Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2012, etablere en reell behandlingsgaranti
for kreftpasienter, som inneholder juridisk rett til behandling
innen 20 virkedager dersom det ikke foreligger medisinskfaglige
begrunnelser som tilsier lengre behandlingstid.»
Forslagsstillerne viser til lange ventetider
for kreftpasienter og mener det er nødvendig å iverksette tiltak
som sørger for kortere ventetid både for behandling og diagnostisering.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig å innføre
en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter med juridiske rettigheter
som vil innebære at pasienter som må vente lenger enn 20 dager uten
at dette er medisinskfaglig begrunnet, får tilbud om behandling
hos private aktører eller ved sykehus i utlandet, finansiert av
folketrygden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil
Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, vil understreke at det er bred enighet om at
pasienter som rammes av kreft, skal til behandling raskt, og at
behandlingen må være av høy kvalitet.
Komiteen viser til at selv om
mange får god og rask hjelp i dag, er det fortsatt for mange som
må vente for lenge før behandling settes i gang, noe som gir grunnlag
for engstelse for pasientene og deres familier.
Komiteen viser til vedlagte svarbrev
av 13. januar 2012 fra helse- og omsorgsministeren til komiteen,
der det orienteres om hva som gjøres for å få ventetiden ned.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen sist sommer fastsatte veiledende forløpstider på
kreftområdet, og til at i år vil sykehusenes tidsbruk bli fulgt
nøye opp av Helsedirektoratet og rapportert til Helse- og omsorgsdepartementet. Flertallet viser
til at en de siste årene har sett en forbedring i overlevelse etter
kreftbehandling for flere krefttyper. Ifølge OECD viser resultatene
at Norge er best i Norden på overlevelse innen brystkreft, livmorhalskreft
og tykk- og endetarmskreft.
Flertallet viser til at statsråden
understreker at det er mulig å få ned ventetidene ytterligere for
å bedre resultatene, og at det nå er stilt krav til helse-foretakene
om at 80 prosent av pasientene skal være i gang med behandling innen
20 virkedager. For å oppnå dette må sykehusene identifisere flaskehalser
og organisere tilbudet bedre.
Flertallet viser til høringsinnspillene
til saken, bl.a. fra Den norske legeforening, som uttaler følgende:
«Legeforeningen mener
Det er behov for
økt kapasitet og kvalitet i tilbudet til kreftpasientene, herunder
kortere ventetider, mer treffsikker diagnostikk, raskere start av
behandling og bedre oppfølging. Dette må sørges for gjennom tilførsel
av ressurser til feltet, herunder flere spesialister.
Individuell medisinskfaglig vurdering ved
fastsetting av behandlingsfristen legger til grunn den enkelte pasients
situasjon og dermed en reell og konkret vurdering av hvor lenge
det er forsvarlig å vente.
Særskilte behandlingsgarantier for pasientgrupper
er prinsipielt problematisk og ikke alene tilstrekkelig for å oppnå
de ønskede målsettingene om å øke kapasitet og kvalitet i tilbudet.»
Flertallet viser også til statsrådens
vedlagte brev der det uttales:
«En spesifikk rett for kreftpasienter, ved siden
av rettighetene pasientene allerede har etter pasientrettighetsloven,
er etter min vurdering ikke et effektivt virkemiddel for å bedre
tilbudet til kreftpasienter. Juridiske rettigheter gir ikke økt kapasitet
til pasientbehandling. Kompetanse og kapasitet innen kreftbehandling
endres ikke gjennom lovverk, men gjennom organisering, prioritering
og ressurstilførsel.»
Flertallet er enig i disse motforestillingene
og konkluderer med at en spesifikk juridisk rett for kreftpasienter
ved siden av den de har i pasientrettighetsloven, ikke vil være
et effektivt virkemiddel for å bedre behandlingstilbudet til kreftpasienter.
