Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Frøydis
Elisabeth Sund, fra Senterpartiet, Arne Bergsvåg, og fra Kristelig
Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til behandlingen
av Prop. 69 S (2011–2012) om samtykke til deltakelse i en beslutning
i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF
om vikararbeid (vikarbyrådirektivet), jf. Innst. 325 S (2011–2012),
der komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti tilrår deltakelse i en beslutning
i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF
om vikararbeid (vikarbyrådirektivet). I den forbindelse fremmet regjeringen
flere forslag som skal sikre at intensjonene med direktivet følges
opp og sikre ytterligere bedring av vikarers arbeidsforhold.
Komiteen viser til at målet med
implementeringen av vikarbyrådirektivet er å sikre likebehandling
av ansatte i bemanningsbransjen og anerkjenne bemanningsbyråer som
arbeidsgivere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er bra og viktig at det innføres et likebehandlingsprinsipp
som både vil sikre likebehandling av ansatte i bemanningsbyråene
og vil kunne bidra til en mer seriøs bemanningsbransje.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til egne merknader i forbindelse
med behandlingen av Prop. 69 S (2011–2012), jf. Innst. 325 S (2011–2012),
der det viser til at likebehandling av vikaransatte og innleide
arbeidstakere kan vedtas, uavhengig av tilslutning til vikarbyrådirektivet.
Komiteen støtter derfor
regjeringen i at det må gjennomføres tiltak for å sikre at prinsippet
om likebehandling blir ivaretatt.
Komiteen viser til komiteens
høring der det kom frem at flere av de foreslåtte tiltakene er omstridt
på arbeidsgiversiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette sett i
sammenheng med direktivets mål om å styrke anerkjennelsen av bemanningsbyråer
som arbeidsgivere, tilsier at man bør være tilbakeholden med å innføre
tiltak som det ikke foreligger dokumentasjon på er nødvendige for
å ivareta likebehandlingsprinsippet. Disse medlemmer vil
her påpeke at solidaransvar og innsynsrett for tillitsvalgte allerede
foreligger hvor det er dokumentert uakseptable lønns- og arbeidsvilkår
og det er allmenngjort tariffavtale etter allmenngjøringsloven.
Disse medlemmer viser til at
en ryddig bemanningsbedrift kan være en viktig inngangsport til
arbeidslivet, og at seniorer, som kombinerer arbeid og pensjon,
vil kunne fortsette med en viktig deltakelse i arbeidslivet som vikarer.
Ifølge NHO Service sin medlemsundersøkelse fra 2011/2012 oppgir
de ansatte at de fleste var arbeidsledige eller studenter før de begynte
i et bemanningsbyrå. 72 pst. av de ansatte er også fornøyde med
arbeidet i bemanningsbransjen og jobber heltid og har jobbet mindre
enn ett år i bransjen. Omtrent 16 pst. av de ansatte har lønn mellom
oppdrag.
Komiteen slutter seg
til at departementet utreder nærmere spørsmålet om behovet for arbeidsmarkedsloven
§ 27 første ledd nr. 2, som forbyr at vikarbyrå leier ut arbeidstaker
til en av arbeidstakernes tidligere arbeidsgivere før det har gått
6 måneder, og til at departementet eventuelt kommer tilbake til
et forslag om endring, eventuelt oppheving, av bestemmelsen.
Komiteen mener det
er avgjørende at prinsippet om likebehandling blir fulgt. Det vil,
etter komiteens mening, styrke rettighetene til ansatte
i bemanningsbyråene og bidra til å sikre en ryddig bemanningsbransje.
