Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
lovendringer som skal legge til rette for større adgang til å utføre
sikkerhetstiltak i regionale sikkerhetsavdelinger. I tillegg ser
departementet at det i helt sjeldne tilfeller også kan være behov
for enda et sikkerhetsnivå som kan ivareta særlig høy sikkerhet.
Det foreslås derfor hjemmel for å etablere en ny enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå underlagt en av de regionale sikkerhetsavdelingene,
og at det innenfor en slik enhet gjelder særlige regler om sikkerhetstiltak.
Det er tidligere vedtatt å etablere en nasjonal koordineringsenhet
for personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Departementet fremmer
forslag om nye bestemmelser i psykisk helsevernloven som skal regulere
virksomheten til den nasjonale koordineringsenheten, herunder adgangen
til å behandle personopplysninger.
De nye bestemmelsene om sikkerhetstiltak foreslås
tatt inn som et nytt kapittel 4A i psykisk helsevernloven. Nye bestemmelser
som berører nasjonal koordineringsenhet og adgangen til å behandle
personopplysninger, foreslås tatt inn som nye §§ 5-2a, 5-2b, 5-6a
og 5-6b.
Høringsnotat med forslag om nytt kapittel 4A
i psykisk helsevernloven ble sendt på offentlig høring 1. mars 2012
med frist for innspill 22. mars 2012. 42 høringsinstanser har sendt
inn merknader til høringsnotatet.
Enkelte bestemmelser i psykisk helsevernloven angir
tiltak som har til hensikt å avverge farlige situa-sjoner, men loven
sondrer ikke mellom behovet for sikkerhet i institusjoner hvor pasienter med
høy voldsrisiko oppholder seg, og institusjoner med pasien-ter under
ordinært psykisk helsevern. Det har fra helsefaglig hold vært etterlyst endringer
i psykisk helsevernloven som i større grad kan ivareta sikkerheten
ved helseinstitusjoner som utreder og behandler pasienter som representerer
høy risiko for voldelig atferd.
Menneskerettighetene stiller krav til at myndighetene
ved nasjonal lovgivning sørger for å beskytte retten for enhver
til livet, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel
2. I visse situasjoner medfører dette en positiv plikt for myndighetene
til å treffe forebyggende tiltak for å beskytte personer som står i
fare for å miste livet på grunn av andres kriminelle handlinger.
Samtidig setter menneskerettighetene klare grenser for tvangsbruk
og inngrep i den enkeltes privatliv.
Etter departementets vurdering gir dagens regelverk
ikke i tilstrekkelig grad virkemidler som kan redusere risikoen
for alvorlige voldshandlinger og rømming ved de regionale sikkerhetsavdelingene.
Det er i dag tre regionale sikkerhetsavdelinger
i landet. Hver enkelt regionale sikkerhetsavdeling (RSA) tilbyr
en høyspesialisert tjeneste med regional funksjon. Disse avdelingene
mottar til utredning og behandling pasienter med alvorlig psykisk
sykdom eller mistanke om slik sykdom, hvor det er aktuell risiko
for alvorlig voldelig atferd overfor andre.
Det presiseres at dømte etter straffeloven § 39a (dom
på tvungen omsorg) behandles innenfor det psykiske helsevernet,
men de inngår ikke i pasientgrunnlaget til de regionale sikkerhetsavdelingene.
Dømte til tvungen omsorg mottas ved Avdeling Brøset ved Sentral
fagenhet for tvungen omsorg for gjennomføring av særreaksjonen.
Gjennomføring av dom på tvungen omsorg er regulert i egen forskrift
med hjemmel i straffeloven § 39a. Virksomheten ved Sentral fagenhet
for tvungen omsorg er ikke berørt av departementets forslag til
lovendringer.
Det framholdes at proposisjonens forslag reiser problemstillinger
som må drøftes i lys av menneskerettighetene og Grunnloven, og at
det blant annet må vurderes om forslagene er i tråd med sentrale
menneskerettigheter som pasienters rett til frihet og rett til privatliv.
Når det gjelder forslagene om særlige sikkerhetsbestemmelser
i de regionale sikkerhetsavdelingene, er disse etter departementets
vurdering i samsvar med kravene i menneskerettighetene. Det vises
til at de foreslåtte sikkerhetsbestemmelsene i hovedsak er «kan»-regler
der de mer inngripende tiltakene krever en individuell beslutning
i det enkelte tilfellet. Videre vil prinsippet i psykisk helsevernloven
§ 4-2 om at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt
nødvendige, komme til anvendelse.
