Komiteen fremmer i denne innstillingen forslag om
bevilgninger på statsbudsjettet for 2013 under de kapitler som ble
fordelt til komiteen på rammeområde 4 og 8 (utenriks og forsvar)
ved Stortingets vedtak 16. oktober 2012, jf. Innst. 1 S (2012–2013).
Ved vedtak i Stortinget 27. november 2012 er netto
utgiftsramme for rammeområde 4 endelig fastsatt til kr 35 090 450 000,
jf. Innst. 2 S (2012–2013). De fremsatte bevilgningsforslag i innstillingen
bygger på denne rammen, jf. Stortingets forretningsorden § 41 tredje
ledd.
(90-poster behandles av finanskomiteen utenfor rammesystemet)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S
(2012–2013) |
| | | |
| | | |
Utgifter i hele kroner |
|
Utenriksdepartementet |
100 | | Utenriksdepartementet | 2 015 721 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 821 686 000 |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres | 12 222 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 156 492 000 |
| 70 | Erstatning av skader på utenlandske ambassader | 907 000 |
| 71 | Diverse tilskudd | 24 260 000 |
| 72 | Hjelp til norske borgere i utlandet som ikke er sjømenn
| 154 000 |
103 | | Regjeringens fellesbevilgning for representansjon | 47 503 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 47 503 000 |
104 | | Kongefamiliens offisielle reiser til
utlandet | 8 981 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 8 981 000 |
115 | | Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål | 96 694 000 |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
post 70 | 27 363 000 |
| 70 | Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål,
kan overføres, kan nyttes under post 1 | 69 331 000 |
116 | | Deltaking i internasjonale organisasjoner | 1 249 041 000 |
| 70 | Tilskudd til internasjonale organisasjoner | 1 249 041 000 |
117 | | EØS-finansieringsordningene | 1 897 000 000 |
| 75 | EØS-finansieringsordningen 2009–2014, kan
overføres | 1 028 000 000 |
| 76 | Den norske finansieringsordningen 2009–2014, kan overføres | 869 000 000 |
118 | | Nordområdetiltak mv. . | 444 472 000 |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
post 70 | 30 295 000 |
| 70 | Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland,
kan overføres, kan nyttes under post 1 | 320 324 000 |
| 71 | Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter
mv.,
kan overføres | 58 831 000 |
| 76 | Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak, kan overføres | 35 022 000 |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon
av utviklingshjelpen | 1 194 200 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 172 700 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 21 500 000 |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid
(Norad) | 216 500 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 216 500 000 |
144 | | Fredskorpset | 44 200 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 44 200 000 |
150 | | Bistand til Afrika | 2 158 300 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika, kan
overføres | 2 158 300 000 |
151 | | Bistand til Asia | 939 500 000 |
| 72 | Bistand til Afghanistan og Pakistan, kan
overføres | 649 500 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Asia, kan overføres | 290 000 000 |
152 | | Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika | 540 000 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika,kan overføres | 540 000 000 |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | 200 500 000 |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika, kan
overføres | 200 500 000 |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling | 2 004 000 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 000 |
| 70 | Sivilt samfunn, kan overføres | 1 423 000 000 |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid, kan overføres | 91 000 000 |
| 72 | Demokratistøtte/partier, kan overføres | 8 000 000 |
| 73 | Kultur, kan overføres | 106 000 000 |
| 75 | Internasjonale organisasjoner og nettverk, kan overføres | 182 500 000 |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset, kan overføres | 160 000 000 |
161 | | Næringsutvikling | 486 500 000 |
| 70 | Næringsutvikling, kan overføres | 204 000 000 |
| 75 | NORFUND - tapsavsetting | 282 500 000 |
162 | | Overgangsbistand (gap) | 420 000 000 |
| 70 | Overgangsbistand (gap), kan overføres | 420 000 000 |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter | 3 150 700 000 |
| 70 | Naturkatastrofer, kan overføres | 500 000 000 |
| 71 | Humanitær bistand, kan overføres | 2 313 600 000 |
| 72 | Menneskerettigheter, kan overføres | 337 100 000 |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | 1 558 200 000 |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak,kan overføres | 648 200 000 |
| 71 | ODA-godkjente land på Balkan, kan
overføres | 395 000 000 |
| 72 | Utvikling og nedrustning, kan overføres | 175 000 000 |
| 73 | Andre ODA-godkjente OSSE-land, kan
overføres | 340 000 000 |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering | 871 000 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 143 000 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 45 000 000 |
| 70 | Forskning og høyere utdanning, kan
overføres | 333 000 000 |
| 71 | Faglig samarbeid, kan overføres | 350 000 000 |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv . | 4 597 942 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 000 |
| 70 | Ymse tilskudd, kan overføres | 5 042 000 |
| 71 | Internasjonale prosesser og konvensjoner mv., kan overføres | 33 000 000 |
| 72 | Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling, kan overføres | 168 400 000 |
| 73 | Klima- og skogsatsingen, kan overføres | 2 932 500 000 |
| 74 | Fornybar energi, kan overføres | 1 407 300 000 |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som
utviklingshjelp (ODA) | 1 270 658 000 |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 270 658 000 |
168 | | Kvinner og likestilling | 307 000 000 |
| 70 | Kvinner og likestilling, kan overføres | 307 000 000 |
169 | | Globale helse- og vaksineinitiativ | 2 435 000 000 |
| 70 | Vaksine og helse, kan overføres | 1 690 000 000 |
| 71 | Andre helse- og aidstiltak, kan overføres | 295 000 000 |
| 72 | Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose
og malaria (GFATM),
kan overføres | 450 000 000 |
170 | | FN-organisasjoner mv. . | 4 478 500 000 |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 760 000 000 |
| 71 | FNs befolkningsfond (UNFPA) | 402 000 000 |
| 72 | FNs barnefond (UNICEF) | 1 020 000 000 |
| 73 | Verdens matvareprogram (WFP), kan
overføres | 170 000 000 |
| 74 | FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) | 300 000 000 |
| 75 | FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) | 150 000 000 |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv., kan
overføres | 860 500 000 |
| 77 | FNs aidsprogram (UNAIDS), kan overføres | 185 000 000 |
| 78 | Bidrag andre FN-organisasjoner mv., kan
overføres | 311 000 000 |
| 79 | Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps, kan overføres | 75 000 000 |
| 81 | Tilskudd til internasjonal landbruksforskning, kan overføres | 150 000 000 |
| 82 | FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling
(UN Women),
kan overføres | 95 000 000 |
171 | | Multilaterale finansinstitusjoner | 2 146 000 000 |
| 70 | Verdensbanken, kan
overføres | 814 000 000 |
| 71 | Regionale banker og fond, kan overføres | 772 500 000 |
| 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner, kan
overføres | 559 500 000 |
172 | | Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak | 292 000 000 |
| 70 | Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging, kan overføres | 292 000 000 |
|
Justis- og beredskapsdepartementet |
480 | | Svalbardbudsjettet | 145 738 000 |
| 50 | Tilskudd | 145 738 000 |
| | | |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 35 215 850 000 |
|
| | | |
Inntekter i hele kroner |
|
Inntekter under departementene |
3100 | | Utenriksdepartementet | 124 400 000 |
| 1 | Diverse gebyrer ved utenriksstasjonene | 14 899 000 |
| 2 | Gebyrer for utlendingssaker ved utenriksstasjonene | 102 433 000 |
| 5 | Refusjon spesialutsendinger mv. . | 7 068 000 |
| | | |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 124 400 000 |
| | | |
| | Netto rammeområde 4 | 35 091 450 000 |
Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som fremmer
norske interesser, norsk sikkerhet, økonomi og velferd. Regjeringen
har fokus på områder der Norge har forutsetninger for å utgjøre
en forskjell. Respekt for folkeretten, demokrati, grunnleggende
menneskerettigheter, rettferdig fordeling, likestilling, bærekraftsutvikling,
internasjonal solidaritet og fremme av en internasjonal rettsorden
ligger til grunn for vår politikk. Ankerfester for regjeringens
utenriks- og sikkerhetspolitikk er norsk støtte til FN, NATO-medlemskapet
og et nære forhold til våre nordiske naboer, Europa og EU, blant
annet gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet. Hovedlinjene
for norsk utenrikspolitikk ligger i St.meld. nr. 15 (2008–2009)
om interesser, ansvar og muligheter. Regjeringens beskrivelse av
utenrikspolitikken er ytterligere beskrevet i Prop. 1 S (2012–2013)
fra utenriksdepartementet.
I del I, pkt. 7 til Prop. 1 S (2012–2013) fra
utenriksdepartementet er det gitt en nærmere beskrivelse av programområde
02 som omfatter utenriksforvaltningen og i del I, pkt. 8 er det
redegjort for programområdet 03 som dekker internasjonal bistand.
I proposisjonens del III gis det en omtale av
følgende fire tema:
Nordområdepolitikken
– Langsiktig satsing på kunnskap, aktivitet og nærvær
Rapport om samstemt politikk for utvikling 2012
Likestilling
Klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementets
ansvarsområde
Justisdepartementet fremmer svalbardbudsjettet som
en egen budsjettproposisjon samtidig med statsbudsjettet. Bakgrunnen
for dette er artikkel 8 i Svalbardtraktaten som begrenser adgangen
til å oppkreve skatter og avgifter på Svalbard og hvordan disse
midlene kan anvendes. De skatter og avgifter som innkreves på Svalbard
skal i sin helhet komme Svalbard til gode. Stortinget sluttet seg
til regjeringens ønske om å videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett
under behandlingen av St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard.
Budsjettrammen på svalbardbudsjettet for 2013 er
317,3 mill. kroner. Dette er 23,8 mill. kroner eller 8,1 pst. økning
i forhold til vedtatt budsjett for 2012. Underskuddet på svalbardbudsjettet for
2013 er stipulert til 145,7 mill. kroner og blir inndekt gjennom
et tilskudd over Justis- og beredskapsdepartementets budsjett kap.
480 post 50 Tilskudd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, fungerende leder Svein Roald Hansen,
Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Morten
Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre, Kari Storstrand og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og Afshan Rafiq,
fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet,
Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten,
viser til at regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som fremmer
norske interesser, norsk sikkerhet, økonomi og velferd, konsentrert
om områder der Norge har en forutsetning for å gjøre en forskjell. Komiteen støtter
en slik linje.
Komiteen anser at hovedlinjene
i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk ligger fast, basert på deltagelse
og betydelig støtte til FN, medlemskap i NATO, det transatlantiske
forholdet og et nært samarbeidsforhold med våre naboer i Norden,
EU og det øvrige Europa.
Komiteen vil understreke nordområdenes
status som det viktigste strategiske satsingsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at dette har ligget fast gjennom flere regjeringers arbeid.
Komiteen anser at
et fast, avklart og konstruktivt forhold til Russland er viktig.
Også i 2012 har økonomiske krisetider i store deler
av verden satt sitt preg på internasjonal politikk. Komiteen ser
med bekymring på den økonomiske krisens konsekvenser. Krisen rammer
land både i Europa og andre deler av verden hardt, og det får også
konsekvenser for Norge. Størstedelen av vår eksport går til land
i EU, og det rammer norsk industri at etterspørselen fra disse landene
synker. Enkelte land i Sør-Europa preges av sosial uro og politisk
usikkerhet.
Norge er et land med åpen økonomi og er tjent med
et internasjonalt system bygget på forutsigbarhet, fri, rettferdig
og åpen handel, en internasjonal rettsorden og respekt for demokrati
og menneskerettigheter. Norge skal være en engasjert samarbeidspartner
og deltaker på internasjonale arenaer av betydning. Komiteen mener
at Norge fortsatt skal være en betydelig aktør og bidragsyter for
å skape varig utvikling og vekst i fattige deler av verden. Dette
kan kun oppnås gjennom å benytte et bredt spekter av virkemidler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil derfor advare mot de omfattende kuttene
noen partier foreslår i Norges internasjonale innsats.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til uttalelser fra tidligere miljø- og utviklingsminister
Erik Solheim om at næringsliv og handel, og ikke bistand, vil bli
Afrikas redning. Disse medlemmer vil i så måte advare
mot konsekvensene av regjeringens proteksjonistiske handelspolitikk
som på en særlig usolidarisk og urettferdig måte hindrer en rekke
u-land i å eksportere til og konkurrere på det norske landbruksmarkedet.
Komiteen vil understreke
behovet for at Norge spiller en tydelig rolle som pådriver for universelle
menneskerettigheter. Grunnleggende menneskerettigheter er fortsatt
truet i store deler av verden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til regjeringens
prioriteringer under rammeområde 4 i Prop. 1 S (2012–2013), samt
endringer i forhold til budsjettforslaget til regjeringen på rammeområde
4 i Innst. 2 S (2012–2013).
Utgifter rammeområde 4 (i hele tusen
kroner) |
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S | A, SV, Sp |
100 | | Utenriksdepartementet | | |
| 1 | Driftsutgifter | 1 821 686 | 1 820 686 (-1 000) |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 35 215 850 | 35 214 850 (-1
000) |
Inntekter rammeområde 4 (i hele tusen
kroner) |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 124 400 | 124 400 (0) |
| | Sum netto rammeområde 4 | 35 091 450 | 35 090 450 (-1
000) |
Disse medlemmer har for øvrig
ingen merknader og slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utenrikspolitikken skal ta utgangspunkt i samspillet mellom Norges strategiske
og økonomiske interesser, respekt for de grunnleggende menneskerettigheter
og ivaretakelse av norske borgeres interesser, sikkerhet og trygghet
innenlands og utenlands. Det er disse medlemmers syn
at en av de viktigste pilarene i utenrikspolitikken er forpliktende internasjonalt
samarbeid – som tar sikte på internasjonal avspenning, varig fred,
en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at Norge har en moralsk plikt
til å heve stemmen for frihet, likeverd og rettssikkerhet – gjennom
aktivt å påtale brudd på grunnleggende menneskerettigheter i de
internasjonale fora der hvor Norge deltar.
Disse medlemmer mener at Nordområdene er
viktig for Norge både av økonomiske, politiske og strategiske årsaker. Disse
medlemmer vil derfor arbeide for en betydelig mer aktiv politikk
i forhold til Nordområdene – gjennom økt norsk tilstedeværelse i
nord i alle ledd, økt samarbeid og samhandling med Russland og fremtidsrettet
utnyttelse av områdets naturressurser. I så måte er disse
medlemmer positive til at både Norge og Russland ratifiserte
delelinjeavtalen våren 2011, og at dette fordrer store muligheter
for økt aktivitet i området fra norsk side dersom man er proaktiv.
Disse medlemmer viser til at
et viktig fundament i Fremskrittspartiets utenrikspolitikk er nødvendigheten
og viktigheten av gode transatlantiske relasjoner. USA er Norges
viktigste allierte, og det er viktig å innrette norsk utenrikspolitikk
slik at den ikke svekker dette gode forholdet, men snarere utdyper
det og styrker det for fremtiden. Derfor er disse medlemmer også
klare på at NATO er et nødvendig og positivt grunnelement i Norges
forsvars- og sikkerhetspolitiske plattform.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å innrette norsk utenrikspolitikk slik at den til enhver
tid tjener norske interesser på kort og lang sikt. Derfor vil disse
medlemmer understreke viktigheten av at de norske utenriksstasjonene får
de ressurser som trengs for å ivareta norske borgeres interesser
ved uforutsette hendelser, og at de lokaliseres på grunnlag av vurderinger
basert på norske borgeres behov, og norske strategiske og økonomiske
interesser.
Disse medlemmer ser betydningen
av bilaterale handelsavtaler – spesielt med land som ikke omfattes
av EØS-avtalen. Målet med slike avtaler må være tosidig – de skal
både bidra til å styrke norske handelsinteresser og de skal bygge ned
proteksjonismen i verdensøkonomien. Disse medlemmer er
kjent med at en betydelig akademisk tradisjon konkluderer med at
økonomisk liberalisering og frihandel samvarierer med bedre forhold
for de grunnleggende menneskerettighetene.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet baserer seg på en faktaorientert utenriks- og utviklingspolitikk. Disse
medlemmer mener det er viktig for Norge å foreta en mer
kritisk vurdering av den rollen FN og FN-organisasjonene spiller
og de oppgaver FN er satt til å ivareta – FN må både bli mer relevant,
mer effektivt, mer fokusert og mer åpent. Norge har bevilget over
15 mrd. kroner til FNs utviklingsprogram (UNDP) de ti siste årene,
men disse medlemmer registrerer at flere kilder slår
fast at det ikke er tilstrekkelig innsyn i hva pengene er gått til,
at resultatrapportene er svært overfladiske og uten problematisering
og at kontrollen med pengestrømmene er for dårlig.
Det er disse medlemmers mening
at FNs Tusenårsmål adresserer symptomene og ikke årsakene til fattigdom
og at de legger opp til en omfattende ansvarspulverisering hvor
alle og ingen er ansvarlige for at målene oppnås. Disse medlemmer er
også kritiske til at handel og private investeringer har en lite
fremtredende posisjon i diskusjonen om måloppnåelsen.
Disse medlemmer viser til at
situasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika har vært preget av store
menneskemasser som har gjort opprør mot de respektive regimene i
land som blant annet Tunisia, Egypt, Libya, Jemen og Syria. Disse medlemmer hilser
velkommen en demokratisk utvikling i regionen, men vil samtidig
understreke at det fremdeles er uklart hvilken politikk som vil
føres av de nye regimene. Disse medlemmer viser til
at Internett og sosiale medier har stått sentralt i «Den arabiske
våren», og at Fremskrittspartiet gjennom forslag i Stortinget har
tatt til orde for at disse teknologiene ses i et menneskerettighetsperspektiv.
Disse medlemmer er bekymret over
en utvikling hvor religionsfriheten i verdens land opplever stadig
dårligere vilkår, og at Organisasjonen av islamske land (OIC) og
likesinnede land også i 2012 har brukt FN som et redskap for å begrense
ytringsfriheten. I denne sammenheng viser disse medlemmer til
en rapport utgitt av FNs særlige menneskerettighetskomité våren
2011 om at ytringsfriheten er grunnlaget for alle andre menneskerettigheter og
at denne bør forsvares selv om den kan virke støtende på religiøse
grupper eller enkeltpersoner.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen legger en rettighetsbasert tilnærming til grunn i utviklingspolitikken
og at dette blant annet innebærer et sterkt fokus på å fremme økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter i u-landene. Disse medlemmer er
skeptiske til en slik orientering og mener blant annet at den vil undergrave
respekten for og arbeidet med å fremme de grunnleggende politiske
og sivile menneskerettighetene. Disse medlemmer viser
til at verdensbankforskeren Jean-Pierre Chauffour i en studie fra
2011 analyserer 100 land over en tredveårsperiode og kommer frem til
at det er vern av de politiske og sivile rettighetene som forklarer
økonomisk vekst og velstand, og at fokus på økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter i verste fall gjør befolkningen fattigere.
Disse medlemmer viser til at
fokus på intern fordeling er regjeringens nyorientering i utviklingspolitikken
i 2013 og at man vil bruke bistand som et sentralt virkemiddel for
å oppnå dette. Disse medlemmer mener at fordeling er
viktig, og at mange enkeltpersoner og sosiale grupper i u-landene
har beriket seg på en urettmessig måte enten gjennom korrupsjon,
kapitalflukt eller andre metoder. Disse medlemmer stiller
seg imidlertid tvilende til om hvorvidt bistand er et egnet virkemiddel
for å oppnå bedre fordeling, og viser til følgende forskningsmateriale:
Forsker Christian
Bjørnskov viser i en studie fra 2010 at bistand som gis til demokratiske
land bidrar til skjevere inntektsfordeling i befolkningen i disse
landene.
En studie utført av forskerne Chao et.
al. fra 2010 viser at bistand er negativt assosiert med velferdsøkning
og jevnere inntektsdistribusjon.
Det er den rikeste delen av befolkningen
i mottakerlandene som tjener mest på bistand, viser en studie utført
av McGillvray et. al. fra 2011.
At bistand fører til økt ulikhet i forhold
til inntektsdistribusjon påvises i en studie i regi av Herzer et.
al. 2012.
Disse medlemmer tar til orde
for en faktabasert utviklingspolitikk hvor Norge bidrar der hvor
Norge har de beste komparative fordelene for å kunne gjøre en forskjell. Disse
medlemmer mener at økonomisk vekst er den ubestridt viktigste
måten å få til velstandsutvikling og fattigdomsreduksjon på også
i u-landene. Disse medlemmer viser til konklusjonene
i studien «Does reduced trade tax revenue affect government spending
patterns» utført av forskerne Moore og Zanardi (2011) som understreker
at handelsliberalisering og lavere skatter ikke fører til kutt i
velferdstjenester i u-landene.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet er opptatt av at u-landene skal ha lokalt eierskap
til egen utvikling. Disse medlemmer mener dette innebærer
at disse landene skal selv få fastsette sitt skattenivå samt avgjøre
velferdsordninger. Det er disse medlemmers mening
at dette står i konflikt med regjeringens ønske om å eksportere
de norske erfaringene med hensyn til fordeling til u-landene og
at dette vil kunne oppfattes som «nykolonialisme».
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen har tatt til orde for å innføre en avgift på internasjonal
valutahandel, såkalt Tobinskatt oppkalt etter den amerikanske økonomen
James Tobin, for, ifølge regjeringen å begrense de negative virkningene
av globaliseringen. Disse medlemmer viser til at
globaliseringen og økonomisk vekst i verdens fremvoksende markeder har
løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom de siste tiårene
og at befolkningen i disse landene har fått arbeid, bedre tilgang
på helsetjenester, medisiner, forbedret matsikkerhet samt tilgang
på varer og tjenester. Det er etter disse medlemmers mening
interessant at regjeringen velger å skattlegge det virkemiddelapparatet
som mest av alt har bidratt til fattigdomsreduksjon og spredning
av demokrati og menneskerettigheter på tvers av landegrenser. Disse
medlemmer mener det er flere problematiske sider ved en
slik skatt, bl.a. at den vil kunne redusere investeringer i fremvoksende økonomier,
at den vil bidra til mer byråkrati, at den er vanskelig å kreve
inn og kanskje mest av alt at den er tilnærmet umulig å koordinere
ettersom det vil forutsette en global tilslutning. Disse
medlemmer merker seg konklusjonene i studien «The Tobin
tax: Reason or treason?» (august 2011) utarbeidet av britiske Adam
Smith Institute, som viser at da Sverige forsøkte å innføre en slik
skatt på 1980-tallet, så klarte man bare å inndrive 1/30 av hva
tilhengerne av skatten argumenterte for, og skatten førte til massiv utflytting
av finansmiljøet fra Sverige. Disse medlemmer er
således motstandere av en slik skatt på valutatransaksjoner.
Fremskrittspartiet mener at Norge må føre en bærekraftig
utviklingspolitikk hvor målet er at utviklingslandene skal kunne
klare seg uten overføringer fra Vesten. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte
mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling
gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim
statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter for det brede lag av
befolkningen, satsing på helse og utdanning, kanalisering av bistand
gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød-
og katastrofehjelp, økt satsing på handelsfasilitering og bistand
til strukturelle tiltak som fremmer demokrati, rettsstat og markedsøkonomi.
Alle tiltak som støttes skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling
og regnskapskontroll.
Disse medlemmer slutter seg til
konklusjonene i årlige internasjonale undersøkelser som påviser
at mange u-land har høy grad av korrupsjon, lav grad av økonomisk
frihet, begrenset grad av demokrati og svak beskyttelse av eiendomsrettighetene.
Det er disse medlemmers syn at dette i hovedsak ikke
skyldes urettferdige internasjonale maktstrukturer eller utbytting, men
mangel på politisk vilje til utvikling i den politiske ledelsen
i disse landene. Disse medlemmer erkjenner at mange
utviklingsland gjør betydelige fremskritt på en rekke områder, men det
er disse medlemmers mening at forbedrede levekår
i disse i hovedsak ikke skyldes bistand.
Disse medlemmer viser til at
den globale bistanden til u-landene i perioden 1960 og 2005 var
på over 10 500 mrd. kroner. Disse medlemmer er kjent
med at Norge ga bistand til u-landene tilsvarende om lag 346 mrd.
kroner i samme periode, og at regjeringen har hatt et uttalt mål
om at Norge skal gi mer enn 1 pst. av BNI til bistand. Det er disse
medlemmers mening at et slikt fokus tar søkelyset bort fra
de underliggende årsakene til fattigdom og hvordan kvalitet, mer
enn kvantitet, er avgjørende for om bistanden når frem til dem som
trenger den.
Disse medlemmer kjenner til og
støtter konklusjonene i studier som slår fast at bistand i det store
og hele ikke har bidratt til økonomisk vekst i u-landene. Videre
mener disse medlemmer at bistanden i flere tilfeller
har bidratt til å svekke den sosiale kontrakten mellom politikerne
og innbyggerne i mottakerlandet, til å øke korrupsjonen, til å holde
autoritære og totalitære statsledere ved makten og sågar til å forlenge krig
og konflikt for på den måten å undergrave politisk utvikling og
fattigdomsreduksjon.
Disse medlemmer har registrert
at det ifølge flere studier er flere donorer og bistandsorganisasjoner
enn noensinne. Bistandsbyråkratiet er enormt og hvert år foretas
det over 35 000 transaksjoner knyttet til bistand, 85 pst. av disse
er på under 7 mill. kroner og de fleste bistandsavhengige afrikanske
land leverer hvert år inn over 10 000 donorrapporter. Norge som
i 2011 ga bistand til 112 land med prosjekter ned i marginal størrelsesorden
bidrar, etter disse medlemmers mening, sterkt til
dette byråkratiet. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
vil stille strengere krav til alle organisasjoner som mottar norske
bistandsmidler. Disse medlemmer vil også ta til orde
for at det i statsbudsjettet for 2013 opprettes en uavhengig database for
rangering av bistandsorganisasjonene i forhold til kostnadseffektivitet
og resultatoppnåelse.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å få til en sluttføring av WTO-forhandlingene, den såkalte
Doha-runden, som vil kunne bidra til økt handel ved at tollsatser
og subsidier reduseres og at det blir vanskeligere for land å iverksette
proteksjonistiske tiltak. Disse medlemmer har forventninger
til at regjeringen i denne sammenheng aktivt bidrar til å få forhandlingene
inn på sporet igjen, og at Norge tilbyr u-landene fordelaktige handelsbetingelser
for import. Disse medlemmer viser til at det er tre år
siden Norge signerte en frihandelsavtale med Colombia, og at avtalen
ennå ikke er kommet til Stortinget for ratifisering. Disse
medlemmer ønsker en langt mer aktiv holdning fra regjeringen
i denne saken.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har lagt frem en rapport om samstemt politikk for utvikling
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013. Disse medlemmer er
kjent med at en rekke andre land, deriblant Sverige og også EU, har
lagt frem tilsvarende rapporter tidligere. Etter disse medlemmers mening
er den norske rapporten i hovedsak deskriptiv og problematiserer
i liten grad politikkområder der hvor Norges interesser står i direkte
kontrast til u-landenes interesser. Dette gjelder, slik disse
medlemmer ser det, spesielt i forhold til handel, toll og
subsidier. Disse medlemmer mener at en rapport om
hvorvidt norsk utviklingspolitikk er samstemt, burde utarbeides
av en ekstern og uavhengig organisasjon.
Disse medlemmer mener at mens
subsidier og skyhøye tollsatser i Vesten er en viktig årsak til
de fattige landenes manglende deltakelse i globaliseringen, er det
også avgjørende at u-landene selv iverksetter tiltak for å øke handelen.
I så måte viser disse medlemmer til at opptil 70
pst. av verdens tollbarrierer er innført av u-land for å ramme handelen
med andre u-land.
Det er etter disse medlemmers mening
en voksende akademisk litteratur som kan vise til en sterk positiv
sammenheng mellom handelsfasilitering, sysselsetting og økonomisk
vekst. Disse medlemmer merker seg den positive samvariasjonen
mellom effektive registreringssystemer for det å opprette en bedrift
og antall nye bedrifter og bærekraftige næringsklynger.
Disse medlemmer viser til at
små og mellomstore bedrifter sysselsetter mellom 60–80 pst. av den
arbeidsdyktige befolkningen i land som Chile, Kina, Sør Afrika og
Thailand. Disse medlemmer viser til Verdensbankens
Doing Business Report 2013 hvor det fremkommer at entreprenører
i nye fremvoksende markeder står overfor store utfordringer knyttet
til et tungvint byråkrati, omfattende reguleringer og lang saksbehandlingstid.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
en rapport fra Verdensbanken/International Finance Corporation (juni
2010) som viser at det i over 40 land koster mer enn 50 pst. av
bruttonasjonalinntekten å skulle opprette en bedrift, og at det
i over 20 land tar mer enn to måneder å få de nødvendige godkjenninger.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å slutte å se på fattige mennesker som hjelpeløse
ofre, men som kreative entreprenører og verdibevisste konsumenter.
Slik disse medlemmer ser det, eksisterer det et nærmest
utappet markedspotensial for små og mellomstore bedrifter til å
tilby varer og tjenester til den fattige befolkningen i u-landene,
og at disse er villige til å betale for tjenestene. I denne sammenheng
er disse medlemmer også kjent med rapporten «Emerging
markets, emerging models» utgitt av Minitor Group (2009) om hvordan
markedsbaserte løsninger på fattigdomsutfordringen bidrar til vannforsyning,
telekommunikasjon og helsetjenester med mer i u-landene.
Disse medlemmer ser positivt
på at landene sør for Sahara og i MENA-regionen har innført flere
reformer for å bidra til økt handel og vekst i privat sektor, og
registrerer blant annet at man i Rwanda har opprettet et «One Stop
Center» hvor en gründer kan opprette en bedrift i løpet av 24 timer. Disse
medlemmer er kjent med at Rwanda var det første landet i
Afrika som ble såkalt «top reformer» i Doing Business-rapporten
i forfjor, og at myndighetene i landet i alt har implementert over
20 næringsvennlige reformer de siste årene.
For å stimulere til økt økonomisk samkvem på tvers
av landegrensene og mellom u-landene, vil disse medlemmer foreslå
at det etableres en ekspertgruppe for å bistå u-landene i spørsmål knyttet
til handelsfasilitering.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at vilkårene for privat næringsliv, handel og entreprenørskap er
særlig utfordrende i mange land på det afrikanske kontinentet. På
denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at det opprettes
en handelsfasiliteringsenhet for å stimulere til utvikling av privat
næringsliv i afrikanske land.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2013 lanserer mange planer
og prosjekter innenfor utenrikspolitikken, men det er disse
medlemmers mening at en budsjettproposisjon nødvendigvis
også må inneholde en oversikt over tiltak, institusjoner og prosesser
som ikke prioriteres eller nedprioriteres og begrunnede årsaker
til dette. Disse medlemmer kan i liten grad se at
dette er tilfellet i det foreliggende forslag til budsjett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at frie, åpne markeder har løftet milliarder av mennesker ut
av fattigdom gjennom de siste tiårene, og at land som over lengre tid
har valgt en proteksjonistisk løpebane har hatt lavere økonomisk
vekst enn land som har valgt å satse på frihandel. Det er disse
medlemmers mening at frihandel har en rekke dynamiske effekter
blant annet når det gjelder økonomisk vekst, økt kjøpekraft og sysselsetting.
Forsker William Cline viser i boken Trade Policy and Global Poverty
(2004) at global frihandel potensielt vil kunne løfte mer enn 500 millioner
mennesker ut av fattigdom i løpet av en periode på 15 år, og disse
medlemmer registrerer at studien konkluderer med at fjerning
av handelsbarrierer globalt vil medføre langvarige økonomiske gevinster
for u-landene tilsvarende 200 mrd. USD per år.
Disse medlemmer viser til den
årlige rapporten Economic Freedom of the World (EFW) rangerer verdens
land ut fra graden av økonomisk frihet. Rapporten måler økonomisk
frihet etter fire dimensjoner: muligheten til å ta individuelle
valg, frivillig utveksling koordinert av markedet, frihet til å
gå inn i og konkurrere i markeder og beskyttelse av individer og
deres eiendom fra aggresjon, ekspropriasjon etc. Disse medlemmer deler
rapportens konklusjoner som viser til at økonomisk frie land har
en høyere økonomisk vekstrate enn økonomisk ufrie land, selv om
det ikke er grunnlag for å si at det er et kausalt forhold mellom
de to variablene.
Disse medlemmer er kjent med
en studie utført av forskeren Andrew Warner, som analyserer handelspolitikken
i 117 land over en tjueårsperiode og slår fast at tilveksten i land som
har satset på frihandel har vært tre til seks ganger større enn
i proteksjonistiske land. Disse medlemmer viser videre
til at professor Sebastian Edwards har sammenlignet 90 land i forhold
til deres handelspolitikk, og konkluderer med at tilveksten i bruttonasjonalprodukt
har vært dobbelt så høy i u-land med åpen handelspolitikk enn i
tilsvarende land med en lukket politikk. Disse medlemmer viser
også til at Verdensbanken har anslått at global frihandel vil kunne
øke verdens BNP med over 1 500 mrd. kroner i året, hvorav halvparten
vil tilfalle u-landene.
Disse medlemmer viser til at
ingen land i verden har høyere tollsatser på importert mat enn Norge.
At de skyhøye tollsatsene er usolidariske og har store negative
konsekvenser for u-land som forsøker å selge sine produkter på det
norske markedet, gjenspeiles etter disse medlemmers oppfatning
i Norges rangering på Center for Global Development sin årlige Commitment
to Development Index (CDI). Oversikten er en rangering av i-landenes
politikk overfor u-landene på en rekke områder, hvor Norge hvert
år er dårligst eller blant de dårligste landene når det gjelder
handel og tollsatser. Disse medlemmer er svært skuffet
over at Norge, til tross for regjeringens endringer i tollpreferansesystemet,
kommer ut som et av de aller dårligste landene på CDI 2013, og registrerer
at CDI-landene bruker nesten akkurat like mye på å subsidiere eget
jordbruk som de årlig bevilger til bistand (om lag 100 mrd. dollar).
Statistikk fra 2007 viser at Norge har en gjennomsnittstoll
på alle landbruksvarer sett under ett på 137,6 pst., og disse
medlemmer registrerer at andre rike, matvareimporterende
land har en gjennomsnittstoll helt nede i 30 pst. 42,5 pst. av alle
matvarer i Norge har en tollsats på over 100 pst. Disse medlemmer er
kjent med at Namibia, Botswana og Swaziland har toll- og kvotefri
markedsadgang for alle landbruksprodukter med unntak av enkelte
produkter, men at denne avtalen skal reforhandles i 2013. Disse
medlemmer ser det som et stort paradoks at Norge har bidratt
til å bygge opp eksportrettet kapasitet i disse landene, for i neste omgang
å møte import med indikativt tak og andre begrensninger. Disse
medlemmer viser til at regjeringens foreslåtte endringer
i GSP-ordningen for 2013 har en kostnad på rundt 9 mill. kroner,
og at dette tilsvarer kun om lag 0,39 pst. av den totale økningen
i bistandsbudsjettet for samme år. Disse medlemmer er
skuffet over at regjeringen viderefører sine usolidariske og urettferdige
tollsatser overfor u-landene, og at man fra 2013 vil innføre ytterligere
forhøyet toll på en rekke landbruksprodukter.
Disse medlemmer merker seg bl.a.
forskerne Klaus Mittenzwei ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk
Forskning og Ivar Gaasland ved Samfunns- og næringslivsforskning
AS, som hevder at Norge kan redusere støtten til norsk landbruk
med over 50 pst. uten at det vil gå ut over norsk kulturlandskap
og matsikkerhet. Disse medlemmer er også kjent med
forskningsbaserte anslag om at en familie på fire personer vil kunne
spare 6 400 kroner på årlig basis dersom Norge fjernet all toll
på importert mat.
Mens de dynamiske virkningene av frihandel er vanskelige
å estimere, vil potensielle fordeler bl.a. slik disse medlemmer vurderer
det, kunne innebære:
global frihandel
vil kunne øke verdens BNP med 1 500 mrd. USD på årlig basis
global frihandel vil kunne løfte 500 mill.
mennesker ut av fattigdom over en periode på 15 år
frihandel vil kunne føre til høyere økonomisk tilvekst
og sysselsetting både i i-land og u-land
fjerning av all toll på importert mat vil
medføre kostnadsbesparelser på 6 400 kroner for en familie på fire
personer i Norge
Disse medlemmer viser til at
den økonomiske veksten i en rekke u-land har medført at disse landene
har fått endret sin status i GSP-ordningen og på denne måten blitt
straffet med dårligere handelsvilkår ved eksport til Norge. Disse
medlemmer viser til studien «The costs and benefits of duty-free,
quota free market access for poor countries: Who and what matters» (mars
2010) utarbeidet av forskere ved Center for Global Development om
at Norge har lite å tape på å utvide ordningen med nulltoll for
flere u-land. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
i statsbudsjettet for 2013 foreslår å fjerne toll på alle varer
fra u-land (alle fire kategoriene på OECDs DAC-liste). Dette medfører et
provenytap på om lag 650–700 mill. kroner.
Alle økninger og reduksjoner er i forhold til regjeringens
budsjettforslag. Disse medlemmer støtter regjeringens
forslag til bevilgninger for kapitler og poster som ikke er nevnt
nedenfor.
Utgifter rammeområde 4 (i
hele tusen kroner)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S
med Tillegg 1-3 | Frp 2013 |
| | | | |
100 | | Utenriksdepartementet | 2 015 721 | 1 843 562 (-172
159) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 821 686 | 1 639 517 (-182 169) |
| 71 | Diverse tilskudd | 24 260 | 34 270 (+10 010) |
116 | | Deltaking i internasjonale organisasjoner | 1 249 041 | 1 216 895 (-32
146) |
| 70 | Tilskudd til internasjonale organisasjoner | 1 249 041 | 1 216 895 (-32 146) |
118 | | Nordområdetiltak mv. | 444 472 | 463 965 (+19
493) |
| 70 | Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland | 320 324 | 350 324 (+30 000) |
| 76 | Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak | 35 022 | 24 515 (-10 507) |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon
av
utviklingshjelpen | 1 194 200 | 959 660 (-234
540) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 172 700 | 938 160 (-234 540) |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid
(Norad) | 216 500 | 129 900 (-86
600) |
| 1 | Driftsutgifter | 216 500 | 129 900 (-86 600) |
144 | | Fredskorpset | 44 200 | 35 360 (-8
840) |
| 1 | Driftsutgifter | 44 200 | 35 360 (-8 840) |
150 | | Bistand til Afrika | 2 158 300 | 1 079 150 (-1
079 150) |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika | 2 158 300 | 1 079 150 (-1 079 150) |
151 | | Bistand til Asia | 939 500 | 794 500 (-145
000) |
| 78 | Regionbevilgning for Asia | 290 000 | 145 000 (-145 000) |
152 | | Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika | 540 000 | 378 000 (-162
000) |
| 78 | Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika | 540 000 | 378 000 (-162 000) |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | 200 500 | 80 200 (-120
300) |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika | 200 500 | 80 200 (-120 300) |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling | 2 004 000 | 1 279 275 (-724
725) |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 | 26 800 (-6 700) |
| 70 | Sivilt samfunn | 1 423 000 | 853 800 (-569 200) |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid | 91 000 | 72 800 (-18 200) |
| 73 | Kultur | 106 000 | 53 000 (-53 000) |
| 75 | Internasjonale organisasjoner og nettverk | 182 500 | 136 875 (-45 625) |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset | 160 000 | 128 000 (-32 000) |
161 | | Næringsutvikling | 486 500 | 566 500 (+80
000) |
| 1 | Ekspertgruppe handelsfasilitering u-land | 0 | 15 000 (+15 000) |
| 71 | Handelsfasilitering Afrika | 0 | 50 000 (+50 000) |
| 76 | Utvikling av regional matsikkerhet | 0 | 15 000 (+15 000) |
162 | | Overgangsbistand (gap) | 420 000 | 252 000 (-168
000) |
| 70 | Overgangsbistand (gap) | 420 000 | 252 000 (-168 000) |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter | 3 150 700 | 3 240 700 (+90
000) |
| 70 | Naturkatastrofer | 500 000 | 530 000 (+30 000) |
| 71 | Humanitær bistand | 2 313 600 | 2 343 600 (+30 000) |
| 72 | Menneskerettigheter | 337 100 | 367 100 (+30 000) |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | 1 558 200 | 1 127 990 (-430
210) |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak | 648 200 | 453 740 (-194 460) |
| 71 | ODA-godkjente land på Balkan | 395 000 | 296 250 (-98 750) |
| 72 | Utvikling og nedrustning | 175 000 | 140 000 (-35 000) |
| 73 | Andre ODA-godkjente OSSE-land | 340 000 | 238 000 (-102 000) |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering | 871 000 | 887 000 (+16
000) |
| 70 | Forskning og høyere utdanning | 333 000 | 339 000 (+6 000) |
| 72 | Rangering av bistandsorganisasjoner (Charity Navigator) | 0 | 10 000 (+10 000) |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | 4 597 942 | 2 412 059 (-2
185 883) |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 | 31 020 (-20 680) |
| 70 | Ymse tilskudd | 5 042 | 3 529 (-1 513) |
| 71 | Internasjonale prosesser og konvensjoner mv. | 33 000 | 23 100 (-9 900) |
| 72 | Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling
| 168 400 | 67 360 (-101 040) |
| 73 | Klima- og skogsatsingen | 2 932 500 | 879 750 (-2 052 750) |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som
utviklingshjelp (ODA) | 1 270 658 | 1 143 592 (-127
066) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 270 658 | 1 143 592 (-127 066) |
170 | | FN-organisasjoner mv. | 4 478 500 | 3 509 750 (-968
750) |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 760 000 | 456 000 (-304 000) |
| 71 | FNs befolkningsfond (UNFPA) | 402 000 | 281 400 (-120 600) |
| 75 | FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) | 150 000 | 112 500 (-37 500) |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv. | 860 500 | 516 300 (-344 200) |
| 78 | Bidrag andre FN-organisasjoner mv. | 311 000 | 171 050 (-139 950) |
| 79 | Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps | 75 000 | 52 500 (-22 500) |
171 | | Multilaterale finansinstitusjoner | 2 146 000 | 1 073 000 (-1
073 000) |
| 70 | Verdensbanken | 814 000 | 407 000 (-407 000) |
| 71 | Regionale banker og fond | 772 500 | 386 250 (-386 250) |
| 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner | 559 500 | 279 750 (-279 750) |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 35 215 850 | 27 702 974 (-7
512 876) |
Inntekter rammeområde 4 (i hele tusen
kroner) |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 124 400 | 124 400 (0) |
| | Sum netto rammeområde 4 | 35 091 450 | 27 578 574 (-7
512 876) |
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil foreslå endringer innen rammen
av bistandsbudsjettet for å sikre en markant økning av innsatsen
for utdanning for alle og styrke bistanden til økt matproduksjon
og matsikkerhet spesielt i Afrika sør for Sahara, bekjempelse av
neglisjerte tropiske sykdommer og en sterkere prioritering av de
fattigste landene i Afrika. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag til endringer av rammeområde 4 i forhold til budsjettforslaget
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Kap. | Post | Betegnelse | Bevilgning for 2013 | Endring ift Prop. 1 S |
150 | 70 | Regionbevilgning for Afrika, kan
overføres | 2 258 300 000 | +150 000 000 |
160 | 70 | Sivilt samfunn | 1 523 000 000 | +100 000 000 |
166 | 73 | Klima- og skogsatsingen | 2 532 000 000 | -400 000 000 |
170 | 72 | FNs barnefond, UNICEF | 1 070 000 000 | +50 000 000 |
170 | 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet | 905 500 000 | +45 000 000 |
170 | 81 | Tilskudd til internasjonal landbruksforskning | 155 000 000 | +5 000 000 |
171 | 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner | 609 500 000 | +50 000 000 |
Disse medlemmer viser til at
erfaringene fra de siste årene er at man i praksis ikke har maktet å
overføre store deler av bevilgningen til skog- og klimasatsingen
innenfor budsjettåret. Disse medlemmer konstaterer
at milliardbeløp dermed er blitt stående på konto i Norges Bank ved
utgangen av året med den følge at OECDs utviklingskomité ut fra
sitt regelverk ikke har godtatt dette som faktisk gjennomført overføring til
utviklingsland. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
redusere bevilgningen for 2013 og foreslå en tilsvarende økning
av tilsagnsfullmakten for Norges skog- og klimasatsing på 400 mill.
kroner i forhold til regjeringens budsjettproposisjon, slik at det
samlede ambisjonsnivået for skog- og klimasatsingen holdes på samme
nivå som foreslått i Prop. 1 S (2012–2013).
Disse medlemmer støtter regjeringens forslag
til tilsagnsfullmakter under rammeområde 4 bortsett fra tilsagnsfullmakten
for kap. 166 post 73: Klima- og skogsatsingen, som foreslås økt
med 400 mill. kroner. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til endringer av tilsagnsfullmakten for 2013 i rammeområde
4 i forhold til regjeringens forslag:
Kap. | Post | Betegnelse | Tilsagnsramme for 2013 | Endring ift Prop. 1 S |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | | |
| 73 | Klima- og skogsatsingen | 1032,0 mill kr | + 400 mill kr |
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en
realistisk utenrikspolitikk tuftet på tydelige prioriteringer. Utenrikspolitikken
skal oppnå faktiske resultater for det norske folk og søke å skape
internasjonalt handlingsrom for å fremme norske interesser og verdier.
Samtidig skal Norge være en sterk bidragsyter til å bevare og styrke
en internasjonal rettsorden gjennom forpliktende internasjonalt
samarbeid. Norge skal være en aktiv, engasjert og forutsigbar samarbeidspartner
og alliert.
Disse medlemmer viser til at
Høyres forslag til alternativt statsbudsjett medfører en betydelig økning
av den norske støtten til menneskerettigheter, demokrati, godt styresett
og utdanning for jenter, samt en mer målrettet geografisk og tematisk
konsentrasjon av norske bistandsmidler. Norske bidrag til multilaterale
organisasjoner skal vris i tråd med internasjonale evalueringer
for å sende klare signaler om behov for reform og effektivisering.
Norge er et åpent samfunn med en åpen økonomi.
Vår utvikling, vår sikkerhet og vår velferd blir i sterk grad påvirket
og bestemt av prosesser og aktører utenfor våre grenser. Vi er gjensidig avhengig
av våre naboland, allierte og handelspartnere, og er tjent med en
forutsigbar og regelstyrt internasjonal rettsorden basert på et forpliktende
internasjonalt samarbeid i FN, NATO, EØS, WTO og på andre internasjonale arenaer.
Samtidig skal vi anstrenge oss for å bevare en åpen og fri handel
mellom land. En friere handel og større tilgang til utviklede markeder, som
Norge, er et helt sentralt virkemiddel for å skape utvikling i fattigere
land.
Disse medlemmer mener det er
behov for klarere prioriteringer og bedre koordinering av den samlede
innsatsen utenfor Norges grenser. Budsjettforslaget for 2013 viser
at regjeringen fortsatt ikke i tilstrekkelig grad er villig til
å prioritere i tråd med de prinsippene et samlet storting har lagt
til grunn for norsk utenrikspolitisk engasjement: At norsk innsats
målrettes hvor det er viktigst og mest relevant for det norske samfunnet
og hvor Norge har en reell mulighet og evne til å gjøre en forskjell.
Det er behov for en større grad av realisme og et klart fokus på måloppnåelse
hva angår norske virkemidler, muligheter og målsettinger i utenrikspolitikken.
Disse medlemmer anser at dette
særlig kommer til syne i Norges forhold til våre nærmeste naboer
og handelspartnere, og vil prioritere en mer aktiv europapolitikk,
med større tilstedeværelse i EU-sammenhenger, tidligere involvering
i regelverksutformingen og en generell styrking av koordineringen
i arbeidet med EU- og EØS-saker. Den økonomiske krisen i Europa kan
bare løses gjennom forpliktende samarbeid og bred medbestemmelse,
og Høyre ønsker derfor fortsatt et norsk medlemskap i EU. Den politiske
og økonomiske integrasjonen i Europa omfatter også Norge, og det
er i Norges interesse å bidra til denne prosessen ikke bare økonomisk, gjennom
dagens finansieringsordninger, men også politisk og med full medbestemmelsesrett
i Europa.
Disse medlemmer anser menneskerettigheter,
demokrati, rettsstat og ytringsfrihet som deler av grunnmuren i
vårt samfunn – som også skal prege norsk utenrikspolitikk. Disse
medlemmer forventer at Norge skal være en sterk og prinsipiell
stemme for universelle menneskerettigheter i det internasjonale
systemet, og vil følge opp dette med en betydelig styrking av bevilgningene
til menneskerettigheter. Sivile og politiske rettigheter er under
særlig press i store deler av verden, og bør stå i fokus for Norges innsats. Disse
medlemmer ser bekymringsfulle utviklingstrekk innen respekten
for politisk frihet, ytrings- og pressefrihet, grunnleggende rettsstatsprinsipper
og respekten for sivilt samfunn og medbestemmelse også i Norges
nærområder: Hviterussland forblir Europas siste diktatur, Ukraina
glir gradvis i en stadig mer autoritær retning. Utviklingen i Russland
står i beste fall stille. Norge må være langt mer aktiv i å motarbeide
disse tendensene. I Nord-Afrika og Midtøsten har den demokratiske
utviklingen som den arabiske våren varslet møtt tilbakeslag og motstand. Disse
medlemmer vil derfor styrke budsjettkapittelet for menneskerettigheter betydelig.
Norge har vært medlem av FNs menneskerettighetsråd til og med inneværende
år, og det er behov for å evaluere Norges bidrag i dette organet.
Disse medlemmer mener at norsk
utviklingspolitikk i langt større grad må vurderes ut fra faktiske
resultater. Målet for enhver utviklingspolitikk må være mest mulig
utvikling, ikke mest mulig penger til bistand. Over tid må all utviklingshjelp
ha som mål å overflødiggjøre seg selv.
I utviklingspolitikken vil derfor disse
medlemmer legge to hovedmål til grunn: Å fremme menneskerettigheter
og demokratisering, og legge til rette for at mennesker kan arbeide
seg varig ut av fattigdom.
Disse medlemmer peker i den forbindelse
på at Høyre i sitt alternative budsjett vil styrke kapitlene for
menneskerettigheter, sivilt samfunn med fokus på jenters rett til
utdanning, og godt styresett betydelig ut over regjeringens forslag.
Disse medlemmer mener at utvikling
først og fremst skapes av sunn nasjonal politikk. Internasjonale
forhold har stor påvirkning, men det helt avgjørende er hvordan
stater velger å møte globaliseringen og egne innbyggeres ønske om en
bedre hverdag. Politiske institusjoner og prosesser som sikrer maktfordeling,
rettsstat, demokrati og menneskerettigheter er helt sentrale. I
tillegg kommer åpenhet mot omverdenen som stimulerer handel og private
investeringer. En åpen økonomi med stabile rammebetingelser som
fremmer nasjonale og utenlandske investeringer og økt handel er
en forutsetning for å skaffe fattige land inntekter til å vokse
ut av fattigdom. Disse medlemmer mener at utviklingsaktører
som Norge først og fremst kan bidra til å skape vilkår for vekst.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av reell samstemthet i utviklingspolitikken. Det er
fortsatt for langt igjen til all norsk politikk overfor fattige
land faktisk trekker i samme retning – mål og virkemidler innen
handelspolitikk, landbrukspolitikk, energipolitikk, bistand, utdannings-
eller helsepolitikk må alle koordineres i langt større grad dersom
resultatet skal bli reell og varig utvikling.
Handel er, etter disse medlemmers oppfatning,
et avgjørende virkemiddel for å oppnå økonomisk vekst og utvikling.
Å stimulere til økt import fra utviklingslandene må derfor være en
sentral målsetting. Norsk utviklingshjelp bør i større grad legge
til rette for økt import til Norge fra utviklingsland. Dette må
balanseres med hensynet til beskyttelse av særskilte deler av norsk
landbruk. GSP-ordningen, som gir tollfritak, tollreduksjoner og/eller
kvotefritak ved import fra utviklingsland, er et sentralt virkemiddel
med tanke på å øke importen fra utviklingsland. Disse medlemmer støtter
regjeringens forslag om å bedre markedsadgangen for 29 nye land,
men mener samtidig at Norge kan gå lenger. Parallelt med en betydelig
bistandsinnsats, har Norge opprettholdt høye tollmurer og forsvart
en handelspolitikk som skaper effektive barrierer mot utviklingslandenes eksportmuligheter.
Dette er en påfallende selvmotsigelse i norsk og andre rike lands
politikk. Disse medlemmer vil i den forbindelse påpeke
at Norge fortsetter å score blant de aller dårligste på den globale
Commitment to Development Index, som viser rike lands samlede innsats
for utvikling hva gjelder handel. I 2012 er Norge nr. 25 av 27 rangerte
land innen handel med utviklingsland.
Disse medlemmer vil åpne for
mer handel mellom Norge og flere utviklingsland, inkludert land
definert som mellominntektsland på OECDs DAC-lister, og bidra til
å øke landenes nasjonale kapasitet for eksport – ikke minst for landbruksprodukter
– knyttet til veterinærtjenester, kvalitetskontroll mv.
Disse medlemmer viser til at
Høyre støtter et høyt nivå på bevilgningen til utvikling og bistand.
Høyre ønsker en utviklings- og bistandspolitikk som fokuserer på
resultater, fremfor regjeringens symbolske målsettinger om prosentandel
av bruttonasjonalinntekt (BNI). Utviklingspolitikken bør ha langt
klarere geografisk og tematisk konsentrasjon enn det regjeringens
forslag legger opp til. Dersom det endelige målet for utviklingspolitikken
– å overflødiggjøre seg selv – skal nås, må det i tillegg utvikles
langt mer presise resultatmål, og kontroll og etterprøvbarhet må
styrkes.
Disse medlemmer vil i tråd med
prioriteringer gjennom flere år avslutte norsk bilateral bistand
til land i Latin-Amerika og redusere den til land i Asia utenom
Afghanistan og Pakistan. Disse medlemmer mener at
en slikt målrettet geografisk konsentrasjon vil bidra til å redusere administrasjonskostnader,
øke kompetansen og ha større effekt for varig fattigdomsreduksjon der
vi faktisk velger og har forutsetninger for å bidra.
Disse medlemmer mener videre
at Norge må sette strengere krav til mottakerland for norsk bistand.
Spesielt må det stilles krav til politisk vilje til demokratiutvikling,
godt styresett og korrupsjonsbekjempelse hos mottakerne. En forutsetning
for å motta norsk bistand må være klare tegn på demokratisering
og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. I lys av dette
er disse medlemmer særlig bekymret for utviklingen
hos enkelte sentrale mottakerland, som Etiopia og Uganda, og vil
nedprioritere støtte til disse landene til fordel for andre mottakere.
Disse medlemmer vil peke på behovet
for å sikre at norsk støtte til multilaterale organisasjoner brukes
effektivt og støtter opp under norske prioriteringer og mål for utviklingspolitikken.
Det er etter disse medlemmers mening behov for systematisk
oppfølging av evalueringer av FN-organisasjonenes innsats med omprioriteringer
og klare budsjettmessige konsekvenser for de organisasjonene som
vurderes som lite effektive og målbevisste. Slike evalueringer,
med påfølgende budsjettkonsekvenser, bør gjøres i tett samarbeid
med andre donorland. Regjeringens «profilark» for organisasjonene
synes ikke å fylle dette behovet på en tilstrekkelig god måte i
dag. Høyre ønsker derfor å redusere norske overføringer til enkelte
FN-organisasjoner og vri midler til kanaler som både leverer resultater
og som prioriterer i tråd med norske politiske mål. Det er positivt
at regjeringen uttaler at også den nå vil legge seg på en slik linje
– som Høyre har etterspurt i flere år. Praktiseringen av prinsippet,
slik det kommer til syne i årets budsjett, synes likevel noe underlig
– særlig gjelder dette reduksjonen i støtten til UNICEF.
I tråd med en slik strategi vil disse
medlemmer øke støtten til FNs høykommissær for flyktninger,
UNHCR, som opplever en økonomisk krise i forbindelse med økende
konflikter og humanitære nødsituasjoner i flere verdensdeler. UNHCR
er en resultatorientert organisasjon som har gjennomgått en betydelig
effektivisering og omstilling de senere årene.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett vil opprettholde substansielle norske
bevilgninger til bevaring av regnskog i utviklingsland. Disse
medlemmer mener likevel at det er prinsipielt problematisk
når regjeringen gjennom flere år har vridd oppmerksomhet og svært
store ressurser over til klima- og miljøpolitikk innen bistandsrammen.
En slik sammenblanding, kombinert med stadig mer utstrakt bruk av
store «sekkeposter» som benyttes bilateralt overfor enkeltland,
risikerer å svekke både effekten og gjennomsiktigheten i disse prosjektene.
Det er svært viktig at Norge går foran i arbeidet med å skape og
benytte effektive og gjennomsiktige multilaterale kanaler for å
oppnå størst mulig effekt og etterprøvbarhet – i tett samarbeid
med andre bidragsytere. Disse medlemmer ser dessuten
at omfanget av bevilgningene til klima- og skogbevaring nå er så stort
at eksisterende mekanismer for fordeling ikke er i stand til å absorbere
midlene på en tilstrekkelig god måte. Dette svekker den nødvendige
kontroll med og evnen til å etterprøve det som har blitt den største
enkeltposten innen utviklingsbudsjettet. Disse medlemmer vil derfor
ikke støtte en ytterligere stor økning over dette kapittelet, slik
regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer vil prioritere
reell effekt og varig fattigdomsreduksjon. Det betyr samtidig en
reduksjon i bevilgningene til lavere prioriterte områder, som opplysningsstøtte
til norske organisasjoner og kulturformål finansiert over bistandsbudsjettet.
Engasjementspolitikken skal målrettes og effektiviseres sammenlignet
med i dag.
Disse medlemmer viser videre
til at Høyres samlede budsjettforslag innen ramme 4 vil innebære
en vekst på ca. 900 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett
for 2012.
Utgifter rammeområde 4 (i
hele tusen kroner)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S med
Tillegg 1-3 | H 2013 |
| | | | | | |
100 | | Utenriksdepartementet | 2 015 721 | 2 005 721 (-10
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 821 686 | 1 811 686 (-10 000) |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon
av
utviklingshjelpen | 1 194 200 | 1 179 200 (-15
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 172 700 | 1 157 700 (-15 000) |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid
(Norad) | 216 500 | 209 000 (-7
500) |
| 1 | Driftsutgifter | 216 500 | 209 000 (-7 500) |
144 | | Fredskorpset | 44 200 | 39 200 (-5
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 44 200 | 39 200 (-5 000) |
151 | | Bistand til Asia | 939 500 | 739 500 (-200
000) |
| 78 | Regionbevilgning for Asia | 290 000 | 90 000 (-200 000) |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | 200 500 | 0 (-200
500) |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika | 200 500 | 0 (-200 500) |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling | 2 004 000 | 1 968 000 (-36
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 | 23 500 (-10 000) |
| 70 | Sivilt samfunn | 1 423 000 | 1 543 000 (+120 000) |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid | 91 000 | 50 000 (-41 000) |
| 72 | Demokratistøtte/partier | 8 000 | 4 000 (-4 000) |
| 73 | Kultur | 106 000 | 50 000 (-56 000) |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset | 160 000 | 115 000 (-45 000) |
161 | | Næringsutvikling | 486 500 | 526 500 (+40
000) |
| 70 | Næringsutvikling | 204 000 | 244 000 (+40 000) |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter | 3 150 700 | 3 250 700 (+100
000) |
| 72 | Menneskerettigheter | 337 100 | 437 100 (+100 000) |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | 1 558 200 | 1 525 200 (-33
000) |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak | 648 200 | 615 200 (-33 000) |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | 4 597 942 | 3 642 942 (-955
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 | 46 700 (-5 000) |
| 73 | Klima- og skogsatsingen | 2 932 500 | 2 182 500 (-750 000) |
| 74 | Fornybar energi | 1 407 300 | 1 207 300 (-200 000) |
170 | | FN-organisasjoner mv. | 4 478 500 | 4 313 500 (-165
000) |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 760 000 | 685 000 (-75 000) |
| 74 | FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) | 300 000 | 370 000 (+70 000) |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv. | 860 500 | 700 500 (-160 000) |
| | Sum utgifter rammeområde 4 | 35 215 850 | 33 728 850 (-1
487 000) |
Inntekter rammeområde 4 (i hele tusen
kroner) |
| | Sum inntekter rammeområde 4 | 124 400 | 124 400 (0) |
| | Sum netto rammeområde 4 | 35 091 450 | 33 604 450 (-1
487 000) |
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative
statsbudsjett for 2013, gjengitt i finansinnstillingen (jf. Innst.
2 S (2012–2013)), foreslo at Utenriksdepartementets samlede budsjett
(ramme 4) skulle økes med 305 000 000 kroner utover regjeringens
budsjettforslag.
Dette medlem mener Norge må føre
en verdibasert utenrikspolitikk som aktivt søker å sikre globale
fellesgoder, forbedre situasjonen for verdens fattige og forfulgte,
samt ivareta norske interesser i det internasjonale samkvem.
Dette medlem viser til at gjeldsproblemene
i internasjonal økonomi, ikke minst i eurosonen i EU og i USA, skaper
stor usikkerhet og fare for tilbakeslag som også kan ramme norsk
økonomi. Norges sterke finansielle situasjon, og det faktum at vi
ikke er del av EUs pengeunion, gir oss et fordelaktig utgangspunkt.
Situasjonen kan likevel bli utfordrende og viser betydningen av at
det føres en ansvarlig økonomisk politikk med sikte på å sikre norske
bedrifter og arbeidsplasser gjennom turbulente tider. EØS-avtalen
sikrer markedsadgang til EØS-området, og gjennom støtteordningene
i EØS gir Norge betydelige bidrag til de vanskeligst stilte landene
i EU.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti ønsker en bedre samstemt norsk utviklingspolitikk, hvor
handel, investeringer og bistand samvirker. Kristelig Folkeparti
vil etablere et investeringsprogram på 10 mrd. kroner innenfor rammen
av Statens pensjonsfond utland (SPU) for å bidra til næringsutvikling
i de fattigste landene.
Dette medlem mener at Norge også
kan gjøre mer for å forbedre mulighetene for næringsutvikling i
utviklingslandene og deres markedsadgang i industriland. Eksportsubsidier
på matvarer, f.eks. fra EU og USA, skaper store problemer for matvareprodusenter
i fattige land. Denne type proteksjonisme må begrenses slik at produsenter
i utviklingsland får bedre konkurransevilkår.
Dette medlem har notert seg at
regjeringen siden 2010 har senket bistandsrammens andel av BNI og
nå har lagt nivået til knapt 1,0 pst. av BNI. Samtidig er økte bevilgninger
til skog- og klimaprosjektet lagt inn under bistandsrammen. Dette
medlem vil styrke Norges internasjonale solidaritet og viser
til at Kristelig Folkeparti hvert år i stortingsperioden har foreslått
nye virkemidler og økte bevilgninger i forhold til regjeringens
budsjettforslag for å oppnå dette.
Dette medlem mener prinsipielt
globale klimatiltak burde komme som et tillegg til bistanden til
fattigdomsbekjempelse. Regnskapet for 2011 viser at regjeringen
ikke overførte de midlene som var bevilget til Amazonas-fondet innen
skog- og klimaprosjektet. Utenriksdepartementet har overfor komiteen
bekreftet at over 1,9 mrd. kroner av bevilgede midler til skog-
og klimasatsingen stod på konto i Norges Bank ved årets utløp, fordi
forutsetningene ikke var til stede for å overføre bevilgningene
til Brasil.
På bakgrunn av at så store beløp er blitt stående ubrukt
ved årets slutt, vil dette medlem erstatte 400 mill.
kroner av bevilgningsforslaget for 2013 med en tilsvarende økning
av regjeringens forslag til tilsagnsfullmakt knyttet til kap. 166 post
73. Dermed kan ambisjonsnivået holdes oppe, mens bevilgningen for
budsjettåret blir mer i samsvar med hva det ut ifra erfaring anses realistisk
å få overført til Amazonas-fondet i løpet av budsjettåret. Det frigjorte
bevilgningsbeløpet på 400 mill. kroner ble i Kristelig Folkepartis
alternative statsbudsjett i sin helhet foreslått brukt til å styrke
regionbevilgningen til Afrika, som regjeringen i sitt budsjettforslag foreslo
redusert med vel en halv milliard.
Omdisponeringen av 400 mill. kroner og rammeøkningen
på 305 mill. kroner som dette medlem foreslo i finansinnstillingen,
gjorde at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjettforslag
kunne tilføre i alt 705 mill. kroner til prioriterte bistandsformål
i 2013, og dermed styrke fattigdomsorienteringen betydelig. Ved fordelingen
av de 705 mill. kroner foreslo Kristelig Folkeparti å gi følgende
sektorer prioritet:
Bistand til utdanning
styrkes med i alt 400 mill. kroner, slik at samlet norsk utdanningsbistand
i 2013 når opp til vel 2 mrd. kroner. Den økte utdanningsbistanden
dekkes av økningene innenfor regionbevilgningen til Afrika, til
sivilt samfunn, til UNICEF og til Global Partnership for Education.
Bistand til landbruk og matsikkerhet økes
med om lag 200 mill. kroner, som finansieres over den økte regionbevilgningen
til Afrika, økt støtte til sivilt samfunn, og økt støtte til internasjonal landbruksforskning.
Helsebistanden økes med 50 mill. kroner,
som foreslås bevilget til økt innsats i arbeidet med ti neglisjerte
tropiske sykdommer.
Dette medlem mener frivillige
organisasjoner spiller en viktig rolle i utviklingssamarbeidet,
og i sitt alternative statsbudsjett foreslo Kristelig Folkeparti
derfor å øke bevilgningen til sivilt samfunn over kap. 160 post
70, med 100 mill. kroner.
Dette medlem ønsker en sterkere
regional konsentrasjon av Norges stat-til-stat-bistand og vil prioritere
Afrika sør for Sahara. Sentrale oppgaver er bedre styresett, kamp
mot korrupsjon, og rettferdige skattesystemer som finansierer offentlig
sektor. Et fritt og sterkt sivilt samfunn kan medvirke til nødvendige
reformer og til å forhindre eller avsløre eliters maktmisbruk. Bedre
infrastruktur, ren energi og ansvarlig naturforvaltning er viktige
nøkler til varig og sunn økonomisk vekst. Men effektiv fattigdomsbekjempelse
krever også økt satsing på utdanning for alle, utvikling av et klimatilpasset landbruk,
og et helsevesen som sikrer folkehelsen og motvirker at millioner
av barn dør på grunn av sykdommer det finnes effektive vaksiner
mot.
Det er etter dette medlems syn
viktig at Norge er aktive bidragsytere til innovativ bistand som gir
mer effektiv resultatoppnåelse. Ut ifra et slikt perspektiv støtter
Kristelig Folkeparti bl.a. den avtalte økningen av norsk bistand
til GAVIs arbeid for vaksinering fram mot 2015. Som ledd i kampen
for å lette sykdomsbyrden i de fattigste landene ytterligere, foreslo
Kristelig Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett også en økning
av Norges bidrag til WHOs spesialprogram for bekjempelse av ti neglisjerte
tropiske sykdommer. Programmet gjennomføres i samarbeid med UNICEF,
UNDP og Verdensbanken.
Kristelig Folkeparti anser støtte til et mer
klimarobust landbruk og økt matvaresikkerhet som et sterkt forsømt
område innen norsk bistand. Stortinget har lenge etterlyst en høyere
prioritering av dette. Dette medlem viser til at
risikoen for nye matvarekriser er betydelig og at store folkegrupper
har små marginer å gå på. Overgang til en mer robust og klimatilpasset
matproduksjon kan derfor gi både økonomisk forbedring og større
sikkerhet for utsatte befolkningsgrupper.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett foreslo bevilgningsøkninger
med hovedvekt på økt innsats for utdanning, klimatilpasning gjennom
et mer klimarobust landbruk, økt matsikkerhet og bedret folkehelse.
Storparten av økningen går til Afrika sør for Sahara. Om lag 400
mill. kroner av økningene gikk til styrket innsats for utdanning
for alle.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti ved de årlige budsjettbehandlingene har uttrykt uenighet
i den nedtrapping av bistandens andel av BNI som regjeringen har
gjennomført siden 2010. Bistandsrammen som regjeringen nå foreslår
utgjør knapt 1 pst. av forventet BNI. Både utgifter til asylsøkere
i Norge og klima- og skogsatsingen er dekket innenfor denne rammen.
Bevilgningen til andre bistandsformål enn skog- og klimasatsingen
er i regjeringens forslag dermed senket ned mot 0,9 pst. av BNI.
Bevilgningene til disse bistandsformål ble i Kristelig Folkepartis
alternative statsbudsjett foreslått styrket med til sammen 705 mill.
kroner.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett foreslo følgende påplussinger
i bistandsbudsjettet i forhold til regjeringens budsjettforslag
for 2013:
400 mill. kroner
mer bevilges til regionalbevilgningen til Afrika (kap. 150 post
78) med sikte på å sikre bedre utdanning og et mer klimarobust landbruk
og større matsikkerhet på verdens fattigste kontinent.
