Det er ifølge forslagsstillerne avgjørende at barne-
og familielovgivningen ansvarliggjør voksne som setter barn til
verden. Barnets beste tilsier at man bør gi menn og kvinner likeverdig ansvar
for egne barn. Forslagsstillerne mener tiden er moden for at lovverket
stiller de samme krav til menn som til kvinner når det gjelder ansvaret
for egne barn. Dette innebærer også at lovverket gir barnet rett
til mor og far.
Forslagsstillerne viser til at utviklingen,
og den senere tids debatt om relasjonen foreldre–barn, synliggjør
behovet for en tydeligere gjennomtenkning av synet på foreldreskap
og ansvar, morskap og farskap, og barnets integritet.
En lovgivning som tydeliggjør menn og kvinners
likeverdige ansvar for barn, bør følges opp ved å sikre at øvrige
ordninger legger til rette for fars deltakelse og likeverdig foreldreskap
i praksis.
Forslagsstillerne mener det er behov for en
pappastrategi som både sikrer likeverdig foreldreskap i lovgivningen
og støtter opp om dette gjennom øvrige velferdsordninger og tiltak.
Forslagsstillerne fremmer derfor forslag i tråd med
dette.
Å legge til rette for at barn får en trygg oppvekst er
ifølge forslagsstillerne en av de mest grunnleggende oppgavene i
et velferdssamfunn. Hjørnesteinen i all lovgivning om barn og foreldreskap
må være å ansvarliggjøre menn og kvinner som setter barn til verden.
Det er dessverre ikke alltid slik at de biologiske foreldrene
har mulighet til eller er i stand til å gi god omsorg for barnet
sitt. Når dette er tilfelle, er det viktig at de ulike tjenestene
i hjelpeapparatet fungerer godt.
Utgangspunktet bør likevel være at de som har satt
barna til verden har ansvar for å ta vare på barna.
Det er ifølge forslagsstillerne på flere områder mye
som gjenstår før man har full likestilling.
Like rettigheter og muligheter er sentrale i
likestillingskampen. Imidlertid er det ifølge forslagsstillerne
også viktig å sikre at ansvar også fordeles likt mellom kjønnene,
i særdeleshet når det gjelder ansvar for barn. Forslagsstillerne mener
et naturlig neste skritt i arbeidet for likestilling vil være at
menn og kvinner likestilles i ansvaret for barn de setter til verden.
Lovverket må gi et tydelig signal om at man stiller de samme forventninger
til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn. Samtidig
må man sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester legger til
rette for fedres deltakelse. Forslagsstillerne fremmer derfor forslag
i tråd med dette.
Forslagsstillerne mener både hensynet til barnets beste
og kampen for likestilling taler for lovendringer som juridisk likestiller
kvinner og menn når det gjelder ansvaret for egne barn. Det innebærer
også å sikre barnets rett til en far og en mor når myndighetene
bistår til å etablere en familie ved adopsjon eller assistert befruktning.
Full juridisk likestilling mellom menn og kvinner
må imidlertid også ledsages av andre tiltak som legger bedre til
rette for fedres deltakelse. Dette gjelder både permisjonsordninger
og praktiske forhold rundt foreldreskapet, samt styrket foreldreveiledning
og holdningsfremmende tiltak i arbeidslivet.
Forslagsstillerne ønsker et samfunn der alle
voksne tar ansvar, både menn og kvinner. Lovverket skal ansvarliggjøre
de voksne. Setter man barn til verden, tar man på seg et livslangt
ansvar, og må stille opp. Menn må ansvarliggjøres og samfunnet må
legge til rette for farsrollen.
Det er ifølge forslagsstillerne på mange områder mye
som gjenstår for likestilling av menn og kvinner når det gjelder
ansvaret for barn.
På noen områder bør det ifølge forslagsstillerne av
naturlige grunner være ulike regler knyttet til mødre og fedre.
Men tiden bør ifølge forslagsstillerne være moden for å si at lovgivningen
bør bygge på at ansvaret er det samme for kvinner og menn.
Forslagsstillerne mener at lovverket bør likestille
farskap med morskap ved å stille de samme krav til menn som til
kvinner når det gjelder ansvaret for egne barn.
Forslagsstillerne viser til at i dag er det
slik at mors ektemann automatisk regnes som barnets far. Forslagsstillerne
mener at far bør defineres ut fra sitt forhold til barnet, ikke
ut fra forholdet til barnets mor. Forslagsstillerne foreslår derfor
å fjerne pater est-regelen.
Forslagsstillerne mener § 4 i barnelova bør
endres, slik at det tydeliggjøres at farskapet er like viktig som
morskapet, og at fars ansvar for eget barn er ubetinget og selvsagt.
Forslagsstillerne mener også tiden er moden
for å endre barnelova § 9 om sæddonasjon fra fremmed donor. Dette
temaet omtales nærmere i delkapittelet om bioteknologi.
Forslagsstillerne understreker at det gjennom bioteknologiloven
legges viktige føringer for synet på mennesket, likeverd og synet
på barn.
Forslagsstillerne viser til at sæddonasjon fra fremmed
donor/tredjeperson i lang tid har vært brukt i forbindelse med inseminasjon,
og etter hvert også i assistert befruktning ved IVF-metoden.
Det har i ettertid blitt hevdet at enslige kvinner nå
blir diskriminert siden de ikke har tilgang til denne tjenesten.
Dette synet innebærer med andre ord ifølge forslagsstillerne at
alle borgere av hunkjønn i utgangspunktet har krav på å kunne få
barn ved statens/helsetjenestens hjelp, bare i kraft av å være en
voksen kvinne. Forslagsstillerne mener man må stille spørsmål ved
om en slik rettighetstenkning vil endre synet på barn, og i neste
omgang også medvirke til at det i større grad stilles kvalitetskrav
til tjenesten.
Forslagsstillerne viser til at enkelte, med
utgangspunkt i tilbudet om sæddonasjon, tar til orde for at eggdonasjon
bør tillates for å sikre større grad av likebehandling mellom ulike
former for barnløshet.
Forslagsstillerne viser videre til at bruk av
surrogati (dvs. å få barn ved hjelp av surrogatmor) har liten politisk
støtte i Norge. Men fra enkelte hold møter man også her argumentet
om at dette bare er en forlengelse av tilbudet om assistert befruktning.
Forslagsstillerne viser til at det er behov
for en tydeligere gjennomtenkning av vårt syn på foreldreskap, morskap
og farskap, synet på likeverd og synet på barn.
Forslagsstillerne viser til at sæddonasjon,
eggdonasjon, assistert befruktning til lesbiske par og til enslige,
og surrogati er alle ulike problemstillinger. De reiser likevel
også noen av de samme spørsmålene.
Forslagsstillerne viser til at det i flere tiår
har vært praktisert sæddonasjon fra fremmed donor i Norge. Også
dagens bioteknologilov åpner for dette. Ordningen ble etablert i
en helt annen tid, med helt andre holdninger på området. Forslagsstillerne
mener tiden er moden for å stille spørsmål ved om denne ordningen
er i tråd med det moderne synet på menn, farskap og ansvar.
Både adgangen til sæddonasjon fra fremmed donor
og barnelova § 4 viser at lovverket i dag legger til grunn at menn
har et betinget ansvar for egne barn, mens mødres ansvar tillegges
større vekt.
Forslagsstillerne ønsker å likestille farsansvar med
morsansvar. Fars arveanlegg er ikke mindre viktige eller mindre
verdt enn mors. Forslagsstillerne mener at praksisen med bruk av donorsæd
ved assistert befruktning på sikt bør avvikles. De fleste par som
får hjelp gjennom assistert befruktning, kan i dag bruke egg og
sæd fra paret selv.
I dagens retningslinjer til adopsjonsloven åpnes det
opp for at enslige kan bli vurdert som adoptivforeldre. Det har
ifølge forslagsstillerne vist seg å være vanskelig å forbeholde
og begrunne denne adgangen.
Hovedregelen bør etter forslagsstillernes syn være
at adopsjon skal sikre barn retten til en mor og en far. Forslagsstillerne
viser til at adopsjon er et svært alvorlig myndighetsinngrep i et
menneskes liv og mener det må legges til grunn at barn skal sikres
en mor og en far ved adopsjon.
På noen områder bør det ifølge forslagsstillerne av
naturlige grunner som svangerskap, fødsel og amming, være ulike
regler knyttet til mødre og fedre. Men ansvaret bør likevel fordeles
likeverdig mellom kvinner og menn.
Det er positivt at man har en ordning med to
ukers omsorgspermisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Forslagsstillerne
mener imidlertid det er viktig at alle fedre får mulighet til å tilbringe
tid med barn og mor disse dagene, og mener derfor alle fedre bør
ha rett til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse.
Fedrekvoten er ifølge forslagsstillerne et nødvendig
virkemiddel for at barn skal få tilbringe mer tid sammen med sine
fedre. Forslagsstillerne mener det fortsatt er behov for fedrekvoten og
at det ville vært et tilbakeskritt dersom far ble fratatt denne
rettigheten. Forslagsstillerne mener det også bør innføres fedrekvote
for studenter.
I dag er det i stor grad mor som mottar innkalling når
barnet skal på helsekontroll. Utbetalingen av barnetrygden går automatisk
til mor, og det er ofte mor som har kontakten med barnehage og skole.
Forslagsstillerne vil derfor anmode Stortinget om å be regjeringen
gå gjennom disse ordningene med sikte på å endre ordninger som signaliserer
at den ene forelderen, ofte mor, er viktigere enn den andre.
Forslagsstillerne mener etablering av likeverdig foreldreskap
mellom kvinner og menn krever ytterligere styrking av foreldreveiledningstilbudet. Forslagsstillerne
mener myndighetene bør sikre at det tilbys solide, faglig forankrede
kurstilbud til alle foreldre for å bedre samarbeid og deltagelsen
i barnas oppvekst. Forslagsstillerne mener foreldrekursene bør prioriteres
høyere og at foreldre i alle landets kommuner bør tilbys foreldreveiledning
og aktivt opplyses om tilbudet.
Forslagsstillerne viser også til at veiledning
og megling rettet mot foreldre etter samlivsbrudd er viktig for
å bedre samarbeid og sikre to aktive foreldre også etter brudd.
Forslagsstillerne vil understreke betydningen av at familievernet
gis rammer som gir kapasitet og kompetanse på rådgivning og megling,
i tillegg til forebyggende arbeid, terapi, kurs osv.
