I ljos av røynslene frå den internasjonale finanskrisa
arbeider mange land, institusjonar og organisasjonar med forslag
til nye reglar og med endringar av gjeldande regelverk. Det er sett
i verk omfattande prosessar for å greia ut nye reglar i mellom anna
G20, IMF, Baselkomiteen for banktilsyn, Financial Stability Board
(FSB), OECD og EU.
I G20 er det dei siste par åra oppnådd semje
om mellom anna å skjerpa krava til kapital og likviditet i bankar,
innføra ny regulering av derivathandel, såkalla hedgefond og kredittvurderingar,
betra internasjonale rekneskapsstandardar og innføra nye reglar
for godtgjersle til tilsette i finansinstitusjonar. Det førebuande
arbeidet til G20-toppmøta, inkludert utarbeiding av konkrete forslag
til regelverk og tiltak, vert først og fremst utført av FSB og Baselkomiteen.
Baselkomiteen har hatt på høyring strengare krav
til kapital og likviditet for bankar, dei såkalla Basel III-krava.
Den 16. desember 2010 vart komiteen samd om dei nye krava og om
vidare framdrift for innføring. Det er semje i komiteen om at Basel III-krava
i hovudsak bør få full verknad seinast frå 2019. EU-kommisjonen
vil truleg innan sommaren 2011 leggja fram forslag til endringar
i kapitalkravdirektiva til EU som følgjer opp store delar av Basel III-krava.
EU har tidlegare gjennomført to rundar med endringar
(revisjonar) i kapitalkravsdirektiva, som mellom anna omfattar kapital-
og likviditetskrav for bankar. Dei første endringane, dei såkalla CRD
II- og CRD III-direktiva, vart i hovudsak sette i kraft frå årsskiftet
2010/2011. Dei største endringane kjem likevel truleg i neste runde
– det såkalla CRD IV-regelverket (gjennomføring av Basel III-krava).
I tillegg til endringane i kapitalkravsdirektiva er det i EU gjort
framlegg om og gjennomført tiltak og regelverksendringar på ei rad
andre område, mellom anna om innskotsgaranti, avviklingsordningar
for bankar, forbrukarvern, verdipapirhandel, hedgefond, kredittvurderingsbyrå,
ny europeisk tilsynsstruktur o.a.
Dei internasjonale prosessane vil først og fremst ha
verknad for Noreg ved at endringar i det gjeldande EU-regelverket
på finansmarknadsområdet vert tekne inn i EØS-avtalen. Regjeringa arbeider
for at Noreg skal ta del i det arbeidet som går føre seg på dette
området.
Finanskrisa har også ført til viktige nasjonale regelendringar
i mange land. Sverige, Tyskland og Storbritannia er døme på land
som har innført såkalla stabilitetsavgifter retta mot bankar. Storbritannia
er og blant dei landa som etter finanskrisa vil endra organiseringa
av tilsynsstyresmaktene på finansmarknadsområdet. USA er politisk
forplikta til å følgja opp semja i G20 om mellom anna strengare
kapital- og likviditetskrav overfor bankar. Vidare er det i USA
vedteke ei omfattande reform av finansmarknadsreguleringa og tilsynsstrukturen.
I kapittel 3 i meldinga vert nokre av dei mest sentrale forslaga
frå i hovudsak EU og Baselkomiteen omtala, saman med korte merknader
om norsk oppfølging.
Komiteen viser til
at det i kjølvannet av finanskrisen er bred enighet om at det må
innføres nye og bedre reguleringer av finansmarkedene internasjonalt,
og at det er igangsatt omfattende prosesser for å få dette på plass
blant annet i G20, IMF, OECD og Den europeiske unionen (EU). De
nye reglene vil ha betydning også for Norge, ettersom endringer
i det gjeldende EU-regelverket på finansmarkedene vil bli tatt inn
i EØS-avtalen. Komiteen er derfor fornøyd med at regjeringen
arbeider for at Norge skal ta aktiv del i det arbeidet som foregår
på dette området.