100 mill. kroner mer bevilges til sivilt
samfunn (kap. 160 post 70) med sikte på å styrke de frivillige organisasjoners
langsiktige innsats for utdanning, et mer klimarobust landbruk og
bedre matsikkerhet. Den økte innsatsen skal særlig ha fokus på kvinnenes
viktige rolle.
50 mill. kroner mer bevilges til styrking
av grunnutdanning for alle og tilgang til rent drikkevann over kap.
170 post 72: UNICEF.
50 mill. kroner mer bevilges over kap.
170 post 76, Tilleggsmidler via FN-systemet til et spesialprogram
for bekjempelse av ti neglisjerte tropiske sykdommer.
5 mill. kroner ekstra bevilges til kap.
170 post 81, Tilskudd til internasjonal landbruksforskning.
100 mill. kroner mer bevilges over kap.
171 post 72, til utdanning gjennom samfinansieringsprogrammet «Global
Partnership for Education».
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkepartis endringsforslag til utenriks- og bistandsbudsjettet
ikke fikk flertall ved Stortingets behandling av finansinnstillingen
om statsbudsjettet for 2013. Innenfor den ramme som er vedtatt for 2013-budsjettet,
vil dette medlem foreslå følgende endringer:
150 mill. kroner
mer bevilges til regionalbevilgningen til Afrika (kap. 150 post
78) med sikte på å sikre bedre utdanning og et mer klimarobust landbruk
og større matsikkerhet på verdens fattigste kontinent.
100 mill. kroner mer bevilges til sivilt
samfunn (kap. 160 post 70) med sikte på å styrke de frivillige organisasjoners
langsiktige innsats for utdanning, et mer klimarobust landbruk,
og bedre matsikkerhet. Den økte innsatsen skal særlig ha fokus på
kvinnenes viktige rolle.
50 mill. kroner mer bevilges til styrking
av grunnutdanning for alle og tilgang til rent drikkevann over kap.
170 post 72: UNICEF.
45 mill. kroner mer bevilges over kap.
170 post 76, Tilleggsmidler via FN-systemet til et spesialprogram
for bekjempelse av ti neglisjerte tropiske sykdommer.
5 mill. kroner ekstra bevilges til kap.
170 post 81, Tilskudd til internasjonal landbruksforskning.
50 mill. kroner mer bevilges over kap.
171 post 72, til utdanning gjennom samfinansieringsprogrammet «Global
Partnership for Education».
Dette medlem viser til merknader
om disse endringsforslag under de respektive budsjettkapitler.
Dette medlem vil foreslå inndekning
ved en reduksjon av bevilgningen til klima- og skogprosjektet på
400 mill. kroner samtidig som ambisjonsnivået for klima- og skogprosjektet holdes
uendret ved at tilsagnsfullmakten knyttet til kap. 166 post 73,
økes med 400 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag i Prop.
1 S.
I del 2 til Prop. 1 S (2012–2013) fra Utenriksdepartementet
har regjeringen gitt detaljerte beskrivelser av kapitler og poster,
samt forslag til utgifter og inntekter for kapitlene innen programkategori
02 – utenriksforvaltning og programkategori 03 – internasjonal bistand.
Komiteens merknader til de enkelte kapitler
innen rammeområde 4 er gitt nedenfor.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 797 790 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 016 081 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 115 438 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 124 718 000 |
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår et budsjett på 2 016 081 kroner for 2013,
og at den betydelige økningen på 12,1 pst. er relatert til sikkerhetstiltak
i departementet og ved utenriksstasjonene. Størstedelen av bevilgningen dekker
lønns- og driftsutgifter for Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene.
Komiteen viser til endringer
i forhold til budsjettforslaget til regjeringen på ramme område
4 i Innst. 2 S (2012–2013). Endringen medfører en reduksjon i kap.
100, driftsutgifter på totalt 1 mill. kroner.
Komiteen mener at utenrikstjenestens
hovedanliggende er å ivareta norske interesser i utlandet på en
best mulig måte til enhver tid. Utenrikstjenesten skal også fremme
grunnleggende menneskerettigheter gjennom Norges medlemskap i multinasjonale
organisasjoner og gjennom bilaterale avtaler og forbindelser med andre
stater.
Komiteen vil understreke at respekt
for grunnleggende menneskerettigheter skal være viktig i all vår
innsats.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at det i større grad bør settes vilkår til stater som mottar norske
bistandsmidler om at de skal følge opp og respektere grunnleggende
menneskerettigheter.
Komiteen mener videre
at utenrikstjenesten skal bistå norske borgere og norsk næringsliv
i utlandet. Norsk næringsliv opplever stadig tøffere global konkurranse,
og det er derfor viktig at utenrikstjenesten fremmer norsk næringslivs
interesser, samt yter hjelp og assistanse. Komiteen har
merket seg at departementet vurderer utenriksrepresentasjonen løpende
og signaliserer behovet for fleksibilitet for å ha et ressurseffektivt
nærvær ute som er tilpasset behovet.
Komiteen har merket seg at regjeringen
har fokus på å avdekke økonomiske mislighetssaker knyttet til bistandsmidler.
Norge bruker årlig store ressurser til bistand og det er avgjørende viktig
at pengene brukes som forutsatt. Dessverre er ikke dette alltid
tilfellet. Komiteen er tilfreds med at Utenriksdepartementet
ved sentral kontrollenhet har avslørt mislighetssaker der bistandsmidler
ikke har blitt brukt som forutsatt.
Komiteen mener det er viktig
at dette arbeidet prioriteres videre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er grunn til å tro at de nevnte sakene
bare er toppen av isfjellet og at regjeringen må intensivere arbeidet
med å avdekke misligheter ytterligere.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen følger prinsippet om nulltoleranse for økonomiske
misligheter, og at dette gjelder alle avvik fra gjeldende regelverk
eller avtale, både forsettlig og ved uaktsomhet. Komiteen er
videre tilfreds med at hvis pengene brukes i strid med budsjettvedtak,
lov, forskrift eller avtale, skal de søkes tilbakeført til fellesskapet.
Komiteen har merket seg at utenriksstasjonene er
en viktig kilde til varsling om mulige økonomiske misligheter og
at styrket oppfølging betyr at misligheter oppdages og forebygges. Komiteen har
videre merket seg at enkelte ambassader har god erfaring med å bruke
revisorer og/eller advokater til å bistå dem i oppfølgingen. Komiteen forutsetter
at regjeringen vil implementere denne praksisen ved alle norske
utenriksstasjoner i land som mottar norsk bistand, der det er formålstjenlig.
Komiteen har merket seg at Norge
ikke har mulighet til innsyn i hvordan internasjonale organisasjoner
og programmer disponerer støtte gjennom sine egne budsjetter, unntatt
i de styrende organer der Norge er representert. Regjeringen varsler
at en vil følge opp dette i nye ramme- og prosjektavtaler med multilaterale
organisasjoner. Komiteen vil understreke viktigheten
av å kunne etterprøve at Norges betydelige bidrag går til det tiltenkte
formålet.
Komiteen mener at innsynsmuligheten
i en rekke FN-organisasjoner fortsatt er for liten, også sammenlignet
med andre internasjonale organisasjoner og institusjoner. Komiteen
vil understreke den sentrale betydningen av innsyn og gjennomsiktighet.
Norge skal legge til grunn et prinsipp om nulltoleranse for misbruk
av midler i alle internasjonale institusjoner, organisasjoner og
programmer. Midler som misbrukes skal tilbakeføres.
Komiteen mener at tilstrekkelig
innsynsmulighet, gjennomsiktighet og sporbarhet knyttet til økonomiske
forhold er en grunnleggende forutsetning for norske bidrag til internasjonale
institusjoner, organisasjoner og programmer.
Komiteen har merket seg at regjeringen
har ambisjon om å ha en samordnet, effektiv og serviceorientert
utlendingsforvaltning med mål om kort saksbehandlingstid.
Komiteen vil understreke viktigheten
av å etablere flere returavtaler som regjeringen vil arbeide for
å få på plass og vil be om en redegjørelse om status for dette arbeidet
på egnet måte.
Komiteen har merket seg at regjeringen
har fokus på sikkerhetsarbeidet og at dette er en hovedprioritet
i 2013 i lys av endret og utvidet trusselbilde. Det skal foretas
en årlig kartlegging av risiko og sårbarhet ved utenriksstasjonene. Disse
medlemmer er tilfredse med at dette arbeidet tas på alvor
og forutsetter at sikkerheten ved norske utenriksstasjoner blir
reelt styrket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er et betydelig effektiviseringspotensial i Utenriksdepartementet,
og reduserer på denne bakgrunn bevilgningen til dette formålet.
Disse medlemmer merker seg uttalelsene
fra blant annet tidligere informasjonsdirektør i Norad, samt forhenværende
USA-korrespondent, Eva Bratholm, om at nordmenns syn på USA og amerikansk
samfunnsliv er lite nyansert. Disse medlemmer mener
det er viktig og riktig at Norge har et godt forhold til USA, uavhengig
av hvilken president som styrer. På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at formålet «Fremme av transatlantisk samarbeid»,
som dekker tilskudd til arbeid for opprettholdelse og styrking av
forbindelsene mellom USA og Norge, bør økes og ligge på samme nivå
som informasjon om europeisk samarbeid og tilskudd til EU-opplysning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for
øvrig til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett, hvor
det foreslås en noe mindre vekst i budsjettkapittelet enn regjeringens forslag
sammenlignet med saldert budsjett for 2012.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 45 805 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 47 503 000 |
Komiteen viser til
at regjeringen i budsjettet for 2013 foreslår å bevilge 47 503 000
kroner, noe som er en økning på 3,7 pst. Begrunnelsen for dette
er at det har vært en markant økning av besøksvirksomheten og bruk
av regjeringens representasjonsanlegg etter terrorhandlingene 22. juli
2011. Komiteen merker seg at bevilgningen dekker
utgifter knyttet til statsbesøk, besøk på stats- og regjeringsnivå
og driften av regjeringens representasjonsanlegg.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 8 779 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 8 981 000 |
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å bevilge 8 981 000 kroner for 2013, en
økning på 2,3 pst. i forhold til saldert budsjett 2012. Bevilgningen
dekker utgifter forbundet med kongefamiliens offisielle reiser til
utlandet. Komiteen mener kongefamilien gjør en fremragende
jobb med å markedsføre Norge og fremme norske interesser ved besøksvirksomhet til
utlandet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 103 876 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 96 694 000 |
Komiteen viser til
at Norge satser betydelige midler på å synliggjøre Norge / norsk
kultur og skape kontakt mellom andre lands samfunns-, nærings- og
kulturliv. Å sikre Norge et godt omdømme i utlandet er et viktig
mål for virksomheten. Utenriksstasjonene spiller en sentral rolle
i det arbeidet.
Komiteen viser til Refleksprosjektet,
som har pågått over flere år. Gjennom prosjektet søker departementet
å stimulere til debatt og gjennomtenkning av sentrale spørsmål for
norske veivalg i utenrikspolitikken.
Komiteen har merket seg satsingen
på Norgesportalen og at portalen anslagsvis har 430 000 brukere
per måned. Dette er et anselig antall som understreker betydningen
av aktiv informasjonsformidling via nettet. Kontakt og besøk av
utenlandske journalister er et annet viktig tiltak for å bidra til
å gjøre Norge og norske synspunkter kjent i utlandet.
Komiteen vil understreke at det
er viktig at norske verdier gjenspeiles i Norges internasjonale
kulturarbeid. Presentasjon av norsk kultur og støtte til norske
kunstneres internasjonale virksomhet er både viktig for å fremme
kunstens egenverdi, men også for fremme av viktige verdier.
Komiteen vil særlig fremheve
kulturdimensjonen i nordområdesatsingen og satsingen på Kulturfondet
Barentskult. Likeledes utviklingen av folk-til-folk-samarbeidet
og kulturnettverket i Barentsregionen. Det norsk russiske kultursamarbeidet
er en drivkraft i dette samarbeidet.
Komiteen viser til at kultursatsing
i utlandet dekkes over en rekke budsjettposter på statsbudsjettet.
Utenriksdepartementets budsjett gir følgelig bare en del av bildet
når den internasjonale satsingen skal vurderes.
Komiteen er enig med regjeringen
at fremme av norske næringsinteresser i utlandet er en av utenrikstjenestens
viktigste oppgaver og er tilfreds med at utenriksstasjonene har
fokus på dette arbeidet.
Komiteen viser til at ambassadenes
hjemmesider, Norgesportalen, er utenriksstasjonenes viktigste nettbaserte
informasjonskanal og at målsettingen er at denne skal være oppdatert
og brukertilpasset.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har ved flere tilfeller avdekket at enkelte av
sidene på Norgesportalen ikke har vært oppdatert på lang tid og
at dette kan gi feilaktig eller ufullstendig informasjon om viktige
politiske, økonomiske og/eller sosiale utviklingstrekk i landene
det gjelder. Disse medlemmer forutsetter at Utenriksdepartementet etterstreber
å leve opp til sin målsetting om at Norgesportalen skal gi oppdatert
informasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til den betydning det har for Norge at det i Nord-Amerika finnes
et stort antall organisasjoner, institusjoner og foretak som baserer
sin virksomhet på de kulturelle, språklige og historiske bånd til
Norge. Flertallet vil særlig fremheve de akademiske
institusjonene som underviser i nordiske språk, samfunnsforhold
og historie. Det er i Norges interesse å bidra til at dette tilbudet
videreutvikles og styrkes, bl.a. gjennom samarbeid med institusjoner
i Norge og gjennom direkte støtte til prosjekter og undervisningsaktivitet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 261 698 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 249 041 000 |
Komiteen vil understreke
Norges interesse av en internasjonal rettsorden der forholdet mellom stater
reguleres gjennom et stadig tettere vev av internasjonale forpliktelser,
normer og konvensjoner. Internasjonale organisasjoner spiller en viktig
og nødvendig rolle i arbeidet for å sikre en slik utvikling.
Komiteen deler regjeringens syn
på nulltoleranse for økonomiske misligheter i internasjonale organisasjoner
som forvalter norske tilskudd og forutsetter at det legges opp til
streng kontroll med anvendte midler. Det er viktig at bistandsmidler
benyttes på en målrettet og hensiktsmessig måte. Dette forutsetter
et gjennomarbeidet avtaleverk når det gis tilsagn om økonomisk støtte.
Komiteen støtter aktiv deltakelse
i internasjonale organisasjoner. FN, NATO og det europeiske samarbeidet
er i en særstilling i den sammenheng. Komiteen støtter
også regjeringens engasjement for å reformere FN-systemet.
Verden står overfor store utfordringer knyttet
til fred, fattigdomsbekjempelse, klima og bærekraftig utvikling.
Arbeidet for å oppfylle tusenårsmålene må gis høy prioritet.
Komiteen viser til at støtte
til FNs fredsbevarende operasjoner er et sentralt punkt i regjeringens
satsing og registrerer at den norske politiinnsatsen er konsentrert
om innsats i Haiti, Liberia og i Sør-Sudan, mens de største militære kontingentene
befinner seg i Sør-Sudan og i Midtøsten.
Komiteen vil understreke det
viktige arbeidet som utføres gjennom WHO og støtter innsatsen for
å styrke organisasjonens budsjett og styringsmekanismer. Arbeidet
for å fremme global helseforskning, styrking av helsesystemer, arbeid
mot smittsomme sykdommer og det globale koordineringsansvaret for
helse i humanitære kriser er av avgjørende betydning.
Komiteen viser til at Den internasjonale
arbeidsorganisasjonens (ILO) overordnede mål er å fremme sosial
rettferdighet gjennom sysselsetting og anstendige arbeidsforhold
verden over. Likestilling og kamp mot ungdomsarbeidsløshet er viktige
områder i den sammenheng. Likeledes må arbeidet for et anstendig
arbeidsliv være et gjennomgående hensyn i handels- og utviklingspolitikken.
Komiteen vil understreke det
viktige arbeidet som utføres av FNs organisasjon for ernæring og landbruk
(FAO) for å nå FNs tusenårsmål om fattigdomsreduksjon og om en miljømessig bærekraftig
utvikling.
Komiteen viser til at Norge er
en aktiv alliansepartner i NATO og deler målsettingen om å trygge
norsk sikkerhet og bidra til internasjonal stabilitet.
Komiteen en enig i behovet for
å styrke den politiske dialogen om felles sikkerhetspolitiske utfordringer
så vel innad i alliansen som med Russland og andre partnerland og
internasjonale organisasjoner, og har merket seg at russiske innsigelser
mot utviklingen av et missilforsvar i NATO har skapt utfordringer. Komiteen vil understreke
betydningen av et godt samarbeidsforhold mellom NATO og Russland.
Komiteen vil også peke på viktigheten
av å sikre det transatlantiske samarbeidet i NATO, utvikling av
det strategiske samarbeidet mellom NATO og EU og betydningen av
økt nordisk samarbeid.
Komiteen støtter regjeringens
engasjement for de globale og folkerettslige bindende nedrustnings-
og ikke-spredningsavtalene, som NPT, BTWC og CWC og vil understreke
betydningen av at disse spørsmålene kommer høyere opp på den internasjonale
dagsordenen. Komiteen støtter målet om en verden
fri for både atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende
avtaler.
Komiteen viser til at Europarådet
spiller en sentral rolle i arbeidet for å sikre rettsstatsutvikling
og demokrati. Respekt for menneskerettigheter og innsats mot korrupsjon
er andre viktige satsingsområder.
Komiteen viser til at både tidligere
utenriksminister Jonas Gahr Støre og nåværende utenriksminister
Espen Barth Eide har pekt på at Europarådet får en stadig viktigere
rolle i Europa. Dette kan skyldes at her er 47 land samlet under
ett tak, i tillegg til 7 observatørstater, inkludert Israel, Canada
og land rundt det sørlige Middelhavet. Komiteen vil
påpeke at det å kunne være i dialog om menneskerettigheter, demokrati
og rettsstat med så mange land samlet, er kanskje noe av det viktigste
vi kan holde fokus på i krisetider i Europa.
Komiteen viser til sine merknader
til Prop. 1 S (2011–2012) og vil gjenta viktigheten av en koordinering
og samarbeid mellom Europarådet, OSSE og EU.
Det nordiske samarbeidet er styrket de siste årene,
ikke minst på utenriks- og forsvarsområdet.
Komiteen viser til at det formelle
nordiske regjeringssamarbeidet forvaltes av Nordisk ministerråd.
Under det norske formannskapet i 2012 har «en bærekraftig utvikling
av velferdsstaten i nordisk perspektiv» vært i fokus. Likeledes
har det vært nedlagt betydelig innsats for å fjerne grensehindre,
på økt forskning, på kultur og språk og klima- og miljøspørsmål.
Komiteen vil peke på at kjernen
i det nordiske samarbeidet er et politisk forpliktende samspill, basert
på Helsingforsavtalen. Det er avgjørende at dagsordenen settes av
politikere og at det nordiske samarbeidet brukes aktivt for å fremme livskvalitet
og forenkle folks hverdag i Norden.
Komiteen viser til norsk deltakelse
i en rekke viktige internasjonale organisasjoner som OECD, WTO,
og regionale organisasjoner som Barentssamarbeidet og Østersjørådet
og støtter regjeringens forslag til bevilgninger til de enkelte
organisasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at det er viktig at Norge benytter styreplasser og representasjon
i internasjonale organisasjoner til målrettet og systematisk fremme
av norske politiske prioriteringer og posisjoner. Flertallet anser
at det bør utarbeides en klarere strategi for dette arbeidet, noe
som også bør innebære en mer aktiv innsats og tilrettelegging for
å øke antallet nordmenn i ledende posisjoner i internasjonale organisasjoner.
Norge bør benytte den tyngden vi har i kraft av å være en betydelig
økonomisk bidragsyter, ikke minst til organisasjoner i FN-systemet,
til å kreve større grad av innflytelse og medbestemmelse.
Effektivitet, resultatorientering og gjennomsiktighet
skal være overordnede mål for Norges arbeid i internasjonale organisasjoner,
og norsk innsats vurderes ut fra disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge i hele eller deler av perioden 2012/2013 er representert
i styrende organer i en rekke multilaterale organisasjoner som GEF
(Global Environment Facility), UN-REDD, WHO, UNAIDS, UNITAID, WFP,
UNIDO, UNWOMEN, UNHABITAT, Verdensbanken, Afrikabanken, Asiabanken,
IDB, IFAD, UNDP, UNICEF, UNFPA, UNHCR, OCHA, DPA, Organisasjonskomiteen
for FNs fredsbyggingskommisjon, CPCCJ, UNODC, FCPF, UNEP, FIP og
Congo Basin Trust Fund. Dette gir, slik disse medlemmer ser
det, betydelige påvirkningsmuligheter i forhold til å bidra til
økt effektivitet og resultatoppnåelse i disse organisasjonenes virke. Disse
medlemmer ber regjeringen fremme en enhetlig sak til Stortinget om
hvordan man i 2013 vil prioritere dette arbeidet.
Disse medlemmer mener at FN og
FNs underorganisasjoner har til dels store utfordringer knyttet
til arbeidet med effektivisering og reform, resultatoppnåelse, transparens
og antikorrupsjon. I denne sammenheng har disse medlemmer merket
seg konklusjonene i blant annet Norads resultatrapport for 2009,
hvor det vises til at FN-organisasjonene er byråkratiske og har
vanskeligheter med å levere bistand effektivt. Disse medlemmer viser
for øvrig til Dokument 8:141 S (2009–2010), jf. Innst. 84 S (2010–2011)
fra representanter fra Fremskrittspartiet om en norsk budsjettstrategi
for bistand til FN hvor Fremskrittspartiet fremmet en rekke forslag. Disse
medlemmer vil legge de samme forslagene til grunn for bevilgningene
til FN i 2013.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
fem forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med
flerårig indikativt tilsagn til FNs underorganisasjoner.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en rapport
om fremdriften i reformarbeidet i FNs avdeling for fredsoperasjoner
(DPKO).»
«Stortinget ber regjeringen om å gjøre Norges bidrag
til FN avhengig av fremdriften og resultatene av reformarbeidet
i organisasjonen.»
«Stortinget ber regjeringen legge prinsippet
om null nominell vekst i FNs budsjetter til grunn ved de årlige/toårige
budsjettbehandlingene i organisasjonen.»
«Stortinget ber regjeringen bidra til at nye
mandater og aktiviteter fortrinnsvis finansieres gjennom eliminering
av utdaterte, irrelevante eller dupliserende mandater.»
Disse medlemmer viser til rapporten
«Tipping the scales» utarbeidet av organisasjonen Government Accountability
Project i september 2012 som vurderer hvorvidt FNs fredsbevarende operasjoner
forholder seg til lover og regler ute i felt. Disse medlemmer registrerer
rapportens konklusjoner om at FN-ansatte i fredsbevarende operasjoner
som er involvert i korrupsjon eller på annen måte vanskjøtter sin
stilling ute i felt, blir frikjent i 2 av 3 tilfeller av FNs eget
etterforskningstribunal. Rapporten hevder videre at situasjonen
på dette området er gått fra vondt til verre etter at FN fikk et
nytt system for internetterforskning i 2009. Disse medlemmer mener at
regjeringen må ta dette opp i egnede kanaler i FN-systemet og holde
Stortinget orientert om utviklingen og om iverksatte tiltak har
positiv effekt.
Disse medlemmer viser til at
FNs verdenskonferanse mot rasisme (WCAR) ble avholdt i Durban i
2001. Den etterfølgende Tilsynskonferansen for oppfølging av verdenskonferansen ble
avholdt i Genève i 2009, og den såkalte minnemarkeringen for verdenskonferansen,
i anledningen for konferansens 10-årsjubileum, ble avholdt i New
York i september 2011. Disse medlemmer er kjent med
at konferansene og minnemarkeringen ble dekket over FNs regulære
budsjett. Disse medlemmer viser til at Durban-konferansene
har hatt fokus på å innskrenke ytringsfriheten for å verne om religion,
herunder spesielt islam, at de har synliggjort sterke anti-vestlige
holdninger og at de har blitt brukt som et virkemiddel for Organisasjonen
av islamske stater (OIC) og deres støttespillere til å fremme hatske
utspill og resolusjoner mot Israel. Det er disse medlemmers mening
at Durban-prosessen har sviktet i å ta opp det som var formålet
med konferansene, nemlig rasisme og intoleranse. På denne bakgrunn
mener disse medlemmer at regjeringen må motarbeide
en ytterligere videreføring av prosessen.
Disse medlemmer viser til at
Norge i periode 2009 til 2012 har vært fast medlem av FNs menneskerettighetsråd,
UNHRC. Disse medlemmer viser til at menneskerettighetsorganisasjonen
Freedom House i september 2010 lanserte rapporten «The UN Human
Rights Council Report Card: 2009–2010» som er en evaluering av i
hvilken grad rådet har maktet å fremme de universelle menneskerettighetene
basert på 12 kriterier. Disse medlemmer merker seg
at UNHRC, ifølge rapporten, står til strykkarakter på 4 kriterier,
det vil si 33 pst. av kriteriene, herunder blant annet hvordan NGOene
akkrediteres, de demokratiske statenes stemmegivning og forsvaret
av forsamlingsfrihet. På halvparten av kriteriene er erfaringene
blandet, mens rådet kun får bestått på 2 av kriteriene som er spesialrapportørenes
rapporter og USAs arbeid i rådet. Disse medlemmer mener
Norge må etterstrebe et grunnleggende prinsipielt syn i forhold
til forsvar av de universelle menneskerettighetene i UNHRC, deriblant spesielt
forsvar av ytringsfriheten, og at ingen kompromisser som Norge inngår
i forhandlinger må innebære en svekkelse av disse rettighetene.
Disse medlemmer viser til at
Norge har vært blant de fem største bidragsyterne til UNRWA de siste
årene sammen med USA, Europakommisjonen, Storbritannia og Sverige. Disse medlemmer registrerer
samtidig at ingen arabiske land er blant de 20 største giverne til
organisasjonen, noe som gir grunnlag til å stille spørsmål ved hvorvidt
disse landene ønsker en løsning på situasjonen for de palestinske
flyktningene under UNRWAs mandat. Disse medlemmer ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget med en strategi for å få
de arabiske landene til å bidra med en større budsjettandel til bevilgningene
til UNRWA.
Disse medlemmer viser til et
lovforslag H.R. 2829 «To Promote transparency, accountability, and
reform within the United Nations system, and for other purposes»
(august 2011) utarbeidet av en rekke representanter i den amerikanske kongressen
hvor det vises til at nesten alle av UNRWAs om lag 30 000 ansatte
er palestinere, noe som fører til interessekonflikter i utførelsen av
mandatet. Disse medlemmer merker seg at det i lovforslaget
påstås at UNRWA ikke spør sine ansatte eller bistandsmottakere om
eventuell tilknytning til terrororganisasjoner, og at tidligere
generalkommissær i UNRWA, Peter Hansen, i 2004 svarte at han var
sikker på at det fantes medlemmer av Hamas på UNRWAs lønningsliste
og at han ikke anså dette som noe problem.
Det er disse medlemmers mening
at borgere av stater som er anerkjente burde fjernes fra UNRWAs
mandat og at organisasjonens definisjon av «palestinsk flyktning»
burde endres til definisjonen som benyttes av FNs høykommissær for
flyktninger.
Disse medlemmer registrerer at
Nedrustningskonferansen i Genève etter fjorten års stillstand ennå
ikke har kommet til enighet om et arbeidsprogram, noe som bl.a.
skyldes store samarbeidsproblemer grunnet substansiell uenighet, rigide
prosedyreregler og liten grad av åpenhet overfor sivilsamfunnet. Disse
medlemmer mener sammen med likesinnede land burde trekke
seg ut av prosessen og eventuelt å søke alternative fora for å skape
fremdrift innen nedrustningsagendaen.
Disse medlemmer mener det er
et betydelig effektiviseringspotensial i Nordisk ministerråds sekretariat. Disse
medlemmer er innforstått med at samarbeidet i Nordisk ministerråd
er bredt og omfatter de fleste politikkområder, men mener det også
er grunnlag for å foreta en bedre prioritering mellom de ulike prosjekter
innenfor rammen av bevilgningen. På denne bakgrunn vil disse
medlemmer redusere tilskuddet under denne posten.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for
øvrig til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 125 597 000 |
Forslag Prop. 1 S (2011–2012) | 1 897 000 000 |
Komiteen viser til
avtalene med EU om en EØS-finansieringsordning og en norsk finansieringsordning
for 2009–2014. Formålet med de nye EØS-finansieringsordningene er
å bidra til en reduksjon av de økonomiske forskjellene i EØS-området. Komiteen vil
peke på at EØS-finansieringsordningene nå også er et bidrag til
å overvinne den økonomiske krisen i de landene som mottar bidragene.
Komiteen viser til at det samlet
er avtalt å fordele støtten på 144 programmer hvor det i 78 av disse
er én eller flere norske partnere, og er tilfreds med at ordningen
skal også bidra til å styrke forbindelsen mellom Norge og mottakerlandene
og er således også et virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.
Komiteen støtter forslaget om
en bevilgning på hhv. 1 028 mill. kroner til EØS-finansieringsordningen
og 869 mill. kroner til den norske ordningen, og er tilfreds med
at den norske ordningen legger stor vekt på miljøvern og klimatiltak,
samt fremme av et anstendig arbeidsliv.
Komiteen viser for øvrig til
partienes respektive merknader i Innst. X S (2011–2012), jf. Melding
S (2011–2012) EØS-midlene. Solidaritet og samarbeid i Europa
Komiteen viser til den alvorlige
krisen Europa, EU og eurosamarbeidet er inne i og mener at prosjektene
i finansieringsordningen så langt som mulig i 2013 og fremover bør
fokusere på tiltak rettet mot økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon
i EØS-området. Alle prosjekter må være gjenstand for kontroll, revisjon
samt ha fokus på mål- og resultatoppnåelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at prosjektene i den norske finansieringsordningen primært bør fokusere
på tiltak rettet mot økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i EØS-området.
Det må etterstrebes å involvere norske partnere i prosjektene der
dette er mulig. Alle prosjekter må være gjenstand for kontroll,
revisjon samt ha fokus på mål- og resultatoppnåelse. Disse
medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader
i forbindelse med behandlingen av Prop. 160 S (2009–2010).
Disse medlemmer er kjent med
uttalelser fra president av Europakommisjonen, José Manuel Barroso,
tidligere i høst om at Bulgaria sannsynligvis vil være klar for
inntreden i Schengen. Hva gjelder Romania er det signaler om at
et flertall av medlemsstatene vil kunne utsette inklusjonen. Disse
medlemmer viser til en rapport fra det franske senatet høsten
2012 om hvordan EUs midler til Romania ikke har ført til ønskede
endringer i form av mer demokrati og markedsøkonomi. Rapporten identifiserer
en rekke problemer som manglende politisk erfaring, utfordringer
knyttet til rettssikkerhet, manglende effektivitet i statsadministrasjonen
samt korrupsjon.
Disse medlemmer viser til at
en betydelig andel av de norske EØS-midlene går til å bedre forholdene
for romfolk i blant annet Bulgaria og Romania. Det er disse
medlemmers mening at det først og fremst påligger de respektive
lands egne myndigheter et ansvar for å sørge for tilfredsstillende
levekår for egne innbyggere. Disse medlemmer mener
at Norge må stille langt strengere resultatkrav i forhold til denne støtten,
og der hvor dette er mulig vurdere å fryse bidragene dersom man
ikke oppnår resultater.
Disse medlemmer er kritiske til
at norske midler skal brukes til å utvikle alternative soningsformer
i andre EØS-land. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
er sterkt imot den utviklingen hvor man bygger ned fengselsmurer
i Norge og erstatter lukket soning med åpne fengsler og hjemmesoning.
EØS-midlene bør brukes til å klargjøre kapasitet i mottakerlandene
slik at utenlandske kriminelle i Norge kan sendes til soning i eget
hjemland. På den måten vil man få en bedre preventiv effekt av straffen man
idømmes i Norge. Dersom man ser at soningsregimet er det samme dersom
man gjør kriminelle handlinger i Norge som i hjemlandet, blir det
mindre attraktivt å komme hit for å begå kriminalitet. Disse
medlemmer viser til at utlendinger i flere sammenhenger
har omtalt norske fengsler som hoteller. Man ser da ikke noen nedside
med å bli tatt for kriminalitet her. Dette gjør at vi i stadig større
grad tiltrekker oss kriminelle elementer fra andre EØS-land.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 454 469 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 444 472 000 |
Komiteen vil i dette
kapittelet innledningsvis vise til sine merknader i Innst. 236 S
(2011–2012) til St.meld. 7 (2011–2012).
Komiteen mener det er særlig
viktig at det er en overordnet strategisk tilnærming til Nordområdene
og at man søker samarbeid med relevante land om utfordringer som
klima og ressurssituasjonen, samtidig som man jobber aktivt med
å posisjonere norske interesser og muligheter i forhold til blant
annet transport og logistikk. Økt kunnskap gjennom målrettet forskning
og aktivt utdanningssamarbeid er avgjørende for å lykkes.
Komiteen er tilfreds med at det
samlet for alle departement er en økning av midler til nordområdesatsingen.
For å nå de ambisiøse mål som er satt opp, vil det fortsatt være
behov for mer midler innen mange områder de kommende år. Komiteen vil
særlig peke på utfordringene innen transport og kommunikasjon. Komiteen vil
fremheve den foreslåtte bevilgningen til nytt isgående forskningsfartøy
som viktig. Likeledes er komiteen tilfreds med at
det nå blir en grunnbevilgning til Nordområdesenteret ved Universitetet
i Nordland.
Samarbeidet med Russland er etter komiteens syn
en av de viktigste dimensjonene i norsk nordområdepolitikk. Utfordringen
er hele tiden å sørge for at dette samarbeidet er relevant og bringer
resultater. Komiteen slutter seg til de sektorer
som prioriteres i samarbeidet. Komiteen har vært
og er fortsatt opptatt av at folk-til-folk-samarbeidet og utvikling
av næringssamarbeidet i grenseområdene må styrkes. Komiteen er
opptatt av at de praktiske utfordringer knyttet til bl.a. visum,
fysiske begrensninger ved grensestasjon og infrastruktur håndteres
slik at Norge fremstår som attraktivt og tilgjengelig. Komiteen er
bekymret for utslippene fra smelteverket i Nikel og ber regjeringen
følge opp dette spørsmålet på høyt politisk nivå. Utdanningssamarbeidet
med Russland er etter komiteens mening viktig, og komiteen registrerer
at det er stor interesse fra russiske studenter for å studere i
Norge. Komiteen mener det fortsatt må arbeides med
å få flere norske studenter ved russiske utdanningsinstitusjoner,
for å fremme kunnskap om Russland og bygge gode og robuste nettverk.
Komiteen merker seg at innen
arbeidet med atomsikkerhet vil tre områder prioriteres i 2013. Disse
er opprydding i Andrejevbukta, tiltak knyttet til sikkerhet og beredskap
og miljøovervåking. Komiteen støtter en slik prioritering. Komiteen vil
også bemerke at det er avgjørende at russiske myndigheter holder
norske myndigheter informert om uforutsette hendelser og eventuelle
ulykker nær den norske grense som kan utgjøre en miljø og/eller
atomtrussel.
Komiteen vil i forhold til det
arktiske samarbeidet peke på at det innenfor dette samarbeidet, i
likhet med Barentssamarbeidet, også må være en næringsrettet dimensjon.
Mens det utvikles nye transportruter i Arktis, er det også viktig
å fremme samarbeid og utvikling av et levedyktig næringsliv i dette
området. Komiteen mener at det eksisterende forsknings-
og utdanningssamarbeidet i Arktis her kan spille en viktig rolle. Komiteen ser
frem til at en oljevernavtale kan vedtas på det kommende ministermøtet
i Arktisk Råd i Kiruna neste år. Komiteen mener arbeidet
med andre bindende avtaler innenfor rammen av Arktisk Råd må intensiveres. Komiteen mener
at alle stater som oppfyller de krav som er formulert av rådets
faste medlemmer, må opptas som permanente observatører i 2013. For
øvrig støttes de satsingsområder som er listet opp for det arktiske
og antarktiske arbeidet for 2013.
Komiteen er opptatt av at Barentssamarbeidet skal
være en pådriver for samarbeid om relevante problemstillinger i
Barentsregionen. I tillegg til et bredt samarbeid for å fremme gode kontakter
og relasjoner i regionen, er det avgjørende at nye utfordringer
knyttet til særlig økt petroleumsaktivitet blir ivaretatt. Dette
handler om tekniske utfordringer, miljøstandarder og beredskapsutfordringer. Komiteen støtter det
næringsfokus som er i regionen, og mener Barentssamarbeidet må brukes
aktivt for å skape en robust region med moderne infrastruktur som kan
være attraktiv i forhold til satsing på petroleumsaktivitet, gruvedrift,
økt transport gjennom den nordlige sjørute og andre transportkorridorer,
i tillegg til å være en region som vil tiltrekke seg bedrifter innen
mange øvrige næringer som ønsker å dra nytte av en dynamisk grenseregion.
Komiteen er kjent
med at denne posten omfatter tiltak i Nord-Kaukasus, på Kypros,
reformarbeid i Europarådet og driftstilskudd til NORSAR på Kjeller.
Når det gjelder Nord-Kaukasus, er arbeidet for kvinners stilling
særlig viktig. Komiteen er bekymret over en utvikling
der æresdrap og vold mot kvinner i liten grad straffeforfølges. Komiteen mener
det er viktig å arbeide med menneskerettigheter i regionen på bred
basis, inkludert å løfte disse spørsmål opp i bilaterale samtaler
med Russland og inn i relevante organisasjoner som Europarådet og
OSSE.
Komiteen erkjenner at PRIO gjør
et viktig arbeid på Kypros for å skape kontakt og forståelse på
tvers av befolkningsgruppene. Komiteen mener de muligheter
som nå utforskes i form av mulige petroleumsressurser må benyttes
konstruktivt til å forsøke å bilegge konflikten på Kypros.
Når det gjelder opplysningsarbeidet for fred
er det komiteens mening at dette arbeidet er viktig,
men at man kan søke å finne frem til måter å arbeide på som fremmer
større initiativ med mer slagkraft enn å støtte en rekke små tiltak. Komiteen erkjenner
at et bredt folkelig engasjement for fred og nedrustning er positivt
og en ressurs som må benyttes, men det må også være avgjørende at
det som støttes fra Utenriksdepartementet underbygger f.eks. internasjonale prosesser
eller bidrar til folkeopplysning på bred basis.
Komiteen støtter det arbeid Norge
gjør innen nedrustning og antiterror og ikke minst gjennomføringen
av FNs globale antiterrorstrategi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti støtter tilskuddsordningen
til opplysningsarbeid for fred fordi et bredt folkelig engasjement
for disse spørsmålene er viktig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti finner det naturlig at opplysningsarbeid
for fred fortsatt finansieres over dette budsjettkapittel og at
Norge ikke forsøker å få OECDs utviklingskomité til å endre praksis
for å få slike tilskudd dekket av midler som kan innrapporteres
som offentlig utviklingshjelp. Disse medlemmer viser
til nærmere omtale av dette under komiteens merknader til kap. 164:
Fred, forsoning og demokrati.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 113 490 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 194 200 000 |
Komiteen har merket
seg at kapitlet dekker administrasjon av bistand i Utenriksdepartementet og
ved utenriksstasjonene, og registrerer en moderat økning i bevilgningen
for 2013 sammenliknet med 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at bistandspolitikken blir mer fokusert
på kvalitet enn på symbolske, kvantitative indikatorer og merker
seg at regjeringen gjennom sitt fokus på oppfyllelse av målet om
1 prosent av BNI og bistand til langt over 100 land ikke går i denne
retning. Disse medlemmer viser til at store kostnader
knyttet til administrasjon av utviklingshjelpen vil reduseres som
en følge av reduksjon og omlegging av den offentlige bistanden til
utviklingslandene gjennom iverksettelsen av Fremskrittspartiets
bistands- og utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for
øvrig til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett, hvor
det foreslås en noe mindre vekst i budsjettkapittelet enn regjeringens forslag
sammenlignet med saldert budsjett for 2012. Disse medlemmer anser
at Høyres forslag til innretning på norsk utviklings- og bistandspolitikk,
med større grad av geografisk og tematisk konsentrasjon, vil forenkle
og redusere administrasjonen på området og derigjennom bidra til
økonomisk effektivisering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i tillegg redusere nivået på bistanden, både i forhold til antall
mottakerland og i forhold til antall prioriterte sektorer. All bistand vil
bli gjenstand for streng kontroll, oppfølging og revisjon.
Det er disse medlemmers mening
at bruken av evalueringsrapporter er et sentralt virkemiddel for
å kanalisere bistanden dit hvor den er mest effektiv og gjør mest
nytte for seg. OECDs utviklingskomité offentliggjorde i fjor høst
rapporten «Aid effectiveness 2005–2010: Progress in implementing
the Paris Declaration» om hvordan bistandsgiverne har fulgt forpliktelsene som
ble inngått i 2005 knyttet til mer effektiv bistand. Disse
medlemmer synes det er særs nedslående at rapporten konkluderer
med at donorene, Norge inkludert, har oppfylt ett (1) av i alt 13
krav til mer effektiv bistand. På denne bakgrunn vil disse
medlemmer be regjeringen komme tilbake til Stortinget for
å orientere om hvordan rapporten følges opp og hvilke tiltak som
vil iverksettes for å oppnå mer effektiv bistand.
Disse medlemmer viser til tilsvarende
nedslående resultater påvist i studien «Donor coordination and specialization:
Did the Paris Declaration make a difference?» utført av forskerne
Nunnenkamp et.al (desember 2011) ved Kiel Institute for the World
Economy om hvordan fragmenteringen av bistanden har økt selv etter
Paris-deklarasjonen og at både donorene og mottakerlandene har sviktet
på dette området.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
rapporten «Can UNCAC address grand corruption» utarbeidet av forskerne
Heckler et. al. (oktober 2011) tilknyttet antikorrupsjonssenteret U4
som vurderer hvorvidt FNs konvensjon mot korrupsjon er egnet for
og i stand til å adressere korrupsjon i Bangladesh, Indonesia og
Kenya. Disse medlemmer registrerer at rapporten avdekker
at konvensjonen bare i begrenset grad er et egnet virkemiddel i
antikorrupsjonsarbeidet i disse landene, at selve konvensjonen er
svak på en rekke områder som politisk korrupsjon og avdekking av
skjulte formuer, at det i for stor grad er fokusert på formelle
nettverk og at den ikke er i stand til å avsløre uformelle nettverk
og patrimonialisme. Disse medlemmer støtter derfor
rapportens oppfordring til å innføre mer uavhengige kontrollmekanismer
for å følge opp dette arbeidet i aktuelle land.
Disse medlemmer viser til at
Norge i 2011 utbetalte 872,4 mill. kroner i budsjettstøtte til fem
mottakerland som har til dels store utfordringer knyttet til styresett
og antikorrupsjon. Disse medlemmer viser til at flere
antikorrupsjonsorganisasjoner, deriblant U4 tilknyttet Christian
Michelsen Institutt, advarer mot å gi budsjettstøtte til land hvor
en høy andel av inntektene i statsbudsjettet eller som pst. av bruttonasjonalinntekt
kommer fra bistand og som samtidig har et høyt korrupsjonsnivå.
Disse utfordringene gjelder for samtlige av landene som mottok budsjettstøtte
i 2011, og disse medlemmer er derfor imot en videreføring
av denne støtten.
Disse medlemmer viser til at
Norge støtter det internasjonale åpenhetsinitiativet i utvinningsindustrien,
Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) og at sekretariatet
i organisasjonen siden 2007 har vært i Oslo. Disse medlemmer mener
at Norge må være like proaktiv i å kreve åpenhet og transparens
i forhold til de store ressursstrømmene av bistand som foretas hvert
år. Disse medlemmer viser til åpenhetsinitiativet
International Aid Transparency Initiative (IATI) som ble etablert
under Høynivåforumet for bistandseffektivitet i Accra i 2008. Initiativet
skal bidra til å øke tilgjengeligheten av og åpenheten rundt informasjon
knyttet til bistandstransaksjoner både hos donorer og mottakerland. Disse
medlemmer viser i så måte til Fremskrittspartiet merknader
i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:140 S (2009–2010) Representantforslag
om krav til antikorrupsjon og åpenhet i bistanden. Disse medlemmer er
kjent med at regjeringen ikke har videreført støtten til IATI, og
ber om at Stortinget informeres om hvorfor dette er tilfellet.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Aid Transparency Index 2012» utgitt av kampanjen Publish What You
Fund som rangerer bilaterale og multilaterale bistandsgivere i forhold
til åpenhet og kontroll av bistanden. Disse medlemmer merker
seg at indeksen omfatter 72 donorer og at nesten halvparten av disse
oppnådde verdien «dårlig» eller «veldig dårlig» i forhold til de ovennevnte
indikatorene. Norge oppnår verdien «moderat» på indeksen, noe disse
medlemmer ikke er fornøyd med. Disse medlemmer merker
seg at kritikken mot Norge blant annet involverer dårlig åpenhet
knyttet til prosjekter ute i felt og på landnivå. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen iverksetter tiltak for å bedre åpenheten og kontroll
i norsk bistand.
Disse medlemmer viser til svar
på budsjettspørsmål 741 fra Fremskrittspartiet til statsbudsjettet
for 2013 om at Utenriksdepartementet har registrert 64 korrupsjonssaker
hvor det er registrert økonomisk mislighold i perioden januar 2011
til oktober 2012 og at om lag 6,6 mill. kroner er tilbakebetalt
i samme periode. Disse medlemmer viser til svar på
budsjettspørsmål 429 fra Fremskrittspartiet til statsbudsjettet
for 2013 om at det i 2011 ble brukt 77 mill. kroner til antikorrupsjonstiltak
i bistanden. Disse medlemmer viser til at dette utgjør
omkring 0,28 pst. av de totale bevilgningene til bistand i samme
periode. Disse medlemmer er kjent med utallige tilfeller
av misbruk av bistandsmidler de siste årene, og at en rekke korrupsjonssaker
som involverer norsk bistand også er avdekket. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet ønsker et betydelig redusert norsk bistandsengasjement
både i forhold til størrelse, omfang og antall land som støttes.
Et langt mindre bistandsbudsjett vil naturligvis også medføre kutt
i bevilgningene til administrasjon av denne bistanden, noe disse medlemmer understreker. Disse
medlemmer stiller seg imidlertid tvilende til om regjeringens
bevilgninger til antikorrupsjonstiltak og til oppfølging av bistanden
er tilstrekkelig i forhold til de siste års økning av bistandsbudsjettet,
og disse medlemmer registrerer at en tilsvarende
kritikk blant annet er fremsatt av forskere ved NUPI og Christian
Michelsen Institutt høsten 2012. Disse medlemmer mener
at man bør vurdere å innføre en ekstern, uavhengig kontrollmekanisme
for avdekking av misligheter og korrupsjon innen bistanden.
Disse medlemmer viser til at
det under høringen om budsjettet for 2013 kom frem påstander om
at norske sivilsamfunnsorganisasjoner behandles strengere enn multilaterale
organisasjoner og FN i forhold til sanksjoner ved avdekket korrupsjon. Disse
medlemmer er enig i strategien rundt nulltoleranse for korrupsjon,
og ber regjeringen iverksette like strenge antikorrupsjonsregler
for støtten til de multilaterale kanalene som for norske NGOer.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
studien «On the effect of foreign aid on corruption» (2012) utført
av forskeren Simplice A. Asongu tilknyttet universitetet i Liège
som påviser en positiv, signifikant sammenheng mellom bistand og
økt grad av korrupsjon i 52 afrikanske land. Disse medlemmer registrerer uttalelsene
til statsråd Erik Solheim i Aftenposten 14. april 2008 om at «Norge
har vært naive og vår bistand har vært med på å gjøre korrupsjon
mulig i Afrika». Disse medlemmer mener at naivitet
ikke bør være en del av den norske bistanden, men er positive til
daværende statsråds erkjennelse som er identisk med hva Fremskrittspartiet
har påpekt gjennom flere tiår.
Disse medlemmer støtter bruken
av Public Expenditure Tracking Surveys (PETS) i den grad disse kan
bidra til mer informasjon om hvor bistanden kommer fra, samt hvor
og hvordan bistanden brukes. Slike undersøkelser må imidlertid komplimenteres
med politisk handlekraft fra donor så vel som mottakerland. I så
måte mener disse medlemmer at tilstrekkelig politisk
vilje hos mottakerlandene til å treffe effektive tiltak for å bedre
informasjonen og åpenheten er avgjørende og at dette dessverre ikke
er tilfellet i mange av landene som mottar norsk bistand.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av et effektivt og rettferdig sanksjonssystem i bistanden.
Mottakerland som fører en progressiv politikk og oppnår resultater
innenfor områder som menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse
og demokrati, burde således belønnes, mens mottakerland som viser
en nedadgående trend på de nevnte indikatorer, burde få tilført
mindre bistand. Disse medlemmer er imidlertid av
den oppfatning at bistandsavhengige regjeringer som ikke klarer
å få ned forekomsten av korrupsjon, bare i svært sjeldne tilfeller
påkaller kondisjonalitet fra donorlandenes side. Det er videre disse
medlemmers oppfatning at donorer tenderer til å holde korrupsjonskondisjonalitet
på et generelt nivå, istedenfor å koble bistand til reell effekt. Foretrukne
indikatorer vektlegger input og prosess heller enn output og effekt.
Det sees ofte på antall nedsatte kommisjoner, antall antikorrupsjonslover
som er vedtatt og antall rapporter som er publisert, istedenfor
antall påtaler og dømte. Disse medlemmer vil understreke
behovet for å sette søkelyset på reelle virkninger av antikorrupsjonstiltak.
Disse medlemmer viser til at
gradert respons er et utviklingspolitisk redskap hvor donorer kan gradere
bistandsbevilgningene avhengig av mottakerlandets resultater på
utvalgte områder eller innenfor gitte sektorer. EU har utarbeidet
en modell for gradert respons som er basert på både faste og flytende
komponenter. De faste komponentene er knyttet opp til makroøkonomiske
indikatorer, mens de flytende delene utbetales i forhold til måloppnåelse
av bestemte kriterier i utvalgte sektorer. Disse medlemmer viser
til at gradert respons blant annet har til hensikt å øke mottakerlandenes
forutsigbarhet i budsjettplanleggingen, og hindrer at all bistand
kuttes dersom man bare når deler av resultatmålsettingene i prosjektene. Disse
medlemmer ber regjeringen vurdere hvilke land og prosjekter som
er egnet for denne type finansiering.
Disse medlemmer har merket seg
konklusjonene i studien «Anti-corruption Approaches – A Literature
Review» utgitt av Norads evalueringsavdeling i januar 2009, som
understreker at forskningen på området er i stand til å spore få suksesser
knyttet til virkningene av bistandsfinansierte antikorrupsjonstiltak.
Samtidig registrerer disse medlemmer at rapporten
slår fast at mangelen på politisk vilje i mottakerlandets regjering
ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold til manglende
resultater.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Contextual Choices in Fighting Corruption: Lessons Learned» (2011)
ledet av forskere ved det anerkjente tyske Hertie School of Good
Governance på vegne av Norad. Rapportens hovedkonklusjon er slik disse
medlemmer ser det, nedslående ettersom den understreker
at bistand rettet mot antikorrupsjonstiltak i u-land ikke har hatt
noen effekt, og at det som følge av tiltakene har utviklet seg en
hel antikorrupsjonsindustri som profiterer på donorenes politiske
intervensjoner. Disse medlemmer registrerer imidlertid
med stor interesse at rapporten identifiserer at tiltak som økonomisk
liberalisering, privatisering og forenkling i byråkrati og reguleringer
kan ha en positiv effekt ved at de reduserer ressursbasen som gjør
korrupsjon mulig. I så måte vil disse medlemmer vise
til samvariasjonen mellom et lands verdi på indeksen Economic Freedom
of the World som måler åpenhet i økonomien, Verdensbankens Doing Business-rapport
som rangerer landene i forhold til byråkrati og reguleringer knyttet
til det å drive næringsvirksomhet og landenes verdi på antikorrupsjonsorganisasjonen
Transparency International sitt barometer over forekomsten av korrupsjon.
Disse medlemmer viser til forskningsrapporter
som slår fast at det innenfor enkelte bistandsmiljøer eksisterer
en motvilje mot å rapportere om mistanker om korrupsjon. På denne
bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen burde
utarbeide en «svarteliste» for offentliggjøring av de bistandsorganisasjoner som
ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor, og som unnlater å treffe
egnede tiltak ved mistanke om korrupsjon i bistandsengasjementet.
Disse medlemmer er kjent med
at Brookings Institution sammen med Center for Global Development
har utviklet en database for rangering av donorer kalt Quality of
Official Development Assistance (QuODA) Assessment. Disse medlemmer merker
seg at årets QuODA vurderer 31 donorer langs 31 indikatorer på variablene
bistandseffektivitet, institusjonsbygging, koordinering og byrdefordeling
samt åpenhet og kunnskapsakkumulering. Disse medlemmer merker
seg at Norge oppnår langt lavere verdier enn mange andre donorer
innenfor områdene bistandseffektivitet og koordinering og ber regjeringen
iverksette tiltak for å rette opp dette.
Disse medlemmer viser til studien
«Rhetoric versus Reality: The Best and Worst of Aid Agency Practices»
utgitt av de to forskerne William Easterly og Claudia R. Williamson
i det akademiske tidsskriftet World Development (Vol. 39, nr. 11,
2011) som evaluerer hvordan donorene håndterer bistanden. Studien
finner ingen tegn til forbedringer, og i flere tilfeller tegn på
forverring i forhold til indikatorene spesialisering, fragmentering
og valg av samarbeidsland til tross for at donorene viser til at
det motsatte er tilfellet. Disse medlemmer merker
seg studiens konklusjoner om at bistanden fortsatt er svært fragmentert,
antallet donorer er fortsatt høyt, så vel som antall mottakerland
og sektorer samt at donorene fortsetter å gi bistand til korrupte,
udemokratiske regimer hvor bistanden har liten, ingen eller negativ
effekt. Disse medlemmer merker seg videre at de skandinaviske landene
oppnår middelmådige resultater i studien som helhet, og at alle
fire landene havner under middels på evalueringsskalaen i forhold
til spesialisering og åpenhet i bistanden.
Disse medlemmer viser til studien
«The Money Trail: Ranking Donor Transparency in Foreign Aid» utgitt
av forskerne Anirban Ghosh og Homi Kharas i World Development (Vol.
39, nr. 11, 2011) som rangerer donorene i forhold til åpenhet i
bistanden. Disse medlemmer er enig med artikkelforfatterne
i at åpenhet innebærer at alle kan se hvor mye som gis i bistand av
den enkelte giver, til hvem, hvor mye, til hvilke prosjekter, når
og med hvilke resultater. Antallet nye bistandsprosjekter har vokst
dramatisk de 10 siste årene, samtidig som størrelsen på hvert prosjekt
har blitt mindre. Mens det ifølge OECDs DAC-komité var 18 827 prosjekter
i 1997, utførte de bilaterale donorene hele 79 875 prosjekter i
2007. Disse medlemmer merker seg dette, og at studien
konkluderer med at problemet med koordinering av bistanden er blitt verre,
og ikke bedre til tross for lovnader på store donorkonferanser.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 202 360 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 216 500 000 |
Komiteen viser til
at bevilgningen dekker administrasjonsutgiftene for Direktoratet
for utviklingssamarbeid (NORAD). NORADs hovedoppgave er å styrke
kvaliteten på norsk bistand og å bistå hele utenrikstjenesten med
bistandsfaglige råd.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at tverrgående hensyn, som likestilling, korrupsjonsbekjempelse,
miljø- og klimahensyn ivaretas i alle relevante sammenhenger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Sverige de siste årene har foretatt betydelige effektivitetsforbedringer
i SIDA, som er Sveriges svar på Norad. Disse medlemmer er
kjent med at SIDAs generaldirektør ble sagt opp i 2010 ettersom
regjeringen ikke var fornøyd med progresjonen i reformarbeidet av
svensk bistand. Disse medlemmer er kjent med at konfliktene
blant annet dreide seg om SIDAs:
Bagatellisering av
svinn og korrupsjon som involverer svensk bistand, og forsøk på
å diskreditere den svenske riksrevisjonens arbeid.
Manglende reaksjoner på og oppfølging av
en rekke korrupsjonssaker. Gjentatte budsjettsprekker på en rekke
områder.
Disse medlemmer mener at disse
utfordringene ikke er unike og at også NORAD må underlegges strengere
krav til effektivisering, evaluering og målkontroll. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets målsetting om en
utviklingspolitikk som setter mer fokus på kvalitet, og mindre fokus
på kvantitet i bistanden. Disse medlemmer merker
seg at det foreslås bevilget over 216 mill. kroner til kapitlet for
2013, mens forklaringen på hva bevilgningen innebærer kun er på
en kvart side, noe som ikke engang gir en grunnleggende forståelse
av hva midlene går til og om de gir resultater.
Disse medlemmer er kjent med
at norsk bistand startet med den såkalte India-hjelpen i 1952. Disse
medlemmer er også kjent med at Norad lanserte sin første
resultatrapport om norsk bistand i 2007, og registrerer at det skulle ta
hele 55 år og milliarder i bevilgninger til u-landene før det ble
tatt initiativ til en evaluering av det norske bistandsengasjementet. Disse medlemmer stiller
seg imidlertid tvilende til den forskningsmessige relevansen av
konklusjonene i Norads resultatrapporter ettersom de etter disse
medlemmers mening ikke tilfredsstiller grunnleggende krav
til metode, datainnsamling og uavhengighet. Samtidig vil det med
Norads tempo for evaluering av bistanden ta over 30 år før samtlige
av de landene Norge gir bistand til blir evaluert.
Disse medlemmer viser til Norads
Resultatrapport for 2009 «Bistand og økonomisk utvikling: Ringer
i vannet eller dråper i havet?» hvor det vises til at «en ledende
utviklingsforsker har anslått at uten bistand ville den økonomiske
veksten i utviklingsland vært ett prosentpoeng lavere». Disse
medlemmer er imidlertid av den oppfatning at de fleste studier som
ser på bistandens resultater i beste fall har uklare konklusjoner.
I så måte kan disse medlemmer blant annet trekke
frem studier utført av Boone (1995), Jepma (1997), Easterly, Levine
og Roodman (2003) samt Rajan og Subramanian (2005) som ikke kan
påvise at bistand bidrar til økonomisk vekst. Det er derfor disse medlemmers mening
at Norad driver selektiv bevisførsel når de bare viser til forskere
som understøtter synet om at bistand bidrar til vekst.
Rapporten fra 2009 hevder likevel at det er
vanskelig å trekke konklusjoner om bistandens samlede eller gjennomsnittlige
effekt på økonomisk utvikling, samtidig som det slås fast at den
direkte fattigdomsrelaterte bistanden er for liten til å løfte halvannen
milliard mennesker ut av ekstrem fattigdom. Det er for disse
medlemmer vanskelig å forstå hvordan man kan vite at bistanden
er for liten for å løfte disse menneskene ut av fattigdom ettersom
Norad selv argumenterer med at man ikke vet om bistand fører til
økonomisk vekst. Slike kvasivitenskapelige argumenter er etter disse
medlemmers mening med på å videreføre en utviklingspolitikk hvor
bistandens størrelse blir viktigere enn faktiske resultater og konsekvenser.
Resultatrapporten fra 2009 slår fast at hvordan utviklingslandenes
politiske myndigheter bruker bistanden, ofte er mer avgjørende for
bistandens bidrag til økonomisk utvikling enn bistanden størrelse.
I denne sammenheng er det for disse medlemmer et
åpenbart misforhold mellom Norads påpekninger og regjeringens sterke
vektlegging av det sinnelagsetiske 1-prosentmålet i bistanden, hvor
bistandens størrelse er blitt viktigere enn dens kvalitet.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Evaluation of Research on Norwegian Development Assistance» (2011)
utført av konsulentselskapet SIPU International som tar for seg
forskning på norsk utviklingspolitikk og kommer med flere konklusjoner:
«The vast majority of those interviewed expressed
their strong preference for the greatest degree of independence
possible. In contrast, the MFA staff strongly preferred, and described themselves
as relying almost exclusively on, the least independent and least
transparent form – directly commissioned research […] Even more problematic,
we found considerable evidence that existing research (whether independent
or commissioned) on development assistance is not being used effectively
by its primary audience […] The sense of frustration and disconnection between
development researchers and development actors which was described
to us by both groups in the course of this evaluation is a serious
problem.»
Disse medlemmer mener at uavhengige
evalueringer av bistanden er blant de viktigste forutsetningene
for å undersøke om den har effekt og er effektiv. Disse medlemmer ser
svært alvorlig på rapportens konklusjoner om at det finnes lite
uavhengig forskning på norsk bistand; at der hvor Norad finansierer
forskningen direkte fører dette til avhengighet og økt risiko for mer
positive konklusjoner enn det er grunnlag for, og at uavhengige
forskningsrapporter om effektene av norsk bistand i svært liten
grad leses av ansatte i Norad og UD. En tilsvarende evaluering fra
2007 kom frem til tilnærmet de samme konklusjonene, og disse
medlemmer mener på denne bakgrunn at dette må følges opp
av regjeringen. I så måte viser disse medlemmer til
representantforslag fra Fremskrittspartiets fremmet høsten 2011
med forslag om at bruken av uavhengige evalueringer av bistanden
trappes opp, samt tidligere forslag om at det etableres en uavhengig
ekstern kontrollinstans for evaluering og kontroll av norsk bistand.
Disse medlemmer viser til at
det norske selskapet Green Resources har mottatt norske bistandsmidler
for prosjekter i Uganda og at støtten er evaluert av Norad gjennom
et uavhengig konsulentbyrå. Disse medlemmer registrerer
kritikken som er fremkommet fra blant annet Fremtiden i Våre Hender
om at den primære informasjonskilden i evalueringen var selskapet
som utførte prosjektene. Det er disse medlemmers mening
at både UD og Norad må etterstrebe at evalueringer og rapporter
kjennetegnes av et bredt og legitimt kildegrunnlag.
Disse medlemmer viser til at
det i 2006 ble avdekket omfattende mislighold og korrupsjon i norskfinansierte
bistandsprosjekter i Tanzania og at revisor mente at 150 mill. kroner
sannsynligvis var gått bort i korrupsjon. Disse medlemmer er
kjent med at Norge fikk tilbakebetalt midler fra Tanzania i 2011
som følge av misligholdet, og at det er første gang at Norge får tilbakebetalt
midler fra et mottakerland av bistand. Disse medlemmer mener
at UD og Norads håndtering av denne saken og flere andre liknende
saker vitner om en systematisk kultur preget av hemmelighold, manipulering
av uavhengige forskningsresultater og underkommunisering av kritiske
revisjonsrapporter i de to organene. Disse medlemmer registrerer
riksrevisors bemerkninger i saken om at risikovurderingene og kontrollen
med norsk bistand ikke er god nok, og ber regjeringen komme tilbake
til Stortinget med konkrete forslag om hvordan dette kan rettes
på.
Disse medlemmer er bekymret over
tilbakemeldinger fra Norads egne ansatte, slik denne fremsettes
i Aftenposten 2. november 2011 om at det ikke er en kultur for selvkritikk
i organisasjonen og at det er en frykt for å ta inn over seg kritikk
av manglende kontroll med bistand og kritikk av bistandens effekt. Disse
medlemmer viser til at flere forskere som arbeider med Etiopia
fremsetter kritikk mot Utenriksdepartementet og Norad i Dagsavisen
24. mars i år og hevder at bistandsforvaltningen ikke ønsker kunnskap
som kan bidra til å underminere eksisterende politikk.
Disse medlemmer mener disse funnene
er svært alvorlige ettersom Norad forvalter milliarder av norske
bistandskroner, og ber på denne bakgrunn regjeringen om å komme
tilbake med forslag til Stortinget om hvordan situasjonen kan bedres.
Disse medlemmer viser for øvrig
til forslag fra Fremskrittspartiet under kap. 140 og vil ut fra en
helhetsvurdering redusere bevilgningene til kapitlet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for
øvrig til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett, hvor
det foreslås en noe mindre vekst i budsjettkapittelet enn regjeringens forslag
sammenlignet med saldert budsjett for 2012. Disse medlemmer anser
at Høyres forslag til innretning på norsk utviklings- og bistandspolitikk,
med større grad av geografisk og tematisk konsentrasjon, vil forenkle
og redusere administrasjonen på området og derigjennom bidra til
økonomisk effektivisering. Disse medlemmer vil likevel
påpeke viktigheten av god kontroll med norske bistandsmidler, gjennomsiktige
prosesser og et skarpt fokus på resultater og reell effekt fremfor
økonomiske input-mål.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 52 650 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 44 200 000 |
Komiteen viser til
at Fredskorpset gjennom 50 år har lagt til rette for utveksling
av unge mennesker og yrkesaktive mellom virksomheter i Norge og
land i sør, samt mellom land i sør. I tillegg til Fredskorpsets
fem hovedsatsingsområder: forvaltning og effektivitet; partnerskap
og utveksling; kunnskap og læring; nettverk og samfunn; organisasjon
og samhandling, foretas det en systematisk vurdering av prosjekters bærekraft
og hvorledes de forholder seg til menneskerettigheter.
Komiteen registrerer at det er
foretatt budsjettekniske justeringer som innebærer overføring av
ca. 10 mill. kroner fra administrasjon til tilskuddsposten (kap.
160 post 77).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norads siste evaluering av Fredskorpset i 2006 påviste flere
utfordringer knyttet til organisasjonens forvaltning og prosjekter
ute i felt, og at disse blant annet var relatert til at:
Det må utvikles et
kostnadseffektivt og transparent forvaltningssystem ettersom organisasjonen vokser.
Det må etableres et komplett overvåkings-
og resultatrapporteringssystem som også involverer sekundære partnere
i u-landene.
Strategidokumentene er formulert på en
veldig bred og generell måte.
Mangelen på operasjonelle målsettinger
påvirker også aktiviteten ute i felt. Selv om Fredskorpsets aktiviteter
knyttet til informasjon og kommunikasjon er relevante, så eksisterer
det ingen overordnet strategi som forbinder de to.
Det må etableres klare strategier for «utfasingsdelen»
av prosjektene.
Disse medlemmer forutsetter at
konklusjonene i rapporten er blitt fulgt opp av Norad, og at Stortinget
på egnet måte kan informeres om dette.
Disse medlemmer ønsker at bedriftene
og selskapene selv i større grad er med på å finansiere utvekslingsordningene
gjennom Fredskorpset. Samtidig mener disse medlemmer at ordningene
må fokusere på avtaler som har økonomisk vekst, offentlig-privat
samarbeid og fattigdomsreduksjon som målsettinger.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker en reduksjon og omlegging av det norske
bistandsengasjementet, og reduserer følgelig bevilgningen til dette
formålet og at dette også ses i sammenheng med bevilgningen under
kap. 160 post 77.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg de til dels kritiske evalueringer som er gjort av Fredskorpsets
drift, og ønsker å styrke andre kanaler for norsk utviklingsengasjement. Disse
medlemmer viser derfor til Høyres alternative budsjett,
hvor det foreslås en ytterligere reduksjon av støtten til administrasjon
av Fredskorpset, noe utover regjeringens forslag. Dette må videre
sees i sammenheng med bevilgningen over kap. 160 post 77.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 695 300 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 158 300 000 |
Komiteen har merket
seg at utviklingen i Afrika fortsatt går i riktig retning, men at
bildet er sammensatt. Den økonomiske utviklingen er positiv i en
rekke land sør for Sahara. IMF forventer en vekst i BNP på 5,4 pst.
for denne regionen i 2012, noe som er rundt 2 pst. høyere enn forventet
global vekst. Komiteen anser dette som positivt,
men vil understreke at en stor del av befolkningen i regionen fortsatt
lever i ekstrem fattigdom. Tross den vedvarende veksten må komiteen konstatere
at Afrika trolig ikke vil nå målet om å halvere fattigdommen innen 2015.
Komiteen har merket seg at barnedødeligheten er
redusert og levealderen har økt svakt i de fleste av Norges samarbeidsland,
men at sykdommer som malaria, hiv og aids fortsatt gjør at levealderen
forblir lav sammenlignet med andre verdensdeler. Komiteen vil
derfor understreke at Afrika fortsatt må gis høyeste prioritet i
norsk bistand og at det er sterke grunner til fortsatt å konsentrere
en stor del av Norges bistandsinnsats nettopp om Afrika sør for
Sahara.
Etter en langvarig trend med nedgang i voldelige konflikter
og styrking av demokratiet i Afrika, har komiteen notert
seg at det de siste årene har vært økende uro og politisk ustabilitet
i flere land.
Den militante islamistiske organisasjonen Al-Shababs
virksomhet i Somalia har lenge bidratt til vedvarende væpnet konflikt
og terrorisme i denne delen av Øst-Afrika, men komiteen har notert
seg rapporter om at bevegelsen det siste året er svekket. Det er
etter komiteens syn et nytt bekymringsfullt trekk
i Vest-Afrika at ekstreme islamister har tatt kontroll med den nordlige
delen av Mali.
