Utenriksdepartementet viser i proposisjonen
til at direktivet om å fremme bruken av energi fra fornybare kilder
(fornybardirektivet) ble vedtatt i EU 28. april 2009 ved europaparlaments-
og rådsdirektiv nr. 2009/28/EF.
Fornybardirektivet er en del av EUs energi-
og klimapakke fra 2008. Direktivet erstatter bestemmelsene og forpliktelsene
i direktiv 2001/77/EF (fornybardirektiv I) og direktiv 2003/30/EF
(biodrivstoffdirektivet). Direktivet omfatter både elektrisitet,
oppvarming, avkjøling og transport. Dette er en utvidelse i forhold
til fornybardirektiv I, som kun omfattet elektrisitet.
Direktivet har som mål å etablere et felles
rammeverk for å fremme bruken av energi fra fornybare energikilder
i EU-landene. Hvert medlemsland skal bidra ved å oppfylle separate mål
for andel fornybar energi av totalt energibruk innen 2020, slik
at det bidrar til det overordnede EU-målet om en 20 pst. fornybarandel
i 2020. Målene for de enkelte land står oppført i direktivets vedlegg
I. Medlemslandene forutsettes å gjennomføre nødvendige tiltak, slik
at fornybarandelen øker i tråd med en veiledende bane som er satt
opp i del B av vedlegg I i proposisjonen.
Det er fastsatt et tilleggsmål om at 10 pst.
av energibruken i transportsektoren i 2020 skal dekkes med fornybar
energi. Målet om 10 pst. fornybar energi i transportsektoren gjelder
likt for alle medlemslandene.
Det nasjonale fornybarmålet er et forholdstall hvor
produksjon og forbruk av fornybar energi måles som en andel av brutto
energibruk fra stasjonær og mobil energibruk. Som produksjon og forbruk
av fornybar energi medregnes normalisert produksjon av elektrisitet
fra fornybare energikilder, produsert varme fra fornybare energikilder
og direkte bruk av bioenergi. I brutto energibruk medregnes summen
av alle energivarer (både fornybare og ikke fornybare) levert til
energiformål for industri, transport, husholdninger, tjenesteytende
næringer, jordbruk, skogbruk og fiske. Energisektorens bruk av elektrisitet
og varme for elektrisitets- og varmeproduksjon skal inkluderes i
brutto energibruk i tillegg til distribusjonstap ved transmisjon
av elektrisitet og varme. Energibruk i næringer som utvinner eller
videreforedler energi, som for eksempel i olje- og gassutvinning, kulldrift
eller raffinerier, er ikke omfattet.
For å oppnå det overordnede målet kan medlemslandene
velge å bruke nasjonale virkemidler og ulike samarbeidsmekanismer. Fornybar
energi utover det som trengs til å oppnå eget mål kan selges (overføres
statistisk) fra ett medlemsland til et annet. Felles energiprosjekter innenfor
elektrisitet, varme og kjøling kan utvikles, for elektrisitet kan
det også samarbeides om prosjekter i tredjeland. Det må avtales
hvor store andeler av prosjektets energiproduksjon som skal telle
i de ulike landenes mål. I tillegg kan to eller flere medlemsland
koordinere støttesystemer eller etablere felles støttesystemer.
Gjennomføring av fornybardirektivet nødvendiggjør
ikke lovendringer, men enkelte mindre forskriftsendringer.
Fordi innlemmelsen av fornybardirektivet i EØS-avtalen
anses for å være en sak av særlig viktighet, er Stortingets samtykke
til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig i medhold
av Grunnloven § 26, annet ledd.
For å unngå at Norge forsinker ikrafttredelse
av beslutningen, og for å gjøre det mulig for EØS/EFTA-statene formelt
å delta i samarbeidsmekanismene så raskt som mulig, fremmes forslag
om at Stortinget gir sitt samtykke før EØS-komiteen treffer sin
beslutning. Det vil dermed ikke være nødvendig for Norge å ta forbehold
om konstitusjonelle prosedyrer ved beslutning i EØS-komiteen.
Departementet viser til at det er ikke ventet
at det vil komme endringer i utkastet til beslutning i EØS-komiteen.
Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra det
utkastet som er lagt frem i denne proposisjonen, vil saken bli lagt
frem for Stortinget på nytt.
Innlemmelse av fornybardirektivet i EØS-avtalen
betyr at EØS/EFTA-landene påtar seg konkrete mål for hvilken andel
av energibruken som skal dekkes med fornybar energi i 2020. Videre åpner
innlemmelsen for at Norge kan benytte seg av mulighetene som ligger
i samarbeidsmekanismene i direktivet.
