Meldingen om læring og fellesskap legger fram strategier
og tiltak for å skape gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne
med særlige behov. Det er lagt vekt på at innsatsen settes inn tidlig.
Midtlyng-utvalgets NOU 2009:18 gir viktige utgangspunkter. Meldingen, unntatt
kap. 6, handler om å få dagens system til å fungere bedre – ikke
om å bygge helt nye systemer. Når det gjelder kap. 6 om organiseringen av
Statped og det statlige støtteapparatet, vises til omtalen i en
separat innstilling om bare dette kapitlet, Innst. 405 S (2010–2011),
behandlet i Stortinget 15. juni 2011.
Regjeringen mener utdanningssystemet må bli bedre
i stand til å kompensere for sosiale ulikheter, slik at mulighetene
for å lykkes blir likere fordelt. Viktige forutsetninger for sosial utjevning
er tidlig innsats og en god start, sammen med høy lærer- og skolelederkompetanse, gode
systemer for vurdering og tilbakemelding, samt variasjon i opplæringen.
Regjeringen viser her til at den har fremmet
flere saker for å bidra til tidlig innsats og kompetanseutvikling
i barnehage og skole, jf. St.meld. nr. 16 (2006–2007) om tidlig
innsats, St.meld. nr. 11 (2008–2009) om læreren, St.meld. nr. 31 (2007–2008)
og St.meld. nr. 41 (2008–2009) om kvalitet i hhv. skolen og barnehagen,
samt St.meld. nr. 44 (2008–2009) om utdanningslinja. Regjeringen
viser til at samhandlingsreformen legger vekt på folkehelsearbeid,
forebygging og tidlig innsats, jf. St.meld. nr. 47 (2008–2009),
og at forslaget til ny folkehelselov tydeliggjør betydningen av
tverrsektorielt samarbeid. Barnehage og skole er viktige arenaer
for arbeid med forebygging og folkehelse.
Regjeringen ser inkludering som et grunnleggende
prinsipp for sin utdanningspolitikk. Barn og unge med ulik sosial
bakgrunn og med forskjellig etnisk, religiøs og språklig tilhørighet skal
møtes i en barnehage og en fellesskole som har høy kvalitet og høye
forventninger til læring for alle. Dette krever positiv diskriminering,
at man aktivt tar hensyn til ulike forutsetninger og evner, både
i organisering og pedagogikk. Gode læringsmiljøer i skolen innebærer
at elevene opplever både faglig og sosialt fellesskap som utviklende
og godt. Barnehagens omsorgs- og læringsmiljø skal fremme barns
trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd.
Meldingen angir tre strategier for at utfordringene
og mulighetene i utdanningssystemet skal evne til å møte mangfoldet
av barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i
sin læring og utvikling. Disse er å fange opp og følge opp; videre
å satse på målrettet kompetanse for å få et styrket læringsutbytte;
og endelig en strategi for samarbeid og samordning, med bedre gjennomføring
som siktemål.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein Harberg
og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel Hagen, fra Senterpartiet,
Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen,
og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til meldingen.
For så vidt angår kap. 6 i meldingen, viser komiteen til
sine merknader og til de respektive partiers merknader og forslag
i Innst. 405 S (2010–2011) og til behandlingen av denne delen av
meldingen i Stortinget 15. juni 2011.
Komiteen vil innledningsvis gi
sin tilslutning til stortingsmeldingens tre strategier som skal bidra
til at barn, unge og voksne som trenger det, får tidlig og kompetent
hjelp, at opplæringssystemet sikres nødvendig kompetanse til å møte ulike
hjelpebehov, samt at spesialpedagogisk støtte skal ha god tilgjengelighet
og opptre mer samordnet overfor brukerne og deres pårørende.
Komiteen mener det er viktig
at samfunnet legger til rette for at barn, unge og voksne med særlige
behov gis mulighet til læring og fremgang gjennom god tilrettelegging,
tidlig innsats og læringsmiljøer av høy kvalitet. Graden av lærevansker,
funk-sjonsnedsettelser eller utviklingshemminger kan variere betydelig.
Alle mennesker må møtes med respekt og som enkeltindivider.
Komiteen vil i denne sammenheng
understreke betydningen av at den enkelte elev settes i fokus i
videreutviklingen av spesialpedagogiske tiltak og at systemet må
tilpasses eleven. Målet må være å sette inn hjelp og tiltak for
elever som sliter uten at det skal gå automatikk i tunge runder
med diagnostisering og tidkrevende sakkyndige vurderinger.
Komiteen ser positivt på etableringen
av et nytt senter for læringsmiljø og atferdsforskning. Dette legger
til rette for forsterket innsats på et område hvor skolen trenger
mer kunnskap og bistand for å kunne skape en bedre og mer motiverende
skolehverdag for elever med lærevansker og atferdsproblemer.
Komiteen vil vise til at ulike
undersøkelser har vist at bråk og uro er et ikke ubetydelig problem i
norsk skole. Dette problemet må bekjempes, og komiteen forventer
at det nye senteret vil spille en sentral rolle i arbeidet for å
sikre alle elever et læringsfremmende miljø både i klassen og på skolen.
Komiteen er enig i regjeringens
vektlegging av skolens mulighet til å bidra til sosial mobilitet. Det
innebærer at skolen i enda større grad må evne å møte elever med
ulikt ståsted med et opplæringstilbud som gir hver enkelt elev mulighet til
å utvikle sine evner og talenter. En forutsetning for å lykkes med
dette er lærere som er tydelige i sine forventninger og en skole
som rår over de nødvendige ressurser og den kompetanse som kreves
for å møte en stadig mer sammensatt elevflokk.
For komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er
det grunnleggende for å sikre barn og unge med særlige opplæringsbehov,
at spesialpedagoger skal arbeide i nærkontakt med elever og frigjøres
fra unødig papirarbeid. Disse medlemmer vil hevde
at spesialpedagogisk tilstedeværelse i skolene og i klasserommene
er nøkkelen til tidlig effektiv innsats og bedre tilrettelagt undervisning.
Ideelt sett skal spesialpedagogene bruke tiden sin der elevene er.
Dette bør være et bærende prinsipp i norsk skole.
Departementet gir i et eget kapittel en samlet framstilling
av hvilken statistikk, forskning og annen dokumentasjon som meldingen
bygger på. Departementet understreker at målgruppen for meldingen
– barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte i
opplæringen – ikke er en tydelig avgrenset gruppe. Det dreier seg
om barn, unge og voksne med nedsatt funksjonsevne, men også om de
som bare har vansker med lesing, skriving eller regning. For å nå denne
målgruppen mener departementet det er viktig at barnehager og skoler
har et inkluderende miljø. Forskning om bl.a. motivasjon for og utbytte
av læring gjengis i meldingen.
Kapitlet bygger på de tre strategiene som departementet
presenterte innledningsvis i meldingen. Kunnskapsgrunnlaget dokumenterer
hvordan og i hvilken grad de tre strategiene er ivaretatt innenfor
dagens system.
Komiteen er opptatt
av at barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte
må sikres et likeverdig opplæringstilbud uavhengig av bosted. Samtidig
må det erkjennes at jo mer spesialisert kompetanse som etterspørres,
desto mer krevende vil det være for kommunene og skolene å skaffe
denne. Sammen med det som Statped kan tilby, forventes PP-tjenesten
å kunne dekke behovet for spesialpedagogisk kompetanse for denne
sammensatte gruppen. Komiteen ser det som en betydelig
utfordring å bidra til å bygge opp sterke fagmiljøer som kan yte helhetlig
hjelp av høy kvalitet.
Komiteen vil vise til at undersøkelser
som PISA, PIRLS og TIMSS hver for seg og samlet gir informasjon
om at foruroligende mange norske elever har problemer med å tilegne
seg gode nok grunnleggende ferdigheter i løpet av de første skoleårene,
til senere å kunne mestre så vel ungdomsskolen som videregående
opplæring. Statistikk for spesialundervisning bekrefter et bilde
der problemene tårner seg opp mot slutten av grunnskolen. Mens 11,7
pst. av 10. klassingene mottar spesialundervisning, mottar bare
4,3 pst. av elevene i 1. klasse slik undervisning. Komiteen mener
spesialundervisningen ikke fungerer etter intensjonen når forskningen
omtaler såkalte «spesialundervisningskarrierer», og dette må forstås
slik at elever som får vedtak om spesialundervisning, blir hengende
i systemet for lenge og uten at hjelpetiltakene virker godt nok.
Skjevfordelingen mellom kjønnene, der oppunder 70 pst. av dem som
mottar spesialundervisning er gutter, må også vies større oppmerksomhet
forskningsmessig.
Komiteen ser en sammenheng mellom
lærevansker, svake prestasjoner i grunnskolen og frafall i videregående
opplæring.
Komiteen vil understreke at det
er bred enighet om betydningen av tidlig innsats, og ser det derfor
som ønskelig at det på skolenivå bygges opp mer spesialisert kompetanse
på de vanligste former for lærevansker som f.eks. lese-, skrive-
og matematikkvansker. Komiteen mener dette er en
klar forutsetning for å kunne oppnå bedre tilpasset opplæring for
flere og for å virkeliggjøre målsettingen om at tiltak skal settes
inn tidligst mulig. Som skolen fanger barnehagen opp de aller fleste
barn. Spesialpedagogisk hjelp og støtte til barn i førskolealder
kan være utslagsgivende for at barnet skal stille best mulig forberedt
og på linje med sine jevnaldrende ved skolestart. Barnehagen er
blitt en stadig viktigere læringsarena for barn under skolealder. Komiteen er
derfor enig i at barnehagen har er særlig ansvar for å forebygge
vansker og å fange opp barn med behov for tilrettelegging for å
gjøre overgangen fra barnehage til skole til en god opplevelse også
for disse barna.
Komiteen vil vise til at meldingen
på en god måte beskriver ulike former for lærevansker, sosiale og
emosjonelle vansker, funksjonshemminger og utviklingshemminger og
den kunnskapen vi har om omfang, hva som kjennetegner de ulike gruppene,
og hvordan dagens opplæringstilbud fungerer for mange av disse. Videre
blir det pekt på at minoritetsspråklige barn og voksne får problemer
fordi de mangler grunnleggende norske språkferdigheter til å kunne
få med seg innholdet i opplæringen. Komiteen konstaterer
at hjelpebehovet spenner over et vidt spekter, der hvert individ
har krav på oppmerksomhet og hjelp slik det er nedfelt i opplæringslovens
bestemmelser om tilpasset opplæring og spesialundervisning. Et fellestrekk for
alle berørte individer er likevel at læringspotensialet ikke kan
tas ut uten at det settes inn nødvendig og kompetent hjelp og støtte.
I lys av at hele 17 pst. av det totale lærertimetallet
nå går med til spesialundervisning, mener komiteen det
er svært viktig å skaffe mer kunnskap om effekten av disse timene
og av ulike måter å organisere spesialundervisningen på og hvordan
dette påvirker skolens ordinære undervisning. Komiteen støtter
Utdanningsdirektoratets tilnærming som innebærer at det er hensynet
til eleven, ikke hensynet til skolen eller kommunen, som skal avgjøre
bruken av alternativ opplæringsarena utenfor skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er behov
for å øke skoleeiers handlingsrom når det gjelder tilpasset opplæring
for å kunne tilrettelegge undervisningen bedre for den enkelte elev.
