Ombudsmannsnemnda skal etter formålet bidra til
å sikre de allmennmenneskelige rettigheter for Forsvarets personell
og behandle sakstema av prinsipiell karakter eller som har allmenn
interesse. Ombudsmannsnemnda skal likeledes ved sin virksomhet bidra
til å effektivisere Forsvaret.
Nemnda utfører sitt løpende arbeid uavhengig
av Stortinget. Nemnda består av sju medlemmer som velges av Stortinget
for fire år. Ett av medlemmene velges som leder og benevnes Ombudsmannen
for Forsvaret.
Stortinget valgte 14. desember 2009 følgende
til Ombudsmannsnemnda for Forsvaret og Ombudsmannsnemnda for sivile
vernepliktige for tidsrommet 1. januar 2010–31. desember 2013:
Kjell Arne Bratli, ombudsmann, Horten
Vidar Bjørnstad, nestleder, Bærum
Signe Øye, Hobøl
Kjell Engebretsen, Frogn
Per Egil Evensen, Halden
Bjørn Hernæs, Sør-Odal
Ivar Johansen, Oslo
Følgende ble valgt til varamedlemmer:
Anne Helen Rui, Larvik
Per Ove Width, Nøtterøy
Kari Lise Holmberg, Skien
Bjørn Robstad, Vennesla
Jonni Solsvik, Andøy
Hallgeir Grøntvedt, Ørland
Åse Wisløff Nilssen, Kongsvinger
Ombudsmannsnemnda har i 2011 holdt møter under
befaringene samt i mars og desember. Nemnda har i 2011 foretatt
befaringer/besøk ved militære tjenestesteder slik:
Terningmoen leir
Rena leir, Telemark Bataljon, Forsvarets
Spesial-kommando/Hærens Jegerskole
Vernepliktsverket
Afghanistan (Mazar-e-Sharif, Meymaneh og Kabul)
KNM Harald Haarfagre, Madlaleiren
HV-08, Vatneleiren
Rygge Flystasjon
Veteranadministrasjonen
Videre har nemnda hatt møter med Vernepliktsverkets
Sanitet, tjenestemannsorganisasjoner og de landstillitsvalgte for
vernepliktige.
Nemndas inntrykk etter befaringer og samtaler med
personell er at arbeidsmiljøet stort sett er godt og solid. Dette
viser seg også i medarbeiderundersøkelsen 2011, hvor det er en reduksjon
mht. belastning og stress, men fortsatt er det avdelinger som skiller
seg ut og har en for høy opplevelse av arbeidsbelastning.
Nemnda merker seg imidlertid at de ansatte rapporterer
om noe mindre jobbtilfredshet enn tidligere, og at rapporteringen
av rollekonflikt fortsatt er høy; særlig innenfor feltene oppgaveløsning
uten tilstrekkelige hjelpemidler og ressurser og oppgaveutføring
som arbeidstageren mener burde vært gjort annerledes.
Tjenestemannsorganisasjonene gir også uttrykk for
en god del frustrasjon, og nemnda merker seg at det er en god del
saker som dukker opp som konflikt mellom ansatte/tillitsvalgte og
Forsvarets ledelse.
Nemnda vil gi ros til de ansatte, vervede og menige
som nemnda møter. Personellet preges av et stå-på-humør, de er motiverte
og dyktige, og nemnda møter mange positive mennesker med positive
holdninger.
I samtaler med vernepliktige og deres tillitsvalgte
ute ved avdelingene betones sterkt ønsker om mer grønn tjeneste.
Dette gjelder i alle forsvarsgrener. Soldatene kommer inn til førstegangstjenesten
med forventninger om å bli utdannet til soldater, og skuffelsen
er derfor stor blant mange når avdelingene ute ikke klarer å gjennomføre
tilstrekkelig med utdanning og trening for de vernepliktige.
Misnøyen synes størst i enkelte av fellesavdelingene
og i avdelingene hos Hæren. Konsekvensen er at soldatene ikke kjenner
sitt eget våpen og ikke opplever at de får «stempel som godkjent soldat».
