Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Nina Mjøberg, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Siv Jensen, Tone Liljeroth, Sylvi Listhaug og Torkil Åmland, fra Høyre,
Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide,
fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet,
Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten,
legger til grunn for sin behandling av denne proposisjonen at Forsvarets
grunnleggende oppgave er å forsvare Norge og norske interesser og
verdier mot eksterne trusler og angrep. Komiteen mener
at det å opprettholde et militært forsvar er et avgjørende element
i det grunnleggende og tidløse ansvaret det er å sikre borgernes,
samfunnets og statens frihet og sikkerhet.
Komiteen anser NATO som hjørnesteinen
i Norges sikkerhetspolitikk. Det transatlantiske forholdet har historisk
vært, og vil fortsatt være, av avgjørende betydning for Norge.
Komiteen merker seg regjeringens
prioriteringer slik de fremkommer i proposisjonen, og de hovedtemaer
som tas opp til behandling. Komiteen viser til at
proposisjonen er det første helhetlige resultatet av en prosessendring
i retning av løpende langtidsplanlegging og ‑utvikling og derfor
hovedsakelig er ment å adressere de mest aktuelle problemstillinger
i årene fremover, ikke altomfattende endringer i forsvarssektoren
i sin fulle bredde. Komiteen finner det derfor naturlig
at regjeringen i denne proposisjonen prioriterer videreutvikling
av Luftforsvaret, særlig i form av anskaffelse av nye kampfly og
endringer i base- og støttestruktur i den kommende langtidsplanperioden. Komiteen vil
likevel understreke den avgjørende betydningen av å vurdere Forsvarets
oppgaver, struktur og ressursgrunnlag i sammenheng, ikke minst i
lys av omfanget av kampflyanskaffelsen, som vil være en dimensjonerende
faktor i utviklingen av fremtidens forsvar. I et slikt overordnet
perspektiv ser komiteen også særlig positivt på de
signaler regjeringen sender vedrørende viktigheten av en helhetlig
personell- og kompetansereform i forsvarssektoren. Komiteen anser
dette arbeidet som meget viktig for Forsvarets videre utvikling.
Komiteen gir sin tilslutning
til regjeringens perspektiv på den videre moderniseringen av forsvarssektoren
som en prosess som aldri kan sies å være helt fullendt, men vil
understreke behovet for samtidig å balansere en slik tilnærming med
organisasjonens og de ansattes behov for forutsigbarhet og langsiktighet. Komiteen legger
til grunn at det er behov for et kontinuerlig oppdatert, fleksibelt
og mobilt forsvar som hurtig kan møte ulike utfordringer hjemme
og ute. Komiteen mener at et slikt forsvar ikke kan bygges opp,
eller gjenoppbygges raskt, men at man i dagens beslutninger må legge
an et langsiktig, helhetlig og fremsynt perspektiv på Forsvarets utvikling.
Beslutninger i dag skaper morgendagens forsvar.
Komiteen viser til at regjeringen
legger til grunn at Forsvaret ved utgangen av inneværende planperiode
i 2012 er fullfinansiert og i balanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har
likevel merket seg signaler om at så ikke er tilfelle. Flertallet deler
en bekymring som en rekke høringsinstanser har for at dagens forsvarsstruktur
ikke er tilstrekkelig finansiert, og at en ubalanse mellom struktur
og økonomi derfor vil fortsette inn i en ny planperiode. Dette vil
gi store nye utfordringer for den operative evnen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at regjeringen gjennom flere år har jobbet målrettet for å oppnå
en bærekraftig balanse mellom ressurser, oppgaver, ambisjonsnivå
og operativ evne i Forsvaret. Disse medlemmer mener
vi i dag har et forsvar i god balanse, med evne til å ivareta dagens oppgaver
og samtidig investere i moderne og fremtidsrettede kapasiteter.
Disse medlemmer vil vise til
at den videre utviklingen av forsvarssektoren skal foregå på en helhetlig
måte basert på et langsiktig perspektiv hvor den bærekraftige balansen
ivaretas. Disse medlemmer vil videre vise til at
for å kunne møte en verden i endring og i takt med aktuelle sikkerhetspolitiske
utfordringer, må forsvarssektoren kontinuerlig fornyes og forbedres.
Dette er etter disse medlemmers syn vesentlig for
at forsvarssektoren fortsatt skal være et relevant sikkerhetspolitisk
virkemiddel for Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til sine merknader knyttet til de økonomiske planforutsetningene
i innstillingens kapittel 1.6. Flertallet mener at
det fortsatt er en ubalanse mellom Forsvarets pålagte oppgaver,
struktur og økonomiske ressurser. Tilbakemeldinger fra sektoren,
uavhengige observatører og sentrale forsk-ningsmiljøer, som Forsvarets
forskningsinstitutt, tyder på dette. Riksrevisjonens undersøkelser
av sektoren gjennom årlige Dokument nr. 1 og forvaltningsrevisjoner
i inneværende langidsperiode, konkluderer i samme retning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at sentrale forhold knyttet til ubalansen
verken adresseres eller avhjelpes i regjeringens forslag til ny
langtidsplan.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sammensetningen
av utenriks- og forsvarskomiteen denne stortingsperioden, der de
tre opposisjonspartiene Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
har flertall i komiteen, men ikke flertall i Stortinget. Disse
medlemmer vil vise til at der disse tre partiene har flertall
i denne innstillingen, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
utgjør mindretallet, kan det gi et misvisende bilde av hva som er
stortingsflertallets syn. Disse medlemmer vil understreke
at komitémerknader der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti utgjør mindretall i denne innstillingen, må forstås
som om at de gir uttrykk for stortingsflertallets syn.
Komiteen vil særlig
peke på behovet for økonomisk bærekraft og langsiktig forutsigbarhet
i langtidsplanleggingen, og legger til grunn som avgjørende at oppgaver,
økonomiske ressurser og ambisjonsnivå er i samsvar med hverandre.
Komiteen viser til at regjeringen
i gjennomføringen av langtidsplanen vil prioritere å:
styrke Forsvarets
evne til å utgjøre en krigsforebyggende terskel gjennom å videreutvikle
Forsvarets samlede kapabiliteter og betrakte militære evner i et
helhetlig perspektiv, både nasjonalt og i en alliert kontekst
bidra i internasjonale operasjoner for
å sikre internasjonal fred og stabilitet, fremme en FN-ledet verdensorden
og bidra til NATOs samlede stabiliserende og krigsforebyggende evne
og slagkraft
videreutvikle forsvarssektorens evne til
å bistå det sivile samfunnet i krisesituasjoner på en smidig og
effektiv måte, ved å legge til rette for regelmessig øving med andre
sektorer og etater, herunder tydeliggjøre rolle og ansvar
styrke arbeidet med forebyggende sikkerhet
og IKT-sikkerhet på tvers av samfunnssektorene
adressere forsvarssektorens kompetanseutford-ringer
gjennom en kompetansereform som skal videreutvikle sektorens evne
til å tiltrekke, rekruttere, utvikle og anvende rett personell med rett
kompetanse, og samtidig ivareta medarbeiderne
Forsvarets klart viktigste rolle er å forsvare Norge
mot eksterne trusler og angrep, og militære oppgaver skal være dimensjonerende
for Forsvarets kapasiteter og struktur. Komiteen vil
videre vise til at gjennom evne til tilpasset og relevant respons
i hele konfliktspekteret skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende
terskel som sikrer Norges sikkerhet og handlefrihet mot politisk,
militært og andre former for press. Komiteen vil
samtidig understreke at Forsvaret også yter verdifulle bidrag i
andre krisesituasjoner, og besitter unike ressurser og kompetanse som
kan supplere sivile myndigheters krisehåndtering ved behov. Komiteen anser
at samhandling mellom sivile beredskapsetater, politi og Forsvaret
skal gjøres så effektiv og sømløs som mulig. Komiteen imøteser
i så henseende særlig resultatet av det pågående arbeidet med en
revisjon av bistandsinstruksen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det er en statlig kjerneoppgave å
verne landets og borgernes frihet og sikkerhet mot ytre trusler
og risiko. Et moderne forsvar må ha egnede kapasiteter til å forebygge
og takle ulike former for angrep mot vårt territorium, inklusive
infrastruktur som er vital for at samfunnet skal fungere. Vårt forsvar
må kunne håndtere både kriser og krigssituasjoner. I tillegg til primæroppgavene
knyttet til forsvar av vårt eget land må Norge også ha kapasitet
til bidra til internasjonale fredsoperasjoner som er hjemlet i folkeretten.
Dette medlem mener Norge skal
forankre sin sikkerhet i den internasjonale folkeretten og FN. Som
et lite land er vi best tjent med å tufte vårt forsvar på samarbeidet
i den nordatlantiske forsvarsalliansen. NATO skal fortsatt være
hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.
Sikkerhetssituasjonen og militær teknologi er
i stadig utvikling. Dette medlem mener Forsvarets
kapasiteter i takt med dette må videreutvikles for å kunne møte
skiftende utfordringer på en best mulig måte. Dette medlem vil
også understreke at det langsiktige arbeidet for å utvikle og beholde
høyt spesialisert kompetanse i Forsvaret er en stor utford-ring
og vil vektlegge dette ved behandlingen av langtidsplanen for perioden
2013–2017.
Dette medlem vil påpeke at behandlingen
av proposisjonen – og ikke minst svarene på de spørsmål som er stilt
fra komiteens side – viser at det foreligger vesentlige usikkerheter
knyttet til beslutningsgrunnlaget, herunder de økonomiske beregningene,
for flere av de strukturelle endringene som regjeringen foreslår
i langtidsplanen.
I den planperioden som ligger foran mener dette
medlem at det er fornyelsen av Luftforsvaret, spesielt den
kommende innfasingen av nye kampfly, som vil være den sentrale utfordringen.
Siden kampflyanskaffelsen vil bli et ekstraordinært krevende investeringsprosjekt, støtter dette
medlem prinsippet om midlertidige ekstrabevilgninger – ut
over en videreføring av dagens forsvarsramme – slik at anskaffelsen av
de nye kampflyene kan gjøres uten at det øvrige forsvaret blir skadelidende. Dette
medlem støtter på denne bakgrunn regjeringens forslag til
økonomiske rammer for den kommende planperioden.
Dette medlem støtter videre regjeringens
ambisjon om å anskaffe 52 nye kampfly av typen F-35, det vil si
48 kampfly i tillegg til den allerede vedtatte anskaffelsen av fire
treningsfly. Dette medlem erkjenner de usikkerheter
som foreligger på kostnadssiden og legger til grunn de prinsipper
regjeringen foreslår om beslutningsstrategi for kampflyanskaffelsen. Dette
medlem vil i denne sammenheng understreke betydningen av
at denne historisk store forsvarsinvesteringen ledsages av et omfattende industrisamarbeid
mellom norsk og amerikansk industri.
Dette medlem vil støtte regjeringens
forslag om at hovedbasen for de nye kampflyene legges til Ørland.
Det bør i tillegg etableres en framskutt base for avkjæringsoppdrag
(QRA) og tilpasset øving og trening i Nord-Norge. Dette medlem vil
søke å finne en løsning hvor slik aktivitet i nord kan videreføres
fra Bodø og viser til utdypende merknader andre steder i innstillingen
om forutsetningene for dette.
Dette medlem finner ikke proposisjonens beslutningsgrunnlag
tilstrekkelig til å støtte regjeringens forslag om nedleggelser
av en rekke luftforsvarsfunksjoner på Rygge i Østfold. Dette
medlem vil beholde Generalinspektøren i Luftforsvaret med
stab, Luftoperativt inspektorat (LOI) og Luftforsvarets utdanningsinspektorat
(LUI) på Rygge inntil en endelig avgjørelse om kampflybasestruktur
og luftromskontroll er fattet, og vil understreke betydningen av
å beholde den kompetanse som Luftforsvaret har ved forsvarsinstitusjonene
på Rygge.
Dette medlem mener at forslaget
om å nedlegge CRC Mågerø ikke er gitt en tilfredsstillende operativ
begrunnelse og kan medføre økt sårbarhet knyttet til luftfartskontroll og
fare for betydelig kompetansetap. Dette medlem går
inn for å opprettholde dagens aktiviteter ved Luftforsvarets stasjon
Mågerø, Luftkontrollskolen og Programmeringssenteret.
Dette medlem vil innen Heimevernets
budsjettrammer gå inn for å styrke Heimevernets innsatsstyrker og
foreta en klarere fordeling av oppgaver mellom dem og HVs øvrige
styrker. Dette medlem viser til utfyllende merknader om
dette og sider ved Sjø-Heimevernets kommandostruktur andre steder
i innstillingen.
Dette medlem viser for øvrig
til sine utdypende merknader om de forskjellige deler av Forsvarets
nye langtidsplan der disse drøftes i innstillingens ulike kapitler.
Komiteen deler regjeringens
syn på at sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges suverenitet,
territorielle integritet og politiske handlefrihet. I analyser og
konklusjoner må det legges til grunn et sikkerhetsbegrep som omfatter
statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individuell sikkerhet, men
sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta statssikkerheten og
sikkerhetsbehov knyttet til statens eksistens, suverenitet og integritet
i møtet med et bredt spekter av utfordringer og trusler – fra statlige
og ikke-statlige aktører. Maktbruk eller trussel om maktbruk mot
Norge skal ikke kunne gi avgjørende innflytelse på noen del av norsk
politikk.
Komiteen viser til proposisjonens
analyse av hvordan de overordnede sikkerhetspolitiske trender i
det internasjonale systemet – der økonomisk, politisk og militær
makt forskyves i retning Asia – kan få konsekvenser for Norge, norske
nærområder, Europa og våre nærmeste allierte. De transatlantiske
bånd er essensielle i NATO-samarbeidet. Norge må bidra til å opprettholde
disse båndene og medvirke til alliansens troverdighet, relevans
og effektivitet. NATOs nye strategiske konsept tilsier at alliansen
skal rette mer oppmerksomhet mot sine nærområder enn på store «out-of-area»
operasjoner fremover. Likevel må Norge være forberedt på flere forespørsler
om å delta i internasjonale operasjoner med militære kapasiteter.
Dette fordi Norge i dag står i en sterk økonomisk stilling sammenlignet
med våre allierte, vi har utvist politisk vilje til å bidra, og
fordi norsk militært personell løser sine oppdrag meget godt.
Komiteen viser til behandlingen
av inneværende langtidsplan for Forsvaret (St.prp. nr. 48 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008)), der komiteens flertall, alle
unntatt Fremskrittspartiet, satte som en forutsetning for norsk deltakelse
i flernasjonale fredsstøttende operasjoner at «de er forankret i
et klart og utvetydig FN-mandat eller annet anerkjent folkerettslig grunnlag,
slik som selvforsvar eller invitasjon fra et lands lovlige myndigheter».
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener disse forutsetningene
fortsatt må ligge til grunn. Flertallet vil understreke
at Norge også må være forberedt på å løse flere oppgaver i vårt eget
interesseområde uten alliert involvering. Dette vil typisk være
mindre krise- og episodehåndtering.
Komiteen vil i denne
sammenheng understreke viktigheten av NATOs tilstedeværelse i Norge,
gjennom kapasiteter som AWACS og permanent struktur som Joint Warfare
Centre i Stavanger. Komiteen merker seg at endringer
i norsk ledelsesstruktur skal gi større samsvar og tettere samarbeid
med NATOs fremtidige hovedkvarterstruktur, og støtter denne ambisjonen. Komiteen mener
det også må prioriteres å få flere nordmenn inn i sentrale funksjoner
i NATO. Felles erfaringer fra operasjoner, trening og øvelser innen
en allianseramme er viktig for å bygge interoperabilitet og tillit. Komiteen vil peke
på viktigheten av alliert øvelse og trening i Norge – også i et
sikkerhetspolitisk perspektiv.
Naboskapet med Russland er en permanent og avgjørende
faktor i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Komiteen vil
understreke dagens konstruktive og gode samarbeid med Russland, men
anser samtidig at et asymmetrisk naboskap i sin natur også inneholder
utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at naboskapet med Russland både er en mulighet og en
utfordring. Det er en mulighet ut fra flere forhold men ikke minst
fordi Norge og Russland har samarbeidet og hatt handel seg imellom
i lang tid. Pomorhandel var i sin tid svært viktig og knyttet Norge
og Russland sammen. For mange nordmenn ble det en nærmere binding
mellom Norge og Russland under 2. verdenskrig, ikke minst i Nord-Norge. Dette
er en historisk forbindelse som mange av den eldre generasjon både
i Norge og i Russland husker og verdsetter.
Disse medlemmer ønsker heller
ikke å underslå det faktum at vi samarbeider godt på mange områder:
Barentssamarbeid, rednings- og beredskapssamarbeid og militært samarbeid
for å nevne noen.
På motsatt side mener disse medlemmer at dagens
Russland har klare utfordringer. Det russiske demokratiet har et
vesentlig forbedringspotensial. Russland har en demografisk utfordring som
vil påvirke nasjonen i lang tid fremover. Også russisk næringsliv
kan være utfordrende da russiske selskaper kan oppfattes å ha en
noe variabel næringslivs-etikk. Det finnes nok tilsvarende også
i Norge, men disse medlemmer vil påpeke at norske
selskaper i Russland har svært forskjellige erfaringer.
Disse medlemmer vil ellers vise
til følgende merknad fra Innst. 236 S (2011–2012) Nordområdemeldingen:
«Samtidig erkjenner komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, at uforutsigbare
rammevilkår for næringslivet, korrupsjon, manglende rettssikkerhet
og manglende ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet
og organisasjonsfrihet er fundamentale utfordringer som det russiske
samfunnet står overfor. Flertallet er av den oppfatning at Norges
forhold til Russland både bilateralt og multilateralt må preges
av forutsigbarhet og prinsippfasthet når det gjelder disse og andre
utfordringer.»
Disse medlemmer vil derfor understreke
at Russland er en viktig nasjon vi må forholde oss til, samtidig
som vi må søke å ha et godt og forutsigbart forhold til landet.
Det disse medlemmer vil advare mot er å være naive
ovenfor vår store nabo i øst.
Disse medlemmer deler komitéflertallets bekymring
når det gjelder dagens forsvarsstruktur.
Disse medlemmer vil i den anledning
vise til Innst. 236 S (2011–2012), «Nordområdemeldingen», hvor Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti uttalte:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at det er en stor
ubalanse mellom materiell, personell, infrastruktur og øving i Forsvaret.
For hæren innebærer dette som et minimum å besitte en komplett og
troverdig brigadekapasitet, med evne til å løse oppdrag i hele konfliktspekteret.
Flertallet viser til komiteens merknader om dette i Innst. S nr.
318 (2007–2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser
og verdier.»
Komiteen viser til
den nylig behandlede nordområdemeldingen, Meld. St. 7 (2011–2012),
jf. Innst. 236 S (2011–2012).
Komiteen vil peke på at nordområdene
er i rask utvikling. I løpet av et par tiår har Arktis, Polhavet
og tilstøtende kystområder gått fra å være et sikkerhetspolitisk
spenningsområde til å bli et reelt og potensielt energi- og ressurspolitisk
kraftsentrum med mulige leder for betydelig sjøtransport. Nordområdepolitikken
har, fra etableringen av Barentssamarbeidet i 1992, gjennom den
første nordområdemeldingen fra regjeringen Bondevik II til regjeringen
Stoltenberg IIs nordområdestrategi og nordområdemeldinger, utviklet
seg til å bli Norges viktigste strategiske satsingsområde.
Både dagens og fremtidens utfordringer i nordområdene
har betydning for hvordan Forsvaret bør utvikles og organiseres.
De sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer i området vil kunne
øke med økt oppmerksomhet og aktivitet, og oppgavene knyttet til
Norges nærområder må tillegges stor vekt, også i lys av endringene
i NATOs strategiske konsept fra 2010.
Komiteen viser til at Forsvaret
utfører en lang rekke løpende oppdrag i nordområdene, knyttet til
suverenitetshevdelse, overvåkning og etterretning, jurisdiksjonshåndhevelse,
tilsyn, øvelser, trening og løpende operasjoner. Forsvaret løser, i
tillegg til egne militære oppgaver, oppdrag på vegne av flere offentlige
myndigheter. Sjøforsvarets og Kystvaktens fartøy og Luftforsvarets maritime
patruljefly (MPA) er særlig viktige kapasiteter i norske interesseområder
til havs.
Samtidig som Norges direkte sikkerhetspolitiske interesser
forsvares gjennom NATO, mener komiteen at fred og
stabilitet i vår del av verden best sikres gjennom et bredest mulig
sikkerhetspolitisk samarbeid. FN som globalt samarbeidsforum, samt
det europeiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, er avgjørende
for å sikre en fredelig utvikling i verden. Komiteen legger
til grunn at Norge vil støtte opp om disse sikkerhetsinstitusjonene,
og bidra til at beslutninger og initiativ fra institusjonene om
nødvendig kan understøttes med militære ressurser.
I forbindelse med behandlingen av inneværende langtidsplan
for Forsvaret (St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318
(2007–2008)), stilte også Stortinget seg enstemmig bak regjeringens forutsetninger
for norsk deltakelse i militære operasjoner. Forutsetningene er
listet opp som mandat, regler for maktbruk, kommando og kontroll,
styrkebeskyttelse og sanitet. Komiteen mener at disse
forutsetningene fortsatt har gyldighet, og bør ligge til grunn for
fremtidig norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 306 (2008–2009), understreket videre Stortinget
enstemmig at det er «en sentral norsk sikkerhetspolitisk interesse
å opprettholde det transatlantiske fellesskapet gjennom NATO. I
tillegg til det tradisjonelle kollektive forsvar av medlemsstatenes
territorium ser komiteen også at norsk sikkerhet ivaretas ved å
bidra til stabilitet utenfor det euroatlantiske området sammen med
våre allierte».
Komiteen understreker viktigheten
av å dimensjonere og trene Forsvaret til å kunne delta i utenlandsoperasjoner
på kort varsel. Det nåværende bidraget i Afghanistan blir etter planen
redusert fra høsten 2012. Operasjonen i Libya viser at en forespørsel
om deltakelse i militæroperasjoner kan komme svært raskt.
Komiteen viser videre til omtalen
av prioriteringer av deltakelse i operasjoner i Innst. S. nr. 316
(2007–2008). Stortinget stilte seg enstemmig bak følgende:
«Komiteen anser, som Regjeringen, at en rekke hensyn
tilsier at norsk nærvær med militære avdelinger bør fokuseres mot
et mindre antall operasjonsområder. Dette gir størst operativ effekt
av knappe ressurser. Planlagte og pågående operasjoner forplikter
etter komiteens oppfatning en stor del av Forsvaret. Når det skal
tas hensyn til forsvarlig forvaltning av personell, må det derfor
også legges opp til en forsvarlig hensiktsmessig rotasjonssyklus,
som også tar hensyn til presset på Forsvarets personell.»
Komiteen slutter seg til dette
også for kommende langtidsplanperiode.
Komiteen vil vise til at Forsvaret
siden 2001 er utviklet til et innsatsforsvar, som med høy reaksjonsevne
skal være i stand til å løse oppgaver både hjemme og ute.
Forsvaret utgjør en av statens bærende
institusjoner og fungerer i tett gjensidig samspill med samfunnet
for øvrig. Utviklingstrekk og trender som treffer det sivile samfunn
vil også påvirke forsvarssektoren og omvendt. Komiteen ser
at hvordan Forsvaret klarer å forholde seg til økonomiske, teknologiske
og andre samfunnsmessige utviklingstrekk er avgjørende både for
å skape en reell og effektiv forsvarsevne og for Forsvarets relevans
og rolle i samfunnet og i møtet med den enkelte borger.
Komiteen bemerker det som meget
positivt at Forsvaret nå i sterkere grad vektlegger åpenhet, og
er flinkere til å fortelle om virksomheten. Det er et viktig bidrag
til å binde Forsvaret og det sivile samfunnet sammen. I et samfunn
i dyp fred som det norske, kan det være vanskelig å skape forståelse
for behovet for et sterkt forsvar.
Behovet for økt samhandling mellom sivil og militær
sektor om alt fra utdanning til informasjon er stort, og proposisjonen
omtaler flere utviklingstrekk som underbygger dette.
Komiteen viser til proposisjonens
omtale av at Norge «målt i forsvarsutgifter pr. innbygger ligger
blant de høyeste i Europa». Likevel vil komiteen understreke
at det avgjørende er om vi finansierer den forsvarsstrukturen vi
har, og at den operative evnen samsvarer med de mål vi setter for
Forsvaret.
Når det gjelder de teknologiske utviklingstrekkene,
vil komiteen særlig trekke frem følgende forhold
i proposisjonen:
Nettverksbasert
forsvar (NbF) blir stadig viktigere for den operative evnen. Samtidig
øker det også sårbarheten å knytte enheter og avdelinger sammen
i nettverk ved å bruke informasjonsteknologi. Særlig er den stadig
voksende problematikken rundt cyberangrep en utfordring.
Proposisjonen omtaler at det går en «grense
for hvor lavt antall enheter kan settes før kapasiteten mister sin
relevans».
Komiteen deler denne vurderingen.
Samtidig er det viktig å utvide perspektivet til å ikke bare omhandle
telling av enheter, men i like sterk grad vurdere hvilken operativ
evne hver enhet har, alene og i samvirke med mindre enheter og avdelinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
videre bemerke at prisveksten for militært materiell skiller seg
fra den ordinære prisveksten. Flertallet vil peke
på at det både gjennom høringer og møter er fremholdt for komiteen
at det er omstridt hvorvidt denne sektorspesifikke prisveksten faktisk
kompenseres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også vise
til at prisveksten for militært materiell skiller seg fra den ordinære prisveksten,
og er derfor tilfreds med at forsvarssektoren i mange år har fått
en sektorspesifikk kompensasjon som har ligget over det en ren KPI-basert
kompensasjon ville gitt.
Komiteen viser til
proposisjonens redegjørelse for hvilke implikasjoner regjeringen
anser at summen av samfunnsmessige utviklingstrekk vil ha for den
fremtidige anvendelsen og utformingen av Forsvaret, og anser at
redegjørelsen på en god måte oppsummerer viktige premisser og føringer
for Forsvarets utvikling og innretning.
Komiteen er enig med
regjeringens omtale av Forsvarets oppgaver, som er å:
1. Utgjøre en krigsforebyggende
terskel med basis i NATO-medlemskapet
2. Forsvare Norge og allierte mot alvorlige
trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar
3. Avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske
kriser med nasjonale ressurser, herunder legge til rette for alliert
engasjement om nødvendig
4. Sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag
gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning
5. Hevde norsk suverenitet og suverene
rettigheter
6. Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder
7. Delta i flernasjonal krisehåndtering,
herunder fredsstøttende operasjoner
8. Bidra til internasjonalt samarbeid på
det forsvars- og sikkerhetspolitiske området
9. Bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet
og andre sentrale samfunnsoppgaver
Proposisjonen omtaler i kapitlet områdene totalforsvar,
beredskap, øving, trening. Komiteen vil understreke
viktigheten av å trekke på samfunnets samlede ressurser. Norge er
et lite land med utford-rende geografi og begrensede ressurser.
Det er lite hensiktsmessig å bygge opp parallelle, ressurskonkurrerende
strukturer for å ivareta oppgaver som bedre kan løses i fellesskap
og med sambruk av kapasiteter.
