Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Nina Mjøberg, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, ser på behandlingen av meldingen som
en verdifull anledning til en samlet drøfting av et mangeårig engasjement
fra norsk side for globale helsespørsmål i regi av så vel myndigheter
og fagmiljøer som aktører i det sivile samfunn. Samtidig gir det
Stortinget anledning til å behandle de fremtidige prioriteringene
på et meget sentralt område i norsk utviklings- og utenrikspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, tar
til etterretning at regjeringens formål med denne meldingen ikke
er å gi endrede retningslinjer for politikken som Norge fører for
å fremme global helse. Flertallet har merket seg
at meldingen i det store og hele bekrefter etablert politikk på
området.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
meldingen trekker opp utfordringer og gir klare prioriteringer for
en samlet norsk global helsepolitikk frem mot 2020.
Det nye og verdifulle i meldingen
er, etter komiteens syn, at den søker å gi en helhetlig beskrivelse
av sammenhengene mellom helse som innenrikspolitikk og utenrikspolitikk,
og hvordan utveksling av erfaringer mellom bredden av aktører som
er engasjert på feltet, kan søkes brukt mer systematisk for å utvikle
en mer kunnskapsbasert politikk for global helse i tiden framover.
Meldingen gir også et viktig signal om at Norge vil prioritere helsespørsmål
på bred basis i sin utenriks- og utviklingspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
derfor i sin innstilling legge mest vekt på å kommentere det normative
grunnlaget som skisseres i meldingen, analysen av utfordringene
og trendene innen global helse og de strategier og prioriteringer
meldingen beskriver som ledd i etableringen av en plattform for
en mer samstemt og framtidsrettet politikk for global helse.
Flertallet er kjent med at utenriksministeren på
et møte med det sivile samfunn 18. oktober 2010 ga følgende avgrensning
for meldingen:
«Omtalen av det internasjonale fokuset i Helse- og
omsorgsdepartementets budsjettforslag for 2011 gir en avgrensning
til de områder og den innsats som det vil være naturlig å behandle
i denne stortingsmeldingen.»
Flertallet går ut fra at dette
er bakgrunnen for at arbeidet med meldingen er konsentrert rundt Utenriksdepartementets
og Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområder. I lys av den store
vekt som meldingen legger på kunnskapsbasert politikkutvikling og
forskning, har flertallet forståelse for at det under
komiteens høring om saken ble påpekt at det helhetlige perspektiv
ville blitt bedre om også Kunnskapsdepartementets fagfelt og forskningssektoren hadde
blitt sterkere inkludert i arbeidet med meldingen. Flertallet vil
se det som naturlig at regjeringen følger opp meldingen med å forsterke
den organisatoriske og politiske koordinering av Norges innsats
for global helse.
Komiteen har merket
seg at det i meldingen erkjennes at det ikke foreligger noen omforent definisjon
av begrepet «global helse». Det kan etter komiteens syn
likevel være nyttig for noen formål, bl.a. for å illustrere gjensidig avhengighet
i internasjonalt helsearbeid og behovet for en mer samstemt politikk. Komiteen mener
likevel det er grunn til å være seg bevisst når begrepet brukes.
Dersom dette blir et motebegrep med diffust innhold, vil det ikke
gagne den faglige og politiske helsedebatten.
Selv om begrepet global helse ikke uten videre
er entydig, vil komiteen påpeke at det også dreier seg
om enkeltmenneskers helse og at helse er i den forstand et individuelt
gode. Samtidig har flere av helsetruslene vi står overfor preg av kollektive
trusler. Komiteen vil også vise til det velkjente
faktum at dersom noen smittsomme sykdommer blir utryddet, så vil
det være av global verdi og gi en gevinst for alle land – ikke minst
i en tid som i økende grad preges av reiser og transport over landegrensene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ser
det derfor slik at helse i utgangspunktet er et individuelt gode,
samtidig som oppnåelsen av enkelte mål i internasjonalt helsearbeid
vil kunne etablere globale fellesgoder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det slik
at helse er både et individuelt gode og samtidig et globalt fellesgode, på
en og samme tid.
Komiteen vil påpeke
at situasjonen globalt er slik at helse og helsetjenester er tilgjengelig
for mange innen klodens rike mindretall, men ikke for alle fattige
og undertrykte. Helse oppfyller heller ikke meldingens definisjon
av rene fellesgoder som ikke-ekskluderende, det vil si at når godet
gjøres tilgjengelig for én person, så er det tilgjengelig for alle.
Om helse de facto ikke kan beskrives som et globalt
gode, mener komiteen at menneskerettighetene gir
et normativt grunnlag for å forsøke å gjøre grunnleggende helsetjenester
tilgjengelig for alle og samarbeide om forebyggende og behandlende
tiltak som gir en bedre helsesituasjon for verdens befolkning. Det
kan oppnås kollektive gevinster når man lykkes i å utrydde flere farlige
smittsomme sykdommer og styrke internasjonal beredskap mot pandemier
som kan slå inn over landegrensene. Komiteen konstaterer at
oppnåelsen av en slik beredskap fordrer politisk innsats i form
av både nasjonale virke-midler og internasjonalt samarbeid om tiltak
med global rekkevidde for å få full effekt.
Komiteen deler meldingens
påpekning av at de grunnleggende menneskerettigheter gir et normativt
grunnlag for å arbeide for å styrke global helse. FNs erklæring
om menneskerettighetene innledes med et menneskesyn som anerkjenner alle
menneskers iboende menneskeverd, og i artikkel 3 trekkes den grunnleggende
konsekvens at «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet».
Komiteen viser videre til at
retten til helse er nedfelt i flere konvensjoner om menneskerettighetene.
Sentralt står konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter (artikkel 12), konvensjonen om å avskaffe alle former
for diskriminering mot kvinner (artikkel 12), konvensjonen om barnets
rettigheter (artikkel 24) og konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne (artikkel 25). Komiteen vil
presisere at konvensjonene tar høyde for at både verdens land og
enkeltmennesker har ulike forutsetninger og at bestemmelsene følgelig
legger vekt på retten til den høyest oppnåelige helse for den enkelte.
Komiteen viser spesielt til den
sentrale artikkel 12 i FNs konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle
rettigheter, der rettighetene om helse uttrykkes slik:
«1. Konvensjonspartene
anerkjenner retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard
både i fysisk og psykisk henseende.
2. For å oppnå full virkeliggjørelse av
denne rettighet, skal konvensjonspartene sette i verk tiltak som
er nødvendige for å:
a) Minske
foster- og spedbarnsdødeligheten og fremme barnets sunne utvikling.
b) Forbedre alle sider ved den samfunnsmessige og
industrielle hygiene;
c) Forebygge, behandle og kontrollere
epidemiske, endemiske, yrkesmessige og andre sykdommer;
d) Skape vilkår som trygger alle legebehandling og
pleie under sykdom.»
Komiteen vil påpeke at bestemmelsene
om helse i disse konvensjonene er mer formålspregede og relative
enn de sentrale bestemmelsene om sivile og politiske rettig-heter.
Og myndighetenes forpliktelser går mer på å iverksette tiltak som
forbedrer situasjonen så langt det kan forventes ut fra landenes
økonomiske forutsetninger. Konvensjonene gir etter komiteens syn
like fullt et verdifullt normativt grunnlag for formålene i arbeidet
for global helse, selv om utformingen av virkemidlene og utmålingen
av hva som ut fra bestemmelsene kan kreves av forebyggende politikk
og offentlig finansierte helsetjenester får et betydelig større innslag
av skjønn. Komiteen mener at den mer overordnede
og formålspregede rettighets-tilnærmingen står seg godt både fordi
helsetruslene har varierende karakter rundt i verden og fordi betydningen
av lokalt tilpasset politikk for å sikre folkehelsen er økende.
Komiteen viser til at de folkerettslige
konvensjoner om menneskerettighetene slår fast at primæransvaret
for å oppfylle slike rettigheter tilligger staten i hvert enkelt
land. Det vil si at nasjonale myndigheter er forpliktet til å sørge
for en høyest mulig helsestandard tatt i betraktning tilgjengelige
nasjonale ressurser og muligheter og enkeltindividenes forutsetninger.
Helsetjenester for alle må ivaretas gjennom nasjonal politikk med
nødvendig finansiering og reguleringer hvor prinsippene om verdighet
og ikke-diskriminering ligger i bunn.
Komiteen konstaterer at de grunnleggende konvensjoner
om menneskerettighetene ikke gir tilsvarende klare bestemmelser
om statenes forpliktelser til å bistå andre land med en dårligere eller
mer utsatt helsesituasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har
merket seg at dette forholdet ikke er nevnt i meldingens drøfting
av det normative grunnlaget for politikken for global helse.
Komiteen vil understreke
betydningen av at utenriks- og utviklingspolitikken også må avspeile
etiske og politiske hensyn som går ut over det som følger av statenes
forpliktelser i konvensjonene om menneskerettighetene.
Komiteen har merket seg at regjeringen
i meldingen slår fast at FNs tusenårsmål for utvikling og bekjempelse
av fattigdom er hovedfundamentet for Norges utviklingspolitiske innsats. Komiteen er
enig i dette og viser til at av 8 tusenårsmål omhandler 3 spesifikt
helse. De inkluderer mål om redusert barnedødelighet, bedret mødrehelse
og reduksjon av smittsomme sykdommer, spesielt hiv og aids, tuberkulose
og malaria.
Arbeidet for global helse er etter komiteens syn
viktig for oppfyllelsen av tusenårsmålene om helse og ivaretakelsen
av individets rettigheter globalt, så vel som norsk folkehelse. Reduksjon
av risikoen for å bli rammet av pandemier og smittefarlige sykdomsbølger
på tvers av landegrensene er blant de åpenbare egeninteresser komiteen ser
at Norge har av et sterkt engasjement for global helse.