Nemnda får tilbakemeldinger fra meniges tillitsvalgte om at soldater
som bekler støttestillinger, er de som oftest faller utenfor og
blir nedprioritert når det kommer til blant annet øvelser og skyting
med personlige håndvåpen. For mange oppleves dette som lite motiverende
og forringende for førstegangstjenestens totale innhold.
Hæren fikk i 2011 bevilget 50 mill. kroner ekstra som
er øremerket for øvingsaktivitet, noe som ble veldig godt mottatt
av soldatene. Det viser at man i utgangspunktet ikke trenger store
midler for å gjennomføre en tilstrekkelig soldatutdanning.
Soldatene er gode ambassadører for Forsvaret. Det
vil derfor være uheldig for rekrutteringen hvis soldatene som dimitterer
ikke sitter igjen med et positivt bilde av Forsvarets virksomhet. Nemnda
tror også at tilstrekkelig utdanning og øving som soldat i seg selv
er et av de beste statushevende tiltakene for de vernepliktige inne
til førstegangstjeneste.
Nemnda vil også påpeke at den lave øvingsaktiviteten
de siste årene for Heimevernets soldater gir grunn til bekymring.
HV er avhengig av å trene styrkene for å opprettholde militære ferdigheter
hos enkeltsoldatene og løse de oppdrag som er gitt i en eventuell
krisesituasjon. Dersom soldatene ikke utdannes tilstrekkelig under førstegangstjenesten
og heller ikke trenes jevnlig gjennom tjenestetiden eller får tilstrekkelig
soldattrening og øvelser, vil dette kunne skade både verneplikten
og HV på sikt.
I forrige innberetning tok nemnda opp problemer
knyttet til den såkalte miljøammunisjonen (blyfri ammunisjon). Nemnda
understreket at ammunisjon som utgjør helseskade, ikke skal brukes
og at Forsvaret bør vurdere å gjeninnføre blyammunisjon.
Etter at Forsvaret tok i bruk HK 416 i 2008,
ble det rapportert om helseplager i forbindelse med øvelsesskyting.
Standardammunisjon var da blyfri ammunisjon NM229. Forsvarets forskere
har konkludert med at avgassene under skyting gir soldatene metallfeber,
en yrkessykdom som ofte rammer sveisere, og som på sikt muligens
skader lungene.
I løpet av 2011 tok Forsvaret en rekke nødvendige
grep for å løse HMS-utfordringene knyttet til ammunisjon, og bruken
av blyfri ammunisjon ble stoppet. I påvente av ny blyfri ammunisjon gjenopptok
Forsvaret skyting med blyholdig ammunisjon for å kunne fortsette
utdanning av soldater og for å løse sine oppdrag.
Forsvaret gjennomførte senere i 2011 en omfattende
informasjonsrunde til tolv av landets større avdelinger.
Videre gjennomførte Forsvarets forskningsinstitutt
et forskningsprosjekt i samarbeid med Oslo universitetssykehus og
Forsvarets Bedriftshelsetjeneste på helseplager fra bruk av våpen og
ammunisjon. Undersøkelsen fortsatte inn i 2012. Resultatene fra
disse undersøkelsene vil være med og gi grunnlag for retningslinjer
som gir riktig balanse mellom det å sikre soldaters helse og det
å gjennomføre nødvendig skytetrening. Nemnda anser slike tiltak
som svært viktige, ikke minst med tanke på mulige langtidsvirkninger
fra helseplager knyttet til ammunisjon.
Nemnda er kjent med at en ny og forbedret blyfri ammunisjon
er utviklet for HK416, ammunisjon med betegnelsen NM255, som har
lavere utslipp av både svevestøv og avgasser og ikke gir utslipp av
bly. I og med at den nye ammunisjonen er tenkt tatt i bruk så snart
som mulig, er det viktig å følge opp med kontroller og undersøkelser.
