Proposisjonen inneheld framlegg til lov om bustøtte.
Kommunal- og regionaldepartementet følgjer med det opp St.prp. nr.
11 (2008–2009) Ei styrkt bustøtte, der regjeringa lova å kome tilbake
til Stortinget med framlegg om endringar i den rettslege forankringa
av bustøtta.
Reglane om bustøtte er i dag spreidde på lov 29. mai
2009 nr. 30 om Husbanken, retningsliner vedtekne av Stortinget 17. mars
2009 og ulike forskrifter. Føremålet med lovframlegget er å få eit
regelverk som er oversiktleg og brukarvenleg. Departementet gjer
difor framlegg om å samle dei føresegnene i husbanklova som gjeld bustøtte,
og dei retningslinene Stortinget har gjeve om bustøtte, og skipe
ei eiga lov om bustøtte. Lova skal gje dei overordna prinsippa for
bustøtte, medan dei meir detaljerte reglane blir samla i ei forskrift.
Framlegget er hovudsakleg ei lovfesting av gjeldande
rett, og endringane er av meir teknisk karakter. Dei hovudprinsippa
for bustøtte som Stortinget vedtok 17. mars 2009, er uendra. Det blir
i tillegg gjort framlegg om materielle endringar i enkelte av dei
administrative føresegnene. Det er hovudsakleg endringar som vil
sikre omsynet til rettstryggleiken og personvernet til dei som søkjer
om bustøtte.
Lovforslaga har vore på høyring.
Den statlege bustøtta er ei økonomisk stønadsordning
med det føremålet å sikre dei med låge inntekter og høge buutgifter
ein høveleg bustad.
I proposisjonen blir det vist til at bustøtta
er det viktigaste bustadsosiale verkemiddelet. I 2009 blei bustøtta
vesentleg utvida og forenkla med bakgrunn i St.prp. nr. 11 (2008–2009)
Ei styrkt bustøtte, Innst. S. nr. 160 (2008–2009) og stortingsvedtak
nr. 260 av 17. mars 2009. Det blir vidare vist til at ho er eit
sentralt verkemiddel i arbeidet til regjeringa med å motverke fattigdom og
redusere talet på bustadlause.
Bustøtte er ei yting ein søkjar har krav på
dersom han og dei andre i husstanden fyller vilkåra i og i medhald
av lova. Er krava til personen og bustaden oppfylte, er det forholdet
mellom buutgiftene og inntektene som avgjer om det blir løyvd bustøtte,
og kor mykje støtte som blir ytt.
Det er Husbanken og kommunane som forvaltar ordninga.
Midlar til bustøtte blir kvart år løyvde over
statsbudsjettet. For 2012 er det løyvd 3 250 mill. kroner til ordninga.
Det er lagt til grunn for budsjettet at i gjennomsnitt 128 000 husstandar kjem
til å få bustøtte kvar månad, og at kvar husstand i gjennomsnitt
vil få utbetalt 25 200 kroner i bustøtte i 2012.
Føresegnene om bustøtte er i dag spreidde på
lov 29. mai 2009 nr. 30 om Husbanken, retningsliner vedtekne av
Stortinget 17. mars 2009 og ulike forskrifter.
Husbanklova gjev det rettslege grunnlaget for bustøtta.
Med heimel i husbanklova § 10 har Stortinget gjeve
retningsliner om bustøtte, no sist 17. mars 2009.
Vidare er det med heimel i husbanklova og vedtaket
i Stortinget 17. mars 2009 fastsett ei forskrift 19. juni 2009 nr.
699 om bustøtte.
Stortinget går igjennom bustøtteordninga ved handsaminga
av det årlege statsbudsjettet, og løyver midlar.
I tillegg til forskrifta nevnt over finst det
tre andre forskrifter som inneheld særskilde reglar for bustøtta.
Sjå proposisjonen for nærmare omtale av gjeldande
rett.
Departementet gjer i proposisjonen framlegg
om å samle og forenkle regelverket. Det vil gjere regelverket meir
brukarvenleg og tilgjengeleg for publikum og rettsbrukarar.
Departementet meiner det er behov for å skipe
ei eiga lov om bustøtte. Husbanklova gjeld i hovudsak styringa og
reguleringa av Husbanken, og regulering av bustøtta har ikkje nokon
naturleg plass her. Ei deling kjem til å gje ein meir systematisk
oppbygnad av begge lovene. Ei eiga lov om bustøtte gjer dessutan
bustøtta meir synleg og framhevar ordninga som eit viktig bustadsosialt
verkemiddel.
I proposisjonen blir det vist til at det ikkje
er vanleg i dag at Stortinget regulerer stønadsordningar ved vedtak
i plenum. Sjølv om ein ikkje treng heimel i lov for å fastsetje
reglar som berre skal gje brukarane materielle gode, og ikkje påleggje dei
plikter, meiner departementet at ein del av regelverket har eit
innhald som tilseier at Stortinget skal vedta desse føresegnene.
Det gjeld hovudprinsippa for ordninga, som skal liggje fast over
fleire år. Departementet tilrår at føresegnene om føremål, verkeområde,
kven som kan få bustøtte, krava til bustaden og utrekninga, administreringa
og finansieringa av bustøtta blir regulerte i lova.
Departementet gjer framlegg om at dei meir detaljerte
føresegnene, der det kan ventast hyppigare endringar, blir fastsette
i forskrift. Det vil gje regjeringa større handlefridom og fleksibilitet når
det gjeld å utvikle bustøtta. Endringar i forskrifta som treng løyvingar
over statsbudsjettet, kjem i alle høve til å bli lagde fram for
Stortinget i budsjettprosessen før dei blir endeleg fastsette.