Alternative opplegg må kunne prøves ut for en tidsavgrenset periode og
i samråd med PP-tjenesten, men uten at dette skal utløse krav om
sakkyndig vurdering. På denne måten kan hjelpen settes inn tidligere
og PP-tjenestens tid kan brukes mer direkte overfor elever og lærere
for å få til god tilpasset opplæring.
Disse medlemmer vil vise til
at KS under høringen 10. oktober 2011 om ungdomsskolemeldingen gjorde
komiteen oppmerksom på at departementet i overgangsprosjektet i
Ny GIV, ved å tillate avvik fra opplæringsloven, har lagt til rette
for at de involverte kommunene, kan organisere undervisningen for
de 10 pst. av elevene som har det svakeste karaktergrunnlaget til jul
i 10. klasse, bl.a. ved å samle dem i egne grupper eller på annen
måte gi dem en undervisning forskjellig fra den øvrige elever får. Disse medlemmer anser
dette som en innrømmelse fra departementets side av at dagens lovregler står
i veien for å kunne gi elever som trenger det, bedre tilpasset opplæring
uten å måtte gå den lange veien om utredning og søknad om spesialundervisning.
Disse medlemmer konstaterer at
KS finner det problematisk at innsatsen i Ny GIV er konsentrert
om siste halvår på ungdomstrinnet, og har merket seg at skoleeierne
etterlyser tidligere innsats. Disse medlemmer har
forståelse for at de virkemidler som Ny GIV rår over, ønskes satt
inn allerede i 8. klasse, for å kunne gi flest mulig elever en opplevelse
av mestring alle tre årene på ungdomsskolen.
Disse medlemmer mener større
fleksibilitet i undervisningsorganisering, basert på lokale og profesjonelle
vurderinger, er riktig vei å gå for at flere elever skal kunne finne
seg bedre til rette i skolen. Lærere og skoleledere må gis nødvendig handlingsrom
i det daglige uten å komme på kant med loven.
Disse medlemmer er kjent med
at kommuner og skoler har etablert opplæringstilbud ut av klasserommet
for elever som trenger et alternativ til vanlig undervisning. Disse
medlemmer mener det aktivt må stimuleres til slike tiltak,
når det er til elevens beste. Opplæringsloven må tilpasses en skolehverdag
som gir rom for dette. Et annet urimelig utslag av opplæringslovens bestemmelser
er, ifølge KS, at Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet
har kommet til at gjeldende lov ikke gir adgang til å opprette såkalte
innføringsklasser for elever som ikke forstår norsk. Dette til tross
for at slike klasser har vært vanlige siden 1980-tallet og har vært sett
på som en god måte å tilpasse opplæringen på for denne elevgruppen.
Disse medlemmer mener regjeringen
må ta initiativ til forsøk med et utvalg kommuner for å prøve ut
nye modeller for tilpasset opplæring, der hjelpen utløses raskt
og effektivt og minst mulig ressurser bindes opp i saksbehandling.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekt
i inntil ti kommuner der lærer og skoleleder på den enkelte skole,
i samråd med PP-tjenesten, bemyndiges til å ta beslutning om spesialpedagogiske
tiltak rettet mot enkeltelever.»
Komiteen har merket
seg at meldingen peker på at det er et gjennomgående poeng i den tilgjengelige
forskningen at gitte pedagogiske metoder og innsatsformer i seg
selv ikke nødvendigvis gir effekt, men at effekten avhenger av profesjonaliteten
som ytes i innsatsen. Dette underbygger betydningen av godt kvalifisert
personale i spesialundervisningen.
Komiteen har merket seg oppsummeringen
av følgeforskningen for Kunnskapsløftet knyttet til spesialundervising
i grunnskole og videregående opplæring, der det tegnes et bilde
av utydelige sakkyndige vurderinger og for generelle anbefalinger
om hvilket tilbud eleven bør få. Forskerne slår videre fast at uten
nødvendig faglig guiding får skolen og læreren en vanskelig oppgave
med å definere klare mål og støttetiltak ved utarbeidelse av elevens
individuelle opplæringsplan (IOP) – og det blir tilsvarende vanskelig
å evaluere om målene og tiltakene har fungert. Selv om mange skoleledere
likevel uttaler at det har blitt flere IOP-er, større tyngde i oppfølgingen
av IOP-ene og økt systematikk ved enkeltvedtak etter innføring av
Kunnskapsløftet, mener komiteen kvaliteten i saksbehandling
av spesialundervisning må forbedres og følges opp gjennom tilsyn
og tiltak departementet finner hensiktsmessig.
Komiteen mener likevel at det
er riktig å minske rapporteringsbyrden i skolen og avvikle den obligatoriske
halvårsrapporten for elever som får spesialundervisning. Tiden bør
etter komiteens oppfatning konsentreres om en kvalitativt bedre
IOP og at denne følges opp årlig med minst én samlet skriftlig vurdering
av elevens utvikling og som skal ligge ved IOP-en, som foreslått
i meldingen.
Komiteen vil fremholde at selv
om halvårsrapporten avvikles, så er det viktig at det innføres rutiner
for at læreren kontinuerlig kontrollerer at elever både med og uten
IOP har fått med seg det faglige innholdet i undervisningen.
Komiteen vil understreke betydningen
av at resultatene av kartleggingsprøver og nasjonale prøver virker
læringsstøttende, slik at ressursbruken ved gjennomføringen skal
kunne forsvares. Komiteen mener det er en utfordring
å sikre landets lærere og skoleledere kompetanse til å analysere
og etterbruke resultatene. Prøvenes formål må være å bygge opp under hver
enkelt elevs læring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til tidligere
representantforslag Dokument nr. 8:43 S (2010–2011) om tydeligere retningslinjer
for nasjonale prøver for å sikre sammenlignbare resultater mellom
skolene og at flest mulig elever deltar, jf. Innst. 203 S (2010–2011).
Komiteen vil vise
til at voksne har lovfestede rettigheter knyttet til grunnskoleopplæring
og videregående opplæring, jf. kapittel 4A i opplæringslova. Likevel
er det, som Riksrevisjonen har avdekket, mange kommuner som ikke
gir et slikt tilbud, og voksnes rettigheter er dårlig kjent. Komiteen legger
til grunn at regjeringen vil bidra til at alle kommuner heretter
oppfyller sine forpliktelser etter loven, i egen regi eller i samarbeid
med andre. Tilbudet må sikres for at voksne som har en rett og voksne
med spesialpedagogiske behov skal bli fanget opp og få hjelp. Komiteen mener dette
er et tiltak som kan bidra til at voksne med liten eller ingen tilknytning
til arbeidslivet skal kunne få hjelp til å komme ut av sine problemer og
bli deltagere i arbeidslivet.
Komiteen ønsker å understreke
behovet for å satse mer på leseferdigheter blant voksne. Det er positivt
at SSB høsten 2011 skal gjennomføre undersøkelsen PIACC (den internasjonale
undersøkelsen om lese- og tallforståelse) som skal kartlegge voksnes
ferdigheter. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling
(OECD) står bak undersøkelsen, hvor målet er at undersøkelsen skal
gi innsikt i hvordan ferdighetene og kompetansene påvirker den sosiale
og økonomiske situasjonen både for enkeltindivid og for landene.
Komiteen vil påpeke at det må
offensive tiltak til for å heve leseferdighetene til voksne med manglende
slike ferdigheter.
Komiteen vil understreke at det
er en stor utfordring å legge til rette for at alle voksne som har
behov for kompetanseheving i lesing, kan få tilbud om dette. For
voksne med sviktende lesekompetanse er det en reell fare for at
tilknytningen til arbeidslivet blir svak, og at evnen til å omstille
seg ikke vil være god nok.
Komiteen vil påpeke det faktum
at mange voksne med opplæringsrett fortsatt opplever at de ikke
får det opplæringstilbudet de har rett til og behov for. Det bør
derfor stimuleres til tettere samarbeid med fylker og kommuner med
særskilt kompetanse på dette feltet, for å sikre flere voksne med
manglende grunnleggende ferdigheter, opplæring av høy kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at grunnleggende ferdigheter for voksne er ett av hovedsatsingsområdene
i Prop. 1 S (2011–2012), jf. blant annet kap. 257 Program for basiskompetanse
i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Dokument
nr. 8:104 (2008–2009) og Dokument 8:41 S (2010–2011) hvor det ble
fremmet konkrete forslag for å heve leseferdighetene til voksne
som har behov for hjelp.
Departementet vil videreføre retten til spesialpedagogisk
hjelp og spesialundervisning, men mener mer må gjøres innenfor rammen
av tilpasset opplæring. Det understrekes at hjelpen må gis på måter
som ikke medfører segregering av barn og unge. Spesialskoler er
bygd ned i Norge, men departementet vil ikke gå inn for en avvikling
av disse.
Departementet angir i meldingen tre utdanningspolitiske
mål for bedre læring for barn og unge i barnehage og grunnopplæring.
I målene sees læringsmiljø, tilpasset opplæring og spesialundervisning
i sammenheng. Departementet ser det som et mål å skape motivasjon
og forebygge vansker gjennom gode læringsmiljøer. Mangfoldet av
elevers forutsetninger og evner skal møtes gjennom tilpasset opplæring.
Departementet ønsker realistiske mål, konkrete tiltak og gode rutiner
for vurdering i spesialundervisningen.
Departementet er opptatt av at den tilpassede
opplæringen skal bli bedre. Spesialundervisning skal først og fremst
brukes som en ekstra sikring for elever som ikke får tilfredsstillende
utbytte av skolens ordinære opplæringstilbud. Departementet viser
til at skolene, før det fattes vedtak om spesialundervisning, skal
kartlegge, vurdere og eventuelt prøve ut nye tiltak. Departementet vil
forbedre systemet for vurdering og oppfølging av elever som får
spesialundervisning. Reglene for saksbehandlingen skal forenkles. Kravet
til skriftlig halvårsvurdering (halvårsrapport) faller bort.
Departementet legger fram også andre tiltak
for å bedre rutinene for spesialundervisning i grunnopplæringen
og få en god arbeidsdeling mellom skoler og PP-tjeneste. Flere av
tiltakene er presiseringer og endringer innenfor det kommuner og
fylkeskommuner skal gjøre etter dagens lovverk, bl.a. skolens plikt
til å vurdere og prøve ut tiltak før en sak meldes til PP-tjenesten.
Departementet ønsker å tydeliggjøre kommunenes og fylkeskommunenes
plikter og gjøre rapporterings- og oppfølgingsarbeidet mer målrettet
og effektivt.
Meldingen presiserer vilkårene for bruk av assistenter
i opplæringen, særlig i spesialundervisningen. Departementet mener
at assistenter kan ha en viktig rolle i skolen, men at personale
som ikke oppfyller kravene til faglig og pedagogisk kompetanse,
ikke skal lede opplæringen eller ha ansvaret for spesialundervisningen.
Departementet går inn for at de av opplærings-lovas
bestemmelser som gjelder barn under opplæringspliktig alder, flyttes
til barnehageloven. Barnehageloven vil da regulere alle pedagogiske tilbud
til barn under opplæringspliktig alder. Hensikten er å tydeliggjøre
de rettighetene barn har til spesialpedagogisk hjelp og retten til tegnspråkopplæring.
