Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen
sette i gang planlegging av etablering av diagnosesentre i Norge, herunder
utredning av finansiering for diagnosetakster.
2. Stortinget ber regjeringen legge opp
til en fristsetting for når pasienter kan få oppfølging ved henvisning
til diagnosesentre.»
Forslagsstillerne ønsker at det skal opprettes
diagnosesentre i Norge for å sikre norske pasienter god og rask
behandling med tidlig diagnostisering ved komplekse symptombilder.
Ved diagnosesentrene skal prosessen være at ingen pasienter som
kommer inn med symptomer, sendes videre før enten sykdom er avkreftet
eller et behandlings- eller oppfølgingsløp er planlagt.
Det vises til erfaringer og planer med diagnosesentre
i Danmark.
Det understrekes at ved bruk av spesialiserte
diagnosesentre kan man raskere få en utredning fra et spesielt kompetent
fagmiljø, og det påpekes særskilt at slike diagnosesentre har en
viktig rolle å spille i kampen mot kreft.
Forslagsstillerne mener det bør utvikles en
plan for å opprette spesialiserte og høykompetente diagnosesentre
ved universitetssykehusene.
Forslagsstillerne ønsker at det i forbindelse
med utarbeidelse av planer for å opprette slike diagnosesentre beregnes
deres forventede kapasitet og tilstrømning av pasienter. De mener
at det på bakgrunn av dette kan lages retningslinjer som antyder
hvilke frister for diagnostisering henviste pasienter skal kunne
forholde seg til.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil
Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, er opptatt av de utfordringer Norge står overfor
når det gjelder tidlig intervensjon ved diagnostisering. Ved tidlig
intervensjon kan en både begrense behovet for behandling og på den
annen side øke suksessratene for dem som får behandling. Dette er
også bakgrunnen for at det den 23. juni 2011 ble innført en normerende
og førende tidsfrist, på 20 virkedager, på pasientforløp med kreft. Komiteen mener
det er viktig og riktig at man får redusert tiden fra pasienter
får mistanke om kreft, til utredning og behandling iverksettes.
Komiteen viser til en studie
som viste at halvparten av krefttilfellene hadde så uklare symptomer
at kreft ikke ble oppdaget før lenge etter at symptomene oppsto.
51 prosent av personer rammet av kreft har symptomer som gir legen
indikasjon på sykdommen, ifølge en dansk undersøkelse utført blant
ny-diagnostiserte kreftpasienter og deres fastleger i Århus fra 2004‑2005.
(Referanse: Nielsen, Hansen og Vedsted (2010): Præsentation af symptomer
i almen praksis hos pasienter med cancer, s. 2827‑2831 i Ugeskrift
for Læger 172(41):2864)
Komiteen viser videre til åpen
høring om forslaget 20. oktober 2011 hvor det fremkom at ca. 80
prosent av pasientene, hvor det er mistanke om alvorlig sykdom (okkult
cancer), er relativt enkle å stille diagnose på, mens 20 prosent vil
trenge ytterligere undersøkelser ved for eksempel universitetssykehus
med enda bredere spesialistmiljøer.
Komiteen er opptatt av å bygge
videre på de mange gode erfaringene man har hatt etter etableringen
av brystdiagnostiske sentra. Til tross for at disse må kunne betegnes
som smalspektrede diagnosesentra, er den opplagte fordelen at pasienter
og fastleger har en klar adresse å forholde seg til. Det å finne
frem i en tidvis uoversiktlig spesialisthelsetjeneste kan bedres
ved tydeligere fokus, slik at også fastleger enklere kan hjelpe
sine pasienter frem til avklaring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til brev av 28. september 2011 fra helse- og omsorgsministeren. Flertallet er
tilfreds med at statsråden vil stille krav til helseforetakene om
videreføring av arbeidet med å forbedre pasientforløpene for kreftpasienter.