Flertallet foreslår at representantforslaget ikke
vedtas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti erkjenner den belastningen
som det å få en kreftdiagnose er, både for den som får sykdommen
og for pårørende. Ofte blir denne belastningen større som følge
av lange ventetider for å få behandlet kreftsykdommen. Et sykdomsbilde
for en kreftpasient kan arte seg på mange ulike måter; likevel er
det slik at ventetid på kreftbehandling alltid vil være forbundet
med økt risiko for at sykdommen skal utvikles videre.
Disse medlemmer er glad for at
stadig flere overlever ulike former for kreftsykdom, og at den faglige
utviklingen sørger for at behandlingen i dag er bedre og mer treffsikker
enn tidligere for flere kreftformer. Dette gir etter disse medlemmers syn
grunnlag for å gjøre kreftbehandlingen enda bedre. Disse
medlemmer reagerte på denne bakgrunn svært positivt da Jens
Stoltenberg lanserte en ny behandlingsgaranti på 20 dager for landets
kreftpasienter. Denne garantien ga store forventninger både til helsepersonell
og ikke minst til kreftpasienter. Disse medlemmer opplever
derfor at skuffelsen var enorm blant pasientene og pårørende da
helse- og omsorgsministeren og statsministeren senere avlyste hele
garantien for deretter å kalle det en veiledende frist. I mange tilfeller
framstår denne veiledende fristen nå som villedende.
Disse medlemmer viser til høringen
i tilknytning til representantforslaget der Kreftforeningen i sitt
høringsnotat uttaler:
«Imidlertid mener Kreftforeningen at en behandlingsfrist
ikke bare kan være en anbefaling selv om det skulle være utløsende
for andre positive tiltak; en behandlingsfrist må også være noe pasientene
kan forholde seg til. Kreftforeningen mener derfor at regjeringens
løfte bør bli en juridisk rett, og støtter derfor dok 8 forslaget.
Det som er viktig for oss er at pasienter som må vente utover garantien,
uten at det er medisinskfaglig begrunnet, skal få tilbud om behandling
enten hos private aktører eller ved sykehus i utlandet.
Antall
dager som er satt som frist, hvor regjeringens løfte og forslaget
er likt, stiller Kreftforeningen seg bak.»
Dette viser etter disse medlemmers syn
at uttalelsene fra Stoltenberg åpenbart ble forstått som en garanti
som nå likevel ikke innføres. Videre er disse medlemmer glad
for støtten som Kreftforeningen på vegne av alle norske kreftpasienter
gir til dette forslaget.
Disse medlemmer viser til at
dette representantforslaget omhandler å gi en garanti til alle kreftpasienter
om at dersom det ikke er medisinsk begrunnet, skal behandlingen
startes senest etter 20 dager. Dette vil gi pasienter som opplever
kreftsykdom, mulighet til å velge privat behandlingstilbud eller
behandling i utlandet dersom behandlingen ikke kan startes i det
offentlige helsevesen innen 20 dager. Disse medlemmer understreker
at så snart helsepersonell opplyser om at man ikke vil være i stand til
å starte behandlingen innen 20 dager, bør den juridiske retten tre
i kraft. Dette vil sikre at tiden utnyttes maksimalt, noe som vil
komme pasientene til gode.
Disse medlemmer undres videre
over følgende utsagn fra statsråden i brev til komiteen:
«En spesifikk rett for kreftpasienter, ved siden
av rettighetene pasientene allerede har etter pasientrettighetsloven,
er etter min vurdering ikke et effektivt virkemiddel for å bedre
tilbudet til kreftpasienter. Juridiske rettigheter gir ikke økt kapasitet
til pasientbehandling. Kompetanse og kapasitet innen kreftbehandling
endres ikke gjennom lovverk, men gjennom organisering, prioritering
og ressurstilførsel.»