Komiteen må dessverre konstatere
at krig og konflikt fortsatt er det største hinderet for utvikling
i Afrika. Komiteen støtter derfor et fortsatt sterkt
norsk engasjement for konfliktløsning og fredsbygging, ikke minst
i land som Somalia, Sør-Sudan og Sudan. Komiteen ser
også positivt på Norges innsats for gjenoppbygging og stabilisering
av freden i post-konflikt-land som Burundi og Liberia. Komiteen har
for øvrig merket seg at norsk støtte til regionalt samarbeid i Øst-Afrika
for bekjempelse av sjørøveri er økt og at antall angrep fra pirater
er blitt redusert. Komiteen støtter dette engasjementet,
som er viktig både for regionens utvikling og internasjonal skipsfart.
Komiteen mener det går i riktig
retning når innenlandske ressurser utgjør en voksende del av finansieringen
av utvikling i Afrika, fordi bedre forvaltning av kontinentets naturressurser
og varig vekst i egen økonomi er nødvendig for å redusere avhengigheten
av internasjonal bistand, og for å sikre at inntekter fra utvinning
av naturressurser kommer det brede lag av befolkningen til gode. Komiteen anser
«Olje for utvikling» og «Ren energi for utvikling» som viktige initiativ
som hjelper afrikanske land til å utnytte sine fossile og fornybare
energiressurser på en mer effektiv og bærekraftig måte. Satsingen
på fornybar energi, ikke minst det norske initiativet «Energy+»,
kan etter komiteens syn bli et godt bidrag til å
forbedre både energitilgang og energieffektivisering. Komiteen har
merket seg at regjeringen heretter vil føre bistand til fornybar energi
under kap. 166 og at nedgangen i regionbevilgningen har sammenheng
med dette.
Blant de største utfordringene Afrika står overfor
det neste tiåret i arbeidet for økonomisk utvikling, er klimaendringer,
miljøforringelse og dårligere matsikkerhet. Komiteen vil
derfor framheve betydningen av styrket innsats for et klimarobust
landbruk og høyere matsikkerhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener Norge må styrke
satsingen på matsikkerhet og landbruk i Afrika betydelig de neste
årene og har merket seg at regjeringen nå bekrefter at det vil følges
opp.
Flertallet har gjennom årene
konsekvent støttet en fortsatt sterk norsk innsats på helse- og utdanningsområdet. Flertallet har
merket seg at oppfølgingen av FNs tusenårsmål har ført til at en
høyere andel av barn i skolealderen gis skoleplass, men er samtidig
klar over at dette dels skjer ved økninger i klassestørrelsen og
at økningen av antall kvalifiserte lærere og godt undervisningsmateriell
ofte henger langt etter det som er nødvendig for å fylle skoletiden
med god læring. Også den sterke økningen i vaksinedekningen er et
meget positivt trekk ved utviklingen i regionen. Samtidig ser flertallet den
mangelfulle utvikling av robuste helsesystemer som kan levere tjenestene
til hele befolkningen på varig basis som en stor utfordring hvor det
trengs klare forbedringer og økt innsats. Helse og utdanning er
etter flertallets syn blant de innsatsområder som
mest direkte når de brede fattige befolkningslag og forbedrer deres livssituasjon. Flertallet har
derfor positivt notert seg at regjeringen i proposisjonen bekrefter at
Norge fortsatt vil bidra til å styrke helse og utdanning gjennom
flere bistandsformer og bistandskanaler i Afrika.
Utfordringene for Afrika sør for Sahara er fortsatt
mange og store. Nær 40 pst. av befolkningen lever fortsatt i ekstrem
fattigdom, og dette kontinentet vil trolig bli hardest rammet av
klimaendringer. Flertallet mener at effektiv innsats
for å løfte befolkningen i Afrika sør for Sahara ut av fattigdom
må være en hovedsak i utviklingssamarbeidet i årene framover.
Komiteen vil understreke
at ikke vekst alene, men også en mer rettferdig fordeling, er en
forutsetning for å kunne avskaffe fattigdom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at Vestens forhold til de 54 landene på det afrikanske
kontinentet i altfor mange år har vært preget av bistand og almisser
som har skapt avhengighet og fratatt befolkningen i disse landene
verdigheten. Internasjonal statistikk viser at u-landene mottok
over 10 000 mrd. kroner i bistand i perioden 1960 til 2005, og at
en betydelig andel av disse midlene tilfalt afrikanske land. Disse
medlemmer er kjent med at Norge i perioden 1960 til 2011
ga om lag 370 mrd. kroner i bistand til u-landene, og at seks av
de ti største mottakerne av norsk bistand i perioden befinner seg
i Afrika. Det er derfor med stor interesse disse medlemmer merker
seg den stadig voksende andel politikere, forskere og journalister
i u-landene generelt, og i Afrika spesielt, som nå tar nå til orde
for å frigjøre seg fra bistand.
Disse medlemmer viser til at
økonomisk vekst er den viktigste, enkeltstående faktoren knyttet
til utviklingen av et demokratisk styresett og at konklusjonene
i forhold til om bistand bidrar til slik vekst i beste fall er uklare.
I enkelte tilfeller er det også disse medlemmers mening
at bistanden blant annet har:
bidratt til å undergrave
og redusere kvaliteten på mottakerlandenes styresett
bidratt til utviklingen av en korrupsjonskultur
og fremveksten av korrupsjon i mottakerlandene
bidratt til å holde diktatorer ved makten,
og på den måten underminere en demokratisk utvikling i mottakerlandene
ført til større ulikhet i mottakerlandenes
befolkninger, og til fremveksten av lokale «bistandseliter»
ført til avhengighet og brudd på kontrakten
mellom politikere og velgere ved at politikerne har blitt mer ansvarlige
overfor donorene
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det for hvert år blir klarere at økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon
på det afrikanske kontinentet ikke skjer som følge av bistand, men
i mange tilfeller på tross av bistand. Disse medlemmer har
for eksempel merket seg konklusjonene i studier som hevder at fattigdommen
i Afrika økte i perioden 1970 til 1998, da bistandsoverføringene
til kontinentet var på sitt største. Disse medlemmer vil
understreke at det finnes lyspunkter knyttet til utviklingen i Afrika
de siste årene, og at det i flere land er positive tendenser, men
må samtidig erkjenne at fremskrittene tar tid og at de ikke kommer
i samme størrelsesorden som i andre deler av verden. Afrika er,
slik disse medlemmer ser det et kontinent preget
av mange udemokratiske regimer, høy grad av korrupsjon, lav innovasjonsrate
og lite fokus på entreprenørskap, dårlig beskyttelse av eiendomsrettighetene,
samt lite fokus på handelsfasilitering som er en medvirkende årsak
til en komparativt sett marginal intraregional og global handel
og eksport.
Disse medlemmer er kjent med
at bistandsavhengighet blant annet kan måles ved å se på bistandens
andel av mottakerlandets bruttonasjonalprodukt, bruttonasjonalinntekt
eller bistandens andel av et lands offentlige utgifter. Disse
medlemmer viser til Verdensbankrapporten «Innovative financing
for development» utgitt av forskerne Ketkar og Ratha et.al. (2009), som
slår fast at bistanden til sørlige Afrika (unntatt Sør Afrika) vokste
fra 11,7 mrd. dollar i 2000 til 37,5 mrd. dollar i 2006, og at dette
utgjorde 8,2 pst. av bruttonasjonalproduktet i regionen. Det er
imidlertid disse medlemmers mening at bistandens
andel av bruttonasjonalprodukt i mange afrikanske land utgjør mer
enn dette. Disse medlemmer merker seg rapportens konklusjon
om at bistanden til regionen i tidsperioden utgjorde mer enn to
og en halv ganger summen av alle private ressursstrømmer som tilfalt
landene i sørlige Afrika i det samme tidsrommet.
Disse medlemmer merker seg at
det fra ulikt hold i regjeringen ofte påpekes at bistand bare utgjør
en svært liten andel av de totale ressursstrømmene til afrikanske
land. I så måte vil disse medlemmer vise til Dokument
nr. 15:1303 (2009–2010), hvor det fremkommer at bistanden utgjør
34 pst. av Tanzanias statsbudsjett, og til Prop. 1 S (2010–2011)
hvor det fremgår at statens egen finansiering av statsbudsjettet
for første gang nådde over 50 pst. i Mosambik i 2010. Disse
medlemmer viser til svar på budsjettspørsmål 439 fra Fremskrittspartiet
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013, om at bistandens prosentandel
av offentlige utgifter utgjorde 33 pst. i Zambia og 61 pst. i Uganda.
Disse medlemmer er bekymret for
konsekvensene av langsiktig bistandsavhengighet i afrikanske land,
og at oppnåelse av Tusenårsmålene om bistand vil føre til at landene
på kontinentet i ennå større grad vil bli avhengige av bistand. Disse
medlemmer er kjent med konklusjonene i en studie som slår
fast at bistand til land som allerede mottar mye, får liten eller
ingen effekt. Bistand opp til åtte prosent av et lands bruttonasjonalprodukt
tenderer til å ha ingen effekt, mens bistand over åtte prosent av
BNP har en negativ effekt. Disse medlemmer viser
videre til studien «Measuring absorptive capacity constraints to
foreign aid» utført av forskerne Feeny og De Silva (2012) som analyserer
terskelen for når u-landene er i stand til å nyttiggjøre seg av
bistand og hvorvidt bistand kan ha negative effekter på mottakerlandenes
styresett. Forskerne har utarbeidet en indeks over absorbsjonskapasitet,
Index of absorptive capacity, som analyserer hvilke land som har
svak evne til å nyttiggjøre seg av bistanden, men som likevel mottar
høy andel bistand i forhold til bruttonasjonalprodukt. Indeksen
fremhever at 24 land mottok bistand i 2008, som overgikk terskelen
for når bistanden ikke har noen effekt eller har negativ effekt,
og at 17 av disse landene befinner seg i Afrika. Disse medlemmer merker
seg at bistanden til landene Sierra Leone, Liberia, Guinea-Bissau
og Burundi er mer enn dobbelt så stor i forhold til hva landene
klarer å nyttiggjøre seg av i henhold til studien. Disse
medlemmer er enig i studiens konklusjoner om at den høye
bistandsavhengigheten og samtidig lave absorbsjonskapasiteten kan
innebære både kortsiktige og langsiktige negative konsekvenser på styresett,
demokrati og velferdsutvikling.
Disse medlemmer viser til studien
«What determines exit from aid-dependence?» (februar 2012) utført
av forskerne Hailu og Shiferaw tilknyttet UNDP som ser på hvordan
avhengigheten av bistand har utviklet seg i u-landene de siste 60
årene. Disse medlemmer merker seg at mens en rekke
land har redusert bistandsavhengigheten, så er denne økt i land
som blant annet Benin, Madagaskar, Malawi, Uganda, Ghana, Sudan
og Zambia. Disse medlemmer vil videre understreke
viktigheten av studiens øvrige konklusjoner om at det er en sterk
sammenheng mellom økte investeringer i u-landene og muligheten for
å frigjøre seg fra bistandsavhengighet. Disse medlemmer registrerer at
den Afrikanske Union på det Fjerde Høynivåforumet for bistandseffektivitet
i Busan, Sør-Korea i 2011, uttalte at afrikanske lands agenda etter
forumet primært skal være å redusere bistandsavhengigheten og etter
hvert frigjøre seg helt fra bistanden. Disse medlemmer registrerer
i så måte at denne strategien står i kontrast til regjeringens bistandspolitikk
i Norge ettersom bistandsbudsjettet har økt til over 30 mrd. kroner
for 2013 og at man, jf. svar på budsjettspørsmål 518 fra Fremskrittspartiet
i forbindelse med budsjettet, kun har planer om å utfase bistanden
til Vest-Balkan i kommende periode.
Disse medlemmer merker seg med
stor interesse rapporten «Africa can help feed Africa» utarbeidet
av Verdensbanken i forkant av ministermøtet i den Afrikanske Union
i Addis Abeba høsten 2012. Rapporten slår fast at Afrika kan bli selvforsynt
med mat og unngå fremtidige sultkatastrofer og hungersnød dersom
landene på kontinentet fjerner hindringene knyttet til handel med
mat. Rapporten viser videre til at de samme landene kan tjene opp
mot 20 mrd. USD per år på denne handelen, og at et konkurransedyktig marked
for handel med mat først og fremst vil hjelpe den fattige delen
av befolkningen på kontinentet. Det er disse medlemmers mening
at rapporten gir støtte til Fremskrittspartiets syn om at handel
og nedbygging av tollbarrierer også er veien å gå for å skape vekst
og velstand i afrikanske land. Forskning som påviser at reduserte
tollsatser vil kunne føre til flere tusen kroner i økt kjøpekraft
for norske familier, samtidig som global frihandel vil kunne tilføre
verdensøkonomien 1 500 mrd. kroner i året, hvor halvparten av midlene
vil tilfalle de fattige landene, viser etter disse medlemmers mening
at frihandel er en vinn-vinn-situasjon. Disse medlemmer viser i
denne sammenheng til forslag fra Fremskrittspartiet om å fjerne
all toll på varer fra u-land, noe som også vil komme befolkningen
i afrikanske land til gode.
Disse medlemmer registrerer at
konklusjonene i rapporten fra Verdensbanken også støttes av FNs
assisterende generalsekretær, Tegegnework Gettu, som i rapporten
«Africa Human Development Report: Towards a food secure future»
(2012) understreker at kontinentet ikke kan fortsette å be om matvarehjelp
og at det er nok mat i Afrika til å fø befolkningen.
I så måte viser disse medlemmer også
til Fremskrittspartiets forslag i kap. 161 om at det etableres et
prøveprosjekt for utvikling av regionale markeder for mat, etablering
av infrastruktur for såkornlagre samt et regionalt system for markedsinformasjon
i Afrika.
Disse medlemmer ser alvorlig
på konklusjonene i studien «Aiding conflict: The impact of US food
aid on civil war» (januar 2012) utført av forskerne Nathan Nunn
og Nancy Qian tilknyttet henholdsvis Harvard og Yale University
om hvordan matvarehjelp påvirker konflikter og kriger i u-land.
Studien viser til at økt matvarehjelp øker sannsynligheten for og
varigheten av borgerkrig i mottakerlandene og at effekten er sterkest
i land med høy grad av etnisk fragmentering. Disse medlemmer er
kjent med studier utført ved Christian Michelsen Institutt som hevder
at bistand kan øke korrupsjon og konfliktnivået i land med mange
konkurrerende sosiale grupper, og at budsjettstøtte ikke anbefales
gitt til slike land. Disse medlemmer viser til studien
«Measuring ethnic, linguistic and religious fragmentation in the
world» utført av forskerne Anckar, Eriksson og Leskinen ved Åbo
Universitet (2002) som har utarbeidet en indeks over etnisk fragmentering. Disse
medlemmer viser til at tre av fire afrikanske land som mottok
budsjettstøtte fra Norge i 2011 har, ifølge forskerne en høy grad
av etnisk fragmentering. Studien «Ethnic fractionalization and aid
effectiveness» publisert av forskerne Hodler og Knight i det akademiske
tidsskriftet Journal of African Economies (september 2011) bekrefter,
slik disse medlemmer ser det, de ovennevnte funnene
og viser til at bistand kan være ineffektiv og til og med skadelig
i mange land i sørlige Afrika og i land med høy grad av etnisk fragmentering.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen i september 2012 undertegnet en avtale med Verdens
matvareprogram (WFP) om årlig støtte tilsvarende 245 mill. kroner
i fire år. Disse medlemmer forutsetter at norsk matvarehjelp ikke
på noen måte bidrar til å øke konfliktnivået i de land som mottar
slik hjelp.
Disse medlemmer viser til at
pengeoverføringer fra migranter utgjør en stadig større andel av
ressursbasen til befolkningen i u-land generelt og i Afrika spesielt. Disse
medlemmer mener at slike pengeoverføringer kan føre til
velstandsvekst og økt fattigdomsreduksjon, men kan også bidra til
å hemme vekst og investeringer under gitte vilkår. I denne sammenheng registrerer disse
medlemmer konklusjonene i studien «Remittances and the financing
of terrorism in Sub-Saharan Africa: 1974–2006» utført av forskerne
Elu og Price (juli 2012) om at pengeoverføringer til sørlige Afrika
er involvert i terrorisme og terroraktiviteter. Det er alvorlig dersom
slike midler er involvert i denne typen aktiviteter, og slik disse
medlemmer vurderer det, burde regjeringen forsikre seg om
at dette ikke er tilfellet for midler kanalisert fra Norge.
Disse medlemmer viser til den
positive samvariasjonen mellom åpenhet i økonomien, vilkårene for
næringslivet og økonomisk vekst. Mens mange afrikanske land har
et høyt korrupsjonsnivå slik dette måles på Transparency Internationals
årlige korrupsjonsindeks, så er disse medlemmers mening
at færre reguleringer og mindre byråkrati ofte betyr dårligere vilkår
for korrupsjon. Dette er, slik disse medlemmer ser
det, et viktig argument for å forbedre vilkårene for næringslivet
samt bidra til mer åpenhet i økonomiene i afrikanske land.
Disse medlemmer viser til studien
«Trading on Time» av forskerne Djankov et. al. (2010), hvor det
fremheves at for hver ekstra dag et produkt forsinkes fra produksjonsstedet
reduseres handelen med 1 pst. og at de negative effektene er størst
for råvarer og produkter med begrenset holdbarhet. Mange afrikanske
land har store utfordringer knyttet til utbygging og vedlikehold
av infrastruktur som veier, havner og jernbane, men disse
medlemmer registrerer at studien anslår at bare om lag 25
pst. av forsinkelsene i de 98 utvalgte landene skyldtes dårlig infrastruktur.
75 pst. av forsinkelsene kom som følge av byråkrati, korrupsjon,
tungvint tollklarering, kompliserte skatteregler, utallige inspeksjoner
og så videre, og disse medlemmer merker seg at disse
problemene var spesielt presserende i land uten kyststripe. Det
er disse medlemmers mening dårlig styresett som bidrar
til fattigdom, og ikke omvendt. Worldwide Governance Indicators
Project 1996–2010 viser også til at en rekke fattige land er mer
velstyrte enn flere industrialiserte land i Vesten.
Utilfredsstillende handelsfasilitering påvirker handel,
og hindrer råvarebaserte økonomier i å eksportere tidssensitive
jordbruksprodukter og bearbeidede varer til det internasjonale markedet.
Slike tidssensitive produkter har ofte høyere verdi, noe som etter disse
medlemmers mening medfører at den totale eksportstrukturen
i land preget av dårlig handelsfasilitering fortsetter å være preget
av eksport av varer med lav verdi.
Disse medlemmer er samtidig kjent
med statistikk som viser at mens vestlige land reduserte sine tariffer
med 84 pst. i perioden 1983 til 2003, så var det tilsvarende tallet
for sørlige Afrika kun 20 pst. Disse medlemmer viser
også til at det å redusere tiden det tar å eksportere en vare med
10 dager vil ha en større effekt på u-landenes økonomi enn ytterligere
handelsliberalisering i Europa eller Nord-Amerika. Disse medlemmer merker
seg at det i Verdensbankens Doing Business Report 2011 fremkommer at
det å starte en bedrift koster 18 ganger mer i sørlige Afrika enn
i OECD-høyinntektsland (justert for inntekt per capita). Disse
medlemmer viser til Doing Business Report 2012 hvor det fremkommer
at innhenting av dokumentasjon for å starte opp en bedrift i de
fleste landene i Afrika krever at man møter en representant fra myndighetene,
noe som er svært kostnadsdrivende og ofte øker risikoen for korrupsjon.
Hele 9 av de 10 landene med dårligst verdi på Doing Business Report
2013 befinner seg i Afrika, noe som disse medlemmer mener
synliggjør at landene i Afrika til tross for fremskritt på enkelte områder
har en lang vei å gå i forhold til å gjøre vilkårene bedre for næringsliv
og privat sektor.
Disse medlemmer viser til studien
«The impact of aid for trade facilitation on the costs of trading»
utarbeidet av forskerne Königer et. al (2011) tilknyttet det tyske
forskningssenteret ZBW om at handelsbarrierer som reguleringer, restriksjoner
og kommunikasjonsutfordringer spiller en stadig større rolle i arbeidet
med økt handelsfasilitering. Studien anslår at å redusere såkalt
«red tape» med 1,5 pst. medfører økt handel tilsvarende mellom 3
og 8,75 pst. Disse medlemmer merker seg i så måte
også konklusjonene i studien «Aid for trade facilitation» utarbeidet
av forskerne Helble et. al (2012) og publisert i den akademiske
journalen Review of World Economics som påviser en positiv sammenheng
mellom bistand til handelsfasilitering og økt handel og at denne
sammenhengen er sterkere for eksport enn for import. Studien anslår
at 1 pst. økning i bevilgningene til handelsfasilitering (om lag
220 mill. USD i 2008) tilsvarer om lag 290 mill. USD i økt eksport
fra mottakerlandet. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
ønsker å opprette en egen ekspertgruppe for å bistå u-landene generelt,
og afrikanske land spesielt i å treffe egnede tiltak knyttet til
forsering av byråkrati og andre hindringer knyttet til handel, investeringer
og fremveksten av et levedyktig, privat næringsliv og at dette er
redegjort for under kap. 161.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Afrika er et kontinent hvor vilkårene for privat næringsliv og
private bedrifter er særlig utfordrende. Disse medlemmer viser
til studien «Foreign aid for innovation: The missing ingredient
in private sector development» (desember 2011) utført av forskeren
Wim Naudé tilknyttet United Nations University om hvordan bistand til
innovasjon og entreprenørskap har utgjort en uforholdsmessig lav
andel av vestlige lands bistandsbudsjetter. Disse medlemmer viser
til «Global entrepreneurship and development index» (GEDI) 2012,
utarbeidet av amerikanske Heritage Foundation og George Mason University
som analyserer forutsetningene og vilkårene for entreprenørskap
og innovasjon i verdens land. Disse medlemmer registrerer
at ingen afrikanske land er blant de beste hva gjelder disse variablene.
På denne bakgrunn viser disse medlemmer til at Fremskrittspartiet
under kap. 161 ønsker å opprette en handelsfasiliteringsenhet for
å stimulere til utvikling av privat næringsliv, innovasjon og entreprenørskap
i Afrika, hvor resultatbaserte indikatorer identifiserer reformvillige
u-land som på konkurransemessig basis utløser midler til prosjekter.
Disse medlemmer mener Norge og
de vestlige landene må ta initiativ til å gi u-landene langt bedre
vilkår for import utover hva som ligger i det eksisterende GSP-systemet
og hvordan dette praktiseres. Disse medlemmer registrerer
at Norge på Center for Global Development sin «utviklingsindeks»
for 2013 nok en gang havner blant de aller dårligste landene i Vesten når
det gjelder usolidariske tollbarrierer overfor u-landene. Disse
medlemmer merker seg regjeringens forslag til endringer
i GSP-ordningen for 2013, og at endringene har en provenyeffekt
på om lag 9 mill. kroner. Dette utgjør, basert på disse medlemmers utregning,
en kostnad tilsvarende 0,39 pst. av den totale økningen i bistandsbudsjettet
for 2013. Dette grenser til et hån mot u-landene som ønsker å eksportere
sine produkter til Norge, og disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet har lansert et forslag, jf. Dokument 8:139
S (2011–2012) om endringer i den norske praktiseringen av GSP-systemet
for handel med utviklingsland som gir langt bedre preferanser for
u-landene.
Disse medlemmer er på prinsipielt
grunnlag skeptiske til bruken av indikative tilsagn til mottakerlandene
ettersom det medfører ytterligere klientifisering og bistandsavhengighet
for disse landene. I tillegg mener disse medlemmer at mottakerland
som over lengre tidsrom kan budsjettere med forutsigbare inntekter
fra bistand, ikke vil ha insentiver til reform og omstilling. Disse
medlemmer er i så måte positive til signalene fra regjeringen
om at slike tilsagn vil begrenses i statsbudsjettet fra 2013 og
fremover.
Disse medlemmer er også skeptiske
til at regjeringen benytter direkte budsjettstøtte som utbredt virkemiddel
i bistandspolitikken, noe som vil kunne føre til ytterligere bistandsavhengighet. Disse
medlemmer viser til at det i 2011 ble utbetalt 872,4 mill.
kroner i budsjettstøtte, og at landene Tanzania, Mosambik, Zambia
og Burundi mottok slik støtte i Afrika. Disse medlemmer viser
til Riksrevisjonens undersøkelse av resultatorienteringen i norsk
bistand, jf. Dokument 3:4 (2010–2011) hvor det slås fast at det
er vanskelig å spore effektene av norsk budsjettstøtte i mottakerlandene.
Riksrevisjonen har i flere rapporter påpekt at kontrollen med sluttbruken
av slik støtte er svak, og at risikoen for misbruk av midler er
høy. Disse medlemmer viser videre til at land som
mottar norsk utviklingshjelp, er rangert blant de mest korrupte
på antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International sin
liste for 2011 og at mange av de verste landene befinner seg i Afrika. Disse
medlemmer viser til at flere anerkjente korrupsjonsforskere
har påvist at direkte budsjettstøtte øker insentivene for korrupsjon
i bistanden.
Pirattrusselen utenfor Afrikas Horn og i Indiahavet
utgjør, i tillegg til den menneskelige faktor en stor utfordring
for verdenshandelen. Disse medlemmer mener at landene
i Nord-Afrika, Midtøsten og Øst-Afrika nå må ta et langt større eierskap
til problemet og bidra sammen med det internasjonale samfunnet til
å bekjempe denne trusselen.
Disse medlemmer viser til Rwanda,
som de siste årene har nedgradert sin avhengighet av bistand og
gjort dyptgripende og næringsvennlige reformer i privat sektor samt
økt skattefinansieringen av regjeringens budsjett. Disse
medlemmer viser imidlertid til konklusjonene i IMF-studien
«Foreign aid and revenue: Still a crowding out effect» utført av
forskerne Benedek et.al. (juli 2012) om at det er en negativ sammenheng
mellom gavebistand og skatteinntekter, og en positiv sammenheng
mellom gavebistand og økt skatt på handel. De negative effektene
av bistand er særlig store i lavinntektsland og land med svakt utviklede
institusjoner, og disse medlemmene merker seg dette.
Det er etter disse medlemmers mening viktig at Norge
kanaliserer bistanden slik at de negative effektene minimeres.
Disse medlemmer er kjent med
at Sør-Sudan ble en egen stat 9. juli 2011, og at Sudan har vært en
betydelig mottaker av norsk bistand gjennom mange år. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det nye landet vil motta
betydelige bistandsmidler i løpet av de neste årene, men at det ikke
så langt er gjort studier av hvordan bistanden vil påvirke landets
politiske system og økonomi og hvilke negative effekter bistanden
vil kunne ha. Disse medlemmer mener regjeringen bør
ta til orde for en slik evaluering og orientere Stortinget i saken.
Samtidig er disse medlemmer kjent med tall som viser
at offentlige tjenestemenn i Sør-Sudan har plyndret statskassen
for om lag 4 mrd. USD i løpet av de siste årene. Det er disse
medlemmers mening at hensynet til fred og stabilitet i Sør-Sudan
og i forholdet til Sudan aldri må innebære at man kompromitterer
i forhold til nulltoleransen for korrupsjon.
Disse medlemmer viser til at
Zimbabwe ble omtalt som «Afrikas kornkammer» ved uavhengigheten
i 1980. Under diktator Robert Mugabe og hans parti Zanu-Pf har imidlertid
landet utviklet seg til å bli, slik disse medlemmer vurderer
det, en politisk, økonomisk og humanitær katastrofe som er i ferd
med å destabilisere hele regionen. Mens Mugabe, hans maktapparat
og de land som har støttet regimet må bære hovedansvaret for den
tragiske utviklingen, har de internasjonale donorene som støttet
Mugabe lenge etter at han hadde vist sine diktatoriske tendenser,
også et betydelig ansvar. Norge er, etter disse medlemmers mening
intet unntak, selv om man fra norske myndigheters side stanset bistandssamarbeidet
med myndighetene i Zimbabwe i 2002. Mens Norge var blant de siste landene
til å stanse det bilaterale bistandssamarbeidet med regjeringen
i Zimbabwe, registrerer disse medlemmer at man fra
norsk side uttrykte støtte til maktdelingsavtalen mellom regjeringen
og opposisjonen i landet i februar 2009.
Disse medlemmer viser til at
EU tidligere i år ga uttrykk for at man ville gjenoppta den direkte bistanden
til Zimbabwe samt oppheve noen av reiserestriksjonene for regimets
støttespillere dersom folkeavstemningen om ny grunnlov gikk som
planlagt høsten 2012. Disse medlemmer er kjent med
at folkeavstemningen, som skulle avholdes våren 2012, nå er utsatt
til tidligst 2013 sammen med presidentvalget i landet. Disse medlemmer registrerer
at også IMF per oktober 2012 opphevet noen av restriksjonene for
bistand og teknisk assistanse til Zimbabwe. Disse medlemmer er
motstandere av dette basert på tidligere erfaringer om at president
Mugabe ikke ønsker demokrati og frie valg i landet. Til tross for
klausuler i samlingsregjeringens plattform om at volden skal opphøre,
så fortsetter ZANU-PFs overgrep mot opposisjonelle. Slik disse medlemmer ser
det vil en oppmykning i sanksjonene på dette tidspunktet bidra til
å legitimere president Mugabes strategi om å svekke opposisjonen
i landet. Disse medlemmer er samtidig skuffet over
at sanksjonene mot regimet og ZANU-PFs ledelse ikke er overholdt
av en rekke europeiske land ettersom Mugabe og hans støttespillere
har foretatt flere reiser til Europa. Disse medlemmer mener
Norge må avstå fra ethvert forsøk på å gjenoppta bistanden til landet samt
myke opp sanksjonene før Zimbabwe gjennom frie, rettferdige valg
velger ny konstitusjon og president.
Disse medlemmer mener at SADC
og mange av nabolandene har spilt en lite konstruktiv rolle i forhold
til Zimbabwe og Robert Mugabe. Spesielt skadelig mener disse
medlemmer det var da SADCs valgobservatørkorps ved flere
anledninger anerkjente de tidligere valgene i landet som frie og
rettferdige til tross for omfattende valgfusk, stemmekjøp, vold
og trusler mot opposisjonens kandidater og velgere. Disse
medlemmer ber regjeringen inngå i dialog med Sør-Afrikas
president Jacob Zuma, som leder SADCs avdeling for Zimbabwe, for
å gjøre det klart at organisasjonens kredibilitet, legitimitet og
dertil hørende bistand fra Norge vil bli stilt spørsmål ved dersom
man ikke setter de strengeste standarder til åpenhet og demokrati
i prosessen rundt folkeavstemningen og presidentvalget i Zimbabwe
i 2013.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge i 2011 ga om lag 163 mill. kroner i bilateral bistand til
Etiopia og at landet siden 2005 har mottatt mer enn 1,5 mrd. kroner
i bistand fra Norge. Tidligere president Meles Zenawi var en av
de viktigste støttespillerne til den norske regjeringen i forhold
til å oppnå en avtale om finansiering av klimagasskutt i u-landene
og Energi+-initiativet. Disse medlemmer har merket
seg at påstander fremmet de siste årene om at etiopiske myndigheter
har benyttet bistand, også fra Norge, til å slå hardt ned på opposisjonen
og kritikerne av regimet i landet, har blitt fremsatt av flere ulike
organisasjoner de to siste årene. Disse medlemmer registrerer
at både etiopiske myndigheter og internasjonale donorer har avvist
disse påstandene, og at man fra norsk side viser til at den såkalte
Development Assistance Group (DAG) foretok en evaluering i begynnelsen
av 2010 uten å kunne finne belegg for en slik politisering av bistanden.
Det er derfor med stor interesse disse medlemmer merker
seg uttalelsene fra Verdensbankens direktør i Etiopia, Ken Ohashi,
om at donorenes undersøkelser i så henseende ikke var lagt opp for
å kunne avdekke eventuell politisering av bistanden slik flere kilder
hevder er tilfellet. Disse medlemmer forventer at
norske myndigheter umiddelbart foretar de nødvendige, uavhengige
undersøkelser av bistandsporteføljen til Etiopia for å avdekke eventuelt
mislighold og politisering. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet hadde en delegasjon i Etiopia høsten 2010,
og at delegasjonen sågar hadde møte med en organisasjon som menneskerettighetsorganisasjonen Human
Rights Watch mener er et virkemiddel for regimet i å forfordele
bistanden til sine støttespillere.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Twenty years of collapse and counting: the cost of failure in Somalia»
utgitt av Center for American Progress (september 2011), som slår
fast at mens verdenssamfunnet har brukt over 306 mrd. kroner i bistand
til Somalia de siste 20 årene, så er situasjonen i landet like ille
eller sågar verre enn hva den var tidligere. Disse medlemmer mener
at det internasjonale samfunnet og også Norge har et betydelig ansvar
for denne situasjonen og at man må tenke nytt i forhold til hva som
kreves for at situasjonen i landet skal bli bedre. Disse
medlemmer viser til at Norge har gitt betydelig bistand
til Somalia de siste årene og at landet mottok 415 mill. kroner
i bilateral støtte fra Norge i 2011.
Disse medlemmer er kjent med
en rekke avsløringer de siste årene om at også humanitær bistand
og nødhjelp i Somalia misbrukes og forsvinner i korrupsjon. Samtidig
er det disse medlemmers mening at kanalisering av
midler gjennom frivillige organisasjoner og multilaterale kanaler
ikke nødvendigvis medfører bedre kontroll med midlene.
Disse medlemmer viser til at
FNs overvåkingsgruppe for Somalia og Eritrea oversendte en konfidensiell
rapport til FNs Sikkerhetsråd i juni 2012, og at rapporten på om
lag 200 sider avdekker omfattende korrupsjon og mislighold knyttet
til bistand gitt til Somalia de siste årene. Disse medlemmer merker
seg blant annet rapportens påstander om at så mye som 70 pst. av
bistanden gitt til landet i perioden 2009–2010 har «forsvunnet»,
og at så vel presidentens kontor, statsministeren og parlamentspresidenten har
vært involvert i det omfattende misligholdet. Disse medlemmer er
enig i konklusjonene som trekkes opp i rapporten om at de ansvarlige burde
underlegges sanksjoner i regi av FNs Sikkerhetsråd, og ber regjeringen
ta initiativ til dette gjennom relevante kanaler i FN. Disse
medlemmer er også kjent med innholdet i en rapport fra Verdensbanken
offentliggjort i mai 2012 om at det er et stort misforhold mellom
hva overgangsregjeringen i Somalia (TFG) mottok i bistand og hva
TFG rapporterte til befolkningen og donorene. I denne sammenhengen
vil disse medlemmer understreke viktigheten av åpenhet
knyttet til bistandstransaksjoner slik dette problematiseres i rapporten
«Aid Transparency Index 2012» utarbeidet av Publish what you fund-kampanjen. Disse
medlemmer registrerer at Norge oppnår «moderat» verdi på
indeksen, og mener det er behov for å gjøre forbedringer i hvordan
regjeringen rapporterer om bistand samt stille tilsvarende krav
til mottakerlandene om åpenhet.
Disse medlemmer viser til at
Somalias nye nasjonalforsamling ble tatt i ed i august 2012, og at
landets nye president Hassan Sheikh Mohamud ble innsatt i embetet
i september i år. Disse medlemmer vil advare mot
at Somalias økonomi på nytt blir dominert av bistand og nødhjelp, med
de negative konsekvenser dette medfører.
Disse medlemmer viser til studien
«Peace-building without external assistance: Lessons from Somaliland»
(2010) utarbeidet av Nicholas Eubank tilknyttet amerikanske Center
for Global Development. Studien fremhever at fraværet av ekstern
bistand har økt privat sektor og næringslivets rolle i samfunnsbyggingen,
noe som også har bidratt positivt til politisk forsoning. Videre har
fraværet av bistand bidratt til en utpreget konsensuskultur og kooptering
av opposisjonsgrupper. Disse medlemmer merker seg
disse konklusjonene, og at fraværet av bistand også har medført
en sterkere samfunnskontrakt mellom myndighetene og befolkningen
ved at førstnevnte har måttet stå til ansvar overfor sistnevnte og
ikke i større grad overfor internasjonale donorer. Disse
medlemmer merker seg også at studien understreker at bistand
ville utkonkurrert privat sektor i landet, samt risikert å forstyrre maktbalansen
i området. Disse medlemmer mener eksempelet Somaliland
viser at u-land kan klare seg uten bistand, og at bistand i mange tilfeller
kan ha negative effekter på et lands styresett.
Disse medlemmer viser til at
Norge startet å gi bistand til Tanzania på begynnelsen av 1960-tallet
og at landet siden 1966 har vært en av de viktigste samarbeidspartnere
for Norge i utviklingssamarbeid. Tanzania er det landet som totalt
har mottatt mest bistand fra Norge tilsvarende mer enn 15 mrd. kroner,
og mottok 3. mest bistand fra Norge i 2011 med om lag 640 mill. kroner.
Bistandens andel av bruttonasjonalinntekten i landet har holdt seg
relativt stabilt på rundt 13 pst. de siste 10 årene, og disse
medlemmer er skuffet over at landets myndigheter ikke har
klart å skape en mer uavhengig ressursbase over disse årene. Disse
medlemmer registrerer svaret på budsjettspørsmål 529/530
fra Fremskrittspartiet i forbindelse med utenriksbudsjettet for
2013 om at Tanzania i 2010 mottok over 320 bistandsdelegasjoner
og at landet har innført såkalt «quiet time» hvor myndighetene begrenser
antallet utenlandske delegasjonsbesøk for å konsentrere seg om budsjettet. Disse
medlemmer mener nå, etter å ha gitt bistand til landet i
over 50 år, at det er på tid at Norge utfaser den tradisjonelle
bistanden til Tanzania og inngår gjensidig forpliktende nærings-
og handelssamarbeid med landet.
Disse medlemmer viser til at
det de siste årene er avdekket omfattende korrupsjonssaker i landet
som også involverer norske midler, og at Tanzania tilbakebetalte
om lag 11,5 mill. kroner til Norge i 2011 for avdekket mislighold
av bistand. Disse medlemmer vil videre vise til at det
i begynnelsen av 2012 ble avdekket korrupsjon i et norskstøttet
prosjekt for REDD+ i regi av World Wildlife Fund (WWF) i landet
og at saken resulterte i at mer enn 10 personer i WWFs ledelse i
landet enten trakk seg eller ble sparket. Komiteen registrerer at
kostgodtgjørelse sto sentralt i etterforskningen av det avdekkede misbruket. Disse
medlemmer mener det eksisterer en systematisk og omfattende
korrupsjonskultur i landet, og at norske myndigheter ikke har tilstrekkelig
kontroll med midlene som bevilges. Til tross for korrupsjonsrisikoen
vil Norge gi flere milliarder i bistand til landet de neste årene,
blant annet gjennom klima- og skogsatsingen. Disse medlemmer viser
til riksrevisjonens undersøkelse av resultatorienteringen i norsk
bistand, jf. Dokument 3:4 (2010–2011) hvor det slås fast at det
er vanskelig å dokumentere resultater av bistanden i landet. Disse
medlemmer merker seg riksrevisjonens kommentarer om at:
«Både mindre alvorlig korrupsjon og korrupsjon i
storskala foregår i det tanzanianske politiske og administrative
systemet. Ifølge et notat er det ambassadens inntrykk at det er
etablert praksis å forsøke å tappe bistandsmidler, både hos myndighetene
og hos de frivillige organisasjonene. Det bekreftes i intervju med
Kirkens Nødhjelps landkontor i Tanzania, som peker på at det foregår
organisert misbruk av bistandsmidler i Tanzania».
Basert på disse funnene mener disse medlemmer det
er grunnlag for å stille spørsmål ved bistandens rolle i å bidra
til en korrupsjonskultur i Tanzania.
Disse medlemmer reduserer på
denne bakgrunnen bevilgningene til dette kapitlet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti foreslår å øke bevilgningen til
kap. 150 post 78, Bistand til Afrika, med 150 mill. kroner utover
regjeringens forslag. Tilleggsmidlene skal primært brukes til å
sikre bedre utdanning og dessuten bidra til et mer klimarobust landbruk
og større matsikkerhet på verdens fattigste kontinent.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjett og sin hovedmerknad. Disse
medlemmer ønsker å effektivisere norsk utviklingspolitikk
gjennom en geografisk og tematisk konsentrasjon rundt helse og utdanning,
særlig på det afrikanske kontinent, og bruk av virkemidler knyttet
til investeringer og næringsutvikling. Norsk støtte til Afrika bør øke,
men først og fremst gjennom andre virkemidler og over andre budsjettkapitler
enn bilateral stat-til-stat-bistand. Samtidig er disse medlemmer svært
bevisst utfordringene knyttet til bistandsavhengighet og perverterte
insentiver på mottakersiden, og har merket seg at hovedmottakerland
av norsk bistand, som Tanzania, til tross for massiv bistand gjennom
årtier, fortsatt har store utfordringer med å omsette en massiv internasjonal
støtte til reell utvikling for landets innbyggere. Disse
medlemmer vil understreke at nasjonal politisk vilje og
evne til reform er avgjørende for å skape varig utvikling.
Disse medlemmer er videre sterkt
bekymret for den demokratiske og menneskerettslige situasjonen og
utviklingen i enkelte land som mottar betydelig norsk utviklingshjelp,
som Etiopia, Sudan og Uganda, og mener at dette bør ha klare budsjettkonsekvenser
for disse landene gjennom redusert norsk støtte.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser for øvrig til sin hovedmerknad og til Kristelig
Folkepartis alternative statsbudsjett, hvor Kristelig Folkeparti
innenfor rammen av et høyere bistandsbudsjett foreslo å øke kap.
150, Bistand til Afrika, med 400 mill. kroner utover regjeringens
forslag i Prop. 1 S (2012–2013). Dette medlem har
merket seg at regjeringen over tid har redusert regionbevilgningen
til verdens fattigste kontinent og svekket den relative satsing
på Afrika i norsk bistand.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 939 500 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 939 500 000 |
Komiteen viser til
den betydelige økonomiske utvikling som har funnet sted i Asia gjennom
de siste tiårene, og merker seg at flere av verdens ledende økonomier
i dag befinner seg i verdensdelen. Veksten har fortsatt gjennom
en krevende periode for verdensøkonomien, med 8,2 pst. i Øst-Asia
og Stillehavsområdet og 6,6 pst. i Sør-Asia i 2011.
Komiteen ser positivt på at tusenårsmålet
om halvering av fattigdom innen 2015 er oppnådd i Øst-Asia og Stillehavsområdet.
Komiteen har merket seg den positive
utviklingen i Burma/Myanmar som har funnet sted de siste to årene. Komiteen støtter
et norsk engasjement for videre utvikling i landet, men vil peke
på betydelige gjenstående utfordringer med tanke på håndhevelse
av menneskerettigheter, beskyttelse av minoriteter, demokratisering
og utviklingen av en fungerende rettsstat. Det er viktig at det
internasjonale samfunn, inkludert Norge, fortsetter å stille krav
til og arbeide med myndighetene i landet.
Komiteen anser situasjonen i
Afghanistan og Pakistan som meget krevende – politisk, sikkerhetsmessig
og med hensyn til økonomisk utvikling. Utviklingen i disse landene
er av stor betydning for stabilitet både i regionen og globalt,
og krever betydelig internasjonal oppmerksomhet med et bredt spekter
av virkemidler. Det norske engasjementet i Afghanistan fortsetter,
både sivilt og militært.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forskning som påviser at bistand ikke har hatt noen signifikant
positiv effekt på økonomisk utvikling i Asia. Millioner av mennesker
har arbeidet seg ut av fattigdom i land som Kina og India, til tross
for at disse landene mottar minimalt med bistand. Disse medlemmer viser
til at den økonomiske utviklingen som skjøt fart i Hong Kong og
Singapore på 1950-tallet, i Sør-Korea og Taiwan på 1960-tallet,
Thailand og Malaysia på 1970-tallet, Kina på 80-tallet og India
og Vietnam på 90-tallet, sammenfaller med perioder da disse landene
begynte å utvikle liberale og stabile økonomiske institusjoner med
frihandel som fundament.
Disse medlemmer mener at de senere
års økonomiske utvikling i en rekke land i Asia og i BRICS-landene
tilsier at Norge reduserer eller avslutter sitt bistandsengasjement
i disse landene. Disse medlemmer viser for eksempel til
at India de siste årene har tatt til orde for å etablere et eget
bistandsbyrå kalt Indian Agency for Partnership in Development som
vil kanalisere bistand tilsvarende om lag 11 mrd. USD til mottakerlandene
over de neste årene. Russland er i ferd med å opprette en egen bilateral
bistandsorganisasjon, og Kina har over flere tiår bevilget bistand
til utvalgte partnere. Det kan, slik disse medlemmer ser
det, vanskelig forsvares at Norge for eksempel gir bistand til India når
India selv har betydelige midler til å drive slik virksomhet. Disse
medlemmer mener at dette burde være en god anledning til
å få fart på forhandlingene om en frihandelsavtale mellom Norge/EFTA
og India, som vil kunne gi betydelige fordeler for befolkning og
næringsliv i begge land.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
en studie presentert under det 41. finansministermøtet i den Sørasiatiske
Samarbeidsorganisasjonen (ASEAN) i Bangkok (august 2009) som viser
at regional frihandel blant de ti medlemslandene vil kunne øke landenes
bruttonasjonalprodukt med 3,83 pst. Disse medlemmer viser
til at frihandelsavtalen mellom Kina og ASEAN (CAFTA) som ble iverksatt
fra januar 2010, innebærer verdens største frihandelsområde som
omfatter en befolkning på om lag 1,8 mrd. mennesker, og samlet bruttonasjonalprodukt
og handel tilsvarende flere billioner dollar. Disse medlemmer viser
til at de ni landene Australia, Brunei Darussalam, Chile, Malaysia,
New Zealand, Peru, Singapore, Vietnam og USA ble enige om de grove
trekkene i Trans-Pacific Partnership 12. november 2011 og at dette
vil kunne danne grunnlaget for verdens største frihandelsområde
med en befolkning på nesten 3 milliarder mennesker på begge sider
av Stillehavet. Det er disse medlemmers mening at
Norge, for å unngå konkurransevridende effekter, må ha en særlig
offensiv holdning i forhold til sluttføring av eksisterende frihandelsavtaler
samt innlede forhandlinger med nye stater og partnerskap i dette
området.
Disse medlemmer viser til en
studie utført av de to norske forskerne Eriksen og De Soysa (2009)
ved NTNU/PRIO som fremhever at økonomisk frihet, slik som blant
annet måles i den årlige indeksen Economic Freedom of the World,
samvarierer sterkt med bedre vern om menneskerettighetene. Forskerne
slår fast at dette tilbakeviser påstandene, som for eksempel fra
den amerikanske forfatteren Naomi Klein, om at nyliberale reformer
fører til menneskerettighetsbrudd. Disse medlemmer merker
seg konklusjonene i en studie utført av de to amerikanske professorene
Carden og Lawson (2010) som viser til at brudd på menneskerettighetene på
sikt reduserer graden av økonomisk liberalisering og frihandel.
Disse medlemmer er kjent med
at internasjonale donorer ga om lag 240 mrd. kroner i bistand til
Afghanistan i perioden 2001 til 2009, og at Afghanistan mottak 777
mill. kroner fra Norge i 2011. Totalt har Norge bevilget 5,4 mrd.
kroner i bistand til Afghanistan i perioden 2001 til 2011. Disse
medlemmer er innforstått med at behovene innenfor områder
som infrastruktur, helse og næringsliv er enorme i landet, men registrerer samtidig
uttalelsene fra Ashley Jackson i bistandsorganisasjonen Oxfam i
Afghanistan om at fokuset ikke primært bør være på å øke bistanden
men heller øke kvaliteten på den bistanden som allerede gis. Disse
medlemmer viser til en FN-undersøkelse fra januar 2010 som påviste
at så mange som 52 pst. av de spurte afghanerne mente at bistandsorganisasjonene
i landet var korrupte og at de bare var i landet for å tjene penger. Disse
medlemmer merker seg tidligere undersøkelser utført av blant
annet UNODC hvor det fremkommer at lokalbefolkningen i Afghanistan
anser korrupsjon som den aller største utfordringen i landet.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Aid and Conflict in Afghanistan» (2011) utarbeidet av den anerkjente
forskningsorganisasjonen Crisis Group hvor det fremsettes påstander
om at en rekke sikkerhetsselskaper i Afghanistan bestikker kontraktører
for å sikre seg kontrakter, og at de i neste omgang bestikker opprørere,
politikere og representanter fra lokale myndigheter, noe som øker
prisen på gjenoppbyggingsprosjekter i landet. Rapporten «Commission
for Wartime Contracting in Iraq and Afghanistan» som ble oversendt
den amerikanske kongressen tidligere i år, slo fast at subkontraktører
betalte opp mot 20 pst. av prosjektenes budsjetter i beskyttelsespenger
til opprørere øst i landet. Crisis Group viser til at opp mot 10
pst. av internasjonal bistand til Afghanistan kan gå med til bestikkelser og
beskyttelsespenger til Taliban. Disse medlemmer viser
til at amerikanske myndigheter har iverksatt undersøkelser som følge
av påstander om at lokale organisasjoner og subkontraktører i Afghanistan
betaler bestikkelser og beskyttelsespenger til Taliban og andre
opprørsgrupper for å kunne iverksette og fullføre prosjekter i landet.
Disse medlemmer viser til tilsvarende
uttalelser fra blant annet professor Andrew Wilder fra Tufts University
som talte på et seminar hos Institutt for fredsforskning (Prio)
i fjor. Wilder uttalte at opp mot 10 pst. av bistanden til Afghanistan
kan gå til Taliban, og at bistanden på denne måten har vært med
på å underminere utviklingen i landet. Disse medlemmer merker seg
at det i Danmark har foregått en debatt om hvorvidt dansk bistand
går til Taliban etter at avisen Jyllandsposten ved bruk av flere
navngitte kilder hevdet dette i en serie artikler i 2010. Disse
medlemmer viser til det betydelige utviklingspolitiske engasjementet
Norge innehar i Afghanistan både gjennom bilaterale og multilaterale
kanaler. På denne bakgrunn er det disse medlemmers mening
at regjeringen burde avkrefte hvorvidt også norsk bistand risikerer
å finansiere Taliban og andre opprørsgrupper i Afghanistan og Pakistan. Disse
medlemmer vil samtidig understreke viktigheten av at all
bistand og nødhjelp til Afghanistan, også den som kanaliseres gjennom
multilaterale organisasjoner og FN, underlegges de samme strenge
kriterier knyttet til resultatmåling og antikorrupsjon som i bistandsporteføljen
for øvrig.
Disse medlemmer viser til studien
«Promoting women’s rights in Afghanistan: a call for less aid and
more politics» (oktober 2012) utført av forskeren Torunn Wimpelmann
tilknyttet Christian Michelsens Institutt og NOREF om hvordan det
internasjonale samfunnet finansierer tiltak for kvinners rettigheter
i Afghanistan. Disse medlemmer merker seg at blant
studiens konklusjoner er en sterk kritikk mot regjeringens fokus
på størrelsen på bistandsbevilgningene, noe som har gått på bekostning
av analyser av bistandens negative konsekvenser og har medført en
donoravhengig, fragmentert og konkurransedrevet kvinnebevegelse
i Afghanistan.
Disse medlemmer merker seg studiens
øvrige konklusjoner om at:
Rekordhøy deltakelse
fra internasjonalt sivilt samfunn og enorme tilførsler av bistand
og penger har bidratt til fremveksten av en «jetsett», engelsktalende
elite av kvinneaktivister som heller kultiverer internasjonale relasjoner
enn sørger for støtte lokalt.
Ikke alle som taler om kvinners rettigheter
er dedikert til å endre på situasjonen, og mindre bistand vil kunne
bidra til at kun de mest seriøse og dedikerte personene og gruppene
står igjen.
Aktivitetene har skapt en parallell, teknokratisk struktur
bestående av donorer, internasjonale eksperter og ikke-statlige
organisasjoner.
Mens Norge er en av de største bidragsyterne
til UN Women i Afghanistan, så strever organisasjonen med sikkerhetsrestriksjoner,
rekruttering og mistillit i forhold til noen av de nasjonale kvinneorganisasjonene.
At UN Women er en av Norges hovedsamarbeidspartnere, er mer et uttrykk
for at regjeringen ønsker å styrke FN, enn en vurdering av organisasjonens
evne til å oppnå resultater.
Disse medlemmer merker seg studiens
konklusjoner og tar disse alvorlig. De mange utfordringene må få
konsekvenser for hvordan Norge kanaliserer sin bistand til Afghanistan,
og disse medlemmer ber regjeringen komme tilbake
til Stortinget med informasjon og tiltak.
Disse medlemmer viser til den
uavhengige rapporten «Evaluation of Norwegian development cooperation
with Afghanistan 2001–2011» (2012) utarbeidet for Norads evalueringsavdeling
om resultatene av 10 år med norsk bistand til Afghanistan. Disse
medlemmer registrerer blant annet følgende i rapporten:
Det er begrensede
beviser for konkrete resultater av Norges bistand.
Analysen av den politiske økonomien samt konfliktanalyse
kunne vært brukt på en bedre måte i å utvikle mer konfliktsensitive
prosjekter i landet.
Det lokale eierskapet til programmene som Norge
støtter i regi av UN Women er begrenset.
Til tross for at Norge og øvrige donorer
har iverksatt omfattende tiltak for å redusere korrupsjon, så er
denne iboende og omfattende i det afghanske samfunnet.
Manglende resultatbasert forvaltning og
det høye presset på å distribuere midler og bistand har gått på
bekostning av refleksjon og læring.
Rapportens konklusjoner er nedslående, og anbefalingene
er at Norge revurderer strategien hva gjelder bistanden til Afghanistan. Disse medlemmer er
enig i dette, og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med
konkrete forslag til oppfølginger og forbedringer.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Second six month report» (juli 2012) fra den uavhengige organisasjonen
Independent joint anti-corruption monitoring and evaluation committee
(MEC) som evaluerer afghanske myndigheters politikk i forhold til
antikorrupsjon. Disse medlemmer registrerer komiteens hovedkonklusjon
om at til tross for lovnader om å bekjempe korrupsjon både fra nasjonale
myndigheter og donorer så er ikke tilstrekkelige resultater oppnådd
og hele utviklingsstrategien i Afghanistan er i ferd med å rakne.
Komiteen nevner en rekke afghanske institusjoner som, til tross
for at MECs mandat er nedfelt i et dekret fra presidenten, ikke
anerkjenner MECs arbeid. Disse medlemmer merker seg
komiteens henvisning til at dette blant annet gjelder High Office
of Oversight, justisdepartementet og innenriksdepartementet. Det
er disse medlemmers mening at regjeringen må forsikre Stortinget
om at de aktuelle institusjonene det gjelder tar korrupsjonsutfordringene
på alvor og samarbeider med MEC.
Disse medlemmer er kjent med
at de internasjonale donorene sommeren 2012 forpliktet seg til å
bevilge opp mot 16 mrd. USD i bistand til Afghanistan de neste årene
når de internasjonale styrkene er i ferd med å trekke seg ut av landet.
Disse medlemmer viser til studien
«Measuring absorptive capacity constraints to foreign aid» utført
av forskerne Feeny og De Silva (2012) som analyserer variasjoner
i u-landenes absorpsjonskapasitet i forhold til bistand og hvorvidt
dagens bistandsbevilgninger kan ha negative effekter på mottakerlandenes
styresett. Disse medlemmer registrerer at Afghanistan ifølge
studien mottar seks ganger mer bistand enn hva landet er i stand
til å absorbere på en effektiv måte. I så måte er disse medlemmer bekymret
for at den høye bistandsavhengigheten og samtidig lave absorbsjonskapasitet
kan innebære både kortsiktige og langsiktige negative konsekvensene
på styresett, demokrati og velferdsutvikling.
Disse medlemmer viser til at
Norge i 2010 ga 175,1 mill. kroner i bistand til Sri Lanka. Norads evalueringsavdeling
lanserte i november i år rapporten «Pawns of Peace: Evaluation of
Norwegian peace efforts in Sri Lanka, 1997–2009», og disse
medlemmer merker seg at dette er en av de første uavhengige
evalueringene av norsk fredsdiplomati i utlandet. Disse medlemmer viser
til rapportens mange konklusjoner som blant annet mener at Norge
burde trukket seg ut av fredsforhandlingene i 2006 og at norske
myndigheter skulle hatt klarere betingelser og vilkår før man i
det hele tatt gikk inn i forhandlingene. Rapporten viser også til
at distribusjonen av humanitær bistand på lokalt nivå var med på
å øke spenningene i konflikten, og at det var umulig å unngå forskjellsbehandling
i kanaliseringen av bistanden og politisering av humanitære spørsmål.
Norge brukte bistanden aktivt som et virkemiddel til å øke oppslutningen
om fredsprosessen, men disse medlemmer ser alvorlig
på det faktum at strategien om «fred gjennom bistand» i det store
og hele underminerte fredsprosessen.
Disse medlemmer viser i så måte
til studien «Development Aid and Economic Growth: A Positive Long-Run
Relation» av IMF-forskerne Camelia Minoiu og Sanjay Reddy (2009)
hvor forfatterne skiller mellom utviklingsrettet bistand og bistand
som ikke har utvikling som det primære formål. Mens de i det første
tilfellet finner en positiv effekt på økonomisk vekst, er effekten
av den andre typen bistand lik null eller sågar negativ for mottakerlandets
økonomisk vekst. Disse medlemmer viser til at flere studier
ikke finner noen samvariasjon mellom bistand og økonomisk vekst,
slik som økonomene Rajan og Subramanian i en studie fra IMF i 2005.
Det er disse medlemmers mening at regjeringens bistand
til en rekke land som Sudan/Sør-Sudan, det palestinske området og
Sri Lanka ikke primært har vært utviklingsrettet, men hatt til hensikt
å understøtte engasjementspolitikken og fredsdiplomatiet. Dersom man
legger forskerne Minoiu og Reddy sin studie til grunn skulle dette
tilsi at en betydelig andel av norsk bistand, herunder også bistand
til Sri Lanka dermed ikke har effekt eller sågar negativ effekt
på mottakerlandets økonomiske vekst.
Disse medlemmer viser til at
tidligere statsråd Erik Solheim som den første vestlige politiker
fikk møte Myanmars president og tidligere general Thein Sein i fjor
høst. Disse medlemmer registrerer at statsråden beskrev den
demokratiske utviklingen i landet som «egentlig ganske fantastisk».
Det eksisterer imidlertid, etter disse medlemmers mening,
ingen fantastiske diktaturer. Til tross for symbolske endringer
i retning reformer i regi av militærjuntaen i landet, så er Myanmar
fremdeles et av verdens mest undertrykkende regimer ifølge en rekke
menneskerettighetsorganisasjoners rapporter for 2012. Myanmar har
også tidligere gitt lovnader om endringer og demokratiske reformer.
Det er således disse medlemmers mening at man må
få i stand mer enn symbolske endringer, og det må fra Norges side
ikke bli aktuelt med noen oppmykning før regimet i handling viser
at man mener alvor og at endringene vedvarer. Blant de mest presserende
endringene som må til for å bane vei for demokrati i Myanmar vil disse
medlemmer trekke frem reform av grunnloven som avgjørende.
Det er etter disse medlemmers mening avgjørende at
de internasjonale donorene, Norge inkludert, presser på for å få
i stand grunnlovsreformer og at dette ikke undergraves av et fokus
på å gi konsesjoner og bistand til de ulike opprørsgruppene for
at disse skal tilslutte seg de nye politiske strukturene.
Disse medlemmer stiller seg således
positive til at Myanmars regjering har løslatt flere fanger i løpet
av 2012, og at en rekke av disse var fengslet av politiske årsaker.
Det sitter fremdeles personer i landets fengsler som er straffet
på bakgrunn av sine politiske preferanser, og disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at også disse løslates og at uavhengige
observatører får tilgang til å overvåke situasjonen. Disse medlemmer viser
til at blant annet Human Rights Watch har uttrykt bekymring over
at mange av de frigitte fangene, inkludert menneskerettighetsaktivister,
advokater og journalister har blitt nektet pass og utreisetillatelser
fra landet etter at de er løslatt.
Disse medlemmer viser til at
Human Rights Watch dokumenterte massearrestasjoner, voldtekt og
drap av rohingya-muslimer i regi av landets sikkerhetsstyrker etter
sekteriske opptøyer i juni i år. Disse medlemmer mener regjeringen
i dialog med myndighetene i Myanmar må kreve at menneskerettighets-
og nødhjelpsorganisasjoner gis full tilgang til områder som er preget
av slike humanitære utfordringer.
Disse medlemmer viser til at
Myanmar igjen kvalifiserte seg til støtte og lån gjennom Verdensbanken
i 2012, og at 450 mill. kroner bevilges som direkte pengestøtte
i første omgang og at rundt 950 mill. kroner gis som rentefrie lån. Disse
medlemmer merker seg signaler fra Verdensbanken, Den asiatiske
utviklingsbanken og Japan om at landets «gamle» gjeld sannsynligvis
vil bli slettet i 2013. Det er disse medlemmers mening
at en strategi som raskest mulig sletter Myanmars illegitime gjeld
ikke nødvendigvis er en strategi som vil medføre økonomisk og politisk
utvikling i landet. I så måte viser disse medlemmer til
uttalelser fra forsker David Roodman (august 2012) tilknyttet den
amerikanske forskningsorganisasjonen Center for Global Development
om at Myanmars gjeld burde refinansieres og ikke slettes. Dette
er en strategi som også støttes av fredsprisvinner og opposisjonsleder
Aung San Suu Kyi, og som vil bidra til å gi regimet insentiver til
å fortsette arbeidet med politiske reformer, slik disse medlemmer vurderer
det.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge har støttet kartlegging av Myanmars muligheter til å delta
i REDD-initiativet for å redusere klimagassutslipp fra avskoging. Disse
medlemmer er skeptiske til dette ettersom Myanmar har til
dels store utfordringer innenfor områder som bekjempelse av korrupsjon,
beskyttelse av eiendomsrettigheter og demokrati. Disse medlemmer viser
for øvrig til Fremskrittspartiets omfattende merknader og forslag
om REDD+ i kap. 166.
Disse medlemmer viser til at
en rekke land har støttet FN og FNs kontor for narkotika og kriminalitet
(UNODC) med midler for å bekjempe narkotika og organisert kriminalitet. Disse medlemmer er
kjent med påstander fra blant annet menneskerettighetsorganisasjonen
Human Rights Watch om at flere mill. kroner av disse midlene har
blitt bevilget til Iran, og at landet samtidig har henrettet mennesker
for narkotikaforbrytelser uten at rettsprosessen har tilfredsstilt internasjonale
standarder. Disse medlemmer er enig med Human Rights
Watch om at dette kan, indirekte eller direkte, tolkes som om donorene
har legitimert og støttet Irans brudd på menneskerettighetene. Disse
medlemmer ber regjeringen utrede hvorvidt norske midler
som bevilges bilateralt eller multilateralt på noen som helst måte
er involvert i prosjekter tilknyttet dette temaet i Iran eller i
andre land hvor menneskerettighetene brytes og det praktiseres dødsstraff.
Det er samtidig disse medlemmer mening at midler
til slike tiltak burde fryses umiddelbart før situasjonen er undersøkt,
og Norge har vært i dialog med UNODC om saken.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine generelle merknader i innledningen samt under kap. 150
og vil på generelt grunnlag gjøre de samme prinsipper gjeldende
for bistanden til Asia. Disse medlemmer ønsker derfor
å redusere bevilgningene som går via dette kapittel, men ønsker
i sin helhet å skjerme bidragene som går til Afghanistan og Pakistan,
som en naturlig følge av det norske engasjementet for å sikre gjenoppbygging
og fred i Afghanistan, og som er en viktig del av kampen mot den
globale terrorismen. Disse medlemmer vil samtidig
understreke behovet for og viktigheten av at Norge koordinerer sin
virksomhet i Afghanistan i forhold til andre donorers engasjement
i landet og at arbeidet med anti-korrupsjonstiltak intensiveres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 500 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 540 000 000 |
Komiteen viser til
at bakgrunnen for utviklingssamarbeidet med Midtøsten er Norges aktive
støtte til en palestinsk statsdannelse som ledd i en to-statsløsning
mellom palestinerne og israelerne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener Norge som
leder av giverlandsgruppen AHCL har en særlig forpliktelse til å
bidra til et høyt nivå på bistanden og til et aktivt politisk engasjement
i regionen.
Komiteen vil understreke
at de store omveltningene som har funnet sted i Nord-Afrika og til dels
i Midtøsten, de siste par årene gjør det ønskelig å opprettholde
et sterkt engasjement. Den usikre situasjonen fordrer samtidig stor
fleksibilitet for bruk av bistandsmidler. Bidrag til en positiv
utvikling i Egypt fremstår som spesielt viktig på grunn av landets
store regionale betydning.
Komiteen har merket seg at de
palestinske selvstyremyndighetene gjennom reformer og effektivisering
har ført til at behovet for budsjettstøtte har gått ned fra 22 pst.
i 2008 til 13 pst. i 2011 og derved redusert giveravhengigheten betydelig.
Dette har skjedd på tross av de problemer den israelske okkupasjonen
har skapt for utviklingen i området.
Komiteen støtter regjeringens
mål for samarbeidet med land i Midtøsten og Nord-Afrika og vil understreke
at utvikling av gode styresett, menneskerettigheter, rettsstatsutvikling,
av likestilling, utdanning og energi er nødvendige forutsetninger
for en positiv utvikling i regionen.
Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår
en økning av bevilgningen til Nord-Afrika og Midtøsten på 40 mill.
kroner for 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at arbeidet for fred, mellomfolkelig forståelse og utvikling i Midtøsten vil
tjene på at det er et bredt politisk, økonomisk, kulturelt og sosialt
samkvem mellom omverdenen og Israel og det palestinske området. Folkelig
samkvem er etter flertallet syn viktig for å bygge
ned hat og mistillit og i stedet skape felles interesser og gjensidig
forståelse.
Flertallet har med bekymring
notert seg at det også i november 2012 brøt ut ny krig mellom Hamas
på Gaza-stripen og Israel. Flertallet er tilfreds
med den klare holdning som regjeringen har inntatt ved at utenriksministeren
gjentatte ganger har understreket Israels rett til å forsvare seg
mot rakettangrep fra Gaza. Flertallet vil understreke
at dette i praksis var en væpnet konflikt mellom Hamas og islamistiske
terrorgrupper på den ene side og staten Israel på den andre siden,
ikke mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene og den
palestinske befolkningen. Flertallet er sterkt opptatt
av at sivilbefolkningen på begge sider må skånes fra ytterligere
krigs- og terrorhandlinger. Våpenhvilen som trådte i kraft 21. november
har for en tid gitt stans i krigshandlingene, men flertallet må
ut fra de historiske erfaringer konstatere at en ny våpenhvile ikke
er nok til å skape en varig fred. Dette forutsetter etter flertallets syn
en politisk løsning.
Mens Israel gjennom sine fredsavtaler med Egypt
og Jordan har vist at landet vil og kan etterleve fredsavtaler,
kan Hamas etter flertallets syn ikke bli en partner
for fred så lenge organisasjonen ikke tar avstand fra terror, ikke
godtar inngåtte avtaler mellom Israel og palestinske myndigheter,
og insisterer på at staten Israel ikke har rett til å eksistere. Flertallet mener
Norge konsekvent må forutsette at disse tre grunnleggende krav må
innfris og at en politisk fredsløsning må bygge på dette.
Flertallet er sterkt bekymret
for at den geografiske og politiske splittelsen på palestinsk side
vil gjøre det vanskelig å etablere en samlende og pålitelig forhandlingspart
på det palestinske området. Flertallet konstaterer
at Iran fortsetter å spille en destabiliserende rolle i området,
men at endringer i den arabiske verden kan gi nye muligheter for
en reell fredsprosess. Slik flertallet ser det, vil
det i tiden framover være særlig avgjørende om Egypt og USA kan
arbeide seg fram til felles strategier i arbeidet for sikkerhet,
større stabilitet og dermed bedre klima for konstruktive forhandlinger
om en folkerettslig forpliktende to-statsløsning.
Etter flertallets syn blir det
stadig mer tydelig at militære tiltak alene ikke vil gi befolkningen
i Israel varig sikkerhet og fred. Flertallet understreker
betydningen av at Israel og palestinske selvstyremyndigheter samarbeider
godt om sikkerhetstiltak, om å legge forholdene bedre til rette
for økonomisk utvikling i området, og at Israel avstår fra nye bosettinger
som undergraver mulighetene for en fungerende to-statsløsning.
Flertallet viser til at reell
framgang i arbeidet for en politisk løsning av konflikten vil kreve stor
kompromissvilje fra alle parter og forutsetter at Norge fortsatt
har et sterkt engasjement til støtte for dette.
Flertallet har merket seg at
de palestinske selvstyremyndighetene i senere år både har styrket
sin administrative kapasitet og samarbeidet med Israel på flere
områder. Dette har i den senere tid bidratt til en merkbar forbedring
i den palestinske økonomien – med unntak av den Hamas-styrte Gazastripen. Flertallet vil
likevel understreke viktigheten av å fortsette arbeidet mot korrupsjon
og for en mest mulig effektiv administrasjon i de palestinske områdene.
