Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
legger i proposisjonen frem et forslag til hvordan EUs direktiv
2007/66/EF om forbedring av effektiviteten av klageprosedyrene i
forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter (nytt håndhevelsesdirektiv)
kan gjennomføres i norsk rett. Det fremmes forslag til endringer
i lov om offentlige anskaffelser og kommuneloven.
Formålet med det nye direktivet er å forbedre
effektiviteten av håndhevelsen av anskaffelsesregelverket, bl.a.
ved å sikre leverandører bedre inngrepsmuligheter før kontrakt inngås.
Direktivet har også særlig fokus på håndhevelsen av ulovlige direkte
anskaffelser, og det innføres nye sanksjoner for denne typen overtredelser.
Dette innebærer at håndhevelsesorganet skal gis adgang til å kjenne
en kontrakt uten virkning, avkorte kontraktens løpetid eller ilegge
oppdragsgiver et overtredelsesgebyr. Slike sanksjoner skal også
gjelde ved visse andre grove brudd på regelverket.
Innføringen av de nye håndhevelsesreglene reiser
en rekke problemstillinger, ikke bare på anskaffelsesområdet, men
også vedrørende kontrakts- og erstatningsretten. Det at inngåtte kontrakter
skal kjennes uten virkning bryter med alminnelig norsk kontraktsrett,
og ordningen etablerer en særregulering på området for offentlige
anskaffelser. På bakgrunn av dette ble det nedsatt et offentlig
utvalg som skulle anbefale hvordan håndhevelsesdirektivet best kunne gjennomføres
i norsk rett, for å legge til rette for et helhetlig og velfungerende
norsk håndhevelsessystem. Proposisjonen tar utgangspunkt i utvalgets
utredning, NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser.
Proposisjonen fremmer ikke bare forslag til gjennomføring
av håndhevelsesdirektivets materielle regler, men tar også stilling
til hvordan det samlede norske håndhevelsessystemet best kan organiseres.
Videre fremmes det forslag til endringer som ikke følger direkte
av håndhevelsesdirektivet, men som er hensiktsmessige for å ivareta
hensynet til et konsistent og samlet regelverk.
Anskaffelsesregelverket regulerer ikke hvordan det
offentlige skal organisere sin virksomhet. Det er det offentlige
organet selv som avgjør om en ytelse bør utføres av eget personale
(produksjon i «egenregi») eller om det bør benyttes en ekstern leverandør.
Dersom en ytelse leveres i egenregi, faller dette utenfor anskaffelsesregelverket.
Regelverket kommer først til anvendelse når det besluttes at oppgaven
skal løses eksternt. Forslagene som legges frem i proposisjonen
endrer ikke på dette.
Det skal også innføres nye sanksjoner. For visse typer
overtredelser av reglene om offentlige anskaffelser stiller direktivet
krav om at den inngåtte kontrakten skal kjennes uten virkning. Det
gjelder først og fremst ved ulovlige direkte anskaffelser, som regnes
som særlig grove brudd på regelverket. Videre må denne sanksjonen
også innføres for visse andre grove brudd på regelverket.
Departementet foreslår at sanksjonen «uten virkning»
kun innføres for varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider
over EU/EØS-terskelverdiene. Videre foreslås at domstolen skal gis
adgang til å velge om en kontrakt skal kjennes uten virkning fra
tidspunktet for kontraktsinngåelse (ex tunc) eller kun for fremtidig
kontraktsoppfyllelse (ex nunc). Adgangen til å kjenne kontrakten
uten virkning ex tunc begrenses imidlertid til de tilfeller hvor
kontraktsgjenstanden kan leveres tilbake i vesentlig samme stand
og mengde.
Direktivet krever også at man innfører såkalte «alternative
sanksjoner», som vil si bot (overtredelsesgebyr) og avkorting av
kontraktens løpetid, i stedet for eller i tillegg til at en kontrakt kjennes
uten virkning. Det skal benyttes alternative sanksjoner dersom domstolen
unnlater å kjenne en kontrakt uten virkning på grunn av vesentlige
hensyn til allmennhetens interesser, eller der kontrakten kun kjennes
uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse. Departementet
foreslår å innføre begge de alternative sanksjonene, og at disse
kan kombineres.
Endelig krever direktivet at sanksjonen «uten virkning»
eller alternative sanksjoner innføres for mindre alvorlige brudd
på bestemmelsene om karens og suspensjon. Ved slike brudd foreslår
departementet at det bare innføres alternative sanksjoner.
Dersom det foretas ulovlige direkte anskaffelser eller
det skjer andre tilsvarende grove brudd på regelverket for kontrakter
under EU/EØS-terskelverdiene og for kjøp av såkalte uprioriterte tjenester,
foreslår departementet at domstolen skal kunne avkorte kontraktens
løpetid og/eller ilegge overtredelsesgebyr.
De nye sanksjonene som innføres med gjennomføringen
av direktivet medfører at KOFAs adgang til å ilegge overtredelsesgebyr
ikke kan videreføres. Departementet foreslår derfor å oppheve lov
om offentlige anskaffelser § 7b, slik at KOFA går tilbake til å
bli et rent rådgivende tvisteløsningsorgan.
Endelig gir direktivet mulighet for å innføre
en rekke søksmålsfrister. Departementet anbefaler her at det innføres
særskilte søksmålsfrister for krav om sanksjoner, som er kortere
enn for vanlige søksmål. Der oppdragsgiver har kunngjort resultatet
av konkurransen eller meddelt inngåelsen av kontrakten til berørte
leverandører, settes søksmålsfristen til 30 dager. I de tilfeller
oppdragsgiver verken har kunngjort konkurranseresultatene, eller
underrettet de deltakende leverandørene om inngåelsen av kontrakt,
settes fristen til to år.
Departementet foreslår også at oppdragsgiver gis
mulighet til, på frivillig basis, å innføre en frist for å fremsette
begjæring om midlertidig forføyning mot visse beslutninger underveis
i anskaffelsesprosessen. Det gjelder oppdragsgivers beslutninger
om å avvise eller forkaste en forespørsel fra en leverandør om å
delta i konkurransen. Dette gjelder likevel bare ved begrenset anbudskonkurranse,
konkurranse med forhandling eller konkurransepreget dialog.
Når det gjelder forsyningssektorene innfører håndhevelsesdirektivet
endringer som i hovedsak er identiske med endringene for klassisk
sektor. Dette gjelder nye regler om suspensjon og sanksjoner. Bestemmelsen
om suspensjon reiser imidlertid spørsmål om dagens løsning, der domstolen
i forsyningssektorene bare har kompetanse til å fastsette mulkt,
og ikke til å sette til side ulovlige beslutninger og treffe avgjørelser om
midlertidig forføyning, fortsatt er hensiktsmessig. Departementet
foreslår her en endring, slik at domstolene også i forsyningssektorene
gis adgang til å sette til side ulovlige beslutninger og treffe
beslutning om midlertidig forføyning.
Det er i utgangspunktet opp til nasjonal lovgiver å
bestemme hvordan EU/EØS-reglene prosessuelt skal håndheves, herunder
om dette skal skje ved domstolene eller ved et administrativt klageorgan.
Håndhevelsesdirektivet stiller imidlertid visse krav til klageorganenes
kompetanse og prosedyrer.
I norsk anskaffelsesrett har man tradisjonelt
lagt til grunn en domstolsmodell. Dette har fra 2003 vært supplert
med KOFA, som et alternativt og rådgivende lavterskeltilbud. Departementet mener
at håndhevelsen av anskaffelsesretten i Norge fortsatt bør bygge
på en domstolsmodell, kombinert med rådgivende tvisteløsning gjennom
KOFA. Det innebærer at sanksjonene mv. som følger av det nye håndhevelsesdirektivet legges
til domstolene. Dette vil i hovedsak kunne gjøres innenfor rammen
av alminnelig prosessrett, men reiser enkelte særlige prosessuelle
utfordringer, som foreslås særskilt regulert.
I tillegg til de forholdene som direkte reguleres av
det nye håndhevelsesdirektivet, blir også andre deler av anskaffelsesretten
direkte eller indirekte berørt av direktivet. På noen punkter fremmer
departementet forslag til regelendringer som fremstår som hensiktsmessige,
for å ivareta hensynet til et konsistent og samlet regelverk.
Departementet foreslår at reglene på forskriftsnivå
om begrunnelse i forsyningssektorene harmoniseres med reglene i
klassisk offentlig sektor. Dette forutsetter at det foretas endringer
i lov om offentlige anskaffelser, da loven bare gir begrenset adgang
til å regulere forsyningssektorene gjennom forskrift. Videre foreslås
at forskriftsbestemmelsene om begrunnelse endres, slik at oppdragsgiver
utelukkende pålegges å gi én begrunnelse, mot dagens regler der
oppdragsgiver etter omstendighetene må gi to begrunnelser. Den nye
begrunnelsen skal gis automatisk sammen med meddelelsen om tildelingsbeslutningen.
Etter kommuneloven § 59 kan anskaffelser etter anskaffelsesregelverket
i dag gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll etter nærmere
omstendigheter. Departementet mener at denne kontrollen bør ses
i sammenheng med håndhevelsessystemet for øvrig, og foreslår å innføre
et unntak fra kommuneloven § 59 slik at spørsmål om det foreligger
brudd på anskaffelsesregelverket ikke lenger kan gjøres til gjenstand for
lovlighetskontroll.
De gjeldende håndhevelsesdirektivene stiller krav
om at håndhevelsesorganet skal ha kompetanse til å tilkjenne erstatning,
men direktivet oppstiller ellers ikke krav til nasjonal erstatningsrett.
De nye reglene kan aktualisere erstatningsrettslige problemstillinger
som ikke tidligere har vært fremme i norsk rett. Det gjelder særlig når
en inngått kontrakt kjennes uten virkning, da det kan reises erstatningskrav
først og fremst fra medkontrahenten, men krav om erstatning kan også
reises av de øvrige leverandører som deltok i konkurranse om kontrakten.
Departementet foreslår ikke noen ny regulering, men enkelte problemstillinger
diskuteres likevel i proposisjonen.
Etter offentlighetsloven er tilbudene i en konkurranse
etter anskaffelsesregelverket offentlige fra tidspunktet for oppdragsgivers
tildelingsbeslutning. Utvalget mener det er uheldig at leverandørene
kan få innsyn i hverandres tilbud før kontrakten er endelig inngått,
særlig i situasjoner hvor oppdragsgiver finner å måtte avlyse konkurransen
og utlyse den på nytt. Departementet er enig i dette, men mener
at utfordringene langt på vei kan løses innenfor handlingsrommet
i eksisterende regelverk og foreslår derfor ingen lovendring.
I proposisjonen redegjøres for noen spørsmål
i utvalgets forslag til endringer på forskriftsnivå. Det gjelder
regler om karensperiode, vedståelsesfrister og oppdragsgivers adgang
til å foreta dekningskjøp.
Direktiv 2007/66/EF skal forbedre effektiviteten av
klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter.
Direktivet ble vedtatt 11. desember 2007 og endrer håndhevelsesdirektivene
89/665/EØF og 92/13/EØF. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen ved
vedtak av 1. juli 2011.
Bakgrunnen for det nye direktivet er at EU-kommisjonen,
gjennom høringer og EU-domstolens praksis, avdekket en rekke svakheter
ved de eksisterende nasjonale klageordningene. Særlig var det mange
leverandører som mente at de eksisterende håndhevelsesreglene ikke
alltid gjorde det mulig å rette opp feil i anbudsprosessene. EU-kommisjonen
identifiserte to hovedproblemstillinger: For det første var ikke
de rettslige klagemulighetene før kontrakt ble inngått tilstrekkelig
effektive, og disse burde derfor styrkes. For det andre skulle ulovlige direkte
anskaffelser bekjempes med sterkere midler.
Direktiv 2007/66/EF innfører flere nye materielle
håndhevelsesregler. De tre hovedelementene er
en obligatorisk ventetid,
såkalt karensperiode, fra oppdragsgiver meddeler sin beslutning
om hvilken leverandør som skal tildeles kontrakt til kontrakten
faktisk kan inngås,
en suspensjonsplikt, slik at klage til
håndhevelsesorganet i visse tilfeller medfører at oppdragsgivers
adgang til å inngå kontrakt suspenderes, og
nye sanksjoner for visse alvorlige brudd
på anskaffelsesregelverket.
Den nye bestemmelsen om krav til karensperiode
er en kodifisering av rettspraksis fra EU-domstolen, men med en
presisering av en absolutt minimumsperiode. Det følger av direktivet at
oppdragsgiver må vente i minst 10 eller 15 dager (avhengig av kommunikasjonsmiddel)
før vedkommende kan inngå kontrakt med valgte leverandør. Dette
skal gi leverandørene tid til å undersøke tildelingsbeslutningen
og vurdere hvorvidt det er grunnlag for å innlede en formell klageprosess,
slik at leverandørene får en reell mulighet til å stoppe inngåelse
av en kontrakt i strid med regelverket. Direktivet gir mulighet
for å gjøre unntak fra kravet om karens i tre tilfeller: ved lovlige
direkte anskaffelser, der det bare er én berørt leverandør og ved
kontrakter basert på rammeavtaler eller dynamiske innkjøpsordninger.
Bestemmelsen om suspensjon innebærer at en klage
skal ha automatisk oppsettende virkning når oppdragsgivers beslutning
om tildeling av kontrakt påklages innen utløpet av karensperioden.
Dette betyr at oppdragsgiver ikke har rett til å inngå kontrakt
før klageorganet har truffet avgjørelse, enten vedrørende en begjæring
om midlertidig forføyning eller vedrørende den materielle klagen.
Dette er en ny regel som har til formål å sikre at håndhevelsesorganet
får tilstrekkelig tid til å behandle en klage som innleveres kort
tid før utløpet av karensperioden, og med dette unngå at oppdragsgiver
inngår kontrakt med en gang karensperioden løper ut når det er inngitt
klage.
Når det gjelder de nye sanksjonene, innføres
det en plikt til i visse situasjoner å kjenne en kontrakt uten virkning.
Formålet er særlig å motvirke ulovlige direkte anskaffelser, som
regnes som en av de groveste overtredelsene av anskaffelsesregelverket.
Sanksjonen «uten virkning» skal også innføres for andre grove brudd
på regelverket, når det samtidig skjer brudd på bestemmelsene om
karens og suspensjon. Sanksjonen skal også innføres når kontrakter
basert på rammeavtaler/dynamiske innkjøpsordninger tildeles i strid
med prosedyrereglene. Bare når det foreligger vesentlige hensyn
til allmennhetens interesser kan håndhevelsesorganet unnlate å kjenne
en kontrakt uten virkning. I slike tilfeller må alternative sanksjoner
benyttes i stedet.
Medlemsstatene kan fritt bestemme om en kontrakt
skal kjennes uten virkning fra tidspunktet for kontraktsinngåelse
(ex tunc) eller kun for fremtidig kontraktsoppfyllelse (ex nunc). Kjennes
en kontrakt uten virkning kun for fremtiden, må oppdragsgiver i
tillegg ilegges alternative sanksjoner. Oppdragsgiver kan imidlertid sikre
seg mot å bli ilagt sanksjoner. Dette kan for eksempel skje ved
å kunngjøre at han har til hensikt å tildele en kontrakt uten å
følge de alminnelige prosedyrereglene (en såkalt intensjonskunngjøring).
Direktivet innfører også noen nye frivillige håndhevelsesregler.
Direktiv 2007/66/EF medfører endringer både
i håndhevelsesdirektivet for klassisk offentlig sektor (direktiv
89/665/EØF) og håndhevelsesdirektivet for forsyningssektorene (92/13/EØF).
Håndhevelsesdirektivet i klassisk sektor (direktiv
89/665/EØF som endret ved direktiv 2007/66/EF) får anvendelse på
kontrakter som omfattes av anskaffelsesdirektivet (direktiv 2004/18/EF),
med mindre kontraktene uttrykkelig er unntatt. Anskaffelsesdirektivet
og håndhevelsesdirektivet for klassisk sektor gjelder for oppdragsgivere
i offentlig sektor, det vil si statlige, kommunale og fylkeskommunale
oppdragsgiver, samt offentligrettslige organer.
Håndhevelsesdirektivet i forsyningssektorene (direktiv
92/13/EØF som endret ved direktiv 2007/66/EF) får anvendelse på
kontrakter som omfattes av forsyningsdirektivet (direktiv 2004/17/EF),
med mindre kontraktene er unntatt. Forsyningsdirektivet og håndhevelsesdirektivet for
forsyningssektorene gjelder for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning,
transport og post.