Det framholdes at forslaget om å gi hjemmel
til å etablere en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå med særlige
sikkerhetsbestemmelser innebærer et klart større inngrep i en pasients personlige
frihet enn det som gjelder i dag. Departementet har ennå ikke besluttet
om og hvor en slik enhet skal lokaliseres, men utelukker ikke at
en slik enhet kan lokaliseres inne på et fengselsområde.
I henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 5 må ingen bli berøvet sin frihet unntatt i særlig
oppregnede tilfeller. Skal en frihetsberøvelse være lovlig, må den
ha skjedd i samsvar med et av de uttømmende grunnlagene i artikkel
5 nr. 1 bokstav a til f, hvorav bokstav e omhandler lovlig frihetsberøvelse
av sinnslidende. At frihetsberøvelsen må være «lovlig», innebærer
at den må være i samsvar med både nasjonal rett og de prinsipper konvensjonen
bygger på. Også FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
(SP) artikkel 9 knesetter prinsippet om retten til frihet og forbudet
mot vilkårlig frihetsberøvelse.
Det vises til foreliggende dommer av prinsipiell karakter
ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Etter EMDs
praksis vil en frihetsberøvelse etter artikkel 5 nr. 1 bokstav e)
kun være lovlig dersom den finner sted på et sykehus, en klinikk
eller en annen egnet institusjon. Ut over dette er ikke varigheten
og vilkårene for frihetsberøvelsen regulert av artikkel 5, men av
artikkel 3 og artikkel 8. Hvis en tvangsinnleggelse gjennomføres
under så dårlige forhold at den innlagtes mentale tilstand forverres,
kan frihetsberøvelsen være i strid med forbudet mot umenneskelig
og nedverdigende behandling i EMK artikkel 3.
Det vises til at spørsmål om opphold i sykehus bak
fengselsmurene i realiteten utgjør straff, er vurdert av Høyesterett.
Departementet legger til grunn at forslaget
om opprettelse av en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå ikke vil
være i strid med EMK artikkel 5, og at en slik enhet også kan lokaliseres
inne på et fengselsområde under forutsetning av at enheten oppfyller
kravene til helseinstitusjon i psykisk helsevernforskriften §§ 2
til 4 og er godkjent for dette. Videre mener departementet at det
må gjøres et klart skille mellom fengselet og helseinstitusjonen.
Etter departementets forslag til ny § 4A-9 skal pasienter
i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå holdes adskilt fra pasienter
i enheter med lavere sikkerhetsnivå. De strenge vilkårene for overføring
til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil kunne medføre at pasienten
i praksis blir eneste pasienten ved enheten. Dette innebærer at pasienten
vil bli isolert fra de øvrige pasientene. I tillegg skal forbindelsen
med omverdenen kontrolleres etter ny § 4A-13. Videre følger det
av forslaget til ny § 4A-10 at pasien-ten vil måtte gjennomgå regelmessige
undersøkelser av sin person, rom og eiendeler. Det framholdes at samlet
sett innebærer dette at pasienten vil bli holdt under et strengt
sikkerhetsregime, som må vurderes opp mot forbudet i EMK artikkel
3 mot umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Departementet legger til grunn at selv om ingen av
de foreslåtte bestemmelsene om sikkerhetstiltak i enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå isolert sett vil være i strid med artikkel 3,
vil man ved gjennomføringen av en plassering på en slik enhet måtte
påse at den totale belastningen av isolasjon, kommunikasjonskontroll
og andre sikkerhetstiltak ikke blir for stor, og ikke går ut over hva
som anses strengt nødvendig. Departementet foreslår derfor at det
framgår eksplisitt av lovbestemmelsene at forholdsmessigheten vurderes
ved overføring til enheten, og videre at vedtak om overføring skal
være tidsbegrenset til 6 måneder og kunne påklages til kontrollkommisjonen.