Komiteen imøteser resultatet
av det pågående arbeidet fra utvalget som skal gjennomgå oppgavefordeling,
samordning og samarbeidsformer mellom Heimevernet, Sivilforsvaret
og politireserven. Utvalgsarbeidet er et viktig signal om tettere
samarbeid mellom etatene. Det samme gjelder for den varslede stortingsmeldingen
om samfunnssikkerhet og Forsvarets kapasiteter til støtte for sivilt
samfunn.
Komiteen er opptatt av at alle
etater og myndighetsorganisasjoner skal bidra på en best mulig måte
for å sikre innbyggere og eiendom dersom en katastrofe eller andre
situasjoner skulle kreve det. Komiteen er opptatt
av at skillet mellom militære og sivile oppgaver ikke blir visket
ut i prinsipiell forstand. Komiteen mener det er
naturlig at Forsvaret avgir ressurser til det sivile samfunn der
det er nødvendig. Komiteen vil understreke at de
sivile kapasitetene i de ulike etater innenfor forebygging og innsats må
være dimensjonert slik at de fyller de behov man anser nødvendige. Komiteen vil
understreke at Forsvarets kapasiteter og kapabiliteter først og
fremst er tiltenkt militære operasjoner, dette gjelder også HV,
og at sivile behov ikke må være premissgivende for Forsvarets innretning.
Komiteen støtter også sterkere
prioritering av forsvarssektoren i det digitale rom, og viser til sine
merknader om dette nedenfor.
De senere årene har flernasjonalt kapabilitetssamarbeid
fått mer oppmerksomhet. Dette skyldes både ønsket om bedre operative
løsninger og behovet for større økonomisk bærekraft. Komiteen støtter
både NATOs «Smart Defence»-konsept og EUs fokus på «Pooling and sharing».
Det nordiske forsvarssamarbeid videreutvikles, og er et supplement
til de nordiske landenes primære alliansetilknytninger.
Komiteen viser til at det nordiske
forsvarssamarbeidet i dag primært organiseres gjennom NORDEFCO-strukturen,
hvor en gradvis og praktisk rettet utvidelse og styrking av samarbeidet,
forankret i nasjonale strukturer, ligger til grunn. Komiteen støtter
en slik tilnærming, og vil understreke viktigheten av koordinerte
materiellanskaffelser, systemlikhet og interoperabilitet for å kunne
hente ut større operative og økonomiske effekter av samarbeidet
på sikt. Dette perspektivet må tillegges betydelig vekt også ved
nasjonale materiellanskaffelser.
Komiteen har også merket seg
verdien av flernasjonalt samarbeid knyttet til kampfly. Det europeiske
samarbeidet mellom stater som flyr F-16 (EPAF) er ansett som meget
vellykket, og komiteen legger til grunn at Norge
bidrar til at et tilsvarende samarbeid utvikles mellom stater som
vil fly F-35. Gitt F-35 programmets innretning, ikke minst knyttet
til vedlikehold og oppgraderinger, er flernasjonalt samarbeid en forutsetning
for suksess.
I en nordisk kontekst er den omfattende samtreningen
mellom Finland, Sverige og Norge, gjennom utviklingen av Cross Border Training-konseptet,
et verdifullt operativt tilskudd til landenes luftforsvar gjennom
nordisk samarbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at dette i stor grad i dag gjennomføres fra Bodø.
Komiteen deler vurderingen
av at evnen til å tiltrekke, rekruttere, utvikle, anvende og beholde rett
personell med rett kompetanse utgjør en av forsvarssektorens viktigste
utfordringer. Komiteen er tilfreds med at regjeringen
nå signaliserer at problemstillinger knyttet til personell og kompetanse
skal prioriteres høyt i kommende langtidsperiode. Komiteen anser
det som avgjørende for Forsvarets og sektorens videre utvikling
at man lykkes med å tiltrekke seg og beholde kompetent personell.
Ettersom både Forsvaret og samfunnet for øvrig har gjennomgått omfattende
endringer, er det samtidig svært viktig at sektorens helhetlige
personell- og kompetansestruktur utvikles i tråd med og tilpasses
endrede forutsetninger og behov.
Komiteen ser at omstillingen
av Forsvaret gjennom de siste tiår har medført en serie omfattende
endringer for de ansatte, uten at personell- og kompetanseområdet
som helhet har vært en integrert del av omstillingen til et innsatsforsvar, og
bare i begrenset grad vært gjenstand for helhetlig og systematisk
analyse og reform.
Komiteen ser hvordan endrede
demografiske og samfunnsmessige utviklingstrekk påvirker og vil
påvirke Forsvarets mulighet til å rekruttere og beholde høykompetent
og motivert personell. Nye tider stiller nye krav til Forsvaret
og sektoren som arbeidsgiver. Dette er en utvikling komiteen forutsetter
at man er bevisst. Arbeidsmarkedet er i stadig større grad mobilt, og
til dels internasjonalisert. Kvinners arbeidsdeltagelse i samfunnet
er vesentlig høyere, og karrierevalg må fattes med hensyn til et
samlet behov i familien. Komiteen ser hvordan enkelte
særtrekk ved Forsvaret, som deltagelse i internasjonale operasjoner,
innebærer et betydelig press på familien for mange forsvarsansatte
og har med bekymring merket seg en viss overhyppighet av samlivsbrudd
i denne gruppen sammenlignet med befolkningen utenfor sektoren. Komiteen forutsetter
at dette er en problemstilling som adresseres med stort alvor i
det videre arbeidet med Forsvarets personellpolitikk.
Komiteen merker seg at det i
dagens arbeidsmarked er stor konkurranse om arbeidskraft, og at
en rekke kategorier av kompetanse i Forsvaret er svært ettertraktet
i det sivile arbeidsmarkedet. Forsvaret må derfor ta nødvendige
grep for å tiltrekke seg personell som ønsker å utvikle militær kompetanse. Komiteen merker
seg videre at dette spesielt gjelder teknisk kompetanse, noe som
utgjør en særlig utfordring i Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Forsvarets
logistikkorganisasjon. Komiteen har mottatt en rekke
signaler som tyder på at manglende evne til å beholde personell
med spesifikk teknisk kompetanse går ut over operativ evne og aktivitet,
eller medfører uakseptabelt arbeidspress på allerede pressede fagmiljøer. Komiteen er
videre bevisst ufordringene knyttet til å rekruttere og beholde personell
med merkantil kompetanse til å forvalte Forsvarets omfattende investeringsportefølje.
Komiteen viser til at hovedmålsettingen
for forsvarssektorens personellpolitikk er å styrke arbeidet med
å rekruttere, beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med
høy motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov
og oppgaver, og at målsettingene som ble formulert i St.prp. nr.
48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008), i hovedsak ligger
fast, men skal videreutvikles på sentrale områder. Komiteen viser
videre til at regjeringen skisserer seks hovedprioriteringer for
personell- og kompetanseområdet i langtidsplanen, og komiteen sier
seg enig i retning og intensjon i disse prioriteringene. Komiteen ser at
sektoren må sikre et kompetansemangfold som ivaretar behov for kontinuitet,
kvalitet og fleksibilitet, bredde- og spisskompetanse, og at dette
krever bredere rekruttering og muligheten for mer fleksible karriereløp
enn i dag. Det må legges til rette for større mulighet for samhandling
med samfunnet for øvrig i arbeidet med personell- og kompetansespørsmål
i sektoren. Økt mulighet for karriereveksling, med sivilt meritterende
utdanning og kurs, er et bidrag til dette.
Komiteen anser prinsipielt at
arbeidet med personell- og kompetansespørsmål burde vært behandlet
som en del av langtidsplanarbeidet, og imøteser med betydelig forventning
en operasjonalisering og konkretisering av de overordnede prioriteringene
på feltet som er skissert i proposisjonen i forbindelse med den
stortingsmeldingen om personell og kompetanse som regjeringen har
meldt at den vil legge frem ved årsskiftet 2012/2013. Stortingsmeldingen
vil utgjøre en viktig første milepæl for dette arbeidet. Komiteen merker
seg at arbeidet med personell- og kompetansespørsmål nå er organisert
som en programfunksjon under departementet, og forutsetter at dette
bidrar til at arbeidet gjennomføres effektivt og med vekt på helhetlige
og fremtidsrettede løsninger. Komiteen anser at reformen
av personell- og kompetansefeltet vil kreve et omfattende sett med
konkrete tiltak av ulik art med varierende tidsperspektiv på både iverksettelse
og effekt, og det er derfor viktig med en strategisk tilnærming
til arbeidet. En tidsplan for konkrete beslutninger og gjennomføring
av tiltak må presenteres så snart det er mulig. Komiteen forventer
å bli holdt løpende oppdatert om tidsplan og fremdrift på egnet
vis.
I det omfattende reformarbeidet som nå er påbegynt,
vil komiteen særlig peke på viktigheten av dialog
og samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, for å sikre nødvendig
forankring for beslutninger og gjennomføring.
Komiteen finner det påkrevet
at arbeidet med personell- og kompetansereformen inneholder en helhetlig
gjennomgang av dagens befalsordning – inkludert forhold knyttet
til utdanning, ansettelse, gradssystem, disponering og lønn – for
å sikre at befalsordningen er tilpasset Forsvarets og medarbeidernes
behov og samfunnet for øvrig. Komiteen ber om at
dette arbeidet prioriteres.
Komiteen anser det også som nødvendig
å revurdere dagens ordning for grenaderer. Erfaring tilsier at Forsvarets
grenaderkorps i dag har for kort ståtid og høy turnover. Formelle
og strukturelle årsaker til dette, med opphav i dagens ordning,
må identifiseres og avhjelpes.
Komiteen viser til redegjørelsen
for bakgrunnen for og erfaringene med avdelingsbefalsordningen. Komiteen merker
seg særlig de utfordringene dagens ordning og praktiseringen av
den medfører. Komiteen ser at avgang, kort ståtid
og lav gjennomsnittsalder kan bety at man i dag ikke møter Forsvarets
behov for spesialisert kompetanse. Aldersgrensen i dagens ordning
på 35 år kan føre til at Forsvaret i utgangspunktet mister høykompetent
og spesialiserte ansatte tidlig og har i tillegg bidratt til at mange
i realiteten slutter langt tidligere, for å gjennomføre et karrierebytte
på et tidligere og mer egnet tidspunkt. Forsvaret mister altså svært mye
kompetent personell. Komiteen forutsetter derfor
at aldersgrensen tas opp til vurdering ved gjennomgangen av befalsordningen. Komiteen vil
understreke behovet for et helhetlig opplegg for utdanning, annen
kompetanseheving, lønnsforhold og bonusanvendelse som samlet sikrer
at avdelingsbefalet er kvalifisert for annen karriere etter endt
tilsettingsforhold. Komiteen viser til at regjeringen
ønsker å videreføre yrkestilsetting av avdelingsbefal etter Forsvarets
behov med mindre justeringer av seleksjonssystemet og tidspunktet
for yrkestilsetting, og at Forsvaret skal legge til rette for en mer
fleksibel bruk av tidsbegrensninger i stilling for å redusere unødvendig
rotasjon i funksjoner der det er stort behov for kontinuitet.
Komiteen legger til grunn at
lønnsdannelse i sektoren skjer i dialog med arbeidstakerorganisasjonene
og gjennom Hovedtariffavtalen i Staten, men merker seg at regjeringen
mener at systemet for avlønning i for stor grad har belønnet vertikal
kar-riere og utvikling av breddekompetanse, mens horisontale karriereløp
og økt ståtid ikke har tilstrekkelige incentiver. Komiteen forutsetter
at lønnssystemene skal bygge oppunder de personalpolitiske målsettinger
knyttet til ståtid, kontinuitet og muligheter for reell horisontal
karriere.
Komiteen er videre kjent med
den pågående diskusjonen knyttet til en mulig omlegging av dagens
ordning i retning av et spesialistsystem i tråd med det som er standard
i NATO, hvor grader fordeles langs en skala fra 1 til 9 innenfor
kategoriene OF og OR, og registrerer med interesse de pågående prøveprosjektene
knyttet til en slik spesialistordning som pågår i deler av Forsvaret. Komiteen merker
seg også med interesse mulige norske løsninger som er skissert av
befalsorganisasjonene. Komiteen forutsetter at det
i det kommende arbeidet med personell- og kompetansereform og helhetlig
gjennomgang av befalsordningen blir grundig vurdert hvorvidt et slikt
system også bør innføres i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ber
om en snarlig prinsippbeslutning knyttet til spørsmålet om innføring
av en befalsstruktur for henholdsvis generalister og spesialister
i tråd med NATO-standarder. Flertallet ser klare
fordeler ved at befalsordningen er NATO-tilpasset, ikke minst for
å sikre best mulig grunnlag for internasjonalt samvirke og kosteffektiv
drift, et hovedmoment i konseptet «Smart Defense». Forsvarets behov
for både generalist- og spesialistkompetanse bør reflekteres i befalsordningen. Flertallet ber
om at dette arbeidet prioriteres tidlig i perioden, og viser i den
forbindelse særlig til det brev av 18. mai 2012, som komiteens medlemmer
mottok fra offiserer og spe-sialister i Hæren og Sjøforsvaret om
behovet for å få rask avklaring i dette spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre imøteser
en helhetlig gjennomgang av befalsordningen og viser i den forbindelse
til at disse medlemmer foreslo dette allerede i 2010
gjennom Dokument 8:162 S (2009–2010), jf. Innst. 80 S (2010–2011),
uten da å få regjeringens tilslutning.
Komiteen anser at
reservebefal og ‑mannskaper innehar verdifull militær og sivil kompetanse
og utgjør en viktig ressurs for beredskap, styrking av de stående
avdelingene ved krisehåndtering over tid, og for utholdenhet i bidrag
til operasjoner. Komiteen anerkjenner at Forsvaret
har behov for større utholdenhet og en dypere styrkebrønn enn i
dag, og støtter derfor innføringen av en løsning med en systematisert
reserve av nylig utdannet personell som er dedikert til avdelinger
og fartøy. Komiteen ber om å bli nærmere informert
om utviklingen og innføringen av denne ordningen på egnet vis.
Komiteen anser verneplikten som
et fundament i Forsvaret, og er enig i at praktiseringen av verneplikten
gjennom førstegangstjenesten må bidra til å sikre Forsvarets legitimitet
og forankring i samfunnet gjennom en bred rekruttering til Forsvaret
som gjenspeiler befolkningen. Komiteen er kjent med
at verneplikten har bred oppslutning i befolkningen og ser at soldater inne
til førstegangstjeneste utfører viktige fredstidsoppgaver for Forsvaret. Komiteen ser
også at førstegangstjenesten løpende må videreutvikles og tilpasses
Forsvarets behov, og at vernepliktsmodellen må ta høyde for økt
krav til kvalitet, større kompleksitet, gjenbruk av mannskaper og
kostnadseffektivitet. Komiteen støtter derfor at
det åpnes for en større grad av differensiering av førstegangstjenesten
i Hæren.
Komiteen er opptatt av at vernepliktige mannskaper
som gjennomfører førstegangstjeneste sikres en tilstrekkelig meningsfylt
tjeneste og en reell militær grunnutdannelse med øvelse og trening. Komiteen forventer
at arbeidet med statusheving, kompetansebygging og en sivilt meritterende
førstegangstjeneste styrkes og gjennomføres systematisk i tråd med
anbefalingene fra arbeidsgruppen for statusheving som ble levert
i 2009.
Komiteen vil anmode om at det
i arbeidet med den nevnte stortingsmeldingen foretas en gjennomgang
av dagens befalsordning, der man også ser på ulike modeller for
en helhetlig befalsordning tilpasset dagens innsatsforsvar. I meldingen må
også Forsvarets behov for vervet og sivilt personell og deres karriere-
og ansettelsesvilkår vurderes inn i dette.
Komiteen er videre enig i at
Forsvaret skal legge til rette for å øke antallet sivile og militære lærlinger,
og at det skal vurderes ordninger og tiltak som gjør Forsvaret bedre
i stand til å ivareta og utvikle den kompetansen som lærlingene representerer.
Videre engasjement av lærlinger er etter komiteens oppfatning en
nyttig kilde til rekruttering av teknisk kompetanse der Forsvaret
har behov for dette.
Komiteen merker seg redegjørelsen
for hvordan dagens vernepliktsordning bare delvis oppfyller sin
funksjon med å forankre og legitimere Forsvaret i folket og sikre
Forsvarets muligheter til å rekruttere blant de best egnede i samfunnet, så
lenge plikten kun omfatter den mannlige delen av befolkningen, og
at den kjønnsbaserte verneplikten ikke reflekterer det faktiske
behovet for arbeidskraft og kompetanse i dagens forsvar. Komiteen støtter
at en kjønns-nøyt-ral verneplikt vurderes, basert blant annet på
erfaringene som nå høstes i forbindelse med sesjonsplikt for kvinner,
men viser samtidig til at oppfølgingen av en slik evaluering, som
ifølge departementets svar på komiteens skriftlige spørsmål skal
ferdigstilles våren 2014, ikke må trekke for langt ut i tid. Tillitsmannsordningen (TMO)
understreket dette sterkt i åpen høring med komiteen.
Komiteen understreker at innføring
av kjønnsnøytral verneplikt først og fremst er et politisk spørsmål,
og at regjeringen må komme tilbake med en vurdering av å innføre kjønnsnøytral
verneplikt i forbindelse med den bebudede kompetansemeldingen.
Komiteen vil gi sin anerkjennelse
til veteraner som har gitt store bidrag i tjeneste for Norge i ulike
utenlandsoperasjoner i flere tiår. Over 100 000 nors-ke soldater
har tjenestegjort utenlands siden 1947. Komiteen deler
synet på Forsvarets veteraner som en viktig ressurs for det norske
samfunnet og som viktige bidragsytere i arbeidsliv og lokalsamfunn.
Samfunnet har et klart ansvar for å ivareta
personellet og deres nærmeste når Forsvaret deltar i internasjonale
operasjoner. Komiteen understreker at dette ansvaret
forutsetter felles forpliktelser og samarbeid på tvers av departementer
og sektorer – før, under og etter tjeneste. Et samlet storting har
gjennom flere år økt oppmerksomheten rundt veteranspørsmål, og det
er iverksatt et bredt spekter av tiltak, ikke minst med bakgrunn
i St.meld. nr. 34 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 298 (2008–2009,)
og den påfølgende handlingsplanen «I tjeneste for Norge», regjeringens
handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter
utenlandstjeneste, som ble lansert i mai 2011. Komiteen har
merket seg gjennomføringsplanen for tiltakene i handlingsplanen
og merker seg at 27 av de 126 tiltakene har status som «implementert». Komiteen forutsetter
at de resterende tiltakene gjennomføres så raskt som mulig, og forventer
å bli holdt orientert om fremdriften i gjennomføringen i de årlige
budsjettproposisjonene fremover.
Komiteen merker seg at Forsvaret
har opprettet en prosjektorganisasjon, Forsvarets veterantjeneste,
som skal legge grunnlaget for et effektivt apparat som ivaretar
veteraner i tjeneste og veteraner som har avsluttet sitt arbeidstakerforhold
i Forsvaret gjennom å bidra til at veteraner som søker hjelp skal
kunne henvende seg til ett punkt som så veileder videre etter behov.
Komiteen støtter det overordnede
prinsippet at veteraner som har behov for oppfølging skal følges
opp av samfunnets ordinære helse- og omsorgstjenester og sosialfunksjoner,
men understreker at dette stiller svært høye krav til disse tjenestenes
fleksibilitet, rådgivning og veiledning og ikke minst kompetanseoppbygging.
Erfaring tilsier at dette i for stor grad mangler i dag. Komiteen er
kjent med at det i veterankretser er særlig stor frustrasjon med
mang-lende kompetanse, tungrodd byråkrati og lange saksbehandlingstider
hos Nav og Statens Pensjonskasse. Komiteen forventer
at dette avhjelpes. Komiteen understreker også behovet
for ny forskning på veteraners levekår og systematisk kartlegging av
fysiske og psykiske skader som kan bidra til å planlegge og møte
veteranens behov for samfunnets hjelpetjenester.
Komiteen støtter proposisjonens
forslag om å vurdere at kompetanse fra utenlandsoperasjoner skal
kunne gi formelle kvalifikasjoner. Komiteen viser
til «Pilotprosjekt Østerdalen» som viktig i arbeidet for veteraner.
Samtidig er det svært viktig å etablere gode tilbud for veteraner også
i de store byene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
gi regjeringen ros for gjennom flere år å ha arbeidet for å styrke
anerkjennelsen og oppfølgingen av Forsvarets veteraner. Regjeringen
har, med Stortingets fulle støtte, lagt ned en betydelig innsats,
som samlet har hatt stor politisk, symbolsk og praktisk effekt.
Flertallet ser likevel et klart
behov for ytterligere forbedringer på området. Ikke minst gjelder dette
regelverket for, og praktiseringen av, de økonomiske kompensasjonsordningene
for skadde veteraner.
Flertallet viser i den forbindelse
til sine tidligere respektive forslag og merknader når disse spørsmålene
har vært til behandling i Stortinget. Flertallet vil
påpeke at arbeidet for å styrke veteranenes stilling fortsatt svekkes
av at dagens mengde av grunnlag og ordninger for erstatning til
skadde veteraner oppleves som uoversiktlig og uryddig, og fortsatt
ikke legger et prinsipp om lik erstatning for lik skade til grunn. Flertallet ser
videre at det er et sterkt behov for å samle og forenkle dagens
erstatningsordninger, og vil også be om at det utredes å innføre
en enhetlig og tjenestebasert kompensasjonsordning, i form av en
modernisert «krigspensjon» eller tilsvarende, som et tillegg eller
helhetlig alternativ til dagens ordninger.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Det nedsettes et bredt sammensatt offentlig
utvalg som skal vurdere et helhetlig tjenestebasert tillegg eller
alternativ til dagens erstatningsbaserte kompensasjonsordninger
for skadede veteraner, i form av en modernisert krigspensjon eller
tilsvarende.»
Det er ytterligere behov for å konkretisere
og tidfeste implementeringen av en rekke av de tiltakene som er
skissert i regjeringens handlingsplan. Flertallet ber
om en rask ferdigstillelse av levekårsundersøkelsen for veteraner,
som er en forutsetning for en effektiv og empirisk basert implementering
av nødvendige tiltak og endringer.
Selv om intensjonene i «Pilotprosjekt Østerdalen»
er meget gode, bør det, etter flertallets oppfatning,
vurderes å samle og sentralisere kompetansen knyttet til veteraners
økonomiske og juridiske rettigheter i forvaltningen, f.eks. gjennom
en modell i tråd med det tidligere Krigsinvalidekontoret i Rikstrygdeverket.
Dette ville kunne sikre implementering av «en dør inn»-prinsippet
også innen sivil forvaltning, og bidra til samling og styrking av
kompetanse og enhetlig praksis på området.
Komiteen viser til
sine innledende merknader i denne innstillingen og merker seg at
Luftforsvarets videre utvikling, ikke minst i lys av anskaffelsen
av F-35 kampfly, utgjør hoveddelen av den foreliggende proposisjonen.
Komiteen vet at kontroll i luftrommet
er en forutsetning for at land-, luft- og sjøstyrker kan løse sine
oppdrag, og at Luftforsvaret, i tillegg til å utgjøre en sentral
komponent i et krigsforebyggende terskelforsvar, kontinuerlig bidrar
i overvåkning, suverenitetsutøvelse og myndighetsutøvelse, blant
annet gjennom luftovervåkning og kontroll, kampflyberedskap, maritime
overvåkningsfly og helikoptre til støtte for Kystvakten og Marinen.
Komiteen anser at Luftforsvarets
fleksibilitet, reaksjonsevne og mobilitet knyttet til rask innsetting
av ressurser der hvor behov måtte oppstå, både nasjonalt og internasjonalt,
er en av Luftforsvarets særskilte styrker. Forsvarsgrenens operative
struktur inkluderer mobil logistikk og beskyttelse, som raskt kan
flytte til baser nær innsatsområdet. Luftforsvaret har evne til
overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll, suverenitetshevdelse,
engasjering av mål i luften, på land, på og under sjøoverflaten,
og transport av personell og materiell, og utgjør en forutsetning
for og tilleggsverdi til fellesoperasjoner og god utnyttelse av
kapasiteter fra de andre forsvarsgrenene.
Komiteen vil anerkjenne den betydelige innsats
Luftforsvaret har lagt ned i bidrag til utenlandsoperasjoner og
det høye nivå som er utvist ved gjennomføringen av operasjonene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter en videreføring
av Luftforsvarets driftsansvar for redningshelikopt-rene på vegne
av Justis- og beredskapsdepartementet, og støtter også operasjoner
innen ressurs- og miljøoppsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forholder
seg til at Luftforsvaret pr. i dag har ansvaret for redningshelikoptrene
på Fastlands-Norge. På Svalbard utføres tjenesten av et sivilt selskap,
Airlift AS. Dette selskapet har også i perioder hatt beredskap på
fastlandet, etter avtale med JD, slik at 330-skvadronen har hatt
anledning til å trene og utføre andre typer viktige oppdrag.
Disse medlemmer ønsker å understreke
at Fremskrittspartiet i fremtiden ønsker å se på muligheten for
å la sivile selskaper utføre deler av den tjenesten luftforsvaret
ved 330-skvadronen utfører. Forutsetningen er i så fall at dette
skjer etter gitte redningsfaglige kriterier og innenfor gjeldende
luftfartsregelverk. Det foregår jevnlig debatter om hvem som bør
utføre slike tjenester, og disse medlemmer er åpne
for at det også kan komme endringer her i landet på sikt.
Komiteen deler vurderingen
av at kampflyanskaffelsen utgjør kommende langtidsperiodes største
og viktigste enkeltsak. Gjennomføringen og virkningene av kampflyanskaffelsen
vil avgjøre Forsvarets retning og utvikling også langt utover kommende
periode. Det er derfor av avgjørende betydning at anskaffelsen vedtas
og gjennomføres på en forutsigbar, gjennomsiktig og kostnadseffektiv
måte. Komiteen er enig i at kampflybeslutningen i
høy grad vil definere Norges forsvarsambisjon, og at lokaliseringsbeslutningen
setter retningen for hele Luftforsvarets lokalisering og organisering.
Komiteen ser positivt på at regjeringen
signaliserer at den ønsker bred og tverrpolitisk forankring av det
neste tiårets største forsvarsanskaffelse.
Komiteen anser kampfly som en
grunnleggende kapasitet i Norges forsvarsstruktur, en forutsetning
for å opprettholde Forsvarets evne til å reagere hurtig over store
avstander og for å håndheve norsk suverenitet i luftrommet, i fred, krise
og krig. Et moderne kampflyvåpen er en helt nødvendig del av en
krigsforebyggende terskel. Komiteen merker seg redegjørelsen
for F-35s operative kapabiliteter og fellesoperative evner, med
allværskapasitet, unike sensorer og avanserte våpen, kombinert med
avansert kommunikasjonsteknologi, som skal utgjøre et nav i fremtidige
nettverksbaserte fellesoperasjoner. Komiteen vil
understreke at nettopp oppfyllelsen av nåværende og fremtidige operative
og tekniske krav var hovedårsaken til at Stortinget gav sin tilslutning
til å starte prosessen med å anskaffe F-35. Komiteen anser
realisering av flyets betydelige operative kapabiliteter, som ligger til
grunn for det norske valget, som en klar forutsetning for endelig
anskaffelse.