Håndhevelsesdirektivene gjelder for anskaffelser
som omfattes av anskaffelsesdirektivene (2004/17/EF og 2004/18/EF),
det vil si kontrakter om varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider
over EU/EØS-terskelverdiene (EØS-anskaffelser). Håndhevelsesdirektivene
gjelder dermed i utgangspunktet også ved kjøp av såkalte uprioriterte
tjenester over EU/EØS-terskelverdiene. Uprioriterte tjenester omfatter
bl.a. hotell- og restaurantvirksomhet, visse transporttjenester,
juridiske tjenester, tjenester vedrørende undervisning og yrkesutdannelse, helse-
og sosialtjenester og fritids-, kultur- og sportstjenester. Inngåelse
av kontrakter om uprioriterte tjenester er imidlertid kun delvis
regulert i anskaffelsesdirektivene. Slike kontrakter er utelukkende
underlagt prosedyrereglene om tekniske spesifikasjoner og om kunngjøring
av konkurranseresultater. Direktivenes øvrige detaljerte prosedyreregler
gjelder derimot ikke for inngåelse av kontrakter om uprioriterte
tjenester.
Kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene er verken
omfattet av anskaffelsesdirektivene eller håndhevelsesdirektivene.
Ved kongelig resolusjon 19. desember 2008 ble det
oppnevnt et utvalg som skulle utrede og anbefale hvordan det nye
EU/EØS-direktivet om håndhevelse av reglene om offentlige anskaffelser
best kan gjennomføres i norsk rett.
Utvalgets mandat er omtalt i proposisjonen.
Den 16. april 2010 ble utvalgets utredning,
NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser, overlevert fornyings-,
administrasjons- og kirkeministeren.
Utvalget la i utredningen frem forslag til endringer
i lov om offentlige anskaffelser, forskrift om offentlige anskaffelser,
forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene og forskrift om
klagenemnd for offentlige anskaffelser.
I tillegg til de spørsmålene som direkte reguleres av
direktivet, så utvalget at også andre deler av anskaffelsesretten
direkte eller indirekte blir berørt. I tråd med mandatet vurderte
utvalget derfor behovet for øvrige regelendringer for å ivareta
hensynet til et konsistent og samlet regelverk.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
sendte den 16. april 2010 NOU 2010:2 ut på høring, med invitasjon
til høringsinstansene om å gi sitt syn på lovutvalgets forslag. Høringsinstansene
ble også bedt om å vurdere eventuelle underliggende instansers behov
for å avgi uttalelse. Høringsfristen ble satt til 20. august 2010,
men ble ved brev av 27. mai 2010 forlenget til 20. september 2010.
Organisasjoner som ikke stod på høringslisten kunne også uttale
seg.
Utvalgets innstilling ble ettersendt på høring 6. oktober
2010 med høringsfrist 17. november 2010 til en del instanser med
særskilt interesse for spørsmål knyttet til offentlighetsloven.
Et direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser,
direktiv 2009/81/EF, ble vedtatt 13. juli 2009. Direktivet gir en
ny europeisk lovgivningsramme for inngåelse av følsomme offentlige kontrakter
på forsvars- og sikkerhetsområdet. Målet er å etablere et effektivt
europeisk marked for forsvarsmateriell og samtidig sikre en konkurransedyktig
forsvarsindustri. Norge er forpliktet til å gjennomføre dette direktivet
etter at det er innlemmet i EØS-avtalen.
Vedtakelsen av direktivet medfører at det skjer en
tredeling av hvordan forsvars- og sikkerhetsanskaffelser reguleres
etter EØS-avtalen. Noen anskaffelser vil fortsatt være unntatt etter
EØS-avtalens artikkel 123. I et midtre sjikt vil man finne de anskaffelsene
som er regulert av det nye direktivet. Ikke-følsomme anskaffelser
til Forsvaret, sikkerhetsmyndighetene med flere skal fortsatt følge
det ordinære anskaffelsesdirektivet.
Direktiv 2009/81/EF er i høy grad basert på
oppbygningen av og filosofien bak anskaffelsesdirektivet 2004/18/EF,
og det inneholder flere bestemmelser som svarer til bestemmelsene
i anskaffelsesdirektivet.
Ettersom direktiv 2009/81/EF først ble vedtatt etter
at håndhevelsesutvalget var nedsatt, ble en henvisning til dette
direktivet ikke tatt med i utvalgets mandat. Direktivet er således
verken omtalt i NOU 2010:2 eller i departementets høringsbrev. De
nye håndhevelsesbestemmelsene må imidlertid utformes på en slik
måte at også kravene etter direktiv 2009/81/EF ivaretas.
Lov 27. november 1992 nr. 116 om offentlige anskaffelser
trådte i kraft 1. januar 1994, og gjennomførte EU/EØS-direktiver
om offentlige anskaffelser i norsk rett, som Norge hadde forpliktet
seg til gjennom EØS-avtalen.
Loven var primært en fullmaktslov, som ga Kongen
myndighet til å gi nærmere regler i forskrift. Med hjemmel i loven
ble det gitt en rekke forskrifter, som i hovedsak gjorde EU/EØS-direktivene
ordrett til norsk rett. Norges tilslutning til WTO-avtalen om offentlige
anskaffelser, (GPA) i 1994, og handelsavtaler med tredjeland gjennom
EFTA-samarbeidet, krevde også enkelte tilpasninger i de norske reglene.
Resultatet av disse prosessene ble et komplisert og
lite enhetlig regelverk. Myndighetene så det raskt som nødvendig
å foreta en full revisjon av regelverket. Resultatet ble en ny lov
16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser, som trådte i kraft
1. juli 2001. Med hjemmel i den nye loven ble det fastsatt en forskrift
om offentlige anskaffelser og en forskrift om innkjøpsregler for
oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon.
Ved utforming av disse forskriftene gikk man bort fra den tidligere
teknikken med ordrett innlemming av EU/EØS-direktivene, og man søkte
heller å innpasse reglene materielt og rettsteknisk inn i norsk
rett på en helhetlig og oversiktlig måte. I tillegg til å inkorporere
EU/EØS-rett ble det i forskriftene også gitt utfyllende nasjonale
regler, som norsk lovgiver fant det hensiktsmessig å vedta.
EU reviderte sine direktiver på anskaffelsesområdet
i 2004, og vedtok to direktiver til erstatning for de tidligere:
et hoveddirektiv for «klassisk offentlig sektor» og et for forsyningssektorene (vann,
energi, transport og posttjenester). Direktivene ble inntatt i EØS-avtalen,
og gjennomført i norsk rett gjennom enkelte endringer i lov om offentlige
anskaffelser, ny forskrift 7. april 2006 nr. 402 om offentlige anskaffelser,
som i dag er det sentrale regelverket på området, og forskrift 7. april
2006 nr. 403 om innkjøps-regler i forsyningssektorene. Også den
nye forskriften om offentlige anskaffelser inneholder særlige norske regler
i tillegg til regler med opphav i EU/EØS. Resultatet er et rettsområde
som er en særegen blanding av EU/EØS-rett og nasjonalt utformet rett.
EU/EØS-direktivene gir detaljerte prosedyre-regler
for anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider
over EU/EØS-terskelverdiene (heretter omtalt som «EØS-anskaffelser»).
Terskelverdiene utgjør per i dag 1,6 mill. kroner for vare- og tjenestekontrakter
(1,1 mill. kroner for sentrale statlige etater), og 40,5 mill. kroner
for bygge- og anleggskontrakter. Norge er forpliktet til å gjennomføre
direktivbestemmelsene for EØS-anskaffelser.
EU/EØS-retten er basert på et grunnleggende prinsipp
om nasjonal prosessuell autonomi. Det betyr at EU/EØS-reglene i
hovedsak er materielle regler, som medlemsstatene er forpliktet
til å overta og gjennomføre. Hvordan disse reglene prosessuelt skal
håndteres på nasjonalt plan av nasjonale forvaltningsorganer og
domstoler, er overlatt til nasjonal forvaltnings- og prosessrett. Håndhevelsesdirektivene
krever prosessregler som gir klager en reell og effektiv mulighet
til å få saken prøvet dersom man mener det foreligger regelbrudd.
Ved gjennomføringen av EU/EØS-reglene om offentlige anskaffelser
i norsk rett vurderte man ulike alternativer og falt ned på at den
nasjonale håndhevelsen skulle legges til det ordinære domstolsapparatet.
Før kontrakt er inngått kan domstolene i vanlige saker
etter lov om offentlige anskaffelser § 7 sette til side ulovlige
beslutninger som er truffet under anskaffelsesprosessen. I denne
perioden har retten også hjemmel til å beslutte midlertidig forføyning
etter § 8 første ledd. Dette gjelder likevel ikke i forsyningssektorene,
her kan det i stedet ilegges mulkt.
Etter at kontrakt er inngått, kan domstolene
etter gjeldende rett ikke sette kontrakten til side, selv om det
skulle vise seg at regelverket er brutt. Det kan heller ikke begjæres
midlertidig forføyning. Etter at kontrakt er inngått, kommer saker
om offentlige anskaffelser derfor kun til domstolene i form av erstatningssaker.
Fra 2003 ble Klagenemnda for offentlige anskaffelser
(KOFA) etablert gjennom en endring i lov om offentlige anskaffelser,
som en alternativ tvisteløsningsmodell til ordinær domstolsbehandling.
Det uavhengige, administrative organet skulle gi rådgivende uttalelser
i tvister på anskaffelsesområdet, og være en raskere og rimeligere
klagemulighet for leverandørene.
Frem til 2007 var erstatning ilagt av domstolene den
eneste formen for reaksjon som kunne rettes mot en oppdragsgiver
etter at kontrakt var inngått i saken. For tilfeller av ulovlige
direkte anskaffelser ble dette i 2007 supplert med adgang for KOFA
til å ilegge et overtredelsesgebyr. Ved domstolene behandles saker
som gjelder mulige brudd på anskaffelsesregelverket i hovedsak etter
de vanlige prosessreglene i tvisteloven.
Utvalgets flertall, medlemmene Sejersted, Goller,
Hauge, Hellesylt, Mjølhus, Aardalsbakke og Aalto, understreker at
anskaffelsesretten er et område der kryssende interesser gjør seg
gjeldende og må avveies, både ved tolkningen av de krav EU/EØS-retten
stiller, og ved gjennomføringen av disse i nasjonal rett. Flertallet
følger opp disse synspunktene ved i hovedsak å foreslå at reglene
i håndhevelsesdirektivet ikke gjøres gjeldende i videre omfang enn
man er forpliktet til. Det innebærer bl.a. at de nye reglene ikke
innføres for kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene og for uprioriterte
tjenester.
Utvalgets mindretall, medlemmet Gjønnes, peker
bl.a. på at den tid og de ressurser som brukes på å etterleve anskaffelsesregelverket,
får samfunnet i sum igjen i form av gode offentlige anskaffelser.
Mindretallet ønsker i større grad å gjøre reglene i håndhevelsesdirektivet
gjeldende også for anskaffelser etter forskriftens del II, da anskaffelser
etter forskriftens del II utgjør hoveddelen av de offentlige anskaffelsene
i Norge.
Mange høringsinstanser har generelle synspunkter
på i hvilken utstrekning direktivet bør gjennomføres i norsk rett.
Høringsinstansene deler seg stort sett i to grupper, der representantene
for oppdragsgiversiden generelt støtter flertallets synspunkter,
mens representantene for leverandørsiden generelt støtter mindretallet.
Et flertall av høringsinstansene er enige med flertallet
om å vektlegge kryssende hensyn ved innføring av de nye sanksjonsreglene.
En rekke høringsinstanser fra kommunesektoren uttaler dette.
De høringsinstansene som støtter mindretallets synspunkter,
legger særlig vekt på at det er hensiktsmessig med like håndhevelsesregler
for like brudd, og mener at flertallets forslag generelt vil svekke
en effektiv håndhevelse av anskaffelsesreglene. Det pekes særlig
på at det av hensyn til små og mellomstore bedrifter er viktig med
effektive håndhevelsesregler også i anskaffelsesforskriftens del
II.
De høringsinstansene som støtter mindretallet, fremhever
generelt at det vil være en forenkling med identiske regler i forskriftens
del II og III. De høringsinstansene som støtter flertallet er ikke
enige i dette – for disse innebærer forenkling at reglene i del
II gjøres mest mulig enkle og fleksible.
Departementet støtter i hovedsak flertallets
vurderinger av hvor langt håndhevelsesdirektivet bør gjennomføres
i norsk rett. Departementet mener de hensyn som gjør seg gjeldende
mot å ha for komplekse og faste regler om offentlige anskaffelser,
bør tillegges vekt.
Departementet deler oppfatningen av at like
regler i forskrift om offentlige anskaffelser del II og III ikke
uten videre innebærer en forenkling av regelverket, og mener at
det ikke er et mål i seg selv å ha samme håndhevelsesregler i disse delene.
Allerede i dag er det forskjell på reglene for ulike typer anskaffelser
og i de ulike delene av forskriften. For anskaffelser som gjennomføres
etter forskriftens del II, er det generelt et mål at reglene skal
være enklere og mer fleksible. Departementet støtter i hovedsak
flertallets syn i at enklere prosessregler for forskriftens del
II vil være en viktigere forenkling enn likelydende regler i forskriftens
ulike deler.
Håndhevelsesdirektivet krever at visse klager
til håndhevelsesorganet skal ha oppsettende virkning. Dette følger
av artikkel 2 nr. 3 og gjelder først og fremst der oppdragsgivers
beslutning om tildeling av kontrakt påklages innen utløpet av karensperioden.
I et slikt tilfelle skal oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt
suspenderes inntil klageorganet har truffet avgjørelse enten vedrørende
begjæring om midlertidig forføyning eller inntil klagen er behandlet.
Formålet med bestemmelsen er at innlevering
av klage kort tid før utløpet av karensperioden, ikke bør føre til
at klageinstansen berøves nødvendig tid til å gripe inn. Det bør
derfor fastsettes en selvstendig minimumsfrist med oppsettende virkning,
som ikke utløper før klageinstansen har truffet avgjørelse om begjæringen.
Håndhevelsesdirektivets regler om suspensjon gjelder
bare for EØS-anskaffelser. Det gjelder ikke for kontrakter om uprioriterte
tjenester eller kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene.
Utvalget forstår bestemmelsen i direktivet slik
at suspensjon i nasjonal rett kan begrenses til å inntre der det
begjæres midlertidig forføyning, og mener at en slik begrensing
bør innføres. Dette begrunnes i at det bare er hensiktsmessig at suspensjon
inntrer der leverandøren bestrider tildelingsbeslutningen og faktisk
ønsker å stanse anskaffelsesprosessen for å unngå at kontrakt blir
tildelt feil leverandør. På denne bakgrunnen foreslår utvalget å
innføre en lovbestemmelse som gir Kongen hjemmel til å gi forskrift
om at oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt suspenderes ved
begjæring om midlertidig forføyning mot brudd på anskaffelsesregelverket.
Av utvalgets forslag til forskriftsbestemmelse om
suspensjon fremgår det at suspensjon bare skal inntre ved begjæringen
om midlertidig forføyning i to tilfeller: for det første når begjæringen
fremsettes før utløpet av en karensperiode fastsatt av oppdragsgiver.
For det andre der begjæringen fremsettes i de 10 dagene etter en intensjonskunngjøring,
der oppdragsgiver er forpliktet til ikke å inngå kontrakt. Suspensjonen skal
bare inntre ved begjæring til første instans, ikke ved anke til
andre instanser.
Utvalget peker på at den nye bestemmelsen om suspensjonen
innebærer en markert endring i norsk rett, idet en begjæring om
midlertidig forføyning automatisk skal ha oppsettende virkning.
Utvalgets flertall, medlemmene Sejersted, Goller,
Hauge, Hellesylt, Mjølhus, Aardalsbakke og Aatlo, anbefaler at direktivets
nye regler om suspensjon bare gjennomføres så langt EU/EØS-retten
krever det.
Utvalgets mindretall, medlemmet Gjønnes, anbefaler
at reglene om suspensjon også gis anvendelse for anskaffelser under
EU/EØS-terskelverdiene og for uprioriterte tjenester. Mindretallets
utgangspunkt er at håndhevelsesreglene ikke må forskjellsbehandle
leverandørers praktiske og juridiske mulighet til å gjenopprette
opprinnelige kontraktsmuligheter.
De fleste høringsinstansene i offentlig sektor
(56 høringsinstanser, herunder KOFA og Regjeringsadvokaten), samt
KS, NIMAs offentlige komité og Norges taxiforbund, støtter flertallets
anbefaling om å innføre regler om suspensjon bare for EØS-anskaffelser.
Flere av disse høringsinstansene uttrykker generell bekymring over
de nye bestemmelsene om suspensjon. Suspensjon vil i praksis kunne
føre til at anskaffelsesprosessene kan bli vesentlig forsinket,
og at systemet blir sårbart for at det utnyttes ved grunnløse klager.
Flere høringsinstanser viser til at det allerede etter dagens regler
er mulig for forbigåtte leverandører å fremsette begjæring om midlertidig
forføyning før kontraktsinngåelse, hvilket vil være tilstrekkelig
etter anskaffelsesforskriften del II.