Komiteen viser videre til at
ett av spørsmålene som har særlig fokus internasjonalt er problemstillinger
knyttet til bankene som såkalte systemviktige institusjoner. Fordi
følgende av problemer i banksektoren kan bli svært omfattende, kan
myndighetene se det som nødvendig å gjennomføre støttetiltak for
banker som havner i problemer, noe som vil kunne gi opphav til en «implisitt
statsgaranti». For å unngå dette er det behov for regelverk for
håndtering av finansinstitusjoner i krise, slik at styresmaktene
også kan avvikle systemviktige institusjoner på en ordnet måte. Komiteen mener
det er et viktig grep mot for stor risikotagning i bankene internasjonalt
at det finnes infrastruktur, regelverk og planer slik at sentrale
og nødvendige funksjoner i insolvente finansinstitusjoner kan videreføres
under avvikling av institusjonene.
Komiteen viser til at Finanskriseutvalget
la fram sin rapport tidligere i år.
Komiteen viser til at forventinger
om statlig inngripen kan overfor banker som nyter godt av implisitt
statsgaranti føre til at slike banker oppnår rimeligere finansiering
i obligasjonsmarkedet på grunn av bedre kredittvurderinger enn uten
støtteforventinger. Slike støtteforventinger medvirker også til
at disse finansinstitusjonene vil kunne oppnå bedre inntjening og
høyere vekst enn andre aktører. Slik kan de store aktørene bli enda
større, få enda bedre lånevilkår, og potensielt utgjøre en større
trussel mot finansiell stabilitet. Komiteen ser det
ideelt sett ikke som ønskelig, av hensyn til finansiell stabilitet og
mest mulig likeverdig konkurranse i markedet, at store aktører nyter
godt av en slik implisitt statsgaranti.
Komiteen viser til at Finanskriseutvalget
i sin innstilling pekte på at det største finanskonsernet i Norge,
DnB NOR, som også har en spesiell rolle i infrastrukturen i det
norske banksystemet blant annet som oppgjørsbank for mindre banker,
årlig nyter godt av en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 og
4 mrd. kroner. Tilsvarende ordninger finnes for store finanskonsern/banker i
andre land.
Komiteen viser til at dette også
er problemstillinger det arbeides med internasjonalt. Både Det Internasjonale
Pengefondet (IMF), Financial Stability Board (FSB) og Baselkomiteen
arbeider med forslag som etter planen skal legges fram for G-20
landene senere i år. FSB mener for eksempel at kravene til tapsbærende
evne bør settes høyere for systemviktige institusjoner, enn for
andre institusjoner. Finanskriseutvalget tar til orde for det samme. Komiteen mener
det vil være naturlig å komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse
med oppfølgingen av Finanskriseutvalgets innstilling og arbeidet
med ny finanslovgivning, jf. NOU 2011:8 fra Banklovkommisjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at den implisitte statsgarantien
kan sees på som en statlig subsidie.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
viser videre til at det i mange land foregår diskusjoner om hvordan
man kan sikre at finansinstitusjoner betaler for kostnadene forbundet
med myndighetenes hjelpetiltak til bank- og finanssektoren. Flertallet mener
at dette spørsmålet er like relevant i Norge. Flertallet ser
det derfor som riktig og nødvendig at regjeringen vurderer hvordan
man kan sikre seg betaling fra norske finansinstitusjoner som reflekterer
eventuelle forventninger hos kreditorer om at deres risiko er redusert
som følge av sannsynligheten for statlig inngripen. Finanskriseutvalget
omtaler en slik betaling som «stabilitetsavgift», og foreslår at
myndighetene utreder dette nærmere.
Flertallet viser videre til at
finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift.
Dette gjør at det offentlige ikke får inn en andel av merverdien
som blir skapt gjennom produksjon av disse tjenestene, i motsetning
til hva som er tilfellet ved produksjon av andre varer og tjenester
i økonomien.
Flertallet viser ellers til at
Norge og de andre nordiske landene har bedre muligheter og større handlefrihet
enn mange andre land i Europa til selv å vurdere hva som er egnede
kapitalkrav til finansinstitusjoner i lys av erfaringene fra den internasjonale
finanskrisen. Flertallet ser derfor på det som ønskelig
at norske myndigheter vurderer om det raskere bør fastsettes strengere kapitalkrav
til finansinstitusjoner på nordisk nivå, enn det som følger av EUs
minimumskrav. Dette må imidlertid ikke være en forutsetning for at
norske myndigheter vurderer strengere kapitalkrav til norske finansinstitusjoner
enn det som følger av EUs minimumskrav. Flertallet henviser
også til sine merknader under kapittel 2.2 om viktigheten av arbeidet
for å bevare den norske innskuddsgarantien, og støtter fullt ut regjeringens
aktive holdning og innsats i saken.