Useriøse aktører kan, etter komiteens mening, bli
presset ut av markedet når likebehandlingsprinsippet hindrer utnyttelse
av de ansatte og forhindrer at det i en konkurransesituasjon legges
uakseptabelt press på lønn, og arbeidsvilkår. Likebehandling skal sikre
at innleie ikke undergraver målet om et arbeidsmarked med hovedvekt
på faste og direkte ansettelser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter presiseringen
i merknadene til arbeidsmiljøloven § 14-12 a om at likebehandling
med henhold til arbeidstidens lengde og plassering innebærer at innleide
arbeidstakere kan gå på de arbeidstidsordninger som gjelder for
dem som er ansatt i innleiebedriften. Dette er, etter flertallets mening,
viktig både med tanke på innleiers behov for fleksibel arbeidskraft
og muligheten for god kontroll av arbeidstidsbestemmelsene.
Komiteen mener at
en viktig forutsetning for en reell likebehandling er at lønnsbegrepet
man benytter er oversiktlig for bedriftene og at det er enkelt å
kontrollere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger til grunn at det er viktig for rettssikkerheten at de viktigste elementer
i likebehandlingsprinsippet for vikarer fremgår av loven. Flertallet understreker
at likebehandlingsprinsippet vil forhindre konkurranse om lønns-
og arbeidsvilkår. Flertallet støtter derfor at forslaget
går lenger enn direktivets bestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener forståelsen av lønnsbegrepet
må avklares nærmere og slik kunne legges til grunn av norske og
utenlandske bemanningsbyråer, innleievirksomheter samt ansatte i
bemanningsbransjen. Disse medlemmer viser til komiteens
høring der flere av høringsinstansene pekte på at den foreslåtte
lovteksten var for upresis og at den ville være kompliserende og
skape konflikter. Derfor burde det etter disse medlemmers syn vært
en tydeligere presisering i lovteksten eller gjennom forskrift.
Komiteen merker seg
at tjenestepensjon ikke kan inkluderes i likebehandlingsprinsippet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
brev fra LO, UNIO og Akademikerne som mener det er uheldige sider
ved hvordan tjenestepensjon inngår i situasjoner med innleie, anbud
og virksomhetsoverdragelse. Flertallet viser til
at dette er et svært komplisert område som regjeringen må følge
på egnet måte, samtidig som det ikke er åpenbart at det finnes bedre helhetlige
løsninger som ikke skaper bivirkninger.
Flertallet viser videre til at
de nye likebehandlingskravene ved innleie vil gjelde parallelt med
forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.
Lovkravene om likebehandling vil ofte gi rett til bedre vilkår enn forskriften. Flertallet mener
at forskriftens krav likevel vil innebære en ekstra sikkerhet mot sosial
dumping.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som viktig
at likebehandlingsprinsippet skal omfatte alle ansatte i bemanningsbedrifter
som arbeider i Norge. Dette flertallet støtter derfor
regjeringens forslag om at likebehandlingsprinsippet også skal gjelde
for utsendte arbeidstakere som omfattes av arbeidsmiljøloven § 1-7
og § 2 første ledd a i forskrift om utsendte arbeidstakere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at arbeidstidens plassering ikke er omfattet av direktivet og
ser ingen grunn til å gå lenger enn direktivet på dette punktet.
Komiteen er enig med
regjeringen når den i proposisjonen, side 60, skriver at, sitat:
«De lønns- og arbeidsvilkår som omfattes av likebehandlingsprinsippet
er blant de mest sentrale tema som partene i arbeidslivet inngår
tariffavtaler om. Dette er områder som egner seg for avtale mellom
partene, der partene på representativt nivå har gode forutsetninger
for å inngå avtaler som balanserer hensynet til vikarbyrået på den
ene side mot hensynet til de ansatte i vikarbyråene på den annen
side. En slik avtaleadgang gir også partene mulighet til selv å
fastsette lønnsnivået, slik det alminnelige utgangspunktet er i
det norske arbeidsmarkedet.»
Komiteen mener det organiserte
arbeidslivet er en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen.