14 høringsinstanser på leverandørsiden, samt Advokatforeningen,
Helse Vest RHF og KOFA-medlem Kai Krüger, støtter mindretallets
forslag om å innføre regler om suspensjon også for anskaffelser
omfattet av forskrift om offentlige anskaffelser del II. Flere av
disse høringsinstansene peker på at dagens håndhevelsesregler ikke
gir tilstrekkelige klagemuligheter før kontrakt er inngått. Mange
ser derfor på den nye suspensjonsbestemmelsen som en av de viktigste
nyvinningene.
Endelig mener en del høringsinstanser at det
vil bidra til en forenkling av regelverket, dersom det innføres
like håndhevelsesregler i anskaffelsesforskriften del II og III.
Regjeringsadvokaten viser i sin høringsuttalelse til
at det må følge av tvisteloven § 32-11 at leverandøren vil kunne
bli erstatningsansvarlig for det tap som er påført oppdragsgiver
som følge av den automatiske suspensjonen, der det viser seg at
det ikke foreligger noe brudd på anskaffelsesregelverket.
Flere kommuner, fylkeskommuner og NIMAs offentlige
komité viser også til at reglene om sikkerhetsstillelse for mulig
erstatningsansvar i tvisteloven og i tvangsloven uansett må gjelde ved
begjæring om midlertidig forføyning. Noen av disse ber i tillegg
departementet om å vurdere å innføre en obligatorisk regel om at
leverandørene skal stille sikkerhet for mulige tap.
Norge er forpliktet til å innføre bestemmelsen om
suspensjon. Departementet foreslår derfor å innføre en lovhjemmel
og å fastsette nærmere bestemmelser om suspensjon i forskrift.
Det er departementets vurdering at bestemmelser
om suspensjon i noen tilfeller vil kunne skape reelle problemer
for oppdragsgivere som har behov for raskt å inngå kontrakter om
kritiske ytelser. Departementet er derfor enig i at lovhjemmelen
bør begrenses slik at det kun kan gis forskriftsbestemmelser om
at suspensjon skal inntre når det er fremmet begjæring om midlertidig
forføyning. Departementet slutter seg i den forbindelse til utvalgets
begrunnelse. Utvalget foreslår også å begrense suspensjonen til begjæringer
som fremsettes innenfor den karenspe-rio-den som følger etter tildeling
av kontrakt eller etter intensjonskunngjøring. Dette svarer etter
departementets oppfatning godt til formålet bak bestemmelsene om
karens: Forbigåtte leverandører skal ha rimelig tid til å vurdere om
det kan lønne seg å klage.
Der det ikke stilles krav om karens, vil heller ikke
behovet for suspensjon være tungtveiende.
Når oppdragsgiver har fastsatt en karensperiode må
suspensjon inntre, uansett om oppdragsgiver har vært forpliktet
til å fastsette en slik karensperiode eller dette har skjedd på
frivillig grunnlag. Tilsvarende ville det bli vanskelig for domstolene
å ta stilling til en automatisk suspensjonsplikt i tilfeller der
oppdragsgiver ikke har fastsatt en karensperiode, men egentlig har
plikt til det. Departementet mener derfor at det ikke bør inntre
automatisk suspensjon i tilfeller der oppdragsgiver ikke har fastsatt
en karensperiode, selv om oppdragsgiver faktisk pliktet å gjøre
det. Her bør heller de alminnelige reglene om midlertidig forføyning
få anvendelse.
Det nærmere omfang av suspensjonen, særlig spørsmålet
om hvilke anskaffelser suspensjonen skal gjelde for, vil bli regulert
nærmere i forskrift. Også det nærmere skjæringstidspunkt for når
suspensjonen skal inntre og nærmere krav til domstolenes saksbehandling,
vil bli regulert i forskriftsbestemmelsene.
Nye bestemmelser om suspensjon endrer ikke på at
tvistelovens bestemmelser om midlertidig sikring, herunder § 32-11
om erstatning, gjelder ved begjæring om midlertidig forføyning.
Det er imidlertid departementets vurdering at tvistelovens bestemmelser
i § 32-11 om erstatning ved midlertidig sikring ikke vil få anvendelse
på eventuelle tap som oppdragsgiver (saksøkte) måtte lide som følge
av at adgangen til å inngå kontrakt suspenderes. Departementet finner
det heller ikke hensiktsmessig å innføre regler om at leverandøren
(saksøker) blir objektivt ansvarlig for slike tap, da terskelen
for å begjære midlertidig forføyning da kan bli for høy.
For visse typer brudd på anskaffelsesreglene stiller
håndhevelsesdirektivet krav om at den inngåtte kontrakten skal kjennes
uten virkning. Det gjelder først og fremst ved ulovlige direkte anskaffelser,
som regnes som en særlig grov overtredelse av regelverket.
Kontrakten skal også kjennes uten virkning ved andre
grove brudd på regelverket der konkurransen har vært kunngjort.
Det gjelder brudd som har påvirket klagerens muligheter til å få
tildelt kontrakten, og som skjer i kombinasjon med brudd på reglene
om karens eller suspensjon. Det er en betingelse at bruddet på reglene
om karens eller suspensjon skal ha fratatt leverandøren muligheten
for å iverksette rettslige skritt før inngåelsen av kontrakten.
Endelig skal en kontrakt basert på en rammeavtale/
dynamisk innkjøpsordning kjennes uten virkning, når den er tildelt
i strid med prosedyrereglene.
I ovennevnte tre tilfeller er håndhevelsesorganet i
utgangspunktet forpliktet til å kjenne en inngått kontrakt uten
virkning, når vilkårene for dette for øvrig er oppfylt.
Følgene av at en kontrakt kjennes uten virkning skal
fastsettes i nasjonal rett.
Det følger av direktivet at det kan gjøres unntak fra
kravet om at en inngått kontrakt skal kjennes uten virkning der
vesentlige hensyn til allmennhetens interesser gjør det nødvendig
å opprettholde kontraktens virkninger. Videre skal det gjøres unntak
i to tilfeller. For det første skal det gjøres unntak der oppdragsgiver
på nærmere vilkår har foretatt en såkalt intensjonskunngjøring.
For det andre skal det gjøres unntak ved tildeling av kontrakter
basert på en rammeavtale/dynamisk innkjøpsordning, der oppdragsgiver
«frivillig» har overholdt en karensperiode.
Direktivet krever også at det innføres såkalte «alternative
sanksjoner», det vil si overtredelsesgebyr (bot) og avkorting av
kontrakt, i stedet for eller i tillegg til at en kontrakt kjennes
uten virkning.
Endelig krever direktivet at sanksjonen «uten virkning»
eller alternative sanksjoner innføres for mindre alvorlige brudd
på bestemmelsene om karens og suspensjon.
Den EU/EØS-rettslige forpliktelsen til å innføre nye
bestemmelser om sanksjoner gjelder bare for EØS-anskaffelser. Norge
er således ikke forpliktet til å innføre slike regler for anskaffelser
under EU/EØS-terskelverdiene eller for uprioriterte tjenester.
Utvalget foreslår at sanksjonen «uten virkning» kun
innføres for anskaffelser omfattet av anskaffelsesdirektivene, dvs.
i forskrift om offentlige anskaffelser del III og forsyningsforskriften del
II. Videre foreslår utvalget at håndhevelsesorganet gis adgang til
å velge om en kontrakt skal kjennes uten virkning fra tidspunktet
for kontraktsinngåelse (ex tunc) eller kun for fremtidig kontraktsoppfyllelse
(ex nunc), men at adgangen til å kjenne kontrakten uten virkning
ex tunc begrenses til de tilfeller hvor kontraktsgjenstanden kan
tilbakeleveres i vesentlig samme stand og mengde.
Videres anbefales det å innføre alle de tre
mulige unntakene fra sanksjonen «uten virkning».
Utvalget foreslår å innføre begge de alternative sanksjonene
(overtredelsesgebyr og avkorting av kontrakt), og at disse kan kombineres.
Hva gjelder overtredelsesgebyrets størrelse, foreslår utvalget å
videreføre dagens nivå for overtredelsesgebyr i KOFA, dvs. maksimalt
15 prosent av kontraktens verdi.
Ved mindre alvorlige brudd anbefaler utvalget
at det bare innføres slike alternative sanksjoner og ikke sanksjonen
«uten virkning».
Dersom det foretas ulovlige direkte anskaffelser etter
anskaffelsesforskriften del II, foreslår utvalget at håndhevelsesorganet
kun skal kunne avkorte kontraktens løpetid og/eller ilegge overtredelsesgebyr.
Utvalget foreslår at det skal innføres et unntak fra adgangen til
å ilegge slike sanksjoner der oppdragsgiver har foretatt en intensjonskunngjøring.
Utvalgets flertall, medlemmene Sejersted, Goller,
Hauge, Hellesylt, Mjølhus, Aardalsbakke og Aatlo, ønsker ikke å
innføre sanksjoner for andre brudd på regler i anskaffelsesforskriftens del
II, mens utvalgets mindretall, medlemmet Gjønnes, ønsker sanksjoner
i del II for samme typer brudd som skal sanksjoneres etter del III.
Utvalget foreslår videre en rekke prosessuelle regler
i tilknytning til søksmål som kan føre til at oppdragsgiver ilegges
sanksjoner.
Mange høringsinstanser peker på at sanksjonen «uten
virkning» er et ukjent virkemiddel som bryter med vanlig norsk kontraktsrett.
Sanksjonen vil være svært inngripende, ikke bare for oppdragsgiver,
men også for den (eventuelt godtroende) leverandøren som har fått
tildelt kontrakten. Flere viser også til at sanksjonen reiser vanskelige
problemstillinger knyttet til erstatning og etteroppgjør. Dette
taler for å begrense innføringen av sanksjonen mest mulig. På denne bakgrunnen
er høringsinstansene generelt enige med utvalget i at sanksjonen
«uten virkning» ikke bør innføres for mindre alvorlige brudd i del III.
For slike brudd bør det utelukkende innføres «alternative sanksjoner».
Når det gjelder de alternative sanksjonene,
støtter 11 høringsinstanser uttrykkelig utvalgets forslag om å innføre
både overtredelsesgebyr og avkortning av kontrakt, og å overlate
det til håndhevelsesorganet å fastsette den sanksjonen som er mest
egnet i det konkrete tilfellet.
9 høringsinstanser i kommunal og fylkeskommunal
sektor mener at det vil være urimelig for oppdragsgiver dersom sanksjonene
kombineres. 13 kommuner og fylkeskommuner foreslår imidlertid å
begrense overtredelsesgebyret ytterligere oppad, eksempelvis til
10 prosent av anskaffelsens verdi, som bl.a. er grensen i Sverige
og Finland. Det anføres at den preventive virkningen i de fleste
tilfeller vil kunne oppnås med bøter av langt mindre størrelse enn
det som følger av den senere tids praksis i KOFA.
Høringsinstansene støtter generelt opp om utvalgets
forslag om ikke å innføre sanksjonen «uten virkning» i forskriftens
del II. Det er også generell enighet om at det i stedet bør innføres
alternative sanksjoner for ulovlige direkte anskaffelser i forskriftens
del II.
Når det gjelder andre grove brudd på reglene
i forskriftens del II, støtter 16 høringsinstanser flertallets forslag
om ikke å innføre sanksjoner for slike brudd.
10 høringsinstanser støtter derimot mindretallet
i at det også bør innføres alternative sanksjoner for andre grove
brudd i forskriftens del II (Advokatforeningen).
Dette begrunnes primært i at like brudd bør
behandles likt i del II og III; det er ingen grunn til å gjøre forskjell.
Sanksjonene vil dessuten ha en preventiv effekt.
47 høringsinstanser i offentlig sektor, herunder KOFA,
samt Advokatforeningen, KS og NIMAs offentlige komité gir støtte
til flertallets forslag om at overtredelsesgebyret etter lov om
offentlige anskaffelser § 7b faller bort som sanksjonsmulighet,
og at KOFA igjen blir et rent rådgivende organ. Dette anses som
en nødvendig konsekvens av de nye sanksjonene som følger av håndhevelsesdirektivet.
13 høringsinstanser på leverandørsiden, samt Advokatfirmaet
G-partner, Difi, Petroleumstilsynet og UDI uttrykker støtte til
forslaget om at KOFA skal beholde myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr
selv om de øvrige sanksjonene legges til domstolene. Disse høringsinstansene
gir uttrykk for at fjerning av overtredelsesgebyret vil bety en
klar svekkelse av håndhevelsen av anskaffelsesreglene, og NHO mener
at «ulovlige direkte anskaffelser vil blomstre opp igjen».
Både utvalget og de fleste høringsinstansene
uttrykker en generell skepsis mot den nye sanksjonen «uten virkning».
På denne bakgrunnen er det bred enighet om bare å innføre denne
sanksjonen så langt Norge er forpliktet til det. Dette innebærer
at sanksjonen «uten virkning» bare skal gjelde for EØS-anskaffelser
(det vil si anskaffelser omfattet av anskaffelsesforskriften del III
og forsyningsforskriften).
Tilsvarende er departementet enig med utvalget og
de høringsinstansene som ønsker at håndhevelsesorganet skal ha adgang
til å velge om en kontrakt skal kjennes uten virkning fra tidspunktet
for kontraktsinngåelse (ex tunc) eller kun for fremtidig kontraktsoppfyllelse
(ex nunc).
Når det gjelder spørsmålet om sanksjoner for
anskaffelser omfattet av forskrift om offentlige anskaffelser del
II, er det generell enighet om å innføre de alternative sanksjonene
for ulovlige direkte anskaffelser. Også dette kan departementet
slutte seg til; ulovlige direkte anskaffelser forekommer også ved
anskaffelser omfattet av del II, og det vil derfor fortsatt være
behov for håndhevelse av slike alvorlige brudd på regelverket. Trusselen
om å kunne bli ilagt alternative sanksjoner vil derfor gi en viktig
preventiv effekt overfor oppdragsgiverne.
Utvalget og høringsinstansene er imidlertid
delt når det gjelder spørsmålet om det skal innføres alternative
sanksjoner for andre brudd enn ulovlige direkte anskaffelser etter
forskrift om offentlige anskaffelser del II.
Departementet støtter på dette punktet mindretallet
i at det bør innføres overtredelsesgebyr og avkortning av kontrakt
også for andre grove brudd etter del II. Dette begrunnes med at
det er viktig å demme opp for slike alvorlige brudd der oppdragsgiver
har tildelt kontrakt til «feil leverandør» og samtidig avskåret
øvrige leverandørers mulighet til å stanse kontraktsinngåelsen.
Etter håndhevelsesdirektivet (og dermed etter forskriftens
del III) er det obligatorisk å ilegge sanksjoner, det vil si at
klageorganet skal ilegge sanksjoner der nærmere angitte brudd konstateres.
Her er det altså verken mulig å ta hensyn til overtredelsens grovhet,
om oppdragsgiver har handlet forsettlig/grovt uaktsomt eller andre relevante
forhold. Det vil imidlertid være naturlig å utnytte den fleksibiliteten
som del II gir mulighet for, slik at det her bare innføres en «kan-regel».
Det foreslås derfor at klageorganet ikke forpliktes til å ilegge
sanksjoner, men at det i stedet kan ta med alle relevante hensyn
i vurderingen av om det i en konkret sak faktisk bør ilegges sanksjoner.
Her vil klageorganet også kunne ta hensyn til om det kan tilkjennes
erstatning.
Når det gjelder overtredelsesgebyrets størrelse, støtter
departementet utvalgets forslag om å videreføre dagens nivå for
KOFA-overtredelsesgebyret, slik at det fastsettes en øvre ramme
på 15 prosent av kontraktens verdi.
Departementet finner det videre hensiktsmessig at
det åpnes for at klageorganet kan kombinere de alternative sanksjonene.
Klageorganet bør også ha kompetanse til å ta i betraktning alle
relevante forhold ved fastsettelse og utmåling av sanksjoner. Departementet
mener at det bør overlates til klageorganet å fastsette den/de sanksjoner
som er mest hensiktsmessig i det konkrete tilfellet, herunder fastsette
overtredelsesgebyret på et fornuftig nivå. Det vises for øvrig til
forslag til ny § 14.
Departementet støtter forslaget om å innføre samtlige
mulige unntak til kravet om sanksjoner, det vil si der vesentlige
hensyn til allmennhetens interesser gjør det nødvendig å opprettholde kontraktens
virkninger, der oppdragsgiver har foretatt en intensjonskunngjøring
og der oppdragsgiver ved tildeling av kontrakter basert på en rammeavtale/dynamisk
innkjøpsordning overholder en «frivillig» karensperiode. Når det gjelder
unntaket begrunnet i hensynet til allmennhetens interesser, må dette
utformes slik at også kravene etter direktivet for forsvars- og
sikkerhetsanskaffelser ivaretas.
Det vises for øvrig til forslag til nye §§ 13
og 14.