Komiteen viser til at helsebistand
er blant de bistandsområder som har best dokumentert effekt. Virkningen
består ikke bare i å redde liv og helse for millioner av mennesker,
men også i reduksjon av antall sykedager og styrket helsetilstand
for befolkningen mer generelt.
Dette har etter komiteens syn
stor betydning også for det enkelte individ og familienes funksjonsevne,
for produktiviteten og dermed også den økonomiske utvikling i samfunnet.
Etter komiteens oppfatning bør
Norge bidra til at kunnskapsgrunnlaget om sammenhengen mellom makroøkonomisk
utvikling og helse blir utvidet og at det inngår som en viktig del
av samarbeidet om å løfte helsetilstanden til verdens befolkning.
Komiteen deler det syn at Norge
må følge opp arbeidet for helse i et vidt spekter av internasjonale
arenaer, både for å påvirke og for å få del i den kunnskap og erfaringsutveksling
som der finner sted. Det er viktig at spørsmål knyttet til global
helse og tilgangen til grunnleggende helsetjenester blir tema også
blant politiske beslutningstakere som ikke har et primæransvar på
helseområdet, for eksempel når statsledere, stats-, utenriks- eller
finansministre møtes. Komiteen ser det som positivt
at regjeringen følger opp dette, blant annet gjennom 7-landsinitiativet
for utenrikspolitikk og helse, og mener det er viktig å videreutvikle
dette sporet i arbeidet for å løfte helsespørsmål på agendaen internasjonalt.
Komiteen vil peke på at evnen
og muligheten til å levere helsetjenester og andre forutsetninger for
god folkehelse varierer sterkt mellom rike og fattige land. Etter
hvert som økonomiene i mange fattige land nå vokser sterkt, vil
en se økende forskjeller i livsvilkår mellom befolkningsgrupper
i disse landene. Komiteen har med bekymring merket
seg opplysningene i meldingen om at den økonomiske veksten i mange
av de nevnte landene ikke følges av en tilsvarende økning i nasjonale
helsebudsjetter.
Komiteen vil understreke det
ansvar myndighetene i hvert land har for sin egen befolknings livsvilkår,
sosial sikkerhet og et fungerende helsesystem, men vil samtidig
framheve den betydning internasjonalt samarbeid og bistand fra den
rike del av verden kan ha for å sikre bedre helse og fordeling også
for de som vokser opp i vanskeligstilte land. Utvikling av sosiale
sikkerhetssystemer for fordeling og finansie-ring av helsetjenester
henger nøye sammen med landenes evne til å etablere og sikre sitt
skattegrunnlag gjennom en effektiv skatteadministrasjon. Dette vil
etter komiteens mening få økt betydning i utvik-lingssamarbeidet
framover.
Prinsippet om lik tilgang til helsetjenester
for alle, må etter komiteens syn være retningsgivende
for Norges helseengasjement i alle fora. Dette er langt fra noen
selvfølge, for virkeligheten er en helt annen. Borgernes gode tilgang på
avanserte helsetjenester i Norge og andre av verdens rikeste land
står i skarp kontrast til de sparsommelige og mangelfulle helsetjenester som
brede, fattige befolkningslag har i lavinntektslandene.
På grunn av at nasjoner, familier og enkeltmennesker
har sterkt forskjellig tilgang til ressurser generelt, konstaterer komiteen at
gjennomføring av prinsippet om lik tilgang til helsetjenester vil
forbli en formidabel utfordring i overskuelig framtid.
Etter komiteens syn er tilgang
til helsetjenester for kvinner og barn, samt for sårbare grupper som
mennesker med funksjonsnedsettelse, fattige, flyktninger og minoriteter,
sentralt. Økende migrasjon og reising over landegrensene påvirker
både spredning av smittsomme sykdommer, mattrygghet og pandemitrusselen.
Internasjonale forpliktelser og regelverk kommer til anvendelse
også i Norge. Komiteen viser til at livsstilsrelaterte
helsefaktorer som alkohol og andre rusmidler, tobakk, fysisk aktivitet
og ernæring også har grenseoverskridende aspekter. Alt dette må
møtes med en samordnet internasjonal respons. I sum illustrerer
dette etter komiteens syn stadig klarere at globalt
helsearbeid er viktig også for å ta vare på norsk folkehelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at regjeringen i meldingen uttaler at:
«Norsk innsats skal være målrettet, resultatorientert
og inkludere innovasjon og risikovilje. Samtidig skal også langsiktighet
og forutsigbarhet ivaretas.»
Flertallet er i utgangspunktet
enig i det, men vil også påpeke at disse to setningene kan være uttrykk
for to ulike strategier, som ikke uten videre er sammenfallende.
Tradisjonelt har Norges helsebistand vært preget av
langsiktige og forutsigbare programmer, bilateralt i helsesektorprogrammer
og multilateralt i langsiktige programmer for investeringer i og utvikling
av helsesektoren i fattige land.
Uten at det går tydelig fram av denne
meldingen, har komiteen merket seg at det i det siste
tiår er skjedd en dreining i norsk bistand på helsesektoren. Malawi
er nå det eneste landet hvor Norge har helse som en av hovedsektorene
for bistandssamarbeidet, som grunnlag for helhetlig og samordnet
helsesektorbistand til gjennomføring av nasjonale helseplaner.
Komiteen har videre merket seg
at Norges bilaterale innsats på helsesektoren ellers delvis er dreid
over mot spesialinnsatser og initiativ som pådriver for målrettede
tiltak for mødre- og nyfødthelse der siktemålet er å redusere mødredødeligheten,
blant annet gjennom innovative tiltak slik som i India, Pakistan,
Tanzania og Nigeria.
Komiteen er åpen for å drøfte
hvordan balansen bør være mellom de nevnte innretninger av helserettet
bistand.
Samtidig ser komiteens flertall,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
behov for at strategisk viktige dreininger av bistandsinnretningen
blir gjort tydelige og begrunnet i informasjonen overfor Stortinget,
slik at prinsipielt viktige beslutninger blir godt forankret.
Endringer i programporteføljen i det bilaterale samarbeidet
er etter flertallets syn også av betydning fordi
de har konsekvenser for hvor mange norske medarbeidere med helsefaglig kompetanse
som arbeider ved utenriksstasjonene og i langsiktige programmer
på helsesektoren. Slike forhold påvirker omfanget av norsk kunnskaps-
og erfaringsinnhenting og kompetanse på dette området.
Flertallet forutsetter at et
solid kunnskapsgrunnlag alltid må ligge i bunn for utformingen av norsk
politikk. Det er i den sammenheng viktig å unngå det kompetansetap
man risikerer dersom man ikke opprettholder helsefaglig kompetanse knyttet
til både bilaterale og multilaterale programmer.
Komiteen ser arbeidet
med globale helsespørsmål som en sentral del av Norges bidrag til å
oppfylle FNs tusenårsmål. Å redde liv og bedre folks livskvalitet
er viktig i kampen mot fattigdom og for rettferdig fordeling. Norge
har gjennom mange generasjoner spilt en viktig rolle i globalt helsearbeid
gjennom humanitært arbeid og diakoni i regi av frivillige organisasjoner,
forskning og faglig utveksling, stat-til-stat-bistand, etablering
av og støtte til multilaterale organisasjoner og internasjonalt
helsesamarbeid. I de senere år er også norsk helsediplomati blitt
en viktig del av den samlede globale helseinnsatsen fra norsk side. Komiteen vil
understreke betydningen av å ha alle disse aktørene og arenaene for
globalt helsearbeid for øye når politikken på området utformes.
Komiteen tar til etterretning
den oversikt som gis i meldingen om aktuelle arenaer for norsk helsediplomati,
herunder betydningen av aktiv deltakelse i Verdens helseorganisasjon
(WHO) som er FNs normative organ på helse. De gode erfaringer med
den første internasjonale helsekonvensjonen i regi av Verdens helseorganisasjon,
rammekonvensjonen om tobakkskontroll, tilsier etter komiteens syn
at en også på andre områder vurderer å bruke liknende verktøy som
en forpliktende ramme om det globale helsesamarbeidet. Samarbeidet
om retningslinjer for å hindre uønsket flukt av helsepersonell fra
fattige land, er et annet eksempel i denne sammenheng.
Komiteen vil understreke at summen
av ulike internasjonale initiativ, partnerskap, nettverk, kampanjer
og organisasjoner på helseområdet har skapt en fragmentert og uoversiktlig
struktur innenfor global helsestyring. Bakgrunnen for flere av disse
ini-tiativene er et ønske om større organisasjonsmessig effektivitet
og resultater i flere av de etablerte FN-organisasjonene. Norge er
en viktig bidragsyter i disse organisasjonene og må som sådan stille
klare reform- og resultatkrav. Det gjelder ikke minst Verdens helseorganisasjon,
som har en svært viktig funksjon når det gjelder rammer og retningslinjer
for den globale helseinnsatsen. Komiteen mener at WHOs
struktur med regionale organisasjonsledd som opererer svært selvstendig
i forhold til organisasjonens sentrale ledd, bør reformeres.
Komiteen har merket seg det brede
internasjonale samarbeidet innen helse mellom ulike akademiske institusjoner
og helsefaglige miljøer. Forsk-ningssamarbeidet på de ulike fagområdene innen
helse er her av største betydning og bør kunne utnyttes bedre i
Norges samlede globale helseinnsats. Universitetet i Oslo har nylig
påtatt seg en ledende rolle i The Oslo Commission on Global Governance
for Health sammen med blant andre Harvard-universitetet og det medisinske
tidsskriftet The Lancet. Slike initiativ kan bringe økt kunnskap
og bevissthet om hva som styrer og påvirker helseutviklingen internasjonalt.