Det er samspillet mellom arbeidslivets parter, trepartssamarbeidet,
velferdsordningene samt offentlig og privat sektor som er kjernen
i samfunnsmodellen vår. Komiteen mener det er viktig
å beholde norsk selvråderett over arbeidslivets spilleregler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det derfor er viktig at arbeidslivets parter har frihet til
å fremforhandle avtaler som er bedre enn minstekravet i likebehandlingsprinsippet
i situasjoner hvor begge parter anser dette formålstjenlig.
Flertallet understreker at det
ikke er ønskelig å lovfeste at det skal være adgang til å avtale unntak
fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale, da det ikke er synliggjort
konkrete behov for en slik unntaksadgang. Flertallet støtter imidlertid
at det innføres en forskriftshjemmel for eventuelt å kunne åpne
for slikt unntak.
Flertallet mener det bør være
et mål at vikarer, som ønsker det, får fast ansettelse i bemanningsbyråene. Flertallet viser
til at arbeidsmiljølovens regler og likebehandlingsprinsippet gir minstesikring
for anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Flertallet er
tilfreds med at partene har tatt tak i viktige forhold for vikarer
allerede i vårens tariffoppgjør. Avtaler, som gir bedre vilkår enn
loven, om for eksempel garantilønn mellom oppdrag, fagutdanning,
etter- og videreutdanning, kan avtales av alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man
benytter seg av muligheten vikarbyrådirektivet gir til å gi arbeidslivets
parter frihet til å fremforhandle avtaler som innebærer alternativer
til likebehandlingsprinsippet i situa-sjoner hvor begge parter anser dette
formålstjenlig. Det er likeledes viktig at den generelle beskyttelse
av arbeidstakere som leies inn fra virksomhet som har til formål
å drive utleie, respekteres.
Disse medlemmer mener denne bestemmelsen
bør lovfestes og ikke bare foreslås som en hjemmel gjennom forskrift.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv. skal ny § 14-12 a fjerde ledd lyde:
(4) Landsomfattende arbeidstakerorganisasjon kan
inngå tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening
om unntak fra reglene i første ledd, såfremt den generelle beskyttelse
av arbeidstakere som leies inn fra virksomhet som har til formål
å drive utleie, respekteres.»
Disse medlemmer legger til grunn
at landsomfattende tariffavtaler som inngås mellom arbeidslivets
representative parter representerer den samme målsettingen som likebehandlingsprinsippet
har. Når virksomheter er bundet av tariffavtaler, legger således disse
medlemmer til grunn at de arbeidstakere den gjelder har et
tilstrekkelig vern. Tariffavtaler er tilpasset de enkelte yrkesområder
og kan, etter disse medlemmers mening, derfor i noen
tilfeller treffe behovene bedre enn det likebehandlingsprinsippet
gjør. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
det i arbeidsmiljøloven må legges inn et unntak fra likebehandlingsprinsippet
der det gjelder en landsomfattende tariffavtale mellom organisasjoner
med innstillingsrett. I de tilfeller hvor en slik tariffavtale er
bedre tilpasset virksomhetenes behov enn lovens regel vil en slik
bestemmelse etter disse medlemmers mening virke som
et incentiv for at bemanningsbedrifter inngår tariffavtaler.
Disse medlemmer mener at det
bør være et mål om at flest mulig av de ansatte i bemanningsbyråene
er fast ansatte med garantilønn mellom oppdrag. Omtrent 16 pst.
av de ansatte i bransjen har denne type arbeidsavtaler i dag. Dette
vil innebære en ordinær topartsrelasjon der den ansatte er sikret
en forutsigbar lønn og ordinært oppsigelsesvern. Når det er etablert
en ordinær topartsrelasjon, er det også naturlig at det er arbeidsgiver
(bemanningsbyrået) som fastsetter lønn. En annen løsning vil medføre
at den ansatte vil ha lite forutberegnelig lønn, fordi lønnen vil
variere etter lønnsnivået i ulike innleievirksomheter. På bakgrunn
av dette mener disse medlemmer at lønnen i disse
tilfellene skal fastsettes av arbeidsgiver og ikke av kunden. Det
er derfor nødvendig at det åpnes for unntak fra likebehandlingsprinsippet
for denne gruppen.