Soldatenes helse må ha førsteprioritet. Nemnda vil
derfor understreke at det er svært viktig at det fortsatt rapporteres
om eventuelle helseplager skulle oppstå. I denne sammenheng er det
viktig at også gruppen menige mannskaper har tilgang på det elektroniske
rapporteringssystemet for HMS. Hvis rapporteringssystemet kun finnes
på internettet FIS-Basis, ekskluderer det de fleste menige mannskaper.
Nemnda ser det som viktig at Forsvaret finner frem til en løsning
som muliggjør tilgang for de menige mannskaper i den nye rapporteringsportalen.
Mannskapsforlegningene har vært i medias søkelys
også i 2011. Vernepliktsrådet avga rapport om kasernestandarden
i april, og rapporten avdekket en rekke feil og mangler på mannskapsforlegningene
til soldatene, og tilsvarer hva nemnda finner på sine befaringer.
Hovedverneombudet på Kolsås besluttet høsten 2011
å stenge to kaserner. Nemnda har ved flere anledninger påpekt utilstrekkelig
vedlikehold av mannskapsforlegninger over flere år, og også i 2011
har dette stått i fokus.
Under sine befaringer i 2011 merket nemnda seg at
en ekstrabevilgning på 45 mill. kroner har bidratt til bedring,
bl.a. på Ørland. Likeledes har den nå planlagte ekstrasatsing frem
til 2015 med 300 mill. kroner til oppussing skapt optimisme og forståelse
av at kasernestandarden får en etterlengtet prioritet.
Nemnda har år for år fulgt utviklingen av soldatenes
boforhold. Generelt er forholdene tilfredsstillende, men for noen
leire er ikke standarden på det nivå den bør være. Det synes også som
om det tar lang tid å iverksette nybygging eller større utbedringer.
Under befaringer siste år utmerker Rena leir og nevnte Ørland HFS
seg positivt. Nemnda finner det tilfredsstillende at det nå tas
et ekstra krafttak for å bedre den generelle romstandard og forhold
knyttet til ventilasjon og temperatur og vaske- og tørkemuligheter. Nybygg
eller totalrenovering vil gi bedrede boforhold, og en må anta at
det også vil virke rekrutterende for kvinner som søker førstegangstjeneste.
Også befalsforlegninger/boliger for ansatte
må utbedres i betydelig grad, og nemnda vil for 2012 se særskilt
på dette.
Nemnda besøkte Veteranadministrasjonen og Norges
første veteraninspektør, generalmajor Robert Mood, i desember.
Nemnda har tidligere uttalt seg om behov for levekårsundersøkelser
blant veteraner, på bakgrunn av undersøkelsen foretatt av forskningsstiftelsen
FAFO på vegne av SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner) i 2009.
I handlingsplanen for veteraner (mai 2011) ble det besluttet å foreta
en levekårsundersøkelse. Statistisk sentralbyrå (SSB) skal utføre
undersøkelsen. Den skal gjennomføres i løpet av høsten 2012 og være
klar våren 2013.
Nemnda merker seg at det nå innføres en tidsuavgrenset
oppfølging av personell som henvender seg til Forsvaret for veiledning
og støtte. Dette er viktig for skadd personell, som er helt avhengig
av Forsvarets evne til å bistå den enkelte med dokumentasjon relatert
til skaden og tjenesten, som for manges del skjedde mange år tilbake
i tid.
Nemnda merker seg også som positivt hva Forsvaret
gjør angående oppfølging av pårørende til skadde. Dette viser seg
i de rundt tretten tiltakene som Forsvaret er i ferd med å iverksette
for soldatenes nærmeste, i tillegg til å styrke familiekoordinatorenes
rolle og kompetanse.