Komiteen har videre merket seg
at meldingen legger vekt på at retten til grunnleggende helsetjenester
skal tas opp i bilateral dialog med myndigheter i samarbeidsland
og i planlegging av bistandsprosjekter. Komiteen mener
det er viktig at man i slike dialoger også tar opp skadelige tradisjonsbetingede
praksiser, mangel på likestilling og andre brudd på menneskerettighetene
som hindrer arbeidet for å ivareta befolkningens helse. Komiteen mener
det i sensitive spørsmål er viktig å holde statene ansvarlig overfor
menneskerettighetskonvensjonene de selv har forpliktet seg til å
følge, og at det kan være særlig nyttig å benytte seg av avsluttende
merknader fra FNs kvinnediskrimineringskomité og FNs barnekomité.
Komiteen vil vise
til at den totalt dominerende andel av Norges samlede satsing på
helsefremmende og forebyggende arbeid skjer som naturlig er i Norge,
hvor staten har et primæransvar for sine innbyggere. I en melding
hvor hovedhensikten er å gi en samlet oversikt over globalt helsearbeid,
mener komiteen at det ville gitt et bedre grunnlag
for å drøfte prioriteringene dersom meldingen hadde gitt statistikk om
hvordan de viktigste komponentene i Norges innsats for global helse
har utviklet seg over tid. Etter de opplysninger komiteen har
innhentet, er det likevel mulig å se noen trender for viktige komponenter
som ODA-bistand, EØS-støtte og prosjektsamarbeid med Russland.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at helsebistandens
andel av norsk bistand har vært meget stabil det siste tiåret, med
unntak av de siste årene. Helsebistanden utgjorde 17 pst. av bilateral
bistand i 2002, 16 pst. i 2005 og 9 pst. i 2011. Regner en også
med helseandelen i Norges multilaterale bistand, opplyser NORAD
at helsebistandens andel av total norsk bistand var 16 pst. i 2002,
16 pst. i 2005 og 12 pst. i 2011. Disse medlemmer mener
at den synkende andel ikke helt harmonerer med den høye og gode
profilering Norge internasjonalt har innen helsebistand, og disse
medlemmer forventer at regjeringen i årene framover snur
trenden og sørger for at helsebistandens andel stabiliseres eller
tilnærmer seg det nivå den hadde før.
Disse medlemmer vil for øvrig
peke på at Norges samlede helsebistand gjennom tiårsperioden hadde
en årlig realvekst fram til og med 2009, før helsebistanden falt
med ca. 300 mill. kroner i 2010. I statistikken for den multilaterale biten
av helse-bistanden har NORAD tatt med kjernebidrag til GAVI, AMC,
IFFIM, GFATM UNAIDS; UNITAID og WHO. I tillegg til dette kommer
helseandelen av støtte til organisasjoner som UNICEF, UNFPA og utviklingsbankene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at
i tallene for den multilaterale bistanden inngår de multilaterale organisasjonene
GAVI, AMC, IFFIM, GFATM, UNAIDS, UNITAID og WHO. Men i tillegg kommer
også helseandelen av støtte til organisasjoner som UNICEF og UNFPA.
Norsk støtte til helsebistand gjennom de nevnte multilaterale organisasjonene
er mer enn doblet siden 2002. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til at regjeringen har styrket innsatsen på mange
politiske områder som også gir viktige globale helseeffekter, som
for eksempel satsingen på landbruk, matsikkerhet, skog og klima,
likestilling og energi.
Disse medlemmer vil vise til
at innen Norges støtteordninger for land innen EØS-området, planlegges
det for perioden 2009–2015 brukt i overkant av 210 mill. euro på
helse- og barneomsorg. Disse medlemmer vil også vise
til Meld. St. 20 (2011–2012) EØS-midlene. Solidaritet og samarbeid
i Europa som er til behandling i Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at innen Norges støtteordninger for land i EØS-området er folkehelseinitiativer
og tiltak for barn 2 av i alt 32 programområder. Flertallet har
notert seg at Norge, ifølge meldingen, i programperioden 2005–2009
årlig brukte ca. 27 mill. euro, om lag 215 mill. kroner, til helseprosjekter
under EØS-finansieringsmekanismene. Det spesifiseres imidlertid
ikke nærmere hva slags prosjekter tallene omfatter og i hvilken
grad disse prosjektene samsvarer med prioriteringene i meldingen.
Statusrapporten for 2011, som er utgitt av EFTA, viser at programmer
for folkehelse og tiltak for barn (inkludert oppgradering av skoler
og sportsanlegg) til sammen utgjør om lag 14 prosent av samlet EØS-støtte
på ca. 1,2 mrd. euro i denne seksårsperioden.
Det blir i meldingen opplyst at interessen for helserelatert
støtte er økende fra mottakerlandene i EØS, men flertallet finner
ingen policyutsagn som avklarer om andelen vil holde seg i neste
programperiode fra 2009 til 2014. Det er betydelig risiko for at
finanskrisen i euroområdet vil svekke bevilgningene til folkehelseformål
i flere av de mest gjeldstyngede landene i årene framover. Flertallet forventer
at helsekomponenten i Norges EØS-støtte prioriteres minst like høyt
som tidligere.
Komiteen viser til
at det innen prosjektsamarbeidet med vårt store naboland i øst,
Russland, årlig går ca. 20 mill. kroner til helserelaterte prosjekter
ifølge stortingsmeldingen. I statsbudsjettet for 2012 er helse en
av 8 prioriterte sektorer i prosjektsamarbeidet med Russland, som
til sammen bevilges med 135 mill. kroner i tillegg til de vel 83
mill. kroner som går til atomsikkerhetssamarbeid. Komiteen viser
videre til at det i statsbudsjettet for 2012 går fram at helse-
og sosialprosjektene i Nordvest-Russland har bidratt til forebygging
og bekjempelse av smittsomme sykdommer, livsstilsrelaterte problemer, fremme
av sunn livsstil samt utvikling og integrasjon av primærhelsetjeneste
og sosiale tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
innforstått med at Russland i økende grad er i stand til å finansiere
egne programmer i Nordvest-Russland, og flertallet mener
det vil være naturlig at gjensidig kunnskapsutveksling og helsefaglig
samarbeid gradvis erstatter den offentlige gavebistand til en ressursrik
stormakt som Russland. Flertallet vil i denne sammenheng
fremheve erfaringene fra flere tiår med helsesamarbeid i Barentsregionen,
samt det helserelaterte samarbeidet som nå pågår innen rammen av
partnerskap etablert i EUs nordlige dimensjon der EU, Russland, Norge
og Island deltar på like fot.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til St.prp.
nr. 1 (2011–2012) hvor «Prosjektsamarbeid med Russland» omtales.
Hovedformålet er å utvikle et bredt samarbeid med Russland der blant
annet erfaringsutveksling og kompetanseoverføring fremmes. Disse
medlemmer vil peke på at samarbeid er en forutsetning i
alle prosjekter som støttes gjennom denne bevilgningen og at alle
prosjekter må ha en norsk og en russisk partner. Disse medlemmer vil
videre peke på at det i økende grad stilles krav til russisk medfinansiering,
og særlig i prosjekter der russiske myndighetsinstitusjoner er samarbeidspartnere,
forventes det at russisk side dekker egne kostnader.
Komiteen viser til
at frivillige organisasjoners erfaring, nettverk, uavhengighet og
fleksibilitet gjør at de kan spille en annen rolle i det internasjonale
helsearbeidet enn det som er mulig for norske myndigheter og mellomstatlige
organisasjoner. I en rettighetsbasert tilnærming til helse er det
etter komiteens mening særlig viktig å støtte det
sivile samfunns evne til å holde myndighetene ansvarlige for at
hele befolkningen får ivaretatt sin rett til helsehjelp og bekjempe
diskriminering av marginaliserte grupper. Mange frivillige organisasjoner
kombinerer pådriver- og påvirkningsarbeid med innsats for å bygge
opp myndighetenes kapasitet til selv å ivareta ansvaret for å sikre
befolkningens rettigheter på helsefeltet, og komiteen mener
det er viktig at Norge støtter opp om dette arbeidet. I mange av
landene med særlig høy barne- og mødredødelighet er sivilsamfunnet
svært svakt, og komiteen vil særlig understreke viktigheten av
å styrke frivillige organisasjoner i disse landene, slik at de i
større grad kan holde myndighetene sine ansvarlige for å øke innsatsen
for mødre- og barnehelse. Sivilsamfunnets organisasjoner er i mange
tilfeller avgjørende for å sikre tilgangen til helsetjenester i
områder med svakt utvik-lede helsesystemer, marginaliserte befolkningsgrupper
eller generelt dårlig infrastruktur.
Komiteen vil understreke
at prioriteringene i det globale helsearbeidet må styres av hvordan sykdomsbyrden
er fordelt og ut fra kunnskap om effekt, alvorlighet, likhet og
kost–nytte. Det må også vurderes hvor Norge kan utgjøre en forskjell
i det globale helsearbeidet. Økt kunnskap om den faktiske fordeling
av helseressursene er også nødvendig for å foreta gode prioriteringer.
Større likhet i tilgjengelighet av helsetjenester
er de senere årene løftet opp som en selvstendig prioritering. Dette
fordrer etter komiteens syn en koordinert innsats
for å bygge helsesystemer som er i stand til å levere grunnleggende helsetjenester
også i de områder av verden hvor befolkningen er vanskelig å nå. Komiteen mener
at styrket satsing på kompetent helsepersonell og motvirkning av
aktiv rekruttering til rike land av helsepersonell fra land som
selv har mangel på dette, er viktige oppgaver hvor Norge kan gi
verdifulle bidrag.