Det går fram av proposisjonen at føremålet med bustøtta
er å sikre dei med låge inntekter og høge buutgifter ein høveleg
bustad. Som eit viktig ledd i arbeidet mot fattigdom skal ordninga
medverke til at flest mogleg skal kunne klare seg sjølve i sin eigen
bustad. Det kan anten vere ved å kunne bli buande i den bustaden
dei allereie har, eller ved å skaffe seg ein ny bustad. Ordninga
skal òg støtte dei som vil etab-lere seg i ein bustad dei sjølve
eig. Bustøtta skal sikre at òg dei med svak økonomi skal kunne ha
ein god bustandard. Krava til bustaden i § 5 i lovframlegget byggjer
opp under det.
Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til
framlegget. Departementet viser til § 1 i lovframlegget.
Det går fram av proposisjonen at bustøtta skal gjelde
for personar som er registrerte i folkeregisteret og som bur lovleg
i Noreg.
Lova skal ikkje gjelde på Svalbard. Det er i
tråd med den politikken regjeringa legg opp til i Svalbardmeldinga,
St.meld. nr. 22 (2008–2009).
I medhald av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard
§ 2 skal ikkje offentlegrettslege lover gjelde på Svalbard, utan
når det er fastsett særskilt. Det inneber at det ikkje er naudsynt
å ta inn i lova om bustøtte at ho ikkje skal gjelde på Svalbard.
Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til
framlegget. Departementet viser til § 2 i lovframlegget.
Det går fram av proposisjonen at alle som er
over 18 år, har rett til bustøtte, om dei elles fyller vilkåra i
lova. Søkjarar som er under 18 år og har eigne barn som bur i husstanden,
har òg rett til bustøtte. Dei som gjer førstegongsteneste i Forsvaret
eller sivilteneste, og studentar som ikkje har eigne barn i husstanden,
har ikkje rett til bustøtte. Dei får støtte til bustad gjennom eigne ordningar.
Heller ikkje søkjarar som bur saman med personar som høyrer til
desse gruppene, har rett til bustøtte, med unntak av foreldre som
bur saman med barn som er studentar.
Det er vidare eit krav om at søkjaren sjølv
skal bu i bustaden, og at han eller ho skal vere ansvarleg for buutgiftene
i bustaden.
Departementet tilrår å vidareføre gjeldande
rett.
Departementet peikar på at det kan verke urimeleg
at det berre kan gjevast bustøtte til husstandar der studenten bur
saman med foreldra sine, eller der studenten bur saman med eigne barn,
og ikkje til husstandar der studenten bur saman med til dømes ektefelle,
sambuar osv. Kunnskapsdepartementet peika på det i høyringa. Likevel
har verken departementet eller Husbanken registrert klager på gjeldande
regelverk. Ei utviding av ordninga til å gjelde alle som bur saman
med studentar, vil gje ein vesentleg årleg vekst i utbetalingane
av bustøtte. Ei slik utviding er difor ei budsjettsak, og må vurderast
i samanheng med framlegginga av dei årlege budsjetta.
Departementet gjer framlegg om å vidareføre høyringsframlegget
og viser til § 3 og § 4 i lova.
Departementet tilrår å vidareføre gjeldande
rett. Departementet ser det som viktig å sikre dei som har låge
inntekter, ein høveleg bustad. Bustøtta skal medverke til at mottakarane
får ein betre bustandard enn det som elles ville vore tilfellet. Lova
fastset difor at bustaden skal vere godkjend som bustad. Han må
vere ein sjølvstendig bustad med eigen inngang og eige bad og toalett.
Han må òg gje høve til kvile og matlaging, men det er ikkje krav
om at det skal vere eigne rom til dette. Det gjer at dei som bur
i eittroms bustader utan eige kjøkken og/eller soverom, er inkluderte
i ordninga. Det er mange slike bustader i Noreg og mange med svak
økonomi som bur slik. Krava inneber at dei som bur i ein fritidsbustad
eller på hybel, ikkje kan få bustøtte.
Det blir i proposisjonen vist til at å stille
krav utover funksjonskrava i § 5 i lovframlegget, til dømes krav
som gjeld helse, bumiljø, lokalisering o.a., som Helse- og omsorgsdepartementet gjer
framlegg om, ikkje ligg innanfor føremålet med bustøttelova. Slike
krav kunne dessutan ekskludere nokon av dei som treng bustøtte,
og såleis gjere bustøtta mind-re eigna i arbeidet mot fattigdom.
Det kan gjerast unntak frå bustadkrava for sosiale
utleigebustader som er organiserte som bufellesskap, så lenge kommunen
har tildelingsrett for bueiningane og det ikkje blir ytt vederlag.
Ikkje alle slike bustader fyller alle krava som blir stilte til
ein bustad. Personar med behov for særlege oppfølgingstenester frå
kommunen kan bu i slike bustader. Det blir i proposisjonen vist
til at det ville verke urimeleg om desse be-buarane ikkje skal ha
rett til bustøtte. Unntaket gjeld òg for butilbod som er drivne
av private, så lenge kommunen har tildelingsrett og det ikkje blir
ytt vederlag til bebuarane.
Departementet er samd med Husbanken i at det kan
gjerast tydelegare at bebuarar i institusjonar der brukar yter vederlag
ikkje kan få bustøtte, og at dette blir teke inn i lova.
