Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, mener at pasientens autonomi og
menneskerettighetene er viktige og grunnleggende prinsipper innenfor
all behandling. Innenfor psykisk helsevern er frivillighet i behandlingen
og redusert og riktig bruk av tvang mål for hele tjenesten. Komiteen viser
til at regjeringen om kort tid vil legge frem en nasjonal strategi
for redusert og riktig bruk av tvang som skal gjelde for perioden
2012–2015. Komiteen erkjenner at det uansett i noen
situasjoner og overfor noen pasienter vil være nødvendig å bruke
tvang, herunder sikkerhets- og kontrolltiltak, av hensyn til pasienten
selv og/eller av hensyn til andre mennesker og samfunnet for øvrig.
Komiteen viser til at det er
en liten gruppe pasienter med alvorlig psykisk sykdom som samtidig
har en forhøyet risiko for alvorlig voldsutøvelse. Disse anses som
særlig farlige for andre personer. Denne gruppen er ikke en homogen
gruppe, og farligheten er ikke alltid knyttet sammen med pasientens
psykiske lidelse. Farligheten kan være knyttet til andre forhold
av individuell, demografisk eller kontekstuell karakter.
Komiteen mener at det er mange
forhold rundt tvang, innhold og tilbud i psykiatrien som kunne vært
gjenstand for nye politiske avklaringer. Det gjelder også forholdet
mellom kriminalomsorgen og psykiatrien og grunnlaget for å bli kjent strafferettslig
utilregnelig. Dette er imidlertid ikke forhold som regjeringen berører
i denne saken.
Komiteen viser til at proposisjonen
omhandler sikkerhetsbestemmelsene i de regionale sikkerhetsavdelingene,
lovgrunnlag for etablering og sikkherhetsbestemmelser rundt enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå og etablering av en nasjonal koordineringsenhet.
Lovendringene omfatter ikke vilkår for tvangsbehandling, overføring
til de regionale sikkerhetsavdelingene eller omfanget/lengden av
behandlingen.
Komiteen mener likevel at saken
omfatter viktige og vesentlige endringer i loven som har stor betydning
for pasienter, ansatte og pårørende som har forbindelse med de regionale
sikkerhetsavdelingene, og som omfattes av den nasjonale koordineringsenheten.
Det er spørsmål som berører menneskerettigheter, den enkeltes autonomi
og prinsipielle forhold mellom straff og behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er derfor glad for at regjeringen
i proposisjonen har gått grundig inn i forholdet til menneskerettighetene,
Grunnloven og rettsavgjørelser som berører disse spørsmålene.
Komiteen viser til
at pasientgrunnlaget for de regionale sikkerhetsavdelingene tilsier
at voldsadferd er en aktuell problemstilling ved disse avdelingene.
Volden kan ramme andre pasienter, besøkende og personell, og ved
rømming personer utenfor avdelingene. Ulike rutiner for registrering
av aggresjon, trusler, tilløp til vold og vold viser at dette skjer
ved disse avdelingene jevnlig. I 2011 var det ved Regional sikkerhetsseksjon
Helse Bergen HF registrert 67 episoder med alvorlige skader rettet
mot personalet; samme år ved St. Olavs Hospital HF var det registrert
totalt 494 skademeldinger forårsaket av totalt 14 pasienter. Regional
sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst har politianmeldt forhold som gjentatte
trusler, vold, gisseltaking, rusmiddelbruk og andre straffbare forhold
som gir grunnlag for anmeldelse.
Komiteen viser til at det i 2006
på oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet ble gjennomført en spørreundersøkelse
angående ransaking ved slike avdelinger. Svaret viser faktiske funn
av blant annet kniv, barberblad, sprengstoff, ammunisjon, sverd,
bajonett og skytevåpen. Det er ikke noen sentral oversikt over rømming
og rømmingsforsøk. Komiteen viser til at det imidlertid
er kjent at rømminger og forsøk på rømming i noen grad forekommer.
Komiteen viser til at i høringen
har bedre sikkerhet i forbindelse med disse avdelingene fått bred
støtte fra dem som er ansvarlige for enhetene, de berørte fagorganisasjonene
og pasientorganisasjoner.
