Det er ifølge forslagsstillerne avgjørende at barne-
og familielovgivningen ansvarliggjør voksne som setter barn til
verden. Barnets beste tilsier at man bør gi menn og kvinner likeverdig ansvar
for egne barn. Forslagsstillerne mener tiden er moden for at lovverket
stiller de samme krav til menn som til kvinner når det gjelder ansvaret
for egne barn. Dette innebærer også at lovverket gir barnet rett
til mor og far.
Forslagsstillerne viser til at utviklingen,
og den senere tids debatt om relasjonen foreldre–barn, synliggjør
behovet for en tydeligere gjennomtenkning av synet på foreldreskap
og ansvar, morskap og farskap, og barnets integritet.
En lovgivning som tydeliggjør menn og kvinners
likeverdige ansvar for barn, bør følges opp ved å sikre at øvrige
ordninger legger til rette for fars deltakelse og likeverdig foreldreskap
i praksis.
Forslagsstillerne mener det er behov for en
pappastrategi som både sikrer likeverdig foreldreskap i lovgivningen
og støtter opp om dette gjennom øvrige velferdsordninger og tiltak.
Forslagsstillerne fremmer derfor forslag i tråd med
dette.
Å legge til rette for at barn får en trygg oppvekst er
ifølge forslagsstillerne en av de mest grunnleggende oppgavene i
et velferdssamfunn. Hjørnesteinen i all lovgivning om barn og foreldreskap
må være å ansvarliggjøre menn og kvinner som setter barn til verden.
Det er dessverre ikke alltid slik at de biologiske foreldrene
har mulighet til eller er i stand til å gi god omsorg for barnet
sitt. Når dette er tilfelle, er det viktig at de ulike tjenestene
i hjelpeapparatet fungerer godt.
Utgangspunktet bør likevel være at de som har satt
barna til verden har ansvar for å ta vare på barna.
Det er ifølge forslagsstillerne på flere områder mye
som gjenstår før man har full likestilling.
Like rettigheter og muligheter er sentrale i
likestillingskampen. Imidlertid er det ifølge forslagsstillerne
også viktig å sikre at ansvar også fordeles likt mellom kjønnene,
i særdeleshet når det gjelder ansvar for barn. Forslagsstillerne mener
et naturlig neste skritt i arbeidet for likestilling vil være at
menn og kvinner likestilles i ansvaret for barn de setter til verden.
Lovverket må gi et tydelig signal om at man stiller de samme forventninger
til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn. Samtidig
må man sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester legger til
rette for fedres deltakelse. Forslagsstillerne fremmer derfor forslag
i tråd med dette.
Forslagsstillerne mener både hensynet til barnets beste
og kampen for likestilling taler for lovendringer som juridisk likestiller
kvinner og menn når det gjelder ansvaret for egne barn. Det innebærer
også å sikre barnets rett til en far og en mor når myndighetene
bistår til å etablere en familie ved adopsjon eller assistert befruktning.
Full juridisk likestilling mellom menn og kvinner
må imidlertid også ledsages av andre tiltak som legger bedre til
rette for fedres deltakelse. Dette gjelder både permisjonsordninger
og praktiske forhold rundt foreldreskapet, samt styrket foreldreveiledning
og holdningsfremmende tiltak i arbeidslivet.
Forslagsstillerne ønsker et samfunn der alle
voksne tar ansvar, både menn og kvinner. Lovverket skal ansvarliggjøre
de voksne. Setter man barn til verden, tar man på seg et livslangt
ansvar, og må stille opp. Menn må ansvarliggjøres og samfunnet må
legge til rette for farsrollen.
Det er ifølge forslagsstillerne på mange områder mye
som gjenstår for likestilling av menn og kvinner når det gjelder
ansvaret for barn.
På noen områder bør det ifølge forslagsstillerne av
naturlige grunner være ulike regler knyttet til mødre og fedre.
Men tiden bør ifølge forslagsstillerne være moden for å si at lovgivningen
bør bygge på at ansvaret er det samme for kvinner og menn.
Forslagsstillerne mener at lovverket bør likestille
farskap med morskap ved å stille de samme krav til menn som til
kvinner når det gjelder ansvaret for egne barn.