Forslagsstillerne mener at det også er nødvendig med
effektivt holdningsskapende arbeid og tiltak overfor arbeidslivet
dersom man skal lykkes med å etablere likeverdig foreldreskap mellom kvinner
og menn.
Forslagsstillerne understreker behovet for tiltak for
å stimulere arbeidsgivere til å ha en personalpolitikk med bevisste
strategier for permisjonstakere og arbeidstakere med barn, samt
tiltak for å styrke informasjonen om arbeidstakernes rettigheter
i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på
ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv.
Forslagsstillerne fremmer i dokumentet følgende
forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å fjerne pater est-prinsippet i barnelova.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barnelova, slik
at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.
III
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av bioteknologiloven slik at tilbudet om sæddonasjon fra fremmed
donor over tid avvikles.
IV
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en
far og en mor.
V
Stortinget ber regjeringen presisere mandatet
til likestillingsutvalget, slik at utvalget bes om å gå gjennom
lovverket, med sikte på å likestille menn og kvinners ansvar for
barn.
VI
Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak
om hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der
følgende elementer vurderes:
hvordan alle foreldre
kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gi alle fedre rett til omsorgspermisjon
med lønn i to uker etter fødsel/omsorgsovertakelse
om begge foreldre kan innkalles til kontroller
på helsestasjonen
om begge foreldre kan motta utbetaling
av barnetrygd
å endre rutinene for kontakt mellom barnehage/skole
og foreldrene ved at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler
og -møter, og at det blir en hovedregel med rutinemessig veksling
mellom kontakt med mor og far ved sykdom
styrke tilbudet om foreldreveiledning over
hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre
etter samlivsbrudd
ta initiativ til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene
med fokus på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige
ansvar.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Christina
Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til representantforslag i Dokument 8:41 S (2011–2012) fra
stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke, Laila Dåvøy, Rigmor Andersen
Eide og Geir Jørgen Bekkevold om en pappastrategi for etablering
av likeverdig foreldreskap, samt statsrådens svarbrev av 26. januar
2012, 27. mars 2012 og 24. april 2012 (vedlegg).
Komiteen er enig i at vi trenger
en prinsipiell og bred diskusjon rundt temaet familieetablering.
Både samfunnsutviklingen, den teknologiske utviklingen, den medisinske
utviklingen og generelle holdningsendringer gir oss nye muligheter,
men reiser også etiske spørsmål knyttet til reproduksjon, etablering
av morskap, farskap og foreldreskap.
Komiteen viser til at folk nyter
stadig større frihet til selv å velge samlivsform og familieform.
Før 1972 var homofili forbudt ved lov i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at i
2008 fikk homofile og lesbiske rett til å gifte seg på samme måte
som heterofile par.
Komiteen viser til
at det at folk i større grad får velge hvem de vil tilbringe livet
sitt med, er en ønsket politisk utvikling. Også muligheten til å avslutte
et samliv er en viktig rettighet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, viser til statsrådens svarbrev der det står:
«Prinsippet om barnets beste står sentralt i norsk lovgivning,
og dette prinsippet medfører at barn må sikres et godt foreldreskap
uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene.
Forslagsstillerne synes imidlertid å mene at det utelukkende skal
legges vekt på biologi eller eventuelt adopsjon når det gjelder
dette foreldreskapet. Jeg mener det er en for snever tilnærming
til dagens virkelighet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er glad for at statsråden
er enig med forslagsstillerne i «at vi trenger en prinsipiell og
bred diskusjon rundt temaet likeverdig foreldreskap og pappastrategi».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener hensynet til barn, skal settes først, og
konstaterer at hvis vi setter barna først, blir ikke det viktigste
voksnes rettigheter, men voksnes ansvar. Dette medlem vil
mobilisere voksne til ansvar for barn og gi menn et like stort ansvar
for barn som kvinner har. Dette medlem ønsker med
dette forslaget en ansvarsreform for voksne i barnelovgivningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at prinsippet om barns
beste tilsier at barn må sikres et godt foreldreskap uavhengig av
tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene. Disse
medlemmer vil påpeke at representantforslaget ikke handler
om frihet til å velge samlivsform eller om aksept for ulike familieformer. Disse
medlemmer vil understreke at vår tids respekt for og anerkjennelse
av ulike parforhold og familieformer er verdt å ta vare på.
Disse medlemmer viser til at
forslaget om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap
handler om å sikre alle barn en trygg oppvekst og om å sikre alle
foreldre likeverdig tilknytning til sine barn. Disse medlemmer viser
til at statsråden i sitt svarbrev slår fast at «likestilt foreldreskap
og en styrking av menns rolle og funksjon i samliv og omsorg for
barn er viktige elementer i en helhetlig familiepolitikk». Statsråden
ønsker å legge til rette for at utviklingen der fedre i større grad
føler mer ansvar for alle sider av omsorgsrollen, kan fortsette. Disse medlemmer mener
det er et grunnleggende paradoks at den åpenbare forskjellsbehandlingen av
mor og far i lovverket og i praktiske ordninger, eksisterer side
om side med ønsket om likebehandling og ansvarliggjøring.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at tydeligst illustreres forskjellsbehandlingen
av ordningen med sæddonasjon og barnelovens § 4a som slår fast at
et barn må ha en mor, men ikke en far. Dette medlem mener det
er nødvendig med en modernisering av lovverket slik at fedre skal
få samme ansvar for barn som kvinner alltid har hatt.
Dette medlem mener biologi og
slektskap betyr svært mye for veldig mange, men at biologi ikke
betyr alt. Det er enda viktigere at ungene har gode omsorgspersoner
og en trygg oppvekst. Dette medlem mener mange adoptivfamilier og
fosterfamilier er strålende eksempler på det.
Dette medlem mener samfunnsutviklingen viser
at det i dag legges mer vekt på det biologiske foreldreskapet og
ansvaret som følger med det. Dette medlem mener dette
ikke minst kommer til uttrykk etter samlivsbrudd, hvor de fleste
mødre og fedre i vår tid også etter et samlivsbrudd ønsker å ha
regelmessig samvær og følge barna så tett som mulig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler forslagsstillernes
oppfatning om at vi har en lang vei å gå før Norge er et likestilt
samfunn.
Forslagsstillerne peker på vold i
nære relasjoner, diskriminering i arbeidslivet og mangel på likelønn,
men et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra
Kristelig Folkeparti, kan ikke se at disse spørsmålene berøres i
forslagene fra forslagsstiller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til den rød-grønne regjeringens satsing på familiepolitikk og
likestilling de siste årene med utvidelse av foreldrepermisjon og
fedrekvoten og full barnehagedekning. Flertallet mener
regjeringen har gjort viktige grep som bidrar til mer likestilling på
hjemmebane og i arbeidslivet.
Flertallet registrerer at forslagsstillerne
bruker de rød-grønnes satsing på likestilling hjemme og på far som
omsorgsperson som argument for flere av sine forslag. Flertallet understreker
at de rød-grønne partienes familiepolitikk baserer seg på foreldre
som omsorgspersoner, og ikke nødvendigvis bare som biologisk opphav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve familiens betydning
som grunnleggende byggesten i samfunnet og mener lovverket bør reflektere
at mødre og fedre er likeverdige omsorgspersoner uavhengig av hvordan
familien er sammensatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at det har vært bred politisk enighet om
mye av arbeidet som er gjort for å styrke familien og fremme likestilling
de siste årene, men mener samtidig at dagens ordning med fedrekvote
ikke er rett vei å gå. Fordi familier er forskjellige har de også
forskjellige behov, og familien avgjør derfor bedre enn staten hvordan
permisjonstiden best fordeles mellom foreldrene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i representantforslaget
nevnes en rekke likestillingsutfordringer som må synliggjøres og
løses, og at det når det gjelder foreldreskap, er et naturlig neste
skritt i arbeidet for likestilling at menn og kvinner likestilles
i ansvaret for barn de setter til verden.
Disse medlemmer mener lovverket
må gi et tydelig signal om at man stiller de samme forventninger
til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn.
Disse medlemmer mener at man
samtidig må sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester legges
til rette for fedres deltakelse.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil derfor fremme forslag i tråd med dette, jf.
forslagene i representantforslaget.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning om at foreldre bærer ansvaret for de barna de setter
til verden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at begge foreldre ansees å være like viktige
for barnet i lys av et likestilt foreldreskap også etter samlivsbrudd. Disse
medlemmer kan ikke se at dette er berørt av forslagsstiller. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det er til barnets beste
med god og omfattende kontakt med begge foreldrene, og god kontakt
med begge foreldre vil ofte være til barnets beste også etter et
samlivsbrudd.
Disse medlemmer mener også det
er viktig å fokusere på barns rettigheter når en diskuterer barns
beste. Alle barn har rett til samvær med sine foreldre, og barnets
rettigheter må bli retningsgivende i barneloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at for disse partier
er familien et naturlig, verdifullt og grunnleggende element som
utgjør viktige rammer for barns oppvekst og fremtid. Disse
medlemmer anser familien for å være en svært viktig tradisjons-
og kulturbærer og mener familiens stilling i det norske samfunnet skal
styrkes fremfor at det offentlige i stadig større grad ønsker å
ta avgjørelser for familien.
Disse medlemmer mener det er
et mål å arbeide for mer likestilte foreldre. Disse medlemmer ønsker
et samfunn der alle voksne tar ansvar, både menn og kvinner. Lovverket
skal ansvarliggjøre de voksne. Setter man barn til verden, tar man
på seg et livslangt ansvar, og må stille opp.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at menn må ansvarliggjøres, og samfunnet
må legge til rette for farsrollen i større grad enn i dag. Dette
medlem mener både hensynet til barnets beste og kampen for
likestilling, taler for lovendringer som juridisk likestiller kvinner
og menn når det gjelder ansvaret for egne barn. Full juridisk likestilling
mellom menn og kvinner må imidlertid også ledsages av andre tiltak
som legger bedre til rette for fedres deltakelse. Dette gjelder
både permisjonsordninger og praktiske forhold rundt foreldreskapet, samt
styrket foreldreveiledning og holdningsfremmende tiltak i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at foreldre har
en unik rolle som omsorgspersoner og verdiformidlere i samfunnet. Disse
medlemmer vil påpeke at staten aldri kan erstatte foreldrenes
oppdrageransvar, og ser med glede at flere og flere fedre i dag
tar et større selvstendig ansvar på eget initiativ. Disse medlemmer vil
understreke at staten ikke bør regulere familien mer enn nødvendig.