Komiteen støtter regjeringens
forslag til innleides tilgang til felles goder og tjenester som kantine,
barnehage, transport, treningsrom mv. slik det foreslås tatt inn
i arbeidsmiljøloven § 14-12 a tredje ledd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget
om tilføyelse til § 14-1, slik at innleide må informeres på samme
måte som ansatte om ledige stillinger i virksomheten. Flertallet understreker
at dette er en viktig forbedring av dagens rettssituasjon og at
dette kan bidra til at flere vikarer kan få faste stillinger.
Komiteen støtter regjeringen
i at det må gjennomføres tiltak for å sikre at prinsippet om likebehandling
blir ivaretatt. Komiteen viser til at regjeringen
foreslår at tillitsvalgte i innleievirksomheten skal kunne få innsyn
i den innleides lønns- og arbeidsvilkår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter regjeringen i at det er nødvendig med en bred og helhetlig gjennomgang
av arbeidsmiljølovens håndhevingsregime, herunder spørsmålet om
kollektiv søksmålsrett. Flertallet understreker at
utviklingen i bemanningsbransjen må følges opp løpende og nye tiltak
må vurderes dersom det er nødvendig for å hindre omgåelse av regelverket for
innleie og midlertidige ansettelser.
Flertallet legger vekt på å sikre
effektiv etterlevelse av likebehandlingsprinsippet og støtter derfor
innsynsrett for tillitsvalgte i lønns- og arbeidsvilkår som er avtalt
mellom innleid arbeidstaker og dennes arbeidsgiver og tilsvarende opplysningsplikt,
når innleier ber om det, for vikarbyrået overfor innleievirksomheten
om forhold tillitsvalgte kan kreve innsyn i. Flertallet understreker
at slik innsynsrett ikke er til hinder for EØS-avtalens regler om
tjenestefrihet. Flertallet er enig med regjeringen
i at det av personvern- og konkurransemessige hensyn er riktig å
begrense kretsen som skal ha tilgang til opplysninger om lønns-
og arbeidsvilkår til lokale tillitsvalgte. Flertallet støtter
forslaget om forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om
innsynsretten og taushetsplikten. Videre støttes innføring av plikt
for innleier til å gi utleievirksomheten de opplysninger som er
nødvendige for å ivareta likebehandling i § 14-12 a. Flertallet støtter
videre at det innføres opplysningsplikt for vikarbyrået overfor
den vikarbyråansatte for å kunne vurdere likebehandling av egne
lønns- og arbeidsvilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at forslaget om
innsynsrett for tillitsvalgte har møtt motstand i høringsrunden.
Det har blitt hevdet at innsynsretten i realiteten er en privatisering
av tilsynsoppgaver og innebærer at tillitsvalgte i innleievirksomheten
kan få innsyn i lønns- og arbeidsvilkår for ansatte i bemanningsbyrået,
også mot deres vilje.
Disse medlemmer mener man burde
vurdert andre, mindre inngripende tiltak for å sikre at likebehandlingsprinsippet
etterleves. Et eksempel på dette kan være at innleievirksomheten plikter
å opplyse bemanningsbyrået om hvilke lønns- og arbeidsvilkår som
ville blitt tilbudt ved direkte ansettelse. For å sikre at opplysningene er
riktige kan man tenke seg en ordning der opplysningene blir kontrollert
av tillitsvalgte i innleievirksomheten. Disse opplysningene kan deretter
gjøres tilgjengelig for den ansatte i bemanningsbyrået, slik at
vedkommende kan kontrollere om lønns- og arbeidsvilkårene er i tråd med
likebehandlingsprinsippet.