Disse medlemmer setter store
spørsmålstegn ved statsrådens signaler all den tid regjeringspartiene
har stemt mot en rekke forslag som skal sikre både mer kapasitet
og kompetanse i kreftbehandlingen, samt forslag om å øke ressursene både
til behandling og investeringer i medisinsk utstyr som vil forbedre
behandlingen. Dette har det vært fremmet en rekke forslag om fra
opposisjonens side i tillegg til forslagene om juridiske rettigheter. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til Dokument 8:51 S (2009–2010) og
Innst. 204 S (2009–2010) om omdannelse av Radiumhospitalet til et
nasjonalt kompetansesenter, Dokument 8:102 S (2009–2010) og Innst.
316 S (2009–2010) om forsterket innstats mot kreft, Dokument 8:130
S (2010–2011) og Innst. 418 S (2010–2011) om å innføre et såkalt pakkeførløp
innen kreftomsorgen, Dokument 8:147 S (2011–2012) og Innst. 65 S
(2011–2012) om opprettelsen av spesialiserte diagnosesenter samt
Dokument 8:8 S (2011–2012). Alle disse forslagene som har vært forsøk
på både å øke kompetanse, kapasitet og organisering, er avvist av
regjeringspartiene. I tillegg vises det til Innst. 11 S (2011–2012)
der disse medlemmer foreslo å styrke bevilgningene både
til pasientbehandling og investeringer i nytt medisinsk utstyr.
Disse medlemmer mener derfor
brevet fra statsråden er et skudd i blinde. Mens en samlet opposisjon
har foreslått en rekke forbedringer av norsk kreftbehandling, har
regjeringspartiene stemt imot. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til utfordringen med å gi personer med prostatakreft
god nok behandling. Dette er en av de kreftformene som vi i dag
ikke har tilfredsstillende behandling for. Videre mangler det nødvendig
medisinsk utstyr for å gjøre behandlingen effektiv. TV 2 kunne derfor 19. januar
2012 fortelle at flere finanskjendiser nå vil finansiere nytt utstyr
ved Radiumhospitalet. Disse medlemmer mener det er
beundringsverdig at innbyggere bruker de pengene de allerede har
skattet av, til å gi nødvendig utstyr til sykehusene, men mener
dette dokumenterer den unnfallenheten som regjeringen har vist med hensyn
til å få dette på plass. I tillegg meldes det om at utstyr som er
tilgjengelig, i perioder blir stående ubrukt som følge av manglende
bevilgninger. Dette viser etter disse medlemmers syn
at det er nødvendig med tydeligere juridiske rettigheter for pasientene.
Disse medlemmer viser videre
til at i løpet av ni år har antallet private helseforsikringer blitt mer
enn tidoblet. Dette viser etter disse medlemmers syn
at regjeringen driver en storstilt privatisering av norsk helsevesen.
Dette bidrar til at de godt bemidlede kan kjøpe seg ut av helsekøen,
mens de med dårligere kjøpekraft blir henvist til flere uker med
venting på nødvendig behandling.
Disse medlemmer mener dette tydelig
viser behovet for at kreftpasienter får en juridisk rettighet til
behandling innen 20 dager, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at den
medisinsk anbefalte tidsfristen for diagnostisering og behandling
av kreft innen 20 dager gjøres førende for fastsettelsen av den
individuelle medisinsk fastsatte tidsfristen, slik at pasientene
gis en juridisk rett til behandling innen denne fristen.»
«Stortinget ber regjeringen om å legge frem
et samlet investeringsbehov for medisinsk utstyr i sykehusene, senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.»
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen sommeren 2011 skapte en uheldig uklarhet rundt hvilke
ventetider for kreftbehandling norske pasienter kunne vente seg.
Statsministeren lovte at «Det skal ikke gå mer enn 20 dager fra
henvisning til behandling starter, det betyr at de 20 dagene skal
brukes til utredninger, til undersøkelser, og så skal kreftbehandlingen
starte.» Helse- og omsorgsministeren omtalte dette som en «garanti»,
men i ettertid har begrepene «løfte» og «krav» vært anvendt. Kreftleger
har uttalt at de er frustrerte over at hverdagen er den samme, men
pasientenes forventninger er forandret.
