Finansmarknadsmeldinga 2011 omhandlar følgjande
tema:
Kapittel 2 handlar om utsiktene for finansiell
stabilitet i Noreg. I kapitlet er det mellom anna greidd ut om det
makroøkonomiske biletet, tilhøva på finansmarknadene, risikoutviklinga for
finansinstitusjonane og soliditeten og resultata i institusjonane.
Kapitlet inneheld òg ei kort oversikt over arbeidet med å tryggja
finansiell stabilitet i Noreg (2.2). Omtala i kapitlet gjeld stort
sett tilhøve i 2011, men på somme punkt er framstillinga oppdatert
med tal for dei fyrste månadene av 2012.
Kapittel 3 gjev ei oversikt over nokre sentrale initiativ
til regelverksendringar som har kome mellom anna som følgje av røynslene
frå finanskrisa. Blant dei omtala prosessane er framlegg til nye
EU-reglar om kapitaldekning og likviditet i bankar (CRD IV), nye
reglar om innskotsgarantiordningar og nytt solvensregelverk for
forsikringsselskap (Solvens II). Kapitlet inneheld òg på ein del
punkt merknader om korleis Finansdepartementet stiller seg til og
arbeider med desse regelverksinitiativa.
I kapittel 4 er det i år teke inn ei omtale
av korleis sparebankar og sparebankstiftingar utøver samfunnsansvar
gjennom å dela ut gåver til allmennyttige føremål.
Kapittel 5 handlar om hovudtrekka i dei gjennomførde
regelverksendringane i Noreg, og om dei viktigaste løyvesakene som
Finansdepartementet og Finanstilsynet har handsama på finansmarknadsområdet
i 2011.
Kapittel 6 inneheld ei omtale av verksemda til Noregs
Bank i 2011 og ei vurdering av korleis pengepolitikken vert utøvd.
Omtala av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbanklova
§ 30. Kapittel 7 inneheld ei omtale av verksemda til Finanstilsynet
i 2011. Innhaldet i kapittel 6 og 7 byggjer i stor mon på årsmeldingane
frå institusjonane.
Kapittel 8 inneheld omtale av verksemda til Folketrygdfondet
i 2011, med omtale av Statens pensjonsfond Noreg i kapittel 8.3
og Statens obligasjonsfond i kapittel 8.4. Verksemda i Statens finansfond
er omtala i kapittel 9.
Som varsla i Meld. St. 21 (2010–2011) Finansmarknadsmeldinga
2010 har departementet vurdert forma på og innhaldet i rapporteringa
til Stortinget om verksemda i Noregs Bank og Statens finansfond,
mellom anna om denne rapporteringa framleis bør vera ein del av
den årlege finansmarknadsmeldinga. Departementet meiner den gjeldande
rapporteringsordninga er god. Departementet ser difor ikkje grunn
til å endra korkje forma på eller innhaldet i den årlege rapporteringa
til Stortinget om verksemda til Noregs Bank og Statens finansfond.
Som varsla i Finansmarknadsmeldinga 2010, og som
finanskomiteen slutta seg til i Innst. 439 S (2010–2011), vert omtala
av verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2011 ikkje teken
med i Finansmarknadsmeldinga 2011.
Årsmeldingane frå Noregs Bank, Finanstilsynet og
Statens finansfond for 2011 følgjer som utrykte vedlegg til denne
meldinga.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, Thor Lillehovde,
lederen Torgeir Micael-sen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra
Fremskrittspartiet, Ida Marie Holen, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til
at det ble avholdt åpen høring om foreliggende sak 29. mai 2012 der
sentralbanksjef Øystein Olsen var særskilt invitert. Referat fra
høringen med sentralbanksjefen følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen viser videre til at
der det er referert til tabeller og figurer i sammendragene, refereres det
til tabeller og figurer i meldingen.
Om det finansielle systemet ikkje fungerer godt, kan
heile økonomien li stor skade. Å leggja til rette for finansiell
stabilitet er difor ei viktig oppgåve for styresmaktene. Finansiell
stabilitet føreset at finansinstitusjonane har tilstrekkelege kapitalbufferar
til å handtera tap, og at betalingssystema er forsvarleg sikra.
Finansiell stabilitet inneber òg at det finansielle systemet er
robust nok til å tola forstyrringar i økonomien.
Dette kapitlet handlar om utsiktene for finansiell stabilitet.
Det inneheld oversikter og vurderingar av marknadstilhøve, risikoutviklinga
for finansinstitusjonane og soliditet og resultat i institusjonane.
Det fyrste avsnittet gjev ei kort oversikt over arbeidet med å tryggja
finansiell stabilitet i Noreg.
Mykje av bakgrunnsinformasjonen og talmate-rialet
til dette kapitlet er henta frå Noregs Bank og Finanstilsynet.
Komiteen viser til
at ettervirkningene av finanskrisa fra 2008 og 2009 fremdeles preger
de internasjonale finansmarkedene, og i enda større grad den realøkonomiske
utviklingen i mange land. Statsfinansene er sterkt svekket flere
steder, samtidig som millioner av mennesker er blitt arbeidsledige.
Det er stor usikkerhet om situasjonen fremover.
Komiteen mener at uroen i finansmarkedene
i 2011 har vært en sterk påminnelse om at også norsk økonomi er
sårbar for det som skjer internasjonalt. Markedet for finansiering
er i stor grad internasjonalt, og også norske banker og kredittforetak
henter mye av markedsfinansieringen sin i utlandet og i utenlandsk
valuta. Dette gjelder i første rekke de største bankene, men for
mindre banker er de større bankene viktige finansieringskilder,
og uroen på de internasjonale finansieringsmarkedene kan således
spre seg også til norske banker som er lite direkte avhengige av markedsfinansiering.
Komiteen konstaterer samtidig
at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god,
og har vist seg å være robust gjennom den internasjonale finanskrisen.
I Norge har vi dratt nytte av lærdommene fra vår egen bankkrise
for 20 år siden. Etter bankkrisen stilte man større krav til bankene,
forbedret finanslovgivningen, styrket tilsynet og moderniserte innskuddsgarantiordningen.
Sammen med orden i statsfinansene bidro blant annet lærdommene fra
den gang til at norsk økonomi ble spart for de verste utslagene
av den internasjonale finanskrisen denne gangen.
Komiteen viser til at Norge så
langt har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre
land. Da krisen inntraff, la norske styresmakter raskt om til en
ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser
til den innenlandske etterspørselen. I tillegg gjorde sterk vekst
i etterspørselen fra petroleumsnæringen at verdiskapingen i fastlandsøkonomien raskt
tok seg opp igjen etter finanskrisa, og BNP har nå vokst i ni kvartaler
på rad. Sysselsettingen øker også, og arbeidsledigheten i Norge
er lav både i internasjonalt og historisk perspektiv. Samtidig er
det nå en klar tendens til en enda tydeligere todeling av norsk
økonomi, der svært god lønnsomhet i petroleumsvirksomheten, inkludert
leverandører, presser opp lønnsnivået og bidrar til en sterk krone.
Det truer lønnsomheten til øvrig konkurranseutsatt næringsliv, noe
som forsterkes av sviktende etterspørsel i Europa. Dette er en hovedutford-ring
i norsk økonomi framover.
Komiteen vil påpeke at robuste
og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring
og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen mener
det er avgjørende for finansiell stabilitet at norske banker har
styrket sin soliditet betydelig etter 2008 – også i 2011 – ved å holde
tilbake deler av resultatet og å hente inn ny kapital på markedet. Komiteen viser
til at resultatutviklingen de siste årene har vært god, og vil bemerke
at utsiktene framover tyder på at bankene også vil ha gode muligheter
til å styrke soliditeten enda mer gjennom å holde tilbake fremtidig
overskudd, og/eller hente ny egenkapital i markedet og fra eiere.
Komiteen registrerer at stadig
flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare
for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene.
Dette medvirker til å øke den finan-sielle risikoen. Selv om boligkjøp
er en langsiktig investering, har rentenivået på kjøpstidspunktet
innvirkning på adferd og avgjørelser. I Norge har verken boligprisene
eller husholdningenes gjeld noen gang vært så høye som nå, og rentenivået
er samtidig svært lavt. Komiteen vil vise til at
kombinasjonen av blant annet lav realrente etter skatt, utsikter
til fortsatt lave renter, høy lønnsvekst og en sterk sentralisert
befolkningsvekst som medvirker til å presse prisnivået opp på boliger
i byene, gjør det svært attraktivt å investere i bolig i byene. Komiteen viser
til at endringer i boligprisene vil kunne ha stor virkning på norsk
økonomi og bankenes kredittrisiko. Skulle boligprisene falle mye,
mister bankene trygghet for utlånene sine. Det kan true den finansielle
stabiliteten i Norge. Komiteen mener dette taler
både for en mer restriktiv utlånspraksis hos bankene, og økte krav
til bankenes egenkapital som setter banken i stand til å bære tap
under den løpende driften, uten at bankens kunder og kreditorer
blir skadelidende. Har banken godt med egenkapital, vil banken kunne opprettholde
normal utlånsvirksomhet selv om den må bære tap, slik at heller
ikke økonomien som helhet blir skadelidende. Komiteen imøteser
her regjeringens varslede vurdering av muligheten for å styrke kapitalkravet
til boliglån innenfor rammen av det internasjonale regelverket,
for eksempel ved et mulig minstekrav til risikovektene for boliglån.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til økende
boligmangel, særlig i sentrale strøk, som sammen med lave renter bidrar
til økte boligpriser. Det skaper problemer, særlig for unge i etableringsfasen. Disse
medlemmer mener Finanstilsynets krav om 15 prosent egenkapital
ved boligkjøp rammer usosialt og har gjort det enda vanskeligere
for ungdom å komme inn på boligmarkedet. Videre har det flyttet
ansvaret for finansiering av bolig til kommunene som rapporterer
om en sterk økning i antall søknader og innvilgede startlån. Disse medlemmer mener
derfor at det økte kravet til egenkapital må reverseres og erstattes
med andre virkemidler som nødvendige krav til sikkerhet for lån
og bedre ordninger for å spare til egen bolig gjennom Boligsparing
for ungdom.
Komiteen er videre
oppmerksom på at de nye EU-reglene for forsikringsselskap (Solvens
II) som skal gjelde fra 2014, vil medføre utfordringer for nors-ke
livsforsikringsselskaper. Den endelige utformingen av reglene er
ennå usikker, men reglene vil trolig innebære at livsforsikringsselskapene
må øke bufferkapitalen for å imøtekomme de nye kravene. Blant annet
skal verdien av forsikringsforpliktelsene vurderes ut ifra markedsrenter,
i stedet for ved en fast beregningsrente. I tillegg øker levealderen
til de forsikrede mer enn det selskapene har lagt til grunn ved
beregning av premiene, noe som øker verdien av selskapenes forpliktelser,
samtidig som lave renter kan gjøre det utfordrende å oppnå en stabil avkastning
som er høyere enn rentegarantien. Komiteen er kjent
med at utfordringene knyttet til dette er særlig store for de selskapene
der fripoliser utgjør en vesentlig del av virksomheten. Komiteen vil
vise til at Banklovkommisjonen for tiden arbeider med utkast til
regler blant annet om nye pensjonsprodukt som vil lette overgangen
til Solvens II-regelverket for livsforsikringsselskapene. Komiteen vil
likevel understreke viktigheten av at livsforsikringsselskapene
forbereder seg på overgangen til nytt regelverk gjennom god risikostyring
og tilfredsstillende bufferkapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
situasjonen innen livsforsikringsvirksomhet nødvendiggjør at myndighetene
kommer med avklaringer og gjør de nødvendige endringer i det norske
produktregelverket. Kombinasjonen av økt levealder, årlig rentegaranti,
lavt rentenivå og nye kapitalkrav fra EU (Solvens II) svekker norsk livbransje
og har medført at konkurransen i viktige deler av pensjonsmarkedet
er borte. På sikt vil taperne bli norske bedrifter og lønnsmottagere. Disse
medlemmer konstaterer at finansmarkedsmeldingen er blottet
for nye tiltak. Disse medlemmer vil be regjeringen
om å avklare hvilken tidshorisont livselskapene kan legge til grunn
for å oppreservere kapital og tilpasse seg økt levealder i befolkningen. Disse medlemmer viser
til at denne type forsikringer har lange forpliktelser, gjerne flere
tiår frem i tid. Disse medlemmer konstaterer at Finanstilsynets
holdning om tilpasning over kun to år kan virke svært strengt og
medføre uønskede konsekvenser for norsk forsikringsbransje. Regjeringen
bør derfor på denne bakgrunn komme tilbake til Stortinget med en
vurdering av hvilke tiltak som skal gjelde for å få et velfungerende
og trygt marked.
Disse medlemmer vil videre understreke
viktigheten av Banklovkommisjonens arbeid for å endre produktregelverket,
spesielt for fripoliser. Det er viktig at kommisjonens innstilling
blir fulgt opp så snart som mulig og at det vurderes ytterligere
tiltak for å sikre denne viktige delen av vårt pensjonssystem.
Grunnen til finansielle kriser er ofte at finansielle
ubalansar får byggja seg opp over tid. Når det finansielle systemet
er tett samanvove over landegrensene, kan ubalansar og kriser raskt smitta
frå eit land til eit anna. Det økonomiske tilbakeslaget i verdsøkonomien
etter den internasjonale finanskrisa i 2008 er eit døme på kor kraftige
og langvarige dei samfunnsøkonomiske verknadene av finansielle kriser
kan vera. Ei ganske god utvikling i åra før finanskrisa gav mange
tru på at finansmarknadene var grunnleggjande stabile. I tida før
krisa auka òg trua på at finansiell stabilitet kunne fremjast gjennom
ei finansnæring som var mindre regulert av styresmaktene. Samanbrotet
i internasjonale finansmarknader hausten 2008 har skapt brei semje
om at styresmaktene internasjonalt må leggja meir vekt på regulering
og tilsyn for å tryggja finansiell stabilitet. Det er sett i verk
omfattande prosessar for å greia ut nye reglar i mellom anna G20,
Det internasjonale valutafondet (IMF), Baselkomiteen for banktilsyn,
Financial Stability Board (FSB), OECD og EU. Dei internasjonale
prosessane vil fyrst og fremst ha verknad for norsk rett ved at
endringar i det gjeldande EU-regelverket på finansmarknadsområdet
vert tekne inn i EØS-avtala. Noreg tek del i det arbeidet som går
føre seg på dette området.
Departementet har dei siste par åra jamleg gjort greie
for dei viktigaste prosessane som er sette i verk for å betra internasjonal
og norsk finansmarknadsregulering etter finanskrisa, i mellom anna
finansmark-nadsmeldingane og meldingane om nasjonalbudsjettet. Dette
kapitlet byggjer på tidlegare orienteringar som departementet har gjeve
Stortinget, og på det som seinare har hendt. Utviklinga det siste
året er prega av at framlegga er blitt meir konkrete, og at omfattande regelverksendringar
rykkjer nærare. EU-kommisjonen har mellom anna gjort framlegg om gjennomføring
av Basel III-tilrådingane i EU (CRD IV), som det no vert tinga om
i Rådet og EU-parlamentet, medan Solvens II-reglane for forsikringsselskap
etter ein årelang prosess truleg skal gjennomførast i nasjonale
lovverk innan 2013 og setjast i kraft frå 1. januar 2014. Det er
langt frå klårt korleis dei endelege EU-reglane vert utforma på
sentrale punkt.
Regelverksutviklinga i Noreg speglar no i stor mon
arbeidet med nye reglar i EU. I Noreg arbeider ein mellom anna med
korleis ein best kan gjennomføra dei venta EU/EØS-reglane som svarar
til Basel III-tilrådingane (CRD IV-reglane) og med korleis makroovervakinga
av finanssektoren bør innrettast. I dette arbeidet vil departementet
framleis leggja vekt på å nytta det nasjonale handlingsrommet slik
at det norske regelverket medverkar best mogleg til solide finansinstitusjonar,
noko som samstundes vil stø opp om konkurranseevna til finansinstitusjonane både
i gode og dårlege tider. Det er dessutan sett ned ei nordisk arbeidsgruppe
med deltakarar frå finansdepartementa for å sjå på utfordringane dei
nordiske landa står andsynes med innføringa av Basel III/CRD IV-reglane.
Gjennomføringa av Solvens II-reglane er ein annan viktig del av regelverksutviklinga
i Noreg framover, jf. seinast at Stortinget 1. mars 2012 godkjende
å innlema Solvens II-direktivet i EØS-avtala (Innst. 192 S (2011–2012)).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at årsaken
til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg
opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over
landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land
til et annet. Det økonomiske tilbakeslaget i verdensøkonomien etter
den internasjonale finanskrisa i 2008 er et sterkt eksempel på hvor kraftige
og langvarige de samfunnsøkonomiske virkningene av finansielle kriser
kan være, og komiteen mener det er bra at det nå
er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at myndighetene må
legge mer vekt på regulering og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet.
Komiteen viser til at det er
internasjonal enighet om å heve minstekravene til bankenes egenkapital,
og at Norge har støttet dette arbeidet helt fra starten av. Mer
egenkapital i bankene reduserer sannsynligheten for bankkriser,
og gir en samfunnsøkonomisk gevinst. Komiteen merker
seg at det heller ikke er gitt at mer egenkapital vil øke bankenes
finansieringskostnader, selv om egenkapital isolert sett er dyrere
finansiering enn innlån. Mer egenkapital reduserer risikoen for
at kreditorer taper penger når banken går på tap, noe som også tilsier
at innlånene bør bli billigere for banken. Høyere egenkapitalandel
kan også gi lavere egenkapitalavkastningskrav, og dermed lavere
kostnader til egenkapitalfinansiering. Komiteen merker
seg at flere studier tyder på at de samfunnsøkonomiske gevinstene av
høyere egenkapitalandeler er så store at bankene ideelt sett burde
hatt mer egenkapital enn det som følger av de nye internasjonale
kravene som nå diskuteres. Komiteen mener at mer
solide banker vil ha bedre evne til å konkurrere om innlån i markedet
og støtte opp om norsk økonomi både i gode og dårlige tider. Komiteen vil også
vise til Norges Banks rapport om finansiell stabilitet 1/2012 hvor
Hovedstyret, i likhet med regjeringens vurdering, blant annet uttaler
at «det vil være en fordel om de nye kravene til kapitaldekning
innføres i norsk lov så raskt som praktisk mulig». Komiteen støtter
denne vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er positivt at finansministeren ved gjentatte
anledninger har tatt til orde for en nordisk harmonisering av nytt regelverk.
For at konkurransen skal være effektiv og rettferdig, er det derfor
nødvendig med tilnærmet like regler og tilsynspraksis.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av arbeidet til den nordiske arbeidsgruppen. Rapporten
fra denne bør utgjøre grunnlaget for tettere nordisk koordinering.
Det må være et mål at norske bankers solide posisjon kan komme bedre
til uttrykk i deres risikovektede kapitaldekning, og således bli
en konkurransefordel i det internasjonale bankmarkedet, som er preget
av banker som i realiteten er svakere kapitalisert.
Disse medlemmer mener at for
at konkurransen nordiske banker imellom skal fungere best mulig,
er det sentralt at risikovekter på samme type engasjementer er noenlunde
like når det ikke er påvisbar forskjell i risiko, og at tilsynsorganene
ikke praktiserer reglene svært forskjellig. Finansdepartementet
bør ta initiativ til en harmonisering av tilsynspraksis i Norden
på hele dette området. Først når vi har tilnærmet like regler og
praktisering, vil det være riktig å vurdere om norske banker skal
ha strengere krav til kapitaldekning enn øvrige land i Norden og Europa.
Komiteen viser til
at regelverksutviklingen i Norge på dette området i stor grad speiler
arbeidet med de nye reglene som skal gjelde hele EØS-området. Komiteen støtter
imidlertid regjeringens vurdering av at man i det nasjonale arbeidet
bør legge vekt på å benytte det handlingsrommet de internasjonale
reglene tillater, slik at det norske regelverket i best mulig grad bidrar
til solide finansinstitusjoner i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er også
enig i vurderingen om at det vil være en fordel om økte krav til
kapitaldekning i bankene kan innføres mens økonomien er i rimelig
godt gjenge, viser til at økonomien i Norge for tiden er sterk sammenlignet
med mange andre europeiske land, og støtter at de nye kapitalkravene bør
vurderes innført tidligere i Norge enn i andre land. Slik vil kapitalen
kunne bli en buffer i trangere tider.