Komiteen viser til Stortingets
tidligere behandling av ambisjon for kampflyvåpenet og de tidligere
fasene av anskaffelsen gjennom Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf.
St.prp. nr. 48 (2007–2008), Innst. S. nr. 299 (2008–2009), jf. St.prp. nr.
36 (2008–2009) og Innst. S. nr. 441 (2010–2011), jf. St.prp. nr.
100 S (2010–2011). Stortinget har gjennom vedtak som er fattet ved
behandlingen av disse sakene gitt sin tilslutning til at F-35 erstatter
F-16 som Luftforsvarets primære kampsystem og at det anskaffes fire treningsfly.
Disse beslutningene, og forutsetningene for dem, ligger til grunn
for den videre prosessen.
Komiteen merker seg at regjeringen
legger til grunn den forsvarsambisjonen som er trukket opp i St.prp.
nr. 48 (2007–2008) også for den kommende langtidsplanen. Komiteen er
kjent med at dette inkluderer et ambisjonsnivå hvor det forutsettes
at Norge skal ha evne til å kunne stille en kontinuerlig kampflyberedskap.
Denne beredskapen skal kunne økes for å ivareta kontinuerlig luftpatruljering
over et gitt område. Ut fra dette ambisjonsnivået er det utledet
et antall kampfly og mannskaper som gir evne til beredskap med forskjellig
omfang, reaksjonstid og varighet, og med et krav om samtidighet
mellom aktivitetene. Disse er:
NATO Quick Reaction
Alert (QRA)
Høy luftmilitær beredskap (HLB)
Kontinuerlig luftpatrulje (CAP)
Multirolle kampfly av skvadronstørrelse
i henhold til NATOs styrkemål
Dette utgjør i sum grunnlaget for den totale
dimensjoneringen av kampflyvåpenet.
Komiteen viser til at totalbehovet
for antall F-35 i St.prp. nr. 36 (2008–2009) ble vurdert til å være
inntil 56 fly, men at et justert operasjonsmønster, økt bruk av
simulatortrening og en nasjonal logistikkløsning som, sammen med
en utstrakt bruk av flernasjonalt samarbeid, kosteffektivt skal
ivareta Norges behov, har resultert i en oppdatert antallsvurdering
som viser et behov for 48 operative fly pluss fire fly for treningsformål. Komiteen merker
seg at regjeringen derfor har en ambisjon om å anskaffe 48 kampfly i
tillegg til den allerede vedtatte anskaffelsen av fire treningsfly,
det vil si til sammen 52 kampfly. Komiteen gir sin
tilslutning til en ambisjon for anskaffelse av til sammen 52 kampfly.
Komiteen viser til Forsvarssjefens
uttalelse om ambisjonsnivået i Vedlegg 1 til proposisjonen:
«Gjeldende ambisjonsnivå fordrer totalt 52 nye kampfly.
Ved et færre antall kampfly enn dette vil ikke ambisjonsnivået nås.»
Komiteen viser til at Stortinget
la dette prinsippet som en grunnforutsetning for anskaffelsen allerede
ved sin behandling av St.prp. nr. 36 (2008–2009).
Komiteen merker seg at regjeringen
legger opp til at en løpende vurderer anskaffelsens endelige omfang
og realiseringstempo, og at det derfor planlegges for at den endelige
kampflyanskaffelsen kan ligge i et intervall på 42 til 48 kampfly,
i tillegg til treningsflyene, hvor en endelig beslutning om anskaffelse
av de siste seks kampflyene skal tas etter at de første 42 kampflyene
er bestilt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i den forbindelse vise til Forsvarsjefens prinsipielle
syn på utviklingen av Forsvaret hvor Forsvarssjefen påpeker viktigheten
av å opprettholde ambisjonsnivået for antallet fly ettersom den
fellesoperative evnen til å håndtere de mest krevende nasjonale
utfordringene vil reduseres ved et lavere antall.
Disse medlemmene anser at kampfly
er en grunnleggende kapasitet i Forsvaret og har stor innvirkning
på den totale forsvarsevnen. En videreføring av oppgavene og ambisjonsnivået
forutsetter en kampflykapasitet i tråd med det ambisjonsnivået som
er lagt. Gitt kostnadene ved anskaffelsen vil en videreføring av
en forsvarsstruktur som er i stand til å ivareta oppgaveinnretting
og ambisjonsnivå kreve en midlertidig økning av forsvarsrammen.
Komiteen viser til
at regjeringen legger opp til å gjennomføre anskaffelsen over flere
år enn tidligere lagt til grunn, og videre å fremskynde anskaffelsen
av to av de fire treningsflyene Stortinget allerede har gitt fullmakt
til å anskaffe til 2015. Komiteen slutter seg til
dette.
Komiteen ser videre at det tilsvarende
vurderes å fremskynde oppstarten av hovedanskaffelsen med ett år
fra 2018 til 2017, mens de to siste treningsflyene anskaffes i 2016
som tidligere planlagt. Komiteen viser til Forsvarsdepartementets
svar på skriftlige spørsmål av 19. april 2012 og forutsetter å bli
informert om resultatet av disse vurderingene i budsjettproposisjonen
for 2013.
Komiteen viser i den forbindelse
til regjeringens forslag om å gjennomføre kampflyanskaffelsen som
fortløpende anskaffelsesbeslutninger i det enkelte bestillingssår.
Dette innbærer at regjeringen legger opp til å fremme beslutningsgrunnlag
for Stortinget i forkant av hver bestilling av fly, noe som avviker fra
normal praksis knyttet til anskaffelsesprosjekter som går over tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg begrunnelsen for hvorfor regjeringen
foreslår å forelegge hver enkelt anskaffelsesbeslutning for Stortinget,
men mener likevel at dette avviket fra etablert praksis er egnet
til å skape unødvendig uforutsigbarhet rundt et prosjekt som vil
definere forsvarsutviklingen i tiårene fremover. Disse medlemmer mener
at kampflyanskaffelsen er tjent med størst mulig grad av forutsigbarhet
når beslutningen først er fattet. Disse medlemmer viser
til at Stortinget også ved gjennomføringen av anskaffelsesprosjekter etter
normal praksis skal holdes løpende og rettidig informert om endringer
i forutsetninger, kostnadsbilde eller leveranser, og legger til
grunn som selvfølgelig det sammen prinsipp her.
Komiteen er kjent
med at det identifiserte økonomiske merbehovet ved kampflyanskaffelsen
er 37,49 mrd. kroner utover Forsvarets ordinære investeringsrammer,
et beløp Forsvarssjefen også har lagt til grunn i sitt fagmilitære
råd. Komiteen merker seg imidlertid at regjeringen
foreslår at den andel av finansieringen av anskaffelsen som foretas
utenfor Forsvarets ordinære rammer, legges i et intervall på 22–28
mrd. kroner, noe som vil medføre at Forsvaret innenfor en anskaffelsesperiode
på ti år må hente 9,5–15,5 mrd. kroner ekstra fra ordinært investeringsbudsjett
for å gjennomføre anskaffelsen. Komiteen ser at dette
vil bli svært krevende, og vil måtte få konsekvenser for gjennomføringen
av andre viktige materiellinvesteringsprosjekter.
Komiteen viser til at valget
av F-35 ble fremlagt for Stortinget høsten 2008 i St.prp. nr. 36 (2008–2009),
med en beregnet kostnad for anskaffelse av inntil 56 F-35 anslått
til en økonomisk ramme på om lag 42 mrd. nåverdi 2008-kroner for
selve anskaffelsen av fly, inkludert våpen og logistikkstøtte og
totale levetidskostnader gjennom en 30-års driftsperiode på 145 mrd.
nåverdi 2008-kroner. Gjennom behandlingen av Prop. 110 S (2010–2012)
skaffet Stortinget seg et oppdatert kostnadsbilde for hele anskaffelsen
som omfattet oppdaterte vurderinger med tilhørende usikkerhetsvurderinger.
Gjennomgangen viste at forventede kostnader for hele anskaffelsen
hadde økt med om lag 1 mrd. kroner, sammenlignet med 2008. Teknisk
omregnet til reelle 2011-kroner og tillagt kostnadsøkningen ble
anskaffelseskostnaden våren 2011 for hele kampflyanskaffelsen beregnet
til 61 mrd. 2011-kroner (P-50). Inkludert usikkerhetsavsetning ble
kostnadsrammen for totalanskaffelsen den gangen beregnet til 72
mrd. 2011-kroner (P-85).
Komiteen viser til at regjeringen
har gjennomført justeringer i programmet som har gitt en reduksjon
i flytimer, piloter og fly, sammenlignet med hva som tidligere er
lagt til grunn, og at den sammenlignbare anskaffelseskostnaden forblir
på 61 mrd. reelle 2012-kroner, som med teknisk justering og usikkerhetsavsetning
(P-85) gir en kostnadsramme på 71 mrd. reelle 2012 kroner, inkludert
den tidligere godkjente anskaffelsen av fire fly til treningsformål
og ikke påløpte kostnader knyttet til våpenutvikling.
Komiteen viser til at Stortinget
våren 2011 ikke fikk seg forelagt oppdaterte levetidskostnader,
men at den siste oppdateringen av beslutningsgrunnlaget omfatter
oppdatering av levetidskostnadene. Komiteen viser
til at levetidskostnadene i 2008 utgjorde 145 mrd. nåverdi 2008-kroner,
som teknisk omregnet til reelle 2012-kroner utgjør 254 mrd. kroner. Komiteen merker
seg at den oppdaterte levetidskostnadsberegningen gir nå en forventet kostnad
i 30-årsperspektivet på 230 mrd. kroner. Det vil si en estimert
reduksjon på 24 mrd. kroner over perioden, noe som primært skyldes færre
fly, færre flytimer, reduksjon til en kampflybase, samt nye løsninger
innenfor logistikk og utdanning.
Komiteen legger til grunn at
de endringer som regjeringen foreslår knyttet til gjennomføringen av
anskaffelsen, herunder gjennomføring av anskaffelsen over et lengre
tidsrom enn tidligere lagt til grunn, ikke vesentlig vil påvirke
dette kostnadsbildet.
Komiteen legger for øvrig de
kostnadsberegninger, kostnadsberegningsmodell, samt sentrale forutsetninger
for beregninger og omregninger som er beskrevet i proposisjonens
vedlegg 2 til grunn for sin vurdering av anskaffelsen.
Komiteen vil understreke den
avgjørende viktigheten av at anskaffelsen, med tilhørende utfasing
av dagens F-16-flåte, gjennomføres på en måte som sørger for at
Norge ikke på noe tidspunkt er uten en nasjonal kampflyevne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringen legger opp
til at en løpende vurderer anskaffelsens endelige omfang og realiseringstempo,
og at det planlegges for at den endelige kampflyanskaffelsen kan
ligge i et intervall på 42–48 kampfly, i tillegg til treningsflyene. Flertallet registrerer
at endelig beslutning om anskaffelse av de siste seks kampflyene
tas etter at de første 42 kampflyene er bestilt.
Flertallet merker seg at regjeringen
legger til grunn en midlertidig økning av forsvarsrammen i intervallet
22–28 mrd. kroner over anskaffelsesperio-den, og at økningen ikke
skal overstige dette intervallet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en samlet komité er opptatt av at Norge ikke på noe tidspunkt
må stå uten nasjonal kampflyevne. Disse medlemmer deler
denne bekymringen fullt ut, men mener at dette ikke er godt nok.
Dersom man skal opprettholde kampflyevnen, bør denne evnen være på
tilsvarende nivå som i dag. Etter disse medlemmers vurdering
finnes det allerede eksempler på at man har forutsatt en «sømløs» overgang
fra en kapasitet til en annen, uten at dette har slått til.
Disse medlemmer mener at anskaffelsen
av NH-90 helikopter er et slikt eksempel, der helikoptrene var lovet
levert på et gitt tidspunkt med gitte kapasiteter. Faktum har vist
seg å være noe helt annet, og i dette tilfellet ble/blir helikoptrene
levert mellom 5 og 10 år etter det som var avtalt. Et slikt avvik
påvirker vår forsvars- og sikkerhetsevne. Disse medlemmer er
bekymret for at slike avvik også kan komme til å oppstå under innfasingen
av F-35 og ønsker derfor å være tydelige på at Forsvaret må sørge
for nødvendig kampflyevne.
Disse medlemmer ønsker at regjeringen
skal fremforhandle en avtale for leveranse av hele hovedanskaffelsen
av 48 stk. F-35 under ett.
Disse medlemmer ser store utfordringer
knyttet til en tidligere anskaffelse av treningsfly og hovedleveranse
enn hva det tidligere har vært lagt opp til. Disse medlemmer tenker
særlig på de tekniske utfordringer det er å motta fly som må oppdateres
på et senere tidspunkt og den kostnaden det medfører.
Disse medlemmer har bekymringer
knyttet til JSF-programmets utvikling både teknisk og økonomisk. Disse
medlemmer har i flere år fulgt programmet nøye og har således
gjennomgått de rapporter som kommer fra U.S. Government Accountability
Office (GAO), senest i mars i år, som omhandler F-35-prosjektet. Disse
medlemmer ser store utfordringer i de påstander som fremkommer
i GAOs rapporter. Disse medlemmer registrerer at
det er snakk om store økonomiske usikkerhetsmomenter og en kraftig
prisvekst som skisseres. Videre registrerer disse medlemmer at
de tekniske spesifikasjoner for flyet endres i negativ retning med hensyn
til operativ evne. Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen følger prosjektets utvikling nøye og at eventuelle avvik
med hensyn til kapasiteter og kapabiliteter meddeles Stortinget. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til at det ble lagt
inn et bredt spekter av tekniske krav til nettopp kapasiteter og
kapabiliteter for valg av kampflytype. Det er derfor viktig å opplyse
Stortinget om endrede egenskaper ved F-35 som vil kunne ha innvirkning
på evnen til å løse de oppdrag som ble gjennomført simuleringsmessig
i utvelgelsesprosessen. Disse medlemmer ser behovet
for nær oppfølging av programmet under hele programmets levetid. Disse
medlemmer har merket seg at US Navy i april i år sendte
en RFI til Boeing om et 6. generasjons kampfly til erstatning av
Super Hornet og F-22. Dette finner disse medlemmer interessant
da F-35 også er tenkt å erstatte Super Hornet. Disse medlemmer forventer
at regjeringen holder seg orientert om utviklingen i denne henvendelsen,
og ser det i sammenheng med den norske F-35-anskaffelsen. Disse medlemmer oppfatter
at regjeringen gjennom sine usikkerhetsanalyser mener å ha en god økonomisk
oversikt og kontroll vedrørende kostnadsbildet for F-35-anskaffelsen. Disse
medlemmer forventer at regjeringen holder Stortinget orientert
om den økonomiske utviklingen knyttet til prosjektet. Disse
medlemmer mener de økonomiske forhold knyttet til anskaffelsen
og driften av kampflyene må være avklart før anskaffelseskontrakten
inngås.
Komiteen legger, som
regjeringen, stor vekt på etableringen av et industrisamarbeid mellom norsk
og amerikansk industri i tilknytning til anskaffelsen av nye kampfly. Komiteen viser
til at regjeringens målsetting for industrisamarbeidet er å sikre
en nasjonal verdiskapning over tid i samme størrelsesorden som anskaffelseskostnaden
for flyene, i tråd med Stortingets ambisjon slik denne kom til uttrykk
gjennom behandlingen av St.prp. nr. 36 (2008–2009), jf. Innst. S.
299 (2008–2009). Komiteen legger fortsatt denne ambisjonen
til grunn.
Komiteen er kjent med at industrisamarbeidet blant
partnernasjonene er basert på prinsippet om «best value» der industrien
og forsknings- og utvik-lingsmiljøene i nasjonene må konkurrere om
oppdrag i prosjektet – ikke tradisjonelt gjenkjøp – og at «best
value»-prinsippet er ment å skulle sikre lavest mulige levetidskostnader
for F-35.
Komiteen viser til at Norges
deltagelse i utvik-lingsfasen av F-35 har gitt norsk industri anledning
til å konkurrere om enkelte leveranser til F-35, og at norsk industri
hittil har vunnet kontrakter om deleproduksjon til en verdi av om
lag to mrd. kroner (346 mill. US dollar) før Norge har signert kontrakt
om kjøp av fly.
Komiteen merker seg at regjeringen
og indu-strien arbeider aktivt langs flere spor for å øke bredden
i den norske industrideltakelsen: Industriplanen til Lockheed Martin
(fly); Industriplanen til Pratt & Whitney (motor); nasjonale satsinger
knyttet til kompositt, Joint Strike Missile (JSM), 25 mm kanon-am-mu-nisjon
(APEX) og levetidsstøtte (Product Life Cycle Support – PLCS); og
industrisamarbeid utenfor selve F-35-programmet. Komiteen viser
til at det totalt anses å foreligge et potensial for norsk industri på
60–70 mrd. kroner over produksjonstiden til F-35, men at langsiktigheten,
kostnadsfokuset og konkurransen med industrien i andre partnernasjoner
gjør at det er usikkerhet knyttet til dette potensialet.
Komiteen merker seg videre at
regjeringen vurderer at status så langt i industrisamarbeidet tilsier
at den politiske målsettingen for industriell retur kan nås, men
at flere usikre faktorer påvirker fremdriften og utviklingen i dette samarbeidet,
herunder fly- og motorleverandørenes oppfølging av sine industriplaner. Komiteen forventer
derfor at regjeringen vektlegger leverandørenes oppfølging og realisering av
sine industriplaner, i tillegg til status for flyets modenhet og
kostnadsutvikling, før inngåelse av juridisk forpliktende avtaler
om kjøp av fly.
Komiteen viser til proposisjonens
redegjørelse for den særlige betydningen av JSM og APEX, både operativt
og industrielt, og sier seg enig i at JSM og APEX vil utgjøre sentrale
kapasiteter for Norge, som gitt en vellykket utvikling og integrering
vil bli anskaffet for norske F-35. Komiteen viser
videre til at slik fremtidig anskaffelse ligger inne i kostnadsrammen
for F-35-prosjektet.
Komiteen er opptatt av at norsk
industri trekkes inn i den videre utvikling og produksjon av F-35. Komiteen ser
store muligheter for norsk industri knyttet til programmet. Komiteen har merket
seg høringsuttalelser og innspill fra ulike aktører tilknyttet arbeidstakere
og industrien, som understreker viktigheten av konkrete kontrakter
før en avtale om kjøp av hovedleveransen av F-35 underskrives. Komiteen har
oppfattet at regjeringen gjennom hele prosessen knyttet til anskaffelsen
av nye kampfly har lagt til grunn at anskaffelseskravene som var
knyttet til industrielle forhold innebar at verdiskapningen, gjennom
norsk industri, skulle være av samme størrelsesorden som det anskaffelsen
av kampfly utgjør i kostnad. Komiteen ser det som
hensiktsmessig både for norsk industri og kontraktspartnerne at
disse avtaler er på plass før endelig undertegnelse av kjøp av hovedleveransen
av F-35. Komiteen oppfatter at det er slik at dersom JSM
skal bli integrert på F-35, er det viktig at amerikanske myndigheter
gir sin tilslutning til dette. Komiteen vil derfor
understreke viktigheten av at Norge får på plass en slik beslutning
i forkant av endelig bestilling av flyene.
Komiteen viser til
at Luftforsvarets operative struktur omfatter kontroll- og varslingssystem, kampfly,
bakkebasert luftvern, fly til elektronisk krigføring, VIP og kalibreringsflyging,
maritime overvåkingsfly, maritime helikoptre, taktiske transporthelikoptre,
taktiske transportfly, baseforsvar og redningshelikoptre. Komiteen merker
seg at Luftforsvaret er etablert med strukturelementer i henhold
til St.prp. nr. 48 (2007–2008), men med fortsatt betydelige forsinkelser
på innfasingen av NH 90 mens Lynx-helikoptrene fases ut. Pågående
oppgradering av P-3 maritime overvåkingsfly, og forberedelsen av
innfasing av F-35 kampfly i Luftforsvaret, fortsetter. Komiteen støtter
videreføring av bredden av dagens kapasiteter i Luftforsvaret.
Komiteen er kjent med at operativ
ledelse av luftstridskrefter dag ivaretas sentralisert gjennom Forsvarets
operative hovedkvarter (FOH) i nasjonale operasjoner, og gjennom
NATOs kommandokjede for kontroll- og varslingsstasjonene og kampfly
på QRA-beredskap, samt når luftstyrker bidrar i utlandet eller ved
flernasjonale operasjoner i Norge.
Komiteen viser til at kampflyvåpenet
utgjør Luftforsvarets hovedkampsystem, og at det i lys av anskaffelsen
av F-35 planlegges med en kampflyorganisasjon bestående av to skvadroner lokalisert
til hovedbasen på Ørland, samt en tilpasset operativ støtteorganisasjon
for å understøtte kampflyvirksomheten. Komiteen viser videre
til at det ut over skvadronsflygerne legges opp til et mindre antall
flygere for å fylle funksjoner i sentrale organisasjoner, staber
på flystasjoner, hovedkvarter og inspektorater for direkte understøttelse
av kampflyfunksjoner.
Komiteen viser til at man fra
norsk side vil benytte et utdanningskonsept for F-35 med et utdanningsløp
for F-35 kampflygere hvor det gjennomføres grunnleggende kampflytrening før
start av opplæringen på F-35 ved et flernasjonalt treningssenter
for flygere i USA etterfulgt av et tilpasset norsk kvalifiseringsprogram
før tjeneste ved skvadron. Komiteen merker seg at mest
mulig av den årlige treningen skal gjennomføres i simulatorer, og
at trening i simulator vil gjennomføres i et betydelig større omfang enn
i dag.
Komiteen ser at det i overgangen
fra F-16 til F-35 i en periode vil være behov for å konvertere norske
F-16 flygere til F-35 gjennom tilpasset kursing. Komiteen understreker
betydningen av at piloter raskt returnerer for å bidra til oppbyggingen
av den operative kapasiteten i Norge.
Komiteen legger til grunn at
det samme behovet for å konvertere kompetanse også gjelder vedlikeholdspersonell
og at slik konvertering vil tilpasses norsk vedlikeholdskonsept
og norske teknikeres grunnleggende kompetansenivå gjennom én konverteringsutdanning
for allerede tjenestegjørende og sertifisert personell, og et utdanningsløp
for nyutdannede teknikere. Komiteen merker seg at
konverteringsutdanningen av norsk personell planlegges startet opp
ved et flernasjonalt treningssenter i USA i løpet av 2015.
Komiteen viser til at regjeringen
anbefaler at det opprettes et luftoperasjonssenter, med funksjonalitet
for å ivareta oppdrag i hele spekteret av nasjonale luftoperasjoner
og utøve kommando og kontroll over nasjonale luftstyrker, lokalisert til
Reitan. Løsningen skal gi en nasjonal ledelsesmodell som er godt
tilpasset de endringer som nå gjøres i NATOs luftkommandostruktur.
Den skal bedre evnen til å omsette informasjon i et nettverksbasert
forsvar, styrke nasjonal selvstendig evne til å planlegge, lede
og gjennomføre integrerte luftoperasjoner med egne luftstyrker i tett
koordinering med land- og sjøstyrkene.
Komiteen ser hvordan den operative
kontroll- og varslingsstrukturen både bidrar til NATOs strategiske
luftovervåking og utgjør en vital del av den nasjonale kommandokjeden,
ved kontinuerlig overvåking av norsk og tilstøtende luftrom og for
å lede og kontrollere den utøvende innsatsen til luftstyrker i luftoperasjoner. Komiteen anser
derfor kontroll og varsling som en forutsetning for å kunne gjennomføre
suverenitetshevdelse og andre typer luftoperasjoner i det nasjonale
interesseområdet.
Komiteen vil prioritere overvåking
av luft- og sjøområdet høyt, og støtter at dagens seks P-3C/N Orion
maritime overvåkingsfly (MPA) videreføres.
Komiteen vurderer Forsvarets
MPA-kapasitet og personellets særskilte kompetanse innen området
som strategiske kapasiteter for Norge. I tillegg til oppdragsløsning
for Luftforsvaret dekker de maritime patruljeflyene viktige behov for
FOH, Etterretningstjenesten, Sjøforsvaret, Hæren og for justissektoren
i forbindelse med søk og redning (SAR). Med sine oppgraderte sensorer
og store rekkevidde er også MPA-kapasiteten en sentral komponent
i utviklingen av et nettverksbasert forsvar, og utgjør en kostnadseffektiv
ressurs med stor nytteverdi i et bredt spekter av nasjonale oppgaver.
Særlig i nordområdene er P-3 Orion, med stor rekkevidde og evne
til tilstedeværelse over tid, en avgjørende kapasitet, både for
gjennomføring av normale fredstidsoppgaver og i skarpere situasjoner. Komiteen anser
at beredskapsutfordringene i norske interesseområder i nord vil
øke i takt med aktiviteten i disse områdene. Robust MPA-kapasitet
vil være en betydelig faktor for å oppnå god nok beredskap. En rekke
hendelser de siste årene har vist viktigheten av at den kapasiteten
MPA utgjør er raskt tilgjengelig i søk og redningsoperasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener derfor at MPA bør gis en dedikert rolle innen
SAR-beredskapen så snart som mulig, og tilføres ressurser til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at Forsvarets MPA-kapasitet og kompetanse er en strategisk kapasitet
som i tillegg til luftforsvarets behov dekker strategiske behov
for FOH, E-tjenesten, Sjøforsvaret, Hæren, NATO og justissektoren
i forbindelse med søk og redningsoppdrag. Disse medlemmer merker
seg at med sine oppgraderte sensorer og store rekkevidde er også
MPA-kapasiteten en sentral komponent i utviklingen av et helhetlig
nettverksbasert forsvar.
Komiteen viser videre
til at norsk MPA-kapasitet og -kompetanse også er relevant og etterspurt
i internasjonale operasjoner, senest utenfor Afrikas Horn.
Komiteen er kjent med at allierte
nasjoner har redusert egen kapasitet innen maritim overvåkning i
Nord-Atlanteren, og mener at dette ytterligere forsterker behovet
for norske kapasiteter på området.
Komiteen vil påpeke at årsaken
til redusert aktivitet for P-3 Orion er at flåten er under oppgradering. Komiteen vil
vise til at denne oppgraderingen er som følge av et oppgraderingsprogram
som Stortinget enstemmig har sluttet seg til gjennom Innst. S. nr.
226 (2005–2006), jf. St.prp. nr. 72 (2005–2006). Komiteen vil
videre fremheve at hvis ikke dette oppgraderingsprogrammet hadde
blitt iverksatt, ville Norge stått uten MPA-kapasitet fra 2016. Komiteen forutsetter
at antallet flytimer for P-3 Orion vil øke når oppgraderingen er
fullført.
Komiteen mener at kontinuerlig
og relevant militær tilstedeværelse og oppdragsløsning i Norges
interesse- og ansvarsområder i nord krever at Norge prioriterer
å opprettholde og videreutvikle Forsvarets kapasiteter gjennom egnede
plattformer for tilstedeværelse, overvåking og etterretning. Dagens
flåte med P-3 Orion er nylig oppgradert og vil være en relevant
kapasitet i mange år fremover. I lys av behovet for en MPA-kapasitet
også utover dette tidsperspektivet bør det likevel snarlig iverksettes
vurderinger av behovet for fremtidig kapasitet og hvilken plattform
som eventuelt bør erstatte dagens Orionfly.