Flertallet tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at den norske stat ikke har hatt
direkte regnskapsmessige nettokostnader knyttet til tiltakene i
forbindelse med finanskrisen. Disse medlemmer viser
også til at staten har mottatt inntekter fra både Statens obligasjonsfond
og Statens finansfond i hele perioden og at disse alle har vært
basert på markedsmessige vilkår. På denne bakgrunn anser disse
medlemmer det som lite relevant å ilegge en ytterligere
stabilitetsavgift med formål å dekke inn statens kostnader.
Disse medlemmer viser til at
finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift. Disse
medlemmer erkjenner at finansnæringen på denne måten ikke
betaler den samme type avgifter som andre næringer blir pålagt i
Norge. Disse medlemmer vil likevel understreke at dette
unntaket gjelder for hele næringen globalt sett. På denne bakgrunn
vil disse medlemmer advare regjeringen mot å innføre
særnorske avgifter som vil svekke norsk finansnærings konkurranseevne.
Disse medlemmer viser til at
departementet skriver:
«Finansdepartementet ser det som tenleg at Noreg
følgjer opp dei nye likviditetsreglane frå Baselkomiteen relativt
tidleg. Dei nye likviditetsreglane kan innførast raskare i Noreg
enn i mange andre land. Årsaka er at den økonomiske utviklinga i
Noreg er god, og at finansinstitusjonane er solide. Det gjev oss
større fridom til å vurdera kva som er høvelege likviditetskrav
i ljos av røynslene frå den internasjonale finanskrisa.»
Disse medlemmer er positive til
det arbeidet som nå gjøres gjennom Baselkomiteen og i EU med nye
krav til kapitaldekning. De nye reglene vil medføre endringer både
når det gjelder soliditet (kapitaldekning) og likviditet. Nye krav
vil bidra til at finansnæringen blir mer robust ved nye kriser. Disse
medlemmer deler imidlertid Finanstilsynets skepsis til å
gjennomføre egne krav i Norge eller i Norden. Det vises i den forbindelse
til pressemeldingen fra Finanstilsynet av hva Skogstad Aamo sa på
Finansnæringens Dag:
«Foreløpig bør man være varsomme med å formulere
norske eller nordiske særkrav til kapitaldekningen. Det er imidlertid
realistisk å regne med en styrking av kapitaldekningen mellom 1 og
2 prosentenheter for å imøtekomme markedets krav i lys av de nye
internasjonale kravene. I tillegg til at en stor del av de årlige
overskudd må brukes til økt egenkapital, kan det da bli behov for
mellom 30 og 50 milliarder fra markedet»
Disse medlemmer frykter at norske
særkrav og eventuelle nye skatter for finansnæringen vil svekke
næringens konkurranseevne og kunne gå ut over vekstmulighetene.
Det kan bli vanskeligere for norske bedrifter å få lån og prisen
på kreditt vil gå opp.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til representantforslaget fra stortingsrepresentantene
Geir Jørgen Bekkevold, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og Hans Olav
Syversen om 20 tiltak for å motvirke en ny finanskrise (Dokument
8:60 S (2010–2011), som ble fremmet 17. desember 2010.
Dette medlem har registrert at
det regjeringsoppnevnte Finanskriseutvalget i sin rapport «Bedre
rustet mot finanskriser» (NOU 2011:1) tar til orde for flere av
de samme tiltakene som Kristelig Folkeparti har foreslått, herunder
en såkalt aktivitetsskatt på overskudd og lønn i finansinstitusjonene. Dette
medlem er enig med utvalgsmedlem og professor i samfunnsøkonomi Karen
Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo, som under henvisning
blant annet til en slik aktivitetsskatt, skriver i Dagens Næringsliv 28. januar
2011:
«Vi skylder alle dem som mistet jobb og hus under
finanskrisen å ta et oppgjør med næringens særvilkår.»
Dette medlem viser til at aktivitetsskatt
i finanssektoren også har blitt foreslått av Det internasjonale
pengefondet (IMF). Overskudd og lønn er et uttrykk for merverdi,
og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift,
en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt.
En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning
mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen
blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og
lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over
det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.