Departementet legger til grunn at det er svært viktig
at det ved vedtak om overføring av pasienter til enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå foretas en grundig avveining slik at man sikrer
at inngrepet en slik overføring vil innebære, ikke går videre enn
det som er nødvendig. I en slik vurdering må det blant annet vurderes
nøye om alle sikkerhetstiltakene som skal gjennomføres i en slik
enhet, er nødvendige relatert til den konkrete pasienten. Departementet
mener det vil være et sentralt moment mot en overføring av en pasient
til enheten dersom flere av tiltakene ikke anses nødvendig for den
aktuelle pasient, og at mye da kan tale for at pasienten ikke kan
vedtas overført til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Som mulig
unntak nevnes en situasjon der det foreligger en særlig risiko for anslag
mot helseinstitusjonen utenfra som er rettet mot en spesiell pasient.
Under forutsetninger nevnt i proposisjonen mener departementet at
de foreslåtte bestemmelsene for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
er i tråd med EMK artikkel 8.
Departementet foreslår en bestemmelse om at vedtak
om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan påklages
til kontrollkommisjonen. Det er lagt til grunn at kontrollkommisjonens
vedtak ikke kan bringes inn for domstolene etter særreglene i tvisteloven
kapittel 36. Tilsvarende er det foreslått at også vedtak om overføring
til regionale sikkerhetsavdelinger skal kunne påklages til kontrollkommisjonen, men
være unntatt fra domstolsprøving etter reglene i tvisteloven kapittel
36. EMK artikkel 5 nr. 4 gir personer som er berøvet friheten en
rett til å få lovligheten av frihetsberøvelsen raskt avgjort av
en domstol. Departementet legger til grunn at det ikke vil være
i strid med EMK artikkel 5 nr. 4 at det ikke gis adgang til å bringe
vedtaket om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
inn for domstolene etter særreglene i tvisteloven kapittel 36. Departementet legger
til grunn at en mulighet til å bringe spørsmålet inn for kontrollkommisjonen
og eventuelt for domstolene etter ordinære rettergangsregler vil
tilfredsstille kravene som følger av artikkel 13 og kravene som
kan utledes av EMDs praksis.
I arbeidet med å ratifisere FN-konvensjonen
om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har
departementet vurdert og kommet til at de eksisterende tvangsbestemmelsene
i helselovgivningen er i tråd med konvensjonen. Departementet legger
til grunn at også de foreslåtte sikkerhetsbestemmelsene i regionale
sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er
i tråd med konvensjonen.
Det framholdes at det kan stilles spørsmål ved om
de foreslåtte reglene for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er
så inngripende i en pasients frihet at de i realiteten glir over
i straff, og at dersom de foreslåtte bestemmelsene skal gis anvendelse
for personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern for handlinger
som har funnet sted før vedtakelsen av de nye reglene, kan det også
oppstå spørsmål om forholdet til Grunnloven § 97, EMK artikkel 7
og SP artikkel 15 som forbyr å sette straff for en handling som ikke
var straffbar, samt å idømme en strengere straff enn den som gjaldt
på gjerningstidspunktet. Det vises til høyesterettsdommer og til EMDs
praksis. Departementet legger til grunn at det vil kunne gjøres
en del endringer i bestemmelsene om gjennomføringen av psykisk helsevern
uten å krenke forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Etter
departementets vurdering faller de foreslåtte lovendringene innenfor
grensen for hva som er akseptabelt sett hen til de nasjonale myndigheters
skjønnsmargin. Det framholdes at de foreslåtte lovendringene delvis er
begrunnet i hensynet til pasientens egen sikkerhet, noe som tilsier
at det ikke foreligger brudd på Grunnloven § 97 og EMK artikkel
7.
Departementet foreslår å innføre skjerpede sikkerhetsbestemmelser
ved de regionale sikkerhetsavdelingene i et nytt kapittel 4A i lov
om psykisk helsevern.
Etter departementets vurdering bør de foreslåtte sikkerhetstiltakene
kun innføres i institusjoner der risikoen for alvorlig voldelig
atferd generelt er stor. Departementet mener det er sentralt at tiltakene
som utgjør sikkerhetsnivået, kan være de samme innenfor det avgrensede
området hvor sikkerheten skal for-bedres.