Komiteen støtter derfor regjeringen
i at det er behov for bedre sikkerhetsbestemmelser i de regionale
sikkerhetsavdelingene, særlige sikkerhetsbestemmelser i en enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå og etablering av en nasjonal koordineringsenhet.
Komiteen har merket seg at flere
høringsinstanser har reist kritikk med hensyn til at tidsperspektivet
på lovarbeidet og behandlingen av dette har vært kortere enn normalt.
Noen brukerorganisasjoner har også uttrykt bekymring for at de foreslåtte
bestemmelsene kan få en uheldig virkning på pasienter i regionale
sikkerhetsavdelinger. På den annen side har flere høringsinstanser
særlig innen helsetjenesten, arbeidstakerorganisasjoner og justissektoren
uttalt at det er behov for lignende bestemmelser i flere helseinstitusjoner,
som for eksempel akuttpsykiatriske avdelinger og lokale sikkerhetsavdelinger.
Komiteen ber på dette grunnlag
om at departementet følger med på effekten av de nye bestemmelsene,
herunder om bestemmelsene bidrar til måloppnåelsen som forutsatt.
Stortinget orienteres på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for at
regjeringen fremmer en egen sak for Stortinget som omfatter sikkerheten ved
de lokale psykiatriske enhetene, grensegangen mellom psykiatrien
og kriminalomsorgen og straffelovens bestemmelser om uttilregnelighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
spørsmålet om hva som skal kreves for at personer skal bli kjent
strafferettslig utilregnelige, krever større drøftelser enn regjeringen
legger opp til i dette lovforslaget. Disse medlemmer mener
vilkårene for idømmelse av psykisk helsevern også bør drøftes i denne
saken. I den sammenheng mener disse medlemmer at
det er riktig å gå bort fra det medisinske prinsipp og over til
å bruke det psykologiske for avgjørelser av om man skal idømmes behandling
eller fengsel/forvaring. Det medisinske prinsipp innebærer at dersom
man er psykotisk på gjerningstidspunktet, anses man utilregnelig
uavhengig av hva som var motivasjonen for handlingen. Det psykologiske
prinsipp tilsier at sykdommen må ha vært utløsende for ugjerningen
for at gjerningspersonen skal unntas fra straff. En slik endring
vil være å gå i samme retning som forslaget for øvrig. Et slikt
forslag har også kommet opp fra flere fagpersoner i tilknytning
til 22. juli-saken.
Komiteen viser til
at målgruppen for innleggelse ved landets regionale sikkerhetsavdelinger er
pasienter med alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette, og
som har aktuell risiko for alvorlig voldelig adferd overfor andre.
Det er en begrenset og selektert gruppe. Pasientene kommer etter
henvisning fra det psykiske helsevernet etter psykisk helsevernloven
eller fra dom eller henvisning basert på straffeloven og videre psykisk
helsevernloven. Komiteen vil understreke at de endringene
som proposisjonen omfatter, ikke berører personer som dømmes etter straffeloven
§ 39a (dom på tvungen omsorg).
Komiteen viser til at dagens
lov stiller krav om begrunnet mistanke for undersøkelse av pasientens
person, rom og eiendeler. Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke
tillatt, med unntak av etter nødretten. Disse begrensningene i muligheten
for undersøkelse mener fagmiljøene innebærer at det er usikkerhet
knyttet til risikonivået for medpasienter, personell og omgivelser,
med tanke på at innleggelsen skyldes risiko for spontan eller planlagt
alvorlig voldsutøvelse mot andre.
Komiteen mener at kravet om konkret
mistanke og forbudet mot undersøkelser av pasientens hulrom enten
fører til en for lav sikkerhet hvis det praktiseres slik loven krever,
eller at praksisen blir slik at lovgrunnlaget og rettssikkerheten
for praksisen ikke er god nok.
Komiteen viser til at rutinemessige
undersøkelser kan oppleves som integritetskrenkende, men det avhenger
av på hvilken måte og i hvilke sammenhenger de gjennomføres. I samfunnet ellers,
for eksempel ved adgang til Stortinget eller ved landets flyplasser,
gjennomføres det rutinekontroller som etter dagens lovverk ville vært
ulovlige ved landets regionale sikkerhetsavdelinger for spesielt
farlige pasienter.
