Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
lovendringer som skal legge til rette for større adgang til å utføre
sikkerhetstiltak i regionale sikkerhetsavdelinger. I tillegg ser
departementet at det i helt sjeldne tilfeller også kan være behov
for enda et sikkerhetsnivå som kan ivareta særlig høy sikkerhet.
Det foreslås derfor hjemmel for å etablere en ny enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå underlagt en av de regionale sikkerhetsavdelingene,
og at det innenfor en slik enhet gjelder særlige regler om sikkerhetstiltak.
Det er tidligere vedtatt å etablere en nasjonal koordineringsenhet
for personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Departementet fremmer
forslag om nye bestemmelser i psykisk helsevernloven som skal regulere
virksomheten til den nasjonale koordineringsenheten, herunder adgangen
til å behandle personopplysninger.
De nye bestemmelsene om sikkerhetstiltak foreslås
tatt inn som et nytt kapittel 4A i psykisk helsevernloven. Nye bestemmelser
som berører nasjonal koordineringsenhet og adgangen til å behandle
personopplysninger, foreslås tatt inn som nye §§ 5-2a, 5-2b, 5-6a
og 5-6b.
Høringsnotat med forslag om nytt kapittel 4A
i psykisk helsevernloven ble sendt på offentlig høring 1. mars 2012
med frist for innspill 22. mars 2012. 42 høringsinstanser har sendt
inn merknader til høringsnotatet.
Enkelte bestemmelser i psykisk helsevernloven angir
tiltak som har til hensikt å avverge farlige situa-sjoner, men loven
sondrer ikke mellom behovet for sikkerhet i institusjoner hvor pasienter med
høy voldsrisiko oppholder seg, og institusjoner med pasien-ter under
ordinært psykisk helsevern. Det har fra helsefaglig hold vært etterlyst endringer
i psykisk helsevernloven som i større grad kan ivareta sikkerheten
ved helseinstitusjoner som utreder og behandler pasienter som representerer
høy risiko for voldelig atferd.
Menneskerettighetene stiller krav til at myndighetene
ved nasjonal lovgivning sørger for å beskytte retten for enhver
til livet, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel
2. I visse situasjoner medfører dette en positiv plikt for myndighetene
til å treffe forebyggende tiltak for å beskytte personer som står i
fare for å miste livet på grunn av andres kriminelle handlinger.
Samtidig setter menneskerettighetene klare grenser for tvangsbruk
og inngrep i den enkeltes privatliv.
Etter departementets vurdering gir dagens regelverk
ikke i tilstrekkelig grad virkemidler som kan redusere risikoen
for alvorlige voldshandlinger og rømming ved de regionale sikkerhetsavdelingene.
Det er i dag tre regionale sikkerhetsavdelinger
i landet. Hver enkelt regionale sikkerhetsavdeling (RSA) tilbyr
en høyspesialisert tjeneste med regional funksjon. Disse avdelingene
mottar til utredning og behandling pasienter med alvorlig psykisk
sykdom eller mistanke om slik sykdom, hvor det er aktuell risiko
for alvorlig voldelig atferd overfor andre.
Det presiseres at dømte etter straffeloven § 39a (dom
på tvungen omsorg) behandles innenfor det psykiske helsevernet,
men de inngår ikke i pasientgrunnlaget til de regionale sikkerhetsavdelingene.
Dømte til tvungen omsorg mottas ved Avdeling Brøset ved Sentral
fagenhet for tvungen omsorg for gjennomføring av særreaksjonen.
Gjennomføring av dom på tvungen omsorg er regulert i egen forskrift
med hjemmel i straffeloven § 39a. Virksomheten ved Sentral fagenhet
for tvungen omsorg er ikke berørt av departementets forslag til
lovendringer.
Det framholdes at proposisjonens forslag reiser problemstillinger
som må drøftes i lys av menneskerettighetene og Grunnloven, og at
det blant annet må vurderes om forslagene er i tråd med sentrale
menneskerettigheter som pasienters rett til frihet og rett til privatliv.
Når det gjelder forslagene om særlige sikkerhetsbestemmelser
i de regionale sikkerhetsavdelingene, er disse etter departementets
vurdering i samsvar med kravene i menneskerettighetene. Det vises
til at de foreslåtte sikkerhetsbestemmelsene i hovedsak er «kan»-regler
der de mer inngripende tiltakene krever en individuell beslutning
i det enkelte tilfellet. Videre vil prinsippet i psykisk helsevernloven
§ 4-2 om at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt
nødvendige, komme til anvendelse.
Det framholdes at forslaget om å gi hjemmel
til å etablere en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå med særlige
sikkerhetsbestemmelser innebærer et klart større inngrep i en pasients personlige
frihet enn det som gjelder i dag. Departementet har ennå ikke besluttet
om og hvor en slik enhet skal lokaliseres, men utelukker ikke at
en slik enhet kan lokaliseres inne på et fengselsområde.
I henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 5 må ingen bli berøvet sin frihet unntatt i særlig
oppregnede tilfeller. Skal en frihetsberøvelse være lovlig, må den
ha skjedd i samsvar med et av de uttømmende grunnlagene i artikkel
5 nr. 1 bokstav a til f, hvorav bokstav e omhandler lovlig frihetsberøvelse
av sinnslidende. At frihetsberøvelsen må være «lovlig», innebærer
at den må være i samsvar med både nasjonal rett og de prinsipper konvensjonen
bygger på. Også FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
(SP) artikkel 9 knesetter prinsippet om retten til frihet og forbudet
mot vilkårlig frihetsberøvelse.
Det vises til foreliggende dommer av prinsipiell karakter
ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Etter EMDs
praksis vil en frihetsberøvelse etter artikkel 5 nr. 1 bokstav e)
kun være lovlig dersom den finner sted på et sykehus, en klinikk
eller en annen egnet institusjon. Ut over dette er ikke varigheten
og vilkårene for frihetsberøvelsen regulert av artikkel 5, men av
artikkel 3 og artikkel 8. Hvis en tvangsinnleggelse gjennomføres
under så dårlige forhold at den innlagtes mentale tilstand forverres,
kan frihetsberøvelsen være i strid med forbudet mot umenneskelig
og nedverdigende behandling i EMK artikkel 3.
Det vises til at spørsmål om opphold i sykehus bak
fengselsmurene i realiteten utgjør straff, er vurdert av Høyesterett.
Departementet legger til grunn at forslaget
om opprettelse av en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå ikke vil
være i strid med EMK artikkel 5, og at en slik enhet også kan lokaliseres
inne på et fengselsområde under forutsetning av at enheten oppfyller
kravene til helseinstitusjon i psykisk helsevernforskriften §§ 2
til 4 og er godkjent for dette. Videre mener departementet at det
må gjøres et klart skille mellom fengselet og helseinstitusjonen.
Etter departementets forslag til ny § 4A-9 skal pasienter
i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå holdes adskilt fra pasienter
i enheter med lavere sikkerhetsnivå. De strenge vilkårene for overføring
til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil kunne medføre at pasienten
i praksis blir eneste pasienten ved enheten. Dette innebærer at pasienten
vil bli isolert fra de øvrige pasientene. I tillegg skal forbindelsen
med omverdenen kontrolleres etter ny § 4A-13. Videre følger det
av forslaget til ny § 4A-10 at pasien-ten vil måtte gjennomgå regelmessige
undersøkelser av sin person, rom og eiendeler. Det framholdes at samlet
sett innebærer dette at pasienten vil bli holdt under et strengt
sikkerhetsregime, som må vurderes opp mot forbudet i EMK artikkel
3 mot umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Departementet legger til grunn at selv om ingen av
de foreslåtte bestemmelsene om sikkerhetstiltak i enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå isolert sett vil være i strid med artikkel 3,
vil man ved gjennomføringen av en plassering på en slik enhet måtte
påse at den totale belastningen av isolasjon, kommunikasjonskontroll
og andre sikkerhetstiltak ikke blir for stor, og ikke går ut over hva
som anses strengt nødvendig. Departementet foreslår derfor at det
framgår eksplisitt av lovbestemmelsene at forholdsmessigheten vurderes
ved overføring til enheten, og videre at vedtak om overføring skal
være tidsbegrenset til 6 måneder og kunne påklages til kontrollkommisjonen.
Departementet legger til grunn at det er svært viktig
at det ved vedtak om overføring av pasienter til enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå foretas en grundig avveining slik at man sikrer
at inngrepet en slik overføring vil innebære, ikke går videre enn
det som er nødvendig. I en slik vurdering må det blant annet vurderes
nøye om alle sikkerhetstiltakene som skal gjennomføres i en slik
enhet, er nødvendige relatert til den konkrete pasienten. Departementet
mener det vil være et sentralt moment mot en overføring av en pasient
til enheten dersom flere av tiltakene ikke anses nødvendig for den
aktuelle pasient, og at mye da kan tale for at pasienten ikke kan
vedtas overført til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Som mulig
unntak nevnes en situasjon der det foreligger en særlig risiko for anslag
mot helseinstitusjonen utenfra som er rettet mot en spesiell pasient.
Under forutsetninger nevnt i proposisjonen mener departementet at
de foreslåtte bestemmelsene for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
er i tråd med EMK artikkel 8.