Disse medlemmer mener en slik
løsning ville imøtekommet mye av den kritikken som er reist, samtidig
som det ville sikret den enkelte ansatte mulighet til å kontrollere
om likebehandlingsprinsippet følges. En slik løsning ville forhindret
den unødvendige splittelsen som i dag har oppstått mellom arbeidslivets
parter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at EU-direktivet om vikararbeid sikrer de ansatte i bemanningsbransjen
god beskyttelse og at det i utgangspunktet ikke er grunn til å iverksette
tiltak ut over det som fremgår av direktivet.
Disse medlemmer frykter at de
ekstratiltak regjeringen legger opp til vil kunne være både kostnadsdrivende
og bidra til økt byråkratisering i bedriftene.
Disse medlemmer mener de foreslåtte
tiltakene ikke er med på å anerkjenne bemanningsbyråene som arbeidsgivere.
Disse medlemmer vil påpeke at
formålet med vikarbyrådirektivet er todelt. For det første handler
det om å sikre beskyttelse av arbeidstakere i vikarbyråer slik at
de sikres samme lønns- og arbeidsvilkår som ansatte ved innleiebedriften.
For det andre handler det om å legge til rette for vikarbyråenes
virksomhet, og dermed anerkjenne disse virksomhetene som arbeidsgivere.
Disse medlemmer har tiltro til
at partene er i stand til å finne det rette balansepunktet når det gjelder
å fastsette lønnsnivå og finne bransjetilpassede løsninger slik
det har vært lang tradisjon for i det nors-ke arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen foreslår at det innføres en innsynsrett for tillitsvalgte
i innleiebedriften i innleide arbeidstakeres arbeidsvilkår.
Disse medlemmer mener det prinsipielt
er uheldig å «privatisere» denne type tilsyn og kontroll. Dette
er en oppgave disse medlemmer mener burde ligge under
Arbeidstilsynet eller et annet offentlig organ.
Disse medlemmer mener videre
at det kan være problematisk at tillitsvalgte i innleiebedriften
skal sjekke vilkårene for arbeidstakere som ikke er medlemmer i
tillitsvalgtes klubb. Tillitsvalgte skal altså opptre på vegne av
arbeidstakere som vedkommende ikke er valgt til å representere.
Det kan videre oppfattes som problematisk at tillitsvalgte gis innsyn
i arbeidsvilkår til arbeidstakere som bevisst ikke ønsker å være medlem
av en fagforening. Dette kan være problematisk med tanke på den
enkeltes organisasjonsfrihet.
Disse medlemmer har også merket
seg at det i allmenngjøringsloven er klargjort at innsynsretten
gjelder for den tillitsvalgte som representerer den organisasjonen
som er part i den allmenngjorte tariffavtalen. En slik begrensning kan disse
medlemmer ikke se er tatt inn i regjeringens forslag når
det gjelder innleietilfellene.
Disse medlemmer frykter at dette
kan innebære at det blir flere tillitsvalgte som allerede vil sjekke
vilkårene for en og samme ansatt. Dette vil lett kunne oppstå for
eksempel for en innleid ingeniør som vil kunne være omfattet av flere
ulike tariffavtaler.
Disse medlemmer vil på den bakgrunn
gå imot regjeringens forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at det innføres en regel for solidaransvar for innleievirksomheten
for lønn og eventuelt andre vederlag og feriepenger etter likebehandlingsprinsippet
i tråd med ordningen som gjelder etter allmenngjøringsloven. Flertallet slutter seg
til at solidaransvaret avgrenses mot tilfeller der det åpnes konkurs
hos bemanningsforetaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at allmenngjøringsloven
åpner for solidaransvar på områder hvor tariffavtaler er allmenngjorte.
En forutsetning for allmenngjørelse av tariffavtaler er at det foreligger
særlig tungtveiende allmenne hensyn og et klart dokumentert behov.
Allmenngjorte tariffavtaler får direkte anvendelse på bemanningsbedrifter,
og det kan således legges til grunn at solidaransvar allerede er
innført på områder hvor dette skulle være sett som en nødvendighet.
