Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
fremmer med dette forslag til ny lov om avtaler om deltidsbruksrett
og langtidsferieprodukter mv. Forslaget vil gjennomføre europaparlaments-
og rådsdirektiv (EF) nr. 2008/122 av 14. januar 2009 om forbrukervern
med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter,
videresalg og bytte. Direktivet vil erstatte timeshare-direktivet
av 1994 (direktiv 94/47/EF), som er gjennomført i norsk rett gjennom
lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).
De viktigste endringene med det nye direktivet er
angitt i punk 1.2.2. Direktivet fra 2009 er basert på totalharmonisering,
dvs. at man innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale regler
som avviker fra direktivets.
Timeshare kjennetegnes ved at bruksretten til
et objekt deles i tid, slik at ulike personer bruker objektet i
ulike perioder av året. Det vanligste er at kjøp av en deltidsbruksrett
gir kjøperen rett til å bo i en fritidsbolig i en avgrenset tid
av året.
I Europa er deltidsbruksrett i stor grad knyttet
til ferieanlegg i syden, men det er også anlegg i storbyer og på
vintersportssteder. De to store bytteorganisasjonene RCI og Interval
har til sammen fire time-share-anlegg i Norge som medlemmer. Departementet
antar at det ikke er noen stor timeshare-bransje i Norge og at norske forbrukere
først og fremst støter på timeshare og lignende produkter i utlandet.
Etter vedtagelsen av timeshare-direktivet av 1994
utviklet bransjen seg, og nye ferieprodukter kom på markedet. Disse
nye ferieproduktene, og visse transaksjoner knyttet til timeshare,
for eksempel avtaler om videresalg og bytte, er ikke omfattet av
direktivet fra 1994. Dette har medført problemer med omgåelser,
som både har gitt opphav til konkurransevridning og forbrukerproblemer.
Kun avtaler med varighet på minst tre år, dvs.
36 måneder, omfattes av 1994-direktivet. For å omgå direktivet har
det eksempelvis blitt laget avtaler med en varighet på 35 måneder.
På denne måten unngås opplysningsplikten, det er ikke noe forbud
mot forskuddsbetaling, og forbrukerne får ikke angrerett.
På denne bakgrunn ble direktivet fra 1994 erstattet
med et nytt og ajourført direktiv, europaparlaments- og rådsdirektiv
2008/122/EF av 14. januar 2009 om forbrukervern med hensyn til visse
aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter,
videresalg og bytte.
Både for å gi forbrukerne bedre beskyttelse
og for å verne de seriøse næringsdrivende mot useriøse konkurrenter,
ble det nye direktivet gitt et vesentlig større virkeområde enn
det gamle. Dette innebærer blant annet at næringsdrivende pålegges
opplysningsplikt og at forbrukerne får angrerett i større grad enn
til nå.
I motsetning til timeshare-direktivet fra 1994 bygger
det nye direktivet på prinsippet om totalharmonisering. Dette innebærer
at man innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale regler
som avviker fra direktivets. Et av formålene med å gi et nytt direktiv
var å fjerne ulikhetene i de ulike landenes lovgivning, slik at næringslivet
og forbrukere får ett felles regelverk å forholde seg til, uavhengig
av hvilket lands regler som gjelder for den enkelte avtalen.
De viktigste endringene i det nye direktivet
er:
Virkeområdet utvides;
for eksempel omfattes nå også timeshare-avtaler for mindre enn tre
år, langtidsferieprodukter, samt videresalg og bytte.
Oppdaterte og utvidede informasjonskrav
skal sikre at forbrukeren treffer et informert valg. Det innføres
obligatoriske standard opplysningsskjemaer hvor kort og lettfattelig
sammendrag av nøkkelinformasjon fremgår.
Forbrukeren kan velge mellom alle EU/EØS-språkene
for forhåndsinformasjonen den næringsdrivende plikter å gi, og for
selve kontrakten.
Obligatorisk informasjon i form av et angreskjema,
hvor det opplyses om forbrukernes rettigheter og som kan benyttes
til å fragå avtalen. I dag er det ikke krav om angreskjema.
14 dagers ubetinget angrerett, eller opptil
ett år og 14 dager dersom forbrukeren ikke har mottatt angreskjema.
I dag er det 10 dagers ubetinget angrerett, eller opptil tre måneder
og 10 dager dersom avtalen ved undertegning ikke inneholder alle
opplysninger som kreves etter loven.