Departementet foreslår en bestemmelse om at vedtak
om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå kan påklages
til kontrollkommisjonen. Det er lagt til grunn at kontrollkommisjonens
vedtak ikke kan bringes inn for domstolene etter særreglene i tvisteloven
kapittel 36. Tilsvarende er det foreslått at også vedtak om overføring
til regionale sikkerhetsavdelinger skal kunne påklages til kontrollkommisjonen, men
være unntatt fra domstolsprøving etter reglene i tvisteloven kapittel
36. EMK artikkel 5 nr. 4 gir personer som er berøvet friheten en
rett til å få lovligheten av frihetsberøvelsen raskt avgjort av
en domstol. Departementet legger til grunn at det ikke vil være
i strid med EMK artikkel 5 nr. 4 at det ikke gis adgang til å bringe
vedtaket om overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
inn for domstolene etter særreglene i tvisteloven kapittel 36. Departementet legger
til grunn at en mulighet til å bringe spørsmålet inn for kontrollkommisjonen
og eventuelt for domstolene etter ordinære rettergangsregler vil
tilfredsstille kravene som følger av artikkel 13 og kravene som
kan utledes av EMDs praksis.
I arbeidet med å ratifisere FN-konvensjonen
om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har
departementet vurdert og kommet til at de eksisterende tvangsbestemmelsene
i helselovgivningen er i tråd med konvensjonen. Departementet legger
til grunn at også de foreslåtte sikkerhetsbestemmelsene i regionale
sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er
i tråd med konvensjonen.
Det framholdes at det kan stilles spørsmål ved om
de foreslåtte reglene for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå er
så inngripende i en pasients frihet at de i realiteten glir over
i straff, og at dersom de foreslåtte bestemmelsene skal gis anvendelse
for personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern for handlinger
som har funnet sted før vedtakelsen av de nye reglene, kan det også
oppstå spørsmål om forholdet til Grunnloven § 97, EMK artikkel 7
og SP artikkel 15 som forbyr å sette straff for en handling som ikke
var straffbar, samt å idømme en strengere straff enn den som gjaldt
på gjerningstidspunktet. Det vises til høyesterettsdommer og til EMDs
praksis. Departementet legger til grunn at det vil kunne gjøres
en del endringer i bestemmelsene om gjennomføringen av psykisk helsevern
uten å krenke forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Etter
departementets vurdering faller de foreslåtte lovendringene innenfor
grensen for hva som er akseptabelt sett hen til de nasjonale myndigheters
skjønnsmargin. Det framholdes at de foreslåtte lovendringene delvis er
begrunnet i hensynet til pasientens egen sikkerhet, noe som tilsier
at det ikke foreligger brudd på Grunnloven § 97 og EMK artikkel
7.
Departementet foreslår å innføre skjerpede sikkerhetsbestemmelser
ved de regionale sikkerhetsavdelingene i et nytt kapittel 4A i lov
om psykisk helsevern.
Etter departementets vurdering bør de foreslåtte sikkerhetstiltakene
kun innføres i institusjoner der risikoen for alvorlig voldelig
atferd generelt er stor. Departementet mener det er sentralt at tiltakene
som utgjør sikkerhetsnivået, kan være de samme innenfor det avgrensede
området hvor sikkerheten skal for-bedres.
Psykisk helsevernloven § 4-6 regulerer adgangen
til å undersøke rom og eiendeler, samt kroppsvisitere pasienter
i institusjon for døgnopphold i det psykiske helsevernet. Det stilles
flere vilkår for at undersøkelse kan foretas. Det må foreligge «begrunnet
mistanke» om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig
gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjonen. Bestemmelsen
stiller også krav om at faglig ansvarlig ved regional sikkerhetsavdeling
må fatte vedtak om slik undersøkelse. Vedtaket må nedtegnes uten
ugrunnet opphold og kan påklages til kontrollkommisjonen. Det presiseres
i loven at undersøkelsen av kroppens hulrom ikke er tillatt. Forarbeidene
åpner imidlertid for at undersøkelse av kroppens hulrom kan foretas
med hjemmel i nødrett i helt unntaksvise tilfeller når det er fare
for liv og alvorlig helseskade.
Etter departementets vurdering gir ikke dagens regelverk
med hensyn til undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler tilstrekkelig
sikkerhet ved regionale sikkerhetsavdelinger. Det foreslås en ny
bestemmelse om undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler,
som skal gjelde i slike avdelinger. Bestemmelsen skal gi større
adgang til å foreta undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler
enn den generelle bestemmelsen i psykisk helsevernloven § 4-6.
Det foreslås at det gis adgang til å foreta
undersøkelser av pasientens person, rom og eiendeler, ved innleggelse,
samt før og etter utganger. Det skal ikke kreves begrunnet mistanke
slik som etter § 4-6. Departementet foreslår også at den faglig
ansvarlige utenom dette skal kunne fatte vedtak om slik undersøkelse
ved mistanke om at farlig gjenstand, rømningshjelpemiddel, medikamenter
eller rusmidler, herunder mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmidler,
er eller vil bli forsøkt innført i avdelingen. For å kunne ha mulighet
til å avdekke skjulte gjenstander åpner lovforslaget for at det
i tillegg til undersøkelse av rom og eiendeler også kan foretas
kroppsvisitasjon av pasienten. Det foreslås også at faglig ansvarlig
kan vedta en slik undersøkelse dersom det foreligger en begrunnet
og sterk mistanke om at en pasient i kroppen skjuler farlig gjenstand,
rømningshjelpemiddel, medikamenter eller rusmidler, herunder mobiltelefon
eller andre kommunikasjonsmidler. Departemenet foreslår at inngrepet
bare skal kunne utføres av helsepersonell, og at vedtak om undersøkelser
utenom innleggelser og utganger, samt vedtak om undersøkelse av
kroppens hulrom må nedtegnes uten opphold og begrunnes. Slike vedtak
skal også kunne påklages til kontrollkommisjonen.
Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse
med kravet om respekt for privatlivets fred, jf. EMK artikkel 8
(1), og viser til at formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige
handlinger som kan føre til uorden i institusjonen eller være til
fare for andre, jf. EMK artikkel 8 (2).
Dagens lovgivning har ingen bestemmelser som gir
adgang til å undersøke eller avvise personer som besøker en helseinstitusjon.
Samtidig har pasienter etter psykisk helsevernloven § 4-5 en selvstendig
rett til å motta besøk.
Etter departementets vurdering vil en innføring av
adgang til å sikkerhetskontrollere besøkende og andre som skal inn
og ut av regionale sikkerhetsavdelinger, redusere risikoen for uønskede hendelser
som alvorlige voldshandlinger og rømning. Det foreslås en bestemmelse
som åpner for at enhver som skal inn og ut av regional sikkerhetsavdeling,
kan pålegges kontroll som passering av metalldetektor eller kroppsvisitasjon.
Både besøkende til pasienter, håndverkere, ansatte og andre skal
kunne pålegges slik kontroll. Det foreslås videre et forbud mot
å ta med gjenstander, herunder mobiltelefon eller lignende, inn
og ut av regional sikkerhetsavdeling uten tillatelse fra kontrollerende
personell. Den foreslåtte bestemmelsen inneholder en presisering
om at ved undersøkelse av gjenstander som tilhører offentlig myndighets
representant, diplomatisk eller konsulær representant og den som
opptrer på pasientens vegne i klagesak, må ikke konfidensielt innhold
i brev eller dokumenter avsløres eller ødelegges. Etter forslaget kan
nektelse av kontrolltiltak og unndragelse eller forsøk på unndragelse
fra kontrolltiltak medføre umiddelbar avvisning.
Pasienter har etter psykisk helsevernloven § 4-5 rett
til forbindelse med omverdenen, herunder å motta besøk og benytte
telefon, samt sende og motta brev og pakker. Retten til fri kommunikasjon
er en grunnleggende rettighet, og eventuelle innskrenkninger krever
hjemmelsgrunnlag. Psykisk helsevernloven § 4-5 åpner for å begrense
retten til forbindelse med omverdenen. Blant annet skal post kunne
åpnes og kontrolleres dersom det foreligger begrunnet mistanke om
at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand
vil bli forsøkt innført til en pasient. Det framholdes at i den
perioden bestemmelsene i § 4-5 har virket og vært praktisert, har
det kommet henvendelser til sentrale helsemyndigheter fra utøvende del
av helsetjenesten om at adgangen til å begrense kommunikasjonen
med omverdenen er for snever og så snever at den innebærer en sikkerhetsrisiko.
Dette gjelder særlig de regionale sikkerhetsavdelingene hvor pasienter
med alvorlig psykisk sykdom og aktuell voldsrisiko er målgruppen.
Departementet fremmer forslag til ny § 4A-6 som
innebærer at kontroll og andre begrensninger i retten til forbindelse
med omverdenen kan iverksettes når slike tiltak framstår som nødvendig
av sikkerhetsmessige grunner. Det foreslås eksplisitt regulering
av pasientens adgang til å kommunisere med elektroniske kommunikasjonsmidler.