Komiteen er kjent med at NH-90
maritime helikoptre nå fases inn og skal gi en forsterket kapasitet
for havovervåking og evne til å bekjempe ubåter. NH-90-helikopterne
vil også bidra til å øke Kystvaktens evne til myndighetsutøvelse, Forsvarets
samlede evne til informasjonsinnhenting og evnen til søk og redning
i kyst- og havområder. Komiteen viser til at innfasingen av
NH-90 har vært belemret med betydelige forsinkelser, med påfølgende
konsekvenser for Forsvarets operative evne, og forventer at levering
og innfasing nå skjer raskt i tråd med foreliggende planer. Komiteen viser
i den forbindelse til Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige
spørsmål av 12. april, hvor full operativ evne for alle 14 helikoptre
forventes i 2017.
Komiteen viser til at dagens
tre DA-20 videreføres med oppgaver innen elektronisk krigføring,
VIP- og kalibreringsflyving og som et viktig støtteelement for luftoperasjoner
og for trening av en rekke av Forsvarets operative kapasiteter.
Komiteen viser til at C-130J-transportflyene representerer
en selvstendig nasjonal evne til taktisk lufttransport, og vil gi
nødvendig understøttelse av operasjoner nasjonalt og i utlandet, mens
tilgangen på strategisk lufttransport opprettholdes gjennom det
flernasjonale samarbeidet om felles bruk av C-17 transportfly, og flernasjonalt
samarbeid om strategisk lufttransport (Strategic Airlift Interim
Solution – SALIS). Komiteen ser det som svært positivt
at regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2012
foreslår raskt å erstatte den C-130J-maskinen som tragisk havarerte
i mars 2012.
Komiteen støtter videreføringen
av Forsvarets 18 Bell 412 taktiske transporthelikoptre. Komiteen merker
seg at Luftforsvarets Bell 412 gir Hæren og spesialstyrkene nødvendig
luftmobilitet og fleksibilitet, evne til hurtig medisinsk evakuering
i forbindelse med operasjoner og støtte til politiet i forbindelse
med trening, øving og operativ innsats.
Komiteen viser videre til at
Forsvaret har driftsansvaret for redningshelikoptertjenesten med dagens
tolv Sea King-helikoptre, som, i tillegg til redningstjeneste og
ambulanseflyging, samt andre oppdrag til støtte for sivile myndigheter, også
utfører oppdrag for Forsvaret. Komiteen ser positivt
på at det nå, etter betydelige forsinkelser, er igangsatt et anskaffelsesprosjekt
for nye redningshelikoptre, og anser en snarlig og effektiv gjennomføring
av anskaffelsen som påkrevet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål
av 15. mai 2012 vedrørende planer for fremtidig tilgang til kapasitet
innen luft-til-lufttanking, og registrerer at det ikke foreligger
planer for nasjonale kapasiteter på feltet, men at Norge deltar
i et arbeid i regi av EDA for å effektivisere og styrke europeisk
lufttankingskapasitet, herunder flernasjonalt samarbeid. Flertallet vurderer
tilgang til luft-til-lufttanking som viktig, ikke minst for operasjoner
over store avstander i nordområdene, og ber regjeringen om å vurdere
og utrede flere mulige løsninger, inkludert nasjonale løsninger bygget
på samarbeid og partnering med industrien, for å fremskaffe en slik
kapasitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det ikke er behov for egen nasjonal kapasitet for luft-til-lufttanking, og
støtter derfor at Norge deltar i arbeidet i regi av EDA (European
Defence Agency) som ser på ulike alternativ for å effektivisere
og styrke europeisk lufttankingskapasitet, herunder et flernasjonalt
samarbeid om anskaffelse og drift av en felles lufttankingskapasitet.
Disse medlemmer mener for øvrig
at slikt samarbeid er naturlig innen NATO og rammen av Smart Defence.
Komiteen merker seg
at Forsvaret drifter en betydelig samlet helikopterkapasitet som
har flere oppgaver og roller, med en tilpasset beredskap og tilgjengelighet,
og er opptatt av at statsmaktens samlede ressurser på dette området utnyttes
på en mest mulig effektiv og strømlinjeformet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at Forsvaret må ha ulike verktøy for å løse ulike utfordringer,
så også når det gjelder helikopter. At disse må benyttes på en måte
som gir effektiv drift og derigjennom god økonomi, bør være en selvfølge.
Disse medlemmer vil understreke
at en løsning med færre typer helikopter, og med et større fokus
på en enhetshelikoptertype, i ytterste konsekvens kan påvirke evnen
til å løse oppgavene Forsvaret er tildelt.
For disse medlemmer er det derfor avgjørende
at Forsvaret har tilgang til egnet materiell.
Komiteen vil påpeke
viktigheten av at bakkebasert luftvern og baseforsvar er som integrerte deler
av et helhetlig luftforsvarssystem og styrkebeskyttelse av andre
kapasiteter, som kampfly. Operasjonskonseptet for kampflyvåpenet
krever fleksible og mobile luftverns- og baseforsvarskapasiteter,
i tillegg til deployerbar logistikkstøtte. Komiteen anser
dessuten bakkebasert luftvern som en viktig kapasitet for forsvar
av andre prioriterte objekter mot trusler fra luften.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at det bakkebaserte luftvernet NASAMS II foreslås videreført
i tråd med tidligere planer, og viser til Forsvarsdepartementets
svar på komiteens spørsmål av 2. mai 2012, hvor det redegjøres for
at den operative leveransen tilsvarer et mobilt forsterket luftvernbatteri. Flertallet anser
dette som en tilnærmet minimumskapasitet, og ber om at det vurderes
grep for å styrke det bakkebaserte luftvernet. Flertallet er
videre kjent med bekymringer knyttet til avdelingens reaksjonstid
og gripbarhet, blant annet basert på den høye andelen vernepliktige mannskaper.
Komiteen anser baseforsvaret
som en forutsetning for Luftforsvarets øvrige styrkebidrag i en krisesituasjon.
og ser at luftvern, baseforsvar og den logistiske understøttelsen
må tilpasses operasjonskonseptet for nytt kampfly og behovet for
raskt å kunne deployere til aktuelle innsatsområder, herunder til
baser som Luftforsvaret ikke selv drifter til daglig.
Komiteen støtter at logistikkstøtten
for Luftforsvaret videreutvikles i tråd med forbedrings- og fornyingsarbeidet
i Forsvaret og tilpasses i takt med at gamle materiellsystemer utfases
og nytt materiell med nye logistikkløsninger innføres. Komiteen er
kjent med at nytt kampfly, taktisk transportfly og maritime helikoptre
har ytelsesbaserte logistikkløsninger, som innebærer at en større
del av forsyningskjeden og deler av vedlikeholdet gjennomføres i
regi av leverandør eller partnerskap inngått i forbindelse med anskaffelsen
av systemet. Komiteen støtter at de mulighetene som
ligger i å samarbeide med eksterne aktører, herunder industrien
og forsvarssektoren i andre land, utnyttes i størst mulig grad for
å gi tilstrekkelig operativ evne og kostnadseffektiv drift.
Komiteen støtter videre at det
etableres en nasjonal logistikkløsning for kampflyvåpenet som ivaretar
Norges behov og bidrar til kostnadseffektiv og forsvarlig forvaltning
av F-35, samt gir en operativ leveranse som beskrevet gjennom ambisjonsnivået
for kampflyvåpenet. Komiteen merker seg at den planlagte
logistikkløsningen for F-35 er basert på et nasjonalt logistikkonsept
som implementerer det flernasjonale logistikkonseptet for F-35,
samtidig som driftsløsningen tilpasses nasjonale trenings-, operasjons-
og operative driftskonsepter. Komiteen er kjent med
at logistikkunderstøttelse av F-35 vil bli basert på et ytelsesbasert
konsept med flernasjonalt og langsiktig samarbeid mellom brukernasjoner
og industrien og utstrakt grad av partnering med leverandøren, som
gjøres ansvarlig for å sikre en avtalt ytelse for brukerne, i hovedsak
i form av et bestemt antall flytimer og operativ tilgjengelighet
på flyene. Komiteen ser at dette konseptet vil medføre
at flere oppgaver som i dag ivaretas av eller for Forsvarets logistikkorganisasjon
(FLO) overføres til et flernasjonalt rammeverk, med unntak av kjerneaktiviteter
og spesielt kompetansekritiske oppgaver, eller oppgaver som vurderes
påkrevd gjennomført nasjonalt for å sikre nasjonale strategiske
krav og behov. Komiteen støtter en slik tilnærming.
Komiteen viser til
at kampflyvåpenet med F-35 skal utgjøre kjernen i et system av systemer som
den resterende luftforsvarsstrukturen skal bygges rundt, og at beslutningen
om anskaffelse av F-35 er den viktigste driveren for innrettingen av
fremtidens luftforsvar. Komiteen ser viktigheten
av å sikre god sammenheng mellom innføring og lokalisering av nye
kampfly og lokalisering av Luftforsvarets øvrige struktur.
Komiteen mener, som regjeringen,
at en rendyrket enebaseløsning for kampfly ville være å foretrekke
ut fra et økonomisk perspektiv, men at dette må veies opp mot behovet
for tilstedeværelse av kampfly i både nord og sør og andre viktige
hensyn. Evne til overvåking av luftrommet over Norge og tilstøtende
områder er viktige fredsoperative oppgaver som gjennomføres kontinuerlig
hver dag året rundt. I fredstid er det mest ressurseffektivt å gjennomføre
daglig styrkeproduksjon på færrest mulig steder, samtidig som det
er viktig å kunne deployere og operere fra andre baser ved behov. Komiteen merker
seg at norske luftstridskrefter settes sammen i modulære styrkepakker
som kan operere fra de fleste nors-ke eller internasjonale flyplasser,
og at flyaktivitet fra andre baser enn hjemmebasen ikke er avgrenset
til situasjoner med krise eller forhøyet spenning, men inngår som
en naturlig og integrert del av trenings- og øvingsvirksomheten.
Komiteen viser til at regjeringen
vil etablere hovedbasen for kampfly på Ørland, med en permanent
fremskutt operasjonsbase på Evenes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en videreføring av dagens virksomhet med basene Ørland og Bodø. Disse medlemmer ser
denne løsningen som den beste for å sikre en kampflybaseløsning
med kapasitet som ikke begrenser kampflyvåpenets styrkeproduksjon. Disse
medlemmer mener dette gir en kampflybaseløsning som gir
fleksibilitet for fremtidig utvikling for både kampflyvåpenet og
Forsvaret. Disse medlemmer ser at dette vil gi en
kampflybaseløsning som ivaretar behovet for sikring og beskyttelse
mot terror, sabotasje og annen kriminalitet. Denne kampflybaseløsningen
vil ha en driftsmodell som etter disse medlemmers forståelse
kan løse QRA-oppdraget på en fleksibel måte. Disse medlemmer mener
at det er en kampflybaseløsning som gir tilstrekkelig tilgang til personell
og kompetanse til å opprettholde et kampflyvåpen på kort og lang
sikt. Disse medlemmer er opptatt av at dette vil
bli en kampflybaseløsning som tilfredsstiller behovet for trening
med egne og andre styrker, herunder allierte kampflystyrker. Disse
medlemmer mener disse kampflybasene utfyller hverandre på
en god måte og derved gir Forsvaret den beste løsningen for lokalisering
av de nye kampflyene. Disse medlemmer har merket
seg at det i tilbakemeldingene fra befalsorganisasjonene og andre
har fremkommet at en løsning med to baser er best egnet til å ivareta
styrkeproduksjon og operative forhold. Disse medlemmer merker seg
videre at motargumentene mot to baser i stor grad er økonomisk begrunnet. Disse
medlemmer velger å legge rene militærfaglige og sikkerhetsmessige
forhold til grunn for å beholde to baser som i dag. Disse
medlemmer mener de økonomiske konsekvensene står i forhold
til de fordeler en slik løsning gir. Disse medlemmer ser
klare fordeler ved denne løsningen med hensyn til å beholde kompetanse
og begrensning av pendling med de kostnader det vil medføre. Disse
medlemmer er opptatt av at ansatte og andre tjenestegjørende
i Forsvaret skal ha forutsigbare arbeidsforhold. Disse medlemmer vurderer
det dit hen at å beholde en tobaseløsning som i dag vil gi stabilitet
for de familier som er etablert i tilknytning til basene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter etableringen av en hovedbase
for nye kampfly på Ørland i tråd med regjeringens forslag. Ut fra
en samlet vurdering synes Ørland best egnet for en samling av hoveddelen
av Luftforsvarets styrkeproduksjon. Disse medlemmer har
merket seg regjeringens begrunnelse for valget av Evenes som en permanent
fremskutt operasjonsbase, men finner ikke å kunne støtte regjeringens
forslag på dette punkt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at valget
av Ørland som kampflybase innebærer valg av en base med store arealer
og fravær av andre aktører som kan legge begrensninger på aktiviteten,
gir tiltrengt fleksibilitet og handlefrihet med hensyn til en langsiktig
utvikling av basen og kampflyvåpenet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter videre
anbefalingen om at styrkeproduksjonen innen luftvern og baseforsvar,
inkludert tilknyttet skolevirksomhet, og Forsvarets EK-støttesenter,
flyttes til kampflybasen for å skape større, mer fleksible og robuste fagmiljøer. Disse
medlemmer understreker at denne flyttingen bør skje raskest
mulig, og i tråd med Prop. 73 S (2011–2012).
Disse medlemmer vil også vise
til at suverenitetshevdelse gjennom QRA er et tydelig uttrykk for
norsk sikkerhetspolitikk og alliert samhold i fredstid, og at en
fremskutt operasjonsbase med QRA i nord gir noe av tobaseløsningens
operative fortrinn samtidig som løsningen vil gi tilnærmet de samme
stordriftsfordelene som ved en ren enbaseløsning. Disse medlemmer vil peke
på at Evenes er vurdert som den beste lokalisering for en fremskutt
operasjonsbase, og at Evenes har en betydelig og oppdatert militær
infrastruktur som gjør basen til en god operasjonsbase i fredstid,
krise og krig, både for kampfly og andre militære enheter.
Disse medlemmer er overbevist
om at ved å legge hovedbasen for kampflyene til Ørland og en fremskutt
operasjonsbase på Evenes, får vi den beste løsningen både sikkerhetspolitisk,
operativt og økonomisk.
Disse medlemmer har for øvrig
forståelse for at nedleggelsen av Bodø som kampflybase innebærer
negative konsekvenser for Bodø kommune, og ser det som naturlig
at regjeringen i samråd med lokale myndigheter bidrar til en smidig
måte å avvik-le flystasjonen på, når den tid kommer.
Disse medlemmer viser til at
Bodø hovedflystasjon er en av landets mest trafikkerte flyplasser.
I dag eier og driver Forsvaret flyplassen, og Avinor betaler for
sin bruk. Disse medlemmer understreker at staten
må finne gode og praktiske fremtidsrettede løsninger for overføring
av flyplassen fra Forsvaret til sivile luftfartsmyndigheter når
Bodø hovedflystasjon skal nedlegges. Disse medlemmer viser
til at Forsvaret i 60 år har hatt base for kampfly i Bodø. Ved nedleggelse
av Bodø hovedflystasjon er det nødvendig at Forsvaret bidrar til
å tilbakeføre de arealene som de har disponert til sivilsamfunnet
på en god måte. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen
i samråd med lokale myndigheter sørger for en hensiktsmessig tilbakeføring
av arealene. Disse medlemmer vil videre understreke
at i denne prosessen må Bodø kommune kunne disponere tilgjengelig
areal raskest mulig, slik at avviklingen av flystasjonen ikke legger
unødvendige begrensninger. Disse medlemmer er også
opptatt av at en i forbindelse med flyttingen i størst mulig grad finner
gode løsninger for personellet som i dag er stasjonert i Bodø, slik
at en kan bevare verdifull kompetanse.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å anta at Forsvarets virksomhet kan ha medført miljømessige
konsekvenser, og understreker at Forsvaret må kartlegge omfanget
av utslipp, forurensning, mv. Ved nedleggelsen av Bodø hovedflystasjon
vil det frigjøres betydelige arealer som i dag disponeres av Forsvaret. Disse medlemmer understreker
at storsamfunnet må medvirke til at disse arealene blir tilgjengelige, slik
at de kan utnyttes av sivilsamfunnet.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at de som blir berørt av støy og ulemper i forbindelse med både
etablering og avvikling av basene får en god og rettferdig behandling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er enig i at det, gitt etablering
av en hovedbase for kampfly på Ørland, må etab-leres en permanent
fremskutt base for avskjæringsoppdrag (QRA) og tilpasset øving og
trening lenger nord.
Disse medlemmer mener at det
må søkes å finne en løsning hvor en slik fremskutt operasjonsbase
kan videreføres i Bodø. Hensynet til å beholde personell og viktige
kompetansemiljøer i Luftforsvaret veier tungt i denne vurderingen. Dette
er viktig med tanke på krevende parallelle prosesser med innfasing
av nye kampfly og flytting av aktivitet i samme periode. Gjennom
en videreføring av aktivitet i Bodø økes forutsigbarheten for Luftforsvarets
ansatte, og disse medlemmer anser det som sannsynlig at faren for
både kompetansetap og betydelige utgifter knyttet til flytting og
pendling reduseres. Synergieffekter kan oppnås med miljøet på Reitan med
Fellesoperativt hovedkvarter og nasjonalt luft-operasjonssenter.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en løsning
der en fremskutt operasjonsbase for kampfly i Nord-Norge etableres
i Bodø.»
Disse medlemmer viser til at
Luftforsvaret har drevet kampflyoperasjoner fra Bodø i 60 år og
legger til grunn at basen operativt er godt egnet å operere kampfly
fra.
Disse medlemmer mener at en framskutt base
i Bodø forutsetter bygging av en ny rullebane i dagens kystlinje
sydvest på Bodø-halvøya, men anser for øvrig at infrastruktur for en
fremskutt base vil kreve mindre areal enn en hovedbase, og i hovedsak
kan etableres basert på eksisterende EBA.
Disse medlemmer har merket seg
regjeringens utredning av kostnadene ved etablering av en ny rullebane
i Bodø, og legger anslagene av den samlede kostnaden ved etablering
av ny rullebane til grunn. Denne anslås å være i overkant av 3 mrd.
kroner. Disse medlemmer anser likevel at regjeringens
anslag synes å briste på et avgjørende punkt: at Forsvaret, etter
at Bodø og byens befolkning har vært deres vertskap i 60 år, skal
kunne avvikle all aktivitet og selge EBA under forutsetninger som
vil hindre nødvendig videre byutvikling og etterlate omfattende
areal og infrastruktur som både er uegnet og poten-sielt ikke ryddet
eller miljøsanert.
Disse medlemmer mener at samfunnet
ikke vil akseptere at Forsvaret forlater Bodø etter 60 år uten å
rydde opp etter seg og ta et medansvar for byens videre utvikling,
og at regjeringens forslag derfor bygger på bristende forutsetninger.
Dersom Bodø skal kunne videreutvikles som by, må rullebanen før
eller siden flyttes, også om Forsvaret avvikler sin virksomhet.
I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil det derfor være ønskelig med
et bredere spleiselag fra alle relevante sivile aktører – sammen
med Forsvaret. Ny rullebane vil også løse sivile behov, noe som
gjør det høyst relevant å legge deler av investeringskostnaden over
på samferdselssektoren.
Disse medlemmer viser videre
til at andre faktorer i det helhetlige kostnadsbildet også er usikre.
Regjeringen bruker høye investeringskostnader ved etablering av
ny rullebane som hovedargument mot Bodø, men synes ikke å ha lagt alle
faktorer inn i kostnadsbildet. Særlig gjelder dette omfanget av
lokale og regionale bidrag og usikkerhet knyttet til avhendig av
areal. Investeringsbehov ved Evenes vil videre falle bort dersom
Bodø velges som framskutt base.
Lokale og regionale aktører har kommet med løfter
om betydelige tilskudd. Disse forutsettes snarlig formalisert og
garantert for. Samtidig må Samferdselsdepartementet gå aktivt inn
i saken på vegne av sivil luftfart og tilføre midler til flytting
minst tilsvarende alternativkostnader for investeringer ved dagens
lufthavn.
Ut fra et helhetsbilde mener disse medlemmer at
det bør kunne finnes en løsning basert på bidrag fra alle relevante
aktører, inkludert Forsvaret, som etter disse medlemmers oppfatning
uansett ikke kan forvente å forlate Bodø kostnadsfritt eller med
økonomisk gevinst slik regjeringens alternativ legger opp til.
Disse faktorene vil avgjøre om Bodø-alternativet er
mulig å realisere. Det er en klar forutsetning for disse
medlemmer at Forsvaret ikke blir sittende med regningen
alene.
Komiteen registrerer
at et resultat av endringene som gjøres i Luftforsvaret medfører
at inndeling av Luftforsvarets flystasjoner med hovedflystasjon
og flystasjon endres, og begrepet hovedflystasjon bortfaller.
Komiteen merker seg videre at
Bardufoss flystasjon videreføres som hovedbase for Forsvarets helikoptre
med felles ledelse for 339 skvadron med Bell 412 taktiske transporthelikoptre,
337 skvadron med NH 90 kystvaktshelikoptre og 334 skvadron med NH
90 fregatthelikoptre, og at også 330 skvad-ron med redningshelikoptre
foreslås lagt organisatorisk under Bardufoss flystasjon som en konsekvens av
at Rygge flystasjon foreslås nedlagt. Dagens lokaliseringer med
redningshelikoptre ved Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge,
videreføres. Luftforsvarets flygeskole videreføres ved Bardufoss.
Komiteen viser til Forsvarssjefens
anbefaling om at Forsvaret ikke skal ha ansvaret for flyplassdrift
i fremtiden, med unntak av ny kampflybase, og merker seg at forslaget
ikke er realitetsbehandlet som en del av langtidsplanen, men at
Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet skal igangsette
et arbeid for å vurdere Forsvarssjefens forslag og hvordan det eventuelt
skal kunne realiseres.
Komiteen viser til at regjeringen
likevel foreslår at videre drift av Bardufoss som flyplass skal
sikres, men at militær flyplassdrift ved Rygge flystasjon avvikles.
Komiteen støtter at Andøya flystasjon
med 333 skvadron og P-3C/N maritime overvåkingsfly videreføres,
og forutsetter at eventuelle tiltak for mer rasjonell drift og organisering
av flystasjonen for å redusere driftsutgiftene ikke går ut over
operative kapasiteter og evne.
Komiteen gir sin tilslutning
til at det vurderes en ny innretning på utdanning og kompetanseutvikling
i Luftforsvaret, og at fremtidig utvikling av Luftforsvarets skolesenter
på Kjevik må ses i lys av de nye behovene strukturen vil ha og tilpasses
denne utviklingen.
Komiteen merker seg at regjeringen
i proposisjonen anbefaler at Luftforsvarets rekruttutdanning videreføres
på Madla fremfor flytting til Kjevik, og støtter at flytting til
Kjevik ikke gjennomføres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
i den forbindelse til den daværende forsvarskomiteens flertall,
som allerede i Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 48
(2007–2008), så at det økonomiske beregningsgrunnlaget for beslutningen
om å legge ned Madla og spre Sjøforsvarets og Luftforsvarets rekruttutdanning
var mangelfullt konsekvensutredet, belastet med stor grad av økonomisk
usikkerhet og ville utløse betydelige omstillingskostnader. Flertallet ser
positivt på at regjeringen fire år senere har kommet til samme konklusjon.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår endringer i den nasjonale luftkommando-
og kontrollstrukturen og anbefaler etablering av et Luftoperasjonssenter
på Reitan og videreføring av en kontroll- og varslingsstasjon ved
Sørreisa. I regjeringens foreslåtte løsning nedlegges Luftforsvarets
kontroll- og varslingsstasjon ved Mågerø mens Luftforsvarets programmeringssenter
og kontroll- og varslingsskole flyttes til henholdsvis Reitan og
Sørreisa.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det som positivt
at Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon i Sørreisa videreføres
og tilføres Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole. Disse
medlemmer viser til de omfattende investeringene som er
blitt gjort ved anlegget i Sørreisa og mener det er positivt at disse
investeringene utnyttes også i fremtiden. Disse medlemmer understreker
at det er viktig at flyttingen av Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole
fra Mågerø til Sørreisa kan skje raskt. Disse medlemmer påpeker
at all kontroll- og varslingsvirksomhet skal foregå i Sørreisa.
Disse medlemmer har for øvrig
forståelse for at nedleggelsen av Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon
ved Mågerø innebærer negative konsekvenser for Tjøme kommune, og
ser det som naturlig at regjeringen i samråd med lokale myndigheter
bidrar til en smidig avvikling av stasjonen. Disse medlemmer er
også opptatt av at en i forbindelse med flyttingen i størst mulig
grad finner gode løsninger for personellet som i dag er stasjonert
på Mågerø, slik at en kan bevare verdifull kompetanse.
Ved nedleggelsen av Luftforsvarets kontroll-
og varslingsstasjon ved Mågerø vil det frigjøres betydelige arealer
som i dag disponeres av Forsvaret. Disse medlemmer understreker
at storsamfunnet må medvirke til at disse arealene blir tilgjengelige,
slik at de kan utnyttes av sivilsamfunnet.
Komiteen viser til
at regjeringen anbefaler at Rygge flystasjon nedlegges, og det tas
sikte på en overføring av flyplassdriften til en annen aktør. 720
skvadron med Bell 412 anbefales nedlagt og det foreslås opprettet
et detasjement hvor dagens Bell 412 taktiske transporthelikoptre
videreføres underlagt 339 skvadron på Bardufoss. Regjeringen anbefaler
at 717 skvadron ved Rygge med DA-20 fly til elektronisk krigføring,
VIP og kalibreringsflyging, flyttes til Gardermoen innenfor dagens
flystasjonsstruktur. Sea King redningshelikopter og Oslofjord heimevernsdistrikt
(HV-01) med distriktsstab foreslås videreført på Rygge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har for øvrig
forståelse for at nedleggelsen av Rygge flystasjon som militær flystasjon
kan innebære negative konsekvenser for Rygge og Råde kommune, og
ser det som naturlig at regjeringen i samråd med lokale myndigheter
bidrar til en smidig avvikling av stasjonen. Disse medlemmer vil
understreke at før Rygge avvikles som militær flystasjon, må usikkerhet
tilknyttet operative og beredskapsmessige forhold være avklart gjennom
avtaler med sivil operatør av flyplassen. Disse medlemmer er
også opptatt av at en i forbindelse med flyttingen i størst mulig
grad finner gode løsninger for personellet som i dag er stasjonert på
Rygge, slik at en kan bevare verdifull kompetanse.
Ved nedleggelse av Rygge som militær flystasjon
er det nødvendig at Forsvaret bidrar til å tilbakeføre de arealene
som de har disponert til sivilsamfunnet på en god måte. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen i samråd med lokale
myndigheter sørger for en hensiktsmessig tilbakeføring av aktuelle
arealer. Disse medlemmer vil videre understreke at
i denne prosessen må eventuell overtaker disponere tilgjengelig
areal raskest mulig, slik at avviklingen av den militære flystasjonen
ikke legger unødvendige begrensninger.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å anta at Forsvarets virksomhet kan ha medført miljømessige
konsekvenser, og understreker at omfanget av utslipp, forurensning,
mv. må kartlegges. Ved nedleggelsen av Rygge flystasjon vil det
frigjøres betydelige arealer som i dag disponeres av Forsvaret. Disse
medlemmer understreker at storsamfunnet må medvirke til
at disse arealene blir tilgjengelige, slik at de kan utnyttes av
sivilsamfunnet.