Departementet er enig med utvalget i at det
er behov for visse særlige prosessuelle regler i tilknytning til
søksmål som kan føre til at oppdragsgiver ilegges sanksjoner. Det
vises til utvalgets redegjørelse i NOU 2010:2, kapittel 15.3.
På denne bakgrunn anbefaler departementet at det
innføres prosessuelle bestemmelser om prosessvarsel til oppdragsgivers
medkontrahent, avgjørelsenes rettskraft og rettens plikt til å ilegge
sanksjoner når vilkårene for det er oppfylt.
Departementet er også enig med utvalgets flertall
i at kretsen av søksmålsberettigede i saker om ulovlige direkte
anskaffelser mv. ikke skal utvides, og at det fortsatt skal gjelde
et krav til rettslig interesse for å kunne reise sak for domstolene.
Interesseorganisasjoner på leverandørsiden vil måtte antas å ha
tilstrekkelig interesse i saker om ulovlige direkte anskaffelser,
slik at de vil oppfylle kravet til «rettslig interesse».
Det vises for øvrig til forslag til ny § 15.
Departementet er enig med flertallet i utvalget og
flertallet av høringsinstansene i at overtredelsesgebyret etter
lov om offentlige anskaffelser § 7b ikke bør videreføres som sanksjonsform.
Det er vanskelig å se hvordan de nye sanksjonene
prinsipielt og praktisk kan kombineres med at KOFA fortsatt skal
ha kompetanse til å ilegge et administrativt overtredelsesgebyr.
Oppdragsgiver ville da for samme forhold kunne bli møtt med både
et overtredelsesgebyr fra KOFA og at kontrakten blir kjent uten
virkning av domstolene, supplert med et overtredelsesgebyr. En slik
dobbel reaksjon vil være klart uforholdsmessig, og vil også kunne
være i strid med forbudet mot dobbeltstraff slik dette er utledet
av EMK protokoll nr. 7 artikkel 4 nr. 1. Departementet er oppmerksom
på at en overgang fra dagens system med administrativt overtredelsesgebyr,
til en modell der alle sanksjonene (herunder gebyr) må ilegges av
domstolene, kan føre til at færre saker om ulovlige direkte anskaffelser
blir håndhevet. Dette kan isolert sett anses som en ulempe ved den foreslåtte
reformen. Departementet mener imidlertid at det som skal tillegges
vekt først og fremst må være den preventive effekten. Det nye sanksjonssystemet
må samlet sett anses å ha en minst like sterk preventiv effekt som
dagens overtredelsesgebyr.
Videre må det antas at de nye reglene samlet
sett vil føre til større åpenhet omkring direkte tildelinger, og
at det nå blir mulig for oppdragsgiver å foreta en såkalt intensjonskunngjøring,
med den konsekvens at kontrakten senere ikke kan kjennes uten virkning.
Endelig er det viktig å understreke at KOFA
fortsatt vil ha adgang til å gi veiledende uttalelser om hvorvidt
det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse. Det er således bare
adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr som fjernes.
Departementet vil følge utviklingen over tid,
for å se om håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser svekkes.
Dersom dette viser seg å være tilfellet vil departementet vurdere
å utrede behovet for å gi Konkurransetilsynet mulighet for å bringe
saker om brudd på reglene inn for domstolen.
Utvalget anbefaler at det innføres søksmålsfrister
for krav om at oppdragsgiver skal ilegges sanksjoner, dvs. sanksjonen
«uten virkning», avkortning av kontrakt og/eller overtredelsesgebyr.
Slike frister vil gi både oppdragsgiver og den valgte leverandøren
sikkerhet for at kontraktsforholdet ikke vil kunne påvirkes av eventuelle søksmål
fra andre leverandører etter utløpet av denne fristen.
Forslaget om å sette frister for krav om sanksjoner
får bred støtte, og ingen høringsinstanser er imot. Det pekes i
den forbindelse på at forslaget bidrar til mer effektive anskaffelsesprosesser,
og til at oppdragsgivere og leverandører trygt vil kunne innrette
seg etter avtalen etter fristens utløp.
Departementet er enig med utvalget og en lang rekke
av høringsinstansene i at det bør innføres søksmålsfrister for krav
om sanksjoner. Det kan være en tyngende sanksjon for både oppdragsgiver
og den leverandør som er tildelt kontrakten, dersom en kontrakt
kjennes uten virkning (eller avkortes). Søksmålsfrister vil, som
påpekt av utvalget, bidra til sikkerhet rundt kontraktsforholdet.
Departementet er imidlertid uenig med utvalgets flertall
om lengden på den søksmålsfrist som skal gjelde i de tilfeller oppdragsgiver
verken har kunngjort konkurranseresultatene eller underrettet deltakende
leverandører om inngåelsen av kontrakten. Her foreslår departementet
en søksmålsfrist på 2 år, mot flertallets forslag på 1 år. Dette
svarer til dagens klagefrist til KOFA for klager om ulovlige direkte
anskaffelser.
Departementet ser at særlig sanksjonen «uten virkning»
kan være mer inngripende for oppdragsgiver enn et overtredelsesgebyr.
Departementet finner imidlertid ikke at dette er et vektig argument
for å fastsette en kortere søksmålsfrist. Oppdragsgiver vil med
de nye reglene få mulighet til å foreta en såkalt intensjonskunngjøring før
kontraktsinngåelse. Oppdragsgiver vil også selv kunne påvirke hvilken
søksmålsfrist som skal gjelde.
Departementet går ikke inn for å innføre generelle
preklusive frister for øvrige søksmål. Slike preklusive frister
vil i seg selv kunne virke prosessdrivende.
Departementet er videre enig med utvalget som påpeker
at hele anskaffelsesprosessen må sees i sammenheng.
Utvalgets mindretall og flere høringsinstanser har
fremhevet argumentet om at like tilfeller skal behandles likt, og
at leverandører ikke vil kunne vite om de er avvist på riktig eller
galt grunnlag før det endelige resultatet av konkurransen foreligger.
Dette synspunktet er departementet i utgangspunktet uenig i: I prinsippet
spiller det endelige resultatet av konkurransen ikke noen rolle
for den avviste leverandøren. Denne leverandøren blir verken mer
eller mindre kvalifisert senere i prosessen.
Departementet finner det særlig hensiktsmessig at
det er oppdragsgiver selv som kan vurdere om en frist for å begjære
midlertidig forføyning er hensiktsmessig i den konkrete anskaffelsen.
Departementet viser til forslag til ny § 9 fjerde ledd.
Departementet er enig med utvalget i at reglene i
tvisteloven § 5-2 vil være tilstrekkelige, og foreslår derfor ikke
å innføre en plikt for leverandører til først å underrette oppdragsgiver før
sak kan reises for domstolene. Departementet foreslår heller ikke
å innføre en plikt for leverandører til først å klage til oppdragsgiver
før sak kan reises.
Det nye håndhevelsesdirektivet innfører endringer
for forsyningssektorene som i hovedsak er identiske med endringene
for klassisk sektor. Dette innebærer bl.a. at det skal innføres
regler om karenspe-riode, suspensjon, sanksjonen «uten virkning»
og alternative sanksjoner også for forsyningssektorene. Tilsvarende
åpnes det for at det kan fastsettes søksmålsfrister og gis bestemmelser
om at en leverandør først må ha underrettet eller klaget til oppdragsgiver,
innen sak kan reises.
Det er utvalgets vurdering at det er like viktig
å hindre brudd på anskaffelsesreglene i forsyningssektorene som
i klassisk sektor, og at formålene bak håndhevelsesreglene i de
to sektorene må antas å være de samme. Dette tilsier at håndhevelsesreglene
i forsyningssektorene og i klassisk sektor bør være like, i den
utstrekning særlige forhold ikke gjør seg gjeldende for forsyningssektorene.
KOFA og OED tiltrer uttrykkelig utvalgets vurderinger
for forsyningssektorene, og Fagforbundet støtter «minimumsløsninger»
for forsyningssektorene. Flere høringsinstanser uttrykker imidlertid
bekymring over at det skal innføres nye regler om suspensjon for forsyningssektoren.
Departementet er enig med utvalget i at det
bør være like håndhevelsesregler for forsyningssektorene og klassisk
sektor, i den utstrekning særlige forhold ikke gjør seg gjeldende.
Når det gjelder utformingen av bestemmelser om suspensjon, sanksjoner
og søksmålsfrister ser departementet ikke at det foreligger slike
særlige forhold.
Departementet er også enig i at de nye reglene om
suspensjon innebærer at det er mest hensiktsmessig å oppheve bestemmelsen
om mulkt i lov om offentlige anskaffelser § 8 annet ledd, og i stedet
gi retten adgang til å sette til side ulovlige beslutninger og treffe
avgjørelser om midlertidig forføyning også for forsyningssektorene.
Det kan gi uheldige konsekvenser dersom anskaffelser
i forsyningssektorene stoppes. At nye regler om suspensjon og midlertidig
forføyning må innføres også for forsyningssektorene er imidlertid
en konsekvens av det nye håndhevelsesdirektivet. Det må i den forbindelse
understrekes at domstolene i en vurdering av om det faktisk skal
gis midlertidig forføyning uansett må ta hensyn til slike konsekvenser.
EU/EØS-retten oppstiller noen grunnleggende krav
til kompetansen til klageorganet/ene og til prosedyren for klagebehandling.
Bl.a. gjelder det et generelt grunnleggende prinsipp om ekvivalens
med nasjonal rett, som innebærer at håndhevelsen av EU/EØS-regler
ikke må være mer byrdefull enn håndhevelsen av tilsvarende nasjonale
regler. Kravene er i det vesentlige de samme etter endringene som
følger av det nye håndhevelsesdirektivet.
Det er ikke krav om at alle sanksjonene/beføyelsene
som er aktuelle på anskaffelsesområdet må kunne utøves av samme
organ.
Utvalget er delt i synet på hvordan håndhevelsessystemet
for klager i saker om offentlige anskaffelser bør organiseres i
fremtiden.
Utvalgets flertall, medlemmene Sejersted, Goller,
Hauge, Hellesylt, Mjølhus, Aardalsbakke og Aatlo, mener at håndhevelsen
fortsatt bør bygge på en domstolsmodell, kombinert med fortsatt
rådgivende tvisteløsning gjennom KOFA. Det innebærer at alle beføyelsene
og sanksjonene som følger av det nye håndhevelsesdirektivet legges
til domstolene. KOFA skal ikke lenger ha kompetanse til å ilegge
overtredelsesgebyr, og blir igjen et rent rådgivende organ.
Utvalgets mindretall, medlemmet Gjønnes, foreslår
å omdanne dagens KOFA til et administrativt klageorgan med bindende
vedtakskompetanse i første instans. Kompetansen til å idømme erstatning
skal likevel fortsatt ligge hos domstolene.
Mange høringsinstanser kommenterer forslaget til
håndhevelsesmodell. 54 høringsinstanser i offentlig sektor, herunder
KOFA og Regjeringsadvokaten, støtter forslaget fra flertallet, og
ønsker at sanksjonene som følger av håndhevelsesdirektivet fortsatt
skal håndheves av domstolene. 12 høringsinstanser på leverandørsiden,
samt Difi, First Ventura AS, Namskogan kommune og UDI støtter forslaget
fra mindretallet.
Flere høringsinstanser tar ikke definitivt stilling til
valg av klageorgan, og ser at begge modeller har fordeler og ulemper.
Noen av disse høringsinstansene anbefaler at nemndmodellen utredes
nærmere før beslutningen treffes. Andre er opptatt av at klageorganet
– uavhengig av modell – tilføres tilstrekkelig med ressurser til
å sikre rask saksbehandling.
Nordland og Nord-Trøndelag Fylkeskommune støtter
ingen av forslagene og foreslår en tilsynsmodell, der f.eks. Konkurransetilsynet
fører tilsyn med og håndhever anskaffelsesregelverket. Konkurransetilsynet
selv peker på at en tilsynsmodell vil kunne bidra til å redusere
enkelte av utfordringene dersom en velger domstolsmodellen.
Mange høringsinstanser som ønsker en domstolsmodell
begrunner sitt syn i hensynet til rettssikkerhet.
Departementet foreslår at kompetansen til å
ilegge samtlige beføyelser etter håndhevelsesdirektivet legges til
domstolene, og at overtredelsesgebyret i KOFA faller bort som sanksjon,
slik at KOFA igjen blir et rent rådgivende organ. Begrunnelsen er
at departementet mener at KOFA har fungert godt som et konfliktløsende,
lett tilgjengelig og relativt effektivt lavterskeltilbud, og at
det bør legges til rette for at et slikt organ fortsatt kan eksistere.
Departementet mener dette best lar seg gjøre ved at de formelle
sanksjoner og beføyelser på anskaffelsesfeltet fortsatt legges til
domstolene.
Utvalgets mindretall og en rekke høringsinstanser
gir uttrykk for at videreutviklingen av et effektivt og tilgjengelig
lavterskeltilbud best ivaretas ved å omdanne KOFA til et bindende
vedtaksorgan. Departementet mener at disse høringsinstansene undervurderer
hvilken betydning de endringene som nødvendigvis må gjøres når det gjelder
KOFAs saksbehandling og prosedyrer – bl.a. av hensyn til rettssikkerheten
– vil få for hvordan KOFA vil fungere som beslutningsorgan. Åpnes
det opp for muntlig forhandling mv., vil KOFA langt på vei bli et
domstollignende organ, med tilnærmet den samme terskelen for å ta saken
dit som for de ordinære domstolene.
Etter departementets oppfatning legger heller ikke
tilhengerne av nemndmodellen nok vekt på at KOFA i dag har myndighet
til å avvise saker, bl.a. når de er «uhensiktsmessige» for behandling
i klagenemnda. Dersom KOFA omdannes til å bli et klageorgan med
formell myndighet, kan nemnda ikke lenger avvise slike saker. For
å legge til rette for behandling av alle typer saker i KOFA vil
sakene måtte gis en mer omstendelig og mer kostbar behandling, noe
som vil få følger for saksbehandlingstiden og effektiviteten i KOFA.
Videre vil sanksjonen «uten virkning» få betydning
også for oppdragsgivers medkontrahent (den leverandør som fikk kontrakten
det klages på). Departementet mener at også dette vil stille nye
krav til saksbehandlingsformen i klageorganet, og mener at domstolene
er best egnet til å ivareta disse utfordringene.
Det er på det rene at en domstolsmodell kan
føre til en høyere terskel for å bringe saker inn for håndhevelsesorganet.
Departementet mener at dette til en viss grad er ønskelig. Når håndhevelsesdirektivet
innfører mer inngripende sanksjoner, bør det tilsvarende være en
noe høyere terskel for å klage inn en sak. Videre er det grunn til
å tro at de strengere sanksjonene i seg selv vil virke preventive
mot regelbrudd, og dermed veie opp virkningen av at terskelen for
å gå i gang med en klageprosess blir noe høyere. Det vises også
til den nye adgangen til å foreta såkalt intensjonskunngjøring.
Departementet ser at et tilsyn med kompetanse til
å overvåke anskaffelsesområdet og muligheten til å ta ut søksmål
ved brudd på regelverket, kunne ha avhjulpet en situasjon der de
private partene har begrensede incitamenter til å klage eller terskelen
for å reise sak ved domstolene oppleves som høy. Opprettelse av
et mulig tilsynsorgan på anskaffelsesområdet reiser imidlertid en
rekke spørsmål, både av prinsipiell og praktisk art. Departementet
mener at det er hensiktsmessig å følge utviklingen en tid, for å se
om de nye sanksjonene får de ønskede konsekvensene for etterlevelsen
av regelverket. Departementet vil eventuelt på et senere tidspunkt vurdere
behovet for et tilsynsorgan eller å gi et offentlig organ, for eksempel
Konkurransetilsynet, kompetanse til å bringe saker om brudd på reglene
inn for domstolene.
I tillegg til de forholdene som direkte reguleres av
det nye håndhevelsesdirektivet, blir også andre deler av anskaffelsesretten
direkte eller indirekte berørt av direktivet. På denne bakgrunn fremmer
departementet forslag til enkelte regelendringer som fremstår som
hensiktsmessige, for å ivareta hensynet til et konsistent og samlet regelverk.
Det følger av bestemmelsen om karensperiode
i håndhevelsesdirektivet artikkel 2a nr. 2 at oppdragsgivers meddelelse
om tildeling av kontrakt skal inneholde en begrunnelse. Denne begrunnelsen
skal oppfylle kravene til den nærmere begrunnelsen etter anskaffelsesdirektivet
artikkel 41. Oppdragsgiver skal etter håndhevelsesdirektivets regler
automatisk, og ikke lenger bare på anmodning, gi en begrunnelse.
Kravene til begrunnelse på direktivnivå skjerpes. Også oppdragsgivers
meddelelse om inngåelse av kontrakt etter artikkel 2f skal inneholde
en slik begrunnelse. Denne meddelelsen fører til at søksmålsfristen
for krav om sanksjoner forkortes til 30 dager. Det er redegjort
nærmere for kravene til begrunnelse etter håndhevelsesdirektivet
i NOU 2010:2, kapittel 13.2.4.