Komiteen konstaterer at det er
bred enighet om hovedprioriteringene for en samlet norsk global helsepolitikk,
og mener de tre satsingsområdene som regjeringen formulerer, oppsummerer
tre sentrale politiske siktemål for Norges globale helsearbeid fremover:
1. Mobilisere for kvinners
og barns rettigheter og helse
2. Redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging
3. Fremme av menneskelig sikkerhet gjennom helse
Etter komiteens syn er det nødvendig
at alt helsesamarbeid drives med utgangspunkt i det ansvar nasjonale
regjeringer har for sin egen befolkning og at det blir koordinert
med landene. Grunnlaget for dette må være de internasjonale menneskerettskonvensjonene
som landene selv er forpliktet på. Norges bidrag bør dessuten vektlegge
områder der vi sitter med særlig kompetanse og ressurser.
På dette grunnlag slutter komiteen seg
til de hovedprioriteringer for Norges globale helseinnsats som regjeringen
legger til grunn i meldingen. Reduksjon av sykdomsbyrden gjennom
målrettet forebygging av sykdom og tidlig død er her sentralt. Det
krever et fokus på smittsomme sykdommer.
Under komiteens høring om meldingen 23. mars
2012 var det bred enighet om regjeringens tre satsingsområder for
norsk global helsepolitikk. Fra enkelte høringsinstanser ble det
stilt krav om en sterkere prioritering av Norges innsats inn mot
ikke-smittsomme sykdommer. Den andre hovedinnvendingen som mange
framhevet var den manglende omtale av psykisk helse i meldingen.
Med den økende sykdomsbyrde som skyldes ikke-smittsomme
sykdommer, vil komiteen minne om at denne del av
den globale helseinnsatsen blir stadig viktigere. Komiteen mener
at Norge har mye å bidra med ut fra egne erfaringer når det gjelder
områder som psykisk helse samt alkohol- og tobakksrelaterte skader og
sykdommer.
Innsatsen for kvinners og barns helse er en
viktig del av oppfyllelsen av tusenårsmålene og har vært prioritert
av Norge gjennom en årrekke. For å oppfylle intensjonene i stortingsmeldingen
er det påkrevd at lik tilgang til helsetjenester for alle kvinner
og barn blir vektlagt både gjennom politisk dialog og bistand.
Komiteen vil vise
til at Norsk Forum for Global helseforskning under høringen påpekte
at sykdommer som rammer barn, utgjør 30 pst. av sykdomsbyrden i
lav- og mellominntektsland. Disse sykdommene er således en meget
sentral del av fattigdomskampen. Sykdommer knyttet til mødrehelse
utgjør 3 pst. av sykdomsbyrden.
I Norges bilaterale bistand anbefaler komiteen en
prioritering av investeringer i nasjonale planer som gjør at flere
kan sikres tilgang til helsearbeidere og en helsetjeneste for alle.
Norge bør også bidra til å styrke sivilsamfunnet i land med høy
barne- og mødredødelighet. Styrking av sivilsamfunn er ofte viktig
for å sikre at behovene til fattige og marginaliserte kvinner og
barn blir prioritert. Slik kan sivilsamfunnet bidra til å innfri
menneskerettskonvensjonene, tusenårsmålene og FN-strategien for
barne- og mødrehelse, «Every Woman Every Child».
Komiteen viser til at arbeidet
med å redusere den globale mødre- og barnedødeligheten henger nøye
sammen med behovet for å styrke kvinners og jenters økonomiske og
sosiale stilling og deltakelse i samfunnet, deres rett til utdanning
og seksuelle og reproduktive rettigheter. Komiteen viser
i denne forbindelse til Innst. S. nr. 233 (2007–2008) fra mai 2008,
jf. St.meld. nr. 11 (2007–2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter
og likestilling i utviklingspolitikken, hvor komiteen utførlig
behandlet disse spørsmål. Komiteen er videre enig
med regjeringen i at det er viktig å inkludere menn og gutter fra
ung alder i holdningsarbeid for å sikre likestilling og bekjempe
vold mot jenter og kvinner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på betydningen av likestilling
for å nå tusenårsmålene for helse, og at det er viktig å bruke lovgivning
for reproduktiv helse for å sikre kvinner tilgang til prevensjon,
beskyttelse mot tidlig ekteskap, vold og kjønnslemlestelse. Flertallet vil
videre understreke at tilgang til helsetjenester generelt sammen
med familieplanlegging og kvalifisert fødselshjelp er avgjørende
for å bedre kvinne- og mødrehelse, og at familieplanlegging handler
om jenters og kvinners rett til kontroll over egne valg knyttet
til seksualitet og fertilitet. Flertallet viser til
at over 273 000 kvinner dør hvert år som følge av komplikasjoner
knyttet til graviditet, og støtter regjeringens syn om at reproduktiv
helse også omfatter retten til trygg abort og tilgang til behandling
om det oppstår komplikasjoner, uavhengig av om aborten er ulovlig.
Komiteen er kjent
med at mens barnedødeligheten generelt har gått ned, har andelen
barn som dør første levemåneden trolig gått litt opp de siste 20
årene. Dette er etter komiteens syn en indikasjon
på at vaksinesatsingen virker. Men det kan samtidig være en indikasjon
på at satsingen på nyfødthelse og oppfølging av kvinner og barn
gjennom familieplanlegging, graviditet, fødsel og barsel lenge har
vært underprioritert. Økt satsing her er kritisk for å få ned nyfødt-
og barnedødeligheten, og også for å redusere mødredødeligheten og
antall dødfødsler. Komiteen mener dette viser nødvendigheten
av en sterkere satsing på oppbygging av helsetjenester for gravide,
fødende og nyfødte. Komiteen vil dessuten peke på
at høye fødselsrater og mangel på tilbud innen familieplanlegging
i enkeltland gir ekstra helseutfordringer og har innvirkning på
økonomisk utvikling.
Komiteen viser til at selv om
det er oppnådd en nedgang i barnedødeligheten i senere år, dør rundt
7,6 millioner barn under fem år årlig ifølge FN. De fleste av disse
dødsfallene kunne vært forhindret med enkle midler. 40 pst. av disse dødsfallene
skjer blant nyfødte. Disse dødsfallene skyldes i stor grad problemer
knyttet til for tidlig fødsel, oksygenmangel ved fødselen eller infeksjoner.
Nyfødte er særlig utsatt for slike komplikasjoner dersom fosteret
har hatt dårlige vekstforhold fordi mor er dårlig ernært. Målrettet
innsats mot disse problemene er etter komiteens syn
noe av det mest effektive som kan gjøres for å sikre en varig reduksjon
av barnedødeligheten.
Komiteen viser til at meldingen
påpeker behovet for å satse mer på ernæring i arbeidet med å bekjempe
småbarnsdødelighet og legge grunnlaget for at barn kan nå sitt fulle
utviklingspotensial, noe som blant annet ble påpekt fra Redd Barna
under komitéhøringen. Komiteen understreker viktigheten
av økte investeringer i direkte ernæringstiltak rettet mot mor og
barn med dokumentert effekt mot barnedødelighet.
Komiteen er kjent med de positive
konsekvensene det har for både mors og barns helse om førstegangsgraviditet
kan utsettes til mor er helt voksen, og vil peke på den direkte
effekt utdanning for jenter har på tidspunktet for første graviditet.
Skolegang og utdannelse for unge jenter er et av de viktigste forebyggende
tiltak man kan sette inn. Skolegang for jenter utsetter giftermål
og dermed første barnefødsel. Unge gravide jenter har fem ganger
høyere risiko for å dø i forbindelse med fødsel enn mer modne kvinner.
Flere instanser, bl.a. Den norske legeforening, påpekte under komiteens
høring de positive helseeffektene av jenters rett til utdanning. Komiteen mener
utdanning for jenter må prioriteres høyt i strategier for global
helse i fattige land og konfliktfylte områder med mangelfull skoledekning.
Komiteen støtter videre regjeringens
prioritering av forebygging av barneekteskap. Komiteen mener
spørsmålet om barneekteskap og tvungne ekteskap må tas opp i bilaterale
samtaler med partnerland.
Komiteen mener det bør vurderes
om Norge som del av samarbeidet med enkelte land bør kunne tilby
faglig hjelp i arbeidet med å få på plass effektive lovverk som
hindrer slike overgrep overfor barn.
Komiteen viser til
regjeringens satsing på vaksiner som en av de mest kostnadseffektive
investeringer det er mulig å gjøre i global helse og gir sin tilslutning
til dette. I evalueringer som nylig er gjort av blant andre britiske,
australske og svenske myndigheter, kommer den globale vaksinealliansen
GAVI meget godt ut både når det gjelder resultater og kostnadseffektivitet.
Fram til 2015 vil GAVIs programmer for vaksinering og støtte til
helsesystemer redde fire millioner barns liv. Komiteen støtter
regjeringens opptrapping av støtten til GAVI for å finansiere dette programmet.
Det er viktig at den norske innsatsen også bidrar til å drive kostnader
ved vaksiner ytterligere ned, hensyn tatt til leveringssikkerhet og
kvalitet. Vaksinesatsingen må også bidra til gode og integrerte
helsetjenester for mor/barn som sikrer bedre oppfølging gjennom
graviditet, fødsel og barsel. Norge bør i tillegg bidra til utviklingen
av nye vaksiner slik det gjøres når det gjelder en hiv/aids-vaksine,
og mulige vaksiner mot malaria og tuberkulose.