Komiteen viser til
forslag I om å fjerne pater est-prinsippet i barneloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til statsrådens svarbrev, side 3, der det står at:
«Spørsmålet om pater est-regelen bør oppheves eller
endres er nettopp vurdert av Farskapsutvalget i NOU 2009: 5 Farskap
og annen morskap. Utvalget foreslo i sin utredning å beholde regelen,
og begrunnet dette med at regelen har dype retter i det norske samfunnet
og har hatt alminnelig tilslutning her i landet over generasjoner.
Utvalget
konkluderte med at det ikke burde foreslås endringer i dette. Spørsmålet
har i ettertid vært på høring, og alle høringsinstanser med unntak
av én støttet dette. En endring kan derfor ikke sies å ha støtte
i høringen.
Jeg anser på denne bakgrunn spørsmålet
tilstrekkelig utredet og kan ikke se at det er formålstjenelig å
utrede dette nærmere.»
Flertallet deler statsrådens
syn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at far bør defineres ut fra
sitt forhold til barnet, ikke ut fra forholdet til barnets mor. Disse
medlemmer foreslår derfor å fjerne pater est-regelen. Disse
medlemmer mener det er fornuftig fordi det gjør at også
gifte menn blir far i kraft av en direkte relasjon til barnet, ikke
fordi han er gift med barnets mor. Disse medlemmer mener
en slik endring bør iverksettes på en enkel måte, ved at også de
menn som blir fedre innenfor ekteskap, må signere et papir på fødeavdelingen,
akkurat slik andre fedre i dag gjør. Disse medlemmer mener
en slik endring styrker relasjonen far/barn og tydeliggjør menns
ansvar.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å fjerne pater est-prinsippet i barneloven.»
Komiteen viser til
forslag II:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barnelova, slik
at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.»
Komiteen viser til at barneloven
er en generell lov som skal sikre barns rett til omsorgspersoner og
en trygg oppvekst. Barneloven gjelder for alle barn, både de som
har en mor og en far, de som har en mor og en medmor, de som har
foreldre som ikke bor sammen og for barn som kun har én forelder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at et barn får den beste oppveksten ved å vokse
opp med foreldre av ulikt kjønn, og ønsker å begrense homofiles adgang
til adopsjon. Disse medlemmer mener i lys av dette
at de lovendringer som ble gjort i Innst. O. nr. 63 (2007–2008)
må evalueres, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere virkningene av
lovendringene som ble vedtatt i Innst. O. nr. 63 (2007–2008) og
legge dette frem for Stortinget i egen sak.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at dilemmaet som pekes på i representantforslaget,
er det at mors ansvar for egne barn er tilnærmet absolutt i barneloven,
mens farsansvaret er mer betinget. § 4 slår fast at:
«Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor».
Dette medlem viser til at barneloven
bygger på at barnet så langt det er mulig må ha en mor, men trenger
ikke en far.
Dette medlem mener § 4 og øvrige
relevante paragrafer i barneloven bør endres, slik at det tydeliggjøres
at farskapet er like viktig som morskapet, og at fars ansvar for
eget barn er ubetinget og selvsagt.
Dette medlem mener utviklingen
med fars økende deltakelse i barnets oppvekst må understøttes videre,
og at dette må skje ved å legge bedre til rette og ved å tydeliggjøre
at ansvaret er like stort for mødre og fedre. Dette medlem vil
understreke fars betydning for barna og mener det er nødvendig å
fjerne dagens nedtoning av fars status i lovverket som slår fast
at barn ikke trenger fedre.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barneloven, slik
at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.»
Komiteen viser til
den forestående revideringen av bioteknologiloven, og at flere av
problemstillingene forslagsstillerne berører vil bli drøftet der.
Komiteen viser til forslag III:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av bioteknologiloven slik at tilbudet med sæddonasjon fra fremmed
donor over tid avvikles.»
Komiteen viser til at anonym
sæddonasjon ikke lenger er lov i Norge, og at donoren må samtykke
til at navnet registreres i donorregisteret. Barnet har rett til
å bli opplyst om sædgivers identitet ved fylte 18 år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at ordningen med
sæddonasjon har eksistert i Norge i lang tid, og at ordningen fungerer
bra for dem som benytter seg av den. Flertallet ønsker
ikke en avvikling av ordningen.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
i forslaget skriver følgende:
«Kan man forvente assistanse fra helsevesenet for
å få barn? Gjelder dette alle eller bare noen? Kan man stille kvalitetskrav
til produktet av denne tjenesten som til andre tjenester?»
Flertallet tar avstand fra å
omtale barn som er unnfanget ved sæddonasjon som produkter. Flertallet vil
advare mot en slik omtale av barn og medmennesker.
Ny teknologi gir nye muligheter, men reiser
også vanskelige etiske dilemmaer. For flertallet er det
en grunnleggende forutsetning at de barna som bor i landet skal
være ivaretatt på en god måte, også juridisk.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti bemerker at den nevnte setningen og produktbetegnelsen,
slik det fremgår av sammenhengen i representantforslaget, er et
uttrykk for en bekymring for en mulig tingliggjøring av barn, hvis
teknikk settes foran etikk. Dette medlem imøteser
at også regjeringspartienes merknader reflekterer omkring en slik
utvikling.
Dette medlem mener at også adgangen
til sæddonasjon fra fremmed donor viser at lovverket i dag legger
til grunn at menn har et betinget ansvar for egne barn, mens mødres
ansvar tillegges større vekt.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av bioteknologiloven slik at tilbudet om sæddonasjon fra fremmed
donor over tid avvikles.»
Dette medlem viser til at med
begrepet «sæddonasjon fra fremmed donor» menes sæddonasjon fra en
giver som ikke er del av paret. Dette medlem vil
understreke at alle par som er i gang med prosesser med assistert
befruktning med donorsæd, bør få fullføre disse prosessene som planlagt. Dette
medlem vil også understreke at det legges til grunn at foreldreskap
som er opprettet med utgangspunkt i eksisterende lov, består. Dette
medlem vil videre understreke at spørsmålet om sæddonasjon
er et spørsmål om regulering av assistert befruktning, og ikke et
spørsmål om anerkjennelse av familieformer eller om anerkjennelse
av barn. Alle mennesker er like velkomne og like mye verdt uansett
hvordan vi har kommet til verden. De aller fleste mener noen etiske
grenser for assistert befruktning bør gjelde, selv om det innebærer
at staten ikke benytter alle tilgjengelige tekniske muligheter til
å sikre alle voksne et barn. Dette medlem viser til
at alle partier begrenser ufrivillig barnløses adgang til å få unger. Spørsmålet
er hvor grensen går.
Dette medlem mener ansvaret ved
å sette et barn til verden bør være like stort for kvinner og menn. Dette
medlem ønsker å likestille farsansvar med morsansvar. Fars
arveanlegg er ikke mindre viktige eller mindre verdt enn mors.
Dette medlem mener ordningen
med sæddonasjon ikke er i tråd med det moderne synet på menn, farskap
og ansvar. Dette medlem vil peke på at ordningen
med sæddonasjon, hvor menn oppfordres til å gi bort sine arveanlegg,
er dokumentert brukt i Norge siden 1930-tallet, og at ordningen
således er blitt etablert i en helt annen tid, med helt andre holdninger
til menn, farskap og ansvar.
Dette medlem viser videre til
at en sædgiver i dag kan være opphav til opptil åtte barn, uten
å ha noen juridiske eller økonomiske forpliktelser overfor barna.
Donorbarn har heller ikke juridiske rettigheter overfor sitt opphav.
Barnet har rett til opplysninger om sædgivers identitet ved fylte 18
år. Barnekonvensjonens bestemmelse om barnets rett til å kjenne
sitt genetiske opphav oppfylles således først, paradoksalt nok,
etter at barndommen er over.
Dette medlem mener at praksisen
med bruk av donorsæd ved assistert befruktning på sikt bør avvikles.
Dette medlem viser til at tilbudet
om sæddonasjon har utløst en diskusjon om hvem som har eller ikke
har rett til tilgang på sæddonasjon ved assistert befruktning. Tilbudet
har over lang tid vært tilgjengelig for heterofile par som ikke
kan bruke egen sæd. I 2008 ble det vedtatt at også lesbiske par
skal få tilgang på dette. Et viktig argument i debatten var at disse
diskrimineres i forhold til heterofile par så lenge de ikke får tilgang
til sæddonasjon og assistert befruktning.
Det har i ettertid også blitt hevdet at enslige kvinner
nå blir diskriminert siden de ikke har tilgang til assistert befruktning
ved sæddonasjon. Dette synet innebærer med andre ord at alle kvinner
i utgangspunktet har krav på å kunne få barn ved statens hjelp,
bare i kraft av å være en voksen kvinnelig borger.
Dette medlem mener dette illustrerer
at tilbudet om sæddonasjon har utløst en rettighetstenkning som
utfordrer samfunnets syn på barn og menneskesynet. Dette
medlem stiller spørsmålet om dette også i neste omgang vil medvirke
til at det i større grad stilles kvalitetskrav i form av at man
i mindre grad aksepterer barn med sykdom og ulike former for funksjonsnedsettelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at det i debatten
om surrogati argumenteres med at dette bare er en forlengelse av tilbudet
om assistert befruktning, altså at andres tilgang til en tjeneste
skal gi grunn til å ta nye skritt.
Disse medlemmer understreker
at utviklingen viser behovet for en tydeligere gjennomtenkning av
vårt syn på foreldreskap, morskap og farskap, synet på likeverd
og synet på barn. Disse medlemmer mener en slik gjennomgang
vil øke mulighetene for gode veivalg i grunnleggende spørsmål.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener avveiningene knyttet til avgrensning av
tilbudet om assistert befruktning må ta utgangspunkt i etiske vurderinger
og prinsipielle betraktninger, der barns behov og rettigheter er det
viktigste. Dette medlem vil advare mot at dette området
blir gjenstand for en rettighetstenkning der voksnes ønsker får
hovedoppmerksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener familien er en grunnleggende
enhet i samfunnet. Disse medlemmer mener det er viktig å
verne om familien som en selvstendig enhet som eksisterer uavhengig
av staten.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at en utvikling der familien forstås uavhengig
av slektskap, men i stadig større grad som resultat av adopsjon
og donasjon av arveanlegg, vil innebære at det er staten som i økende grad
konsti-tuerer familierelasjoner gjennom lover og vedtak. Det reiser
spørsmålet om familien lever på delegert myndighet fra staten. Dette medlem vil
understreke at familiens autonomi og uavhengighet er en grunnleggende
del av vår samfunnsforståelse.