En overføring vil ikke svekke rettighetene til barn som ikke går
i barnehagen, ettersom disse også har rett til spesialpedagogisk
oppfølging og hjelp.
Departementet vil ta initiativ til programmet
«Vi sprenger grenser». Dette er et tiltak for å gi økt oppmerksomhet
til og styrke oppfølgingen av elever med generelle lærevansker og
utviklingshemminger.
Midtlyng-utvalgets forslag om læringsbok i barnehagen
og i skolen er vurdert i meldingen. Departementet har tatt initiativ
til en kartlegging av liknende systemer i kommunene og fylkeskommunene,
samt i andre land. Departementet mener det er behov for å utrede
videre om en læringsbok kan innføres uten at det vil gi merarbeid,
og på en måte som sikrer bedre oppfølging av elevene.
Departementet sammenfatter sine forslag til
tiltak på områdene barnehage og grunnopplæring slik: Departementet
vil
sikre at alle barn
får tilbud om språkkartlegging i barnehagene
flytte opplæringslovens bestemmelser som gjelder
barn under opplæringspliktig alder til barnehageloven
at kommunens og fylkeskommunens plikt til
å vurdere og eventuelt prøve ut om eleven får et tilfredsstillende
utbytte innenfor det ordinære opplæringstilbudet uttales eksplisitt
i opplæringslova
øke oppmerksomheten om opplæringstilbudet
til elever med generelle lærevansker og utviklingshemminger gjennom
programmet Vi sprenger grenser
videreutvikle Veileder til opplæringslova
om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning til en brukervennlig
digital versjon som, med utgangspunkt i dagens veileder, skal være
tilpasset nettformatet i språk og innhold. Veilederen skal inneholde
maler, rutinebeskrivelser og eksempler fra kommuner. Den digitale
veiledningen skal også nå målgruppen voksne, samt foreldre ved blant
annet å inneholde en foreldreplakat med oversikt over rettigheter
og brukermedvirkning
erstatte kravet om å utarbeide halvårsrapporter for
elever som får spesialundervisning med en bestemmelse om at vurdering
av elevens utvikling skal samles skriftlig minst én gang i året i
elevens individuelle opplæringsplan
innføre en bestemmelse i opplæringslova
som presiserer vilkårene for bruk av assistenter i opplæringen
innføre en egen lovbestemmelse i opplæringslova
om opplæring av elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon
ta initiativ til en kartlegging av systemer/verktøy som
brukes i kommuner, fylkeskommuner og i enkelte andre land for dokumentasjon
og oppfølging av enkeltelevers læring
vurdere å opprette et tverrfaglig forum
eller råd for å bidra til en bedre samordnet pedagogisk oppfølging
av barn med cochleaimplantat.
Komiteen vil påpeke
viktigheten av å ha en god, offentlig fellesskole som er inkluderende overfor
alle elever. Komiteen mener at hovedregelen må være
at hjelpen settes inn der eleven er. Komiteen er
tilfreds med at departementet understreker at man både vil videreføre
retten til spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning, samtidig
som det understrekes at mer må gjøres innenfor rammen av tilpasset
opplæring. Det er komiteens oppfatning at dersom
mulighetene innenfor bedre tilpasset opplæring brukes mer aktivt
mye tidligere enn i dag, vil behovet for vedtak om spesialundervisning
seinere i skoleløpet kunne reduseres. Dette vil være bedre for elevens
læring og utvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg forslaget fra regjeringen
om frivillig språkkartlegging for 3-åringer i barnehagen. Tilbud
om språkkartlegging forutsetter at barnehagen har tilgang på den kompetanse
som kreves for å gjennomføre tiltaket.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til omtalen av dette i St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet
i barnehagen, der det framgår at de aller fleste barnehager allerede
driver med språkkartlegging, og at det derfor ikke vil innebære
noe betydelig merarbeid at dette gjøres til et fast tilbud.
Dette flertallet viser også til
det arbeidet departementet har iverksatt for å kvalitetssikre arbeidet
med språkkartlegging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil i denne sammenheng vise til at flere
av høringsinstansene har pekt på at kompetanse raskt kan bli en
betydelig knapphetsfaktor om de fleste barna, etter foreldrenes
samtykke, vil ta imot tilbudet om språkkartlegging.
Disse medlemmer viser til at
ikke alle barn går i barnehagen, og mener at også disse barna må
inkluderes i tilbudet om språkkartlegging. Disse medlemmer vil
også påpeke at et frivillig tilbud kan bety at barn som trenger språkmessig
oppfølging, ikke blir oppdaget og får den hjelpen de burde hatt
som forberedelse til skolestart.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at systematisk språkkartlegging før skolestart er en viktig forutsetning
for at alle barn skal stille best mulig forberedt i første klasse. Disse
medlemmer mener derfor språkkartlegging må være obligatorisk
og viser til tidligere forslag fra disse partier om at slik kartlegging
bør bli en del av 4-årskontrollen på helsestasjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener imidlertid at der forholdene ligger til rette
for det, kan språkkartlegging også skje i barnehagen. Disse medlemmer vil
da påpeke at barn som ikke går i barnehage, må fanges opp av helsestasjonen.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at språkkartleggingen utføres av kvalifisert personell
og følges opp med tiltak overfor barn som trenger det. Den raske
barnehageutbyggingen de senere årene har medført betydelig knapphet
på førskolelærere, og det er derfor ingen selvfølge at barnehagene
alle steder har den nødvendige kompetanse til å forestå og følge
opp språkkartleggingen av barnehagebarn i forskolealder. Disse
medlemmer mener PP-tjenesten må ha en viktig rolle for å
kvalitetssikre all språkkartlegging og etterfølgende tiltak.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen lovfeste obligatorisk språkkartlegging
for alle barn etter fylte tre år, i barnehage eller på helsestasjonen,
i den hensikt å avdekke eventuelle behov for hjelpetiltak for at barnet
skal være best mulig forberedt ved skolestart.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til behandlingen av Innst. 162 S (2009–2010)
fra familie- og kulturkomiteen om kvalitet i barnehagene hvor disse
partier gikk imot å flytte språkkartleggingen fra helsestasjonene
og over til barnehagene. Disse medlemmer mener dette
vil kunne bidra til at den gruppen man ønsker å nå, ikke fanges
opp og får et tilbud om oppfølging. Disse medlemmer er
kritisk til krav om kartlegging og dokumentasjon som fjerner pedagogene fra
direkte arbeid med barna. Disse medlemmer viser til
erfaringer fra Danmark som dokumenterer at det brukes unødvendig
mye tid på å kartlegge barn som overhodet ikke trenger noen spesiell
oppfølging, i stedet for å følge opp de barna som trenger det.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at språkkartlegging leder barnehagen i
skolefaglig retning, istedenfor å styrke barnehagen som arena for
læring gjennom lek.
Komiteen mener det
må være en målsetting at opplæringslovas bestemmelse § 1-3 om tilpasset opplæring
skal etterleves bedre. Det innebærer at skolen også må bli bedre
på å sette inn tiltak så tidlig som mulig. Dersom færre elever henvises til
utredning, kan det frigjøres verdifull kapasitet i PP-tjenesten,
slik at spesialpedagogisk ekspertise kan bli mer tilgjengelig for
skolen. Bedre veiledning av lærere og samarbeid om elevrettede tiltak
som settes inn tidligere enn i dag, vil kunne forebygge økte problemer
og senere vedtak om spesialundervisning.
Komiteen støtter videreføringen
av retten til spesialundervisning (opplæringslova § 5-1) som en
sikringsmekanisme og vil samtidig understreke at elever som ikke
får det nødvendige utbytte av opplæringen, må få hjelp innen rimelig tid. Komiteen har
i denne sammenheng merket seg Riksrevisjonens påpekning av lang
saksbehandlingstid i PP-tjenesten samt at kvaliteten på PP-tjenestens
sakkyndige vurderinger må bli bedre. Komiteen mener
denne situasjonen er utilfredsstillende og forutsetter at regjeringen
følger opp og vurderer tiltak for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Komiteen viser
i denne sammenheng til enstemmig Innst. 390 S (2010–2011) fra Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité der regjeringen bes vurdere å innføre saksbehandlingsfrister
i PP-tjenesten.
Komiteen mener det er av stor
betydning at saksbehandling og dokumentasjon knyttet til vedtak
om spesialundervisning holdes på et akseptabelt forsvarlig nivå. Komiteen viser
til regjeringens forslag om å erstatte kravet til egne halvårsrapporter
for elever som får spesialundervisning, og at vurderingen av elevens
utvikling og fremgang minst én gang årlig skriftliggjøres som et
ledd i oppfølging/videreutvikling av den enkelte elevs opplæringsplan.
Komiteen vil likevel peke på
at behovet for forenkling er et stadig tilbakevendende tema, og vil
i denne sammenheng henvise til at KS under komiteens høring 9. mai
2011 ga uttrykk for at det bør være rom for ytterligere forenklinger som
kan frigjøre tid og ressurser som kan komme skolen til gode – og
til at dette er fulgt opp i brev av 10. juni 2011 fra KS til komiteen.
I brevet vises det til en rekke problemstillinger som komiteen vil
henstille til regjeringen å gå nærmere inn i, for å vurdere om og
hvordan de omtalte tiltakene kan bidra til mer effektiv ressursbruk
på spesialundervisningsfeltet.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen side 75 har erkjent at systemet for vurdering av oppfølging
av elever ikke fungerer godt nok.
Komiteen finner det kritikkverdig
at saksbehandlingstiden for sakkyndig vurdering er for lang, samt
at det foreligger vesentlige mangler ved mange enkeltvedtak og individuelle
opplæringsplaner.
Komiteen finner det videre kritikkverdig
at rapporteringen ikke har vært god nok.
Komiteen viser videre til behandlingen
av Riksrevisjonens Dokument 3:7 (2011–2012) og Innst. 390 S (2010–2011),
der disse spørsmålene er tatt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Riksrevisjonens
undersøkelse av spesialundervisning i grunnskolen, Dokument 3:7
(2010–2011). Denne undersøkelsen påpeker omfattende svakheter i
måten saksbehandlingsreglene knyttet til spesialundervisning blir
etterlevd. Disse medlemmer finner det kritikkverdig
at saksbehandlingstiden for sakkyndig vurdering er for lang, samt
at det foreligger vesentlige mangler ved mange enkeltvedtak og individuelle
opplæringsplaner. Disse medlemmer vil påpeke at denne
stortingsmeldingen tar grep for å rette på disse manglene, men at
dette er et arbeid som må følges nøye opp på alle forvaltningsnivåer.
For å oppnå dette er det nødvendig å sikre at alle kommuner har
tilskrekkelig kompetanse for å kunne fatte vedtak som sikrer at
elever som trenger det, får oppfylt retten til spesialundervisning.
Dette er avgjørende viktig bl.a. sett i lys av funn i internasjonal
forskning som viser at fire av fem lesesvake elever kan bli kvitt
problemene sine hvis de får hjelp i løpet av de tre første årene
i skolen (Dagsavisen 27. september 2011).
Disse medlemmer viser til innspillene
fra KS vedrørende forenkling av saksbehandlingen knyttet til spesialundervisning.