Adgangen til å innskrenke pasientens forbindelse med omverdenen
foreslås begrenset ved at det stilles krav til at innskrenkningene
må stå i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta
sikkerheten, og ved at varigheten av vedtatte innskrenkninger skal være
begrenset til inntil fire uker av gangen. Beslutningen om å iverksette
slike tiltak skal treffes av den faglige ansvarlige og skal kunne påklages
til kontrollkommisjonen av pasienten selv eller hans eller hennes
nærmeste pårørende. Vedtak om tiltak skal nedtegnes uten opphold
og begrunnes. Departementet mener at bestemmelsen er i samsvar med
kravene som følger bl.a. av EMK. Innskrenkninger i pasientens rett
til å kommunisere med omverdenen skal etter forslaget ikke gjelde
pasientens kommunikasjon med «offentlig myndighetsrepresentant,
diplomatisk eller konsulær representant, pasientens advokat, den
som opptrer på vegne av pasienten i klagesak eller prest eller tilsvarende
sjelesørger». Det foresåls at det i § 4A-6 siste ledd inntas en
forskriftshjemmel.
Departementet foreslår at det skal gjennomføres vandelskontroll
av personer som skal arbeide ved landets regionale sikkerhetsavdelinger.
Etter forslaget skal vandelskontrollen skje i form av en ordinær
politiattest som ikke skal være eldre enn tre måneder. Etter lovforslaget
vil anmerkning om straffbare forhold på politiattesten medføre at
personen anmerkningen gjelder, ikke kan tilsettes ved, overføres
til eller utføre arbeid ved regional sikkerhetsavdeling, dersom
anmerkningen kan skape tvil om vedkommende er egnet for arbeidet.
Departementet mener at kravet til vandelskontroll
bør gjelde både personer som allerede i dag utfører arbeid ved regional
sikkerhetsavdeling, og personer som i framtiden søker seg til arbeid ved
regional sikkerhetsavdeling. Etter forslaget vil personer som nekter
å underlegge seg lovpålagt vandelskontroll, ikke ha adgang til å utføre
arbeid ved regional sikkerhetsavdeling eller ved enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Departementet ser at for personer som allerede utfører
arbeid ved regional sikkerhetsavdeling, vil kravet om vandelskontroll
virke mer inngripende enn for personer som søker nyansettelse, fordi
at for allerede ansatte vil en slik rettsvirkning innebære en endring
av den enkeltes arbeidsforhold. Departementet forutsetter imidlertid
at arbeidsgiver normalt finner tilsvarende arbeid til vedkommende
innenfor helseforetaket, og at han eller hun beholder lønn og tittel.
Departementet foreslår at bestemmelsen om klage
til kontrollkommisjonen etter psykisk helsevernloven § 4-10 også
skal gjelde for vedtak om overføring til regional sikkerhetsavdeling, men
at slik klage ikke skal ha oppsettende virkning. Departementet mener
at overføring til regional sikkerhetsavdeling ikke er av en så inngripende
karakter at kontrollkommisjonens vedtak bør kunne bringes inn for
retten etter bestemmelsene i tvisteloven kapittel 36. Dette innebærer
imidlertid ikke et forbud mot å få overprøvd vedtaket i retten etter
de alminnelige reglene i tvisteloven.
Departementet foreslår at det åpnes for etablering
av en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innenfor en allerede
eksisterende regional sikkerhetsavdeling, og at det innenfor en
slik enhet gjelder særlige regler om sikkerhetstiltak. Departementet
har ennå ikke tatt stilling til hvor en eventuell enhet skal lokaliseres.
Departementet ser imidlertid ikke bort ifra at en enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå kan lokaliseres inne på et fengselsområde dersom
det anses nødvendig.
Departementet foreslår at en overføring til
enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå bare kan vedtas i særskilte
tilfelle hvor det er særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig
voldelig atferd, eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller
personell.
Det understrekes at opphold i enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå er inngripende, og kravet til forholdsmessighet etter
psykisk helsevernloven § 4-2 første ledd gjelder også her, noe som
innebærer at sikkerhetstiltakene må stå i rimelig forhold til det
som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.
Departementet foreslår at det i vurderingen
av om det foreliggger en særlig risiko for angrep utenfra, skal
legges vekt på sannsynligheten for en uønsket hendelse og konsekvensene
av en slik hendelse, og at det uttrykkelig framgår av lovteksten
at det i vurderingen skal legges vekt på om en overføring står i
rimelig forhold til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.
Det framholdes at forslagene til bestemmelser
i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå innebærer et betydelig inngrep
i pasientens personlige frihet, og at departementet derfor har vurdert bestemmelsene
nøye i lys av menneskerettighetene.
For i størst mulig grad å sikre at hensynet
til forholdsmessighet ivaretas, foreslår departementet at vedtaket
om overføring av en pasient til enheten ikke skal ha gyldighet ut
over 6 måneder. Vedtaket skal kunne forlenges, men må da bygge på
en ny vurdering av om vilkårene for overføring er oppfylt. Departementet
foreslår også at vedtak om overføring eller forlengelse må nedtegnes
uten opphold og begrunnes.
Departementet foreslår at pasienter i enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå skal holdes adskilt fra pasienter
i enheter med lavere sikkerhetsnivå, og at adskillelsen må kompenseres
med kontakt med personell og andre aktivitetstilbud.
Departementet mener at forslaget vil være i
tråd med kravene i EMK artikkel 3. Departementet har også vurdert
bestemmelsen opp mot EMK artikkel 8 og ser at adskillelse fra andre
pasienter kan anses som et omfattende inngrep i en pasients privatliv.
Departementets vurdering er at hensynet til sikkerheten for medpasienter,
personell og pasienten selv må veie tyngre enn en pasients ønske
om samvær med andre pasienter, og mener at bestemmelsen ikke er
i strid med EMK artikkel 8.
Departementet fremmer forslag om at kontroll av
pasientens person, rom og eiendeler alltid skal utføres overfor
pasienter som overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå,
samt før og etter utganger. Departementet mener at dersom det er grunn
til mistanke om at slike stoffer eller gjenstander er innført i
institusjonen, skal det foretas undersøkelser. Departementet understreker
at selv om bestemmelsen er utformet som en «skal»-bestemmelse, skal
den faglig ansvarlige ha en viss adgang til å bestemme at hovedregelen om
undersøkelse kan fravikes i enkelte tilfeller.
Departementet mener at lovforslaget er i overensstemmelse
med kravet om respekt for privatlivets fred, jf. EMK artikkel 8
(1) idet formålet med tiltakene vil være å hindre ulovlige handlinger
som kan føre til alvorlig skade på pasienten selv, medpasienter,
besøkende og personer som utfører arbeid ved enheten, jf. EMK art
8 (2).
Forslaget om adgang til å undersøke kroppens hulrom
i § 4A-4 tredje ledd gjelder også i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Det foreslås det at det skal gjennomføres vandelskontroll
i form av utvidet attest for personer som utfører arbeid ved enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Departementet fremmer forslag om at regional sikkerhetsavdeling
skal innhente uttalelse fra politiet om personer som ønsker tilgang
til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Diplomater, konsulære
representanter og offentlige myndighetspersoner som i lov er tillagt
et særskilt ansvar for å føre tilsyn og kontroll med tvungent psykisk
helsevern, skal være unntatt slik kontroll. Departementet mener
at regional sikkerhetsavdeling bør ha adgang til å kreve at politiet
gir opplysninger om personen er siktet, tiltalt eller ilagt straff
etter straffelovens andre del (forbrytelser). Departementet mener
imidlertid at denne adgangen bør være begrenset slik at politiet
kan unnlate å utgi opplysninger hvis slik utlevering kan skade arbeidet
med kriminalitetsbekjempelse. Det uttales at formålet med kontrollen tilsier
at politiet også skal utlevere opplysninger om straffbare forhold
som blir eller er blitt behandlet etter en annen stats nasjonale
rett, og hvor opplysningen om forholdet er blitt utlevert av en
annen stats politi- eller justismyndighet. Departementet mener at
konsekvensen av at politiet har funnet og utlevert opplysninger
om straffbare forhold registrert på personen undersøkelsen gjelder,
må bestemmes på grunnlag av en konkret vurdering i den enkelte sak.
Det foreslås obligatorisk undersøkelse av enhver som
skal inn og ut av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, samt at
det ikke skal være adgang til å ta med seg gjenstander inn og ut
av enheten uten tillatelse fra kontrollerende personell. Det er
inntatt i lovforslaget at undersøkelse av gjenstander som tilhører
offentlig myndighetsrepresentant, diplomatisk eller konsulære representant,
advokat eller som opptrer på vegne av pasienten i klagesak, ikke
må medføre at at konfidensielt innhold i brev eller dokumenter avsløres
eller ødelegges. Departementet foreslår at faglig ansvarlig unntaksvis
kan bestemme at hovedregelen om undersøkelse av besøkende og gjenstander
kan fravikes i enkelte tilfeller.
Pasienter i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal
ha rett til å motta besøk, benytte telefon, sende og motta brev
og pakker, men det foreslås at slik aktivitet av sikkerhetshensyn
alltid skal kontrolleres. Faglig ansvarlig i enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå skal unntaksvis kunne bestemme at hovedregelen om
innskrenkninger i pasientens forbindelse med omverdenen kan fravikes
i enkelte tilfeller.