Departementet viser til § 5 i lovframlegget.
Paragraf 6 gjev dei overordna prinsippa for
utrekning av bustøtte. Den bustøtta som skal betalast ut, blir utrekna
etter ein fast prosent av differansen mellom godkjende buutgifter
og ein eigendel. Eigendelen blir fastsett ut frå inntekta og formuen
til dei som bur i husstanden.
Føresegna gjev elles heimel for departementet
til å fastsetje forskrifter om satsar og utrekning av bustøtte.
Dei detaljerte reglane for dette er gjevne i forskrifta om bustøtte.
Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til
framlegget. Departementet viser til § 6 i lovframlegget.
Paragraf 7 fastset at staten dekkjer utgiftene
til bustøtta. Husbanken og kommunane administrerer ordninga. Kommunane
dekkjer sine eigne utgifter til administrasjon. Kommunane er førsteline
overfor brukarane og står for det meste av sakshandsaminga.
Det er vidare føreslått ein heimel for departementet
til å gje forskrifter om administrering, handsaming og utbetaling
av bustøtte. Departementet viser her til kapittel 3 og 4 i gjeldande forskrift.
Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til
framlegget. Departementet viser til § 7 i lovframlegget.
I medhald av husbanklova § 10 kan departementet
gje forskrifter om at huseigarar skal medverke ved sakshandsaming,
kontroll og utbetaling av bustøtte. Forskrift om bustøtte § 23 fastset
at utleigarar, forretningsførarar i burettslag og styreleiarar i
sameige skal medverke til dette.
Pålegg til private må ha heimel i lov. Departementet
gjer difor framlegg om ein heimel i bustøttelova som gjer det mogleg
for Husbanken å påleggje private og andre å gje opplysningar som
er naudsynte når ein søknad om bustøtte skal avgjerast. I tillegg
til opplysningar frå utleigarar, burettslag og eigarseksjonssameige trengst
det òg opplysningar frå offentlege styresmakter og långjevarar.
Det er Husbanken som kan gje pålegg om dette, medan både Husbanken og
kommunane kan bruke opplysningane i sakshandsaminga.
Plikta skal gjelde berre for opplysningar som
er avgjerande for å kunne handsame søknader og gjere vedtak i medhald
av lova eller ei forskrift gjeven i medhald av lova. Departementet
tilrår at opplysningane skal kunne gjevast utan hinder av ei eventuell
teieplikt. Sidan samtykke òg opphevar teieplikta, får lovføresegna
om det verknad berre dersom det mang-lar samtykke.
Ingen av høyringsinstansane har hatt merknader til
framlegget.
Departementet viser til § 8 første leddet i
lovframlegget.
Det går fram av proposisjonen at samtykke er grunnprinsippet
for utlevering og handsaming av personopplysningar i medhald av
personopplysningslova § 8. I tillegg kan handsaming skje dersom
det er heimel i lov. Sidan det i dag ikkje er lovheimel for å hente
inn og handsame personopplysningar for utrekning og tildeling av bustøtte,
er handsaminga basert på samtykke frå både søkjaren og dei andre
medlemene av husstanden.
Dersom det manglar samtykke eller heimel i lov, opnar
personopplysningslova § 8 punkt a–e for at ein likevel kan handsame
opplysningar når visse vilkår er til stades. Kommunane må då vurdere
i kvar enkelt sak om vilkåra er oppfylte. Personar som det etter
slike vurderingar blir innhenta opplysningar om, skal få skriftleg
varsel om det etterpå.
I personopplysningslova § 9 er det sett strengare krav
når det gjeld sensitive opplysningar, som gjeld så framt det ikkje
er gjeve samtykke eller det er heimel i lov.
Opplysningane som Husbanken og kommunane hentar
inn om søkjaren og dei andre i husstanden, blir samla i eit register,
eit såkalla bustøtteregister, som er eit kombinert arkiv og system for
sakshandsaming. Så lenge ein person får bustøtte, må han eller ho
stå i registeret. Årsaka er at bustøtta blir utrekna kvar månad
og det blir gjort enkeltvedtak i medhald av forvaltningslova. Husbanken
har dessutan plikt til å arkivere etter arkivlova § 6. Det inneber
at Husbanken ikkje kan slette opplysningane i bustøtteregisteret sidan
journalen og arkivet ligg i dette registeret.
Departementet tilrår at samtykke frå alle i
husstanden skal vere hovudregelen ved handsaming av personopplysningar.
Tildeling av bustøtte føreset at mottakaren har søkt om det. I over
70 prosent av sakene er det ikkje fleire enn éin person i husstanden.
Her blir samtykke alltid grunnlaget for handsaminga av personopplysningar om
søkjaren. Sidan opplysningar om alle i husstanden er avgjerande
for utrekninga og tildelinga av bustøtte, kan manglande samtykke
frå nokon av dei andre i husstanden seinke handsaminga og utbetalinga
og i verste fall gjere at husstandar som elles har rett til støtte,
ikkje får det. Departementet legg til grunn at det stort sett ikkje
vil vere vanskeleg å hente inn samtykke frå alle i husstanden. Difor
vil det sjeldan oppstå situasjonar der ein manglar samtykke.
Sjølv om personopplysningslova § 8 opnar for
at Husbanken og kommunen på visse vilkår kan hente inn og handsame
personopplysningar òg når samtykke manglar, vil dette ofte vere
vanskelege avgjerder å ta. Det er ei betre løysing å ha ein avgrensa
unntaksheimel i lova. Departementet er samd med Datatilsynet i at
ein slik heimel bør innehalde vilkår for når unntaket kan nyttast,
og at det må respekterast dersom nokon ikkje ønskjer å gje samtykke.