Psykisk helsevernloven § 4-6 regulerer adgangen
til å undersøke rom og eiendeler, samt kroppsvisitere pasienter
i institusjon for døgnopphold i det psykiske helsevernet. Det stilles
flere vilkår for at undersøkelse kan foretas. Det må foreligge «begrunnet
mistanke» om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig
gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjonen. Bestemmelsen
stiller også krav om at faglig ansvarlig ved regional sikkerhetsavdeling
må fatte vedtak om slik undersøkelse. Vedtaket må nedtegnes uten
ugrunnet opphold og kan påklages til kontrollkommisjonen. Det presiseres
i loven at undersøkelsen av kroppens hulrom ikke er tillatt. Forarbeidene
åpner imidlertid for at undersøkelse av kroppens hulrom kan foretas
med hjemmel i nødrett i helt unntaksvise tilfeller når det er fare
for liv og alvorlig helseskade.
Etter departementets vurdering gir ikke dagens regelverk
med hensyn til undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler tilstrekkelig
sikkerhet ved regionale sikkerhetsavdelinger. Det foreslås en ny
bestemmelse om undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler,
som skal gjelde i slike avdelinger. Bestemmelsen skal gi større
adgang til å foreta undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler
enn den generelle bestemmelsen i psykisk helsevernloven § 4-6.
Det foreslås at det gis adgang til å foreta
undersøkelser av pasientens person, rom og eiendeler, ved innleggelse,
samt før og etter utganger. Det skal ikke kreves begrunnet mistanke
slik som etter § 4-6. Departementet foreslår også at den faglig
ansvarlige utenom dette skal kunne fatte vedtak om slik undersøkelse
ved mistanke om at farlig gjenstand, rømningshjelpemiddel, medikamenter
eller rusmidler, herunder mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmidler,
er eller vil bli forsøkt innført i avdelingen. For å kunne ha mulighet
til å avdekke skjulte gjenstander åpner lovforslaget for at det
i tillegg til undersøkelse av rom og eiendeler også kan foretas
kroppsvisitasjon av pasienten. Det foreslås også at faglig ansvarlig
kan vedta en slik undersøkelse dersom det foreligger en begrunnet
og sterk mistanke om at en pasient i kroppen skjuler farlig gjenstand,
rømningshjelpemiddel, medikamenter eller rusmidler, herunder mobiltelefon
eller andre kommunikasjonsmidler. Departemenet foreslår at inngrepet
bare skal kunne utføres av helsepersonell, og at vedtak om undersøkelser
utenom innleggelser og utganger, samt vedtak om undersøkelse av
kroppens hulrom må nedtegnes uten opphold og begrunnes. Slike vedtak
skal også kunne påklages til kontrollkommisjonen.
Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse
med kravet om respekt for privatlivets fred, jf. EMK artikkel 8
(1), og viser til at formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige
handlinger som kan føre til uorden i institusjonen eller være til
fare for andre, jf. EMK artikkel 8 (2).
Dagens lovgivning har ingen bestemmelser som gir
adgang til å undersøke eller avvise personer som besøker en helseinstitusjon.
Samtidig har pasienter etter psykisk helsevernloven § 4-5 en selvstendig
rett til å motta besøk.
Etter departementets vurdering vil en innføring av
adgang til å sikkerhetskontrollere besøkende og andre som skal inn
og ut av regionale sikkerhetsavdelinger, redusere risikoen for uønskede hendelser
som alvorlige voldshandlinger og rømning. Det foreslås en bestemmelse
som åpner for at enhver som skal inn og ut av regional sikkerhetsavdeling,
kan pålegges kontroll som passering av metalldetektor eller kroppsvisitasjon.
Både besøkende til pasienter, håndverkere, ansatte og andre skal
kunne pålegges slik kontroll. Det foreslås videre et forbud mot
å ta med gjenstander, herunder mobiltelefon eller lignende, inn
og ut av regional sikkerhetsavdeling uten tillatelse fra kontrollerende
personell. Den foreslåtte bestemmelsen inneholder en presisering
om at ved undersøkelse av gjenstander som tilhører offentlig myndighets
representant, diplomatisk eller konsulær representant og den som
opptrer på pasientens vegne i klagesak, må ikke konfidensielt innhold
i brev eller dokumenter avsløres eller ødelegges. Etter forslaget kan
nektelse av kontrolltiltak og unndragelse eller forsøk på unndragelse
fra kontrolltiltak medføre umiddelbar avvisning.