Komiteen støtter meldingens
prioritering av arbeid mot smittsomme sykdommer. Både aids, tuberkulose
og malaria er blant de ti ledende dødsårsakene i lavinntektslandene.
I disse landene er aids og tuberkulose blant de aller viktigste
dødsårsakene for kvinner i fruktbar alder, og komiteen mener
bekjempelsen av slike sykdommer er viktig for å redusere sykdomsbyrden.
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke viser
i sitt høringsnotat til at koordinert innsats mot tuberkulose, primært
gjennom Stop TB-partnerskapet, har gitt resultater. Mål om å halvere prevalens
og dødelighet fra 1990 til 2015 vil trolig nås i alle regioner unntatt
Afrika. Komiteen anser framgangen som positiv og
mener behovet for økt innsats nå er særlig stort i Afrika. Dette kontinentet
har den største sykdomsbyrden av tuberkulose i forhold til folketallet,
og komiteen har merket seg at WHO uttrykker bekymring
for at for få personer får stilt diagnose og blir behandlet og at
resistensen øker.
Komiteen ser en risiko for at
givertørke i kjølvannet av finanskrisen kan redusere Det globale fondets
mulighet for å sikre medisiner til alle land som har akutt behov
for medisinstøtte for å bekjempe både tuberkulose- og hiv-epidemiene. Faktakunnskap
og medisinsk behandling av hiv-positive er viktig, men ikke nok.
Smittespredning er fortsatt er stort problem, og komiteen har
merket seg at WHO i sin «AIDS Epidemic. Update 2011» regner med
2,7 millioner nye hiv-smittede hvert år og at om lag 2 millioner
årlig dør av aids-epidemien. Smittespredning er ikke bare er problem
i utviklingsland. Nye rapporter både fra Folkehelseinstituttet i
Norge og den store europeiske undersøkelsen EMIS viser bekymringsfulle
trekk ved smittespredningen også i industriland med høyt kunnskapsnivå
om sykdommen. Skal man få bukt med hiv/aids-epidemien globalt, mener komiteen at
sterkere tiltak mot smittespredning av sykdommen er hovedutfordringen. Komiteen forutsetter
at Norge følger aktivt opp sitt arbeid med andre partnere for å
sikre at disse viktige formål blir ivaretatt på en god nok måte
framover.
Komiteen er kjent med det internasjonale
initiativet for utryddelse av et titalls «glemte» tropiske sykdommer
(NTDs) som ble lansert i London i slutten av januar i år i regi
av blant andre Storbritannia og Bill & Melinda Gates Foundation.
Initiativet kommer fordi det nå er tilgjengelig medisiner til å
utrydde sykdommer som rammer mer enn1,4 milliarder mennesker årlig
og som er en svært viktig del av sykdomsbyrden i de fattigste landene. Komiteen ber regjeringen
vurdere norsk støtte til dette nærmere.
Komiteen ser det som
kritisk viktig for å lykkes med målene for en lik tilgang til helsetjenester
at det skjer en styrking av helsesystemer, særlig i lavinntektslandene.
Det må være en prioritert oppgave for Norge å bidra til å øke landenes
kapasitet til å utdanne, rekruttere, fordele og forvalte og beholde
nødvendig helsepersonell. Bygd på landenes egne forutsetninger og planer
bør internasjonale aktører koordinere sin innsats på dette feltet
i større grad enn tilfellet har vært til nå. En felles plattform
for helsesystemstyrking fra Verdensbanken, Det globale fondet og
GAVI er ennå ikke på plass, men kan bli et første viktig skritt
i en slik retning. Norge bør etter komiteens mening
legge sterkere press på internasjonale aktører for å bygge videre
ut en slik koordinert innsats.
Komiteen vil også understreke
betydningen av at den industrialiserte del av verden ikke driver aktiv
rekruttering av helsepersonell i fattige land med stor underskudd
på eget personell. WHOs retningslinjer på dette feltet, som ble
vedtatt i 2010, kan om mulig gjøres enda mer forpliktende i så måte. Komiteen mener
Norge må gi høy prioritet til investeringer i nasjonale planer som
kan sikre tilgang til helsearbeidere og et helsevesen for alle. Komiteen viser
i denne sammenheng til de resultater og erfaringer Norge har oppnådd
i det langsiktige samarbeidet med Malawi på dette området.
For å nå de gode intensjonene i stortingsmeldingen
mener komiteen at det er spesielt viktig å sikre
tilgang til helsetjenester og ernæring for gravide, fødende, mødre,
nyfødte og barn opp til to år.
Komiteen mener det er nødvendig
med økt politisk vektlegging av helsepersonellkrisen kombinert med
bistand som kan sikre utdanning, rekruttering og bedre arbeids-
og levevilkår for helsepersonell. Mer helsepersonell og rettferdig distribusjon
av disse er etter komiteens syn nødvendig for effektivt
å bekjempe barne- og mødredødeligheten og sikre tilgang til grunnleggende
helsetjenester. I en rekke lavinntektsland er det mange som dør
fordi det finnes altfor få helsearbeidere og fordi helsearbeiderne
ikke er der de trengs mest. Som det understrekes i stortingsmeldingen,
mangler verden minst 4,3 millioner helsearbeidere. I tillegg mangler
millioner av helsearbeidere tilstrekkelig opplæring og ressurser.
I lavinntektslandene står smittsomme
sykdommer, komplikasjoner i forbindelse med fødsel og underernæring
for størsteparten av tapte leveår. I mer velstående land domineres
sykdomsbyrden derimot av ikke-smittsomme sykdommer (NCD), som hjerte-
og karsykdommer, kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes og psykiske
lidelser. Komiteen ser veksten av ikke-smittsomme
sykdommer i lavinntektsland som en ekstra utfordring for land med
svakt utviklede helsesystemer, som dermed kan sies å stå overfor
en «dobbelt sykdomsbyrde» i årene framover.
Komiteen verdsetter at Nasjonalforeningen
for folkehelsen, Kreftforeningen, Diabetesforbundet og Landsforeningen
for hjerte- og lungesyke (LHL) i Norge har gått sammen om en allianse for
å løfte fokuset på de ikke-smittsomme sykdommene. NCD-alliansen
vil prioriterere disse sykdommene sterkere enn hittil i global helsepolitikk
fordi de både står for flest dødsfall og mye av uførheten i verden.
Komiteen har videre notert seg
at Nasjonal-foreningen for folkehelsen i sitt høringsnotat går inn
for at ikke-smittsomme sykdommer må tas inn i videreutviklingen
av tusenårsmålene og at det må settes av tilstrekkelige ressurser
til formålet. Særlig framheves den sterke økningen globalt i antallet
personer med demens, som ifølge Nasjonalforeningen kan ramme opptil
110 millioner mennesker i 2050. Komiteen ber departementet
vurdere dette i den videre utvikling av helsestrategiene og i arbeidet
med revisjon og oppfølging av tusenårsmålene.
Komiteen har merket seg at det
er påvist sammenhenger mellom røyking og tuberkulose. Dette er et
eksempel på at det ikke alltid går klare skillelinjer mellom smittsomme
og ikke-smittsomme sykdommer.
Ifølge Verdens helseorganisasjon
utgjør psykiske helseproblemer 13 prosent av den globale sykdomsbyrden.
Sannsynligvis er det store mørketall. Komiteen viser
til at personer med psykiske helseproblemer i mange land utsettes
for fordommer som hindrer at de får adekvat hjelp og mener Norge
kan gjøre en forskjell i arbeidet for økt kunnskap, endrede holdninger
og fremme av deres rettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
derfor at innsats for at psykisk helse burde vært drøftet og tatt
med blant de naturlige oppgaver i en melding om Norges innsats for
global helse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig for psykisk helse er en integrert del av norsk helseinnsats. Norge
må fortsette å løfte dette viktige arbeidet, bl.a i WHO.
Komiteen viser til
at en rekke høringsinstanser, deriblant Rådet for psykisk helse,
Nasjonalforeningen for folkehelsen og HimalPartner også har påpekt
dette. FNs resolusjon 65/95 anerkjenner at mentale helseproblemer
er svært viktig i alle samfunn, de bidrar sterkt til lavere livskvalitet
og har store økonomiske og sosiale kostnader. Verdens helseorganisasjon
anslår at 150 millioner mennesker på verdensbasis lider av depresjon.
Komiteen har notert seg at Verdens
helseorganisasjons styre, der Norge er representert, har lagt fram
en uttalelse for helseforsamlingen i 2012 hvor regjeringer og aktører
på utviklingsområdet oppfordres til å ta utfordringen når det gjelder
menneskers psykiske helse mer på alvor. Det trengs både strategier
og programmer for å inkludere mennesker med mentale utfordringer
i utdannelse, arbeid, helse, sosial beskyttelse og fattigdomsbekjempelse.
I resolusjonen «Global burden of mental disorders and the need for
a comprehensive, coordinated respons from health and social sectors
at the country level» ber Verdens helseorganisasjons styre om at medlemslandene
samarbeider om å utvikle en handlingsplan for mental helse. Komiteen forutsetter
at regjeringen følger opp dette arbeidet og ber om en tilbakemelding
om hvordan dette skjer.
Komiteen viser til
at tobakksbruk er den viktigste enkeltårsaken til sykdom og tidlig
død som kan forebygges. En mer målbevisst politikk har resultert
i nedgang i tobakksforbruket i mange industrialiserte land. I mange
lav- og mellominntektsland er derimot forbruket i sterk vekst. Det
er derfor grunn til å forvente en epidemisk utvikling av tobakksrelaterte
sykdommer og dødsfall i disse landene som følge av det økte forbruket.