Komiteen er samtidig
opptatt av at det også må legges vekt på finansinstitusjonenes konkurranseevne. Komiteen viser
til at særlig finansmarkedene i Norden er nært sammenvevd blant
annet fordi flere store institusjoner har virksomhet i flere land. Komiteen mener
derfor det vil være positivt både for stabiliteten og konkurransesituasjonen
for norske banker om tilnærmingen til finansmarkedsregulering er omtrent
lik i disse landene, og er følgelig positiv til at det er satt ned
en nordisk arbeidsgruppe for å se på de felles utfordringene de
nordiske landene står overfor med innføringen av Basel III/CRD IV-reglene,
særlig i tilknytning til nye regler for strengere kapitalkrav, herunder
motsyklisk kapitalbuffer og likviditetsregler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel
vise til at Norge også kan vise veg for våre naboland ved å innføre
strengere kapitaldekningsregler for finansinstitusjonene før våre
nordiske naboland velger å gjøre det.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norges Bank i sin rapport Finansiell stabilitet 1/2012 har
uttalt at «det vil være en fordel om de nye kravene til kapitaldekning
innføres i norsk lov så raskt som praktisk mulig», mens regjeringen
mener at Norge kan vise veg for våre naboland ved å innføre strengere
krav til kapitaldekningsregler for finansinstitusjonene før våre
nordiske naboland velger å gjøre det. Disse medlemmer mener
at regjeringen bør jobbe frem felles politikk med de nordiske landene
og avvente hvilke tiltak som er best egnet før man konkluderer med
strengere krav for kun norske banker enn for nordiske banker.
Komiteen viser videre
til at et annet spørsmål som etter finanskrisen har fått særlig
oppmerksomhet internasjonalt er problemstillinger knyttet til såkalte
systemviktige institusjoner. Noen finansinstitusjoner kan være så
store – eller utføre oppgaver som er så viktige – at institusjonen har
særlig stor innvirkning på det finansielle systemet. Fordi de er
så viktige, kan de også nyte godt av det man kan kalle implisitt
statsgaranti – altså at markedet tror at staten under visse omstendigheter
vil hjelpe institusjonen ut av vanskeligheter, og at dette i sin
tur gjør at disse bankene kan låne inn likviditet billigere enn
de ellers kunne ha gjort. Komiteen vil her vise til
at Finanskriseutvalget i sin utredning anslo at det største finanskonsernet
i Norge, DnB NOR (nå DNB), som også har en spesiell rolle i infrastrukturen
i det norske banksystemet blant annet som oppgjørsbank for mindre
banker, kan ha en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 og 4 mrd.
kroner årlig.
I den internasjonale regelverksdebatten etter
finanskrisa er det tatt til orde for at slike systemviktige institusjoner
bør ha særskilte tilleggskrav til kapital ettersom økonomiske problem
i disse bankene får større følger for samfunnet enn problemer i
mindre viktige institusjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener i likhet med regjeringen
at det kan være grunnlag for å vurdere om det også i Norge bør settes
særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner.
I tillegg bør det, som et viktig grep mot for
stor risikotagning i bankene, finnes infrastruktur, regelverk og
planer for at sentrale og nødvendige funksjoner i insolvente finansinstitusjoner
kan videreføres ved en ev. avvikling av institusjonene.
Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer
økt internasjonal debatt om systemviktige institusjoner bør ha særskilte
krav til tilleggskapital. Disse medlemmer mener dette
er en viktig debatt for å sikre privatkunder, næringsliv, skattebetalere
og bankmarkedet en nødvendig trygghet for økonomiske kriser i slike
institusjoner. Disse medlemmer vil avvente den internasjonale
prosessen før vi konkluderer med om og i hvilken grad det bør settes
særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner.
Komiteen vil videre
vise til at små sparebanker gjennom sine tilbud til næringsliv og
innbyggere kan være systemviktige institusjoner innenfor sparebankens
geografiske nedslagsområde. Slike sparebanker har gjerne et godt
samarbeid med kommunene og er villige til å yte kreditt til lokalt
næringsliv for å medvirke til opprettholdelse av viktige arbeidsplasser
lokalt når ikke de store sparebankene og forretningsbankene lenger
ønsker dette av rene bedriftsøkonomiske kalkyler. Komiteen vil
derfor poengtere viktigheten av rammevilkår som ikke systematisk
tilgodeser de store forretnings- og sparebankene framfor de mindre
sparebankene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, er videre positiv til at regjeringen
har sendt på høring et forslag om å avskaffe den øvre grensen for
størrelsen på Bankenes sikringsfond. Flertallet viser
til at historien gang på gang har vist hvor mye det er å spare på
å forebygge finanskriser, fremfor å bekjempe utslagene av kriser
som oppstår. Flertallet mener økt egenkapital i bankene
og en styrket kapital i sikringsordningen vil gjøre det norske banksystemet
enda mer motstandsdyktig mot forstyrrelser. Dette vil virke positivt
på bankenes konkurranseevne og støtte opp om norsk økonomi både
i gode og dårlige tider. Flertallet mener derfor
at fondet bør bygges opp, slik at det blir bedre i stand til å håndtere
problemer i større enkeltbanker, og problemer som rammer flere banker
samtidig. Kapitalen i sikringsfondet er også viktig for tiltroen
til den norske innskuddsgarantiordningen. Flertallet vil
også understreke at årlige innbetalinger til Bankenes sikringsfond
– i tillegg til å hindre at de årlige innbetalingene opphører i
ett eller flere år fordi taket er nådd – også sikrer at nye medlemmer deltar
for fullt i finansieringen fra starten av.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
positive til en gjennomgang av finansieringen av Bankenes sikringsfond,
men savner en dypere begrunnelse og målsetting om fondet enn det som
fremkommer i Finansmarkedsmeldingen. Disse medlemmer vil
avvente regjeringens høringsprosess før vi konkluderer med bruk
av virkemidler. Disse medlemmer mener det er viktig
å få en modell hvor bankene selv betaler for den risikoen de påfører
samfunnet ved å kunne gå konkurs gjennom et bankfinansiert sikringsfond. Disse
medlemmer mener det er viktig at fondet både kan håndtere
problemer i større enkeltbanker og problemer som rammer flere banker
samtidig. Disse medlemmer mener også at kapitalen
i fondet er viktig for tiltroen til den norske innskuddsgarantiordningen. Disse
medlemmer er også opptatt av at alle banker bidrar til finansieringen
av fondet og ser at det er rimelig at også nye medlemmer deltar for
fullt i en finansiering av fondet fra starten av. Disse medlemmer vil
vurdere innspillene til alternative innbetalingsordninger som bidrar
til at fondets formål blir oppfylt.
Disse medlemmer vil bemerke at
regjeringen gjennom Finansmarkedsmeldingen, internasjonalt arbeid
og nasjonale forslag som er ute på høring, har en lang rekke forslag
som er egnet for å sikre finansiell stabilitet. Disse medlemmer deler
regjeringens mål om å sikre et sterkt, robust og trygt bankmarked,
men er usikker på om regjeringen har hatt en helhetlig drøfting
og konsekvensanalyse av å innføre alle tiltakene samtidig, slik
regjeringen legger opp til i komitéflertallets ulike standpunkt. Disse
medlemmer mener det er viktig at bankene skal bygge soliditet
for å imøtekomme strengere kapitalkrav og bli mer solide og har
støttet regjeringens anmodninger om bl.a. redusert utbytte for å bidra
til økt egenkapital. Når regjeringen i tillegg varsler økte innbetalinger
til Bankenes sikringsfond, vurderer å innføre økte skatter og avgifter på
overskudd og lønn, å beskatte merverdien skapt i finanssektoren
og å innføre motsykliske kapitalbuffere i tillegg til redusert utbytte
og særnorske kapitaldekningskrav, så er disse medlemmer opptatt
av å be regjeringen om å sikre at det er balanse mellom kravene
og bankenes muligheter for å finansiere norsk næringsliv. Disse
medlemmer kan ikke se at dette aspektet er tillagt vekt
hos komiteens flertall. Disse medlemmer er bekymret
for at regjeringen i sin iver etter å fremme nye regler vil svekke
norske bankers mulighet til å bygge opp kapital og kan dermed redusere
deres mulighet til å imøtekomme låneetterspørselen fra norske bedrifter.
Det kan på sikt svekke vekstgrunnlaget i norsk økonomi og grunnlaget
for arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.
Komiteen viser til
at departementet arbeider videre med oppfølgingen av Finanskriseutvalgets
forslag om aktivitetsskatt på overskudd og lønnsutbetalinger i finansinstitusjoner
for å skattlegge merverdien skapt i finanssektoren, jf. omtale i
Prop. 1 LS (2011–2012), avsnitt 4.2.4 i kapittel 4.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
støtter dette viktige arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre frykter at norske særkrav og eventuelle
nye skatter for finansnæringen vil svekke næringens konkurranseevne
og kunne gå ut over vekstmulighetene. Det kan bli vanskeligere for
norske bedrifter å få lån, og prisen på kreditt vil gå opp. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn advare regjeringen mot å
innføre norske særkrav til en internasjonal bransje.
Den norske innskuddsgarantiordningen
har etter komiteens syn vært viktig for å sikre innskyternes
rettigheter og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Slik har
ordningen trolig medvirket til at kun-de-innskudd i større grad
enn ellers har vært en stabil finansieringskilde for norske banker
gjennom finanskrisen. Komiteen merker seg i den sammenheng
at Europaparlamentet i plenumsavstemning 16. februar 2012 (med 506
mot 44 stemmer) etter framlegg fra ECON-komiteen gjorde vedtak som
støtter det norske ønsket om å videreføre gjeldende dekningsnivå
på 2 mill. kroner per innskyter per bank for innskytere bosatt i
Norge. Komiteen mener utviklingen er gledelig, og står
ved sin fulle tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for
å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.
Komiteen viser til at makroovervåking
av risikoen i finanssystemet som helhet etter finanskrisen har vokst
fram som et nytt satsingsområde for å trygge finansiell stabilitet. Komiteen støtter
at det innføres et såkalt motsyklisk tilleggskrav til kapital i
norske banker, og at Norges Bank gis hovedansvaret for å utarbeide
grunnlaget for avgjørelser om mot-syk-liske kapitalbuffere. Finansdepartementet
har det overordnede ansvaret for finansmarkedsregulering og soliditetskrav
i Norge. Komiteen viser til at Finansdepartementet
vil ha myndigheten til å fastsette det motsykliske bufferkravet
fram til en har vunnet noe erfaring med kravet. På vanlig måte skal
Finanstilsynet påse at det nye kravet følges opp av bankene.
Komiteen mener videre at et godt
forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet, og et viktig
mål i seg selv for å oppnå velfungerende finansmarkeder. Komiteen er
fornøyd med at Finansdepartementet som oppfølgning av dette nylig
har sendt på høring et forslag om å presisere uttrykkelig i finanstilsynsloven
at Finanstilsynet skal se til at institusjoner under tilsyn hensyntar
forbrukernes interesser og rettigheter. En slik presisering i lovteksten
av Finanstilsynets forbrukeransvar kan tydeliggjøre at å ivareta forbrukernes
interesser fortsatt er, og skal være, en meget viktig del av Finanstilsynets
virksomhet. Komiteen er også positiv til at regjeringen
vil følge opp forslaget fra finanskriseutvalget om å styrke bankenes
opplysningsplikt overfor lånetakere når pantelån blir overført fra
bank til kredittforetak og retten til motregning faller bort. Likevel
ser komiteen positivt på forslaget om at finansinstitusjoner i sin
markedsføring ikke skal kunne benytte navn eller nevnelser som dekker
over hvilken institusjon som faktisk vil stå for kundeforholdet,
samt på forslaget om at finansinstitusjoner som ikke retter seg
etter vedtak i Finansklagenemnda, selv skal dekke kostnadene til
forbrukerne ved etterfølgende rettssaker. I tillegg mener komiteen det
er bra at regjeringen nå vurderer ulike modeller for et ev. register
for privatpersoners forbruksgjeld.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at undersøkelser fra Finanstilsynet
og Forbrukerrådet nå viser at kompliserte spareprodukter er tilbake
på tilbudslisten til bankene. Disse medlemmer er
bekymret for resultatene av Forbrukerrådets såkalte «mystery shopping»-test
nylig. Testen ble utført av vanlige forbrukere som har gjennomført
30 kundemøter med selgere av finansielle produkter hos seks av de
største bankene (DNB, Nordea, Sandnes Sparebank, Sparebank 1, Sparebank
Møre og Svarebank Vest) og to investeringsselskaper (Finansco og
Invento). Disse medlemmer viser til at 14 av 30 bankkunder
ble rådet til å låne penger for å sette i spareprodukter. I 11 av
kundemøtene ble kunden oppfordret til å pantsette boligen. Kun 6
av kundemøtene frarådet lånefinansiering. Rådene om lånefinansiering
var særlig bekymringsfulle i lys av husholdningenes allerede høye
gjeldsgrad. Undersøkelsen viser at kravet om kartlegging av kundene
og hvilken erfaring og kunnskap de har med investeringer gjennomgående
brytes. Resultatet er at «kundene» i testen ikke føler at deres
interesser settes først. Kompliserte produkter blir som regel tilbudt fremfor
de enkle og trygge. Bankenes råd samsvarer ikke med forbrukernes
preferanser ifølge Forbrukerrådets spørreundersøkelse fra 2008, der
kun 7 prosent av forbrukerne sa seg villig til å ta en større risiko
for å oppnå høyere avkastning enn det en høyrerentekonto gir.
Disse medlemmer understreker
at den enkelte må ta personlig ansvar for egne investeringer. Disse
medlemmer mener imidlertid at vi må ta inn over oss at finansielle
produkter og markeder blir stadig mer komplekse, og at forbrukerne
står overfor flere valg enn tidligere. Disse medlemmer erkjenner
at vi etter krisen har blitt minnet om at vi trenger robust regulering
for å rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker og bankkunder
og for å sikre at bankene i større grad internaliserer de sosiale
kostnadene ved bank- og gjeldskriser. Disse medlemmer viser
til at adekvat regulering er særlig viktig i dagens situasjon med
høy gjeldsgrad blant husholdningene.
Disse medlemmer viser til at
myndighetene kan rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker
og bankkunder ved å bedre reguleringen av næringen når det gjelder
produkter som tilbys, informasjonen som gis til forbrukerne, tilsyn
og klagemuligheter. Disse medlemmer viser til at
et av de mest utbredte og lite egnede produktene på markedet nå
er såkalte warrants. Disse medlemmer mener warrants generelt
ikke er egnet for ikke-profesjonelle investorer og at det derfor
ikke bør tilbys ikke-profesjonelle investorer.
Disse medlemmer mener dessuten
at finansinstitusjoner ikke bør kunne benytte begrep som «spareprodukt»
eller liknende med mindre produktet tilfredsstiller visse krav som
gjør det egnet til spareformål. Disse medlemmer mener
at investeringsrådgivere og andre som gir råd om kjøp av spare-
og investeringsprodukter i tillegg alltid bør opplyse om egenskapene
ved enkeltprodukter som bankinnskudd og andeler i indeksfond, eller
nedbetaling av lån, og rådgi dette som alternativ der det er i kundens
interesser.
Disse medlemmer er dessuten opptatt
av at tilsynet med bankene må bli bedre. Disse medlemmer viser
til at det ikke har vært tradisjon i Norge eller Norden for at myndighetene regulerer
produktutviklingen i finansmarkedet. Regulering og tilsyn har skjedd
ved reaktivt markedstilsyn og dokumentasjon i etterkant av de råd
selgerne i banken har gitt. Disse medlemmer mener
at lærdommene fra finanskrisen tilsier at Finanstilsynet må gjennomføre
hyppigere tilsyn rettet både mot markedsadferd (bl.a. kundekartlegging)
og produkter (bl.a. lånefinansiert sparing og kompliserte produkter).
Disse medlemmer mener at lovbrudd
må føre til umiddelbare sanksjoner. Disse medlemmer viser
til Finanskriseutvalget NOU 2011:1, som foreslår at det utredes
om tilsynsmyndighetene bør få utvidede hjemler til å ilegge administrative
sanksjoner som gebyrer. Disse medlemmer mener en
slik utvidet hjemmel vil være fornuftig, slik at det kan gis reaksjoner
bedre tilpasset overtredelsenes grovhet og sikre bedre etterlevelse
av regelverket.
Disse medlemmer mener at forbrukernes klagemuligheter
må bedres. Disse medlemmer viser til at dagens klageorgan
for finansielle tjenester, Finansklagenemnda, er finansiert av finansforetakene
og at disse har flertall i styret. Denne organiseringen reiser i
utgangspunktet spørsmål om nemndas uavhengighet. Finansforetakene
gir selv uttrykk for at nemnda fungerer godt, men flere forhold
peker i retning av at nemnda ikke ivaretar forbrukere på en god
nok måte.
Disse medlemmer viser til at
Finansklagenemnda Bank gir kundene medhold i relativt få saker. Disse
medlemmer har selv mottatt en rekke henvendelser der nemndas
ivaretakelse av forbrukernes rettigheter synes mangelfull. I representantforslaget
nevnes to av disse sakene. Disse medlemmer viser
til Finansklagenemndas årsberetning 2011, der det fremgår at Finansklagenemnda
Bank i 2011 ga kundene medhold i 21,7 prosent av sakene behandlet
i sekretariatet. Av sakene undergitt nemndsbehandling fikk kundene
medhold i kun 13,1 prosent av sakene i 2011, mot 19, 3 prosent i
2010. Til sammenlikning fikk kundene i Finansklagenemnda Forsikring
i 2011 medhold i 25,4 prosent av sakene behandlet i sekretariatet.
Av forsikringssakene behandlet i nemnda endte 37,3 prosent av sakene
med medhold til kunden, mot 45,3 prosent i 2010. I andre nemnder
som behandler saker der store verdier står på spill for forbrukerne
som Boligtvistnemnda og Klagenemnda for håndverkertjenester, fikk klager
medhold i hhv. nesten 70 prosent og drøyt 50 prosent av sakene i
2009 ifølge NOU 2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister.
Disse medlemmer viser til den
såkalte Røeggen-saken, der småspareren Ole Petter Røeggen kjøpte
et strukturert spareprodukt av DnB NOR og ble overtalt av banken
til å låne penger, slik at han kunne kjøpe enda mer av produktet.
Strukturerte eller sammensatte spareprodukter er kjennetegnet ved
at avkastningen er bundet opp mot én eller flere aksjer/aksjeindekser,
eventuelt råvarepriser (for eksempel kraftprisen), og de har liten
annen hensikt enn at bankene skal tjene penger på vanlige folks
bekostning. DnB NOR hevdet at dette var trygg sparing, men Røeggen endte
opp med et tap på 230 000 kroner. Disse medlemmer viser
til at Bankklagenemnda i utgangspunktet ikke ønsket å behandle Røeggens klagesak,
fordi saken ifølge nemndas leder Viggo Hagstrøm var for komplisert
for fagfolkene i nemnda, jf. VG 25. januar 2009. Disse medlemmer spør
seg hva nemnda da måtte tenke om alle de vanlige forbrukere som
har blitt overtalt av bankene til å kjøpe disse produktene, om de
forsto hva de begikk seg inn på. Først etter at daværende finansminister
Kristin Halvorsen personlig grep inn i saken aksepterte nemnda å granske
DnB NORs «garanterte» spareprodukter, hvorpå Røeggen til slutt fikk
medhold.
Disse medlemmer viser til at
bevisbyrden i mange tilfeller legges på kunden i rådgivningssaker
der banken er nærmest til å dokumentere sentrale forhold i avtaleforholdet.
Konsekvensen blir at bankene fortsatt risikofritt kan unnlate å dokumentere
relevante opplysninger. Etter MiFID-direktivet fra 1. november 2007
er det en viss dokumentasjonsplikt ved investeringsrådgivning, jf.
vphl. § 10-11(7). I finansnæringens egne god-skikk-regler er det
også et krav om dette ved finansiell rådgivning. Disse medlemmer understreker
at når nemnda ikke i tilstrekkelig grad følger dette opp, som det
er rettslig grunnlag for å gjøre ved å la det få bevisbyrdemessige
konsekvenser at banken forsømmer dokumentasjonsplikten, så oppfylles
ikke hensikten. Disse medlemmer viser til at man kanskje
skulle tro nemndsmedlemmene fra forbrukersiden kunne være «garantister»
for forbrukerhensynet, men det er ikke så enkelt i et organ som
dette som vektlegger konsensus. Det er krevende å reise og begrunne
mindretallsvotum i slike nemnder.
Disse medlemmer viser til at
nemnda i begrunnelsene for sine vedtak i mange tilfeller synes å
legge stor vekt på bankens argumentasjon og tilsvarende liten vekt
på argumentasjonen til klager, uten at det nødvendigvis foreligger
saklig belegg for dette. Disse medlemmer har blitt gjort
kjent med flere tilfeller der denne ubalansen medfører at nemnda
overser bankers brudd på opplysningsplikten om å gi en korrekt og
balansert fremstilling av muligheter for gevinst og tap.