Komiteen viser videre
til at regjeringen anbefaler at Generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL)
og Luftforsvarsstaben, Luftoperativt inspektorat og Luftforsvarets
utdanningsinspektorat flyttes fra Rygge til Reitan. Komiteen viser
til at GIL med stab i 2009 ble flyttet midlertidig fra Forsvarsstaben
i Oslo til Rygge og at det i Prop. 1 S (2009–2010) ble angitt at
endelig lokalisering vil bli vurdert og sett i sammenheng med Luftforsvarets
fremtidige basestruktur som vurdert i lys av innføringen av nye
kampfly.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er tilfreds med
at regjeringen nå følger opp flytting av Generalinspektøren for Luftforsvaret
til Bodø, og ivaretar de hensyn og mål som ble trukket opp knyttet
til lokalisering og organisering av ledelsesfunksjoner i St.prp. nr.
48 (2007–2008). Disse medlemmer slutter seg til vurderingen
om at etablering av et robust luftmilitært fagmiljø ved Reitan med Luftforsvarets
staber gir fremtidsrettede utviklingsmuligheter i en fellesoperativ
ramme. Disse medlemmer understreker at for å ta ut de
positive effektene må flyttingen gjennomføres som foreslått.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter
ikke regjeringens forslag til avvikling av militær flyplassdrift
på Rygge eller de omfattende forslag til avviklinger og flyttinger
som i realiteten vil medføre en nedleggelse av tilnærmet all militær
aktivitet ved Rygge flystasjon. Flertallet mener
at summen av forslagene hva gjelder Rygge er meget svakt begrunnet
og underbygget. Så lenge man velger å opprettholde HV-01 og helikopterdrift
på beredskap, vil dette medføre betydelig behov for støttefunksjoner med
tilhørende infrastruktur og areal.
Flertallet er kjent med at Sør-Norges
største ammunisjonslager, eneste ilandførings- og distribusjonspunkt
for militært drivstoff, samt omfattende sambands- og IKT-infrastruktur,
ligger på Rygge. Dette er funksjoner som må videreføres, mens kostnad
og opplegg for dette ikke er utredet. Flertallet mener
videre at muligheten for «betydelig avhending» av areal og EBA synes
svært usikker, gitt områdets beskaffenhet, Rygge sivile lufthavns
vilje og evne til å kjøpe eller leie store områder fra Forsvaret
og behovet for å opprettholde betydelig militær infrastruktur og
EBA. Det synes heller ikke å være tilstrekkelig utredete alternativer som
ikke har nedleggelse av Rygge som både forutsetning og konklusjon,
som at basen kunne tilføres aktivitet og fungere som et samlet kraftsenter
for Luftforsvaret i Sør-Norge. Flertallet mener at
Forsvarsdepartementet ikke har kunnet gi tilstrekkelig gode svar
på de spørsmål komiteen har stilt knyttet til viktige forhold rundt Rygge.
Flertallet ber derfor om at det
gjennomføres en langt grundigere mulighets-, konsekvens- og kostnadsanalyse
av helheten i forslagene knyttet til Rygge, inkludert mulig tilførsel
av annen aktivitet til flystasjonen.
Flertallet støtter ikke forslaget
om å avvikle militær flyplassdrift ved Rygge. Flertallet ser at
regjeringen mener at alle operative og beredskapsmessige ulemper
kan avhjelpes gjennom avtaler med sivile operatører/eiere og gjennom beredskapslovgivning
– tilnærmet uten ekstra kostnader. Flertallet mener
at det fortsatt foreligger flere motforestillinger mot slik avvikling. Blant
annet i det at Forsvaret i dag har full råderett over rullebane
og infrastruktur i alle situasjoner og ikke må iverksette eventuelle ekstraordinære
tiltak gjennom beredskapslovgivning. Det skaper forutsigbarhet og
fleksibilitet ved gjennomføringen av operasjoner som likevel forutsettes
gjennomført fra Rygge; EBA for beredskap må videreføres uavhengig
av operatør, og de økonomiske gevinstene ved en avvikling av militær
drift synes små og svært usikre. Flertallet er kjent
med at det i dag foreligger en fordelaktig driftsavtale og kostnadsfordeling
med Rygge sivile lufthavn (RSL), og det må forventes at denne vil
kunne bli langt mindre fordelaktig dersom Forsvaret avvikler sin
drift.
Flertallet anser det videre som
en reell problemstilling hvorvidt Rygge sivile lufthavn vil ønske
eller ha evne til å drive videre dersom Forsvaret trekker seg ut
av driften, langt mindre ha evne til å kjøpe fasiliteter og areal.
Det må ikke skapes risiko for en situasjon hvor det faktisk ikke
er noen aktør som kan videreføre flyplassdrift ved Rygge.
I lys av behovet for langt grundigere utredning av
operative konsekvenser og kostnadsbilde ved even-tuelle endringer
i aktivitet på Rygge, finner flertallet heller ikke
å kunne støtte en flytting av Generalinspektøren for Luftforsvaret
med stab eller luftinspektoratene på det nåværende tidspunkt.
Flertallet viser til at flyttingen
av GIL med stab og luftinspektoratene ikke ble anbefalt av Forsvarssjefen
i FMR på grunn av den beregnede kostnaden på 350 mill. kroner, med påfølgende
nøytral driftskostnad sammenlignet med dagens lokalisering. For
å godtgjøre denne kostnaden må det derfor foreligge en klar operativ
begrunnelse for å gjennomføre flytting. Flertallet ser
at det kan skapes synergieffekter ved å samlokalisere GIL, Luftforsvarsstaben
og inspektoratene med styrkeproduksjon og operativ virksomhet, for
eksempel slik regjeringen foreslår ved Reitan, men anser likevel
at det å forsere denne flyttingen nå både vil medføre store kostnader
og kunne svekke Luftforsvarets øverste ledelse i planleggingen og
gjennomføringen av omfattende og svært krevende omstillinger knyttet
til kampflyanskaffelse og endringer i basestruktur. Flertallet finner
dette uheldig og mener derfor ut fra en helhetsvurdering at Luftforsvarets
ledelse og inspektoratene inntil videre bør forbli på Rygge for
å sikre ro, forutsigbarhet og effektiv ledelse i en allerede krevende
omstillingsfase.
Flertallet mener for øvrig at
en beslutning om å gi Generalinspektøren for Luftforsvaret operativt
kommandoansvar, som regjeringen foreslår, er en prinsippbeslutning
som burde vært utredet som en del av en helhetlig gjennomgang av
Forsvarets ledelse og forelagt Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kritikken
om manglende beslutningsgrunnlag for endringer i Luftforsvarets
basestruktur. Disse medlemmer viser til Forsvarsdepartementets
utredning av kampflybaseløsning og den tilhørende eksterne kvalitetssikringsrapporten,
samt proposisjonens punkt 6.5.1. Disse medlemmer vil
fremheve at nettopp ekstern kvalitetssikreres konklusjon er at det
totalt sett foreligger et godt beslutningsgrunnlag i saken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, anser
luftromskontroll og evnen til å lede luftoperasjoner som særlig
viktige kapasiteter, ikke minst etter anskaffelsen av nye kampfly,
og støtter at Forsvarets evne på dette området forbedres. Flertallet viser
til at regjeringen vil gjøre dette gjennom å opprette et nasjonalt
luftoperasjonssenter (NAOC) samlokalisert med Forsvarets operative
hovedkvarter på Reitan, og at dette vil medføre betydelige endringer
og videre reduksjon av den nasjonale luftkommando- og kontrollstrukturen. Flertallet vil
i denne forbindelse minne om at nettopp Luftforsvarets luftkommando-
og kontrollstruktur har vært igjennom en betydelig rasjonalisering
gjennom flere runder tidligere. Dette har vært nødvendig for å sikre
tilstrekkelig og oppdatert kapasitet på dette området.
Flertallet vil derimot ikke støtte
forslaget om nedleggelse av Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon
ved Mågerø og den foreslåtte flyttingen av Luftforsvarets programmeringssenter
til Reitan, og Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole til Sørreisa. Flertallet mener
at dagens aktivitet ved LSTN Mågerø utgjør et høykompetent og fremtidsrettet
fagmiljø, og har merket seg at CRC Mågerø i 2004 ble kåret til NATOs
beste stasjon av sitt slag etter en større NATO-evaluering. CRC
Mågerø ble i 2011 testet og fikk som eneste enhet i NATOs kommando-
og kontrollkjede karakteren «EXCELLENT». Regjeringens forslag vil
i realiteten avvikle og splitte dette helhetlige miljøet, for så
å reetablere enkeltelementer til en betydelige økonomisk og kompetansemessig
kostnad, spredd til andre lokasjoner.
Flertallet frykter at Luftforsvares
samlede og regionale kapasitet for luftromskontroll og overvåking
vil svekkes dersom CRC Mågerø nedlegges. Flertallet mener
det i dagens situasjon er for stor risiko knyttet til kun å opprettholde
én luftovervåkingsstasjon. Flertallet vil i denne sammenheng
vise til at Sverige har tre CRC-er, Danmark har to CRC-er og Storbritannia
har to CRC-er. Flertallet mener Norges geografi utløser
et behov for mer enn én stasjon for å sikre god luftovervåking uansett
situa-sjon og forhold. Flertallet er opptatt av at
det må tas høyde for usikkerhetsmomenter og at det må bygges inn tilstrekkelig
robusthet i alle beredskapsområder. Luftromsovervåkning, kontroll
og bildebygging er en forutsetning for å drive fullverdige moderne
luftoperasjoner og ha tilstrekkelig oversikt og kontroll over eget
territorium. Driftssikkerhet knyttet til uforutsette hendelser,
og et behov for seighet og redundans knyttet til mulige systemfeil,
vedlikehold, linjebrudd eller forstyrrelser, i tillegg til målrettede
anslag som sabotasje eller militære aksjoner, nødvendiggjør etter flertallets oppfatning
å opprettholde to fullverdige stasjoner.
Flertallet har oppfattet at det
vil være store utfordringer knyttet til kompetansetap dersom man velger
å nedlegge CRC Mågerø, og ser at dette kan gi uønskede konsekvenser
forbundet med overvåkingskapasitet og utdanning av nye mannskaper. Flertallet er
opptatt av at Forsvarets organisasjon skal innrettes på en måte
som sikrer best mulig kapasitet på en økonomisk forsvarlig måte.
Flertallet mener den foreslåtte
omorganiseringen av luftovervåkningen vil medføre betydelige kostnader,
samt stort personell- og kompetansetap, uten at dette tilfører ny
operativitet i Forsvaret. Flertallet ser ikke noen
kapasitetsmessig gevinst ved nedleggelse av CRC Mågerø og reetablering
av tilsvarende kapasiteter på annen lokasjon.
Den eventuelle økonomiske gevinsten av en nedleggelse
synes i beste fall usikker. Flertallet har merket
seg at det ikke er store behov for investeringer ved CRC Mågerø
i et 20-årsperspektiv, og at CRC Mågerø vurderes uavhengig av en
nedleggelse som lokasjon for en ny radarsensor. Flertallet ser
at det å opprettholde CRC Mågerø vil kreve noe mer personell til
opprettelsen av et nasjonalt operasjonssenter (NAOC) på Reitan og
at det er en merkostnad ved dette. Samtidig spares betydelige investeringskostnader
ved å ikke reetablere programmeringssenteret og luftkontrollskolen
på henholdsvis Reitan og Sørreisa.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
særlig bekymret for risikoen for et betydelig og potensielt kostbart
kompetansetap knyttet til nedleggelsen av Luftforsvarets programmeringssenter
for så å reetablere et senter på Reitan. Flertallet frykter
at dette vil medføre et kritisk kompetansetap, som så må søkes kompensert
med langt dyrere innkjøp av tilsvarende kompetanse i markedet.
Komiteen viser til
at Hæren skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering
gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av
og samvirke med allierte styrker og gjenopprette territoriell integritet, samt
at Hæren skal løse et bredt spekter av oppgaver, fra løpende fredstidsoppgaver
til komplekse landoperasjoner alene eller i samspill med allierte
og partnere. Komiteen merker seg at Hæren primært
er organisert, utrustet og trent for å løse oppgaver i Norge, men
også kan yte viktige bidrag til internasjonale operasjoner, som
det er gjort gjennom mange år med tung landmilitær utenlandsinnsats,
særlig i Afghanistan, hvor Hæren har vært den våpengren som har
hatt de tyngste bidragene. Komiteen ser hvordan både
omfanget av Hærens innsats og måten man har valgt å organisere bidraget
på, har medført betydelig slitasje hos Hærens personell og struktur,
sammen med verdifulle erfaringer og mulighet til å utvikle ferdigheter. Gjentatt
deployering til utenlandsoppdrag har i for stor grad brutt opp avdelingsstrukturen
når avdelinger settes sammen fra ulike deler av strukturen for å
sendes i utenlandsoperasjoner. Dette har konsekvenser både for avdelingenes operativitet
ute, for trening og øving av den hjemlige strukturen og for ivaretakelse
av militært personell etter endt oppdrag.
Komiteen er meget opptatt av
at erfaringer og kompetanse på alle nivåer som er opparbeidet gjennom
engasjementet i Afghanistan videreføres på en systematisk måte i
organisasjonen, og forutsetter at dette blir gjort.
Komiteen støtter at Hæren i årene
som kommer skal fokusere på å trene på kjerneoppgavene og å øve
brigadenivået med tanke på forsvar av Norge og bidrag til operasjoner
innen en allianseramme.
Komiteen merker seg regjeringens
foreslåtte justering av hvordan Hæren er konseptuelt innrettet,
organisert og trent, og at det i den valgte innretningen av Hæren
er lagt økt vekt på vervet personell i innsatsstrukturen, samtidig
med at vernepliktige inne til førstegangstjeneste utgjør en betydelig
og viktig del av hele den operative strukturen. Komiteen ser
viktigheten av å finne en egnet balanse mellom vervede mannskaper og
soldater som er inne til førstegangstjeneste, samtidig som man tar
høyde for behovet for lengre oppøvings- og ståtid i stadig flere
stillinger. En variert sammensetting av befal, vervede soldater
og soldater inne til førstegangstjeneste fra avdeling til avdeling
og til dels internt i den enkelte avdeling, med en slik balanse
at man kan spille på de ulike kategorienes styrker, fremstår derfor
som rasjonelt.
Komiteen merker seg at Brigade
Nord, med to tilnærmet like mekaniserte manøverbataljoner og en
lett infanteribataljon, med tilhørende logistikk- og støttefunksjoner,
utgjør Hærens hovedelement i det mobile landforsvaret og skal kunne
gjennomføre opp til høyintensive mekaniserte landoperasjoner med
støtte fra andre forsvarsgrener og allierte. Innsatsstrukturer skal kunne
settes sammen innenfor brigadestrukturen avhengig av behov. Komiteen støtter
videreføringen av en brigadestruktur med tre manøverbataljoner. Komiteen legger
til grunn proposisjonens utsagn om at endringene i bataljonene skal
gi flere innsatsklare avdelinger med økt tilgjengelighet og lavere
reaksjonstid for operasjoner nasjonalt så vel som i utlandet.
Komiteen støtter en økning av
Hærens fleksibilitet og reaksjonsevne gjennom å bygge opp Panserbataljonen
som en innsatsklar og raskt tilgjengelig bataljonstridsgruppe i
Troms, med høyt innslag av vervet personell, noe som skal gi større
forutsigbarhet i tilgang på stridsklare avdelinger. Telemark bataljon
er i dag den tyngste og mest slagkraftige delen av Hærens hurtige
reaksjonsstyrke (HRS). Komiteen forutsetter at innslag
av vernepliktige i bataljonen ikke får konsekvenser for bataljonens
evne til å operere som HRS.
Komiteen merker seg at 2. infanteribataljon
videreføres som en lett infanteribataljon med hovedvekt på vernepliktig
personell inne til førstegangstjeneste, men at også denne avdelingen
vil ha innslag av vervede i funksjoner som krever lengre opplæringstid. Komiteen viser
til at bataljonen settes opp med lette terrengkjøretøyer, beltevogner
og lastevogner som er ment å gi avdelingen en grunnmobilitet som
muliggjør manøver i norsk terreng under alle forhold, og at bataljonen
skal, når den er fullt opptrent og oppsatt, ha evne til høyintensitetsoperasjoner
gjennom offensive og defensive kapasiteter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til og legger til grunn de svar man har mottatt fra Forsvarsdepartementet
på skriftlige spørsmål av 12. april og 2. mai 2012, hva gjelder
bataljonens oppsetning, materiell og oppdrag, men har samtidig merket
seg bekymringer fra både FFI og fagmilitært hold knyttet til en
lett infanteribataljons strids- og overlevelsesevne i moderne høyintensitets
krigføring, og forutsetter at det utelukkende ligger grundige fagmilitære
vurderinger til grunn for utviklingen av konseptet for 2. bataljon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som positivt at regjeringen vil beholde
en brigadestruktur med tre manøverbataljoner. Disse medlemmer har likevel
merket seg de faglige motforestillinger som er reist mot konseptet
«lett infanteribataljon» som er valgt for videreføringen av 2. bataljon.
Dersom alle brigadens manøveravdelinger skal kunne løse oppdrag
i hele konfliktspekteret, opp til høyintensitets krigføring, anser disse
medlemmer at alle tre bataljoner bør mekaniseres og organiseres
på tilsvarende måte som Telemark bataljon og Panserbataljonen. Dette
vil kreve betydelige materiellinvesteringer, men en slik omstilling
bør prioriteres og gjennomføres så snart det er praktisk og økonomisk
mulig.
Komiteen merker seg
at en økning i antall ansatte på lavere nivå skal sikre nødvendig
spesialistkompetanse og erfaring i hærstrukturen. Komiteen viser
i den forbindelse til sine merknader i kapittelet om personell og
kompetanse.
Komiteen støtter at det utvikles
et konsept for en hærreserve med den hensikt å ivareta den kompetanse
og det treningsnivået personellet har opparbeidet gjennom sin tjeneste
også etter at de ikke lenger tjenestegjør i operativ struktur, hvor mannskapet
disponeres i en systematisert, dedikert reserve av nylig utdannede
mannskaper, personell på beredskapskontrakter for eventuelle internasjonale
operasjoner og tidligere vervede.
Komiteen viser til Forsvarsdepartementets skriftlige
svar av 2. mai 2012 vedrørende anskaffelsen av kampluftvern til
brigaden. Komiteen ser det som positivt at brigaden
tilføres luftvern for egenbeskyttelse, noe som har vært en mangel
over tid, og merker seg at Forsvarsstaben er gitt i oppdrag å utarbeide
en fremskaffelsesløsning. Komiteen vurderer luftvern
som en viktig kapasitet, og ber om at prosjektet gjennomføres så
snart som mulig.
Komiteen merker seg at samordningen
av en rekke styringsfunksjoner mellom Hærstaben og staben i Brigade
Nord skal frigi årsverk fra stabs- og støttefunksjoner til operative
funksjoner i brigadens underavdelinger, fortrinnsvis vervede og befal
på lavere gradsnivå.
Komiteen ser at Hæren, ikke minst
gjennom de siste års endringer i FLO, er tilført betydelige logistikk-
og støttefunksjoner, inkludert verksteder. Komiteen registrerer
at det kreves en helhetlig gjennomgang av logistikk- og støttestrukturen
for å samordne og sikre en best mulig støtte både til Hæren og Forsvaret
for øvrig, samt at det vurderes en forenkling av styringslinjene
og etablering av mer kostnadseffektive driftsmodeller, herunder
én felles ledelse for alle logistikkenhetene samt endrede styringslinjer for
de regionale støttefunksjonene. Komiteen viser i
den forbindelse til Forsvarsdepartementets svar på skriftlig spørsmål
av 12. april 2012, og merker seg at styrkeproduksjonen og driften av
logistikkavdelinger i Hæren fremstår som et område med potensial
for en mer effektiv organisering og mulighet for å slå sammen avdelinger
eller samordne parallelle deler av virksomhetene. Dette vil kunne
redusere behovet for ledelse og stabspersonell, samt gi stordriftsfordeler
internt i Hæren.
Komiteen merker seg at Hærens
basestruktur og lokaliseringen av Hærens avdelinger videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at komiteens flertall, og flertallet
i den tidligere forsvarskomiteen, over flere år har uttrykt bekymring
over tilstanden i Hæren, og viser i den forbindelse til flertallsmerknader
i Innst. S. 318 (2007–2008) og i budsjettproposisjonene. Det har
gjennom mange år ikke vært aktivitet og øvelser på ønsket nivå,
eller i tilstrekkelig grad lagt til rette for den nødvendige økningen
i Hærens bemanning innenfor mindre og sårbare fagmiljø som har opplevd
betydelig slitasje gjennom løpende utenlandsoppdrag.
Et annet utslag av samme tendens, som disse medlemmer har
påpekt gjennom flere år, er mang-lende oppfylling av manøveravdelingene, hvor
det har manglet lag, tropper og kompanier i Telemark bataljon og
Panserbataljonen. Konsekvensen av dette er at struktur og operativ
evne i realiteten ikke synes å ha vært i tråd med hva som er vedtatt
av Stortinget. Disse medlemmer mener fortsatt at
det er uheldig at manøveravdelingene har en redusert oppsetning
i forhold til tilsvarende avdelinger hos våre allierte, og forutsetter
at dette adresseres i arbeidet med reorganiseringen av Hæren. I
tillegg til økte personellrammer er det sentralt i denne sammenhengen
å rekruttere og beholde vervede soldater og befal over tid, samt
å finne en bedre balanse på befalsstrukturen, knyttet til en omfattende
reform av dagens avdelingsbefalsordning, eller en ny spesialistordning.
Disse medlemmer viser til at
budsjettene over flere år ikke har muliggjort den nødvendige og
i inneværende langtidsplan forutsatte årsverksvekst. Dette, kombinert
med et lavt øvelses- og aktivitetsnivå, mangler i materiell og utstyr
og forsinkede anskaffelser, har skapt en utfordrende situasjon på
flere områder. I Riksrevisjonens Dokument 1 (2011–2012) fremkommer
det at Hærens utvikling ikke har vært i henhold til planene, og
at Hæren fortsatt har betydelige personell- og materiellmangler,
både for kamptroppene og støtteavdelingene. Disse medlemmer er
særlig bekymret over Riksrevisjonens uttalelser om manglende øving,
at man etter Hærens egne faglige vurderinger ikke har kampkraft
på ønsket nivå, og at brigadens evne til nasjonal krisehåndtering
og håndtering av væpnet konflikt rapporteres å være mindre tilfredsstillende.
I lys av dette ser disse medlemmer positivt på signalene
om at brigaden og dens avdelinger skal prioriteres fremover.
Disse medlemmer viser videre
til at Fremskrittspartiet og Høyre i sine alternative budsjetter
gjennom flere år har foreslått en økning av driftsmidler til Hæren.
Komiteen mener at
Sjøforsvaret spiller en helt sentral rolle i å håndtere utfordringer
knyttet til Norges betydelige havområder og maritime interesser.
Et sterkt og moderne sjøforsvar, med et bredt spekter av kapasiteter
og høy operativ evne, er avgjørende for forsvaret av Norge og våre
nærområder. Anvendelsen av maritimt diplomati og myndighetsutøvelse
til havs gjennom tilstedeværelse er viktige roller for Sjøforsvaret.
Komiteen merker seg at Sjøforsvaret
skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering
gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av
og samvirke med allierte styrker og gjenopprette territoriell integritet. Komiteen ser
at Sjøforsvaret også er en viktig bidragsyter til operasjoner i
utlandet, og vil understreke viktigheten av å fordele bidrag til utenlandsoperasjoner
mellom forsvarsgrenene. Komiteen støtter fast deltakelse
i NATOs stående maritime styrker.
Komiteen viser til at Sjøforsvaret
består av Kysteskadren, Marinejegerkommandoen og Kystvakten, i tillegg
til skole- og basestruktur, og at Sjøforsvaret omtales fremtidsrettet
og moderne, med fartøyer og avdelinger som utfyller hverandre godt. Komiteen legger
til grunn at det ikke er planlagt vesentlige endringer i Sjøforsvaret
i langtidsplanen.
Komiteen er kjent med at Sjøforsvaret
i dag har en moderne og høyteknologisk fartøystruktur med potensielt
meget høy operativ evne. Komiteen vil likevel understreke
at det er den reelle operative evnen, i summen av tilgjengelighet,
reaksjonsevne og utholdenhet, våpensystemer og sensorer og riktig
antall personell, med tilstrekkelig seilingstid, øving og trening
den foreliggende strukturen har, snarere enn antallet enheter i
hver fartøyklasse, som er avgjørende.
Komiteen viser videre til Riksrevisjonens
Dokument nr. 1 (2011–2012) som viser at Sjøforsvaret ikke nådde
målene for seilingsaktivitet i hverken Kysteskadren eller Kystvakten,
og at prosjektforsinkelser svekket Sjøforsvarets operative evne.
Komiteen merker seg signaler
på at Sjøforsvaret har problemer med å rekruttere og særlig beholde
personell i kritiske funksjoner, med konsekvenser for strukturens
operative evne. Komiteen forutsetter at det gjennomføres
nødvendige tiltak for å sikre at Sjøforsvaret rekrutterer og beholder
kompetent personell, også i møte med konkurranse fra sivil maritim
sektor.
Komiteen merker seg at et nytt
logistikk- og støttefartøy planlegges innført fra 2016.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at dette fartøyet skal kunne utføre et bredt spekter
av oppgaver for Forsvaret, og forutsetter at prosjektet ender i
anskaffelse av et reelt multi-rolle logistikkfartøy som kan støtte
en rekke av Forsvarets kapasiteter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
nytt logistikk- og støttefartøy anskaffes og legger til grunn at
prioriterte ytelsesmål ivaretas innenfor den godkjente rammen av
prosjektet.
Komiteen tar for øvrig
redegjørelsen for Sjøforsvarets styrkestruktur og operative kapasiteter
til etterretning.
Komiteen merker seg at det, ifølge
Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av
2. mai 2012, er forutsatt at driftsrammen til Sjøforsvaret for 2012
på om lag 3,4 mrd. kroner videreføres i kommende langtidsperiode,
samtidig som Sjøforsvaret planlegger og budsjetterer med innfasing
av nye kapasiteter og modernisering av eksisterende fartøysstruktur, som
vil være fullført innen 2017. Full operativ kapasitet er planlagt
nådd suksessivt for henholdsvis fregatter og korvetter frem mot
dette tidspunktet, etter hvert som Skjold-klassen, nye systemer
som NSM, NH-90 og kapasiteter leveres, integ-reres, evalueres og
settes i drift. Komiteen anser at dette potensielt
vil øke Sjøforsvarets operative evne betydelig, men ser det som
særdeles utford-rende for Sjøforsvaret å skulle drifte denne strukturen
med et antall nye kapasiteter innenfor et flatt driftsbudsjett gjennom
perioden. Komiteen forutsetter at modernisering og
innføring av nye kapasiteter ikke medfører reduksjoner i seiling,
aktivitet og øvelse, og at det tas grep for å sikre nødvendig rekruttering
og ståtid for personellet.