Komiteen viser til
forslag IV:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre
adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en mor og
en far.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
forstår forslaget slik at forslagsstillerne ønsker å hindre enslige
og lesbiske og homofile par adgang til å søke adopsjon.
Flertallet viser til Innst. O.
nr. 63 (2007–2008) om lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova,
adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile
og homofile par) der spørsmålet om likekjønnede pars rett til å
søke adopsjon er behandlet grundig.
Flertallet mener det ikke er
grunn til å hevde at homofile og lesbiske er mindre egnet til å
være omsorgspersoner enn andre, og kan ikke se noen grunn til å
diskriminere dem i lovverket, slik forslagsstillerne foreslår. Flertallet viser
til at blant andre Barneombudet anbefalte dagens bestemmelser om
homofile og lesbiskes rett til å søke adoposjon, i sin høringsuttalelse
til ekteskapsloven.
Flertallet mener at enslige skal
ha rett til å søke adopsjon, og viser til statsrådens svarbrev der
det står:
«Regjeringen mener det er bra at enslige kan godkjennes
som adopsjonsforeldre. Dette synes gjenspeiles også i den reviderte
europeiske konvensjon om adopsjon av barn, som forutsetter at det
skal være en adgang for enslige til å adoptere barn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at et barn får den beste oppveksten ved å vokse
opp med foreldre av ulikt kjønn, og ønsker å begrense homofiles adgang
til adopsjon. Disse medlemmer mener i lys av dette
at de lovendringer som ble gjort i Innst. O. nr. 63 (2007–2008)
må evalueres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at man kan være like
god forelder og gi barn en like god oppvekst uansett om man er i parforhold,
homofil, heterofil eller enslig. Disse medlemmer mener
alle bør ha det samme ansvaret når de setter barn til verden, uansett
om du er mann eller kvinne, homofil eller heterofil. Å være homofil
eller heterofil gjør deg ikke til en bedre eller dårligere forelder.
Alle bør ta ansvar når man setter barn til verden. Disse
medlemmer viser til at barn vokser opp i ulike familier, og
et barn som lever i en familie med en forelder kan ha en like god
oppvekst som et annet barn som vokser opp med en mor og en far.
Ulike hendelser i livets gang kan føre til at barn bare har en forelder.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener imidlertid at det er myndighetenes ansvar
å legge til rette for mest mulig optimale oppvekstforhold for barn
som adopteres, og at dette innebærer rett til en mor og en far. Dette medlem mener
at barnelovgivningen må ta utgangspunkt i barnets behov og rettigheter,
og ikke voksnes ønske om barn.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en
far og en mor.»
Dette medlem viser til at det
vil kunne oppstå situasjoner, for eksempel hvor begge foreldrene dør,
og hvor de nærmeste med tilknytning til barnet kan være en enslig
eller et likekjønnet par, der det vil være naturlig å åpne for unntak.
Komiteen viser til
forslag V:
«Stortinget ber regjeringen presisere mandatet til likestillingsutvalget,
slik at utvalget bes om å gå gjennom lovverket, med sikte på å likestille menn
og kvinners ansvar for barn.»
Komiteen viser til statsrådens
svarbrev, der det står:
«På grunn av at utvalget skal levere en omfattende
utredning høsten 2012, og allerede innenfor utvalgets oppnevningsperiode
har levert en delutredning, ønsker ikke regjeringen å belaste utvalget
med ytterligere oppdrag.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser også til den rød-grønne regjeringens omfattende innsats på dette
området. Siden 2005 har de rød-grønne utvidet foreldrepermisjonen
med 4 uker til 47 uker dersom foreldrene velger 100 prosent dekning, og
utvidet fedrekvoten fra 5 uker til 12 uker. Flertallet viser
også til Prop. 64 L (2011–2012) om tredelingen av foreldrepermisjonen. Flertallet mener
at barnehagereformen også er en likestillingsreform, som gjør det
mulig for kvinner og småbarnsforeldre å kombinere yrkesliv med det
å få barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre synes det er viktig at samfunnet gjennom foreldrepermisjonsordningen legger
til rette for at foreldre kan være sammen med barnet. Fordi alle
familier er unike, mener imidlertid disse medlemmer at
familien selv er bedre skikket enn staten til å vite hvordan permisjonstiden
skal deles mellom foreldrene. Disse medlemmer mener
derfor foreldrene selv må få retten til å bestemme hvordan foreldrepermisjonen
skal tas ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for en
bred gjennomgang av lovverket, med sikte på å likestille menn og kvinners
ansvar for barn. Disse medlemmer registrerer at statsråden
mener dette verkan kan eller bør gjennomføres av Likestillingsutvalget.
Disse medlemmer mener det uansett
er behov for en slik gjennomgang, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte sikre at
det gjennomføres en bred gjennomgang av lovverket, med sikte på
å likestille menn og kvinners ansvar for barn.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er enig i at fedrekvoten er et viktig virkemiddel
for at alle mødre og fedre får mulighet til å ta en del av foreldrepermisjonen,
og at barn dermed skal få tilbringe mer tid sammen med sine fedre.
Fedrekvoten bidrar fortsatt til økt likestilling i samfunnet, og
dette er et gode for barn, menn, kvinner, familier og for samfunnet for
øvrig. Dette medlem mener det fortsatt er behov for
fedrekvoten. Dette medlem frykter imidlertid at regjeringens
tredeling med 12 uker forbeholdt hver av foreldrene og kun 20/30
uker til valgfri fordeling, kan gi for lite rom for fleksible løsninger
for familiene. Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti ønsker en foreldrepermisjon på 68 uker der 10 uker er
forbeholdt hver av foreldrene.
Komiteen viser til
forslag VI:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak
om hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der
følgende elementer vurderes:
hvordan alle foreldre
kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gi alle fedre rett til omsorgspermisjon
med lønn i to uker etter fødsels/omsorgsovertakelse
om begge foreldre kan innkalles til kontroller
på helsestasjonen
om begge foreldre kan motta utbetaling
av barnetrygd
å endre rutinene for kontakt mellom barnehage/skole
og foreldrene ved at begge foreldre inviteres til foreldresamtaler
og –møter, og at det blir en hovedregel med rutinemessig veksling
mellom kontakt med mor og far ved sykdom
styrke tilbudet om foreldreveiledning over
hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre
etter samlivsbrudd
ta initiativ til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene
med fokus på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige
ansvar.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til Meld.
St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn der regjeringen varsler
at en vil vurdere endringer i uttaksmuligheter for de gruppene med
fedre som i dag er forhindret fra å ta ut foreldrepenger. Dette
gjelder fedre i familier der mor er i aktivitet og orienterer seg
mot yrkeslivet, men ikke har mulighet til å tilpasse seg lovens
aktivitetskrav.
Flertallet viser til at alle
fedre har lovfestet rett til to ukers omsorgspermisjon ved fødsel. Lønnskompensasjon
under fraværet beror i dag på avtale med arbeidsgiver. Forslag om
rett til betalt omsorgspermisjon har vært på høring.
Vedrørende forslaget om barnetrygd viser flertallet til
statsrådens svarbrev:
«Automatisk tilståelse av barnetygd forutsetter at
en av foreldrene legges inn som forventet mottaker. Det er altså
praktiske hensyn bak ordningen. Foreldre kan velge at far skal motta barnetygden
dersom de ønsker det.»
Vedrørende forslaget om foreldrekontakt mellom
barnehage/skole vil flertallet vise til St.meld.
nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen der det fremheves at mødre
og fedre utgjør en viktig ressurs for utviklingen av og kvaliteten på
barnehagetilbudet lokalt og nasjonalt. Foreldre har rett til medvirkning,
og barnehagens ledelse har ansvar for å invitere foreldre til å
delta aktivt i planleggingen og vurderingen av barnehagens kvalitet
og innhold. Personalet i barnehagen har ansvar for å invitere foreldrene
til medvirkning. I den samme meldingen foreslås det derfor å sende
på høring et forslag om at barnehagen skal tilby minst to foreldresamtaler per
år, noe som vil omfatte både mor og far. I de tilfellene der foreldrene
bor fra hverandre, vil utgangspunktet være det samme som for tilfellene ovenfor,
men det vil da være barneloven som regulerer kontakten mellom barnehage
og foreldre.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor at det ikke er behov for innføring av sentrale retningslinjer for
hvordan kontakt mellom barnehage og foreldre bør foregå i praksis. Dette
flertallet forutsetter at barnehagen tar ansvar for å finne gode
løsninger i hvert enkelt tilfelle ut fra hensynet til barnets beste.
Vedrørende forslag om foreldreveiledning,
vil komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Kristelig Folkeparti, vise til statsrådens svarbrev der det står:
«Jeg er enig i at foreldreveiledning er et viktig
og betryggende tiltak. Regjeringen har derfor gjennom årene gitt
betydelig støtte til kursene, og jeg håper kommunene vil fortsette
å prioritere dette i framtiden.»
Vedrørende forslag om samarbeid mellom arbeidslivsorganisasjonene
vil flertallet vise til handlingsplanen for likestilling,
der ett av tiltakene er å etablere en møteplass for likestilling
i arbeidslivet der Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
og partene i arbeidslivet kan samarbeide om konkrete praktiske tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for at
Stortinget behandler en helhetlig sak om hvordan farsansvaret kan
sikres og styrkes ytterligere gjennom endring av permisjonsregler,
stønader og andre praktiske forhold.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen i likelønnsmeldingen
varslet vurdering av endringer som sikrer flere fedre foreldrepermisjon. Dette
medlem mener det er viktig at flest mulig foreldre kan ta ut
foreldrepermisjon. Dette medlem ser fram til at regjeringen
konkluderer og legger sine forslag fram for Stortinget.
Dette medlem viser til at spørsmålet
om rett til betalt omsorgspermisjon har vært på høring. Dette
medlem mener det er viktig at alle fedre får mulighet til
å tilbringe tid med barn og mor disse dagene, og mener derfor alle
fedre bør ha rett til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Dette
medlem ser fram til at regjeringen konkluderer og legger
sine forslag fram for Stortinget.
Dette medlem forstår at det er
praktiske hensyn bak ordningen med automatisk tilståelse av barnetrygd
og at skolen/barnehagen må ta ansvar for å finne gode rutiner for
kontakt med foreldre/foresatte i de enkelte tilfeller. Dette
medlem mener imidlertid det er viktig å være bevisst på at
myndighetene gjennom en rekke tjenester og ordninger sender ut signaler
om betydningen av foreldreansvar og forventningene til henholdsvis mødre
og fedre, og dette medlem ønsker sterkere markeringer
av at man forventer involvering fra både mor og far, og at dette
slås tydelig fast som et politisk mål.