Disse medlemmer peker på at det
er mang-lende åpenhet om de mange saker som behandles i Finansklagenemndas
sekretariat. Disse medlemmer mener blant annet at
nemnda bør offentliggjøre informasjon og statistikk om hvilke foretak
det klages mot. Disse medlemmer mener at dette kan
ha en disiplinerende effekt for foretakene og bidra til at forbrukerne
kan fatte informerte beslutninger.
Disse medlemmer viser til at
de kritikkverdige forholdene knyttet til Finansklagenemnda Bank
i sum ikke er egnet til å skape tillit til nemnda. Disse
medlemmer spør seg også hvorfor bankenes selgere, som i
mange av sakene har begått lovbrudd, ikke synes å få noen form for straffereaksjon. Disse
medlemmer mener at etableringen av et statlig, uavhengig
klageorgan er nødvendig for å sikre forbrukerne et klageorgan innenfor
bank- og finansområdet som har den nødvendige tillit. Disse
medlemmer viser til at rolleavklaring mellom kunden og bankens
rådgiver er sentralt. En uavhengig nemnd kunne ha trukket opp noen
linjer i sine uttalelser om at rådgivningsgrunnlaget skal være tilstrekkelig
godt og at rådet skal være forsvarlig, som næringen uten særlige
anstrengelser og kostnader kunne ha fulgt. Disse medlemmer viser
til at autorisasjonsordningen har bidratt til å bedre kvaliteten
på rådgivningen, men at ambisjonsnivået for rådgivningen bør være
høyere, særlig når det kan skje uten bruk av store ressurser.
Disse medlemmer kan heller ikke
se tungtveiende grunner som taler mot opprettelsen av et uavhengig,
statlig klageorgan. Disse medlemmer spør seg hvorfor
FNO er så opptatt av å fortsette å betale nær 40 mill. kroner for
driften av nemnda, hvis det er slik at nemnda i dag er helt uavhengig
og at en offentlig nemnd ville gitt akkurat de samme uttalelsene.
Disse medlemmer viser til at
det også vil være hensiktsmessig å endre tvisteloven slik at saker
mot bank- og finansinstitusjoner anlagt av privatpersoner kan fremmes
for Forliksrådet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det lenge var en utbredt oppfatning
at samfunnets interesser alltid blir best ivaretatt når enkeltmennesker
får følge sin egeninteresse i frie markeder. Etter finanskrisen
har mange endret syn på dette og innsett at hensynet til verdiskaping
og stabilitet i økonomien tilsier en sterkere regulering av finansnæringen. Markeder
svikter hvis priser sender gale signaler, eller hvis signalene blir
oppfattet feil. Økte boligpriser burde for eksempel avskrekke boligkjøpere.
I praksis er det slik at høyere priser ofte virker som en oppmuntring
fordi kjøperne håper å nyte godt av ytterligere prisstigning. For
bankene kan høyere boligpriser virke som en oppmuntring til å låne
ut penger.
Dette medlem viser til at markeder
også svikter når det er skjult informasjon, for eksempel når selgere
har mer informasjon enn kjøpere, eller når prisene ikke fullt ut
reflekterer sosiale kostnader. Det var mange eksempler på slik skjult
informasjon i forkant av finanskrisen. Banker solgte kompliserte
og risikable finansprodukter til uvitende kunder som aldri burde vært
tilbudt dem, og bankene tok ikke høyde for de sosiale kostnadene
ved potensielt mislighold av lånene. Myndighetene burde ha grepet
inn for å regulere markedet bedre.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag Dokument 8:60 S (2010–2011) fremmet
i desember 2010 om tiltak for å motvirke en ny finanskrise. Dette
medlem er positiv til at regjeringen følger opp flere av
de forslagene som Kristelig Folkeparti foreslo den gang, blant annet
at det samarbeides med de nordiske landene om en tidlig innføring
av en motsyklisk buffer og at det kan være hensiktsmessig at Norge
går foran når det gjelder kapitalkrav overfor bankene gitt situasjonen
i norsk økonomi. Dette medlem er dessuten positiv
til at det regjeringsoppnevnte Finanskriseutvalget og regjeringen
selv har gitt positive signaler om Kristelig Folkepartis forslag
i nevnte representantforslag om å innføre en såkalt aktivitetsskatt for
finansnæringen. Dette medlem viser til at forslagsstillerne
fra Kristelig Folkeparti uttalte:
«De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnadene
ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking
gjør at det kan være hensiktsmessig å skattlegge finansnæringen
i større grad enn i dag […] Overskudd og lønn er et uttrykk for
merverdi, og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift,
en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt.
En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning
mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen
blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og
lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over
det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.»
Dette medlem viser til at Frankrike,
Danmark og Island er blant landene som har innført en slik skatt.
En slik skatt kan bidra med inntekter til fellesskapet som kan gjøre
det lettere å fjerne andre, mer vridende skatter, som formuesskatten på
arbeidende kapital. Dette medlem viser til statsbudsjettet
2012, Innst. 3 S (2011–2012), der dette medlem ba
regjeringen om å «utrede og fremme forslag om en aktivitetsskatt
for finansiell sektor». Dette medlem legger til grunn
at regjeringen vil fremme et slikt forslag i statsbudsjettet 2013. Dette
medlem håper samtidig regjeringen vil følge opp Kristelig
Folkepartis øvrige forslag i nevnte representantforslag for å motvirke
en ny finanskrise.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte
spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle, samt Innst.
312 S (2011–2012), der dette medlem fremmet forslag
om ovennevnte forhold knyttet til regulering, tilsyn og klageorgan.
Eit velfungerande bankstell spelar ei sentral
rolle i alle land. Bankar tek imot innskot frå ålmenta, syter for
tilførsle av kontantar og yter lån til finansiering av investeringar.
Historisk sett har framveksten av bankar og andre finansinstitusjonar
vore eit viktig grunnlag for økonomisk utvikling og modernisering.
Såleis går samfunnsansvaret til banksektoren fyrst og fremst ut
på at det skal finnast sunne, solide og likvide bankar som utfører
kjerneoppgåvene sine på berekraftig vis.
Gjennom snart 200 år har sparebankar vore ein hjørnestein
i det norske bankstellet. Eit kjennemerke ved sparebankane er og
har vore gåveinstituttet: gåver i form av tilskot og løyvingar til
ymse allmennyttige føremål i dei lokalsamfunna som bankane har rot
i. Dette gåveinstituttet er eit særmerkt uttrykk for samfunnsansvar.
Gåveinstituttet har endra seg i samsvar med tida og tilhøva, og
omfanget av gåver er aukande. Meininga med dette kapitlet er å gjera
greie for bakgrunnen for gåveinstituttet, omtala relevant lovregulering,
talfesta gåvene frå sparebankar/sparebankstiftingar og skissera sambandet
mellom gåveinstituttet og folkeopplysning og folkestyre.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at det viktigste
banknæringen gjør for samfunnet, er å drive god og effektiv bankvirksomhet. Komiteen vil
likevel i tillegg peke på at sparebankene over tid også har vist
en særmerkt form for samfunnsansvar ved å gi ut deler av sitt overskudd
som gaver i form av tilskudd og bevilgninger til allmennyttige formål
i de lokalsamfunnene som bankene har rot i.
Komiteen vil videre vise til
at sparebanker og forretningsbanker har mange likheter, men også noen
grunnleggende iboende forskjeller, blant annet i formen på egenkapitalen.
Sparebankenes egenkapital er bankens grunnfondskapital, og ev. også
eierandelskapital. Slik har sparebankene historisk sett vært selv-eiende,
mens forretningsbankene er eid av aksjonærene.
Etter at det ved lov i 1987 ble åpnet for at
sparebanker kunne hente inn egenkapital gjennom utstedelse av grunnfondsbevis,
som etter lov 19. juni 2009 nr. 46 er erstattet av egenkapitalbevis,
utgjør imidlertid også eiet kapital en del av egenkapitalen i flere
av dagens sparebanker. Egenkapitalbevis gir rett til utbytte, men komiteen vil
understreke at det har vært bred politisk enighet om at påvirkningsretten
til egenkapitalbeviseierne skal være avgrenset for å verne om sparebankenes
eierløse grunnfond. Dette er et svært viktig prinsipp. Sparebanker som
har utstedt egenkapitalbevis, fordeler ev. overskudd forholdsmessig
mellom sparebankens grunnfond og egenkapitalbeviseierne.
Komiteen vil vise til at sparebankenes
hjemmel for gavetildelinger i 2009 ble flyttet fra sparebankloven
til finansieringsvirksomhetsloven. Sparebankene kan i dag dele ut
overskuddet som gaver og ev. utbytte, men slik utdeling kan ikke
utgjøre mer enn 60 prosent av overskuddet etter resultatregnskapet
uten godkjenning av Finanstilsynet. Overstiger utbytte og gaver
av årets overskudd 30 prosent av overskuddet etter resultatregnskapet,
skal styret gi melding til Finanstilsynet.
Sparebanker har gjennom historien gitt tilskudd og
bevilgninger til ulike allmennyttige formål og således bidratt til
den demokratiske deltakelsen og den offentlige samtalen i Norge. Komiteen merker
seg at omfanget av gaveutdelinga har økt de siste ti årene, og støtter
regjeringens arbeid med å legge til rette for offentliggjøring av
statistikk på dette feltet. Dette kan gi nyttig kunnskap om gaveinstituttet
i norsk sparebanksektor.
Komiteen viser til at gaveinstituttet
til sparebankene er et tradisjonsrikt innslag i norsk finansnæring
og et uttrykk for lokalt og regionalt samfunnsansvar. Gjeldende
lovverk – og Finanstilsynets praktisering av det – legger til grunn
at begrepet allmennyttige formål skal tolkes relativt vidt. Komiteen vil
trekke fram at folkeopplysning og folkestyre faller inn under allmennyttige
formål, at det er viktig at sparebankenes gaveinstitutt både er
lokalt og tradisjonelt forankret, og at gavene er et uttrykk for samfunnskontrakter
mellom sparebanker/sparebankstiftelser og deres omland. Komiteen støtter
departementets syn på at gaver til lag og foreninger, tiltak og
prosjekt som styrker den demokratiske infrastrukturen i Norge, er
samfunnsviktige. Komiteen imøteser derfor at departementet
i lovproposisjon om ny finansforetakslov kommer tilbake med en mer konkret
utredning av hva som ligger i omgrepet allmennyttige formål. Komiteen vil
understreke at det er et individuelt og kollektivt, privat og offentlig
ansvar å styrke folkestyret og grunnleggende demokratiske målsetninger.
Sparebanker og sparebankstiftelser kan bidra til dette blant annet
gjennom gaveutdeling til allmennyttige formål.
I kapittel 5 i meldinga følgjer eit oversyn
over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmark-nadsområdet
i 2011. Avsnitt 5.1.8 inneheld eit stutt oversyn over forskrifter
fastsette i 2011. I avsnitt 5.2 er det ei omtale av sentrale løyve
som vart gjevne same året, med ei kort omtale av kvar einskild sak.
Det overordna målet med endringane i regelverket
på finansmarknadsområdet i 2011 var å fremja finansiell stabilitet
og effektive og velfungerande marknader.
Komiteen viser til
sine merknader i tidligere kapitler, og tar redegjørelsen til orientering.
Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank
og pengevesenet (sentralbanklova) § 1 fyrste ledd skal Noregs Bank
vera utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken
skal gje ut setlar og mynt, fremja eit effektivt betalingssystem
og overvaka penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken skal òg forvalta
Statens pensjonsfond utland (SPU) og sine eigne valutareservar.
Etter sentralbanklova § 30 andre ledd skal årsmelding og årsrekneskap sendast
til departementet, som så skal leggja desse dokumenta fram for Kongen
og gjera dei kjende for Stortinget. Årsmeldinga frå Noregs Bank
for 2011 følgjer som utrykt vedlegg til denne meldinga i tillegg
til bankens eigen rapport om forvaltninga av SPU i 2011.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd
at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse
etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks fastsatt
av Stortinget». Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden snarast
mogleg etter å ha motteke papira senda årsrekneskapen for banken,
årsmeldinga frå hovudstyret, fråsegn frå representantskapet om protokollar
frå hovudstyret og eventuelle fråsegner om andre tilhøve som gjeld
banken, til Riksrevisjonen. Det følgjer òg at statsråden skal greia
ut for Riksrevisjonen om korleis styringsretten som ligg hjå departementet
og regjeringa i saker som gjeld Noregs Bank, har vore nytta. Departementet
sender årsrekneskapen til Riksrevisjonen når departementet har fått
han frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får òg kopi av korrespondansen
mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og i
saker der ein lèt vera å instruera. Finansministeren gjev ei særskild
utgreiing om verksemda i Noregs Bank til Riksrevisjonen.
Regjeringa har fastsett eit inflasjonsmål for pengepolitikken
gjennom ei forskrift til sentralbanklova. Oppgåva Noregs Bank har
med å forvalta SPU, er regulert gjennom lov om Statens pensjonsfond
og eit særskilt mandat fastsett av Finansdepartementet. Forvaltninga
av Statens pensjonsfond vert omtala i ei særskild melding til Stortinget,
jf. Meld. St. 17 (2011–2012) Forvaltningen av Statens pensjonsfond
i 2011.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Dei øvste organa i Noregs Bank er hovudstyret og
representantskapet. Hovudstyret leier den ut-øvande og rådgjevande
verksemda til banken, medan representantskapet skal føra tilsyn
med at reglane for bankverksemda vert følgde. I hovudstyret sit
sju medlemer som er oppnemnde av regjeringa, med sentralbanksjefen
som leiar og visesentralbanksjefen som nestleiar. Dei fem andre
medlemene er ikkje fast tilsette i banken. Det er òg oppnemnt to
varamedlemer for dei eksterne medlemene som møter fast med talerett. Dei
tilsette har to medlemer som er til stades ved handsaming av saker
som gjeld den interne drifta i banken og tilhøva for dei tilsette.
Hovudstyret arbeider for å verkeleggjera banken sine
mål og verdiar, med særleg vekt på å fremja prisstabilitet, finansiell
stabilitet og ei effektiv og tillitvekkjande kapitalforvaltning.
Det vert lagt vekt på at sentralbanken skal utføra oppgåvene sine
med høg kvalitet og til låge kostnader.
Hovudstyret har ansvar for at bankverksemda
er forsvarleg organisert, og for at det er tilfredsstillande rammer,
mål og prinsipp for verksemda. Vidare skal det sikra god styring
og kontroll med rekneskapen og kapitalforvaltninga og sjå til at risikostyringa
og internkontrollen til banken er god nok i alle delar av verksemda.
I 2011 vart det halde 14 hovudstyremøte og handsama
i alt 144 saker. Hovudtyngda av sakene galdt kjerneoppgåver innanfor
kapitalforvaltning, pengepolitikk og finansiell stabilitet. Talet
på styresaker har gått noko ned dei siste åra i takt med at hovudstyret
har delegert utøvinga av oppgåver til sentralbanksjefen og leiaren
av Noregs Bank Investment Management (NBIM). Det har gjeve hovudstyret
høve til å leggja meir vekt på å styra, følgja opp og kontrollera
verksemda, med særleg vekt på strategiske problemstillingar knytte
til kjerneverksemda.
Hovudstyret har delegert mykje av den operative drifta
til sentralbanksjefen, som har delegert henne vidare til verksemdsområda.
Sentralbanksjefen har eigenkompetanse etter § 5 siste leddet i sentralbanklova
til å «forestå bankens administrasjon og gjennomføring av vedtakene».
Bankverksemda er organisert kring klårt definerte
kjerneoppgåver.
Sentralbankverksemda omfattar kjerneoppgåvene
pengepolitikk (PPO) og finansiell stabilitet (FST). I tillegg kjem
området administrasjon (NBA) med stabs- og støttefunksjonar.
Representantskapet til Noregs Bank består av
15 medlemer som Stortinget har oppnemnt. Gjennom verksemd og rapportering
skal representantskapet forvissa Stortinget om at Noregs Bank, medrekna
forvaltninga av Statens pensjonsfond utland, er forsvarleg og føremålstenleg
driven, og at lover og føresetnader er følgde. Representantskapet
organiserer eit tilsynssekretariat som utfører tilsyns- og kontrolloppgåver, forvaltar
avtala med ekstern revisor og utfører sekretariatsfunksjonar for
representantskapet. Det fungerer òg som koordinator i samarbeidet mellom
Riksrevisjonen, ekstern revisor og banken, særleg når det gjeld
SPU. Tilsynssekretariatet er fagleg og administrativt uavhengig
av banken. Representantskapet legg fram utgreiinga si for Stortinget
i form av ein særskild rapport, jf. sentralbanklova § 30. Rapporten
for 2011 vart framlagd 27. mars 2012. Departementet gjer difor ikkje
nærare greie for verksemda i representantskapet her.
Ved utgangen av 2011 var det 629 tilsette i Noregs
Bank, ein auke frå 589 ved utgangen av 2010. Talet på tilsette i
kapitalforvaltninga var 315 ved utgangen av 2011, 37 fleire enn
i 2010. Veksten i denne delen av verksemda er venta å halda fram
i 2012 òg.
Meir omtale av ressursbruken o.a. i Noregs Bank står
i årsmeldinga frå banken for 2011.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Finansiell stabilitet er eit hovudmål for Noregs Bank
og skal – saman med målet om prisstabilitet – medverka til økonomisk
stabilitet. Oppgåvene til Noregs Bank når det gjeld å sikra eit stabilt
og robust finansielt system, er forankra i sentralbanklova. § 1
seier at banken skal utferda setlar og mynt, fremja eit effektivt
betalingssystem innanlands og overfor utlandet, og overvaka penge-,
kreditt- og valutamarknadene. § 3 seier at banken skal varsla departementet
når banken meiner det trengst tiltak av penge-, kreditt- og valutapolitisk
karakter frå andre instansar. Fire andre paragrafar i sentralbanklova
er òg relevante: § 13 gjev Noregs Bank eineretten til å utferda
norske setlar og myntar. Etter § 17 skal Noregs Bank utføra bankforretningar
for staten. § 19 gjev Noregs Bank høve til å yta lån til og gjera
innskot i forretnings- og sparebankar, medan § 20 fastset at Noregs
Bank skal ta imot innskot frå bankane. Lova om betalingssystem gjev
Noregs Bank ansvaret for å gje konsesjon til avreknings- og oppgjerssystema
for ban-kane og for å føra tilsyn med systema.
Noregs Bank overvaker det finansielle systemet som
heilskap, og to gonger i året sender banken brev til Finansdepartementet
med vurderingar av utsiktene for finansiell stabilitet og med råd
om tiltak som kan motverka at det byggjer seg opp systemrisiko.
Analysane som ligg til grunn for desse vurderingane, vert det gjort
greie for i rapportane om finansiell stabilitet. Rapportane vert publiserte
på same tid som Noregs Bank sender brev til departementet.
Noregs Bank styrer likviditeten i banksektoren frå
dag til dag ved å tilby bankane lån og ved å ta imot innskot. Det
gjev Noregs Bank eit ansvar for å overvaka likviditetsrisikoen i
banksystemet. Som långjevar i siste instans har Noregs Bank ei sentral
rolle når det gjeld å handtera kriser i det finansielle systemet.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Under dette punktet vert utøvinga av pengepolitikken
i 2011 vurdert. Pengepolitikken i tidlegare år er drøfta i finansmarknadsmeldingane
for dei respektive åra. Som eit grunnlag for vurderinga følgjer
det fyrst ei omtale av retningslinene for pengepolitikken. Deretter
følgjer ei omtale av utøvinga av pengepolitikken i 2011, og dessutan
vurderingar frå nokre andre institusjonar. Departementet sine vurderingar
kjem til slutt.
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vera eit
utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gje ut setlar og mynt og fremja eit effektivt betalingssystem.
Dess-utan skal Noregs Bank overvaka penge-, kreditt- og valutamarknadene.
Dei noverande retningslinene for pengepolitikken
vart fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon 29. mars
2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4 andre ledd,
jamfør boks 6.1. Retningslinene vart grunngjevne og utdjupa i St.meld.
nr. 29 (2000–2001) Retningsliner for den økonomiske politikken,
som vart lagd fram same dagen.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikta mot
stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske
krona. Den operative gjennomføringa av pengepolitikken skal i samsvar
med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert som
ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent. Av
forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverka til å stabilisera
utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samstundes medverka
til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr.
29 (2000–2001) står det vidare at rentesetjinga til Noregs Bank
skal vera framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske
prognosar og vurderingar. Når hovudstyret i Noregs Banks fastset
renta, skal det ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken
får verknad. Dessutan skal styret sjå bort frå forstyrringar av
mellombels karakter som ein meiner ikkje vil påverka den underliggjande
pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken
er å medverka til å gje økonomien eit nominelt ankerfeste. Forskrifta
etablerer fleksibel inflasjonsstyring som rettesnor for pengepolitikken. På
kort og mellomlang sikt må pengepolitikken vega omsynet til låg
og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing. Ofte
er det ingen motstrid mellom desse to omsyna. Dersom det oppstår
konflikt, må Noregs Bank utøva skjønn og vega dei to omsyna mot kvarandre.