Forslagsstillerne viser til at i dag er det
slik at mors ektemann automatisk regnes som barnets far. Forslagsstillerne
mener at far bør defineres ut fra sitt forhold til barnet, ikke
ut fra forholdet til barnets mor. Forslagsstillerne foreslår derfor
å fjerne pater est-regelen.
Forslagsstillerne mener § 4 i barnelova bør
endres, slik at det tydeliggjøres at farskapet er like viktig som
morskapet, og at fars ansvar for eget barn er ubetinget og selvsagt.
Forslagsstillerne mener også tiden er moden
for å endre barnelova § 9 om sæddonasjon fra fremmed donor. Dette
temaet omtales nærmere i delkapittelet om bioteknologi.
Forslagsstillerne understreker at det gjennom bioteknologiloven
legges viktige føringer for synet på mennesket, likeverd og synet
på barn.
Forslagsstillerne viser til at sæddonasjon fra fremmed
donor/tredjeperson i lang tid har vært brukt i forbindelse med inseminasjon,
og etter hvert også i assistert befruktning ved IVF-metoden.
Det har i ettertid blitt hevdet at enslige kvinner nå
blir diskriminert siden de ikke har tilgang til denne tjenesten.
Dette synet innebærer med andre ord ifølge forslagsstillerne at
alle borgere av hunkjønn i utgangspunktet har krav på å kunne få
barn ved statens/helsetjenestens hjelp, bare i kraft av å være en
voksen kvinne. Forslagsstillerne mener man må stille spørsmål ved
om en slik rettighetstenkning vil endre synet på barn, og i neste
omgang også medvirke til at det i større grad stilles kvalitetskrav
til tjenesten.
Forslagsstillerne viser til at enkelte, med
utgangspunkt i tilbudet om sæddonasjon, tar til orde for at eggdonasjon
bør tillates for å sikre større grad av likebehandling mellom ulike
former for barnløshet.
Forslagsstillerne viser videre til at bruk av
surrogati (dvs. å få barn ved hjelp av surrogatmor) har liten politisk
støtte i Norge. Men fra enkelte hold møter man også her argumentet
om at dette bare er en forlengelse av tilbudet om assistert befruktning.
Forslagsstillerne viser til at det er behov
for en tydeligere gjennomtenkning av vårt syn på foreldreskap, morskap
og farskap, synet på likeverd og synet på barn.
Forslagsstillerne viser til at sæddonasjon,
eggdonasjon, assistert befruktning til lesbiske par og til enslige,
og surrogati er alle ulike problemstillinger. De reiser likevel
også noen av de samme spørsmålene.
Forslagsstillerne viser til at det i flere tiår
har vært praktisert sæddonasjon fra fremmed donor i Norge. Også
dagens bioteknologilov åpner for dette. Ordningen ble etablert i
en helt annen tid, med helt andre holdninger på området. Forslagsstillerne
mener tiden er moden for å stille spørsmål ved om denne ordningen
er i tråd med det moderne synet på menn, farskap og ansvar.
Både adgangen til sæddonasjon fra fremmed donor
og barnelova § 4 viser at lovverket i dag legger til grunn at menn
har et betinget ansvar for egne barn, mens mødres ansvar tillegges
større vekt.
Forslagsstillerne ønsker å likestille farsansvar med
morsansvar. Fars arveanlegg er ikke mindre viktige eller mindre
verdt enn mors. Forslagsstillerne mener at praksisen med bruk av donorsæd
ved assistert befruktning på sikt bør avvikles. De fleste par som
får hjelp gjennom assistert befruktning, kan i dag bruke egg og
sæd fra paret selv.
I dagens retningslinjer til adopsjonsloven åpnes det
opp for at enslige kan bli vurdert som adoptivforeldre. Det har
ifølge forslagsstillerne vist seg å være vanskelig å forbeholde
og begrunne denne adgangen.
Hovedregelen bør etter forslagsstillernes syn være
at adopsjon skal sikre barn retten til en mor og en far. Forslagsstillerne
viser til at adopsjon er et svært alvorlig myndighetsinngrep i et
menneskes liv og mener det må legges til grunn at barn skal sikres
en mor og en far ved adopsjon.