I likhet med veteranene har nemnda merket seg de
senere års forbedringer for veteraner, men ombudsmannen rapporterer
også om saker som tar lang tid, og der skadde veteraner og deres familie
bruker mye tid og krefter på å kjempe «mot systemet». Det er neppe
tvil om at flere av de som har deltatt i ulike utenlandsoperasjoner, har
hatt en opplevelse av at de har måttet kjempe en uverdig kamp. Det
er derfor nødvendig med en fortsatt tett oppfølging for å sikre
samarbeidet mellom Forsvaret, kommunene, Nav, Statens pensjonskasse
og andre aktører. En god veteranpolitikk sørger for soldatene etter
avsluttet oppdrag, og de som får problemer må vite at de alltid kan
henvende seg til Forsvaret for råd og veiledning, selv om en eventuelt
påfølgende behandling eller oppfølging vil være i regi av det sivile helsevesenet,
SPK eller Nav.
Nemnda er av den oppfatning at det fortsatt
står igjen en god del arbeid før man kan kalle situasjonen tilfredsstillende.
Personell som blir fysisk eller psykisk skadet må få individuelt
tilpasset oppfølging med det formål å få vedkommende tilbake til
arbeidslivet, eller så nær situasjonen før skaden som mulig. Alvorlig
skadede veteraner og deres pårørende skal gis støtte slik at de ikke
opplever byråkrati og skjemavelde som en merbelastning.
Nemnda synes det har skjedd mye positivt i løpet av
de få siste årene, og ivaretakelse og anerkjennelse av personellet
synes nå satt i et mer helhetlig system enn tidligere. Positivt
er det også at Nav og Statens pensjonskasse søker å identifisere
«flaskehalser» i systemene. Men fortsatt er det for mange krigsveteraner
som venter på at Statens pensjonskasse skal ferdigbehandle saken deres.
De fleste kravene dreier seg om psykiske skader. Tjenestemannsorganisasjonene
har tatt opp lang saksbehandlingstid med nemnda, og påpeker at problemer
med å finne sakkyndige, ofte ender med at veteranene blir kasteballer
i systemet. Nav har på sin side ikke oversikt over hvor mange krigsveteraner
som står i kø. Forsvaret forventer at stadig flere veteraner vil
be om hjelp og erstatning, og samtidig øker henvendelsene til Veterantjenesten
kraftig (og til veteranforeninger og til Ombudsmannen). Den store økningen
skyldes at krigsveteranene begynner å få øynene opp for Veterantjenesten,
men også at det blir stadig flere Afghanistan-veteraner.
Mange av krigsveteranenes skader er så kompliserte
at de tar tid å utrede, og det er et komplisert regelverk som regulerer
erstatningsordningene for skadede krigsveteraner. Hovedpoenget er
at soldaten skal få erstatning etter det regelverket som gir best
resultat for vedkommende.
Nav har etablert et kompetansemiljø for veteransaker
ved Nav Elverum, men kontoret har ikke ansvar for andre personer
enn dem som bor innenfor kontorets dekningsområde. Nemnda mener
at det bør vurderes å opprette en enhet i Nav med særskilt kompetanse
i veteransaker, og som kan bistå de øvrige Nav-kontorene.
Det er viktig at det satses maksimalt på å unngå skader
eller tap av liv i forbindelse med rydding av IEDer (Improvised
Explosive Device). Under befaring i Afghanistan ble spørsmålet om
manglende anskaffelse av ruteklareringssystemer (ruteklareringskjøretøy,
mekanisert minerydding mv.) tatt opp med nemnda. På bakgrunn av de
mange – og årelange – debatter om pansrede kjøretøyer, veibomber
og etterforskning/etterretning knyttet til eksplosiver og skader/dødsfall pga.
disse, finner nemnda det uheldig at ruteklareringssystemer ennå
ikke er anskaffet.
Norsk militær ruteklarering (minerydding) drives
som manuell gjenfinning ved å søke gjennom området med en metalldetektor,
altså ved gående personell. Riktignok bærer minerydderne personlig
beskyttelsesutstyr, men effekten av disse er begrenset og ikke i
stand til å møte skadevirkningene fra mange mine- og veibombetyper.