Disse medlemmer viser til at
anbefalingen fra Helsedirektoratet er at henvisningen bør være vurdert
innen 5 virkedager, utredningen bør være påbegynt innen 10 virkedager
og første behandling startet innen 20 virkedager. Målet er at kravene
til forløpstider skal være oppfylt for 80 prosent av kreftpasientene.
Disse medlemmer mener kreftbehandlingen kan
styrkes på flere måter, bl.a. ved å opprette spesia-liserte diagnosesentre
for pasienter med uspesifikke symptomer, å publisere forventede ventetider
i fritt sykehusvalg-ordningen, å benytte ledig radiologisk kapasitet
i det private, med mer. Disse medlemmer mener også
at kreftpasienter som ikke får den nødvendige behandlingen i det
offentlige helsevesenet innen forventet tid, må få rett til å få
utført behandlingen andre steder – enten hos private aktører eller i
utlandet.
Disse medlemmer viser til at
den første nasjonale innsatsen mot kreft ble fremlagt i Nasjonal
kreftplan for perioden 1999–2003. Planen styrket tilbudet om forebyggende
tiltak, diagnostikk og behandling. Regjeringen Bondevik II nedsatte
deretter en arbeidsgruppe som utarbeidet nye forslag til tiltak,
som ble sendt på høring i 2004. Deretter ble det utarbeidet en nasjonal
strategi for kreftområdet for perioden 2006–2009. Regjeringen Stoltenberg
II gikk inn for å forlenge strategien til 2011. Kreftforeningen
har ved flere høringer i helse- og omsorgskomiteen understreket
at dette ikke er tilstrekkelig for å møte de utfordringene kreftsykdom
innebærer. Disse medlemmer mener det er behov for
å styrke innsatsen for kreftpasienter gjennom en ny nasjonal kreftplan.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sørge for at den
medisinsk anbefalte tidsfristen for diagnostisering og behandling
av kreft innen 20 dager gjøres førende for fastsettelsen av den
individuelle medisinsk fastsatte tidsfristen, slik at pasientene
gis en juridisk rett til behandling innen denne fristen.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen om å legge frem et samlet
investeringsbehov for medisinsk utstyr i sykehusene, senest i forbindelse
med statsbudsjettet for 2013.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:18 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og
Jon Jæger Gåsvatn om en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter –
vedtas ikke.
Dokument 8:18 (2011-2012) Representantforslag
fra stortingsrepresen-tant-ene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos
og Jon Jæger Gåsvatn om en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter
Det vises til dokument 8:18 (2011-2012) oversendt
fra Stortingets helse- og omsorgs-komité i brev av 22. november
2011. Helse- og omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslaget
som lyder:
Stortinget ber regjeringen,
senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2012, etablere en
reell behandlingsgaranti for kreftpasienter, som inneholder juridisk
rett til behandling innen 20 virkedager dersom det ikke foreligger
medisinskfaglige begrunnelser som tilsier lengre behandlingstid.
Jeg vil innledningsvis si at det er viktig for
meg at pasienter som rammes av kreft kommer til behandling raskt,
og at behandlingen holder høy kvalitet. Selv om mange får god og
rask hjelp er det fortsatt for mange som må vente for lenge før
behandling settes i gang, noe som gir grunn til engstelse for pasientene
og deres familier. Regjeringen fastsatte på bakgrunn av dette sist sommer
veiledende forløpstider på kreftområdet, og i år vil sykehusenes
tidsbruk bli fulgt opp nøye av Helsedirektoratet og rapportert til Helse-
og omsorgsdepartementet. Vi forventer en klar forbedring på dette
området.