For det første meiner departementet at unntaket berre må gjelde
i dei sakene der det er uhøveleg vanskeleg å få tak i samtykke frå
den det gjeld.
For det andre må det vere klart at den som opplysningane
gjeld, ville ønskt at opplysningar om han eller ho skulle handsamast.
Departementet meiner at det må leggjast ei streng vurdering til
grunn for å kunne fråvike kravet om samtykke, og at det må gjerast
ei konkret vurdering i kvar enkelt sak. Dersom vilkåra for å nytte unntaksheimelen
ikkje er til stades, må saka avvisast på grunn av manglande opplysningar.
Departementet gjer framlegg om ein slik unntaksheimel.
Departementet viser til § 8 andre leddet i lovframlegget.
I medhald av husbanklova § 12 har departementet
fullmakt til å fastsetje i forskrift eller gje samtykke i dei enkelte
tilfella om at andre offentlege styresmakter kan få nytte opplysningar
frå bustøtteregisteret. Denne føresegna presiserer at reglane om
teieplikt i forvaltningslova elles skal gjelde. I forskrift 15. august
1985 nr. 1681 om adgang til opplysningar fra bostøtteregistre og bostøttesøknader
er det fastsett kven som kan gjere seg kjend med opplysningane.
Departementet gjer framlegg om å vidareføre gjeldande
rett. Det er behov for ein heimel i lova for å kunne gje opplysningar
til ulike offentlege styresmakter, som til dømes Nav, likningskontor eller
andre aktuelle kommunale instansar.
Opplysningar som ikkje skal nyttast i handsaminga
av søknader, men til dømes i statistikk eller til forsking, blir
ikkje omfatta av dei nye føresegnene. Slike føremål blir handsama
etter krava i forvaltningslova § 13 a, b og d.
Ingen av høyringsinstansane har kome med merknader
til framlegget.
Departementet viser til § 8 tredje leddet i
lovframlegget.
Bustøtte blir hovudsakleg utbetalt direkte til
søkjaren. I visse høve kan ein kommune likevel tre inn i retten
til bustøtte og få støtta utbetalt direkte til seg. Det blir kalla
«transport».
Føresegnene om transport er heimla i husbanklova
§ 11 og gjev kommunane ein eksklusiv rett til å inngå avtale med
søkjarar om å overta krav på bustøtte på visse vilkår. Det blir
kalla «frivillig transport».
Husbanklova opnar òg for at departementet kan gje
samtykke til at ein kommune kan tre inn i retten til bustøtte sjølv
om mottakaren ikkje har gjeve samtykke. Det blir kalla «tvungen
transport».
Departementet tilrår å vidareføre frivillig
transport, men gjer framlegg om å avvikle tvungen transport.
Departementet viser til § 9 i lovframlegget.
Den opphavlege grunnen til at transport blei
innført i 1976, var at bustøtte då blei utbetalt to gonger i året.
For å dekkje dei fortløpande bukostnadene måtte oftast kommunane
gje forskot kvar månad.
I og med at bustøtte no blir utbetalt kvar månad, har
ein vesentleg del av den opphavlege grunnen for transport falle
bort. Samstundes blir ordninga brukt i monaleg omfang i dag, men
med andre grunngjevingar. Dei høyringsinstansane som har gjeve fråsegner,
er positive til ordninga. Departementet legg vekt på at ordninga
har positiv verknad på arbeidet med å hjelpe dei vanskelegstilte
på bustadmarknaden. Avtalane er i praksis ei viktig hjelp til dei
som får bustøtte, og som har vanskar med å prioritere utgiftene
sine. Dei er difor viktige i arbeidet med å hindre utkasting og førebyggje
bustadløyse.
For å medverke til at bustøtte ikkje går til
å dekkje andre utgifter enn buutgifter, rår departementet til å
vidareføre vilkåret om at kommunen må ha løyvd forskot til buutgifter
eller til avdrag og renter på bustadlån til bustøttemottakaren for å
kunne gjere avtale om transport.
For å betre rettstryggleiken for søkjarane rår
departementet til å setje krav om at samtykket skal vere informert,
frivillig og uttrykkeleg.
Så lenge alle føresetnadene i lova er oppfylte, skal
ikkje regelen vere til hinder for at kommunane reint praktisk kan
utforme og hente inn ei fråsegn om samtykke til transport på den
måten dei ynskjer. Kommunen må likevel stå inne for at transportfråsegna
er gyldig.
Departementet gjer framlegg om å avvikle ordninga
med tvungen transport. Å ta ifrå nokon retten til å disponere over
sin eigen økonomi på det viset er eit stort inngrep. Som Bergen
kommune peiker på, må ein løyse slike saker på anna vis, sidan dei
inneheld fleire konfliktspørsmål. Fråsegner frå høyringsinstansane
syner òg at ordninga nesten ikkje blir nytta lenger.
Det går fram av proposisjonen at i medhald av forskrifta
om bustøtte er hovudregelen ved utrekning av bustøtte at ein nyttar
opplysningar om inntekta og formuen til søkjarane frå den sist tilgjengelege
likninga. Ulempa er at desse dataene speglar av inntekta frå eit
halvt til halvanna år tilbake i tida. Inntekta kan anten ha auka
eller blitt redusert sidan den gongen.