Flertallet er også fornøyd med
at statsråden varsler dialog med berørte fagmiljøer for å sikre at
alle som har viktige bidrag i dette arbeidet, blir tatt med på råd.
Flertallet understreker diagnostiseringens avgjørende
rolle for å sikre riktig behandling, til riktig tid, med riktige
metoder. Flertallet viser til at statsråden varsler
at temaet vil bli berørt i større bredde i den kommende meldingen
til Stortinget om kvalitet og pasientsikkerhet. Flertallet ser
frem til dette viktige arbeidet.
Flertallet viser til statsrådens
beskrivelse av bredt sammensatte fagstaber ved sykehusene som i
praksis er å regne som sentre for diagnostikk på kreftområdet. Flertallet understreker viktigheten
av å sikre langsiktig oppbygging av og stabilitet rundt slike fagmiljøer.
Flertallet foreslår at representantforslaget ikke
bifalles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til de erfaringene man
ser fra Danmark, hvor klar adresse for diagnose i kombinasjon med
klare frister viser nedgang i tid fra mistanke om alvorlig sykdom
foreligger til behandling igangsettes. Disse medlemmers anbefaling
er å starte utredning om diagnosesenter i Norge og i den anledning
også legge opp til en fristsetting for når pasienter kan få oppfølging
ved disse.
Disse medlemmer viser til en
pilotundersøkelse fra diagnosesenteret ved danske Regionshospitalet
Silkeborg. I en studie av 143 pasientforløp der pasienten er henvist
med såkalt «okkult cancer», dvs. med ukarakteristiske symptomer,
ble det funnet kreft i 21 tilfeller. Det er tilsvarende 15 prosent.
I danske Dagens Medicins omtale av studien 14. november 2011 vises
det til at erfaringen ved Aarhus Sykehus er at kun om lag en femtedel
av potensielle kreftpasienter som henvises til pakkeforløpet for lungekreft,
får påvist kreft. Disse medlemmer mener det faktum
at kreft påvises bortimot like ofte for pasienter med ukarakteristiske symptomer,
underbygger behovet for også i Norge å opprette spesialiserte diagnosesentre. Silkeborgs
diagnosesenters ledende overlege, Ulrich Fredberg, sier følgende
til Dagens Medicin:
«Man har indført kræftpakker for specifikke sygdomme,
fordi det kan nedsætte dødeligheden. Men den gennemsnitlige dødelighed for
alle kræftpatienter falder ikke, fordi den anden halvdel af kræftpatienterne,
som ikke indgår i en pakke, bliver skubbet bag i køen og ikke modtager
en god nok behandling.»
57 av pasientene i studien har en spesifikk
annen sykdom enn kreft. Mette Yde Dam, som har gjennomført studien,
sier:
«Det er meget vigtigt, at patienterne med okkult cancer
ikke bliver proppet i en bestemt kasse og bliver undersøgt ens.
Og hvis vi kan udelukke kræft, må vi ikke være tilfredse og stoppe
udredningen og behandlingen.»
Disse medlemmer mener diagnosesentrene således
spiller en viktig rolle også for andre sykdommer enn kreft og bidrar
til bedre diagnostisering og dermed behandling av en rekke pasienter
også ut over dem som får diagnosen kreft.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette i gang planlegging
av etablering av diagnosesentre i Norge, herunder utredning av finansiering
for diagnosetakster.»
