjonale markedet. Forholdsvis
høy produktivitetsvekst i næringslivet har over år kompensert for
relativt høye lønnsoppgjør sammenlignet med våre konkurrentland.
Frontfagsmodellen i lønnsoppgjørene har medført at lønnsoppgjøret
for konkurranseutsatt sektor har vært premissgivende for øvrige
lønnsforhandlinger og resultater.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til den sveitsiske handelshøyskolen
IMDs «World Competitiveness Yearbook 2011» som ble publisert i mai
2011. Rapporten viser at Sverige klatrer fra sjette til fjerdeplass
på listen over landene med best konkurranseevne i verden. Norge
faller fra niende til 12. plass. Rapporten viser at lønnsveksten
er langt høyere enn veksten i produktiviteten. Rapporten peker på
flere faktorer som gjør at Norge faller på listen: Et komplisert
skattesystem med høye skatter, et lite fleksibelt arbeidsmarked,
lite nytenkning og en mer lukket økonomi. Også på listen over effektivitet
i offentlig sektor faller Norge fra syvende til 11. plass. Disse
medlemmer konstaterer at regjeringen viser liten vilje og
evne til å ta tak i disse utfordringene. Overtid tid vil svekket konkurranseevne
og manglende modernisering av offentlig sektor undergrave vår velferd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til restriksjonene i friheten til å avtale
bonuser som ble behandlet i Innst. 343 L (2009–2010), jf. Prop.
117 L (2009–2010), og som disse medlemmer stemte
mot. Disse medlemmer mener det er viktig at det vises
moderasjon i finansnæringen. Det er et særlig ansvar for styrene
å sikre dette. Disse medlemmer konstaterer at høye
bonuser har blitt byttet ut med en kraftig økning i fastlønn. Det
ser ut til at dette har vært bransjens mottrekk mot begrensninger
i bonusavtaler, i tillegg at det i noen tilfeller brukes «sign-on-fees»
for å bytte arbeidsgiver. På denne bakgrunn setter disse medlemmer et
spørsmålstegn ved om regjeringens innstramming har fungert etter
hensikten.