Ved auke i inntekta har dei som får bustøtte,
plikt til å melde ifrå når den faktiske inntekta i den perioden
det blir søkt bustøtte for, er høgare enn den øvre inntektsgrensa
for å få bustøtte. Det er i dag ikkje faste rutinar for etterkontroll
av dei likningsopplysningane som blir nytta. Husbanken krev etter
skjøn bustøtta tilbakebetalt i tilfelle der det er openbert urimeleg
at mottakaren har fått støtte.
Mottakaren pliktar òg å melde ifrå dersom det skjer
andre endringar som han eller ho forstår eller burde forstå har
innverknad på utrekninga av bustøtta. Ei slik generell opplysningsplikt
følgjer av § 21 i forskrifta.
Paragraf 27 i forskrifta gjev Husbanken rett
til å krevje at mottakaren betaler tilbake dersom han aktlaust har
gjeve galne eller mangelfulle opplysningar. Det same gjeld dersom
Husbanken eller kommunen har gjort eit mistak og mottakaren burde
ha skjøna det.
Det blir i proposisjonen vist til at det er
viktig å sørgje for at bustøtta fungerer som ei målretta og effektiv
ordning for å sikre dei med låge inntekter og høge buutgifter ein
høveleg bustad. Midlane til fellesskapet må forvaltast på ein måte som
vekkjer tillit. Departementet kjem difor til å styrkje det førebyggjande
arbeidet slik at så få som råd med ein vesentleg auke i inntekta
får utbetalt bustøtte i første hand. Samstundes kan det vere gagnleg
å innføre ein systematisk etterkontroll av inntekta. Ingen av høyringsinstansane går
imot dette, og dei som uttalar seg, støttar framlegget. Departementet
gjer difor framlegg om at det i § 10 i lova blir teke inn ein heimel
for å gjennomføre systematisk etterkontroll av dei opplysningane
om inntekta som blei nytta ved utrekninga av bustøtte. Ved ein vesentleg
auke i inntekta må bustøtta betalast tilbake. Grensene for tilbakebetalinga
blir fastsette i forskrifta.
Departementet gjer òg framlegg om å vidareføre høyringsframlegget
som gjeld lovfesting av føresegna i § 27 i forskrifta om at Husbanken
har rett til å krevje at mottakaren betaler tilbake støtta dersom
han eller ho visste eller burde visst at han eller ho ikkje har
krav på støtte. Det same gjeld dersom han eller ho aktlaust har
gjeve galne eller mangelfulle opplysningar. Husbanken kan òg krevje
tilbakebetaling dersom Husbanken eller kommunen har gjort eit mistak
og mottakaren burde ha skjøna det.
Departementet viser til § 10 i lovframlegget.
Husbanklova § 8 fastset at Husbanken kan ettergje
krav på tilbakebetaling av bustøtte der det ikkje er mogleg å drive
inn kravet.
Med nye reglar om etterkontroll av inntekt kjem talet
på krav på tilbakebetaling av bustøtte truleg til å auke monaleg.
Husbanken har i dag ikkje noko opplegg for å ta hand om det auka
talet på saker. Det vil vere tid- og ressurskrevjande å etablere
rutinar og administrere ei slik tilbakesøking. Statens innkrevjingssentral
kan truleg medverke til at ein langt større del av dei totale krava
om tilbakebetaling kan bli drivne inn. Departementet tilrår å gje
Statens innkrevjingssentral makt til å gjennomføre både utanrettsleg
innkrevjing og tvangsinndriving. Det blir lagt til rette for at
Statens innkrevjingssentral skal ha full kreditorposisjon.
Dei nærare oppgåvene som Statens innkrevjingssentral
skal ta hand om, kjem til å bli regulerte i ein avtale mellom Husbanken
og Statens innkrevjingssentral.
Departementet føreslår at vedtak om tilbakebetaling
av bustøtte skal vere tvangsgrunnlag. Det blir òg føreslått ein
heimel for å gje Statens innkrevjingssentral høve til å stifte utleggspant og
etablere utleggstrekk.
Bustøttemottakarar som har eit ubetalt krav
på bustøtte kan hamne i ei gjeldsordning. Departementet tilrår difor
at Husbanken og Statens innkrevjingssentral kan delta i gjeldsordningar, både
ordningar etter gjeldsordningslova og utanrettslege gjeldsordningar.
Dei skal òg ha høve til å ettergje krav som det ikkje lèt seg gjere
å drive inn.
Departementet er samd med Husbanken og Statens
innkrevjingssentral i at det kan vere behov for å ettergje krav
ut frå eit rimeleg skjøn. Det gjeld til dømes når skuldnaren døyr,
ved alvorleg sjukdom eller når han eller ho av liknande grunnar
er ute av stand til å innfri kravet. I slike situasjonar vil det
verke urimeleg tyngjande å halde fram med innkrevjinga. Departementet
tilrår at det skal vere høve til å ettergje krav sjølv om dette
ikkje gjev betre dekning enn vidare inndriving.
Departementet tilrår at det ikkje skal vere
høve til å klage på vedtak om ettergjeving av krav på tilbakebetaling
av bustøtte. I og med at ettergjeving er grunngjeve ut frå interessene
til Husbanken sjølv, går det i liten grad ut over rettstryggleiken
til skuldnaren at det ikkje er høve til å klage på slike avgjerder.
Departementet viser til § 11 og § 12 i lovframlegget.
Eit vedtak om bustøtte er eit enkeltvedtak som søkjaren
kan klage på etter forvaltningslova § 28. Opphavleg blei klagene
handsama av departementet.