Dette medlem vil også understreke
behovet for ytterligere styrking av familievernet og foreldreveiledningstilbudet. Dette
medlem mener foreldrekursene bør prioriteres høyere og at
foreldre i alle landets kommuner bør tilbys foreldreveiledning og
aktivt opplyses om tilbudet. Dette medlem mener familievernet
må gis rammer som gir kapasitet og kompetanse på rådgivning og megling,
i tillegg til forebyggende arbeid, terapi, kurs osv.
Dette medlem viser til at statsråden
i sitt svarbrev informerer om at det er avholdt et første møte mellom
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og partene i
arbeidslivet om konkrete, praktiske tiltak for mer likestilling
i arbeidslivet. Dette medlem vil gi statsråden ros for
dette arbeidet. Dette medlem mener at det er nødvendig
med effektivt, holdningsskapende arbeid og tiltak overfor arbeidslivet
dersom man skal lykkes med å etablere likeverdig foreldreskap mellom
kvinner og menn. Arbeidslivet har en nøkkelrolle når det gjelder
mulighet til å tilpasse arbeidet til familielivet. Det er avgjørende
at arbeidslivet tilpasses familielivet og ikke omvendt. Dette
medlem mener det er behov for ytterligere tiltak som stimulerer
arbeidsgivere til å ha en personalpolitikk med bevisste strategier
for permisjonstakere og arbeidstakere med barn, samt tiltak for
å styrke informasjonen om arbeidstakernes rettigheter i folketrygdloven,
arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på ulike måter sikrer
retten til å tilpasse arbeid og familieliv. Det er viktig at disse
rettighetene faktisk er kjent og brukes i alle bransjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak om
hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der følgende
elementer vurderes:
hvordan alle foreldre
kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gjøre det mulig for alle fedre å ta ut
permisjon med lønn i 2 uker etter fødsel/omsorgsovertakelse
sikre at begge foreldre kan innkalles til
kontroller på helsestasjonen
sikre at begge foreldre kan motta utbetaling
av barnetrygd
sikre at rutinene for kontakt mellom barnehage/skole
og foreldre sørger for at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler
og møter
styrke tilbudet om foreldreveiledning over
hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre
etter samlivsbrudd
videreføre samarbeidet med arbeidslivsorganisasjonene
med vekt på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige
ansvar»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen på egnet måte sikre
at det gjennomføres en bred gjennomgang av lovverket, med sikte
på å likestille menn og kvinners ansvar for barn.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak om
hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der følgende
elementer vurderes:
hvordan alle foreldre
kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gjøre det mulig for alle fedre å ta ut
permisjon med lønn i 2 uker etter fødsel/omsorgsovertakelse
sikre at begge foreldre kan innkalles til
kontroller på helsestasjonen
sikre at begge foreldre kan motta utbetaling
av barnetrygd
sikre at rutinene for kontakt mellom barnehage/skole
og foreldre sørger for at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler
og møter
styrke tilbudet om foreldreveiledning over
hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre
etter samlivsbrudd
videreføre samarbeidet med arbeidslivsorganisasjonene
med vekt på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige
ansvar
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å fjerne pater est-prinsippet i barneloven.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen evaluere virkningene av
lovendringene som ble vedtatt i Innst. O. nr. 63 (2007–2008) og
legge dette frem for Stortinget i egen sak.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barneloven, slik
at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en
far og en mor.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av bioteknologiloven slik at tilbudet om sæddonasjon fra fremmed
donor over tid avvikles.
Tilrådingen fremmes av komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:41 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke, Laila Dåvøy, Rigmor
Andersen Eide og Geir Jørgen Bekkevold om en pappastrategi for etablering
av likeverdig foreldreskap – bifalles ikke.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
21. desember 2011, vedlagt representantforslag fra stortingsrepresentantene
Øyvind Håbrekke, Laila Dåvøy, Rigmor Andersen Eide og Geir Jørgen
Bekkevold om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap.
Friheten til å velge mellom ulike samlivsformer og
familieetableringer har endret seg svært mye de siste tiårene –
fra forbudet mot å leve sammen uten å være gift til å ha samme rett
til å gifte seg, uansett seksuell orientering. Det er nå like rettigheter
for barn, uavhengig av om foreldrene er gift eller samboere. Lesbiske
par har fått samme rett til å bli vurdert for assistert befruktning
som heterofile par. Ekteskap er ikke lenger per definisjon mellom
mann og kvinne. Skilsmissetallene er høye, men det sier også noe
om friheten til å velge seg ut av et samlivsforhold som ikke fungerer.
Det er ikke lenger stigmatiserende å være skilt, eller ikke bo fast
sammen med barna etter samlivsbrudd. Flere foreldre avtaler delt bosted
for barna etter samlivsbrudd i dag enn for bare noen år tilbake.
Formell diskriminering av lesbiske og homofile har opphørt, og homofiles rettigheter
som foreldre er blitt styrket. Familiekonstellasjonene er etter
hvert mangfoldige og omfatter gjerne både mine, dine og våre barn, eller
bare mor/barn eller far/barn. Mye av dette er resultat av aktive
politiske valg, og familiepolitikken må innrettes slik at den ivaretar denne
bredden.
Samfunnsutviklingen, den teknologiske utviklingen
og den medisinske utviklingen, politiske endringer og holdningsendringer
gir oss nye muligheter, men reiser også etiske spørsmål knyttet
til reproduksjon, etablering av morskap, farskap og foreldreskap.
Debatten rundt barn født av surrogatmor er et eksempel på nye problemstillinger
som har oppstått. Jeg er derfor enig med forslagstillerne at vi
trenger en prinsipiell og bred diskusjon rundt temaet likeverdig
foreldreskap og pappastrategi.
Utgangspunktet må være at de som har satt barn til
verden har et ansvar for å sørge for at barna blir ivaretatt på
en best mulig måte. Ønsket om å bli foreldre er en sterk drivkraft
for mange.
Prinsippet om barnets beste står sentralt i
norsk lovgivning, og dette prinsippet medfører at barn må sikres
et godt foreldreskap uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering
hos foreldrene. Forslagsstillerne synes imidlertid å mene at det
utelukkende skal legges vekt på biologi eller eventuelt adopsjon
når det gjelder dette foreldreskapet. Jeg mener det er en for snever tilnærming
til dagens virkelighet. Jeg minner om at Stortinget har vedtatt
endringer i lovverket Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) Om
lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova adopsjonsloven, bioteknologiloven
mv (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par), der
det ble lagt avgjørende vekt på barnets behov for trygge juridiske
rammer og likebehandling av barnegrupper ved innføring av nye bestemmelser
i blant annet barneloven, som forslagsstillerne nå ønsker å endre.
Regjeringen har som mål å gi kvinner og menn samme
reelle muligheter. Likestillingsarbeidet må skje både i arbeidslivet
og i hjemmet. Regjeringen arbeider for å legge til rette for at kvinner
som ønsker det skal kunne delta i større grad i arbeidsliv og politikk.
Samtidig arbeides det for at menn i større grad kan bruke tid hjemme
og med sine barn, slik de fleste ønsker. Som det er vist til i St.meld.
nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling,
synes en likestilt praksis i hjemmet og familien å bidra til mer
robuste samliv og redusere risikoen for samlivsbrudd. Derfor er
likestilt foreldreskap og en styrking av menns rolle og funksjon
i samliv og omsorg for barn viktige elementer i en helhetlig familiepolitikk.
Farsrollen er i endring og de fleste småbarnsforeldre
er i dag mer opptatt av å delta i omsorgen for barna på en bredere
måte enn tidligere. Vi ser en utvikling fra en farsrolle med hovedvekt
på å være økonomisk forsørger til i større grad å føle mer ansvar
for alle sider av omsorgsrollen. Dette er en positiv og villet utvikling,
og jeg ønsker å legge til rette for at denne utviklingen kan fortsette.
Jeg viser i denne forbindelse til Meld. St. 6 (2010-2011) Likestilling for likelønn, og Likestilling 2014 – Regjeringens handlingsplan
for likestilling mellom kjønnene. I sistnevnte handlingsplan
er det gitt en mest mulig samlet framstilling av politiske mål,
strategier og tiltak for likestilling mellom kjønnene. Planen skal
være et hjelpemiddel for å gjennomføre og videreutvikle likestillingspolitikken
i årene framover, samt bidra til god diskusjon om likestilling og
økt engasjement blant både kvinner og menn. Dette er viktig. Menn
og kvinner som lever i likestilte parforhold og i hovedsak deler
likt på husarbeid eller omsorg for barn, oppgir å ha høyere livskvalitet
enn andre. Det er også mindre vold i familier med likestilte foreldre.
Likestilling i samlivet innebærer at partene har et felles ansvar
for å utvikle parforholdet i tråd med begge parters ønske og behov,
og for å forebygge og løse konflikter slik at begge parter og eventuelle barn
får sine behov ivaretatt på en god måte.
Foreldre som deler foreldrepermisjonen får flere barn
og bryter samlivet sjeldnere enn andre. Fedre som har vært alene
hjemme med barn under foreldrepermisjonen følger dem opp bedre enn fedre
som ikke har hatt aleneansvaret for barnet under foreldrepermisjonen.
Dessuten bruker fedre som tar ut fedrekvote mindre tid på jobb også når
barna blir eldre. Fars permisjon påvirker videre mors lønnsutvikling
– mors framtidige lønn øker for hver måned far tar permisjon.
Økt satsing på likestilling mellom kjønnene
i familie- og arbeidslivet er med andre ord en ”vinn-vinn” situasjon
– det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, samtidig som det bidrar til
stabile og varige samliv til beste for både voksne og barn.
Forslag I: Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å fjerne pater est – prinsippet
i barnelova.
Pater est-regelen er sentral i familieretten
i de fleste land i verden, og innebærer at morens ektefelle antas
uten videre å være far til barna hun føder.
Spørsmålet om pater est-regelen bør oppheves eller
endres er nettopp vurdert av Farskapsutvalget i NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap. Utvalget foreslo
i sin utredning å beholde regelen, og begrunnet dette med at regelen
har dype røtter i det norske samfunnet og har hatt alminnelig tilslutning
her i landet over generasjoner. Utvalget konkluderte med at det
ikke burde foreslås endringer i dette. Spørsmålet har i ettertid
vært på høring, og alle høringsinstanser med unntak av én støttet
dette. En endring kan derfor ikke sies å ha støtte i høringen.