En spesifikk juridisk rett for kreftpasienter,
ved siden av rettighetene pasientene allerede har etter pasientrettighetsloven,
er etter min mening ikke et effektivt virkemiddel for bedre til
kreftpasienter. Juridiske rettigheter gir ikke økt kapasitet til
pasientbehandling. Kompetanse og kapasitet innen kreftbehandling
endres ikke gjennom lovverk, men gjennom organisering, prioritering
og ressurstilførsel.
Over de siste årene har vi sett en forbedring
i overlevelse etter kreftbehandling for flere krefttyper OECD måler
overlevelse for tre kreftformer. Innen brystkreft, livmorhalskreft
og tykk-, og endetarmskreftoppnår vi best resultat blant de nordiske
landene. Overlevelse kan bli enda bedre og ventetidene for å komme
i gang med behandling kan reduseres ytterligere. Kortere ventetider
kan gi bedre resultater ved noen kreftformer, og kortere ventetid
vil gi bedre pasientopplevelse og mindre frykt og usikkerhet hos alle
pasienter som rammes av kreft. For å oppnå dette må sykehusene identifisere
flaskehalsene og organisere tilbudet bedre. Erfaringer fra sykehus
som har jobbet systematisk med å forbedre behandlingsforløp for
kreft har vist at det er mulig.
Vi stiller nå krav til helseforetakene om at
80 % av pasientene skal være i gang med behandling innen 20 virkedager
fra henvisning er mottatt. I denne perioden foregår utredning, diagnostisering
og planlegging av behandling. Disse kravene vil vi følge opp tett
og måle hvor stor andel som får behandling innen 20 virkedager for
alle typer kreft. Målsettingen er i tråd med faglige anbefalinger
fra Helsedirektoratet. Etter min mening er det gjennom ambisiøse
målsettinger, prioritering av innsatsområder og tett oppfølging
av sykehusene at vi oppnår de beste resultatene.
Norsk kreftbehandling oppnår gode resultater
i internasjonale sammenlik-ninger. OECDs statistikk for overlevelse
viser at Norge har forbedret seg fra forrige måling og på mange
områder oppnår beste resultater i Norden. På enkelte områder gjør
vi det best i hele OECD-området.
Godt arbeid i helsetjenestene ligger bak de
gode resultatene. At pasienter som rammes av kreft får god oppfølging
er avhengig av god samhandling i flere deler av helsetjenesten.
Samhandlingsreformen som ble innført 1. januar har lagt til rette for
bedre samarbeid mellom fastleger og sykehus, og bedre informasjonsflyt
mellom ulike deler av helsesektoren. I Nasjonal helse- og omsorgsplan
har vi gitt klare føringer om at samarbeid og arbeidsdeling mellom
sykehus må bli bedre. Vi har samlet mye av kreftkirurgien på færre
steder, tatt i bruk nye medisiner og nytt og bedre utstyr. Jeg er
opptatt av at kvalitet må være grunnleggende i alt arbeid i helsetjenesten,
slik oppnår vi bedre resultater for pasientene.
Rettigheter etter pasientrettighetsloven, inkludert
vurderingsfrist, rett til nødvendig helsehjelp og individuell frist,
som gir rett til behandling annet sted hvis fristen overskrides,
gjelder selvfølgelig også for kreftpasienter, for noen kreftformer
umiddelbart. Bedre helsetjenester til kreftpasienter, med kortere
ventetider, kommer som følge av forbedringer og samhandling innen alle
deler av tjenestene, og gjennom økte ressurser til å bygge ut behandlingskapasitet.
Derfor er det viktigste nå at sykehusene innretter behandlingen
slik at vi klarer å nå målene.
Ved siden av en økning i helsebudsjettene og tydelige
styringskrav til sykehusene gjennom oppdragsdokument og foretaksmøter,
vil tett oppfølging gjennom faglige retningslinjer og systematisk
måling av resultater, etter min vurdering være viktigere virkemidler
for bedre kreftbehandling enn en formell rettighetsfesting.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 14. februar 2012
Bent Høie |
Geir-Ketil Hansen |
leder |
ordfører |