Flertallet har merket seg rapporter
om innslag av propaganda mot Israel i palestinske skoler, og at
palestinske fjernsynsprogrammer så vel som offentlige ungdoms- og
sportsarrangementer jevnlig inneholder hatpropaganda og hyllest
til personer som har utført terrorisme mot sivile israelere. Flertallet forutsetter
at regjeringen gjør det klart overfor palestinske partnere at det ikke
kan gis norsk finansiell støtte til aktiviteter, lærebøker eller
fjernsynsstasjoner som bygger på hatpropaganda eller antisemittisk
innhold.
Etter flertallets syn er det
også avgjørende viktig – både for å sikre menneskerettighetene og
en fredelig konfliktløsning – at minoritetenes vilkår sikres, ikke
minst at regionens forskjellige religiøse grupper kan oppleve full
trosfrihet og at både jøder, muslimer og kristne får adgang til sine
hellige steder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringens forslag til bevilgninger til bistand til Midtøsten
og Nord-Afrika for 2013 tilsvarer 540 mill. kroner, samtidig som situasjonsbeskrivelsen
og rapporten om resultatene fra året før kun utgjør 2 sider i budsjettproposisjonen. Disse
medlemmer mener dette gir en lite dekkende oversikt over
de land, tiltak og prosjekter som støttes gjennom kapitlet og ber
regjeringen gi en mer utfyllende beskrivelse av bevilgningene.
Disse medlemmer viser til at
temaet for Norfunds sommerkonferanse i 2012 var «Arbeid for utvikling»,
og problemstillingene som ble tatt opp var relatert til hvordan
Norge og norske selskaper kan bidra til å skape arbeidsplasser og økonomisk
vekst i u-landene. Verdensbanken og det Internasjonale Finansieringsinstituttet
(IFC) har publisert rapporten «Doing business in the Arab world
2012» som er en oversikt over hvilke utfordringer privat sektor
og næringslivet står overfor i de arabiske landene. Disse
medlemmer merker seg at rapportens konklusjoner blant annet
viser til at 13 av 20 arabiske land iverksatte reformer det siste
året med den hensikt å bedre vilkårene for næringslivet og entreprenører,
og at Marokko var det mest aktive landet på dette området. Til tross
for dette er disse medlemmer enig i rapportens henvisninger
til at de arabiske landene fremdeles har store utfordringer i forhold
til å legge bedre til rette for næringsliv og jobbskaping, og utfordringene
er blant annet:
Entreprenører i MENA-regionen
står ofte overfor komplekse og kostbare prosesser i forhold til å
etablere så vel som å drive en bedrift.
Beskyttelse av eiendomsrettighetene samt beskyttelse
av investeringer står ofte svakere her enn blant andre grupper land.
Tilgang til informasjon generelt, og opplysninger
om hvordan tilfredsstille reguleringer og retningslinjer er ofte
en utfordring, noe som også hindrer konkurranse.
Kostnadene ved å få etablert tilgang til
elektrisitet per innbygger er større i MENA-regionen enn i noen
andre regioner med unntak av sørlige Afrika.
Disse medlemmer mener at utfordringene ovenfor
blant annet har bidratt til at tettheten av bedrifter i MENA-regionen
er blant de laveste i verden slik dette fremkommer i rapporten. Disse
medlemmer deler videre rapportens understreking av at mer
effektive næringslivsreguleringer ofte går hand i hand med sterkere
institusjoner og bedre beskyttelse av eiendomsrettighetene, og at
lavere kostnader for å etablere en bedrift fører til mer entreprenørskap
og flere arbeidsplasser i den formelle sektoren. Samtidig er det
etter disse medlemmers mening en sterk sammenheng
mellom demokrati og økonomisk vekst, og mangel på førstnevnte påvirker
på ulikt vis sistnevnte. Disse medlemmer registrerer
at til tross for at «den arabiske våren» har medført at diktatorer
og autoritære regimer har blitt avsatt, så er det kun ett av i alt
19 land i MENA-regionen som defineres som fritt på organisasjonen
Freedom House sin indeks over pressefrihet for 2012.
Disse medlemmer viser til rapporten
«International property rights index 2012» utarbeidet av organisasjonen
Property Rights Alliance som er en årlig, internasjonal undersøkelse
av vilkårene for og beskyttelsen av eiendomsrettighetene i verdens
land. Disse medlemmer merker seg at mange av landene
i MENA-regionen kommer dårlig ut på indeksen hva gjelder beskyttelse
av eiendomsrettighetene generelt, og slike rettigheter for kvinner
spesielt. Det er etter disse medlemmers mening, slik
som det også fremkommer i undersøkelsen, at den «arabiske våren»
på mange måter hadde sitt utspring i økonomiske forhold, herunder
spesielt mangelen på juridisk baserte rettigheter til eiendom og
rettigheter til å foreta økonomiske transaksjoner. Disse
medlemmer registrerer rapportens henvisning til at opp mot
99 pst. av entreprenører i Tunisia opererer utenfor loven på grunn
av manglende eiendomsrettigheter, og at det kan ta opp til 10 år
å få godkjennelse til å bygge i ørkenen i Egypt. Uten at eiendomsrettighetene
beskyttes, så kan ikke entreprenører i området kapitalisere på nye
investeringer eller skape verdier, noe som hindrer velferdsutvikling
og fattigdomsreduksjon.
Disse medlemmer viser til en
studie utført av IMF-forskerne Bhattacharya og Wolde (2010) som
fremholder at Midtøsten til tross for regionens naturressurser har
opplevd den laveste økonomiske veksten i de to siste tiårene, hvis
man ser bort fra sørlige Afrika. Forskerne finner, i likhet med
en rekke andre tilsvarende studier en sterk positiv sammenheng mellom
åpenhet til handel og økonomisk vekst, og disse medlemmer registrerer
at studien slår fast at ineffektiv handelsfasilitering og forsinkelser
i tollklarering er blant hovedårsakene til den lave handelen i og
ut av regionen, som også påvirker den økonomiske veksten i negativ
retning.
Disse medlemmer viser til konklusjonene
i rapporten «The Global Gender Gap 2011» utgitt av forskere tilknyttet
Verdens Økonomiske Forum om at Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) er
den regionen i verden hvor forskjellene mellom kjønnene er størst
og at dette har en negativ påvirkning på konkurransedyktighet, økning
i bruttonasjonalprodukt og menneskelig utvikling.
Disse medlemmer viser i så måte
til konklusjonene i UNDPs Arab Human Development Report 2009 om
at fraværet av demokrati og respekt for menneskerettighetene er
hovedårsaken til mangelen på utvikling i den arabiske verdenen.
Rapporten slår blant annet fast at omfattende kjønnsdiskriminering,
som bidrar til at jenter og kvinner i disse landene ikke får tilgang
på utdanning, fører til at 60 pst.av kvinnene ikke er i stand til
verken å lese eller skrive. Rapporten oppfordrer de arabiske landenes ledere
til å foreta drastiske kursendringer i retning av demokratisk styresett,
og det er disse medlemmers mening at dette også bør
være et av hovedfokusene bak Norges bistandspolitiske engasjement
i Midtøsten sett i lys av «den arabiske våren».
Disse medlemmer merker seg oversikten som
gis i menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House sin rapport
«Freedom on the net 2012» (september 2012) hvor verdens land rangeres
i forhold til hvordan de beskytter befolkningens tilgang til internett
og dertilhørende tjenester. Årets rapport viser til at Bahrain,
Iran, Saudi Arabia og Syria var blant landene som i perioden 2011
til 2012 innførte tiltak rettet mot å begrense eller sensurere internett. Disse
medlemmer merker seg at de iverksatte tiltakene blant annet
har gitt de respektive landene økt anledning til å arrestere opposisjonelle,
bloggere og meneskerettighetsaktivister. Disse medlemmer viser
videre til Dokument 8:93 S (2010–2011), jf. Innst. S 317 fra utenriks-
og forsvarskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene
Morten Høglund, Karin S. Woldseth, Peter N. Myhre og Kari Storstrand om
en strategi for Internett og sosiale medier i et menneskerettighetsperspektiv. Disse
medlemmer mener at Norge må gjøre beskyttelse av tilgang
til internett og sosiale medier til en integrert del av arbeidet
med menneskerettigheter internasjonalt.
Disse medlemmer viser til at
Norge ga 628 mill. kroner i bilateral bistand til Det palestinske området
i 2011, hvorav 308 mill. kroner av disse midlene ble kanalisert
som budsjettstøtte gjennom Verdensbankens flergiverfond til de palestinske
selvstyremyndighetene (PA). Disse medlemmer er kjent
med at Norge i perioden 1960 til 2011 har gitt om lag 7,4 mrd. kroner
i bistand til de palestinske områdene. Christian Michelsen Institutt
(CMI) analyserer i en studie bruken av budsjettstøtte i bistanden.
Budsjettstøtte kan øke mottakerlandets eierskap til egen utvikling,
men kan samtidig øke myndighetenes diskresjon i budsjettplanleggingen.
I svake, korrupte stater med statlig kontrollerte medier kan dette
være med på å bidra til mer korrupsjon. Budsjettstøtte øker også,
etter disse medlemmers mening eierskapet til den
sentrale regjeringen i landet, som ikke nødvendigvis er demokratisk
valgt. I land med manglende demokratisk styresett og høy korrupsjon
er det, etter disse medlemmers oppfatning også lite realistisk
å tro at de styrende elitene frivillig vil inngå reformer dersom
disse reduserer sistnevntes eksisterende fordeler. Disse
medlemmer er kjent med at det palestinske lederskap og PA
har hatt og har problemer med uoversiktlige finanser, noe som blant
annet fremkommer i antikorrupsjonsbyrået Transparency International sine
årlige rapporter hvor tall for de palestinske områdene ikke er offentliggjort
de siste årene.
Disse medlemmer mener at mange
palestinske ledere har brukt bistanden til å berike seg selv, og
at det palestinske lederskap og PA nå må etterstrebe godt styresett,
tiltak mot korrupsjon og åpenhet om sin økonomi. Disse medlemmer forventer
at regjeringen holder Stortinget løpende orientert om utviklingen
i forhold til antikorrupsjonsarbeidet i det palestinske selvstyreområdet. Disse
medlemmer mener regjeringen også må ta initiativ overfor
Stortinget til å legge frem en vurdering av korrupsjonsrisiko i
alle norskfinansierte prosjekter i det palestinske området. Disse
medlemmer foreslår også at Stortinget ber regjeringen ta
initiativ til en forvaltningsrevisjon av den norske bistanden til
de palestinske selvstyremyndighetene
Disse medlemmer viser til forskning
blant annet utført av CMI som hevder at bistand kan øke korrupsjonsnivået
i land med mange konkurrerende sosiale grupper. Budsjettstøtte anbefales
dermed ikke til land som har en høy grad av etnisk, lingvistisk
eller religiøs heterogenitet. Det er derfor disse medlemmers inntrykk
at regjeringens budsjettstøtte til PA er ideologisk heller enn forskningsmessig
basert.
Disse medlemmer mener at Norges
utenrikspolitikk blant annet må ta utgangspunkt i respekt for grunnleggende
menneskerettigheter. Disse medlemmer vil i så måte
påpeke at den norske regjeringens anerkjennelse av den Hamas-ledede
regjeringen, var et brudd på Norges forpliktelser overfor FNs folkemordkonvensjon
av 12. januar 1951.
Et uttalt mål ved regjeringens bistand til de
palestinske selvstyremyndighetene har vært å unngå fremveksten av
ekstreme grupper, men disse medlemmer er kjent med
forskningsrapporter som konkluderer med at internasjonal bistand
og den massive korrupsjonen i Fatah var en medvirkende årsak til
Hamas valgseier i 2006. Disse medlemmer viser til
en artikkel av forsker Steven Stotsky i det akademiske tidsskriftet
Middle East Quarterly (2008) som påviser en positiv sammenheng mellom
bistand til de palestinske myndighetene og økningen i voldelige
handlinger i de palestinske områdene og mot Israel.
Det er disse medlemmers mening
at Norge, gjennom regjeringens vedtak om oppgradering av det palestinske
Representasjonskontoret til ambassade i Oslo 18. juli i 2011, endelig
har forlatt dialog og forhandlingssporet i konflikten til for del
for unilateralisme. Palestinerne har dermed den eneste ambassade
i Norge, hvis land norske myndigheter så langt ikke anerkjenner. Disse
medlemmer mener at regjeringen på denne måten aktivt har
bidratt til å underminere Oslo-avtalene ettersom disse klart uttrykker
at partene ikke skal gjøre noe for å endre statusen til de omstridte
områdene før sluttstatusforhandlinger er gjennomført.
Disse medlemmer viser til at
den sørafrikanske dommeren Richard Goldstone ledet FNs Menneskerettighetsråds
uavhengige undersøkelseskommisjon om påstander om brudd på menneskerettighetene
og humanitærretten i forbindelse med Gaza-konflikten, og at utfallet av
prosessen ble kjent som Goldstonerapporten. Disse medlemmer er
kjent med at blant kommisjonens mest alvorlige anklager mot Israel
var at israelske militære bevisst angrep sivile under Operasjon
Støpt Bly. Norge viste under sitt innlegg om rapporten i FN 29. september
2009 til at den var grundig og godt forberedt, og at den inneholdt
en betydelig mengde dokumentasjon. Norge avsto fra å stemme da rapporten
kom til votering i FNs Menneskerettighetsråd 16. oktober 2009.
Disse medlemmer merker seg med
interesse at Richard Goldstone i en artikkel i Washington Post 1. april
i år dementerer en rekke av rapportens påstander, deriblant anklagene
om at Israel bevisst angrep sivile under operasjonen. Goldstone
innrømmer at kildene som den 575-sider lange rapporten baserte seg
på var ufullstendige og basert på feilaktige anklager mot Israel,
og skriver blant annet:
at Goldstonerapporten
sannsynligvis ville ha sett annerledes ut dersom undersøkelseskommisjonen
i 2009 visste hva man vet i dag.
at det opprinnelige mandatet fra FNs Menneskerettighetsråd
var forutinntatt og diskriminerte Israel, og at det ikke er noen
tvil om at Israel forskjellsbehandles i menneskerettighetsrådet.
at mens Israel per april 2011 hadde etterforsket over
400 tilfeller av israelske soldaters brudd på retningslinjer under
krigen, så har ikke Hamas som de facto myndigheter i Gaza foretatt
noen undersøkelser om brudd på menneskerettighetene og bevisste
angrep på israelske sivile.
Det er disse medlemmers mening
at regjeringen på denne bakgrunn burde revurdert sin oppslutning
til prosessen og den påfølgende rapporten. Videre er disse medlemmer kjent
med at siden FNs Menneskerettighetsråd ble etablert i 2006 har det
vært et uforholdsmessig stort og skjevt fokus på Israel gjennom
utallige kritiske resolusjoner i rådet.
Disse medlemmer viser til at
den amerikanske professoren Richard Falk ble valgt til FNs spesialrapportør
for menneskerettigheter i det palestinske området i 2008. Disse
medlemmer viser til at Falk har blitt irettesatt av både FNs
Generalsekretær Ban Ki-moon og av FNs høykommissær for menneskerettigheter,
Navi Pillay, for konspirasjonsteorier om 9/11 og for sterkt antisemittiske
holdninger og uttalelser. Disse medlemmer viser til
ytterligere merknader om dette i kap. 116 og kap. 170.
Disse medlemmer ber samtidig
regjeringen foreta en gjennomgang av samtlige spesialrapportører
i FNs Menneskerettighetsråd samt medlemmer av den Rådgivende komité
i menneskerettighetsrådet for å etterse at medlemmene overvåker
og fremmer menneskerettighetene på en god og objektiv måte.
Disse medlemmer viser til bordingen
av skipet Mavi Marmara 31. mai 2010 som hadde til hensikt å bryte
Israels sjøblokade av Gaza, og at 9 mennesker ble drept da det kom
til konfrontasjoner mellom israelske kommandosoldater og aktivister
om bord. Disse medlemmer har hele tiden beklaget
tapet av menneskeliv som følge av aksjonen, men mener ansvaret for
det tragiske utfallet først og fremst bør tillegges aktivistene
og de som organiserte flotiljen. Disse medlemmer er
kjent med at israelske myndigheter og militære ble fordømt av FNs
Sikkerhetsråd, så vel som av en rekke norske og internasjonale organisasjoner.
I denne sammenheng registrerer disse medlemmer at
Palmer-kommisjonen nedsatt av FNs generalsekretær leverte sin innstilling
om hendelsen om omstendighetene rundt i september i år. Rapporten konkluderer
med at den israelske sjøblokaden er lovlig, og at Israel har rett
til å håndheve blokaden. Rapporten slår også fast at de israelske kommandosoldatene
møtte betydelig organisert og voldelig motstand da de bordet skipet. Disse medlemmer registrerer
uttalelser i løpet av 2012 fra blant annet israelske myndigheter, Røde
Kors i Gaza og utenriksminister Espen Barth Eide om at det ikke
er noen humanitær krise eller nød i Gaza. Disse medlemmer registrerer
likevel at et nytt skip til Gaza, Estelle, tidligere i høst forsøkte
å bryte blokaden, at Norges utenriksminister advarte mot dette og
at israelske myndigheter tilbød seg å frakte varene fra skipet videre
inn til befolkningen i Gaza.
Disse medlemmer registrerer signaler
fra palestinernes president Mahmoud Abbas om at PA vil søke om anerkjennelse
som «non-member state» i FNs generalforsamling høsten 2012. Disse
medlemmer mener dette er en avsporing fra fredsprosessen
og bidrar til å undergrave en fremforhandlet løsning på konflikten
og mener således at Norge må stemme imot et slikt initiativ.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
rapporten «Humanitarian & Civilian Activities towards the Gaza
Strip – Monthly Report for September 2012» utarbeidet av Coordinator
of Government Activities in the Territories (COGAT). Rapporten viser
til at israelske myndigheter i september blant annet leverte 4642 lastebiler
fulle av utstyr til Gaza og at 1 444 av disse inneholdt bygningsmateriale.
Samme måned fikk 3 875 palestinere utreise fra Gaza, og det ble
godkjent 1 308 utreisetillatelser for personer som trengte medisinsk
behandling. Disse medlemmer mener Israel må etterstrebe
et så liberalt grenseregime som mulig, uten at varer som slippes
inn kan brukes i terrorinfrastruktur av militante grupper i Gaza.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å bevilge 150 mill. kroner i bistand til hjelpeorganisasjonen
for palestinske flyktninger, UNRWA i 2013. Disse medlemmer viser
til at UNRWA driver flere hundre skoler på Gaza-stripen, Vestbredden,
Syria, Jordan og Libanon. Disse medlemmer er kjent
med at det er omfattende motstand blant forskjellige grupper i disse
landene mot at holocaust skal være en del av opplæringen i skolene,
og at denne motstanden er spesielt sterk blant lærerer i Jordan høsten
2012. Disse medlemmer ber regjeringen gjøre bistanden
til UNRWA avhengig av om respektive myndigheter i mottakerlandene
aksepterer at det undervises om folkemordet på jødene i de aktuelle
institusjonene.
UNRWA har blant annet har utført 729 145 tannlegekonsultasjoner
og 268 366 tannhelsekontroller i 2011. Disse medlemmer mener
det er unaturlig at Norge er med på å finanisere slike tiltak for
voksne mennesker ettersom slike utgifter må dekkes selv av myndige personer
over 18 år i Norge.
Disse medlemmer er på generelt
grunnlag skeptiske til hvorvidt bistanden til regionen bidrar til
økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i Midtøsten og Nord-Afrika
og vil på denne bakgrunn redusere bevilgningene som går via dette
kapittel.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 190 500 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 200 500 000 |
Komiteen er av den
oppfatning at Latin-Amerika står langt bedre rustet i år enn for
bare 20 år siden. Komiteen vil likevel peke på at
det fremdeles er store forskjeller mellom rik og fattig, og at levekår
og livskvalitet fremdeles er dårlige for svært mange mennesker,
særlig blant urfolk og kvinner. Så mye som 17 pst. av befolkningen
i Latin-Amerika lever for mindre enn 2 USD per dag. Herunder er
det verd å nevne at kvinners reproduktive rettigheter og bekjempelse
av vold mot kvinner er viktige områder for Norge å støtte.
Komiteen har merket seg at budsjettposten
har økt med 10 mill. kroner fra saldert budsjett for 2012.
Komiteen ser med bekymring på
hvordan minoriteter mister sine rettigheter til fordel for andre
interesser, hvordan politisk opposisjonelle blir behandlet i enkelte
av disse landene og situasjonen for politiske fanger.
Komiteen vil også peke på at
korrupsjon og vold er andre elementer i regionen, som ikke ser ut
til å bedre seg nevneverdig. Dette er sterkt beklagelig, særlig
fordi bærekraftig utvikling er avhengig av at det ikke er parallelle
økonomier i et land, være seg grå eller svarte.
Komiteen vil også understreke
at samarbeidet mellom Norge og Brasil er svært viktig for ivaretakelse
av norske interesser. Komiteen støtter regjeringens
Brasil-strategi fra 2011 med å videreutvikle samarbeidet på flere
viktige sektorer.
Komiteen ser det som positivt
at Norge er tilrettelegger for fredsprosessen mellom Farc-geriljaen
og regjeringen i Colombia. Det er kun gjennom fredelige forhandlinger
man kan bedre forholdene i Colombia og for det colombianske folket.
Komiteen er svært bekymret for
utviklingen på Haiti etter jordskjelvet i januar 2010. Lyskasterne
er slått av, krisekaravanene har reist til andre kriser, og fremdeles
lever flere hundre tusen mennesker i leire. Komiteen er
oppmerksom på at gjenoppbygning av et så fattig og ødelagt land
tar tid, men når sykdomsepidemier rammer store leire som på Haiti,
er det de minste og de eldste som rammes hardest. Komiteen er av
den oppfatning at Norge må bidra til å sikre at de svakeste gruppene
får nødvendig hjelp. Samtidig som det er viktig å være sikker på
at den bistanden Norge gir blir brukt etter intensjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bistanden til Latin-Amerika ble nesten tredoblet av regjeringen
på statsbudsjettet for 2007, og at det høye nivået på bevilgningene
i det store og hele har vedvart og foreslås ytterligere økt i 2013. Disse
medlemmer ønsker imidlertid ikke en politisk styrt bistand
til fordel for land der hvor myndighetene deler regjeringens politiske
oppfatning og ønsker derfor å redusere bevilgningene som går via dette
kapittel.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i fjorårets budsjettproposisjon hevdet at diktaturtiden
i Latin-Amerika var tilbakelagt. Dette skulle, slik disse
medlemmer ser det implisere at det ikke er flere diktaturer
i regionen. I så måte registrerer disse medlemmer at
Cuba på organisasjonen Freedom House indeks over demokrati er på
terskelen til å inngå i kategorien «verdens 10 verste regimer» både
i 2011 og i 2012, og at menneskerettighetssituasjonen på enkelte
områder er forverret etter at Norge normaliserte forholdet til landet
i 2009.
Disse medlemmer merker seg at
Freedom House i sin rapport for 2012 advarer mot at en form for
kvasi-autoritær populisme er i ferd med å rotfeste seg i flere land
i Latin Amerika og at dette rokker ved den politiske stabiliteten
i regionen. Freedom House beskriver situasjonen i Nicaragua som
«den mest alvorlige i Latin Amerika» og landet falt kraftig på ranking
over politiske og sivile friheter etter omfattende uregelmessigheter
etter presidentvalget i november 2011, hvor landets presidentkontrollerte
høyesterett hadde endret grunnloven slik at Daniel Ortega kunne
stille for en tredje runde. Disse medlemmer viser
til at Ortega vant valget, og at flere internasjonale organisasjoner
har kritisert situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i
Nicaragua.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge de siste årene har lagt ned den norske ambassaden i hovedstaden
Managua, og at budsjettstøtten til landet er kuttet ut. Disse
medlemmer er kjent med at bilateral bistand fra Norge til
Nicaragua i 2011 tilsvarte 102 mill. kroner. Disse medlemmer registrerer
at en rekke donorer har kraftig redusert eller avsluttet sitt bistandsengasjement
i Nicaragua som følge av manglende respekt for menneskerettigheter
og demokratiske prinsipper, og at dette blant annet gjelder landene
Tyskland, Danmark og Finland.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge siden 1989 har hatt et samarbeid med Nicaragua i forhold
til å bygge opp landets oljesektor, og at det de siste 5 årene er
utbetalt om lag 4 mill. kroner gjennom olje for utvikling-programmet.
Det er aldri funnet substansielle ressurser av olje og gass i landet,
og disse medlemmer mener at bistanden til Nicaragua
til dette formålet skulle ha vært stanset for lenge siden.
Disse medlemmer viser til at
president Hugo Chavez i Venezuela ble gjenvalgt for en ny 6-årsperiode
i oktober 2012 og at han har uttalt at han vil videreføre og utdype
den bolivariske revolusjonen i landet. Disse medlemmer uttrykker bekymring
for situasjonen i Venezuela under president Chavez’ lederskap og
merker seg at en rekke menneskerettighetsorganisasjoner er kritiske
til innskrenkninger i frie medier, politisering av byråkratiet og
statsadministrasjon, forfordeling av statens ressurser til Chavez’ støttespillere,
høy korrupsjon og organisert kriminalitet som er ute av kontroll.
Disse medlemmer vil blant annet
vise til situasjonen for den avsatte dommeren Maria Lourdes Afiuni
som satt fengslet i flere år før hun ble satt i husarrest for å
ha fulgt grunnloven og motsatt seg president Chavez. Disse
medlemmer er kjent med at FN, samt Human Rights Watch, den
Interamerikanske Menneskerettighetsdomstolen og en rekke land har
kritisert Venezuela for dette og krevd at Afiuni frigis. Disse
medlemmer har ikke registrert at Norge har vært blant de
landene som har fremsatt slik kritikk, og er således skuffet over
dette.
Disse medlemmer er kjent med
at Venezuela stiller til valg til FNs Menneskerettighetsråd, UNHRC
høsten 2012. Disse medlemmer mener at landet ikke
tilfredsstiller valgkriteriene til UNHRC ved at situasjonen for
menneskerettigheter og demokrati i Venezuela er blitt forverret
de siste årene.
Disse medlemmer viser til rapporten
International Property Rights Index (IPRI) som er en årlig internasjonal
eiendomsrettighetsindeks som måler hvordan verdens land verner om
eiendomsrettighetene langs tre dimensjoner. Det legale og politiske
klimaet vurderer rettsikkerhet, korrupsjon, domstolenes uavhengighet
og politisk stabilitet. De fysiske eiendomsrettighetene måler beskyttelse
av disse, registrering av eiendom og tilgang på lån, mens dimensjonen
intellektuelle eiendomsrettigheter måler beskyttelse av disse, patentregelverk
og kopirettigheter. Disse medlemmer deler IPRIs påstand
om at det er en sterk samvariasjon mellom beskyttelse av eiendomsrettighetene
og økonomisk vekst.
Disse medlemmer viser til tidligere
IPRI-rapporter som anslår at bare 2 pst.av kvinner i u-land eier
egen eiendom, og at mange av landene i Latin-Amerika har et svakt
vern av kvinners rettigheter på dette området. Disse medlemmer viser
for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i kap. 168, Kvinner
og likestilling.
Disse medlemmer viser blant annet
til International Property Rights Index fra 2010, som slår fast
at Nicaragua, Paraguay, Bolivia og Venezuela er blant de ti landene
i verden med svakest beskyttelse av eiendomsrettighetene, og at halvparten
av landene med dårligst beskyttelse av de legale og politiske rettighetene
befinner seg i Latin Amerika.
Disse medlemmer mener at det
først og fremst er landene i regionen som må ta tak i dette nedslående
faktum, men mener samtidig det er viktig at norske myndigheter i
sin utviklingspolitiske dialog bidrar til å styrke fokuset på beskyttelse
av eiendomsrettigheter.
Disse medlemmer viser til at
EFTA og Colombia signerte en frihandelsavtale den 25. november 2008,
og at avtalen blant annet vil inkludere handel i varer og tjenester,
investeringer, intellektuelle eiendomsrettigheter og bilaterale
avtaler mellom Colombia og EFTA-statene knyttet til jordbruksprodukter.
Den totale, bilaterale handelen mellom EFTA og Colombia tilsvarte
720 mill. USD i 2007, og det er disse medlemmers mening
at en frihandelsavtale mellom partene vil kunne bidra til vekst og
velstand både i Colombia og Norge. Disse medlemmer viser
til at den amerikanske kongressen ratifiserte frihandelsavtalen
mellom USA og Colombia 12. oktober i år, og at EUs arbeid med en
frihandelsavtale med landet har skutt fart. På denne bakgrunnen
er disse medlemmer skuffet over at Stortinget, fire
år etter at avtalen er signert, ennå ikke har fått avtaleklausulene
til ratifisering og ber om at regjeringen legger ratifiseringen
frem for Stortinget så snart som mulig for å unngå konkurransevridende
effekter for norske bedrifter og næringsliv.
Disse medlemmer viser til den
tragiske jordskjelvkatastrofen i Haiti i januar 2010 som anslagsvis
kostet mellom 90 000 og 230 000 mennesker livet. Disse medlemmer er
av den oppfatning at årsakene til katastrofens store omfang blant
annet er knyttet til manglende varslingssystemer og fattigdom i
form av dårlig konstruerte bygninger, dårlig infrastruktur og manglende
tjenestetilbyding fra ansvarlige myndigheter. Det er viktig å involvere
lokalbefolkningen i oppryddingsarbeidet, bistand og nødhjelp må
være drevet av etterspørsel i form av lokale behov, og må ikke utkonkurrere
lokal næringsvirksomhet. Dessverre registrerer disse medlemmer at
også oppryddingsarbeidet etter jordskjelvet i Haiti har vært preget
av manglende effektivitet og koordinering blant de mange donorer
og hjelpeorganisasjoner som har vært til stede i katastrofeområdet,
og at reguleringer og restriksjoner, byråkrati og korrupsjon knyttet
til lokale myndigheter også har bidratt til dette.
Disse medlemmer viser til at
IMF etterga Haitis gjeld i 2010 tilsvarende om lag 1,7 mrd. kroner
og at Norge var en pådriver i dette arbeidet. Disse medlemmer er
videre kjent med at Norges støtte til Haiti over en fireårsperiode
er på 800 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til uttalelser
fra generalsekretær i Norges Røde Kors, Åsne Havnelid i Aftenposten
17. november i fjor om at man i øyeblikket har nok penger, men at
man behøver å få på plass en gjenoppbyggingsplan for landet. Havnelid
mener at FN-styrken i landet ikke er med på å bedre situasjonen.
Disse medlemmer er enig i kravet fra Havnelid i Røde Kors om at Norge
burde stanse bistanden til Haiti og kreve at landet får på plass
en helhetlig gjenoppbyggingsplan.
Disse medlemmer viser til statistikk
fra Haiti som hevder at det etter jordskjelvet var 822 registrerte
bistandsorganisasjoner til stede i landet. Det var blant annet lettere
å opprette en NGO enn å starte en bedrift, og disse medlemmer mener
dette på lengre sikt er med på å undergrave muligheten for at Haiti
skal kunne takle tilsvarende katastrofer i fremtiden. Disse
medlemmer viser til uttalelser fra Norges Spesialrepresentant
i Haiti, Espen Rikter-Svendsen om viktigheten av å få på plass en
god konkurranselovgivning for å bedre vilkårene for næringslivet.
Disse medlemmer er kjent med
at fire haitiske forskere i 2010 ba FN avstå fra gjenoppbyggingsprosessen
i landet på grunn av ineffektivitet, korrupsjon og inkompetanse,
og at den danske professoren og ekspert på Haiti, Gerard Lehmann
viste til at 15 års massiv hjelp fra FN har vært en fiasko i landet.
Disse medlemmer viser til Humanitarian
Response Index 2011, utgitt av organisasjonen DARA i 2012, som måler
effektiviteten i de internasjonale donorenes nød- og katastrofehjelp. Disse
medlemmer mener indeksen gir flere innspill i forhold til
hvordan effektiviteten i slik støtte kan bli bedre, og viser for
øvrig til Fremskrittspartiets merknader om dette i kap. 163.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og Høyres alternative budsjett, hvor det foreslås
å avvikle norsk bilateral bistand til land i Latin-Amerika. Regjeringen
har etter en massiv økning av støtten til Latin-Amerika i 2007 opprettholdt
et høyt nivå på bistanden til landene i regionen og foreslått en
ytterligere økning i budsjettforslaget for 2013. Regjeringen har
ført en politikk som synes å belønne mottakere etter partifarge
hos landets myndigheter fremfor reell utviklingseffekt.
Disse medlemmer vil videre uttrykke
sin bekymring for hvordan en politisk kultur bygget på venstrepopulisme
med sterke autoritære og anti-demokratiske trekk gjennom flere år
har vunnet fotfeste i regionen og svekket grunnleggende politiske
og sivile rettigheter. Ikke minst gjelder dette Hugo Chavez’ Venezuela
og Daniel Ortegas Nicaragua, men også land som Bolivia og Ecuador.
Cuba forblir i en særstilling blant autoritære regime i på den vestlige halvkule,
og situasjonen i landet er ikke synlig forbedret de siste årene.
Flere av disse landene mottar betydelige norske bistandsmidler.
Disse medlemmer anser videre
at en geografisk konsentrasjon av norsk bistand vil øke effekten
av norsk innsats og forenkle administrasjon av og kontroll med bistandsmidlene,
og mener at avvikling av bilateral bistand til Latin-Amerika er
det naturlige sted å starte en slik prosess.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 874 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 004 000 000 |
Komiteen ser det
sivile samfunn som en viktig arena for sosial og økonomisk utvikling
og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. Aktørene innen det sivile
samfunn er mangfoldige. Når de får virke fritt kan de spille en
viktig rolle ved å målbære forskjellige gruppers interesser og behov,
samtidig som de gir korrektiver til myndighetene. Etter komiteens syn
er frie organisasjoner viktige redskaper i demokratiseringsarbeidet.
Komiteen er klar over at det
sivile samfunns rolle som endringsagent for utvikling i mange land
hviler på den kontaktflate og den tillit organisasjonene har oppnådd
gjennom praktisk tjenesteyting for befolkningen. Det har derfor komiteens støtte
når budsjettproposisjonen presiserer at bevilgningen også brukes
til å styrke det sivile samfunns evne til å levere tjenester innen
helse, utdanning og andre områder.
Komiteen vil framheve verdien
av mangfoldet i frivillig sektor og betydningen av at organisasjonene
i utviklingssamarbeidet kan gjøre bruk av den spesialkompetanse
de har på hver sine felter. Når organisasjoner i utviklingsland
leverer tjenester innen sentrale områder som helse, utdanning, sport,
kultur, religion, arbeidsliv og miljø, utbrer de også faglig kunnskap
og organisasjonserfaring som gir en plattform for deltakelse i demokratiske
prosesser både på sine respektive saksområder og mer generelt i
samfunnet.
Komiteen viser til at frivillige
organisasjoner, kirkesamfunn, fagforeninger og andre deler av det
sivile samfunn har spilt en viktig rolle i den sosiale, kulturelle
og økonomiske utviklingen i Norge, ikke minst av vårt eget retts-
og velferdssamfunn. Etter komiteens syn kan de –
i samarbeid med partnerorganisasjoner i sør – også gi verdifulle
bidrag til samfunnsutviklingen og fattigdomsbekjempelsen i utviklingsland.
Komiteen mener de frivillige
organisasjonene utgjør en viktig bistandskanal som også kan nå målgrupper
som myndighetsstrukturene vil kunne ha problemer med å nå fram til,
for eksempel når det gjelder levering av grunnleggende helse- og
utdanningstjenester. Ikke minst i land med svake eller ødelagte
myndighetsstrukturer, såkalte «fragile states», mener komiteen at
frivillige organisasjoner kan gi unike bidrag til levering av slike
tjenester.
Komiteen viser til at norske
frivillige organisasjoner gjennom sine kontakter og partnerorganisasjoner
i sør kan spille en annen rolle enn det som er mulig for norske
myndigheter og mellomstatlige organisasjoner. Derfor kan organisasjonene
etter komiteens syn yte en verdifull innsats også
i andre land og på andre sektorer enn de som preger hovedtyngden
av offentlig norsk stat-til-stat-bistand. Viktige suksessfaktorer
er organisasjonens kompetanse på saksfeltet og den kontakt de har
med partnerorganisasjoner i det enkelte land. Komiteen vil
understreke at støtten som gis gjennom de frivillige organisasjonene
må bidra til å øke partner-organisasjonenes kapasitet til å ivareta
sin rolle som pådrivere og talerør for befolkningen overfor sine
egne myndigheter.
Komiteen mener det bør legges
vekt på at disse organisasjonene etter hvert skal kunne bli mindre
avhengig av økonomisk bistand utenfra.
Komiteen finner det ytterst uheldig
at det sivile samfunn i stadig flere land hindres i sitt arbeid
av administrative og juridiske restriksjoner, særlig rettet mot
organisasjoner som legger vekt på arbeid for sosial rettferdighet,
demokrati og respekt for menneskerettighetene. Komiteen mener
det er viktig at norske myndigheter i dialog med mottakerland trekker
frem behovet for å sikre handlingsrom for sivilsamfunnet og påtaler brudd
på grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet, trosfrihet
og organisasjonsfrihet.
Komiteen har merket seg at det
i komiteens høringer om budsjettforslaget ble påpekt
fra sentrale organisasjoner at tilskuddene til sivilt samfunns utviklingssamarbeid
over post 70 over tid ikke har fått sin del av veksten i bistandsbevilgningene. Komiteen konstaterer
at økningen i bistandsrammen i senere år i hovedsak har gått til
andre budsjettformål og at det også preger forslaget til 2013-budsjett. Komiteen vil
imidlertid peke på at den økningen som foreslås for kap. 160 i 2013
nominelt utgjør 6,9 pst., som er noe mer enn forventet prisvekst. Komiteen har merket
seg at noe av denne økningen skyldes en teknisk endring ved at deler
av støtten til Fredskorpsets virksomhet i årets budsjettforslag flyttes
fra kap. 144 til kap. 160 post 77, Utvekslingsordninger gjennom
Fredskorpset.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at den norske bistandspolitikken og de involverte aktører er del
av et nasjonalt godhetsregime som blant annet har den konsekvens
at fokuset på gode intensjoner ofte tillegges avgjørende vekt i
forhold til utviklingspolitiske prioriteringer. Det er disse
medlemmers syn at det eksisterer tette bånd mellom Utenriksdepartementet,
de frivillige organisasjonene og de største forskningsinstitusjonene.
Dette systemet preget av gjensidig avhengighet har etter disse
medlemmers oppfatning vært delaktig i å hemme den grunnleggende
debatten om norsk bistandspolitikk som Fremskrittspartiet har tatt
til orde for gjennom mange år.
Disse medlemmer vil advare mot
en utvikling hvor de norske sivilsamfunnsorganisasjonene knyttes
stadig tettere opp til de til enhver tid gjeldende politiske prioriteringer
i Utenriksdepartementet. Det er disse medlemmers klare
mening at dette på lengre sikt vil kunne undergrave organisasjonenes
særegenhet, integritet og uavhengighet. Disse medlemmer er
også skeptiske til at Riksrevisjonen gjennom Utenriksdepartementet
skal bidra til kapasitetsbygging i finansforvaltningen i utviklingsland
og nye demokratier ettersom førstnevnte skal virke som den utøvende
makts kontrollapparat.
Disse medlemmer viser til at
forskerne Dreher et. al i to ulike studier fra 2009 og 2010, henholdsvis
«Acting autonomously or mimicking the state and peers? A panel tobit
analysis of financial dependence and aid allocation by Swiss NGOs»
og «Aid allocation by German NGOs: Does the degree of public refinancing matter?»
ser på betydningen av statlig finansiering av sivilsamfunnsorganisasjoner. Disse medlemmer merker
seg at begge studiene konkluderer med at NGO-er med høy statlig
finansiering er mer tilbøyelig til å imitere donorens allokering
av bistand, at økende avhengighet av statlige midler svekker NGO-enes
fattigdomsorientering og at dette gjør det mindre sannsynlig at
organisasjonene involverer seg i vanskelige områder.
Disse medlemmer viser til at
forskerne Nunnenkamp et. al i to ulike studier fra 2010 og 2011,
henholdsvis «Funding competition and the efficiency of NGOs: An
empirical analysis of non-charitable expenditure of US NGOs engaged
in foreign aid» og «US based NGOs in international development cooperation:
Survival of the fittest?» hvor forskerne ser på hvordan hardere
konkurranse mellom organisasjonene påvirker bistanden. Disse
medlemmer registrerer at begge studiene konkluderer med
at hardere konkurranse fører til mer effektiv bistand, og at høy
andel offentlig finansiering tenderer til å øke administrasjonskostnadene
i bistanden. Gjennom mer konkurranse om offentlige og private midler
vil også, ifølge studiene, mindre effektive NGO-er presses ut av
markedet slik at donorene får mest mulig bistand for midlene som
bevilges.
Disse medlemmer viser til studien
«Civil Society and the State – adverse effects of the government
as main source of revenue for Norwegian development NGOs» (2011)
av forsker Asle Toje, hvor det vises til at de tette båndene mellom
staten og bistandsorganisasjonene har en rekke uheldige konsekvenser.
Organisasjonene blir på den måten, slik disse medlemmer ser
det, avhengige av staten og kan ikke være den motmakt og korrektiv
de er ment å skulle være, noe som også påvirker bistandens kvalitet
og effektivitet. De tette båndene har også medført omfattende dreining
av ressurser, det som økonomer kaller «rent seeking» som innebærer
at organisasjonene har endret sine satsingsområder til å passe inn
i det til enhver tid politiske flertallets prioriteringer, og kanalisert midler
med den hensikt å oppnå synlighet eller fortsatt bevilgninger på
neste års statsbudsjett. Disse medlemmer er kjent
med at enkelte bistandsorganisasjoner som britiske Oxfam har innført
en øvre grense for hvor mye de kan motta i midler fra staten. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til Dokument 8:125 S (2011–2012)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Peter N. Myhre,
Karin Woldseth og Tone Liljeroth om endringer i den offentlige finansieringen
av bistands- og nødhjelpsorganisasjoner, hvor forslagsstillerne
vil stille strengere krav til organisasjonenes egenfinansiering
av virksomhet og prosjekter.
Disse medlemmer viser til artikkelen
«They wanted journalists to say 'Wow': How NGOs affect U.S. Media
Coverage of Africa» (2011) av forsker Karen Rothmyer ved Harvard
University som problematiserer de internasjonale NGO-enes rolle
i Afrika og hvordan disse i stadig større grad tar over rollen til
media som nyhetsformidler i konfliktområder. Ifølge artikkelforfatteren
bidrar dette blant annet til at fokuset på sensasjonelle nyheter
og afrikanske tragedier vedvarer, som på sikt undergraver handel,
investeringer, økonomisk vekst og utvikling på kontinentet.
Disse medlemmer viser forskningsrapporter som
slår fast at det innenfor enkelte bistandsmiljøer eksisterer en
motvilje mot å rapportere om mistanker om korrupsjon, enten som
følge av karrieremessige årsaker eller av frykt for å gå glipp av
prosjekter. Disse medlemmer foreslår følgende:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide og offentliggjøre
en 'svarteliste' av de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken på
alvor, og som unnlater å treffe egnede tiltak ved mistanke om korrupsjon
i bistandsengasjementet».
Disse medlemmer er kjent med
at Riksrevisjonen både i år og i tidligere år har påpekt at Utenriksdepartementet
har utilstrekkelige rutiner for å følge opp bruken av norske bistandskroner
kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, og forutsetter at
departementet treffer egnede tiltak for å bedre disse rutinene.
Disse medlemmer viser til studien
«Development assistance in the 21st century» av forskeren Homi Karas
ved Brookings Institute (2009) som hevder at bare et fåtall av de
flere tusen ikke-statlige bistandsorganisasjonene som opererer internasjonalt
er evaluert i forhold til ressursutnyttelse, effektivitet og resultater,
og at måloppnåelsen for de som har gjennomgått slik evaluering er
av blandet karakter.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Fake Aid: How foreign aid is being used to support the self-serving
political activities of NGOs» (IPN 2009), som hevder at britisk
bistand kanalisert gjennom ikke-statlige organisasjoner benyttes
i organisasjonenes egne rekrutteringskampanjer og for å fremme ideologiske
synspunkter for på den måten ikke å komme fattige mennesker i u-landene
til gode.
Disse medlemmer viser til at
det i 2010 ble benyttet 6 mill. kroner på kampanjen Reisen Tilbake,
hvor vanlige folk konkurrerer om å få reise sammen med bistandsveteraner
til u-land for å se på resultatene av norsk bistand. Det ble bevilget
6 mill. kroner til kampanjen i 2012, men disse medlemmer er
skeptiske til at norsk bistand går til å finansiere turisme på denne
måten.
Disse medlemmer viser til at
Norstat høsten 2012 utførte en undersøkelse om den norske befolkningens
kjennskap til og holdning til bistand, og at studien avdekket at
kunnskapen om hva norsk bistand går til generelt er lav og kun 34
pst. av de spurte er spesielt interessert i bistandsspørsmål. Disse
medlemmer er kjent med at Utenriksdepartementet og Norad
høsten 2012 lanserte konkurransen «NM i bistand» som trekker frem
resultater av norsk bistand ute i verden. Det er disse medlemmers mening
at en slik konkurranse heller skulle fokusert på utvikling, og at
bistand i beste fall bare kan spille en liten positiv rolle i utviklingspolitikken. Disse
medlemmer mener konkurransens målsetting bidrar til å øke
oppslutningen om et høyt bistandsbudsjett, heller enn å problematisere hvilke
mekanismer som bidrar til fattigdomsbekjempelse. Samtidig reduseres
spørsmålet om utvikling til et spørsmål om tekniske oppskrifter og
tall, slik disse medlemmer ser det.
Disse medlemmer har merket seg
studien «Crushed aid: Fragmentation in sectoral aid» utgitt av forskerne
Frot og Santiso (2009) ved Stockholm Institute of Transition Economics, som
viser at det i 2007 var 132 326 ODA-godkjente bistandsprosjekter
på verdensbasis og at antallet prosjekter har økt dramatisk de siste årene.
Det er spesielt prosjekter i den sosiale klyngen, herunder prosjekter
til utdanning og sivilsamfunn som har økt de siste årene, og disse
medlemmer forutsetter at regjeringen er innforstått med
dette ved tildeling av nye prosjekter gjennom norske og internasjonale
organisasjoner. Disse medlemmer viser til at Norge
tidligere er blitt kritisert av OECDs DAC-komité for å spre bistandsengasjementet
på for mange land og sektorer. Det er videre disse medlemmers mening
at både fragmentering i bistanden, det vil si for stor spredning
på land og sektorer, og monopolisering i bistanden ved at en donor
dominerer bevilgningene til ett land eller en sektor, representerer
utfordringer knyttet til koordinering, effektivitet og resultater.
Disse medlemmer forutsetter at
de norske bistandsorganisasjonene blir behandlet likt ut ifra bistandsfaglighet,
folkelig forankring og kostnadseffektivitet. Det er samtidig disse
medlemmers mening at det må stilles krav til de organisasjoner
som mottar offentlig støtte om effektivitet i administrasjon og
effektivitet og måloppnåelse i den bistand og hjelp som gis. Disse
medlemmer ønsker å stimulere til økt konkurranse mellom
de ulike bistandsorganisasjonene om de samme prosjektene i u-land
og tror dette vil kunne føre til en effektivisering av bistandsporteføljen. Disse
medlemmer mener således at økt bruk av anbudsordninger i
bistanden vil kunne føre til mer effektiv bistand og til større
mangfold i bistandssektoren. Disse medlemmer forutsetter
at departementet velger å samarbeide med de organisasjoner som til enhver
tid er best og kan gi mest bistand for pengene.
Disse medlemmer viser til at
den første Soria Moria-regjeringen i 2005 gikk til valg på å øke åpenheten
i offentlig forvaltning, men registrerer til tross for dette at
det motsatte har skjedd og at antallet saker unntatt offentligheten
har økt under regjeringen, og spesielt i Utenriksdepartementet. Disse
medlemmer viser videre til svar på spørsmål 368 i forbindelse
med statsbudsjettet for 2011, hvor det fremkommer at Utenriksdepartementet
siden høsten 2005 har gitt 84 pressestipend på til sammen 1 446 000
kroner. Disse medlemmer er kjent med Utenriksdepartementets
ordning med reisestipend for journalister, men mener ordningen reiser
sentrale spørsmål i forhold til medias uavhengighet og god presseetikk. Disse
medlemmer vil oppfordre Utenriksdepartementet og regjeringen
til å bidra til økt åpenhet og transparens i slike saker så vel
som i statsforvaltningen for øvrig.
Disse medlemmer ønsker ut fra
en helhetsvurdering å redusere bevilgningen til kapitlet og derved
fremtvinge en fornuftig prioritering av engasjement. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av antikorrupsjonstiltak
i bistanden og vil av den grunn skjerme bevilgningene til dette
formål.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil foreslå at bevilgningen til
sivilt samfunn (kap. 160 post 70) økes med 100 mill. kroner utover
regjeringens forslag for 2013. Siktemålet er å styrke de frivillige
organisasjoners langsiktige innsats særlig for utdanning, et mer
klimarobust landbruk, og bedre matsikkerhet. Den økte innsatsen
skal dessuten ha fokus på kvinnenes viktige rolle.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett. Disse
medlemmer vil konsentrere norsk støtte til sivilt samfunn
til aktører som faktisk leverer reell utviklingseffekt i fattige
land, og foreslår derfor en betydelig omprioritering innenfor dette
budsjettkapittelet.
Disse medlemmer vil øke støtten
over kap. 160 post 70, med 120 mill. kroner utover regjeringens
forslag. Denne økte støtten skal målrettes utdanning for jenter
og godt styresett – særlig konsentrert om det afrikanske kontinent. Gjennom
å benytte aktører for det sivile samfunn, fremfor stat-til-stat-bistand,
ønsker disse medlemmer at norsk støtte skal bidra
til å styrke maktfordelingen i mottakerlandene.
Samtidig vil disse medlemmer redusere
de budsjettposter som i liten grad skaper reell utviklingseffekt,
og som i stor grad utelukkende kommer til anvendelse innenfor Norges
grenser. Dette gjelder poster som opplysningsstøtten til norske
frivillige organisasjoner og reisestipender til norske journalister. Disse
medlemmer vil videre redusere budsjettposten for kultursamarbeid
med land i sør og bevilgningene til Fredskorpsets utvekslingsordninger,
jf. kap. 144.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til felles merknad og forslag fra Høyre
og Kristelig Folkeparti om å øke bevilgningen til sivilt samfunns
utviklingsbistand over kap. 160 post 70. For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis hovedmerknad og Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 339 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 384 000 000 |
Komiteen mener at
næringsutvikling og handel er viktig for vekst i utviklingsland.
I tillegg ønsker en gjennom ulike støttetiltak også å bidra til
å styrke institusjonell og fysisk infrastruktur og utvikle kompetanse. Komiteen understreker at
det er fattigdomsbekjempelse og varig økonomisk vekst i utviklingsland
som er formålet med bevilgningene.
Komiteen sier seg enig i at det
er sektorer hvor Norge har særlig kompetanse som gis prioritet,
f. eks. fornybar energi, miljørelatert teknologi, landbruk, skogbruk
og maritim og marin virksomhet. Komiteen vil videre
peke på at det i strategiene for næringsutvikling må tas særlig hensyn
til verdens matkrise. Økt matsikkerhet bør være et av utviklingspolitikkens
viktigste mål.
Komiteen viser til bevilgninger
på kap. 166, ny post 74 Fornybar energi, der 50 mill. kroner er foreslått
avsatt til næringsrettet innsats.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at investeringer og næringsutvikling er en helt nødvendig forutsetning
for at fattige land skal kunne skape varig utvikling. Økonomisk
vekst og privat næringsliv er nødvendig for å redusere fattigdom
og skape demokrati og en levedyktig statsmakt. Slik vekst kan i
liten grad skapes utenfra, men internasjonale aktører og bistandsytere
kan bidra, ikke minst gjennom å legge til rette for investeringer gjennom
kapasitetsbygging. Det er fortsatt for mange politiske institusjonelle,
praktiske og logistiske hindringer i veien for at utviklingsland får
utnyttet sitt kommersielle potensial. Landbruk er en sektor hvor
dette er særlig merkbart.
Flertallet viser til at det i
tillegg til høye tollmurer i rike land først og fremst er praktiske
og logistiske forhold som hindrer økt eksport av landbruksprodukter
fra de fattigste landene. Flertallet ønsker derfor
å styrke evnen til veterinær- og kvalitetskontroll i de minst utviklede landene,
for å bidra til å øke deres evne til å eksportere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at økonomisk vekst er en av de viktigste forutsetningene for
fattigdomsreduksjon og utviklingen av et demokratisk styresett. Det
er samtidig disse medlemmers mening at et fritt,
selvstendig næringsliv har bidratt til at milliarder av mennesker
har arbeidet seg ut av fattigdom i løpet av de siste tiårene, synliggjort blant
annet i rapporten Economic Freedom of the World 2012 (EFW) som måler
i hvilken grad et lands politisk rammeverk og institusjoner stimulerer
til økonomisk frihet. Et flertall av de landene som oppnår lavest
verdi på EFW-indeksen er u-land, og en stor andel av disse befinner
seg i Afrika sør for Sahara. Verdensbankens Doing Business Report
er en kvantitativ sammenstilling av byråkratiske reguleringer knyttet
til det å opprette et næringsforetak, herunder politisk og institusjonelt
klima, beskyttelse av eiendomsrettigheter, korrupsjon, rettsikkerhet
med mer. Doing Business Report 2013 viser at hele 9 av de 10 landene
med dårligst vilkår for næringslivet befinner seg i Afrika. Disse
medlemmer viser til rapporten «The Global Competitiveness
Report 2012–2013» utarbeidet for World Economic Forum i 2012, som
måler verdens land i forhold til deres konkurransedyktighet på det
internasjonale markedet. Disse medlemmer merker seg
rapportens konklusjoner om at 12 av de 15 landene som kommer dårligst
ut på indeksen befinner seg i Afrika, noe som ikke bare skyldes
naturgitte forhold men også krig, konflikt, dårlig styresett og
manglende fokus på å gjøre vilkårene for næringslivet bedre.
Disse medlemmer har merket seg
at også 2012 har vært preget av matkriser, hungersnød og sult flere
steder i verden. Disse medlemmer merker seg i så
måte konklusjonene i rapporten «Handel med mat, utvikling og potensiale»
utarbeidet av Kirkens Nødhjelp (oktober 2012) om at det er nok mat
i verden til å fø 12 milliarder mennesker. Rapporten viser til positive
erfaringer knyttet til handel med mat, og retter samtidig skarp
kritikk mot Norge og andre vestlige land som beskytter sin jordbruksproduksjon
med høye tollbarrierer og subsidier. Disse medlemmer er
av den oppfatning at denne kritikken er legitim og riktig.
I denne sammenheng vil disse medlemmer understreke
viktigheten av konklusjonene i rapporten «Africa can help feed Africa»
utarbeidet av Verdensbanken i forkant av ministermøtet i den Afrikanske
Union høsten 2012. Rapporten understreker at Afrika kan bli selvforsynt
med mat og unngå fremtidige sultkatastrofer og hungersnød dersom
landene på kontinentet fjerner hindringene knyttet til handel med
mat. Videre vises det til at de samme landene kan tjene opp mot
20 mrd. USD per år på denne handelen, og at et konkurransedyktig
marked for handel med mat først og fremst vil hjelpe den fattige
andelen av befolkningen. Det er disse medlemmers mening
at rapporten gir støtte til Fremskrittspartiets syn om at handel
og nedbygging av tollbarrierer også er veien å gå for å skape vekst
og velstand i afrikanske land.
Disse medlemmer mener at også
Norge burde ta flere initiativer i forhold til å bedre vilkårene
for næringslivet i u-landene, samt øke handelen med disse landene. Disse
medlemmer merker seg konklusjonene i rapporten «The Environmental
food crisis: the environment’s role in averting future food crisis»
(2009) utarbeidet av forskere i FNs Miljøprogram (UNEP) om at handel,
markedsadgang og reduserte tollsatser er viktig for å oppnå økt
matsikkerhet i u-landene.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å legge en regional tilnærming til grunn når man
evaluerer mulighetene for å oppnå matsikkerhet i verden, og at matsikkerhet
ikke er ensbetydende med matsuverenitet. En studie utført av forskerne
Kimenyi, Moyo og Smith (2011) ved Africa Growth Initiative slår
fast at dårlig styresett og manglende planlegging er en viktig årsak
til manglende matsikkerhet i Afrika. I ett og samme land kan det
være områder som har overskudd på mat, mens det er hungersnød i andre
områder av landet. Til tross for en rekke initiativer knyttet til
etablering av regionale kornreserver gjennom SADC, ECOWAS og EAC,
så har ineffektivitet og byråkrati sørget for at planene for økt
regional matsikkerhet ikke har blitt iverksatt.
Disse medlemmer mener at utviklingen
av regionale mat- og kornreserver kan supplere nasjonale lagre og
redusere kostnadene ved at hvert land har store slike lagre. Den
Afrikanske Union (AU) burde legge til rette for overføringer av
mat og korn mellom overskuddsregioner til regioner og land hvor
det er underskudd på mat. Regionale organisasjoner som ECOWAS, EAC
og SADC burde også bidra til utviklingen av et system for regional
markedsinformasjon slik at regionen kan produsere mer mat. For at
denne informasjonen skal kunne komme befolkningen og bønder til
nytte er det, slik disse medlemmer ser det, avgjørende
at afrikanske land eliminerer forbudene mot eksport av mat. Slike forbud
gjør det svært vanskelig for bønder og land med overskudd av mat
å selge disse og på den måten komme seg ut av fattigdom. Disse medlemmer ønsker
å sette av midler til et prøveprosjekt for utvikling av regionale
markeder for mat, etablering av infrastruktur for såkornlagre samt
et regionalt system for markedsinformasjon i Afrika.
I denne sammenhengen vil disse medlemmer også
vise til Dokument 8:139 S (2011–2012) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Morten
Høglund, Torgeir Trældal og Jørund Rytman om endringer i den norske
praktiseringen av GSP-systemet for handel med utviklingsland hvor
forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet foreslår omfattende endringer i
praktiseringen av norsk handelspolitikk som vil komme u-landene
til gode.
En rapport utgitt av Verdensbanken viser til
at kun 8 til 10 pst. av handelen i sørlige Afrika er intraregional
og at omfattende handelsrestriksjoner bidrar til å undergrave næringslivet
i regionen. I så måte har disse medlemmer med interesse
merket seg konklusjonene i en studie utført av forskerne Djankov,
McLiesh og Romalho (2006) som viser at forbedret handelsfasilitering
vil kunne øke verdens BNP med 2,3 pst. på årlig basis. Disse
medlemmer viser også til en studie utført av John Page (2008)
ved Brookings Institute som slår fast at kostnadene ved å gjøre
forretninger i afrikanske land i gjennomsnitt er mellom 20 til 40
pst. høyere enn i andre u-land. I Swaziland kreves det opp til 10 ulike
prosedyrer og totalt ventetid på 66 dager for å starte en bedrift,
i tillegg til det å betale skatter, eksportavgifter og registrere
eiendom.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at
det opprettes en ekspertgruppe bestående av personer fra både offentlig
og privat sektor for å bistå de fattigste landene (MUL-landene)
og andre lavinntektsland med å treffe tiltak for å redusere byråkratiske
hindringer for entreprenørskap, handel og innovasjon. Gruppen kan administreres
gjennom Norfund med et årlig driftsbudsjett tilsvarende om lag 15
mill. kroner.
Afrika er det kontinentet som, etter disse
medlemmers mening, står overfor de største utfordringene
knyttet til entreprenørskap, fremveksten av et levedyktig, eksportrettet privat
næringsliv og vilkår for handel og investeringer. Disse medlemmer viser
til studien «Effective development assistance through competition»
av Clifford Zinnes (Brookings Institute, 2009) som introduserer
en insentivmekanisme kalt «prospective inter-jurisdictional competition»
(PIJC) hvor angitte jurisdiksjoner, fra land og nedover til landsbynivå, konkurrerer
om å oppnå på forhånd fastsatte utviklingspolitiske målsettinger.
Jurisdiksjonene kan være sammensatt av aktører både fra privat sektor,
sivilsamfunn og offentlige institusjoner, og hensikten er å bidra
til innovasjon og økt eierskap i utviklingspolitikken gjennom å
stimulere til konkurranse. PIJC har blitt forsøkt med gode erfaringer
i land som Indonesia, Russland og India, og det er disse
medlemmers mening at regjeringen burde prøve ut slike tiltak
i norskfinansierte prosjekter også.
Disse medlemmer fremmer forslag
om at Stortinget ber regjeringen utrede ulike aspekter rundt etablering
av et fond for investeringer i det private næringsliv i utviklingsland
og komme tilbake til saken i forbindelse med behandlingen av revidert
nasjonalbudsjett for 2013.
Disse medlemmer viser til forskningsrapporten
«A Doing Business Facility: A proposal for enhancing business climate
reform assistance» utgitt av Todd Moss ved Center for Global Development
(2010) som foreslår å opprette en handelsfasiliteringsenhet for
å stimulere til utvikling av privat næringsliv i Afrika. Rapporten
skisserer klare retningsgivende prinsipper for en slik modell, blant
annet behovet for at donorer identifiserer klare insentiver for
reform, at ressursallokeringsregimet baseres på iverksatte tiltak
og resultater, at beslutninger treffes på uavhengig grunnlag og
at suksesskriterier defineres ut fra mer enn bare retorisk støtte
i mottakerlandene.
Disse medlemmer deler rapportens
syn om at en slik enhet burde benytte resultatbaserte indikatorer
for å identifisere reformvillige u-land hvor prosjekter kunne iverksettes
og videreutvikles. Donorenes beslutningsgrunnlag for valg av kandidater
til reformtiltak kunne etter disse medlemmers mening
tatt utgangspunkt i Verdensbankens Doing Business Report og Worldwide
Governance Indicators Project, hvor land som enten har penetrert
en definert reformterskel, som er «best reformator» i sin kategori
eller som har oppnådd en kombinasjon av disse kravene kvalifiserer
seg for støtte. Det er disse medlemmers oppfatning
at en slik handelsfasiliteringsenhet ikke nødvendigvis forutsetter
en ny institusjonell mekanisme, men at initiativet for eksempel
kan underlegges Verdensbanken, den Afrikanske Utviklingsbanken eller
eventuelt det Internasjonale Finansieringsinstituttet (IFC).
På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå
at Stortinget ber regjeringen opprette en handelsfasiliteringsenhet
for Afrika tilsvarende budsjett på om lag 50 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Index of Global Philantrophy and Remittances 2012» utarbeidet av
Hudson Institute hvor det fremgår at private investeringer, filantropi
og pengeoverføringer utgjorde 82 pst. av rike lands relasjoner med
u-landene i 2010, og at bistand samtidig bare utgjorde 18 pst. av
de vestlige landenes totale finansstrømmer til u-landene.
Disse medlemmer viser til Norads
Resultatrapport for 2009, «Bistand og økonomisk utvikling: Ringer
i vannet eller dråper i havet?» hvor det vises til at det i norsk
bistand tradisjonelt har vært «skepsis til profittankegangen som
ligger til grunn for private bedrifter». Dette er etter disse
medlemmers mening en alvorlig nedvurdering av de prosesser
og mekanismer som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom
gjennom de siste 50 årene. Rapporten fokuserer spesielt på de tre
landene Uganda, Malawi og Vietnam. Det er etter disse medlemmers oppfatning
ett suksesskriterium som går igjen i å forklare utviklingen i disse
landene de siste årene, nemlig handelsliberalisering og markedsøkonomi,
synliggjort gjennom formuleringer som «erstatte den sentralstyrte
planøkonomien», «privatisering og nedleggelse av ulønnsomme bedrifter»,
«friere handel med utlandet», «nedbygging av statlig drift» og «handelsliberalisering».
Disse medlemmer har merket seg
beregninger utført av Hoffmann (2008) i boken «Reinventing Foreign
Aid» om at det private næringsliv har tiltrukket seg mindre enn
10 pst. av de totale offentlige og private bistandsoverføringene
det siste tiåret. Disse medlemmer viser til Utenriksdepartementets
oversikt over den bilaterale bistanden og hvilke aktører som har
ansvaret for gjennomføringen av de ulike prosjekter, og merker seg
at norsk privat sektor og privat sektor som sådan kun benyttes som
kanal i henholdsvis 1 og 5 pst. av prosjektene i 2009. Disse
medlemmer mener dette er et uttrykk for at næringslivet
i svært liten grad involveres som aktør i utviklingspolitikken,
og ber regjeringen bidra til å øke privat sektors andel av disse
prosjektene.
Disse medlemmer mener at regjeringen
bør stille som krav om at utvikling av et levedyktig næringsliv
skal være en integrert del av alle utviklingspolitiske intervensjoner.
Disse medlemmer fremmer forslag
om at Stortinget ber regjeringen utarbeide en oversikt over hvordan
norske tollbarrierer påvirker importmønsteret på varer fra u-land.
Disse medlemmer vil understreke
at tilgang på finansielle tjenester og kapital er avgjørende for
økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon, og at en stor andel
av husholdningene i mange u-land ikke har slik tilgang. Det er disse medlemmers mening
at mikrokreditt, blant annet gjennom Grameen Bank, Kiva og Globalgiving
står sentralt i å utvide tilgangen på økonomiske ressurser for mange
fattige. I denne sammenheng viser disse medlemmer også til suksesshistorien
bak den mobile betalingstjenesten M-PESA i Kenya, som fra etableringen
i 2007 frem til 2009 økte antall registrerte kunder til over 7,3
millioner. Disse medlemmer viser i så måte til studien
«Expanding the Financial Services Frontier: Lessons from mobile
phone banking in Kenya» (2009) av forskerne Kimenyi og Ndung’u ved
Brookings Institute som fremhever at liberalisering av mobiltelefonsektoren,
fokus på å tiltrekke seg utenlandske investeringer og sikre åpenhet
og konkurranse mellom tilbydere er sentrale suksesskriterier i utviklingen
av slike betalingstjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og Høyres alternative budsjett.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 380 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 420 000 000 |
Komiteen viser til
at overgangsbistanden brukes der det oppstår behov som ikke dekkes
av den humanitære bistanden og hvor den langsiktige bistanden ikke
er tilstrekkelig etablert. Komiteen vil understreke
betydningen av å ha midler til disposisjon som kan benyttes på kort varsel
og som kan settes inn der behovet er størst. Støtte til tidlig gjenoppbygging
etter krig eller naturkatastrofer samt hjelp til å fremme kvinners
rettigheter og til å bistå ofre for seksualisert vold er viktige
mål for satsingen.
Komiteen har merket seg at posten
økes til 420 mill. kroner for 2013 og at mesteparten av midlene
kanaliseres gjennom multinasjonale kanaler som FN og Verdensbanken
og norske frivillige organisasjoner. Tildelingen samordnes med støtte
over kap. 163 og 164.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at flere av landene som mottar overgangsbistand er sårbare eller
feilslåtte stater som blant annet Zimbabwe, Sudan og Eritrea. Disse
medlemmer merker seg konklusjonene i studien «When does
more aid imply less democracy? An empirical examination» utført av
forskerne Kalyvitis og Vlachhaki publisert i den akademiske journalen
European Journal of Political Economy (mars 2012) som viser at høy bistandsandel
i post-konflikt og skjøre stater reduserer sannsynlighetene for
utvikling av demokrati.
Disse medlemmer er kjent med
at Eritrea i et brev fra landets finansminister til UNDP i fjor
ga uttrykk for at landet ønsker å avslutte samarbeidet med FN som
følge av at bistanden bare behandler symptomene og ikke årsakene
til fattigdom. Disse medlemmer hilser velkommen uttalelser
om at u-landene vil gjøre seg mer uavhengig av bistand. I dette
tilfellet kan det imidlertid, slik disse medlemmer ser
det, være slik at Eritreas myndigheter ønsker større diskresjon
i den politiske beslutningsprosessen og at tilstedeværelsen av FN
og internasjonale organisasjoner risikerer at regimets totalitære
tendenser og overgrep mot egen befolkning avdekkes.
Disse medlemmer har merket seg
forskningsrapporter som fremhever at bistand som gis i en post-konfliktsituasjon
er spesielt utsatt for korrupsjon og at donorene i mange tilfeller
vektlegger ønsket om fred mer enn fokuset på antikorrupsjon for
på den måten å undergrave den langsiktige utviklingen i mottakerlandet. Det
er disse medlemmers mening at forvaltningen av bistanden
i slike områder byr på særskilte utfordringer, og at kontrollmekanismer knyttet
til mislighold er særlig viktig ettersom risikoen for politisering
av bistanden er stor.