Utkast til beslutning i EØS-komiteen og europaparlaments-
og rådsbeslutning i offisiell norsk oversettelse følger som trykte
vedlegg til proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Espen Granberg Johnsen, Tor-Arne Strøm, Eirin
Sund og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Jon
Georg Dale og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn
Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre
Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra
Kristelig Folkeparti, Line Hen-riette Hjemdal, slutter seg
til regjeringens tilråding i Prop. 4 S (2011–2012) om fornybardirektivet.
Direktivet setter et samlet mål for Norges fornybarandel på 67,5
pst. i 2020. Statsråden har i udatert brev til komiteen opplyst
at Norges fornybarandel var 61,9 pst. i 2008 og 64,9 pst. i 2009.
Fornybarandelen kan økes gjennom økt produksjon av fornybar energi,
energieffektiviseringstiltak, energiomlegging eller en kombinasjon
av de tre. Komiteen viser her blant annet til Prop.
5 S (2011–2012) om elsertifikater og Innst. 379 L (2010–2011), jf.
Prop. 101 L (2010–2011) Lov om elsertifikater.
Komiteen viser til at Norge har
økt fornybarandelen betydelig sammenliknet med 2005, som var året
som ble lagt til grunn i forhandlingene med EU. Fornybarandelen
var da oppgitt til 57,94 pst. I ettertid er dette tallet oppjustert
til 59,9 pst. Selv om fornybarandelen skulle synke i 2010 sammenliknet
med 2009, har Norge et godt utgangspunkt for å nå fornybarmålet
i 2020.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at Norges forpliktelser
i forbindelse med fornybardirektivet og lov om grønne sertifikater
vil bidra til å øke fornybar kraftproduksjon og fremme energieffektivisering
og omlegging i Norge. Dette er et svært viktig arbeid. Et mål på
67,5 prosent fornybarandel er realistisk å nå. Innføring av elsertifikater
vil være et viktig virkemiddel for å nå målet.
Flertallet viser til at andre
viktige forutsetninger for å nå målet er gode virkemidler for energiomlegging
og effektivisering, og tiltak for å øke fornybarandelen i transportsektoren.
Flertallet viser videre til at
for å nå fornybarmålet på transportsektoren må Norge fortsette satsingen
på jernbane og annen kollektivtransport og det må legges til rette
for miljøvennlige biler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Norge har et
betydelig potensial for økt produksjon av fornybar energi, energieffektivisering
og energiomlegging. I lys av dette er et mål om 67,5 pst. fornybarandel
i 2020 ikke spesielt ambisiøst, og med innfasing av elsertifikater
fra 1. januar 2012 bør det være relativt enkelt å nå.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil imidlertid påpeke at regjeringen
i klimaforliket allerede har forpliktet seg til klimamål som bare
kan nås ved å redusere bruken av fossil energi betydelig, noe som
igjen forutsetter en økt andel fornybar energi og mer effektiv bruk
av energi. Ettersom klimaforliket ligger til grunn for regjeringens
politikk – og regjeringspartiene har flertall i Stortinget – vil disse
medlemmer forutsette at fornybardirektivet overoppfylles
fra regjeringens side. Disse medlemmer viser til
at en økning i fornybarandelen utover EUs fornybarmål kan selges
til andre land som ikke har like gode forutsetninger for å nå sine
mål som det Norge har.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener Norge bør utløse så
mye som mulig av landets fornybarpotensial, uavhengig av EUs måltall
i 2020. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at
det er flere forutsetninger som ligger til grunn for dette. For
det første er det avgjørende at Norge har gode nok virkemidler for
energieffektivisering og energiomlegging. Disse medlemmer peker
på at Norge er det eneste landet i Europa uten klare mål for energieffektivisering.
Den mest miljøvennlige energien er den som ikke brukes. Norge har
et betydelig potensial for energieffektivisering og -omlegging,
noe blant annet SINTEF Byggforsk dokumenterte i 2009 og Arnstad-utvalget
understreket i 2010. 40 pst. av Norges netto innenlands stasjonære
sluttforbruk av energi, 80 TWh, brukes til drift av bygninger og
funksjonalitet for brukerne. Private husholdninger utgjør 68 pst.
av energiforbruket i Norges bygningsmasse. Enovas virkemidler er
ikke tilstrekkelige til å utløse det store potensialet for energisparing
som ligger i offentlig og privat bygnings- og boligmasse. Alternative
virkemidler bør utredes og implementeres.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at elsertifikatmarkedet med Sverige, som etter meget lang inkubasjonstid
trer i kraft 1. januar 2012, er en annen viktig forutsetning for
å innfri fornybardirektivet. Samtidig må saksbehandlingstiden for
nye kraftverk i NVE og OED reduseres betydelig. I dag er det ikke
uvanlig med seks års behandlingstid for småkraftverk. Dersom behandlingstiden
ikke reduseres vil det neppe være mulig å innfri fornybardirektivets
krav innen 2020.