Reelt sett driver norske soldater rydding av
IED i krigsoperasjoner som om det skulle være humanitær minerydding
i fredstid, en manuell og tidkrevende prosess som har til hensikt
å finne og uskadeliggjøre alle minene slik at området trygt kan
bli gjenopptatt til sitt normale formål.
Nemnda ble orientert om operasjoner foretatt
av norske Task Force Unit i Faryab, der minerydderne i timevis går
i skuddlinjen, og ofte blir skutt etter. I de ofte IED-utsatte transport-
og kampsonene i Afghanistan er det først og fremst viktig å rydde
vei eller bryte et minefelt så raskt som mulig for å skape en trygg
passasje for troppene. Hurtighet er avgjørende, både av taktiske årsaker
og fordi enheten som forsøker å komme seg forbi eller over minefelt
må påregne å havne under beskytning av fienden. Metodene ved slik rydding
bør være raskest mulig, med oppdagelse og uskadeliggjøring i en
enklest mulig operasjon, og med størst mulig sikring for eget personell.
Spesielle maskiner kan effektivt kombinere detektering og uskadeliggjøring
i samme operasjon. Dette er spe-sielle klareringskjøretøy som kjøres
gjennom et minefelt for å detonere minene den kjører over. Kjøretøyene
er designet for å motstå eksplosjonene. Noen kjøretøy kan styres
av en sjåfør som sitter beskyttet, andre fjernstyres.
Norge har nå hatt styrker i Afghanistan i over
10 år. Det skulle gå hele fem år før pansrede kjøretøy kom på plass
og seks år før jammere mot IED ble anskaffet. IED-er er i dag den største
trussel mot norske soldater, og IED-trusselen er synonym med Afghanistan.
Improviserte sprengladninger utgjør også den desidert største trusselen
mot ISAF og afghanske sikkerhetsstyrker, og 80 pst. av ISAFs tap
i Afghanistan kommer fra improviserte sprengladninger. Bruken av
dem har økt de siste årene.
På denne bakgrunn mener nemnda at egnet ruteklareringskjøretøy
må anskaffes snarest mulig.
Under nemndas befaringer er sikkerhetsklareringer
tilbakevendende tema fra vernepliktiges tillitsvalgte. Også tjenestemannsorganisasjonene
tar spesifikt opp spørsmål knyttet til sikkerhetsklarering og betegner
dem som tunge enkeltsaker kjennetegnet av komplekse forhold med
lite gjennomsiktighet og etterrettelighet. Ombudsmannen får likeledes
mange direkte henvendelser om dette, fra så vel vernepliktige som
fra ansatte.
Så langt nemnda kan se, er det ikke skjedd vesentlig
bedring i inneværende periode. I dagens førstegangstjeneste må så
godt som alle som rykker inn, sikkerhetsklareres. For enkelte vernepliktige
tar dette svært lang tid og får en direkte virkning på hvilken tjeneste
den enkelte ender opp med. I noen tilfelle har soldatene vært sendt hjem
over lengre tid i påvente av en klarering. Det viser seg at det
er spe-sielt vernepliktige med utenlandsk familiebakgrunn eller
vernepliktige med lengre utenlandsopphold som blir utsatt for lang
saksbehandlingstid. Selv om Forsvaret uttaler klare ønsker om mangfold,
og vernepliktige og ansatte med annen flerkulturell bakgrunn, kan det
virke lite rekrutterende når mannskap med slik bakgrunn sliter med
å få sikkerhetsklarering i tide.
For den vernepliktige kan manglende klarering oppleves
som krenkende og belastende, samtidig som det gir avdelingene dårlig
forutsigbarhet. Dette er en situasjon som er lite tjenlig for Forsvaret
og uholdbar for den det gjelder. Ombudsmannen får i løpet av året
flere henvendelser om sen klarering, og HMK Garde er i særlig grad
en avdeling som opplever dette som et problem.