Komiteen støtter derfor at lovens
endres slik at det kan foretas rutinemessige undersøkelser i forbindelse
med innleggelse og før og etter utganger i regio-nale sikkerhetsavdelinger. Komiteen støtter
også at det bør foreligge en grunn til mistanke når det foretas
undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler utenom ved innleggelse,
og før og etter utganger i regionale sikkerhetsavdelinger. Slike
undersøkelser skal kun foretas dersom faglig ansvarlig fatter vedtak
om dette.
Komiteen støtter også at dersom
det foreligger en begrunnet og sterk mistanke om at en pasient i
kroppen skjuler farlige gjenstander eller ulovlige stoffer, kan
det foretas undersøkelser av kroppens hulrom. Faglig ansvarlig må
vedta en slik undersøkelse. Andre tiltak bør vurderes først, og
undersøkelsen skal bare kunne utføres av helsepersonell.
Komiteen støtter videre at vedtak
om undersøkelse utenom innleggelser og utganger, samt vedtak om
undersøkelser av kroppens hulrom, må nedtegnes uten opphold og begrunnes.
Slike vedtak skal også kunne påklages kontrollkommisjonen.
Komiteen viser til at dagens
lovgivning ikke har noen bestemmelser som gir adgang til å undersøke
eller avvise personer som besøker en helseinstitusjon. Dette gir
muligheter for at det blir fraktet inn farlige gjenstander og stoffer. Dette
skaper utrygghet ved institusjonene. Komiteen viser
også til at det ved sikkerhetsavdelingene er innlagt personer som
tilhører kriminelle nettverk. Kontroll av besøkende er derfor avgjørende
for å skape trygghet for at avdelingene er rene for farlige gjenstander
og stoffer. Komiteen støtter lovforslaget om at undersøkelsene
kan omfatte enhver, men vil understreke at det er en kan-formulering
som muliggjør en differensiert sikkerhetskontroll, og at undersøkelsen
ikke må medføre at konfidensielt innhold i brev eller dokumenter
avsløres eller ødelegges når det gjelder offentlige myndighetsrepresentant,
diplomatisk eller konsulær representant, advokat og den som opptrer
på pasientens vegne i klagesak. Vanlige undersøkelser tilsvarende
de som foretas på flyplasser og ved offentlige bygninger, må kunne
gjennomføres rutinemessig og uten seleksjon.
Komiteen viser til at retten
til fri kommunikasjon er en grunnleggende rettighet, og at pasienter etter
loven har rett til forbindelse med omverdenen, herunder å motta
besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker. Innskrenkninger
i dette må være hjemlet i lov og begrunnet. Komiteen støtter
at det etableres en hjemmel for kontroll og andre begrensninger
i retten til forbindelse med omverdenen. Dette kan kun igangsettes
når det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner, slik
som risiko for rømming, alvorlig voldsutøvelse, innføring av medikamenter,
rusmidler, rømmingshjelpemidler eller farlig gjenstand eller risiko
for angrep på pasienter.
Beslutningen om innskrenkninger må begrunnes og
fattes av faglig ansvarlig. Innskrenkningene må stå i rimelig forhold
til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. Vedtak om tiltak
skal nedtegnes uten opphold og begrunnes. Vedtaket skal kunne påklages
kontrollkommisjonen av pasienten selv eller nærmeste pårørende.
Komiteen slutter seg videre til
unntakene fra kommunikasjonskontroll som foreslås, og særlige sikkerhetstiltak
ved besøk.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å innføre vandelskontroll av personer som utfører arbeid ved
regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå,
og at dette kravet også omfatter dem som arbeider der nå.
Komiteen finner at det vil være
formålstjenlig med en presisering av bestemmelsen i § 4A-3 tredje
ledd og fremmer følgende forslag:
"I psykisk helsevernloven skal § 4A-3 tredje ledd
andre punktum lyde:
Vedtak om overføring til regional sikkerhetsavdeling
kan settes i verk uten hinder av at vedtaket er påklaget til kontrollkommisjonen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er lite konkretisert
om lovforslaget krever faglig oppdatering for helsepersonell eller økt
bruk av sikkerhetspersonell for å gjennomføre økte sikkerhetstiltak
i sikkerhetsavdelingene. Disse medlemmer oppfordrer
derfor regjeringen til å komme tilbake til Stortinget på egnet måte
dersom det er behov for tiltak for å styrke bevilgningene til sikkerhetsavdelingene som
følge av behov for kompetanseheving.