Klarere forbud mot forskuddsbetaling.
Forbud mot betaling for videre salgstjenester
før salget faktisk finner sted eller avtalen om videresalg opphører
på annen måte.
For langtidsferieprodukter er det innført
forbud mot store engangsbetalinger. I stedet skal betalingen skje
i like store årlige avdrag, med tilhørende mulighet til å trekke
seg fra avtalen hvert år.
Gjennomføring av direktivet vil nødvendiggjøre endringer
i det norske regelverket. De fleste endringene vil styrke forbrukernes
rettigheter.
EU-direktiver skal gjennomføres i nasjonal rett på
en slik måte at formålet med direktivet oppnås. Det er i utgangspunktet
opp til medlemslandene hvordan dette gjøres. I motsetning til forordninger,
er det ikke noe krav om at rettsakten gjennomføres ord for ord.
Det nye timeshare-direktivet bygger på totalharmonisering.
Dette taler for at man ved den nasjonale gjennomføringen legger
seg nært opp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder spesielt begrepene
som er viktige for å definere lovens virkeområde.
I høringsnotatet anførte departementet at det
er mest hensiktsmessig å utforme en ny lov. Det nye direktivet har
et mye videre virkeområde enn det tidligere, og ved gjennomføringen
er det viktigere enn før å holde seg nært opp til direktivets ordlyd.
Det ville medføre relativt omfattende endringer i dagens lov å gjennomføre direktivet.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre
direktivet i en ny lov. Dette er også løsningen i Danmark og Sverige.
I likhet med dagens lov gjelder det nye direktivet avtaler
inngått mellom forbrukere og næringsdrivende.
I 2009-direktivet er en forbruker en fysisk
person som opptrer for formål som er utenfor vedkommendes nærings-,
forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet.
Etter dagens lovtekst er det klart at forbrukervernet
gjelder selv om en mindre del av kjøpet relaterer seg til andre
formål enn private, f.eks. yrkesformål. Spørsmålet om avtaler med
delt formål kan falle innenfor forbrukerbegrepet er ikke avklart
i EU-retten, fordi EU-domstolen ikke har tatt stilling til spørsmålet.
Departementet mener at reelle hensyn, samt hensynet til ensartet
begrepsbruk i forbrukerlovgivningen, tilsier at det tas inn et «hovedsakelig»-kriterium i
den nye timeshare-loven, jf. lovforslaget § 2 bokstav f.
Direktivet fra 2009 gjelder for det første for «avtale
om deltidsbruksrett».
Direktivet omfatter avtaler som varer mer enn
ett år, mot tidligere tre år.
Det er ikke lenger et krav at bruksretten har tilknytning
til fast eiendom. Blant annet omfattes bruksrett til campingvogner,
husbåter eller lugarer på cruiseskip. Det ligger likevel i direktivets
ordlyd «innkvartering» at avtaleobjektet må være ment for overnatting.
Det er heller ikke noe krav om at bruksretten
skal gjelde minst én uke i året, som i 1994-direktivet. Nå er det
kun tale om flere enn én «bruksperiode». Kravet om flere bruksperioder
er ment å skille avtalen fra vanlige leiekontrakter, ettersom sistnevnte
gjelder én sammenhengende periode.
Direktivet gjelder videre for «avtale om langtidsferieprodukt».
Det som omfattes er «ferieklubber» og liknende, der
forbrukeren på forhånd betaler et beløp for å få tilgang til en
bookingtjeneste som gir tilgang til hoteller og andre ferieprodukter
til rabatterte priser.
Ferie-, reiseklubber og liknende kan være konstruert
på en rekke ulike måter, og det kan oppstå vanskelige grensedragninger
mellom hva som omfattes og ikke. Grensedragningen vil måtte skje
i praksis, herunder på bakgrunn av EU-domstolens praksis. Departementet
foreslår å ta inn en definisjon av avtale om langtidsferieprodukt
i loven som tilsvarer direktivets definisjon og viser til forslaget
§ 2 bokstav b.
Direktivet inneholder også bestemmelser om videre
salgsavtaler. Dette er avtaler der en næringsdrivende mot et vederlag
bistår en forbruker med å selge eller kjøpe en timeshare-avtale
eller en avtale om et langtidsferieprodukt. Direktivet fra 1994
omfatter ikke slike avtaler.
Direktivet regulerer dessuten bytteavtaler.