Det viktigaste verkemiddelet i utøvinga av pengepolitikken
er styringsrenta, som er renta på ban-kane sine innskot over natta
i Noregs Bank. I normale situasjonar har endringar i styringsrenta nokså
sterkt gjennomslag i dei heilt kortsiktige pengemarknadsrentene,
det vil seia dags- og vekesrentene. Mark-nadsrentene med lengre
løpetider er påverka av nivået på styringsrenta og av korleis marknadsaktørane
ventar at styringsrenta kjem til å utvikla seg i framtida. Dette heng
nært saman med kva marknadsaktørane ventar om veksten i produksjon
og prisstiging.
Hausten 2008 vart samanhengen mellom styringsrenta
og marknadsrentene forstyrra som følgje av den internasjonale finanskrisa,
og tidvis fungerte ikkje pengemarknaden. Høge risikopåslag førte
til at pengemarknadsrentene var mykje høgare enn mark-nadsaktørane
sine forventningar om styringsrenta, jamfør figur 6.1. Noregs Bank
og politiske styresmakter sette då i verk fleire tiltak for å betra
tilhøva i penge- og kredittmarknaden, jamfør nærare omtale i kapittel
2 i denne meldinga. Noregs Bank tilførte mykje meir kronelikviditet
enn normalt, både gjennom ordinære fastrentelån (F-lån) og gjennom
valutabyteavtalar. Vidare sikra auksjonar av dollarlikviditet norske
bankar naudsynt dollarfinansiering.
Utover i 2009 og i fyrste halvdel av 2010 betra situasjonen
i finansmarknadene seg. Påslaga i pengemarknaden fall markert og
nærma seg meir normale nivå. Noregs Bank normaliserte då likviditeten
og avvikla dei ekstraordinære tiltaka. Uroa tok seg opp att då somme
land i euroområdet fekk vanskar med å betala gjelda si, og frå sommaren
2010 auka påslaga att. Påslaga roa seg igjen i fyrste halvdel av
2011, men tok endå ein gong til å stiga då uroa i euroområdet blussa
opp att sommaren 2011. Ved utgangen av 2011 var skilnaden mellom
venta styringsrente og tremånaders pengemarknadsrente i Noreg meir
enn ei prosenteining. Om dette skriv Noregs Bank i årsmeldinga for
2011:
«Auken i rentepåslaga i pengemarknaden fall saman
med ein forverra finansieringssituasjon for europeiske bankar. Det
var klart mindre aktivitet enn normalt i marknaden for utskriving
av bankobligasjonar siste halvdelen av 2011. Det påverkar òg kostnaden
norske banker står overfor når dei skal finan-siere seg i marknaden.»
Den 3. oktober 2011 vart eit nytt system for
å styra likviditeten til bankane innført. I det nye systemet får
bankane berre ein viss kvote forrenta til styringsrenta. Innskot
utover kvoten vert forrenta til reserverenta, som ligg ei prosenteining
lågare enn styringsrenta. Føremålet med det nye systemet er å fremja
utlånsaktiviteten i internbankmarknaden. Samstundes som det nye systemet
for likviditetsstyringa vart innført, byrja Noregs Bank å notera
den såkalla NOWA-renta. NOWA er eit vege gjennomsnitt av faktiske
handla usikra overnattalån mellom norske bankar. Sidan Noregs Bank
tok til å notera NOWA-renta, har ho i gjennomsnitt vore vel eitt basispunkt
lågare enn styringsrenta.
Etter initiativ frå Noregs Bank har Finansnæringens
fellesorganisasjon (FNO) i samarbeid med bankane utarbeidd regelverk
for å fastsetja NIBOR-renta, med sikte på å gjera fastsetjinga meir
oversiktleg. Det nye regelverket inneheld mellom anna ein klår definisjon
av denne referanserenta og korleis ho skal tolkast i høve til tilsvarande
renter i andre land.
Forventningane til styringsrenta i marknaden heng
saman med kva aktørane trur om den økonomiske utviklinga, særleg
om vekst og prisstiging, og med deira syn på sentralbanken sitt framtidige
handlingsmønster i pengepolitikken. Marknadsrentene verkar inn på
kronekursen, på prisane på verdipapir, på bustadprisane og etterspurnaden
etter lån, på investeringar og på forbruk. Styringsrenta til Noregs
Bank kan òg påverka forventningane om den økonomiske utviklinga
og framtidig inflasjon. Gjennom alle desse kanalane verkar renta
på dei samla etterspurnads- og produksjonstilhøva og på prisar og løner.
I årsmeldinga for 2011 skriv Noregs Bank mellom
anna dette om fleksibel inflasjonsstyring:
«Noregs Bank legg til grunn at inflasjonsstyringa
skal vere fleksibel, slik at det blir lagt vekt på å jamne ut svingingar
både i inflasjon og i produksjon og sysselsetjing når renta blir
sett. Den fleksible inflasjonsstyringa byggjer bru mellom den langsiktige
oppgåva for pengepolitikken, som er å halde inflasjonen låg og forankre
inflasjonsforventingane, og omsynet til utjamning av utviklinga
i produksjonen.»
Tre gonger i året vert «Pengepolitisk rapport» publisert,
samstundes med publisering av renteavgjerder til hovudstyret. I
rapportane analyserer Noregs Bank den økonomiske stoda og kjem med
prognosar for den økonomiske utviklinga og for styringsrenta. Med
utgangspunkt i analysane vedtek hovudstyret ein pengepolitisk strategi
i form av eit intervall for styringsrenta for perioden fram til
publisering av den neste pengepolitiske rapporten.
For at pengepolitikken skal vera truverdig med dei
føresetnadene Noregs Bank legg til grunn om den økonomiske utviklinga,
må renteprognosen til banken på rimeleg vis vega dei ulike omsyna pengepolitikken
skal ta, mot kvarandre. Når Noregs Bank sitt handlingsmønster i
pengepolitikken vert oppfatta som stabilt og truverdig, styrkjer
det òg verknaden av pengepolitikken. Noregs Bank har utarbeidd eit
sett med kriterium for kva banken meiner er ei god framtidig utvikling
av renta. Det er gjort greie for kriteria i dei pengepolitiske rapportane.
Gjennomføringa av pengepolitikken krev god tilgang
til informasjon om den økonomiske utviklinga. Hausten 2002 skipa
Noregs Bank eit regionalt nettverk av føretak og offentlege verksemder
for å henta inn informasjon om utviklinga i produksjon og prisar
og om planar for investeringar og sysselsetjing i tida framover. Om
lag 1 500 kontaktar er knytte til dette nettverket. Saman med tilgjengeleg
offisiell statistikk er rapportane frå det regionale nettverket
ein viktig del av avgjerdsgrunnlaget til banken.
Pengepolitikken verkar med eit tidsetterslep.
Utviklinga i inflasjon, produksjon og sysselsetjing i 2011 er difor
også påverka av pengepolitikken i tidlegare år.
Ved byrjinga av 2011 var styringsrenta 2,00 prosent.
På rentemøtet i mai vedtok hovudstyret å setja renta opp til 2,25
prosent, jamfør tabell 6.1. Renta vart deretter halden i ro fram
til møtet i midten av desember, då ho vart sett ned til 1,75 prosent.
Den strategien hovudstyret la for styringsrenta
i Pengepolitisk rapport 3/10, var at ho burde liggja i intervallet
1 1/2–2 1/2 prosent fram til neste rapport skulle leggjast fram
i mars 2011, med mindre norsk økonomi skulle verta utsett for nye store
forstyrringar. Fram mot rentemøtet 26. januar var veksten i norsk
økonomi ifølgje banken om lag som lagd til grunn i oktober. På bakgrunn
av dette vedtok hovudstyret å halda styringsrenta uendra på 2,00
prosent på rentemøtet i januar.
I tida som følgde, heldt oppgangen i norsk økonomi
fram. Veksten i verdsøkonomien var ifølgje banken noko kraftigare
enn ein hadde rekna med i den pengepolitiske rapporten frå oktober
2010, samtidig som sterk auke i prisane på olje, mat og andre råvarer
hadde gjeve høgare konsumprisvekst i mange land. I marknaden auka
difor forventningane til rentehevingar. Hovudstyret i Noregs Bank
heldt styringsrenta uendra på rentemøtet 16. mars. I Pengepolitisk rapport
1/11, som vart publisert same dagen, vart det lagt til grunn at
styringsrenta skulle hevast gradvis i tida framover. Hovudstyret
sin strategi var no at styringsrenta burde liggja i intervallet 1 3/4–2 3/4
prosent i perioden fram til neste rapport i juni. Rentebana i Pengepolitisk
rapport 1/11 indikerte ei gjennomsnittleg styringsrente på 3,9 prosent
i 4. kvartal 2012 og på 4,7 prosent i 4. kvartal 2013. Dette innebar
ei oppjustering på knapt 1/2 prosenteining samanlikna med rentebana
frå oktober året før. Prognosen for styringsrenta var at renta ville
verta sett opp med 0,75 prosenteiningar gjennom 2011.
Gjennom våren 2011 heldt veksten i verdsøkonomien
fram, særleg i framveksande økonomiar. Betringa i utviklinga internasjonalt
gjorde at mellom anna Den europeiske sentralbanken (ESB) og Sveriges
Riksbank sette opp sine styringsrenter i april. Ved rentemøtet i
mai vurderte Noregs Bank kapasitetsutnyttinga i norsk økonomi til
å vera nær eit normalt nivå. Prisstiginga var låg, men Noregs Bank
meinte det var utsikter til at han ville ta seg opp framover. På
rentemøtet i mai vedtok Hovudstyret å setja opp styringsrenta til
2,25 prosent I grunngjevinga peika Hovudstyret mellom anna på omsynet
til å stabilisera aktiviteten og inflasjonen eit stykke fram i tid.
Avgjerda var i tråd med rentebana i den pengepolitiske rapporten
frå mars.
Fram mot rentemøtet i juni vurderte Noregs Bank
utsiktene for verdsøkonomien som meir usikre. I Noreg var kapasitetsutnyttinga
ifølgje banken rundt normalnivået medan lønnsveksten var høgare
og arbeidsløysa lågare enn banken hadde rekna med i mars. Noregs
Bank meinte at skilnaden mellom utviklinga i Noreg og utviklinga
internasjonalt innebar risiko for styrking av krona slik at inflasjonen
kunne verta for låg. Banken meinte derfor det var grunn til å gå varsamt
fram med å setja opp rentene. På rentemøtet i juni vedtok banken
å halda styringsrenta uendra på 2,25 prosent. Rentebana i Pengepolitisk
rapport 2/11 var lite endra frå rapporten i mars. Prognosen tydde
på at renta ville verta sett opp på det neste rentemøtet i august.
Gjennom sommaren svekte utsiktene for verds-økonomien
seg markert. Trass i store tiltak frå eurolanda og Den europeiske
sentralbanken var finansmarknadene prega av mykje uro. Rentene på
stats-obligasjonane til gjeldsutsette land i Europa auka markert.
Forventningane til styringsrentene ute gjekk markert ned. Uroa smitta
over på pengemarknadene, der risikopåslaga auka. Også i Noreg auka
påslaga i pengemarknaden, medan kronekursen svinga mykje. Noregs
Bank vurderte risikoen for at gjeldskrisa i euroområdet kom til
å få store og langvarige verknader på den økonomiske utviklinga,
som høgare enn dei gjorde før sommaren. På rentemøtet i august vedtok
Noregs Bank å ikkje auka styringsrenta. Dermed vart renta noko lågare
enn referansebana i Pengepolitisk rapport 2/11 tydde på.
Fram til september var den økonomiske utviklinga
i Noreg ifølgje Noregs Bank noko svakare enn venta. Målt ved KPI-JAE
var den underliggjande prisveksten i september på 0,9 prosent. Etter
ei samla vurdering vedtok hovudstyret i Noregs Bank å halda styringsrenta
uendra på 2,0 prosent på rentemøtet i september. I pressemeldinga
skreiv Noregs Bank:
«Det er uvanlig stor usikkerhet om utviklingen i renten
videre framover. Skulle pris- og kostnads-veks-ten skyte fart og
vekstutsiktene styrkes, kan renten bli satt opp. Skulle norsk økonomi
bli utsatt for nye, store forstyrrelser slik at utsiktene for vekst
og inflasjon blir ytterligere svekket, kan renten bli satt ned.»
Då Noregs Bank skulle leggja fram ein ny pengepolitisk
rapport i oktober, var utsiktene vesentleg endra frå framlegginga
av Pengepolitisk rapport 2/11 i juni. Veksten hos handelspartnarane
var lågare, statsgjeldskrisa hadde auka og finansmarknadene var
prega av mykje uro. Risikopåslaga i pengemarknadane auka vidare, og
ei rekkje sentralbankar varsla ein meir ekspansiv pengepolitikk
enn dei før hadde gjort. Veksten i norsk økonomi heldt seg framleis oppe,
men verksemdene i Noregs Banks regionale nettverk nedjusterte forventningane
sine. Konsumprisane steig noko mindre enn medrekna i juni. Ifølgje
Noregs Bank tala auka risiko for ny nedgang i verdsøkonomien, lågare
renter ute, auka risikopåslag i pengemarknadene og lågare konsumprisvekst
for å utsetja den venta renteoppgangen noko. På rentemøtet i oktober
vedtok Noregs Bank å halda styringsrenta uendra. I Pengepolitisk
rapport 3/11 vart rentebana nedjustert med om lag 1 1/4 prosenteining
for åra 2012–2014.
Mot slutten av året auka uroa endå meir. Ifølgje Noregs
Bank vart faren for tilbakeslag i europeisk økonomi større. Den
europeiske sentralbanken sette ned styringsrenta si både i november
og desember med i alt 0,50 prosenteiningar, medan Sveriges Riksbank
sette styringsrenta ned med 0,25 prosenteiningar i desember. Gjeldskrisa
i Europa gjorde det dyrare for bankar i Europa å skaffa finansiering
i marknaden. Også norske bankar opplevde at mark-nadsfinansiering
vart dyrare og mindre tilgjengeleg. Dette medverka til at utlånsrentene til
norsk næringsliv gjekk opp. Vekstutsiktene for norsk økonomi var
svekte, samstundes som prisstiginga var låg. Utviklinga framover
var uviss, og Noregs Bank meinte at rentenedsetjing måtte til for
å demma opp for særleg ugunstige utfall. På rentemøtet i desember
vedtok hovudstyret å setja styringsrenta ned med 0,5 pro-sent-einingar.
I pressemeldinga etter møtet skreiv Noregs Bank:
«Utviklingen ute og i finansmarkedene gir utsikter
til lavere vekst i produksjon, sysselsetting og inflasjon også her
hjemme. I en situasjon med mye usikkerhet kan det dessuten være
riktig å iverksette tiltak for å demme opp for særlig ugunstige
utfall for økonomien. Hovedstyret mener at det er riktig å redusere
styringsrenten nå for å gardere mot et tilbakeslag i økonomien og
enda lavere prisvekst.»
Figur 6.4 viser endringane i prognosen for styringsrenta
frå Pengepolitisk rapport 3/10 til Pengepolitisk rapport 3/11. Søylene
illustrerer korleis Noregs Bank i denne perioden vurderte at ulike
faktorar verka inn på endringane i renteprognosen. Gjennom 2011
nedjusterte Noregs Bank prognosen for styringsrenta og skauv den vidare
oppgangen ut i tid. Både utsikter til lågare styringsrentene ute,
sterkare krone og svakare vekstutsikter ute trekte renteprognosen
ned gjennom 2011.
KPI vil ofte variera mykje frå månad til månad, særleg
etter store svingingar i straumprisane. I ulike indikatorar for
underliggjande prisvekst har ein freista å fjerna endringar i konsumprisane som
kjem av forbigåande forstyrringar. Prisveksten justert for avgiftsendringar
og utanom energivarer (KPI-JAE) er eitt slikt mål, og sidan 2008
har Noregs Bank dessutan rekna ut indikatoren KPIXE for underliggjande
inflasjon. I denne indikatoren er KPI justert for avgiftsendringar
og mellombelse endringar i energiprisane, medan eventuelle trendmessige
endringar i energiprisane vert fanga opp. Noregs Bank opplyser i
tillegg om utviklinga i KPI justert for frekvens av prisendringar
(KPI-FV), eit trimma snitt og ein modellbasert indikator for underliggjande prisvekst
(KPIM).
I den pengepolitiske rapporten frå oktober 2010 la
Noregs Bank til grunn at veksten i både KPI og KPI-JAE ville verta
1 1/4 prosent i 2011, medan veks-ten i KPIXE ville verta 1 1/2 prosent.
I den pengepolitiske rapporten frå oktober 2011 justerte Noregs
Bank pris-anslaga til ein vekst i KPI på 1 1/2 prosent, KPI-JAE
på 1 3/4 prosent og KPIXE på 1 1/2 prosent.
Veksten i konsumprisane (KPI) vart i gjennomsnitt
på 1,2 prosent frå 2010 til 2011, ned frå 2,5 prosent året før.
Dei siste ti åra har KPI i gjennomsnitt auka med 1,8 prosent årleg.
Veksten i KPI-JAE og KPIXE var høvesvis 0,9 og 1,1 prosent frå 2010
til 2011.
Figur 6.5 syner veksten i konsumprisane gjennom
dei siste åra.
I årsmeldinga for 2011 skriv Noregs Bank mellom
anna dette om utviklinga i inflasjonen over tid:
«Ut frå mandatet i pengepolitikken tek Noregs Bank
sikte på ein årsvekst i konsumprisindeksen (KPI) som over tid ligg
nær 2,5 prosent. Konsumprisveksten for eit kortare tidsrom er ikkje eit
tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om måla i pengepolitikken er
nådde over tid. (…) Dei siste ti åra har den gjennomsnittlege årlege
konsumprisveksten vore 1,8 prosent. Avviket frå inflasjonsmålet
på 2,5 prosent kjem av at økonomien tidlegare i tiåret var ramma
av ei rekkje gunstige forstyrringar på produksjonssida, mellom anna sterk
vekst i produktiviteten, god tilgang på arbeidskraft frå andre land
og lågare prisvekst på importerte varer. Det speglar seg i at veksten
i norsk økonomi var sterk, samtidig som inflasjonen ein periode
var lågare enn venta.»
Dersom aktørane i økonomien har tillit til at
sentralbanken når inflasjonsmålet, vil dei venta at inflasjonen
på sikt vert lik målet. I årsmeldinga for 2011 skriv Noregs Bank
mellom anna:
«Tillit til at inflasjonsmålet blir nådd, er ein
føresetnad for at pengepolitikken òg kan medverke til å stabilisere
utviklinga i produksjon og sysselsetjing. Inflasjonen vil ikkje
vere lik målet til kvar tid, men med tillit til pengepolitikken
vil den forventa prisveksten på lengre sikt vere nær inflasjonsmålet.
Det er i seg sjølv med på å stabilisere inflasjonen.»
På oppdrag frå Noregs Bank gjennomfører Perduco
kvartalsvise spørjeundersøkingar om mellom anna forventa inflasjon.
Figur 6.7 syner utviklinga i forventa prisvekst dei siste åra. I
1. kvartal 2012 venta fagøkonomane ein konsumprisvekst på 2,4 prosent
om to år, og på 2,7 prosent om fem år. Samstundes venta arbeidslivsorganisasjonane
ein prisvekst på 2,0 prosent om to år og på 2,4 prosent om fem år.
Hushalda har vanlegvis hatt eit noko høgare anslag for prisveksten
enn dette.
Ein kan òg få informasjon om prisforventningar hos
aktørane frå avkastningskurva og frå langsiktige terminrenter i
rentemarknaden. På grunn av høgare inflasjonsmål i Noreg enn i euroområdet
bør skilnaden mellom langsiktige terminrenter i Noreg og i euroområdet
ifølgje Noregs Bank normalt liggja i området 0,5–1 prosenteining,
avhengig av storleiken på risikopremiane i rentemarknaden. Gjennom
2011 var denne differansen gjennomgåande nær éi pro-sent-eining.
I fyrste halvår låg differansen litt lågare, men han auka gjennom
året m.a. som følgje av utsikter til svært låge renter ute. I årsmeldinga
for 2011 skriv Noregs Bank om dette:
«Eit større avvik kan vere eit varsel om at prisforventningane
i Noreg aukar meir enn inflasjonsmålet tilseier. Samla tyder indikatorane
på at det er tillit til at inflasjonen over tid vil liggje nær 2,5
prosent.»