Komiteen merker seg den viktige
innsatsen Kystvakten gjør innen et bredt spekter av oppgaver, primært
innenfor rammene i kystvaktloven. Loven gir Kystvakten myndighet
til å utøve kontroll for en rekke statlige etater samt at tjenestemennene
blant annet har begrenset politimyndighet. Loven pålegger dessuten
øving av krigsoppgavene i fredstid. Komiteen imøteser en
oppdatering og konkretisering av Kystvaktens krigsoppgaver.
Kystvakten har særlige oppgaver knyttet til
suverenitetshevdelse og kontroll i nordområdene, men komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av tilstedeværelse fra Kystvakten
langs hele kysten. Indre Kystvakt (IKV) spiller en viktig rolle
i den forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Indre Kystvakt (IKV) utgjør en svært
rimelig og fleksibel kapasitet som må settes i stand til å kunne
operere med kontinuerlig tilstedeværelse langs hele kysten, også
i sør. Disse medlemmer viser til at regjeringen i
2011 valgte å kjøpe tidligere leasede fartøyer, og forutsetter at
driftsmidler som er frigjort gjennom dette kjøpet bør tilsi at seilingstid
og aktivitet i IKV øker betraktelig. Disse medlemmer forutsetter
at kjøpet av fartøyene ikke påvirker antallet seilingsdøgn eller driftskostnadene
ved seiling negativt.
Disse medlemmer viser til at
Reine-klassen fartøy foreslås avviklet i Sjøheimevernets struktur,
og anser at en overføring av disse fartøyene til IKV ville medføre
en fornuftig bruk av ressurser og betydelig kapasitetsøkning. I
lys av eventuelle endringer i Sjøheimevernets operative struktur
må det også utarbeides effektive og strømlinjeformede rutiner og
mekanismer for samarbeid mellom Heimevernet/Sjøheimevernet og andre
deler av Forsvarets organisasjon. I kystnære oppdrag vil Kystvakten,
og særlig IKV, spille en viktig rolle i dette.
Disse medlemmer viser videre
til at Fremskrittspartiet og Høyre i sine alternative budsjetter
gjennom flere år har foreslått en økning av driftsmidler til Kystvakten
som ville gjort det mulig å seile alle fem fartøyer i (IKV) i langt større
grad enn det har blitt gjort i samme periode.
Komiteen anser undervannsbåter
som en sentral strategisk kapasitet for Norge, og ser det som viktig
at det nå er et utredningsarbeid i gang med sikte på et valg mellom
levetidsforlengelse av Ula-klassen ut over 2020 eller anskaffelse
av nye ubåter. Tidsperspektivet fra beslutning om anskaffelse til
levering er langt, og det er derfor viktig at utredningsarbeidet
er i gang. Komiteen forutsetter å bli holdt løpende
orientert om det videre arbeidet med denne saken.
Komiteen viser til
at Heimevernet har et landsdekkende ansvar med hovedoppgaver innenfor vakthold
og sikring av viktige militær og sivile objekter, og skal være tilgjengelig
på kort varsel, med enheter med god lokalkjennskap. Komiteen legger
til grunn at det er de militære oppdragene som skal være dimensjonerende
for Heimevernet. Likevel har Heimevernet også en rolle i å støtte
det sivile samfunn og den generelle beredskapen i samfunnet. Heimevernet
må i den forbindelse ha evne til samvirke med sivile instanser og
øvrige samfunnsressurser for å kunne støtte og beskytte. Det er
behov for et styrket samarbeid, og bedre koordinering mellom politi,
sivile beredskapsetater og Forsvaret. Dette er særlig viktig for
Heimevernet.
Komiteen viser til at Heimevernet
over flere år har hatt et for lavt øvings- og treningsnivå, som har
bidratt til å redusere Heimevernets operative evne, og at regjeringen
nå legger opp til en gradvis økning av årlig treningsnivå i perioden. Komiteen anser
at en betydelig økning i Heimevernets øvelses- og treningsaktivitet
er helt nødvendig. Komiteen er videre bekymret for
det betydelige materielletterslepet i organisasjonen, samt manglende
oppkledning og personlig utrustning, og forutsetter at dette avhjelpes
snarest.
Heimevernets personell får sin grunnleggende utdanning
og trening i forsvarsgrenene. Komiteen legger til
grunn Forsvarsdepartementets svar på skriftlig spørsmål av 2. mai
2012 om at dagens styrkeproduksjon i forsvarsgrenene er tilfredsstillende
for å dekke behovet i HV.
Komiteen noterer seg at regjeringen
ønsker at Heimevernet skal videreutvikle sine funksjoner gjennom
å tydeliggjøre oppdragene knyttet til vakthold og sikring, både
av situasjonsbestemte og forhåndsdefinerte viktige objekter og infrastruktur
i samfunnet, og at dette, sammen med en styrking av Heimevernets
utdanning og trening, skal fremheve Heimevernets rolle i et bredt samfunnsperspektiv.
Komiteen viser til Forsvarsdepartementets svar
på skriftlig spørsmål av 2. mai 2012 og legger til grunn at Heimevernets
områdestruktur også i fremtiden vil kunne løse et bredt spekter av
oppgaver, og at ingen av disse oppgaver fjernes fra HVs portefølje.
Komiteen viser videre til at
regjeringen vil organisere Heimevernets styrker innenfor en ramme
på 45 000 mannskaper, fordelt på 42 000 i områdestrukturen og 3 000
i innsatsstyrkene, en reduksjon på 2 000 fra dagens vedtatte nivå på
5 000 soldater i innsatsstyrken.
Komiteen gir sin tilslutning
til at styring, ledelse, styrkeproduksjon og sivilt-militært samarbeid
fortsatt skal gjennomføres innenfor dagens 11 distrikter og en tilpasset
områdestruktur. Komiteen anser at en avvikling av
flere distrikter ville ha medført betydelige utfordringer knyttet til
geografiske avstander, mens den økonomiske gevinsten ville blitt
forholdsvis liten. Komiteen er opptatt av at Heimevernets
lokalkunnskap og -forankring videreføres over hele landet. Opprettholdelsen
av 11 HV-distrikter bidrar til dette. Komiteen merker
seg at dagens lokalisering av distriktsstrukturen videreføres, og
at GIHV med stab er etablert på Terningmoen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til regjeringens forslag om å organisere Heimevernets styrker innenfor
en ramme på 45 000 mannskaper, fordelt på 42 000 i områdestrukturen
og 3 000 i innsatsstyrkene. Det er en reduksjon på 2 000 fra dagens
vedtatte nivå på 5 000 soldater i innsatsstyrken. Flertallet anser
dette som en dårlig løsning. En innretning av styrkene utelukkende
rettet mot statisk vakthold og sikring, sammen med en reduksjon
i ambisjonen for Heimevernets skarpeste avdelinger – innsatsstyrkene
– vil reversere den målrettede kvalitetsforbedringen som har ligget til
grunn for reformene i Heimevernet siden 2004.
Flertallet viser til sine bekymringsmeldinger knyttet
til Heimevernets utvikling og operative evne gjennom flere år. Manglende
øvelser og trening, med et absolutt bunnivå i 2009, har redusert
den reelle operative evnen i store deler av Heimevernets struktur
i altfor stor grad. Med en videreføring av dagens antall og innretning tilnærmet
uforandret, tilsier all erfaring at denne regjeringen ikke vil prioritere
ressurser til øvelser og trening i tilstrekkelig grad, samtidig
som det er store mangler og etterslep i materiellstrukturen og i
grunnleggende utrustning på enkeltmannsnivå.
Flertallet er kjent med studier
gjennomført ved Forsvarets forskningsinstitutt som har vurdert en
alternativ innretning på Heimevernet, som etter flertallets vurdering
ville medføre en betydelig styrking av Heimevernets og Forsvarets
samlede militære innsatsevne. En betydelig omlegging av Heimevernets
struktur og innretning vil kreve flere grundige analyser, men flertallet vil
likevel signalisere sin støtte til intensjon og retning i en slik
mulig omlegging:
Flertallet ønsker en styrking
av Heimevernets reelle kapasitet gjennom en klarere definering av oppgaver
og langt sterkere differensiering av HV-strukturen enn i dag. Dette
vil medføre et klarere skille mellom de styrkene som skal kunne
håndtere alle typer trusler og oppdrag – inkludert å avvise militære
angrep eller bistå Hæren med oppgaveløsning knyttet til skarpe operasjoner
på norsk territorium – og hoveddelen av HVs styrker, som vil rendyrkes
i en vakt- og sikringsrolle.
Flertallet anser at Heimevernets
militære kapasitet må ta utgangspunkt i den styrken som i dag er
utdannet, trent og utrustet for å kunne håndtere militære trusler
– HVs innsatsstyrker. Flertallet vil styrke denne
kapasiteten gjennom større antall, langt bedre kvalitet og større
fleksibilitet i en mobiliserbar styrke av høy kvalitet beregnet
på å løse oppgaver i krise og krig, samt ved ekstraordinære behov
i fredstid. Styrken vil være Heimevernets mest fleksible og tilgjengelige
ressurs, og vil også være det viktigste middelet til å støtte samfunnet
med sikringstiltak, også ved lokale kriser av ikke-militær karakter. Styrken
kan organiseres som moderne lett infanteri, med tyngre våpen enn
i dag, og bør kunne løse et bredt spekter av militære oppdrag i
Norge ved krise og krig, samt løse lokale sikringsoppdrag med høy
beredskap. Det er anslått at dette vil kunne gi en reell militær
styrke omtrent tilsvarende en lett infanteribataljon i hvert av
dagens HV-distrikter. Dette vil medføre en betydelig styrking av
Forsvarets samlede landmilitære evne.
Flertallet viser til regjeringens
nedleggelse av HV-016-avdelingene og mener fortsatt at disse avdelingene
utgjorde særskilt kapable avdelinger i Heimevernet før de ble lagt
ned i 2010. Avdelingene var i stor grad bemannet av personell med
bakgrunn fra spesialstyrkene. Dette ga Heimevernet en meget fleksibel
kapasitet på høy beredskap og med lav kostnad. Flertallet vil
gjenopprette lignende jegeravdelinger, med kort klartid, som del
av den militære kapasiteten til HV i tilknytning til større befolkningssentra.
Den delen av HV som ikke selv skal kunne avvise
militære angrep, gis en utdanning, trening og utrustning som gjenspeiler
dette. Styrken kan bidra til å løse viktige vakt-, overvåknings-
og sikringsfunksjoner i krigstid, og kan være en fleksibel ressurs
for samfunnet ved et ekstraordinært behov i fredstid. For å sikre
best mulig gjenbrukbarhet mot resten av samfunnet må utdanning,
trening, struktur og oppgaver samordnes med samfunnets øvrige vakt-
og beredskapsvirksomhet, som politireserve og Sivilforsvar, noe flertallet har
merket seg at regjeringen nå utreder. Denne delen av strukturen
kan beholdes i stort antall, med lokal profil, rekrutteringsbase
og tilstedeværelse over hele landet, med kostnadseffektiv trening
og utrustning som tilpasses oppgavene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter regjeringens
forslag om at Heimevernet organiseres innenfor en ramme på totalt
45 000 mannskaper i Land-, Sjø- og Luftheimevernet, hvorav 3 000
mannskaper i innsatsstyrkene og 42 000 i områdestrukturen. Disse
medlemmer vil også gi sin tilslutning til at styring, ledelse,
styrkeproduksjon og sivilt-militært samarbeid fortsatt skal gjennomføres
innenfor dagens 11 distrikter og en tilpasset områdestruktur.
Etter disse medlemmers mening
vil dette sikre et robust og landsdekkende HV, med bedre rammevilkår
for tilfredsstillende trening og øving av styrkene.
Disse medlemmer har for øvrig
registrert at det forrige og nylig framlagte fagmilitære råd på ny
foreslo betydelige reduksjoner i Heimevernet, noe det ikke er eller
har vært politisk støtte for.
Disse medlemmer merker seg videre
at Heimevernet skal utvikles med et sterkere fokus på oppdragsløsning
innen vakthold og sikring. Disse medlemmer støtter
at regjeringen legger opp til en fortsatt gradvis økning av årlig trening,
slik at Heimevernet i større grad kan fokusere på sine primæroppdrag. Disse
medlemmer vil også understreke at Heimevernets fokus på
vakthold og sikring er i utvidet forstand, der overvåking og kontroll
og territorielt ansvar også er en viktig del av oppdraget.
Komiteen støtter at
Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSKS) videreføres på Dombås. Komiteen vil
understreke at HVSKS – med sin kompetanse, fasiliteter, beliggenhet
og gode trenings- og øvingsområder både for sommer og spe-sielt
vintertrening – må videreutvikles som nasjonalt kompetansesenter
for Heimevernet (og med tilgjengelighet for andre forsvarsgrener). Komiteen registrerer
også at HVSKS som kompetansesenter vil ha en viktig rolle i trening,
samvirke og interaksjon med øvrige instanser med ansvar for samfunnssikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, oppfatter
at regjeringens forslag for organisering av Heimevernet, inkludert Sjøheimevernet,
medfører en sterkere konsentrasjon enn tidligere om oppgavene vakt
og sikring. Dette innebærer etter flertallets oppfatning
at det helhetlige territorielle aspektet ved Heimevernets aktivitet
dempes. Flertallet mener det er hensiktsmessig å
se på Heimevernet, særlig innsatsstyrkene, som en territoriell ressurs
også i fremtiden. Flertallet er opptatt av at hele
Heimevernet må utrustes slik at det har adekvat utstyr og riktige
kapasiteter for å løse sine oppdrag. Flertallet mener
det må legges opp til mer øving og trening i Heimevernet. Flertallet mener
det skal være årlig trening på de enkelte objekter for å sikre at
mannskaper og planverk er oppdatert og forberedt på oppdraget. Flertallet vil
understreke at samarbeidet med Sivilforsvaret og politiet må styrkes,
og det må legges opp til felles øvelser og beredskapsplaner der
det er naturlig.
Flertallet viser for øvrig til
sine forslag til alternative budsjetter for Heimevernet i inneværende
langtidsperiode, som ville medført en betydelig styrking av HV utover
den utvikling man har sett.
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å avvikle Sjøheimevernets (SHV) kommandostruktur
og at taktisk ledelse av SHVs styrker skal ivaretas av de territorielle
distriktsstabene, noe som skal for-enkle kommandolinjene og styrke Heimevernets
operative fleksibilitet. Komiteen viser videre til
at regjeringen foreslår å avvikle Reine-klassen fartøyer som en
del av SHVs kapasiteter. Komiteen er kjent med at
Forsvaret har betydelige utgifter knyttet til fartøyene uavhengig
av drift og aktivitetsnivå, og forutsetter at de benyttes på en
egnet og effektiv måte i Forsvarets struktur dersom de tas ut av
SHV.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet merker seg endringene
som foreslås gjort i Sjøheimevernets kommandostruktur og påpeker
at ingen av de overordnede oppdrag skal fjernes fra Sjøheimevernet som
følge av dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vurderer
Sjøheimevernet som en betydelig ressurs med viktige militære oppgaver knyttet
til kysten og kystnære farvann som bør styrkeproduseres i tett samarbeid
med både Landheimevernet og Sjøforsvarets enheter. Flertallet ser
at regjeringen ønsker en annen innretning på Heimevernet og derigjennom
en sterk nedbygging av Sjøheimevernet slik det er i dag. Flertallet ønsker
å videreføre Sjøheimevernet med nåværende oppgaver knyttet til maritim
overvåking, kontroll med skipsfart og med styrket innretning mot
sikring av objekter. Flertallet mener den faglige
ledelse, koordinering og utvikling av SHV må sikres gjennom Sjøheimevernets
utdannings- og kompetansesenter (SHVUKS) på Haakonsvern.
Flertallet frykter at Sjøheimevernet
vil miste sin egenart og særskilte kompetanse dersom kommandoansvaret
for styrkeproduksjon og taktisk ledelse flyttes over til distriktssjefene. Flertallet merker
seg at Sjøheimevernets eget personell ser store utfordringer knyttet
til å beholde den sjømilitære kunnskap og operative egenskaper i
organisasjonen dersom man flytter kommandoansvaret slik det er foreslått. Flertallet merker
seg at regjeringen ønsker å avvikle Reine-klassen som del av Sjøheimevernets struktur. Flertallet er
i den forbindelse opptatt av at Heimevernet tilføres nødvendige
midler til etablering av EBA for å sikre styrkeproduksjon og annen
nødvendig aktivitet når Reine-klassen fases ut. Flertallet forutsetter
at de driftsmidler som følger med når Reine-klassen tas ut av SHVs
struktur, kompenseres i HV for å styrke nødvendig trening og øving.
Komiteen viser til
at Forsvarets strategiske ledelse utgjøres av Forsvarsdepartementet,
Forsvarssjefen og Forsvarsstaben innenfor en integrert ledelsesmodell,
og registrerer at modellen foreslås videreført av regjeringen.
Komiteen viser videre til at
Forsvarssjefen fører alminnelig kommando over hele Forsvaret, og Forsvarsstaben
støtter i utøvelsen av denne funksjonen. Videre utgjør Forsvarsstaben,
sammen med Forsvarsdepartementet, Forsvarssjefens stabsapparat –
som etatssjef, og som øverste fagmilitære rådgiver i departementet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at modellen for Integrert strategisk ledelse (ISL) av forsvarssektoren
ble vedtatt i 2002 og innført i 2003. Flertallet viser
videre til Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål
av 2. mai 2012 og 15. mai 2012 knyttet til ISL. Flertallet merker seg
at det til tross for løpende justeringer av ordningen siden 2004
ikke er gjennomført noen systematisk eller ekstern evaluering av
modellen, selv om betydelige endringer i modellen sammenlignet med
forutsetningene for det opprinnelige vedtaket, som utflyttingen
av generalinspektørene, også er gjennomført.
Flertallet anser at modellen
i dag ikke fungerer på en tilstrekkelig god måte. Dette gjelder både
utformingen og praktiseringen av modellen, og handler om viktige
spørsmål som styringskultur, Forsvarssjefens faglige uavhengighet, ansvar,
fullmakter og handlingsrom som etatssjef, samt en ugjennomsiktig
og lite etterprøvbar ansvars- og rollefordeling. Flertallet mener
at det er påkrevet med tiltak som i større grad enn i dag kan bidra
til å sikre klare prinsipper for helhetlig ledelse i sektoren og
en praktisk utforming som gir nødvendige dybde i politiske beslutningsunderlag,
klare ansvarslinjer og dokumentert sporbarhet i beslutningsprosesser
og gjennomføring.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en grundig
og systematisk ekstern evaluering av ordningen med integrert strategisk
ledelse i forsvarssektoren.»
Flertallet ser også at sektorens
øverste ledelse, fordelt på Forsvarsdepartement, Forsvarsstaben, grenstabene,
HV-staben og FOH, ifølge Forsvarsdepartementets svar på komiteens
skriftlige spørsmål av 16. mai 2012, har 1 185 ansatte. Sett i lys
av at Forsvaret i dag har en samlet ramme på ca. 17 000 årsverk,
som er foreslått redusert til 16 550 i kommende langtidsperiode,
er flertallet opptatt av at balansen mellom personell
i administrasjon, stabs- og ledelsesstrukturer og personell som
er direkte involvert i operativ virksomhet, i størst mulig grad
optimaliseres. Flertallet legger til grunn at det
i det omfang det er mulig, prioriteres å effektivisere administrasjon,
stabs- og ledelsesledd og at disse til enhver tid tilpasses oppgaver
og Forsvarets omfang, og forutsetter at dette adresseres i det løpende
arbeidet med fornying og forbedring og i den kommende personell-
og kompetansereformen i sektoren.
Komiteen merker seg
at Forsvarets mediesenter, Forsvarets forum, Forsvarets sikkerhetsavdeling,
Vernepliktsverket, Forsvarets lønnsadministrasjon, Forsvarets regnskapsavdeling,
Feltprestkorpset, Forsvarets personelltjeneste og Forsvarets avdeling
for kultur og tradisjon videreføres underlagt Sjef Forsvarsstaben.
Komiteen viser til at Forsvarets
operative virksomhet ledes av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter
(FOH), og at virksomheten ved hovedkvarteret innebærer døgnkontinuerlig
oppbygging og vedlikehold av situasjonsbildet i interesseområdet,
planlegging og ledelse av operasjoner, samt evaluering. Hovedkvarteret skal
ha en utstrakt kontakt med relevante etater og aktører utenfor Forsvaret. Komiteen støtter at
hovedkvarteret videreutvikles for å understøtte NATOs fremtidige
kommandostruktur.
Komiteen mener at god utøvelse
av kommando og kontroll er en forutsetning for best mulig utnyttelse
av tilgjengelig operativ evne, og forutsetter at denne videreutvikles
gjennom øvelser av de involverte kommandonivåene, både med og uten
underlagte styrker, samt løpende evaluering av oppnådde resultater
for å sikre at nivået er tilfredsstillende etter nasjonale og NATO-standarder.
Komiteen støtter etableringen
av en permanent kadre for et nasjonalt logistisk ledelseselement (Joint
Logistics Support Group – JLSG) som skal utøve taktisk kommando
over logistikkressurser under sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter,
noe som skal styrke hovedkvarterets evne til å lede operativ logistikk
ved omfattende nasjonale beredskapssituasjoner og operasjoner i
Norge.
Komiteen viser til
at Etterretningstjenesten innhenter, analyserer og distribuerer
informasjon som angår norske interesser, forholdet til fremmede
stater, organisasjoner og individer, med det formål å bidra til
å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som
gjelder viktige nasjonale interesser. Komiteen understreker
at Etterretningstjenestens arbeid er av stor betydning for landets
sikkerhet og interesser.
Komiteen er kjent med at Norges
sivile og militære utenlands etterretningstjeneste er underlagt forsvarssjefen,
og støtter både militære og sivile myndigheter med informasjon og
vurderinger, innenfor rammene av Lov om etterretningstjenesten og
med ettersyn fra Stortingets EOS-utvalg.
Komiteen ser at etterretning
er en helt grunnleggende forutsetning for planlegging og ledelse av
styrker i militære operasjoner, og merker seg at gjeldende ambisjonsnivå
for Forsvaret, blant annet knyttet til ivaretakelsen av en tilfredsstillende
overvåking og etterretning i egne nærområder, samt å bidra substansielt
i inntil tre samtidige operasjonsområder, krever høy teknisk, operativ
og personellmessig kompetanse i Etterretningstjenesten. Globale
og regio-nale utviklingstrekk nødvendiggjør en etterretningstjeneste
med tilpasningsevne og fleksibilitet, som til enhver tid må disponere
egnet teknologi og utvikle en organisasjon som kan levere relevante
og etterspurte vurderinger. Komiteen forutsetter
at tjenesten har et ressurstilfang som sikrer dette ambisjonsnivået.
Komiteen er enig i at etterretningsstøtte
til norske militære avdelinger som deltar i operasjoner i utlandet
prioriteres og at Etterretningstjenesten styrkes for å kunne møte
særlige utfordringer knyttet til ny teknologi.
Komiteen vil fremheve
den unike kapasiteten Forsvarets spesialstyrker utgjør. Spesialstyrkene består
av Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) og
Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrkene har over tid ytt substansielle
bidrag i flere operasjonsområder i utlandet, og fra 1. april 2012
er FSK/HJK igjen til stede i Kabul som mentorer i Crisis Response
Unit (CRU).
Komiteen viser til at spesialstyrkene
består av selektert personell som har spesiell utrustning og grundig
utdanning i taktikker og teknikker, og at styrkene innehar fleksible,
anvendelige og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig, som supplement
til andre styrker eller til støtte for andre etater. FSK/HJK har
også nasjonale oppgaver innenfor land- og sjøbasert kontraterror. Komiteen viser
til at en av de største utfordringene med dette oppdraget er mang-lende
innsettingskapasitet i tilknytning til spesialstyrkene. Komiteen har
i den forbindelse merket seg departementets svar på komiteens skriftlige spørsmål
av 2. mai 2012 om kostnadene ved å etab-lere et detasjement for
taktiske transporthelikoptre på Rena, og legger til grunn at dette
er spørsmål som tas til løpende vurdering.
I dag er det kun FSK/HJK som har et dedikert kontraterroroppdrag. Komiteen mener
det bør vurderes å gi også MJK nasjonale oppgaver knyttet til sjøbasert
kontraterror, samt en formalisert beredskapsrolle.
Komiteen har merket seg at Forsvarssjefen
arbeider med en mulighetsstudie for videreutvikling av spesialstyrkenes
beredskap for kontraterroroperasjoner, som skal belyse flere alternativer
og konsekvenser, samt at spesialstyrkenes øvelsesaktivitet knyttet
til kontraterror skal økes. Komiteen imøteser resultatet
av dette arbeidet, og forutsetter at det administrativt og ressursmessig
legges til rette for en mest mulig effektiv og operativ innretning
og utnyttelse av Forsvarets samlede spesialstyrkekapasitet.
Komiteen understreker betydningen
av Forsvarets fellesavdelinger og -kapasiteter og den viktige rollen
disse spiller for fellesoperativ oppgaveløsning. Komiteen forutsetter
at kapasitetene skal være tilpasset og i balanse med øvrig struktur
og utvik-les med tanke på å ivareta sektorens fleksible behov.
Komiteen viser til
at hovedoppgavene til Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) er
å fremskaffe materiellkapasiteter gjennom investeringsprosjekter,
ivareta eierskapsforvaltning av materiell, utføre vedlikehold og
yte forsyningstjenester for Forsvaret. Komiteen vil
understreke at FLOs oppgaver er av avgjørende betydning for hele
forsvarsstrukturen og Forsvarets operative evne.
Komiteen viser til at FLO har
vært gjenstand for en lang rekke omfattende endringer siden etableringen
i 2002, og anser at disse omstillingene i det store og hele har
vært nødvendige, men samtidig har medført betydelig slitasje og usikkerhet
i organisasjonen og for FLOs personell. Komiteen mener
at Forsvaret som helhet er avhengig av at FLOs kvalitet og leveringsevne
er i samsvar med egne oppgaver og de strukturendringene som gjøres
i andre deler av Forsvaret.
I en periode hvor Forsvaret prioriterer materiell-investeringer
høyt, i kommende langtidsperiode med et forholdstall tilnærmet 2:1
mellom drift og investering, er komiteen svært opptatt av at FLO settes
i stand til å omsette bevilgede investeringsmidler på en effektiv,
forsvarlig og etterprøvbar måte. Komiteen anser at
denne investeringstakten vil bli svært krevende å opprettholde på
forsvarlig måte over tid. Komiteen merker seg samtidig
at gjennomføringstiden i materiellprosjekter skal reduseres og evnen
til å gjennomføre investeringer styrkes. Komiteen imøteser
en slik prioritering og forutsetter å bli holdt løpende orientert
om utviklingen på dette viktige området. Komiteen deler
det synspunkt at en slik produktivitetsvekst vil være blant de viktigste
bidragene til å innfri målsettingene i fornyings- og forbed-ringsarbeidet.
Samtidig har komiteen merket
seg signaler om at FLOs evne til å omsette investeringsmidler allerede
er presset, og peker i den forbindelse på behovet for å utøve fleksibilitet
i årsverksstyringen i særlig viktige funksjoner. Komiteen vil
i den forbindelse peke på Forsvarsdepartementets svar av 17. april
2012 og 12. mai 2012 på komiteens skriftlige spørsmål knyttet til
årsverksutvikling og omsetningsevne i FLO.