En bestemmelse om at telefonsamtaler skal avlyttes,
er foreslått utformet som en «kan»-bestemmelse, slik at det må fattes
et eget vedtak dersom pasientens telefonsamtaler skal avlyttes. Departementet
foreslår en bestemmelse om at bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal
forhåndsgodkjennes og overvåkes og kan avbrytes i enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Det vil være adgang for faglig ansvarlig til
å fatte vedtak om at post helt eller delvis inndras. Departementet
foreslår at vedtak om telefonavlytting og inndragelse av post skal
nedtegnes uten opphold og kan påklages til kontrollkommisjonen av
pasienten eller av hans eller hennes nærmeste pårørende.
Departementet foreslår at pasienten kan klage
til kontrollkommisjonen på vedtak om overføring til enhet for særlig
høyt sikkerhetsnivå. Klageretten gjelder også en eventuell forlengelse
av et slikt vedtak. Det foreslås at klagen ikke i noe tilfelle skulle
ha oppsettende virkning. Kontrollkommisjonens vedtak om overføring
til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal ikke kunne bringes
inn for retten etter tvisteloven kapittel 36. Departementet bemerker
at vedtak normalt likevel kan bringes inn for domstolene, selv om
ikke de særlige rettergangsreglene i tvisteloven kapittel 36 kommer
til anvendelse.
Departementet viser til at Stortinget ved behandlingen
av Helse- og omsorgsdepartementets Prop. 1 S (2011–2012) bevilget
midler til opprettelse av Nasjonal koordineringsenhet for dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern. Departementet har gitt Helse Sør-Øst
RHF i oppdrag å etablere den nasjonale koordineringsenheten.
Departementet mener det er nødvendig med en lovforankring
av nasjonal koordineringsenhet og fremmer forslag om dette.
Det framholdes at den nasjonale enheten skal være
en administrativ og permanent del av gjennomføringen av dommer til
tvungent psykisk helsevern, og at den skal sikre en god samhandling
mellom helse- og justissektoren. Funksjonen skal være en integrert
del av gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern og et
viktig bidrag til sikkerheten og samfunnsvernet.
Dersom den nasjonale koordineringsenheten skal
kunne fungere optimalt, vil det etter departementets vurdering være
behov for å registrere informasjon om de personer som blir dømt
til overføring til tvungent psykisk helsevern. Formålet med slik
registrering ville være å framskaffe nødvendige styringsdata for
helsetjenesten til planlegging av tjenestetilbudet til de dømte.
Formålet vil også være å gi oversikt over den domfeltes behandlingssted
og hvem som til enhver tid er den faglig ansvarlige, slik at det
bedre legges til rette for nødvendig informasjonsutveksling mellom
helsetjenesten og påtalemyndigheten.
Det framholdes at opplysningstyper som er nødvendig
for at koordineringsenheten skal kunne utføre sine oppgaver, primært
er demografiske data, opplysninger om tidspunktet for rettskraftig
dom, hvor særreaksjonen gjennomføres, hvem som er den faglig ansvarlige,
enkelte helseopplysninger som diagnoser, rusmiddelmisbruk, symptomer
og funksjonsmål, kontaktperson hos påtalemyndigheten, den nærmeste
pårørende til domfelte, opplysninger om endringer i gjennomføringen,
når statusrapport er sendt til påtalemyndigheten og opplysninger
om opphør av særreaksjonen.
Siden enheten med tilhørende registrering og
annen behandling av opplysninger skal være permanent, mener departementet
det er mest hensiktsmessig med lovregulering. Videre viser departementet
til at det administrative registeret skal etableres uten samtykke
fra de registrerte, noe som også tilsier at adgangen til registrering og
annen behandling av opplysningene bør reguleres i lov.
Departementet mener det er mest hensiktsmessig å
plassere lovhjemmelen i lov om psykisk helsevern. Dermed blir hjemmelen
knyttet direkte til øvrig lovregulering av koordineringsenheten.
Når det gjelder spørsmålet om sletting av opplysninger,
vil den nasjonale koordineringsenheten være å anse som offentlig
organ etter arkivloven § 5 og således underlagt bestemmelsene om
kassasjon og avlevering, jf. arkivloven §§ 9 og 10.
Når det gjelder spørsmålet om samtykke for behandlingen
av opplysninger i koordineringsenheten, er departementet av den
oppfatning at det vil være uhensiktsmessig å oppstille dette som krav.
Det framholdes at koordineringsenheten også skal
bidra til at justissektoren kan ivareta sine lovpålagte plikter,
og departementet foreslår at dette framgår av lovteksten.
Det foreslås at den faglig ansvarlige uten hinder av
lovbestemt taushetsplikt skal gi påtalemyndigheten og retten de
opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tvungent psyksik helsevern
skal opprettholdes. Videre foreslås at faglig ansvarlig og påtalemyndigheten
uten hinder av taushetsplikt skal ha plikt til å gi nasjonal koordineringsenhet
opplysninger som skal registereres i henhold til forslaget til ny
§ 5-2b i psykisk helsevernloven. Den domfelte skal informeres om
hvilke opplysninger som gis.
Etter departementets vurdering vil de driftsmessige
merkostnadene ved forslagene for de regionale sikkerhetsavdelingene
og politiet være begrensede. Departementet viser til at det dreier seg
om relativt få pasienter og personell. Det vil være behov for enklere
investeringer i utstyr og eventuelle ombygginger for å kunne oppfylle
de særskilte sikkerhetsbestemmelsene som lovforslaget omhandler.
Behovet vil variere mellom de ulike sikkerhetsavdelingene. Departementet vil
eventuelt komme tilbake til behov for investeringsmidler i de ordinære
budsjettforslagene.
Forslagene innebærer at vedtak som treffes ved den
regionale sikkerhetsavdelingen, kan påklages til kontrollkommisjonene.
Det er usikkert hvorvidt forslagene til endringer vil medføre flere
klager til kontrollkommisjonene, men departementet vurderer at dette
ikke vil bety store merkostnader.
Utgifter til beredskap og eventuelle bygningsmessige
tilpasninger for enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå vil blant
annet avhenge av sikkerhetsmessige behov og hvor en slik enhet plasseres.
Det er ikke tatt stilling til etablering av en slik enhet ennå,
og departementet vil komme tilbake til eventuelle behov for midler
til drift og investeringer i de årlige budsjettforslagene.
Økonomiske konsekvenser knyttet til nasjonal koordineringsenhet
for personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern, ble omtalt
i Prop. 1 S (2011–2012). Det er bevilget 1,5 mill. kroner til dette
formålet i 2012.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, mener at pasientens autonomi og
menneskerettighetene er viktige og grunnleggende prinsipper innenfor
all behandling. Innenfor psykisk helsevern er frivillighet i behandlingen
og redusert og riktig bruk av tvang mål for hele tjenesten. Komiteen viser
til at regjeringen om kort tid vil legge frem en nasjonal strategi
for redusert og riktig bruk av tvang som skal gjelde for perioden
2012–2015. Komiteen erkjenner at det uansett i noen
situasjoner og overfor noen pasienter vil være nødvendig å bruke
tvang, herunder sikkerhets- og kontrolltiltak, av hensyn til pasienten
selv og/eller av hensyn til andre mennesker og samfunnet for øvrig.
Komiteen viser til at det er
en liten gruppe pasienter med alvorlig psykisk sykdom som samtidig
har en forhøyet risiko for alvorlig voldsutøvelse. Disse anses som
særlig farlige for andre personer. Denne gruppen er ikke en homogen
gruppe, og farligheten er ikke alltid knyttet sammen med pasientens
psykiske lidelse. Farligheten kan være knyttet til andre forhold
av individuell, demografisk eller kontekstuell karakter.
Komiteen mener at det er mange
forhold rundt tvang, innhold og tilbud i psykiatrien som kunne vært
gjenstand for nye politiske avklaringer. Det gjelder også forholdet
mellom kriminalomsorgen og psykiatrien og grunnlaget for å bli kjent strafferettslig
utilregnelig. Dette er imidlertid ikke forhold som regjeringen berører
i denne saken.
Komiteen viser til at proposisjonen
omhandler sikkerhetsbestemmelsene i de regionale sikkerhetsavdelingene,
lovgrunnlag for etablering og sikkherhetsbestemmelser rundt enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå og etablering av en nasjonal koordineringsenhet.
Lovendringene omfatter ikke vilkår for tvangsbehandling, overføring
til de regionale sikkerhetsavdelingene eller omfanget/lengden av
behandlingen.
Komiteen mener likevel at saken
omfatter viktige og vesentlige endringer i loven som har stor betydning
for pasienter, ansatte og pårørende som har forbindelse med de regionale
sikkerhetsavdelingene, og som omfattes av den nasjonale koordineringsenheten.
Det er spørsmål som berører menneskerettigheter, den enkeltes autonomi
og prinsipielle forhold mellom straff og behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er derfor glad for at regjeringen
i proposisjonen har gått grundig inn i forholdet til menneskerettighetene,
Grunnloven og rettsavgjørelser som berører disse spørsmålene.
Komiteen viser til
at pasientgrunnlaget for de regionale sikkerhetsavdelingene tilsier
at voldsadferd er en aktuell problemstilling ved disse avdelingene.