Disse medlemmer viser til en
rapport utgitt av FNs Monitoring Group for Somalia (mars 2010) som
hevder at det har vært utstrakt korrupsjon og mislighold i prosjekter
gjennom Verdens Matvareprogram (WFP) i landet, og at kontraktører
leid inn av WFP har vært involvert i våpensmugling og unndratt matvarehjelp
ment for lokalbefolkningen. Disse medlemmer viser
for øvrig til Fremskrittspartiets merknader om dette i kap.150.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge bevilget overgangsstøtte tilsvarende 45 mill. kroner til
Uganda i 2009 rettet mot gjennomføringen av en treårig plan for
gjenoppbygging og utvikling av de borgerkrigsherjede, nordlige delene
av landet. Disse medlemmer er samtidig inneforstått
med at norske myndigheter gir budsjettstøtte til Uganda. President
Yoweri Museveni gikk i 2009 til innkjøp av en Gulf Stream luksusjet
tilsvarende fem års norsk budsjettstøtte. Den ugandiske regjeringen
valgte samtidig å utsette en gjenoppbyggingsplan for områdene herjet
av borgerkrigen nord i landet på bakgrunn av mangel på penger. Norge
har dermed etter disse medlemmers mening indirekte
vært med på å finansiere luksusflyet til den ugandiske presidenten
og dermed undergrave fattigdomsbekjempelse og utvikling i landet.
Disse medlemmer merker seg at
Norge totalt per 2012 har bidratt med 60 av i alt 155 mill. kroner
til gjenoppbyggingsprosjektet i Nord-Uganda. Disse medlemmer viser
til at det høsten 2012 ble avdekket massiv korrupsjon i prosjektet
og at rundt halvparten av de norske midlene er misbrukt eller svindlet
bort. Dette er svært alvorlig, og disse medlemmer registrerer
at den svenske regjeringen som følge av de omfattende uregelmessighetene
vil stoppe all bistand til Uganda. Uganda har over lang tid hatt
store problemer med korrupsjon og mislighold av bistandsmidler,
slik dette blant annet fremkommer i Fremskrittspartiets merknader
i kap. 166, og disse medlemmer mener Norge også umiddelbart
etter at misbruket ble kjent burde frosset bistanden til landet. Disse
medlemmer registrerer utviklingsminister Holmås’ uttalelser
om at penger det ikke kan gjøres rede for vil kreves tilbake. Disse
medlemmer ser frem til dette og at Stortinget holdes orientert
om fremdriften i antikorrupsjonsarbeidet i Uganda.
Disse medlemmer vil understreke
at fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må være at mottakerlandene
etter hvert skal kunne klare seg uten bistand. På denne bakgrunn
vil disse medlemmer at bevilgningene til overgangsbistand
reduseres og begrenses til færre land og sektorer.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 956 200 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 3 150 700 000 |
Komiteen viser til
at humanitær hjelp, fredsbygging og menneskerettigheter står sentralt
i regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Kjernen i humanitær
innsats er å redde enkeltmenneskers liv, lindre nød og sikre menneskelig verdighet
uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, religion eller politisk tilhørighet.
Komiteen har merket seg at bevilgningene over
kap. 163 skal bidra til at mennesker i nød får hjelp og beskyttelse,
det være seg etter naturkatastrofer eller som følge av andre humanitære kriser. Komiteen vil
understreke viktigheten av å styrke den internasjonale beredskapen
ved naturkatastrofer og viser samtidig til forebygging som et effektivt
våpen mot ulike former for katastrofer.
Komiteen viser videre til at
et betydelig beløp er satt av til innsats for å styrke menneskerettighetene.
Støtte til aktive menneskerettighetsforkjempere, til kampen for
ytringsfrihet, til innsats for barn og unge, til styrking av rettsstaten,
til kamp mot dødsstraff, forfølgelse av minoriteter, bedring av
urfolks situasjon og arbeidet mot diskriminering, er viktige satsingsområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på de store humanitære utfordringene som eksisterer i verden
knyttet til krig, konflikt, migrasjon og klimaendringer. Disse
medlemmer viser til at 2012 har vært preget av store naturkatastrofer
i en rekke land, og at opprøret i den arabiske verdenen har medført
økt behov for nødhjelp og tiltak knyttet til vern av de grunnleggende
menneskerettighetene. Store menneskemasser er på flukt og søker
trygghet fra krig og undertrykkende regimer, og disse medlemmer mener
det er både riktig og viktig å sørge for rask og effektiv hjelp
slik at de land som er mottagere av store flyktningstrømmer makter
denne oppgaven.
Disse medlemmer ser med bekymring
på konklusjonene i rapporten Freedom in the World 2012 utarbeidet
av menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House, om at verdens
land for sjette år på rad har opplevd en tilbakegang i vilkårene
for de sivile og politiske rettighetene for befolkningen og at de
siste års sammenhengende tilbakegang er den lengste siden rapporteringen
startet i 1972. Disse medlemmer ser spesielt alvorlig
på tilbakegangen i land i Latin-Amerika, Midtøsten, Afrika og tidligere
Sovjetunionen. Mens 2011 har vært preget av opprør mot myndighetene
i en rekke arabiske og muslimske land, så viser rapporten til at
det kun er 2 muslimske land som kan regnes som demokratier og at
det så langt ikke kan spores noen fremskritt på dette området i
Midtøsten og Nord-Afrika.
Disse medlemmer viser til at
Freedom House-indeks for 2012 slår fast at mens man kan spore positive
utviklingstrekk i noen av de tidligere autoritære regimer i Midtøsten
og Nord-Afrika (MENA-regionen), så er utviklingen i Bahrain, Jemen
og spesielt Syria negativ. Rapporten slår fast at mens gamle autoritære
utviklingstrekk har forvitret i regionen, så har nye udemokratiske
krefter enten åpenbart seg eller konsolidert sin makt.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Humanitarian Response Index 2010» utarbeidet av den uavhengige
organisasjonen DARA, som rangerer de største giverne av humanitær
bistand og nødhjelp på en rekke indikatorer. Disse medlemmer registrerer
at fjorårets rapport rangerer Norge som fjerde best, men at nødhjelpen
ikke alltid kanaliseres dit hvor behovene er store og at Norge kan
forbedre sine intervensjoner i «glemte» konflikter og kriser. Rapporten identifiserte
generelt en økende tendens til politisering av bistand og nødhjelp,
både i regi av donorene, men også i mottakerlandene. Videre konkluderte
rapporten med svak fremgang i forhold til reformer i det humanitære
systemet.
Rapporten «Humanitarian Response Index 2011»
utarbeidet av DARA i 2012 rangerer Norge som best av samtlige donorer
i forhold til nød- og katastrofehjelp samt humanitær bistand, noe disse
medlemmer er fornøyd med. Disse medlemmer registrerer
at årets indeks på generelt grunnlag identifiserer utfordringer
på en rekke områder innenfor temaet. Bevilgningene til humanitær
hjelp utnyttes ikke optimalt og kjønnsaspektet samt kvinners deltakelse
og involvering er mer et uttrykk for retorikk og politiske agenda
enn praktiske realiteter. Årets rapport identifiserer også utfordringer
knyttet til at man har en reaktiv heller enn proaktiv tilnærming
til kriser, at reformarbeidet innen humanitær bistand går for sakte
og at det er minimalt med åpenhet og transparens innen denne formen
for bistand. Disse medlemmer merker seg dette og
at Norge, slik det identifiseres i rapporten, har et stort forbedringspotensial
i forhold til forebyggende virksomhet, samt læring og evaluering. Disse
medlemmer mener HRI-indeksen og de årlige rapportene gir
viktige innspill i arbeidet med å forbedre systemet for humanitær bistand
og nødhjelp, og ber regjeringen følge opp rapportens konklusjoner.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen vil ha økt fokus på humanitær tilgang i konflikt og
katastrofeområder. Det er disse medlemmers mening
at også politisk tilgang i større grad burde problematiseres, herunder
de retningslinjer og reguleringer mottakerlandet stiller som krav
for at bistands- og nødhjelpsorganisasjonene skal få tilgang til
et område. I denne sammenheng har disse medlemmer merket
seg konklusjonene i studier, blant annet HRI som viser til at slike
organisasjoner i flere tilfeller er blitt delaktige i konflikten
eller aktør i den politiske situasjonen de forsøker å avhjelpe.
Disse medlemmer støtter regjeringens
vektlegging av nulltoleranse mot korrupsjon i den humanitære bistanden
og ser frem til videre oppfølging med oppnåelse av konkrete resultater
på området. Slik disse medlemmer ser det er det et
vel så viktig spørsmål hvordan Norge reagerer når det avsløres korrupsjon
i mislighold i norske midler i utlandet. I denne sammenheng mener disse
medlemmer at sanksjonene fra norske myndigheter i flere
tilfeller viser at man er langt mindre kritiske enn en rekke andre
store donorer.
Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig
og riktig at Norge bidrar til å spre de grunnleggende menneskerettighetene
til flere land, og på dette grunnlag øker disse medlemmer bevilgningene
til kapitlet i sin helhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjettforslag og generelle merknad i innledningen
og vil under dette kapitlet styrke post 72 Menneskerettigheter med
100 mill. kroner. Disse medlemmer vil peke på behovet
for et enda sterkere fokus på menneskerettigheter generelt i norsk
utviklingspolitikk og på viktigheten av demokratisering som drivkraft
for vekst og fattigdomsbekjempelse. Ekstra midler foreslås særlig
benyttet til styrking av FNs høykommissær for menneskerettigheter, OHCHR,
samt til organisasjoner og sivilt samfunn i Norges nærområder, inkludert
Hviterussland, Ukraina og Russland og i land i Midt-Østen og Nord-Afrika. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å jobbe gjennom
de styrende organer i internasjonale organisasjoner for å få opp
andelen av de regulære budsjetter som går til menneskerettighets-
og demokratiarbeid.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 613 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 558 200 000 |
Komiteen er enig
i at norsk utenrikspolitikk skal være med å bidra til internasjonal
fred og sikkerhet. Komiteen merker seg at implementering
av sikkerhetsresolusjon 1 325 om kvinner, fred og sikkerhet prioriteres,
slik at kjønns- og likestillingsperspektivet ivaretas som et tverrgående
hensyn. Komiteen støtter at man skal legge vekt på
tiltak for å fremme kvinners deltakelse i freds- og forsoningsprosesser
og fredsbyggende arbeid, samt å styrke barn og unges situasjon.
Komiteen peker på at spredning
av masseødeleggelsesvåpen og faren for en atomopprustning er en
av vår tids største trusler. Norges mål er en verden fri for kjernevåpen
og andre masseødeleggelsesvåpen. Norge spiller derfor en pådriverrolle
for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning. Komiteen vil understreke
viktigheten av å arbeide for nedrustning og ikke-spredning av både
kjemiske våpen, biologiske våpen og atomvåpen. Komiteen peker
på at arbeidet for å avskaffe atomvåpen er viktig også fordi det
kan oppstå irreversible skader på miljøet ved utvikling, testing,
bruk og destruksjon av atomvåpen.
Komiteen peker på at frivillige
organisasjoner og forskningsnettverk over hele verden har en viktig
funksjon i å skape oppmerksomhet, engasjement og kunnskap om nedrustning
og ikke-spredning. Komiteen peker på at det er viktig
å styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer
og andre som arbeider med fred og konfliktløsning.
Komiteen har merket seg at det
i Prop. 1 S orienteres om at uklarheter i OECDs regelverk har gitt
motstridende tolkninger av hvorvidt ulike former for bidrag til
nedrustning, herunder spesielt nedrustning av masseødeleggelsesvåpen, kan
godkjennes innrapportert som offentlig utviklingshjelp (ODA). Komiteen har
merket seg at det fra regjeringens side presiseres at tilskudd til
nedrustningsformål ikke vil bli rapportert inn som offisiell utviklingshjelp
før det foreligger en endelig avklaring av om dette kan skje innenfor
de regler som OECDs utviklingskomité har gitt som ODA-godkjente
budsjettformål. Komiteen er enig med regjeringen
i at man ikke bør begynne å dekke dette over bistandsbudsjettet
i Norge før det eventuelt er oppnådd konsensus om det i OECD.
Komiteen viser til at FN er den
viktigste internasjonale organisasjonen i arbeidet for å skape en
fredeligere verden. Komiteen støtter arbeidet for
å styrke utviklingslandenes selvstendige kompetanse på nedrustningsspørsmål,
samt styrke kapasiteten i FN-systemet for å fremme arbeidet for
nedrustning og ikkespredning som bidrag til utvikling.
Komiteen er enig i at det overordnete
målet for innsatsen på Balkan er varig stabilitet og demokratisk
utvikling. Komiteen har merket seg den relativt positive
utviklingen i regionen, og at bistanden i 2013 kan reduseres noe
som konsekvens av utviklingen. Komiteen er enig i at
den økonomiske krisen tilsier økt vektlegging av tiltak for økonomisk
utvikling i norsk støtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til konklusjonene i studien «Aid under fire: development projects
and civil conflict» (november 2010) utført av forskerne Crost og
Johnston ved Harvard Kennedy School som påviser at bistand til fred
og forsoning kan ha en negativ effekt og øke konfliktnivået i de
involverte statene. Studien viser blant annet til at dersom opprørsgrupper
vet at utviklingsprosjekter i området på noen som helst måte vil
undergrave deres makt og posisjon, så vil de motsette seg disse
prosjektene og dette vil føre til forhøyet konfliktnivå. Disse
medlemmer merker seg og ser alvorlig på disse konklusjonene
blant annet ettersom det foregår fredsforhandlinger mellom den colombianske
regjeringen og geriljaorganisasjonen FARC hvor Norge også bistår
høsten 2012.
Disse medlemmer viser til studien
«Do Scandinavians do it better? Assessing the effects of aid on
peace and human rights, 1960–2009» utarbeidet av forskerne de Soysa,
Strømmen og Vadlamannati ved NTNU (2012) som i artikkelen konkluderer
med at norsk bistand til fred og forsoning ikke har hatt noen positiv
effekt på disse områdene i mottakerlandene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det ikke nødvendigvis er slik at budsjettmidler frigjort som
følge av nedrustning blir benyttet til velferdstiltak i u-landene,
og at problemer knyttet til ombyttbarhet eller fungibilitet står
sentralt i disse prosessene.
Disse medlemmer mener det er
av stor betydning at Norges politikk knyttet til freds- og forsoningsarbeidet
baserer seg på forsvar av grunnleggende menneskerettigheter, og
at man således ikke støtter prosesser og/eller regimer som aktivt
arbeider mot disse prinsipper.
Disse medlemmer viser til en
forskningsrapport utarbeidet av Norsk Utenrikspolitisk Institutt
(2007) som fremholder at det i bistand og engasjementspolitikken
er blitt viktigere for Norges selvforståelse at praksisene opprettholdes,
enn at de gir resultater. Det er således disse medlemmers mening
at Norges engasjement i fredsprosesser har gitt til dels svært ulike
resultater gjennom de siste tiårene.
Disse medlemmer viser til studien
«Where does the money go: best and worst practices in foreign aid»
utført av forskerne Easterly og Pfutze (2008) som hevder at det
er lite eller dårlig tilgang til data om hvordan bistandsorganisasjonene
opererer, og at organisasjonene selv er lite transparente og åpne
i forhold til egne driftsbudsjetter og resultater. Disse
medlemmer mener det bør etableres bindende politiske og etiske
kjøreregler/Code of Conduct for ikke-statlige organisasjoner som
opererer i krig og konfliktsoner, og ber regjeringen komme tilbake
til Stortinget om dette i forbindelse med revideringen av statsbudsjettet
for 2013.
Disse medlemmer mener at arbeidet
med fred og forsoning må gjøres på en mer kostnadseffektiv måte,
samtidig som fokuset på resultater må bli bedre. Disse medlemmer er samtidig
av den oppfatning at det ikke er mangelen på nedrustnings- og ikkespredningsinitiativer
som er skyld i manglende progresjon på området, men heller mangelen
på koordinering mellom de ulike grupper og organisasjoner samt mangelen
på politisk vilje i involverte staters politiske ledelse. Disse
medlemmer reduserer derfor bevilgningene til kapitlet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen i
budsjettproposisjonen varsler at den vil sette i gang en prosess
i forhold til OECDs utviklingskomité med sikte på å få godkjent
at en del bevilgninger som nå går over kap. 118 Nordområdetiltak,
post 71, i løpet av 2013 skal kunne godkjennes innrapportert som
offentlig utviklingshjelp (ODA). Det vises i regjeringens begrunnelse
til at DAC-direktivene er «vage» og at det til nå ikke er oppnådd
enighet om at for eksempel bidrag til nedrustning av masseødeleggelsesvåpen
skal godkjennes ført som ODA.
Disse medlemmer vil vise til
at det i en globalisert verden kan sies at det finnes en sammenheng
mellom mange ulike spørsmål og utfordringer i verdenssamfunnet,
slik at det med en kjerne av sannhet kan sies at alt henger sammen
med alt. Disse medlemmer vil vise til at en slik
innfallsvinkel som regjeringen anfører som begrunnelse, kan føre
til en svært uheldig utglidning. Disse medlemmer mener
at det ikke bør være tilstrekkelig at det kan sies å finnes en kobling
til utvikling for at rike lands utgifter til dette skal kunne tas
fra utviklingsbistanden. Disse medlemmer vil for
eksempel ikke finne det riktig at Norges bidrag til atomnedrustning
i Nordvest-Russland skal kunne føres som utviklingshjelp, eller
at ulike aktørers opplysningsarbeid og konferanser om slike spørsmål heretter
skal dekkes av bistandsbudsjettet.
Disse medlemmer vil vise til
at Norge har hatt lang tradisjon for ikke å medvirke til å uthule
OECDs kriterier for hva som skal kunne føres som utviklingshjelp.
Hvis industrialiserte land i økende grad begynner å dekke utgifter som
ikke innebærer bidrag til økonomisk og sosial utvikling i verdens
fattige land innen rammen av sine bistandsbudsjetter, vil dette
i realiteten svekke den samlede innsatsen for utviklingsbistand.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og Høyres alternative budsjett. Disse
medlemmer anser at det er rom for å effektivisere og konsentrere
Norges omfattende engasjement i diverse freds- og forsoningsprosesser,
og foreslår derfor en viss reduksjon av tildelingen over kap. 164
post 70, sammenlignet med regjeringens forslag.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 872 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 871 000 000 |
Komiteen viser til
at forskning og høyere utdanning bidrar til bærekraftig utvikling
og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.
Komiteen ser det som positivt
at man nå går i gang med å bygge et nytt forskningsskip, særlig med
bakgrunn i det viktige arbeidet forskningsskipet bidrar til på Afrikas
kyst når det gjelder økobasert fiskeriforvaltning.
Komiteen viser til at bevilgningene
til forskning skal støtte opp om satsingsområdene i utviklingssamarbeidet
og bidra til faglig styrking og kvalitetssikring. Kapittelet støtter
også samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner i Norge og utviklingsland. Komiteen viser
til at norsk fagkompetanse er etterspurt og at et faglig samarbeid
er en viktig komponent i samarbeidet med mange utviklingsland.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har
merket seg at under post 1 Driftsutgifter har det under Norads ledelse
blitt gjennomført 7 evalueringer og 3 studier i 2011. Det trekkes
frem 5 lærdommer; for det første ingen snarveier til bedre korrupsjonsbekjempelse, for
det andre bedre forankring av menneskerettigheter i bistandsarbeidet,
for det tredje bedre oppfølging av øremerkede midler til multilaterale
samarbeidspartnere, for det fjerde at det er for lite kunnskap om
hva som virker i sårbare land og for det femte ny innsikt innen
utdanning, klima og skoginitiativer. Flertallet stiller
seg noe undrende til at ikke dette var kjent kunnskap fra tidligere
lærdommer og evalueringer. Flertallet er av den oppfatning
at man må være svært kritisk til hvilke prosjekter man går inn i, at
man i mye større grad må følge og kontrollere pengestrømmen, at
korrupsjon er et stort problem, og at norske bistandsmidler også
havner i gale hender.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Norstats undersøkelse høsten 2012 om den norske befolkningens
holdninger til bistand som blant annet viser at nordmenn flest har
begrensede kunnskaper om bistanden og resultatene av denne, og disse
medlemmer merker seg dette. Disse medlemmer viser
også til studien «Donations to US based NGOs in international development
cooperation: How (Un-) informed are private donors» (februar 2011)
utført av forskerne Nunnenkamp og Öhler tilknyttet Kiel Institute
for the world economy som slår fast at amerikanske privatpersoner
som gir til veldedighet og bistand sjelden nyttiggjør seg tilgjengelig
informasjon om bistandsorganisasjonenes effektivitet og resultatoppnåelse. Disse
medlemmer er enig i studiens konklusjoner om at mer informasjon
og bedre bruk av tilgjengelig opplysninger om bistandsorganisasjonene
vil kunne bidra til både mer effektiv bistand og bedre resultatoppnåelse. Disse medlemmer viser
i så måte til at Charity Navigator i USA er en organisasjon og database
som bidrar med uavhengig, kvantitativ evaluering av over 5 000 ulike
bistandsorganisasjoner i landet.
Disse medlemmer viser til at
antallet bistandsdonorer har økt de siste årene, og at det nå er
flere bistandsorganisasjoner enn noen gang før. Studien «The Money
Trail: Ranking Donor Transparency in Foreign Aid» (2011) utgitt
av forskerne Ghosh og Kharas ved Brookings Institution i USA påviser
også at antallet nye bistandsprosjekter i regi av DAC-godkjente
bilaterale donorer har økt fra om lag 19 000 i 1997 til nesten 80 000
i 2007, og at prosjektene blir stadig mindre og mer fragmenterte.
Disse medlemmer viser til studien
«The end of ODA: the birth of hypercollective action» (juni 2010)
utarbeidet av forskerne Severino og Ray tilknyttet amerikanske Center
for Global Development som tar for seg den økende kompleksiteten
på bistand- og utviklingsfeltet. Forskerne viser til at det er få
empiriske undersøkelser som evaluerer donorene basert på kvaliteten
på den bistanden som gis, og at resultatet av dette er mange useriøse
aktører som utnytter folks giverglede. Det finnes samtidig få pålitelige
kilder til informasjon om hvilke organisasjoner som er seriøse og
leverer effektive og gode resultater. Disse medlemmer merker seg
dette og mener i likhet med studien at et system for troverdig og
nøytral informasjon om slike organisasjoner ville medført bedre
bistand og mer effektiv ressursutnyttelse.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå
at det opprettes en ekstern, uavhengig database for rangering av
bistand- og nødhjelpsorganisasjoner i forhold til kostnadseffektivitet
og resultatoppnåelse etter modell fra amerikanske Charity Navigator.
Det er disse medlemmers mening
at bruken av uavhengige evalueringsrapporter er et sentralt virkemiddel
for å kanalisere bistanden dit hvor den er mest effektiv og gjør
mest nytte for seg. Disse medlemmer viser til rapporten
«Evaluation of Research on Norwegian Development Assistance» (2011)
fra konsulentselskapet SIPU International som tar for seg forskning
på norsk utviklingspolitikk. Rapportens konklusjoner understreker
at det eksisterer svært lite uavhengig forskning på norsk bistand,
at oppdragsforskning fører til økt avhengighet og økt risiko for
mer positive konklusjoner enn det er grunnlag for og at uavhengige
forskningsrapporter om effektene av norsk bistand i svært liten
grad leses av ansatte i Norad og UD. Det er disse medlemmers mening
at dette er nedslående, og at regjeringen burde iverksette tiltak
for å øke bruken av uavhengig forskning som beslutningsgrunnlag
i departementet.
Disse medlemmer viser til den
innovative og omfattende rapporten «Quality of official development
assistance assessment» (CGD/Brookings Institute, 2010) som gir en
oversikt over effektiviteten i internasjonale bistandsorganisasjoner
langs fire dimensjoner og over 30 separate indikatorer. Disse
medlemmer har merket seg at også norske bistandsorganisasjoner
er en del av evalueringen, og det er disse medlemmers mening
at slike indikatorer kan bidra til større resultatfokus også i norsk
bistandspolitikk.
Disse medlemmer viser til studien
«Cash on Delivery: A new approach to foreign aid» (nov. 2010) utarbeidet
av forskere tilknyttet den uavhengige forskningsorganisasjonen Center
for Global Development (CGDEV), hvor artikkelforfatterne viser til
at direkte kontantstøtte, såkalt cash on delivery er en relativt
ny bistandsform som innebærer resultatbaserte utbetalinger. Disse
medlemmer mener at slik støtte kan ha en rekke fordeler,
blant annet ved at det fokuseres på resultater og ikke hvor mye
som bevilges, at mottakerne ansvarliggjøres for prosjektene, men
samtidig står fritt til å velge implementeringsstruktur, at resultatene
verifiseres gjennom uavhengige evalueringer og at disse offentliggjøres
og gjøres kjent for befolkningen i mottakerlandet. Disse
medlemmer mener at regjeringen burde ta initiativ til utprøving
av resultatbasert støtte, cash on delivery, i relevante land som
mottar norsk bistand.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til at CGDEV de siste årene har forsket på bruken av
såkalte social impact bonds, eller development impact bonds som
er «aksjer» som private investorer satser på for å oppnå visse typer
goder. Ofte investeres aksjene i sivilsamfunnsorganisasjoner som
da er ansvarlige for å oppnå det ønskede resultatet ved hjelp av virkemidler
disse organisasjonen finner mest velegnet. Så snart resultatet kan
verifiseres av uavhengige kilder, kompenseres investorene med innsatsen
pluss gevinst og eventuelle renter. Disse medlemmer viser
til undersøkelser ved CGDEV fra 2012 som fastslår at denne formen for
resultatbasert bistand nå prøves ut i land som Storbritannia, USA
og Australia. Disse medlemmer ønsker å sette av 1
mill. kroner i et norsk prøveprosjekt for slik resultatbasert bistand.
Disse medlemmer merker seg at
det i Prop. 1 S (2010–2011) fremgår at det ikke er gjort mange studier
av FN som kanal for bistand. Disse medlemmer er kjent
med at Norad fra og med 2007 har publisert årlige «evalueringsrapporter»,
og viser til Fremskrittspartiets kommentarer til disse under kap.
141. Disse medlemmer har merket seg uttalelsene fra blant
annet professor Lise Rakner fra CMI/UiB om at bistandsevalueringer
er blitt en global industri med lite rom for kritikk. Disse
medlemmer støtter dette synet, og mener mange evalueringer
er preget av lettvint og ukritisk arbeid med populistisk retorikk
og fine bilder. Samtidig er disse medlemmer av den
oppfatning at det er behov for mer kvantitativt rettet forskning
på resultatene av bistanden, og at randomisering og kontrollert,
randomisert dobbel-blind evaluering (RCT) historisk sett har utgjort en
svært liten andel av bistandsevalueringer. Disse medlemmer viser
til at det utføres toneangivende arbeid på dette området ved Massachusetts
Institute of Technology i USA. Disse medlemmer foreslår
at det øremerkes 1 mill. kroner til forskning på randomisering i
bistanden.
Disse medlemmer viser til at
ca. 1,6 milliarder mennesker ikke har tilgang til elektrisitet,
og at ytterligere over 2 milliarder mennesker har «kvist og grener»
som primær energikilde. Disse medlemmer viser til
at mange underutviklede land preges av dårlig utbygd infrastruktur
for produksjon og overføring av elektrisitet. I den sammenheng fremstår
småskala, lokal elproduksjon som en nødvendig tilnærming for å øke
tilgangen til elektrisitet. Disse medlemmer viser
videre til norsk kompetanse rundt solenergi, og ønsker at norsk
solcelleteknologi i større grad vurderes brukt i bistandsarbeidet
for å spre tilgang til elektrisitet. Disse medlemmer foreslår
derfor at det bevilges 1 mill. kroner til et begrenset prøveprosjekt for
bruk av norsk solcellekunnskap i bistandssammenheng.
Disse medlemmer viser til Dokument
8:17 S (2011–2012), hvor Fremskrittspartiet foreslår at det stilles
krav om uavhengige evalueringer av bistanden. Disse medlemmer viser
for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i kap. 140 og 141 og
vil gjøre de samme prinsippene gjeldende i dette kapitlet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 854 700 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 4 597 942 000 |
Komiteen merker seg
at de totale bevilgningene over kapitlet er 4 597 942 kroner, og
at om lag 64 pst. av disse midlene går til å finansiere post 73
Klima- og skogsatsingen tilsvarende 2 932 500 kroner. Komiteen har
registrert at miljø, klima og bærekraftig utvikling er et viktig satsingsområde
i regjeringens utviklingspolitikk. Komiteen viser
i denne sammenheng til felles merknader i forbindelse med behandlingen av
Meld. St. nr. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen
i miljø- og utviklingspolitikken. Komiteen merker
seg videre at post 74 er ny under kapitlet og at tiltakene på dette
området blant annet rettes inn mot fornybar energi og resultatbasert
støtte til Energi+-initiativet. Komiteen støtter
intensjonen om at en felles budsjettpost for disse tiltakene vil bidra
til bedre koordinering og mer ryddighet, samt gi en samlet oversikt
over bevilgningene til formålet.
Komiteen merker seg
at bevilgningene til posten i 2011 blant annet gikk til oppfølging
av det internasjonale arbeidet mot korrupsjon, støtte til seminarer
om inntektsgenerering og skatteadministrasjon, samt bidrag til u-land
for å legge frem krav om avgrensing av kontinentalsokkelen.
Komiteen vil også spesielt trekke
frem støtten til prosjekter som har til hensikt å øke u-landenes deltakelse
i det globale handelssystemet. Komiteen viser til
at bevilgningen blant annet ble benyttet til å støtte arbeidet for
formalisering av fattiges bruks- og eiendomsrettigheter, samt til
å videreføre WTOs Trade Facilitation Trust Fund hvor u-landene evaluerer
egne muligheter for handelsfasilitering. Komiteen støtter
dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
samtidig at det ble gitt reisestøtte til representanter fra de minst
utviklede landene til å delta på internasjonale møter om handelsfasilitering. Disse
medlemmer forutsetter at bistand til konferanser, seminarer
samt reisestøtte ikke er ombyttbar slik at norsk bistand medfører
at mottakerlandene kan frigi midler til å benytte til uintenderte
tiltak innenfor andre samfunnssektorer.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Hunting per diem: The uses and abuses of travel compensation in
three developing countries» (Norad april 2012) som analyserer utfordringer
knyttet til reisestøtte og støtte til deltakere for å delta på seminarer
og workshops i u-land. Rapporten slår fast at mens omfanget av bistand
til slike samlinger er stort, så er de reelle effektene og resultatene
av disse samlingene understudert og underrapportert. Disse
medlemmer forutsetter at alle tiltak som støttes baseres
på en kost-nytte-effekt, at regelverket for kompensasjon til deltakerne
praktiseres strengt og at alle tiltak gjøres til gjenstand for evaluering
og resultatmåling. Disse medlemmer merker seg at Tanzania
er ett av landene som i 2011 mottok midler for å avholde seminarer
under posten. Disse medlemmer merker seg at rapporten fra
Norad (2012) fastslår at det i landet eksisterer en institusjonalisert
kultur for hemmelighold i statsadministrasjonen og at kostgodtgjørelse
fra internasjonale donorer ofte utgjør en betydelig andel av de
ansattes inntekter. Korrupsjonsrisikoen er størst ved budsjettstøtte,
og når prosjektene ledes av myndighetene selv er denne risikoen
betydelig, i følge rapporten. Samtidig ser disse medlemmer med
bekymring på rapportens konklusjoner om at slike saker svært sjelden
er gjenstand for straffeforfølgelse. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen følger opp anbefalingene i rapporten fra 2012, og informerer
Stortinget om dette på egnet måte.
Komiteen viser til
at bevilgningene til posten blant annet går til tiltak for å redusere
u-landenes sårbarhet overfor klimaendringer, til innsats for å redusere
klimagassutslipp, til tiltak som har til hensikt å styrke kvinner
og barns deltakelse i naturressursforvaltning og til u-lands deltakelse i
internasjonale prosesser og konvensjoner innen miljøområdet.
Komiteen merker seg at blant
prosjektene som fikk støtte i 2011 var et samarbeid med Verdens Meteorologiorganisasjon
(WMO) om værvarsling per tekstmelding for fiskere og bønder ved
Victoriasjøen. Komiteen er kjent med at mobiltelefonteknologi
spiller en viktig rolle i u-land og brukes til pengeoverføringer,
mikrofinans og markedsinformasjon for selvstendig næringsdrivende.
Erfaringene med mobilsystemet M-Pesa i land som Kenya og Tanzania,
hvor lokalbefolkningen kan bruke mobiltelefonen for å få utført
en rekke tjenester har vist seg svært gode, og komiteen støtter
utviklingen av slik teknologi.
Komiteen merker seg at Norge
i 2011 gikk inn i energipartnerskapet Energising Development og
Verdensbankens fond for markedsbaserte klimavirkemidler. Komiteen er
enig i at utvikling av energi og energitilgang er av stor betydning for
økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i u-landene.
Samtidig vil komiteens flertall,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
understreke viktigheten av at Norge prioriterer å støtte de kanaler
og initiativer som gir høyest avkastning og best kostnadseffektivitet.
Flertallet er kjent med at FNs
konferanse for bærekraftig utvikling, Rio+20 fant sted i Rio de Janeiro
i juni 2012. Norge sendte en stor delegasjon til toppmøtet bestående
av både representanter for myndigheter og sivilsamfunn. Det er flertallets mening
at det alltid ved deltakelse på slike møter og konferanser burde
utføres kostnadsanalyser både i forkant og i etterkant for å fastslå
hvorvidt midlene som bevilges kunne vært brukt mer effektivt til
andre formål. Flertallet registrerer at vedtakene
og prosessene som Norge skal følge opp etter toppmøtet bærer preg
av en uforpliktende ordlyd som «bekrefte, fremme forslag, fastslå
og anerkjenne», uten at det er satt klare mål om hva man ønsker
å oppnå innen hvilken tidsramme.
Komiteen viser til
at regjeringens initiativ for tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging
og skogforringelse i u-land ble introdusert under klimamøtet på
Bali i 2007. Komiteen registrerer at regjeringen
gjennom satsingen ønsker at Norge skal være en koordinerende aktør
globalt, samt være en katalysator for andre giverland til å støtte
tiltak mot avskoging og skogforringelse i u-landene.
Komiteen merker seg at bevilgningen
til posten blant annet foreslås brukt til følgende i 2013:
Tiltak for å etablere
en mest mulig effektiv REDD+ mekanisme under FNs klimakonvensjon.
Utbetaling av støtte for verifiserte resultater
i sentrale skogland som Brasil, Indonesia, Guyana og Etiopia.
Støtte til de multilaterale kanalene, spesielt
UN REDD for utarbeidelse og videreutvikling av mekanismer for overvåking
og resultatmåling.
Videreføring av støtte til sivilsamfunn
og organisasjoner kanalisert gjennom Norad, samt informasjonskampanjer
og tiltak for å øke bevisstheten rundt avskoging og REDD.
Komiteen merker seg videre at
bevilgningene vil brukes til forberedende innsats og avgrensede prosjekter
i utvalgte enkeltland, deriblant:
Økning i støtten
til tiltak i Kongobassenget, samt videreføring av programmer i Tanzania.
Økning i støtten til tiltak i Amazonasbassenget.
Støtte til innledende og forberedende prosjekter i
Myanmar, samt pilotprosjekter i Vietnam med hensikt at landet skal
kunne motta resultatbasert støtte i 2015.
Videreføring av faglig samarbeid innen
MRV i Mexico.
Komiteen vil understreke behovet
for og viktigheten av uavhengige evalueringer av klima- og skogprosjektet
og er således kjent med at dette blant annet er iverksatt i regi
av Norads evalueringsenhet. Komiteen ser frem til
resultatene av dette arbeidet.
Komiteen har merket seg at det
er etablert en uavhengig følgeevaluering av satsingen. Komiteen er
kjent med at det er publisert rapporter om initiativets foreløpige
effekter i utvalgte samarbeidsland og i internasjonale klimaforhandlinger. Komiteen merker
seg at evalueringen i hovedsak gir positive vurderinger, men at
det også pekes på områder som krever spesiell oppmerksomhet. Komiteen forutsetter
at evalueringsrapportene brukes som grunnlag for fortløpende forbedringer
av initiativet.
Komiteen er innforstått med at
det gjennomføres kapasitetsbygging og tiltak knyttet til forbedret
skogforvaltning og styresett før landene får tilgang til resultatbaserte
utbetalinger og at risikoen for mislighold forsøkes redusert gjennom
kanalisering av bistanden gjennom multilaterale kanaler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til at det de siste årene har oppstått om lag 50 ulike skoginitiativer
med forskjellig fokus, struktur og rapporteringsrutiner og at skogbevaringsinitiativene
mangler koordinering. Flertallet mener Norge må etterstrebe
ytterligere forbedringer i forhold til koordinering av klima og
skogsatsingen i dialog med samarbeidsland, multilaterale organisasjoner
og partnere fra sivilsamfunnet. Flertallet ser som
positivt at prosjektet samlokaliseres og integreres i Miljødepartementet
og at Utenriksdepartementet holdes orientert der dette er nødvendig dersom
et slikt tiltak kan bidra til bedre koordinering og mer effektiv
styring.
Flertallet viser til at Norge
frem til oktober 2012 har utbetalt 6 281 780 660 kroner til REDD+
og der tilhørende prosjekter. Flertallet viser til
Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk Klimapolitikk hvor regjeringen oppgir
at man etter en evaluering vil vurdere å styrke klima- og skogprosjektet
utover 3 mrd. kroner årlig, som en del av en flernasjonal mekanisme
for betaling av godkjente utslippsreduksjoner, dersom også andre
land øker sine bidrag. Det er etter flertallets mening
grunn til å stille spørsmål ved noen av disse forutsetningene og
hvorvidt de vil kunne oppfylles.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet anser det som
svært positivt at klima- og skogprosjektet har bidratt til betydelig framdrift
i arbeidet for å få klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelsen
inkludert i et nytt globalt klimaregime, og at det er etablert ambisiøse
partnerskapsavtaler med viktige skogland som Brasil og Indonesia.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti registrerer at Kirkens Nødhjelp
i rapporten «Oppnår vi egentlig klimamålene med bruk av CDM?» fra desember
2011 stiller grunnleggende spørsmål ved effekten av grønne klimakvoter
og hvorvidt den grønne utviklingsmekanismen (CDM) er i stand til
å bidra til forventede utslippskutt innen 2020. Disse medlemmer er
kjent med at FNs klimakonvensjon, UNFCCC i møte i Thailand i september
2012 beskrev CDM og de globale karbonmarkedene som «rapidly collapsing»,
det vil si hurtig kollapsende. Disse medlemmer er
kjent med at Norge planlegger å gjennomføre om lag 1/3 av utslippskuttene
frem mot 2020 ved kjøp av karbonkreditter gjennom CDM. Disse medlemmer vil
også understreke at det kan medføre utfordringer at det utvikles
et omfattende internasjonalt karbonmarked før det er enighet om
en global klimaavtale innenfor rammen av UNFCCC.
Disse medlemmer ber regjeringen
legge frem en vurdering av utviklingen i markedet med grønne klimakvoter
fra CDM, og hva en kollaps i markedet vil ha å si for klima- og
skogsatsingen og prosjekter gjennom REDD+.
Disse medlemmer viser til at
Marokko har søkt om akkreditering i CDM for en rekke miljøprosjekter
på politisk omstridt grunn i Vest-Sahara. Disse medlemmer ber
regjeringen avklare Norges holdning til dette for på den måten sørge
for forutsigbarhet for næringsliv og bedrifter som er engasjert
i området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at Sverige høsten 2008 besluttet å bevilge 1 mrd. SEK
årlig til klimabistand og REDD+ over en fireårsperiode, men at den
svenske regjeringen har foreslått å halvere bevilgningene til dette
formålet i statsbudsjettet for 2013. Disse medlemmer registrerer
også at flere andre giverland har signalisert kutt i sine budsjetter
til REDD+. På denne bakgrunn stiller disse medlemmer seg
tvilende til hvorvidt betingelsene for fortsatt norsk økning i bevilgningene
til REDD+ er oppfylt.
Disse medlemmer registrerer stortingsflertallets
merknader i klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011–2012) om at «arbeidet
mot avskoging i utviklingsland er et av de viktigste og mest kostnadseffektive
globale klimatiltakene». Disse medlemmer vil imidlertid
stille spørsmål ved disse forutsetningene, og mener innledningsvis at
klima- og skogsatsingen innebærer store utfordringer knyttet til
målbarhet, ombyttbarhet, lokalt eierskap, korrupsjon og kontrollaspekter som
ikke i tilstrekkelig grad belyses fra regjeringens side. Disse
medlemmer mener regjeringens begrunnelse for klima- og skogsatsingen baserer
seg på to motstridende hensyn om at innsatsen er ment å gi raske
og kostnadseffektive reduksjoner i klimagassutslipp, samtidig som tålmodighet,
langsiktighet og vilje til prøving og feiling er viktige elementer
i satsingen. Disse medlemmer vil videre understreke
viktigheten av at politisk prestisje i forhold til REDD+ aldri må
medføre at man kompromitterer i forhold til grunnleggende krav som
åpenhet, antikorrupsjon og resultater i satsingen.
Disse medlemmer er kjent med
at Global Forest Expert Panel (GFEP) utfører en analyse som koordineres
av International Union of Forest Research Organizations (IUFRO)
og som ser på sammenhengen mellom biodiversitet, skogforvaltning
og REDD+. Analysen vil resultere i en rapport som etter planen vil
presenteres på møtet i FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) i Doha i slutten
av 2012 og disse medlemmer ser frem til rapportens
konklusjoner om hvordan REDD+ kan forbedres.
I denne sammenhengen viser disse medlemmer til
International Property Rights Index 2012 utarbeidet av Property
Rights Alliance som ser på hvordan eiendomsrettighetene beskyttes
i 130 av verdens land. Årets rapport viser at en rekke av skoglandene
hvor Norge bidrar med midler til REDD+ har til dels store utfordringer
knyttet til manglende beskyttelse av eiendomsrettighetene generelt,
og for kvinner spesielt.
En artikkel av forskerne Larson et. al (2012) publisert
i den omfattende studien «Analysing REDD+: Challenges and choices»
fra Center for International Forestry Research (CIFOR) analyserer
landrettighetsregimene i Vietnam, Indonesia, Tanzania, Kamerun,
Peru og Brasil og slår fast at med unntak av Brasil har ingen av
landene iverksatt strukturelle tiltak for å rette opp mangler og
usikkerhet i forvaltningen knyttet til land. Disse medlemmer mener
utarbeidelse av et nasjonalt eiendomsregister er et viktig steg
i retning av å gjøre REDD+ mer effektivt og rettferdig i skoglandene.
Disse medlemmer viser til den
omfattende rapporten «Can UNCAC address grand corruption» utarbeidet
av forskerne Heckler et. al. (oktober 2011) tilknyttet antikorrupsjonssenteret U4
og Christian Michelsen Institutt som ser på hvorvidt FNs konvensjon
mot korrupsjon er egnet for og i stand til å adressere korrupsjon
i Bangladesh, Indonesia og Kenya. Rapporten avdekker at konvensjonen
bare i begrenset grad er et egnet virkemiddel i antikorrupsjonsarbeidet i
disse landene, at selve konvensjonen er svak på en rekke områder
som politisk korrupsjon og avdekking av skjulte formuer og at fokuset
i for stor grad er fokusert på formelle nettverk og ikke i stand
til å avsløre uformelle nettverk og patrimonialisme. Disse
medlemmer ser det som et paradoks at mens konvensjonen kan
utfordre formelle maktrelasjoner og mekanismene som bidrar til korrupsjon
på myndighetsnivå, så er det nettopp dette nivået som er ansvarlig
for implementeringen av konvensjonen. Disse medlemmer støtter
derfor rapportens oppfordring til å innføre mer uavhengige kontrollmekanismer
for å følge opp dette arbeidet i aktuelle land.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Making the Forest Sector Transparenct: Annual Transparency Report
2011» (2012) utarbeidet av organisasjonen Global Witness og en koalisjon av
sivilsamfunnsorganisasjoner i u-land. Rapporten er den tredje i
rekken som vurderer i hvilken grad lokalbefolkningen i skoglandene som
inngår i REDD+ har tilstrekkelig tilgang til informasjon om prosjekter
som påvirker deres hverdag. Disse medlemmer merker
seg konklusjonene i rapporten om at myndighetene i mange av REDD+
landene undergraver denne informasjonsplikten, samtidig som informasjon om
hvordan skatteregimene påvirker naturressursforvaltningen i de aktuelle
landene er utilstrekkelig. Disse medlemmer er enig
med konklusjonene i rapporten om at donorene må kreve full åpenhet
av mottakerlandene i alle faser av REDD+.
Disse medlemmer viser til artikkelen
«Limiting corrupt incentives in a Global REDD Regime» av forskeren
Michael L. Brown i det akademiske tidsskriftet Ecology Law Quarterly (Vol.
37, 2010) som konkluderer med at det er usikkert i hvor stor grad
den grønne utviklingsmekanismen har bidratt til lavere utslippsreduksjoner.
Brown viser til at en betydelig prosentandel av godkjente prosjekter
enten ikke har hatt addisjonalitet overhodet, eller at addisjonaliteten
har vært høyst uklar. Videre viser artikkelforfatteren til at prosjektverter
som ønsker å kutte kostnader i verifikasjonsprosessen ofte velger
kanaler for godkjenning av prosjektene som har færre kritiske kommentarer
og innvendinger til disse.
Disse medlemmer viser til at
den amerikanske Kongressens Government Accountability Office har
uttalt at handelen med karbonkreditter ikke nødvendigvis er en kostnadseffektiv
måte å redusere utslippene av klimagasser på. I mange tilfeller
er det også interessekonflikter mellom de som verifiserer prosjektene
og prosjektsponsorene, slik at sistnevnte kan ha finansielle insentiver
til å godkjenne prosjekter som ikke burde vært godkjent. Disse
medlemmer mener at det globale karbonmarkedet og karbonkredittene
er særegne og ulik alle andre varer og tjenester ved at de kjennetegnes
ved manglende levering av en usynlig tjeneste til en mottaker som
ikke er klart definert. Karbonkreditter er således «juridiske fiksjoner».
Dette innebærer særskilte krav til kontroll og verifisering for
å unngå såkalte karbon-cowboyer som omsetter kreditter som er blitt
ervervet gjennom ulovlige metoder.
Disse medlemmer mener at en høyst
reell utfordring for REDD+ spesielt i forhold til karbonkreditter
er risikoen for at reduksjonene i klimagassutslipp ikke er permanent
og at disse reverseres ved avskoging eller degradering etter verifikasjonsprosessen.
Dette kan skje som følge av at kredittene fra REDD+ blir ombyttbare
med kreditter fra andre sektorer når de kommer på markedet. Hvis
kjøperne av karbonkreditter under REDD+ ikke er sikre på at disse
vedvarer og er permanente så vil de kunne kjøpe ytterligere kreditter
for å kompensere for dette. På den andre siden vil selgerne kunne
ha omvendte insentiver til å vedlikeholde prosjektene dersom de
er sikre på at de gir langsiktig, positiv avkastning, noe som etter disse
medlemmers mening taler imot tidlige utbetalinger i REDD+.
Disse medlemmer viser til studien
«Forest Carbon, cash and crime: the risk of criminal engagement
in REDD+» (2011) utgitt av Global Witness. Studien fremhever at
over 80 pst. av landene som mottok støtte for REDD+ via Verdensbankens
Skogfasilitet (FCPF), FNs REDD programmer samt gjennom bilaterale
avtaler i 2010 befinner seg blant den dårligste halvdelen land på
Verdensbankens indeks over korrupsjon. Disse medlemmer viser
videre til at også anti-korrupsjonsorganisasjonen Transparency International
sin korrupsjonsmåling for 2011 viser at en rekke av skoglandene
som mottar støtte fra Norge har store utfordringer på området og
at mange av landene ikke gjør fremskritt i bekjempelse av korrupsjon.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Global Corruption Report: Climate Change» (Transparency International,
2011) hvor over 50 ledende eksperter diskuterer korrupsjonsutfordringer
i klima- og miljøsektoren. Rapporten understreker risikoen ved at
opp mot 250 mrd. USD i årlige midler skal kanaliseres gjennom nyopprettede og
relativt ukoordinerte organer, og midler i størrelsesorden mellom
17 til 33 mrd.
USD vil omsettes gjennom REDD+ programmene alene
så snart disse er operative. Et robust system for å måle, rapportere
og verifisere (MRV) utslipp og utslippsreduksjoner er essensielt
for at strategiene skal kunne lykkes, så vel som for bekjempelse
av korrupsjon.
Organisasjonen Global Witness beskriver i artikkelen
«Corruption: A root cause of deforestation and forest degradation»
(2011) utfordringer knyttet til korrupsjon i skogsektoren og viser
til estimater fra Verdensbanken om at tømmer til en verdi av mellom
10 til 23 mrd. USD felles eller produseres ulovlig på årlig basis. Disse
medlemmer merker seg dette og mener erfaringer fra en rekke
land viser at det internasjonale bistandssamfunnet har hatt en påfallende
tolerant holdning til ulovligheter i skogsektoren i u-land. Korrupsjon
kan i teorien, slik disse medlemmer vurderer det,
dersom kontrollen med midlene ikke er god nok, gjennomsyre hele
prosessen knyttet til forvaltning av skogen fra anbudet på konsesjoner
til underrapportering av volum, overhøsting, hogst i ulovlige områder, kapitalflukt
til straffrihet for ulovligheter.
Disse medlemmer viser til artikkelen
«Governance risks for REDD+: how weak forest carbon accounting can
create opportunities for corruption and fraud» (2011) av forskeren
Christopher Barr tilknyttet Center for International Forestry Research,
CIFOR. Disse medlemmer er kjent med at støtten til
arbeid mot avskoging og skogforringelse skal være resultatbasert
og at utbetalinger skal skje på grunnlag av oppnådde reduksjoner
i utslipp. For at et slikt system skal kunne fungere etter intensjonene
forutsetter dette, slik disse medlemmer ser det, at
REDD+ programmene har effektive institusjoner for å måle, rapportere
og verifisere (MRV) utslippsreduksjonene og økningen i karboninnholdet
i skogen samt at utbetalinger gjennom REDD+ er basert på empiriske
vurderinger av MRV prosessen. Det nasjonale referansenivået er en
prognose for estimerte utslipp og utgjør en målestokk for utbetalinger
under REDD+ som følge av utslippsreduksjoner og økning i skogens karboninnhold. Disse
medlemmer erkjenner at det per 2012 ikke var etablert en
felles metode for fastsetting av nasjonale referansenivåer og at disse
er fremforhandlet politisk og ofte kontroversielle i det aktuelle
landet. Hvis referansenivået fastsettes på bakgrunn av for høye historiske
utslippsanslag, så kan et land i teorien bli kompensert for mye
i forhold til de faktiske utslippene eller i verste fall bli kompensert
for å øke utslippene. Planlagte prosjekter gjennomgår en godkjenningsprosess
for å vurdere i hvilken grad de kvalifiserer til finansiering gjennom REDD+.
Denne prosessen har også til hensikt å fastslå hvorvidt de estimerte
utslippsreduksjonene i prosjektet(ene) vil være større enn hvis prosjektene
ikke hadde blitt finansiert gjennom REDD+. Ifølge FNs Klimapanel,
IPCC, skal godkjenningsprosessen måle endringer i arealet som avskoges
og hvor skogen degraderes samt endringer i skogens karboninnhold,
hvor de to sistnevnte prosessene er betydelig mer krevende enn den
første. Disse medlemmer mener det er flere krevende
utfordringer knyttet til måling av karboninnhold i skog, slik disse
utfordringene reflekteres i en etter hvert omfattende og kritisk faglitteratur:
Mangel på enighet
om definisjoner og klassifisering av skog og skogtyper.
Mangel på historiske data som satellittfoto
og kart over vegetasjon og jordsmonn.
Ufullstendig eller mangelfull informasjon
om årsakene til lokale endringer i bruk av jordbruksland.
Ofte spredt og inkompatibel informasjon
og statistikk.
Inkonsistens i forholdet mellom målemetoder
og overvåkingsmetoder.
Disse medlemmer viser til konklusjonene
i det delvis norskfinansierte prosjektet «An assessment of national
forest monitoring capabilities in tropical non-Annex É countries» (Friedrich
Schiller Universität, 2009) som evaluerer kapasiteten i 99 u-land
knyttet til overvåking av karboninnholdet i skogen. Prosjektet slår fast
at de aller fleste landene har begrensede muligheter til å måle
utslippene av klimagasser, samt herunder degradering og avskoging,
og kun tre av i alt 99 land hadde utviklet veldig god kapasitet
i forhold til overvåking av slike endringer. Disse medlemmer merker
seg at artikkelen av Christopher Barr tilknyttet CIFOR slår fast
at det til tross for betydelig fokus blant donorer på å utvikle
tilfredsstillende MRV metoder vil en rekke av REDD+ landene ikke
ha dette tilgjengelig før om minst 10 år. I mange land som ønsker
å kvalifisere seg for REDD+ er det også betydelig risiko knyttet
til politisering av MRV-institusjonene og at mektige politiske og
økonomiske grupper på den måten påvirker allokeringen og utbetalingen
av midler. Disse medlemmer er innforstått med at
donorene blant annet forsøker å minimere denne risikoen gjennom
bruk av uavhengige revisjoner og evalueringer i regi av tredjepart.
I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at sveitsiske
SGS og Det Norske Veritas (DNV), de to største revisjonsselskapene
under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) ble midlertidig suspendert
av FN i 2008/2009 på grunn av mangelfull revisjon av prosjekter
samt utilstrekkelig kompetanse hos selskapenes revisorer. En rekke sivilsamfunnsorganisasjoner
har etterspurt større åpenhet og gjennomsiktighet i CDM og i revisjonsselskapene,
og disse medlemmer mener at Norge burde ta initiativ
til å offentliggjøre slike revisjoner hvor norske prosjekter er
involvert samt iverksette strengere sanksjoner når det avdekkes
uregelmessigheter.
Disse medlemmer viser til at
Norge og Guyana inngikk en intensjonsavtale om samarbeid i november
2009, at sentrale elementer av avtalen innebærer opprettelsen av
Guyana REDD+ Investment Fund (GRIF) hvor landet potensielt kan motta
250 mill. USD fra Norge gjennom REDD+ frem mot 2015. Disse
medlemmer er kjent med at det har vært betydelig usikkerhet knyttet
til hva som er den reelle avskogingsraten i landet. Konsulentselskapet
Pöyry Forest Industry gjennomførte en studie i 2010 som anslo at avskogingen
i Guyana var langt lavere enn først antatt, med 0,02 pst. årlig
tap i løpet av de to siste tiårene, noe som var fem ganger lavere
enn det laveste estimatet fra tidligere på 0,1 pst. per år. Samtidig
viste studien at avskogingen var tredoblet i perioden oktober 2009
til september 2010, fra 0,02 pst./år til 0,06 pst./år. I teorien
er en tredobling i avskogingen fra ett år til et annet et brudd
på intensjonsavtalen og utelukker utbetaling av midler fra Norge. Disse
medlemmer registrerer at Det Norske Veritas (DNV) tidligere
har avlagt en verifikasjonsrapport om Guyanas rapporterte resultater
innen en serie indikatorer på avskoging og skogforringelse og at disse
har bekreftet funnene i rapporten fra Pöyry. Disse medlemmer er
kjent med at et nytt referansenivå for avskoging i Guyana ble vedtatt
i mars 2011 og at dette er på 0,056 pst. avskoging per år som tilsvarer
om lag 10 000 hektar. Samtidig er vannkraftprosjektet Amaila Falls
Hydro-Power Project, som vil avskoge og forringe 4 500 hektar regnskog
holdt utenfor den nye avtalen.
Disse medlemmer er bekymret over
et omfattende politisk press for utbetaling av REDD+ midler generelt
og til Guyana spesielt. Politisk prestisje og legitimitet i Norge
og økonomiske insentiver for myndighetene i partnerlandene må, slik disse
medlemmer ser det imidlertid aldri bli gyldige argumenter
for lettvinte løsninger hvor man fraviker på forhånd etablerte kontrollmekanismer
og referanseverdier.
Disse medlemmer viser til at
tankesmien og forskningsorganisasjonen World Resources Institute
(WRI) foretar jevnlige og omfattende evalueringer av innkomne Readiness
Preparation Proposals (RPP) som kandidatlandene til FCPF leverer
til godkjennelse. Disse medlemmer merker seg at konklusjonene
i WRI sine siste evalueringer er kritiske til en rekke momenter
i partnerlandenes planlegging for REDD+. Disse omfatter, men er
ikke begrenset til utfordringer som manglende erkjennelse av korrupsjonsutfordringer,
manglende implementering av lovgivning knyttet til eiendomsrettigheter
til land, manglende problematisering av hvorvidt landets institusjoner
er i stand til å forvalte de nye skogprosjektene, manglende konfliktløsningsmekanismer
samt involvering av sivilsamfunnet og lokalbefolkning.
Disse medlemmer er kjent med
at det tidligere er blitt avdekket korrupsjon i det norskstøttede
prosjektet Management of Natural Resources Programme (MNRP) i Tanzania
hvor også skogforvaltning inngikk, og at myndighetene i landet tilbakebetalte
om lag 11,75 mill. kroner til Norge i 2010 som følge av det avdekkede
misligholdet. Dette til tross for at revisor mente at så mye som
150 mill. kroner var gått bort i korrupsjon.
Disse medlemmer viser videre
til at det i begynnelsen av 2012 ble avdekket korrupsjon i et norskstøttet
prosjekt for REDD+ i regi av World Wildlife Fund (WWF) i Tanzania
og at saken resulterte i at mer enn 10 personer i WWFs ledelse i
landet enten trakk seg eller ble sparket. Disse medlemmer registrerer
at kostgodtgjørelse sto sentralt i etterforskningen av det avdekkede
misbruket. Disse medlemmer registrerer konklusjonene
i rapporten «Hunting per diem: The uses and abuses of travel compensation
in three developing countries» (Norad april 2012) om hvordan kostgodtgjørelse,
seminar- og reisestøtte til mottakere i u-land kan misbrukes. Disse
medlemmer merker seg at Tanzania er ett av landene som analyseres
i rapporten og hvor det slås fast at det i landet eksisterer en
institusjonalisert kultur for hemmelighold i statsadministrasjonen
og at kostgodtgjørelse fra internasjonale donorer ofte utgjør en
betydelig andel av de ansattes inntekter.
Disse medlemmer viser til at
flere uavhengige kilder bekrefter at de norskfinansierte prosjektene
gjennom WWF i landet har vært preget av svak planlegging og budsjettering
samt forsinkelser. Disse medlemmer avventer den endelige
etterforskningen av misbruket, forutsetter at alle misbrukte midler
kreves tilbakebetalt og at saken får konsekvenser for lignende prosjekter
i landet i fremtiden.
Disse medlemmer vil på generelt
grunnlag understreke viktigheten av at regjeringen treffer egnede
tiltak både gjennom bilaterale og multilaterale kanaler for å påse
at bevilgningene til kapitlet brukes etter intensjonene, at ønsket
om raske resultater ikke medfører at man inngår kompromisser i forhold
til dette og at egnede sanksjonstiltak iverksettes ved avdekket
mislighold.
I Uganda har Norge støttet opp om arbeidet med å
utvikle landets REDD+ plan, og disse medlemmer er
kjent med at denne nå er godkjent. Disse medlemmer viser
til at Uganda leverte sin Readiness Preparation Proposal (R-PP)
til FCPF i mai 2011, og at World Resources Institute i sin gjennomgang
av forslaget identifiserte en rekke utfordringer knyttet til involvering
av lokalsamfunnet i REDD+; mangel på uavhengige overvåkingsmekanismer
for prosjektene; mangel på identifisering av konfliktløsningsmekanismer
og behov for problematisering av korrupsjonsrisikoen i prosjekter
knyttet til REDD+. I så måte har disse medlemmer med
interesse merket seg studien «Unready for REDD+? Lessons from corruption
in Ugandan conservation areas» utarbeidet av forskeren Connor Cavanagh (juni
2012) tilknyttet antikorrupsjonssenteret U4 og Norsk Institutt for
Naturforskning (NINA), hvor forfatteren viser til store utfordringer
knyttet til korrupsjon i naturressursforvaltningen i landet. Et
prosjekt i regi av Verdensbanken/GEF støttet de to lokale partnerne
Handel, Turisme og Industridepartementet samt Uganda Wildlife Authority
med 37 mill. USD i perioden 2002 til 2010. Ved prosjektets sluttføring
var det klart for giverne at mange av de fastsatte målsettingene ikke
var oppnådd. Innledende etterforskning avslørte svinn, korrupsjon
og mislighold fra prosjektnivå og helt opp til ministernivå i Uganda
som også involverte ansatte i Verdensbanken. Særlig problematisk
var følgende:
Manglende etterforskning
i regi av revisorene for prosjektet.
En generell taushet fra sivilsamfunnet
om saken og forsøk på å «legge lokk» over det hele.
Forsøk fra ansvarlig minister på å stanse
etterforskningen med begrunnelse at saken skadet landets turistindustri.
Manglende avdekking av misligholdet hos
de multilaterale donorene, til tross for at Verdensbanken hadde
to årlige inspeksjoner i prosjektfasen.
Disse medlemmer registrerer at
det per juni 2012 ikke var tatt ut tiltale mot noen av de involverte
i saken i regi av ugandiske påtalemyndigheter. Slik disse
medlemmer ser det stiller dette grunnleggende spørsmål ved
om Uganda bør være berettiget til videre støtte for REDD+ prosjekter
i regi av Norge. Samtidig viser det at verken støtte til sivilsamfunn
og kanalisering av midler gjennom multilaterale kanaler er garantier
mot misbruk av midler. Disse medlemmer er enig med
studiens anbefaling om at man også bør vurdere doble, uavhengige
overvåkingsmekanismer og oppfølging av slike prosjekter i regi av
aktører som ikke har en egeninteresse i saken.
Disse medlemmer viser til studien
«Does REDD+ threaten to recentralize forest governance?» utgitt
av forskerne Phelps et.al. i det akademiske tidsskriftet Science
(Nr. 328, 16. april 2010), som hevder at desentralisert skogforvaltning
både er kostnadseffektivt og bidrar til å øke lokalbefolkningens
involvering i forvaltningen av felles ressurser. Disse medlemmer merker seg
studiens påpekning av at sentrale myndigheter ofte har reversert
reformer for desentralisering i skogforvaltningen, når myndighetene er
blitt introdusert for sterke insentiver til å gjøre dette. Disse
medlemmer registrerer studiens konklusjoner om at finansieringen
samt retningslinjene for REDD+ kan underminere lokal skogforvaltning,
at et internasjonalt karbonmarked vil øke markedsverdien til hittil
uberørt skog og dermed øke sannsynligheten for økt kontroll og overvåking
av skogen, og at nasjonale aktører i dette markedet har få insentiver til
å skape lokale partnerskap.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Smoke and mirrors: a critical assessment of the Forest Carbon Partnership
Facility» (FCPF) utgitt av FERN og Forest Peoples Programme (2011) hvor
Verdensbanken og FCPF kritiseres for ikke å ivareta sosiale, juridiske
og miljømessige hensyn i de nasjonale REDD-prosessene. Rapporten kritiserer
også de nasjonale REDD Readiness Preparation Proposals (R-PP) for
manglende politiske og juridiske reformer for å beskytte lokalbefolkningen
i skogen, samt for ikke å bedre skogforvaltningen og dermed unnlate
å redusere avskoging. Basert på analyser av åtte av 15 nasjonale
R-PP innlevert per januar 2011 identifiserer rapporten følgende
utfordringer, og disse medlemmer merker seg disse:
det er uklart hvorvidt
FCPFs sikkerhetstiltak er obligatoriske eller frivillige i de ulike
fasene av REDD-prosessen.
R-PP inneholder ikke konkrete tiltak for
å adressere konflikter knyttet til land og eierskap til land.
I alle landene som analyseres er det en
urovekkende trend om at REDD vil øke statens kontroll over skogen
og dens ressurser og ytterligere sentralisere skogforvaltningen.
Nasjonal konsultasjon knyttet til utkastet
til R-PP har vært ikke-eksisterende eller utilstrekkelig spesielt
knyttet til perspektivene til befolkningen som lever i og har sitt
daglige virke i skogen.
Selv om R-PP erkjenner behovet for reformer
i styresett og forvaltning, begrenser de fleste seg til etableringen
av nye offentlige institusjoner for å overvåke REDD.
Fokus på måling, rapportering og verifisering (MRV)
av karboninnholdet i skogen går ofte på bekostning av detaljerte
analyser av årsakene til feilslått offentlig forvaltning og avskoging.
Rapporten konkluderer med at man vanskelig kan se for seg hvordan
de nasjonale planene for REDD som følge av R-PP skal redusere avskoging
og degradering av skogen og samtidig sikre respekt for lokalbefolkningens
grunnleggende menneskerettigheter.
Disse medlemmer viser til rapporten
«New hope for the forests? REDD, biodiversity and poverty reduction»
(2011) utarbeidet av den svenske Naturskyddsforeningen som slår
fast at det er både naivt og farlig å tro at REDD+ vil gi raske
og enkle resultater. Disse medlemmer registrerer
også rapportens anbefalinger om ikke å koble REDD+ til markedet
for klimakvoter fordi dette blant annet vil bidra til å skape et
misforhold mellom tilbud og etterspørsel i markedet.
Disse medlemmer viser til en
artikkel av forskerne Corbera et. al. (2011) i det akademiske tidsskriftet
Forests om at REDD+ strategier i skoglandene Mexico, Costa Rica
og Brasil så langt ikke har avklart konflikter knyttet til land og
fordeling av land, samt rettigheter og forpliktelser relatert til
karbonmarkedet. Disse medlemmer forutsetter at norskstøttede
prosjekter i disse landene tar hensyn til dette.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Green carbon, black trade» (2012) som er et samarbeidsprosjekt
mellom FNs miljøorganisasjon UNEP og Interpol om hvordan bekjempe
skatteunndragelse og hvitvasking av penger som stammer fra ulovlig
hogst av skog i u-land. Ulovlig hogst står for mellom 50 og 90 pst.
av volumet skog som bearbeides i tropiske skogland, og mellom 15
og 30 pst. globalt. Hoveddelen av den ulovlige virksomheten foregår
i Amazonas, Sentral-afrika og Sørøst-asia. Disse medlemmer ser
med uro på rapportens henvisning til at metodene for ulovlig hogst
blir mer sofistikerte og vanskeligere å oppdage. Samtidig er det
heller ikke nødvendigvis sånn, slik disse medlemmer ser
det at en observert nedgang i ulovlig hogst skyldes mer avanserte
etterforskningsmetoder, men at de kriminelle nettverkene blir stadig
vanskeligere å infiltrere. Disse medlemmer registrerer
rapportens antydning om at kostnadene ved å implementere et effektivt
system for å oppnå substansiell reduksjon i utslippene knyttet til
ulovlig hogst er anslagsvis mellom 120 og 180 mill. kroner årlig. Disse medlemmer ber
regjeringen styrke arbeidet for å bekjempe ulovlig hogst i REDD+
land og vurdere å øremerke en større andel av postens bevilgninger
til dette formålet.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Safeguarding REDD+ finance: ensuring transparent and accountable
international financial flows» (februar 2012) utarbeidet av organisasjonen Global
Witness som evaluerer de ulike multilaterale kanalene som benyttes
for REDD+. Rapporten fremhever at sikkerhetsanordninger knyttet
til forvaltningsrisiko og finansiell åpenhet i REDD+ er begrenset
og det stilles spørsmål ved om de multilaterale kanalene utbetaler
og overvåker midlene etter beste revisjonsstandarder. Disse
medlemmer mener regjeringen må kreve full åpenhet rundt
REDD+ bevilgninger til samtlige partnerland, og at disse landene
offentliggjør overfor sine innbyggere hvor mye man får i støtte
for prosjektene. I evalueringen av de ulike multilaterale kanalene
registrerer disse medlemmer blant annet følgende
innvendinger:
Verdensbankens regnskogprogram,
FCPF og der tilhørende sikkerhetsmekanismer for forvaltning er tilpasset
store infrastrukturprosjekter og ikke egnet til hyppige, små utbetalinger
i en REDD+ kontekst.
Forest Investment Program (FIP), som støtter REDD+
land i reformer og investeringer er sårbar for endringer i støtten
til de multilaterale utviklingsbankene, og FIPs overlapping med FCPF
kan føre til koordineringsutfordringer.
Congo Basin Forest Fund som støtter REDD+ prosjekter
i land rundt Kongobassenget er spesielt utsatt for korrupsjon ettersom
fondet støtter prosjekter direkte i mottakerlandene.
Amazonasfondet og den brasilianske utviklingsbanken
BNDES, som forvalter fondet har utfordringer knyttet til byråkrati
og ineffektivitet, noe som forsinker utbetalinger for prosjekter.
Disse medlemmer registrerer rapportens konklusjoner
og forutsetter at regjeringen går i dialog med de ulike relevante
initiativene for å finne tilfredsstillende løsninger på de nevnte
utfordringer.
Disse medlemmer viser til at
Brasil var den største mottakeren av norsk bistand i 2011, og at årsaken
til dette i stor grad henger sammen med at landet er partner i REDD+
programmet. Disse medlemmer er kjent med at den brasilianske
utviklingsbanken BNDES administrerer midlene til REDD+ gjennom Amazonasfondet
i Brasil og at førstnevnte har blitt kritiserte for rigide retningslinjer,
ineffektivitet og treghet i utbetaling av midler. Disse medlemmer ber regjeringen
redegjøre overfor Stortinget hvorvidt forsinkelser i utbetalinger
fra BNDES skyldes grundighet og hensyn til antikorrupsjon eller
om utviklingsbanken har utfordringer knyttet til forvaltningen av
norske midler. Dersom sistnevnte er tilfellet, mener disse
medlemmer at Norge burde vurdere andre organisasjoner for
kanalisering av støtten til Brasil.