Etter disse medlemmers mening er det helt avgjørende
å bygge ned byråkratiet knyttet til denne saksbehandlingen, slik
at tid og ressurser kan frigjøres og fagfolk dermed direkte kan
bistå elevene. Disse medlemmer legger til grunn at
departementet på egnet måte vil komme tilbake til Stortinget i forbindelse
med denne problematikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig å definere kompetansebehov
og kriterier for god tjenesteyting med utgangspunkt i dagens mandat og
oppgaver for PP-tjenesten i landets kommuner.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette kvalitetskrav
og tidsfrister for saksbehandling i PP-tjenesten, slik at sakene
kan avgjøres raskere og hjelpen settes inn tidligere.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil understreke at Riksrevisjonens funn vedrørende
den lange saksbehandlingstiden i PP-tjenestene er uakseptabel. Når
70 pst. av PP-tjenestene har en saksbehandlingstid på over 3 måneder,
og 25 pst. av PP-tjenestene har en saksbehandlingstid på over 6
måneder, sier det seg selv at det er behov for et kraftig løft for
PP-tjenestene. Disse medlemmer vil understreke at
det ikke er saksbehandlingsfrister alene som er løsningen på denne utfordringen,
men tilstrekkelig antall fagfolk som kan følge opp elevene.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en forpliktende
opptrappingsplan for å øke antallet spesialpedagoger i norsk skole.»
Komiteen viser til
forslaget om å flytte opplæringslovas bestemmelser som gjelder barn under
opplæringspliktig alder til barnehageloven, og at KS under høringen
har ytret bekymring for at dette skal komplisere saksbehandlingen
fordi en slik endring innebærer at man må forholde seg til to lovverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at slike lovendringer ikke fører til forlenget saksbehandling
og at lovendringer generelt må følges opp med god informasjon til
de instanser som skal praktisere lovverket.
Flertallet viser til at et hovedmål
med meldingen er å sikre tidlig innsats overfor barn som har behov
for spesialpedagogisk oppfølging. Det er positivt om problemer kan
avdekkes allerede i barnehagen, slik at skolestart kan forberedes
på en god måte og barnet kan få et best mulig utgangspunkt for mestring.
Flertallet har merket seg at
regjeringen støtter Midtlyngutvalgets vurdering av at opplæringslovas
bestemmelser som gjelder barn under opplæringspliktig alder, bør
flyttes til barnehageloven, og at det legges fram forslag om dette
i meldingen.
Flertallet viser til at dagens
lovverk innebærer at de fleste barn under opplæringspliktig alder med
særlige behov er i en situasjon der det ordinære barnehagetilbudet
reguleres etter barnehageloven, mens det spesialpedagogiske tilbudet
reguleres av opplæringslova. Ved å samle dette regelverket i barnehageloven
gis det bedre muligheter for å se retten til det enkelte barnet
i en helhetlig sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslaget
om å flytte opplæringslovas bestemmelser som gjelder barn under
skolepliktig alder til barnehageloven. Disse medlemmer går
imot dette. Disse medlemmer mener det er avgjørende
at bestemmelsene dekker alle barn og at det fortsatt vil være behov
for tiltak som for eksempel språktiltak også utenfor barnehagens
regi. Ved å beholde det i eksisterende lovverk vil fortsatt kommunene
kunne be barnehager være ansvarlige for det faglige opplegget. Disse
medlemmer deler også KS sin bekymring for at dette vil kunne
komplisere saksbehandlingen fordi en må forholde seg til to lover.
Disse medlemmer vil påpeke det
faktum at barnehagen i motsetning til skolen, ikke er obligatorisk.
Det er etter disse medlemmers oppfatning derfor ikke
hensiktsmessig eller noen forenkling å flytte opplæringslovens bestemmelser
for barn under opplæringspliktig alder til barnehageloven. Disse
medlemmer vil med bakgrunn i dette gå imot departementets
forslag og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre dagens lovparagrafer
i opplæringslova for barn under opplæringspliktig alder, slik at
denne loven fortsatt omfatter alle barn.»
Komiteen er fornøyd
med at regjeringen vil innføre en egen lovbestemmelse i opplæringslova om
opplæring av elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon
(ASK). Komiteen vil vise til at Stortinget gjennom
tidligere anmodningsvedtak har vært opptatt av å sikre elever som
trenger utvikling i talespråk, tegnspråk, alternativ kommunikasjon,
supplerende kommunikasjon eller en kombinasjon av disse, likeverdige
rettigheter i lovverket. Stortinget har videre bedt regjeringen
styrke og videreutvikle kompetansen om alternative og/eller supplerende
kommunikasjon (ASK) og vurdere behovet for et eller flere kompetansesentre
for ASK. Komiteen er oppmerksom på at ASK er en fellesbetegnelse
for mange ulike måter å kommunisere på og at behovet for tilpasninger kan
variere betydelig fra person til person. Dette innebærer at behovet
for tilpasninger blir underlagt en individuell vurdering etter bestemmelser om
spesialundervisning for elever som har behov for det.
Komiteen vil støtte opprettelsen
av et tverrfaglig forum eller råd som skal bidra til en bedre helhetlig
oppfølging av barn med cochleaimplantat (CI). Det er avgjørende
at barn som har operert inn CI får et godt tilbud om opplæring i talespråk
og samtidig gis mulighet til tegnspråkopplæring når dette er viktig
for barnets egen utvikling og for kommunikasjon med dets familie.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at meldingen har flere tiltak som vil kunne bidra til
at barn med CI får en bedre opplæring. Blant annet gjelder dette
omorganiseringen av Statped som Stortinget har sluttet seg til,
jf. Innst. 405 S (2010–2011). Dette skal bidra til bedre kompetanse
og tjenestetilbud også for barn med CI som trenger talespråklig
opplæring. Utarbeidelsen av en foreldreplakat vil gi foreldre bedre
oversikt over gjeldende rettigheter. Rettighetene som barn med CI
har etter kapittel 5 i opplæringslova, vil bli tydeliggjort gjennom
videreutviklingen av «Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk
hjelp og spesialundervisning», som er rettet mot skoleeier. Innenfor
etter- og videreutdanning i PPT er det flere kompetanseområder som
er aktuelle, deriblant barn og elever med hørselshemming.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at opplæringslova
i dag har bestemmelser som sikrer døve tegnspråkbrukere og svaksynte
elever rett til nødvendig språkopplæring. Døve og sterkt hørselshemmede
barn kan med cochleaimplantat (CI) få mulighet til å oppfatte og
tolke lyd og tale og har i dag rett til tegnspråkopplæring, men
har i dag ikke rett til ekstra talespråkopplæring. Det medisinske
tilbudet er i dag på plass, men det samme kan ikke sies om den pedagogiske
habiliteringen.
Disse medlemmer mener innføringen
av rett til CI-operasjon, fra 2005, så raskt som mulig må følges
opp av en rett til forsterket opplæring basert på talespråk, slik
de fleste foreldre synes å foretrekke for sine barn. Retten til
ekstra språkopplæring må gjøres nøytral i forhold valg av tegn eller
tale som førstespråk, og foreldrenes valg av førstespråk for barnet
må respekteres.
Disse medlemmer mener en slik
lovmessig likestilling av rett til ekstra opplæring basert på tegnspråk
eller talespråk er viktig for at CI-opererte barn skal få mulighet
til å utnytte de nye høre- og talemuligheter CI-teknologien gir. Disse
medlemmer viser til forslag fra Hørselshemmedes landsforbund og
støtter at det innarbeides en ny lovparagraf i opplæringslova som gir
denne elevgruppen en reell mulighet til å lære det språket som er
deres førstespråk, enten foreldrene velger talespråk eller tegnspråk
som førstespråk for sitt barn.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ny
lovparagraf i opplæringslova som gir CI-opererte rett til også å
velge forsterket talespråkopplæring.»
Komiteen ser positivt
på opprettelse av det nye programmet «Vi sprenger grenser» og mener dette
kan være et viktig bidrag til å fornye og forsterke innsatsen overfor
elever med spesielle behov. Målet må være å gi både elever med generelle
lærevansker og elever med utviklingshemminger enda bedre forutsetninger for
læring. Komiteen er opptatt av at slikt utviklingsarbeid
som dette involverer alle berørte parter og at resultatene på en
effektiv måte gjøres tilgjengelig for alle som kan ha interesse
av dette.
Komiteen har gjennom ulike innstillinger
gitt uttrykk for at det er viktig å redusere rapporteringsbyrden
i skolen for at mer tid skal kunne brukes direkte læringsfremmende
i møte mellom lærer og elev. Komiteen mener intensjonen bak
«læringsboka» er god, men registrerer at det er ulike synspunkter
på om dette bidrar til en forenkling for skolen og at det er delte
meninger blant skoleeiere om omfang og innhold av «læringsboka».
En slik samling av personopplysninger om enkeltelever reiser også
viktige spørsmål knyttet til god ivaretakelse av personvernet.
Komiteen mener på denne bakgrunn
det er klokt at det innhentes erfaringer både fra andre land når
det gjelder ordninger som «læringsboka» og fra kommuner/fylkeskommuner
om dagens dokumentasjonssystemer beregnet for oppfølging av enkeltelever,
før det tas beslutning om utprøving av «læringsboka» som verktøy
i læringsarbeidet. Slik utprøving forutsetter også at kravene til
personvern blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.
Komiteen deler regjeringens
oppfatning om at det er behov for å styrke også den spesialpedagogiske
kompetansen i skolen, og imøteser nye tiltak fra regjeringens side
for at flere lærere skal kunne benytte seg av tilbud om relevant
videreutdanning. Komiteen støtter at tidlig innsats også
må gjelde i barnehagen og at det må legges til rette for kompetanseutvikling
som setter personalet i stand til å iverksette tiltak overfor barn under
skolealder med ulike hjelpebehov.
Komiteen erkjenner at norsk skole
har en betydelig utfordring når en stadig større andel av elever
ikke synes å få et godt nok utbytte av den ordinære undervisningen.
Økningen i antall elever som mottar spesialundervisning er bekymringsfull
på den måten at mange av disse elevene henvises til opplæring utenom
klassen uten at det kan dokumenteres at dette gir de forventede
resultater. Komiteen vil også vise til at vedtak
om og rett til spesialundervisning ikke har vært noen garanti for
at disse elevene får oppfølging av kvalifisert personell.
Komiteen vil i denne forbindelse
understreke viktigheten av at det er kvalifisert pedagogisk personale
som skal ha ansvaret for det som skjer i undervisningssituasjonen
i skolen – ikke ufaglærte assistenter. De høye tallene som rapporteres
vedrørende ufaglærte som har ansvaret for spesialundervisning, gir
etter komiteens mening all grunn til bekymring, og komiteen legger
til grunn at det igangsettes utvidede tiltak dersom situasjonen
vedvarer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til GSI-tallene for 2010/11, der det går fram at 95 pst. av
elevene fikk spesialundervisning med undervisningspersonale. Disse
tallene viser også at 48,5 pst. fikk spesialundervisning med assistent.
Det betyr at de fleste får assistent som et tillegg til spesialundervisning
med undervisningspersonale.
Flertallet påpeker at GSI-tallene
på denne måten viser at omkring 5 pst. av elevene som får spesialundervisning,
får det uten undervisningspersonale og bare med assistent. Tallene
tar dog ikke høyde for at ved sykdom eller vikarbehov kan være en
andel ufaglærte som ikke registreres og som GSI dermed ikke fanger
opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at forskning
utført av professor Thomas Nordahl har avdekket at ufaglærte står
for om lag 40 pst. av spesialundervisningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil også minne om undersøkelsen som Tekna
fikk utført i mars 2011. I rapporten fremkommer det at 45 pst. av lærerne
ikke har fått vurdert sin kompetanse i fagene matematikk og naturfag.