Klager frå mottakaren blir i dag sende til kommunen,
som førebur klaga før ho går vidare til Husbanken. Kvart regionkontor
i Husbanken avgjer klager innanfor sitt ansvarsområde.
Talet på vedtak om bustøtte har auka monaleg dei
siste åra. Det same har talet på klager gjort. Dette er hovudsakleg
ei følgje av at det i 2007 blei innført månadlege vedtak om bustøtte
mot tidlegare tre vedtak i året. I tillegg har talet på mottakarar
auka etter at bustøtta blei utvida i 2009.
Det følgjer av forvaltningslova § 28 at forskrifter som
avgrensar klageretten, berre kan gjevast når «tungtvegande grunnar»
taler for det. Regelen om unntak er snever, og det blir følgt ein
streng praksis ved vurderinga. At klagaren i bustøttesaker ikkje
får prøvd saka si av eit nytt organ, men ved ei ny prøving i Husbanken,
er noko som i seg sjølv avgrensar klageretten. Det bør vere større
distanse til det organet som skal handsame klagene, enn det er i
dag. Det kan elles bli tvil om omsynet til objektivitet og habilitet
blir teke godt nok vare på. Det kan vere med på å svekkje tilliten
til Husbanken i desse sakene.
I juridisk teori er det lagt vekt på at omsynet
til rettstryggleiken kan vere særs viktig for avgjerder som skal
dekkje grunnleggjande behov, til dømes avgjerder om tildeling av
økonomisk stønad. Bustøtte er ei slik ordning, som skal hjelpe husstandar
med låge inntekter til å greie buutgiftene slik at dei skal kunne
klare å halde på den bustaden dei har. Departementet meiner difor
at det ikkje er tungtvegande grunnar til å halde fram med den gjeldande
ordninga, og føreslår å oppheve forskrifta.
Det er likevel ikkje føremålstenleg å gå tilbake til
hovudregelen i forvaltningslova om at departementet, som overordna
forvaltningsorgan, skal vere klageinstans. Det ville vere lite tilrådeleg
ut frå omsynet til effektiviteten. Ei så stor mengd med klagesaker
ville få vesentlege administrative konsekvensar for departementet.
Dessutan skjer det ei klar forvaltningspolitisk utvikling mot å
reindyrke oppgåvene til departementa som sekretariat for den politiske
leiinga. I dei seinare åra har det òg i aukande grad skjedd ei dreiing mot
at klager blir handsama av særskilde klagenemnder. Departementet
meiner dette er grunnar som er tungtvegande nok til å fråvike hovudregelen
i forvaltningslova.
Departementet meiner alt dette talar for å leggje klagene
til ei uavhengig klagenemnd. Det vil skape større avstand mellom
den instansen som gjer vedtak om bustøtte, og den som handsamar klagene.
Dei som klagar, får då i større grad ei reell overprøving av den
enkelte saka. Nemnda vil stå fram som meir nøytral og objektiv og såleis
gje større tillit og legitimitet. Med ei nemnd for heile landet
tek ein òg godt vare på omsynet til lik handsaming og ein einsarta
praksis.
Det finst allereie ei klagenemnd for vedtak
om lån og tilskot frå Husbanken. Talet på klagesaker har gått kraftig
ned dei siste åra, noko som kjem av at etab-lerings- og kjøpslåna
blei avvikla og erstatta med startlån. Det er kommunane som tildeler
startlån, og dei har sine eigne klageordningar. Departementet meiner
det kan vere føremålstenleg å kunne leggje klager på bustøtte til
denne klagenemnda. Nemnda får då eit rimeleg omfang av saker, samstundes
med at det blir ei felles nemnd for alle dei økonomiske verkemidla
som Husbanken forvaltar, det vil seie både for lån, tilskot og bustøtte.
Sjølv om det i forvaltningslova § 28 er ein heimel
for å fastsetje klagereglar som utfyller eller avvik frå reglane
i lova, meiner departementet at den beste løysinga er at unntaket
kjem fram i særlova om bustøtte, slik det òg gjer i lov om Husbanken
når det gjeld klager på lån og tilskot. Departementet føreslår ein
heimel for å fastsetje forskrift for ei særskild klagenemnd.
Departementet viser til § 13 i lovframlegget.
Framlegget i § 13 i lova som gjev heimel for
å opprette ei klagenemnd, vil føre til ein auke i dei administrative
kostnadene på inntil 1 000 000 kroner i året. Departementet tilrår
at kostnadene blir dekte innanfor det ordinære administrasjonsbudsjettet
til Husbanken.
Når det gjeld føresegner om etterkontroll av inntekta
og formuen til mottakarane, jf. § 10 i lova, kjem departementet
tilbake til dei økonomiske konsekvensane av å innføre etterkontroll
i framlegget til statsbudsjett for 2013.
Kostnadene til Statens innkrevjingssentral i
samband med innkrevjing av krav på tilbakebetaling av bustøtte i
§ 11 skal dekkjast av Husbanken etter avtale. Korleis kostnadene
blir dekte, vil gå fram av avtale som vil bli inngått mellom Husbanken
og Statens innkrevjingssentral.
Det går fram av proposisjonen at framlegget elles
ikkje kjem til å ha økonomiske og administrative konsekvensar.
Lova tek til å gjelde frå den datoen Kongen
fastset.
Departementet kan gje forskrift om overgangsordningar
for mottakarar som fekk bustøtte i juni 2009. Slike overgangsordningar
er allereie fastsette i forskrift om bustøtte § 29.
