Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det ble innført et nytt pensjonssystem for å sikre et bærekraftig pensjonssystem på sikt. Pensjonsforliket er et bredt forlik som utformingen av ny uføretrygd bygger på. Dette er solidaritet mellom generasjoner hvor man legger til rette for at også våre etterfølgere får anledning til å ha gode pensjonsordninger (velferdsordninger).

Komiteen understreker at det er svært viktig at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at rundt 40 pst. av dagens alderspensjonister har overgang fra uføretrygd. Som en vesentlig del av pensjonsforliket ble levealdersjusteringen innført. Det ble utformet slik at man kunne kompensere for effekten av levealdersjusteringen ved å stå lenger i jobb. Flertallet vil påpeke at uføretrygdede ikke har denne muligheten for å redusere effekten av levealdersjusteringen.

Flertallet viser til at hvis man ikke levealdersjusterer alderspensjonen for de som kommer fra uførepensjonen, vil det medføre at bærekraften i pensjonssystemet svekkes.

Flertallet vil minne om at realverdien av alderspensjonen antas å øke med om lag 50 pst. frem til 2050.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser at man nå ikke har tilstrekkelig kunnskap om hvordan yrkesaktive vil tilpasse seg den nye fleksible alderpensjonen. Dette flertallet slutter seg til at det i 2018 skal vurderes hvordan uføres alderspensjon skal skjermes for virkningen av levealdersjusteringen, basert på observasjoner av arbeidsføres tilpasning og utviklingen i antall uføre. Dette flertallet slutter seg til at årskullene født i årene 1944–1951 skjermes i forhold til levealdersjustering med 0,25 pst. Målet må være at uføres alderspensjon står i et rimelig forhold til gjennomsnittet av arbeidsføres alderspensjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke behovet for å kontinuerlig følge med på hvilke konsekvenser gjennomføringen av reformen vil ha for utviklingen av antall uføre. Disse medlemmer mener det vil være behov for en grundig evaluering av hele reformen i 2018.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at dagens ordning ikke er levealderjustert. Levealderjustering er et hovedelement i pensjonsreformen og innebærer at dersom forventet levealder øker, så må yrkesaktive arbeide noe lenger enn tidligere årskull for å få det samme relative pensjonsnivået.

Disse medlemmer vil peke på at levealderjustering fører til at alderspensjonen blir lavere enn den ellers ville ha blitt. De første årene fører levealderjusteringen til at nye alderspensjonister ved 67 år blir 0,5 pst. lavere enn de ville blitt uten levealderjustering. For årskullene født etter 1963 vil kuttene bli langt høyere.

Disse medlemmer er kjent med at et sentralt tema i arbeidet med den nye uføretrygden var om alderspensjonen for uføre skulle skjermes for levealdersjustering. Regjeringens argument for å innføre levealderjustering i det nye pensjonssystemet var at folk «bare kan jobbe litt lengre» for å kompensere for virkningen av en lavere alderspensjon.

Disse medlemmer er kjent med at Uførepensjonsutvalget foreslo at alderspensjon til uføre, de første årene etter 2010, skulle omfattes av levealderjustering i likhet med for de yrkesaktive. Videre ble det foreslått at man på bakgrunn av utviklingen i yrkesaktiviteten for ikke-uføre over 62 år, burde det etter en tid vurderes tilpasninger som gir uføre, helt eller delvis, en betinget skjerming fra virkningene av levealderjusteringen.

Disse medlemmer viser til at hvis uføres alderspensjon skjermes fullt ut for virkningen av levealderjustering, vil en del uføre kunne komme i en situasjon der man får mer i alderspensjon ved å ha vært ufør, fremfor å ha stått i arbeid til 67 år. Dette er et prinsipp disse medlemmer ikke kan støtte, da det vil bidra til å undergrave arbeidslinjen.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen foreslår at en skjermingsordning som sikrer at effekten av levealderjustering på arbeidsføres tilpasning tas hensyn til ved beregning av uføres alderspensjon, skal avklares i 2018.

Disse medlemmer registrerer videre at regjeringen foreslår at uføres alderspensjon skal skjermes for 0,25 prosentpoeng av virkningen av levealderjusteringen. Det foreslås videre at den sjablongmessige skjermingen skal være endelig for årskullene 1944–1951. Skjermingen skal dermed ikke påvirkes av senere vurderinger av arbeidsføres tilpasning. Vurderingen i 2018 skal bare omfatte alderspensjon for de som er født fra og med 1952.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet var det eneste partiet som stemte imot pensjonsreformen. Fremskrittspartiet betrakter det nye pensjonssystemet som en «sparereform» der hensikten er å spare statens utgifter og redusere folks pensjoner.

Disse medlemmer vil opprettholde Fremskrittspartiets tidligere standpunkt, og vil gå imot at det innføres levealderjustering for uføretrygdede.

Disse medlemmer vil videre foreslå at man også fjerner levealderjusteringen for øvrige alderspensjonister

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringer som opphever levealdersjustering for alderspensjon».

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til behandlingen av Prop. 82 L (2009–2010) Endringer i folketrygdloven mv. (pensjonsreformen – tilpasninger i reglene for alderspensjon til mottakere av dagens uførepensjon), jf. Innst. 251 L (2009–2010) hvor det står:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil også påpeke at svært mange med uførepensjon bruker muligheten til å tjene opptil 1 G uten å få avkortning av utbetalingene. Flertallet vil understreke at det finnes mange som ikke har uførepensjon, men som allikevel ikke vil finne det gunstig eller mulig å arbeide etter fylte 67 år. Flertallet vil også understreke at med ny alderspensjon vil, ifølge proposisjonen, realverdien av alderspensjonene øke med om lag 50 pst. frem til 2050 selv om uttakstidspunktet ikke utsettes.»

Disse medlemmer viser også til statsminister Jens Stoltenbergs eksempel med to 64-åringer, den ene blir ufør og den andre går av med alderspensjon og tar ut AFP som 64-åring, begge med samme inntektshistorie. Disse medlemmer er enig med statsminister Jens Stoltenberg i at det å skjerme uføre for levealdersjustering vil føre til at den uføre vil ha bedre pensjon enn AFP-pensjonisten livet ut. Det er verdt å merke seg at skillet mellom de to blir enda større dersom den som arbeider ikke mottar AFP. Disse medlemmer mener et slikt utfall er urimelig.

Disse medlemmer mener uføre sikres en god alderspensjon gjennom at delingstallet settes til 67 år, noe som blant annet fører til at en ufør får langt bedre pensjon enn en arbeidstaker som går av ved 62 år, enten vedkommende har eller ikke har AFP. Rundt 40 pst. av de som går over på alderspensjon er uførepensjonister. Det vil derfor være både dyrt og urimelig å skjerme denne gruppen fra levealdersjustering.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme imot forslaget til folketrygdlovens § 19-9 a.