Disse tallene bekreftes også av Deltakerundersøkelsen 2011 (Oxford
Research) om deltakernes utbytte av videreutdanning i strategien
Kompetanse for kvalitet 2009–2012.
Med bakgrunn i at læreren er den viktigste ressurs
for elevens læringsutbytte så mener disse medlemmer at
det er viktig at lærernes kompetanse kartlegges, og at de får faglig
påfyll der det er behov for det.
Disse medlemmer mener at en ikke
kan se bort fra at antall elever som har behov for spesialundervisning
blir høyere dersom læreren ikke er faglig oppdatert.
Komiteen er opptatt
av å sikre elever med spesialpedagogisk behov den hjelpen de trenger,
og at hjelpen skal holde høy kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, ser behovet for at det fortsatt skal
ansettes assistenter i skolen. Med assistenter menes i denne sammenheng
personer uten lærerkompetanse. Disse kan ofte ha annen relevant
kompetanse. Assistenter er ikke undervisningspersonale og kan ikke
erstatte læreren eller spesialpedagogen, og skal heller ikke lede
opplæringen eller ha ansvar for spesialundervisningen. Settes elever
med behov for hjelp under assistenters ansvar slik at de ikke får
den hjelpen de trenger fra en relevant fagperson, er det helt uakseptabelt.
Flertallet ser at assistenter
i mange tilfeller kan spille en viktig rolle som støttespillere
til læreren. Deres rolle er viktig for at undervisningspersonalet
skal få tid og albuerom til å skjøtte sine oppgaver som pedagoger,
ikke å overta undervisningspersonalets oppgaver.
Flertallet ser behovet for at
man i opplæringslova presiserer vilkårene for bruk av assistenter i
opplæringen, da en slik presisering vil klargjøre ikke bare mulighetene
men også de nødvendige begrensningene bruk av assistenter må medføre, til
det beste for eleven.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser positivt på at flere yrkesgrupper finner sin naturlige plass
i skolen, og vil derfor påpeke at en generell omtale av andre yrkesgrupper
som «assistenter» kan tildekke både behov og realiteter i Skole-Norge.
For eksempel kan yrkesgrupper som miljøarbeidere, barnevernspedagoger,
sosionomer, vernepleiere, kontoradministrativt personale og teknisk
personale bidra til å gjøre skolehverdagen enklere for både elever
og lærere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er sterkt opptatt
av å sikre elever med spesialpedagogiske behov hjelp av høy kvalitet. Det
innebærer at dagens situasjon ikke kan fortsette og at det må settes
inn nødvendige ressurser, slik at elevene møter lærere med den rette kompetansen. Disse
medlemmer er ikke imot at det fortsatt ansettes assistenter
i skolen, men vil fremholde at det er enda viktigere å ha fokus på
hvordan skolen kan skaffes nok spesialpedagogisk personale. Disse
medlemmer viser til behandling av stortingsmeldingen om
Tidsbrukutvalget (jf. Innst. 219 S (2010–2011)), da et samlet Storting
var opptatt av å sikre at mest mulig av lærerens tid blir forbeholdt
undervisning – at læreren skal få lov å være lærer. Dette innebærer
at skolen også bør ha tilgang på annet relevant personale for å
avlaste lærere og skoleledere og for å kunne gi elevene enda bedre oppfølging
ved ansettelse av andre yrkesgrupper i skolen. Disse medlemmer er
usikker på om en lovfesting av assistenter, slik regjeringen foreslår,
vil bidra til at skolen fremstår som en attraktiv arbeidsplass fordi
bruk av begrepet assistenter som en «sekkebetegnelse» for andre yrkesgrupper
som kan ha like lange utdanninger som lærere, kan virke som en nedvurdering
av deres kompetanse. Likeledes kan bruken av en slik betegnelse
medføre at omfanget av faktisk ufaglært arbeidskraft i skolen blir
vanskeligere å kartlegge.
Definisjonen av ufaglærte i skolen har til dels skygget
over det faktum at det i dag ikke er uvanlig med tilsetting av annet
høyskoleutdannet personell i skolen med annen høyere utdanning enn lærerutdanning,
for eksempel barnevernspedagoger og vernepleiere. Disse medlemmer vil understreke
at skolen trenger slik kompetanse og mener den må verdsettes høyere
enn i dag.
Disse medlemmer mener det er
en stor utfordring å sikre at de mest hjelpetrengende elevene møter
lærere som har de nødvendige faglige og pedagogiske kvalifikasjoner
til å heve deres skoleprestasjoner. Disse medlemmer vil
påpeke at det er et stort behov for etter- og videreutdanning blant
norske lærere, noe som er av særlig betydning når det gjelder spesialundervisning.
Tidlig innsats forutsetter at de nye lærerutdanningene gir fremtidige
lærere en viss innføring også i spesialpedagogiske problemstillinger.
På lengre sikt må lærerutdanningen styrkes ved at den omgjøres til
en 5-årig mastergrad med større mulighet for fordypning og spesialisering.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring – oppfølging av Tidsbrukutvalgets
rapport, der en samlet komité ga uttrykk for behovet for å avlaste
lærerne oppgaver av ikke-pedagogisk art og at regjeringspartiene
den gang ikke ville støtte et forslag fra opposisjonen om en opptrappingsplan
for andre yrkesgrupper i skolen. Disse medlemmer etterlyser
initiativ fra regjeringen for å medvirke til en mer bevisst politikk
på dette området, slik at andre yrkesgrupper kan finnes sin naturlige
plass i skolen og bistå lærerne slik at flere elever kan få et bedre læringsutbytte.
Disse medlemmer mener også at
det er helt nødvendig å se på hvordan man kan sikre at assistentene
i større grad har en relevant fagutdanning, f.eks. som barne- og
ungdomsarbeider, når de skal assistere i en undervisningssituasjon. Målet
må uansett være at alle assistenter i norsk skole skal være faglærte
eller ha relevant høyere utdanning.
Etter komiteens syn
er det viktig å utvikle dialogen mellom skole og hjem slik at foreldre
kan ble bedre informert og bevisstgjøres på betydningen av å støtte
opp om verdien av opplæringen. Meldingen trekker frem forskningsresultater
om foreldrenes betydning for barns skoleprestasjoner. Derfor er
det både i skolens og elevens/foreldrenes interesse å bygge gode
samarbeidsrelasjoner hjem/skole.
Komiteen er kjent med at foreldre
med barn som har behov for særskilt hjelp og støtte, kan oppleve
at det er vanskelig å få oversikt over hva man har krav på og kan
forvente av utdanningssystemet. Komiteen støtter
derfor videreutviklingen av Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk
hjelp og spesialundervisning til en mer brukervennlig versjon som
gjøres digitalt tilgjengelig. Den nye veilederen skal gjøre det
enklere for disse foreldrene å kunne følge opp barna sine på en
god måte.
Komiteen ser betydningen av å
utvikle en egen «foreldreplakat» som klargjør barnets viktigste rettigheter
og at denne vil kunne være til ytterligere hjelp. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at pårørende til voksne med sammensatte hjelpebehov
har uttrykt ønske om en tilsvarende «pårørendeplakat», og viser
til statsrådens svar til komiteen 18. mai 2011 der det vises til
at dette kan vurderes i arbeidet med veilederen. Komiteen legger
til grunn at dette følges opp.
Komiteen mener det er viktig
å gi foreldre til barn med særlige behov bedre tilbud om opplæring.
Det må likevel understrekes at dette ikke betyr at foreldrene skal
gå inn i den krevende rollen som koordinator i tilfeller der barnet mottar
hjelp fra flere instanser. Komiteen vil understreke
at ansvaret for helhetlig og koordinert støtte må tilligge det profesjonelle
hjelpeapparatet.
Komiteen er enig med departementet
i at:
«Forskningsbasert kunnskap om foreldrenes betydning
for elevens skoleprestasjoner gjør at skolen bør samarbeide nært
og godt med foreldrene i grunnopplæringen. Nordahl understreker at
samarbeidsforholdet hjem-skole er et vesentlig bidrag til skolens
læringsmiljø(...) Videre sier Hattie at det er foreldrenes forventninger
til skoleprestasjoner som har sterkest innvirkning på elevenes motivasjon
og innsats; dernest følger foreldrenes interesse for skolearbeid
hjemme og på skolen, leksehjelp og dialog om skolefremgang. Dette
betyr mye mer enn andre faktorer i familien, slik som sosioøkonomisk
status. Hattie trekker også frem at mange foreldre er fremmedgjorte
for skolen fordi de ikke forstår skolens språk. Derfor må skolen
og hjemmene snakke samme språk og formidle de samme forventningene;
slik at elevene slipper å leve i to verdener.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
det ovenstående tilsier at samarbeidsforholdet hjem–skole bør gis en
helt annen plass og oppfølging enn det som det gis mulighet til
i skolen i dag. Disse faktorene som her understrekes, vil etter disse medlemmers syn
i tillegg være enda viktigere for barn som har behov for tilpasset
undervisning. Det tilsier at hjem/skolesamarbeid burde kommet tydeligere
til uttrykk gjennom forslag og tiltak i denne meldingen.
Disse medlemmer mener læring
og mestring forutsetter gode arbeidsvaner på skolen og hjemme og
er viktig for alle elever. Lekser skal virke læringsstøttende, og
det er derfor av stor betydning at elevene opparbeider seg gode
leksevaner fra første klasse. Foreldre spiller en viktig rolle for
sine barns skolemotivasjon og det er viktig at skolen gir foreldrene
mulighet til å delta og følge barnas utvikling på skolen, blant
annet gjennom leksearbeid hjemme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil at det skal gjennomføres
forsøk med hjemmebesøk i utvalgte kommuner. Samtaler om felles mål
og handling for eleven på foreldrenes egen hjemmebane vil styrke
foreldrenes rolle i forhold til skolen. Det vil også kunne gi en
mer helhetlig forståelse av eleven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, og Venstre vil vise til erfaringer med den lovfestede
frivillige leksehjelpen, og mener det er et behov for å gjøre ordningen
mer fleksibel, slik at kommunene og skolen kan sette hjelpen inn
på senere trinn der behovet for kvalifisert leksehjelp blir gradvis større.
Det påpekes nå fra skolehold at leksehjelp på skolen fra 1.–4. klasse
bidrar til at mange elever ikke har lekser med hjem, med den konsekvens
at de ikke blir vant med å gjøre lekser. Like betenkelig er det
at foreldrene dermed kobles av skolearbeidet de første skoleårene
når mange selv opplever at de har best forutsetninger for å hjelpe
barna sine. Disse medlemmer mener derfor det er gode
grunner til at skolens leksehjelpstilbud bør gis på øvre del av
barnetrinnet og i ungdomsskolen der mange foreldre må innrømme at
de kommer til kort når barna trenger hjelp til leksene.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre opplæringslovens
bestemmelser om leksehjelp slik at hjelpen kan settes inn på de
trinn skolen anser det pedagogisk mest virkningsfullt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er kjent med at
bl.a. Stavanger kommune har innført «foreldreskole» for å dyktiggjøre
foreldrene i rollen som veiledere for sine barn gjennom skoleløpet.