Dette er avtaler der forbrukeren betaler for å være med i en bytteordning
som gir tilgang til innkvartering eller andre tjenester i bytte
mot at andre personer midlertidig får dra nytte av rettighetene som
forbrukerens deltidsbruksrett gir.
Medlemskap i bytteorganisasjoner gir timeshare-eierne
mulighet til å bytte til andre boliger andre steder, noe som ofte
fremholdes som et argument for å inngå timeshare-avtaler.
Direktivet fra 2009 inneholder en katalog med definisjoner.
Departementet mener at det bør tas inn en definisjon
av viktige begreper i loven som tilsvarer direktivets. Det foreslås
derfor å ta inn definisjoner i loven, jf. lovutkastet § 2.
Direktivet fra 2009 pålegger den næringsdrivende
å gi forbrukerne opplysninger om den relevante avtaletypen før avtaleinngåelse. Bestemmelsen
gjelder alle avtaletypene som omfattes av direktivet. Nytt i forhold
til det tidligere direktivet er at det skal brukes standardopplysningsskjemaer
i henhold til vedlegg I til IV i direktivet.
I hovedsak er det samme informasjon som skal gis
etter det gamle og nye direktivet. Det nye direktivet skiller seg
fra det gamle ved at kravene til hvilke opplysninger som skal gis
er uttømmende siden direktivet bygger på totalharmonisering, og
ved at det er bestemt i hvilken form opplysningene skal gis, dvs.
i standardskjemaer som er fastsatt i direktivet.
Standardskjemaene er lite egnet for å inntas
i lovtekst. Slik departementet ser det, er det likevel nødvendig
å gjengi hovedtrekkene i hva det skal opplyses om i loven, jf. legalitetsprinsippet. Departementet
foreslår derfor at lovteksten angir rammene for opplysningsplikten,
mens de ulike opplysningsskjemaene som skal brukes blir fastsatt
i forskrift som spesifiserer opplysningsplikten mer i detalj.
Videre foreslås det at reglene om valg av språk tas
inn i selve loven.
Det vises til lovutkastet § 5.
Et hovedproblem med timeshare og lignende produkter
er markedsføringen og salgsmetodene som blir brukt.
I 2005 kom det et direktiv som regulerer næringsdrivendes
markedsføring overfor forbrukere generelt, direktiv 2005/29/EF om
urimelig handelspraksis. Dette direktivet forbyr blant annet aggressiv
markedsføring generelt.
Direktivet om urimelig handelspraksis er gjennomført
i den norske markedsføringsloven.
I det nye direktivet er det tatt inn bestemmelser om
markedsføring som gjelder i tillegg til forbudene mot urimelig,
villedende og aggressiv handelspraksis etc. i direktivet om urimelig
handelspraksis.
Nytt er at hvis man inviterer forbrukere til
et markedsførings- eller salgsarrangement, skal invitasjonen klart
opplyse om det kommersielle formålet med arrangementet og om arrangementets
art, jf. artikkel 3 nr. 2. Markedsføringsloven § 3 første ledd lovfester
allerede et generelt prinspipp om at all markedsføring skal utformes
og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring. I
høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det derfor ikke
er behov for eksplisitt å lovfeste artikkel 3 nr. 2 i den nye loven.
Med utgangspunkt i pedagogiske hensyn går departementet inn for
lovfesting, jf. § 6 annet ledd første punktum.
Videre er det nytt at standardopplysningsskjemaene
etter artikkel 4 nr. 1 skal være tilgjengelige for forbrukerne hele
tiden under slike arrangementer.
I tillegg setter direktivet forbud mot å markedsføre
eller selge en deltidsbruksrett eller et langtidsferieprodukt som
en investering
Departementet viser ellers til lovforslaget
§ 6.
Direktivet fra 2009 artikkel 5 nr. 1 oppstiller
i hovedsak de samme kravene som det tidligere direktivet. Artikkel
5 nr. 1 slår også fast at avtalen skal være skriftlig på papir.
Nytt er at avtalen også kan utformes på et varig medium, som er definert
i artikkel 2 nr. 1 bokstav h. Det betyr at det er åpnet for at avtaledokumentet
kan utformes elektronisk.
Norsk rett er ikke til hinder for at avtaler
som omfattes av det nye timeshare-direktivet kan inngås ved elektronisk
kommunikasjon og «underskrives» ved elektronisk signatur.