«Stortinget ber regjeringen legge opp til en
fristsetting for når pasienter kan få oppfølging ved henvisning
til diagnosesentre.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Danmark har noe lengre forløpstider innen flere former
for kreftbehandling enn Norge, men er opptatt av å understreke at
det er vesentlig å ta lærdom av andre lands erfaringer. Flertallet er
fornøyd med statsrådens tydelige forsikring om at andre lands erfaringer
vil bli benyttet til beste for helsetilstanden i Norge.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sette i gang planlegging
av etablering av diagnosesentre i Norge, herunder utredning av finansiering
for diagnosetakster.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge opp til en
fristsetting for når pasienter kan få oppfølging ved henvisning
til diagnosesentre.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:147 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Bent Høie, Sonja Irene Sjøli, Michael
Tetzschner og Elisabeth Røbekk Nørve om opprettelsen av spesialiserte
diagnosesentre – bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 15. juni 2011, der helse-
og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag
nr. 8:147 fra stortingsrepresentantene Bent Høie, Sonja Irene Sjøli,
Michael Tetzchner og Elisabeth Røbekk Nørve. I dokumentet fremmes
følgende forslag:
«Forslag 1:
Stortinget ber regjeringen
sette i gang planlegging av etablering av diagnosesentre i Norge, herunder
utredning av finansiering for diagnosetakster.
Forslag 2:
Stortinget ber regjeringen
legge opp til en fristsetting for når pasienter kan få oppfølging
ved henvisning til diagnosesentre.»
Jeg oppfatter forslagene, jf. Dok.8:147(2010–2011),
som hovedsakelig begrunnet i ønsket om rask medisinsk hjelp til
mennesker med uklare symptomer, der det er mistanke om kreft. I
det følgende vil jeg derfor kort redegjøre for det som i dag er
praksis på området diagnostisering og behandling av kreft. Jeg vil
også gå inn på aktuelle problemstillinger når det gjelder raskest
mulig diagnose ved mistanke om kreft og hvordan helseforetakene
nå arbeider for å sikre gode og effektive behandlingsforløp på kreftområdet.
Fra 23. juni i år ble det innført tidsfrister
på pasientforløp på kreft. Innenfor en ramme på totalt 20 virkedager
skal vurdering av henvisning skje innen fem virkedager, utredning
av pasienten innen ti dager og oppstart av behandling skal skje
innen 20 dager. For noen pasienter vil det være behov for lengre
tid enn 20 virkedager, slik at det anslås at 80 % vil måtte være
innenfor fristene. Årsaken til at man behøver mer tid skal begrunnes
i journalen. Forløpstidene er normerende og førende for helseforetakenes
organisering og logistikk, og gjør det nødvendig for helseforetakene
å treffe de tiltak som kreves for å fjerne flaskehalser. Raskere
forløp enn 20 dager kan være nødvendig når den medisinske tilstanden
tilsier det. Det lovmessige grunnlaget er fortsatt pasientrettighetsloven
§ 2-2 og forskrift om prioritering av helsetjenester. I revidert oppdragsbrev
fra juli i år er de regionale helseforetakene bedt om å gjøre retningslinjene
om forløpstider for kreftbehandling kjent i de aktuelle fagmiljøene.
Riktig diagnostikk ved mistanke om kreft er
en betydelig utfordring for fastlegene, som årlig har ca tre millioner
konsultasjoner der pasientenes tilstand er uklar. Fastlegens undersøkelse
skal være slik at mistanke om alvorlig sykdom uten unødig opphold
skal utredes videre hos riktig instans i spesialisthelsetjenesten.
Da må det gå tydelig frem av henvisningen at det er mistenke om
alvorlig sykdom. Det vil stadig være utfordringer knyttet til henvisninger
til videre utredning for kreft, og håndteringen av disse i sykehusene.
Det er derfor viktig at spesialisthelsetjenesten vektlegger samarbeidet
med fastlegene og raskt responderer på henvisninger ved mistanke
om kreft. Norge deltar, sammen med bl.a. Danmark og Sverige, i et
internasjonalt prosjekt som bl.a. undersøker betydningen av fastlegens
rolle i forløpet av kreftbehandling (International Cancer Benchmarking
Project). Det overordnede målet er å skaffe kunnskap som bidrar
til bedre overlevelse etter kreftbehandling.