Disse medlemmer er videre kjent
med at OECD og Norge er i en dialog om bistanden til Brasil og hvorvidt
denne kan inngå som en del av Norges ODA-rapportering og statistikk
før midlene er utbetalt. Disse medlemmer viser til
at OECDs holdning er at midler som ikke er utbetalt mottaker ikke
kan regnes som bistand. Slik disse medlemmer vurderer
det later dette til å være et forsøk på manipulering av systemet
for rapportering av bistandsstatistikk fra regjeringens side og
synliggjør at man er mer fokusert på å nå 1-prosentmålet i bistanden
enn å sørge for at bistanden som faktisk gis når frem og gir resultater,
uavhengig av størrelse.
Disse medlemmer viser til studien
«The political economy of deforestation in the tropics» (januar
2011) utført av forskerne Burgess et. al. tilknyttet London School
of Economics om hvordan den politiske økonomien på lokalt plan i
Indonesia påvirker forekomsten av ulovlig hogst og korrupsjon i
skogsektoren. Studien finner ut at et økende antall politiske jurisdiksjoner
samvarierer med økt grad av ulovlig hogst og at denne hogsten øker
dramatisk i forkant av lokale valg. Indonesia er den første og blant
de aller største mottakerne av midler gjennom REDD+, og disse
medlemmer sier seg enig i studiens konklusjoner om at donorinitierte
initiativer for å motvirke avskoging ikke vil være effektive dersom
man ikke tar lokale politikere og byråkraters intensjoner i betraktning.
En studie utført av forskeren André Standing
ved antikorrupsjonssenteret U4 og Christian Michelsens Institutt
(mai 2012) oppfordrer donorene til spesielt å fokusere på tre områder
hvor korrupsjonsrisikoen i REDD+ er særlig høy, og disse
medlemmer merker seg dette:
Såkalt «land grabbing
eller landrov og eiendomsrettigheter.
Svindel i prosessen rundt måling, rapportering og
verifisering (MRV).
Eliters monopolisering av inntektene fra REDD+.
Studien understreker at dersom det ikke er enorme
forbedringer i forvaltningen av REDD+ så vil initiativet feile i
land hvor korrupsjon er endemisk. Disse medlemmer er
kjent med denne utfordringen, men vil som studien understreke at
REDD+ også i seg selv kan skape ny grobunn for korrupte praksiser.
Mer omfattende landrov kan være en av mange negative konsekvenser
av REDD+ prosjekter i land med udefinerte eller uklare landrettigheter.
En annen utfordring, slik disse medlemmer ser det
er prosessen knyttet til MRV og insentiver for lokale eliter til
å overdrive graden av avskoging for å manipulere referansenivået
og på den måten å tiltrekke seg mer støtte enn det som det er grunnlag
for. Disse medlemmer merker seg også studiens referanser
til utfordringer knyttet til fordeling av REDD+ midler, og at det
i mange land er uklart hvorvidt disse fordeles av nasjonale myndigheter,
private selskaper, landeiere eller forvaltningsenheter på lokalt
plan.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine hovedmerknader og
til sine partiets alternative statsbudsjetter. Disse medlemmer viser
til at erfaringen har vist at det tar tid å få innfridd forutsetningene
for overføringer av midler til skog- og klimaprosjekter. Utenriksdepartementet
har i svar til komiteen bekreftet at det av bevilgningene til Amazonas-fondet
stod igjen 1,9 mrd. kroner på konto i Norges Bank ved utgangen av
budsjettåret 2011. Dette utgjorde en meget høy andel av årets bevilgning.
Disse medlemmer vil bemerke at
det er et mål at bevilgningene skal stå i et rimelig forhold til
det man anslår kan brukes til formålet i løpet av budsjettåret.
Disse medlemmer har samtidig
notert seg at regjeringen forsøker å påvirke OECDs utviklingskomité
til å godta at midler som ikke er reelt overført til mottakerlandet,
men står på konto i giverlandet, skal kunne bokføres som offentlig
utviklingsbistand (ODA) før faktisk overføring til utviklingslandet
er skjedd. Disse medlemmer finner det uheldig at
regjeringen på denne måten prøver å uthule de regler som OECD følger
på dette området. Disse medlemmer er kjent med at
dersom ikke regjeringen får OECDs utviklingskomité til å endre holdning
her, vil det avdekkes at de faktiske overføringer fra Norge ikke
har nådd opp til målet om 1 pst. av BNI. Disse medlemmer mener
at det vil være uheldig om giverland presser OECD til å lempe på
godkjenningskravene, slik at statistikken i mindre grad avspeiler
det den skal, dvs. i faktiske overføringer av ODA til utviklingsland
i løpet av det år statistikken gjelder. Disse medlemmer er
forundret over og kritiske til den holdning regjeringen synes å innta
i dette spørsmålet, siden det har vært en mangeårig tradisjon og
vel begrunnet holdning at Norge skal arbeide for klare regler og
mot uthuling av hva som kan innrapporteres som offentlig utviklingsbistand.
Disse medlemmer vil – på bakgrunn
av de siste års erfaringer – anta at det er mer realistisk å sette
den foreslåtte bevilgningen for 2013 til dette kapittel ned med
400 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag. Samtidig vil disse medlemmer opprettholde
ambisjonsnivået for klima- og skogsatsningen ved å øke tilsagnsfullmakten
for kap. 166 post 73 med 400 mill. kroner utover regjeringens forslag
i Prop. 1 S (2012–2013).
Disse medlemmer vil påpeke den
høye risikoprofil som deler av skogsatsingen representerer og ber
regjeringen redegjøre nærmere for Stortinget om sine risikovurderinger,
hvilke tiltak som settes inn for å møte disse og hvordan regjeringen
følger opp skogsatsingen for å sikre at de store overføringene reelt
gir de tilsiktede virkninger.
Disse medlemmer viser til at
regnskogssatsingen ikke lå inne i regjeringens klimamelding som
ble lagt fram i 2007, men at kravet om dette ble tatt opp av Kristelig Folkeparti,
Venstre og Høyre da disse partier forhandlet med regjeringen om
klimaforliket høsten 2007. Arbeidet med klimaforliket er bakgrunnen
for at den norske regnskogssatsingen helt fra starten av har hatt
politisk støtte fra alle Stortingets partier med ett unntak.
I FNs klimaforhandlinger inngår skogforhandlinger
som ofte refereres til som forhandlinger om Reduced Emissions from
Deforestation and Forest Degradation (REDD). Det forhandles om å
stanse både storskala avskogning og forringelse av skogen. Forhandlingene
er blitt utvidet til også å omfatte tiltak for å øke tilveksten
av trær i skog som er forringet. De utvidede forhandlingene, ofte
referert til som REDD+, er etter disse medlemmers syn
et viktig, men krevende satsingsfelt for Norge. Skal dette viktige
arbeidet for å redde de tropiske skogene gi de resultater som er
tilsiktet, kreves det stor bevissthet om risikoen for misbruk av
de midlene som settes inn. Disse medlemmer vil understreke betydningen
av at prinsipper om reell addisjonalitet i utslippsreduksjoner,
resultatbaserte utbetalinger, løpende overvåking og kontroll samt åpenhet
og uavhengig evaluering og verifisering av resultater. Disse
medlemmer understreker betydningen av at disse prinsipper
etterleves og ikke kompromitteres.
Disse medlemmer understreker
regjeringens ansvar for å holde den bevilgende myndighet, Stortinget,
godt informert om den reelle resultatoppnåelsen og forhold som tilsier
at enkelte utbetalinger må utsettes eller kanselleres fordi forutsetningene
ikke oppfylles eller risikoen blir for stor.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative budsjett vil opprettholde substansielle
norske bevilgninger til bevaring av regnskog i utviklingsland. Disse
medlemmer mener likevel at det er prinsipielt problematisk
når regjeringen gjennom flere år har vridd oppmerksomhet og svært
store ressurser over til klima- og miljøpolitikk innen bistandsrammen. En
slik sammenblanding, kombinert med stadig mer utstrakt bruk av store
«sekkeposter» som benyttes bilateralt overfor enkeltland risikerer
å svekke både effekten og gjennomsiktigheten i disse prosjektene.
Det er svært viktig at Norge går foran i arbeidet med å skape og
benytte effektive og gjennomsiktige multilaterale kanaler for å
oppnå størst mulig effekt og etterprøvbarhet – i tett samarbeid
med andre bidragsytere. Disse medlemmer ser dessuten
at omfanget av bevilgningene til klima- og skogbevaring nå er så
stort at eksisterende mekanismer for fordeling ikke er i stand til
å absorbere midlene på en tilstrekkelig god måte. Dette svekker
den nødvendige kontroll med og evnen til å etterprøve det som har
blitt den største enkeltposten innen utviklingsbudsjettet. Disse
medlemmer vil derfor ikke støtte en ytterligere stor økning
over dette kapittelet, slik regjeringen legger opp til, og viderefører
derfor dette kapittelet omtrent på 2011-nivå.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sin hovedmerknad og Høyres alternative budsjett.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 531 185 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 270 658 000 |
Komiteen registrerer
at etter OECD/DACs retningslinjer kan visse flyktningutgifter knyttet
til opphold i Norge og tilbakevending til hjemland klassifiseres
som utviklingshjelp (ODA). Beløpene omfatter blant annet enkelte
utgifter knyttet til reintegrering i opprinnelsesland.
Komiteen viser for øvrig til
at tiltakene administrativt ligger inn under Justisdepartementet, Kunnskapsdepartementet
og Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet ønsker en langt strengere praksis i forhold
til asylinnvandring enn hva som er gjeldende i dag. Disse medlemmer mener
at praksisen med å gi opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening
må strammes inn. Disse medlemmer vil derfor foreta
en reduksjon i bevilgningene som går via dette kapitlet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 307 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 307 000 000 |
Komiteen støtter
regjeringens innsats for kvinner og likestilling og registrerer
at bevilgningen under denne posten i hovedsak skal benyttes til tiltak
som ikke naturlig faller inn under andre bevilgninger.
Komiteen har merket seg at Handlingsplanen for
kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet (2010–2013)
videreføres med samme innsatsområder som tidligere, nemlig kvinners
politiske og økonomiske rettigheter, seksuell og reproduktiv helse,
og arbeid for å forhindre vold mot kvinner.
Komiteen har også merket seg
at bevilgningen kan anvendes til tiltak rettet mot gutter og menn, for
å påvirke holdninger og handlingsmønstre. Likestillingshensynet
skal vektlegges i arbeidet med miljø og klima, energi og næringsliv,
fred og forsoning og mødre- og barnehelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg konklusjonene i rapporten «Humanitarian Response Index
2011» (DARA 2012) som rangerer donorer i forhold til nød- og katastrofehjelp
og hvor Norge, ifølge undersøkelsen er best av samtlige. Disse
medlemmer merker seg samtidig rapportens understreking av
at donorene har et betydelig forbedringspotensial i forhold til
å gjøre kjønnsperspektivet til en integrert del av de praktiske
løsningene på feltet.
Disse medlemmer viser til studien
«The Global Gender Gap 2012» utgitt av anerkjente forskere tilknyttet
Verdens Økonomiske Forum, samt Harvard og Berkeley.universitetene
som opererer med en indeks som måler nasjonale kjønnsbaserte forskjeller
innenfor områdene økonomi, politikk, utdanning og helse og hvordan
disse forskjellene påvirker menneskelig utvikling og økonomisk vekst.
Disse medlemmer merker seg videre
at muslimske eller arabiske land som har vært åsted for «Den arabiske
våren» de siste årene er blant de landene som oppnår dårligst verdi
på indeksen både i 2011 og i 2012. Samtidig er Midtøsten og Nord-Afrika
den regionen som i minst grad har lukket gapet mellom kjønnene.
Rapporten slår fast at det eksisterer en proporsjonal samvariasjon
mellom likhet mellom kjønnene og graden av konkurransedyktighet,
økning i bruttonasjonalprodukt og menneskelig utvikling.
Disse medlemmer mener at rapporten
fra Verdens Økonomiske Forum berører konklusjonene i UNDPs rapport
fra 2009 om menneskelig utvikling i arabiske land hvor det slås
fast at fraværet av demokrati og respekt for menneskerettighetene
er hovedårsaken til mangelen på utvikling i den arabiske verdenen.
Rapporten slår blant annet fast at omfattende kjønnsdiskriminering,
som bidrar til at jenter og kvinner i disse landene ikke får tilgang
på utdanning, fører til at et flertall av kvinnene ikke er i stand
til verken å lese eller skrive. Rapporten oppfordrer de arabiske
landenes ledere til å foreta drastiske kursendringer i retning av
demokratisk styresett, og det er disse medlemmers mening
at dette også bør være et av hovedfokusene bak Norges bistandspolitiske
engasjement i området.
Disse medlemmer viser til rapporten
«International Property Rights Index 2012» (IPRI) som er en årlig
indeks som måler hvordan verdens land verner om eiendomsrettighetene.
IPRI viser til at det er en sterk samvariasjon mellom beskyttelse
av eiendomsrettighetene og økonomisk vekst, noe disse medlemmer er
enige i. Indeksen har også inkorporert en komponent som måler hvordan
kvinners rettigheter, herunder tilgang til land, kreditt, arverettigheter og
sosiale rettigheter ivaretas i de samme landene. Samtlige av de
15 landene som oppnår dårligst verdi på indeksen i forhold til beskyttelse
av eiendomsrettigheter for kvinner befinner seg i Afrika eller i
Midtøsten, noe disse medlemmer mener er en medvirkende
årsak til disse regionenes manglende konkurransedyktighet og økonomiske
vekst i verdensøkonomien.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 785 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 435 000 000 |
Komiteen viser til
at Norge har en internasjonal lederrolle i arbeidet for global helse
og de helserelaterte tusenårsmålene. Statsministerens kampanje for
bedre barne- og mødrehelse er sentral i dette arbeidet. Komiteen vil
understreke betydningen av at denne innsatsen fortsatt prioriteres
og styrkes da tusenårsmålet om barne- og mødredødelighet er et av
de målene vi er lengst fra å nå.
Komiteen vil peke på betydningen
av tilgang på medisiner i utviklingsland og støtter satsingen på
FNs kommisjon for livsviktige medisiner for kvinner og barn.
Den globale vaksinealliansen (GAVI) gjør en formidabel
innsats og bidrar til å gi barn i fattige land et fullverdig vaksinetilbud.
Komiteen er opptatt av at GAVI
over tid legger vekt på å utvide vaksinetilbudet slik at flest mulig
barn kan nås, og at sykdommer dermed etter hvert kan utryddes.
Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår
en betydelig økning til vaksine og helse på post 70 Helse og Vaksine,
fra kr 1 190 000 000 i 2012 til kr 1 690 000 000 i 2013 og støtter
forslaget.
Komiteen viser til at forskning
og produktutvikling er viktig for å utvikle trygge og effektive vaksiner.
Likeledes er tiltak for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
og familieplanlegging viktige satsingsområder i arbeidet for å bedre
den globale helse.
Det globale fondet for aids, tuberkulose og
malaria (GFATM) arbeider for å behandle og hindre spredning av fatale
sykdommer. Komiteen har spesielt merket seg en økning
i antall tuberkuloserammede og viser til GFATMs mål om å gi 7,3
millioner mennesker hivbehandling, 21 millioner tuberkulosebehandling
og om å distribuere 360 millioner malarianett frem mot 2016. Komiteen vil
understreke betydningen av at Norge støtter opp om og bidrar i dette
arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til rapporten «The world medicines situation 2011: Good governance
for the pharmaceutical sector» utgitt av Verdens Helseorganisasjon
som ser på viktigheten av godt styresett og antikorrupsjon i helse-
og vaksinesektoren. Disse medlemmer merker seg følgende
sitater fra rapporten:
«Each year, an estimated US$ 5.3 trillion is spent worldwide
on providing health services. It is estimated that 25% of total
health expenditure is spent on pharmaceuticals […] Regrettably,
and for a variety of reasons, a significant proportion of these
resources are wasted – one example being corruption in the system
– resulting in significant losses, in terms of both health and economics
Corruption within the pharmaceutical sector is of increasing concern.
It is estimated that anywhere between 10% and 25% of global spending
on public procurement is lost to corruption».
Fremskrittspartiet har gjennom flere år har
satt søkelys på utfordringene knyttet til korrupsjon i helse- og
vaksinesektoren, og disse medlemmer er fornøyd med
at WHO nå også erkjenner problemet.
Disse medlemmer er kjent med
at til tross for nedgang i antall mennesker uten tilgang til essensielle
medisiner så er mellom 1,3 og 2,1 milliarder mennesker uten et slikt behandlingstilbud.
De fleste av disse menneskene befinner seg i Afrika og Asia. Det
er disse medlemmers mening at massiv korrupsjon og
dårlig styresett i mange av disse landene er hovedårsaken til helseutfordringene.
Disse medlemmer viser til at
Norge har tatt et særskilt ansvar for å oppfylle tusenårsmål 4 og
5 om barne- og mødredødelighet. Disse medlemmer merker
seg konklusjonene i rapporten «Milennium Development Goals Report
2012» om at verdenssamfunnet har gjort minst fremskritt i forhold
til tusenårsmål 5 om mødrehelse, og at dette i hovedsak, i følge
rapporten, skyldes manglende bevilgninger til slike helsetiltak.
Det er imidlertid disse medlemmers mening at
manglende tilgang til essensielle medisiner i utviklingsland i mange
tilfeller ikke skyldes manglende bevilgninger, men ofte byråkrati,
korrupsjon samt høye tariffer, avgifter og tollsatser knyttet til
medisiner og vaksiner i disse landene. I denne sammenheng har disse
medlemmer merket seg rapporten «Death and Taxes – Government
mark-ups on the price of drugs» (IPN 2010), som viser til at tariffene
på import av ferdigstilte farmasøytiske produkter er høyest i gruppen
av middelinntektsland, og at et flertall av u-landene fremdeles
har tariffer på slike varer. Disse medlemmer mener
det er betimelig at for eksempel Zimbabwe, som har store utfordringer
innenfor helsesektoren og knapt noen innlands produksjon av slike
produkter, har blant de høyeste tariffene av landene sør for Sahara. Disse
medlemmer registrerer også at det i rapporten viser til
at 40 land, blant disse mange av de fattigste landene (MUL), som
fremdeles opprettholder tariffer for import av vaksiner. Mange land
innfører også andre skatter og avgifter på medisin, som merverdiavgift, salgsskatt
og inntektsskatt for lokale produsenter, og disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at rapporten identifiserer Sudan som ett
av eksemplene hvor medisin ilegges 10 pst. importavgift, 1 pst.
avgift til forsvarsdepartementet, 1 pst. avgift til karriereutvikling
i farmasøytindustrien, 2 pst. avgift til tollklarering i tillegg
til andre avgifter.
Disse medlemmer viser til konklusjonene
i studien «Pharmaceutical tariffs: what is their effect on prices,
protection of local industry and revenue genereation» utgitt av
forskerne Laing og Olcay (2005) i Verdens Helseorganisasjon som
påviser at tariffer på medisiner utgjorde mindre enn 0,1 pst. av
den totale skatteinngangen i 92 pst. av landene i undersøkelsen.
Det er således disse medlemmers mening at en fjerning
av tariffene for farmasøytiske produkter, antibiotika og vaksiner
i u-landene er mulig uten at det i særlig grad vil påvirke nasjonal
skatteinngang, ei heller påvirke lokal legemiddelindustri i de fleste
u-land. En liberalisering av markedet på dette området vil, slik disse
medlemmer ser det, dermed kunne føre til større dekningsgrad
for medisiner og vaksiner i u-landene, samt føre til at befolkningen
ikke mindre grad benytter seg av falske medisiner eller tradisjonelle
behandlingsmåter som har dysfunksjonelle konsekvenser.
Disse medlemmer viser til studien
«Public financing of health in developing countries: a cross-national
systematic analysis» publisert av forskerne Lu m. fl. (2010) i det
anerkjente medisinske tidsskriftet the Lancet, som påviser at mens
andelen av nasjonale myndigheters budsjett som gikk til helse økte
i mange land i perioden 1995 til 2006, så falt denne andelen i mange
land sør for Sahara. Studien konkluderer med at helsebistand til
nasjonale myndigheter hadde en negativ påvirkning på disse myndighetenes
bevilgninger til egne helsetiltak, slik at for hver USD i bistand
ble bevilgningene til helse fra landenes egne budsjetter redusert
fra mellom 0,43 til 1,14 USD. Konklusjonene i studien er, etter disse
medlemmers mening svært alvorlig, og synliggjør at ombyttbarhet, eller
fungibilitet er et stort problem i bistanden generelt. På denne
bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen bør
legge frem en oversikt over de tilfeller hvor denne problemstillingen
berører norsk bistand.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Tariffs, corruption and other impediments to medicinal access in
developing countries» (AEI 2006) som påviser en sammenheng mellom
tariffer på medisin og forekomsten av bestikkelser og korrupsjon
knyttet til import og distribusjon av slike produkter i mange u-land. Disse
medlemmer viser til studien «Antimalarial medicine diversion:
stock-out and other public health problems» i det medisinske tidsskriftet
Research and Report in Tropical Medicine (2010) av forskerne Bate
m. fl. som påviser at medisin ment for gratis eller sterkt subsidiert
distribusjon ble funnet til salgs på markeder i nabolandene. Studien
identifiserer at problemet er betydelig blant annet i Uganda, Kenya
og Tanzania, og bidrar til å underminere bistanden til formålet,
til at nasjonale lagre for medisin går tomme samt til distribusjon av
medisiner utgått på dato.
Disse medlemmer viser videre
til at studien påviser illegalt salg av artemisininbasert kombinasjonsterapi
(ACT) for malaria i land som Nigeria, Senegal, Zambia og Tanzania,
som igjen har medført manglende tilgang til slik medisin i nasjonale
helsevesen. ACT er tilnærmet utelukkende finansiert av donorer,
og det Globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM)
er den største finansieringsmekanismen for slik behandlingsterapi.
GFATMs Generalinspektør identifiserte i revisjonen av fondets virksomhet
i Tanzania i 2007 at ACT tilsvarende en verdi på USD 819 000 var
forsvunnet. Tilsvarende tall fra Angola viser at USAID-finansiert antimalariamedisin
med pålydende verdi på over 642 000 USD har forsvunnet siden 2008,
delvis på grunn av korrupsjon og logistikkutfordringer. Medisinen
var ment å behandle over 534 000 pasienter for malaria.
Disse medlemmer viser til at
det Globale Fondets budsjetter har vokst betydelig i perioden 2008
til 2010, og at tilgjengelige midler i fjor utgjorde om lag 3,6
mrd. USD. Disse medlemmer er kjent med at fondets
generalinspektør (OIG) i fjor identifiserte misbruk av GFATMs midler
i blant annet Kamerun, Zambia, Mali og Mauritania, og at en rekke
donorer som følge av dette har holdt tilbake midler for kommende
perioder. Disse medlemmer viser til studien «Partners
in Crime: National Theft of Global Fund Medicines» (april 2011)
utarbeidet av forsker Roger Bate i organisasjonen Africa Fighting
Malaria, som påviser at korrupsjon og svinn med midler i det Globale
Fondet er omfattende og systemiske i en rekke land. Disse
medlemmer er enig med studiens konklusjoner om at fondets
intervensjoner sannsynligvis vil være i stand til å redde flere
liv, og i større grad bekjempe korrupsjon dersom støtten kanaliseres
til land hvor det er politisk vilje til korrupsjonsbekjempelse og
hvor myndighetene setter av midler i sine egne helsebudsjetter.
Disse medlemmer viser til at
det Globale Fondet nedsatte et eget høynivåpanel i mars 2011 med
hensikt å undersøke mislighold og korrupsjon tilknyttet fondets
prosjekter i en rekke land. Disse medlemmer er kjent
med at høynivåpanelet undersøkte et utvalg av bevilgninger til 40
land og leverte sin rapport, «Turning the Page from Emergency to
Sustainability» i september i år. Rapporten kom med en rekke anbefalinger
og konklusjoner, og disse medlemmer merker seg følgende:
grunnleggende reformer
i fondet er nødvendig for at det fremdeles skal være relevant
mens panelet ikke er i stand til å tallfeste
hvor stor andel av midlene som har gått bort i mislighold, understrekes
det at anskaffelsesprosessen og innkjøpsordningene er mest utsatt
for korrupsjon
mens Generalinspektøren undersøker 17 korrupsjonssaker
som involverer 13 land i Afrika så indikeres det at problemet også
har oppstått i Sørøst-Asia
panelet trekker frem at det eksisterer
konflikter mellom Generalinspektørens Kontor (OIG) og fondets sekretariat,
at sistnevnte har vært sen med å implementere anbefalinger fra OIG,
men også at OIG er sen med å offentliggjøre revisjonsrapportene.
Panelet oppfordrer til bedre samarbeid mellom de to organene
en økning i sekretariatets virksomhet utenfor kjerneområdene
har blant annet ført til at det ikke kanaliseres ansatte dit hvor
behovene for kontroll er størst
UNDP ivaretar 13 pst. av fondets bevilgninger
i land med høy risiko for korrupsjon. Panelet viser til at UNDP
bare gir begrenset tilgang til organisasjonens interne revisjonsrapporter,
at dette kun gis til medlemmene i fondet og at det ikke er anledning
til å referere til disse
Disse medlemmer forventer at
regjeringen følger opp panelets konklusjoner, spesielt i forhold
til at det Globale Fondet fokuserer mer på sine kjerneområder og
at man bidrar til økt åpenhet i de interne revisjonsrapportene til
FNs utviklingsprogram, UNDP, og holder Stortinget orientert om utviklingen.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringens forslag til bevilgninger til GFATM for 2013 er på
450 mill. kroner, og at de foreslåtte totale bevilgningene frem
til og med 2013 vil innebære 1,4 mrd. kroner i støtte. Det er disse medlemmers mening
at de ovennevnte rapportene identifiserer alvorlige utfordringer
knyttet til korrupsjon, ombyttbarhet og manglende kontroll i en
rekke bistandsfinansierte helsetiltak i u-landene. Disse
medlemmer er av den oppfatning at dette fordrer grunnleggende
endringer i anskaffelses- og distribusjonssystemet for medisiner
og vaksiner, så vel som større åpenhet om disse problemene i u-landene,
blant annet gjennom rapporteringsplikt i forhold til lagerføring
og logistikk.
Disse medlemmer registrerer at
evalueringsresultatene er uklare i forhold til effekt av de pengebaserte
programmene under GAVI, at dette skyldes programmene er vanskeligere
å evaluere enn GAVIs innkjøp av vaksiner og at utfordringene er
knyttet til metode, svake statistikk- og målesystemer på landnivå
og vanskeligheter med å skille effekten av vaksinealliansens bidrag
fra andre tiltak.
Disse medlemmer viser til at
15 land ikke vil kunne motta støtte fra GAVI i 2011 fordi deres bruttonasjonalinntekt
per capita er større enn grensen som er satt til 1 500 USD. Disse
medlemmer er kjent med at dette blant annet gjelder landene
Angola, Bolivia, Sri Lanka og Øst-Timor, at disse landene også har
betydelige utfordringer innen bekjempelse av sykdommer i de nasjonale
helseprogrammene, noe som etter disse medlemmers mening
burde føre til debatt om terskelen for støtte fra GAVI.
Disse medlemmer vil understreke
at Fremskrittspartiet vil prioritere arbeidet under kapitlet høyt,
men mener samtidig det er uheldig dersom norske skattebetalere indirekte
er med på å finansiere svinn, høye avgifter og høye tariffer på medisin
i flere u-land.
Disse medlemmer viser til studien
«Aids is money: How donor preferences reconfigure local realities»
(2011) utført av forskeren N. Simon Morfit ved Berkeley University
om hvordan donorer og sivilsamfunnsorganisasjoner i Malawi de siste
20 årene har bidratt til å bygge opp en helsesektor som har prioritert
aids over alle andre sykdommer. Studien konkluderer med at det sterke
fokuset på aids har gått på bekostning av andre sykdommer som tar
like mange eller flere liv. Disse medlemmer viser
i så måte også til konklusjonene i studien «Throwing foreign aid
at HIV/Aids in developing countries: Missing the target?» utført
av forskerne Nunnenkamp og Öhler (august 2010) som påviser at bistanden
til formålet ikke har vært vellykket i å forebygge sykdommen og
hindre at nye individer smittes.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 4 363 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 4 478 500 000 |
Komiteen viser til
forslaget til bevilgning til FN-organisasjonene for 2013, og merker
seg at Norge forblir en av de største økonomiske bidragsyterne til
FN, både absolutt og relativt. FNs organisasjoner står overfor betydelig
utfordringer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er bekymret for
finansieringen av verdensorganisasjonen, i en tid hvor flere stater
som følge av den økonomiske situasjonen ser seg nødt til å redusere
sine bidrag.
Flertallet deler bekymringen
for finansieringen av FN, og er spesielt bekymret for at kjernebidragenes
andel av organisasjonens totale budsjett viser en nedadgående tendens.
Likevel øker den samlede finansiering av FNs utviklingsaktiviteter,
men flertallet understreker at en solid kjernefinansiering
av FN er en forutsetning for at organisasjonen kan drives effektivt
og planmessig. Flertallet understreker at en robust
kjernefinansiering er en forutsetning for at FN kan være operativ
i de mange tilfeller som krever handling i krise- og nødstilfeller.
Flertallet er fornøyd med at
den norske støtten til FN nå i stor grad er konsentrert om de største organisasjonene
og fondene. Flertallet viser til at i 2010 fikk de
åtte største avtalepartnerne vel 75 pst. av midlene som kanaliseres
til FN-systemet, hvorav UNDP og Unicef alene fikk nær 50 pst. Flertallet er
bekymret for at det synes å utvikle seg en fragmentering i den internasjonalefinansieringen
av FNs ulike organisasjoner og fond, noe som kan bidra til økte administrasjonskostnader
og redusert effekt.
Komiteen støtter arbeidet
for å forenkle og forbedre forvaltningen av de norske bidrag til FN,
gjennom å begrense antall enkeltaktører og mottakere. Komiteen slutter
seg til målet om å unngå og å motvirke for stor spredning av antallet
mottakerorganisasjoner.
Komiteen understreker viktigheten
av at FNs ulike organisasjoner samlet og hver for seg ivaretar sine
kjernemandat og utfører sine oppgaver på en effektiv, velkoordinert
og kompetent måte. Komiteen viser til at det i organisasjonen
er store ulikheter knyttet til resultat og effektivitet. Derfor
er det komiteens oppfatning at FNs evne til kontinuerlig
effektivitet og resultater må styrkes. Komiteen forutsetter
derfor at Norge er pådriver i arbeidet med å utvikle FN i effektivitetssammenheng.
Komiteen ser positivt på at de
tunge FN-organisasjonene UNDP, UNFPA og Unicef arbeider for å harmonisere
budsjettene i 2014, og anser at dette kan bidra til å skape bedre
effekt av organisasjonenes samlede innsats.
Komiteen viser for øvrig til
sin kommende behandling av Meld. St. 33 (2011–2012), Norge og FN:
Felles framtid, felles løsninger, og vil behandle den videre utviklingen
av FN, samt Norges politikk i og overfor organisasjonen i større detalj
i arbeidet med denne meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en rekke av verdens land og spesielt en rekke av FNs største
bidragsytere også i 2012 står overfor en økonomisk krise og må kutte
i sine offentlige budsjetter. Det er disse medlemmers mening
at dette også må medføre strengere prioriteringer innad i FN-systemet,
og at man må kutte i byråkrati samt ineffektive deler av organisasjonen.
Samtidig registrerer disse medlemmer at FNs internasjonale
tjenestemannskommisjon (ICSC), til tross for dette de siste årene
har foreslått lønnsøkning i organisasjonen. På bakgrunn av situasjonen
i verdensøkonomien bør FN gå foran som et godt eksempel og fryse
lønnen til sine ansatte, og disse medlemmer mener
at regjeringen bør målbære denne holdningen i FNs 67. generalforsamling
høsten 2012.
Disse medlemmer er kjent med
at også Norge evaluerer en rekke multilaterale organisasjoner gjennom
Multilateral Organisations Performance Assessment Network (MOPAN) og
at dette gir viktige signaler om de respektive organisasjonenes
utfordringer. Disse medlemmer registrerer at både
MOPAN og en rekke andre uavhengige evalueringer av FN-organisasjonene
i 2011 og 2012 så vel som tidligere alle viser til at store deler
av FN-systemet og underorganisasjonene står overfor store utfordringer
knyttet til effektivitet, resultatoppnåelse, antikorrupsjon med
mer.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at «FN-reform» har blitt et retorisk mantra og utviklingspolitisk
moteord uten reelt politisk innhold. Disse medlemmer har
registrert at den svenske regjeringen har tatt til orde for å kutte
i støtten til flere FN-organisasjoner på grunn av at man ikke er
fornøyd med organisasjonenes effektivitet eller at de på annen måte
ikke holder mål. Disse medlemmer etterlyser en mer
realistisk tilnærming til FN hos regjeringen i Norge.
Disse medlemmer viser til at
Norge er blant de største donorene til FN, både i forhold til folketall
og i absolutte tall. Disse medlemmer viser til FN-rapporten
«Delivering as One: Report of the Secretary-General’s High-Level Panel»
hvor det slås fast at FN ikke vil være i stand til å leve opp til
sine målsettinger uten ambisiøse og vidtrekkende reformer. Disse
medlemmer er enig med regjeringen i at FN og FN-organisasjonene
står overfor store utfordringer, slik dette blant annet beskrives
i budsjettet for 2013. Disse medlemmer er klar over
at riksrevisjonen i tidligere rapporter har stilt spørsmål ved om
iverksatte tiltak for å bedre resultatoppnåelse i FN-prosjekter
på landnivå er tilstrekkelige, at koordineringen mellom programmene,
FN-organisasjonene og myndighetene i flere land til dels er mangelfull
og at FN generelt og UNDP spesielt bare i noen grad har klart å
spille en koordinerende rolle på den generelle bistandsagendaen. Disse
medlemmer er kjent med konklusjonene i blant annet Norads
resultatrapport for 2009, hvor det vises til at FN-organisasjonene
er byråkratiske og har vanskeligheter med å levere bistand effektivt. Det
er disse medlemmers mening at dette burde ha konsekvenser
for hvordan regjeringen velger å kanalisere bistandsmidlene.
Disse medlemmer viser til uttalelser
fra FNs generalsekretær Ban Ki-moon tidligere i 2012 om at 30 pst.
av bistanden som ble gitt i 2011 ikke nådde mottaker, men forsvant
i korrupsjon og mislighold. Dersom man skal legge generalsekretærens
påstand til grunn mener disse medlemmer det er svært
alvorlig dersom 9 mrd. norske bistandskroner ikke når frem til mottaker. Disse
medlemmer merker seg rapporter som viser til at bistandsinitierte
antikorrupsjonstiltak har hatt svært begrenset effekt, at bistanden
ofte er involvert i tilfeller med korrupsjon og mislighold og at
bistand i seg selv ofte bidrar til korrupsjon i mottakerlandene.
Disse medlemmer er innforstått
med at Pariserklæringen og Accra Agenda for Action om bistandseffektivitet
er de styrende mekanismene for å bidra til større effektivitet og
bedre resultatoppnåelse i bistanden. Koordinering gjennom FN er
samtidig ment å skulle gi lavere transaksjonskostnader, storskalafordeler
og bedre effektivitet. I denne sammenheng registrerer disse
medlemmer med stor skuffelse konklusjonene i rapporten «Aid
effectiveness 2005–2010: Progress in implementing the Paris Declaration»
fra OECDs utviklingskomité om hvordan bistandsgiverne har fulgt
forpliktelsene som ble inngått i 2005 knyttet til mer effektiv bistand. Rapporten
konkluderer med at donorene, Norge inkludert, har oppfylt ett (1)
av i alt 13 krav til mer effektiv bistand. Det er disse medlemmers mening
at de betydelige ressursene som har blitt bevilget til tiltak med
hensikt å bidra til bistandseffektivitet på denne måten ikke har
ført frem.
Disse medlemmer viser til statsminister
Stoltenbergs uttalelser i forbindelse med FN-toppmøtet om tusenårsmålene
høsten 2010, om at u-landene må ta mer ansvar for å komme seg ut
av fattigdommen og at skattebetalerne nå må begynne å se resultater. Disse
medlemmer registrerer også statsministerens krav om at u-landene må
omfordele veksten, legge om skattesystemene slik at det ikke oppstår
bare en rik elite og legge mer vekt på korrupsjon.
Det er etter disse medlemmers mening
positivt at regjeringen nå vil stille strengere krav til u-landene
gjennom FN, men disse medlemmer registrerer samtidig
at bistandsbudsjettet har økt dramatisk fra om lag 20 mrd. kroner
i 2006 til over 30 mrd. kroner i 2013, og disse medlemmer har
vanskelig for å se for seg hvordan dette harmonerer med statsministerens krav
om at u-landene må ta større ansvar for egen utvikling.
Disse medlemmer har registrert
uttalelsene til tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim
til Aftenposten 7. november 2011 om at «Norge har vært for naive
og vår bistand har vært med på å gjøre korrupsjon mulig i Afrika». Sett
i lys av statsministerens uttalelser på FN-toppmøtet 2010 er det disse
medlemmers mening at å legge mer vekt på korrupsjon nødvendigvis
må innebære en reduksjon i bistanden. Videre er disse medlemmer kjent
med at FNs Generalforsamling har erklært 9. desember som den Internasjonale
antikorrupsjonsdagen for promotering av FN-konvensjonen mot korrupsjon,
UNCAC. Det er imidlertid disse medlemmers mening
at UNCAC er et utilstrekkelig virkemiddel for å bekjempe korrupsjon
ettersom nasjonale myndigheter har anledning til å utelukke sivilsamfunnet
fra prosessen, rapportering om progresjon er frivillig og landene
kan tilbakeholde full publisering av landrapportene.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i Storbritannia og landets fagetat for bistand og utvikling,
Department for International Development (DFID) i mars 2011 lanserte
rapporten «Multilateral Aid Review: Taking forward the findings
of the UK Multilateral Aid Review» som evaluerer 43 multilaterale
bistandsorganisasjoner i forhold til deres bidrag til utvikling. Disse
medlemmer merker seg dette, og at en rekke FN-organisasjoner
kom til dels svært dårlig ut på evalueringen utført av DFID. Mens
ni organisasjoner fikk karakteren bestått og ble ansett som relevante,
dog med en rekke kritiske merknader, ble ni andre organisasjoner
ansett som dårlige i forhold til de angitte resultatindikatorene.
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) fikk
kritikk for langvarig, historisk underlevering av resultater, mens
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) ble kritisert for
manglende resultatrapportering, manglende åpenhet og behov for forbedret
kostnadseffektivitet. Basert på rapportens resultater avslutter
Storbritannia støtten til fire FN-organisasjoner basert på manglende relevans,
effektivitet og eller resultater. Disse er FNs organisasjon for
industriell utvikling (UNIDO), UN Habitat, FNs særorganisasjon for
arbeidslivet (ILO) og UN Strategy for Distaster Reduction (UNISDR). Disse
medlemmer viser til at Norad har kommentert rapporten fra DFID
og ifølge Fox News 3. mars 2011 uttaler følgende: «we are inspired
by the new British review, and will look closely to see what lessons can
be learned from it». Disse medlemmer registrerer
at den britiske regjeringen har intensjoner om i større grad å benytte
seg av resultatbaserte utbetalinger til de multilaterale organisasjonene,
tilsvarende noe av det Norge gjør i klima- og skogsatsingen. DFID
har også nedsatt en uavhengig kommisjon for å sikre at bistanden
gir resultater og verdi for pengene, og disse medlemmer merker
seg at dette er nærmest identisk i forhold til hva Fremskrittspartiet
har foreslått at opprettes. Disse medlemmer registrerer
at det i regjeringens politiske plattform for 2009–2013 slås fast
at volum av norsk bistand til Verdensbanken skal gjøres avhengig
av bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser. Det
er disse medlemmers mening, spesielt sett i lys av
signalene fra den britiske regjeringen, at det kan stilles tilsvarende
betingelser i forhold til norsk bistand til FN-organisasjoner, og disse
medlemmer ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag
om konkret kondisjonalitetsstruktur.
Disse medlemmer viser til at
DFIDs evaluering av FNs Befolkningsfond (UNFPA) viser at sistnevnte
har utfordringer knyttet til kostnadseffektivitet, resultatrapportering
og resultatoppnåelse på landnivå. Disse medlemmer viser også
til rapporten «Focus UNFPA: Four Recommendations for Action» utgitt
av Center for Global Development (mars 2011) som identifiserer tilsvarende
utfordringer i organisasjonen, og at hele 11 ulike organisasjoner
arbeider med befolkningsspørsmål og helsestatistikk i FN-systemet. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn understreke viktigheten
av at Norge er en pådriver i arbeidet med å effektivisere og strømlinjeforme
FNs organisasjoner og bidra til at dupliserende virksomheter reduseres
og på sikt opphører.
Disse medlemmer viser til at
FN-organisasjonene Office of the Special Adviser on Gender Issues
and Advancement of Women, Division for the Advancement of Women,
United Nations Development Fund for Women og International Research
and Training Institute for the Advancement of Women ble slått sammen
til en ny organisasjon kalt UN Women, eller United Nations Entity
for Gender Equality and the Empowerment of Women som ble operativ
fra januar 2011. Norge ble valgt inn i styret i UN Women i november
2010 sammen med 40 andre land. Disse medlemmer viser
til rapporten «Thematic evaluation of gender mainstreaming in the
United Nations Secretariat» utarbeidet av FNs eget interne tilsynsorgan
Office of Internal Oversight Services, OIOS høsten 2010. Disse medlemmer merker
seg konklusjonene i rapporten som understreker at over 15 års arbeid med
likestilling i FN-systemet i det store og hele har slått feil. Rapporten
viser til en grunnleggende mangel på kunnskap blant FNs egne ansatte
om organisasjonens arbeid med likestilling, en grunnleggende mangel
på forståelse for hva likestillingsarbeidet hadde til hensikt å
oppnå, svakheter i lederskap og ansvarlighet samt til mangel på
systematiske og detaljerte kunnskaper om resultater av arbeidet.
Rapporten viser også til at arbeidet var preget av en rekke initiativer, men
en grunnleggende mangel på koordinering, og disse medlemmer merker
seg dette. Disse medlemmer registrerer samtidig uttalelser fra
administrerende direktør i UN Women Michelle Bachelet om at det
skal skapes større klarhet i hvor mye FN-systemet samlet bruker
på likestillingsarbeidet gjennom etablering av et felles system
for sporing av ressurser innen organisasjonen. Disse medlemmer ser
frem til resultatene av dette arbeidet.
Disse medlemmer viser til rapporten
«The investigation function in the United Nations system» (2011)
utført av Joint Inspection Unit ved FN i Genève. Rapporten analyserer
internetterforskningen og rutinene i FN-systemet, og disse
medlemmer merker seg følgende kritiske momenter:
Personene som er
ansatte av FN for å drive internkontroll, samt bekjempe korrupsjon
og mislighold, er ofte ikke kvalifiserte for den jobben de er ansatt
for å gjøre.
De fleste av FNs programmer, fond og strukturer mangler
mekanismer for oppfølging av saker når mislighold er avdekket.
Etterforskning rammes ofte av interessekonflikter
ettersom de som etterforskes kontrollerer både budsjett og karriere
for etterforskerne.
I noen FN-organisasjoner kan ikke etterforskning
igangsettes uten at direktør eller leder gir sin eksplisitte tilslutning
eller instruksjon. Selv i de tilfeller hvor etterforskning igangsettes
så kan leder for organisasjonen bruke etterforskningsrapportens
konklusjoner etter eget forgodtbefinnende, og i verste fall holde
kritiske bevis skjult for allmennheten.
Disse medlemmer merker seg rapportens
anbefalinger om at generalsekretær Ban Ki-moon burde opprette en
internetterforskningsgruppe bestående av lederne i 29 FN-organisasjoner
for å forsøke å komme frem til løsninger på utfordringene. Disse
medlemmer ser frem til konklusjonene av dette arbeidet,
og ber regjeringen holde Stortinget orientert om saken.
Disse medlemmer er kjent med
at FN har en egen komité, Committee on Information som arbeider
med offentlig informasjon og politikkutforming på dette området.
Blant medlemmene i komiteen er Hviterussland, Kina, Cuba, Nord Korea
og Zimbabwe. Disse medlemmer viser til at en rekke
menneskerettighetsorganisasjoner som Freedom House, Reporters without
Borders, Amnesty og Raftostiftelsen beskriver i detalj hvordan disse
statene innskrenker ytringsfriheten, hindrer tilgang til informasjon og
straffer de som ikke støtter regimets politikk. Iran ble valgt til
rapportør i komiteen tidligere i år, noe som etter disse
medlemmers mening stiller grunnleggende spørsmål ved hvorvidt
en komite for dette formålet i FN har noe som helst positivt å tilføre
verden. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
regjeringen burde arbeide med likestilte land for å legge ned komiteen.
Disse medlemmer er kjent med
at World Intellectual Property Rights Organization (WIPO), Verdens
Opphavsrettsorganisasjon, tidligere i år godkjente overføring av
datamaskiner og annen teknologi til Iran og Nord-Korea uten å informere
øvrige medlemmer i WIPO eller FNs Sanksjonskomite, til tross for
at disse to landene er omfattet av sanksjoner både i regi av FN
og USA. Disse medlemmer viser til at det er iverksatt
etterforskning i saken, og at den også har vært gjenstand for omfattende
debatt i den amerikanske Kongressen. Disse medlemmer mener
det er svært alvorlig dersom en FN-organisasjon er involvert i overføring
av slik teknologi til regimer som er underlagt internasjonale sanksjoner
på området. Disse medlemmer ber regjeringen informere
Stortinget på egnet måte om den videre oppfølging av saken.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge er en av de aller største bidragsyterne til FNs Utviklingsprogram
(UNDP) både i forhold til folketall og i absolutte tall, og at Norge
i 2011/2012 har vært representert i styrende organer i organisasjonen. Disse
medlemmer viser til at UNDPs nåværende holdning er at organisasjonens
revisjonsrapporter fra den verdensomspennende virksomheten er interne forvaltningsredskaper
og at disse bare skal frigis etter forespørsel fra medlemslandenes
regjeringer, og da kun etter tillatelse fra det aktuelle landet hvor
revisjonen finner sted. Disse medlemmer er kjent
med uttalelsene fra USAs FN-ambassadør for forvaltning og reform,
Joseph M Torsella på UNDPs styremøte i New York 6. september 2011
om at FNs fond og organisasjoner, herunder spesielt UNDP så snart
som mulig må iverksette full åpenhet om revisjon og finansielle
transaksjoner i organenes virke. Samtidig er det avgjørende at UNDP
etablerer et system for meningsfull resultatrapportering til organisasjonens
styre og til publikum. Disse medlemmer er enig i
den amerikanske ambassadørens krav til åpenhet i FN og UNDP, og
ber regjeringen stille tilsvarende krav gjennom sine styreverv i
FN-organisasjonene. Disse medlemmer registrerer signalene
fra leder i FNs interne tilsynsorgan (OIOS), Carman LaPointe om at
organet vil starte publiseringen av FNs revisjonsrapporter på hjemmesidene
fra januar 2012. Disse medlemmer registrerer at det
ikke er gjort nevneverdige tiltak på dette området per november
2012, og ber regjeringen ta dette opp med FN og holde Stortinget
orientert i saken.
Disse medlemmer viser til svar
på budsjettspørsmål 507 fra Fremskrittspartiets fraksjon til statsbudsjettet
for 2013. Disse medlemmer registrerer at til tross
for at Norge kanaliserer en betydelig andel av vår bistand til FN
gjennom UNDP, så er det ikke mulig å fremheve hvilke prosjekter
som har svakest eller best resultatoppnåelse. Disse medlemmer mener
dette er bemerkelsesverdig og ber regjeringen sørge for at UNDP
rapporterer ned på prosjektnivå om resultatene av norsk bistand
til organisasjonen.
Disse medlemmer registrerer at
gjennomgangen av UNDPs prosjekter slik disse fremkommer i Prop.
1 S (2012–2013) viser at resultatene ikke kan karakteriseres som
tilfredsstillende når under 50 pst. av programmene på enkelte områder
har gitt positive resultater.
Disse medlemmer viser til den
kritiske situasjonen i Syria hvor demonstranter tortureres til døde
og flere tusen sivile er drept av president Bashar al-Assads sikkerhetsstyrker
de siste månedene. Norge støttet innføringen av de EU-initierte
sanksjonene mot Syria som innebærer frys av midler, reiserestriksjoner
samt forbud mot eksport av våpen og annet utstyr som kan brukes
til undertrykking av sivilbefolkningen. Disse medlemmer viser
til at det syriske regimets brutalitet har blitt fordømt av vestlige land,
av naboland i Midtøsten så vel som av den Arabiske Liga. Disse
medlemmer viser til at FN og en rekke FN-organisasjoner
har planer om å videreføre tilnærmet normal aktivitet i Syria ut året
og i 2013, til tross for den kritiske situasjonen. Det er disse
medlemmers mening at alle FN-programmer i Syria burde fryses,
og at landet nå kun mottar humanitær bistand og nødhjelp til sivile.
Disse medlemmer vil vise til
rapporten «Evaluation of the integrated global management initiative
(IGMI) of the Department for General Assembly and Conference Management»
utarbeidet på vegne av FNs Generalforsamling i forkant av åpningen
av sesjonen høsten 2009. Ifølge rapporten hadde IGMI til hensikt
å reformere byråkratiet knyttet til FNs møte- og konferansevirksomhet,
men dette arbeidet førte ikke frem og verdensorganisasjonen måtte erkjenne
at ingen endring eller fremskritt hadde funnet sted på området i
perioden siden initiativet ble implementert.
Disse medlemmer har merket seg
de mange rapportene fra diverse FN-organisasjoner som viser til
at verden står overfor en matkrise, og at løsningen på krisen ifølge
disse organisasjonene er mer landbruksbistand og statlig styring
av matvareproduksjon. Disse medlemmer vil imidlertid
vise til at FNs generalsekretær Ban Ki-moon tidligere har advart
at matvarekrisen ikke må bli en unnskyldning for mer proteksjonisme
i verdenshandelen. Dessverre er det etter disse medlemmers oppfatning
flere land, deriblant Norge, som fortsetter å føre en politikk med
skyhøye tollbarrierer for import på mat og matvareprodukter fra
u-land. Mens disse medlemmer mener at Norge kan redusere
disse usolidariske satsene, viser forskning at over 70 pst. av verdens
handelsbarrierer er innført av regjeringer i u-land for å ramme
handelen med andre u-land. I mange u-land, slik disse medlemmer vurderer
det, ser man dessverre eksempler på at proteksjonisme bidrar til
at man sulter egen befolkning og befolkningen over grensen i nabolandet. Disse
medlemmer mener at Norge gjennom FN må arbeide for og støtte
systemer for «name and shame» av proteksjonisme i verdenshandelen. Disse
medlemmer viser til at Europakommisjonen har implementert
et overvåkingssystem for proteksjonisme i verdenshandelen og at
Kommisjonen leverte sin niende rapport om dette i juni i år gjeldende
for perioden september 2011 til mai 2012. Dessverre registrerer disse
medlemmer at til tross for uttalelsene fra FNs generalsekretær
så har proteksjonismen i verdenshandelen økt det siste året.
Disse medlemmer viser til rapporter
som hevder at Afrika sør for Sahara er spesielt hardt rammet av
matkrisen. Samtidig er disse medlemmer kjent med
at det i løpet av de siste årene har blitt avdekket flere tilfeller
av korrupsjon knyttet til mat som involverer personer på høyt politisk
nivå i land som Kamerun, Uganda og Kenya. Det er disse medlemmers mening
at FN som en uavhengig, global aktør har et særskilt ansvar for
å påtale tilfeller hvor nasjonale forhold undergraver langsiktig
mat- og vannsikkerhet for befolkningen i disse landene.
Disse medlemmer registrerer med
interesse uttalelsene til FNs assisterende generalsekretær og leder
av UNDP i Afrika, Tegegnework Gettu som i rapporten «Africa Human
Development Report: Towards a food secure future» (2012) understreker
at Afrika ikke kan fortsette å be om matvarehjelp og at det er nok
mat på kontinentet til å fø befolkningen. Disse medlemmer er enig
i konklusjonene i rapporten og ber regjeringen vurdere hvordan man
skal følge opp anbefalingene fra norsk side.
Disse medlemmer er enig i konklusjonene
i rapporten «Africa can help feed Africa» (2012) utgitt av Verdensbanken
om hvordan handelsliberalisering, deregulering og regional handel
med mat kan avhjelpe matkrisen i en rekke afrikanske land. Disse
medlemmer er fornøyd med at rapporten foreslår tiltak som
alltid har vært Fremskrittspartiets politikk på området.
Disse medlemmer er kjent med
at det i FN eksisterer tre særorganisasjoner for fremme av palestinernes
sak; Committee on the Exercise of the Inalienable Rights of the
Palestinian People, the Special Committee to Investigate Israeli Practices
Affecting the Human Rights of the Palestinian People, samt Division
for Palestinian Rights i FNs Avdelig for Politiske Forhold. Disse
medlemmer viser til at FN har to organisasjoner som arbeider
med flyktninger og flyktningspørsmål; herunder FNs høykommissær
for flyktninger (UNHCR) og Hjelpeorganisasjonen for palestinske
flyktninger i Midtøsten (UNRWA). Disse medlemmer understreker at
UNHCR har et globalt mandat i forhold til å omplassere flyktninger,
og finner det unaturlig at enkelte flyktninggrupper har en egen
FN-organisasjon. UNRWA bidro i 2011 til 729 145 tannlegekonsultasjoner
og 268 366 tannhelsekontroller, noe disse medlemmer mener
er en underlig ressursprioritering ettersom tannhelse og tannlegekonsultasjoner
betales av pasienten selv i Norge dersom vedkommende er over 18
år. 80 pst. av UNRWAs budsjett i 2011 dekket lønnskostnader for
om lag 30 000 ansatte, men disse medlemmer mener
at en uforholdsmessig stor andel av midlene til organisasjonen går
til dette formålet. Disse medlemmer viser til at
en rekke av verdens land har måttet kutte betydelig i sine offentlige
tjenester og at det av den grunn ikke er unaturlig at dette ikke
også påvirker UNRWAs prosjekter. Disse medlemmer viser
samtidig til at det ikke er noen humanitær krise i Gaza.
Disse medlemmer viser til at
de samlede norske bidragene til FNs høykommissær for flyktninger,
UNHCR var på 441 mill. kroner i 2011 og at dette gjorde Norge til
organisasjonens sjuende største bidragsyter og nest største bidragsyter
målt i bidrag per innbygger. Disse medlemmer viser
til revisjonsrapporten «Voluntary funds administered by the United
Nations High Commissioner for Refugees: Financial report and audited
financial statements» utarbeidet til FNs 66. generalforsamling høsten
2011. Revisjonsrapporten avdekker at UNHCR har til dels store, alvorlige
utfordringer på en rekke områder knyttet til finansforvaltning,
kostnadskontroll, resultatmåling og åpenhet. Rapporten avdekket
blant annet:
Hele organisasjonen
var uforberedt på revisjonen og revisjonsprosessen, noe som avdekker mangelfulle
og svake retningslinjer på dette området.
Grunnleggende svakheter i finansforvaltningen, som
manglende oversikt over balanse i regnskapet. UNHCR opererer med
80–90 forskjellige bankkontoer, noe som øker faren for korrupsjon og
mislighold samtidig som administrasjonskostnadene er høye.
Store uklarheter knyttet til prosessen
rundt valg av implementerende partnerorganisasjoner ute i felt,
hvor selve prosessen mangler åpenhet og transparen, noe som øker
risikoen for misligheter, korrupsjon, ineffektivitet og manglende resultatoppnåelse.
Manglende konkurranse og åpenhet i anbudsprosessen
rundt valg av partnere i felt, hvor 57 pst. av partnerne har arbeidet
for UNHCR kontinuerlig for mer enn fem år og 28 pst. av organisasjonene
har hatt avtale med UNHCR hvert år i mer enn 10 år.
På bakgrunn av at Norge er en betydelig bidragsyter
til UNHCR, så forutsetter disse medlemmer at regjeringen
holder Stortinget orientert om hvordan de avdekkede problemene forsøkes
løst.
Disse medlemmer viser til at
FN og mange av FNs underorganisasjoner kom dårlig ut i Norads evalueringsavdelings
årsrapport for 2009, at det stilles spørsmål ved hvorvidt UNDP er
i stand til å levere effektiv bistand og om FNs miljøorganisasjon
UNEP i det hele tatt har noen tilleggsverdi i forhold til andre
kanaler for slik bistand. Disse medlemmer registrerer
rapportens anbefalinger om at Norge bruker andre kanaler for den
bistanden som kanaliseres gjennom UNESCO. Disse medlemmer er
kjent med at Norge finansierer UNESCO gjennom både pliktige og frivillige
bidrag og at sistnevnte tilsvarte bevilgninger på 113 mill. kroner
for perioden 2010–2011. Til tross for at Norads egen evaluering
anbefaler ikke å bruke UNESCO som kanal for bistand, så registrerer disse
medlemmer at regjeringen har økt bevilgningene til organisasjonen.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen
må informere Stortinget om hvilke forbedringer som er gjennomført
i UNESCO som forsvarer fortsatt høy støtte fra Norge.
Disse medlemmer er kjent med
at styret i UNESCO valgte Syria inn i to paneler i november 2011
og at ett av disse behandler saker knyttet til menneskerettigheter. Disse medlemmer mener
at dette undergraver arbeidet for menneskerettigheter og demokrati
i Syria og gir legitimitet til president Assads angrep på egen befolkning.
Disse medlemmer er kjent med
at USAs kutt i støtten til UNESCO som følge av organisasjonens beslutning
om å gi medlemskap til de palestinske selvstyremyndighetene (PA)
har ført til store utfordringer for organisasjonen. Disse medlemmer mener
dette understreker behovet for klarere prioriteringer i organisasjonen
samt kansellering av prosjekter som ikke leverer resultater. Disse
medlemmer registrerer konklusjonene i en rapport utarbeidet
ved Heritage Foundation i USA (2012) som hevder at opp mot 87 pst.
av UNESCOs budsjett for perioden 2010–2011 gikk til personellkostnader
og at andelen operative prosjekter ute i felt var tilsvarende få.
Disse medlemmer er kjent med
at UNESCOs styre tidligere i år vedtok, under et nytt navn, en pris
donert til organisasjonen av diktatoren Teodoro Obiang Nguema Mbasogo
som har sittet ved makten i Ekvatorial Guinea siden 1979. Disse
medlemmer mener at prisen undergraver UNESCO som institusjon,
bidrar til å svekke organisasjonens legitimitet og indirekte bidrar
til å legitimere ett av Afrikas verste regimer.
Disse medlemmer er kjent med
at UNESCOs generaldirektør Irina Bokova tidligere i år tildelte
en pris til Saudi-Arabias kong Abdullah Al-Saud for å promotere
dialog og fred. Disse medlemmer viser til rapporter
fra en rekke menneskerettighetsorganisasjoner som slår fast at Saudi-Arabia
er blant de verste landene i verden når det gjelder behandling av
etniske og religiøse minoriteter, homofile og kvinner.
Disse medlemmer er kjent med
at Norge er en betydelig bidragsyter til FNs miljøprogram, UNEP
og at regjeringen tidligere i år økte bistanden til UNEP med 200
mill. kroner for perioden 2012 til 2013. Disse medlemmer viser til
revisjonsrapporten «UNEP project delivery arrangements via partnerships»
utgitt av FNs kontrollorgan OIOS 30. desember 2010 som avdekker
store problemer i forvaltningen av midler i UNEP. Rapporten viser
blant annet til:
Manglende oversikt
over hvordan ressursene brukes i organisasjonen.
Manglende kontroll av eksterne partnerorganisasjoner,
spesielt i privat sektor, samt mangelfull resultatevaluering av
samarbeidet med disse organisasjonene.
Disse medlemmer ber regjeringen
redegjøre overfor Stortinget for hva som er gjort for å rette opp
i utfordringene i UNEP, og hvorvidt positive endringer er tilstrekkelige
for at Norge fortsatt bør kanalisere sin støtte til formålet gjennom
organisasjonen.
Disse medlemmer viser til at
UNEP i mai 2010 ga ut en rapport om overfiske som hevdet at verdenshavene
ville være tømt for fisk i løpet av bare 40 år dersom dagens trender
fortsetter. Disse medlemmer registrerer at rapportens konklusjoner
ble ansett som lite troverdig og tilbakevist blant annet av forskningssjef
Åsmund Bjordal ved det norske Havforskningsinstituttet, og at instituttet
også ved tidligere anledninger har avvist rapporter om verdens ressurssituasjon som
fulle av feil og mangler. Det er disse medlemmers oppfatning
at FNs organisasjoner i mange tilfaller later til å overdrive situasjonen
i verdens ressurstilgang, for i neste omgang å be om mer bistand
og statlig styring.
Disse medlemmer viser til FNs
omfattende prosjekt «Umoja» som har til hensikt å skape en enhetlig
forvaltning av organisasjonens finansielle, menneskelige og fysiske
ressurser samt redusere byråkrati. Disse medlemmer viser til
rapporten «Information and communications technology Second report
of the Advisory Committee on Administrative and Budgetary Questions
on the proposed programme budget for the biennium 2012–2013» utarbeidet
til FNs 66. generalforsamling høsten 2011. Rapporten avdekker omfattende
problemer og mangler i prosjektet, som blant annet:
Prosjektet er forsinket
med flere år, noe som er en indikasjon på feilslått styring fra
FN og generalsekretærens side.
Manglende og forsinket informasjon fra
FNs generalsekretær til generalforsamlingen om forsinkelsen.
Disse medlemmer registrerer at
kritikken av FNs generalsekretær i forbindelse med prosjektet er
hard og omfattende. Disse medlemmer ber regjeringen
holde Stortinget orientert om prosessen rundt utviklingen av «Umoja»
og hvorvidt man fra norsk side tar noen initiativ for å bidra til
fortgang i prosjektet samt rette opp de respektive problemer.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 276 (2007–2008) fra næringskomiteen om samtykke til norsk
innmelding i FNs turistorganisasjon, United Nations World Tourism
Organization (UNWTO). Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
var kritiske til Norges tilslutning til organisasjonen blant annet
basert på at den primært skulle arbeide for å fremme og koordinere
turisme i u-land, og at dette kunne gjøres uten opprettelsen av
en egen organisasjon som måtte koordineres gjennom FN. Disse medlemmer er
kjent med at Zambia og Zimbabwe er vertskap for den 20. generalforsamling
i UNWTO i 2013, og at Zimbabwes president Robert Mugabe tidligere
er utnevnt til FNs æresambassadør for turisme. Disse medlemmer vil
stille spørsmål ved hvorvidt verden har noe å lære av hvordan president
Robert Mugabe har forvaltet Zimbabwes naturressurser og turistindustri
ettersom landet er i en dyp politisk og økonomisk krise. Disse
medlemmer mener Norge må avstå fra å delta på UNWTOs generalforsamling
i 2013.
Disse medlemmer viser til at
Den internasjonale teleunionen, ITU, avholder sin verdenskongress
i Dubai i desember 2012. Disse medlemmer er kjent
med at flere menneskerettighetsorganisasjoner er kritiske til at
en rekke udemokratiske land som Russland og Kina har tatt til orde
for å reforhandle avtalen fra 1988 som sikrer frihet på Internett
og innføre politiske og økonomiske restriksjoner i forvaltningen
av nettet samt underlegge det økt kontroll i regi av FN. Disse
medlemmer mener disse bekymringene bør tas på alvor og ber
regjeringen holde Stortinget orientert om utviklingen.
Disse medlemmer vil redusere
bevilgningene til dette kapitlet, men vil skjerme bevilgningene
til utdanning, helse, olje og ren energi samt næringsutvikling. Disse
medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader
i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:141 S (2009–2010) Representantforslag
om norsk budsjettstrategi for bistand til FN, samt til merknader
i kap. 116, Deltaking i internasjonale organisasjoner. Disse
medlemmer vil også komme med omfattende merknader og forslag
i forbindelse med Meld. St. 33 «Norge og FN: felles fremtid, felles
løsninger» som er til behandling i Stortinget vinteren 2012/2013.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og Høyres alternative budsjett og peker på
at det er et sterkt behov for å sikre at norsk støtte til multilaterale
organisasjoner blir brukt effektivt og til støtte for viktige norske
mål for utviklingspolitikken.
Det er etter disse medlemmers mening
behov for systematisk oppfølging av evalueringer av FN-organisasjonenes
innsats med omprioriteringer og klare budsjettmessige konsekvenser
for de organisasjonene som vurderes som lite effektive og målbevisste.
Slike evalueringer, med påfølgende budsjettkonsekvenser, bør gjøres
i tett samarbeid med andre donorland. Regjeringens «profilark» for
organisasjonene fyller ikke dette behovet på en tilstrekkelig god
måte i dag.
Disse medlemmer vil videre øke
støtten til FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, som opplever
en økonomisk krise i forbindelse med økende konflikter og humanitære
nødsituasjoner i flere verdensdeler, og nå har måttet tømme sine
krisereserver. UNHCR utfører et særdeles viktig oppdrag på vegne
av det internasjonale samfunnet og er en resultatorientert organisasjon
som har gjennomgått en betydelig effektivisering og omstilling de
senere årene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det er en viktig utviklingsoppgave
å styrke tilgangen til et skoletilbud for alle og at elevene gis
et forsvarlig undervisningstilbud med adekvat læremateriell slik at
skolehverdagen blir meningsfull. Disse medlemmer konstaterer
at selv om flere barn nå registreres som elever også i Afrika, gjør mangel
på kvalifiserte lærere, mangel på klasserom, lærebøker og pedagogisk
utstyr at læringsmiljøet har grunnleggende svakheter i en rekke
land.
Disse medlemmer foreslår at bevilgningen
til kap. 170 post 72: UNICEF, økes med 50 mill. kroner utover regjeringens
forslag for å styrke arbeidet for grunnutdanning for alle.
Disse medlemmer viser til at
det trengs større innsats i arbeidet for å bekjempe utbredelsen
av neglisjerte tropiske sykdommer som rammer befolkningen hardt
i en rekke utviklingsland. Disse medlemmer foreslår
derfor at bevilgningen til dette formål styrkes ved at kap. 170
post 76, Tilleggsmidler via FN-systemet, økes med 45 mill. kroner
utover regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil styrke innsatsen
for internasjonal landbruksforskning som kan bidra til en mer robust
og klimatilpasset landbruksproduksjon og økt matsikkerhet i en rekke
av de minst utviklede landene. Disse medlemmer foreslår
at bevilgningen til kap. 170 post 81, Tilskudd til internasjonal
landbruksforskning, økes med 5 mill. kroner utover regjeringens
forslag.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 001 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 146 000 000 |
Komiteen viser til
at utviklingsbankene er viktige finansieringskilder og rådgivere
så vel som sentrale aktører i utviklingsdebatten. Komiteen har
merket seg at den norske samfinansieringsstøtten til Verdensbanken
og de regionale utviklingsbankene brukes strategisk for å påvirke
og utvikle bankenes politikk og operasjoner i tråd med norske utviklingspolitiske prioriteringer.
Komiteen vil spesielt understreke
Verdensbanken og de regionale utviklingsbankenes innsats for å bekjempe
fattigdom og peker blant annet på at Verdensbankens fond for de
fattigste landene (IDA) det siste tiåret har bidratt til å gi 105
millioner barn muligheten til å gå på skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge i hele eller deler av perioden 2011–2012 har vært i
styrende organer i en rekke organisasjoner, deriblant Verdensbanken,
Asiabanken, Afrikabanken og IFAD. Det er disse medlemmers mening
at dette innebærer en unik mulighet til innflytelse i forhold til
organisasjonenes arbeid, og regjeringen må bruke denne muligheten
aktivt i forhold til å sørge for mer fokus på effektivisering, antikorrupsjon
og resultatoppnåelse i organisasjonene.
Disse medlemmer mener at Verdensbanken, de
regionale utviklingsbankene og de internasjonale finansinstitusjonene
baserer sine politiske intervensjoner på en feilaktig forståelse
av årsakene til fattigdom og hva som må til for å skape utvikling
i de fattige landene. Professor William Easterly ved New York University
har tilbakevist påstandene om at u-landene er fanget i en fattigdomsfelle,
at bistand skaper økonomisk vekst og at utviklingslandene trenger
en massiv tilførsel av kapital, et såkalt «Big Push», for å kunne
ta del i verdensøkonomien.
Disse medlemmer viser til at
gavebistand som andel av totale utbetalinger fra Verdensbanken,
Asiabanken, Den latinamerikanske utviklingsbanken (IDB) og Afrikabanken
har økt betydelig siden 2002. Samtidig har økonomisk vekst bidratt
til at millioner av mennesker har kommet seg ut av fattigdom på
alle kontinenter de siste tiårene. Det er derfor disse medlemmers mening
at utviklingsbankenes portefølje burde avspeile dette og at andelen
gavebistand av totale utbetalinger burde gå ned.