Det er ellers ikke vanlig i norsk rett å stille
krav til skriftlig avtaleinngåelse i streng forstand, dvs. på papir.
Den nye loven bør være fremtidsrettet, og departementet foreslår
derfor at avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg
og bytte også kan foreligge elektronisk og «underskrives» ved elektronisk
signatur. Det vises til forslaget § 7 første ledd.
Et nytt krav i direktivet artikkel 5 nr. 4 er
at den næringsdrivende uttrykkelig skal gjøre forbrukeren oppmerksom
på angreretten, angrefristen og forbudet mot forskuddsbetaling før
angrefristens utløp.
Etter gjeldende rett er avtale som ikke oppfyller formkravene
ikke gyldig. Det nye direktivet har ikke noe tilsvarende bestemmelse.
Det er opp til medlemslandene å fastsette passende sanksjoner for
brudd på reglene som gjennomfører direktivet. Departementet foreslår
etter dette å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf. forslaget
§ 7 fjerde ledd.
Når det gjelder språkkrav, foreslår departementet
i hovedsak å videreføre gjeldende rett, jf. utkast til § 7 annet
ledd.
Departementet viser til lovforslaget §§ 7 og
8.
I direktivet fra 2009 artikkel 6 er angrefristen
utvidet fra 10 til 14 dager. Angreretten gjelder både avtaler om
deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.
Angrefristen begynner som hovedregel å løpe når
avtalen inngås eller forbrukeren mottar avtalen.
Hvis standard angreskjema ikke er gitt til forbrukeren,
utvides angrefristen til maksimalt ett år og 14 dager fra den dagen
angrefristen skulle ha begynt å løpe. Dersom det er andre opplysninger
enn angreskjema som mangler, utløper angrefristen tre måneder og
14 dager etter samme tidspunkt.
Det nye direktivet artikkel 6 nr. 5 inneholder
også en særregel for bytteavtaler. Hvis en slik avtale inngås sammen
med en avtale om deltidsbruksrett, gjelder én angrefrist, deltidsbruksrettens,
for begge avtalene.
Departementet viser til forslag til § 12.
Artikkel 7 inneholder regler om utøvelse av
angreretten. Forbrukeren må gi beskjed til den næringsdrivende om
bruk av angreretten på papir eller et annet varig medium. Forbrukeren kan,
men må ikke, bruke det standardiserte angreskjemaet.
Departementet viser til forslag til § 13.
I høringsnotatet foreslo departementet at dersom selgeren
har misligholdt opplysningsplikten og angrefristen forlenges som
en følge av dette, skal selgeren betale forsinkelsesrente på eventuelle beløp
forbrukeren har innbetalt når avtalen fragås. Departementet fremholdt
at dette er en velbegrunnet regel, og som ikke synes å komme i konflikt
med direktivet. Departementet foreslo derfor å videreføre en slik
regel i utkastet § 14 annet ledd.
Departementet vil vise til at det foreslås et
detaljert forbud mot forskuddsbetaling. Direktivet regulerer ikke
hva som skjer dersom den næringsdrivende likevel mottar slik betaling, bortsett
fra det generelle kravet om passende sanksjoner. Departementet ser
at det kan være en adekvat privatrettslig sanksjon at den næringsdrivende
må betale tilbake urettmessig innbetalte beløp med tillegg av forsinkelsesrente,
og foreslår en slik bestemmelse i § 9 tredje ledd.
Departementet opprettholder ellers forslaget
om at forbrukeren kan kreve forsinkelsesrente på innbetalte beløp
når avtalen fragås og angrefristen er forlenget som følge av at
den næringsdrivende har misligholdt opplysningsplikten, jf. lovforslaget
§ 14 annet ledd.
Etter 2009-direktivet artikkel 8 nr. 1 opphører partenes
forpliktelser til å gjennomføre avtalen når forbrukeren benytter
seg av angreretten. Videre følger det av artikkel 8 nr. 2 at næringsdrivende
ikke kan kreve noen form for vederlag eller erstatning av forbrukeren
dersom angreretten benyttes.
Departementet viser til lovforslaget § 14.
Direktivet fra 2009 artikkel 9 omhandler forskuddsbetaling
og tilsvarer i hovedsak forbudet i 1994-direktivet. Forbudet er
likevel utvidet til å uttrykkelig gjelde betaling og sikkerhet til
tredjeperson i tillegg til den næringsdrivende.