For de vernepliktiges del har nemnda en forventning
om at den nye sesjons- og innkallingsordningen fra 2012 vil bidra
til å gjøre arbeidet med tjenestestedsplassering og klarering enklere. Forsvaret
bør samtidig foreta en gjennomgang av graderingsnivået for de vernepliktige
for å se om flere stillinger kan gis lavere gradering. Det er nemndas
syn at klarering i prinsipp bør foreligge ved fremmøte til rekruttskole
eller senest innen rekruttperioden er over.
Ombudsmannen for Forsvaret behandler ikke lenger
konkrete klagesaker for sikkerhetsklarering, det er EOS-utvalget
som behandler klager som retter seg mot Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) og Forsvarets sikkerhetsavdeling. Imidlertid gir Ombudsmannen
råd og veiledning til alt personell, og nemnda skal ivareta personellets
allmenmenneskelige rettigheter.
Noen sikkerhetsmessig klareringssaker vil kreve lengre
behandlingstid enn andre, dette gjelder bl.a. der det kreves bistand
fra andre land eller innhenting av opplysninger i andre land m.v. Men
for den andel av saker som hos klareringsmyndighetene forsinkes
av mangel på ressurser, bør dette kunne bøtes på ved å tilføre ressurser.
Et tema som er tatt med nemnda det siste året
er pendling. Forsvaret ønsker å legge til rette for flek-sible arbeidsformer,
som kan være pendling og fjernarbeid, som gir pendlere mulighet
for å jobbe i nærheten av hjemmet et par dager i uka, såkalt fjernarbeidsavtale.
Nemnda merker seg at pendling mellom bosted og
tjenestested blir mer og mer utbredt. For personellet som pendler,
er det overveiende positivt. Imidlertid er det reist som et problem overfor
nemnda at en pendlerstab kan gi merbelastning for ikke-pendlerne,
eksempelvis i forhold til vakt og turnus, og ved fjernarbeid. Tilstedeværelsen
på selve arbeidsstedet blir rett og slett mindre. I tillegg kommer
pendlerkostnader.
Nemnda ser at det ved enkelte avdelinger er
høy pendlerprosent blant personellet. Det kan stilles spørsmål om
det i det hele tatt er mulig å tilrettelegge så bredt at et flertall
familier blir med på flytting til nye arbeidssteder. Med ofte to
arbeidende foreldre med hver sin karriere og arbeidsplass, barns
plass i barnehage og skole osv. må man regne med at «pendlerforsvaret»
i det store og hele er kommet for å bli. Denne situasjonen krever
imidlertid tilrettelegging med gode pendlerboliger for personellet,
i noen grad også med mulighet for ektefelle/samboerovernatting, og
med en standard som gjenspeiler dagens kvalitetskrav. For familier
som ønsker å bosette seg ved tjenestestedet må det også finnes gode nok
bomuligheter.
Overfor nemnda reises spørsmål rundt dagens avdelingsbefalsordning
ved alle befaringer og ved møter med tjenestemannsorganisasjoner. Påstanden
er at dagens avdelingsbefalsordning ikke fungerer etter intensjonen
om å bevare kontinuitet og fremtidig kompetanse, eller at den bare
fungerer delvis.
En ordning som i sin ramme gir midlertidige ansettelsesperioder
(verving/kontrakt) inntil fylte 35 år, kan ha sine positive sider,
men det viser seg vanskelig å få ordningen til å fungere som tenkt.
Nemnda har tidligere stilt spørsmål ved forhold som ikke alene er
knyttet til aldersbestemmelsen, men også til ordningens innhold, så
som kompetanseutvikling og gode rammer for et velfungerende og fremtidsrettet
befalssystem. Nemnda regner med at Forsvaret nå har så bred erfaring
med ordningen at den kan eva-lueres og eventuelt endres i tråd med
hva som er Forsvarets behov og til personellets beste.
Norge har en uttalt målsetting om å øke andelen kvinner
i Forsvaret. Dette gjelder både for ansatte og for vernepliktige
på førstegangstjeneste. For 2011 er kvinneandelen blant militært ansatte
8,5 pst., sivilt ansatte 30,8 pst., lærlinger 21,0 pst., mens andelen
blant førstegangstjenestegjørende er 7,6 pst.