Foreldre som vet hva som kreves av dem, har bedre forutsetninger
for å kunne stå frem som trygge forbilder og motivere barna sine
til større innsats på skolen.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at foreldrene ikke skal overta lærerens rolle, men foreldre kan
bidra til at elever med lekser de mestrer, utvikler gode arbeidsvaner
fra tidlige skoleår. God dialog hjem–skole, basert på gjensidig
respekt, er viktig for at flere foreldre skal kunne opptre som positive
støttespillere gjennom hele grunnopplæringen. Disse medlemmer mener
departementet må ta et ansvar for at god praksis på dette området,
blir dokumentert og gjort tilgjengelig slik at flere kommuner kan la
seg inspirere til å gå nye veier i kontakten med hjemmet.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til erfaringsutveksling
mellom kommuner som har etablert nye rutiner for hjem–skole-samarbeid,
for å tydeliggjøre foreldrenes rolle som støtte for sine barn, i
grunnopplæringen.»
Komiteen mener generelt
det er viktig at skolen og det spesialpedagogiske støttesystemet
må legge stor vekt på god kommunikasjon med foreldre/foresatte. Komiteen forutsetter
at regjeringen legger til rette for at Foreldreutvalget for grunnopplæringen
(FUG) og Foreldreutvalget for barnehagen (FUB) involveres i alle
prosesser knyttet til opplæring og der foreldre/foresatte er part
på vegne av barna. FUG har de senere årene fått utvidet sitt mandat
til også å omfatte videregående opplæring. Komiteen anser
det som avgjørende at FUG og FUB følges opp ressursmessig slik at
utvalgene på en god måte blir i stand til å oppfylle sine mandater,
som talerør og samhandlingspart med nasjonale opplæringsmyndigheter
på vegne av norske foreldre.
Departementet behandler i meldingen det kommunale
og fylkeskommunale støtteapparatet, med hovedvekt på PP-tjenesten.
Når det gjelder det statlige støtteapparatet (kapittel 6), vises
til sammendrag i separat innstilling om dette, Innst. 405 S (2010–2011).
Departementet legger fram fire forventinger
til PP-tjenesten med sikte på å tydeliggjøre mandatet og oppgavene
til tjenesten: Det forventes at PP-tjenesten er tilgjengelig og
bidrar til helhet og sammenheng. Videre forventes PP-tjenesten å
arbeide forebyggende. PP-tjenesten skal bidra til tidlig innsats
i barnehage og skole. Endelig forventes PP-tjenesten å være en faglig
kompetent tjeneste i alle kommuner og fylkeskommuner.
Til disse rådgivende forventningene er det knyttet
flere tiltak. I sum innebærer disse økt veiledning, informasjon
og kompetanseutvikling. Et viktig tiltak er en etter- og videreutdanningsstrategi
for PP-tjenesten. Meldingen sier også noe om hva barnehagesektoren
og opplæringssektoren kan gjøre for å få bedre informasjon og samarbeid
med foreldre og brukere av det kommunale og fylkeskommunale tjenestetilbudet.
Ett av forslagene er en foreldreplakat. Hensikten er å gi helhetlig
informasjon til foreldre som har barn med behov for særskilt hjelp
og støtte i opplæringen.
Departementet foreslår en toårig prøveordning som
gir PP-tjenesten henvisningsrett til barne- og ungdomspsykiatrisk
poliklinikk (BUP) og habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU). Videre
skal det legges opp til å etablere interkommunale kompetansenettverk
i kommunene. Målet er bedre samarbeid og samordning mellom de ulike
tjenestene i kommune, fylkeskommune og stat.
Departementet sammenfatter sine forslag til
tiltak i det kommunale og fylkeskommunale støtteapparatet slik:
Departementet vil
iverksette en toårig
prøveordning i en region eller noen fylker som gir PP-tjenesten
henvisningsrett til barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker
(BUP) og habiliteringstjenesteen for barn og unge (HABU)
at aktuell statistikk og opplysninger om
PP-tjenesten skal inngå i den veiledende malen for årlig rapportering
om tilstanden i grunnskolen og videregående opplæring etter § 13-10
i opplæringslova
videreføre arbeidet med kartleggingsprøver
til bruk for minoritetsspråklige elever og skolering av PP-tjenesten
i bruk av kartleggingsverktøy
i samarbeid med KS og andre sentrale aktører,
ta initiativ til å starte arbeidet med å utvikle en etter- og videreutdanningsstrategi
for PP-tjenesten
ta opp behovet for veiledende kompetanse-
og kvalitetskriterier med KS for å vurdere ulike tilnærminger som
eventuelt kan synliggjøre hvilken kompetanse og hvilke kriterier
for god tjenesteyting som kan forventes innenfor dagens mandat og
oppgaver til PP-tjenesten
i samarbeid med kommuner/fylkeskommuner som
ønsker det, legge til rette for interkommunale kompetansenettverk
innenfor de fire Statped-regionene
utarbeide en foreldreplakat som skal gi
foreldre oversikt over gjeldende rettigheter og informere om betydningen
av brukermedvirkning. Foreldreplakaten skal gjøres tilgjengelig
på flere språk
innføre bestemmelser i barnehageloven og
opplæringslova som presiserer at barnehagen og skolen skal delta
i et samarbeid om utarbeiding og oppfølging av tiltak og mål i individuell
plan.
Komiteen viser til
departementets redegjørelse av status og utfordringer for dagens
situasjon, og deler vurderingen av at det i mange tilfeller tar lang
tid før barn får den nødvendige hjelpen. Komiteen vil
videre vise til at PP-tjenesten i mange kommuner og fylkeskommuner
har for lang ventetid. Denne ventetiden kan også øke når det er
behov for å samordne tjenester fra flere hold. På bakgrunn av dette
deler komiteen synet på at det er nødvendig med en
bedre samordning av tjenestene, noe meldingen har som mål å bidra
til.
Komiteen viser til
de fire forventingene til PP-tjenesten som presenteres i meldingen:
PP-tjenesten er tilgjengelig
og bidrar til helhet og sammenheng
PP-tjenesten arbeider forebyggende
PP-tjenesten bidrar til tidlig innsats
i barnehage og skole
PP-tjenesten er en faglig kompetent tjeneste
i alle kommuner og fylkeskommuner.
Komiteen er enig i at dette er
mål PP-tjenesten i hver enkelt kommune og fylkeskommune bør strekke
seg etter for å kunne yte den nødvendige spesialpedagogiske hjelpen
til elevene som har behov for det. Komiteen vil i
denne sammenheng legge avgjørende vekt på behovet for tidlig innsats.
Det gir grunn til bekymring at bruken av spesialundervisning er
på det høyeste i tiende klasse, men er veldig lav i første klasse.
På den bakgrunn støtter komiteen tiltak som bidrar
til økt fokus på tidlig innsats i PP-tjenesten. Komiteen deler
departementets ønske om at PP-tjenesten skal kunne arbeide mer systemrettet
og kunne arbeide tettere på den enkelte barnehage og skole.
Komiteen finner grunn til å understreke
at det er avgjørende viktig at nasjonale utdanningsmyndigheter initierer
målrettede utviklingsprosesser som skal minske byråkratiet knyttet til
spesialundervisning og frigjøre tid fra utredning til direkte elevrettet
innsats der eleven er. Veiledning av lærere og de elevene det gjelder, og
større fokus på forebyggende innsats er viktig om man skal kunne
lykkes med tidlig innsats og kunne unngå at et stadig økende antall
elever må utredes av PP-tjenesten. Komiteen har merket seg
at en mer skolenær virksomhet er ønskelig også sett fra PP-tjenesten.
Komiteen er opptatt av at PP-tjenesten
må rustes til å møte de utfordringene elevgruppen representerer.
Bedre kartleggingsverktøy, kompetanseheving og nettverksbygging
vil være sentrale tiltak i denne sammenheng.
Komiteen viser til departementets
første forventing til PP-tjenesten, at PP-tjenesten er tilgjengelig
og bidrar til helhet og sammenheng. PP-tjenesten er en avgjørende
del av apparetet som skal sikre gode tjenester til barn som trenger det.
Komiteen støtter departementets
forslag om en forsøksordning som gir PP-tjenesten i utvalgte fylker
eller innenfor en region henvisningsrett til BUP (barne- og ungdomspsykiatriske
poliklinikker) og HABU (habiliteringstjenesten for barn og unge).
Dette forslaget har fått bred støtte i høringssvarene til Midtlyng-utvalgets
rapport. En slik ordning vil være en viktig måte å sikre mer sammenhengende
tiltak overfor barn og unge. Komiteen mener at et
slikt tiltak vil bidra til betydelig forenkling for de barna det
gjelder og at det vil kunne gi dem raskere hjelp.
Komiteen vil peke på nødvendigheten
med at PP-tjenesten er tilgjengelig for både skoler og barnehager,
men også for foreldre slik at de vet hvor de kan henvende seg for
å få hjelp. Komiteen støtter forslaget om at aktuell
statistikk og opplysninger om PP-tjenesten skal inngå i den veiledende
malen for årlig rapportering om tilstanden i grunnskolen og videregående
opplæring etter § 13-10 i opplæringslova. Kompetansen PP-tjenesten
innehar er sentral for å kunne løse utfordringer i skolen. Skoleeier
må sikres god informasjon om PP-tjenestens arbeid, for å kunne følge
opp bruken av spesialundervisning lokalt.
Komiteen viser til departementets
andre forventing til PP-tjenesten, at PP-tjenesten arbeider forebyggende. Komiteen vil
vise til at PP-tjenesten selv ytrer ønske om å kunne arbeide mer systemrettet
og bistå skolene med organisasjonsutvikling. Det er viktig at forholdene
PP-tjenesten arbeider under legges til rette for dette.
Komiteen viser til departementets
tredje forventing til PP-tjenesten, at PP-tjenesten bidrar til tidlig
innsats i barnehage og skole. Dette er et helt nødvendig grep for
å styrke spesialundervisningen i skolen og bidra til at barn som
trenger det får den hjelpen de trenger så tidlig som mulig. PP-tjenesten
bør bidra til å finne løsninger som gir den enkelte hjelp innenfor
rammen av tilpasset opplæring. Etter komiteens syn
vil det være hensiktsmessig, slik meldingen påpeker, å komme frem
til løsninger som bidrar til at PP-tjenesten kan komme med forslag
til tiltak som kan gjennomføres innenfor elevens ordinære læringsmiljø. Komiteen ser
også behov for å redusere behovet for sakkyndig vurdering og utredninger
før man kan iverksette tiltak for å hjelpe barnet. Dette bør sees
i sammenheng med behovet for å redusere saksbehandlingstiden i PP-tjenesten.
Komiteen viser til departementets
fjerde forventing til PP-tjenesten, at PP-tjenesten er en faglig
kompetent tjeneste i alle kommuner og fylkeskommuner. Komiteen vil
vise til kravene til sakkyndig vurdering som skisseres i meldingen.
Tilsynsrapportene fra fylkesmennene i 2007 og 2008 har avdekket
at kommunene ofte har utfordringer knyttet til å etterleve bestemmelsen
om sakkyndig vurdering. Disse funnene blir også støttet av Riksrevisjonens
rapport. Komiteen vil peke på at dette er utfordringer
som må tas på alvor og at det synes nødvendig å styrke kompetansen
i PP-tjenesten for å bl.a. kunne utarbeide sakkyndige vurderinger
som ivaretar kravene i lovverket.