Disse medlemmer viser til at
Verdensbanken og de øvrige utviklingsbankenes historie er spekket
med tilfeller hvor land ikke burde blitt innvilget lån på grunn
av dårlig styresett, dårlig makroøkonomisk styring og omfattende
korrupsjon. I denne sammenheng mener disse medlemmer at
bevilgningene til kapitlet må ses i sammenheng med Fremskrittspartiets merknader
i kap. 172 Gjeldsslette og gjeldsrelaterte tiltak og dertil hørende
krav til utlånspraksis.
Disse medlemmer viser til rapporten
«Independent Evaluation Group Annual report 2011» som vurderer måloppnåelsen
i programmer under Verdensbanken, Det internasjonale finansieringsinstituttet
(IFC) og Verdensbankgruppens Multilaterale garanti-institutt for
investeringer (MIGA) for perioden 2008 til 2010. Rapporten trekker
frem områder hvor de tre organisasjonene har god resultatoppnåelse,
og sektorer hvor resultatoppnåelsen er mindre god. Disse
medlemmer merker seg at resultatoppnåelsen i Verdensbanken
og IFCs prosjekter innen blant annet utdanning, helse og reform
av offentlig sektor samt jordbruksprosjekter i sørlige Afrika hadde
begrenset suksess. Rundt halvparten av prosjektene innen utdanning
ble evaluert som tilfredsstillende, mens kun 38 pst. av prosjektene
som hadde til hensikt å øke kvaliteten på utdanning nådde sine målsettinger. Disse
medlemmer registrerer at blant årsakene til den svake resultatoppnåelsen er
komplisert prosjektdesign som ikke er tilpasset lokale forhold,
manglende eller svake resultatrammeverk, manglende oppfølging og overvåking
samt korrupsjon. Ifølge rapporten var iverksatte antikorrupsjonstiltak
utilfredsstillende i syv av 10 land hvor de ble implementert i evalueringsperioden,
noe disse medlemmer mener er særdeles nedslående. Disse
medlemmer vil i så måte vise til studien «Anti-corruption
Approaches – A Literature Review» utgitt av Norads evalueringsavdeling (januar
2009), som understreker at forskningen på området er i stand til
å spore få suksesser knyttet til virkningene av bistandsfinansierte
antikorrupsjonstiltak. Disse medlemmer er enig i rapportens
konklusjoner om at manglende politisk vilje til å bekjempe korrupsjon
i mottakerlandene ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold
til manglende resultatoppnåelse.
Disse medlemmer vil videre vise
til rapporten «Contextual Choices in Fighting Corruption: Lessons
Learned» (2011) ledet av forskere ved det anerkjente tyske Hertie
School of Good Governance på vegne av Norad. Rapportens hovedkonklusjon
er, slik disse medlemmer ser det, nedslående ettersom
den understreker at bistand rettet mot antikorrupsjonstiltak i u-land ikke
har hatt noen effekt, og at det som følge av tiltakene har utviklet
seg en hel antikorrupsjonsindustri som profitterer på donorenes
politiske intervensjoner. Disse medlemmer registrerer imidlertid
med stor interesse at rapporten identifiserer at tiltak som økonomisk
liberalisering, privatisering og forenkling i byråkrati og reguleringer
kan ha en positiv effekt ved at de reduserer ressursbasen som gjør
korrupsjon mulig.
Disse medlemmer er på denne bakgrunn
av den oppfatning at Verdensbankgruppen burde unngå å kanalisere
gavebistand samt gi lån til land som ved gjentatte anledninger har
vist at de ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor, og heller
prioritere de land som fører en progressiv økonomisk politikk med
tiltak knyttet til økonomisk liberalisering, privatisering og forenkling
i byråkrati og reguleringer.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i budsjettproposisjonen foreslår å bevilge 111 mill.
kroner til Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD). Disse
medlemmer har således merket seg at det i Norads resultatrapport
for 2009 fremkommer at Norge støttet fondet med 326 mill. kroner
i perioden 2005 til 2008, og at den årlige evalueringen av IFAD
i 2007 konkluderte med at organisasjonen hadde oppnådd lite når
det gjaldt markedstilgang ved at det ikke hadde vært tilstrekkelig
fokus på markedsmulighetene. Disse medlemmer er også
kjent med at en tredjedel av evalueringene av IFAD viste at de fattige
gruppene hadde hatt mindre nytte av prosjektene enn rikere grupper
av befolkningen, til tross for at IFADs uttalte formål er å hjelpe
de fattigste befolkningsgruppene på landsbygda med å oppnå matsikkerhet.
Disse medlemmer registrerer at
Storbritannias fagetat for bistand, DFID, evaluerte IFAD i februar
2011 og at sistnevnte ble ansett for å ha svak finansforvaltning
og manglende kostnadseffektivitet. Aller svakest er IFAD i forhold
til effektivitet i prosjektene, ifølge evalueringen. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen bruker Norges innflytelse
i styrende organer i IFAD til å effektivisere organisasjonen og
benytter andre kanaler for bistand til formålet dersom krav til
effektivitet og resultatoppnåelse ikke oppnås.
Disse medlemmer viser til at
Nordisk utviklingsfond har omstilt seg fra å drive utlån for utviklingsformål,
til å finansiere klimatiltak på gavevilkår til fattige land. Disse
medlemmer er uenige i denne omstillingen, og ber regjeringen
arbeide for at man går tilbake på ordningen med utlån på mer eller
mindre kommersiell basis.
Disse medlemmer er kjent med
at regjeringen har gjort bistanden til Verdensbanken avhengig av
bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser. Bevilgningene
som foreslås i budsjettproposisjonen for 2013 er identiske med saldert
budsjett for 2012, og disse medlemmer ber regjeringen
redegjøre for om dette er et uttrykk for manglende progresjon i
reformprosesser i Verdensbanken.
International Development Assistance (IDA) gir rentefrie,
langsiktige lån og gavebistand til de 79 fattigste landene, mens
Multilateral Investment Guarantee Agency (MIGA) og International
Finance Corporation (IFC) fokuserer på utvikling av privat sektor. Disse
medlemmer er innforstått med at det norske kjernebidraget
til Verdensbanken går utelukkende til IDA. Disse medlemmer er
kjent med tidligere uttalelser fra miljø- og utviklingsministeren
om at privat sektor er viktig for utvikling og fattigdomsbekjempelse
i u-landene. På denne bakgrunn ber disse medlemmer regjeringen
om å endre kanaliseringen av kjernebidragene gjennom Verdensbanken
slik at en andel også tilfaller MIGA og IFC.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
den britiske riksrevisjonens evaluering av de multilaterale utviklingsorganisasjonene
i september 2012, og at en rekke av organisasjonene som Norge også
er med på å finansiere er lite effektive og har problemer med å
levere resultater innenfor sine respektive områder. Disse medlemmer
registrerer at dette blant annet gjelder UNESCO, FAO, ILO, UNIDO
og UNIFEM. Disse medlemmer registrerer samtidig at
Private Infrastructure Development Group (PIDG) får karakteren «veldig
god» i evalueringen, det vil si høyst relevant for å oppnå Storbritannias
målsettinger i utviklingspolitikken så vel som en god organisasjonsstruktur. PIDG
er en multidonor-organisasjon etablert i 2002 for å bøte på markedssvikt
eller institusjonelle svakheter som hindrer privat sektors involvering
i infrastrukturprosjekter i u-land. Disse medlemmer er
kjent med at PIDG så langt har 11 medlemmer, deriblant Tyskland,
Storbritannia, Sverige og Australia.
Disse medlemmer viser til at
den australske regjeringen i en evaluering av PIDG fra mars 2012
kommer til meget positive konklusjoner og trekker frem som spesielt
positivt PIDGs kostnadseffektivitet og resultatoppnåelse. Disse medlemmer mener
Norge bør bli medlem av PIDG, og ber regjeringen vurdere dette.
Disse medlemmer ønsker å redusere
bevilgningene til dette kapitlet ut fra en samlet vurdering av virkemiddeleffektiviteten
gjennom de gjeldende tiltak og institusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti konstaterer at det lenge har vært
bred politisk enighet om å styrke Norges innsats for at alle skal
få tilgang til utdanning. Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at Norges samlede innsats til dette viktige innsatsområdet
over tid har stagnert og at utdanningsbistanden nå faktisk ligger
under nivået i 2005. Disse medlemmer foreslår at
bevilgningen over kap. 171 post 72, til utdanning gjennom samfinansieringsprogrammet
«Global Partnership for Education», styrkes med 50 mill. kroner utover
regjeringens forslag for 2013.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 265 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 292 000 000 |
Komiteen viser til
at handlingsplanen om gjeldsslette for utvikling (Gjeldsplanen)
er retningsgivende for norsk gjeldspolitikk og at planen legger
opp til at Norge skal lede an i arbeidet for å lette de fattigste
landenes gjeld.
Komiteen støtter målsettingene
for virksomheten og vil spesielt understreke viktigheten av å prioritere
gjeldsslette for land etter krig, konflikt og katastrofer.
Komiteen har merket seg at norsk
bilateral gjeldssletting holdes utenfor bistandsbudsjettet og følgelig
kommer i tillegg til annen bistand. Komiteen er enig
i en slik fremgangsmåte.
Komiteen registrerer at det ved
utgangen av 2011 gjensto 1,224 mrd. kroner som kan slettes uten
bevilgning
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å bidra til å bringe u-landenes lånebyrde ned på et
håndterbart nivå. Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at landenes prosedyrer knyttet til låneprosessen
er transparente og at befolkningen gjennom ulike demokratiske kanaler
fritt kan gi uttrykk for sine synspunkter i forhold til denne. Denne
formen for «bottom-up»-kondisjonalitet forutsetter legitimitet ved
belåning, som i sin tur kan redusere mulighetene for uansvarlig
låneopptak, minske risikoen for korrupsjon samt bidra til at fremtidige
lån benyttes på en rettferdig måte. I så måte vil disse medlemmer også fremheve
det ansvaret som påligger de stater som villig har belånt regimer
som har hatt manglende legitimitet i befolkningen, og som således er
medskyldige i at enkelte stater har havnet i et slikt gjeldsuføre. Disse
medlemmer er av den oppfatning at EURODADs Charter om ansvarlig långivning
kan være et utgangspunkt for å etablere bindende standarder på dette
området. En betydelig andel av landene som mottar bistand fra Norge
er ikke demokratier, dersom man skal legge organisasjonen Freedom
House sin årlige indeks til grunn. Disse medlemmer viser
til at det ikke er noen offisiell definisjon av hva som er legitime
eller illegitime fordringer, noe som kan skape utfordringer knyttet
til om det sittende regimet er anerkjent og legitimt og om man på
denne måte innfrir krav til gjeldsslette. Disse medlemmer ber
om at regjeringen bidrar med en problematisering av grensedragningene
mellom legitim og illegitim gjeld og orienterer Stortinget i saken.
Disse medlemmer registrerer regjeringens påstand
om at redusert gjeldsbetjening øker u-landenes fattigdomsreduserende
investeringer. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at
selv i de tilfeller hvor man finner en samvariasjon (korrelasjon)
mellom gjeldsslette og fattigdomsreduksjon, så er ikke dette et
bevis for at de aktuelle tiltakene var det som førte til nedgang
i fattigdommen (kausalitet). Videre vil disse medlemmer vise
til en rekke studier som påviser en negativ sammenheng mellom gjeldsslette,
fattigdomsreduksjon og økonomisk vekst (Easterly 2002, 2008) samt
studier som viser at sletting av gjeld ikke øker u-landenes bevilgninger
til helse og utdanning (Allen og Weinhold 2000, Johansson 2007,
Lancet 2010).
Disse medlemmer viser til artikkelen
«Are debt repayment incentives undermined by foreign aid» (november
2010) utført av forskerne Bjørnskov og Schröder ved Aarhus Universitet som
gjennom studier av 93 u-land påviser en sterk negativ sammenheng
mellom bistand og insentiver for tilbakebetaling av utestående gjeldsfordringer. Disse
medlemmer mener det er alvorlig dersom bistandsoverføringer bidrar
til å undergrave langsiktig positiv makroøkonomisk utvikling på
denne måten, og slik disse medlemmer ser det er det
viktig at donorene implementerer en sterkere kobling mellom bistand
og gjeldsslette slik at de nevnte negative virkningene minimeres.
Disse medlemmer viser til studien
«The dynamic implications of debt relief for low-income countries»
(IMF juli 2011) utført av forskerne Romero-Barrutieta, Bulíř og
Rodríguez-Delgado som ser på effektene av gjeldssletting i lavinntektsland.
Studien viser til at forventninger om fremtidig gjeldsslette motiverer
gjeldtyngede land til å ta opp mer gjeld, til å konsumere mer og
spare mindre. Dårlig styresett har ikke bare bidratt til høy gjeldsbyrde
i mange land, men også bidratt til å nøytralisere tidligere gjeldssletteinitiativer.
Det er disse medlemmers mening at opparbeidelse av
høy gjeldsbyrde skjer i ikke-demokratiske stater så vel som i demokratier, noe
som understreker viktigheten av å få en autoritativ avklaring av
forholdet mellom illegitim og legitim gjeld.
Disse medlemmer erkjenner at
Heavily Indebted Poor Country (HIPC) initiativet har bidratt til
å få ned gjeldsbyrden i mange u-land. Det er imidlertid disse
medlemmers mening at initiativet skulle være midlertidig
og at underliggende gjeldsslette skulle være begrenset. På denne
bakgrunn mener disse medlemmer at Norge burde etablere
bindende kontrakter med landene som mottar gjeldsslette om klare
resultatindikatorer for fattigdomsreduksjon, samt betingelser om
at gjeldsslette kun gis en gang.
Disse medlemmer viser til at
USAs president Barack Obama har tatt opp problemstillingen rundt
odiøs gjeld, det vil si gjeld som på grunn av dens bakgrunn ikke
burde være lovlig eller forpliktende for etterfølgende regjeringer. Disse medlemmer viser
til studien «Preventing Odious Obligations: A New Tool for Protecting
Citizens from Illegitimate Regimes» (november 2010) utgitt av forskere
ved Center for Global Development i USA som foreslår å innføre en
ny mekanisme for å unngå at nye regimer pådrar seg odiøs gjeld.
Forskerne foreslår at en erklæring eller deklarasjon som medfører
at et legitimt regime som etterfølger et illegitimt regime skal gjøre
at førstnevnte ikke er bundet av kontrakter inngått av det illegitime
regimet etter signeringen av erklæringen. Ved å vite at nye demokratiske
regjeringer ville ha insentiver til å tilbakestille disse illegitime
kontraktene, kan dette virke avskrekkende på utenlandske selskapers
vilje til å signere slike kontrakter i første omgang. Domstolene
i de deltakende statene vil på den måten ikke håndheve kontraktene,
og det nye demokratiske regimet vil ikke lenger frykte tap av kredittverdighet
som følge av manglende betaling.
Disse medlemmer viser til at
studien understreker at gruppen land eller organisasjoner som beslutter
at kontraktene ikke er overførbare bør ha høy internasjonal legitimitet
og ha betydelig oppslutning i landet hvor gjelden har påløpt. En rekke
internasjonale konvensjoner og avtaler kan danne grunnlaget for
å avgjøre hvorvidt et regimes gjeld skal bli erklært odiøs. Disse medlemmer mener
at studien gir interessante innspill om hvordan man kan unngå at
nye regimer arver illegitim gjeld.
Disse medlemmer viser til at
landene Myanmar, Zimbabwe og Sudan har misligholdte fordringer til
Norge og at disse midlene per 31. desember 2011 utgjorde til sammen
692,5 mill. kroner ekskl. forsinkelsesrenter. Disse medlemmer er
kjent med at inndrivelse av fordringer på generelt grunnlag skjer
gjennom bilateral kontakt og gjennom Parisklubben. Samtidig er disse
medlemmer kjent med at norske myndigheter de siste årene
har pleiet omfattende kontakt med myndighetene i disse landene,
herunder at tidligere statsråd Solheim var den første vestlige politiker
som møtte Myanmars nye president, at Norge har vært nært involvert
i fredsforhandlingene mellom Sudan og Sør-Sudan som ledet opp til
sistnevntes uavhengighet 9. juli 2011 og at regjeringen i Norge
hele tiden har forsvart samlingsregjeringen i Zimbabwe under Robert
Mugabe og Morgan Tsvangirai. Det er disse medlemmers mening
at Norge nå må intensivere arbeidet med å inndrive gjelden fra disse
landene og utnytte den etablerte kontakten med de respektive politiske
regimene. Disse medlemmer forutsetter at norsk gjeldsslette
gir økt fattigdomsreduksjon og utvikling i de landene det gjelder,
og at regjeringen holder Stortinget løpende orientert om hvorvidt dette
er tilfellet i de aktuelle landene.
Disse medlemmer registrerer at
blant annet Japan har lovet å ettergi store deler av Myanmars gjeld
til landet forutsatt implementering av reformer for demokrati og
menneskerettigheter. Disse medlemmer mener at Norge
ikke burde ettergi gjeld til Myanmar, men heller bidra til å refinansiere
den utestående gjelden for å stimulere til reformer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende 15 forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en ekstern evaluering
av alle norske freds- og forsoningsinitiativer de siste 30 årene.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en evaluering
av Norges deltakelse i FNs menneskerettighetsråd, UNHRC.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet oversikt
over prosjekter og prosjektpartnere som støttes gjennom EØS-midlene.»
«Stortinget ber regjeringen etablere praksis
med uavhengige evalueringer av all norsk bistand og norske bistandsprosjekter.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide planer
for utfasing av norsk bistand i mottakerland der hvor dette er aktuelt.»
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
at det opprettes en uavhengig database for rangering av bistands-
og nødhjelpsorganisasjoner med hensyn til resultatoppnåelse og kostnadseffektivitet.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ‘svarteliste’
over de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken
på alvor og treffer egnede tiltak for å motvirke korrupsjon i bistandsengasjementet.»
«Stortinget ber regjeringen inkludere utviklingen
av et levedyktig næringsliv som en integrert del av alle utviklingspolitiske
intervensjoner.»
«Stortinget ber regjeringen etablere en ekspertgruppe
for å bistå utviklingslandene i å forsere byråkrati og hindringer
knyttet til handel.»
«Stortinget ber regjeringen opprette en handelsfasiliteringsenhet
for å stimulere til vekst i det private næringsliv i Afrika.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette et forprosjekt
for økt matsikkerhet i u-land gjennom handel med mat og korn.»
«Stortinget ber regjeringen legge frihandelsavtalen
mellom EFTA/Norge og Colombia frem til ratifisering i Stortinget.»
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en forvaltningsrevisjon av den norske bistanden til de palestinske
selvstyremyndighetene.»
«Stortinget ber regjeringen stanse all bistand
til de palestinske selvstyremyndigheter som direkte eller indirekte
støtter undervisning med et anti-israelsk eller antisemittisk budskap.»
«Stortinget ber regjeringen om aktivt å motarbeide
forskjellsbehandling av Israel i internasjonale fora og organisasjoner.»
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 145 738 000 |
Komiteen viser til
sine merknader til Prop. 1 S (2012–2013) Svalbardbudsjettet for
budsjettåret 2013.
(90-poster behandles av finanskomiteen utenfor rammesystemet)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S |
| | | |
| | | |
Utgifter i hele kroner |
|
Forsvarsdepartementet |
| | | |
1700 | | Forsvarsdepartementet | 403 856 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 378 016 000 |
| 73 | Forskning og utvikling, kan overføres | 25 840 000 |
1710 | | Forsvarsbygg og nybygg og nyanlegg | 4 903 763 000 |
| 1 | Driftsutgifter, kan overføres | 3 060 316 000 |
| 46 | Ekstraordinært vedlikehold, kan overføres | 62 980 000 |
| 47 | Nybygg og nyanlegg, kan overføres | 1 780 467 000 |
1716 | | Forsvarets forskningsinstitutt | 174 445 000 |
| 51 | Tilskudd til Forsvarets forskningsinstitutt | 174 445 000 |
1719 | | Fellesutgifter og tilskudd til foretak
under Forsvarsdepartementet | 561 866 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 237 931 000 |
| 43 | Til disposisjon for Forsvarsdepartementet, kan overføres | 18 000 000 |
| 71 | Overføringer til andre, kan overføres | 65 935 000 |
| 78 | Norges tilskudd til NATOs driftsbudsjett, kan
overføres | 240 000 000 |
1720 | | Felles ledelse og kommandoapparat | 3 112 185 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 3 112 185 000 |
1723 | | Nasjonal sikkerhetsmyndighet | 176 772 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 176 772 000 |
1725 | | Fellesinstitusjoner og -utgifter under
Forsvarsstaben | 2 161 390 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 2 022 720 000 |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres | 133 000 000 |
| 70 | Renter låneordning, kan overføres | 5 670 000 |
1731 | | Hæren | 5 607 269 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 5 607 269 000 |
1732 | | Sjøforsvaret | 3 610 045 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 3 610 045 000 |
1733 | | Luftforsvaret | 4 298 998 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 4 298 998 000 |
1734 | | Heimevernet | 1 093 503 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 093 503 000 |
1735 | | Etterretningstjenesten | 1 115 214 000 |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 115 214 000 |
1740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | 2 044 686 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 2 044 686 000 |
1760 | | Nyanskaffelser av materiell og nybygg
og nyanlegg | 8 066 955 000 |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
kap. 1760, post 45 | 881 538 000 |
| 44 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider, nasjonalfinansiert
andel,
kan overføres | 31 923 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres,
kan nyttes under kap. 1761, post 45 | 6 998 359 000 |
| 48 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider, fellesfinansiert
andel,
kan overføres | 67 000 000 |
| 75 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider, Norges tilskudd
til NATOs investeringsprogram for sikkerhet, kan
overføres,
kan nyttes under kap. 1760, post 44 | 88 135 000 |
1761 | | Nye kampfly med baseløsning | 1 892 000 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 70 000 000 |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 1 781 000 000 |
| 47 | Nybygg og nyanlegg, kan overføres | 41 000 000 |
1790 | | Kystvakten | 1 001 965 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 001 965 000 |
1791 | | Redningshelikoptertjenesten | 573 382 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 573 382 000 |
1792 | | Norske styrker i utlandet | 1 162 524 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 1 162 524 000 |
1795 | | Kulturelle og allmennyttige formål | 262 981 000 |
| 1 | Driftsutgifter | 260 651 000 |
| 72 | Overføringer til andre | 2 330 000 |
| | | |
| | Sum utgifter rammeområde 8 | 42 223 799 000 |
|
| | | |
Inntekter i hele kroner |
|
Inntekter under departementene |
| | | |
4700 | | Forsvarsdepartementet | 238 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 238 000 |
4710 | | Forsvarsbygg og nybygg og nyanlegg | 4 073 026 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 3 909 425 000 |
| 47 | Salg av eiendom | 163 601 000 |
4720 | | Felles ledelse og kommandoapparat | 54 343 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 54 343 000 |
4723 | | Nasjonal sikkerhetsmyndighet | 2 771 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 2 771 000 |
4725 | | Fellesinstitusjoner og -inntekter under
Forsvarsstaben | 60 192 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 60 192 000 |
4731 | | Hæren | 61 642 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 61 642 000 |
4732 | | Sjøforsvaret | 50 787 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 50 787 000 |
4733 | | Luftforsvaret | 171 363 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 171 363 000 |
4734 | | Heimevernet | 5 623 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 5 623 000 |
4740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | 127 577 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 127 577 000 |
4760 | | Nyanskaffelser av materiell og nybygg
og nyanlegg | 68 000 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 1 000 000 |
| 48 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsinntekter | 67 000 000 |
4790 | | Kystvakten | 1 009 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 1 009 000 |
4791 | | Redningshelikoptertjenesten | 511 148 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 511 148 000 |
4792 | | Norske styrker i utlandet | 10 368 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 10 368 000 |
4795 | | Kulturelle og allmennyttige formål | 9 057 000 |
| 1 | Driftsinntekter | 9 057 000 |
4799 | | Militære bøter | 500 000 |
| 86 | Militære bøter | 500 000 |
| | | |
| | Sum inntekter rammeområde 8 | 5 207 644 000 |
| | | |
| | Netto rammeområde 8 | 37 016 155 000 |
Ved vedtak i Stortinget 27. november 2012 er netto
utgiftsramme for rammeområde 8 endelig fastsatt til kr 37 016 655 000,
jf. Innst. 2 S (2012–2013). De fremsatte bevilgningsforslag i innstillingen
bygger på denne rammen, jf. Stortingets forretningsorden § 41 tredje
ledd.
Stortingets behandling av Innst. 388 S (2011–2012)
til Prop. 73 S (2011–2012) viser at det er bred enighet om hovedlinjene
i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. 2013 er det første året
i den nye langtidsplanen for Forsvaret (Innst. 388 S (2011–2012)).
I 2013 vil regjeringen særlig prioritere å komme i gang med realisering
av målsettingene i langtidsplanen for 2013–2016.
Det sikkerhetspolitiske bakteppet i Prop. 73
S (2011–2012) beskriver en kompleks verden hvor norsk sikkerhet
er nær tilknyttet utfordringer nasjonalt og internasjonalt. Regjeringa
vil særlig prioritere å styrke Forsvarets operative evne, gjennom
å videreutvikle Forsvarets samlede kapasiteter og se den militære
evnen i et helhetlig perspektiv, både nasjonalt og i en internasjonal kontekst.
Se Prop. 1 S (2012–2013) fra forsvarsdepartement for ytterligere
beskrivelse av regjerings forsvars- og sikkerhetspolitikk.
I proposisjonens del III er det under pkt. 5
listet tre informasjonssaker, i pkt. 6 orienteres det om den sektorovergripende
miljøpolitikk og i pkt. 7 om Forsvarets oppfølging av § 1a i likestillingsloven.
De tre informasjonssakene det orienteres om
er følgende:
NATOs toppmøte i
Chicago - forsvarspakken
Styrking av informasjonssikkerheten
Forskningsprogram innenfor samfunnssikkerhet og
beredskap
Det vises også til proposisjonens fem vedlegg angående:
Ordninger tilknyttet
til verneplikten
Standardiserte nøkkeltall for forvaltningsorganer
med særskilte fullmakter – Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Budsjettstatistikk for perioden 2010–2013
Nøkkeltall for perioden 2010–2013.
Forsvarets operative struktur i henhold
til St.prp. 78 S (2011–2012)
Komiteen mener at
forsvar av borgerne, samfunnet og staten er et varig og grunnleggende ansvar.
Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel og ivareta et
bredt spekter av oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt, sammen
med allierte og om nødvendig alene. Komiteen vil
anerkjenne den store innsatsen Forsvarets personell gjør i tjeneste
både hjemme og ute.
Komiteen viser til at Norges
alliansetilknytning gjennom NATO er avgjørende for vårt forsvar.
Norge skal være en aktiv, konstruktiv og troverdig alliert, og skal
vise evne og vilje til å ivareta vår egen sikkerhet, bidra til våre
alliertes sikkerhet, samt sikkerheten og stabiliteten i våre nærområder.
Alliansens sikkerhet er udelelig.
Den globale finanskrisen påvirker også NATO. Flere
land i alliansen kutter sine forsvarsbudsjetter, og byrdefordelingen
mellom USA og alliansen øvrige medlemmer må forbedres. Komiteen vil
særlig peke på behovet for å samarbeide om nødvendige kapasiteter
som hele alliansen kan dra nytte av.
Komiteen viser til Stortingets
nylige behandling av Prop. S 73 (2011–2012) og Innst. S 388 (2011–2012)
vedrørende Forsvarets utvikling frem til 2016. Komiteen anser
budsjettåret 2013 som viktig med tanke på å legge et godt operativt
og økonomisk grunnlag for den videre utviklingen av Forsvaret. Nye
krevende omstillinger er vedtatt, særlig innen Luftforsvaret, og komiteen vil
følge gjennomføringen av disse nøye.
Komiteen viser til at Forsvaret
også i 2012 er engasjert i ISAF-operasjonen i Afghanistan, samt
i andre internasjonale operasjoner. Vårt engasjement i Afghanistan
vil fortsette også i 2013, selv om innretningen endres. Komiteen vil
understreke betydningen av å opprettholde tilstrekkelig oppmerksomhet
rundt vårt engasjement i Afghanistan også i året som kommer.
Komiteen støtter at Norge bidrar
med en fregatt til NATOs maritime operasjon utenfor Afrikas Horn
i 2013.
Terrorangrepet 22. juli 2011 preger fortsatt
det norske samfunnet. Gjørv-kommisjonens rapport har vist behovet
for å se samlet på de ressursene og kapasitetene samtlige beredskapsetater
har til rådighet. Forsvaret skal og må spille en sentral rolle i
samfunnets samlede beredskap og evne til å håndtere kriser.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil legge frem en melding om forsvarssektorens personell- og kompetansestyring,
og imøteser denne. Reform på personell- og kompetanseområdet er
svært viktig for Forsvarets og sektorens videre utvikling. Arbeidet
med meldingen vil stå sentralt for komiteen i 2013.
Komiteen mener videre det er
svært viktig at arbeidet for Forsvarets skadde veteraner fortsetter.
Mye positivt har skjedd, men oppfølgingen må forbedres ytterligere.
Særlig gjelder dette bedre koordinering mellom Forsvaret og sivile etater.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til regjeringens
prioriteringer under rammeområde 8 i Prop. 1 S (2012–2013), samt
endringer i forhold til budsjettforslaget til regjeringen på rammeområde
8 i Innst. 2 S (2012–2013).
Utgifter rammeområde 8 (i hele tusen kroner)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S | A, SV, Sp |
1719 | | Fellesutgifter og tilskudd til foretak
under
Forsvarsdepartementet | | |
| 43 | Til disposisjon Forsvarsdepartementet | 18 000 | 15 000 (-3 000) |
| 71 | Overføringer til andre | 65 935 | 69 435 (+3 500) |
| | Sum utgifter rammeområde 8 | 42 223 799 | 42 224 299 (+500) |
Inntekter rammeområde 8 (i hele tusen
kroner) |
| | Sum inntekter rammeområde 8 | 5 207 644 | 5 207 644 (0) |
| | Sum netto rammeområde 8 | 37 016 155 | 37 016 655 (+500) |
Disse medlemmer har for øvrig
ingen merknader og slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av å sikre nasjonal suverenitet og en bred alliansebygging
i NATO. Disse medlemmer ønsker en forsvarspolitikk
og et forsvar som bygger på de utfordringer vi står overfor i dagens
og morgendagens samfunn. Disse medlemmer er opptatt
av at Forsvaret må være av en slik karakter at det lett kan tilpasses
de ulike trusselbilder. Dette kan best sikres ved å beholde et grunnleggende
forsvar med kjerneoppgaver på norsk jord, med kapasiteter til å
delta i operasjoner også andre steder i verden. Disse medlemmer er
opptatt av å bedre beredskapskapasiteten i Forsvaret, erfaringene
etter 22. juli 2011viser dessverre at det også i Forsvaret er behov
for forbedringer.
De store og meget verdifulle forekomstene av olje,
gass og protein i våre store havområder er verdier det vil være
utfordrende å forvalte og beskytte uten et tilstrekkelig sterkt
forsvar. Utviklingen i sjøtransporten i våre farvann krever en sterkere
overvåking og kontroll for å sikre at norske interesser og regler
blir ivaretatt, dette fordrer mer tilstedeværelse både i luften
og på havet. Dersom det skulle oppstå kriser og uoverensstemmelser
mellom Norge og andre nasjoner relatert til våre ressurser til havs,
er det ønskelig at Norge kan håndtere slike kriser med egne ressurser.
Disse medlemmer tar innover seg
at helt siden Norge tiltrådte FN-traktaten, har Norge vært forpliktet
til å delta i internasjonale fredsoperasjoner. Da NATO gikk inn
for å utvide sitt engasjement til også å gjelde dette, økte også Norges
forpliktelser på dette området tilsvarende. Disse medlemmer ser
nødvendigheten av denne type engasjement, men ønsker å begrense
operasjonene til et nivå som er forsvarlig med tanke på våre mannskaps-
og materiellressurser. Disse medlemmer mener at bilaterale forsterkningsavtaler
også i fremtiden vil utgjøre en viktig sikkerhets- og forsvarspolitisk
hjørnestein.
NATO er den viktigste arenaen for deltakelse
og samarbeid når det gjelder sikkerhet. Norge har etter disse
medlemmers oppfatning mye å lære fra andre alliertes erfaringer
og på den måten sikre en best mulig praksis rundt oppdragsløsningene.
NATO-skolene og Centres of Excellence er arenaer hvor norske offiserer
og andre aktuelle i større grad bør søke å delta. Norge må være
aktivt inne i NATO for å legge aktiviteter til Norge og å sikre
norsk deltakelse på aktiviteter ellers i organisasjonen. Disse medlemmer ser
det som en fordel at Norge blir mer aktive også innenfor materiellsamarbeidsprosjekter
i NATO. Også innenfor utdanning og bruk av ulike våpenplattformer
mener disse medlemmer det vil være gode muligheter
for samarbeid og sambruk. De økonomiske usikkerhetene i en rekke
NATO-land resulterer i reduserte forsvarsbudsjetter og krav om innsparinger og
effektivisering. Disse medlemmer anser det for å
være fornuftig å se på en bredere bruk av materiell eller utlån
av materiell mellom NATO-landene, som en slags pool. Dette vil kunne
sikre bedre utnyttelse av materiellet og i tillegg sikre at mannskapene
får det erfaringsgrunnlaget de trenger for å opprettholde operativiteten
både nasjonalt og i NATO generelt. Dette samsvarer godt med NATOs
nye strategi om smart-defence og bedre utnyttelse av ressursene innad
i alliansen.
Forsvarets utvikling de senere år har vært preget av
en omorganisering som har gått for langt, for raskt. Resultatet
har blitt at Forsvaret som organisasjon har vært i en konstant omstilling,
uten å kunne driftes på normal forutsigbar måte. Disse medlemmer ønsker
en forutsigbarhet rundt Forsvarets organisasjon og utvikling. Den
nye langtidsplanen er, slik disse medlemmer ser det,
en videreføring av den nedbyggingen av Forsvaret som har vedvart
de senere år. Forsvaret skal i løpet av 2013 avslutte det engasjement som
nå er i Afghanistan, men dette medfører ikke at Forsvaret vil være
uten utenlandsoppdrag. Disse medlemmer mener derfor
at det fortsatt må være et fokus på utvikling av styrker som kan
operere både ute og hjemme.
Disse medlemmer er opptatt av
å se langtidseffektene av de investeringer og organisasjonsendringer
det legges opp til i den nye langtidsplanen. Disse medlemmer ser
store sprik mellom den organisasjonen regjeringen har lagt opp til
og den organisasjonen de i praksis legger opp til å finansiere i
den vedtatte langtidsplanen. Disse medlemmer er bekymret
over den manglende forståelsen for Forsvarets underfinansiering
og nedbygging og mener at det må iverksettes en rekke tiltak for
å endre denne utviklingen. Disse medlemmer har merket
seg at det under hele omstillingen av Forsvaret, også i langtidsplanen,
snakkes om at Forsvaret må gjøres mer effektivt og gripbart. Disse
medlemmer er enig i disse målene, men ser store utfordringer
i det ambisjonsnivå som legges for Forsvarets struktur. Disse
medlemmer mener Forsvaret som organisasjon blir marginalisert
og på den måten ikke vil være robust nok til å kunne opptre selvstendig
selv under mindre konflikter. Disse medlemmer ser
store utfordringer fremover vedrørende Forsvarets kapasiteter og mangler
på ressurser.
Hæren må styrkes for å kunne imøtekomme de oppgaver
som pålegges. Hærens størrelse må opp på et nivå som sikrer kontinuitet
i utenlandsoperasjoner samtidig som tilstedeværelse og aktivitet
i Norge opprettholdes. Disse medlemmer merker seg
at langtidsplanens organisasjonsutvikling for Hæren er positiv,
men det må legges opp til mer trening og øving for å sikre et tilfredsstillende
operativt nivå.
Disse medlemmer oppfatter at
Sjøforsvarets mange utfordringer knyttet til innfasing av nye fartøyer
må løses både økonomisk og organisasjonsmessig. Disse medlemmer mener
utfordringene knyttet til den aldrende ubåtflåten må aktualiseres
og at det snarest må iverksettes et prosjekt som ser på det fremtidige
ubåtvåpenet og de økonomiske og organisatoriske utfordringer dette
medfører. Sjøforsvarets organisasjon må opp på et nivå som sikrer
bemanning av Sjøforsvarets fartøy og øvrig organisasjon. Sjøforsvarets
aktivitet i norske havområder må økes, for å sikre ivaretakelse
av norske interesser i og rundt våre havområder.
HV har i flere år vært nedprioritert av regjeringen.
Regjeringen har lagt ned HV-016-avdelingene, noe som resulterte
i at svært mange godt trente mannskaper valgte å forlate HV. Disse medlemmer mener
regjeringen snarest må tilføre HV ressurser for å bygge opp relevant kompetanse
til erstatning for det nedlagte 0-16 som er tilpasset de trusselutfordringer
vi kan forvente å stå overfor i årene som kommer. Videre har disse
medlemmer merket seg at innsatsstyrkene ikke er oppsatt
med det antall mannskaper disse styrkene skal ha, noe som går utover
HVs operative evne. Dette viser at rekrutteringen ikke har fungert
som forventet. Disse medlemmer ønsker å styrke HVs
aktivitetsnivå og størrelse, slik at HV kan være en reell ressurs
i krise, krig og ved andre samfunnsbehov. Disse medlemmer mener
HV må få tilført midler som sikrer øving og trening av sine mannskaper.
Dersom øvingsnivået for HV ikke økes, vil HV ikke være i stand til
å fylle sine oppgaver verken i krise eller krig, ei heller som støtte
til sivile oppgaver.
Disse medlemmer er opptatt av
at Kystvakten får styrket sitt budsjett, slik at tilstedeværelsen
i våre havområder blir styrket. Kystvakten har de senere år hatt
en nedadgående utvikling i antall selingsdøgn, dette er noe disse
medlemmer vil reversere. Kystvakten er en viktig ressurs
i forhold til å følge opp forvaltningsansvaret Norge har i nordområdene.
Videre er Kystvakten med på å sikre norske interesser i disse havområdene.
Kystvaktens tilstedeværelse er òg viktig i forhold til fiskere og
andres sikkerhet i havområdene. Disse medlemmer er
opptatt av at Kystvaktens kapasiteter er fremtidsrettet og tilpasset
den aktivitetsøkning som kommer i våre havområder. Disse
medlemmer ser nødvendigheten av helikoptertilgang for at
Kystvakten skal kunne utføre tilsyns- og beredskapsoppgavene på
en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen iverksetter tiltak som sikrer tilfredsstillende operativitet
for Kystvaktens helikopterressurser og at helikoptertilgangen ikke på
noe tidspunkt blir svekket utover dagens nivå.
Disse medlemmer er opptatt av
Luftforsvarets evne til å løse sine oppdrag og oppgaver i tiden
som kommer. Disse medlemmer ser utfordringer knyttet
til innfasingen av nye kampfly i de kommende år. Disse medlemmer oppfatter
at regjeringen ligger fast på sin tidslinje når det gjelder innfasing
av nye kampfly. Dette forutsetter at leveransene av nye kampfly
er i henhold til nedfelt anskaffelsesplan. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen, uavhengig av tidsutvikling i F-35 prosjektet, sikrer
at Luftforsvarets operative evne og kapasitet ikke på noe tidspunkt
vil være lavere enn dagens nivå.
Disse medlemmer er genuint opptatt
av at Norge i størst mulig grad skal kunne ha et forsvar med en
bredest mulig forankring i befolkningen, dette kan best sikres gjennom vernepliktsforsvar. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at de vernepliktiges status
bedres og at dette vil kunne stimulere flere til en motivert tjeneste
i Forsvaret. Det må stimuleres til større grad av verving av personell
til utenlandstjeneste og beredskapstjeneste. Disse medlemmer er
opptatt av at de ansatte i Forsvaret, både militære og sivile, må
sikres forutsigbare arbeidsforhold og personalpolitikk. Den største enkeltfaktoren
i Forsvaret er personalet, og denne gruppen må i større grad ivaretas. Disse medlemmer ønsker
en styrking av tjenestetillegget og dimisjonsgodtgjørelsen, slik
at det økonomiske tapet ved å gjennomføre førstegangstjeneste minsker.
Disse medlemmer ser òg de enorme
utfordringer det ligger i at Forsvaret er pålagt anskaffelser av
materiell som ikke har en driftsmessig finansiering Disse
medlemmer frykter at dette vil medføre at materiell ikke
vil bli benyttet som forutsatt og at utdanning og tjenesteutførelse
vil bli lidende som følge av disse underfinansierte prosjektene.
Disse medlemmer er opptatt av
at Forsvaret forbereder sine tjenestegjørende på en god måte før
utenlandsoppdrag. Disse medlemmer ser det som avgjørende
at soldatene opplæres, trenes og øves på å håndtere skarpe oppdrag
under realistiske og krevende forhold. Disse medlemmer mener
det vil være hensiktsmessig i en slik forberedelse å bringe veteraner
og andre med relevant erfaringsbakgrunn inn i undervisningen slik
at soldatene kan få et best mulig inntrykk av andres erfaringer.
Det er viktig at soldatene forstår hva som kan vente dem under utenlandsoppdrag. Disse
medlemmer er opptatt av at soldatene tilføres kunnskap og
erfaring slik at de på et reelt grunnlag kan vurdere om de er egnet en
til slik type tjeneste. Dette vil også styrke avdelingenes mulighet
til å foreta en best mulig selektering av mannskapene. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng videre understreke behovet
for å forberede soldatene på tilværelsen etter tjenesten. I denne
sammenheng er det nødvendig å ha en nær og god tilnærming til de pårørende,
slik at Forsvaret kan være en ressurs for denne gruppen både før,
under og etter tjenesten i større grad enn i dag. Disse medlemmer ønsker
et godt ettervern for våre tjenestegjørende. Disse medlemmer ser
ingen prinsipiell forskjell på de som har tjenestegjort og tjenestegjør
nå, i forhold til dem som skal tjenestegjøre senere. Disse
medlemmer ønsker de samme rettigheter og oppfølging for
alle som har deltatt i utenlandsoppdrag uavhengig av tjenestetidspunkt. Disse
medlemmer mener Forsvaret har et stort ansvar for å vise
vilje til oppfølging av veteranene også etter avsluttet tjeneste. Disse
medlemmer er opptatt av at våre veteraner skal få den oppreisning
og støtte de fortjener og mener teoretiske tidsfrister ikke reflekterer
de faktiske behov veteranene måtte ha. Disse medlemmer mener
veteranorganisasjonene er gode ressurser for Forsvaret i arbeidet med
å forberede tjenestegjørende før utenlandsoppdrag samt ivaretakelse
og oppfølging etter gjennomført utenlandsoppdrag.
Generelt er disse medlemmer opptatt
av at alle samfunnets ressurser må rettes inn på en mest mulig effektiv
måte. Beredskapsarbeidet er svært viktig og Forsvarets rolle må
avklares og defineres slik at organisasjonen kan bistå det sivile
samfunn på en mest mulig hensiktsmessig måte. Samarbeidet mellom
politi og forsvar bør utvikles videre både innenfor beredskap, informasjonsbehandling
og operative oppgaver. Disse medlemmer ser dette
som særlig aktuelt med bakgrunn i erfaringene etter terrorangrepet
22. juli.
Cyber-beredskap er òg et svært viktig område hvor disse
medlemmer mener det må satses mer. Norge må ha egne tilstrekkelige
ressurser til å kunne sikre kritisk utsatt infrastruktur mot angrep
og sabotasje. Det må være en robust organisasjon med døgnbemanning
og ressurstilganger som sikrer kontinuerlig kapasitet mot oppståtte trusler. Disse
medlemmer merker seg også at dette er et område NATO ser
på som viktig.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sitt alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen.
Utgifter rammeområde 8 (i
hele tusen kroner)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S med
Tillegg 1-3 | FrP |
| | | | |
1700 | | Forsvarsdepartementet | 403 856 000 | 393 856 000 (-10
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 378 016 000 | 368 016 000 (-10 000 000) |
1719 | | Fellesutgifter og tilskudd til foretak
under
Forsvarsdepartementet | 561 866 000 | 585 866 000 (+24
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 237 931 000 | 253 931 000 (+16 000 000) |
| 71 | Overføringer til andre | 65 935 000 | 73 935 000 (+8 000 000) |
1720 | | Felles ledelse og kommandoapparat | 3 112 185 000 | 3 172 185 000 (+60
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 3 112 185 000 | 3 172 185 000 (+60 000 000) |
1723 | | Nasjonal sikkerhetsmyndighet | 176 772 000 | 186 772 000 (+10
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 176 772 000 | 186 772 000 (+10 000 000) |
1731 | | Hæren | 5 607 269 000 | 5 697 269 000 (+90
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 5 607 269 000 | 5 697 269 000 (+90 000 000) |
1732 | | Sjøforsvaret | 3 610 045 000 | 3 700 045 000 (+90
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 3 610 045 000 | 3 700 045 000 (+90 000 000) |
1733 | | Luftforsvaret | 4 298 998 000 | 4 368 998 000 (+70
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 4 298 998 000 | 4 368 998 000 (+70 000 000) |
1734 | | Heimevernet | 1 093 503 000 | 1 163 503 000 (+70
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 093 503 000 | 1 163 503 000 (+70 000 000) |
1735 | | Etterretningstjenesten | 1 115 214 000 | 1 145 214 000 (+30
000 000) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 115 214 000 | 1 145 214 000 (+30 000 000) |
1740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | 2 044 686 000 | 2 116 686 000 (+72
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 2 044 686 000 | 2 116 686 000 (+72 000 000) |
1760 | | Nyanskaffelser av materiell og nybygg
og nyanlegg | 8 066 955 000 | 8 166 955 000 (+100
000 000) |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold | 6 998 359 000 | 7 098 359 000 (+100 000 000) |
1761 | | Nye kampfly med baseløsning | 1 892 000 000 | 2 192 000 000 (+300
000 000) |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold | 1 781 000 000 | 2 081 000 000 (+300 000 000) |
1790 | | Kystvakten | 1 001 965 000 | 1 101 965 000 (+100
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 001 965 000 | 1 101 965 000 (+100 000 000) |
1791 | | Redningshelikoptertjenesten | 573 382 000 | 598 382 000 (+25
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 573 382 000 | 598 382 000 (+25 000 000) |
1795 | | Kulturelle og allmennyttige formål | 262 981 000 | 267 981 000 (+5
000 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 260 651 000 | 265 651 000 (+5 000 000) |
| | Sum utgifter rammeområde 8 | 42 223 799 000 | 43 259 799 000 (+1 036 000 000) |
Inntekter rammeområde 8 |
| | Sum inntekter rammeområde 8 | 5 207 644 000 | 5 207 644 000 (0) |
| | Sum netto rammeområde 8 | 37 016 155 000 | 38 052 155 000 (+1 036 000 000) |
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett, der det foreslås at ramme
8 settes til 42 839 999 000 kroner, som er en økning på 616 200 000
kroner sammenlignet med regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil understreke
at Norges alliansetilhørighet i NATO og det transatlantiske forholdet
representerer hjørnesteinene i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Samarbeid med EU, europeiske allierte og de nordiske land er stadig
viktigere tillegg. Norge skal være en pålitelig og engasjert alliert
– også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. De geopolitiske
endringene som nå skjer i verden får sikkerhetspolitiske konsekvenser.
I tillegg gjør økonomiske nedgangstider at USA har varslet store
kutt i sine forsvarsbudsjetter de neste ti årene. Summen av dette
er at europeiske land må ta større ansvar for og i alliansen, og
at medlemslandene samtidig må ta et større ansvar for egne nærområder.
En rekke sentrale allierte er likevel presset til å redusere sine
forsvarsbudsjetter, med påfølgende svekkelse av alliansens samlede
kapasiteter som resultat. For Norge, med omfattende interesser til
havs og i nordområdene, er det derfor særlig viktig å opprettholde et
sterkt, moderne og alliansetilpasset forsvar og være en aktiv bidragsyter
til NATO.
Disse medlemmer viser til at
2013 er et svært viktig år for den videre utviklingen av Forsvaret. Gjennom
behandlingen av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012)
er det vedtatt ytterligere krevende omstillinger i Forsvarets organisasjon
og støttestruktur som vil påvirke organisasjonen i årene fremover.
Disse omstillingene vil kunne ha betydelige konsekvenser allerede
fra 2013.
Disse medlemmer vil gi sin fulle
støtte og anerkjennelse til våre soldater i tjeneste hjemme og ute.
Norske soldater utfører en meget god jobb, ofte under svært vanskelige
omstendigheter. Disse medlemmer understreker at det
er mange positive trekk i utviklingen av Forsvaret: Profesjonelle
og vernepliktige soldater opprettholder høy motivasjon og kompetanse. Norge
har betydelige moderne kapasiteter og materiell som er under innfasing
i alle forsvarsgrenene. Den konseptuelle omstillingen til et fleksibelt
innsatsforsvar nærmer seg ferdigstillelse, selv om gjennomføringen
fortsatt vil ta tid. Norge yter omfattende bidrag til krevende internasjonale
operasjoner. I 2012 særlig i Afghanistan, hvor Norge også skal videreføre
et betydelig bidrag i årene som kommer. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at oppmerksomheten rundt det militære
bidraget til Afghanistan opprettholdes i en vanskelig fase. Regjeringen
og forsvarsledelsen har et særlig ansvar i denne sammenheng.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen uttaler at den har styrt forsvarspolitikken i full overensstemmelse
med den langtidsplanen for Forsvaret som de rød-grønne partiene
vedtok i Stortinget mot stemmene til en samlet opposisjon i 2008,
ref. St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 306 (2007–2008),
og at man ved utgangen av 2012 derfor har et forsvar i full balanse.
Dette underkjenner etter disse medlemmers oppfatning
sentrale gjenstående problemstillinger, særlig knyttet til den vedtatte strukturens
reelle operative evne og tilgjengelighet, personellsituasjonen og
slitasje knyttet til krevende utenlandsoppdrag.
Til tross for positive utviklingstrekk vil disse medlemmer derfor
uttrykke sin fortsatte bekymring for situasjonen i Forsvaret, og
mener at regjeringen ikke viser tilstrekkelig evne og vilje til
å anerkjenne og gripe fatt i underliggende ubalanser og problemer
som både på kort og lang sikt kan få store konsekvenser for operativ
evne og økonomisk bærekraft over tid. Dette er en tendens som har
preget hele denne regjeringsperioden. Manglende åpenhet og informasjon
om den reelle situasjonen preger fortsatt regjeringens forsvarspolitikk,
og dessverre også budsjettproposisjonen for 2013. Disse medlemmer vil
nok en gang understreke behovet for at Stortinget får seg forelagt
mer lesbare, konkrete og etterprøvbare beslutningsdokumenter enn
det regjeringen har for vane å legge frem innen forsvarssektoren. Disse
medlemmer anser dette som helt avgjørende for Forsvarets
fremtidige legitimitet og politiske gjennomslagskraft.
Forsvarets største utfordring er at de underliggende
ubalansene mellom ressurser, oppdrag og struktur videreføres i det
skjulte, med den konsekvens at den reelle operative effekten forblir
for liten, sammenlignet med samfunnets betydelige investeringer
i sektoren. En ytterligere bekymring er knyttet til Forsvarets evne
til å beholde personell i viktige stillingsklasser over tid, noe
som i dag særlig kommer til syne i Sjøforsvaret – dette svekker
den operative evnen ytterligere på viktige områder.
Disse medlemmer mener derfor
at det er behov for en ytterligere rebalansering av forholdet mellom
faktorene ressurser, oppdrag og struktur, og at dersom dagens vedtatte
oppgaveportefølje og struktur skal kunne opprettholdes, må bevilgningsnivået
øke. Disse medlemmer viser i den forbindelse til
at Høyre i sine alternative budsjetter fra 2008 til og med budsjettåret
2013 vil ha foreslått en samlet økning i bevilgningene over forsvarsbudsjettet
på 3,26 mrd. kroner. Regjeringen ønsker derimot å videreføre flate budsjettrammer
for Forsvaret. At realveksten i forsvarsbudsjettet over tid har
vært langt lavere enn realveksten i det samlede statsbudsjettet,
og i tre av fem foregående år reelt negativ, viser med tydelighet
regjeringens manglende prioritering av sektoren.
Disse medlemmer anser at den
omfattende styrkingen av Forsvaret som Høyre i sine alternative
budsjetter har foreslått gjennom mange år, også i budsjettet for
2013 ville medført økt forsvarsevne og være et viktig skritt i retning
av et forsvar i reell balanse.
Disse medlemmer har merket seg
at Forsvarsdepartementet gjennom hele omstillingsfasen ikke har
lagt til grunn samme effektiviseringskrav for sin egen drift som
man har for Forsvarets militære organisasjon, og anser at det bør
omprioriteres midler fra administrasjon i departementet og i Forsvarsstaben
til å øke operativ evne i Forsvarets militære organisasjon.
Høyres budsjettforslag vil tilføre Hæren betydelige
midler til å øke oppfyllingsgraden i manøveravdelingene og å bringe
grenens reelle organisasjon opp på nivå med vedtatt struktur, samt
øke øvelse og trening. 2013 vil i stor grad være et omstillingsår
for Hæren etter endringene i bidraget til Afghanistan.
Disse medlemmer viser til at
Høyres forslag videre vil tilføre Sjøforsvaret, Luftforsvaret og FLO
midler til tiltak for å rekruttere og beholde kompetent teknisk
personell, samt øke aktivitetsnivået i Luftforsvaret og Sjøforsvaret.
Omfanget av Forsvarets investeringsportefølje og investeringsandelen
i det samlede budsjettet tilsier også at FLO bør tilføres styrket
merkantil kapasitet.
Disse medlemmer er særlig bekymret
for personellsituasjonen i Sjøforsvaret, som av fagmiljøet anses
som kritisk. Det forutsettes at regjeringen iverksetter umiddelbare
tiltak for å avhjelpe situasjonen både på kort og lang sikt. Disse
medlemmer støtter fullt ut den norske deltagelsen i NATOs
operasjon «Ocean Shield» fra høsten 2013, men vil tilføre Sjøforsvaret midler
til å fullfinansiere deltagelsen for å opprettholde sentrale økonomiske
forutsetninger i Prop. 73 S (2011–2012) om tilbakeføring av midler
fra utenlandsoperasjoner.
For Luftforsvaret er det viktig å kunne opprettholde
et tilstrekkelig høyt aktivitetsnivå i en tid med nye krevende omstillinger
i forsvarsgrenen som følge av Stortingets vedtak basert på Prop.
73 S (2011–2012). Disse medlemmer vil også særlig
peke på behovet for å øke antallet flytimer på maritime patruljefly
og å styrke kapasiteten innen luftvern.
Disse medlemmer er fortsatt svært
bekymret over situasjonen og utviklingen i Heimevernet, hvor vedtatt
struktur ikke er bærekraftig innen dagens budsjettramme. Den innretning
regjeringen valgte på videreutviklingen av Heimevernet i Prop. 73
S (2011–2012), vil øke belastningen ytterligere. Høyres budsjettforslag
vil øke Heimevernets militære evne gjennom å prioritere innsatsstyrkene. Disse
medlemmer ser et klart behov for å øke Heimevernets innsats-
og beredskapsevne for skarpe oppdrag, ikke minst i lys av beredskapsmangler
som har kommet frem etter terrorangrepet 22. juli 2011. Overføringen av
Reine-klassen fartøyer fra Sjøheimevernet til Kystvakten er fornuftig,
men utløser behov for EBA, infrastruktur og materiell for utdanning, trening
og oppdragsløsning som ikke synes adressert.
Disse medlemmer viser til at
Forsvarets kapasiteter utgjør en helt sentral del av samfunnets samlede
ressurser for beredskap og krisehåndtering. Forsvaret skal primært
løse militære oppdrag, men relevante kapasiteter må raskt stilles tilgjengelig
også ved sivile kriser i form av villede angrep, større ulykker,
naturkatastrofer mv. Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett derfor vil øremerke betydelige
midler til å styrke Forsvarets bidrag til samlet beredskap. Dette
gjelder midler til Heimevernet, for samtrening med sivile nødetater
og politi, og økt trening på objektsikring for områdestrukturen;
for videre styrking av helikopterberedskapen utover regjeringens
forslag; og til Marinejegerkommandoen for utredning og konseptutvikling
for en fremtidig dedikert beredskapsrolle, samt øvelse og trening
for nye beredskapsoppgaver og samarbeid med politi og andre relevante
aktører.
En økning av driftsmidler til Kystvakten i tråd med
Høyres forslag vil øke evnen til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.
I lys av slitasjen på eksisterende KV-helikoptre og de massive forsinkelsene
på innfasingen av nye maritime helikopter, er disse medlemmer opptatt
av at det finnes interimløsninger som opprettholder beredskap og
evnen til å løse oppdrag. Disse medlemmer mener videre
at Indre Kystvakt (IKV) må settes i stand til å seile alle sine
fartøyer i langt større grad enn i foregående år. IKV utgjør etter disse
medlemmers oppfatning en svært rimelig og fleksibel kapasitet
og må settes i stand til å kunne operere løpende langs hele kysten.
Tilførselen av Reine-klassen må forutsettes å styrke IKVs evne til
dette.
Regjeringen har med full støtte fra Stortinget over
flere år gjennomført en rekke positive tiltak knyttet til ivaretakelsen
av Forsvarets veteraner. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at dette arbeidet svekkes av at dagens grunnlag og ordninger
for erstatning til skadde veteraner oppleves som uoversiktlig og
uryddig og fortsatt ikke legger et prinsipp om lik erstatning for
lik skade til grunn. I tråd med tidligere prioriteringer foreslår
derfor Høyre også i år å tilføre midler slik at erstatning etter
den særskilte kompensasjonsordningen for skader før 1. januar 2010
kan økes fra 35 G til 65 G med samme forenklede beviskrav. Disse
medlemmer vil videre øke støtten til Veteranforbundet SIOPS
og til samarbeidsprosjektet mellom RVTS, Forsvarets sanitet, Forsvarets
veterantjeneste, Nav og SIOPS knyttet til kompetanseheving i det
sivile hjelpeapparatet, og innføre en ordning for refusjon av reiseregninger
for skadde veteraner som oppsøker Nasjonal Militær Poliklinikk (NMP).
Disse medlemmer viser til regjeringens forslag
om å redusere støtten til Det frivillige skyttervesen (DFS) fra
31,2 mill. kroner i 2012 til 25 mill. kroner i 2013. Disse
medlemmer er av den oppfatning at DFS, med over 800 skytterlag
og 140 000 medlemmer utfører en samfunnsviktig oppgave, som også
innebærer bidrag til Forsvaret, ikke minst gjennom forsvarlig våpenopplæring
og bistand til instruksjon og trening i deler av Forsvarets organisasjon. Disse
medlemmer vil derfor beholde samlet støtte til DFS på samme
nivå som i 2012. Bakgrunnen for dette er DFS’ behov for forutsigbare rammer,
og at regjeringens oppfølging av gitte signaler om endringer i tildelingene
synes å ha vært mangelfull. Disse medlemmer vil derfor,
i dialog med DFS, vurdere hvordan organisasjonens struktur og aktivitet
kan effektiviseres og forbedres, også med tanke på å finne nye inntektskilder
og tilpasse driften til et nytt tildelingsregime. Disse medlemmer vil
likevel understreke at tilsvarende økonomisk støtte fra Forsvarsdepartementet,
og mer indirekte støtte fra Forsvaret i form av varer og tjenester,
ikke kan forventes fremover. Endringer må likevel skje over noe
tid, og i tettere dialog med organisasjonen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Stortingets behandling av Prop. 73 S. (2011–2012) og Høyres
merknader og vedtaksforslag i Innst. 388 S. (2012–2013) vedrørende
Forsvarets videre utvikling i perioden 2013–2016.
Utgifter rammeområde 8 (i
hele tusen kroner)
Kap. | Post | Formål | Prop. 1 S med
Tillegg 1-3 | H 2013 |
| | | | |
1700 | | Forsvarsdepartementet | 403 856 | 382 856 (-21
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 378 016 | 357 016 (-21 000) |
1719 | | Fellesutgifter og tilskudd til foretak
under
Forsvarsdepartementet | 561 866 | 569 066 (+7
200) |
| 71 | Overføringer til andre | 65 935 | 73 135 (+7 200) |
1725 | | Fellesinstitusjoner og -utgifter under
Forsvarsstaben | 2 161 390 | 2 191 390 (+30
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 2 022 720 | 2 002 720 (-20 000) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 133 000 | 183 000 (+50 000) |
1731 | | Hæren | 5 607 269 | 5 727 269 (+120
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 5 607 269 | 5 727 269 (+120 000) |
1732 | | Sjøforsvaret | 3 610 045 | 3 755 045 (+145
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 3 610 045 | 3 755 045 (+145 000) |
1733 | | Luftforsvaret | 4 298 998 | 4 403 998 (+105
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 4 298 998 | 4 403 998 (+105 000) |
1734 | | Heimevernet | 1 093 503 | 1 243 503 (+150
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 093 503 | 1 243 503 (+150 000) |
1740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | 2 044 686 | 2 074 686 (+30
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 2 044 686 | 2 074 686 (+30 000) |
1790 | | Kystvakten | 1 001 965 | 1 051 965 (+50
000) |
| 1 | Driftsutgifter | 1 001 965 | 1 051 965 (+50 000) |
| | Sum utgifter rammeområde 8 | 42 223 799 | 42 839 999 (+616
200) |
Inntekter rammeområde 8 (i hele tusen
kroner) |
| | Sum inntekter rammeområde 8 | 5 207 644 | 5 207 644 (0) |
| | Sum netto rammeområde 8 | 37 016 155 | 37 632 355 (+616
200) |
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at et troverdig nasjonalt forsvar, kombinert
med allianseforankringen i NATO, er hovedfundamentet for norsk sikkerhets-
og forsvarspolitikk. I et bredere perspektiv er også oppslutning
om folkeretten og FN, en aktiv innsats for konfliktløsning og fred
i det internasjonale samfunn, og samarbeid med nordiske naboland
og andre nærstående europeiske stater viktige bærebjelker i sikkerhetspolitikken.
Når det gjelder de mer overordnede spørsmål knyttet
til den pågående omstilling og modernisering av Norges forsvar,
viser dette medlem til Kristelig Folkepartis utfyllende
merknader i Innst. 388 S (2012–2013) om Forsvarets videre utvikling
i perioden 2013–2016. Dette medlem viser til at regjeringen
i budsjettproposisjonen bekrefter at det foreliggende forslaget
til forsvarsbudsjett for 2013 følger opp den vedtatte langtidsplanen
for perioden 2013–2016.
Dette medlem mener at Norges
forsvar har betydelige kapasiteter, men at man fortsatt er inne
i en langsiktig og krevende omorganisering av strukturen og fornyelse
av kapasitetene. Dette medlem vil understreke at
denne moderniseringen vil ta tid og at Forsvarets situasjon fortsatt
preges av en spenning mellom pålagte oppgaver og tilgjengelige ressurser.
Erfaringene fra de siste årene har vist at dette går utover trenings-
og øvelsesaktivitetene samtidig som belastningene på mannskaper
i internasjonale operasjoner har vært betydelige.
Dette medlem mener norske soldater
gjør en god jobb i krevende oppdrag, men det må treffes tiltak for
å redusere belastningen de påføres, både av hensyn til de ansatte,
deres familier, og i et mer langsiktig perspektiv for å begrense
risikoen for seinskader. Dette medlem anser at situasjonen
for Heimevernet krever spesiell oppmerksomhet.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett (jf. Innst. 2 S (2012–2013))
foreslo at bevilgningen til rammeområde 8, Forsvar, ble økt med
57 mill. kroner utover regjeringens forslag for å styrke tre utvalgte
punkter i forsvarsbudsjettet.
Dette medlem mener for det første
at beredskapen mot terror må styrkes. Terroraksjonene som rammet
Norge 22. juli 2011 viser tydelig behovet for det. Dette
medlem er av den oppfatning at både politiet og Forsvaret
har kapasiteter som vil være verdifulle i en slik sammenheng. Det
sivilmilitære samarbeid bør derfor videreutvikles for bedre å kunne
utnytte de samlede kapasiteter Norge har. Det er samtidig viktig
at dette skjer på en måte som ikke skaper uklarhet om prinsipper
og ansvarsfordeling. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti
ved behandlingen av finansinnstillingen for 2013 foreslo ekstra
bevilgninger til samtrening mellom Forsvar og politi, spesielt for å
styrke lokal objektsikring.
Dette medlem anser Det frivillige
Skyttervesen som en viktig bevegelse i forsvarssammenheng. Kristelig
Folkeparti gikk ved behandlingen av finansinnstillingen derfor imot regjeringens
forslag om å redusere støtten til Det frivillige Skyttervesen med
ca. 6 mill. kroner. I Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett
ble dette bevilgningskuttet fjernet.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti lenge har gått inn for bedre vilkår for våre veteraner. Dette
medlem anser det nødvendig å styrke hele Forsvarets apparat
til å ivareta veteranene basert på konseptet «én dør inn».
Dette medlem vil for øvrig vise
til at Kristelig Folkeparti støtter hovedtrekkene i regjeringens forslag
til forsvarsbudsjett for 2013. De påplussinger som Kristelig Folkeparti
i sitt alternative statsbudsjett (jf. Innst. 2 S (2012–2013)) har foreslått
for 2013 kan oppsummeres i følgende punkter:
50 mill. kroner mer
til samtrening mellom forsvar og politi for objektsikring. Bevilgningsøkningen
går til Heimevernets budsjett (kap. 1734) og øremerkes øving i objektsikring
i et samarbeid mellom Heimevernets områdestruktur og politiet. Økt
øvingsomfang er viktig for samfunnsberedskapen og for å kunne håndtere
krisesituasjoner.
6 mill. kroner mer bevilges til å styrke
bevilgningen for Det frivillige Skyttervesen. Dermed fjernes regjeringens
forslag til kutt i tilskuddene til dette viktige frivillige arbeidet.
1 mill. kroner mer bevilges til hjelp for
veteraner fra Forsvaret. Midlene øremerkes veteranforbundet SIOPS
og skal brukes til samarbeidsprosjekt med Regionale ressurssentre
om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Formålet
er å styrke forebyggende arbeid og redusere risikoen for selvmord
blant veteraner som sliter med senskader etter krevende tjenesteoppdrag.
Kristelig Folkeparti foreslo i sitt alternative statsbudsjett for
2013 dessuten en tilleggsbevilgning innenfor Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett for å gi de regionale ressurssentrene (RVTS) midler til
å bidra aktivt i et slikt samarbeid.
Dette medlem viser for øvrig
til sine merknader under de respektive budsjettkapitler.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 355 836 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 403 856 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 230 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 238 000 |
Komiteen registrerer
at Forsvarsdepartementets driftsbudsjett for 2013 økes nominelt
med 47,2 mill. kroner i forhold til saldert budsjett for 2012, og
at den faktiske økningen er på 38, 7 mill. kroner. Komiteen merker
seg at økningen knytter seg til merutgifter til drift som følge
av at Statsministerens kontor har flyttet inn i Forsvarsdepartementets
lokaler, samt programfunksjonen i departementet for å lede og koordinere arbeidet
med den kommende kompetansereformen.
Komiteen merker seg videre at
tildelingen dekker Forsvarsdepartementets ordinære driftsutgifter
som lønn og godtgjørelser, reiser i inn- og utland, representasjon,
kompetanseoppbygging, utgifter til husleie, vedlikehold og drift
av bygningsmassen. I tillegg dekker posten alle utgifter til Norges
delegasjon til NATO, departementets spesialutsending til den norske ambassaden
i Washington og en stilling som assisterende forsvarsråd i EU-delegasjonen. Komiteen registrerer
også at kostnader til nytt etisk råd og dekorasjonsrådet er innarbeidet
i forslaget, og at det er avsatt 19,9 mill. kroner i 2013 til forvaltningsoppdrag
som Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) utfører for Forsvarsdepartementet.
Når det gjelder post 73 Forskning og utvikling merker komiteen seg
at posten er foreslått videreført på samme reelle nivå som saldert
budsjett for 2012. Komiteen merker seg særlig at arbeidet
med den omfattende levekårsundersøkelsen for å gi innsikt i forhold
knyttet til veteranenes livssituasjon, videreføres. Komiteen støtter
dette viktige arbeidet som vil gi grunnlag både for tiltak og videre
forskning for bedre ivaretakelse av veteraner og deres nærmeste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som nødvendig at Forsvarsdepartementet
og Forsvaret effektiviserer og reduserer sin administrasjon, slik
at den operative delen av Forsvaret kan styrkes. Disse medlemmer mener
regjeringen i større grad må gjennomføre og hente ut effekten av
de effektiviseringstiltak de selv har pålagt Forsvaret gjennom omorganiseringer
og innføring av nye administrasjonsverktøy. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til sine alternative budsjetter fremlagt i budsjettinnstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet oppfordrer
regjeringen til å vurdere om det vil være mulig å gjennomføre interneffektiviseringstiltakene
raskere og mer samlet, slik at organisasjonen får omstilt seg og
hentet ut gevinsten så raskt som mulig. Dette vil gi organisasjonen
mer forutsigbarhet både økonomisk og organisatorisk.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 4 638 384 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 4 903 763 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 3 824 026 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 4 073 026 000 |
Komiteen viser til
at Forsvarsbygg er et forvaltningsorgan underlagt Forsvarsdepartementet med
bruttobudsjettering av driften, og er totalleverandør av eiendomstjenester
til forsvarssektoren og forvalter forsvarssektorens eiendommer,
bygg og anlegg (EBA). Forsvarsbygg dekker sine utgifter gjennom
husleie fra brukerne, betaling for utførte oppdrag og bevilgninger. Komiteen merker
seg at post 1 driftsutgifter reelt reduseres med 23,2 mill. kroner som
følge av utsatt oppstart av planlagte prosjekter.