Disse medlemmer kan ikke se at
det er dokumentert at bemanningsbedrifter er vesentlig forskjellig
fra andre virksomheter når det gjelder ryddighet rundt lønnsutbetaling
og kan dermed heller ikke se at det er dokumentert tilstrekkelig behov
for innføring av solidaransvar knyttet til likebehandlingsprinsippet. Disse
medlemmer mener derfor at det er lite hensiktsmessig å etablere
et solidaransvar i tilknytning til implementering av vikarbyrådirektivet,
og viser også til at dette er en restriksjon som kan være vanskelig
å begrunne ut fra direktivets artikkel 4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det å innføre et slikt ansvar vil være en sterk inngripenn og vil
medføre at bedriftene kan få en betydelig økning i administrative
og økonomiske byrder.
Disse medlemmer mener videre
at en utvidelse av solidaransvaret vil kunne være konkurransevridende
ved at det kan bli vanskeligere for nye aktører å komme inn i markedet. Dette
vil føre til at innleiebedrifter vil velge å holde seg til byråer
man kjenner på forhånd, noe som igjen er med på å skape et oligopol
når det gjelder bemanningsbransjen.
Disse medlemmer vil på den bakgrunn
gå imot regjeringens forslag om å utvide solidaransvaret.
Komiteen støtter forslaget
om at det i arbeidsmiljøloven § 2-2 første ledd ny bokstav c tydeliggjøres
at innleier har et ansvar for å følge opp at innleides arbeidstid
er i samsvar med arbeidsmiljølovens kapittel 10 og er i den forbindelse tilfreds
med at det i tilknytning til likebehandlingsprinsippet avklares
at innleiers arbeidstidsordninger får direkte anvendelse for innleid personell.
Dette kommer i tillegg til at vikarbyrået har ansvar for at arbeidstidsreglene
overholdes i inneleieperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter
at lovformuleringen innebærer at innleiers ansvar begrenser seg
til den delen av den innleide arbeidstakerens arbeidstid som benyttes
i innleiers virksomhet.
Komiteen viser til
forslaget om endring i arbeidsmiljøloven § 14-12, nytt tredje ledd,
der regjeringen vil innføre en ordning med plikt for arbeidsgiver
til å drøfte virksomhetens bruk av innleid arbeidskraft med de tillitsvalgte
minst én gang pr. år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter dette og at plikten utformes etter mønster av den gjeldende drøftingsplikten
for midlertidige ansettelser i § 14-12 nytt tredje ledd. Flertallet mener
dette er nødvendig for å skape bevissthet om beslutningsgrunnlaget
og få belyst om det samlede bruk av innleie er nødvendig. Flertallet viser til
en bred forståelse av hvem som kan representere de ansatte.
Flertallet støtter forslaget
om at fravær ikke skal komme til fratrekk ved beregning av ansettelsestid
etter fireårsregelen ved innleie. Dette vil styrke mulighetene for
fast ansettelse for vikarer.
Flertallet mener at bedriftene
samlet sett ikke vil bli utsatt for en uforholdsmessig byrde ved innføring
av tiltakene for å sikre likebehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at innføring av drøftingsplikt
hos innleier er et unødvendig inngrep i arbeidsgivers styringsrett.
Særlig kritisk er disse medlemmer til at drøftingsplikten
også skal gjelde likebehandlingsprinsippet ettersom arbeidsgiver
er bemanningsbedriften og ikke kundebedriften, og at eventuelle
spørsmål rundt praktisering av et likebehandlingsprinsipp burde
håndteres overfor arbeidsgiver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
tiltrer tilføyelsene av nye bestemmelser om likebehandling, opplysningsplikt/innsynsrett
og solidaransvar for innleier i tjenestemannsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter innlemmelsen av bestemmelsen
om likebehandling i tjenestemannsloven, og viser for øvrig til tidligere merknader.