Komiteen ser det som kritisk viktig for å lykkes med målene for en lik tilgang til helsetjenester at det skjer en styrking av helsesystemer, særlig i lavinntektslandene. Det må være en prioritert oppgave for Norge å bidra til å øke landenes kapasitet til å utdanne, rekruttere, fordele og forvalte og beholde nødvendig helsepersonell. Bygd på landenes egne forutsetninger og planer bør internasjonale aktører koordinere sin innsats på dette feltet i større grad enn tilfellet har vært til nå. En felles plattform for helsesystemstyrking fra Verdensbanken, Det globale fondet og GAVI er ennå ikke på plass, men kan bli et første viktig skritt i en slik retning. Norge bør etter komiteens mening legge sterkere press på internasjonale aktører for å bygge videre ut en slik koordinert innsats.

Komiteen vil også understreke betydningen av at den industrialiserte del av verden ikke driver aktiv rekruttering av helsepersonell i fattige land med stor underskudd på eget personell. WHOs retningslinjer på dette feltet, som ble vedtatt i 2010, kan om mulig gjøres enda mer forpliktende i så måte. Komiteen mener Norge må gi høy prioritet til investeringer i nasjonale planer som kan sikre tilgang til helsearbeidere og et helsevesen for alle. Komiteen viser i denne sammenheng til de resultater og erfaringer Norge har oppnådd i det langsiktige samarbeidet med Malawi på dette området.

For å nå de gode intensjonene i stortingsmeldingen mener komiteen at det er spesielt viktig å sikre tilgang til helsetjenester og ernæring for gravide, fødende, mødre, nyfødte og barn opp til to år.

Komiteen mener det er nødvendig med økt politisk vektlegging av helsepersonellkrisen kombinert med bistand som kan sikre utdanning, rekruttering og bedre arbeids- og levevilkår for helsepersonell. Mer helsepersonell og rettferdig distribusjon av disse er etter komiteens syn nødvendig for effektivt å bekjempe barne- og mødredødeligheten og sikre tilgang til grunnleggende helsetjenester. I en rekke lavinntektsland er det mange som dør fordi det finnes altfor få helsearbeidere og fordi helsearbeiderne ikke er der de trengs mest. Som det understrekes i stortingsmeldingen, mangler verden minst 4,3 millioner helsearbeidere. I tillegg mangler millioner av helsearbeidere tilstrekkelig opplæring og ressurser.