Jeg anser på denne bakgrunn spørsmålet tilstrekkelig
utredet og kan ikke se at det er formålstjenelig å utrede dette
nærmere.
Forslag II: Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring av §§ 4 og 9, samt øvrige
relevante paragrafer i barnelova, slik at far og farsansvaret tillegges
samme betydning som mor og morsansvaret.
Forslagsstillerne viser til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) fastslår at det er en menneskerett å kjenne sin mor og far. Videre
slår FNs barnekonvensjon (BK) fast at barn har rett til å kjenne
sine foreldre – barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen
og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et
statsborgerskap, og så langt det er mulig, rett til å kjenne sine
foreldre og få omsorg fra dem.
Jeg forstår forslaget dit hen at representantene mener
sæddonasjonsordningen utgjør en adgang til å fraskrive seg ansvar
og rettigheter i forhold til egne barn, og at dette blir feil fordi
ansvaret ved å sette barn til verden bør være like stort for kvinner
og menn.
Forslagsstillerne viser til at en sædgiver i
dag kan være opphav til åtte barn, uten å ha noen juridiske eller
økonomiske forpliktelser overfor barna. Donorbarn har heller ikke
juridiske rettigheter overfor sitt opphav. Både adgangen til sæddonasjon
fra fremmed donor og barnelova § 4 viser at lovverket i dag legger
til grunn at menn har et betinget ansvar for egne barn, mens mødres
ansvar tillegges større vekt. Representantene mener barneloven §
9 illustrerer dette. Etter første ledd framgår det at ”Dersom ein
mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal dom seiast for
at han er faren”, mens det etter femte ledd følger at ”Sædgiveren
kan ikkje dømast til far.”. Forslagsstillerne ønsker å likestille
farsansvar med morsansvar. Fars arveanlegg er ikke mindre viktig
eller mindre verdt enn mors.
Barneloven er en generell lov om barn og foreldre.
Barneloven gjelder for så vel de barn som har en mor og en far og
de som har en mor og en medmor, enten de bor sammen eller ikke,
og for de barna som har kun én forelder. Barneloven skal legge til
rette for at barnets beste skal gjelde uansett hvilken familieform
barnet vokser opp i. Hensynet til barnets beste er et overordnet
hensyn både ved utforming og ved tolking og anvendelse av prinsippene
for etablering og endring av foreldreskap. Spørsmålet om hvem som
er barnets far eller mor er avgjørende i en rekke rettslige sammenhenger,
og det rettslige foreldreskap for et barn bør sikres så tidlig som
mulig.
Reglene i barnelovens kapittel 2 om hvem som er
mor, far eller medmor til barnet, er prosessuelle regler for etablering
av foreldreskap og utløser ikke i seg selv rettigheter og plikter
for foreldre-barn forholdet. Bestemmelsen om at sæddonor ikke kan
dømmes til far, kom inn i barneloven i forbindelse med lov 12. juni
1987 nr. 68 om kunstig befruktning. Bakgrunnen var å skape familierettslig
klarhet for de barn som blir født etter kunstig inseminasjon, se
Ot.prp. nr. 25 (1986-87). Ettersom vi ikke lenger tillater anonym
sæddonasjon i Norge, må imidlertid donoren samtykke i at navnet
registreres i donorregisteret. Barnet har rett til å bli opplyst om
sædgivers identitet ved fylte 18 år.
Når foreldreskapet er etablert, følger de nærmere rettigheter
og plikter i forholdet mellom foreldre og barn av barnelovens øvrige
bestemmelser om foreldreansvar, bosted, samvær og forsørgingsplikt.
Bestemmelsene differensierer ikke mellom mors ansvar og fars ansvar,
men fokuserer på ansvaret som hviler på begge foreldrene i kraft av
det å være forelder. Loven er tydelig på dette. Forhold som er av
betydning for rekkevidden av foreldrenes ansvar og rettigheter,
er i hvilken rolle man opptrer som forelder, for eksempel er avgjørelsesmyndigheten
forskjellig ettersom en er bosteds- eller samværsforelder. Det er
etter mitt syn ikke behov for å endre loven på en slik måte som
representantene foreslår.
Jeg viser for øvrig til at barnelovens bestemmelser
om foreldreansvar, bosted og samvær, nylig er gjennomgått av Barnelovutvalget
i et perspektiv der begge foreldre anses å være like viktige for
barnet i NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en
gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær,
jf. Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) Om lov om endringer
i barnelova mv (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.).
Stortinget vedtok endringer i loven med hovedmålsetting å styrke
det likeverdige foreldreskapet.
I 2008 ble ekteskapsloven endret. Formålet var
å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter
som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble
det i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) Om lov om endringer
i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv.
(felles ekteskapslov for heterofile og homofile par) foreslått
at sæddonasjon og assistert befruktning også skulle tilbys lesbiske
par som er gift eller er samboer i ekteskapslignende forhold. Stortingets flertall
sluttet seg til dette. I proposisjonen ble det vist til at det er
ingen påvist forskjell mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn
som har vokst opp i heterofile familier. Det er ingen forskjell
i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykiske og sosial
velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Foreldrenes
seksuelle identitet påvirker ikke barnets kjønnsutvikling. Når det
gjelder sæddonasjonsordningen og eventuelle følger av mangel på
genetisk bånd mellom barnet og en av foreldrene, viser jeg til merknadene
til forslag III nedenfor.
Forslag III: Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring av bioteknologiloven slik
at tilbudet med sæddonasjon fra fremmed donor over tid avvikles.
Bruk av donorsæd som behandling for barnløshet
har vært praktisert i Norge siden 1930-årene, men først fra 1970-årene
i organiserte former. Frem til 1987 var eneste lovregulering et
krav om at behandlingen måtte skje ved offentlige sykehus. I 1987
fikk vi en egen lov om kunstig befruktning. Siden 1994 har behandling
med donorsæd vært regulert i bioteknologiloven.
Da dagens bioteknologilov ble vedtatt i 2003,
ble tilbudet om behandling med donorsæd videreført. Dette lovforslaget
ble fremmet av Regjeringen Bondevik II. Samtidig ble sædgivers
anonymitet opphevet, og barnet fikk rett til opplysninger om sædgiver.
Inseminasjon med donorsæd er en enkel behandlingsform
og kan etter gjeldende rett gis til heterofile par der mannen er
befruktningsudyktig og til lesbiske par. Lesbiske par har hatt tilbud om
assistert befruktning siden 1. januar 2009 etter ikrafttredelsen
av lovendringene som likestilte heterofile og lesbiske/homofiles
rett til å inngå ekteskap. Lesbiske par utgjør om lag halvparten
av parene som behandles med donorsæd.
Helse- og omsorgsdepartementet er i gang med arbeidet
med å evaluere dagens bioteknologilov. Evalueringen ble bestilt
av Stortinget i forbindelse med behandlingen av bioteknologiloven
i 2003, jf. Innst. O. nr. 16 (2003-2004). I juni 2009 fikk Helsedirektoratet
i oppdrag å kartlegge status og utvikling på fagområdene som reguleres av
bioteknologiloven, jf. rapporten ”Evaluering av
bioteknologiloven – Status og utvikling på fagområdene som reguleres
av loven”.
Ifølge Helsedirektoratets evalueringsrapport
viser studier av familier som har fått barn ved hjelp av sæddonasjon,
at mangelen på genetisk bånd mellom barnet og en av foreldrene ikke
virker negativt på utviklingen av et godt forhold mellom barnet
og foreldrene (s. 57). Flere studier viser at dette er velfungerende
familier. Det som rapporten imidlertid peker på som viktig, er åpenhet
overfor barnet om at det er blitt til gjennom sæddonasjon.
Bioteknologinemnda fikk i juni 2011 i oppdrag
å gjennomgå Helsedirektoratets rapport og avgi uttalelse til Helse-
og omsorgsdepartementet. Nemnda har ikke reist spørsmål ved ordningen med
donorsæd.
Evalueringen av bioteknologiloven vil bli en viktig
sak for regjeringen fremover. Regjeringen legger ikke opp til å
avvikle ordningen med donorsæd.
Jeg vil også legge til at forslaget klart vil
begrense lesbiskes muligheter for å bli foreldre, en konsekvens
som vil være i strid med regjeringens politikk.
Forslag IV: Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å endre adopsjonsloven slik at
adopterte barn sikres rett til en mor og en far.
Jeg oppfatter at forslaget fra representantene gjelder
spørsmål om hvorvidt enslige fortsatt bør kunne få adoptere og hvorvidt
det fortsatt bør være adgang til adopsjon av et barn der adopsjonen
fører til at barnet får foreldre av samme kjønn.
Vårt gjeldende regelverk tar utgangspunkt i
det grunnleggende prinsipp om at en adopsjon skal være til barnets
beste. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i adopsjonsloven,
FNs barnekonvensjon av 20. november 1989, Haagkonvensjonen 29. mai
1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner
og revidert europeisk konvensjon 27. november 2008 om adopsjon av
barn. Norge har ratifisert konvensjonene med virkning fra henholdsvis, 7. februar
1991, 1. januar 1998 og 1. september 2011.
Den reviderte europeiske konvensjon om adopsjon
av barn har bestemmelser om at landene i sin interne rett skal tillate
at et barn adopteres av par av forskjellig kjønn som er gift med
hverandre og av en person, dvs. av enslige. Statene kan også utvide
konvensjonens anvendelsesområde til å omfatte par av samme kjønn
som er gift med hverandre eller har inngått registrert partnerskap.
Det er viktig også å understreke at det er omsorgsevnen, og ikke
om man er gift eller enslig, eller hvilken seksuell legning man
har, som avgjør om man skal bli godkjent som adoptivforeldre eller
ikke.
Regjeringen mener det er bra at enslige kan
godkjennes som adopsjonsforeldre. Dette synet gjenspeiles også i
den reviderte europeiske konvensjon om adopsjon av barn, som forutsetter
at det skal være en adgang for enslige til å adoptere barn.
I dag er det rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon
med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem
som legges til grunn for behandlingen av søknaden.