Utvalget påpeker at norske regler om begrunnelse
må tilpasses de nye kravene etter håndhevelsesdirektivet. Utvalget
ser ikke noen reell grunn til å stille forskjellige krav til begrunnelse i
de forskjellige sektorene, og foreslår på denne bakgrunn at reglene
i klassisk offentlig sektor og forsyningssektorene harmoniseres.
Begrunnelsesplikten skal fortsatt reguleres i forskrift.
Når det gjelder kravene til innhold, er utvalget delt
i to: Utvalgets flertall ønsker å endre reglene om begrunnelse,
slik at oppdragsgiver utelukkende pålegges å gi én begrunnelse.
Utvalgets mindretall, medlemmet Gjønnes, ønsker å opprettholde dagens
system med to begrunnelser – en som skal gis automatisk og en som
skal gis etter anmodning.
Reglene om begrunnelse engasjerer mange høringsinstanser.
56 høringsinstanser støtter forslaget fra utvalgets flertall om
at oppdragsgiver utelukkende skal pålegges å gi én begrunnelse.
13 høringsinstanser på leverandørsiden, samt Advokatfirmaet
G-partner, Advokatfirmaet Schjødt, Fagforbundet, Firstventura AS,
KOFA-medlem Kai Krüger, Olje- og energidepartementet, Oslo universitetssykehus,
Petroleumstilsynet og UDI, støtter mindretallet i at dagens system med
to begrunnelser bør videreføres. Mange av disse høringsinstansene
mener at begrunnelsesplikten er en av hjørnesteinene i anskaffelsesregelverket,
og det vises til at denne plikten ivaretar mange forskjellige hensyn.
For det første er det hensynet til gjennomsiktighet. For det andre
sikrer en utdypende begrunnelse i henhold til konkurransegrunnlaget
og tildelingskriteriene at tildelingsbeslutningen er forsvarlig fundert.
For det tredje vil en manglende individuell begrunnelse kunne føre
til unødvendige og ressurskrevende klageprosesser. For det fjerde fremheves
det at også leverandørutviklingsperspektivet er viktig.
Flere høringsinstanser er uenige med flertallet
i at det er ressurskrevende for oppdragsgivere å utarbeide individuelle
begrunnelser, samtidig som plikten vil ha en oppdragende effekt.
Departementet er enig med utvalget i at det
bør innføres like regler om begrunnelse i klassisk sektor og forsyningssektorene,
og foreslår derfor en endring i lov om offentlige anskaffelser § 11.
De nærmere regler om begrunnelse vil bli gitt
i forskrift. Departementet vil foreslå nye regler om begrunnelse,
slik at oppdragsgiver utelukkende pålegges å gi én begrunnelse.
Den nye begrunnelsen skal da gis automatisk sammen med meddelelsen
om tildelingsbeslutningen. Dette er for å sikre at leverandører
får det fulle grunnlaget for å vurdere om det er grunn til å klage
innen utløpet av karensperioden – det vil si på et tidspunkt der
det fortsatt er mulig å forhindre kontraktsinngåelsen.
En modell med bare én begrunnelse vil være best i
samsvar med systematikken i det nye håndhevelsesdirektivet. Fortsetter
man derimot med en modell med to begrunnelser – en som skal gis automatisk,
og en som skal gis på anmodning – samtidig som det innføres krav
til karens på 10/15 dager, vil en stå overfor de samme problemstillingene
som etter reglene i gjeldende anskaffelsesdirektiv. Leverandører
vil ofte først få det fulle grunnlaget for å vurdere om det skal klages
etter at karensperioden har utløpt. Dette ville være svært uheldig,
og det er nettopp slike problemstillinger håndhevelsesdirektivet
søker å motvirke.
Departementet er opptatt av at den ene begrunnelsen
som gis, skal være god og dekkende. Begrunnelsen må således sette
leverandørene i stand til, på et objektivt grunnlag, å vurdere om den
konkrete anskaffelsesprosedyren har foregått i samsvar med anskaffelsesregelverket, og
følgelig om det er grunnlag for å klage.
Der en leverandør mener at kravene til begrunnelse
ikke er oppfylt, og oppdragsgiver ikke er enig i dette, har leverandøren
mulighet til å begjære midlertidig forføyning. Forføyningen skal
da ha virkning frem til oppdragsgiver har gitt en tilstrekkelig
begrunnelse og overholdt karensperioden. Departementet finner ikke
at leverandører i forbindelse med en konkret anskaffelse skal ha
et rettskrav på leverandørutvikling, der manglende oppfyllelse fører
til sanksjoner, men at det heller legges til rette for leverandørutvikling
på andre måter.
Utvalget mener at lovlighetskontrollen bør sees
i sammenheng med håndhevelsessystemet for øvrig, og ber lovgiver
vurdere å innføre et unntak fra lovlighetskontroll etter kommuneloven
§ 59 for saker som gjelder offentlige anskaffelser.
Departementet er enig med utvalget i at det
er en rekke betenkelige sider ved å foreta lovlighetskontroll med
overholdelsen av regelverket om offentlige anskaffelser.
Bestemmelsene om lovlighetskontroll er problematiske
i forhold til de nye bestemmelsene om at visse kontrakter skal kjennes
uten virkning. Ifølge håndhevelsesdirektivet er det utelukkende håndhevelsesorganet
som skal kjenne en kontrakt uten virkning.
Mangelen på rettssikkerhet ved denne type avgjørelser
er betenkelig. Sakene er ofte meget kompliserte og krever omfattende
utredninger av både faktum og jus. Særlig for fylkesmennene som
ikke har spesialkunnskap om regelverket om offentlige anskaffelser,
kan det være vanskelig å treffe en slik avgjørelse.
De erstatningsrettslige problemstillingene som gjennomføring
av direktivet vil kunne aktualisere, vil variere avhengig av de
faktiske forholdene i den enkelte sak. Departementet foreslår at det
ikke fastsettes noen overordnede retningslinjer for denne vurderingen.
Å overlate den nærmere utvikling av erstatningsretten til domstolene
er for øvrig i tråd med tradisjonen i norsk rett. I samsvar med
utvalgets forslag foreslår derfor departementet at utviklingen og
konkretiseringen av erstatningsretten på dette området overlates
til domstolene.
Etter den nye offentlighetsloven er tilbud og
protokoller offentlige, men det kan gjøres unntak fra innsyn i disse
frem til valget av leverandør er gjort, jf. § 23 tredje ledd. Tilbud
og protokoller er således offentlige etter dette tidspunktet, og vil
dermed som utgangspunkt være offentlige i karensperioden.
Utvalget er prinsipielt enig i de hensyn som
ligger bak den nye bestemmelsen om innsyn i tilbud inngitt i konkurranser
etter anskaffelsesregelverket. Utvalget mener imidlertid at offentlighet
om tilbud før karensperiodens utløp er problematisk. De nye reglene
om karensperiode, i kombinasjon med kravet til begrunnelse, skal sikre
at leverandørene får tilstrekkelig med tid og kunnskap til å vurdere
om de ønsker å angripe oppdragsgivers tildelingsbeslutning. Utvalget mener
at leverandørenes behov for innsyn i prosessen før kontraktstildeling
er sikret gjennom disse reglene.
65 høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet.
56 høringsinstanser (52 høringsinstanser i offentlig sektor, herunder
KOFA og Konkurransetilsynet, samt Firstventura AS, HSH, KS og NHO)
støtter utvalgets forslag. De fleste av disse høringsinstansene
fremhever at det er særlig uheldig at leverandørene får innsyn i
hverandres tilbud i situasjoner der det etterpå skjer en avlysning
og iverksettes ny konkurranse. Samtidig uttaler en rekke av dem
at andre regler som begrunnelsesplikten og regler om karensperiode,
samt rett til innsyn i anskaffelsesprotokoll, er tilstrekkelig for
å sikre at prosessen er etterprøvbar.
Formålet bak offentlighetsloven § 23 tredje
ledd er å sikre gjennomsiktighet i forvaltningens saksbehandling.
En slik gjennomsiktighet vil bl.a. sikre at reglene om offentlige
anskaffelser anvendes i tråd med de intensjoner som reglene bygger
på, og kan bidra til å forhindre alvorlige forhold som korrupsjon
o.l.
Samtidig har departementet stor forståelse for den
bekymring som er uttrykt av utvalget og de fleste høringsinstansene.
Det kan få uheldige konsekvenser dersom leverandørene får innsyn
i hverandres tilbud før endelig kontrakt er inngått. Leverandørene
kan da tilpasse seg hverandres tidligere tilbud dersom konkurransen
avlyses før kontrakt er inngått og kontrakten må lyses ut på nytt.
Departementet har innhentet en tolkningsuttalelse
fra Justisdepartementets lovavdeling av 20. januar 2011 for å undersøke
nærmere hvorvidt noen av de utfordringer som utvalget og høringsinstansene
har beskrevet, kan løses innenfor dagens regelverk. Departementet
vurderer situasjonen slik at offentlighetsloven inneholder unntak
som langt på vei kan benyttes for å løse de utfordringer som utvalget
og høringsinstansene har beskrevet. På denne bakgrunn vil ikke departementet
foreslå endringer i offentlighetsloven på nåværende tidspunkt.
Håndhevelsesutvalget foreslår i NOU 2010:2 en rekke
endringer og nye regler på forskriftsnivå. Forslagene har vært forelagt
høringsinstansene. Selv om de ikke berører forslaget til lovendringer,
er flere av temaene sentrale for utformingen av regelverket. Spørsmålene
har derfor vært gjenstand for bred omtale av høringsinstansene. På
denne bakgrunn – og for å gi et mer fullstendig bilde av regelverksarbeidet
– gis det i proposisjonen en omtale av utvalgets forslag til nye regler
om karensperiode, vedståelsesfrist og dekningskjøp, som utelukkende
skal reguleres i forskrift.
Departementet er enig med flertallet i utvalget
at det bør innføres en fast karensperiode på minimum 10/15 dager,
avhengig av kommunikasjonsform, for anskaffelser omfattet av forskrift om
offentlige anskaffelser del III og forsyningsforskriften del II.
Det er departementets vurdering at 10 dager i langt de fleste tilfeller
vil være tilstrekkelig for leverandørene til å vurdere om det er
grunnlag for å klage og/eller begjære midlertidig forføyning.
Departementet er enig med flertallet i at dagens regel
om «rimelig tid» bør videreføres i anskaffelsesforskriften del II.
Dette sikrer etter departementets vurdering effektivitet og fleksibilitet.
Departementet ser også at dette er i tråd med systematikken i forskriften
for øvrig, der det generelt i forskriftens del III anvendes absolutte
frister, mot relative frister i del II.
Departementet anbefaler i tråd med utvalget
og høringsinstansene at samtlige mulige unntak fra kravet om karens
innføres, både i anskaffelsesforskriften del II og III og forsyningsforskriften del
II.
På bakgrunn av høringsinnspillene foreslås det
å videreføre dagens regel om skjæringstidspunktet for kontraktsinngåelse.
Det innebærer at kontrakt anses inngått når
begge parter har signert kontrakten. Det legges da særlig vekt på
at dagens regel er godt innarbeidet og har fungert bra i praksis.
Det nye håndhevelsesdirektivet regulerer ikke spørsmålet
om vedståelsesfristen.
De nye reglene om karensperiode, og særlig reglene
om suspensjon, øker risikoen for at innkjøpsprosessen tar lengre
tid enn det som det var tatt høyde for ved fastsettelsen av vedståelsesfristen.
På denne bakgrunn foreslår utvalget for det første å forskriftsfeste
KOFAs praksis, som gir adgang til å forespørre leverandører om å
forlenge vedståelsesfristen før fristens utløp. For det andre foreslår
utvalget å åpne for at oppdragsgivere også etter utløpet av vedståelsesfristen
skal kunne forespørre berørte leverandører om de fortsatt ønsker
å fastholde tilbudene.
Det er bred tilslutning til forslagene om at
oppdragsgiver skal kunne forespørre leverandører både om å forlenge
vedståelsesfristen før denne har løpt ut og om å fastholde tilbudet
også etter at fristen har løpt ut.
Departementet støtter utvalgets forslag om å
forskriftsfeste at oppdragsgiver har adgang til å forespørre berørte
leverandører om å forlenge vedståelsesfristen innen dennes utløp
og om å fastholde sitt tilbud etter vedståelsesfristens utløp.
Når det gjelder forlengelse av vedståelsesfristen før
denne har utløpt, ser departementet dette som helt kurant. Dette
vil bare være en kodifisering av dagens praksis. Når det gjelder
forespørsel om fastholdelse av tilbud etter fristens utløp, ser departementet
at dette ikke er uproblematisk. Adgangen til å «gjenopplive» tilbud
må derfor ikke bli en sovepute for oppdragsgivere.
Utvalget foreslår å innføre regler som gir oppdragsgiver
adgang til å foreta dekningskjøp. Følgende betingelser må imidlertid
være oppfylt for at dekningskjøp skal være mulig:
Det er ikke mulig
å overholde fristene som gjelder for hasteprosedyren.
Dekningskjøp er nødvendig som følge av
at en kontrakt er kjent uten virkning.
Oppdragsgiver kan bare inngå midlertidige dekningskjøp
begrenset til den perioden det tar å gjennomføre en ny konkurranse
i samsvar med anskaffelsesregelverket.
Utvalget anbefaler at reglene om dekningskjøp innføres
både i forskrift om offentlige anskaffelser del III og forsyningsforskriften
del II. Bestemmelsen vil ikke være relevant for anskaffelser omfattet
av anskaffelsesforskriften del II, idet slike kontrakter ikke kan
kjennes uten virkning.
Det er bred tilslutning til utvalgets forslag
om å innføre regler om adgang til å foreta midlertidig dekningskjøp
i tilfelle av at en kontrakt er kjent uten virkning.
Departementet støtter utvalgets forslag om å
forskriftsfeste en adgang til å foreta dekningskjøp der kontrakten
har blitt kjent uten virkning.
Departementet deler til en viss grad bekymringen
ved bruk av dekningskjøp som noen høringsinstanser gir uttrykk for.
Adgangen til å foreta dekningskjøp vil imidlertid være en svært praktisk
regel, da oppdragsgivere i noen situasjoner ikke kan unnlate å foreta
en anskaffelse. Alternativet ville da være, dersom det ikke finnes
en slik bestemmelse, at oppdragsgivere tvinges inn i (en ny) ulovlig
direkte anskaffelse.
Adgangen er således begrenset til tilfeller
der det er helt nødvendig å foreta en anskaffelse, og dette ikke
lar seg gjøre innenfor forskriftens alminnelige frister. Disse begrensningene
er i tråd med utvalgets forslag.
Departementet legger til grunn at de foreslåtte endringene
vil føre til færre brudd på regelverket om offentlige anskaffelser,
og gjennom dette bidra positivt til oppnåelsen av de mål som anskaffelsesregelverket
skal fremme. Endringene gir styrket mulighet til å gripe inn og
få rettet feil som er gjort underveis i prosessen, og til at dette kan
skje på et tidligere tidspunkt. Endringsforslagene vil videre gi
den gevinst at leverandører av varer og tjenester til det offentlige får
større forutberegnelighet i form av økt mulighet til å få håndhevet
sine rettigheter.
Samtidig innebærer endringsforslagene kostnader.
Større aktsomhet vil kreve økte ressurser. Gjennomføring av de nye
reglene kan føre til at anskaffelsen tar noe lengre tid. Endringene
kan derfor gi både oppdragsgiver og leverandører økte transaksjonskostnader
knyttet til å gjennomføre en anskaffelse. Videre vil gjennomføring
av de nye sanksjonene kreve ressurser både for oppdragsgivere, leverandører
og domstolsapparatet. Det er også mulighet for at endringsforslagene
i noen tilfeller vil kunne føre til at en anskaffelse ikke gjennomføres
av frykt for å gjøre feil, og man i stedet velger andre løsninger.
Der anskaffelsen ellers ville vært en god og effektiv måte å løse
en oppgave på, er dette en mulig negativ konsekvens av endringsforslagene.
Det kan diskuteres hvor store konsekvenser nye regler
om suspensjon vil få for oppdragsgivere og leverandører. Det er
allerede i dag adgang til å begjære midlertidig forføyning mot brudd
på anskaffelsesreglene. Det som er nytt, er at denne begjæring i
seg selv skal ha oppsettende virkning.
Bestemmelsene om suspensjon får administrative
konsekvenser for håndhevelsesorganet/domstolene, ettersom organet
plikter å varsle saksøkte (oppdragsgiver) om begjæringen og suspensjonsvirkningen.