Pasienter har etter psykisk helsevernloven § 4-5 rett
til forbindelse med omverdenen, herunder å motta besøk og benytte
telefon, samt sende og motta brev og pakker. Retten til fri kommunikasjon
er en grunnleggende rettighet, og eventuelle innskrenkninger krever
hjemmelsgrunnlag. Psykisk helsevernloven § 4-5 åpner for å begrense
retten til forbindelse med omverdenen. Blant annet skal post kunne
åpnes og kontrolleres dersom det foreligger begrunnet mistanke om
at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand
vil bli forsøkt innført til en pasient. Det framholdes at i den
perioden bestemmelsene i § 4-5 har virket og vært praktisert, har
det kommet henvendelser til sentrale helsemyndigheter fra utøvende del
av helsetjenesten om at adgangen til å begrense kommunikasjonen
med omverdenen er for snever og så snever at den innebærer en sikkerhetsrisiko.
Dette gjelder særlig de regionale sikkerhetsavdelingene hvor pasienter
med alvorlig psykisk sykdom og aktuell voldsrisiko er målgruppen.
Departementet fremmer forslag til ny § 4A-6 som
innebærer at kontroll og andre begrensninger i retten til forbindelse
med omverdenen kan iverksettes når slike tiltak framstår som nødvendig
av sikkerhetsmessige grunner. Det foreslås eksplisitt regulering
av pasientens adgang til å kommunisere med elektroniske kommunikasjonsmidler.
Adgangen til å innskrenke pasientens forbindelse med omverdenen
foreslås begrenset ved at det stilles krav til at innskrenkningene
må stå i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta
sikkerheten, og ved at varigheten av vedtatte innskrenkninger skal være
begrenset til inntil fire uker av gangen. Beslutningen om å iverksette
slike tiltak skal treffes av den faglige ansvarlige og skal kunne påklages
til kontrollkommisjonen av pasienten selv eller hans eller hennes
nærmeste pårørende. Vedtak om tiltak skal nedtegnes uten opphold
og begrunnes. Departementet mener at bestemmelsen er i samsvar med
kravene som følger bl.a. av EMK. Innskrenkninger i pasientens rett
til å kommunisere med omverdenen skal etter forslaget ikke gjelde
pasientens kommunikasjon med «offentlig myndighetsrepresentant,
diplomatisk eller konsulær representant, pasientens advokat, den
som opptrer på vegne av pasienten i klagesak eller prest eller tilsvarende
sjelesørger». Det foresåls at det i § 4A-6 siste ledd inntas en
forskriftshjemmel.
Departementet foreslår at det skal gjennomføres vandelskontroll
av personer som skal arbeide ved landets regionale sikkerhetsavdelinger.
Etter forslaget skal vandelskontrollen skje i form av en ordinær
politiattest som ikke skal være eldre enn tre måneder. Etter lovforslaget
vil anmerkning om straffbare forhold på politiattesten medføre at
personen anmerkningen gjelder, ikke kan tilsettes ved, overføres
til eller utføre arbeid ved regional sikkerhetsavdeling, dersom
anmerkningen kan skape tvil om vedkommende er egnet for arbeidet.
Departementet mener at kravet til vandelskontroll
bør gjelde både personer som allerede i dag utfører arbeid ved regional
sikkerhetsavdeling, og personer som i framtiden søker seg til arbeid ved
regional sikkerhetsavdeling. Etter forslaget vil personer som nekter
å underlegge seg lovpålagt vandelskontroll, ikke ha adgang til å utføre
arbeid ved regional sikkerhetsavdeling eller ved enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Departementet ser at for personer som allerede utfører
arbeid ved regional sikkerhetsavdeling, vil kravet om vandelskontroll
virke mer inngripende enn for personer som søker nyansettelse, fordi
at for allerede ansatte vil en slik rettsvirkning innebære en endring
av den enkeltes arbeidsforhold. Departementet forutsetter imidlertid
at arbeidsgiver normalt finner tilsvarende arbeid til vedkommende
innenfor helseforetaket, og at han eller hun beholder lønn og tittel.
Departementet foreslår at bestemmelsen om klage
til kontrollkommisjonen etter psykisk helsevernloven § 4-10 også
skal gjelde for vedtak om overføring til regional sikkerhetsavdeling, men
at slik klage ikke skal ha oppsettende virkning. Departementet mener
at overføring til regional sikkerhetsavdeling ikke er av en så inngripende
karakter at kontrollkommisjonens vedtak bør kunne bringes inn for
retten etter bestemmelsene i tvisteloven kapittel 36. Dette innebærer
imidlertid ikke et forbud mot å få overprøvd vedtaket i retten etter
de alminnelige reglene i tvisteloven.