Det kompetansefremmende arbeidet er av avgjørende
betydning for å sikre at PP-tjenesten er i stand til å håndtere
de komplekse henvendelsene den til enhver tid må håndtere. Komiteen vil
trekke frem departementets forslag om å videreføre arbeidet med
kartleggingsprøver til bruk for minoritetsspråklige elever og skolering
av PP-tjenesten i bruk av kartleggingsverktøy. Minoritetsspråklige
elever representerer en betydelig elevgruppe i mange skoler. Det
er en utfordring at slike skoler ofte sliter med å ha tilstekkelig
kompetanse til å håndtere disse problemstillingene på en god måte.
Midtlyng-utvalget har foreslått grep for å styrke kompetansen
i PP-tjenesten og svært mange av høringsinstansene er positive til
dette, noe meldingen tar opp i seg. Komiteen viser
til departementets forslag om å ta initiativ, i samarbeid med KS
og andre sentrale aktører, til å starte arbeidet med å utvikle en
etter- og videreutdanningsstrategi for PP-tjenesten. Komiteen vil likevel
påpeke at det vil være hensiktsmessig å se etter- og videreutdanningsbehovet
i PP-tjenesten som en del av en samlet, helhetlig kompetansehevingsstrategi
for grunnopplæringen. En slik strategi bør kunne ivareta behovet
til ulike typer profesjonsgrupper i skolen. Komiteen viser
også til departementets forslag om å ta opp behovet for veiledende
kompetanse- og kvalitetskriterier for PP-tjenesten med KS for å
vurdere ulike tilnærminger som eventuelt kan synliggjøre hvilken
kompetanse og kriterier for god tjenesteyting som kan forventes
innenfor dagens mandat og oppgaver til PP-tjenesten. Dette vil kunne
være et viktig grep for å styrke kompetansen i PP-tjenesten i kommunene,
men komiteen vil understreke nødvendigheten av at slike
kriterier kun skal fungere som en veileder og må kunne tilpasses
lokale forhold og behov.
Komiteen er videre positiv til
forslaget om å legge til rette for interkommunale kompetansenettverk
innenfor Statped-regionene, i samarbeid med kommuner/fylkeskommuner
som ønsker det. Slike kompetansenettverk vil bidra til verdifull
kompetansedeling og erfaringsutveksling. Komiteen legger
til grunn at PP-tjenesten vil være en naturlig del av slike kompetansenettverk der
dette er hensiktsmessig.
Komiteen mener at det for å skape
god inkludering og et bedre læringsmiljø for elever med særlige
behov, forutsettes at en arbeider målrettet også med hele elevgruppen.
Kompetanseheving innen organisasjonsutvikling er et avgjørende bidrag
knyttet til forebygging og dermed også et bidrag i retning av å
redusere en for stor fremvekst av elever med særlige behov. Komiteen viser
til at det i kommunene i svært liten grad finnes andre instanser
eller fagpersoner enn PPT som kan hjelpe skolene i arbeidet med
utvikling av læringsmiljøet. Komiteen viser videre
til at meldingen understreker fire forventninger til PP-tjenesten,
herunder «Forventning nr. 2» – «PP-tjenesten arbeider forebyggende». Komiteen mener
at hvis PPT´s arbeid i skolene kun er knyttet til elever med særskilte
behov, vil de aldri komme i posisjon til å bidra til læringsmiljøutvikling
generelt. Inkluderende læringsmiljøer kan ikke bygges bare med utgangspunkt
i elever med særrettigheter i skolen. Komiteen mener
PPT også bør ha et ansvar for å hjelpe skolene med å forbedre læringsmiljøene
generelt. I arbeidet med å utvikle læringsmiljøet trenger skoler
hjelp fra fagpersoner som kjenner skolen, men som ikke nødvendigvis
er en del av den. Både skolens ledelse og lærerne i klasserommene
trenger et slikt konstruktivt kritisk utenfra blikk.
Komiteen mener for øvrig det
er svært viktig å innføre gode tilbakemeldingsrutiner til lærerne
i tillegg til kontinuerlige rutiner for at lærerne stiller elevene
faglig spørsmål for å kontrollere om det faglige innholdet er forstått.
Komiteen viser til Talis-rapporten
der det fremkommer at det bare er rundt 30 pst. av lærerne som kontrollerer
om elevene har forstått det faglige innholdet. Komiteen ser
ikke bort fra at dette er en medvirkende årsak til det økende behovet
for spesialundervisning.
30 pst. av lærerne opplyser videre at de ikke
har mottatt vurdering eller tilbakemelding fra skoleleder eller
andre.
Komiteen viser til at det opprettes
et eget senter for læringsmiljø, jf. meldingen side 128, og har
forventninger om at dette skal gi en betydelig styrking av støtten
til PP-tjenesten og arbeidet med læringsmiljø i skole og barnehage,
samt en bedre koordinert og samlet statlig innsats på læringsmiljøfeltet
enn tilfellet er i dag.
Komiteen vil fremheve
viktigheten av en god rådgivningstjeneste. Midtlyng-utvalgets rapport pekte
at det er betydelige variasjoner mellom skoler, spesielt når det
gjelder organisering, kompetanse og ressurser. Komiteen mener
i lys av dette at det vil være av interesse å se nærmere på en deling
av den karriereveiledende delen og den sosiale og psykososiale delen
av rådgivningstjenesten.
Helsestasjonene og skolehelsetjenesten yter
viktige tjenester til barn og unge. I meldingen viser departementet
til Meld. St. 19 (2009–2010) Tid for læring, jf. Innst. 219 S (2010–2011),
hvor behovet for å trekke inn andre yrkesgrupper i skolen fremheves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at en plan
for hvordan man kan rekruttere andre yrkesgrupper i skolen vil bidra til
bedre tjenester for barn som har behov for hjelp. Det vil også bidra
til at ansatte med riktig kompetanse ivaretar barnas og elevenes
behov.
Disse medlemmer viser til skolehelsetjenesten
er svært dårlig utbygd i mange kommuner. Disse medlemmer mener
det er behov for et kraftig, nasjonalt løft for skolehelsetjenesten.
Disse medlemmer vil understreke
at skolehelsetjenesten er en viktig del av skolen, men også en viktig
del av sikkerhetsnettet i velferdsstaten. En god skolehelsetjeneste
er avgjørende for det forebyggende helsearbeidet; er viktig for
å koordinere mellom barnevern og skole; virker positivt for elevene
gjennom sosial tilstedeværelse; og bidrar til at lærerne får mer tid
til sine kjerneoppgaver.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om et nasjonalt løft for skolehelsetjenesten.»
Informasjon mellom tjenestene og
tettere samarbeid mellom de som yter hjelpen bidrar til et bedre
tilbud til barn og foreldre/pårørende. Komiteen vil
understreke nødvendigheten av at foreldrenes behov for informasjon
blir ivaretatt, og at de skal unngå å føle at de selv må oppsøke
og koordinere hjelpen barnet deres mottar. På bakgrunn av dette
er komiteen positiv til forslaget om å utarbeide
en foreldreplakat som skal gi foreldre oversikt over gjeldende rettigheter
og informere om betydningen av brukermedvirkning, samt at den skal
gjøres tilgjengelig på flere språk. Samtidig vil komiteen understreke
at en slik løsning forutsetter at hjelpen er tilgjengelig når et
barn har behov for det. Komiteen vil samtidig påpeke
at det under komiteens høring i denne saken kom frem et ønske om
en lignende pårørendeplakat som vil gi den samme informasjonen til pårørende
av voksne med et betydelig opplæringsbehov, for eksempel afasipasienter.
Komiteen vil fremheve viktigheten
av gode rutiner for informasjonsdeling på tvers av tjenesteytere
og nivåer. Dette skal sikre barn og unge den best mulige hjelpen. Komiteen stiller
seg positivt til forslaget om å innføre bestemmelser i barnehageloven
og opplæringslova som presiserer at barnehagen og skolen for barn
i førskolealder skal delta i samarbeid om utarbeiding og oppfølging
av tiltak og mål i individuell plan. Etter komiteens syn
er en slik ordning nærmest en selvfølge, da det er naturlig at skolen
som opplæringsarena tar del i dette arbeidet.
Komiteen vil vise til departementets
arbeid med «Veilederen for barn og unge med hørselshemming» og imøteser
en evaluering, slik departementet skisserer, av hvordan denne veilederen blir
brukt i sektoren, og om den bidrar til et bedre og mer helhetlig
opplæringstilbud for denne gruppen.
Komiteen er videre positiv til
at meldingen også tar opp opplæringstilbudet til barn av asylsøkere
og unge asylsøkere.
Komiteen vil peke
på at det er viktig å ha fokus på opplæringssituasjonen til barn
og unge i tiltak gjennom barnevernet eller under barnevernets omsorg.
Dette er en sårbar gruppe med barn som ofte har behov for tettere
oppfølging gjennom utdanningsløpet.
Komiteen vil imidlertid også
påpeke at det er viktig å ha de samme forventninger og krav til barn
som er i kontakt med barnevernet som til andre barn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til en brukerundersøkelse
blant ungdommer i barnevernet mellom 9 og 18 år, gjennomført av
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2011. 1 av 4 ungdommer som
bor på barnevernsinstitusjon, svarte at de ikke går på skole. Av
de 815 som svarte på brukerundersøkelsen, var det 468 som bodde
på barnevernsinstitusjon. Det betyr at over 100 av institusjonsungdommene
som svarte på undersøkelsen ikke går på skole i det hele tatt. Hvis tallene
er representative for barnevernsbarn, betyr det at det er nærmere
300 av disse som ikke går på skole.
Tendensen avdekket i brukerundersøkelsen til Bufdir
understøttes av fylkesmennenes nasjonale tilsyn med skolegangen
til beboere i barnevernsinstitusjoner fra 2008, som avdekket kritikkverdige
forhold i alle fylker.
Flertallet bekymres av dette.
Manglende skolegang kan, som andre undersøkelser påpeker, få svært
dyptgripende konsekvenser for framtiden til disse ungdommene.
Et annet flertall, medlemmene
frå Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil minne om at det er fylkeskommunen
der barneverninstitusjonen ligger, som har ansvaret for å oppfylle
retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og videregående
opplæring for barn og unge i barneverninstitusjoner, jf. opplæringslova
§ 13-2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at Bufdir iverksetter nødvendige tiltak
og etablerer rutiner som skal sikre at barn i barnevernets omsorg
blir fulgt opp der de bor, og slik at de får oppfylt retten til opplæring.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Dokument nr. 15:1823
(2010–2011), hvor kunnskapsministeren understreker fylkeskommunens
ansvar for disse barna. Disse medlemmer vil advare
mot at man fra departementets side utelukkende ser på dette som
et fylkeskommunalt ansvar. Disse medlemmer mener
det er nødvendig med tiltak på både kort og lang sikt for å sikre
at også barnevernsbarn får det opplæringstilbudet de har krav på.
Barnevernsbarn er en særlig sårbar gruppe, og Norge kan ikke være
bekjent av å ikke gi disse barna tilfredsstillende oppfølging. Disse medlemmer legger
til grunn at departementet vil følge dette opp på egnet måte.