For at det skal være klart for oppdragsgiver at adgangen til å inngå
kontrakt er suspendert når den midlertidige forføyningen er forkynt,
må det gå klart frem av forkynnelsen. Dette vil kreve endringer
i malbiblioteket i domstolenes saksbehandlingssystem, Lovisa, og
det kan heller ikke utelukkes at det krever endringer i domstolenes
arbeidsprosedyrer knyttet til forkynnelse.
Bestemmelsen om suspensjon skal også gjelde for
forsyningssektorene. Dette innebærer at domstolenes adgang til å
fastsette mulkt oppheves, og at det i stedet skal gis adgang til
å treffe avgjørelser om midlertidig forføyning og sette til side
ulovlige beslutninger også for forsyningssektorene. At anskaffelser
i forsyningssektorene stanses kan gi uheldige konsekvenser, siden
det her kan være tale om store og omfattende anskaffelser. Endringen
er imidlertid en nødvendig konsekvens av det nye direktivet. Nye
regler om suspensjon antas ikke å få konsekvenser av betydning for
KOFAs saksbehandling.
Når det oppstår en tvist som kan føre til at
oppdragsgiver ilegges sanksjoner, vil oppdragsgiver få kostnader
forbundet med å ivareta sine interesser i saken. Dersom en kontrakt
faktisk kjennes uten virkning eller avkortes, vil dette videre være
svært inngripende for oppdragsgiver, og særlig sanksjonen «uten
virkning» vil kunne føre til uheldige leveransebrudd. Oppdragsgivere
vil likevel i noen grad kunne avhjelpe uheldige konsekvenser som
følge av dette, ved å foreta midlertidig dekningskjøp. Departementet ønsker
i denne forbindelse også å understreke at oppdragsgivere med de
nye reglene har visse muligheter for å unngå eller begrense risikoen for
å bli ilagt sanksjoner.
De nye sanksjonene vil også få konsekvenser
for oppdragsgivers medkontrahent, som risikerer at den inngåtte
kontrakten kjennes uten virkning eller avkortes. Oppdragsgivers
medkontrahent vil således kunne ha et berettiget behov for å fremme
egne synspunkter og interesser i denne type søksmål, hvilket vil
være forbundet med visse direkte kostnader.
Det vil også være forbundet direkte kostnader for
den leverandøren som ønsker å føre en sak som går ut på at oppdragsgiver
skal ilegges sanksjoner. Når det gjelder konsekvenser for denne leverandøren
og øvrige leverandører, vil sanksjonen «uten virkning» og avkortning
av kontrakt imidlertid i noen grad kunne føre til at konkurransen
gjenopprettes.
Denne type søksmål, som kan føre til at oppdragsgiver
ilegges sanksjoner, stiller også krav til domstolenes saksbehandling.
Det åpnes i lovforslaget for at departementet
kan fastsette forskriftsbestemmelser om begrunnelser også for forsyningssektorene
som går lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser
overfor fremmede stater eller internasjonale organisasjoner. Dette
vil i noen grad kunne føre til at begrunnelsesplikten skjerpes for oppdragsgivere
i forsyningssektorene.
Utvalgets forslag til endringer på forskriftsnivå innebærer
at oppdragsgivere bare skal gi én begrunnelse. For leverandørene
innebærer det umiddelbart en svekkelse i retten til begrunnelse
når de ikke lenger vil ha et rettskrav på en slik nærmere begrunnelse.
Det bemerkes imidlertid at den ene begrunnelsen som leverandøren
har krav på, skal være god og dekkende.
Det foreslås at domstolene fortsatt skal behandle saker
etter anskaffelsesregelverket, og at KOFA ikke lenger skal kunne
ilegge overtredelsesgebyr, men igjen bli et rent rådgivende organ.
Dette forslaget får således noen konsekvenser for domstolenes og
KOFAs oppgaver.
For KOFA vil fjerningen av gebyrsakene kunne føre
til en viss nedgang i saksmengden. Antallet gebyrsaker er imidlertid
lavt i forhold til ordinære saker. Størstedelen av KOFAs oppgaver vil
videreføres uforandret. Det kan imidlertid tenkes at det uansett
vil skje en viss nedgang i KOFAs samlede ressursbehov, ettersom
KOFA i dag bruker relativt mer tid på gebyrsakene enn på ordinære
saker. For domstolsapparatet innebærer endringene at domstolene
som beskrevet ovenfor må innføre og forholde seg til enkelte nye
rutiner og mulige sanksjoner på området for offentlige anskaffelser.
Endringene vil kreve noe ekstra ressurser i innføringsfasen. For oppdragsgivere
og leverandører vil forslaget ikke føre til endringer, med unntak
av håndhevelsen av de ulovlig direkte anskaffelsene. Fjerning av
KOFAs overtredelsesgebyr betyr at den som vil at det ilegges formelle
sanksjoner for ulovlig direkte anskaffelser, må fremme saken overfor
domstolene. Dette kan gi en noe høyere terskel for å bringe sakene
inn for prøving. Både for oppdragsgivere og leverandører vil det
være høyere kostnader forbundet med å føre sin sak for en domstol
enn for KOFA.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til regjeringens
forslag til endringer i lov om offentlige anskaffelser og kommuneloven
i forbindelse med gjennomføring av EUs direktiv 2007/66/EF om forbedring
av effektiviteten av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse
av offentlige kontrakter (nytt håndhevelsesdirektiv) i norsk rett,
Prop. 12 L (2011–2012).
Komiteen viser til at offentlig
sektor kjøper inn varer og tjenester for nesten 400 mrd. kroner
årlig. Det er viktig at regelverket for offentlige anskaffelser
bidrar til å sikre at disse midlene utnyttes best mulig gjennom
kostnadseffektive og samfunnstjenlige innkjøp, og at offentlig sektor
gjennom sine innkjøp bidrar til å utvikle et konkurransedyktig næringsliv.
Komiteen viser videre til betydningen
av et tydelig regelverk og at man sikrer god håndhevelse av regelverket.
Gode regler og et godt håndhevelsessystem er imidlertid ikke nok
for å få til vellykkede og gode anskaffelser, noe som også understrekes
i St.meld. nr. 36 (2008–2009) Det gode innkjøp, om at innkjøpsfaglig
kompetanse, økt lederforankring og bedre organisering er viktig.
Komiteen har merket seg at formålet
med EUs håndhevelsesdirektiv er økt etterlevelse av anskaffelsesreglene,
blant annet ved å gi leverandørene bedre inngrepsmuligheter før offentlige
kontrakter inngås. Komiteen merker seg videre at
de nye reglene spesielt har fokus på håndhevelse av ulovlige direkte
anskaffelser. Komiteen støtter dette, og ser det
som viktig at man gjør det lettere for leverandører som ikke har
nådd opp i konkurransen å sikre sine rettigheter. Komiteen ser
det også som viktig at reglene bekjemper grove brudd på regelverket. Dette
gjelder særlig brudd på kravet til åpne konkurranser om offentlige
anskaffelser.
Komiteen er kjent med at et offentlig
utvalg har utredet hvordan direktivet bør gjennomføres i norsk rett,
jf. NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser, med forslag
til endringer i reglene om offentlige anskaffelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter forslaget i Prop. 12 L (2011–2012) om at en domstol skal kunne
annullere kontrakter som inngås i strid med regelverket. Dersom
prosessen har kommet så langt at en annullering av kontrakten vil
ha vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, kan kontrakten avkortes
i tillegg til at oppdragsgiver kan ilegges bøter.
Flertallet merker seg at utvalget
har vært delt i synet på hvilket organ som skal ha kompetanse til
å ilegge slike sanksjoner, men at et klart flertall i utvalget mener
domstolene er best egnet til å behandle så inngripende sanksjoner
som det nye regelverket tilsier. Flertallet støtter
dette.
Flertallet er kjent med at KOFA
i dag har adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for ulovlige direkte
anskaffelser. På grunn av det nye sanksjonssystemet som innføres
med håndhevelsesdirektivet, der hovedregelen blir at kontrakter skal
kjennes uten virkning, er det regjeringens syn at det ikke lenger
vil være mulig å bevare KOFAs adgang til å ilegge overtredelsesgebyr. Dersom
KOFA fortsatt skal kunne ilegge overtredelsesgebyr vil det kunne
innebære at en oppdragsgiver vil kunne bli møtt med både et overtredelsesgebyr
fra KOFA og at kontrakten kjennes uten virkning av domstolene, for
et og samme forhold. Dette vil kunne være problematisk i forholdet
til forbudet mot dobbeltstraff i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Flertallet støtter
derfor at KOFAs adgang til å ilegge overtredelsesgebyr oppheves, som
en nødvendig konsekvens av det nye sanksjonssystemet.
Flertallet merker seg videre
at KOFA fortsatt skal ha en rådgivende funksjon.
Flertallet er kjent med at etter
dagens regler skal oppdragsgiver gi to begrunnelser i forbindelse
med tildeling av kontrakt. Først én som skal inneholde tilstrekkelig
informasjon om det valgte tilbudet til at leverandørene kan vurdere om
oppdragsgivers valg er saklig og forsvarlig, og deretter en nærmere
begrunnelse etter anmoding. Flertallet har merket
seg at regjeringen foreslår å endre begrunnelsesplikten slik at oppdragsgiver
utelukkende pålegges å gi én begrunnelse, noe som er i samsvar med
forslaget fra utvalgets flertall. Denne begrunnelsen skal gis automatisk,
sammen med oppdragsgivers meddelelse om hvem som skal få tildelt
kontrakten. På denne måten vil leverandøren med én gang få det fulle
grunnlaget for å vurdere om anskaffelsesprosessen har gått rett
for seg, eller om det er grunnlag for å klage.
Flertallet støtter dette, men
understreker betydningen av at den ene begrunnelsen som gis skal
være god og dekkende. Flertallet viser i denne forbindelse
til at kravet til begrunnelse fyller en svært viktig rolle i anskaffelsesretten. Skal
målet om effektiv håndhevelse nås, er det nødvendig at leverandørene
får en tilstrekkelig begrunnelse. Flertallet understreker
betydningen av at leverandørene ikke bare får kjennskap til hvem
som har vunnet, men også får en beskrivelse av det vinnende tilbudets
egenskaper og fordeler i relasjon til hvert enkelt tildelingskriterium.
Kravene til denne ene begrunnelsen vil dermed bli større enn hva
som gjelder for dagens automatiske begrunnelse, noe flertallet støtter.
Komiteen har videre
merket seg at de nye håndhevelsesreglene ikke innføres for anskaffelser
som følger den alternative prosedyren i forsyningsforskriftens kapittel
14, som bl.a. olje- og gassindustrien er underlagt. Dette henger
sammen med at de nye håndhevelsesbestemmelsene er knyttet opp til
brudd på spesifikke prosedyrekrav som ikke gjelder for anskaffelser
som er underlagt den alternative prosedyren. Eksempelvis gjøres
heller ikke kravene om karens gjeldende for slike anskaffelser,
ettersom det ikke gis spesifikke regler om meddelelser for anskaffelser
som følger den alternative prosedyren. Reglene om suspensjon av
adgangen til å inngå kontrakt som følge av begjæring om midlertidig
forføyning i karensperioden forutsetter at det er regler om karensperiode.
Dette innebærer at det heller ikke vil inntre suspensjon ved klage
om anskaffelser som følger den alternative prosedyren. Heller ikke bestemmelsene
om sanksjoner vil være relevante for slike anskaffelser. Det vises
i denne forbindelse til statsrådens brev til komiteen, datert 19. januar
2012 (vedlagt innstillingen).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at formålet med
det nye direktivet er å forbedre effektiviteten av håndhevelsen
av anskaffelsesregelverket, bl.a. ved å sikre leverandører bedre
inngrepsmuligheter før kontrakt inngås. Direktivet har også særlig
fokus på håndhevelsen av ulovlige direkte anskaffelser, og det innføres
nye sanksjoner for denne typen overtredelser. Dette innebærer at
håndhevelsesorganet skal gis adgang til å kjenne en kontrakt uten
virkning, avkorte kontraktens løpetid eller ilegge oppdragsgiver
et overtredelsesgebyr. Slike sanksjoner skal også gjelde ved visse
andre grove brudd på regelverket.
Disse medlemmer har registrert
at innføringen av de nye håndhevelsesreglene reiser en rekke problemstillinger,
ikke bare på anskaffelsesområdet, men også vedrørende kontrakts-
og erstatningsretten. Det at inngåtte kontrakter skal kjennes uten
virkning bryter med alminnelig norsk kontraktsrett, og ordningen etablerer
en særregulering på området for offentlige anskaffelser.
Disse medlemmer viser videre
til at proposisjonen fremmer ikke bare forslag til gjennomføring
av håndhevelsesdirektivets materielle regler, men tar også stilling
til hvordan det samlede norske håndhevelsessystemet best kan organiseres.
Videre fremmes det forslag til endringer som ikke følger direkte
av håndhevelsesdirektivet, men som er hensiktsmessige for å ivareta
hensynet til et konsistent og samlet regelverk.
Disse medlemmer registrerer at
det i proposisjonen legges opp til å innføre like regler om begrunnelse
i klassisk sektor og forsyningssektorene, og at det derfor foreslås
en endring i lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser § 11.
Disse medlemmer er imidlertid
skeptisk til å innføre regler om at oppdragsgiver utelukkende pålegges
å gi kun én begrunnelse som avgis samtidig med meddelelsen om tildelingsbeslutningen. Disse
medlemmer er av den formening at dette vil bryte med lang
og innarbeidet praksis samt svekke kravet til rettssikkerhet.
Disse medlemmer er av den formening
at dagens ordning med individuell begrunnelsesplikt som gis på anmodning,
må opprettholdes.
Disse medlemmer registrerer at
det i proposisjonen foreslås at kompetansen til å ilegge samtlige
beføyelser etter håndhevelsesdirektivet legges til domstolene, og
at overtredelsesgebyret i KOFA faller bort som sanksjon, slik at
KOFA igjen blir et rent rådgivende organ.
Disse medlemmer er skeptiske
til denne omorganiseringen. Disse medlemmer frykter for
det første for at overføring av håndhevelsen av anskaffelsesregelverket
fra KOFA til domstolene vil være med på å svekke den ensartete tolking
og håndhevelse av anskaffelsesregelverket KOFA har ivaretatt siden
anskaffelsesregelverket trådte i kraft. Overføring av håndhevelsen
av regelverket til domstolen kan i ytterste konsekvens gi seg utslag
i regionale forskjeller i tolking og praktisering. For det annet frykter disse
medlemmer for at å overføre håndhevelsen av anskaffelsesregelverket
til domstolene vil være med på å heve terskelen for å klage inn
saker innenfor anskaffelsesfeltet. Dette vil i stor grad kunne ramme
rettssikkerheten for små og mellomstore lokale næringsaktører som
ikke har den samme tilgangen på juridiske og økonomiske ressurser
som store nasjonale og internasjonale foretak, samt at de gjerne
bærer en større økonomisk belastning da de i enkelte tilfeller muligens
er helt avhengig av offentlige kontrakter for å kunne overleve da disse
kontraktene utgjør en majoritetsandel av kundeporteføljen til den
enkelte.
Disse medlemmer viser til dagens
forskrift 15. november 2002 nr. 1288 om klagenemnd for offentlige
anskaffelser.
Disse medlemmer mener at et fremtidig tvisteløsningsorgan
(KOFA) kan organiseres i tråd med det utkast til forskrift for «nye
KOFA» som mindretallet i håndhevelsesutvalget fremmet i NOU 2010:2,
under pkt. 21.6:
«Del 1 – Innledende bestemmelser
Kapittel
1 Formål
§ 1-1 Formål
Klagenemnda
for offentlige anskaffelser skal være et organ som skal behandle
klager om brudd på lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
og forskrifter gitt med hjemmel i denne. Nemnda skal bidra til at
tvister om offentlige anskaffelser løses på en effektiv, uhildet
og grundig måte. Gjennom håndhevelse av regelverket vil nemnda bidra
til en forsvarlig forvaltning av fellesskapets midler, herunder
å bidra til å forhindre korrupsjon eller korrupsjonslignende adferd.
Kapittel
2 Uavhengighet, kompetanse og
deltakelse i klagebehandlingen
§ 2-1 Uavhengighet
Kongen
kan ikke instruere klagenemnda eller sekretariatet om lovtolking,
skjønnsutøvelse, avgjørelse av enkeltsaker eller saksbehandlingen.
§ 2-2
Oppdragsgivers plikt til å delta i klage-behandlingen
Oppdragsgiver
som er omfattet av lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
og forskrifter gitt med hjemmel i denne, plikter å delta i klagebehandlingen
etter denne forskrift. Oppdragsgiver skal inngi tilsvar og for øvrig
følge de instrukser som klagenemnda gir om saksbehandlingen.
§ 2-3 Nemndas kompetanse
Nemnda
kan gi uttalelse i klagesaker om regelverket for offentlige anskaffelser
og ta stilling til om regelverket er brutt. Uttalelsen skal være
bindende for partene, med mindre saken ankes inn for domstolene.