Komiteen er tilfreds med at anti-tobakksarbeidet
i meldingen framheves som et nytt og viktig innsatsområde i kampen
mot smittsomme sykdommer. Norge må aktivt følge opp forpliktelsene
og mulighetene som ligger i den internasjonale rammekonvensjonen
om tobakkskontroll (FTCT), bruke sin kunnskapsbaserte erfaring på området
og bistå, der det ligger til rette for det, i omstilling av landbruk
i utvik-lingsland fra tobakksproduksjon til matproduksjon.
Komiteen understreker
at alkohol og narkotikabruk er risikofaktorer for og årsak til en
rekke tilstander og sykdommer som er med på å hemme økonomisk og
sosial utvikling.
Alkoholforbruket øker kraftig mange steder i Afrika,
Asia og Latin-Amerika nettopp som følge av økonomisk vekst. Komiteen minner om
at Norge og de øvrige nordiske land sto bak initiativet som førte
til at WHO i 2010 vedtok en global alkoholstrategi. Norge bør være
en pådriver for gjennomføring av denne strategien.
Komiteen har for øvrig merket
seg at FORUT i sitt høringsnotat til komitéhøringen viser til at nyere
forskning har påvist en negativ effekt av alkohol med hensyn til
å forebygge og bekjempe tuberkulose og aids og ber departementet
vektlegge dette.
Komiteen viser videre til at
i flere utviklingsland, både i Latin-Amerika, Asia og Afrika, er produksjon
og bruk av ulike narkotiske stoffer kilder til organisert kriminalitet,
vold og drap samt svekket folkehelse. Narkotikabransjen er en kynisk
milliardindustri, og i noen land, som for eksempel Colombia og Mexico,
årsak til blodige, væpnede konflikter. Gjennom smugling kommer narkotika
inn også i Norge. Komiteen anser kamp mot narkotika
som en nødvendig del av globalt helsearbeid.
Komiteen har merket
seg at regjeringen som et tredje satsingsområde angir «Fremme av
menneskelig sikkerhet gjennom helse», en overskrift som har som
formål å samle konkretiseringer av hvordan helsemålsettinger bedre
integreres i utenriks- og utvik-lingspolitikken generelt. Komiteen viser
til at regjeringen i denne sammenheng framhever at «Klimaendringer,
pandemier, manglende tilgang på legemidler og seksualisert vold
er alle trusler mot god helse».
Komiteen viser til
at de helsemessige konsekvensene av klimaendringer kan bli betydelige. Komiteen viser
videre til at vannforsyning og sanitære forhold var framhevet blant
de tematiske prioriteringer i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid
fra 2006. Komiteen anser det viktig at disse oppgavene
sammen med bedre matsikkerhet følges opp slik som forutsatt i utviklingssamarbeidet.
Komiteen viser til at det fra
Stortingets side har vært uttrykt ønsker om å styrke slik innsats
i utvik-lingsland og at signaler i denne retning også er gitt fra
regjeringen i statsbudsjettsammenheng.
Komiteen er tilfreds med at dette
bekreftes i meldingen ved så forpliktende løfter om styrket innsats.
Komiteen peker på
at smittevern og beredskap mot pandemier er viktig for folkehelsen. Komiteen deler
det syn at Norge skal styrke og støtte Verdens helseorganisasjons
arbeid med pandemiberedskap. Styrket internasjonal beredskap mot
pandemier er et globalt gode som mennesker i alle land vil dra nytte
av.
Samtidig mener komiteens flertall,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
at det er en illustrasjon av et felt hvor de globale tiltakene etter flertallets syn
ikke bør dekkes over bistandsbudsjettene, til forskjell fra de spesifikke
tiltak som gjennomføres i utviklingsland for å styrke deres beredskap.
Komiteen vil vise
til den store skjevhet som fortsatt eksisterer når det gjelder tilgang
til legemidler og vaksiner til overkommelige priser i verden. Dette
gjelder både i utviklingen av legemidler som primært er relevante
for lavinntektsland og i tilgangen til eksisterende legemidler.
Det er en rekke eksempler på at medisiner og vaksiner ikke har blitt
utviklet for sykdommer der sykdomsbyrden primært har hvilt på lavinntektsland.
Det er viktig at Norge støtter en slik utvikling, for eksempel med
hensyn til hiv/aids, malaria og tuberkulose. Men det forekommer
også ofte at legemidler er tilgjengelige, men til en pris som lavinntektslandene
ikke har kjøpekraft til å skaffe, selv om de representerer store
markeder. Eksempelvis ligger over 80 pst. av sykdomsbyrden for livmorhalskreft
på den fattige del av verden, mens mesteparten av HPV-vaksinene
til nå har gått til den industrialiserte del av verden. Dette skyldes
ikke minst prisnivået. Mekanismer som UNITAID, GAVI og UNICEFs innkjøpssystem
er uttrykk for grep som det internasjonale samfunn har tatt for
å rette på disse forholdene ved innovative mekanismer som korrigerer
markedet og/eller samordner innkjøp på vegne av fattige land for
å oppnå lavere priser. Det er også viktig å presse på for løsninger
på handelspolitiske forhold som hindrer konkurranse og lavere pris,
gitt krav til levering og kvalitet. Komiteen mener
det er avgjørende at Norge deltar aktivt på ulike arenaer for å
sikre at prinsippet om lik tilgang til helsetjenester også følges
av en lik rett til legemidler, og samtidig til en bærekraftig pris.
Komiteen deler det
syn at voldsbruk i mange land framstår som en betydelig trussel
mot folks helse- og at seksualisert vold under konflikt og etter
konflikt er et stort problem som Norge aktivt må ta opp både bilateralt
og multilateralt. Komiteen mener det er viktig å
bidra til sterkere politiske forpliktelser til forebygging, behandling
og rehabilitering.
Internasjonal lov har allerede forbud mot bruk
av seksualisert vold i konflikt, og slik vold kan både anses som
en krigsforbrytelse, en forbrytelse mot menneskeheten og som et
ledd i et folkemord. Så vel statlige som ikke-statlige aktører er
folkerettslig forpliktet til å etterleve disse reglene, men komiteen må
konstatere at de grove overgrep som stadig skjer viser at kampen mot
dette må videreføres med styrke.
Komiteen anser det viktig at
Norge viderefører sitt sterke engasjement for fredelig konfliktløsning,
mot spredning av håndvåpen og mot hele spekteret av vold – enten
den skjer i regi av narkotikabander i Latin-Amerika, trakassering og
drap av konvertitter i Asia og deler av Afrika, kjønnslemlestelse
av jenter eller kidnapping og misbruk av barn som barnesoldater. Komiteen vil
understreke at norsk utenrikspolitikk fortsatt må ha som mål å bekjempe
slike voldstrusler mot helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
av den oppfatning at bekjempelse av vold mot og undertrykking av
kvinner og jenter er grundig beskrevet i meldingen, mens de ansatser
som gis i innledningskapitlet, ikke følges opp med handlingsrettet
drøfting av annen vold som helsetrussel, også mot menn og gutter.
Komiteen viser til
landminekonvensjonen av 1999 og klasevåpenkonvensjonen av 2008 som eksempler
på folkerettslige reformer hvor Norge har spilt en avgjørende rolle. Komiteen mener Norge
bør fortsette sin rolle som pådriver for å bygge ut humanitærretten
og ta også andre initiativer for å styrke sivilbefolkningens situasjon under
og etter væpnede konflikter. Dette og internasjonal humanitær bistand
for å beskytte folks liv og helse i forbindelse med konflikter ble grundig
drøftet da Stortinget behandlet Innst. S. nr. 307 (2008–2009), jf.
St.meld. nr. 40 (2008–2009) om Norsk humanitær politikk. Komiteen viser
til sin enstemmige innstilling om saken.
Komiteen vil spesielt løfte fram
det raskt voksende problemet med antibiotikaresistens som en alvorlig
trussel mot global helse. Om relativt kort tid kan det være etablert
så mye resistens mot antibiotika at dagens medisiner slutter å virke
og pasienter dør av lungebetennelse og andre sykdommer som i dag
enkelt kan behandles med antibiotika. Problemstillingen er kort
omtalt med henvisning til at temaet står på dagsordenen i Nordisk
ministerråd og i EU, og meldingen angir i et handlingspunkt behovet
for en felles europeisk antibiotikapolitikk. Komiteen mener imidlertid
at faren for at en kan få en situasjon uten effektive antibiotika
er meget alvorlig og global i sin karakter. I mange ikke-vestlige
land er det utstrakt salg av antibiotika uten resept. Legene gir
ut antibiotika helt unødvendig, noe som blant annet skyldes manglende
kompetanse hos helsepersonell. Problemet er i tillegg knyttet til
fattigdomsfellen, å satse direkte på antibiotika blir lett et alternativ
for fattige mennesker som ikke har råd til mange legebesøk eller
til behandling i sykehus som uansett er meget dårlig. Som så mange
andre helseutfordringer kan antibiotikaresistens etter komiteens oppfatning
ikke løses uten en styrking både av utdanning, helsesystemer og
allmenn fattigdomsbekjempelse.
Etter komiteens syn må Norge
i samarbeid med andre land aktivt framskynde forpliktende tiltak
også gjennom WHO og andre globale organer. Komiteen ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan
dette best kan gjøres.
Komiteen mener en
politikkutforming basert på forskning og systematisk kunnskapsutvikling vil
bli stadig viktigere for å sikre at innsatsen for global helse gir
best mulige resultater. En står også overfor stadig tydeligere vekselvirkninger mellom
nasjonale og internasjonale helseutfordringer.
