Komiteen merker seg at bevilgningene til posten i 2011 blant annet gikk til oppfølging av det internasjonale arbeidet mot korrupsjon, støtte til seminarer om inntektsgenerering og skatteadministrasjon, samt bidrag til u-land for å legge frem krav om avgrensing av kontinentalsokkelen.

Komiteen vil også spesielt trekke frem støtten til prosjekter som har til hensikt å øke u-landenes deltakelse i det globale handelssystemet. Komiteen viser til at bevilgningen blant annet ble benyttet til å støtte arbeidet for formalisering av fattiges bruks- og eiendomsrettigheter, samt til å videreføre WTOs Trade Facilitation Trust Fund hvor u-landene evaluerer egne muligheter for handelsfasilitering. Komiteen støtter dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer samtidig at det ble gitt reisestøtte til representanter fra de minst utviklede landene til å delta på internasjonale møter om handelsfasilitering. Disse medlemmer forutsetter at bistand til konferanser, seminarer samt reisestøtte ikke er ombyttbar slik at norsk bistand medfører at mottakerlandene kan frigi midler til å benytte til uintenderte tiltak innenfor andre samfunnssektorer.

Disse medlemmer viser til rapporten «Hunting per diem: The uses and abuses of travel compensation in three developing countries» (Norad april 2012) som analyserer utfordringer knyttet til reisestøtte og støtte til deltakere for å delta på seminarer og workshops i u-land. Rapporten slår fast at mens omfanget av bistand til slike samlinger er stort, så er de reelle effektene og resultatene av disse samlingene understudert og underrapportert. Disse medlemmer forutsetter at alle tiltak som støttes baseres på en kost-nytte-effekt, at regelverket for kompensasjon til deltakerne praktiseres strengt og at alle tiltak gjøres til gjenstand for evaluering og resultatmåling. Disse medlemmer merker seg at Tanzania er ett av landene som i 2011 mottok midler for å avholde seminarer under posten. Disse medlemmer merker seg at rapporten fra Norad (2012) fastslår at det i landet eksisterer en institusjonalisert kultur for hemmelighold i statsadministrasjonen og at kostgodtgjørelse fra internasjonale donorer ofte utgjør en betydelig andel av de ansattes inntekter. Korrupsjonsrisikoen er størst ved budsjettstøtte, og når prosjektene ledes av myndighetene selv er denne risikoen betydelig, i følge rapporten. Samtidig ser disse medlemmer med bekymring på rapportens konklusjoner om at slike saker svært sjelden er gjenstand for straffeforfølgelse. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen følger opp anbefalingene i rapporten fra 2012, og informerer Stortinget om dette på egnet måte.