For de vernepliktige er ny sesjonsordning innført,
der del 1 er seleksjon etter internettbasert spørreundersøkelse.
Resultatet av denne gir innkalling til sesjon, og det er fra årskullet
1992 sesjonsplikt også for kvinner. Ordningen har, foruten å øke
kvinneandelen i Forsvaret, som mål å bedre utnytte sesjon til rekruttering
og redusere frafallet fra sesjon til førstegangstjeneste.
Fra årskullene 1989–1991 har det vært ca. 3 500 jenter
på frivillig sesjon. Fra årskullet 1992 er det sesjonsplikt for
alle. 2011 er dermed første år der man kan se effekten av ny sesjonsordning
og sesjonsplikt for kvinner. Av en utskrivning på 63 367 personer
ble 20 495 personer klassifisert på sesjon. Av disse ble 13 163
menn og 4 763 kvinner kjent tjenestedyktige. Forsvarets behov til
førstegangstjeneste var 9 640 vernepliktige, men det var 7 808 vernepliktige
som gjennomførte førstegangstjenesten, herav 596 kvinner og 7 212
menn.
Tallene for hvor mange som gjennomfører førstegangstjenesten
de tre siste år er som følger; kvinneandel i parentes:
2009: 8 301 menn og 660 kvinner (7,95 pst.)
2010: 7 601 menn og 642 kvinner (8,44 pst.)
2011: 7 212 menn og 596 kvinner (8,26 pst.)
Målet for 1992-kullet var å øke antallet kvinner og
ha minimum 1 500 kvinner i førstegangstjeneste. Antall kvinner som
gjennomfører førstegangstjenesten er imidlertid synkende.
Nemnda har merket seg debatten om kvinnelig verneplikt.
Det kan være flere tiltak som kan iverksettes for å øke kvinneandelen
og beholde kvinner i militære yrker. I samtaler med personell nevnes
bl.a. at Forsvaret har en mannsspesifikk kultur som svært mange
kvinner ikke føler seg hjemme i. Familiepolitikk er et annet område,
der sentraliseringen i Forsvaret kan bidra til å gjøre en karriere
i Forsvaret mindre attraktiv for mange, ikke minst kvinner. Mange
kvier seg for å flytte eller å måtte pendle over lange avstander
pga. familie. Også kravet om at Forsvarets personell i økende grad
må belage seg på å tjenestegjøre i utenlandsoperasjoner, som i Afghanistan,
kan bidra til at kvinner velger bort Forsvaret. På boligsiden er
det også mye som trengs av leie eller kjøp, oppgradering og nybygg,
både av familieboliger og befalshybler.
Forskning utført av Forsvarets forskningsinstitutt
viser at få jenter oppfatter Forsvaret som en aktuell arbeidsplass.
Forsvaret rekrutterer dermed kompetanse bare fra halvparten av befolkningen.
Totalt sett rekrutterer Forsvaret nå fra en snevrere gruppe enn
før, og det er et tankekors at rekrutteringen dermed gir en stadig mer
homogen gruppe.
Verneplikten står fortsatt sterkt i Norge, og
åtte av ti som er inne til førstegangstjeneste trives godt eller
meget godt. Det å formidle dette til nye grupper er viktig, som
det er å formidle holdninger om at rekruttering av kvinner ikke
handler om kjønn, men om kompetanse.
Personellsituasjonen ved Ombudsmannens kontor
har vært tilfredsstillende gjennom 2011. Kontoret har brukt forholdsvis
mye tid til nytt administrasjons- og regnskapssystem (DFØ), et system
som i all hovedsak er tilpasset større virksomheter. Overgangen
har ført til omfattende fornyelser av elektroniske verktøy, herunder sikringsmekanismer.
Ombudsmannsordningen har som i tidligere år vist
seg som et reelt og tidsbesparende alternativ til domstolsbehandling
i mange saker av juridisk karakter.