Evalueringen av 1994-direktivet viste at det
i praksis hadde vært problemer med omgåelse av forbudet mot betaling
ved for eksempel å få forbrukeren til å undertegne et gjeldsbrev.
For å gjøre det klart at også andre typer vederlag enn vanlig betaling
via bankoverføring eller kredittkort omfattes, inneholder det nye
direktivet en oppregning med eksempler på ulike former for betaling.
Oppregningen er ikke uttømmende, men kun eksempler på hva som anses
som betaling (vederlag).
I høringsnotatet foreslo departementet å ta
inn en bestemmelse i loven som ligger nært opp til ordlyden i artikkel
9.
På bakgrunn av at direktivet bygger på totalharmonisering,
fremholdt departementet at det kan diskuteres om tidspartloven § 12
om forbud mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev mv. kan videreføres.
Et slikt forbud kan ikke utledes av direktivet. Departementet gav
uttrykk for at spesialregelen om veksler, omsetningsgjeldsbrev mv.
neppe står seg i forhold til direktivet, og foreslo at forbudet
ikke videreføres.
Videre anførte departementet at det kan spørres om
tidspartloven § 13 om sikkerhetsstillelse kan og bør videreføres.
Bestemmelsen pålegger den næringsdrivende å stille garanti for økonomiske krav
som følge av at forbrukeren benytter angreretten og for økonomiske
krav i forbindelse med heving av avtalen ved forsinket ferdigstillelse
av bolig under oppføring.
Departementet gav i høringsnotatet uttrykk for
at regelen er godt begrunnet ut fra forbrukerhensyn. Departementet
foreslo å videreføre innholdet i tidspartloven § 13 annet ledd i
ny § 10. Som i dag bør regelen avgrenses til avtaler om tidsparter/deltidsbruksrett
og fast eiendom.
Tidspartloven § 13 første ledd om at selgeren skal
stille sikkerhet for økonomiske krav som følge av at forbrukeren
bruker angreretten, følger heller ikke av direktivet. I høringsnotatet foreslo
departementet å ikke videreføre bestemmelsen, ut fra synspunktet
om at dette neppe er forenlig med direktivet.
Departementet fant det videre tvilsomt om tidspartloven
§ 11 første ledd, som bestemmer at selgeren ikke kan kreve eller
motta betaling før sikkerhet er stilt, kan videreføres. Direktivet oppstiller
ingen slik plikt. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen
ikke videreføres.
Forbudet mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev
m.m. i gjeldende lov § 12 er ikke videreført i Danmark, Sverige
og Finland. Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet
om at en slik regel kan stå i et anstrengt forhold til direktivet.
Departementet opprettholder forslaget om at bestemmelsen ikke videreføres
i ny lov.
Forbud mot forskuddsbetaling før sikkerhet for bolig
under oppføring er stilt, er gjennomført både i Danmark og Sverige.
Departementet har revurdert forslaget, og foreslår
å videreføre dagens forbud (§ 11 første ledd jf. § 13 annet ledd)
mot at selgeren krever eller mottar betaling før sikkerhet er stilt
for tidspartanlegg under oppføring. Departementet viser til lovforslaget
§ 9 annet ledd.
Dagens regel i tidspartloven § 13 første ledd
om at selgeren skal stille sikkerhet for økonomiske krav som følge
av at forbrukeren bruker angreretten, har ingen parallell i de nye
lovene i Danmark, Finland og Sverige. Sett i lys av at en slik regel
kan stille seg anstrengt i forhold til direktivet, foreslår departementet
at regelen ikke videreføres.
Direktivet fra 2009 artikkel 10 har særlige bestemmelser
som gjelder langtidsferieprodukter. Bestemmelsen har ingen parallell
i tidligere regelverk siden verken direktivet fra 1994 eller tidspartloven
regulerer denne typen avtaler.
Bakgrunnen for bestemmelsen er at det ofte er slik
at forbrukeren ved avtaleinngåelsen avkreves en større sum som vederlag
for ytelser han eller hun skal motta over flere tiår eller på ubestemt
tid.
Artikkel 10 nr. 1 stiller krav om en betalingsplan og
angir hvordan betalingene skal skje. Blant annet skal betalingene
deles inn i like store årlige avdrag, og betalingsvarsel skal sendes
minst 14 dager før hver forfallsdato. Formålet er bl.a. å hindre
store engangsutbetalinger fra forbrukeren i den innledende fasen
av avtalen for ytelser som skal leveres over en lengre periode.