Frå denne lova tek til å gjelde, skal § 10 til
og med § 12 i husbanklova opphevast. Dette gjeld føresegner om bustøtte,
som no blir regulerte i lov om bustøtte. Det fører til at § 13 i
husbanklova blir til ny § 10. Vidare blir det gjort endringar i
§ 1 andre leddet og § 9 i husbanklova.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til at proposisjonen inneholder forslag
til lov om bostøtte og at Kommunal- og regionaldepartementet med
dette følger opp St.prp. nr. 11 (2008–2009) Ei styrkt bustøtte,
der regjeringen lovte å komme tilbake til Stortinget med forslag
om endringer i den rettslige forankringen av bostøtten.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår å etab-lere en egen lov om bostøtte som samler de delene
av husbankloven som omhandler bostøtte og retningslinjene Stortinget
har gitt om bostøtte. Komiteen støtter dette forslaget
og viser til at høringsinstansene mener forslaget gjør regelverket
mer brukervennlig og tilgjengelig.
Komiteen peker på at forslaget
hovedsakelig er en lovfesting av gjeldende rett og endringer av mer
teknisk karakter. Hovedprinsippene for bostøtte som Stortinget vedtok
17. mars 2009, er uendret.
I tillegg styrker forslaget rettssikkerheten
til de som søker om bostøtte ved at de vil få sine klager avgjort
av en uavhengig klagenemnd. Personvernet blir styrket både for de
som søker om bostøtte og de andre i husstanden. Det blir også foreslått
å innføre en systematisk etterkontroll av inntekten og formuen til
de som får bostøtte. De som har mottatt ytelser urettmessig, må
betale disse tilbake.
Komiteen vil understreke at bostøtten
er et effektivt boligsosialt virkemiddel fordi den retter seg inn
mot de som både har lav inntekt og høye boutgifter. Det er i statsbudsjettet
for 2012 lagt til grunn at 128 000 husstander kommer til å få bostøtte
hver måned. I 2008 mottok om lag 100 000 husstander bostøtte. Flere
husstander med lav inntekt og høye boutgifter får nå bostøtte. Komiteen mener
styrking av bostøtten er et viktig virkemiddel for å bekjempe fattigdom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bostøtten har blitt betydelig styrket under denne regjeringen,
spesielt endringene med virkning fra 1. juli 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det har vært
bred og tverrpolitisk enighet om å styrke bevilgningene til bostøtte over
statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener loven
fortsatt bør åpne for tvungen transport av krav om bostøtte til
kommunene for udekkede krav eller forskutterte husleieutbetalinger
fra kommunen. Formålet er å sikre at enkelte stønadsmottakere som
har vanskeligheter med å prioritere utgiftene, bør kunne få hjelp
til dette. I praksis kan dette skje ved avtaler, og dermed i en viss
forstand frivillig. Men hvis slike avtaler ikke kommer i stand,
eller ikke overholdes må kommunene kunne sikre seg ved såkalt tvungen transport
av bostøttekravet. Dersom en slik sikringsmekanisme ikke finnes,
kan resultatet i noen tilfeller bli at det offentlige de facto betaler bostøtten
to ganger.
Disse medlemmer foretrekker at
loven inneholder en hjemmel for tvungen kommunal transport av kravet,
men at man gis adgang til å utprøve ordningen med frivillig transport
gjennom de forskrifter som utarbeides til loven. Unnlater man å
skrive en slik hjemmel inn i loven må det fremmes et eget lovendringsforslag,
hvis behovene for tvungen kommunal overføring av bostøtte skulle
vise seg nødvendig.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om bustøtte (bustøttelova)
§ 1 Føremål
Føremålet med den statlege bustøtta er å sikre personar
med låge inntekter og høge buutgifter ein høveleg bustad.
§ 2 Verkeområde
Lova gjeld for personar som er registrerte i folkeregisteret
og lovleg busette i Noreg.
§ 3 Vilkår for rett til bustøtte
Rett til bustøtte har søkjarar som
a) er over 18 år eller har eigne barn som bur
i bustaden,
b) svarar for buutgifter i ein bustad som fyller vilkåra
i § 5, og
c) sjølve bur i bustaden.
§ 4 Unntak for visse personar
Dei som gjer førstegongsteneste i Forsvaret eller sivilteneste,
har ikkje rett til bustøtte.
Studentar som ikkje har barn i husstanden, har ikkje rett
til bustøtte. Som studentar blir rekna alle som har rett til ytingar
frå Statens lånekasse for utdanning. Dei som studerer innanfor eit
offentleg program for arbeidskvalifisering, har likevel rett til
bustøtte.
Dei som bur saman med ein person som ikkje har rett til
bustøtte etter første og andre ledd, har ikkje rett til bustøtte.
Foreldre som bur saman med eigne barn som er studentar, har likevel
rett til bustøtte.
Bebuarar i ein institusjon der det kan bli kravd vederlag
for opphaldet på grunnlag av inntekt, har ikkje rett til bustøtte.
§ 5 Krav til bustaden
Vilkår for å få rett til bustøtte er at bustaden
a) er godkjend som bustad,
b) er ein sjølvstendig bustad med eigen inngang, og
c) har eige bad og toalett og gjev høve til kvile og matlaging.
Om ein kommune har vedteke tildeling av utleigebustader
til helse- og sosialføremål, kan det gjerast unntak frå krava i
bokstav b og c dersom bustadene er organiserte som bufellesskap
eller liknande.