Komiteen viser til høringsnotatet
av 20. mars 2012 fra Norges forskningsråd, som understreker dette. Komiteen sier
seg enig i behovet for at innovative satsinger i helsetjenesten
i utviklingsland må gjøres til gjenstand for følgeforskning «hvor
vurderinger av effekt/nytte, eventuelle bivirkninger og kostnader
er avgjørende for utformingen av hensiktsmessige tiltak». Forskningsrådets
program «Global helse og vaksinasjons-forskning» (GLOBVAC) har et bredt
fokus på arbeidet for å bedre kvinners og barns helse samt bekjempe
smittsomme sykdommer. Komiteen har notert seg at
GLOBVAC-programmet vil satse sterkere på helsesystem- og implementerings-forskning
samt innovasjon i programperioden 2012–2020.
Komiteen har videre merket seg
at Norsk Helsenettverk for Utvikling i et notat til komiteens høring
om meldingen kom med flere utfyllende forslag for det videre arbeid
med global helse. Nettverket påpeker at norske helseforetak og utdanningsinstitusjoner
har et stort uforløst potensial som bidragsyter til å nå målene
i meldingen. Komiteen registrerte at Norsk Helsenettverk
for Utvikling blant annet påpekte: 1. At de savnet en tydeliggjøring
av norske utdanningsinstitusjoners mulige bidrag til å virkeliggjøre
målsettingene i meldingen. 2. At de også savnet en tydeliggjøring
av behovet for å bygge ressursmiljøer i lav- og mellominntektsland
og det bidrag som norske helseforetak og utdanningsinstitusjoner
kan ha i dette arbeidet. 3. At de mener at internasjonalt arbeid
rettet mot bidrag til global helse bør tydeliggjøres i helseforetakenes
oppdragsdokument. Komiteen forutsetter at regjeringen
tar disse innspillene med i vurderingen av det videre arbeid for
å styrke Norges helhetlige innsats for global helse.
Komiteen har positivt
merket seg at global helse er ett av de områder som har vært mest preget
av innovasjon det siste tiåret. Involvering og ansvarliggjøring
av ikke-statlige aktører har kommet langt, og komiteen konstaterer
at ressursmobilisering ut over statlige bistandsbevilgninger er
utbredt innenfor dette utviklingsområdet.
Nytenkning og risikovilje kombinert med høye krav
til kvalitetssikring har gjort at det gjennom utradisjonelt brede
partnerskap er utviklet nye og innovative finansierings-mekanismer
og organisasjonsmodeller. Norge har bidratt aktivt i dette nybrottsarbeidet. Komiteen konstaterer at
det har resultert i nye, resultatbaserte ordninger som GAVI, med
partnere fra et bredere spekter enn stater og multilaterale organisasjoner.
Komiteen ser det som ønskelig
at Norge fortsetter å bidra til utviklingen av innovative finansieringsmekanismer
som kan mobilisere nye ressurser til utvikling bl.a. innen global
helse, slik man eksempelvis har gjort gjennom finansierings-mekanismen
for immunisering, The International Finance Facility for Immunisation
(IFFIm). Samarbeidet med likesinnede land om slike løsninger er
en viktig oppgave for politiske myndigheter. Like viktig er det
å sikre langsiktighet og bærekraft i den satsing man setter i gang,
for eksempel gjennom økende krav til medfinansiering fra landene
selv etter hvert som deres økonomi vokser.
Et annet eksempel som komiteen vil
framheve, er etableringen av legemiddelinnkjøpsordningen UNITAID.
Den innhenter på nyskapende vis midler både fra nasjonale avgifter
og ordinær bistand.
Et tredje eksempel som komiteen vil
vise til, er den økte viljen til private investeringer i medisiner
mot sykdommer som særlig rammer de fattigste land, og hvor det derfor
i utgangspunktet ikke har foreligget kjøpekraft nok til å utløse investeringer
i kapitalkrevende vaksineutvikling.
Komiteen anser det positivt at
Gates-stiftelsen sammen med legemiddelindustrien og vaksineprodusenter
har fått fram nye samarbeidsmodeller innen forskning, utvikling
og innkjøp av medisiner og vaksiner, noe som har ført til økt konkurranse
og press på prisene ved at legemiddelindustrien i sør nå er i framvekst.
Komiteen viser til at Norge og
Storbritannia også støtter et eget fond i regi av Verdensbanken for
å teste ut modeller for resultatbasert finansiering, blant annet
i samarbeid med Det globale fondet for tuberkulose, hiv/aids og
malaria.
Komiteen erkjenner at slike innovative
finansieringsmodeller kan være lettere å mobilisere ressurser til
om målsettingene er sektorspesifikke og resultatene lett målbare.
Langsiktig arbeid med normative og mer allmenne målsettinger er ikke
like enkle å angi resultatmål for og dermed mobilisere penger til. Komiteen vil
for eksempel understreke at utviklingen av landsdekkende helsesystemer
med kvalifisert personell og nødvendig utstyr til stede i alle deler
av hvert land er en nødvendig betingelse for å lykkes. Uten det kan
det ikke skapes en vedvarende evne til å nå fram med nødvendig helsehjelp
til hele befolkningen og livreddende vaksiner til alle barn i hvert
nytt årskull.
Her er man ennå langt fra full dekning, og komiteen ser
det som positivt at den brede enighet om hovedlinjene i norsk innsats
for global helse, herunder styrking av helsesystemer, videreføres
i meldingen.
Komiteen vil også understreke
behovet for at Norge allerede nå forbereder seg på en framtid der
økende problemer med livsstilsrelaterte og andre ikke-smittsomme
sykdommer vil stå mer sentralt. Konsekvenser av klimaendringer og
urbanisering er blant de andre utfordringer i arbeidet for global
helse som komiteen forutser vil stille økende krav
om norsk innsats. Internasjonalt så vel som nasjonalt mener komiteen at evne
til å håndtere endringer vil forbli sentralt for å lykkes i arbeidet
for å sikre best oppnåelig helse for alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er bred enighet blant partiene på Stortinget om at arbeidet
med globale helse- og vaksineinitiativ skal prioriteres i utviklingspolitikken. Disse
medlemmer vil imidlertid slå fast at enkeltmennesket har
et selvstendig ansvar for egen helse og velferd uansett hvor man
bor i verden og at det ikke er noen løsning å frita noen fra dette
ansvaret. Enkeltmennesket har krav på en personlig frihet til å
leve sitt liv slik man selv ønsker, selv om ens livsførsel ikke
alltid er helt og fullt i samsvar med de oppleste og vedtatte helsepolitiske
sannheter, og at denne livsførselen kan bidra til svekket helse. Disse
medlemmer mener samtidig at det er den enkelte stats plikt
innenfor mandatet fra velgerne å sørge for grunnleggende helsetjenester
for egen befolkning, og at denne plikten verken kan eller må overføres
til internasjonale organisasjoner og bistandsgivere. Et grunnleggende
element i enhver samfunnskontrakt mellom et lands innbyggere og
landets myndigheter er, slik disse medlemmer ser det,
at sistnevnte er ansvarlige overfor førstnevnte og ikke overfor
det internasjonale giversamfunnet.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at godt statsstyre og økonomisk vekst er forutsetninger for at helsepolitikken
skal virke. Befolkningen i land med demokrati, respekt for menneskerettighetene,
kapitalisme, markedsøkonomi og frihandel har med få unntak en god helsesituasjon
og høy levealder. Det er viktig at de fattige landene blir integrert
i den globale økonomien. På denne måten kan de utvikle en robust
økonomi, et eksportrettet næringsliv, vekst, velstand og bedre helse
for alle. For å oppnå dette er det blant annet nødvendig, slik disse
medlemmer ser det, med fortgang i utbyggingen av kraftproduksjonen,
og utbygging av infrastruktur, spesielt veier, havner, og distribusjonsnett
for vann og energi.
Disse medlemmer viser til meldingens
påstand under sammendraget om at «svakt utbygde og sårbare helsesystemer,
samt den globale helsepersonellkrisen, utgjør de største utfordringene
for å redusere sykdomsbyrde, særlig i utviklingsland». Det er disse
medlemmers mening at regjeringen med dette avpolitiserer problemformuleringen
og aktivt bidrar til å underkommunisere utfordringer knyttet til
dårlig styresett, korrupsjon, byråkrati, svinn knyttet til medisiner
og høye tariffer, avgifter og tollsatser knyttet til befolkningens
tilgang til disse i u-landene. Disse medlemmer viser
blant annet til Africa Development Indicators 2010 hvor det slås
fast at den «stille korrupsjonen» hvor offentlige tjenestemenn unnlater
å yte tjenester som myndighetene, ofte i samarbeid med internasjonale
donorer, har betalt for, er omfattende og systematisk i Afrika og
bidrar til å hindre utvikling.
Disse medlemmer registrerer regjeringens påpeking
i sammendraget om at norsk global helsepolitikk skal være kunnskapsbasert.
Det er etter disse medlemmers mening åpenbart og en
forutsetning at alle deler av norsk utviklingspolitikk må være kunnskapsbasert.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen i meldingen har en rettighetsbasert tilnærming til global
helse og at dette anses å være et globalt fellesgode, noe som har
følgende implikasjoner:
«Dermed vil en markedsstyrt tilførsel av fellesgoder
ikke møte samfunnets behov. En kollektiv satsing er nødvendig. På
nasjonalt nivå vil dette ofte være et myndighetsansvar, og sikres
gjennom virkemidler som skatt, regulering og offentlig forbruk.»
Gitt en definisjon av helse som et globalt fellesgode
vil dette, slik disse medlemmer ser det, ha omfattende
og alvorlige implikasjoner for nasjonal suverenitet, pluralisme
og mangfold i tjenestetilbyding samt ivaretakelse av de grunnleggende
menneskerettighetene slik disse er formulert i den universelle menneskerettighetserklæringen
av 1948.