Komiteen slutter seg
til at det i sjeldne tilfeller kan være behov for en enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå. En slik enhet skal være en del av en regional
sikkerhetsavdeling, men kan fysisk lokaliseres et annet sted. Komiteen slutter
seg til at dette også kan være et annet sted enn i en helseinstitusjon,
for eksempel fengsel. En forutsetning er at enheten faglig og fysisk
tilfredsstiller de samme krav som stilles til helseinstitusjon. Komiteen viser
til at med de krav som stilles til sikkerhet, vil lokalisering i
en helseinstitusjon kunne medføre at denne fremstår som et fengsel for
de andre pasientene, pårørende og ansatte.
Komiteen mener at eventuell overføring
til enheten skal skje sjelden og bare i helt spesielle tilfeller.
En overføring kan bare vedtas i særskilte tilfeller hvor det er
særlig risiko for rømming, gisseltaking, alvorlig voldelig adferd,
eller angrep mot pasien-ten selv, medpasienter eller personell. Komiteen støtter
regjeringens vurdering av at det skal mye til for at pasienten i seg
selv kan være årsak til at det foreligger en samlet risiko som tilsier
dette. Det kan være tilfeller hvor pasienten har konkrete planer
og tidligere har vist seg i stand til å kunne gjennomføre dette.
Det skal også legges vekt på samfunnsmessige konsekvenser av en
rømming. Det skal vurderes konkret om risikoen kan reduseres tilstrekkelig
i regionale sikkerhetsavdelinger for øvrig.
Komiteen mener at de obligatoriske
sikkerhetstiltakene som vil gjelde ved denne enheten, er et sterkt
inngrep i den enkeltes autonomi og privatliv. De fleste av sikkerhetstiltakene
i enheten må anses som nødvendige for at overføring skal kunne skje. Komiteen mener
at det er nødvendig å stille krav til at sikkerhetstiltakene er
obligatoriske, og at de fleste anses som nødvendige for at denne
enheten ikke skal utvikle seg til et permanent tilbud til en større gruppe
pasienter. Komiteen mener de nye sikkerhetstiltakene
som nå gjøres mulige for de regio-nale sikkerhetsavdelingene, tilsier
at det er i ytterst få tilfeller det skal være nødvendig å ta i bruk
denne særskilte sikkerhetsenheten.
Komiteen slutter seg til at det
er politiet som foretar vurderinger knyttet til faren for angrep utenfra
og de samfunnsmessige konsekvensene av rømming. Det er imidlertid
den faglig ansvarlige som etter en helhetsvurdering skal fatte beslutningen
om overføring, og denne kan ikke bygge sin vurdering på politiets
anbefaling alene.
Komiteen slutter seg til at vedtak
om overføring til enheten bare kan treffes for inntil seks måneder
av gangen. På bakgrunn av de særlige obligatoriske sikkerhetstiltak
som enheten vil ha, støtter komiteen at pasienten
skal holdes adskilt fra andre pasienter på et lavere sikkerhetsnivå.
Dette vil imidlertid kreve at det kompenseres med samvær med andre.
Komiteen slutter seg til at det
innføres hjemmel for undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler,
og at dette gjøres ved overføring, samt før og etter utganger og
ved mistanke. Når det gjelder undersøkelse av pasientens hulrom, gjelder
de samme bestemmelsene som for regionale sikkerhetsavdelinger.
Komiteen slutter seg til at det
etableres en hjemmel for at politiet skal kunne utlevere relevante
opplysninger om personer som ønsker tilgang til enheten med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Unntatt er diplomater, konsulære personer og
offentlige myndighetspersoner som i lov er tillagt et særskilt ansvar
for å føre tilsyn og kontroll med psykisk helsevern. Personer med
relevante anmerkninger skal nektes adgang til enheten. Komiteen støtter
forslaget om obligatorisk undersøkelse av enhver som skal inn og
ut av enheten.
