Jeg viser til brev fra den særskilte komité
av 9. desember 2011 med 7 spørsmål knyttet til Helse- og omsorgsdepartementets
oppfølging etter 22. juli. Jeg velger å besvare spørsmål 1, 6 og 7
samlet. Når det gjelder spørsmål nummer 2, er dette oversendt til
Justisdepartementet som rette departement.
Spørsmål 1: Helseministeren
har naturlig nok vært involvert i arbeidet fra første møtet 22.
juli for å sikre den helsemessige beredskapen. Som vi også vet ble
det gjort en formidabel innsats fra helsevesenets side den samme
dagen så vel som i tiden etterpå. Hvordan fungerer oppfølgingen av
alle dem som var involvert direkte som ofre for terroren, som pårørende
og som indirekte, slik helsearbeidere, politiansatte og så videre?
Spørsmål 6: Hvordan vurderer
helseministeren det akutte, så vel som det langsiktige tilbudet
de berørte mottar?
Spørsmål 7: Hvilke tilbakemeldinger
gir a) kommunene som hadde pårørende og/eller ofre fra regjeringskvartalet/Utøya
og b) pårørende og ofre selv om den oppfølgingen som har blitt gitt så
langt?
Svar:
Jeg er opptatt av at alle berørte, både overlevende
og deres pårørende, etterlatte, hjelpemannskaper og frivillige skal
få den oppfølgingen de har behov for. I perioden som har gått siden
22. juli, har de som var involvert direkte eller indirekte mottatt
tilbud om oppfølging fra ulike instanser.
I tråd med departementets overordnete nasjonale helse-
og sosialberedskapsplan, fikk Helsedirektoratet 22.7. delegert ansvaret
for å samordne helsetjenestens operative innsats.
Helsedirektoratet har gjennom en egen spørreundersøkelse
innhentet informasjon om kommunenes vurdering av den helsemessige
og psykososiale oppfølgingen etter 22. juli. Fylkesmennene har bidratt
til å samle materialet fra kommunene. Helsedirektoratet har utarbeidet
en rapport som er offentlig tilgjengelig.
Ifølge Helsedirektoratet er hovedinntrykket
fra denne undersøkelsen at kommunene har prioritert dette arbeidet,
og at oppfølgingen stort sett har fungert godt. Målsettingen og
anbefalingen om at alle rammede skulle få tilbud om en egen kontaktperson
i kommunen er fulgt opp, og det meldes om at bare en liten andel
av de som mottar oppfølging har takket nei til tilbudet. Kommunene
melder at samarbeidet med spesialisthelsetjenesten har fungert godt,
og det store flertallet av kommunene vurderer på undersøkelsestidspunktet
egen kapasitet, kompetanse og ressurser som gode. Samtidig meldes det
også om at kommunene selv har avdekket svikt i eget tilbud, og at
innsatsen overfor rammede etter 22. juli har medført omprioriteringer med
konsekvenser for det ordinære tilbudet til befolkningen.
Det er betryggende at kommunene selv melder
at de har tatt tak i tilfeller av svikt, men jeg er oppmerksom på
at den endelige vurderingen av tilbudet som gis avhenger av en bred
tilbakemelding fra de rammede selv. Her har det fremkommet – også
gjennom media – at enkelte personer har opplevd å ikke få den hjelpen
de har behov for. Helsedirektoratet og fylkesmennene har vært opptatt
av å følge opp disse opplysningere særskilt overfor kommunene. Jeg
vil også understreke at etter hvert som tiden går, vil kommunene
kunne bli stilt overfor nye utfordringer knyttet til oppfølgingsarbeidet.
De regionale helseforetakene har informert meg om
at kapasiteten og kompetansen i spesialisthelsetjenesten i all hovedsak
har vært og er tilfredsstillende, men at pågangen som følge av 22. juli
varierer mellom helseforetakene. Noen helseforetak har hatt og har
relativt mange pasienter under oppfølging, mens andre verken har
hatt eller har pasienter. Oppfølgingen er derfor organisert på ulik
måte, og utfordringene vil variere ut fra egen traumekompetanse
og antall berørte. De regionale helseforetakene rapporterer at pasienter
og pårørende som har ønsket det, har fått tilbud om adekvat oppfølging.
Det meldes ikke om svikt i kapasiteten på vurdering og behandling
av pasienter. Enkelte steder meldes det om mindre pågang enn forventet.
I akuttfasen var det fokus på krisehåndtering overfor familiene
i like stor grad som til direkte berørt ungdom. Nå er det i hovedsak
berørt ungdom som har tilbud.