Artikkel 10 nr. 2 gir forbrukeren en rett til
å tre ut av avtalen i forbindelse med hvert betalingsvarsel fra
og med det andre betalingsvarselet. Regelen innebærer at forbrukeren
hvert år innen en 14-dagersperiode kan si opp avtalen om langtidsferieprodukt
så lenge avtalen løper. Denne oppsigelsesretten gjelder ved siden
av angreretten etter § 12.
Departementet foreslår å lovfeste en bestemmelse
som tilsvarer artikkel 10, og viser til forslaget § 11.
Direktivet fra 2009 artikkel 11 nr. 2 oppstiller
i hovedsak de samme kravene til oppheving av kredittavtaler som
det tidligere direktivet. Bestemmelsen gjelder for alle avtaletypene
som er omfattet av direktivet, dvs. deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter,
videresalg og bytte.
Direktivet fra 2009 artikkel 11 nr. 1 er ny
og innebærer at andre avtaler som er tilknyttet avtaler om deltidsbruksrett
og langtidsferieprodukter også skal oppheves automatisk og kostnadsfritt ved
bruk av angreretten.
I artikkel 11 nr. 3 er det tatt inn en bestemmelse om
at medlemslandene skal fastsette nærmere regler for oppheving av
tilknyttede avtaler.
Departementet foreslår å gjennomføre direktivet artikkel
11 nr. 1 og 2 i lovforslaget § 15, og at en legger seg nært opptil
ordlyden i direktivet.
Når det gjelder artikkel 11 nr. 3 om at medlemsstatene
skal fastsette nærmere regler for oppheving av kredittavtaler og
andre tilknyttede avtaler, vil departementet foreslå å videreføre bestemmelsene
i tidspartloven § 17 om at tilknyttede kredittavtaler oppheves automatisk,
at det mottatte skal tilbakeføres ved hel eller delvis oppfyllelse,
samt at den næringsdrivende skal gi beskjed til kredittgiveren om
bruk av angreretten.
Departementet viser til lovforslaget § 15.
Både det gamle direktivet (artikkel 8) og det
nye direktivet (artikkel 12 nr. 1) har bestemmelser om at den nasjonale
lovgivningen som gjennomfører direktivet ikke skal kunne fravikes
til skade for forbrukeren. Det betyr at eventuelle avtalevilkår
som setter forbrukeren i en dårligere situasjon enn etter loven,
ikke kan gjøres gjeldende.
Avtaler om timeshare og lignende har ofte tilknytning
til flere land, og dermed oppstår spørsmål om hvilket lands rett
som skal legges til grunn (lovvalg) dersom det oppstår tvister. Verken
det gamle eller nye direktivet regulerer lovvalget som sådan, men
har regler som skal hindre omgåelse av regelverket ved klausuler
i avtalen som medfører at fremmed rett utenfor EØS-området gis anvendelse.
Direktivet fra 2009 artikkel 12 nr. 2 inneholder en
bestemmelse om at forbrukere ikke skal fratas vernet etter direktivet
ved lovvalg utenfor EØS-området.
Internasjonal privatrett fastsetter reglene
om jurisdiksjon og lovvalg. Norske domstoler vil legge de norske
reglene om internasjonal privatrett til grunn, på samme måte som
utenlandske domstoler vil legge sine nasjonale regler til grunn. Det
første spørsmålet en må ta stilling til i saker som har tilnytning
til flere stater, er i hvilket land en sak kan reises. I norsk rett
er reglene for internasjonale verneting regulert i tvisteloven § 4-3 og
Luganokonvensjonen 2007 som gjelder som norsk lov, jf. tvisteloven
§ 4-8.
Siden det nye timeshare-direktivet bygger på
totalharmonisering, skal de materielle reglene i prinsippet være
de samme i hele EØS-området. Det innebærer at norske forbrukere
vil ha de samme rettighetene etter norsk lov som etter for eksempel
spansk lovgivning. Slik sett bør det ikke ha betydning for norske
forbrukere hvilket EØS-lands rett som legges til grunn når det gjelder
forhold som er regulert av direktivet. Forutsetningen er at direktivet
er korrekt implementert i de ulike EØS-land.
I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre
artikkel 12 nr. 1 i utkast til § 3. Dette er en videreføring av
tidspartloven § 3.