Nemnda
kan kjenne en kontrakt uten virkning, eller avkorte kontraktens
løpetid eller ilegge oppdragsgiver overtredelsesgebyr på de vilkår
som følger av forskrift om offentlige anskaffelser.
Nemnda
kan, etter anmodning, beslutte at en klage skal ha oppsettende virkning.
Under de vilkår som følger av § 6-1, suspenderes oppdragsgivers
adgang til å inngå kontrakt når det begjæres oppsettende virkning.
Sekretariatet
tar beslutning om oppsettende virkning. Beslutningen kan klages
inn til nemndas leder.
Dersom den skade eller ulempe
innklagede blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse klageren
har i kontraktsinngåelsen, kan klagen ikke tillegges oppsettende
virkning. Sekretariatet kan på ethvert tidspunkt beslutte at suspensjonen
skal opphøre.
Dersom spørsmålet som er gjenstand for
klagen er avgjort ved dom i første instans, kan klagen ikke tas
til behandling.
Kapittel 3 Organisering
§ 3-1 Klagenemnda
Klagenemndas
medlemmer oppnevnes av Kongen for fire år av gangen. I særlige tilfeller
kan det oppnevnes medlemmer for en kortere periode. Blant medlemmene
oppnevner Kongen en leder. Medlemmene kan ikke avsettes eller suspenderes
i perioden, med mindre det foreligger særlig grunn.
Klagenemndas
medlemmer kan ikke føre saker for nemnda som prosessfullmektig eller
medhjelper for leverandører eller oppdragsgivere.
§ 3-2 Sekretariat
Konkurransetilsynet
utpeker sekretariatet for klagenemnda. Sekretariatet ledes av en
sekretariatsleder. Sekretariatet skal utføre de oppgaver som fastsettes
i denne forskrift, samt oppgaver som klagenemnda eller dets leder
delegerer til sekretariatet.
Nemnda kan fastsette
retningslinjer for sekretariatets lovtolkning og skjønnsutøvelse,
men kan ikke instruere i avgjørelser av enkeltsaker eller saksbehandling.
Del
2 – Saksbehandling
Kapittel 4 Klagegjenstand og klageinteresse
§ 4-1 Klagegjenstand
Klage til
klagenemnda må gjelde brudd på reglene etter lov 16. juli 1999 nr.
69 om offentlige anskaffelser eller forskrifter gitt med hjemmel
i denne.
§ 4-2 Klageinteresse
Klage
kan fremsettes av enhver som har saklig interesse i å få vurdert
lovmessigheten av en slik unnlatelse, handling eller beslutning.
Foreninger og organisasjoner anses å ha saklig klageinteresse i
saker som ligger innenfor organisasjonenes formål og naturlige virkeområde.
For
saker som gjelder ulovlige direkte anskaffelser, gjelder ikke krav
om saklig interesse.
Kapittel 5 Utforming og mottak
av klage
§ 5-1 Formelle krav
til klagen
Klagen skal inneholde klagers og
innklagedes navn og adresse. Klagen skal være skriftlig og angi
de faktiske og rettslige forhold klagen bygger på. De relevante
dokumentbevis må vedlegges.
§ 5-2 Mottak
av klagen
Dersom de formelle krav til klagen
ikke er oppfylt, skal sekretariatet avvise klagen. Dersom klagen
ikke avvises, skal sekretariatet umiddelbart orientere innklagede
om at det er kommet inn en klage og eventuelt om hans adgang til
å inngå kontrakt er suspendert, jf. § 6-1. Dette skal fortrinnsvis
skje per telefon samme dag. Kopi av klage skal sendes til innklagede
uten ugrunnet opphold. Klager skal likeledes orienteres om at innklagede
er meddelt klagen, uten ugrunnet opphold.
Kapittel
6 Suspensjon av kontraktsinngåelsen
§ 6-1 Oppsettende virkning og suspensjon
Sekretariatet
tar beslutning om oppsettende virkning.
Ved klage
til klagenemnda over oppdragsgivers beslutning om kontraktstildeling,
suspenderes
oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt
når:
a) klager
ber om oppsettende virkning
b) oppdragsgiver har fastsatt en karensperiode
etter forskriftene om offentlige anskaffelser
c) begjæringen er fremsatt innen utløpet
av karensperioden.
Suspensjonen inntrer
når klagenemnda har orientert oppdragsgiver om klagen.
Suspensjonen
løper inntil klagenemnda har tatt stilling til oppsettende virkning.
Suspensjonen opphører likevel tidligst ved utløpet av karensperioden.
Kapittel
7 Prøving av klagen og videre
saksforberedelse
§ 7-1 Åpenbart
grunnløse klager
Sekretariatet kan avvise en
klage som den finner åpenbart ikke fører frem.
En
beslutning om avvisning kan ankes til klagenemnda.
§ 7-2 Prosesskrifter
Innklagede
skal gis en frist for skriftlig tilsvar, som ikke bør overstige
14 virkedager. I tilsvaret skal innklagede opplyse om det framsatte
krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser
mot at klagenemnda behandler saken.
Etter at tilsvar
er meddelt klageren, skal klageren gis en frist som ikke bør overstige
10 virkedager til å kommentere tilsvaret.
Det kan
gis partene adgang til ytterligere kommentarer dersom saken ikke
anses tilstrekkelig belyst. Deretter kan saken tas opp til avgjørelse. Det
samme gjelder om innklagedes eller klagers kommentarer ikke har
kommet innenfor de angitte frister.
§ 7-3 Saksstyring
Sekretariatet
skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en
rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling. Straks tilsvar
er inngitt, skal sekretariatet legge en plan for den videre behandlingen
etter drøfting med partene, og herunder fastsette frister og treffe nødvendige
beslutninger.
Klagenemnda skal bidra til at partenes
anførsler og påstander blir så klare som mulig, og kan oppfordre
partene til å ta stilling til relevante, faktiske og rettslige spørsmål
og til å tilby bevis.
Klagenemnda kan på ethvert
trinn i saken ta initiativ til å bilegge tvisten uten formell klagebehandling.
Dette gjelder likevel ikke der det kan bli aktuelt å ilegge særlige
sanksjoner etter forskrift om offentlige anskaffelser.
§ 7-4 Plikt til å fremlegge bevis
For
partenes plikt til å fremlegge skriftlige bevis, gjelder tvistelovens
regler. Eventuelle pålegg om fremleggelse gis av sekretariatet.
Pålegg kan påklages til klagenemndas leder i samsvar med reglene
i forvaltningsloven § 14.
Kapittel 8 Avgjørelse av
saken
§ 8-1 Sekretariatets avgjørelse
av saken
Dersom saken ikke reiser tvil om faktiske
og juridiske spørsmål, kan sekretariatet avgjøre saken. Avgjørelsen
kan klages inn for nemndas leder. Sekretariatet kan treffe avgjørelser
som kan avgjøres på skriftlig grunnlag og ikke er av prinsipiell
karakter.
§ 8-2 Saksforberedelse
for klagenemnda
Dersom saken ikke avgjøres av
sekretariatet etter § 8-1, skal klagenemnda utpeke en saksordfører
blant nemndmedlemmene. Saksordfører har ansvaret for saksforberedelsen
av saken, herunder til å treffe beslutninger om det skal være en
skriftlig eller muntlig fremleggelse av saken for nemnda. Saksordfører
gir sekretariatet instrukser om hvordan saksforberedelsen skal gjennomføres.
§ 8-3 Nemndbehandling
Klagenemnda
settes med tre medlemmer ved behandlingen av den enkelte sak. Nemndas
rådslagning skjer i møte. Beslutningen om uttalelsens innhold treffes
med simpelt flertall.
§ 8-4 Muntlig
høring
Saksbehandlingen for nemnda er som hovedregel
skriftlig.
Nemnda kan beslutte muntlige forhandlinger dersom
det er påkrevd av hensyn til saken.
Nemnda kan bestemme
at partene skal avgi muntlige forklaringer gjennom bildeoverføring. Partene
kan bli enige om at muntlig forhandlinger ikke skal gjennomføres.
Del
3 – Avsluttende bestemmelser
Kapittel 9 Offentlighet og innsyn, domstols-behandling
og tredjemanns inntreden i saken
§ 9-1 Offentlighet
og innsyn
For offentlighet og innsyn i saksdokumentene gjelder
tvistelovens regler tilsvarende, så langt de passer.
Kapittel
10 Saksbehandlingsfrister
§ 10-1 Saksbehandlingsfrister
Saken
skal avgjøres innen 100 dager.
§ 10-2 Frister
for å bringe saken inn for domstolene
Hver av
partene kan bringe saken inn for de alminnelige domstoler innen
4 uker regnet fra det tidspunkt nemndas avgjørelse er meddelt partene.
Dersom saken ikke blir brakt inn for domstolen innen fristen, er
nemndas avgjørelse endelig.
Kapittel 11 Gebyr og omkostninger
§ 11-1
Partenes omkostninger og behandlingsgebyr
I tilfeller
hvor en klager får helt eller delvis medhold i en sak som er innbrakt
for klagenemnda, kan den pålegge oppdragsgiver å godtgjøre klageren
de saksomkostninger denne har hatt i forbindelse med saken. Ved
åpenbart grunnløse saker, kan klager bli ansvarlig for motpartens saksomkostninger.
§ 12-2 Klagegbyr
Klager skal betale
fem ganger rettsgebyret.»
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
gjøres følgende endringer:
Gjeldende § 7 a blir § 12, som skal lyde:
§ 12 Tvisteløsningsorgan
Kongen kan opprette et organ for løsning av
tvister om rettigheter og plikter etter denne lov og forskrifter
hjemlet i denne.
Kongen kan gi forskrift om at oppdragsgivere som
omfattes av loven her, er pliktige til å delta i prosessen for tvisteløsningsorganet.
Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingen
i organet, herunder bestemmelser om partenes rett til innsyn i sakens
dokumenter.
Offentleglova får anvendelse på den virksomhet som
drives av tvisteløsningsorganet.
Ny § 13 skal lyde:
§ 13 Søksmål om å kjenne
kontrakt uten virkning
Tvisteløsningsorganet (KOFA)skal kjenne en kontrakt
uten virkning når
a) kontrakten
gjelder anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og
anleggsarbeider over EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift, og
b) oppdragsgiver enten har
1. foretatt en
ulovlig direkte anskaffelse,
2. tildelt en kontrakt innenfor en rammeavtale eller
en dynamisk innkjøpsordning i strid med forskrift gitt i medhold
av loven, eller
3. foretatt andre brudd på forskrifter
gitt i medhold av loven som har påvirket leverandørens mulighet
til å få kontrakten, og samtidig har brutt bestemmelser om karensperiode
eller suspensjon, og dette har fratatt leverandøren mulighet til
å iverksette rettslige skritt forut for kontraktsinngåelse.
Ny § 14 skal lyde:
§ 14 Søksmål om å avkorte
kontrakt eller om å idømme overtredelsesgebyr
Tvisteløsningsorganet (KOFA) skal avkorte kontraktens
løpetid eller idømme oppdragsgiver et overtredelsesgebyr når
a) kontrakten
gjelder anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og
anleggsarbeider over EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift, og
1. tvisteløsningsorganet
(KOFA) unnlater å kjenne en kontrakt uten virkning etter § 13 tredje ledd,
eller
2. oppdragsgiver har foretatt andre brudd
på reglene om karensperiode eller suspensjon enn de som er omfattet
av § 13, eller
b) kontrakten gjelder anskaffelser av varer,
prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider under EØS-terskelverdiene
fastsatt i forskrift, og uprioriterte tjenester, og oppdragsgiver
har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse.
Tvisteløsningsorganet (KOFA) skal idømme oppdragsgiver
et overtredelsesgebyr når kontrakten kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse
etter § 13.
Tvisteløsningsorganet (KOFA) kan idømme sanksjoner
som nevnt i første ledd når
a) kontrakten
gjelder anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og
anleggsarbeider under EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift,
og uprioriterte tjenester, og
b) oppdragsgiver enten har
1. tildelt en kontrakt
innenfor en rammeavtale eller en dynamisk innkjøpsordning i strid
med regler fastsatt i forskrift gitt i medhold av loven, eller
2. foretatt andre brudd på forskrifter
gitt i medhold av loven som har påvirket leverandørens mulighet
til å få kontrakten, og samtidig har brutt bestemmelser om karensperiode,
og dette har fratatt leverandøren mulighet til å iverksette rettslige
skritt forut for kontraktsinngåelse.
Første ledd bokstav b gjelder ikke om oppdragsgiver
har kunngjort at det vil bli inngått en kontrakt og tidligst inngår
kontrakten ti dager etter kunngjøringen. Tredje ledd bokstav b nr.
1 gjelder ikke om oppdragsgiver har meddelt sin beslutning om kontraktstildeling
til leverandørene og tidligst inngår kontrakten etter en karensperiode.
Ved fastsettelse av sanksjoner skal det særlig legges
vekt på overtredelsens grovhet, størrelsen på anskaffelsen, om oppdragsgiver
har foretatt gjentatte overtredelser, muligheten for å gjenopprette
konkurransen og den preventive virkningen. Tvisteløsningsorganet
(KOFA) kan også kombinere sanksjonene. Overtredelsesgebyret kan
ikke settes høyere enn 15 prosent av anskaffelsens verdi.
Ny § 15 skal lyde:
§ 15 Prosessuelle særregler
og tidsfrister ved
søksmål etter §§ 13 og 14
Tvisteløsningsorganets avgjørelser etter §§ 13 og
14 kan bringes inn for de ordinære domstoler ved søksmål etter reglene
i tvisteloven.
Sanksjoner etter §§ 13 og 14 kan bare idømmes når
sak reises overfor tvisteløsningsorganet innen to år fra kontrakt
er inngått.
Dersom oppdragsgiver har kunngjort konkurranseresultatet
når en kontrakt er tildelt uten kunngjøring av konkurransen, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b nr. 1 eller § 14 første
ledd bokstav b bare idømmes når sak reises overfor tvisteløsningsorganet
innen 30 dager fra kunngjøringen.
Dersom oppdragsgiver i en kunngjort konkurranse
har meddelt berørte leverandører om inngåelsen av kontrakt, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b nr. 2 eller 3, § 14 første
ledd bokstav a nr. 2 eller § 14 tredje ledd bare idømmes når sak
reises overfor tvisteløsningsorganet innen 30 dager fra meddelelsen
er sendt.»
Disse medlemmer fremmer videre
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med utarbeidelse
av forskrift til lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
vedrørende Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), legge
til grunn mindretallets forslag til forskrift slik det fremkommer
i NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med utarbeidelse
av forskrift til lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
vedrørende begrunnelsesplikten, legge til grunn kravet om individuell
begrunnelsesplikt.»
Disse medlemmer viser
til at etter lov 25. september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner
(kommuneloven) § 59 kan anskaffelser etter anskaffelsesregelverket
i dag gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll etter nærmere
omstendigheter. Ifølge proposisjonen mener regjeringen at denne
kontrollen bør ses i sammenheng med håndhevelsessystemet for øvrig,
og foreslår å innføre et unntak fra kommuneloven § 59 slik at spørsmål
om hvorvidt det foreligger brudd på anskaffelsesregelverket ikke lenger
kan gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll.
Disse medlemmer er generelt skeptisk
til innskrenkninger i det kommunale selvstyrets mulighet for lovlighetskontroll
av offentlig myndighet innenfor ulike forvaltnings- og tjenesteområder
som kan være med på å svekke det kommunale selvstyrets mulighet
for kontroll med egen forvaltnings- og tjenesteutøvelse.
Disse medlemmer vil derfor stemme
imot forslaget til endringer i kommuneloven § 59.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
I
I lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
gjøres følgende endringer:
Gjeldende § 7a blir § 12, som skal lyde:
§ 12 Tvisteløsningsorgan
Kongen kan opprette et organ for løsning av
tvister om rettigheter og plikter etter denne lov og forskrifter
hjemlet i denne.
Kongen kan gi forskrift om at oppdragsgivere som
omfattes av loven her, er pliktige til å delta i prosessen for tvisteløsningsorganet.
Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingen
i organet, herunder bestemmelser om partenes rett til innsyn i sakens
dokumenter.
Offentleglova får anvendelse på den virksomhet som
drives av tvisteløsningsorganet.
Ny § 13 skal lyde:
§ 13 Søksmål om å kjenne
kontrakt uten virkning
Tvisteløsningsorganet (KOFA)skal kjenne en kontrakt
uten virkning når
a) kontrakten
gjelder anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og
anleggsarbeider over EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift, og
b) oppdragsgiver enten har
1. foretatt en
ulovlig direkte anskaffelse,
2. tildelt en kontrakt innenfor en rammeavtale eller
en dynamisk innkjøpsordning i strid med forskrift gitt i medhold
av loven, eller
3. foretatt andre brudd på forskrifter
gitt i medhold av loven som har påvirket leverandørens mulighet
til å få kontrakten, og samtidig har brutt bestemmelser om karensperiode
eller suspensjon, og dette har fratatt leverandøren mulighet til
å iverksette rettslige skritt forut for kontraktsinngåelse.