Volden kan ramme andre pasienter, besøkende og personell, og ved
rømming personer utenfor avdelingene. Ulike rutiner for registrering
av aggresjon, trusler, tilløp til vold og vold viser at dette skjer
ved disse avdelingene jevnlig. I 2011 var det ved Regional sikkerhetsseksjon
Helse Bergen HF registrert 67 episoder med alvorlige skader rettet
mot personalet; samme år ved St. Olavs Hospital HF var det registrert
totalt 494 skademeldinger forårsaket av totalt 14 pasienter. Regional
sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst har politianmeldt forhold som gjentatte
trusler, vold, gisseltaking, rusmiddelbruk og andre straffbare forhold
som gir grunnlag for anmeldelse.
Komiteen viser til at det i 2006
på oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet ble gjennomført en spørreundersøkelse
angående ransaking ved slike avdelinger. Svaret viser faktiske funn
av blant annet kniv, barberblad, sprengstoff, ammunisjon, sverd,
bajonett og skytevåpen. Det er ikke noen sentral oversikt over rømming
og rømmingsforsøk. Komiteen viser til at det imidlertid
er kjent at rømminger og forsøk på rømming i noen grad forekommer.
Komiteen viser til at i høringen
har bedre sikkerhet i forbindelse med disse avdelingene fått bred
støtte fra dem som er ansvarlige for enhetene, de berørte fagorganisasjonene
og pasientorganisasjoner.
Komiteen støtter derfor regjeringen
i at det er behov for bedre sikkerhetsbestemmelser i de regionale
sikkerhetsavdelingene, særlige sikkerhetsbestemmelser i en enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå og etablering av en nasjonal koordineringsenhet.
Komiteen har merket seg at flere
høringsinstanser har reist kritikk med hensyn til at tidsperspektivet
på lovarbeidet og behandlingen av dette har vært kortere enn normalt.
Noen brukerorganisasjoner har også uttrykt bekymring for at de foreslåtte
bestemmelsene kan få en uheldig virkning på pasienter i regionale
sikkerhetsavdelinger. På den annen side har flere høringsinstanser
særlig innen helsetjenesten, arbeidstakerorganisasjoner og justissektoren
uttalt at det er behov for lignende bestemmelser i flere helseinstitusjoner,
som for eksempel akuttpsykiatriske avdelinger og lokale sikkerhetsavdelinger.
Komiteen ber på dette grunnlag
om at departementet følger med på effekten av de nye bestemmelsene,
herunder om bestemmelsene bidrar til måloppnåelsen som forutsatt.
Stortinget orienteres på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for at
regjeringen fremmer en egen sak for Stortinget som omfatter sikkerheten ved
de lokale psykiatriske enhetene, grensegangen mellom psykiatrien
og kriminalomsorgen og straffelovens bestemmelser om uttilregnelighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
spørsmålet om hva som skal kreves for at personer skal bli kjent
strafferettslig utilregnelige, krever større drøftelser enn regjeringen
legger opp til i dette lovforslaget. Disse medlemmer mener
vilkårene for idømmelse av psykisk helsevern også bør drøftes i denne
saken. I den sammenheng mener disse medlemmer at
det er riktig å gå bort fra det medisinske prinsipp og over til
å bruke det psykologiske for avgjørelser av om man skal idømmes behandling
eller fengsel/forvaring. Det medisinske prinsipp innebærer at dersom
man er psykotisk på gjerningstidspunktet, anses man utilregnelig
uavhengig av hva som var motivasjonen for handlingen. Det psykologiske
prinsipp tilsier at sykdommen må ha vært utløsende for ugjerningen
for at gjerningspersonen skal unntas fra straff. En slik endring
vil være å gå i samme retning som forslaget for øvrig. Et slikt
forslag har også kommet opp fra flere fagpersoner i tilknytning
til 22. juli-saken.
Komiteen viser til
at målgruppen for innleggelse ved landets regionale sikkerhetsavdelinger er
pasienter med alvorlig sinnslidelse eller mistanke om dette, og
som har aktuell risiko for alvorlig voldelig adferd overfor andre.
Det er en begrenset og selektert gruppe. Pasientene kommer etter
henvisning fra det psykiske helsevernet etter psykisk helsevernloven
eller fra dom eller henvisning basert på straffeloven og videre psykisk
helsevernloven. Komiteen vil understreke at de endringene
som proposisjonen omfatter, ikke berører personer som dømmes etter straffeloven
§ 39a (dom på tvungen omsorg).
Komiteen viser til at dagens
lov stiller krav om begrunnet mistanke for undersøkelse av pasientens
person, rom og eiendeler. Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke
tillatt, med unntak av etter nødretten. Disse begrensningene i muligheten
for undersøkelse mener fagmiljøene innebærer at det er usikkerhet
knyttet til risikonivået for medpasienter, personell og omgivelser,
med tanke på at innleggelsen skyldes risiko for spontan eller planlagt
alvorlig voldsutøvelse mot andre.
Komiteen mener at kravet om konkret
mistanke og forbudet mot undersøkelser av pasientens hulrom enten
fører til en for lav sikkerhet hvis det praktiseres slik loven krever,
eller at praksisen blir slik at lovgrunnlaget og rettssikkerheten
for praksisen ikke er god nok.
Komiteen viser til at rutinemessige
undersøkelser kan oppleves som integritetskrenkende, men det avhenger
av på hvilken måte og i hvilke sammenhenger de gjennomføres. I samfunnet ellers,
for eksempel ved adgang til Stortinget eller ved landets flyplasser,
gjennomføres det rutinekontroller som etter dagens lovverk ville vært
ulovlige ved landets regionale sikkerhetsavdelinger for spesielt
farlige pasienter.
Komiteen støtter derfor at lovens
endres slik at det kan foretas rutinemessige undersøkelser i forbindelse
med innleggelse og før og etter utganger i regio-nale sikkerhetsavdelinger. Komiteen støtter
også at det bør foreligge en grunn til mistanke når det foretas
undersøkelse av pasienter, rom og eiendeler utenom ved innleggelse,
og før og etter utganger i regionale sikkerhetsavdelinger. Slike
undersøkelser skal kun foretas dersom faglig ansvarlig fatter vedtak
om dette.
Komiteen støtter også at dersom
det foreligger en begrunnet og sterk mistanke om at en pasient i
kroppen skjuler farlige gjenstander eller ulovlige stoffer, kan
det foretas undersøkelser av kroppens hulrom. Faglig ansvarlig må
vedta en slik undersøkelse. Andre tiltak bør vurderes først, og
undersøkelsen skal bare kunne utføres av helsepersonell.
Komiteen støtter videre at vedtak
om undersøkelse utenom innleggelser og utganger, samt vedtak om
undersøkelser av kroppens hulrom, må nedtegnes uten opphold og begrunnes.
Slike vedtak skal også kunne påklages kontrollkommisjonen.
Komiteen viser til at dagens
lovgivning ikke har noen bestemmelser som gir adgang til å undersøke
eller avvise personer som besøker en helseinstitusjon. Dette gir
muligheter for at det blir fraktet inn farlige gjenstander og stoffer. Dette
skaper utrygghet ved institusjonene. Komiteen viser
også til at det ved sikkerhetsavdelingene er innlagt personer som
tilhører kriminelle nettverk. Kontroll av besøkende er derfor avgjørende
for å skape trygghet for at avdelingene er rene for farlige gjenstander
og stoffer. Komiteen støtter lovforslaget om at undersøkelsene
kan omfatte enhver, men vil understreke at det er en kan-formulering
som muliggjør en differensiert sikkerhetskontroll, og at undersøkelsen
ikke må medføre at konfidensielt innhold i brev eller dokumenter
avsløres eller ødelegges når det gjelder offentlige myndighetsrepresentant,
diplomatisk eller konsulær representant, advokat og den som opptrer
på pasientens vegne i klagesak. Vanlige undersøkelser tilsvarende
de som foretas på flyplasser og ved offentlige bygninger, må kunne
gjennomføres rutinemessig og uten seleksjon.
Komiteen viser til at retten
til fri kommunikasjon er en grunnleggende rettighet, og at pasienter etter
loven har rett til forbindelse med omverdenen, herunder å motta
besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker. Innskrenkninger
i dette må være hjemlet i lov og begrunnet. Komiteen støtter
at det etableres en hjemmel for kontroll og andre begrensninger
i retten til forbindelse med omverdenen. Dette kan kun igangsettes
når det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner, slik
som risiko for rømming, alvorlig voldsutøvelse, innføring av medikamenter,
rusmidler, rømmingshjelpemidler eller farlig gjenstand eller risiko
for angrep på pasienter.
Beslutningen om innskrenkninger må begrunnes og
fattes av faglig ansvarlig. Innskrenkningene må stå i rimelig forhold
til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten. Vedtak om tiltak
skal nedtegnes uten opphold og begrunnes. Vedtaket skal kunne påklages
kontrollkommisjonen av pasienten selv eller nærmeste pårørende.
Komiteen slutter seg videre til
unntakene fra kommunikasjonskontroll som foreslås, og særlige sikkerhetstiltak
ved besøk.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å innføre vandelskontroll av personer som utfører arbeid ved
regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå,
og at dette kravet også omfatter dem som arbeider der nå.