I rundskrivet vises det til at adopsjonsloven
ikke inneholder bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere,
men at det har vært ført en restriktiv praksis ut fra den oppfatning
at det gir barn større trygghet å ha to foreldre. Det følger av
rundskrivet at adopsjonsbevilling i utgangspunktet bare bør gis
til enslig adopsjonssøker hvis det allerede før adopsjonen er etablert
en spesiell tilknytning til barnet for eksempel gjennom slektskap,
fosterbarnsforhold, el. Unntak kan gjøres hvis søkeren har spesielle
ressurser i forhold til barn, for eksempel ved utdanning eller arbeidserfaring
med barn.
Antall enslige søkere og antall enslige som
får forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet har i de
siste årene gått markant ned. Bakgrunnen for dette er blant annet
at de fleste landene Norge samarbeider med, ikke åpner for adopsjon
til enslige.
Også når det gjelder adopsjon av et barn her
i landet, vil det være tilfeller der det vil være til barnets beste
å bli adoptert av en enslig. Som forslagstillerne selv nevner vil
et eksempel kunne være der barnets opprinnelige foreldre er døde
og barnet har en særlig tilknytning til enslig søker. Det avgjørende
vil imidlertid alltid være hvorvidt adopsjonen vil bli til det konkrete
barnets beste. Dette utgangspunktet gjelder både i utenlands- og
innenlandsadopsjonene.
Utvalget som ble nedsatt for å foreta en gjennomgang
av adopsjonsfeltet har i NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste
også konkludert med at det fortsatt skal være mulig for enslige
å adoptere barn. Samtidig peker utvalget på at praksis bør være
streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god
omsorgssituasjon fremover. Utvalget mener at det forhold at barnet
har én omsorgsperson i stedet for to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor
som må vurderes særskilt. Utvalget diskuterer nærmere spørsmålet
i forhold til de ulike situasjoner som kan føre fram til en adopsjon.
Departementet er i ferd med å vurdere utvalgets utredning, herunder forslag
om krav som bør stilles til adopsjonssøkere.
Spørsmålet om hvorvidt det bør være adgang til adopsjon
av et barn der adopsjonen fører til at barnet får foreldre av samme
kjønn, ble grundig diskutert og vurdert i forbindelse med at ekteskapsloven
og adopsjonsloven ble vedtatt endret av Stortinget 17. juni 2008.
Endringen, som trådte i kraft 1. januar 2009 førte til at par av samme
kjønn kan inngå ekteskap og søke om adopsjon på lik linje med heterofile.
Også revidert europeisk konvensjon av 27. november
2008 om adopsjon av barn åpner, som nevnt, for at landene i sin
interne rett kan ha bestemmelser som gir par av ulike kjønn mulighet
for å adoptere et barn.
En adopsjonsadgang for ektepar av samme kjønn
handler først og fremst om at homofile par gis en mulighet til å
bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par.
Som tidligere nevnt er det ikke holdepunkter for å si at heterofile
par er bedre omsorgspersoner enn par av likt kjønn. Det er først
og fremst kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som
er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser
opp med foreldre av motsatt kjønn. Hensynet til barnets beste er
et grunnleggende vilkår i gjeldende adopsjonslov og det avgjørende
hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor
alltid foretas en konkret vurdering av opplysningene i den enkelte
sak, ut fra hva som er til barnets beste.
Forslag V: Stortinget
ber regjeringen vurdere mandatet til likestillingsutvalget, slik
at utvalget bes om å gå gjennom lovverket, med sikte på å likestille
menn og kvinners ansvar for barn.
Likestillingsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon
12. februar 2010 for å utrede norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt
i livsløp, etnisitet og klasse. Utredningen skal leveres høsten
2012. I oktober 2010 fikk utvalget en presisering av mandatet knyttet
til å utrede de eksisterende institusjonelle og organisatoriske rammene
for likestillingsarbeid i offentlig regi på sentralt, regionalt
og lokalt nivå. Denne delen av utvalgets arbeid ble levert i form
av NOU 2011:18 Struktur for likestilling 15. november 2011.
På bakgrunn av at utvalget skal levere en omfattende
utredning høsten 2012, og allerede innenfor utvalgets oppnevningsperiode
har levert en delutredning, ønsker ikke regjeringen å belaste utvalget
med ytterligere oppdrag.
Forslag VI: Stortinget
ber regjeringen legge fram en egen sak om hvordan farsansvaret kan sikres
og styrkes ytterligere, og der følgende elementer vurderes:
hvordan alle foreldre
kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gi alle fedre rett til omsorgspermisjon
med lønn i to uker etter fødsel/omsorgsovertakelse
om begge foreldre kan innkalles til kontroller
på helsestasjonen
om begge foreldre kan motta utbetaling
av barnetrygd
å endre rutinene for kontakt mellom barnehage/skole
og foreldrene ved at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler
og –møter, og at det blir en hovedregel med rutinemessig veksling
mellom kontakt med mor og far ved sykdom
styrke tilbudet om foreldreveiledning over
hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre
etter samlivsbrudd
ta initiativ til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene
med fokus på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige
ansvar
I dagens foreldrepengeordning har far rett til
fedrekvote hvis både mor og far har opptjent rett til foreldrepenger.
Hvis bare far har opptjent rett til foreldrepenger, kan han ta ut
inntil 38/48 uker hvis mor etter fødselen går ut i arbeid eller
studier. Kravet til aktivitet hos mor er begrunnet i at man ikke
ønsker å gi foreldrepenger til far når mor likevel er hjemme og
kan ta seg av barnet. Regjeringen har i likelønnsmeldingen, Meld.
St. 6 (2010-2011) Likestilling for likelønn,
sagt at den vil beholde aktivitetskravet, men samtidig se nærmere
på grupper av fedre som i dag er forhindret fra å ta ut foreldrepenger
med tanke på å vurdere endringer i deres uttaksmuligheter. Dette
gjelder fedre i familier der mor er i aktivitet og orienterer seg
mot yrkeslivet, men ikke har mulighet til å tilpasse seg lovens
aktivitetskrav.
Alle fedre har lovfestet rett til to ukers omsorgspermisjon
ved fødsel. Lønnskompensasjon under fraværet beror på avtale med
arbeidsgiver. I offentlig sektor og deler av privat sektor har far rett
til lønn under sin omsorgspermisjon. Spørsmål om rett til betalt
omsorgspermisjon har vært på høring. Det vises til omtale i pkt.
2.3.4 i likelønnsmeldingen.
Det er den som har barnet boende fast hos seg, som
har rett til barnetrygd. I de fleste tilfeller tilstås barnetrygden
automatisk. Barnetrygden utbetales da til mor, hvis ikke foreldrene
har gitt Arbeids- og velferdsetaten melding om at barnetrygden skal
utbetales til far. Automatisk tilståelse av barnetrygd forutsetter
at en av foreldrene legges inn som forventet mottaker. Det er altså
praktiske hensyn bak ordningen. Foreldrene kan velge at far skal
motta barnetrygden dersom de ønsker det.
Godt og tett samarbeid med barnas hjem er en vesentlig
kvalitet ved en god barnehage. Barnehageloven og rammeplan for barnehagene
gir føringer for hvordan samarbeidet mellom foreldrene og barnehage
skal være. For å sikre samarbeidet skal hver barnehage ha et foreldreråd
og et samarbeidsutvalg. Rammeplanen sier videre at barnehagen bør
legge til rette for en bredest mulig medvirkning fra foreldre i
planlegging, dokumentasjon og vurdering av barnehagens pedagogiske
virksomhet.
Dette omtales i St. meld. nr. 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen, der regjeringen
fremhever at mødre og fedre utgjør en viktig ressurs for utviklingen
av og kvaliteten på barnehagetilbudet lokalt og nasjonalt. Foreldre
har rett til medvirkning, og barnehagens ledelse har ansvar for å
invitere foreldre til å delta aktivt i planleggingen og vurderingen
av barnehagens kvalitet og innhold. Personalet i barnehagen har
ansvar for å invitere foreldrene til medvirkning.
Alle foreldre til barnehagebarn bør få tilbud
om jevnlige samtaler med det pedagogiske personalet i barnehagen,
og det er derfor foreslått i meldingen at et forslag om at barnehagen
skal tilby minst to foreldresamtaler per år, skal sendes på høring.
Dette vil omfatte både mor og far.
I de tilfellene der foreldrene ikke bor sammen, vil
utgangspunktet være det samme som ovenfor, men det vil da være barneloven
som regulerer kontakten mellom barnehage og forelder. Opplæringsloven
og forskriftene til denne har generelle bestemmelser om samarbeid
med foreldre, men verken lov eller forskrifter spesifiserer hvordan
dette skal gjøres i praksis der foreldrene ikke bor sammen. Det
vil derfor være opp til den enkelte skole/skoleeier hvilke rutiner
man har for kontakt med foreldre/foresatte. Det forutsettes at skolen
tar ansvar for å få til gode løsninger i hvert enkelt tilfelle,
og jeg legger til grunn at barnehage og skole i hvert enkelt tilfelle søker
å komme fram til så gode løsninger som mulig til barnets beste.
Jeg er enig i at foreldreveiledning er et viktig
og betryggende tiltak. Regjeringen har derfor gjennom årene gitt
betydelig støtte til kursene, og jeg håper kommunene vil fortsette
å prioritere dette i framtiden. Jeg legger til at regjeringen i
inneværende år vil sørge for å styrke oppfølgningen og veiledningen
av foreldre som har barn i barnevernet. For øvrig vil jeg framheve
mekling, hjelp til foreldresamarbeid og samtalegrupper i regi av
familievernkontorene som viktige tilbud til familier med høyt konfliktnivå.
Arbeidslivet har en nøkkelrolle når det gjelder
å gi mødre og fedre mulighet til en god balanse mellom arbeid og
familieliv. I den nylig framlagte handlingsplanen for likestilling
mellom kjønnene er ett av tiltakene å etablere en møteplass for
likestilling i arbeidslivet der departementet og partene i arbeidslivet
kan samarbeide om konkrete, praktiske tiltak. Det er avholdt et
første møte. Her ble det blant annet diskutert om man kan utvikle
en mal for en livsfasesamtale mellom vordende mødre og fedre og deres
nærmeste overordnede. Målet med samtalen er å sette i gang refleksjon
rundt hvordan man kan balansere jobb og familie, og å informere
om rettigheter og muligheter. Det har også de to siste årene blitt
arrangert en nasjonal og fire regionale konferanser om familievennlig
arbeidsliv. Hensikten med disse har vært å skape bevissthet og engasjement
for et familievennlig arbeidsmiljø også for menn.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
19. mars 2012 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
8:41 S (2011-2012) Representantforslag om en pappastrategi for etablering
av likeverdig foreldreskap, ber om svar på fem spørsmål.