Komiteen viser til at FLO er
en sentral pre-miss-leverandør i logistikkprosessene og har en viktig
rolle i det videre fornyings- og forbedringsarbeidet. Komiteen noterer
at et felles integrert forvaltningssystem (FIF) er under innføring og
skal bli et effektivt verktøy for å forvalte materiell og understøtte
driften av Forsvarets virksomhet. Komiteen har gjennom
flere år merket seg betydelige utfordringer knyttet til implementering
og store kostnadsoverskridelser ved innføringen av ulike forvaltningssystem
i Forsvaret, og forutsetter at FIF nå implementeres på en effektiv
og god måte innenfor vedtatte økonomiske rammer.
Komiteen viser videre til at
FLO skal understøtte styrkeproduksjon, styrkeoppbygging og gjennomføring
av operasjoner med basis i sin stasjonære struktur, blant annet
gjennom eierskapsforvaltning av Forsvarets materiellsystemer, vedlikehold
og oppgraderinger, i tillegg til å ivareta et gjennomgående forsyningsansvar
i Forsvaret og produsere og stille til disposisjon forsyningsfunksjoner
som del av forsvarsgrenenes oppsetning av deployerbare logistikk-enheter.
Komiteen merker seg at Vertslandsstøttebataljonen
settes opp av FLO som et operativt strukturelement innenfor det
bilaterale samarbeidet med USA, og vil understreke viktigheten av
at denne bataljonen har en sammensetning og materielloppsetning
som sikrer god evne til å løse dette oppdraget.
Komiteen viser til
at Forsvarets sanitet (FSAN) er Forsvarets fagmyndighet innenfor sanitet
og veterinærtjenester og skal legge til rette for og støtte operasjoner
gjennom å styrke tilgjengeligheten og utholdenheten til sanitetskapasitetene,
samt bidra med selvstendige kapasiteter.
Komiteen tar til etterretning
oversikten over FSANs styrkestruktur og operative kapasiteter, inkludert
Forsvarets feltsykehus (ROLE 2), som en sentral og prioritert ressurs
for Forsvaret. Komiteen merker seg også at Sjøforsvarets planlagte
logistikkfartøy, når det kommer i drift, skal kunne tilføres tilpasset
kapasitet til medisinsk behandling fra FSAN. Komiteen forutsetter
at FSAN løpende tilpasser egen organisasjon og oppgaver i samsvar
med de strukturendringer som gjøres i andre deler av Forsvaret. Komiteen vil
understreke den særlige viktigheten av at norske soldater som tjenestegjør
i skarpe operasjoner har tilgang til gode sanitetskapasiteter med
rask reaksjonsevne. Erfaringer fra Afghanistan viser med all tydelighet nødvendigheten
av dette.
Komiteen er enig i at det som
et resultat av at Forsvaret har utviklet seg fra et mobiliseringsforsvar
til et mindre og moderne forsvar, ikke lenger er behov for et eget
stasjonært militært sykehus, og at Troms Militære Sykehus (TMS) derfor
legges ned. Komiteen forventer at involverte parter
i samarbeid raskest mulig avklarer hvordan helsetilbudet som i dag
ytes ved TMS skal ivaretas i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen
etter nedleggelsen. Det legges til grunn at Forsvaret vil benytte,
og dekke sine kostnader knyttet til, helsetilbudet som etableres
etter at Troms Militære sykehus er nedlagt.
Komiteen viser til at den allerede
igangsatte prosess med å samlokalisere Forsvarets ulike helsetjenester
i indre Troms, og samlokalisere disse i det nye senteret som skal
etableres etter at Troms Militære sykehus er nedlagt, videreføres.
Komiteen vil påpeke FSANs helt
sentrale rolle for å kunne gi Forsvarets soldater og veteraner et medisinsk
tilbud ved skader, alvorlige hendelser og i det forebyggende arbeidet.
FSAN har viktige oppgaver knyttet til forberedelsene før utreise,
oppfølging i operasjonsområdet, og i perioden etter hjemkomst. Det
skal gjennomføres en aktiv, personlig og tilpasset oppfølging av
den enkelte veteran og deres nærmeste. Gjennom Forsvarets ettårsprogram
skal Forsvaret i det første året etter hjemkomst fortsette den individuelle
oppfølgingen, slik at også oppdukkende behov blir fanget opp. Komiteen ber
om at disse oppgavene prioriteres høyt, og at FSAN, sammen med Forsvarets
Veterantjeneste, tar et særlig ansvar for kompetanseoverføring til
sivilt helsevesen av særskilte problemstillinger knyttet til skadede
veteraner.
Komiteen legger videre til grunn
at samarbeidet mellom FSAN, andre sektorer og relevante utdannings-
og forskningsinstitusjoner skal videreutvikles for å sikre økt samordning
og kompetansebygging/-overføring. Komiteen anser
at en god sanitets- og veterinærtjeneste for Forsvarets personell
krever et godt samarbeid med det sivile helsevesenet på alle nivåer.
Komiteen er kjent med at det
over tid har vært uttrykt usikkerhet og til dels misnøye knyttet
til arbeidsforhold og faglig utvikling blant leger som tjenestegjør
i Forsvaret gjennom ordningen for vernepliktig akademisk befal (VAB-ordningen). Komiteen forutsetter
at VAB-ordningen for både leger og andre faggrupper tas opp til
en helhetlig gjennomgang i forbindelse med det kommende personell-
og kompetansearbeidet i sektoren.
Komiteen ser at utviklingen
i digitale rom, cyberområdet, i stadig større grad påvirker Forsvarets
oppgaveløsning og virksomhet, og at denne utviklingen må forventes
å akselerere ytterligere i fremtiden. Det digitale rom har blitt
en tilleggsdimensjon ved militære operasjoner og et nytt krigføringsområde
hvor både evnen til defensive og offensive operasjoner vil kunne
være avgjørende i fremtidige konflikter. Militære operasjoner i
det digitale rom har både beskyttende, etterretningsmessige og offensive
siktemål.
Komiteen viser til at Forsvaret
må være særlig forberedt på å håndtere IKT-angrep som rammer egne
systemer, og registrerer at Forsvarets evne til å ivareta dette
området må styrkes. Komiteen forutsetter at slik
styrking gjennomføres for å kunne møte raskt økende trusler.
Komiteen tar til etterretning
at Forsvarets Informasjonsinfrastruktur (INI) vil skifte navn til Cyberforsvaret
for å reflektere denne utviklingen.
Komiteen merker seg redegjørelsen
for Cyberforsvarets styrkestruktur og operative kapasiteter og at
hovedoppgaven til denne strukturen er å drifte og utvikle Forsvarets
samband og understøtte operasjoner både hjemme og ute, samt understøtte
nettverksbaserte operasjonsformer og bidra til vesentlige forbedringer
innenfor interoperabilitet, fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet
og deployerbarhet. Komiteen støtter at Forsvaret
skal ha materiell som tilfredsstiller nasjonale og NATOs krav til
interoperabilitet og funksjonalitet, og som gjør det mulig å møte
digitale trusler samtidig som Forsvaret utvikler ytterligere kapasiteter
og modenhet innen nettverksbasert forsvar.
Komiteen anser det som positivt
at etableringen av daværende sjef INI med stab på Jørstadmoen har
gitt grunnlag for bedre samvirke innen fagmiljøet, at Forsvarets
evne til helhetlig styring og ledelse innen IKT-området er styrket,
og at det er lagt til rette for en bedre kontroll med og en mer
effektiv utnyttelse av Forsvarets samlede IKT-ressurser gjennom
samlokaliseringen.
Komiteen viser til at Stortinget
gjennom Innst. S. nr. 234 (2003–2004) tok initiativ til å samle deler
av Forsvarets IKT-virksomhet på Jørstadmoen, og i Innst. S. nr.
318 (2007–2008) vedtok å samle IKT-virksomheten i Forsvaret på Jørstadmoen
i størst mulig grad. Komiteen har merket seg at regjeringen
senere har presisert i sin tiltredelseserklæring og i Prop. 1 S
(2010–2011) at denne samlingen vil bli gjennomført, og mener at
flyttingen av Sjef INI til Jørstadmoen i 2011 var viktig for å kunne
gjennomføre en slik samling. Komiteen er fortsatt
opptatt av at de delene av IKT-virksomheten i Forsvaret som på en
naturlig måte kan lokaliseres i et sentralt senter, samles geografisk
på Jørstadmoen. Komiteen er opptatt av at det skapes
forutsigbarhet rundt lokalisering av Forsvarets virksomhet, og mener
det er viktig at en slik samling konkretiseres og gjennomføres uten
unødig forsinkelse.
Erfaring fra moderne krigs- og konfliktsituasjoner
viser at cyberoperasjoner rettet mot sivil IKT-infrastruktur må
kunne forventes å være en del av et militært anslag fra en statspart.
I andre tilfeller er det uhyre vanskelig å identifisere hvorvidt
angriper er en sivil eller militær aktør. I begge typer situasjoner
er tradisjonelle grenser mellom sivil og militær sektor å anse som tilnærmet
irrelevante, og tilgjengelige responsmuligheter må være tilpasset
dette. Komiteen viser i den forbindelse til sine
merknader under avsnittet om NSM om behovet for effektive beskyttelsestiltak
og kapasiteter på tvers av sektorer.
Komiteen deler vurderingen
av at Forsvarets musikk er en viktig tradisjonsbærer som representerer
en historisk kulturarv. Komiteen viser for øvrig
til Stortingets behandling av St.meld. nr. 33 (2008–2009), jf. Innst.
S. nr. 295 (2008–2009), og legger til grunn at Forsvarets musikk videreføres
i tråd med denne.
Komiteen merker seg at Forsvarets
musikk i dag består av fem profesjonelle korps som er viktige kulturbyggere
gjennom sine opptredener i inn- og utland, og at korpsenes hovedoppgaver er
å profilere Forsvaret, bidra til rekruttering og bidra til å skape
identitet både for Forsvaret og i Forsvaret. Komiteen støtter
at interne seremonielle oppgaver fortsatt prioriteres.
Komiteen viser til at Forsvarets
avdeling for kultur og tradisjon (FAKT) ble etablert av Forsvarssjefen
i 2008 med den hensikt å styrke kulturvirksomheten i Forsvaret og
få på plass en ny plattform for dialog, både internt og i Forsvaret og
mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. Komiteen har
over flere år mottatt gjentatte bekymringsmeldinger knyttet til
ressursfordelingen mellom administrasjon og aktivitet i FAKT, og
forventer at avdelingen i størst mulig grad benytter tildelte ressurser
til aktivitet i og rundt Forsvaret, samt de prioriteringer Stortinget
for øvrig har lagt til grunn for kulturarbeidet i Forsvaret.
Komiteen imøteser resultatet
av den varslede evalueringen av Forsvarets avdeling for kultur og
tradisjon, som skal fokusere på organisasjonsform samt faglig og
effektiv styring av kultursektoren.
Komiteen viser til
at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et sivilt direktorat for
forebyggende sikkerhetstjeneste underlagt Forsvarsdepartementet,
og at NSM skal legge til rette for, støtte og rapportere om gjennomføringen
av defensive forebyggende tiltak mot spionasje, sabotasje og terrorhandlinger
i alle sektorer. Komiteen merker seg at NSM utfører sine
oppgaver gjennom å føre tilsyn og utøve myndighet, varsle og håndtere
alvorlige dataangrep, utvik-le sikkerhetstiltak og gi råd og veiledning
innenfor forebyggende sikkerhet. En av hovedoppgavene til NSM er
å utøve funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet i henhold til lov
om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) gjennom koordinering,
kontroll og myndighetsutøvelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har
merket seg at det i arbeidet med Innst. 207 S (2011–2012) ble slått
fast at det gikk tolv år fra sikkerhetsloven ble vedtatt til det ble
fremlagt en ny forskrift om objektsikkerhet. Selv om det er konkrete
grunner til at arbeidet med forskriften tok lang tid, så viser også
den lange tidsbruken at det ikke har vært tilstrekkelig fokus på
objektsikkerhet. Derfor ønsker flertallet nye initiativer
innenfor objektsikkerhet velkommen. Flertallet ser
videre positivt på de initiativ som er tatt for å lære av også internasjonale
erfaringer innen objektsikkerhet i etterkant av angrepet på Regjeringskvartalet
22. juli 2011, og støtter en videreføring av slikt internasjonalt
samarbeid.
Komiteen vil særlig
understreke betydningen av de oppgaver NSM utfører innenfor IKT-
og informasjonssikkerhet. Dette omfatter blant annet oppgaven som
nasjonal varslings- og håndteringsinstans ved alvorlige angrep mot samfunnskritisk
IKT-infrastruktur (NorCERT), rollen som sertifiseringsmyndighet
for IT-sikkerhet i produkter og systemer (SERTIT), visse kontrolloppgaver
iht. lov om forsvarshemmeligheter og lov om forsvarsviktige oppfinnelser samt
sekretariatsfunksjonen for Koordineringsutvalget for forebyggende
informasjonssikkerhet (KIS).
Et stadig mer teknologitilpasset, og teknologiavhengig,
samfunn er også stadig mer sårbart. Komiteen merker
seg med bekymring det stadig økende antall meldinger som kommer
vedrørende cyberangrep og trusler fra aktører som benytter IKT som
virkemiddel og våpen for å angripe samfunnskritiske funksjoner på
flere områder, sivilt og militært. Komiteen deler vurderingen
av denne trusselen som høy og økende. Samfunnet må på alle nivåer
settes i stand til å håndtere at et høyt trusselnivå er å anse som normaltilstand
på dette området. Komiteen forutsetter at trusselbildets omfang
og alvorlighetsgrad medfører at arbeidet med cybersikkerhet prioriteres
med tilstrekkelige ressurser i takt med utviklingen.
Komiteen forventer at samfunnets
samlede ressurser i størst mulig grad koordineres for å sikre effektive
og tverrsektorielle tiltak mot en økende trussel. NSM har et særlig
ansvar for at dette skjer. Komiteen viser i den forbindelse
til at NSM har et overordnet sektorovergripende ansvar for forebyggende
informasjonssikkerhet og nasjonal koordinering av håndtering av
alvorlige IKT-hendelser, mens Cyberforsvaret ivaretar beskyttelse
av Forsvarets egen infrastruktur og håndtering i Forsvaret. I henhold
til Forsvarsdepartementets instruks om sikkerhetstjenesten i Forsvaret
samarbeider NSM tett med Cyberforsvaret, og det er et daglig løpende
samarbeid mellom NorCERT som er en avdeling i NSM og Avdeling for
beskyttelse av kritisk infrastruktur (BKI) som er en avdeling i
Cyberforsvaret.
Komiteen merker seg at innholdet
i og rammene for samarbeidet vil bli ytterligere konkretisert gjennom
forsvarssektorens retningslinjer for informasjonssikkerhet og cyberoperasjoner,
og legger til grunn at dette vil sikre nødvendig koordinering, strømlinjeforming
og samarbeid.
Komiteen støtter fokuset på mer
forebyggende arbeid for å beskytte informasjon, informasjonssystemer
og andre objekter mot spionasje, sabotasje og terror. Samtidig vil komiteen understreke
alvoret i det proposisjonen påpeker om at «en rekke konkrete mangler
i det forebyggende sikkerhetsarbeidet» er avdekket og at «gapet
mellom sikkerhetstiltakene og truslene øker», noe som gjør at «sikkerhetstilstanden
forverres».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
understreke behovet for en helhetlig nasjonal tilnærming til forebyggende
sikkerhet. I dette forutsetter flertallet at NSM styrker
sitt arbeid rettet mot privat sektor, og at dette også inkluderer
objektsikkerhet hvor dette er relevant. Flertallet har
merket seg at det i andre land er etablert forskjellig grad av formaliserte
nettverk mellom offentlige og private aktører innen forebyggende
sikkerhet, og imøteser flere initiativ for dette i Norge.
Komiteen imøteser
evalueringen av sikkerhetsloven med tanke på mulig revisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at gjeldende nasjonal strategi for
informasjonssikkerhet er ni år gammel. Ansvaret for vår nasjonale
informasjonssikkerhet er i denne strategien fordelt på elleve departementer. Disse
medlemmer etterlyser en tydeligere ansvars- og oppgaveplassering
på departementsnivå for å bedre og styrke cybersikkerheten.
Komiteen viser til
at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har til formål å drive forskning
og utvikling for forsvarssektorens behov, og har merket seg at FFI
skal gi den politiske og militære ledelse rettidige råd i faglige
spørsmål innenfor instituttets arbeidsområde, særlig forhold som
kan påvirke forutsetningene for forsvarspolitikken, forsvarsplanleggingen
og forvaltningen av sektoren.
Komiteen vil i den forbindelse
understreke verdien av å ha et forskningsbasert og høykompetent
fagmiljø som FFI som bidragsyter og rådgiver, også knyttet til forsvarsplanleggingen
og forvaltningen av sektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkepart, ser
i tillegg verdien av at FFI, om nødvendig, kan være et faglig korrektiv
innen forsvarsplanleggingen og forvaltningen av sektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det synes å være en langvarig og betydelig
uenighet mellom Forsvarets forskningsinstitutts og Forsvarsdepartementets
vurderinger og analyser av grunnleggende forutsetninger for Forsvarets
operative og økonomiske utvikling. Dette er knyttet til forhold
som graden av reell kompensasjon for kostnadsutviklingen i sektoren,
særlig knyttet til teknologisk fordyrelse, samt faglige vurderinger
av operativ evne og strukturens og enkeltelementers økonomiske bærekraft
på sikt. Disse medlemmer har merket seg Forsvarsdepartementets
svar på komiteens skriftlige spørsmål om FFIs rolle, og vil uttrykke
stor tillit til det arbeidet med forsvarsplanlegging- og forvaltning
som skjer ved FFI, samt understreke betydningen av at instituttets
analyser og råd vektlegges i videreutviklingen av sektoren.
Komiteen viser til
at FFI utfører en stor andel av sektorens forskning. Instituttet
skal, i samarbeid med nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer,
holde seg à jour med den vitenskapelige, teknologiske og militærtekniske utviklingen
og vurdere dens konsekvenser for forsvarssektoren, gi råd og medvirke
til den løpende bearbeiding og gjennomføring av planer knyttet til
materiellanskaffelser og struktur, samt bistå den øverste ledelsen
i forsvarssektoren med å fremskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag for
Forsvarets videre utvikling.
Komiteen viser videre til at
FFI er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, ledet av et styre,
en styringsmodell som ifølge regjeringen legger godt til rette for
en overordnet og strategisk fokusert gjennomføring av eierstyringen, samtidig
som den gir stor handlefrihet til instituttet for organisering og
gjennomføring av virksomheten. Komiteen anser denne selvstendigheten
og handlefriheten som meget viktig, sett i lys av instituttets oppgaver
og egenart.
Komiteen noterer at forskningsfinansieringen er
et viktig virkemiddel for styringen av FFI, og at finansieringsstrukturen
er gjennomgått og justert for å rendyrke bevilgningenes formål. Komiteen viser
i den forbindelse til Forsvarsdepartementets svar av 17. april 2012 på
komiteens skriftlige spørsmål med presiseringer på dette punkt.
Komiteen understreker viktigheten
av nær kontakt med oppdragsgivere og brukere i forsvarssektoren,
og den tilgang til operativ og fagmilitær kunnskap dette gir, for
kvaliteten på FFIs forskning og rådgivning.
Komiteen er videre opptatt av
at FFI skal videreføre samarbeidet med Forsvarets skoler og støtte
undervisningen. FFI skal søke å samordne sine fagområder med sivil
sektor med tanke på å bygge sterke nasjonale fagmiljøer og unngå
duplisering. Tett og integrert samarbeid med andre FoU-aktører er
avgjørende for å opprettholde en faglig robusthet. Det er viktig
at FFI utgjør en ressurs for Forsvarets skoler, men det faglige nettverket
bør utvides også utover dette.
Komiteen mener at FFI gjennom
sin forskning spiller en viktig rolle for norsk forsvarsindustri, og
legger til grunn at instituttet fortsetter å samarbeide med industrien
der dette er mulig og naturlig, som i tidlige faser av en forsvarsanskaffelse. Komiteen anser
slikt samarbeid som verdifullt og støtter at det etableres strategiske relasjoner
med utvalgte partnere.
Komiteen ser at forsvarssektoren
samlet bruker betydelige midler på forskning og utvikling (FoU),
om lag 940 mill. kroner i 2010, og at FoU-andelen i forsvarsbudsjettene
har vært stabil i perioden 2001–2011. Komiteen anser langsiktig
FoU-arbeid av høy kvalitet som en forutsetning for en positiv og
fremtidsrettet videreutvikling av sektoren. Komiteen merker
seg de usikkerhetsfaktorer som er knyttet til forskning og utvikling
i sektoren, særlig knyttet til tidsperspektiv og behov for hurtige
omstillinger. Komiteen støtter at Forskningen i sektoren
skal bidra til å løse sentrale utfordringer for forsvarspolitikken
og forsvarssektoren, understøtte langsiktig planlegging og kapabilitetsutvikling, gi
kunnskap om teknologianvendelse, og bidra til industriell og teknologisk
utvikling og flernasjonalt kapabilitetssamarbeid. Komiteen er
opptatt av at forskningsenhetene i det omfang det er mulig også
driver utadrettet virksomhet og kunnskapsformidling på områder knyttet
til forsvarssektoren.
Komiteen viser til omtalen av
Institutt for Forsvarsstudier (IFS), som er en integrert del av Forsvarets
høgskole, og har merket seg hvordan instituttet er etablert som
et ledende nasjonalt fagmiljø innen utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk
med forsk-ning, formidling og undervisning som sin kjernevirksomhet. Komiteen har
videre merket seg at IFS driver kunnskapsformidling knyttet til
aktuelle og viktige problemstillinger innenfor sine fagområder og
ser positivt på instituttets høye synlighet i offentlig ordskifte.
Komiteen merker seg avviklingen
av Forsvarets forskningspolitiske råd (FFR) og begrunnelsen for
den. Samtidig vil komiteen peke på viktigheten av
at den militære brukerinnflytelsen sikres gjennom oppdragsstyringen.
Forvaltningsorganet Forsvarsbygg
utøver eierrollen for forsvarssektorens eiendommer, bygg og anlegg
(EBA) på vegne av Forsvarsdepartementet. Komiteen merker
seg at Forsvarsbygg utfører sine forvaltningsoppgaver som en kombinasjon
av egenproduserte tjenester og kjøp av varer og tjenester på det
sivile marked etter forutgående konkurranse.
Komiteen deler oppfatingen av
at Forsvarsbygg siden opprettelsen i 2002 har vært en vesentlig
bidragsyter ved omleggingen av eiendomsforvaltningen, hvor forsvarssektoren har
redusert sin EBA-bruk betydelig fra ca. 6 millioner m² til i underkant
av 4 millioner m².
Komiteen ser at forsvarssektoren
har utford-ringer knyttet til negativ utvikling i tilstandsgraden
i bygningsmassen, og vil understreke Forsvarsbyggs særlige ansvar
for å sørge for at denne utviklingen stanses. Komiteen viser
i den forbindelse til Riksrevisjonens meget kritiske merknader til
Forsvarsbyggs ivaretakelse av vedlikehold som fremkom i Dokument
1 (2010–2011) og som er fulgt opp i Dokument 1 (2011–2012). Komiteen er
særlig bekymret for standarden ved en del av Forsvarets boliger,
og har merket seg klare bekymringsmeldinger fra ansatte og tillitsvalgte. Komiteen vil
understreke det ansvar Forsvarsbygg, i henhold til Forsvarets boligdirektiv,
har for at «Forsvarets boliger og kvarter skal være tidsmessige,
av alminnelig god boligkvalitet og i samsvar med gjeldende lover
og regler».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har
videre merket seg at Forsvarsbygg gjennom flere år har fått sterkt
kritiske merknader fra Riksrevisjonen knyttet til internkontroll
og anskaffelser. Dette er ikke holdbart, og flertallet forutsetter
at regjeringen tar de nødvendige grep i etatsstyringen av Forsvarsbygg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er tilfreds med
Forsvarsdepartementets tiltak for å forbedre forvaltningen av Forsvarsbygg,
og konstaterer at tiltakene virker.
Komiteen viser videre
til redegjørelsen for videre utvikling av Forsvarsbyggs forvaltningsmodell,
og deler regjeringens oppfatning av at en forvaltningsmodell basert
på kostnadsdekkende leie legger til rette for å synliggjøre sektorens faktiske
EBA-kostnader og har bidratt til målbar effektivisering, rasjonalisering,
kostnadsreduksjoner knyttet til bruk og forvaltning av EBA og økte
inntekter fra avhending av utrangert EBA. Komiteen støtter
at det skal anspores ytterligere til mer kostnadseffektiv bruk av
forsvarssektorens EBA, og verdibevaring av denne, gjennom forbedringer
i forvaltningsmodellen.
Komiteen har videre merket seg
tydelige signaler fra brukere i Forsvaret på at implementeringen
av dagens modell ikke er optimal, noe som medfører uheldige incentivstrukturer
og suboptimale løsninger knyttet til ivaretakelsen av brukernes
behov i det daglige. Komiteen forutsetter at Forsvarsbygg
søker å adressere og i størst mulig grad avhjelpe de problemer deres
eneleverandørrolle knyttet til EBA-forvaltning medfører for Forsvarets
avdelinger.
Komiteen viser til at endringene
i Forsvarets støtte- og basestruktur vil ha konsekvenser for Forsvarsbygg,
og forutsetter at etaten utvikler seg løpende i tråd med endringene
i brukernes behov og lokaliseringen av avdelinger, base- og støttestruktur. Komiteen påpeker
viktigheten av kontinuerlig forbedring gjennom synlig og etterprøvbart
reformarbeid. Komiteen støtter en tilnærming til
EBA-forvaltning basert på nøkterne og fleksible fremskaffelsesløsninger
som kan tilpasses endrede behov og en større grad av standardiserte
løsninger ved prosjektering av nybygg og fornying av EBA.
Komiteen viser til at et samlet
storting gjennom flere år har støttet opptrappingen av vedlikehold
ved de nasjonale festningsverkene og legger til grunn en fortsatt
målsetting om at fredede og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer
skal sikres og ha tilfredsstillende vedlikeholdsnivå innen 2020,
og at ekstraordinære vedlikeholdstiltak er ferdig gjennomført i
2014 i henhold til vedtatte planer. Komiteen støtter
at festningenes tilgjengelighet for allmennheten skal sikres på
en måte som ikke forringer anleggenes verdi som kulturhistoriske
objekter, med militær karakter og egenart.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ser
klart behovet for en forvaltningsmodell for forsvarssektorens EBA-portefølje
som synliggjør faktiske kostnader knyttet til bruk og forvaltning. Flertallet er
likevel såpass bekymret for hvorvidt dagens modell og implementeringen
av den fungerer på en tilstrekkelig god måte og leverer på en kostnadseffektiv måte
til brukerne i Forsvaret i tråd med behov, bestilling og intensjon,
at man ønsker en grundig ekstern evaluering av Forsvarsbygg, med
tanke på forbedringer. Flertallet ber videre om at
det vurderes hvorvidt en langt sterkere koordinering (eventuelt
integrasjon) mellom Forsvarsbygg og Statsbygg, samt en modell som
kunne tilføre sektoren en mulighet for låneopptak for å finansiere
nødvendige investeringer, kunne være formålstjenlig. Det bør videre
vurderes om det kan innføres mulighet for konkurranse mellom leverandører
hva gjelder forvaltning og tjenester, der hvor dette er mulig og
egnet ut fra de særskilte hensyn som gjelder for sektoren.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig
og grundig ekstern evaluering av dagens modell for Forsvarsbygg
og EBA-forvaltning i forsvarssektoren, samt implementeringen av denne,
med tanke på forbedrede leveranser i tråd med brukernes behov.»