Spesialisthelsetjenesten må tilpasse seg og
ta i bruk kvalitetssikrede teknologier og erfaringer med behandling
fra andre land. Andre lands erfaringer med organisering av helsetjenesten
er også viktig, selv om forskjeller i befolkningstetthet og geografiske
forhold ellers må tas i betraktning når overføringsverdien av disse vurderes.
Det er i Norge etablert brystdiagnostiske sentra ved
flere helseforetak. Et brystdiagnostisk senter utreder spørsmål
om brystkreft, og er slik sett et smalspektret diagnosesenter. Erfaringene
fra slike sentra er i stor grad positive, og de er ønsket av pasientene.
Helsetilsynets rapport om risikobildet i norsk kreftbehandling
pekte på tre områder som særlig viktige når det gjaldt risiko: utredningslogistikk (sen
diagnostikk), informasjonsflyt og komplikasjonsovervåking. De regionale
helseforetakene følger opp risikorapporten og setter krav til de
enkelte foretak. Fristbrudd for pasienter i kreftbehandling skal
ikke forekomme.
De senere år har «PET-scannere»(PET/CT) kommet
som et viktig tilleggshjelpemiddel i kreftdiagnostikken. Teknologien
ved PET/CT er komplisert og vil trolig kun finne anvendelse ved de
store sykehusene. Det er derfor et klart og velbegrunnet behov for
en utvikling i retning av at mer kreftdiagnostikk og -behandling
foregår på færre sykehus. Kravet til kompetanse og kvalitet i tjenestene
ligger bak denne utviklingen. I praksis blir de store sykehusene,
med sine bredt sammensatte fagstaber («multimodale team»), også å
regne som sentre for diagnostikk på kreftområdet.
Spørsmålet om etablering av egne diagnosesentra
som tillegg eller erstatning for dagens utredningsmodell har mange
aspekter. En problemstilling er om ordningen med brystdiagnostiske
sentre er anvendelig også på andre deler av kreftbehandlingen. En
forutsetning for dette vil være at utgangspunktet for diagnostikken
er like klart som ved brystdiagnostikk, som gjerne er en kul eller
lignende i brystet. I svært mange til-feller vil det imidlertid
være behov for utredningsmodeller som tar høyde for at mange vil
ha et komplekst og/eller uklart symptombilde.
I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene
for 2012 vil jeg stille krav om at de regionale helseforetakene
skal fortsette arbeidet med å gjennomgå organiseringen av pasientforløpene
for kreftpasienter for å kunne imøtekomme de anbefalte forløpstider.
Hvordan dette skal realiseres må løses i de enkelte foretak, basert
på lokale erfaringer og forutsetninger ellers. En forutsetning for
produktive endringer i organiseringen av kreftbehandlingen, er foruten
en helseøkonomisk vurdering, også en faglig vurdering av hva man
kan oppnå ved den type endringer som er beskrevet i representantforslaget. Jeg
vil derfor i løpet av høsten ta initiativ til en dialog med berørte
fagmiljøer, og gjennom en konferanse legge til rette for en bred
drøfting av hvordan vi kan oppnå raskere diagnostikk og bedre behandlingsforløp
i kreftbehandlingen, i tråd med de anbefalte forløpstider. Deltakere
vil være pasientrepresentanter, ansvarlige for tjenestene på området
og aktuelle faggrupper. En slik konferanse vil også drøfte kreftbehandlingstilbudet
i lys av samhandlingsreformen, og spesielt Danmarks erfaringer på
området. Danmark har i dag noe lengre forløpstider innen flere former
for kreftbehandling enn Norge. Det blir derfor interessant å kunne
ta del i de erfaringer som nå gjøres der for å bedre situasjonen.
I løpet av 2012 vil jeg legge frem en stortingsmelding
om kvalitet og pasientsikkerhet. Denne vil gi Stortinget anledning
til å drøfte hvordan vi kan bedre utredningen av pasienter og lære
av erfaringer fra andre lands kvalitetsarbeid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 17. november 2011
Bent Høie |
Per Arne Olsen |
leder |
ordfører |