De regionale helseforetakene vektlegger at helsepersonells
ønske og vilje til å stille opp er og har vært stor etter 22. juli.
Det understrekes at dette har vært viktig for en smidig og god oppfølging.
Mitt inntrykk er at helseforetakene og helsepersonell har strukket
seg langt for å ha en lav terskel og god tilgjengelighet. Der det
har vært ventetid, rapporteres det at pasienten i ventetiden blir
fulgt opp av kommunehelsetjenesten.
Jeg er gjennom departementets og Helsedirektoratets
kontakt med bl.a. Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli og
AUF kjent med at det finnes tilfeller av svikt og mangelfull oppfølging,
både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Samtidig har Helsedirektoratet, understøttet
av fylkesmennene, vært aktive for å sørge for at meldinger om svikt
har blitt fulgt opp.
Det er nå igangsatt en forskningsbasert kunnskapsinnsamling
blant de overlevende etter Utøya, og i denne innsamlingen vil den
enkeltes vurdering av hjelpen de har mottatt inngå. Først når resultatet
av denne studien foreligger vil vi ha et samlet grunnlag for å si
hvordan oppfølgingen vurderes av de rammede selv.
Jeg vil også vise til at Helsedirektoratet er
bedt om å utføre en gjennomgang av helsesektorens innsats etter
22. juli. Endelig rapport fra denne gjennomgangen vil foreligge
innen 9. mars 2012.
Så langt er mitt inntrykk at oppfølgingen i
all hovedsak fungerer tilfredsstillende. Samtidig er jeg åpen for
at enkelte i denne vanskelige situasjonen og i tiden som har gått
ikke har opplevd oppfølgingen som god. Jeg har hele tiden vært opptatt
av at vi skal ha en proaktiv holdning, og følge nøye med slik at
alle som trenger det får hjelp. Dette gjelder også de som i utgangspunktet
takket nei til et slikt tilbud.
Spørsmål 3: Har Helseministeren
en overordnet strategi som sikrer at alle som trenger hjelp får den
hjelpen de trenger i den enkelte kommune?
Svar:
Helsedirektoratet anbefalte at kommunen skal sørge
for en tett og aktiv oppfølging for å sikre at hjelpebehov oppdages
og etterkommes så tidlig som mulig. Det ble vurdert at kommunene
har de beste forutsetninger for å tilby en tilpasset oppfølging
til den enkelte, og at det var viktig at denne innsatsen ble understøttet
gjennom faglige råd og veiledning fra nasjonale myndigheter. Samtidig
var det en klar faglig anbefaling at det skulle være lav terskel
for å henvise personer til spesialisthelsetjenesten.
Det var en klar målsetting at alle direkte berørte skulle
tilbys en egen kontaktperson i kommunen. Videre ble helsetjenestens
veiledningssenter forsterket slik at de kunne tilby en telefontjeneste
til rammede som ikke fikk kontakt med hjelpeapparatet.
Det ble utarbeidet et omfattende veiledningsmateriell
rettet mot tjenesten. Helsedirektoratet etablerte på kort tid egne
nettsteder for å komme ut med nasjonale råd både til innbyggere
og til tjenestene. Videre etablerte man et nasjonalt samarbeids-organ
og en ekspertgruppe for helsemessig og psykososial oppfølging. Begge
organene ble brukt aktivt for å sikre at det ble gitt gode faglige
råd og at tiltakene ble godt implementert.
Det er utviklet og distribuert et eget kartleggingsskjema
til bruk for helsetjenestens oppfølging av den enkelte rammede.
Kartleggingen er anbefalt gjennomført tre ganger det først året
og skal bidra til at behov fanges opp, og at alle får hjelpen de
trenger. Kartleggingen skal gjennomføres av helsepersonell og skal
være frivillig.
Det er også sendt ut eget brev til alle helseforetak med
presisering av forsvarlig-hetskrav og retningslinjene for prioritering.
I denne sammenheng understrekes det at helsetjenesten må gå langt
i å forsikre seg om at alle personer som har vært utsatt for hendelser
som kan gi alvorlig traumatiske lidelser raskt kan komme til vurdering
med nødvendig diagnostikk hos kompetent helsepersonell. Vurderingsfristene
vil da tilsvare det som gjelder ved mistanke om alvorlig sykdom.
Flere pårørende og etterlatte til ofrene etter
terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya pådro seg ekstraordinære
og uventede reise- og oppholdsutgifter som en direkte følge av terrorangrepene.