Departementet understreker i meldingen at det
er behov for mer kunnskap om innholdet i og dimensjoneringen av
ulike spesialpedagogiske utdanninger. Det samme gjelder tilbudene
til barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp og støtte
i opplæringen. Departementet vil bl.a. nedsette en ekspertgruppe
som skal gjennomgå og komme med forslag til forbedringer i dagens spesialpedagogiske
forskning og utdanningstilbud. Departementet varsler økt bevilgning
til programmet «Utdanning 2020» slik at man får mer kunnskap om
årsakene til og effektene av spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning.
Meldingen redegjør for hvordan departementet arbeider
for å møte nye og endrede kompetansebehov i barnehager og grunnopplæringen.
Det gis en oversikt over oppfølgingen av NOKUTs evaluering av førskolelærerutdanningen,
de nye grunnskolelærerutdanningene og relevante etter- og videreutdanningstilbud.
Departementet sammenfatter sine forslag til
tiltak på områdene forskning og utdanning slik: Departementet vil
nedsette en ekspertgruppe
til å utarbeide en kunnskapsstatus og en analyse over behov for
videre satsing på spesialpedagogiske utdanninger og spesialpedagogisk
forsknings- og utviklingsarbeid, herunder behov for nordisk samarbeid om
forskning på særlig små og sårbare spesialpedagogiske områder
øke tildelingen til Utdanning 2020 for
å styrke forskning om årsaker og effekter av spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning
i barnehage og grunnopplæring
gjennom ekspertgruppen, være pådriver for
økt samarbeid for arbeidsdeling og konsentrasjon i de spesialpedagogiske
fagmiljøene ved universiteter og høyskoler
ta initiativ til systematisk samarbeid
mellom universiteter og høyskoler og et regionalisert Statped, gjennom
partnerskapsavtaler
utvikle en overordnet og helhetlig strategi
for å rekruttere, videreutvikle og beholde nødvendig kompetanse
i barnehagen
foreslå overfor partene i strategien Kompetanse for
kvalitet at spesialpedagogiske og allmennpedagogiske emner blir
prioritert i forbindelse med fornyelse av strategien fra 2012
vurdere om spesialpedagogiske og allmennpedagogiske
emner kan gis som etterutdanningstilbud for lærere.
Komiteen viser til
departementets redegjørelse over status og utfordringer knyttet
til forskning og utdanning innen det spesialpedagogiske feltet.
Komiteen viser til
departementets gjennomgang av de senere års spesialpedagogisk forskning.
Denne gjennomgangen understreker også behovet for en forsterket
forskningsinnsats på dette feltet. Oppdatert forskning er viktig
for å kunne videreutvikle den spesialpedagogiske tjenesten. Komiteen viser
til departementets forslag om å nedsette en ekspertgruppe for å utarbeide
kunnskapsstatus og analysere behov for videre satsing på spesialpedagogiske
utdanninger og spesialpedagogisk forsknings- og utviklingsarbeid.
På bakgrunn av de beslutninger som tas, skal gruppen følge opp implementeringen,
samt gi støtte og råd til sektoren. Etter komiteens syn
er en kunnskapsstatus en nødvendig begynnelse for å kunne styrke
forskningen innen spesialundervisningsfeltet. Komiteen vil
i tillegg understreke at spesialpedagogiske utdanninger må ta inn
over seg de siste forskningsresultatene og at det er nødvendig med
tette bånd mellom forskningsmiljøene og utdanningsinstitusjonene.
Komiteen viser videre til forslaget
om å øke bevilgningen til Utdanning 2020 for å styrke forskning
om årsaker til og effekter av spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning
i barnehage og grunnopplæring. Komiteen mener det
spesialpedagogiske feltet er et underforsket område, spesielt sett
i lys av ressursbruken som legges ned. Videre vil komiteen peke
på den økte tendensen til diagnostisering og de økte forskjellene mellom
gutters og jenters prestasjoner i skolen som viktige fremtidige
forskningsområder.
Komiteen viser til
departementets redegjørelse om grunnutdanningene. Komiteen er
positiv til departementets ønske om å opprette en følgegruppe for
førskolelærerutdanningen. Videre ser komiteen frem
til innspillene fra følgegruppen for grunnskolelærerutdanninger og
vil be Kunnskapsdepartementet holde Stortinget informert om dette
arbeidet.
Komiteen vil understreke
betydningen gode, faglig oppdaterte spesialpedagogiske utdanninger
har for å sikre høyt faglig nivå på den spesialpedagogiske hjelpen
elevene får. Disse utdanningene bidrar til den nødvendige kompetansen
i skolen på dette feltet. Departementet har i meldingen lagt frem
forslag om å be ekspertgruppen utarbeide en samlet kunnskapsstatus
om de spesialpedagogiske utdanningstilbudene. Dette er en nødvendig
forutsetning for å kunne styrke disse utdanningene dersom det skulle
avdekkes behov for det.
Videre viser komiteen til forslaget
om, gjennom ekspertgruppen, å være pådriver for økt samarbeid for
arbeidsdeling og konsentrasjon i de spesialpedagogiske fagmiljøene
ved universiteter og høyskoler. Komiteen er av den
oppfatning at sterke fagmiljøer er en viktig forutsetning for å
bidra til å bygge opp den nødvendige kompetansen på dette området.
Økt samarbeid og arbeidsdeling synes som nødvendige virkemidler
for å få til dette. Komiteen mener man må legge forholdene
til rette for at fagmiljøene kan utvikle seg videre, samt at man
får sikret en videre faglig utvikling av disse miljøene.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår
å ta initiativ til systematisk samarbeid mellom universiteter og
høyskoler og et regionalisert Statped gjennom partnerskapsavtaler. Komiteen er
positiv til dette forslaget, men vil understreke at der det er behov
for det, eller der det vil være hensiktsmessig, bør aktuelle miljøer innenfor
PP-tjenesten involveres i slike partnerskapsavtaler.
Komiteen viser den
omforente enigheten det er knyttet til at etter- og videreutdanning
er et nøkkelelement for å sikre faglig oppdaterte medarbeidere i
skolen. Dette gjelder i aller høyeste det spesialpedagogiske området
også. På bakgrunn av dette viser komiteen til departementets forslag
om å utvikle en overordnet og helhetlig strategi for å rekruttere,
videreutvikle og beholde nødvendig kompetanse i barnehagen.
Komiteen vil understreke behovet
for å se nærmere på den nødvendige kombinasjonen av kompetanse i
barnehagen og i PP-tjenesten slik at man får gitt den best mulige
hjelpen til de barna som trenger det.
Komiteensflertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, vil i denne sammenhengen
vise til forslaget om frivillig språkkartlegging barnehagen. Skal
dette forslaget kunne realiseres på best mulig måte, fordrer det
at barnehagen har tilgang på den nødvendige kompetansen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg høringsinstansene som har problematisert
utfordringene knyttet til tilgang på nok kompetent personale i barnehagene
på det nåværende tidspunkt. Dette er et viktig moment som må vurderes
i forbindelse med eventuell språkkartlegging i barnehagen.
Komiteen vil videre
vise til forslaget om å foreslå overfor partene i strategien «Kompetanse for
kvalitet» at spesialpedagogiske og allmennpedagogiske emner blir
prioritert i forbindelse med fornying av strategien fra 2012. Komiteen vil
påpeke at dette er en nødvendig satsing, men at denne satsingen
ikke må fortrenge en fortsatt satsing på etter- og videreutdanning
innen basisfagene i skolen.
Komiteen har også merket seg
at departementet har foreslått å vurdere om spesialpedagogiske og
allmennpedagogiske emner kan gis som etterutdanningstilbud for lærere.
Departementet bør vurdere om ikke også skoleledere bør kunne gis et
slikt tilbud. Komiteen vil understreke at det må
være en forutsetning at dette gjøres i form av moduler som er kompetansegivende,
ved at den enkelte lærer oppnår studiepoeng. Slike moduler må kunne
inngå som en del av større utdanninger slik at lærerne får mulighet
til å bygge videre på kompetansen de har.
Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser
av tiltakene, vil regjeringen komme tilbake til konkrete tiltak
og eventuelle kostnadsendringer i de årlige budsjettforslagene.
Meldingens forslag til systemforbedring og forenkling
på barnehagens og grunnopplæringens område innebærer ikke ekstra
kostnader for kommunene. Klare rutiner og en god arbeidsfordeling
mellom skoler og PP-tjenesten vil imidlertid kunne bedre kapasiteten
i PP-tjenesten.
Programmet «Vi sprenger grenser», som skal styrke
oppfølgingen av barn og elever med generelle lærevansker og utviklingshemminger,
vil medføre oppgaver for Statped. Dette skal gjennomføres innenfor
rammene av kap. 0230 i statsbudsjettet.
Under det kommunale og fylkeskommunale støtteapparatet
foreslås å hjemle bestemmelser om individuell plan i barnehageloven.
Dette skal bidra til å tydeliggjøre at barnehagen skal delta i et
samarbeid om å utarbeide og følge opp planens mål og tiltak. Departementet
ser ikke at dette vil medføre større arbeidsoppgaver for barnehagene
enn det som er vanlig praksis i dag.
Departementet vil sette av midler for å stimulere arbeidsgivernes
arbeid med etter- og videreutdanning av ansatte i PP-tjenesten.
Eventuelle ekstra midler til dette vil bli behandlet i de årlige forslagene
til statsbudsjett.
Under forskning og utdanning foreslås en ekspertgruppe
som skal arbeide med spesialpedagogiske utdanninger og spesialpedagogisk forsknings-
og utviklingsarbeid. Dette vil bli finansiert innenfor dagens rammer.
Det samme gjelder økt tildeling til Utdanning 2020.
Komiteen viser til
meldingen.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekt
i inntil ti kommuner der lærer og skoleleder på den enkelte skole,
i samråd med PP-tjenesten, bemyndiges til å ta beslutning om spesialpedagogiske
tiltak rettet mot enkeltelever.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen videreføre dagens
lovparagrafer i opplæringslova for barn under opplæringspliktig
alder, slik at denne loven fortsatt omfatter alle barn.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen utarbeide en ny lovparagraf
i opplæringslova som gir CI-opererte rett til også å velge forsterket
talespråkopplæring.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen stimulere til erfaringsutveksling
mellom kommuner som har etablert nye rutiner for hjem–skole-samarbeid,
for å tydeliggjøre foreldrenes rolle som støtte for sine barn, i
grunnopplæringen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om et nasjonalt løft for skolehelsetjenesten.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen endre opplæringslovens
bestemmelser om leksehjelp slik at hjelpen kan settes inn på de
trinn skolen anser det pedagogisk mest virkningsfullt.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen lovfeste obligatorisk språkkartlegging
for alle barn etter fylte tre år, i barnehage eller på helsestasjonen,
i den hensikt å avdekke eventuelle behov for hjelpetiltak for at barnet
skal være best mulig forberedt ved skolestart.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen fastsette kvalitetskrav og
tidsfrister for saksbehandling i PP-tjenesten, slik at sakene kan
avgjøres raskere og hjelpen settes inn tidligere.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen legge fram en forpliktende
opptrappingsplan for å øke antallet spesialpedagoger i norsk skole.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og råder Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Meld. St. 18 (2010–2011) om læring og fellesskap
– vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 10. november 2011
Marianne Aasen |
Elisabeth Aspaker |
leder |
ordfører |