Departementet foreslår at det åpnes for etablering
av en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innenfor en allerede
eksisterende regional sikkerhetsavdeling, og at det innenfor en
slik enhet gjelder særlige regler om sikkerhetstiltak. Departementet
har ennå ikke tatt stilling til hvor en eventuell enhet skal lokaliseres.
Departementet ser imidlertid ikke bort ifra at en enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå kan lokaliseres inne på et fengselsområde dersom
det anses nødvendig.
Departementet foreslår at en overføring til
enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå bare kan vedtas i særskilte
tilfelle hvor det er særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig
voldelig atferd, eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller
personell.
Det understrekes at opphold i enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå er inngripende, og kravet til forholdsmessighet etter
psykisk helsevernloven § 4-2 første ledd gjelder også her, noe som
innebærer at sikkerhetstiltakene må stå i rimelig forhold til det
som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.
Departementet foreslår at det i vurderingen
av om det foreliggger en særlig risiko for angrep utenfra, skal
legges vekt på sannsynligheten for en uønsket hendelse og konsekvensene
av en slik hendelse, og at det uttrykkelig framgår av lovteksten
at det i vurderingen skal legges vekt på om en overføring står i
rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.
Det framholdes at forslagene til bestemmelser
i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innebærer et betydelig inngrep
i pasientens personlige frihet, og at departementet derfor har vurdert bestemmelsene
nøye i lys av menneskerettighetene.
For i størst mulig grad å sikre at hensynet
til forholdsmessighet ivaretas, foreslår departementet at vedtaket
om overføring av en pasient til enheten ikke skal ha gyldighet ut
over 6 måneder. Vedtaket skal kunne forlenges, men må da bygge på
en ny vurdering av om vilkårene for overføring er oppfylt. Departementet
foreslår også at vedtak om overføring eller forlengelse må nedtegnes
uten opphold og begrunnes.
Departementet foreslår at pasienter i enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå skal holdes adskilt fra pasienter
i enheter med lavere sikkerhetsnivå, og at adskillelsen må kompenseres
med kontakt med personell og andre aktivitetstilbud.
Departementet mener at forslaget vil være i
tråd med kravene i EMK artikkel 3. Departementet har også vurdert
bestemmelsen opp mot EMK artikkel 8 og ser at adskillelse fra andre
pasienter kan anses som et omfattende inngrep i en pasients privatliv.
Departementets vurdering er at hensynet til sikkerheten for medpasienter,
personell og pasienten selv må veie tyngre enn en pasients ønske
om samvær med andre pasienter, og mener at bestemmelsen ikke er
i strid med EMK artikkel 8.
Departementet fremmer forslag om at kontroll av
pasientens person, rom og eiendeler alltid skal utføres overfor
pasienter som overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå,
samt før og etter utganger. Departementet mener at dersom det er grunn
til mistanke om at slike stoffer eller gjenstander er innført i
institusjonen, skal det foretas undersøkelser. Departementet understreker
at selv om bestemmelsen er utformet som en «skal»-bestemmelse, skal
den faglig ansvarlige ha en viss adgang til å bestemme at hovedregelen om
undersøkelse kan fravikes i enkelte tilfeller.
Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse
med kravet om respekt for privatlivets fred, jf. EMK artikkel 8
(1) idet formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige handlinger
som kan føre til alvorlig skade på pasienten selv, medpasienter,
besøkende og personer som utfører arbeid ved enheten, jf. EMK art
8 (2).