Som det er gitt uttrykk for i brev av 26. januar 2012,
er jeg enig i at det er et godt utgangspunkt at de som har satt
barn til verden har ansvaret for å ta vare på barnet, noe som også
er utgangspunktet i vår lovgivning. Dette må imidlertid etter min
mening nyanseres i forhold til tilfeller der barnet er blitt til
ved hjelp av assistert befruktning. Dersom det utelukkende skal
legges vekt på biologisk tilknytning vil det gjøre assistert befruktning
umulig i mange tilfeller.
Stortinget har med bredt flertall vedtatt lovgivningen
som gir to kvinner som er gift eller er samboere i ekteskapslignende
forhold adgang til assistert befruktning, og det var fra Stortingets side
ønsket å gi to av samme kjønn like rettigheter som par i heterofile
ekteskap/ekteskapslignende forhold. En konsekvens av dette var endringene
i bioteknologiloven som innebærer at sæddonasjon og assistert befruktning
også kan tilbys lesbiske par, se Innst. O. nr. 63 (2007-2008).
Jeg er ikke enig i at dette er et paradoks.
Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å være sæddonor.
Den vanligste årsaken er trolig altruistisk, dvs. et ønske om å
hjelpe barnløse par til å få barn der barnløshet skyldes for eksempel medisinske
årsaker, eller vedkommende ønsker å hjelpe lesbiske par med å få
barn.
Etterspørsel av donorsæd har økt de senere årene,
og mange par ønsker seg mer enn ett barn. Den av paret som ikke
er biologisk forelder vil vanligvis få etablert et juridisk farskap/medmorskap
til barnet etter barneloven. Det er derfor ikke behov for at en
sæddonor skal regnes som juridisk far idet barnet vil få etablert
et juridisk forhold til to foreldre selv om den ene ikke er biologisk
forelder.
Jeg viser for øvrig til svarbrevet av 26. januar 2012.
Forskjellen er at presumsjonsregelen om at ektefellen
skal regnes som barnets far hviler på den betraktning at dette i
det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold.
En regel om medmorskap for likekjønnede vil ikke ha noe slikt grunnlag
i det biologiske forhold, og begrunner derfor barneloven § 4a om
medmorskap. Det er gjort grundig rede for dette i Ot.prp. nr. 33
(2007-2008) kapittel 9, og gjennom Stortingets behandling av endringer
i ekteskapsloven, og jeg viser til dette.
Jeg legger til at medmorskap bare følger etter
assistert befruktning. En del rettigheter og plikter er knyttet
til det å være far til et barn. Noen av disse fremgår av barneloven,
men også av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven.
De samme rettighetene og forpliktelsene skal gjelde for medmor.
Barneloven § 4a tydeliggjør dette.
Den reviderte europeiske konvensjonen av 2008 om
adopsjon av barn innehar en bestemmelse i artikkel 7 om at medlemsstatene
skal tillate at et barn adopteres av én person. Bestemmelsen er
en videreføring av tilsvarende bestemmelse artikkel 6 i Den europeiske
konvensjon av 1967 om adopsjon av barn, som Norge tidligere var tilsluttet.
Bestemmelsen i 2008-konvensjonen innebærer således ingen realitetsendring.
Konvensjonen overlater til de enkelte medlemsstatene
å regulere nærmere adgangen for enslige til å adoptere barn.
På denne bakgrunn har statene, etter min mening,
et relativt stort handlingsrom når det gjelder å regulere når enslige
kan få tillatelse til adopsjon. Selv om det er et krav etter konvensjonen at
landene skal åpne for at enslige kan adoptere et barn, er det likevel
opp til statene selv å avgjøre hvor vid eller snever denne adgangen skal
være, så lenge hensynet til barnets beste ivaretas.
Gjeldende rundskriv Q- 0972 om utenlandsadopsjon
med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem
er opprinnelig fra 1998. Det var på dette tidspunktet det ble åpnet for
at også enslige søkere som ikke har tilknytning til barnet på forhånd,
men som har ressurser ut over det vanlige, kan få tillatelse til
adopsjon.
Som kjent har det offentlige utvalget, som har foretatt
en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet har i NOU 2009:21 Adopsjon
– til barnets beste, støtter at det bør være mulig for enslige søkere
å adoptere. Utvalget uttaler imidlertid at praksis her bør være
streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god
omsorgssituasjon fremover. Det forhold at barnet har én omsorgsperson
istedenfor to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor som må vurderes
særskilt.
Utvalget foreslår at noen grunnleggende krav
til enslig søker hjemles i lovgivning. Utvalget foreslår for eksempel
at dagens krav om ”spesielle ressurser” til enslige som søker adopsjon av
barn fra utlandet, erstattes med mer spesifikke krav om erfaring
med egne barn eller eventuelt til utdanning eller arbeid rettet
mot barn.
Departementet er i ferd med å vurdere adopsjonsutvalgets
mange forslag, herunder kravene som bør stilles til enslige adoptivsøkere
ved internasjonal adopsjon. Jeg tar sikte på å sende ut et høringsnotat
med det første.
Departementet har bedt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
om å få en oversikt over hvor mange enslige søkere som har fått
innvilget søknad om adopsjon av barn her i landet og forhåndssamtykke
av adopsjon av barn fra utlandet. Videre har vi bedt om oversikt
over hvor mange adoptivbarn fra utlandet som er ankommet Norge til
enslig adoptivforelder, dvs. antall gjennomførte utenlandsadopsjoner
til enslige. Perioden det gis oversikt over er de siste tre årene
(2009-2011).
Vi gjør oppmerksom på at et forhåndssamtykke er
en tillatelse til å adoptere et barn fra utlandet og at oversikten
nedenfor over antall forhåndssamtykker derfor ikke sier noe om antall gjennomførte utenlandsadopsjoner, dvs.
hvor mange enslige som har fått et adoptivbarn fra utlandet. Det
er imidlertid ved søknaden om forhåndssamtykke, at norske myndigheter
tar stilling til om søker oppfyller vilkårene og er egnet for adopsjon
av et barn fra utlandet. Etter at forhåndssamtykke er gitt, vil
det alltid ta noe tid før en adopsjon blir endelig gjennomført,
enten i utlandet eller ved at utenlandske myndigheter frigir barnet
for endelig gjennomføring av adopsjonen her i landet. Jeg legger
derfor til grunn at en oversikt over antall forhåndssamtykker gitt
de siste årene, også er av interesse for komiteen.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opplyser
at når det gjelder forhåndssamtykke til adopsjon
av barn fra utlandet ble totalt 34 enslige søkere i denne
perioden innvilget et forhåndssamtykke. Et forhåndssamtykke gjelder
i 3 år med adgang til fornyelse i enda ett år. Etter disse fire årene
må søkerne søke om nytt forhåndssamtykke med alle underliggende
dokumenter oppdatert. 23 av de 34 sakene gjaldt et slikt nytt forhåndssamtykke
etter at varigheten av det opprinnelige samtykket var gått ut. Alle
de 34 sakene gjaldt søknad om adopsjon av et ukjent barn fra utlandet.
I denne perioden ankom 37 adoptivbarn til Norge
til enslige adoptivforeldre, dvs. det ble gjennomført 37
adopsjoner av barn fra utlandet til enslige adoptivforeldre.
Når det gjelder adopsjoner
av barn her i landet ble det i denne perioden gjennomført til
sammen 15 adopsjoner der søker var enslig. Alle søknadene gjaldt
et barn søker hadde en relasjon til. 13 av disse sakene gjaldt fosterbarnsadopsjon.
2 saker gjaldt adopsjon av et tidligere stebarn der søkers ektefelle
var død.”
Jeg viser til komiteens brev av 19. april der
det bes om svar på følgende 2 spørsmål:
Hva er det som begrunner
at sæddonasjon er et unntak fra prinsippet om menns ansvar for egne barn?
Begrunnelsen for at sæddonor ikke skal dømmes til
å ta ansvar eller bli pålagt et juridisk farskap er en følge av
reglene i bioteknologiloven om assistert befruktning. Assistert
befruktning krever samtykke fra kvinnens ektefelle eller samboer, og
det er naturlig å plassere farskapet hos den som samtykker. Tilsvarende
gjelder medmorskap. I de tilfellene sædgiver ikke er ektefellen eller
samboren er det ofte en utenforstående (lege) som bestemmer hvilken
sæd som skal benyttes, og det vil være helt uhensiktsmessig dersom
sædgiver i slike tilfeller skulle bli tilkjent farskapet, med de
plikter og rettigheter som følger. Barneloven § 9, fjerde og femte
ledd gir regler om fastsetting av farskap etter assistert befruktning,
hvor det fremgår at sædgiver ikke kan dømmes til far.
Hva betyr resonnementet
i spørsmål nr 1 for hvordan menn bør ivareta sitt ansvar? Herunder,
i tilfelle der barn unnfanges uten at det er et etablert forhold
mellom foreldrene, eller der forholdet tar slutt, og der mor får
seg en ny partner under svangerskapet eller i barnets første leveår.
Betyr statsrådens resonnement at det da ikke er behov for at far
tar medansvar for omsorgen? Er det utelukkende på grunn av behovet
for to juridiske foreldre at far bør følge opp?
Mitt resonnement er at den som har samtykket
til assistert befruktning må påta seg farskapet, og ikke sæddonor.
Jeg kan ikke se at mitt svar i brev av 27. mars kan tolkes slik
at det er utelukkende på grunn av behovet for to juridiske foreldre
at far bør følge opp. Lovgivning legger til rette for god kontakt
med begge foreldre, uavhengig av om barnet bor sammen med dem eller
ikke. Som påpekt i mitt brev tar far en større del i barnets oppvekst
og omsorg for barnet i dag enn for noen tiår tilbake. Men det er
jo slik at noen barn bor sammen med bare den ene av foreldrene,
og hvor barnets juridiske far ikke tar del i omsorgen for barnet.
Mange barn har dessuten en sosial far som ikke har noen formelle
juridiske plikter overfor barnet, men som likevel stiller opp i
forhold til å gi barnet god omsorg. Foreldrenes formelle plikt
til å oppdra og å forsørge barnet, gi det omsorg og omtanke pålegges
de eller den som har foreldreansvaret. Følgene av et juridisk farskap/medmorskap
er et medansvar for barnet, gjennom blant annet underholdsplikt
og at barnet har arverett etter far. Barnet har også rett til samvær
med den forelderen det ikke bor sammen med.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 26. april 2012
Gunn Karin Gjul |
Solveig Horne |
leder |
ordfører |