Komiteen finner at det vil være
formålstjenlig med en presisering av bestemmelsen i § 4A-3 tredje
ledd og fremmer følgende forslag:
"I psykisk helsevernloven skal § 4A-3 tredje ledd
andre punktum lyde:
Vedtak om overføring til regional sikkerhetsavdeling
kan settes i verk uten hinder av at vedtaket er påklaget til kontrollkommisjonen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er lite konkretisert
om lovforslaget krever faglig oppdatering for helsepersonell eller økt
bruk av sikkerhetspersonell for å gjennomføre økte sikkerhetstiltak
i sikkerhetsavdelingene. Disse medlemmer oppfordrer
derfor regjeringen til å komme tilbake til Stortinget på egnet måte
dersom det er behov for tiltak for å styrke bevilgningene til sikkerhetsavdelingene som
følge av behov for kompetanseheving.
Komiteen slutter seg
til at det i sjeldne tilfeller kan være behov for en enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå. En slik enhet skal være en del av en regional
sikkerhetsavdeling, men kan fysisk lokaliseres et annet sted. Komiteen slutter
seg til at dette også kan være et annet sted enn i en helseinstitusjon,
for eksempel fengsel. En forutsetning er at enheten faglig og fysisk
tilfredsstiller de samme krav som stilles til helseinstitusjon. Komiteen viser
til at med de krav som stilles til sikkerhet, vil lokalisering i
en helseinstitusjon kunne medføre at denne fremstår som et fengsel for
de andre pasientene, pårørende og ansatte.
Komiteen mener at eventuell overføring
til enheten skal skje sjelden og bare i helt spesielle tilfeller.
En overføring kan bare vedtas i særskilte tilfeller hvor det er
særlig risiko for rømming, gisseltaking, alvorlig voldelig adferd,
eller angrep mot pasien-ten selv, medpasienter eller personell. Komiteen støtter
regjeringens vurdering av at det skal mye til for at pasienten i seg
selv kan være årsak til at det foreligger en samlet risiko som tilsier
dette. Det kan være tilfeller hvor pasienten har konkrete planer
og tidligere har vist seg i stand til å kunne gjennomføre dette.
Det skal også legges vekt på samfunnsmessige konsekvenser av en
rømming. Det skal vurderes konkret om risikoen kan reduseres tilstrekkelig
i regionale sikkerhetsavdelinger for øvrig.
Komiteen mener at de obligatoriske
sikkerhetstiltakene som vil gjelde ved denne enheten, er et sterkt
inngrep i den enkeltes autonomi og privatliv. De fleste av sikkerhetstiltakene
i enheten må anses som nødvendige for at overføring skal kunne skje. Komiteen mener
at det er nødvendig å stille krav til at sikkerhetstiltakene er
obligatoriske, og at de fleste anses som nødvendige for at denne
enheten ikke skal utvikle seg til et permanent tilbud til en større gruppe
pasienter. Komiteen mener de nye sikkerhetstiltakene
som nå gjøres mulige for de regio-nale sikkerhetsavdelingene, tilsier
at det er i ytterst få tilfeller det skal være nødvendig å ta i bruk
denne særskilte sikkerhetsenheten.
Komiteen slutter seg til at det
er politiet som foretar vurderinger knyttet til faren for angrep utenfra
og de samfunnsmessige konsekvensene av rømming. Det er imidlertid
den faglig ansvarlige som etter en helhetsvurdering skal fatte beslutningen
om overføring, og denne kan ikke bygge sin vurdering på politiets
anbefaling alene.
Komiteen slutter seg til at vedtak
om overføring til enheten bare kan treffes for inntil seks måneder
av gangen. På bakgrunn av de særlige obligatoriske sikkerhetstiltak
som enheten vil ha, støtter komiteen at pasienten
skal holdes adskilt fra andre pasienter på et lavere sikkerhetsnivå.
Dette vil imidlertid kreve at det kompenseres med samvær med andre.
Komiteen slutter seg til at det
innføres hjemmel for undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler,
og at dette gjøres ved overføring, samt før og etter utganger og
ved mistanke. Når det gjelder undersøkelse av pasientens hulrom, gjelder
de samme bestemmelsene som for regionale sikkerhetsavdelinger.
Komiteen slutter seg til at det
etableres en hjemmel for at politiet skal kunne utlevere relevante
opplysninger om personer som ønsker tilgang til enheten med særlig
høyt sikkerhetsnivå. Unntatt er diplomater, konsulære personer og
offentlige myndighetspersoner som i lov er tillagt et særskilt ansvar
for å føre tilsyn og kontroll med psykisk helsevern. Personer med
relevante anmerkninger skal nektes adgang til enheten. Komiteen støtter
forslaget om obligatorisk undersøkelse av enhver som skal inn og
ut av enheten.
Komiteen mener at pasienter i
enheten skal ha rett til å motta besøk, benytte telefon, sende og motta
brev og pakker, men at slik aktivitet alltid skal kontrolleres med
ulike tiltak av sikkerhetshensyn.
Komiteen støtter at pasienten
kan klage vedtaket om overføring til enheten til kontrollkommisjonen,
men at en slik klage ikke får oppsettende virkning. Komiteen forstår
at det kan reises spørsmål ved om en slik overføring innebærer en
så ytterligere begrensning i friheten at kontrollkommisjonens vedtak
også burde omfattes av særreglene i tvisteloven kapittel 36. En slik
regel innebærer at saken får en rask rettslig avklaring, og at domstolen
kan prøve alle sider av saken. Komiteen støtter imidlertid
regjeringens forslag. Selve frihetsberøvelsen vil være gjenstand
for domstolsprøving etter tvisteloven kapittel 36 eller straffeloven
§ 39 b m.v. Innstrammingen i frihetsberøvelsen som enheten innebærer,
vil være gjenstand for vurdering i kontrollkommisjonen hver sjette
måned. I tillegg vil vedtak som normalt kunne bringes inn for domstolene,
selv om ikke særlige rettergangsregler i tvisteloven kapittel 36
kommer til anvendelse. Det kan reises sak etter tvistelovens alminnelige
rettergangsregler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at den nye forsterkede
enheten skal benyttes i tilfeller hvor det er særlig risiko for
rømming, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot
pasienten selv, medpasienter eller personell. Det skal foretas en
vurdering av fareelementet hver sjette måned, og det er overlegen
som skal avgjøre hvorvidt en pasient kvalifiserer for enheten med
forsterket sikkerhet. Vurderingen skal basere seg på hvorvidt pasien-ten
er farlig for omgivelsene, eller omgivelsene er farlig for vedkommende.
Dette etter råd fra blant annet politiet og andre aktører i samfunnet
som har relevant informasjon om sikkerhets/trusselbildet. Disse medlemmer mener
disse endringene er uproblematisk for tilfeller fremover i tid.
Disse medlemmer mener det er
grunnlag for å debattere om denne endringen kan komme i konflikt
med Grunnloven §§ 96 og 97 som setter begrens-ninger for å gi lover
tilbakevirkende kraft, det vil si å la loven gjelde for handlinger begått
før loven trer i kraft. Det har frem til nå blitt ansett grunnlovsstridig
å belegge allerede utførte handlinger med ekstra byrder.
Departementet støtter seg imidlertid til en
høyesterettsdom fra 1948 og sier at man kan anvende nye regler «innen
rimelige grenser». Etter dette viser departementet til omleggingen
fra bruk av sikring til forvaring og til at Høyesterett i 2004 godtok
at en som var dømt til sikring, ble overført til forvaring midt
i soningen. Videre støtter departementet seg til at lovendringen
delvis er begrunnet i beskyttelse av pasientene selv, og at dette
taler for å godta et strengere sikkerhetsregime. Disse medlemmer velger
å støtte departementets tolkning av at dette ikke er i strid med
Grunnloven §§ 96 og 97.
Disse medlemmer presiserer likevel
at regjeringens tidligere juridiske vurderinger av lovverket knyttet
til tolkningen av tilbakevirkende kraft har medført at Høyesterett
har satt regjeringens endringer til side. Disse medlemmer forutsetter
at det er gjort grundige analyser av denne problemstillingen før fremleggelsen
av forslaget til nytt lovverk.
Disse medlemmer er også opptatt
av at endringsforslagene ikke må komme i konflikt med Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon artikkel 5. Disse medlemmer registrerer
at flere sentrale aktører i sine høringssvar ber om at dette blir
tatt hensyn til i den videre behandling. Disse medlemmer ber
derfor om at man i forbindelse med implementering av loven innretter
seg slik at man ikke kommer i strid med menneskerettighetene.
Disse medlemmer påpeker at det
i perioder kan være så få personer i enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå
at hele oppholdet kan oppleves som isolasjon. Dette forholdet er
det etter disse medlemmers syn nødvendig å avklare
grundigere enn det er gjort i forslaget slik det foreligger. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen kan gjøre dette uten
at det er behov for opphold i behandlingen av lovforslaget.
Disse medlemmer støtter at enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå kan lokaliseres innenfor fengselsmurer. Disse
medlemmer mener derimot at det på grunnlag av at tilbudet
kan lokaliseres innenfor fengselsmurene og ut fra innretningen tilbudet
i enhet for særlig høyt risikonivå har i lovforslaget, bør begrenses
hvem som kan flyttes til en slik enhet.