Disse medlemmer viser til at
økt fornybar kraftproduksjon forutsetter bedre nettkapasitet i Norge.
Viktige forbindelser har dessverre tatt uforholdsmessig lang tid
å få på plass, blant annet på grunn av manglende forarbeid og svak forankring
i berørte lokalsamfunn. Praksis må endres dersom en skal realisere
ambisjonen om et moderne og fremtidsrettet nett i hele landet.
Komiteen vil påpeke
at avtalen med Sverige om et felles marked for elsertifikater forplikter Norge
til å finansiere en kraftproduksjon på 13,2 TWh under fornybardirektivet
uavhengig om produksjonen faktisk skjer i Norge eller Sverige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dersom lang saksbehandlingstid
for ny kraftproduksjon eller manglende nettkapasitet medfører at
det ikke blir etablert tilstrekkelig ny produksjonskapasitet til
en kraftproduksjon på 13,2TWh fra nye fornybare energikilder i Norge, vil
elsertifikatmarkedet medføre at regjeringen kjøper seg fri fra de
norske fornybarforpliktelsene gjennom å finan-siere kraftproduksjon
i Sverige for norske strømkunders regning, siden Norge uansett er
forpliktet til å finansiere 13,2 TWh ny kraftproduksjon fra fornybare
energikilder.
Komiteen peker på
at det er svært viktig at regjeringen legger forholdene til rette
slik at ikke manglende kapasitet i kraftnettet eller lang saksbehandlingstid
hos norske myndigheter gjør at det blir lavere produksjon av elektrisk
kraft fra fornybare energikilder i Norge enn det markedsmessige
forhold ellers tilsier.
Komiteen har merket seg at direktivet
stipulerer et selvstendig mål om ti prosent fornybarandel i transportsektoren
innen 2020. Elektriske biler utgjør i dag 0,1 prosentpoeng, jernbane,
t-bane og trikk utgjør 1 prosentpoeng og biodrivstoff i bilparken
utgjør 3–4 prosentpoeng av samlet transport i Norge. Samlet utgjør
fornybarandelen i transportsektoren i dag dermed 4–5 prosentpoeng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil derfor understreke at
det er i transportsektoren fornybardirektivet vil være krevende
å innfri.
Disse medlemmer mener fornybarmålet
for transportsektoren kan innfris dersom en del vesentlige forutsetninger
kommer på plass. For det første må regjeringen bidra til å utvide
skinnegående og elektrisk transport, spesielt i og rundt de store
byene. Staten bør bidra med ekstra midler til utvidelse av kapasiteten
på jernbane, t-bane og trikk. For det andre må fordelene for elektriske
biler opprettholdes ut målperioden. For det tredje må det lønne
seg å kjøpe og bruke miljøvennlige alternativer utover elektriske
biler. Avgiftssystemet for kjøp og bruk av bil og drivstoff må reflektere
dette. Bærekraftig biodrivstoff må derfor premieres i forhold til
konvensjonelt drivstoff. Disse medlemmer mener det
bør utarbeides en egen biogasstrategi for å bidra til effektiv utnyttelse
av kloakkslam, landbruksavfall og matavfall til drivstoff.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti forutsetter at biodrivstoff som
benyttes i transportsektoren tilfredsstiller etterprøvbare bærekraftskriterier,
og viser til EUs arbeid på dette området.
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen rapporterer jevnlig om fremdrift og resultater i arbeidet
med å nå Norges fornybarmål, og at rapporteringen brytes ned på
resultater i ulike sektorer - som for eksempel energieffektivisering, fornybar
energi, biodrivstoff og elektrifisering av transportsektoren. Disse
medlemmer mener denne rapporteringen kan gjøres i den årlige
budsjettproposisjonen for Olje- og energidepartementet.
Utenriks- og forsvarskomiteen viser til energi- og
miljøkomiteens utkast til innstilling datert 1. desember 2011 og
til de respektive partiers merknader vedrørende Prop. 4 S (2011–2012).
Utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer slutter
seg til energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling til Prop.
4 S (2011–2012) og har ingen ytterligere merknader.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i deltakelse i en
beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2009/28/EF om å fremme bruken av energi fra fornybare kilder (fornybardirektivet).
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 5. desember 2011
Erling Sande |
Nikolai Astrup |
leder |
ordfører |