Noen pårørende og etterlatte satt igjen med en økonomisk byrde som
oppfattes som urimelig – dette sett i lys av at utgiftene skyldtes
et terrorangrep som var rettet mot Norge som nasjon. Mange pårørende
var en viktig ressurs i den konkrete situasjonen ved at de støttet de
rammede og bistod med hjemreise. Situasjonen var meget spesiell,
uavklart og traumatisk, samtidig som den fikk konsekvenser for svært mange
mennesker som på kort varsel måtte reise til Utøya/Sundvollen og
Oslo. På denne bakgrunnen tok regjeringen initiativ til en midlertidig særskilt
tilskuddsordning som på en rask måte skal dekke reise- og oppholdsutgifter
som pårørende og etterlatte har hatt som følge av terrorhandlingene
i regjeringskvartalet og på Utøya. Ordningen gjelder utgifter som
ikke dekkes av andre ordninger. Helseforetakenes senter for pasientreiser
ANS (Pasientreiser ANS) forvalter og saksbehandler den midlertidige
ordningen.
Regjeringen har etablert en koordineringsfunksjon
på departementsnivå for å understøtte den langsiktige oppfølgingen
av rammede etter 22. juli. Koordineringen skal ha fokus på de sentrale
velferdstjenestene, og at disse er gode og tilgjengelig for de rammede.
I tillegg til helse og omsorg, er det så langt oppfølgingen innenfor skole
og høyere utdanning, samt NAV, som har vært i fokus. Koordineringen
har et tydelig systemfokus, mens den konkrete oppfølgingen av de
rammede skal skje i tjenesten, på ordinær måte. Koordineringen ledes
av Helse- og omsorgsdepartementet. Helsedirektoratet er gitt en tilsvarende
rolle på direktoratsnivå for å understøtte Helse- og omsorgsdepartementet.
Spørsmål 4: Hvilken rolle
har fastlegen
Svar:
Fastlegene har en sentral rolle i oppfølging
av de rammede etter 22. juli. Noen av ofrene har sin fastlege som
kontaktperson, og alle rammede er anbefalt å ha lav terskel for
å kontakte sin fastlege. Dette rådet er gjengitt både i informasjon
som er lagt ut på internett og i informasjon delt ut til de overlevende
fra Utøya.
Fastlegen er videre sentral som henvisende instans
ved behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet
utarbeidet derfor på et tidlig tidspunkt råd og generelle anbefalinger
om hva det er viktig å være oppmerksom på når henvisning til psykisk
helsevern vurderes. For å bistå fastlegene i oppfølgingsarbeidet
utarbeides det nå i tillegg en kortversjon av veilederen for psykososiale
tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer, som ble publisert like
etter 22. juli.
Spørsmål 5: Presidenten
i Legeforeningen har tatt til orde for at fastlegene skal kunne
sykemelde en pasient på grunn av sorg. Hun mener dagens ordning
for sykemelding er for snever. Ifølge NAV er sorg innen sykdom.
Samtidig er det mange som ikke klarer å gå på jobb på grunn av sorg,
og som må til fastlegen for å sykemeldes. Hvordan har behovet for
sykemeldinger for pårørende vært etter 22. juli.
Svar:
Jeg har forelagt spørsmålet for Arbeidsdepartementet
og baserer svaret på deres innspill.
Både somatiske og psykiske skader eller sykdom utløser
rett til sykepenger. Selv om sorg ikke i seg selv er en sykdom,
vil akutte sorgreaksjoner kunne omfattes av diagnoser som fyller
det medisinske kravet til sykepenger. I Helsedirektoratets faglige
veileder for sykmeldere er det gitt anvisning på flere mulige grunnlag
for sykmelding ved sorg, og det er spesielt vist til at traumatisk
dødsfall eller tap av barn er forhold som skaper risiko for komplisert
sorgreaksjon.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst
at man ikke har registerførte opplysninger om hvorvidt sykmeldte
er berørt etter 22. juli. Det er derfor ikke mulig å si noe om hvor
stort behov det har vært for sykmelding. Opplysninger fra Arbeids-
og velferdsetaten viser at det har forekommet at pårørende til skadde
og omkomne har vært sykmeldt etter 22. juli med rett til sykepenger.
I noen tilfeller har begge foreldre vært sykmeldt. En del sykmeldinger
vil også kunne ha holdt seg innenfor arbeidsgiverperioden, og dermed
vil ikke Arbeids- og velferdsetaten ha hatt noen rolle i saken.
Arbeidsdepartementet har ikke fått noen tilbakemelding
som tilsier at personer som har hatt behov for sykmelding på grunn
av hendelsen 22. juli ikke har fått nødvendig sykmelding.