Noregs Bank nyttar eit berekna produksjonsgap for
å uttrykkja korleis dei vurderer den samla kapasitetsutnyttinga
i økonomien. Produksjonsgapet viser avvik mellom faktisk nivå på
BNP for Fastlands-Noreg og eit berekna normalnivå. Produksjonsgapet
for Fastlands-Noreg i 2011 vart rekna til null som gjennomsnitt
for 2011 i alle dei pengepolitiske rapportane. Figur 6.8 syner korleis
Noregs Bank berekna utviklinga i produksjonsgapet og variasjonen
i produksjonsgapet frå 1981 til 2011. Variasjonen er illustrert med
bandet rundt produksjonsgapet. I årsmeldinga for 2011 skriv Noregs
Bank at svingingane i økonomien målt på denne måten dei siste ti
åra i gjennomsnitt har vore noko mindre enn i åra kring 1990. Utslaga
i produksjonen hausten 2008 og våren 2009 var likevel meir markerte enn
dei hadde vore på fleire år.
Det er stor uvisse kring utrekninga av produksjonsgapet.
I «Inflasjonsrapport» 3/2006 skreiv Noregs Bank mellom anna:
«Produksjonsgapet er ikke observerbart og må anslås.
Det er stor grad av usikkerhet i anslagene, ikke bare for framtidig
produksjonsgap, men også for produksjonsgapet i dag. Ulike beregningsmetoder
kan gi ulike anslag på produksjonsgapet (..). Hver metode har sine
styrker og svakheter, og det er ikke opplagt hvilken av metodene
som gir det beste uttrykket for ressursknappheten. I tillegg til
metode-usikkerhet, er anslag på produksjonsgapet usikkert på grunn
av usikre data. (..).»
Difor meiner Noregs Bank at det òg må nyttast andre
indikatorar når ein skal vurdera kapasitetsutnyttinga i økonomien.
Den internasjonale finanskrisa har medverka
til store svingingar i kronekursen dei siste åra. Målt ved konkurransekursindeksen
svekte krona seg med heile 18 prosent gjennom andre halvår 2008,
jf. figur 6.9. I 2009 snudde det seg slik at krona ved slutten av
året var 14 prosent sterkare enn ved starten av året. I 2010 og
2011 styrkte krona seg vidare med høvesvis 4,2 og 1,9 prosent. Det
gjennomsnittlege nivået på krona i fjor var 4,4 prosent sterkare
enn gjennomsnittet for tiårsperioden 2002–2011.
Det har kome fleire rapportar som omtalar korleis
pengepolitikken i Noreg har vore utøvd i tida som har gått etter
at Finansmarknadsmeldinga 2010 vart framlagd i april 2011. Nedanfor
er vurderingane i desse rapportane kort omtala:
«Norges Bank Watch
2012», ein rapport frå ei ekspertgruppe oppnemnd av Centre for Monetary
Economics (CME) ved Handelshøgskulen BI. Finansdepartementet er
med og finansierer denne rapporten for å skaffa betre grunnlag for vurderinga
av pengepolitikken i denne meldinga.
OECDs landrapport om Noreg som vart framlagd
15. februar 2012.
IMFs rapport frå 2. februar 2012 i samband
med ein artikkel IV-konsultasjon
«Finansielt utsyn 2012» frå Finanstilsynet,
som vart framlagd 13. mars 2012. Rapporten omtalar pengepolitikken
si rolle i vurderingane av utsiktene for finansiell stabilitet.
I «Norges Bank Watch 2012» står det mellom anna
dette om utøvinga av pengepolitikken i 2011:
«Given the significant uncertainties about developments
in the world economy and the dilemma of how to balance various risks,
it is difficult to argue that Norges Bank has made any major mistakes.
The key policy rate was increased in the first half of 2011 when
economic growth was gaining momentum, and it was reduced again in December
after the economic outlook had worsened.
That being
said, whether one sees monetary policy in Norway as well balanced
during 2011 or not depends on whether financial stability should
be view-ed as an independent objective for the central bank or not.
If an extra weight should be given to financial stability in monetary policy
(…) Norges Bank could, in principle, have raised the interest rate
earlier and more during the first half of 2011. The cut in December could
then be questioned. But if one does not accept that financial stability
should be an objective for monetary policy in addition to the objective
of stabilising output and inflation over the medium term, it is
easier to come to the conclusion that monetary policy in 2011 was
well balanced.
(…) We conclude that there is considerable room
for improvement in Norges Bank’s communication of monetary policy.
In particular, the role of financial stability for monetary policy needs
to be clarified.»
Norges Bank Watch-gruppa skreiv at banken generelt
bør tydeleggjera kva rolle finansiell stabilitet spelar i utøvinga
av pengepolitikken. Dette gjeld m.a. korleis endringar i risikopåslag påverkar
dei økonomiske prognosane og rentevedtaka til banken.
Vidare peikar gruppa på at Noregs Banks formelle
mandat når det gjeld såkalla makroovervaking av finansmarknadene,
ikkje er klårt. Gruppa meiner at det er Noregs Bank – og ikkje Finanstilsynet
– som bør ha ansvar for makroovervaking av finanssektoren.
Norges Bank Watch-gruppa drøfta òg sjølvstendet
til Noregs Bank og kom mellom anna til at føreleggingsplikta og
instruksjonsretten bør avviklast.
I OECDs nyaste Economic Survey om Noreg, som
vart framlagd 15. februar 2012, skriv OECD mellom anna:
«Although the annual consumer price inflation target
of ‘close to 2 1/2 per cent over time’ has not always been met over
the last 6 years, the shortfall has been mostly on the downward
side, so expectations of low inflation are likely to be well-anchored.
Keeping policy interest rates low, as the current situa-tion requires,
thus poses little risk to inflation.»
I IMFs rapport frå 2. februar 2012 i samband med
den siste artikkel IV-konsultasjonen av Noreg, skriv organisasjonen
dette om Noregs Banks utøving av pengepolitikken:
«… the current monetary stance remains approp-riate.
The current policy rate is broadly in line with both calibrated
and estimated Taylor rules, as below-target inflation and a closed
output gap imply that the current policy rate should remain below
its steady state level, which is estimated to be 4 1/2 percent.
Moreover, the slight gap between the Taylor rule and the current
policy rate can be explained by the standard Taylor rule´s failure
to take into account financial sector stress conditions, which are
currently elevated and thus justify a policy rate slightly below
the standard Taylor rule level.»
I rapporten «Finansielt utsyn 2012» frå 13. mars 2012
vurderer Finanstilsynet utsiktene for den økonomiske utviklinga.
Om verknaden rentepolitikken har på norsk økonomi, heiter det mellom
anna:
«De siste årene har husholdningenes økonomi vært
preget av økende gjeldsbelastning, høy belåningsgrad på boliglån
og mer bruk av avdragsfrie lån, drevet av lav rente, positive forventninger
til egen økonomi og tro på fortsatt prisoppgang på boliger. Dette
har bidratt til at både gjeld og boligpriser har vokst til et historisk meget
høyt nivå. Nedgangskonjunkturen internasjonalt har bidratt til forventninger
om at renten vil holdes lav lenge, også i Norge. Forventninger om
fortsatt lav rente og høy inntektsvekst bidrar til å holde låneetterspørselen
oppe.»
Om Norges Banks nye system med kvotar for bankane
på innskot i sentralbanken skriv Finanstilsynet:
«I Norge har interbankmarkedet fungert tilfredsstillende.
Norges Bank innførte et system med kvoter for sentralbankinnskudd
fra oktober 2011. Innskudd ut over den enkelte banks tildelte kvote
forrentes til betydelig lavere rente enn innskudd innenfor kvoten.
Dette gjør store innskudd i Norges Bank økonomisk ugunstig for bankene.»
I kapittel 2 i denne meldinga er det ei nærare omtale
av utsiktene til finansiell stabilitet i Noreg.
Retningslinene for pengepolitikken som vart fastsette
29. mars 2001, ligg fast. Det var brei semje i Stortinget om desse
retningslinene. Det ser ut til å vera tillit til pengepolitikken,
både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa og allment i
opinionen. Innanfor retningslinene skal Noregs Bank utøva eit sakleg
avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei politiske styresmaktene
og Noregs Bank er, slik departementet ser det, tenleg.
Departementet meiner at dei gjeldande retningslinene
for pengepolitikken utgjer eit godt rammeverk for Noregs Bank si
utøving av pengepolitikken, og at dei har vist seg robuste òg i
samband med finanskrisa. Retningslinene gjorde det mogleg for Noregs
Bank å setja rentene markert ned då inflasjonsforventningane og
produksjonen fall hausten 2008. Den ekspansive pengepolitikken har
i stor mon vore med på å stabilisera utviklinga i norsk økonomi.
Rammeverket er godt i tråd med praksis i andre land med fleksibel
inflasjonsstyring.
I forskrifta for pengepolitikken heiter det
at pengepolitikken skal sikta mot stabilitet i den nasjonale og
internasjonale verdien av den norske krona. Pengepolitikken skal
ta sikte på låg og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken
er ein årsvekst i konsumprisane som over tid ligg nær 2,5 prosent.
Pengepolitikken skal samstundes stø finanspolitikken ved å medverka
til stabil utvikling i produksjon og sysselsetjing og stabile forventningar
om valutakursutviklinga.
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må verka saman
med sikte på stabil utvikling i produksjon og etterspurnad. Retningslinene
for den økonomiske politikken inneber at pengepolitikken har ei
klår rolle å spela i stabiliseringspolitikken. Verkemidla i pengepolitikken
kan raskt endrast dersom utsiktene for økonomien endrar seg.
Pengepolitikken skal vera framoverretta. Noregs Bank
set renta med sikte på å stabilisera inflasjonen nær målet på mellomlang
sikt. Horisonten varierer med kva forstyrringar økonomien er utsett
for, og kva verknader slike forstyrringar har på inflasjonen og
realøkonomien framover. I utøvinga av pengepolitikken vil Noregs
Bank måtte vega omsynet til stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet
i produksjon og sysselsetjing på kort til mellomlang sikt.
Utviklinga i konsumprisane i Noreg varierer mykje
frå år til år, mellom anna som følgje av store variasjonar i straumprisane.
Konsumprisane (KPI) auka med 1,2 prosent frå 2010 til 2011, og 2,5
prosent året før. Gjennomsnittleg vekst i konsumprisane har vore
1,8 prosent dei siste ti åra og 2,1 prosent dei siste fem åra, dvs. noko
lågare enn inflasjonsmålet i pengepolitikken.
Når ein skal vurdera prisutviklinga over tid,
er det utviklinga i samla KPI som er det sentrale målet. Når ein
skal vurdera inflasjonen i dag og utsiktene for den vidare prisveksten,
gjev KPI, slik han ser ut i augneblinken, likevel ikkje det beste
vurderingsgrunnlaget. I ulike indikatorar for underliggjande prisvekst
freistar ein å fjerna endringar i konsumprisane som kjem av mellombelse
forstyrringar som ein bør sjå bort frå ved fastsetjinga av renta,
jamfør det som er sagt ovanfor. Noregs Bank nyttar fleire indikatorar for
å få eit bilete av den underliggjande inflasjonen, som konsumprisane
justerte for avgiftsendringar og ikkje medrekna energivarer, KPI-JAE og
KPIXE, som tek omsyn til den trendmessige utviklinga i energiprisane.
Noregs Bank reknar sjølv ut KPIXE og offentleggjer prisveksten målt
med denne indikatoren same dagen som KPI vert publisert. Veks-ten
i KPI-JAE var på 0,9 prosent i 2011, 0,5 pro-sent-einingar lågare
enn året før. KPIXE auka med 1,1 prosent frå 2010 til 2011.
Forventningane til inflasjonen nokre år fram
i tid ser ut til å vera godt forankra i inflasjonsmålet, jamfør
avsnitt 6.4.2 ovanfor. Slik tillit til inflasjonsmålet gjer det
lettare for Noregs Bank å medverka til stabilitet i produksjon og
sysselsetjing, jamfør forskrifta for pengepolitikken. Den låge prisstigninga
i 2011 tyder ikkje på fare for deflasjon i norsk økonomi. Tvert
imot var veksten i aktiviteten i Fastlands-Noreg høgare i 2011 enn
i 2010, og nær gjennomsnittet for dei siste 40 åra. Arbeidsløysa
er låg, både historisk sett og når ein samanliknar med andre land. Framfor
å setja styringsrenta endå lågare, har Noregs Bank i denne situasjonen
uttala at han vil bruka noko lengre tid på å nå inflasjonsmålet.
Noreg har klart seg betre enn dei fleste andre land
gjennom finanskrisa og det etterfølgjande tilbakeslaget i internasjonal
økonomi. Det er truleg fleire grunnar til det. Penge- og finanspolitikken
medverka til å stabilisera utviklinga. Sidan dei aller fleste bustadlåna
i Noreg er lån med flytande rente, slo Noregs Bank sine rentereduksjonar
frå hausten 2008 til sommaren 2009 raskt ut i auka kjøpekraft. I
tillegg har truleg næringsstrukturen denne gongen vore gunstig i
møte med tilbakeslaget i USA og i Europa. Som eksportør av energi-
og råvareprodukt har Noreg note godt av sterk vekst i etterspurnaden
frå Kina og andre framveksande økonomiar. Veksten i BNP for Fastlands-Noreg
var 1,9 prosent i 2010 og 2,6 prosent i 2011.
Som følgje av betre utsikter for norsk økonomi var
Noregs Bank blant dei første sentralbankane som sette renta opp
att etter finanskrisa. Frå oktober 2009 til mai 2011 sette Noregs
Bank renta opp frå 1,25 til 2,25 prosent. Sommaren og hausten svekte
utsiktene seg både for internasjonal og norsk økonomi. I mange andre
land sette sentralbankane ned styringsrenta, i euroområdet med 1/2
prosenteining. I denne stoda vedtok Noregs Bank i desember 2011
å setja renta ned att med 0,50 prosenteiningar, til 1,75 prosent.
På nyåret (14. mars) vart styringsrenta sett ned med 0,25 prosenteiningar
til. Stoda hjå dei viktigaste handelspartnarane er no slik at rentene
der truleg kan verta verande svært låge ei god stund. Det påverkar
i sin tur dei avvegingane Noregs Bank gjer i rentesetjinga. Noregs
Banks rentebane, som vart publisert i samband med rentemøtet 14. mars
2012, tyder på at rentene vil halda seg låge òg i Noreg dei næraste
tre åra, sjølv om det er ei gradvis stiging.
Uroa i finansmarknadene internasjonalt har ført til
at skilnaden mellom tremånaders pengemarknadsrente og den styringsrenta
marknadsaktørane ventar seg, har vore høgare enn vanleg. Skilnaden
i Noreg har dessutan vore høgare enn i mange andre land. Dette var
ein viktig grunn både til at Noregs Bank tok initiativ overfor finansnæringa
til å betra regelverket for NIBOR-fastsetjinga, og for at banken
vedtok å endra systemet for styring av likviditet med sikte på å
dempa etterspurnaden etter sentralbanklikviditet og fremja auka
aktivitet i interbankmarknadane, sjå omtale over. Finansnæringens fellesorganisasjon
innførde på denne bakgrunnen eit nytt regelverk for fastsetjing
av NIBOR gjeldande frå 1. august 2011, medan Noregs Banks nye system
for likviditetsstyring vart iverksett den 3. oktober 2011. I tida
framover er det viktig å sjå på om desse tiltaka verkar som tenkt.
Med utgangspunkt i forskrifta skal pengepolitikken
medverka til stabilitet i den internasjonale verdien av krona og
til å stabilisera forventningane om valutakursutviklinga. Det operative målet
for pengepolitikken er låg og stabil inflasjon. Difor er det ikkje
sett noko fast mål for nivået på kronekursen. Utviklinga i kronekursen har
likevel innverknad på rentesetjinga, fordi ho påverkar inflasjon
og produksjon, særleg i ein liten, open økonomi som den norske.
Det har vore store endringar i verdien av den nors-ke
krona i samband med uroa på finansmarknadene dei siste åra. Krona
svekte seg markert gjennom andre halvår 2008, men brorparten av
dette blei reversert i 2009. I 2010 og 2011 styrkte krona seg med
høvesvis 4,2 og 1,9 prosent. Styrkinga har halde fram inn i 2012.
Pengepolitikken og finanspolitikken må verka saman
for å stabilisera utviklinga i produksjon og sysselsetjing. Ei særnorsk
høg rente kan føra til at krona styrkjer seg, noko som særleg kjem
til å råka det konkurranseutsette næringslivet. Regjeringa legg
vekt på å føra ein budsjettpolitikk som medverkar til balansert
utvikling i norsk økonomi og til at renta ikkje vert unødig høg.
Ei slik utvikling vil isolert sett dempa presset på konkurranseutsette
verksemder.
Tydeleg kommunikasjon om intensjonane bak innrettinga
av pengepolitikken medverkar òg til å stabilisera forventningane
om valutakursutviklinga. Det at Noregs Bank publiserer ei eiga bane
for renta framover, er ein viktig del av denne kommunikasjonen.
Arbeidet med å tryggja finansiell stabilitet
er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet.
Noregs Bank skal saman med Finanstilsynet medverka til at det finansielle
systemet er robust og effektivt, og overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene
og betalingssystema for å avdekkja element som kan truga stabiliteten. Noregs
Bank er òg långjevar i siste instans for bankane. I kapittel 2 i
denne meldinga er arbeidet med finansiell stabilitet nærare omtala. Det
er der òg gjort greie for nye retningsliner for forsvarleg utlånspraksis
for lån til bustadformål, som Finanstilsynet fastsette i desember
i fjor. Desse retningslinene kan i nokon grad dempa det samspelet
mellom kredittvekst, inntektsvekst og rente som ein har sett dei
seinare åra.
Finansdepartementet vurderer tiltak for å betra makroovervakinga
av systemrisiko i Noreg, mellom anna etter innspel frå ei arbeidsgruppe nedsett
av Finansdepartementet for å greia ut korleis makroreguleringa av
finanssektoren bør innrettast i Noreg. Gruppa drøfter i rapporten
ein del verkemiddel som kan vera aktuelle i makroovervakinga, med
særleg vekt på innføring av ein såkalla motsyklisk kapitalbuffer,
det vil seia eit tilleggskrav til rein kjernekapital som skal variera
over konjunkturane. Gruppa gjer framlegg om at Noregs Bank skal
ha ansvaret for å utarbeida grunnlag for motsyklisk kapitalbuffer for
norske finansinstitusjonar og fastsetja kor stor han skal vera.
Dei grunngjev dette mellom anna med at Noregs Bank allereie har
mykje ressursar til å vurdera makroøkonomiske samanhengar. Finansdepartementet
vil koma attende til dette spørsmålet, jamfør nærare omtale i kapittel 3
i denne meldinga.
Som omtala i kapittel 2 har både bustadprisane og
gjelda i hushalda auka sterkt i Noreg i fleire år. Utviklinga i
gjeld, formuesprisar og gjeldsbetalingsevne har i lang tid vore
med i grunnlaget for rentesetjinga til Noregs Bank. Banken har mellom
anna sagt at han vil ha eit langsiktig perspektiv på inflasjonsmålet
sidan mogleg ubalanse i formuesprisane kan påverka aktiviteten og inflasjonen
ei god stund frametter.
Frå og med Pengepolitisk rapport 1/12, som vart framlagd
14. mars 2012, har Noregs Bank innarbeidd omsynet til risikoen for
finansielle ubalansar som ein eigen del i målfunksjonen sin. Dette er
gjort ved at det eksplisitt er teken med at renta ikkje bør vika
for mykje av frå normalnivået. Noregs Bank skriv at eit slikt omsyn
kan dempa risikoen for at det byggjer seg opp finansielle ubalansar.
Frå før av speglar målfunksjonen Noregs Banks oppgåver med å bidra
til låg og stabil inflasjon og stabil utvikling i produksjon og
sysselsetjing. Noregs Bank skriv vidare at ein auka vekt på produksjonsgapet
i målfunksjonen kan redusera risikoen for finansielle ubalansar, fordi
finansielle ubalansar gjerne byggjer seg opp i periodar med høg
kapasitetsutnytting. Omsynet til finansiell stabilitet må vegast
mot dei andre omsyna i Noregs Banks mandat, og det er grenser for
kva ein kan få til med eitt verkemiddel.