Disse medlemmer mener det både
prinsi-pielt og praktisk er stor forskjell på å bruke mer isolasjon,
mer skjerming og ikke minst plassering innenfor fengselsmurer for
personer som er dømt til psykisk helsevern, og for pasienter som er
lagt inn til behandling. Disse medlemmer viser i
den anledning til at det lenge har vært bærende elementer i norsk
rettsvesen og helsevesen at syke personer ikke skal straffes. Disse medlemmer mener
at det å kunne bli flyttet til et tilbud som er lokalisert i fengsel,
uten at man er dømt eller har utført en kriminell handling, trolig
vil oppleves som straff både for pasien-ten selv og for pårørende. Disse
medlemmer mener dette er i strid med signal som Stortinget tidligere
har sendt vedkommende behandlingstilbud til psykisk syke pasienter. Disse
medlemmer viser eksempelvis til at det har vært bred tilslutning
til å utvide tilbudet med psykiatriambulanser. En av begrunnelsene
for dette har vært at man ikke ønsker at uniformert politi skal håndtere
slike pasienter, av hensyn til pasienten, men også med tanke på
hvordan allmennheten oppfatter situasjonen i slike saker. Disse
medlemmer viser også til høringsinnspillet fra Advokatforeningen
om dette spørsmålet. Disse medlemmer mener derfor
at enhet med særlig høyt risikonivå skal være forbeholdt personer som
er dømt til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven. Disse
medlemmer utelukker imidlertid ikke at det kan være behov
for mer omfattende tiltak enn dem man har i dag, også for pasienter
som ikke er dømt til tvungent psykisk helsevern, men som er innlagt
for behandling. Disse medlemmer mener imidlertid
at dette tilbudet kan gis innenfor de regionale sikkerhetsavdelingene. Disse
medlemmer mener derfor at dersom regjeringen ser behov for
å styrke muligheten for ytterligere sikkerhetstiltak i dagens regionale
sikkerhetsavdelinger, må regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I psykisk helsevernloven skal ny § 4A-8 første ledd
første punktum lyde:
I særskilte tilfelle hvor det er særlig risiko
for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep
mot pasienten selv, medpasienter eller personell, kan den faglig
ansvarlige vedta at pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern,
skal overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.»
Komiteen viser til
at det i dag ikke er en samlet nasjonal oversikt verken over hvor
mange som er dømt til overføring til tvungen psykisk helsevern,
eller over hvor den enkelte til enhver tid befinner seg i systemet.
Koordinering mellom helsetjenesten og justissektoren er en utfordring. Komiteen viser
til at dette ble påpekt av rapporten fra gruppen som ble ledet av
Øystein Mæland og overlevert til regjeringen i 2008. En slik enhet
var etablert ved daværende Helse Øst RHF, og utredningsgruppen anbefalte
at det ble etablert en nasjonal enhet.
Komiteen viser til at høringsrunden
gir bred tilslutning til etablering av en slik enhet, og slutter
seg til forslaget. Komiteen viser til at enheten
skal utarbeide og oppdatere retningslinjer for å sikre nødvendig
samhandling og oppfølging mellom helsetjenesten og justissektoren, veilede
helseforetakene ved valg av behandlingssted og føre oversikt over
tiltalte og domfelte til psykisk helsevern. Komiteen viser
til at formålet med oversikten er å gi helsetjenesten informasjon
for å kunne planlegge tjenestetilbudet, ha nødvendig informasjon
slik at de to sektorene kan ivareta sine oppgaver koordinert og ivareta
sine plikter overfor pasienten og samfunnet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
I psykisk helsevernloven skal ny § 4A-8 første ledd
første punktum lyde:
I særskilte tilfelle hvor det er særlig risiko
for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep
mot pasienten selv, medpasienter eller personell, kan den faglig
ansvarlige vedta at pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern,
skal overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité
med unntak av forslaget til ny § 4A-8 første ledd første punktum,
som fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i psykisk helsevernloven
(regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
m.m.)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
Nytt kapittel 4 A skal lyde:
Kap. 4 A Sikkerhetstiltak i regionale sikkerhetsavdelinger
og i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
I Alminnelige bestemmelser
§ 4A-1 Formål
Formålet med bestemmelsene i kapittelet er å sørge for
tilstrekkelig sikkerhet for pasienter, medpasienter og personell
i regionale sikkerhetsavdelinger, herunder i enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå. Bestemmelsene skal også ivareta samfunnsvernet.
§ 4A-2 Virkeområde
Bestemmelsene i kapittelet får anvendelse i regio-nale
sikkerhetsavdelinger, herunder i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.
Bestemmelsene i §§ 4A-8 til 4A-14 gjelder bare i enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå.
Med regional sikkerhetsavdeling menes avdeling som på regionalt
nivå behandler og utreder pasienter med alvorlig sinnslidelse eller
mistanke om dette, og hvor det foreligger aktuell risiko for alvorlig
voldelig atferd.
Med enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå menes enhet innenfor
regional sikkerhetsavdeling som kan ta imot pasienter der det på
grunn av særlig risiko for rømning, gisseltaking, alvorlig voldelig
atferd eller angrep mot pasienten selv, medpasienter eller personell,
er nødvendig med særlig forhøyet sikkerhet.
Departementet bestemmer om en enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
skal etableres ved en regional sikkerhetsavdeling.
§ 4A-3 Forholdet til bestemmelsene
i kapittel 4
Bestemmelsene i kapittel 4 gjelder så langt de passer,
med unntak av § 4-6. I enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå gjelder
§ 4-3 kun så langt det er nødvendig med skjerming innenfor enheten.
Bestemmelsen om beslag i § 4-7 gjelder tilsvarende for
gjenstander som blir funnet ved tiltak som nevnt i §§ 4A-4, 4A-5,
4A-10 og 4A-12 i kapittelet her.
Regionale sikkerhetsavdelinger skal regnes som en egen
institusjon etter §§ 4-10 og 5-4. Vedtak om overføring til regional
sikkerhetsavdeling kan settes i verk uten hinder av at vedtaket
er påklaget til kontrollkommisjonen.
II Sikkerhetstiltak i regionale
sikkerhetsavdelinger
§ 4A-4 Undersøkelse
av pasientens person, rom og eiendeler
Det kan foretas undersøkelser av pasientens person, rom
og eiendeler, ved innleggelse, samt før og etter utganger for å
forhindre innføring av farlig gjenstand, medikamenter, rusmidler
eller rømningshjelpemiddel, herunder mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmidler.
Undersøkelsen kan skje ved bruk av teknisk utstyr eller hund, eller
ved kroppsvisitasjon.
Den faglig ansvarlige kan i tillegg vedta undersøkelse
som nevnt i første ledd når det er grunn til mistanke om at slike
gjenstander eller stoffer, er tilgjengelig i eller vil bli forsøkt
innført i avdelingen.
Dersom det foreligger en begrunnet og sterk mistanke om
at en pasient i kroppen skjuler slike gjenstander eller stoffer
som nevnt i første ledd, kan faglig ansvarlig vedta at det skal
foretas kroppslig undersøkelse eller annet tiltak for å bringe gjenstanden eller
stoffet frem. Tiltaket kan bare utføres av helsepersonell.
Vedtak etter annet og tredje ledd skal nedtegnes uten opphold
og begrunnes. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende
kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av
tiltak som er omtalt i paragrafen her.
§ 4A-5 Undersøkelse av personer
og gjenstander
Enhver som skal inn og ut av regional sikkerhetsavdeling
kan pålegges kontroll, herunder passering av metalldetektor og visitasjon.
Det er ikke tillatt å ta med gjenstander, herunder mobiltelefon
eller andre kommunikasjonsmidler, inn og ut av regional sikkerhetsavdeling
uten tillatelse fra kontrollerende personell.
Undersøkelse av gjenstander tilhørende offentlig myndighetsrepresentant,
diplomatisk eller konsulær representant, advokat og den som opptrer
på pasientens vegne i klagesak, må ikke medføre at konfidensielt
innhold i brev eller dokumenter avsløres eller ødelegges.
Nektelse av kontrolltiltak, unndragelse eller forsøk på
unndragelse fra kontrolltiltak, kan medføre avvisning.
§ 4A-6 Forbindelse med omverdenen
Den som har døgnopphold i regional sikkerhetsavdeling har
rett til å motta besøk, benytte telefon, samt sende og motta brev
og pakker.
Den faglig ansvarlige kan vedta innskrenkninger i pasientens
forbindelse med omverdenen i inntil fire uker, dersom det er risiko
for rømning, alvorlig voldsutøvelse, innføring av medikamenter,
rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand eller risiko
for angrep mot pasienten.
Innskrenkningene må stå i rimelig forhold til hva som er
nødvendig for å ivareta sikkerheten.
Innskrenkninger kan gå ut på at:
a) besøk må foregå med personell til stede eller
med glassvegg som skiller pasient og besøkende,
b) telefonsamtaler må forhåndsgodkjennes, kan avlyttes
og avbrytes,
c) bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler må forhåndsgodkjennes,
kan overvåkes og avbrytes,
d) post åpnes, kontrolleres og helt eller delvis kan inndras,
e) godkjent tolk oversetter kommunikasjon, dersom denne
er på et annet språk enn det personellet behersker.
Det kan i husordensreglementet fastsettes begrensninger
med hensyn til hvilke tider og med hvilken varighet kommunikasjon
kan finne sted.
Det kan ikke vedtas innskrenkninger i retten til å kommunisere
med offentlig myndighetsrepresentant, diplomatisk eller konsulær
representant, pasientens advokat, den som opptrer på vegne av pasienten
i klagesak eller prest eller tilsvarende sjelesørger.