I tillegg er tvistesaker løst ved uformell kontakt med
partene uten ordinær saksregistrering. Veiledning og råd fra Ombudsmannens
kontor har i stor grad resultert i løsninger hvor det har vist seg
unødvendig med formell klagebehandling. Andelen av henvendelser
hvor klageren helt eller delvis er gitt medhold, synes å holde seg
på et stabilt nivå. Ombudsmannen har i 2011 merket seg at hverken
vernepliktige eller ansatte i tilstrekkelig grad opplyses om sine
rettigheter, klageadgang og ankeadgang. I prinsippet kan enhver
sak innklages for Ombudsmannen, også etter behandling i forvaltningens
egne klageorganer.
Klager fra befal og sivilt ansatte må være ferdigbehandlet
av de ordinære forvaltnings- og klageorgan før sakene kan undergis
en nøytral vurdering ved Ombudsmannens kontor. Tjenestegjørende
mannskaper har imidlertid adgang til når som helst å ta saker opp
med Ombudsmannen. Klagesaker fremmes fra enkeltpersoner, pårørende,
tillitsvalgte, tillitsvalgtes organer og tjenestemannsorganisasjoner.
Ombudsmannen tar også ved anledning initiativ til undersøkelse/ orientering
om aktuelle saker. For å få løst saker har Ombudsmannen rett til
å søke opplysninger hvor som helst i Forsvaret og kan ta direkte
kontakt med de myndigheter som han anser nærmest til å ta seg av
dem. Innholdet og omfanget i sakene varierer og krever skjønnsmessige
og/eller juridiske vurderinger. Ofte mener klageren at den militære
forvaltning har begått urett, og kontrollen med forvaltningen er
derfor viktig. Ombudsmannen for Forsvaret gir gjennom sitt arbeid
alt personell muligheter for å få klargjort sin sak i forhold til
de militære myndigheter. Den militære forvaltnings fullmakter er
vide og oppgavene store. Dette er også en medvirkende årsak til
at Stortinget har en uavhengig og kyndig instans som kan gå den
militære forvaltningen nærmere etter i sømmene.
Henvendelsene til Ombudsmannen er mange. Det
stilles heller ingen formalkrav til hvordan man henvender seg til
Ombudsmannen, og det legges vekt på høy tilgjengelighet og et lavterskel-nivå
for kontakt. De langt fleste dreier seg om enkle råd/anvisninger
om bl.a. regelverk, direktiv, bestemmelser eller forhold til TMO
og førstegangstjeneste, råd om fremtid mv. Likeledes fremkommer
også en rekke spørsmål/henvendelser ved Ombudsmannens besøk til
enheter og avdelinger, ved TMO-kurs o.l., samt ved nemndsbefaringer.
Dette fører til at Ombudsmannen fører et høyt antall personellsamtaler,
herunder samtaler/oppfølging med veteraner.
Omfanget av henvendelser i perioden 2006–2011
viser at direkte muntlig henvendelse eller via sms, telefon og e-post
har økt i forhold til tradisjonell post. Ombudsmannens mobil- og digitalprofilering
har betydd økt og enklere tilgjengelighet for alle. Ved at flere
av henvendelsene blir mottatt på sms/telefon, løses også mange henvendelser
gjennom enkel dialog. Det er også en viss økning i henvendelser
på gradert militært nett og via kryptert nett.
Ombudsmannen har i 2011 behandlet 105 registrerte
saker. Andelen av henvendelser hvor klageren helt eller delvis er
gitt medhold, synes å holde seg på et stabilt nivå, med ca. 1/4
i 2011. Klagesakene behandles hovedsakelig av Ombudsmannen ved direktøren
(advokat). Den prosentvise fordelingen av sakene ser slik ut:
| 2011 | 2010 |
FD og fellesstaber | 31 | 29 |
Hæren | 30 | 33 |
Sjøforsvaret | 16 | 20 |
Luftforsvaret | 12 | 9 |
Heimevernet | 11 | 9 |