Komiteen mener at pasienter i
enheten skal ha rett til å motta besøk, benytte telefon, sende og motta
brev og pakker, men at slik aktivitet alltid skal kontrolleres med
ulike tiltak av sikkerhetshensyn.
Komiteen støtter at pasienten
kan klage vedtaket om overføring til enheten til kontrollkommisjonen,
men at en slik klage ikke får oppsettende virkning. Komiteen forstår
at det kan reises spørsmål ved om en slik overføring innebærer en
så ytterligere begrensning i friheten at kontrollkommisjonens vedtak
også burde omfattes av særreglene i tvisteloven kapittel 36. En slik
regel innebærer at saken får en rask rettslig avklaring, og at domstolen
kan prøve alle sider av saken. Komiteen støtter imidlertid
regjeringens forslag. Selve frihetsberøvelsen vil være gjenstand
for domstolsprøving etter tvisteloven kapittel 36 eller straffeloven
§ 39 b m.v. Innstrammingen i frihetsberøvelsen som enheten innebærer,
vil være gjenstand for vurdering i kontrollkommisjonen hver sjette
måned. I tillegg vil vedtak som normalt kunne bringes inn for domstolene,
selv om ikke særlige rettergangsregler i tvisteloven kapittel 36
kommer til anvendelse. Det kan reises sak etter tvistelovens alminnelige
rettergangsregler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at den nye forsterkede
enheten skal benyttes i tilfeller hvor det er særlig risiko for
rømming, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot
pasienten selv, medpasienter eller personell. Det skal foretas en
vurdering av fareelementet hver sjette måned, og det er overlegen
som skal avgjøre hvorvidt en pasient kvalifiserer for enheten med
forsterket sikkerhet. Vurderingen skal basere seg på hvorvidt pasien-ten
er farlig for omgivelsene, eller omgivelsene er farlig for vedkommende.
Dette etter råd fra blant annet politiet og andre aktører i samfunnet
som har relevant informasjon om sikkerhets/trusselbildet. Disse medlemmer mener
disse endringene er uproblematisk for tilfeller fremover i tid.
Disse medlemmer mener det er
grunnlag for å debattere om denne endringen kan komme i konflikt
med Grunnloven §§ 96 og 97 som setter begrens-ninger for å gi lover
tilbakevirkende kraft, det vil si å la loven gjelde for handlinger begått
før loven trer i kraft. Det har frem til nå blitt ansett grunnlovsstridig
å belegge allerede utførte handlinger med ekstra byrder.
Departementet støtter seg imidlertid til en
høyesterettsdom fra 1948 og sier at man kan anvende nye regler «innen
rimelige grenser». Etter dette viser departementet til omleggingen
fra bruk av sikring til forvaring og til at Høyesterett i 2004 godtok
at en som var dømt til sikring, ble overført til forvaring midt
i soningen. Videre støtter departementet seg til at lovendringen
delvis er begrunnet i beskyttelse av pasientene selv, og at dette
taler for å godta et strengere sikkerhetsregime. Disse medlemmer velger
å støtte departementets tolkning av at dette ikke er i strid med
Grunnloven §§ 96 og 97.
Disse medlemmer presiserer likevel
at regjeringens tidligere juridiske vurderinger av lovverket knyttet
til tolkningen av tilbakevirkende kraft har medført at Høyesterett
har satt regjeringens endringer til side. Disse medlemmer forutsetter
at det er gjort grundige analyser av denne problemstillingen før fremleggelsen
av forslaget til nytt lovverk.
Disse medlemmer er også opptatt
av at endringsforslagene ikke må komme i konflikt med Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon artikkel 5. Disse medlemmer registrerer
at flere sentrale aktører i sine høringssvar ber om at dette blir
tatt hensyn til i den videre behandling. Disse medlemmer ber
derfor om at man i forbindelse med implementering av loven innretter
seg slik at man ikke kommer i strid med menneskerettighetene.