Forslaget om adgang til å undersøke kroppens hulrom
i § 4A-4 tredje ledd gjelder også i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Det foreslås det at det skal gjennomføres vandelskontroll
i form av utvidet attest for personer som utfører arbeid ved enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Departementet fremmer forslag om at regional sikkerhetsavdeling
skal innhente uttalelse fra politiet om personer som ønsker tilgang
til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Diplomater, konsulære
representanter og offentlige myndighetspersoner som i lov er tillagt
et særskilt ansvar for å føre tilsyn og kontroll med tvungent psykisk
helsevern, skal være unntatt slik kontroll. Departementet mener
at regional sikkerhetsavdeling bør ha adgang til å kreve at politiet
gir opplysninger om personen er siktet, tiltalt eller ilagt straff
etter straffelovens andre del (forbrytelser). Departementet mener
imidlertid at denne adgangen bør være begrenset slik at politiet
kan unnlate å utgi opplysninger hvis slik utlevering kan skade arbeidet
med kriminalitetsbekjempelse. Det uttales at formålet med kontrollen tilsier
at politiet også skal utlevere opplysninger om straffbare forhold
som blir eller er blitt behandlet etter en annen stats nasjonale
rett, og hvor opplysningen om forholdet er blitt utlevert av en
annen stats politi- eller justismyndighet. Departementet mener at
konsekvensen av at politiet har funnet og utlevert opplysninger
om straffbare forhold registrert på personen undersøkelsen gjelder,
må bestemmes på grunnlag av en konkret vurdering i den enkelte sak.
Det foreslås obligatorisk undersøkelse av enhver som
skal inn og ut av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, samt at
det ikke skal være adgang til å ta med seg gjenstander inn og ut
av enheten uten tillatelse fra kontrollerende personell. Det er
inntatt i lovforslaget at undersøkelse av gjenstander som tilhører
offentlig myndighetsrepresentant, diplomatisk eller konsulære representant,
advokat eller som opptrer på vegne av pasienten i klagesak, ikke
må medføre at at konfidensielt innhold i brev eller dokumenter avsløres
eller ødelegges. Departementet foreslår at faglig ansvarlig unntaksvis
kan bestemme at hovedregelen om undersøkelse av besøkende og gjenstander
kan fravikes i enkelte tilfeller.
Pasienter i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal
ha rett til å motta besøk, benytte telefon, sende og motta brev
og pakker, men det foreslås at slik aktivitet av sikkerhetshensyn
alltid skal kontrolleres. Faglig ansvarlig i enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå skal unntaksvis kunne bestemme at hovedregelen om
innskrenkninger i pasientens forbindelse med omverdenen kan fravikes
i enkelte tilfeller.
En bestemmelse om at telefonsamtaler skal avlyttes,
er foreslått utformet som en «kan»-bestemmelse, slik at det må fattes
et eget vedtak dersom pasientens telefonsamtaler skal avlyttes. Departementet
foreslår en bestemmelse om at bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal
forhåndsgodkjennes og overvåkes og kan avbrytes i enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Det vil være adgang for faglig ansvarlig til
å fatte vedtak om at post helt eller delvis inndras. Departementet
foreslår at vedtak om telefonavlytting og inndragelse av post skal
nedtegnes uten opphold og kan påklages til kontrollkommisjonen av
pasienten eller av hans eller hennes nærmeste pårørende.
Departementet foreslår at pasienten kan klage
til kontrollkommisjonen på vedtak om overføring til enhet for særlig
høyt sikkerhetsnivå. Klageretten gjelder også en eventuell forlengelse
av et slikt vedtak. Det foreslås at klagen ikke i noe tilfelle skulle
ha oppsettende virkning. Kontrollkommisjonens vedtak om overføring
til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal ikke kunne bringes
inn for retten etter tvisteloven kapittel 36. Departementet bemerker
at vedtak normalt likevel kan bringes inn for domstolene, selv om
ikke de særlige rettergangsreglene i tvisteloven kapittel 36 kommer
til anvendelse.
Departementet viser til at Stortinget ved behandlingen
av Helse- og omsorgsdepartementets Prop. 1 S (2011–2012) bevilget
midler til opprettelse av Nasjonal koordineringsenhet for dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern. Departementet har gitt Helse Sør-Øst
RHF i oppdrag å etablere den nasjonale koordineringsenheten.
Departementet mener det er nødvendig med en lovforankring
av nasjonal koordineringsenhet og fremmer forslag om dette.
Det framholdes at den nasjonale enheten skal være
en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til
tvungent psykisk helsevern, og at den skal sikre en god samhandling
mellom helse- og justissektoren. Funksjonen skal være en integrert
del av gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og et
viktig bidrag til sikkerheten og samfunnsvernet.
Dersom den nasjonale koordineringsenheten skal
kunne fungere optimalt, vil det etter departementets vurdering være
behov for å registrere informasjon om de personer som blir dømt
til overføring til tvungent psykisk helsevern. Formålet med slik
registrering ville være å framskaffe nødvendige styringsdata for
helsetjenesten til planlegging av tjenestetilbudet til de dømte.