Ny § 14 skal lyde:
§ 14 Søksmål om å avkorte
kontrakt eller om å idømme overtredelsesgebyr
Tvisteløsningsorganet (KOFA) skal avkorte kontraktens
løpetid eller idømme oppdragsgiver et overtredelsesgebyr når
a) kontrakten
gjelder anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og
anleggsarbeider over EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift, og
1. tvisteløsningsorganet
(KOFA) unnlater å kjenne en kontrakt uten virkning etter § 13 tredje ledd,
eller
2. oppdragsgiver har foretatt andre brudd
på reglene om karensperiode eller suspensjon enn de som er omfattet
av § 13, eller
b) kontrakten gjelder anskaffelser av varer,
prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider under EØS-terskelverdiene
fastsatt i forskrift, og uprioriterte tjenester, og oppdragsgiver
har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse.
Tvisteløsningsorganet (KOFA) skal idømme oppdragsgiver
et overtredelsesgebyr når kontrakten kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse
etter § 13.
Tvisteløsningsorganet (KOFA) kan idømme sanksjoner
som nevnt i første ledd når
a) kontrakten
gjelder anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og
anleggsarbeider under EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift,
og uprioriterte tjenester, og
b) oppdragsgiver enten har
1. tildelt en kontrakt
innenfor en rammeavtale eller en dynamisk innkjøpsordning i strid
med regler fastsatt i forskrift gitt i medhold av loven, eller
2. foretatt andre brudd på forskrifter
gitt i medhold av loven som har påvirket leverandørens mulighet
til å få kontrakten, og samtidig har brutt bestemmelser om karensperiode,
og dette har fratatt leverandøren mulighet til å iverksette rettslige
skritt forut for kontraktsinngåelse.
Første ledd bokstav b gjelder ikke om oppdragsgiver
har kunngjort at det vil bli inngått en kontrakt og tidligst inngår
kontrakten ti dager etter kunngjøringen. Tredje ledd bokstav b nr.
1 gjelder ikke om oppdragsgiver har meddelt sin beslutning om kontraktstildeling
til leverandørene og tidligst inngår kontrakten etter en karensperiode.
Ved fastsettelse av sanksjoner skal det særlig legges
vekt på overtredelsens grovhet, størrelsen på anskaffelsen, om oppdragsgiver
har foretatt gjentatte overtredelser, muligheten for å gjenopprette
konkurransen og den preventive virkningen. Tvisteløsningsorganet
(KOFA) kan også kombinere sanksjonene. Overtredelsesgebyret kan
ikke settes høyere enn 15 prosent av anskaffelsens verdi.
Ny § 15 skal lyde:
§ 15 Prosessuelle særregler
og tidsfrister ved
søksmål etter §§ 13 og 14
Tvisteløsningsorganets avgjørelser etter §§ 13 og
14 kan bringes inn for de ordinære domstoler ved søksmål etter reglene
i tvisteloven.
Sanksjoner etter §§ 13 og 14 kan bare idømmes når
sak reises overfor tvisteløsningsorganet innen to år fra kontrakt
er inngått.
Dersom oppdragsgiver har kunngjort konkurranseresultatet
når en kontrakt er tildelt uten kunngjøring av konkurransen, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b nr. 1 eller § 14 første
ledd bokstav b bare idømmes når sak reises overfor tvisteløsningsorganet
innen 30 dager fra kunngjøringen.
Dersom oppdragsgiver i en kunngjort konkurranse
har meddelt berørte leverandører om inngåelsen av kontrakt, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b nr. 2 eller 3, § 14 første
ledd bokstav a nr. 2 eller § 14 tredje ledd bare idømmes når sak
reises overfor tvisteløsningsorganet innen 30 dager fra meddelelsen
er sendt.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med utarbeidelse
av forskrift til lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
vedrørende Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), legge
til grunn mindretallets forslag til forskrift slik det fremkommer
i NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med utarbeidelse
av forskrift til lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
vedrørende begrunnelsesplikten, legge til grunn kravet om individuell
begrunnelsesplikt.
Komiteens utkast til innstilling ble 9. februar 2012
oversendt kommunal- og forvaltningskomiteen til uttalelse. Kommunal-
og forvaltningskomiteen uttaler følgende i brev av 13. februar 2012:
«Utkast til innstilling har vært forelagt kommunal-
og forvaltningskomiteen til uttalelse.
Komiteen viser
til de respektive partiers merknader i innstillingen, og har ikke
merknader til innstillingen utover dette.»
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov om offentlige anskaffelser og i
kommuneloven (gjennomføring av EUs
håndhevelsesdirektiv i norsk rett)
I
I lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
gjøres følgende endringer:
Gjeldende § 7 blir § 8. Bestemmelsens
annet ledd siste punktum oppheves.
Gjeldende § 7a blir § 12, som skal lyde:
§ 12 Rådgivende tvisteløsningsorgan
Kongen kan opprette et rådgivende organ for løsning av
tvister om rettigheter og plikter etter denne lov og forskrifter
hjemlet i denne.
Kongen kan gi forskrift om at oppdragsgivere som omfattes
av loven her er pliktige til å delta i prosessen for tvisteløsningsorganet.
Kongen kan gi forskrift om saksbehandlingen i organet,
herunder bestemmelser om partenes rett til innsyn i sakens dokumenter.
Offentleglova får anvendelse på den virksomhet som drives
av tvisteløsningsorganet.
Gjeldende § 7b oppheves.
Gjeldende § 8 blir § 9, som skal lyde:
§ 9 Beslutning om midlertidig
forføyning
For behandling av begjæring om midlertidig forføyning
gjelder tvisteloven, om ikke annet er bestemt i eller i medhold
av denne lov. Mot overtredelser av bestemmelser i eller
i medhold av denne lov, kan det ikke besluttes midlertidig forføyning
etter at kontrakt er inngått.
Kongen kan gi forskrift om at oppdragsgivers adgang
til å inngå kontrakt suspenderes ved begjæring om midlertidig forføyning,
når begjæringen er fremsatt innenfor en fastsatt karensperiode.
Kongen kan gi forskrift om at oppdragsgiver kan fastsette
en frist for når begjæring om midlertidig forføyning mot oppdragsgivers
beslutning om å avvise eller forkaste en forespørsel om å delta
i konkurransen, må være fremsatt.
Gjeldende § 9 blir § 10, som skal lyde:
§ 10 Underretningsplikt for
retten
Retten skal underrette departementet om saker som idømmes
etter § 8, samt forføyninger etter §
9.
Gjeldende § 10 blir § 11.
Gjeldende § 11 blir ny § 16, som skal lyde:
§ 16 Forskrifter og enkeltvedtak
Kongen kan gi forskrift til utfylling
og gjennomføring av loven. Kongen kan gi oppdragsgivere de pålegg
som er nødvendige for å sikre oppfyllelse av denne lov eller forskrifter
gitt i medhold av loven. Overfor andre oppdragsgivere enn statlige,
kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer
kan det likevel bare gis pålegg som er nødvendig for å oppfylle
Norges forpliktelser overfor fremmede stater eller internasjonale
organisasjoner om offentlige anskaffelser. Kongen kan likevel
gi forskrift om begrunnelsesplikt.
Kongen kan gi forskrift om tvungent
verneting for søksmål som nevnt i § 8 og for
begjæringer om midlertidige forføyninger som nevnt i § 9.
Gjeldende § 11a blir § 7.
Gjeldende § 12 blir ny § 17.
Ny § 13 skal lyde:
§ 13 Søksmål om å kjenne kontrakt
uten virkning
Retten skal kjenne en kontrakt uten virkning når
a) kontrakten gjelder anskaffelser av
varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider over EØS-terskelverdiene
fastsatt i forskrift, og
b) oppdragsgiver enten har
1. foretatt en ulovlig direkte anskaffelse,
2. tildelt en kontrakt innenfor en rammeavtale
eller en dynamisk innkjøpsordning i strid med forskrift gitt i medhold
av loven, eller
3. foretatt andre brudd på forskrifter gitt i
medhold av loven som har påvirket leverandørens mulighet til å få
kontrakten, og samtidig har brutt bestemmelser om karensperiode
eller suspensjon, og dette har fratatt leverandøren mulighet til
å iverksette rettslige skritt forut for kontraktsinngåelse.
Første ledd bokstav b nr. 1 gjelder ikke om oppdragsgiver
har kunngjort at det vil bli inngått en kontrakt og tidligst inngår
kontrakten ti dager etter kunngjøringen. Første ledd bokstav b nr.
2 gjelder ikke om oppdragsgiver har meddelt sin beslutning om kontraktstildeling
til leverandørene og tidligst inngår kontrakten etter en karensperiode.
Når vesentlige hensyn til allmennhetens interesser
gjør det nødvendig å opprettholde kontrakten, kan retten unnlate
å kjenne kontrakten uten virkning. Dersom konsekvensen av at kontrakten
kjennes uten virkning i alvorlig grad vil kunne true et større forsvars-
eller sikkerhetsprogram som er avgjørende for Norges sikkerhetsinteresser,
kan ikke retten kjenne kontrakten uten virkning.
En kontrakt kan kjennes uten virkning for fremtidig
kontraktsoppfyllelse. Dersom kontraktsytelsen kan tilbakeføres i
vesentlig samme stand og mengde, kan kontrakten kjennes uten virkning
fra tidspunktet for kontraktsinngåelse.
Ny § 14 skal lyde:
§ 14 Søksmål om å avkorte kontrakt
eller om å idømme overtredelsesgebyr
Retten skal avkorte kontraktens løpetid eller idømme
oppdragsgiver et overtredelsesgebyr når
a) kontrakten gjelder anskaffelser av
varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider over EØS-terskelverdiene
fastsatt i forskrift, og
1. retten unnlater å kjenne en kontrakt
uten virkning etter § 13 tredje ledd, eller
2. oppdragsgiver har foretatt andre brudd på reglene
om karensperiode eller suspensjon enn de som er omfattet av § 13,
eller
b) kontrakten gjelder anskaffelser av
varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider under
EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift, eller uprioriterte tjenester,
og oppdragsgiver har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse.
Retten skal idømme oppdragsgiver et overtredelsesgebyr
når kontrakten kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse
etter § 13.
Retten kan idømme sanksjoner som nevnt i første ledd
når
a) kontrakten gjelder anskaffelser av
varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider under
EØS-terskelverdiene fastsatt i forskrift, eller uprioriterte tjenester,
og
b) oppdragsgiver enten har
1. tildelt en kontrakt innenfor en rammeavtale
eller en dynamisk innkjøpsordning i strid med regler fastsatt i
forskrift gitt i medhold av loven, eller
2. foretatt andre brudd på forskrifter gitt i
medhold av loven som har påvirket leverandørens mulighet til å få
kontrakten, og samtidig har brutt bestemmelser om karensperiode,
og dette har fratatt leverandøren mulighet til å iverksette rettslige
skritt forut for kontraktsinngåelse.
Første ledd bokstav b gjelder ikke om oppdragsgiver
har kunngjort at det vil bli inngått en kontrakt og tidligst inngår
kontrakten ti dager etter kunngjøringen. Tredje ledd bokstav b nr.
1 gjelder ikke om oppdragsgiver har meddelt sin beslutning om kontraktstildeling
til leverandørene og tidligst inngår kontrakten etter en karensperiode.
Ved fastsettelse av sanksjoner skal det særlig
legges vekt på overtredelsens grovhet, størrelsen på anskaffelsen,
om oppdragsgiver har foretatt gjentatte overtredelser, muligheten
for å gjenopprette konkurransen og den preventive virkningen. Retten
kan også kombinere sanksjonene. Overtredelsesgebyret kan ikke settes
høyere enn 15 prosent av anskaffelsens verdi.
Ny § 15 skal lyde:
§ 15 Prosessuelle særregler
og tidsfrister ved
søksmål etter §§ 13 og 14
Ved søksmål om forhold som beskrevet i §§ 13 og 14,
plikter saksøker å varsle oppdragsgivers medkontrahent om søksmålet.
Varslet gis ved oversendelse av kopi av stevningen.
Retten skal, uavhengig av partenes påstander, idømme
sanksjoner som beskrevet i §§ 13 og 14, dersom vilkårene for det
er oppfylt.
En rettskraftig dom som går ut på at en kontrakt kjennes
uten virkning eller at kontraktens løpetid avkortes, er bindende
for alle og enhver og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet
har betydning.
Sanksjoner etter §§ 13 og 14 kan bare idømmes når
sak reises innen to år fra kontrakt er inngått.
Dersom oppdragsgiver har kunngjort konkurranseresultatet
når en kontrakt er tildelt uten kunngjøring av konkurransen, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b nr. 1 eller § 14 første
ledd bokstav b bare idømmes når sak reises innen 30 dager fra kunngjøringen.
Dersom oppdragsgiver i en kunngjort konkurranse
har meddelt berørte leverandører om inngåelsen av kontrakt, kan
sanksjoner etter § 13 første ledd bokstav b nr. 2 eller 3, § 14
første ledd bokstav a nr. 2 eller § 14 tredje ledd bare idømmes
når sak reises innen 30 dager fra meddelelsen er sendt.
II
I lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner
skal § 59 nr. 1 lyde:
Tre eller flere medlemmer av
kommunestyret eller fylkestinget kan sammen bringe avgjørelser truffet
av folkevalgt organ eller den kommunale eller fylkeskommunale administrasjon
inn for departementet til kontroll av avgjørelsens lovlighet. Det
samme gjelder avgjørelser om møter skal holdes for åpne eller lukkede
dører, jf. § 31, og avgjørelser om habilitet. Avgjørelser om ansettelse,
oppsigelse eller avskjed er ikke gjenstand for lovlighetskontroll. Spørsmål
om det foreligger brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av
lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser kan heller ikke
gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll.
III
I forbindelse med behandlingen av ovennevnte lovproposisjon,
har næringskomiteen i brev av 12. januar 2012 stilt meg følgende
spørsmål:
«Under den åpne høringen
som ble holdt i Stortinget den 9.1.12 viste Oljeindustriens Landsforening
(OLF)til at olje- og gassektoren er underlagt såkalt 'alternativ
prosedyre' i henhold til forsyningsforskriftens kapittel 14, noe
som blant annet innebærer at sektorene ikke er omfattet av spesifikke
prosedyreregler for anskaffelser. Det ble videre vist til at det
i NOU 2010:2 slås fast at det nye håndhevelsesdirektivet ikke får
betydning for anskaffelser som følger av den alternative prosedyre.
Komiteen kan ikke se at NOU-utvalgets vurdering på dette punktet er
behandlet i proposisjonen, og ber derfor om departementets synspunkter
på denne saken.»
De nye håndhevelsesreglene innføres ikke for den
alternative prosedyren i forsyningsforskriftens kapittel 14, som
olje- og gassindustrien er underlagt. Dette henger sammen med at
de nye håndhevelsesbestemmelsene er knyttet opp til brudd på prosedyrekrav
som ikke gjelder for anskaffelser underlagt den alternative prosedyren.
Karensperiode er en obligatorisk ventetid fra
oppdragsgiver informerer leverandørene om hvem de har tenkt å tildele
kontrakten til kontrakt kan inngås. Det er ikke krav om at oppdragsgivere underlagt
den alternative prosedyren skal gi slik informasjon om tildelingen
av kontrakten i forkant av kontraktsinngåelsen. Det betyr at det
heller ikke vil bli stilt krav om å overholde en karensperiode før
kontrakt kan underskrives.
Reglene om suspensjon (av adgangen til å inngå kontrakt
som følge av begjæring om midlertidig forføyning i karensperioden)
forutsetter at det er regler om karensperiode. Dette betyr at det
heller ikke vil inntre suspensjon ved klage over anskaffelser som
følger den alternative prosedyren. Dette står ikke direkte i lovproposisjonen,
men det følger av proposisjonens punkt 6.2.5 at suspensjon bare
skal inntre der det er krav om karens – og det er det altså ikke
i den alternative prosedyren.
Når det gjelder de nye bestemmelsene om at kontrakter
i visse situasjoner skal kjennes uten virkning, knytter disse seg
til brudd på kunngjøringsregler eller overtredelser av karens- og
suspensjonsbestemmelser. Det stilles ikke krav om kunngjøring av
konkurransen eller om karens/suspensjon for anskaffelser som følger den
alternative prosedyren. Følgelig er heller ikke bestemmelsene om
«uten virkning» relevante for slike anskaffelser. Sistnevnte er
uttrykkelig nevnt i kommentarene til § 13 i lovproposisjonen.
Oslo, i næringskomiteen, den 16. februar 2012
Terje Aasland |
Per Roar Bredvold |
leder |
ordfører |