Det er viktig for hushalda og andre aktørar
i økonomien at Noregs Bank seier klårt kva vurderingar som ligg
til grunn for renteavgjerdene, og korleis banken vurderer den framtidige
renteutviklinga, slik at ein kan tilpassa seg. Det har i denne samanhengen
hatt god verknad at Noregs Bank sidan hausten 2005 har offentleggjort
sin eigen renteprognose. Noregs Bank har vekt merksemd i utlandet
med den gode og opne formidlinga av vurderingane som styrer ut-øvinga av
pengepolitikken. Banken har vidareut-vikla denne kommunikasjonspolitikken
òg i seinare tid. Noregs Bank skriv mellom anna kva styret har lagt
vekt på i vurderingane som ligg bak renteavgjerdene, og om ein har
vurdert andre alternativ for renta. Frå og med nummer 1/11 har Pengepolitisk
rapport opna med eit kapittel som omtalar hovudstyret sine vurderingar
og drøftingar på møtet som dei held to veker før rentemøtet. Frå
og med nummer 3/11 har ein òg teke med drøftingane til hovudstyret
frå rentemøta som vert haldne mellom dei pengepolitiske rapportane.
Etter ei samla vurdering finn departementet
ikkje grunnlag for merknader til den måten Noregs Bank har utøvd
pengepolitikken på i 2011.
Komiteen vil understreke
at forskriften om pengepolitikken, vedtatt 29. mars 2001, ligger fast. Komiteen mener
at gjeldende retningslinjer for pengepolitikken har vist seg robust
gjennom finanskrisen, og at de utgjør et godt rammeverk for Norges
Banks utøvelse av pengepolitikken. Komiteen merker
seg at Norges Bank i utøvelsen av pengepolitikken i 2011 har veid
hensynet til stabil inflasjon mot stabilitet i produksjon og sysselsetting
på kort til mellomlang sikt.
Komiteen tar til orientering
at Norges Banks stresstester av kapitaldekningen i norske banker viste
at økningen i kapitaldekningen siden 2009 har gjort den norske banksektoren
bedre forberedt på en alvorlig internasjonal nedgangskonjunktur,
men at det fortsatt trengs økt kapitaldekning om bankene skal kunne
holde oppe kredittgivningen i dårlige tider. Norges Bank har kommet
med en rekke anbefalinger, og komiteen forutsetter
at anbefalingene vurderes og ev. følges opp i relevante prosesser
hos Finansdepartementet og ev. i Finanstilsynet der beslutningsmyndighet
er delegert til Finanstilsynet.
Komiteen mener videre det er
viktig for nors-ke husholdningene og andre aktører i økonomien at Norges
Bank kommuniserer klart og forståelig om de vurderingene som ligger
bak rentebeslutninger, og når det gjelder fremtidig renteutvikling,
slik at det er mulig å tilpasse seg på en god måte. Tydelig kommunikasjon
om intensjonene bak innrettingen av pengepolitikken medvirker også
til å stabilisere forventningene om valutakursutviklingen. Komiteen er
i den sammenheng fornøyd med den praksisen Norges Bank har fulgt
siden høsten 2005 med å offentliggjøre en egen renteprognose, og
at Pengepolitisk rapport nå og fremover er utvidet til også å omtale
styrets vurderinger og drøftelser både før rentemøtet og på møtene
imellom de pengepolitiske rapportene.
Ved utgangen av 2011 hadde Noregs Bank 3 575 mrd.
kroner til forvaltning i dei internasjonale kapitalmarknadene. Storparten
av dette vert utgjort av Statens pensjonsfond utland (SPU), som vert
forvalta på vegner av Finansdepartementet. Banken forvaltar òg sine
eigne internasjonale reservar.
Dei internasjonale reservane til Noregs Bank består
av valutareservane og krav på Det internasjonale valutafondet (IMF).
Valutareservane utgjorde 95 prosent av dei totale internasjonale reservane
ved utgangen av 2011. Etter frådrag for innlån i valuta var marknadsverdien
av valutareservane 262 mrd. kroner ved utgangen av 2011.
Valutareservane skal kunna brukast til transaksjonar
i valutamarknaden som ledd i gjennomføringa av pengepolitikken eller
av omsyn til den finansielle stabiliteten. I tillegg skal valutareservane
brukast til å oppfylla Noregs internasjonale plikter.
Hovudstyret i Noregs Bank fastset retningsliner for
korleis valutareservane skal forvaltast og har delegert til sentralbanksjefen
å gje utfyllande reglar på visse område. Reservane er delte inn
i ein pengemarknadsportefølje og ein langsiktig portefølje. I tillegg
er det ein petrobufferportefølje som skal samla opp midlar for overføring av
valuta til SPU.
Pengemarknadsporteføljen og petrobufferporteføljen
inneheld berre renteinvesteringar, medan den langsiktige porteføljen
har ein strategisk aksjedel på 40 prosent og ein obligasjonsdel
på 60 prosent. For både den langsiktige porteføljen og pengemarknadsporteføljen
er dei strategiske hovudvala spesifiserte ved definering av referanseindeksar.
Det er konstruerte porteføljar med visse land- og valutafordelingar
og med konkrete verdipapir eller renteindeksar innanfor dei ulike
delmarknadene eller valu-taene. Referanseindeksane er utgangspunktet
for å styra og overvaka risikoeksponeringa og for å vurdera den
avkastninga Noregs Bank faktisk oppnår i forvaltninga av reservane.
Den langsiktige porteføljen utgjer storparten
av valutareservane og hadde ved utgangen av 2011 ein marknadsverdi
på 224 mrd. kroner. Målet for forvaltninga av den langsiktige porteføljen
er høg avkastning på lang sikt, men porteføljen skal òg kunna brukast
til pengepolitiske føremål eller ut frå omsynet til finansiell stabilitet
dersom det trengst.
Avkastninga på den langsiktige porteføljen var 2,71
prosent i 2011, målt i ei valutakorg som svarar til samansetjinga
av referanseindeksen. Målt i norske kroner var avkastninga 5,01 prosent.
Skilnaden kjem av at den norske krona er svekt i høve til valutakorga
for referanseindeksen.
Dei siste ti åra har den årlege nominelle avkastninga
vore 4,87 prosent, målt i valutakorga for referanseindeksen. Etter
frådrag for forvaltningskostnader og prisstiging har netto realavkastning
vore 2,67 prosent per år. Forvaltninga gav i 2011 ei meiravkastning
på 0,15 prosenteiningar målt i høve til kva ein ville oppnådd ved
å investera i referanseindeksen.
Det er fastsett eit nivå for kor mykje den faktiske porteføljen
kan vika av frå referanseindeksen. Forvaltninga skal innrettast
med sikte på at venta relativ volatilitet ikkje skal vera høgare
enn 1 prosenteining. Venta relativ volatilitet er eit samla risikomål,
og for å rekna ut dette måltalet nyttar Noregs Bank ein modell med
utgangspunkt i historiske svingingar i marknadene. I 2011 vart venta
relativ volatilitet i gjennomsnitt målt til 0,54 prosenteiningar.
I samband med revisjonen av investeringsmandatet,
som er omtala ovanfor, vart òg den maksimale eigardelen i eitt einskilt
selskap auka frå 5 til 10 prosent, i tråd med det som gjeld for
SPU. Eigardel vil seia investeringar i eigenkapitalinstrument som
gjev direkte tilgang til å utøva røysterett i eit selskap, sjølv
eller gjennom andre. Det same gjeld avtaler som gjev rett til å
oppnå ein slik eigarposisjon. Investeringane til Noregs Bank er
finansielle, ikkje strategiske. Hovudstyret har fastsett sams retningsliner
for utøving av eigarskap i valutareservane og SPU. I årsrapporten
til Noregs Bank om SPU er det ei brei omtale av eigarskapsutøvinga
til banken.
Pengemarknadsporteføljen er den mest likvide delen
av valutareservane og skal saman med den langsiktige porteføljen
kunna brukast til transaksjonar som ledd i gjennomføringa av pengepolitikken
eller ut frå omsynet til finansiell stabilitet. I tillegg vert pengemarknadsporteføljen
brukt til å møta dei internasjonale pliktene til Noregs Bank, mellom
anna transaksjonar med IMF og lån til einskildland. Porteføljen
er plassert slik at han innanfor éin handledag kan nyttast til transaksjonar
i valutamarknaden utan å måtta realisera større tap. Porteføljen
består av kortsiktige pengemarknadsinstrument, hovudsakleg i sikra utlån
til godkjende internasjonale bankar, og statssertifikat med løpetid
på opp til eitt år.
Hovudstyret vedtok i 2010 at storleiken på pengemarknadsporteføljen
skulle vera mellom tilsvarande 2 og 3 mrd. SDR (Special Drawing Rights).
Samtidig vart det vedteke at porteføljen kunne plasserast i statspapir
med resterande løpetid på opp til eitt år. Hovudstyret vedtok at
referanseindeksen skulle bestå av 50 prosent amerikanske dollar
og 50 prosent euro. Han skulle setjast saman av overnattapengemarknadsindeksar
og statssertifikatindeksar.
Med bakgrunn i utviklinga i dei finansielle marknadene
gjennom sommaren 2011 vart eit USD-beløp som svara til 1,5 mrd.
SDR (12,9 mrd. kroner), overført frå den langsiktige porteføljen
til pengemark-nadsporteføljen med verknad frå utgangen av august.
Frå same tidspunktet består referanseindeksen av 75 prosent amerikanske
dollar og 25 prosent euro.
Det er fastsett rammer for kor mykje den faktiske porteføljen
kan vika av frå referanseindeksen. Valutavektene kan vika av med
+/– 5 prosenteiningar frå referanseindeksen. Grensa for venta relativ
volatilitet er sett til 1,0 prosent, og banken bruker ein modell
som tek omsyn til historiske svingingar i marknadene. Venta relativ
volatilitet vart i gjennomsnitt målt til 0,11 prosent i 2011.
Ved utgangen av 2011 var pengemarknadsporteføljen
34,8 mrd. kroner (3,8 mrd. SDR), ein auke på 10,6 mrd. kroner (1,1
mrd. SDR) frå utgangen av 2010. For 2011 var avkastninga på porteføljen
0,48 prosent målt i lokal valuta, medan referanseindeksen gav ei
avkastning på 0,44 prosent. Den låge avkastninga må sjåast i samanheng
med dei strenge krava til likviditet og vernebuing som gjeld for
porteføljen.
Bruttoinntektene frå statens direkte økonomiske engasjement
i petroleumssektoren (SDØE) skal overførast til Noregs Bank og plasserast
i petrobufferporteføljen. I tillegg kjøper Noregs Bank i periodar
valuta direkte i marknaden for å kunna dekkja det beløpet som skal
setjast av til SPU.
Midlane i petrobufferporteføljen vert plasserte
i pengemarknadsinstrument. Ved utgangen av 2011 var verdien av porteføljen
6 mrd. kroner. Av desse er 3 mrd. kroner rekna inn i Noregs Banks
balanse ved slutten av året. Det vert overført midlar frå petrobufferporteføljen
til SPU kvar månad, med unntak av desember, då det normalt ikkje
er noka overføring. Det vil seia at porteføljen ved slutten av året
vanlegvis er større enn gjennomsnittsverdien ved slutten av andre månader
(etter overføring). I 2011 har petrobufferporteføljen hatt ei avkastning
på 2,25 prosent målt i norske kroner. Det er ikkje fastsett nokon
referanseindeks for petrobufferporteføljen.
Krav på IMF omfattar behaldninga av SDR, IMF-kvoten
og Noregs bilaterale lån til IMF. Noregs Bank har fått tildelt 1 563
mill. SDR frå IMF. Noregs Bank har gjort ei avtale med IMF om frivillige
kjøp og sal av SDR, som inneber at den faktiske mengda skal vera
mellom 782 og 2 345 mill. SDR. Ved utgangen av 2011 var mengda på
1 523 mill. SDR, som svarar til 13 995 mill. kroner. Noregs Bank
har gjort ei avtale som gjev IMF høve til å trekkja opp til 3 mrd.
SDR for å finansiera dei generelle låneordningane til fondet. Etter
at IMF-innlånsordninga New Arrangements to Borrow (NAB) vart utvida
i mars 2011, vert IMF sine trekk under det bilaterale lånet fortløpande
overførde til NAB. Finansdepartementet har gjort ei avtale om å stilla
lånemidlar til rådvelde for IMF sine låneordningar for låginntektsland
innan-for ei ramme på 300 mill. SDR. Ved utgangen av 2011 hadde IMF
trekt i alt 524 mill. SDR under desse avtalene.
Noregs Bank står for den operative forvaltninga av
SPU på vegner av Finansdepartementet. Ved utgangen av 2011 var marknadsverdien
av fondet 3 312 mrd. kroner, før frådrag for forvaltningshonorar
til Noregs Bank. Finansdepartementet overførde i 2011 til saman
271 mrd. kroner til Statens pensjonsfond utland.
Forvaltningsoppdraget er regulert av «Mandat for
forvaltningen av Statens pensjonsfond utland». Finansdepartementet
har fastsett ein strategisk referanseindeks av 60 prosent aksjar
og 40 prosent obligasjonar. Referanseindeksen var i 2011 samansett
av aksjeindeksar for 46 land og obligasjonsindeksar i 11 valutaer.
Referanseindeksen uttrykkjer oppdragsgjevarens investeringsstrategi
for fondet og er eit viktig utgangspunkt for å styra risikoen i
den operative forvaltninga og for å vurdera resultata av forvaltninga
i Noregs Bank. Finansdepartementet har sett grenser for kor mykje
den faktiske porteføljen kan vika av frå referanseindeksen.
Fondet hadde i 2011 ei avkastning på -2,54 prosent
målt i ei valutakorg som svarar til samansetjinga av referanseindeksen.
Det er dette avkastningsmålet som best beskriv utviklinga i den
internasjonale kjøpekrafta til fondet. Målt i norske kroner var
avkastninga i fondet -1,39 prosent. Målt i internasjonal valuta
var avkastninga på aksjeporteføljen -8,84 prosent, medan renteporteføljen
hadde ei avkastning på 7,03 prosent.
Avkastninga i 2011 var 0,13 prosenteiningar
lågare enn avkastninga på referanseindeksen. Aksjeporteføljen hadde
ei mindreavkastning på 0,48 prosenteiningar, medan renteporteføljen hadde
ei meir-avkastning på 0,52 prosenteiningar.
Sidan 1998 har den årlege nominelle avkastninga
vore 4,48 prosent, målt i internasjonal valuta. Etter frådrag for
forvaltningskostnader og prisstiging har netto realavkastning vore
2,42 prosent per år.
Forvaltninga av SPU i 2011 er nærare omtala
i Meld. St. 17 (2011–2012).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Årsrekneskapen til Noregs Bank er frå og med 2011
avlagd etter rekneskapslova og forskrift om årsrekneskap for Noregs
Bank. Forskrifta gjeld frå og med rekneskapsåret 2011 og krev at rekneskapen
til Noregs Bank skal utarbeidast i samsvar med International Financial
Reporting Standards, som er fastsette av EU (IFSR). Forskrifta fastset
likevel særskilde krav til presentasjon av investeringsporteføljen
til SPU og av dotterselskap som berre utgjer investeringar som ledd
i forvaltninga av investeringsporteføljen. Forskrifta fastset at
rekneskapen til Noregs Bank skal omfatta rekneskapsrapportering
for investeringsporteføljen til SPU, og at denne rapporteringa skal
utarbeidast i samsvar med IFRS.
Valutareservane er den største eigedelen i Noregs
Bank når ein ser bort frå SPU, som ikkje verkar inn på resultatet
i banken. Noregs Bank har ei rentefri gjeld i form av setlar og
mynt i omlaup. I tillegg har banken innanlandske innskot frå staten
og andre bankar. Denne samansetjinga av balansen vil normalt gje
ei positiv avkastning over tid. Eigedelane til banken er hovudsakleg plasserte
i valuta, medan gjelda primært er i norske kroner. Det gjev ein
valutarisiko som krev eigenkapital. Noregs Bank presenterer frå
2011 særskilde kolonnar i resultatoppstillinga, balansen og kontantstraumoppstillinga
som viser valutareservane til banken. Stort sett er kontantstraumane
i Noregs Bank av operasjonell karakter.
Det meste av inntektene til Noregs Bank er netto inntekt
frå finansielle instrument knytte til valutareservane. Gevinstar
og tap består av valutakursendringar, aksjekursendringar og renteendringar
som påverkar obligasjonskursane. Resultatet for Noregs Bank er avhengig
av utviklinga av desse paramet-rane, og det kan gje store årlege
svingingar i resultatet.
For 2011 viser årsresultatet for Noregs Bank
eit overskot på 9,5 mrd. kroner, mot eit overskot på 12,6 mrd. kroner
i 2010. Totalresultatet for 2011 viser eit overskot på 8,4 mrd.
kroner, mot 13,0 mrd. kroner i 2010.
Netto inntekt frå finansielle instrument i dei
internasjonale verdipapirmarknadene knytte til valutareservane til
banken har gjeve ein gevinst på 11,9 mrd. kroner i 2011, mot 13,1
mrd. i 2010. Ein del av denne nettoinntekta skriv seg frå svekkinga
av den norske krona mot dei fleste hovudvalutaene i valutareservane,
som omrekna til norske kroner har ført til ein valutagevinst på
6,2 mrd. kroner i 2011. I 2010 gav styrkinga av den norske krona
eit valutatap på 3,9 mrd. kroner for valutareservane. Gevinstar
og tap som skriv seg frå endra kronekurs, verkar ikkje inn på den
internasjonale kjøpekrafta for valutareservane.
Renter betalte til statskassa var på 2,1 mrd.
kroner i 2011. I 2010 utgjorde dei totale rentekostnadene til statskassa
1,7 mrd. kroner.
Endring i aktuarmessige gevinstar og tap for pensjonspliktene
til banken utgjer 1,1 mrd. kroner for 2011 og 0,4 mrd. kroner i
2010.
Kursreguleringsfondet var på 64,0 mrd. kroner ved
utgangen av 2010. Etter resultatdisponering for 2011 utgjer kursreguleringsfondet
72,6 mrd. kroner. Finansdepartementet har fastsett kor mykje Noregs
Bank kan setja av til kursreguleringsfond for å møta endringar i
valutakursane og verdipapirprisane (jf. omtale under disponering av
årsresultatet). Storleiken på valutareservane og dei innanlandske
krava ved årsskiftet gjev grunnlag for å setja av opp til 110,2
mrd. kroner i kursreguleringsfondet.
Den totale balansen for Noregs Bank ved utgangen
av 2011 er på 3 652 mrd. kroner. Rekneskapen til Noregs Bank omfattar
kronekonto og investeringsporteføljen til SPU og utgjer om lag 91
prosent av balansen. Kroneinnskotet til SPU er ein gjeldspost for
Noregs Bank og utgjer ved utgangen av året 3 309 mrd. kroner. Motverdien
av kroneinnskotet vert investert av Noregs Bank i ein øyremerkt
investeringsportefølje i utlandet. Avkastninga på investeringsporteføljen vert
tilførd kronekontoen til SPU. Kostnadene som Noregs Bank har med
forvaltninga av SPU, vert dekte av Finansdepartementet opp til ei
øvre grense.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonane steller seg slik at lover
og forskrifter vert følgde. Etter finanstilsynslova § 8 andre ledd
skal Finansdepartementet kvart år gje ei melding om verksemda. I
meldinga omtalar Finanstilsynet organisatoriske tilhøve, rekneskap,
tilsynsarbeidet allment og arbeidet på kvart tilsynsområde. Årsmeldinga
til Finanstilsynet er utrykt vedlegg til denne meldinga.
Etter finanstilsynslova § 1 har Finanstilsynet
tilsyn med finansinstitusjonar, som femner om forretnings- og sparebankar,
kredittføretak, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale
og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsselskap,
forsikringsformidlarar, børsar og andre regulerte marknadsplassar. Etter
finanstilsynslova § 1 nr. 14, jf. verdipapirhandellova § 15-1, har
Finanstilsynet ansvar for å føra tilsyn med verksemda til verdipapirføretak
og oppgjerssentralar og sjå til at reglane i verdipapirhandellova
vert følgde. Finanstilsynet har òg ansvar for kontrollen med eigedomsmeklarar
etter eigedomsmeklarlova § 8-1, kontrollen med inkassoverksemd etter
lov om inkassoverksemd § 30, kontrollen med forvaltning av verdipapirfond
etter lov om verdipapirfond § 8-2, tilsynet med revisorar og revisjonsføretak
etter finanstilsynslova § 1 nr. 9, tilsynet med sjøtrygdelag, jf.
finanstilsynslova § 1 nr. 12, og tilsynet med føretak som driv låneformidling,
jf. finanstilsynslova § 1 nr. 7. Finanstilsynet fører tilsyn med
rekneskapsførarar etter finanstilsynslova § 1 nr. 18. Finanstilsynet
fører òg tilsyn med verksemda til filialar av kreditt- og andre
finansinstitusjonar frå andre statar i dei tilfella styresmaktene
i heimlandet ikkje gjer det. Finanstilsynet fører dess-utan tilsyn
med filialar av norske finansinstitusjonar i utlandet.
Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova
sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, fungerer tenleg
og trygt i samsvar med lover og føresegner og med det føremålet
og dei vedtektene som kvar einskild institusjon har. For å utføra
tilsynsoppgåvene skal Finanstilsynet granska rekneskapar og andre
oppgåver frå institusjonane, og elles gjera dei undersøkingane om
stillinga og verksemda deira som Finanstilsynet meiner trengst,
jf. finanstilsynslova § 3.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Finanstilsynet har lang røynsle med å vurdera
finansiell stabilitet. Finanstilsynet etablerte i 1994 eit program
for makroøkonomisk overvaking av risiko i det finansielle systemet.
Programmet hjelper Finanstilsynet med å halde oversyn over utviklinga
i konjunkturar og marknader, og over strukturen i finansmarknaden.
Finanstilsynet har kvart halvår sidan 1995 utarbeidd rapportar med oversyn
over risikotilhøve. Her vert òg makroøkonomiske tilhøve og utsiktene
for finansiell stabilitet vurderte. Rapportane har vorte sende til Finansdepartementet
og Noregs Bank sidan 1995. Frå 2002 har vurderingane vorte offentleggjorde
gjennom den årlege rapporten Tilstanden i finansmarkedet. For å
få betre fram at rapporten òg ser framover, heiter han no Finansielt
utsyn. Sidan hausten 2010 har tilsynet òg utarbeidd halvårsrapporten
Finansielle utviklingstrekk.
Rapportane skildrar tilstanden og utviklinga
i dei viktigaste institusjonane under tilsyn og peikar på dei risikoområda
som Finanstilsynet følgjer med på. I rapportane som vart offentleggjorde
i 2011, vart det i omtala av internasjonal økonomi særleg trekt
fram at uvissa kring den økonomiske utviklinga er uvanleg stor.
Finanstilsynet undersøkte i 2011 bankane si
eksponering mot skipsfart og næringseigedom og endringar i risikoen
frå året før. Resultata vart publiserte i Finansielt utsyn 2012
og synte at bankane vurderte risikoen i skipsfart som stabil samla
sett. Men det var store skilnader mellom segmenta. Risikoen hadde
auka for tørrlast, tank og konteinar og gått ned for offshore. Innanfor næringseigedom
vart risikoen vurdert som noko lågare.
For å medverka til ei meir robust bustadfinansiering
fastsette Finanstilsynet i mars 2010 retningsliner for god utlånspraksis
til bustadføremål. Her vert det gjeve rettesnor både for lånegrad
og evna til å greia gjelda. Retningslinene vart innskjerpa frå 1. desember
2011 på grunn av stoda på bustadmarknaden, eit tematilsyn våren
2011 om korleis bankane følgjer retningslinene, og Finanstilsynet
si bustad-låns-undersøking hausten 2011. I 2012 og åra frametter
vert det ein viktig del av Finanstilsynet sitt arbeid med finansiell
stabilitet å følgja opp desse retningslinene, i fyrste omgang med stadlege
tilsyn, men òg med andre verkemiddel om det trengst.
Finanstilsynet gjennomfører detaljerte stresstestar
av bankane sine utlån til næringslivet, og desse testane vert nytta
i samband med tilsyn og risikovurderingar. I rapporten Finansielt
utsyn i mars 2012 vart slikt stress òg teke med i ein sensitivitets-ana-lyse
av kapitaldekninga i dei store bankane. Referansebana for den økonomiske
utviklinga er basert på prognosar frå Statistisk sentralbyrå og
er samanlikna med ein djup og langvarig økonomisk nedgang som kan samanliknas
med konjunkturutviklinga under bankkriseåra på slutten av 1980-talet
og byrjinga av 1990-talet. Stresstesten viste at det er ein risiko
for at den reine kjernekapitaldekninga i norske bankar ved eit alvorleg
tilbakeslag vil kunna vorte vesentleg svekka som følgje av auka utlånstap.
DNB deltok i 2011 som fyrste norske bank i ein felleseuropeisk
stresstest, der eit hovudføremål var å vurdera om europeiske bankar
er tilstrekkeleg kapitaliserte. Den europeiske tilsynsstyresmakta
(EBA) har gjennomført stresstesten i samarbeid med Den europeiske
sentralbanken (ECB), Det europeiske rådet for systemrisiko (ESRB),
EU-kommisjonen og dei nasjonale tilsynsstyresmaktene.
Hausten 2011 offentleggjorde EBA ein plan for oppkapitalisering
av dei største europeiske bankane, inkludert DNB, etter at ein på
ministernivå i EU i oktober 2011 vart samde om at europeiske storbankar
bør ha ei rein kjernekapitaldekning på minst 9 prosent innan 30. juni
2012. Dessutan skal bankane ha reservar som dekkjer differansen
mellom bokførd verdi og marknadsverdi på statspapir. Finanstilsynet
legg til grunn at alle norske bankar vil ha ei rein kjernekapitaldekning på
minst 9 prosent innan 30. juni 2012.
Oppfølginga av bankane si likviditetsstyring
vert gjord gjennom stadlege tilsyn, analysar, rapportering på likviditetsområdet,
møte med dei største bankane og annan tett kontakt. På likviditetsområdet
er det nært samarbeid mellom Finanstilsynet og Noregs Bank.
Finanstilsynet har i lengre tid rekna ut ulike
likviditetsindikatorar for bankane. Den langsiktige likviditetsindikatoren
som vert berekna på konsernnivå, har felles trekk med det føreslegne
internasjonale kvantitative kravet til langsiktig finansiering.
Som ein del av førebuingane til dei nye krava rapporterer alle norske
bankar likviditetsbuffer, medan dei 17 største bankane òg rapporterer
langsiktig stabil finansiering.
Risikoen og soliditeten til bankane vert mellom anna
følgd gjennom stadlege tilsyn, Finanstilsynet si vurdering av kapitalberekningane
til bankane (ICAAP) og ymse analysar. I tillegg vert bankane følgde
gjennom den regulære rapporteringa. I vurderingane av kapitalkravet
for kvar bank byggjer Finans-tilsynet på risikoen i kvar einskild
bank og i økonomien som heilskap. I vurderingane av kapitaltilhøva
i kvar bank legg ein såleis vekt både på den risikoen banken står andsynes
som følgje av den makroøkonomiske utviklinga, og den risikoen for
økonomien og marknadene som bankane kan skapa gjennom si samla framferd.
Finanstilsynet vil halda kontakt med tilsynsstyresmaktene
i dei andre nordiske landa med sikte på samordning av tilpassingar
til dei nye reglane om krav til kapital og likviditet. I 2012 vil
Finanstilsynet fremja tilråding til forskriftsendringar etter at
reglane er endeleg utforma og vedtekne i EU.
Finanstilsynet vil i 2012 vidareutvikla arbeidet med
finansiell stabilitet og makrotilsyn og byggja på det samarbeidet
som er etablert mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Finanstilsynet.
Stadlege tilsyn er viktige for å avdekkja problem i
einskildbankar i ein tidleg fase. Finanstilsynet gjennomfører dei
stadlege tilsyna på grunnlag av risikomodular baserte på internasjonale
tilsynsstandardar. Modulane vert nytta for å kartleggja kredittrisikoen,
marknadsrisikoen, likviditetsrisikoen, den operasjonelle risikoen
og den overordna styringa og kontrollen i bankane. Innanfor alle
risikoområda vurderer Finanstilsynet både risikonivået og banken
sitt system for styring og kontroll av risikonivået. Inspeksjonane tek
utgangspunkt i skriftlig materiale innsendt på grunnlag av Finanstilsynets
inspeksjonsvarsel. Modulane er tilgjengelege på nettstaden til Finanstilsynet.
I 2011 vart det gjennomført 51 inspeksjonar
i bankar og finansieringsføretak. Åtte av inspeksjonane var tematilsyn
om korleis bankane følgjer retningslinene for forsvarleg utlånspraksis
for bustadlån. To av inspeksjonane var IT-tilsyn.
I dei mindre og mellomstore bankane er det i
dei fleste tilfella gjennomført generelle inspeksjonar som dekkjer
alle hovudrisikoområda, men det er lagt særleg vekt på kreditt-
og likviditetsrisiko.
Når det gjeld kredittrisikoen i dei større bankane, vart
det i 2011 lagt særleg vekt på utlånsporteføljar som ein ventar
er særskilt påverka av finanskrisa. Det gjeld mellom anna shipping, næringseigedom
og oppkjøpsfinansiering. I dei mindre og mellomstore bankane har
ein lagt vekt på gjennomgang av ein-skild-engasjement, vurdering
av utlånspraksisen til bankane og etterlevinga av interne retningsliner.
Overfor somme bankar har ein peika på høg risiko i utlånsporteføljen,
ofte knytt til konsentrasjon i einskildbransjar eller einskildengasjement.
Desse bankane er bedne om å innføra strammare rammer for slik eksponering.
Bankane som gruppe klarte i dei tre fyrste kvartala
å halda oppe den delen av finansieringa som har lengre løpetid enn
eitt år. Somme bankar har fått melding om at dei bør auka likviditetsindikatorane
eller innskotsdekninga. Dei er òg bedne om å setja klårare rammer
for storleiken på likviditetsbufferen og for kvaliteten på dei likvide
midlane i bufferen.
Det vart gjennomført seks stadlege tilsyn i
livsforsikringsselskap i 2011. Eitt av tilsyna var tematilsyn på
forsikringsområdet, og to var IT-tilsyn. Tilsyna vart gjennomførde
med utgangspunkt i risikomodulane som er utarbeidde for å dekkja
ulike risikoområde i forsikringsselskapa.
I tilsyna vart det lagt vekt på styrings- og
kontrollsystema på overordna nivå. Blant saker som vart tekne opp,
var kapitalsituasjonen, kostnadsoverskridingar innanfor somme bransjar/produkttypar,
auka levealder og behov for større avsetningar i 2011, og risiko
og sårbarheit i samband med utkontraktering av viktige funksjonar. Det
er gjeve merknader om risikoramme/risikotoleranse for kapitalforvaltninga
og manglande strategi for forsikringsområdet.
I 2011 vart det gjennomført tilsyn i to pensjonskasser.
Finanstilsynet påpeika mellom anna brot på kapitaldekningskravet
og solvensmarginkravet. Det vart gjeve merknader til svak risikostyring
og behov for ei samla risikovurdering. Manglande oppfølging av dårlige
uføreresultat og manglande erstatningsavsetning vart kommentert.
Rammestruktur og uavhengigheit mellom forvaltar og kontrollfunksjonar
fekk òg merknader. I tillegg var det manglar ved stresstestane og
prosessar knytte til dei. Andre merknader galdt handlingsreglar
ved brot på overordna risikorammer, overvaking av interne retningsliner/lovkrav
og styrerapportering.
I 2011 vart det gjennomført stadlege tilsyn
i seks skadeforsikringsselskap og i eitt sjøtrygdelag. To av skadeforsikringsselskapa
hadde svake resultat. I desse selskapa påpeika Finanstilsynet brot
på krav til kapitaldekning og solvensmarginkapital i tillegg til
manglar ved styring av kapitalforvaltninga og problem med avstemming
av rekneskapen. Dessutan vart det gjeve merknader til utilfredsstillande
strategiske mål for vekst og inntening og til integrasjonsproblem med
ny eigar. I dei fire andre skadeforsik-ringsselskapa vart det mellom
anna peika på manglar ved styring av kapitalforvaltninga og utilstrekkelig
dokumentasjon av utkontrakteringsavtaler. Dessutan var føretaka
sårbare for tap av nøkkelpersonell. Andre ting som vart kommenterte,
var manglande tiltak mot sviktande marknadsgrunnlag, maksimumsgrense
for eksponering, måling av operasjonell risiko og habilitetsproblem
for styremedlemer.
I sjøtrygdelaget handla merknadene om svake resultat
gjennom fleire år og behov for tiltak for å betra inntening og soliditet.
Det var òg tilsyn i eit aktuarkonsulentselskap som
er godkjent som ansvarshavande aktuar for fleire selskap. Finanstilsynet
såg på korleis den utkontrakterte aktuarverksemda vart utførd, og vurderte
korleis to skadeforsikringsselskap styrde og kontrollerte den utkontrakterte
aktuarverksemda.
Det vart gjennomført sju stadlege tilsyn i forsik-ringsformidlingsføretak
i 2011. Det vart peika på veikskapar i risikostyring og internkontroll.
Behov for betre rutinar, retningsliner og kontrollar vart kommentert.
Tilsynet avdekte brot på både provisjonsforbodet og opplysningsplikta
overfor Finanstilsynet i tillegg til manglande kontroll med utkontraktert
verksemd. Andre tilhøve som vart påpeika, var skort på rutinar for høvelegheitsvurdering
av kompetansen til dei tilsette, skort på kontroll av fullmaktstilhøve
og skort på krav om ansvarsforsikring for aktløyse i yrket.
Dei stadlege tilsyna som Finanstilsynet gjennomfører,
skal medverka til å gjera verdipapirføretaka medvitne om risiko.
Dei skal òg fremja godt kundevern på verdipapirmarknaden ved at føretaka
følgjer krava til god forretningsskikk. Tilsyna skal òg medverka
til å sikra integriteten til marknadene. Verdipapirføretaka varierer mykje
i storleik, organisering og investeringstenester. Finanstilsynet
nyttar mellom anna risikobaserte kriterium for å velja ut føretak
til stadleg tilsyn. Slike kriterium kan vera finansielle tilhøve
som likviditet, kapitaldekning, endringar i inntekter og lønsemd,
eller det kan dreia seg om forvaltning og åtferd med utgangspunkt
i klager frå kundar eller mistanke om brot på føresegner om god
forretningsskikk.
I 2011 vart det gjennomført 18 stadlege tilsyn
i verdipapirføretak og eitt tilsyn retta særskilt mot IT-løysingane
i eit verdipapirføretak.
Tilsynet med forvaltningsselskapa vart utøvd gjennom
både stadleg og dokumentbasert tilsyn. I 2011 vart det gjennomført
fire stadlege tilsyn i forvaltningsselskap for verdipapirfond. Dette
er noko meir enn åra før, sidan rådgjevingssegmentet har vorte prioritert
etter gjennomføringa av verdipapirmarknadsdirektivet (MiFID) i norsk rett.
Det overordna målet med tilsyn og overvaking av
dei generelle åtferdsreglane er å stø opp om omdømmet til den norske
marknaden og dermed den funksjonen marknaden har som kapitalkjelde.
Reglane som omfattar ulovleg innsidehandel, marknadsmanipulasjon
og forsvarleg informasjonshandtering, er sentrale. Finanstilsynet
følgjer òg opp reglar om listeføring, undersøkingsplikt og forbod
mot urimelege forretningsmetodar og om meldepliktig og flaggepliktig
verdipapirhandel. Dette inneber at tilsynet er retta mot ein vid
krins: investorar, rådgjevarar og utferdarar av finansielle instrument
og deira samarbeidspartnarar, inkludert verdipapirføretaka. Målet
er å avdekkja og forfølgja ulovlege tilhøve på verdipapirmarknaden
og, så langt åtferdsreglane gjeld, på marknadene for varederivat.
Gjennom tilsynsarbeidet skal potensielle lovbrytarar gjerast kjende
med at lovbrot er risikabelt, noko som kan ha ein preventiv verknad.
Finanstilsynet undersøkte ei mengd saker i 2011. Mange av desse
sakene var oversende frå Oslo Børs eller rapporterte til Finanstilsynet
frå verdipapirføretaka. Tilsynet sette òg i gang ei rekkje undersøkingar
på bakgrunn av marknadshendingar eller oppslag i media.
Tilsynet med infrastrukturen i verdipapirmarknaden
omfattar ulike slags marknadsplassar for finansielle instrument
(regulerte marknader, medrekna børs, og multilaterale handelsfasilitetar
(MHF)), oppgjerssentralar, verdipapiroppgjerssystem og verdipapirregisteret. Verdipapirsentralen
ASA fører verdipapirregisteret og er operatør for det sentrale verdipapiroppgjerssystemet
i Noreg (VPO). Velfungerande marknader føreset at handel, avrekning
og oppgjer fungerer godt, og at infrastrukturføretaka har tillit
hjå aktørane. Det er òg med på å tryggja den finansielle stabiliteten.
I 2011 gjennomførde Finanstilsynet tilsyn i Verdipapirsentralen
ASA og Icap Energy ASA. I tillegg blei det gjennomført IT-tilsyn
hos VPS og Oslo Clearing.
Finanstilsynet kontrollerer om revisjonsarbeidet er
godt nok utført, om revisoren oppfyller krava til sjølvstendigheit,
og om dei andre krava til revisjonsverksemd er oppfylt. Tilsynet
kontrollerer òg at pliktene etter kvitvaskingsregelverket vert oppfylte,
og at revisorar og revisjonsselskap leverer eigen rekneskap og sjølvmelding
i rett tid.
Avgjerder om tilsyn vert tekne på bakgrunn av risikovurderingar,
innrapporteringar eller andre signal, til dømes medieoppslag. Tilhøve
som vert avdekte som ledd i det finansielle tilsynet på andre område,
kan òg føra til nærare vurdering av arbeidet til ein revisor. Minst
kvart sjette år skal Finanstilsynet gjennomføra periodisk kvalitetskontroll
av revisorar som reviderer årsrekneskapar for revisjonspliktige.
Sidan 2002 har den periodiske kvalitetskontrollen vore samordna
med den kontrollen som Den norske Revisorforening gjennomfører av
sine medlemer.
Dersom revisorforeininga finn tilhøve som kan kvalifisera
for vedtak om tilbakekalling av godkjenning som revisor, vert saka
oversend til Finanstilsynet for oppfølging. Finanstilsynet kontrollerer
òg ikkje-medlemer, slik at alle som reviderer årsrekneskaper for
revisjonspliktige, vert underlagde kvalitetskontroll innanfor seksårsperioden.
Kontroll av revisorar og revisjonsselskap som reviderer føretak
av allmenn interesse, skal skje kvart tredje år. Frå 2011 er kontrollane
gjennomførde av Finanstilsynet. Kontrollane kjem i tillegg til Finanstilsynets
tilsynsarbeid retta mot desse revisorane elles. Finanstilsynet gjennomførde
47 stadlege tilsyn hjå revisorar i 2011. I tillegg vart det i 2011
gjennomført eit dokumentbasert tilsyn med alle godkjende revisorar
og revisjonsselskap.
Finanstilsynet kontrollerer om krava som gjeld for
rekneskapsførarverksemd, er oppfylte. Mellom anna undersøkjer tilsynet
kvalitetskontrollen av arbeidet i føretaka i tilfelle der det vert nytta
medarbeidarar som ikkje er autoriserte rekneskapsførarar. Vidare
kontrollerer ein at pliktene etter rekneskapslova, bokføringslova
og kvitvaskingsregelverket vert oppfylte, og at rekneskapsførarar
og rekneskaps-førar-selskap leverer eigen rekneskap og sjølvmelding
i rett tid. Fordi det finst så mange rekneskapsførarar og rekneskapsførarselskap,
legg Finanstilsynet i proriteringa av korleis tilsynet med rekneskapsførarar
skal gjennomførast, vekt på det kontrollarbeidet som Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening (NARF) gjennomfører andsynes sine medlemer kvart sjuande
år. Det er utarbeidd retningsliner for samarbeidet med NARF. Finanstilsynet
gjennomførde 56 stadlege tilsyn innanfor rekneskapsverksemd i 2010.
I 2011 vart det gjennomført 93 stadlege tilsyn med
eigedomsmeklingsføretak. Her vart det særleg kontrollert korleis
meklingsføretaka oppfyller dei nye kompetansekrava som tok til å gjelda
1. juli 2011. Mekling av nye bustader i prosjekt vart òg kontrollert
nøye.
I 2011 vart det gjennomført 11 stadlege tilsyn
i framandinkassoføretak. Inkassorutinene i føretaka vart kontrollerte
for å sjå om det vart praktisert god inkassoskikk i inndrivinga
av krava.
I 2011 gjennomførde Finanstilsynet 23 IT-tilsyn og
tilsyn med system for betalingstenester i bankar, forsikringsselskap,
finansieringsføretak og verdipapirinstitusjonar og hjå revisorar,
rekneskapsførarar og inkassoføretak. IT-tilsyna omfatta òg tilsyn
hjå IKT-leverandørar med grunnlag i IKT-forskrifta § 12 om utkontraktering
av IKT-verksemd. Dei felles betalingstenestene til bankane, som
vert ivaretekne av Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) på vegner
av bankane, vart òg gjennomgått. Bankane har etablert sjølvregulering
på dette området gjennom FNO. I tillegg til dei stadlege IT-tilsyna vart
det gjennomført 27 forenkla IT-tilsyn som ein del av ordinære tilsyn.