Disse medlemmer viser til rapporten
«The determinants of health expenditure – A country-level panel
data analysis» utarbeidet av forskerne Xu, Saksena og Holly tilknyttet
Verdens Helseorganisasjon (WHO, desember 2011) som slår fast at
mens bevilgningene til helse varierer mellom mindre enn 5 til 15
pst. av BNP i verdens land, så er det ingen forskjell i helsebevilgninger mellom
skattebaserte og forsik-ringsbaserte finansieringsmekanismer. Det
er dermed, slik disse medlemmer ser det, ingen forskjeller
i bevilgninger og satsing på helse mellom markedsstyrte, private
helsesystemer og systemer som finansieres gjennom det offentlige. Disse
medlemmer registrerer samtidig studiens konklusjoner om
at ombyttbarhet, hvor bistand reduserer nasjonale myndigheters bevilgninger til
helse, er et betydelig problem.
Disse medlemmer mener at skiftet
fra å fokusere på grunnleggende «negative rettigheter» som ytringsfrihet,
trosfrihet og forsamlingsfrihet til å fokusere på retten til helse,
mat, vann og en rekke andre områder, har en rekke implikasjoner.
Førstnevnte, de sivile og politiske rettighetene slik disse i utgangspunktet
fremkommer i den universelle menneskerettighetserklæringen, ble
ansett for å være nettopp universelle, mens økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter ble ansett for å være av en annen karakter,
samt vanskelig, om ikke urealistisk å håndheve på det individuelle
plan. Disse medlemmer viser til at retten til helse
slik denne er formulert i ECOSOCs opprinnelige dokument (UN Doc.
E/CN.4/544, 18. april 1951) av WHOs tidligere direktør skal variere
mellom hvert land «with due allowance for their resources, their
traditions and for local conditions. Some Governments with immense
financial resources can concentrate on highly specialized problems and
provide measures which only benefit a very small number of people,
while others have still to create a medical profession and health
services before they can contemplate action of any kind».
Disse medlemmer viser til at
FNs menneskerettighetsråd har utnevnt en rekke spesialrapportører
som blant annet rapporterer om rettighetene til mat, vann og sanitær
og helse, hvis sistnevnte har som tittel «Special Rapporteur on
the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable
standard of physical and mental health».
Slik disse medlemmer ser det,
er det umulig slik det forutsettes i debatten rundt global helse som
en menneskerettighet å skulle sikre at alle har «highest attainable
standard» samtidig. Ei heller bidrar retten til helse til å løse
problemstillinger knyttet til prioriteringer mellom ulike rettigheter,
slik disse medlemmer ser det. Ingen stater kan bruke
«maximum of available resources» på flere områder samtidig.
I Brasil, hvor retten til helse er definert
i grunnloven, har dette medført et utall søksmål fra enkeltborgere
som mener at denne rettigheten ikke er oppfylt. Dette har igjen
medført enorme kostnader og press på det nasjonale rettssystemet, noe
som igjen har bidratt til økt ulikhet. Gjerne er det også de med
de største intellektuelle og økonomiske ressurser som benytter rettssystemet,
noe som etter disse medlemmers mening fører til større
og ikke mindre ulikhet i befolkningen.
Det er, slik disse medlemmer ser
det, ikke uten grunn at de landene som ofte er de sterkeste tilhengerne
av å utvide de grunnleggende menneskerettighetene til å omfatte
stadig flere samfunnsområder, også er de landene hvor disse grunnleggende
rettighetene står svakest.
Da FNs generalforsamling 28. juli 2010 stemte over
forslaget om å anerkjenne tilgang til rent vann og sanitærtjenester
som en menneskerettighet, så avsto 41 medlemsland fra å stemme, deriblant
Danmark, Sverige, Island, Storbritannia og USA. Norge stemte for
forslaget. Disse medlemmer viser til at om lag 1,1
mrd. mennesker globalt mangler grunnleggende tilgang til rent vann
og sanitærtjenester, og samtidig at over 95 pst. av tjenestetilbyding
knyttet til dette området er ivaretatt av offentlige myndigheter
i utviklingslandene. Ved å definere helse, og dermed i dette tilfellet
også vann, som et globalt fellesgode og en menneskerettighet, legges
ansvaret for oppfyllelse av denne rettigheten til offentlige myndigheter,
som til syvende og sist også er ansvarlig for at nettopp den samme
tjenesten ikke er levert. En rettighetsbasert tilnærming til helse,
som regjeringen legger til grunn, vil derfor ikke muliggjøre markedsstyrte
tilførsler eller markedsbaserte løsninger på problemet. Dette vil
ha alvorlige og omfattende konsekvenser for de land og samfunn hvor
vann og sanitærtjenester tilbys av private virksomheter, som igjen
vil, slik disse medlemmer ser det, bidra til å undergrave
velstandsutvikling og fattigdomsreduksjon i disse u-landene.
Disse medlemmer viser til følgende
formulering i meldingen under kapittel 5.2 Konsensutbygging og mobilisering:
«Ressursmobilisering er ytterligere en grunn til
å vektlegge det politiske arbeidet globalt. En oppnåelse av målet
om 0,7 prosent av BNI i bistand fra de rike landene, og allokering
av 15 prosent av nasjonalbudsjettet til helse i fattige land er anslått
å ville føre til en dobling av innsatsen til helse globalt per innbygger,
fra USD 25 til USD 50.»
Samtidig viser disse medlemmer til
følgende formulering under meldingens kapittel 5.3 Nytenkning og
resultatorientering:
«Verdens helseorganisasjon anslår at så mye som 20-40
prosent av verdens helseforbruk forspilles som følge av ineffektiv
ressursbruk.»
Disse medlemmer har vanskelig
for å se for seg hvordan økt bistand og allokering av 15 pst. av
statsbudsjettene i u-land til helse skal bidra til bedre velstand
og levekår i disse landene når regjeringen selv viser til at nesten
halvparten av dagens bevilgninger går bort i ineffektivitet.
Disse medlemmer viser til at
Globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM)
ble etablert i januar 2002, og var således 10 år i januar 2012. Disse
medlemmer er kjent med at det i løpet av de siste årene er
avdekket omfattende og systematisk korrupsjon og mislighold av fondets
midler i en rekke land, og at fondet som sådan har hatt mangelfulle
eller utilstrekkelige rutiner for avdekking av mislighold, noe som
blant annet medførte at en rekke donorer valgte å fryse midlene
til fondet. I november 2011 vedtok fondets styre en såkalt Consolidated
Transformation Plan med den hensikt blant annet å utvikle bedre rutiner
for å avdekke mislighold, og Gabriel Jaramillo ble utnevnt til ny
leder. Disse medlemmer stiller seg positive til den
nye lederens arbeid med å strømlinjeforme og effektivisere arbeidet
i fondet, og ser således frem til resultatene av dette arbeidet.
Disse medlemmer viser til studien
«Public financing of health in developing countries: a crossnational
systematic analysis» publisert av forskerne Lu m.fl. (2010) i det
anerkjente medisinske tidsskriftet the Lancet, som påviser at mens
andelen av nasjonale myndigheters budsjett som gikk til helse økte
i mange land i perioden 1995 til 2006, så falt denne andelen i mange
land sør for Sahara. Studien konkluderer med at helsebistand til
nasjonale myndigheter hadde en negativ påvirkning på disse myndighetenes
bevilgninger til egne helsetiltak, slik at for hver USD i bistand
ble bevilgningene til helse fra landenes egne budsjetter redusert
fra mellom 0,43 til 1,14 USD. Disse medlemmer er
kjent med at den aktuelle studien publisert i the Lancet er kritisert
fra en rekke hold blant annet på bakgrunn av metodebruk og generalitet, men
samtidig påviser flere nyere studier også at fungibilitet eller
ombyttbarhet er en betydelig utfordring i bistanden generelt og
i helsebistanden spesielt. På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at regjeringen bør legge frem en oversikt over
tilfeller hvor denne problemstillingen berører norsk bistand.
Disse medlemmer viser til at
vaksinealliansen GAVI i januar 2012 avdekket misbruk av pengebaserte
programmer, såkalte cash grants til Niger og Kamerun tilsvarende
om lag 6,7 mill. USD. Disse medlemmer er kjent med
at GAVI har krevd pengene tilbakebetalt av mottakerlandene og at
dette er oppnådd. Samtidig er disse medlemmer også
kjent med at GAVI i senere tid har avdekket misbruk av midler til helsesystemfinansiering
i Mali og Uganda og at disse sakene behandles etter samme prinsipper. Alliansen
undersøker også mulig misbruk av midler i Elfenbenskysten.
Disse medlemmer registrerer at
evalueringsresultatene er uklare med hensyn til effekt av de pengebaserte
programmene under GAVI, at dette skyldes programmene, er vanskeligere
å evaluere enn GAVIs innkjøp av vaksiner og at utfordringene er
knyttet til metode, svake statistikk- og målesystemer på landnivå
og vanskeligheter med å skille effekten av vaksinealliansens bidrag
fra andre tiltak. Disse medlemmer viser til at Norge
er en betydelig bidragsyter til GAVI, og forutsetter at regjeringen
i samråd med andre donorer bruker sin representasjon i styrende
organer til å fremme tiltak som aktivt retter opp de nevnte forhold
og bidra til å utvikle gode tiltak for å unngå misbruk og mislighold
av alliansens midler.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader i Innst. 7 S (2011–2012) Statsbudsjettet
for 2012, jf. merknader under kap. 169 Globale helse- og vaksineinitiativ.