På noen områder bør det ifølge forslagsstillerne av
naturlige grunner som svangerskap, fødsel og amming, være ulike
regler knyttet til mødre og fedre. Men ansvaret bør likevel fordeles
likeverdig mellom kvinner og menn.
Det er positivt at man har en ordning med to
ukers omsorgspermisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Forslagsstillerne
mener imidlertid det er viktig at alle fedre får mulighet til å tilbringe
tid med barn og mor disse dagene, og mener derfor alle fedre bør
ha rett til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse.
Fedrekvoten er ifølge forslagsstillerne et nødvendig
virkemiddel for at barn skal få tilbringe mer tid sammen med sine
fedre. Forslagsstillerne mener det fortsatt er behov for fedrekvoten og
at det ville vært et tilbakeskritt dersom far ble fratatt denne
rettigheten. Forslagsstillerne mener det også bør innføres fedrekvote
for studenter.
I dag er det i stor grad mor som mottar innkalling når
barnet skal på helsekontroll. Utbetalingen av barnetrygden går automatisk
til mor, og det er ofte mor som har kontakten med barnehage og skole.
Forslagsstillerne vil derfor anmode Stortinget om å be regjeringen
gå gjennom disse ordningene med sikte på å endre ordninger som signaliserer
at den ene forelderen, ofte mor, er viktigere enn den andre.
Forslagsstillerne mener etablering av likeverdig foreldreskap
mellom kvinner og menn krever ytterligere styrking av foreldreveiledningstilbudet. Forslagsstillerne
mener myndighetene bør sikre at det tilbys solide, faglig forankrede
kurstilbud til alle foreldre for å bedre samarbeid og deltagelsen
i barnas oppvekst. Forslagsstillerne mener foreldrekursene bør prioriteres
høyere og at foreldre i alle landets kommuner bør tilbys foreldreveiledning
og aktivt opplyses om tilbudet.
Forslagsstillerne viser også til at veiledning
og megling rettet mot foreldre etter samlivsbrudd er viktig for
å bedre samarbeid og sikre to aktive foreldre også etter brudd.
Forslagsstillerne vil understreke betydningen av at familievernet
gis rammer som gir kapasitet og kompetanse på rådgivning og megling,
i tillegg til forebyggende arbeid, terapi, kurs osv.
Forslagsstillerne mener at det også er nødvendig med
effektivt holdningsskapende arbeid og tiltak overfor arbeidslivet
dersom man skal lykkes med å etablere likeverdig foreldreskap mellom kvinner
og menn.
Forslagsstillerne understreker behovet for tiltak for
å stimulere arbeidsgivere til å ha en personalpolitikk med bevisste
strategier for permisjonstakere og arbeidstakere med barn, samt
tiltak for å styrke informasjonen om arbeidstakernes rettigheter
i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på
ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv.
Forslagsstillerne fremmer i dokumentet følgende
forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å fjerne pater est-prinsippet i barnelova.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barnelova, slik
at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.
III
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
av bioteknologiloven slik at tilbudet om sæddonasjon fra fremmed
donor over tid avvikles.
IV
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å endre adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en
far og en mor.
V
Stortinget ber regjeringen presisere mandatet
til likestillingsutvalget, slik at utvalget bes om å gå gjennom
lovverket, med sikte på å likestille menn og kvinners ansvar for
barn.
VI
Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak
om hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der
følgende elementer vurderes:
hvordan alle foreldre
kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon
gi alle fedre rett til omsorgspermisjon
med lønn i to uker etter fødsel/omsorgsovertakelse
om begge foreldre kan innkalles til kontroller
på helsestasjonen
om begge foreldre kan motta utbetaling
av barnetrygd
å endre rutinene for kontakt mellom barnehage/skole
og foreldrene ved at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler
og -møter, og at det blir en hovedregel med rutinemessig veksling
mellom kontakt med mor og far ved sykdom
styrke tilbudet om foreldreveiledning over
hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre
etter samlivsbrudd
ta initiativ til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene
med fokus på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige
ansvar.»