Artikkel 12 nr. 2 ble foreslått inntatt i utkastet § 4,
som i hovedsak innebærer en videreføring av tidspartloven § 5. Dette
vil sikre at forbrukere ikke gis dårligere beskyttelse enn i direktivet
ved avtaleklausuler om at tvister skal løses etter utenlandsk rett
utenfor EØS-området. I den grad den norske loven gir forbrukeren
bedre beskyttelse, skal den norske loven komme til anvendelse i
stedet for utenlandsk rett i slike tilfeller.
Når det gjelder lovvalg i markedsrettslig sammenheng,
forutsatte departementet at det avgjørende vil være om næringsdrivende
retter sin virksomhet (handlinger og vilkår) mot norske forbrukere.
Departementet uttrykte tvil om det er behov
for å videreføre særbestemmelsen i tidspartloven § 4 annet ledd
om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte,
med unntak av sitt hjemting. Luganokonvensjonen 2007 kapittel II
avsnitt 4 har et eget kapittel om verneting i saker om forbrukerkontrakter.
Videre vil vernetingsklausuler som virker urimelige kunne forbys
etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven
§ 36, jf. § 37. Departementets forslag etter en foreløpig vurdering
var at tidspartloven § 4 annet ledd ikke videreføres.
Høringsinstansene har ulike syn på om tidspartloven
§ 4 annet ledd om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting
enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting, bør videreføres
i den nye loven. Departementet vil, som i høringsnotatet, vise til
at Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 har et eget kapittel
om verneting i saker om forbrukerkontrakter. Luganokonvensjonen 2007
gjelder som norsk lov i medhold av tvisteloven § 4-8, og teksten
er tatt inn etter tvisteloven. Videre vil vernetingsklausuler som
virker urimelige kunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller
settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37. På denne bakgrunn
opprettholder departementet forslaget om å ikke videreføre tidspartloven
§ 4 annet ledd i den nye loven.
Departementet viser ellers til lovforslaget
§§ 3 og 4.
2009-direktivet artikkel 13 gjelder bl.a. rettslig søksmål
eller klage. Artikkelen må også ses i sammenheng med artikkel 15,
som stiller krav om passende sanksjoner for å sørge for at bestemmelsene
som gjennomfører direktivet etterleves.
Artikkel 13 nr. 1 bestemmer at det skal finnes egnede
og virkningsfulle midler til å sikre at næringsdrivende overholder
bestemmelsene i direktivet. Artikkel 13 nr. 2 krever at berørte parter
kan bringe saker inn for domstoler eller forvaltningen.
Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringsloven
ut fra hensynet til forbrukerne, og hvem som helst kan klage til
Forbrukerombudet.
Departementet la til grunn at tilsyns- og sanksjonsapparatet
etter markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 13, jf. artikkel
15. Som forutsatt i gjeldende tidspartlov, vil også Finanstilsynet
føre tilsyn med virksomheter som er omfattet av eiendomsmeglingsloven.
Den gjeldende tidspartloven har hjemmel for straff,
men departementet er ikke kjent med at det noen gang har vært reist
straffesaker for brudd på loven. 2009-direktivet (eller 1994-direktivet)
har heller ikke noe krav om straffesanksjonering. Departementet
gav i høringsnotatet foreløpig uttrykk for at det ikke er behov
for en straffebestemmelse etter den nye loven, og foreslo derfor
å ikke videreføre gjeldende straffebestemmelse.
Departementet opprettholder synspunktet om at tilsyns-
og sanksjonsapparatet etter markedsføringsloven oppfyller kravene
i artikkel 13, jf. artikkel 15.
Forbrukerombudet vil kunne bruke markedsføringslovens
sanksjonssystem dersom næringsdrivende ikke oppfyller kravene i
den nye timeshare-loven.
Sanksjonene vil være forbudsvedtak tilknyttet tvangsmulkt
som må betales dersom den næringsdrivende ikke retter seg etter
vedtaket.
Videre deltar Forbrukerombudet i et nettverk
av håndhevingsmyndigheter innen EØS-området som samarbeider om å
håndheve EØS-forbrukerregelverk over landegrensene.
Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget om
at straffehjemmelen i tidspartloven ikke videreføres. Departementet
opprettholder etter dette forslaget.
2009-direktivet artikkel 14 nr. 1 pålegger medlemsstatene
å treffe passende tiltak for å informere forbrukerne om reglene.
Artikkel 14 nr. 2 angir at medlemslandene skal arbeide
for at det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger for forbrukertvister
etter direktivet.