Formålet vil også være å gi oversikt over den domfeltes behandlingssted
og hvem som til enhver tid er den faglig ansvarlige, slik at det
bedre legges til rette for nødvendig informasjonsutveksling mellom
helsetjenesten og påtalemyndigheten.
Det framholdes at opplysningstyper som er nødvendig
for at koordineringsenheten skal kunne utføre sine oppgaver, primært
er demografiske data, opplysninger om tidspunktet for rettskraftig
dom, hvor særreaksjonen gjennomføres, hvem som er den faglig ansvarlige,
enkelte helseopplysninger som diagnoser, rusmiddelmisbruk, symptomer
og funksjonsmål, kontaktperson hos påtalemyndigheten, den nærmeste
pårørende til domfelte, opplysninger om endringer i gjennomføringen,
når statusrapport er sendt til påtalemyndigheten og opplysninger
om opphør av særreaksjonen.
Siden enheten med tilhørende registrering og
annen behandling av opplysninger skal være permanent, mener departementet
det er mest hensiktsmessig med lovregulering. Videre viser departementet
til at det administrative registeret skal etableres uten samtykke
fra de registrerte, noe som også tilsier at adgangen til registrering og
annen behandling av opplysningene bør reguleres i lov.
Departementet mener det er mest hensiktsmessig å
plassere lovhjemmelen i lov om psykisk helsevern. Dermed blir hjemmelen
knyttet direkte til øvrig lovregulering av koordineringsenheten.
Når det gjelder spørsmålet om sletting av opplysninger,
vil den nasjonale koordineringsenheten være å anse som offentlig
organ etter arkivloven § 5 og således underlagt bestemmelsene om
kassasjon og avlevering, jf. arkivloven §§ 9 og 10.
Når det gjelder spørsmålet om samtykke for behandlingen
av opplysninger i koordineringsenheten, er departementet av den
oppfatning at det vil være uhensiktsmessig å oppstille dette som krav.
Det framholdes at koordineringsenheten også skal
bidra til at justissektoren kan ivareta sine lovpålagte plikter,
og departementet foreslår at dette framgår av lovteksten.
Det foreslås at den faglig ansvarlige uten hinder av
lovbestemt taushetsplikt skal gi påtalemyndigheten og retten de
opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tvungent psyksik helsevern
skal opprettholdes. Videre foreslås at faglig ansvarlig og påtalemyndigheten
uten hinder av taushetsplikt skal ha plikt til å gi nasjonal koordineringsenhet
opplysninger som skal registereres i henhold til forslaget til ny
§ 5-2b i psykisk helsevernloven. Den domfelte skal informeres om
hvilke opplysninger som gis.
Etter departementets vurdering vil de driftsmessige
merkostnadene ved forslagene for de regionale sikkerhetsavdelingene
og politiet være begrensede. Departementet viser til at det dreier seg
om relativt få pasienter og personell. Det vil være behov for enklere
investeringer i utstyr og eventuelle ombygginger for å kunne oppfylle
de særskilte sikkerhetsbestemmelsene som lovforslaget omhandler.
Behovet vil variere mellom de ulike sikkerhetsavdelingene. Departementet vil
eventuelt komme tilbake til behov for investeringsmidler i de ordinære
budsjettforslagene.
Forslagene innebærer at vedtak som treffes ved den
regionale sikkerhetsavdelingen, kan påklages til kontrollkommisjonene.
Det er usikkert hvorvidt forslagene til endringer vil medføre flere
klager til kontrollkommisjonene, men departementet vurderer at dette
ikke vil bety store merkostnader.
Utgifter til beredskap og eventuelle bygningsmessige
tilpasninger for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil blant
annet avhenge av sikkerhetsmessige behov og hvor en slik enhet plasseres.
Det er ikke tatt stilling til etablering av en slik enhet ennå,
og departementet vil komme tilbake til eventuelle behov for midler
til drift og investeringer i de årlige budsjettforslagene.
Økonomiske konsekvenser knyttet til nasjonal koordineringsenhet
for personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern, ble omtalt
i Prop. 1 S (2011–2012). Det er bevilget 1,5 mill. kroner til dette
formålet i 2012.