Disse medlemmer påpeker at det
i perioder kan være så få personer i enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå
at hele oppholdet kan oppleves som isolasjon. Dette forholdet er
det etter disse medlemmers syn nødvendig å avklare
grundigere enn det er gjort i forslaget slik det foreligger. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen kan gjøre dette uten
at det er behov for opphold i behandlingen av lovforslaget.
Disse medlemmer støtter at enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå kan lokaliseres innenfor fengselsmurer. Disse
medlemmer mener derimot at det på grunnlag av at tilbudet
kan lokaliseres innenfor fengselsmurene og ut fra innretningen tilbudet
i enhet for særlig høyt risikonivå har i lovforslaget, bør begrenses
hvem som kan flyttes til en slik enhet.
Disse medlemmer mener det både
prinsi-pielt og praktisk er stor forskjell på å bruke mer isolasjon,
mer skjerming og ikke minst plassering innenfor fengselsmurer for
personer som er dømt til psykisk helsevern, og for pasienter som er
lagt inn til behandling. Disse medlemmer viser i
den anledning til at det lenge har vært bærende elementer i norsk
rettsvesen og helsevesen at syke personer ikke skal straffes. Disse medlemmer mener
at det å kunne bli flyttet til et tilbud som er lokalisert i fengsel,
uten at man er dømt eller har utført en kriminell handling, trolig
vil oppleves som straff både for pasien-ten selv og for pårørende. Disse
medlemmer mener dette er i strid med signal som Stortinget tidligere
har sendt vedkommende behandlingstilbud til psykisk syke pasienter. Disse
medlemmer viser eksempelvis til at det har vært bred tilslutning
til å utvide tilbudet med psykiatriambulanser. En av begrunnelsene
for dette har vært at man ikke ønsker at uniformert politi skal håndtere
slike pasienter, av hensyn til pasienten, men også med tanke på
hvordan allmennheten oppfatter situasjonen i slike saker. Disse
medlemmer viser også til høringsinnspillet fra Advokatforeningen
om dette spørsmålet. Disse medlemmer mener derfor
at enhet med særlig høyt risikonivå skal være forbeholdt personer som
er dømt til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven. Disse
medlemmer utelukker imidlertid ikke at det kan være behov
for mer omfattende tiltak enn dem man har i dag, også for pasienter
som ikke er dømt til tvungent psykisk helsevern, men som er innlagt
for behandling. Disse medlemmer mener imidlertid
at dette tilbudet kan gis innenfor de regionale sikkerhetsavdelingene. Disse
medlemmer mener derfor at dersom regjeringen ser behov for
å styrke muligheten for ytterligere sikkerhetstiltak i dagens regionale
sikkerhetsavdelinger, må regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I psykisk helsevernloven skal ny § 4A-8 første ledd
første punktum lyde:
I særskilte tilfelle hvor det er særlig risiko
for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep
mot pasienten selv, medpasienter eller personell, kan den faglig
ansvarlige vedta at pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern,
skal overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.»
Komiteen viser til
at det i dag ikke er en samlet nasjonal oversikt verken over hvor
mange som er dømt til overføring til tvungen psykisk helsevern,
eller over hvor den enkelte til enhver tid befinner seg i systemet.
Koordinering mellom helsetjenesten og justissektoren er en utfordring. Komiteen viser
til at dette ble påpekt av rapporten fra gruppen som ble ledet av
Øystein Mæland og overlevert til regjeringen i 2008. En slik enhet
var etablert ved daværende Helse Øst RHF, og utredningsgruppen anbefalte
at det ble etablert en nasjonal enhet.
Komiteen viser til at høringsrunden
gir bred tilslutning til etablering av en slik enhet, og slutter
seg til forslaget. Komiteen viser til at enheten
skal utarbeide og oppdatere retningslinjer for å sikre nødvendig
samhandling og oppfølging mellom helsetjenesten og justissektoren, veilede
helseforetakene ved valg av behandlingssted og føre oversikt over
tiltalte og domfelte til psykisk helsevern. Komiteen viser
til at formålet med oversikten er å gi helsetjenesten informasjon
for å kunne planlegge tjenestetilbudet, ha nødvendig informasjon
slik at de to sektorene kan ivareta sine oppgaver koordinert og ivareta
sine plikter overfor pasienten og samfunnet.