Finanstilsynet har etablert eit eige vernebuingssystem
for å kunna handtera kriser som måtte oppstå i det norske finansielle
systemet. Tilsynet har motteke 221 rapportar om hendingar i 2011.
Ein viktig del av vernebuingssystemet er Beredskapsutvalet
for finansiell infrastruktur (BFI), som skal sikra god samordning
av vernebuinga i den finansielle infrastrukturen. BFI er samansett av
representantar frå ulike forvaltningsorgan, bankar og andre sentrale
brukarar av norsk finansiell infrastruktur. Finanstilsynet har ansvar for
leiing av og sekretariat for BFI.
BFI har i 2011 hatt tre ordinære møte, eitt
ekstraordinært møte og to vernebuingsøvingar. Hovudsakene i dei
ordinære møta har vore å gå gjennom a) Finanstilsynets rapportar
frå finansføretak om IKT-relaterte hendingar og hendingar knytte
til betalingstenestene, b) hendingsrapportering frå avrekningssystemet
til bankane, Norwegian Interbank Clearing System (NICS) og frå Noregs
Banks oppgjerssystem (NBO). Det ekstraordinære møtet vart halde
i juni 2011 for å drøfta konsekvensane av ein mogleg streik i finansnæringa.
Dei to vernebuingsøvingane omfatta høvesvis ein test av rutinane
til BFI for umeld møteinnkalling og ei scenarioøving. Scenarioøvinga
inneheldt ein gjennomgang av åtte samanhengande scenario med tekniske
og likviditetsmessige hendingar innanfor betalingsformidlinga i
Noreg.
BFI har i 2011 arbeidd vidare med vernebuingsløysingar
som kan etablerast om betalingssystema skulle liggja nede i lengre
tid. Konklusjonane frå arbeidet i BFI er sende til Finansdepartementet.
I 2011 har betalingssystema i Noreg vore stabile. Faren
for kriminalitet retta mot nettbank og kortbruk gjennom phishing,
trojanaråtak og ID-tjuveri er aukande, jf. omtala av operasjonell
risiko i kapittel 2.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til økende
boligmangel, særlig i sentrale strøk, som sammen med lave renter bidrar
til økte boligpriser. Det skaper problemer, særlig for unge i etableringsfasen. Disse
medlemmer mener Finanstilsynets krav om 15 prosent egenkapital
ved boligkjøp rammer usosialt og har gjort det enda vanskeligere
for ungdom å komme inn på boligmarkedet. Videre har det flyttet
ansvaret for finansiering av bolig til kommunene som rapporterer
om en sterk økning i antall søknader og innvilgede startlån. Disse medlemmer mener
derfor at det økte kravet til egenkapital må reverseres og erstattes
med andre virkemidler som nødvendige krav til sikkerhet for lån
og bedre ordninger for å spare til egen bolig gjennom Boligsparing
for ungdom.
Stortinget fastset budsjettet til Finanstilsynet som
ein del av statsbudsjettet. Budsjettet for 2011 var opphavleg på
303,9 mill. kroner.
I tillegg vart det løyvd 2,5 mill. kroner som kompensasjon
for lønsoppgjeret, 1,3 mill. kroner til å dekkja auka kontingentar
for deltaking i tilsynsstyresmaktene i EU, 1,8 mill. kroner til
oppgradering av system for utveksling av elektroniske transaksjonsrapportar
med andre EØS-land og 0,6 mill. kroner til å dekkja meirverdiavgiftsplikta
for utgifter som Finansinspektionen i Sverige vidarefakturerer til
Finanstilsynet i Noreg. Medrekna overførde midlar på 7,6 mill. kroner
frå 2010 og refusjonar på 3,8 mill. kroner i foreldre- og sjukepengar
var den samla disponible utgiftsramma etter dette 321,5 mill. kroner.
Dei samla utgiftene kom på 311,5 mill. kroner, ein auke på 6,3 prosent.
Dei samla lønsutgiftene auka med 10,5 prosent, og utgiftene til
varer og tenester gjekk ned 3,1 prosent. Dei samla utgiftene til
Finans-tilsynet var 10,0 mill. kroner mindre enn det disponible budsjettet.
Ubrukte midlar vart overførde til 2012.
Til liks med andre statlege verksemder som inngår
i statsrekneskapen, fører Finanstilsynet rekneskapen etter kontantprinsippet.
Rekneskapen vert førd etter kontoplanen for statsrekneskapen, som
byggjer på ei artsgruppering av utgifter og inntekter. Finanstilsynet
har med utgangspunkt i denne planen sett opp ei føremålsgruppering
av utgiftene. Hovudgruppering etter føremål går fram av tabell 7.2.
I det avsluttande revisjonsbrevet av 25. mai 2011
om rekneskapen for 2010 går det fram at Riksrevisjonen ikkje hadde
vesentlege merknader til rekneskapen eller måten Finanstilsynet hadde
gjennomført budsjettet på.
Dei samla utgiftene i 2011 var 6,3 prosent høgare
enn i 2010. Det er særleg lønsutgiftene som aukar. Det kan forklarast
med fleire tilsette og den generelle lønsauken. Nedgangen i driftsutgifter
var på 9 mill. kroner og skriv seg frå at Finanstilsynet i åra 2009
og 2010 hadde store kostnader i samband med etablering i nye lokale. Auken
i IKT-kostnader må sjåast i samanheng med auka internasjonale krav
til elektroniske system, både til innrapportering, analyse og arbeidsprosessar.
Utgiftene til Finanstilsynet vert etter finanstilsynslova
§ 9 dekte av institusjonar som er under tilsyn i budsjettåret. Stortinget
vedtek difor ei inntektsløyving som er lik utgiftsløyvinga. Etter lova
skal utgiftene fordelast på dei ulike institusjonsgruppene etter
omfanget av tilsynsarbeidet. Utgiftene vert difor kravde inn etterskotsvis.
Det vert òg kravd bidrag frå filialar av føretak frå andre EØS-statar.
Utlikningsbeløpet for 2010, som skulle innbetalast
i 2011, utgjorde 286,1 mill. kroner. At den utlikna summen er mindre
enn dei rekneskapsmessige utgiftene, kjem av at utlikninga tek utgangspunkt
i budsjettløyvinga, at overførde midlar frå året før vert trekte
frå, og at ein del av utgiftene vert dekte av folketrygda gjennom
fødsels- og sjukepengerefusjonar. Forslaget til utlikning for 2010
vart godkjent av Finansdepartementet 15. juni 2011 etter høyring hjå
dei aktuelle bransjeorganisasjonane.
I alt 13 407 tilsynseiningar vart omfatta av
utlikninga for 2010. Av dei var 76 filialar av utanlandske føretak.
Den største tilsynsgruppa er rekneskapsførarar, med 9 437 einingar.
I 2009 var det til saman 12 684 einingar.
Samla utlikna beløp for 2010 auka med 15,8 prosent
frå 2009. Det er fleire grunnar til auken, fyrst og fremst at det
trengst stadig meir ressursar for å oppfylla plikta til å gjennomføre
reguleringar og tilsynssamarbeid innanfor EØS.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som
har til oppgåve å forvalta Statens pensjonsfond Noreg (SPN) og Statens
obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i dei to
fonda er regulert gjennom overordna mandat som er fastsette av departementet,
medan styret i Folketrygdfondet er ansvarleg for den operative forvaltninga.
Målet med Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er høgast mogleg
avkastning målt i norske kroner. Det finansielle målet for Statens
obligasjonsfond er høgast mogleg avkastning over tid innanfor det
regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes skal det takast
omsyn til målet om å medverka til auka likviditet på, og betre kapitaltilgang
til, kredittobliga-sjonsmarknaden i Noreg. Finansdepartementet følg-jer
opp Folketrygdfondet si forvaltning av dei to fonda mellom anna
gjennom kvartalsvise møte.
Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtala
i Meld. St. 17 (2011–2012) Forvaltningen av Statens pensjonsfond
i 2011, der departementet òg gjer greie for sine vurderingar av
dei oppnådde resultata i forvaltninga. Folketrygdfondet si forvaltning
av Statens obligasjonsfond er omtala i avsnitt 8.4 under.
Folketrygdfondet har for 2011 utarbeidd ein årsrapport
og halvårsrapport om forvaltninga av SPN, i tillegg til ein årsrapport
om forvaltninga av Statens obligasjonsfond. Årsrapporten frå Folketrygdfondet
følgde som utrykt vedlegg til Meld. St. 17 (2011–2012).
I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har
departementet peika ut ein ekstern revisor til å revidera rekneskapen
for Folketrygdfondet, inkludert forvaltninga av SPN og Statens obligasjonsfond.
Det skjedde etter ein offentleg konkurranse der tilbydaren med det
samla sett økonomisk beste tilbodet fekk tilslaget. Det er òg inngått
ei avtale med revisor om eit attestasjonsoppdrag for å stadfesta
at forvaltninga av SPN er i samsvar med lov, mandat, forskrift o.a.
som er fastsette av departementet. Riksrevisjonen skal følgja opp
og føra tilsyn med Finansdepartementet som forvaltar av Statens
pensjonsfond og eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonslova
§ 9.
Departementet har i ei særskild forskrift fastsett nærare
reglar om korleis rekneskapen for Folketrygdfondet skal førast,
jf. forskrift 8. desember 2011 nr. 1217 om årsregnskap m.m. for
Folketrygdfondet. Etter lov om Folketrygdfondet § 12 skal årsrekneskapen
og årsmeldinga til Folketrygdfondet godkjennast av departementet
og leggjast fram for Stortinget. Finansdepartementet godkjende årsrekneskapen
og årsmeldinga 30. mars 2012.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Marknadsverdien til SPN var ved utgangen av 2011
129,5 mrd. kroner, som er 5,4 mrd. kroner lågare enn ved inngangen
til året. Verdien av aksjane i SPN utgjorde ved årsskiftet 78,7
mrd. kroner.
Realiserte porteføljeinntekter utgjorde 8 372 mill.
kroner. Av dette utgjorde renteinntekter 2 959 mill. kroner, utbyte
3 437 mill. kroner, netto realiserte gevinstar 2 295 mill. kroner
og andre porteføljeinntekter -319 mill. kroner. Netto urealiserte
gevinstar var på -13 661 mill. kroner. Forvaltningskostnadene utgjorde
110 mill. kroner, og dei vert dekte ved at godtgjersla til Folketrygdfondet
vert trekt frå bruttoavkastninga i SPN.
I 2011 var avkastninga av SPN -3,92 prosent målt
nominelt i kroner, og resultatet er særleg prega av den svake utviklinga
på aksjemarknaden i fjor. Folketrygdfondet oppnådde i 2011 betre
resultat enn referanseindeksen for norske aksjar og obligasjonsinvesteringar.
Meiravkastninga vart 1,26 prosenteiningar før forvaltningskostnader,
det vil seia 1,26 prosenteiningar høgare avkastning enn avkastninga
på referanseindeksen.
Styret i Folketrygdfondet seier i årsmeldinga
for 2011 at det strukturelle rammeverket som er etablert, høver
med dei oppgåvene Folketrygdfondet er sett til å ta seg av.
I årsmeldinga for 2011 peikar styret på at Folketrygdfondet
har eit godt risikostyringssystem for forvaltninga av SPN jamført
med beste praksis. Styret meiner dei fastsette risikorammene er forsvarlege,
og den venta relative volatiliteten har i heile 2011 lege innanfor
rammene.
Ekstern revisor for Folketrygdfondet, Ernst
& Young, har gjeve revisjonsmelding for 2011. Ifølgje meldinga
er årsrekneskapen for SPN levert i samsvar med lov og forskrifter
og gjev eit rett bilete av den økonomiske stillinga til SPN per 31. desember
2011 og av resultatet i rekneskapsåret, i samsvar med god rekneskapsskikk
i Noreg.
I Meld. St. 17 (2011–2012) er det gjeve ei nærare vurdering
av korleis Folketrygdfondet har forvalta SPN.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Statens obligasjonsfond vart skipa i mars 2009 med
ei ramme på 50 mrd. kroner. Meininga med fondet er å medverka til
auka likviditet og betre kapitaltilgang på kredittobligasjonsmarknaden
i Noreg. Statens obligasjonsfond er eit generelt verkemiddel overfor
obligasjonsmarknaden ved at fondet saman med andre investorar vil
kjøpa obligasjonslån som er lagde ut av norske føretak på både fyrstehandsmarknaden
og andrehandsmarknaden.
Folketrygdfondet er ansvarleg for forvaltninga av
Statens obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet, med eit
mandat som er åtskilt frå mandatet for Statens pensjonsfond Noreg.
Finansdepartementet fastsette 18. mars 2009 ei forskrift om forvaltninga
av Statens obligasjonsfond som slår fast at fondet skal ha ei klår
finansiell målsetjing. Forskrifta vart oppdatert og skifta ut med
eit nytt mandat 21. desember 2010 i samband med endringar i det
formelle rammeverket for SPN, jf. Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2010.
Folketrygdfondet er ansvarleg for å gjera investeringsval
i samsvar med dei retningslinene som er gjevne. Fondet skal gjera
einskildinvesteringar på forretningsmessig grunnlag, uavhengig av Finansdepartementet,
og skal ikkje leggja investeringsavgjerdene fram for Finansdepartementet på
førehand.
Investeringane skal skje på marknadsmessige vilkår,
og risikoen skal vera spreidd på ei rekkje utferdarar i fleire sektorar.
Kravet om marknadsmessig prising er viktig for at investeringane
i Statens obligasjonsfond skal vera i samsvar med dei føresetnadene
som vart lagde til grunn då lovframlegget vart fremja. Dette er
òg avgjerande for å gå klar av EØS-reglane om ulovleg statsstønad.
Det har vore eit kraftig fall i rentenivået
sidan Statens obligasjonsfond vart skipa vinteren 2009, og kredittpåslaga
på verdipapir i norske kroner er no lågare enn då dei toppa seg
under finanskrisa. Dette gjer at kostnadene er lågare enn i 2009
for norske føretak som ynskjer å finansiera verksemda si gjennom
den norske kredittobligasjonsmarknaden.
Ved utgangen av 2011 var 8,1 mrd. kroner av den
samla ramma på 50 mrd. kroner plassert i obliga-sjons-marknaden.
Resten av midlane står på ein ikkje-renteberande konto i Norges
Bank i påvente av kjøp av obligasjonar. Det var investert i totalt
66 ulike lån, og drygt halvparten av investeringane var lån til
selskap innanfor bank- og finanssektoren. 76,2 prosent av dei investerte midlane
er lån som er gjevne til selskap som har høg eller moderat kredittkvalitet
(«investment grade»), medan 23,8 prosent er lån som er gjevne til
selskap med lågare kredittkvalitet («non-investment grade»).
Ved utgangen av 2011 var marknadsverdien av eigedelane
i Statens obligasjonsfond 51,6 mrd. kroner, som er 0,4 mrd. kroner
høgare enn året før. Utviklinga i marknadsverdien i fyrste del av 2011
var prega av god likviditet og kapitaltilgang i den norske obligasjonsmarknaden.
Utetter i andre halvdel av 2011 vart likviditeten svekt som følgje
av uro i dei internasjonale finansmarknadene. Styret i Folketrygdfondet
peikar i årsmeldinga på at det vart ein sterk auke i aktiviteten
på obligasjonsmarknaden i 2011, og med ein meir velfungerande marknad
minkar behovet for at Statens obligasjonsfond skal delta i nyemisjonar.
Statens obligasjonsfond kjøpte nye obligasjonar for
i alt 1 230 mill. kroner i 2011, fordelte på 13 obligasjonslån.
Samstundes vart det selt obligasjonar for 1 698 mill. kroner fordelte
på 18 obligasjonslån. 14 av sala vart gjennomførde ved at Statens
obligasjonsfond selde obligasjonar for 1 194 mill. kroner til Statens
pensjonsfond Noreg. Alle handlane vart gjennomførde til marknadspris
slik mandatet for Statens obligasjonsfond krev.
I mandatet for Statens obligasjonsfond er det presisert
at fondet i heilt spesielle situasjonar som gjeld finansielle restruktureringar
i selskap i porteføljen til fondet, kan vika av frå reglane i mandatet
dersom det trengst for å sikra verdiane i fondet, jf. Meld. St.
21 (2010–2011) Finansmarknadsmeldinga 2010 og brev til finanskomiteen
i Stortinget 14. juni 2011. Stortinget handsama Finansmarknadsmeldinga
16. juni 2011, og finanskomiteen hadde ingen merknader til presiseringa
i mandatet.
Som følgje av ei selskapshending i 2011 vart Statens
obligasjonsfond tildelt aksjar som tilsvara 11,9 prosent av aksjane
i selskapet.
Avkastninga av Statens obligasjonsfond var i fjor
på 4,4 prosent målt i høve til nivået på dei investerte midlane,
rekna som ei tidsvekta avkastning.
Mandatet for Statens obligasjonsfond slår fast
at Folketrygdfondet innan utgangen av 2013 skal leggja fram ein
plan for avvikling av fondet.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Administrasjonskostnadene til Folketrygdfondet utgjorde
om lag 120 mill. kroner i 2011. Dei samla administrasjonskostnadene
var om lag 20 mill. kroner høgare enn i 2010. Overførde forvaltningshonorar
frå SPN utgjorde 110 mill. kroner, eller 0,083 prosent av forvaltningskapitalen i
2011. Overførde forvaltningshonorar frå Statens obligasjonsfond
utgjorde om lag 10 mill. kroner. Dette er samla sett innanfor ramma
som er fastsett av departementet.
Årsrekneskapen for Folketrygdfondet for 2011 viser
eit overskot på 2,1 mill. kroner. Av dette er det gjort framlegg
om at 1 mill. kroner vert sett av til utbyte til staten, jf. Prop.
1 S (2009–2010). Eigenkapitalen til folketrygdfondet var 31. desember
2011 på 27,4 mill. kroner, mot 26,2 mill. kroner ved utgangen av
2010.
Ekstern revisor for Folketrygdfondet konkluderer
i revisjonsmeldinga for 2011 med at årsrekneskapen for Folketrygdfondet
er i samsvar med lov og forskrifter og gjev eit korrekt bilete av
resultatet i rekneskapsåret og den økonomiske stoda per 31. desember
2011, i samsvar med god rekneskapsskikk i Noreg.
Revisor har for året 2011 fått eit attestasjonsoppdrag
som gjeld internkontrollsystemet i Folketrygdfondet og korleis Folketrygdfondet
har følgt reglane som er gjevne i lov om Folketrygdfondet og i mandat
frå Finansdepartementet. I attestasjonsfråsegna dagsett 16. mars
2012 skriv revisor at det ikkje har kome fram noko som gjev grunn til
å tru at internkontrollsystemet til Folketrygdfondet ikkje i det
store og heile er i samsvar med internasjonalt tilrådd praksis.
Revisor skriv òg at ikkje noko tyder på at det har skjedd vesentlege brot
på reglane som er gjevne i lov om Folketrygdfondet og i mandat frå
Finansdepartementet, jf. Meld. St. 17 (2011–2012).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Statens finansfond (Finansfondet) vart skipa 6. mars
2009, same dagen som lov om Statens finansfond vart sanksjonert.
Lova vart vedteken av Stortinget på grunnlag av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009),
som vart lagd fram 9. februar 2009. Finansfondet vart skipa med
ein kapital på 50 mrd. kroner, jf. St.prp. nr. 40 (2008–2009), Innst.
S nr. 158 (2008–2009) og vedtak nr. 230 26. februar 2009.
Målet med Finansfondet er «å bidra midlertidig med
kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene
bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet», jf. lov
om Statens finansfond § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet.
Fondet skal leggja særleg viktige saker fram for departementet før fondet
tek avgjerd, og departementet kan instruera fondet.
Overvakingsorganet i EFTA (ESA) godkjende tiltaket
8. mai 2009. Fondet var ope for søknader om kapitaltilførsel frå
medio mai 2009 til ultimo september 2009.
Finansfondet betalte ut det fyrste innskotet 30. september
2009 og det siste 17. desember 2009. I alt teikna fondet fondsobligasjonar
i 28 bankar på til saman vel 4,1 mrd. kroner. Fondet tilførde ein
bank preferansekapital på knapt 27 mill. kroner.
Bankane som fekk tildelt kapital frå Finansfondet,
representerer om lag 14 prosent av forvaltningskapitalen i norske
bankar, og dei representerer 21 prosent av alle bankar i landet. Nitten
bankar hadde ei kjernekapitaldekning på over 12 prosent etter kapitalinnskot,
og fire bankar fekk ein auke i kjernekapitaldekninga på meir enn
2 prosenteiningar. Alle bankane valde seks månaders statskassevekselrente
som referanserente for fondsobligasjonane.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 24 (2011–2012) – Finansmarknadsmeldinga
2011 – vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 31. mai 2012
Torgeir Micaelsen |
leder og ordfører |