Komiteen viser til
at Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) i desember 2011 ble
omdannet til statsforetak som et resultat av Stortingets behandling
av Innst. 60 S (2011–2012), jf. Prop. 3 S (2011–2012). Foretakets navn
er Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway SF).
Komiteen merker seg at etableringen
av foretaket skal bidra til et konkurransedyktig, relevant og høykompetent
fagmiljø, og på lengre sikt legge til rette for industriutvikling
som en drivkraft for utviklingen av et bredere kommersielt vedlikeholdsmiljø
for sivilt og luftmilitært materiell i Norge. Komiteen viser
videre til at AIM Norway SF, gjennom omdannelsen til statsforetak, skal
kunne være med og konkurrere om fremtidige vedlikeholdsoppdrag på
luftmilitære fartøy.
Komiteen viser til
fremstillingen av distrikts- og regionalpolitiske forhold i proposisjonen,
og merker seg at regjeringen, så langt det er i samsvar med de overordnede
målene for utviklingen av Forsvaret, vil søke å sikre at den videre fornyingen
bygger opp under distrikts- og regionalpolitiske mål. Komiteen deler
denne holdningen, men legger til grunn at fagmilitære og operative
vurderinger er de enkeltfaktorer som veier tyngst ved videreutviklingen
av forsvarsstrukturen.
Komiteen mener at statens samfunnsansvar skal
ivaretas for berørte lokalsamfunn og regioner der aktivitetsnivå
reduseres.
Komiteen ser at militære anlegg
og infrastruktur som Forsvaret ikke lenger har behov for, kan ha
potensial for videreutvikling til sivile formål og representere
en positiv tilvekst til nærliggende lokalsamfunn. Komiteen er
opptatt av at avhendingsprosesser gjennomføres effektivt, så hurtig
som mulig og i dialog med berørte parter.
Komiteen understreker
viktigheten av at den videre utviklingen av forsvarssektoren skal foregå
på en helhetlig måte basert på et langsiktig perspektiv hvor en
reell og bærekraftig balanse oppnås og ivaretas. I takt med aktuelle sikkerhetspolitiske
utfordringer, og for å kunne møte en verden i endring, må forsvarssektoren kontinuerlig
fornyes og forbedres. Komiteen anser dette som vesentlig
for at forsvarssektoren fortsatt skal være et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel
for Norge.
En videreutvikling av forsvarssektoren fundamentert
på langsiktig bærekraft forutsetter riktig omfang og innretning
på sektorens personell og deres kompetanse, anskaffelse, innfasing
og drift av nye materiellsystemer, herunder nye kampfly, rettidig
implementering av strukturtiltak og kontinuerlig innsats for å sikre
en mest mulig effektiv anvendelse av sektorens samlede ressurser innenfor
angitte økonomiske rammer. Forsvarssektoren forvalter betydelige
ressurser på vegne av samfunnet, og komiteen forventer
at disse ressursene forvaltes effektivt og i tråd med politiske
vedtak. For å ivareta tillit i befolkningen og oppnå de fastsatte
målene er det avgjørende at forsvarssektoren har effektiv økonomistyring,
forsvarlig forvaltning og god kompetansestyring.
Komiteen gir sin tilslutning
til at overordnede hensyn som skal ligge til grunn for den videre
utformingen og moderniseringen av forsvarsstrukturen er at: Forsvaret
skal være relevant for de oppgaver som til enhver tid skal løses,
både alene og i samarbeid med allierte og partnere; alle deler av
forsvarssektoren skal ha evne til god styring og kontinuerlig innsats
for å utnytte nye løsninger som sikrer en mest mulig kostnadseffektiv
bruk av sektorens ressurser og at det fortsatt skal være tette bånd
mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet.
Komiteen legger til grunn at
den videre utviklingen av forsvarssektoren tar utgangspunkt i de
sikkerhetspolitiske hovedmålsettinger og grunnleggende norske sikkerhetspolitiske
interesser, som så gir føringer for de forsvarspolitiske målene.
Forsvarets oppgaver og tilhørende ambisjonsnivå er, sammen med de
grunnleggende prinsippene for Forsvarets innretning, en operasjonalisering
av disse målene, som samlet legger rammer for utforming av strategiske
styringsmål tilknyttet Forsvarets kapasiteter, struktur, virksomhet
og kompetanse. I departementets oppfølging av langtidsplanen blir
de strategiske målene konkretisert i helhetlige målbilder, med gitte milepæler
for 2016, 2020 og 2024. Denne perio-diseringen av målene gir, sammen
med de årlige mål- og resultatkravene, et styringsmessig grunnlag
for departementets oppfølging av fremdriften i denne langtidsplanen.
Komiteen viser til at sektoren,
og særlig Forsvaret, har gjennomført betydelig interneffektivisering
og organisasjonsendringer. For å sikre en bærekraftig utvikling
av sektoren er det avgjørende med et bevilgningsnivå som muliggjør
prioritert operativ aktivitet samt nødvendige anskaffelser av materiell
og EBA. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten
av at virksomhetens egen evne til styring og gjennomføring av forbedringstiltak
fortsatt bidrar til en bærekraftig og balansert utvikling og gjør
det mulig å håndtere kostnader knyttet til fornyelse av materiell,
EBA og infrastruktur.
Komiteen merker seg at hovedtrekkene
for kommende langtidsperiode er å videreutvikle kompetanse, og innenfor
utvalgte områder, styrke den operative strukturen. Målet er at Forsvaret
samlet sett skal kunne øke den operative evnen. Komiteen ser
at investeringer i et nytt kampflyvåpen beslaglegger en betydelig
andel av de samlede investeringsmidler i årene fremover. God styring
og streng prioritering blir derfor viktig. Det er viktig at Forsvaret
også i årene som kommer – med en rekke meget kostnadskrevende investeringer
– fortsatt klarer å gjennomføre nødvendig modernisering i strukturen. Komiteen mener
at dette kan oppnås gjennom tilstrekkelige og forutsigbare bevilgninger,
en langsiktig og nøktern forvaltning og en sterk styring av driftsutviklingen.
Det må finnes en forsvarlig og bærekraftig balanse mellom drift
og investering.
Komiteen ser at materiellinvesteringsnivået
vil bli styrket i løpet av de neste årene, og samlet sett vil være
på et meget høyt nivå, også komparativt internasjonalt.
Komiteen støtter at alle investeringer
som planlegges og gjennomføres, baseres på en nøktern «godt nok»-tilnærming
der det er de grunnleggende og primære kravene til materiellsystemene
som legges til grunn. samt at alternative måter å fremskaffe materiell
på – eksempelvis ved å gå sammen med andre land, særlig om kjøp
av hyllevareprodukter og/eller materiell som produseres i stor skala
– vil måtte få økt oppmerksomhet innenfor en slik tilnærming, samt
at det gjennomgående gis prioritet til prosjekter der formålet er
å få på plass grunnkapasiteter knyttet til den vedtatte strukturen. Komiteen ber
også om at det i større omfang enn i dag vurderes å videreutvikle
samarbeid med næringsliv, industri og leverandører for å finne kvalitativt
gode og kostnadseffektive felles løsninger hvor dette er mulig.
Komiteen vil vise til at forsvarsindustrien
har en viktig rolle for både Forsvaret og for Norge. Komiteen viser
til de syv spesifikke teknologiske samarbeidsområdene som er skissert
mellom Forsvaret og industrien, og som sikrer den samlede begrensede
kompetansen vi besitter nasjonalt på områder som er viktige for
Forsvaret. Komiteen mener det er viktig at et slikt
samarbeid etableres og forvaltes på best mulig måte enten kompetansen
befinner seg i Forsvaret eller industrien.
Komiteen vil understreke at radarsystemer
må inngå som en del av teknologiområde 1: kommando-, kontroll-,
informasjons-, beslutningsstøtte- og kampsystemer. Komiteen vil blant
annet vise til den norske industrikompetansen på artillerilokaliseringsradar.
Komiteen støtter også at Forsvaret,
der det er egnet og kostnadseffektivt, vurderer å anskaffe brukt
materiell, samt materiell som er blitt tilgjengelig på grunn av
kansellerte bestillinger i nærstående land, i større grad enn i
dag.
Komiteen ser at konsentrasjon
til færre baser, fornyelse og innfasing av nytt materiell, og et fortsatt
betydelig behov for fornyelse av eksisterende EBA-masse i forsvarssektoren,
gjør at sektoren de neste årene vil måtte gjøre vesentlige oppgraderinger
på eksisterende bygningsmasse, samtidig som det investeres i nye
bygg og anlegg.
På et overordnet nivå, hva gjelder investeringer
i og forvaltning av sektorens EBA-portefølje, legger komiteen til
grunn den oppfatning at forsvarssektoren må innrettes slik at den
operative virksomheten understøttes på en best mulig måte – av støtteelementer
og med hensyn til basestruktur. Samtidig må driften være helhetlig,
rasjonell og effektiv. Komiteen viser i den forbindelse
til forsvarskomiteens enstemmige merknader i Innst. S. 318 (2007–2008)
og innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg i NOU 2007:15 hvor
det legges til grunn at operativ struktur bør danne utgangspunktet
for hvordan den helhetlige virksomheten skal organiseres og videreutvikles,
samtidig som det må være en balanse mellom ambisjonsnivået som knyttes
til den operative strukturen, og yteevnen til støttevirksomhet og
-struktur.
Med hensyn til videreutviklingen av Forsvarets base-
og støttestruktur anser komiteen fortsatt som førende
de prinsipper som Forsvarspolitisk utvalg i NOU 2007:15 mente skulle
legges til grunn ved lokalisering av base- og støttestruktur: Alle
beslutninger om å endre Forsvarets basestruktur må bygge på brede
og grundige analyser av både sikkerhetspolitiske forhold, herunder forpliktelsene
overfor NATO, og operative, kompetansemessige og økonomiske forhold;
de samlede forholdene må framstå som vesentlige, og effekten av
gjennomførte omstillingstiltak må evalueres i ettertid, samt at
konsentrasjon av virksomhet kan bety større, samlede kostnader enn
et alternativ uten omstilling. Flytting, sammenslåing og nedleggelse
av militær virksomhet kan også medføre risiko for tap av kompetanse, uforutsette
kostnader og synkende produktivitet i en overgangsfase, noe som
viser betydningen av et langsiktig perspektiv og grundige analyser i
hvert enkelt lokaliseringsspørsmål. Disse analysene må omfatte sikkerhetspolitiske,
operative, kompetansemessige og familiepolitiske forhold, samt drifts-,
investerings- og flyttekostnader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til flertallet i den daværende forsvarskomiteen, som i Innst. S.
nr. 318 (2007–2008) uttalte at det er vanskelig å se at evalueringer
av tidligere gjennomførte omorganiseringstiltak, slik Forsvarspolitisk
utvalg i NOU 2007:15 anbefalte, er gjennomført og synliggjort som
utgangspunkt for de beslutninger om lokalisering som fattes – også
i den nå foreliggende proposisjonen. Flertallet ber
om at slike evalueringer gjennomføres og synliggjøres for Stortinget
i fremtiden. Flertallet stiller videre spørsmål ved
om alle de faktorer Forsvarspolitisk utvalg anser som nødvendige
for å ta veloverveide valg, er tatt med i vurderingen av Forsvarets
videre base- og støttestruktur, slik den fremkommer i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at en bærekraftig forsvarsstruktur krever målrettet arbeid for å etablere
og videreføre en balanse mellom ressurser, oppgaver, ambisjonsnivå
og operativ evne. Disse medlemmer mener Norge i dag har
et moderne innsatsforsvar i god balanse, med evne til å ivareta
dagens oppgaver og samtidig investere i moderne og fremtidsrettede
kapasiteter. Ifølge disse medlemmer må dette ses på
bakgrunn av en vellykket gjennomføring av de seneste langtidsplanene,
ikke minst inneværende langtidsplan, St.prp. nr. 48 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008). Disse medlemmer vil
vise til at god måloppnåelse har gitt et godt grunnlag for en balansert
og bærekraftig utvikling, og vil også vise til at regjeringen legger
stor vekt på at forsvarssektoren også i fremtiden skal utvikles
basert på et helhetlig og langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil vise til
at forsvarssektoren forvalter betydelige ressurser på vegne av samfunnet,
og er enig i at regjeringen stiller strenge krav til at disse ressursene
forvaltes effektivt og i tråd med politiske vedtak. For å ivareta
tillit i befolkningen og oppnå de fastsatte målene er det etter disse
medlemmers mening avgjørende at forsvarssektoren har effektiv økonomistyring,
forsvarlig forvaltning og god kompetansestyring.
Disse medlemmer vil vise til
at denne langtidsplanen legger opp til en videreutvikling, og innenfor
utvalgte områder, styrking av den operative strukturen. Disse
medlemmer har merket seg at i årene fremover vil investeringer
i et nytt kampflyvåpen legge beslag på en betydelig del av de samlede
investeringsmidler, og ser at fortsatt vekt på god styring og streng
prioritering blir særlig viktig.
Disse medlemmer vil videre vise
til at for å kunne møte en verden i endring og i takt med aktuelle
sikkerhetspolitiske utfordringer, må forsvarssektoren kontinuerlig
fornyes og forbedres. Dette er etter disse medlemmers syn
vesentlig for at forsvarssektoren fortsatt skal være et relevant
sikkerhetspolitisk virkemiddel for Norge. Dette innebærer etter disse
medlemmers syn et løpende behov for å overvåke endringer
i omgivelsene så vel som innad i sektoren som kan ha betydning på
lengre sikt, slik at Forsvarets anvendelse og organisering av ressursene
til enhver tid legges opp slik at overordnede nasjonale interesser
ivaretas.
Disse medlemmer vil understreke
at tilpasningsdyktighet er nødvendig for å imøtekomme dagens og
fremtidens krav til et relevant forsvar, og når omgivelsene stadig
endres, kan heller ikke Forsvaret stå stille. Disse medlemmer støtter
derfor regjeringen forslag til ny langtidsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at de økonomiske planforutsetningene
for Forsvarets drift og fremtidige utvikling – et svært viktig premiss for
langtidsplanen – også i denne proposisjonen er meget overfladisk
behandlet. Disse medlemmer har søkt å avhjelpe dette
gjennom å stille svært mange spørsmål til departementet om forhold
som burde vært belyst i proposisjonen. Spørsmålene og svarene følger
som vedlegg til denne innstillingen.
Den overfladiske behandlingen av økonomiske planforutsetninger
føyer seg inn i en langvarig praksis fra regjeringen, hvor viktige
beslutningsdokumenter i forsvarssaker lider av betydelige mangler
knyttet til sporbarhet, etterprøvbarhet og mulighet for å vurdere
premisser og skjønn ved en rekke av de forslag som fremmes. Disse medlemmer mener
derfor at den fremlagte proposisjonen og Forsvarsdepartementets
skriftlige svar samlet ikke har satt Stortinget i stand til – med
tilstrekkelig sikkerhet – å etterprøve og fastslå om de forslag
som fremmes i proposisjonen skaper balanse på en måte som oppfyller Stortingets
ambisjoner. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til den tidligere forsvarskomiteens flertall, som i sine merknader
i Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008),
uttalte seg om samme forhold.
Det er en betydelig svakhet at gjentatte signaler fra
regjeringen om åpenhet i forsvarsspørsmål ikke blir fulgt opp gjennom
en helt nødvendig endring og forbedring av Forsvarsdepartementets
praksis knyttet til substans og form i kommunikasjon med Stortinget.
Dette svekker over tid Stortingets evne til å ta helhetlige og godt
informerte valg i forsvarsspørsmål, med konsekvenser for sektoren
selv.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har uttalt at den styrer forsvarspolitikken i full overensstemmelse
med den langtidsplanen for Forsvaret som de rød-grønne partiene
vedtok i Stortinget mot stemmene til en samlet opposisjon i 2008,
jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 306 (2007–2008),
samt at regjeringen nå uttaler at forslaget til langtidsplan for kommende
periode, kombinert med en videreføring av budsjettnivået for 2012,
legger til rette for at alle sentrale mål i langtidsplanen vil nås.
Det er en rekke positive utviklingstrekk i Forsvaret,
men regjeringens tilnærming og utgangspunkt for kommende periode
underkjenner etter disse medlemmers oppfatning sentrale
gjenstående problemstillinger, særlig knyttet til den vedtatte strukturens
reelle operative evne og tilgjengelighet, personellsituasjonen og
slitasje knyttet til krevende utenlandsoppdrag.
Disse medlemmer anser at kampflyanskaffelsen
utgjør den i særklasse dimensjonerende enkeltfaktoren både i langtidsperioden 2013–2016
og i påfølgende år. Hvorvidt gjennomføringen av prosjektet er vellykket
eller ikke, vil være av avgjørende betydning for Forsvaret.
Disse medlemmer legger til grunn
Forsvarsdepartementets beregninger når det gjelder kampflyanskaffelsene,
men anser at konsekvensene for den øvrige forsvarsstrukturen, når
tilleggsbevilgningene for anskaffelsene kan bli fra 9,5 til 15,5
mrd. kroner lavere enn de 37,5 mrd. kroner som forsvarssjefen forutsatte
i Fagmilitært råd, fremstår som meget usik-re og til dels bekymringsfulle.
Proposisjonen viser ikke på noen tilstrekkelig god måte konsekvensene
av at et høyere beløp må dekkes innen Forsvarets ordinære investeringsramme
og hvordan denne inndekningen skal finne sted. Dette er en markant
mangel ved proposisjonen – en mangel som reiser spørsmål ved den
økonomiske realismen i langtidsplanen. At anskaffelsen både fremskyndes
og trekkes ut i tid for å dempe de årlige kostnadspådragene utenfor
rammen, reduserer ikke denne iboende usikkerheten i tilstrekkelig grad.
Dersom vesentlige økonomiske forutsetninger i flykjøpet skulle svikte,
vil resten av Forsvaret bli skadelidende. Disse medlemmer ber
om at regjeringen så snart som mulig må bringe bedre klarhet i disse
utfordringer.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at selv små endringer i de økonomiske planforutsetningene for gjennomføringen
av langtidsplanen, med påfølgende virkning for drift og/eller investeringer,
vil kunne få svært store konsekvenser. Dette skyldes ikke minst
at dagens struktur allerede er tynn og i stor grad mangler robusthet
for å kunne gjennomføre pålagte oppgaver. Disse medlemmer har
i den forbindelse merket seg at dagens vedtatte struktur i forhold
til oppgaver av FFI er beskrevet som skjør og marginal, og at selv
moderate nedtrekk i sentrale kapasiteter vil måtte medføre reduksjon
i ambisjonsnivå og oppgaver for Forsvaret.
Disse medlemmer merker seg at
dette delvis anerkjennes i proposisjonen, når det skrives:
«I dagens situasjon er imidlertid dybden i de fleste
strukturkomponenter og kapasiteter slik at en videre nedskalering
vil medføre en reduksjon i operativ evne som ikke står i rimelig
forhold til den økonomiske gevinsten.»
Og videre:
«Reduksjoner i antall enheter kan således gi en forholdsmessig
liten reduksjon i kostnadene sett opp mot svekkelsen i operativ
evne.»
Dette bildet samsvarer, etter disse medlemmers syn,
godt med det forsvarssjefen beskriver i proposisjonens vedlegg 1
om at:
«den nåværende bredden i strukturen gir tilstrekkelig
evne til å løse Forsvarets oppgaver, men innehar liten dybde og
robusthet på de flere områder, noe som begrenser evnen til utholdenhet
i operasjoner».
Disse medlemmer merker seg at
driften for de kommende år skal videreføres med flate rammer kompensert
for lønns- og prisstigning, slik denne defineres av Forsvarsdepartementet.
Det er ut fra proposisjonen vanskelig å se at det er tatt høyde
for den eksponentielle vekst i driftskostnadene Forsvaret vil møte
gjennom innfasing av betydelige nye kapasiteter. All erfaring med
flate driftsrammer tilsier at dette fører til reduserte investeringer
over tid og må avhjelpes med nye drifts- og aktivitetskutt.
Disse medlemmer merker seg at
Forsvarsdepartementet anser at Forsvaret fullt ut blir kompensert
for den årlige sektorspesifikke lønns- og prisveksten i sektoren,
og er kjent med den faglige uenighet mellom Forsvarsdepartementet
og FFI knyttet til dette punkt. Tidligere erkjennelser av at det
foreligger et erfart årlig tap av kjøpekraft, som blant annet tidligere
forsvarssjef la til grunn, er nå borte i all argumentasjon og dokumentasjon
fra regjeringen. Disse medlemmer er så langt ikke
blitt overbevist om den påståtte dekning av reell kostnadsvekst,
og mener at dette uthuler de årlige budsjetter og fører til svekket
kjøpekraft. For å oppnå balanse i driften kan dette på kort sikt
kun skje ved kutt i trening, øving og antall vernepliktige inne
til førstegangstjeneste. På lengre sikt vil dette kunne medføre
nye nedleggelser, utsettelse av anskaffelser eller kansellering
av prosjekter.
Disse medlemmer mener det er
viktig at sektoren kontinuerlig fornyes og forbedres og i den forbindelse
også pålegges krav om intern effektivisering der dette er mulig.
Dette er en forutsetning for å sikre effektiv bruk av sektorens betydelige
tildelte midler. Disse medlemmer merker seg at interneffektivisering
planlegges videreført med 160 mill. kroner i året, men anser det
som uklart hvordan dette er tenkt gjennomført og hvilke verktøy
driftsenhetene har tilgjengelig for å oppnå dette. Effektivisering
er et viktig pålegg, men det må være mulig å legge til grunn en
strategisk plan for dette arbeidet med realisme for gjennomføring
av nødvendige tiltak. Disse medlemmer mener at proposisjonen
mang-ler et slikt viktig underlag. Erfaringsmessig har det vist
seg krevende å budsjettere med effektiviseringsgevinster flere år
i forkant av den reelle gjennomføringen av tiltakene. Særlig er
dette komplisert når forhåndsdefinerte effektiviseringsgevinster
legges inn som en avgjørende forutsetning for å finansiere den strukturen
som skal vedtas for kommende langtidsplanperiode. Disse medlemmer har for
øvrig merket seg forsvarssjefens klare uttalelse om at effektiviseringstiltak
ikke skal ha negative konsekvenser for operativ evne.
Disse medlemmer viser til at
erfaringen fra inneværende og foregående langtidsperioder er at
kostnadene knyttet til avvikling, flytting og omstilling undervurderes
i planleggings- og budsjetteringsfasen, med påfølgende overskridelser og
konsekvenser i gjennomføringsfasen. Omfattende omstillinger parallelt
i tid øker risikoen for at dette skjer.
En relatert utfordring er hvordan det ved tidligere
flyttinger har vært store kostnader knyttet til pendling i de tilfeller
hvor personell har valgt å følge tjenestested til ny lokasjon. I
lys av de svært omfattende omstillinger, over en kort periode, som
regjeringen nå foreslår å gjennomføre, må det forventes en betydelig
økning av Forsvarets, og særlig Luftforsvarets, samlede pendlerkostnader. Disse
medlemmer forutsetter at Forsvarsdepartementet må ha oversikt over
og styring med omfanget av det som må utgjøre et betydelig kostnadselement
i sektoren, og merker seg derfor med betydelig undring og bekymring
Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av
16. mai 2012 hvor det fremkommer at nedbrytingen av kontoplanene
i Forsvarets regnskaper ikke er av en slik art at den gir grunnlag
for å isolere et konsistent og helhetlig sett av pendlerutgifter.
Disse medlemmer finner videre
at den sentrale budsjettforutsetningen om at 634 mill. kroner skal
overføres fra internasjonale operasjoner til normal drift, er beheftet
med betydelig usikkerhet. Disse medlemmer gir sin
tilslutning til prinsippet om at disse ressursene forblir i sektoren,
men viser til at regjeringen selv legger til grunn at denne endringen
først vil få full effekt fra 2016 – siste år i kommende langtidsperiode. Periodiseringen
av henholdsvis løpende utgifter fra første dag i perioden og mulige
fremtidige budsjettøkninger forblir derfor et problem, på samme
måte som det har vært i inneværende langtidsperiode. Reell fremdrift
i uttrekket fra Afghanistan, samt en fortsatt mulighet for fremtidig
deltagelse i nye operasjoner utenlands, svekker forutsigbarheten
rundt effekten av disse midlene ytterligere.
Disse medlemmer har gjentatte
ganger påpekt viktigheten av at Forsvaret må bevege seg vekk fra
den lite forpliktende måloppnåelse som gjennom år er lagt til grunn
i langtidsproposisjonene, og som gjentar seg i den fremlagte proposisjonen.
Gjennom en rent kvantitativ oppstilling av strukturer og enheter,
uten en grundigere redegjørelse for hvilken operativ evne og utholdenhet
Forsvaret er forutsatt å levere, kan utsagn om måloppnåelse vanskelig
etterprøves. Til tross for påstått økt operativ evne synes mye å
gjenstå sammenlignet med forutsetningene og de operative krav. Det
er et klart behov for å skape etterprøvbarhet gjennom å innføre
utvidede og mer egnede kriterier for måloppnåelse og bruk av operativ
evne.
Komiteen legger, som
regjeringen, stor vekt på at langsiktige målsettinger skal være
styrende for forsvarssektorens utvikling. Forsvaret må operere med
en svært lang planleggingshorisont for mate-riell-investeringer
og produksjon av militær kompetanse – flere tiår frem i tid. Komiteen vil
understreke behovet for et forsvar som kan møte et bredt spekter
av sikkerhetsutfordringer og som har fleksibilitet til å tilpasse seg
endringer i omgivelsene. Særlig viktig er Forsvarets evne til å
forebygge konflikt og krig ved å utgjøre en troverdig militær terskel.
Komiteen ser at når Forsvarets
langsiktige utvikling planlegges, vil det være nødvendig å identifisere
både langsiktige kontinuitetstrekk, usikre faktorer og mulige uforutsigbare
hendelser som kan innebære dramatiske brudd i utviklingen. Summen
av disse vil avgjøre veivalg og innretning, og medfører behov for
en forsvarsstruktur med robusthet og fleksibilitet til å kunne håndtere
utfordringer i hele bredden av usikkerhet og uforutsigbarhet. Komiteen deler derfor
vurderingen av at Forsvaret må vektlegge et spekter av grunnleggende
evner som kan håndtere de tidsuavhengige kjerneoppgavene og opprettholdes
som relevant instrument for å forsvare norsk sikkerhet og norske
interesser, selv om det ikke foreligger noen konkret trussel.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at det skapes og opprettholdes samsvar mellom sektorens rammebetingelser
og de oppgaver Forsvaret blir pålagt å løse. Overordnede politiske
målsettinger og rammer for Forsvarets virksomhet skal, sammen med
kontinuerlige prosesser, legge grunnlaget for en helhetlig langtidsplanlegging, som
skal sikre at Forsvaret kombinerer evnen til å omstille seg til
omskiftende situasjoner med stabilitet og forutsigbarhet i grunnleggende
innretning. Langsiktighet og stabile rammer skaper samtidig et fundament
for å videreutvikle Forsvaret slik at det til enhver tid kan bidra
med relevante kapasiteter tilpasset skiftende utfordringer.