Vedtak om tiltak som nevnt i annet ledd skal nedtegnes
uten opphold og begrunnes. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste
pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.
Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av
tiltak som er omtalt i paragrafen her.
§ 4A-7 Krav om politiattest
Regional sikkerhetsavdeling skal kreve fremleggelse av
ordinær politiattest som nevnt i politiregisterloven § 40 av person
som utfører eller skal utføre arbeid ved avdelingen.
Personer som utfører eller skal utføre arbeid ved enhet
med særlig høyt sikkerhetsnivå, skal i tillegg legge fram utvidet
politiattest i samsvar med politiregisterloven § 41.
Politiattesten skal ikke være eldre enn tre måneder.
Fornyet vandelskontroll kan foretas i samsvar med politiregisterloven
§ 43.
Person med anmerkning på politiattesten kan ikke tilsettes
ved, overføres til eller arbeide ved regio-nale sikkerhetsavdelinger
eller enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, dersom anmerkningen
kan skape tvil om vedkommende er egnet for arbeidet.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
III Særskilte sikkerhetstiltak
i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
§ 4A-8 Vedtak om overføring
til enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå
I særskilte tilfelle hvor det er særlig risiko for rømning,
gisseltaking, alvorlig voldelig atferd eller angrep mot pasienten
selv, medpasienter eller personell, kan den faglig ansvarlige vedta
at pasienten skal overføres til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå.
I vurderingen skal det både legges vekt på sannsynligheten for en
uønsket hendelse og konsekvensene av en slik hendelse, samt om en
overføring står i rimelig forhold til hva som er nødvendig for å
ivareta sikkerheten.
Faglig ansvarlig skal innhente politiets vurdering av sikkerheten
før vedtak om overføring treffes og før pasienten tilbakeføres fra
enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå til et lavere sikkerhetsnivå.
Vedtak om overføring skal nedtegnes uten opphold og begrunnes
og kan bare treffes for inntil 6 måneder om gangen.
Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende kan
påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Klageretten gjelder også
vedtak om forlengelse.
Vedtak om overføring kan settes i verk uten hinder av at
vedtaket er påklaget til kontrollkommisjonen.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om vilkårene for
overføring til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og gjennomføringen
av sikkerhetstiltak etter §§ 4A-10 til 4A-13.
§ 4A-9 Samvær med andre pasienter
Pasienter i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal holdes
adskilt fra pasienter i enheter med lavere sikkerhetsnivå.
Dersom oppholdet innebærer at pasienten holdes helt eller
delvis adskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar
i undersøkelse eller behandling av og omsorg for pasienten, skal
dette kompenseres med kontakt med personell og andre aktivitetstilbud.
Adskillelse som nevnt i annet ledd må stå i rimelig forhold
til hva som er nødvendig for å ivareta sikkerheten.
§ 4A-10 Undersøkelse av pasientens
person, rom og eiendeler
I enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå skal undersøkelse
av pasientens person og eiendeler som pasienten bringer med seg,
alltid foretas ved overføring, samt før og etter utganger.
Når det er grunn til mistanke om at farlig gjenstand, medikamenter,
rusmidler, eller rømningshjelpemiddel, herunder mobiltelefon eller
andre kommunikasjonsmidler er tilgjengelig i eller vil bli forsøkt innført
i institusjonen, skal det foretas nødvendige undersøkelser av pasientens
person, rom og eiendeler.
§ 4A-11 Politiets utlevering
av opplysninger om
personer som ønsker tilgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
Personer som skal utføre arbeid ved enhet med særlig høyt
sikkerhetsnivå er underlagt vandelskontroll etter § 4A-7.
Regional sikkerhetsavdeling skal innhente uttalelse fra
politiet om andre personer som ønsker tilgang til enhet med særlig
høyt sikkerhetsnivå, med unntak av diplomater og konsulære representanter
og offentlig myndighetsperson som i lov er tillagt et særskilt ansvar
for å føre tilsyn og kontroll med tvungent psykisk helsevern.
Etter anmodning fra regional sikkerhetsavdeling, skal politiet
gi opplysninger om personen er siktet, tiltalt eller ilagt straff
etter straffelovens andre del (forbrytelser), med mindre dette kan
skade arbeidet med kriminalitetsbekjempelse.
Politiet kan gi tilsvarende opplysninger om straffbare
forhold som er blitt utlevert av en annen stats politi- eller justismyndighet.
Personer som etter politiets opplysninger er siktet, tiltalt
eller ilagt straff etter straffelovens andre del (forbrytelser),
skal nektes adgang, med mindre anmerkningen gjelder forhold som
åpenbart ikke har noen relevans for sikkerhetsvurderingen.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
§ 4A-12 Undersøkelse av personer
og gjenstander
Enhver som skal inn og ut av enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
skal kontrolleres ved passering av metalldetektor og visiteres ved
behov.
Det er ikke tillatt å ta med gjenstander, herunder mobiltelefon
eller andre kommunikasjonsmidler, inn og ut av enheten uten tillatelse
fra kontrollerende personell.
Undersøkelse av gjenstander tilhørende offentlig myndighetsrepresentant,
diplomatisk eller konsulær representant, advokat og den som opptrer
på vegne av pasienten i klagesak, må ikke medføre at konfidensielt
innhold i brev eller dokumenter avsløres eller ødelegges.
Nektelse av kontrolltiltak, unndragelse eller forsøk på
unndragelse fra kontrolltiltak, skal medføre avvisning.
§4A-13 Forbindelse med omverdenen
Opphold i enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå innebærer
følgende innskrenkninger i pasientens forbindelse med omverdenen:
a) besøk skal alltid foregå med personell til
stede eller med glassvegg som skiller pasient og besøkende
b) telefonsamtaler skal forhåndsgodkjennes og kan avlyttes
og avbrytes
c) bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler skal forhåndsgodkjennes,
skal overvåkes og kan avbrytes
d) post skal åpnes og kontrolleres og kan helt eller delvis
inndras
e) godkjent tolk oversetter kommunikasjon, dersom denne
er på et annet språk enn det personellet behersker.
Innskrenkninger som nevnt i første ledd gjelder ikke retten
til å kommunisere med offentlig myndighetsrepresentant, diplomatisk
eller konsulær representant, pasientens advokat, den som opptrer
på vegne av pasienten i klagesak og prest eller tilsvarende sjelesørger.
Vedtak om telefonavlytting og vedtak om inndragelse av
post skal nedtegnes uten opphold og begrunnes. Pasienten eller hans
eller hennes nærmeste pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.
§ 4A-14 Avvik eller lettelser
i sikkerhetstiltakene
Faglig ansvarlig kan unntaksvis beslutte lettelser i tiltak
som reguleres i §§ 4A-10 til 4A-13. Utover dette er bestemmelsene
i kapittel 4 A om sikkerhetstiltak i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå
ufravikelige.
Ny § 5-2a skal lyde:
§ 5-2a Nasjonal koordineringsenhet
Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk
helsevern skal:
a) utarbeide og oppdatere retningslinjer for
å sikre nødvendig samhandling og oppfølging mellom helse- og omsorgstjenesten
og justissektoren,
b) veilede helseforetakene ved valg av behandlingssted
og
c) føre oversikt som beskrevet i § 5-2b.
Ny § 5-2b skal lyde:
§ 5-2b Nasjonal administrativ
oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern
Det skal etableres en nasjonal oversikt over tiltalte og
domfelte til tvungent psykisk helsevern. Opplysningene kan registreres
og på annen måte behandles uten samtykke fra den registrerte. Formålet
med oversikten er å:
a) gi helse- og omsorgstjenesten nødvendig informasjon
for å kunne planlegge tjenestetilbudet til de domfelte,
b) gi nødvendige opplysninger om de tiltalte og domfelte,
slik at helse- og omsorgstjenesten og justissektoren kan ivareta
sine lovpålagte plikter, herunder ansvaret for samfunnsvernet og
c) gi koordineringsenheten nødvendig informasjon om tiltalte
og domfelte for bedre å sikre nødvendig samhandling mellom helse-
og omsorgstjenesten og justissektoren.
Det skal bare registreres opplysninger som er nødvendige
og relevante for å oppfylle formålet.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om den nasjonale
oversikten, herunder om opprettelsen, behandlingsansvaret og hvilke
opplysninger som skal registreres.
Ny § 5-6a skal lyde:
§ 5-6a Opplysninger til påtalemyndigheten
og retten
Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal den faglig
ansvarlige gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er
nødvendige for å vurdere om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes,
jf. straffeloven § 39 b.
Den domfelte skal informeres, om mulig på forhånd, om hvilke
opplysninger som gis etter første ledd.
Ny § 5-6b skal lyde:
§ 5-6b Opplysninger til nasjonal
koordineringsenhet
Den faglig ansvarlige og påtalemyndigheten skal uten hinder
av taushetsplikt gi koordineringsenheten opplysninger som skal registreres
i henhold til psykisk helsevernloven § 5-2b.
Den tiltalte eller domfelte skal informeres, om mulig på
forhånd, om hvilke opplysninger som gis etter første ledd.
II
Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig
tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 5. juni 2012
Bent Høie |
leder og ordfører |