§ 6 Utrekning av bustøtte
Den bustøtta som skal betalast ut, blir utrekna som ein
fastsett prosent av differansen mellom godkjende buutgifter og ein
eigendel. Eigendelen blir fastsett ut frå inntekta og formuen til
husstanden.
Departementet kan i forskrift gje reglar om satsar og om
utrekning og utbetaling av bustøtte.
§ 7 Finansiering og organisering
Staten dekkjer utgiftene til bustøtte.
Husbanken og kommunane administrerer bustøtteordninga.
Kommunane dekkjer sine eigne utgifter til administrasjon.
Departementet kan i forskrift gje reglar om administrasjon
og handsaming av bustøtte.
§ 8 Handsaming av personopplysningar
Husbanken kan utan hinder av teieplikt påleggje offentlege
styresmakter, långjevarar, utleigarar, burettslag og eigarseksjonssameige
å gje opplysningar som har verknad for rettar eller plikter som
følgjer av denne lova eller av forskrifter gjevne med heimel i lova.
Husbanken og kommunane skal ikkje hente inn og nytte slike
opplysningar i sakshandsaminga utan samtykke frå den det gjeld.
Det gjeld ikkje dersom det er uhøveleg vanskeleg å hente inn samtykke,
og det er klart at den personopplysningane gjeld, ville ønskt slik
handsaming.
Når allmenne interesser tilseier det, kan departementet
med forskrift eller i enkelttilfelle samtykkje i at opplysningane
i bustøtteregisteret kan bli brukte av andre offentlege styresmakter.
§ 9 Overføring av krav på bustøtte
Uforfalne krav på bustøtte kan overførast til kommunar
som gjev forskot til dekking av buutgifter eller avdrag og renter
på bustadlån for det same tidsrommet. Bustøttemottakaren må på førehand
skriftleg ha gjeve eit frivillig, uttrykkeleg og informert samtykke
om at kravet kan overførast.
§ 10 Rett til å krevje for mykje
utbetalt bustøtte tilbake
Husbanken kan krevje bustøtta tilbake dersom
a) mottakaren visste eller burde ha visst at
han eller ho ikkje har hatt krav på støtte,
b) mottakaren eller nokon som har handla på vegner av mottakaren,
aktlaust har gjeve galne eller mangelfulle opplysningar,
c) Husbanken eller kommunen har gjort eit mistak og mottakaren
burde ha skjøna det, eller
d) etterkontroll syner at husstanden i perioden det er motteke
bustøtte for, har hatt inntekt og/eller formue som overstig grenser
gjevne av departementet i forskrift. Det gjeld utan omsyn til kven
som er skuld i at det er utbetalt for mykje.
Departementet kan i forskrift gje reglar om tilbakebetaling
av bustøtte.
§ 11 Tvangsgrunnlag og særleg
namsstyresmakt
Vedtak om krav på tilbakebetaling av bustøtte er tvangsgrunnlag
for utlegg. Kravet kan drivast inn av Husbanken eller overførast
til Statens innkrevjingssentral som særleg namsstyresmakt.
Statens innkrevjingssentral kan drive kravet inn ved trekk
i løn og andre liknande ytingar etter dekningsloven § 2-7. Statens
innkrevjingssentral kan òg drive inn kravet ved å stifte utleggspant
for kravet dersom panteretten kan gjevast rettsvern ved registrering
i eit register eller ved melding til ein tredjeperson, jf. lov 8.
februar 1980 nr. 2 om pant kapittel 5, og utleggsforretninga kan
haldast på kontoret til Statens innkrevjingssentral etter lov 26.
juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse § 7-9 første ledd.
§ 12 Gjeldstinging og ettergjeving
av krav
Krav på tilbakebetaling av bustøtte kan gjerast til ein
del av gjeldstingingar etter gjeldsordningsloven og til ein del
av utanrettslege gjeldstingingar.
Husbanken og Statens innkrevjingssentral kan ettergje krav
på tilbakebetaling av bustøtte, renter og kostnader dersom det ikkje
lèt seg gjere å drive kravet inn.
Dersom skuldnaren ikkje kan innfri kravet på grunn av dødsfall,
særleg alvorleg sjukdom eller liknande, kan kravet setjast ned sjølv
om det ikkje gjev betre dekning enn vidare innkrevjing.
Enkeltvedtak etter denne paragrafen kan ikkje påklagast.
§ 13 Klage på vedtak om bustøtte
Departementet kan i forskrift gje reglar om særskild klagenemnd
for enkeltvedtak etter denne lova.
§ 14 Ikraftsetjing og overgangsreglar
Lova gjeld frå den tida Kongen fastset.
Departementet kan gje forskrift om overgangsordningar
for mottakarar som fekk bustøtte i same bustad i juni 2009.
§ 15 Endringar i andre lover
Frå denne lova tek til å gjelde, skal lov 29. mai 2009
nr. 30 om Husbanken endrast slik:
§ 1 andre ledd skal lyde:
Husbanken skal forvalta bustøtte og
låne- og tilskotsordningar og medverka til å utvikla og formidla kunnskap
om mål, metodar og resultat innanfor sitt saksområde.
§ 9 skal lyde:
§ 9 Ettergjeving av krav
Husbanken kan ettergje krav om å betala tilbake lån eller tilskot
dersom det ikkje lèt seg gjera å driva inn kravet.
§§ 10, 11 og 12 blir oppheva. Noverande § 13 blir
ny § 10.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 24. mai 2012
Aksel Hagen |
Håkon Haugli |
leder |
ordfører |