I dag er det ikke noe eget utenrettslig tvisteløsningsorgan
som behandler klager etter tidspartloven. Departementet har vurdert
å utvide kompetansen til Forbrukertvistutvalget (FTU). På grunn
av stor arbeidsbelastning hos FTU ble det ikke foreslått å ta saker
etter tidspartloven inn under FTUs virkeområde.
Når det gjelder tvister om timeshare over landegrensene
innen EØS-området, vil Forbruker Europa kunne bistå norske forbrukere.
I høringsnotatet gav departementet uttrykk for
at artikkel 14 nr. 1 ikke krever regelverksendring. Departementet
vil på vanlig måte sørge for informasjonstiltak i forbindelse med
ikrafttredelsen av den nye loven.
Artikkel 14 nr. 2 inneholder ikke noe absolutt krav
om at det skal finnes utenomrettslige tvisteløsningsordninger for
tvister etter direktivet. Det som kreves er at medlemslandene skal oppmuntre
til slike ordninger.
Departementet er positiv til at det opprettes
én eller flere frivillige klagenemnder på området for den nye loven.
Likevel er dette formodentlig uaktuelt pga. at det ikke finnes en
organisert bransje i Norge som kan ta tak i dette.
Et offentlig utvalg har nylig gjennomgått ordninger
for å løse forbrukertvister, jf. NOU 2010:11 Nemndsbehandling av
forbrukertvister. Utvalget går blant annet inn for å utvide saksområdet
til FTU til å gjelde kjøp og salg av bolig (saker etter avhendingslova
og bustadsoppføringlova). Så vidt departementet er kjent med har utvalget
så vidt berørt timeshare o.l. i sine drøftinger, men det er ikke
nedfelt noe i rapporten om dette. Det foreslås heller ingen utvidelse
av kompetansen til FTU til å omfatte timeshare-produkter mv.
Departementet uttrykte i høringsnotatet tvil
om det er et reelt behov for å legge saker etter loven som gjennomfører
det nye timeshare-direktivet inn under FTU, men bad spesielt om
høringsinstansenes synspunkter på dette.
Tidspartloven § 4 første ledd sier at avtaler
om voldgift bare er bindende dersom avtalen er inngått etter at
tvisten oppstod. Etter voldgiftsloven (lov nr. 25/2004) § 11 første
ledd er voldgiftsavtale inngått før tvisten oppstod, ikke bindende
for forbrukeren. En egen bestemmelse om dette i den nye tidspartloven
er derfor overflødig, og departementet foreslo at tidspartloven § 4
første ledd ikke videreføres.
Oppfølging av NOU 2010:11 Nemndsbehandling av
forbrukertvister er til vurdering i departementet. Departementet
vil ta de argumentene som er kommet fra Forbruker Europa og Forbrukerombudet
med i den videre behandling av saken.
Direktivet fra 2009 artikkel 15 bestemmer at egnede,
virkningsfulle og forholdsmessige sanksjoner skal fastsettes. Direktivet
gir medlemslandene stor grad av frihet til hvordan myndighetene
sørger for at regelverket etterleves.
Departementet mener at Forbrukerombudets tilsyn
og sanksjonsmuligheter etter markedsføringsloven oppfyller direktivets
krav.
Dessuten foreslår departementet at avtalen blir ugyldig
dersom formkravene ikke oppfylles, jf. lovforslaget § 7 siste ledd,
samt forsinkelsesrente på eventuelle uberettigete innbetalte beløp, jf.
§ 9 tredje ledd og § 14 annet ledd.
Når det gjelder lovens stedlige virkeområde, bestemmer
dagens lov § 1 annet ledd at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen.
Paragraf 9 annet ledd om språkkrav i timeshare-avtalen får likevel
ikke anvendelse på Svalbard.
I høringsnotatet gav departementet foreløpig
uttrykk for at det som utgangspunkt ikke er grunn til å endre på
virkeområdet til loven. Samtidig anså departementet at unntaket
for språkkrav i timeshare-avtalen kan virke kompliserende. Unntaksregelen
ble derfor ikke foreslått videreført.
Departementet er enig i merknadene i høringsrunden
fra Justisdepartementet, og foreslår at språkkrav, både til forhåndsopplysningene
og avtalens innhold, ikke skal gjelde på Svalbard.
Departementet viser til lovforslaget § 1 annet ledd.