Komiteen er enig i det skal være
fokus på gode kostnadseffektive leveranser, og at man prioriterer
arbeidet med å forbedre tilstanden i sektorens bygningsmasse, i
tillegg til avhending av utrangert EBA. Når det gjelder avhending
av EBA, forutsetter komiteen at dette innebærer utrangert
EBA, og ikke sanering av funksjonell EBA som forsvarssektoren eller
kommunen eventuelt senere vil kunne ha bruk for.
Komiteen merker seg at det er
foreslått fire nye prosjekter med kostnadsramme over 100 mill. kroner
i 2013, og at ellers vil bevilgningene til EBA for kommende år bli
benyttet til å videreføre allerede igangsatte og nye prosjekter
i henhold til Stortingets behandling av St.prp. nr. 48 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008); samt behandling av Prop. 73 S
(2011–2012), jf. Innst. 388 S (2011–2012). Komiteen merker
seg ellers at EBA-prosjekter knyttet til etablering av baseløsning
for nye kampfly dekkes under kap. 1761 post 47.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser for øvrig til sine merknader i Innst. 388
S (2012–2013) til Prop. 73 S. (2012–2013) vedrørende Forsvarsbygg.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 168 872 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 174 445 000 |
Komiteen merker seg
at regjeringens forslag til basisfinansiering av Forsvarets forskningsinstitutt
(FFI) er videreført på samme nivå som for året 2012. Komiteen merker
seg at det legges opp til en effektiviseringseffekt som vil gi en økning
på posten med 0,8 mill. kroner i forhold til saldert budsjett for
2012. Komiteen oppfatter at en vesentlig del av FFIs
virksomhet finansieres av basisbevilgningen og at dette er en viktig
forutsetning for instituttets langsiktige kompetanseoppbygging.
Videre vil komiteen understreke viktigheten av instituttets
selvstendige rådgivende rolle overfor Forsvarsdepartementet.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 559 067 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 561 866 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 0 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 0 |
Komiteen merker seg at driftsbudsjettet
økes med 0,5 pst. i forhold til saldert budsjett 2012. Komiteen viser
til endringer i forhold til budsjettforslaget til regjeringen på
rammeområde 8 i Innst. 2 S (2012–2013). Endringen medfører at kap.
1719 post 71 øker med totalt 3,5 mill. kroner, som skal gå til aktivitetsstøtte
til Det frivillige Skyttervesen. Økningen finansieres ved en omdisponering
av 3 mill. kroner fra kap. 1719 post 43, og ved en styrking av rammeområde
8 på 0,5 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer
at endringen i Innst. S. 2 (2012–2013) innebærer en delvis reversering av
det kutt kr i tilskuddet til Det frivillige Skyttervesen som regjeringen
foreslo for 2013. Flertallet anser dette som en forbedring
i forhold til regjeringens enda større kuttforslag, men viser samtidig
til at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i Innst.
S 2 (2012–2013) gikk inn for å fjerne hele kuttet og videreføre
tilskuddet til Det frivillige Skyttervesen på samme nivå som i 2012.
Komiteen merker seg
at den norske militære innsatsen i Afghanistan i stadig større grad
legger vekt på opplæring og rådgivning forut for at ansvaret for
sikkerheten skal overføres til afghanske myndigheter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at
støtte til opplærings- og treningstiltak bevilges over denne posten,
både til Afghanistan og til andre konfliktområder eller tidligere
konfliktområder av viktighet for Norge, blant annet på Balkan. Flertallet støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
arbeidet bør konsentreres og styrkes i Afghanistan heller enn å
støtte opplærings- og treningstiltak i andre konfliktområder som
regjeringen skisserer i budsjettforslaget.
Komiteen merker seg
at regjeringen har som ambisjon å øke norske militære bidrag til
FNs fredsoperasjoner og legger til grunn at Forsvaret har tilstrekkelig
kapasitet til dette.
Komiteen mener det videre er
positivt at tildelingene vektlegger prioriterte områder som oppfølging
og ivaretakelse av veteraner og deres nærmeste. Komiteen vil
understreke statens ansvar for å ivareta dem som er ute og representerer
Norge i militære operasjoner på en god måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til sine hovedmerknader og alternative budsjettforslag, hvor det
foreslås å øke støtten til Veteranforbundet SIOPS innenfor dette
budsjettkapittelet med 1 mill. kroner, øremerket forbundets samarbeid
med Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging
(RVTS) om kompetansehevende tiltak for det sivile hjelpeapparatet
knyttet til skadede veteraner. Økningen må sees i sammenheng med
ytterligere foreslått økning til RVTS over helsebudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Norge må styrke sin tilstedeværelse i form av militærattacheer og
annet relevant personell i regioner hvor det skjer ting av strategisk
betydning for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er tilfreds med
den omleggingen som har vært gjort når det gjelder støtte til frivillige
forsvarsrelaterte organisasjoner der driftsstøttens betydning reduseres
og tildelingen av støtten er mer aktivitetsbasert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til regjeringens forslag om kutt i bevilgningene til Det frivillige
Skyttervesen (DFS). Flertallet støtter ikke et slikt
kutt i kommende års budsjett, og vil videreføre støtten til DFS
med 31,2 mill. kroner i 2013. Bakgrunnen for dette er DFS’ betydelige
samfunnsnyttige aktivitet og behov for forutsigbare rammer. Flertallet har
fått klare signaler om at regjeringens oppfølging av organisasjonen
med tanke på endrede tildelingskriterier har vært mangelfull.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Innst.
2 S (2012–2013) der flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet øker kap. 1719 post 71 med 3,5 mill.
kroner utover regjeringens forslag, til aktivitetsstøtte til Det frivillige
Skyttervesen (DFS). Disse medlemmer er kjent med
at DFS har gjennomført flere tiltak i tråd med komiteens merknad
fra budsjettinnstillingen for 2012 for å imøtekomme Forsvarsdepartementets
nye retningslinjer for drifts- og aktivitetsstøtte. Disse
medlemmer er derfor tilfreds med at DFS skal tilføres kr
3,5 mill. kroner på kap. 1719 post 71, ut over forslaget i Prop.
1 S, i økt aktivitetsstøtte i henhold til omsøkte aktiviteter og
arrangement.
Disse medlemmer mener videre
det bør igangsettes et arbeid for å se nærmere på DFS sin rolle
og tilknytning til Forsvaret og samfunnet for øvrig, samt hvordan
offentlig økonomisk bidrag til DFS kan organiseres og finansieres
for fremtiden. Disse medlemmer ber regjeringen om
å følge opp dette og forutsetter at DFS blir godt involvert i arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at Forsvaret styrker sin støtte til frivillige organisasjoner som
bl.a. satser på veteranarbeid, opplysningsarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Disse
medlemmer har merket seg at en rekke organisasjoner, som
for eksempel Det frivillige Skyttervesen, primært er organisert
slik at det er faste aktiviteter som er gjennomgående for deres
driftsform. Det er derfor lite hensiktsmessig med prosjektbasert
støtte. Disse medlemmer er opptatt av at også organisasjoner
med denne form for aktivitetsstyring skal ha forutsigbare rammer
for aktivitetsplanlegging. Disse medlemmer vil derfor
sikre disse organisasjonene en høyere andel faste tilskudd. Videre
ønsker disse medlemmer å øke midlene til prosjektstøtte,
slik at organisasjonene kan ha fleksibilitet i forhold til prosjekter
de ønsker å gjennomføre utenom ordinær organisasjonsaktivitet. Den
aktivitet som de frivillige organisasjonene gjennomfører skal være
et supplement til Forsvarets måloppnåelse. Denne type aktiviteter
er etter disse medlemmers oppfatning viktige for
å sikre en bred folkelig forankring for Forsvaret og den allmenne
verneplikt. Disse medlemmer ønsker å styrke bl.a.
organisasjonene Det frivillige Skyttervesen, Folk og Forsvar, Den
norske Atlanterhavskomité, Norske Reserveoffiserers Forbund, Kvinners
Frivillige Beredskap, Norges Lotteforbund, FN-Veteranenes Landsforbund, NVIO,
SIOPS, Norges Forsvarsforening, Oslo Militære Samfund, Forsvarets
Pensjonistforbund, Bergen Militære Samfunn, Kristiansand Forsvarsstiftelse
Gimlemoen.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil,
i dialog med DFS, vurdere hvordan organisasjonens struktur og aktivitet
kan effektiviseres og forbedres, også med tanke på å finne nye inntektskilder
og tilpasse driften til et nytt tildelingsregime – i enda større
grad aktivitetsrettet enn i dag. Disse medlemmer vil
likevel understreke at tilsvarende økonomisk støtte fra Forsvarsdepartementet,
og indirekte støtte fra Forsvaret i form av varer og tjenester,
ikke kan forventes fremover. Endringer må likevel skje over noe
tid, og i tettere dialog med organisasjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å styrke de vernepliktiges status og økonomiske kompensasjon. Disse
medlemmer mener det er nødvendig å trappe opp godtgjørelsen,
slik at tjenestetillegget kommer opp på 1 G samt 1/2 G i dimisjonsgodtgjørelse, så
snart som mulig. Dette er i samsvar med hva tillitsmannsorganisasjonen
for vernepliktige ønsker. Disse medlemmer er opptatt
av at soldatene som tjenestegjør skal ha et minst mulig økonomisk
tap ved å gjennomføre verneplikt. Det er derfor viktig å stimulere
til at flest mulig ønsker å gjennomføre førstegangstjenesten uten at
de ser store økonomiske negative konsekvenser av en slik gjennomføring.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sitt alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 914 228 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 3 112 185 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 71 465 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 54 343 000 |
Komiteen vil understreke
viktigheten av en sterk og tydelig militær ledelse hvor fokus på
oppgaveløsning samtidig som mannskapene ivaretas fullt ut, er grunnleggende.
For komiteen er det avgjørende å få innsyn i hvordan
de forskjellige elementene virker, hvilke endringer som foreslås
og hva målet med tiltaket er.
Komiteen er tidligere gjort kjent
med at Troms Militære Sykehus (TMS) skal nedlegges som militært
sykehus, og at Forsvaret i stedet skal bidra med sine ulike helsetjenester
inn i et samarbeid med kommunene i Indre Troms, koordinert av Bardu
kommune. Samarbeidet mellom Forsvaret og kommunene gjennom Indre
Troms Medisinske Samhandlingssenter (ITMS) vil komme til erstatning
for samarbeidet som i dag eksisterer ved TMS.
Komiteen er kjent med at en prosjektrapport om
etableringen av ITMS nå er lagt fram, og at denne skal følges opp
gjennom et forprosjekt om organisering av helsetjenestene ved ITMS.
Komiteen forutsetter at Forsvaret
vil følge opp sin deltakelse i ITMS og finansieringen av dette, i
tråd med forutsetningene som lå til grunn ved behandlingen av langtidsplanen
for forsvarssektoren tidligere i år, jf. Innst. 388 S. (2011–2012).
Komiteen ser fram til at IKT-relaterte
investeringer nå går over i driftsfasen. Cyberforsvaret er en svært
viktig del av vår totale forsvarsevne og det er stor sannsynlighet
for at et cyberangrep mot Forsvarets systemer kan skje. Komiteen støtter
derfor tiltak som reduserer sårbarheten i samfunnet vårt og ser
at utskifting av gamle systemer til fordel for nye, mer optimale
løsninger, vil bidra positivt.
Som operativ ledelsesenhet må FOH sørge for
at oppgaveporteføljen man har, fra Afghanistan til våre nordområder,
løses på en forsvarlig måte. At det planlegges med at FOH skal få
en alliert rolle vises også ved at man nå skal knytte FOH til NATOs
nye kommandostruktur.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at Forsvaret får tilstrekkelig med øving og trening. Disse
medlemmer merker seg at regjeringen ikke legger opp til noen
felles storøvelse for grenene i 2013. Disse medlemmer mener
det er av stor betydning for den operative evnen i Forsvaret at
det årlig gjennomføres større felles øvelser, da også med allierte.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sitt alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at Forsvarets informasjonsinfrastruktur
har skiftet navn til Cyberforsvaret, og at dette er et ledd i etableringen
av en robust IKT-organisasjon. Organisasjonen skal i 2013 videreutvikle
evnen til å drifte Forsvarets samband, understøtte operasjoner både
hjemme og ute, ivareta defensive tiltak mot digitale angrep mot
Forsvarets IKT-systemer, samt operasjoner i det digitale rom. Disse medlemmer merker
seg videre at samlokalisering av sjef INI (nå sjef Cyberforsvaret)
med Forsvarets kompetansesenter for kommando- og kontrollinformasjonssystemer
(FK KKIS) har lagt til rette for en mer effektiv og formålstjenlig innretting
av sjef INIs virksomhet. Disse medlemmer vurderer
at Cyberforsvaret har et stort og viktig ansvarsområde som samtidig
er i rask utvikling, og at det vil være avgjørende for Forsvarets
evne til å håndtere fremtidige utfordringer at IKT-organisasjonen
både er tilstrekkelig integrert, at den lykkes med å fortløpende
tilpasse seg utviklingen av fagfeltet, og at det etableres sterke
og robuste fagmiljøer.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget gjennom Innst. S. nr. 234 (2003–2004) tok initiativ til
å samle deler av Forsvarets IKT-virksomhet på Jørstadmoen, og i
Innst. S. nr. 318 (2007–2008) uttalte at IKT-virksomheten i Forsvaret
i størst mulig grad skal samles på Jørstadmoen. Disse medlemmer viser
videre til at dette også er tatt inn i regjeringens tiltredelseserklæring. Stortinget
presiserte videre i Innst. S. nr. 388 (2011–2012) at de delene av
IKT-virksomheten i Forsvaret som på en naturlig måte kan lokaliseres
i et sentralt senter, skal samles geografisk på Jørstadmoen, og
vektla at dette må skje uten unødig forsinkelse.
Disse medlemmer merker seg at
Cyberforsvaret (tidligere INI) i tillegg til den distribuerte driftsorganisasjonen
har sentraliserte funksjoner på to hovedbaser – på Kolsås og på
Jørstadmoen. Disse medlemmer er opptatt av at sentraliserte
IKT-funksjoner på Kolsås i størst mulig grad flyttes til Jørstadmoen
i løpet av langtidsplanperioden. En slik samling vil måtte gå over store
deler av perioden, og disse medlemmer er derfor opptatt
av at den påbegynnes raskt.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 129 617 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 176 772 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 2 682 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 771 000 |
Komiteen viser til
at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i sammen med Etterretningstjenesten
og Politiets sikkerhetstjeneste utgjør de tre nasjonale etterretnings-
og sikkerhetstjenestene.
Komiteen er enig i at det må
legges stor vekt på samfunnets samlede evne til sikkerhet i det
digitale rom, og støtter derfor videreutviklingen av NSM som det
sentrale direktorat for beskyttelse av informasjon og infrastruktur
av betydning for samfunnskritiske og andre viktige samfunnsfunksjoner.
Komiteen merker seg at posten
har en reell bevilgningsøkning på 42,9 mill. kroner i forhold til
saldert budsjett 2012. Komiteen registrerer at denne
økningen går blant annet til døgnkontinuerlig drift av Norwegian
Computer Emergency Respons Team (NorCERT), noe som bedrer evnen
til å forebygge trusler og sårbarheter, samt å oppdage og håndtere
alvorlige dataangrep. Komiteen er tilfreds med at
dette vil øke den nasjonale evnen til effektivt å håndtere alvorlige
IKT-hendelser, gi økt kapasitet til analyse av skadevare og strategisk
analyse IKT-risikobildet, samt styrke koordineringen av samarbeidet
innenfor cybersikkerhet. I tillegg videreføres styrkingen av NSMs
funksjon som rådgiver for virksomheter med beskyttelsesbehov og
beskyttelsesverdige objekter som ble bevilget ifm. Stortingets behandling
av revidert nasjonalbudsjett for 2012, jf. Innst. 375 S (2011–2012)
til Prop. 111 S (2011–2012). NSMs arbeid med forebyggende sikkerhet
styrkes i tråd med langtidsplanen for forsvarssektoren.
Komiteen merker seg også at prosjektet
«Evaluering og videreutvikling av Nasjonal sikkerhetsmyndighet»
ble etablert i mars 2012, og at endelig rapport vil foreligge våren
2013. Komiteen ser frem til å bli orientert om resultatene
og anbefalingene i dette arbeidet på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at Norge må stå sterkt rustet mot trusler rettet
mot infrastruktur og myke mål. Videre mener disse medlemmer det
er nødvendig å heve den generelle kompetanse og forståelse for dagens
og morgendagens trusselbilde innenfor NSMs ansvarsområde. Disse
medlemmer har merket seg at det i den senere tid er et stadig
større fokus på de utfordringer som ligger innenfor NSMs ansvarsområde.
NATO og andre kompetanseorganisasjoner har vært klare på at cyber-terror
og andre angrep på kritisk infrastruktur er en voksende trussel,
noe som understrekes i NATOs nye strategi. Disse signaler må tas
på alvor. Disse medlemmer ønsker en sterkere bemanning av
NorCERT, slik at kapasiteten hele døgnet blir styrket. Disse
medlemmer vil for øvrig vise til sitt alternative budsjett
fremlagt i budsjettinnstillingen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 010 670 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 2 161 390 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 53 067 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 60 192 000 |
Komiteen viser til
at kapitlet omfatter Forsvarsstaben, Forsvarets sikkerhetsavdeling,
Forsvarets militærgeografiske tjeneste, Forsvarets skole i etterretnings-
og sikkerhetstjeneste, Forsvarets mediesenter, Forsvarets Forum,
Feltprestkorpset, Forsvarets regnskapsadministrasjon, Forsvarets
lønnsadministrasjon, Vernepliktsverket, Forsvarets personelltjenester,
NATO-stillinger i Norge og i utlandet, Forsvarets veteransenter
på Bæreia og Regional støttefunksjon i Oslo.
Komiteen merker seg at post 1
har en nominell økning på 37,7 mill. kroner i forhold til saldert budsjett
2012. Komiteen merker seg at det er enkelte større
tekniske endringer, herunder overføring av budsjettet for den særskilte
kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader som følge
av deltakelse i utenlandsoperasjoner til post 21 under kap. 1725.
Videre registrerer komiteen at
det er reelle endringer i form av reduserte utgifter til personell utenfor
stilling, samt økte utgifter til bonusordningen for avdelingsbefal.
Endelig merker komiteen seg at den faktiske økningen
på posten vil være på 11 mill. kroner i forhold til saldert budsjett
for 2012, som følge av effekten av effektivisering.
Komiteen registrerer at Forsvarsstaben
i 2013 vil starte iverksettelsen av vedtatt langtidsplan, og at
øvrige fokusområder vil være videre effektivisering, forbedring
av Forsvarets styrings- og kontrollmekanismer, forsvarlig forvaltning, samt
utvikling av Forsvarets felles integrerte forvaltningssystem. Komiteen er
tilfreds med en slik prioritering på bakgrunn av de gjentatte anmerkningene
fra Riksrevisjonen de siste år.
Komiteen merker seg for øvrig
at todelt sesjonsordning skal evalueres i 2013 i den hensikt å vurdere
effekten sett opp mot målene om økt rekruttering av kvinner og betydelig
redusert frafall. Komiteen merker seg også at Forsvarets veterantjeneste
som ble styrket i 2011, både vil bli evaluert og videreført i en
permanent ny organisasjon med et godt apparat for ivaretakelse og
anerkjennelse i tråd med regjeringens handlingsplan «I tjeneste
for Norge», og St.meld. nr. 34 (2008–2009) «Fra vernepliktig til
veteran», jf. Innst. S. nr. 298 (2008–2009). Komiteen vil understreke
viktigheten av å ha en god veteranpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at antallet ansatte i Forsvarsstaben
har vokst betydelig over flere år, og vil peke på viktigheten av
at størrelsen på sentrale stabsledd ikke overstiger hva som er effektivt
eller går på bekostning av operativ aktivitet på lavere nivå i organisasjonen. Disse
medlemmer vil derfor omprioritere noen midler fra Forsvarsstaben
til prioritert operativ virksomhet i forsvarsgrenene.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 5 540 610 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013) | 5 607 269 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 49 651 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 61 642 000 |
Komiteen merker seg
at 2013 vil innebære starten på den justeringen av Hærens konseptuelle
innretning som Stortinget sluttet seg til gjennom behandlingen av
Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012), hvor to av
brigadens manøverbataljoner skal endre innretning. Panserbataljonen
vil få et større innslag av vervede og derigjennom operativ evne
på lik linje med Telemark bataljon. Dette skal muliggjøre to selvstendige
mekaniserte bataljonsstridsgrupper i fremtiden, mens 2. bataljon
omstilles til en «lett infanteribataljon». Logistikk- og støtteorganisasjonen
skal omorganiseres og videreutvikles.
Komiteen merker seg videre at
Hæren skal videreføre trenings- og øvingsnivået fra 2012 og innfase
nytt materiell.
Komiteen støtter at Hæren videreutvikles
med en økt evne til gjennomføring av brigadeoperasjoner.
Komiteen mener at endringen i
innretning på Norges bidrag til ISAF-operasjonen i Afghanistan,
hvor Hæren har ytt omfattende og krevende bidrag til den samlede
norske innsatsen, muliggjør en fornying og forsterkning av Hærens struktur
og operative evne.
Komiteen ser videre hvordan personellmessige
utfordringer, særlig knyttet til ståtid for vervede og avdelingsbefal,
reduserer Hærens samlede kapasitet. Komiteen har
merket seg en rekke tiltak som Generalinspektøren for Hæren har
skissert for å løse disse utfordringene og imøteser at regjeringen
vurderer disse i den kommende personell- og kompetansemeldingen.
Komiteen viser for øvrig til
sin Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) vedrørende
den videre utvikling av Hæren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
likevel bekymret for manglende oppfyllingsgrad i avdelingene i den
vedtatte strukturen og de konsekvenser dette vil ha for den operative
evnen, og forutsetter at dette rettes opp snarest.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Hærens driftsbudsjett for 2013 økes nominelt med 66,7 mill. kroner
i forhold til saldert budsjett for 2012, og at den faktiske økningen
er på 97,1 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser et betydelig behov for å styrke Hæren utover
dagens nivå og regjeringens forslag. Disse medlemmer viser
til sine merknader i Innst. 388 S. (2012–2013) jf. Prop. 73 S. (2012–2013)
om Hærens videre utvikling. Disse medlemmer mener
at den vedtatte innretningen på hærstrukturen er en forbedring sammenlignet
med dagens organisasjon, men ser behov for ytterligere forbedringer
på sikt.
Disse medlemmer er særlig bekymret
over den lave oppfyllingsgraden i Hærens avdelinger, som gjør at
operativ evne er lavere enn vedtatt struktur skulle tilsi. Det er
videre behov for å styrke materiellparken og øke øvelse og trening, ikke
minst i større forband. Disse medlemmer vil i den
forbindelse vise til Dok. 1 (2012–2013), hvor Riksrevisjonen skriver
at manglende midler til materielldrift påvirker Hærens operative
status gjennom at nytt materiell ikke tas i bruk, men settes på
lager grunnet økte driftskostnader. Riksrevisjonen peker videre
på at begrenset verkstedskapasitet og mangel på reservedeler medfører
at en uforholdsmessig stor del av Hærens hovedmateriell ikke er
tilgjengelig for øving og trening av operative avdelinger. Disse medlemmer ser
på dette som alvorlig.
Disse medlemmer er opptatt av
at Hæren må få forutsigbarhet i sine budsjetter, for å settes i stand
til å løse sine oppdrag. De senere års budsjetter har undergravet
Hærens mulighet til å løse pålagte oppgaver.
Videre ser disse medlemmer at
det er nødvendig å styrke Hærens evne til å operere i hele landet.
Samtidig er det en klar dreining mot ivaretakelse av norske interesser
i nordområdene i den generelle sikkerhetspolitiske debatt, dette fordrer
at Forsvaret har en vesentlig tilstedeværelse i Nord-Norge inklusiv
Finnmark. Hæren har i så måte en viktig oppgave.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine hovedmerknader og alternative budsjetter.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 3 417 958 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 3 610 045 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 38 031 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2012) | 50 787 000 |
Komiteen vil understreke
viktigheten av at Sjøforsvarets kapasiteter skal kunne løse et mangfold
av oppgaver. Dette fordrer igjen at nødvendig materiell forefinnes
og at man evner å ha det nødvendige volum av kvalifiserte mannskaper.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Sjøforsvarets driftsbudsjett for 2013 økes nominelt med 192,1 mill. kroner
i forhold til saldert budsjett for 2012, og at den faktiske økningen
er på 87,2 mill. kroner.
Komiteen er positiv
til at Sjøforsvaret skal bidra med et fartøy til NATOs Responce
Force gjennom 2013 samt delta i Standing NATO Mine Counter Measures
Group 1 med to fartøy i fire måneder. Komiteen registrerer
at samtlige korvetter skal være levert tidligst i 2013 og at et nytt
logistikk- og støttefartøy snart vil bli bestilt.
Komiteen forholder seg til at
fartøy i Reine-klassen overføres fra Sjøheimevernet til Sjøforsvaret.
Komiteen er også innforstått
med at det er et nødvendig fokus på rekruttering til Sjøforsvaret og
ivaretagelse av eksisterende kompetanse. Dette er helt nødvendig
for at Sjøforsvaret skal kunne løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser positivt på at Sjøforsvaret i løpet av 2013
vil overta den siste Skjold-korvetten og at strukturen på fartøysiden
da vil være tilnærmet komplett. Integreringen av NSM på fregattene
og Skjold-klassen vil være helt avgjørende for å gi fartøyene reell
operativ evne, og disse medlemmer forutsetter at
denne prosessen fortsetter så raskt som mulig. Forsinkelsen av maritime
helikoptre er en annen mangel i strukturen, som svekker Sjøforsvarets operative
evne og som raskest mulig må rettes opp.
Disse medlemmer vil påpeke at
den nye fartøystrukturen vil være langt dyrere i drift, og at regjeringens
forslag til driftsbudsjett for Sjøforsvaret i for liten grad tar
konsekvensene av dette. Disse medlemmer ser derfor
behov for å styrke Sjøforsvarets driftsbudsjett betraktelig.
Disse medlemmer viser til sine
merknader i Innst. 388 S (2012–2013) jf. Prop. 73 S. (2012–2013)
om Sjøforsvarets videre utvikling.
Disse medlemmer mener Sjøforsvaret
står overfor kritiske utfordringer knyttet til personellsituasjonen,
og mottar stadige bekymringsmeldinger om den reelle tilstanden. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Dokument 1 (2012–2013), hvor Riksrevisjonen
skriver at deler av Sjøforsvarets nye fartøystruktur mangler nødvendig
kampkraft som følge av en anstrengt ressurssituasjon i Forsvarets
logistikkorganisasjon og er preget av omfattende kompetanseflukt
og uønsket personellavgang. Dette er utfordringer som etter disse
medlemmers oppfatning må adresseres umiddelbart, og vil kreve
omfattende tiltak på kort og lang sikt.
Disse medlemmer mener det er
viktig at Norge, som en betydelig sjøfartsnasjon, tar sin del av
det kollektive ansvaret for å bekjempe piratvirksomhet og sikre
de maritime transportledene. Disse medlemmer støtter
fullt ut at Norge deltar med en fregatt i NATOs operasjon Ocean
Shield i 2013, og forutsetter samtidig at dette ikke reduserer Sjøforsvarets
evne til å operere i hjemlige farvann og nordområdene på en uakseptabel
måte.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine hovedmerknader og alternative budsjettforslag.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 4 133 922 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 4 298 998 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 165 030 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 171 363 000 |
Komiteen viser til
Luftforsvarets hovedoppgaver, som er å styrkeprodusere luftmilitære
kapasiteter, og stille styrker på beredskap for luftovervåking,
myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, nasjonalt og i utlandet
i hele spekteret fra fred til væpnet konflikt. Komiteen støtter
at Luftforsvarets fly-operative virksomhet har nordområdene som
hovedfokus.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet merker seg at
Luftforsvarets driftsbudsjett for 2013 økes nominelt med 165,1 mill.
kroner i forhold til saldert budsjett for 2012, og at den faktiske
økningen er på 83,8 mill. kroner.
Komiteen er positiv
til at Luftforsvaret også i 2013 viderefører oppdrag mht. ressurs-
og miljøoppsyn over havområdene, samt søke- og redningsoperasjoner.
Komiteen merker seg at Luftforsvarets
helikopterbidrag med Bell-helikoptre i Afghanistan ble trukket tilbake
til Norge i 2012, og at disse i 2013 vil rettes inn mot nasjonale
oppgaver.
Komiteen viser til Stortingets
behandling av Innst. 388 S (2011–2012), og merker seg at denne følges
opp i 2013 ved å forberede en rekke struktur- og organisasjonsendringer
som er vedtatt med virkning i de kommende to langtidsperioder i
Luftforsvaret. Deriblant anskaffelse av nye kampfly med tilhørende
baseløsning på Ørland, etableringen av en fremskutt operasjonsbase
for F-35 på Evenes, nedleggelse av flystasjoner og omstruktureringen
av luftkommando- og kontrollstrukturen i Luftforsvaret.
Komiteen merker seg at budsjettforslaget
legger til rette for videreført innfasing og driftssetting av maritime
helikoptre iht. oppdatert fremdriftsplan. Komiteen er
positiv til at opptrening og bruk av de første helikoptrene vil
prioriteres til de helikopterbærende fartøyene i Kystvakten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at Luftforsvaret står overfor nye krevende
omstillinger, flyttinger og nedleggelser med bakgrunn i vedtak i
Innst. 388 S (2012–2013), og at det vil bli en utfordring for organisasjonen
å opprettholde aktivitet på ønsket nivå parallelt med dette. Disse
medlemmer viser derfor til sine alternative budsjettforslag,
hvor det foreslås å styrke Luftforsvarets driftsbudsjett betydelig.
Disse medlemmer er i denne forbindelse opptatt
av at Luftforsvaret utgjør en ressurs som er avgjørende for norsk
suverenitetshevdelse og overvåking av våre land- og havområder så
vel som luftrom. Behovet for et høykompetent og operativt luftforsvar
har de senere år også økt som følge av en betydelig økning i russisk
luftaktivitet nær vårt luftrom.
Disse medlemmer viser videre
til sine merknader i Innst. 388 S. (2012–2013) jf. Prop. 73 S. (2012–2013)
om Luftforsvarets videre utvikling. Anskaffelsen av F-35 kampfly
og oppbygging av tilhørende infrastruktur blir den dimensjonerende
faktoren i Luftforsvaret i overskuelig fremtid.
Disse medlemmer mener at Forsvarets
samlede helikopterkapasitet er for liten. Dette har vært særlig
tydelig ved deployeringen av betydelige kapasiteter til Afghanistan
som en del av ISAF-operasjonen, og den samlede kapasiteten svekkes
ytterligere av forsinket innfasing av nytt materiell. Disse
medlemmer ønsker en styrking av evnen til å utføre oppdrag
i Norge, da spesielt for Bell-helikoptrene som skal støtte politiet. Disse
medlemmer mener aktivitetsnivået må styrkes og utvikles
videre i samarbeid med relevante etater.
Disse medlemmer er meget bekymret
over forsinkelsene i innføringen av nye maritime helikoptre, og
forutsetter at regjeringen snarest kommer til en konklusjon vedrørende
mulige erstatninger eller interimløsninger for NH-90. Mangelen på
maritim helikopterkapasitet utgjør etter disse medlemmers oppfatning
en uakseptabel svekkelse av Forsvarets operative evne, som har vedvart
over tid.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine hovedmerknader og alternative budsjettforslag.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2011 | 1 109 252 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 1 093 503 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 5 497 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 5 623 000 |
Komiteen vil framheve
Heimevernets betydning for målsettingen om et forsvar med tilstedeværelse
i hele landet.
Budsjettforslaget innebærer en nominell reduksjon
på 15,7 mill. kroner, sammenlignet med saldert budsjett 2012.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet merker seg at
budsjettforslaget like fullt innebærer en styrking av HVs budsjett på
20 mill. kroner da den nominelle reduksjonen i hovedsak skyldes
at to fartøyer i Reine-klassen overføres til Sjøforsvaret. Disse
medlemmer legger særlig vekt på at det høye øvingsnivået
til innsatsstyrkene på 90 pst. videreføres, og at det i tråd med
den nye langtidsplanen legges opp til mer utstyr og økt trening
av områdestrukturen i 2013. Det er viktig at ambisjonen i langtidsplanen
om tilstrekkelig trening av områdestrukturen ligger fast, og at
innsatsstrukturen holder et godt treningsnivå og er operativt tilgjengelig. Disse
medlemmer har merket seg at gjennom dette vil Heimevernet
videreutvikles og øke sin operative evne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til flertallets merknader knyttet til Heimevernets
videre utvikling i Innst. 388 S (2012–2013) til Prop. 73 S (2012–2013)
og sine gjentatte bekymringsmeldinger knyttet til Heimevernets utvikling
og operative evne gjennom mange år. Manglende øvelser og trening,
med et absolutt bunnivå i 2009, har redusert den reelle operative
evnen i store deler av Heimevernets struktur i uakseptabel grad.
Med en videreføring av dagens antall og innretning på strukturen
tilnærmet uforandret, tilsier all erfaring at denne regjeringen
ikke vil prioritere ressurser til øvelser og trening i tilstrekkelig
grad, samtidig som det er store mangler og etterslep i materiellstrukturen
og i grunnleggende utrustning på enkeltmanns- og avdelingsnivå.
Disse medlemmer vil understreke
Heimevernets viktige rolle knyttet til å løse militære oppdrag,
og som en sentral del av samfunnets samlede beredskapsorganisasjon.
HV utgjør en viktig ressurs i krig, krise og uforutsette hendelser,
og må styrkes og settes i stand til å løse pålagte oppgaver. Dette
krever betydelig større midler til øvelse og trening, samt materiell,
enn det regjeringens forslag legger opp til, og disse medlemmer vil
derfor styrke Heimevernets driftsbudsjett betydelig. Samtrening
med politi og nødetater er en viktig del av denne aktiviteten. Den
foreslåtte økningen i øvelsesaktivitet er positiv, men ikke tilstrekkelig
for å sikre Heimevernets evne til oppdragsløsning.
Disse medlemmer forventer at
HVs organisasjon så raskt som mulig kompletteres og at reelt styrkenivå
reflekterer den vedtatte struktur.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine hovedmerknader og alternative budsjetter.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sin hovedmerknad og til Kristelig Folkepartis
alternative statsbudsjett for 2013, hvor det uttrykkes bekymring
for at det ikke gis nok ressurser til øving og trening i Heimevernet. I
Kristelig Folkepartis alternative statsbudsjett ble det foreslått
å øke bevilgningen til Heimevernet med 50 mill. kroner for å styrke
terrorberedskapen. De økte midlene vil Kristelig Folkeparti bruke
til å styrke samtrening mellom Forsvar og politi, spesielt øving
i objektsikring i et samarbeid mellom Heimevernets områdestruktur
og politiet. Økt øvingsomfang er viktig for samfunnsberedskapen
og for å kunne håndtere krisesituasjoner.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 998 104 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 115 214 000 |
Komiteen viser til
at det i samsvar med langtidsplanen er lagt opp til å prioritere
Etterretningstjenesten (E-tjenesten). Komiteen merker seg
at det er behov for å styrke E-tjenestens tekniske, operative og
personellmessige kompetanse, blant annet for å møte utfordringene som
følger av den teknologiske utviklingen. Komiteen merker
seg også at i tillegg til i større grad å følge utviklingen av internasjonale islamistiske
nettverk, vil E-tjenesten i større grad følge utviklingen av høyreekstreme
miljøer i et Europa preget av stadig mer sosial og økonomisk uro.
Komiteen registrerer seg at korrigert
for budsjettekniske endringer er posten reelt økt med 59,4 mill.
kroner, og korrigert for effektivisering er den faktiske økningen
på 67,9 mill. kroner i forhold til saldert budsjett for 2012.
Komiteen viser til at oppgavene
til E-tjenesten omfatter innsamling av relevant og oppdatert etterretningsinformasjon
og gjennomføring av analyser til støtte for utformingen av norsk
utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, samt å opprettholde
et godt situasjonsbilde som grunnlag for norske myndigheters beslutninger. Komiteen vil
derfor understreke viktigheten av E-tjenestens arbeid og oppgaver.
Komiteen viser til at det sammensatte
og til dels uklare trusselbildet, sammen med en rask teknologisk
utvikling spesielt på kommunikasjonssiden, vil også i fremtiden
være en utfordring for å tilfredsstille kravene til en moderne og
effektiv tjeneste. Komiteen er derfor enig i at det
kontinuerlig er nødvendig å iverksette og videreføre tiltak for
å modernisere E-tjenesten.
Komiteen merker seg at det er
et behov for økt operativt samarbeid mellom E-tjenesten og PST innenfor
grenseoverskridende terrorisme, samt at det i lys av blant annet
22. juli-kommisjonens rapport og evalueringen av felles analyseenhet, legges
opp til utredning om samarbeidet innenfor kontraterror bør styrkes
ytterligere og eventuelt organiseres på en annen måte. Komiteen imøteser
resultatet av dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dagens trusselsituasjon, med store og komplekse sikkerhetsutfordringer,
medfører store utfordringer for Etterretningstjenesten. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at Etterretningstjenesten
skal videreutvikles og styrkes. Den senere tids erfaringer både
i inn- og utland viser omfanget av trusler Norge står overfor. Disse
medlemmer mener man må være i forkant med ressurser, slik
at norske styrker i utlandet og Forsvaret generelt får den etterretningsstøtte
de trenger. Disse medlemmer mener derfor at man i
dagens situasjon bør styrke denne type tjenester og operasjoner. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til sitt alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 2 317 090 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 2 044 686 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 90 277 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 127 577 000 |
Komiteens flertall,medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, merker seg at den reelle budsjettmessige reduksjonen
på kapitlet er 3,7 mill. kroner og viser til at som følge av effekten
av effektivisering vil den faktiske økningen på kapitlet være 13,3
mill. kroner i forhold til saldert budsjett for 2012.
Komiteen viser til
at Forsvarets Logistikkorganisasjons (FLO) hovedoppgave er å ivareta eierskapsforvaltningen
av Forsvarets materiell, og levere vedlikeholds-, forsynings- og
rådgivingstjenester. Videre skal FLO fremskaffe materiellkapasiteter
gjennom investeringsprosjekter over kap. 1760, og ivareta logistikkberedskap
og ha ansvar for avhending av materiell.
Komiteen merker seg at FLO i
2013 skal fortsette arbeidet med effektivisering slik at organisasjonens
kvalitet og leveringsevne ytterligere forbedres, samt at det skal
vektlegges å øke egen produktivitet for å være konkurransedyktig
logistikkleverandør for Forsvaret. Komiteen merker
seg at FLO i 2013 vil vektlegge å styrke rekruttering og evne til
å beholde den nødvendige kompetansen for å oppnå bedre balanse på personellområdet.
Komiteen vil i den anledning
vise til Budsjett-innst. S. nr. 7 (2008–2009), Innst. 7 S (2009–2010),
Innst. 7 S (2010–2011) og Innst. 7 S (2011–2012), hvor komiteen understreker
at innleiet personell primært skal benyttes ved topper eller i andre
spesielle situasjoner, og at årsverksrammer er et verktøysom ikke
må stå i veien for å etablere løsninger som er totaløkonomisk mer
gunstige for Forsvaret. Komiteen forstår det slik
at det fortsatt er utfordringer med høy andel av innleid personell
fremfor fast ansatte innenfor tungt vedlikehold FLO.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker viktigheten av at Forsvarets operative
avdelinger har den logistikk som er nødvendig for å sikre operativitet
på det vedtatte nivå. Disse medlemmer har merket
seg at situasjonen for mange avdelinger ikke er tilfredsstillende
på dette området, noe som også påpekes av Riksrevisjonen i Dokument
1 (2012–2013). Riksrevisjonens påpeker også i år at det er betydelig
avvik mellom styrkestrukturens logistikkbehov og støtteapparatets
evne til å dekke dette, og at dette i stor grad skyldes mangel på
personell og kompetanse. Riksrevisjonen har hatt tilsvarende merknader
gjennom flere år.
Disse medlemmer ser derfor nødvendigheten av
å styrke FLOs organisasjon, slik at den er rustet til å betjene
sine brukere, og vil understreke betydningen av å ha en best mulig
balanse mellom støttefunksjoner og operativ aktivitet, ettersom
feildimensjonering kan ha betydelige konsekvenser for operativ evne. Disse
medlemmer har særlig merket seg bekymringsmeldingene knyttet
til FLOs evne til å håndtere mengden av store anskaffelser, samt
utfordringene knyttet til tyngre tekniske oppgaver i Luft- og Sjøforsvaret. Disse
medlemmer ber om at det iverksettes umiddelbare tiltak for
å styrke FLOs evne og kompetanse på disse områdene.
I en periode hvor andelen av forsvarsbudsjettet som
skal benyttes til investering skal øke ytterligere fra et allerede
høyt nivå, er det av avgjørende viktighet at FLO har tilstrekkelig merkantil
kompetanse og kapasitet til å omsette tildelte investeringsmidler
på en forsvarlig og effektiv måte.
Disse medlemmer viser til sine
hovedmerknader og alternative budsjettforlag, hvor det foreslås
å tilføre FLO økte midler for å styrke teknisk og merkantil kompetanse
i organisasjonen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 9 230 522 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013) | 8 066 955 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 81 000 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 68 000 000 |
Komiteen merker seg
at nye kampfly med baseløsning er flyttet til et eget kap. 1761. Komiteen vil
videre påpeke at det for mange av materiellanskaffelsene er snakk
om forsinkelser som i hovedsak skyldes forhold hos leverandørene,
i noen tilfelle betydelige forsinkelser. Komiteen mener dette på
generelt grunnlag er uheldig. Likevel må en sikre best mulig balanse
mellom kvalitet, ytelse og leveringstidspunkt.
Komiteen merker seg at det ikke
er noen nye kategori 1 prosjekter som skal godkjennes eller der
det bes om godkjenning av endring av omfang og kostnadsrammer.
Når det gjelder logistikk og støttefartøy merker komiteen seg
at nytt fartøy er planlagt i 2016 og vil være operativt i 2017.
Med dette vil dagens to logistikkfartøyer, KNM Tyr og KNM Valkyrien,
fases ut.
Komiteen registrerer at Accenture
AS som har kontrakt med Forsvaret om levering av logistikkprosjektet
i LOS-programmet er blitt forsinket og at det er stor risiko i prosjektet. Komiteen merker
seg at Forsvaret her får en merkostnad.
Når det gjelder brukte pansrede spesialkjøretøy skulle
disse vært levert innen 2007. Komiteen registrerer
at vognleveransene er planlagt avsluttet i 2013.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært kritisk til LOS-programmets fremdrift. Disse medlemmer har
merket seg at det i en årrekke har vært forsinkelser og endringer
i prosjektene knyttet til administrasjonsverktøy i Forsvaret. Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen har kvalitetssikret
både behovsanalysen for programvare og systemoppbygging, så vel
som leverandørens evne til å imøtekomme de spesifiserte krav. Disse medlemmer oppfordrer
regjeringen til å vurdere systemer som kan beskrives som hyllevare, heller
enn å tilpasse systemer slik vi har sett en rekke mindre heldige
eksempler på hittil. Disse medlemmer forventer at
de økonomiske konsekvensene av disse forsinkelsene blir belastet der
ansvaret ligger.
Disse medlemmer er kritiske til
de mange forsinkelser i materiellanskaffelsene til Forsvaret. Disse
medlemmer er opptatt av at Forsvaret skal ha best mulig
materiell tilpasset sine behov. Disse medlemmer oppfatter
at det fra NATOs side settes ytterligere fokus på enhetlig materiell. Disse
medlemmer ser klare fordeler ved at Norge anskaffer materiell
som er standard også i andre NATO-land, det vil gjøre vedlikehold
og felles bruk av materiell enklere. Disse medlemmer mener
det er kostnadsmessige positive sider ved å anskaffe hyllevare i stedet
for spesialtilpasset materiell. Disse medlemmer oppfatter
at det i enkelte tilfeller vil være behov for materiell spesielt
tilpasset norske behov og forhold. Disse medlemmer har
merket seg at det til stadighet er forsinkelser i materiellleveranser. Disse
medlemmer vil understreke at det er viktig å foreta grundige
undersøkelser av leverandørers evne til å levere og etterkomme de
spesifikasjoner som er gitt i prosjektene. Disse medlemmer mener regjeringen
må se på de rutiner som gjelder for anskaffelser av materiell og
påse at det er tilstrekkelig gode rammeverk for å sikre at kvaliteten
i anskaffelsesprosessen og innfasing av materiell er på plass. Disse
medlemmer er opptatt av at anskaffelser til Forsvaret skjer
i et langsiktig perspektiv og at fremtidige behov ses i sammenheng
med Forsvarets innretning og strukturelle tilpassing i de kommende
langtidsproposisjoner. Disse medlemmer ser med bekymring
på at de pansrede spesialkjøretøyene som skulle vært levert innen
2007 først er planlagt avsluttet i 2013. Denne type forsinkelser
går utover den operative evnen og svekker Forsvarets operasjonskapasitet.
Videre merker komiteen seg at
fregattprosjektet som skulle termineres i 2013, først vil bli terminert
i 2014. Komiteen registrerer at prosjektet ferdigstilles
om lag 1 mrd. kroner under kostnadsrammen på 18 230 mill. kroner. Men komiteen merker
seg videre at gjennomføringskostnadene økes med 120 mill. kroner
på grunn av forsinket levering og behovet for mer tid til å rette
opp feil og mangler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at forsinkelser knyttet til fregattprosjektet medfører forsinkelser
som utsetter operasjonell drift av fartøyene. Disse medlemmer finner
dette lite tilfredsstillende og mener denne type feil og mangler
burde vært korrigert tidligere i prosessen. Disse medlemmer mener
dette får uheldige konsekvenser for Sjøforsvarets operative kapasitet.
Komiteen er bekymret
for levering av nye helikopter til Forsvaret. NH90-helikopteret
er svært forsinket og det skaper store problemer. Komiteen merker
seg at det fortsatt er stor usikkerhet knyttet til om leveransene
av NH90 kan bli ytterligere forsinket eller i verste fall bortfalle. Komiteen registrerer
at alternativer til NH90 undersøkes. Komiteen mener
det nå haster med en avklaring på dette spørsmålet og at det er
ikke er holdbart å fortsette å leve i usikkerhet med hensyn til
endelig leveringstidspunkt av nytt helikopter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært kritisk til utviklingen i anskaffelsesprosessen for NH90-helikoptrene. Disse
medlemmer forventer at regjeringen så snart en avklaring
om leveransen av helikoptrene er klar, sørger for en plan for å
ivareta den operative kapasiteten, slik at den ikke kommer under
dagens nivå. Videre mener disse medlemmer at det
er naturlig å se på erstatningsansvaret hos leverandøren for manglende
og utsatt levering av NH90-helikoptrene.
Komiteen vil med hensyn
til fremtidige prosjekter særlig peke på behovet for utskifting av
de tre helikopterbærende kystvaktfartøyene i Nordkapp-klassen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ber
om at det vurderes om det kan være fornuftig med en overordnet langsiktig plan
for fremtidens kystvakt, hvor det vil inngå en plan for hvilke fartøytyper
det er behov for og når disse må være på plass.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ber om at komiteen
holdes informert om de langsiktige planene for fremtidens kystvakt
og dens fartøystruktur.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at Forsvaret skal ha adekvat materiell for å løse sine
oppdrag. Materiellsituasjonen er kritisk på flere områder og disse
medlemmer ser store behov for nyanskaffelser og komplettering
av materiell. Disse medlemmer ser klare forbindelser
mellom avdelingers operative evne og materiellets tilstand. Disse
medlemmer mener det er nødvendig å styrke innkjøpet av nødvendig materiell. Disse
medlemmer vil for øvrig vise til sitt alternative budsjett
fremlagt i budsjettinnstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Forsvarets prosjektportefølje på ca. 190 fremtidige prosjekter
er gjennomgått for å finne nødvendig rom for den delen av kampflyanskaffelsen
som skal dekkes innenfor et videreført budsjettnivå for forsvarssektoren, og
at denne gjennomgangen skal ha medført en frigjøring av 11 mrd.
kroner fra en total portefølje på 60 mrd. kroner. Disse medlemmer har
merket seg svaret på budsjettspørsmål 502 til Finansdepartementet
om at 11 prosjekter er tatt ut av porteføljen, 19 prosjekter har
fått redusert omfang og 16 prosjekter er utsatt. Disse medlemmer merker
seg videre at det ikke er besvart hvilke konkrete prosjekter det
er snakk om, noe som etter disse medlemmers vurdering
svekker Stortingets evne til selvstendig å vurdere konsekvensene
av disse endringene. Disse medlemmer må derfor forutsette
at regjeringens vurdering av at endringene i liten grad vil påvirke
den samlede operative evnen medfører riktighet. Disse medlemmer forventer
at Stortinget holdes informert om saken på egnet vis.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 1 892 000 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | |
Komiteen er positiv
til at det ble opprettet et eget kapittel i budsjettet som viser
fremdrift og kostnader forbundet til innkjøp av nye kampfly med
baseløsning. Komiteen mener at dette vil kunne bidra
til å gi bedre oversikt over aktiviteter innen dette området.
Komiteen viser videre til at
det holdes tilbake midler på kap. 1760 post 45, som vil bli omdisponert
til kampflyutbetalinger etterfølgende år, for å bedre kunne balanserer
betalingsprofilene på begge kapitler. Komiteen merker
seg at regjeringen har kommet tilbake med konkrete disponeringsendringer
i forbindelse med Forsvarsdepartementets omgrupperingsproposisjon for
2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil vise til Stortingets tidligere behandling
av ambisjon for kampflyvåpenet og de tidligere fasene av anskaffelsen
gjennom Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008),
Innst. S. nr. 299 (2008–2009), jf. St.prp. nr. 36 (2008–2009), Innst.
S. nr. 441 (2010–2011), jf. St.prp. nr. 100 S (2010–2011) og Innst.
388 S (2011–2012), jf. Prop. 73 S (2011–2012).
Flertallet vil videre vise til
at regjeringen i Prop. 73 S (2011–2012), jf. Innst. 388 S (2011–2012)
la opp til at en kontinuerlig vurderer anskaffelsens endelige omfang
og realiseringstempo. Flertallet viser til at det
derfor planlegges for at den endelige kampflyanskaffelsen kan ligge
i et intervall på 42 til 48 kampfly, i tillegg til treningsflyene,
og at en endelig beslutning om anskaffelse av de siste seks kampflyene
skal tas etter at de første 42 kampflyene er bestilt.
Komiteen er videre
innforstått med at F-35 til levering i 2017 må bestilles i 2013
og forventer at regjeringen kommer til Stortinget med sak om dette
i løpet av våren 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser i denne forbindelse også til
merknad i Innst. 388 S (2011–2012), jf. Prop. 73 S (2011–2012),
om at det er avgjørende viktig at anskaffelsen, med tilhørende
utfasing av dagens F-16-flåte, gjennomføres på en måte som sørger
for at Norge ikke på noe tidspunkt er uten nasjonal kampflyevne,
og legger til grunn at operative hensyn tillegges avgjørende vekt
i den konkrete tidsfasingen av anskaffelsen.
Komiteen er opptatt
av at det holdes fokus på mulighetene for norsk industri gjennom
mulige industriavtaler. Komiteen merker seg særlig den
positive utviklingen av JSM, og forutsetter at fremdriften overholdes
når det gjelder integrering av våpenet i F-35. Komiteen ser
også fram til at det kommer på plass en løsning med integrasjon
av bremsefallskjerm for de F-35 fly Norge skal kjøpe og at en slik
løsning er forberedt på de to første flyene som skal leveres i 2015.
Komiteen vil peke på at det er
svært viktig at regjeringen jobber aktivt for å sørge for at norsk industri
gis mulighet til å konkurrere om bidrag til produksjon og vedlikehold. Komiteen er klar
over at man har akseptert prinsippet med «best value», men målet
må være at man i størst mulig grad inngår avtaler tilsvarende norske
anskaffelseskostnader. Komiteen vil derfor understreke
at flest mulige kontrakter mellom norsk næringsliv og Lockheed Martin
må være på plass, bindende, før juridisk forpliktende avtaler inngås.
Komiteen vil i den sammenheng
også vise til komiteens enstemmige merknad om kampflyanskaffelsen
og industriprogram i Innst. 388 S (2011–2012), jf. Prop. 73 S (2011–2012).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at regjeringen i det fremlagte budsjettforslag ikke har hensyntatt
det faktum at det skal være en utstrakt bruk av Bodø flybase frem
til 2016–2020. Disse medlemmer oppfatter at det er
store akutte behov for vedlikehold av rullebanen i Bodø. Disse medlemmer er
opptatt av at Forsvaret skal kunne operere sine kampfly i tiden
fremover og ser derfor med bekymring på at regjeringen ikke bevilger
midler til rullebanen i Bodø. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å tilføre midler for å sikre operativitet for Luftforsvaret
i nord. Disse medlemmer ser store usikkerheter knyttet
til anskaffelses- og driftskostnadene for de nye kampflyene. Disse
medlemmer merker seg at land som Italia og Nederland er mer
skeptiske til kostnadsveksten i F-35-prosjektet enn den norske regjeringen. Disse medlemmer oppfatter
at regjeringen har avklart kostnadsnivået knyttet til drift og anskaffelse
av F-35-flyene. Dette forutsetter dissemedlemmer er
sammenfallende med de budsjetter som er blitt fremlagt for Stortinget. Disse medlemmer forventer
at regjeringen holder Stortinget løpende orientert om fremdriften
i prosjektet både når det gjelder leveransetidspunkter og kostnader
forbundet med drift og anskaffelse. Disse medlemmer er
opptatt av at industripotensialet i prosjektet skal resultere i betydelige
kontrakter til norsk industri. Disse medlemmer er
skeptiske til å foreta en anskaffelse av nye kampfly uten at norsk
industri er garantert vesentlige oppdrag. Disse medlemmer ser
det som regjeringens oppgave å sikre norske bedrifters interesser
i prosjektet. Disse medlemmer vil for øvrig vise
til sitt alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen og merknader
knyttet til kampflyanskaffelsen i Innst. 388 S (2012–2013) til Prop.
73 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader knyttet til kampflyanskaffelsen i Innst. 388
S (2012–2013) til Prop. 73 S (2012–2013).
Disse medlemmer vil igjen vise
til Forsvarssjefens uttalelse til Prop. 73 S. (2012–2013) om viktigheten
av å anskaffe minst 52 kampfly, og at et lavere antall vil svekke
Forsvarets evne til å løse pålagte oppdrag. Disse medlemmer mener
at dette legger en klar føring for det endelige omfanget av anskaffelsen.
Disse medlemmer vil igjen påpeke
det betydelige avviket mellom Forsvarssjefens identifiserte merbehov
for tilleggsmidler knyttet til kampflyanskaffelsen og regjeringens
varslede tilleggsbevilgning. Konsekvensene for den øvrige forsvarsstrukturen,
når tilleggsbevilgningene for anskaffelsene kan bli fra 9,5 til
15,5 mrd. kroner lavere enn de 37,5 mrd. kroner som forsvarssjefen
forutsatte i Fagmilitært råd, fremstår som meget usikre og bekymringsfulle.
Regjeringen har fortsatt ikke på en tilstrekkelig god måte synliggjort
konsekvensene av at et høyere beløp må dekkes innen Forsvarets ordinære
investeringsramme og hvordan denne inndekningen skal finne sted.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 993 385 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013) | 1 001 965 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 409 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 009 000 |
Komiteen viser til
at Kystvakten (KV) har en helt sentral funksjon i forbindelse med
norsk suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i våre nordområder.
Kystvakten har gjennomgått en betydelig modernisering gjennom flere
år, og vil ved tilførsel av et nytt fartøy i Reine-klassen bestå
av 15 fartøyer i løpet av 2013. Det er komiteens oppfatning
at KV på en god og effektiv måte bidrar til en meget god ressursforvaltning
og kontroll i norske havområder.
Komiteen er enig i at KVs aktivitet
i våre nordlige farvann skal prioriteres, slik at jevnlig og målrettede
inspeksjoner for å forhindre overfiske, bifangstproblematikk, uregistrerte
landinger og dumping av fisk kan forhindres. Komiteen vil
likevel understreke viktigheten av at Kystvaktens fartøyer er til
stede gjennom tilstrekkelig aktivitet langs hele kysten. Fartøyene
i Indre Kystvakt (IKV) spiller en viktig rolle i denne sammenheng,
og komiteen forutsetter at IKV også tilføres ressurser
til å løse sitt oppdrag på en god måte. Komiteen ser
også nødvendigheten av at KV deltar i øvelser med resten av Forsvaret
og at KV er en sentral aktør i den nasjonale kystberedskap.
Komiteen merker seg at arbeidet
med å få på plass felles KV-ledelse på Sortland videreføres og søkes
sluttført. Komiteen er tilfreds med at KV ikke opplever
personellavgang og rekrutteringsvansker i samme grad som resten
av Sjøforsvaret, og forutsetter at relevante erfaringer fra Kystvaktens
drift overføres til resten av organisasjonen.
Komiteen viser til at fire av
ni havgående fartøyer skal være helikopterbærende. Imidlertid bekymrer
det komiteen sterkt at denne kapasiteten i dag er
for lav, grunnet kraftige forsinkelser i leveranser av nye maritime
helikoptre og stor slitasje på eksisterende Lynx-helikoptre. Komiteen mener
at det må legges til rette for erstatningsløsninger inntil de nye
helikoptrene er innfaset og operative, og forutsetter at situasjonen
avhjelpes så snart som praktisk mulig.
Komiteen merker seg at kap. 1790
foreslås reelt redusert med 53 mill. kroner.
Selv om det i proposisjonen anføres
at den faktiske endringen er 15,4 mill. kroner, er komiteens
flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
bekymret for at budsjettreduksjonen kan medføre færre seilingsdøgn
og dårligere forutsetninger for oppdragsløsning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
den faktiske endringen på 15,4 mill. kroner skyldes reversering
av engangsbevilgning ifm. klassifisering av KV Senja og at bevilgningen
til operativ aktivitet derfor er videreført på om lag samme nivå
som i 2012. Disse medlemmer er opptatt av at Kystvakten
opprettholder antall seilingsdøgn og evne til oppdragsløsning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at budsjettet har en reell budsjettmessig reduksjon på 53 mill.
kroner i forhold til saldert budsjett 2012. Disse medlemmer finner
det derfor interessant at regjeringen i proposisjonen fremholder
at bevilgningene til Kystvakten er vesentlig styrket gjennom flere år. Disse
medlemmer oppfatter ikke situasjonen slik som regjeringen
har beskrevet den. Derimot oppfatter disse medlemmer at
antallet seilingsdøgn har gått ned i forhold til hva den har vært
tidligere, og at regjeringens nordområdesatsing ikke har gitt noen
uttelling i forhold til tilstedeværelse i våre havområder. Med det fremlagte
budsjettforslag oppfatter disse medlemmer at aktivitetsnivået
og antall seilingsdøgn vil bli ytterligere redusert. Disse medlemmer er
opptatt av at oljevernberedskapen og redningsberedskapen i våre
havområder skal være god. Disse medlemmer mener Kystvakten
har viktige oppgaver innenfor disse områdene, samt ressursforvaltning
i et havområde med stor og kompleks aktivitet. Disse medlemmer ønsker
å styrke Kystvaktens tilstedeværelse i våre havområder. Disse medlemmer ser
Kystvakten som den viktigste myndighetsutøver til havs, som fiskerioppsyn
er tjenesten avgjørende for å sikre en ansvarlig forvaltningspraksis.
Kystvaktens tilstedeværelse er en trygghet for dem som ferdes til
havs og det er derfor avgjørende at helikopterutfordringene blir løst
snarest. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sitt
alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett, hvor det
foreslås en betydelig økning av driftsmidlene til Kystvakten.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 524 137 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 573 382 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 480 071 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2012–2013)
| 511 148 000 |
Komiteen merker seg
at posten er reelt økt med 17 mill. kroner i forhold til saldert
budsjett for 2012, og at økningen er en følge av økt støtte fra Forsvaret
til Justis- og beredskapsdepartementets prosjekt om anskaffelse
av nye redningshelikoptre.
Komiteen viser til at kostnadene
til drift av Redningshelikoptertjenesten fordeles etter fastlagt
fordelingsnøkkel mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet, og
er formalisert i en driftsavtale mellom de to departementene. Komiteen merker
seg at dette innebærer at Justis- og beredskapsdepartementet dekker
i underkant av 90 pst. av de budsjetterte utgiftene til operativ
og teknisk drift, mens Forsvaret dekker resterende drift, i tillegg
til utgiftene knyttet til utdanning av personellet.
Komiteen vil blant annet i lys
av 22. juli-kommisjonens rapport understreke viktigheten av å utnytte
Norges totale helikopterressurser, herunder redningshelikoptrene,
i totalberedskapen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en operativt god og hensiktsmessig redningstjeneste. Disse
medlemmer er opptatt av at redningshelikoptertjenesten holder
sine kvalitative mål. Norge med sin lange kystlinje og store havområder
er helt avhengig av å ha en robust redningstjeneste, der redningshelikopter
ofte er hovedverktøyet. Dagens redningshelikoptre lider av manglende
moderne kapasiteter og tilårskommet utstyr. Disse medlemmer ønsker
derfor å oppgradere søkeutstyret og kommunikasjonsutstyret på dagens
redningshelikoptre. Utstyr for søk i mørket og utstyr med termiske
egenskaper er i denne sammenheng avgjørende for å få en effektiv
søk- og redningstjeneste. Disse medlemmer er bekymret
over de stadige forsinkelsene av innfasing av nye redningshelikoptre. Disse
medlemmer mener regjeringen snarest må se på alternative
løsninger for å løse utfordringene knyttet til dagens helikopterflåte.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sitt alternative budsjett fremlagt i budsjettinnstillingen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 1 234 320 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 1 162 524 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 10 368 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 10 368 000 |
Komiteen har merket
seg at posten nominelt er redusert med 71,8 mill. kroner, som en
følge av endrede behov i forbindelse med tilbaketrekningen av norske
styrker i Faryab-provinsen i Afghanistan. Komiteen er
kjent med at også i 2013 vil Afghanistan være Norges viktigste oppdrag
i utlandet.
Komiteen er orientert om at en
norsk fregatt skal være kommandofartøy for NATOs stående maritime
styrke andre halvår 2013, og forventer at merkostnadene til dette
fartøyet går fra denne budsjettposten. Komiteen støtter
bidraget som i hovedsak skal operere i Det indiske hav, og forutsetter
samtidig at dette ikke reduserer Sjøforsvarets evne til å operere
i hjemlige farvann og nordområdene på en uakseptabel måte.
Komiteen ser positivt på at Norge
fortsatt skal bidra til NATO på Balkan. Balkan er fremdeles en ustabil
region i Europa, hvor internasjonal tilstedeværelse er påkrevd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at Norge skal bidra med minimum en fregatt i operasjonen mot piratvirksomhet. Disse
medlemmer er opptatt av at Norge skal gi klare signaler
om sitt engasjement i de operasjoner hvor Norge deltar og derigjennom
bli sett på som en stabil og forutsigbar alliert. Disse medlemmer ønsker
et større fokus på langsiktighet og målstyring i utenlandsoppdragene. Disse
medlemmer mener det vil være hensiktsmessig å planlegge
Forsvarets bidrag i internasjonale oppdrag i et lengre perspektiv
enn ett år, slik disse medlemmer oppfatter at det
planlegges i dag. Disse medlemmer ser at det oppdrag
som i dag løses i Kabul i forbindelse med opplæring av afghansk politi
med fordel kunne vært avklart i varighet før oppdraget startet,
slik at det var forutsigbarhet både for deltakende avdelinger og
mottakerlandet. Disse medlemmer mener de norske bidragene
til CRU er gode eksempler på hvorledes spesialavdelingene, FSK/HJK
og MJK kan benyttes til å hjelpe Afghanistan til å sikre sine innbyggere. Disse
medlemmer har merket seg at den norske innsatsen gjennom flere
år har vært svært vellykket og det er høstet stor anerkjennelse
blant de andre allierte i Afghanistan. Disse medlemmer ser
svært positivt på avdelingenes evne til å løse sine oppdrag og mener
FSK/HJK og MJK er av stor betydning for den norske innsatsen i Afghanistan,
også med henblikk på andre allierte. Disse medlemmer mener
det må knyttes målbare kriterier opp mot den innsats som Forsvaret
skal bidra med. Dette være seg antall politifolk som skal utdannes
eller stabilitetstilstanden i et område. Disse medlemmer er
opptatt av at det må være sterk bevissthet rundt de oppdrag og engasjement
som blir pålagt Forsvaret. Disse medlemmer mener det
må være klare kriterier for tidsdeltakelse og engasjementsform før
oppdrag påbegynnes.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 250 086 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 262 981 000 |
| |
Inntekter | |
Saldert budsjett 2012 | 2 465 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 9 057 000 |
Komiteen viser til
at kapitlet omfatter Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon,
herunder Forsvarets musikk, Forsvarets museer og Forsvarets kommandantskap.
Komiteen merker seg at post 1
styrkes reelt med 4,5 mill. kroner i 2015, og at når det tas hensyn
til effektivisering er den faktiske økningen på 6,5 mill. kroner
i forhold til saldert budsjett for 2012. Komiteen merker
seg også at posten styrkes ved å øke inntektskravet på 6,5 mill.
kroner, i hovedsak fra inntekter fra konserter fra Forsvarets musikk
og arrangementer i regi av Forsvarets museer.
Komiteen vil vise til at Forsvarets
avdeling for kultur og tradisjon (FAKT) skal koordinere og styrke
kulturvirksomheten under forsvarssjefen og er et av forsvarssjefens
virkemidler for å ivareta, utvikle og synliggjøre det moderne Forsvaret
og den militære profesjonsidentiteten. Komiteen er
tilfreds med at FAKT skal tilby et bredt spekter av tiltak og aktiviteter
gjennom kommandantskapene, museene og musikken, men imøteser også
resultatet av den varslede evalueringen av FAKT jf. komiteens merknad i
Innst. 388 S (2011–2012), jf. Prop. 73 S (2011–2012).
Komiteen merker seg at i 2013
videreføres satsingen på Forsvarets musikk, hvor de seremonielle
kapasitetene fortsatt skal styrkes, og at det legges opp til en
videreføring av denne i tråd med Prop. 73 S (2011–2012). Komiteen vil
for øvrig vise til at det under høringen om Forsvarsbudsjettet ble
påpekt et manglende samsvar mellom budsjettene for Forsvarets musikk
de siste år, i forhold til målsettingene i St. meld. nr. 33 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 295 (2008–2009). Komiteen er opptatt
av at det satses på Forsvarets musikk i tråd med St. meld. nr. 33
(2008–2009), jf. Innst. S. nr. 295 (2008–2009), samt Prop. 73 S
(2011–2012), jf. Innst. 388 S (2011–2012).
Komiteen viser til at de nasjonale
festningsverkene er viktige kulturminner og formidlere av forsvarshistorie,
samtidig som de har en viktig militær symbolverdi. Komiteen merker
seg at Forsvarsbygg som har forvaltningsansvaret og det koordinerende
ansvaret for de ulike kulturelle aktiviteter og næringsvirksomhet
på festningene, i samarbeid med kommandantene som Forsvarssjefens
stedlige representant, bidrar til å holde festningene i militærhistorisk
hevd.
Komiteen er enig i at Forsvarets
museumsvirksomhet har en viktig rolle som formidler av militærhistorien
og i å synliggjøre Forsvarets betydning i samfunnet. Komiteen merker
seg at museene i 2013 vil fokusere på å modernisere formidlings-
og publikumsaktiviteten ved Forsvarets museer, herunder videreutvikling
av utstillingen om personell i utenlandstjeneste som åpnet i 2012.
Endelig merker komiteen seg at Forsvarssjefen har
anbefalt at Forsvarsmuseet videreføres som en avdeling underlagt
sjef FAKT. Komiteen imøteser resultatet av den varslede
evalueringen av FAKT, samt fremtidige anbefalinger for styring av
kultursektoren i Forsvaret, jf. komiteens merknad
i Innst. 388 S (2011–2012), jf. Prop. 73 S (2011–2012).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at Forsvarets rolle i samfunnet blir oppfattet av flest
mulig. I denne forbindelse er det viktig at Forsvarets museer, festningsverk
og annet blir holdt ved like og videreutviklet. Disse medlemmer ønsker velkommen
nye arenaer, som Kaldkrigsmuseet i Bodø, og engasjement som bedrer
folks forståelse for Forsvarets rolle historisk og i dag. Disse
medlemmer vil for øvrig vise til sitt alternative budsjett
fremlagt i budsjettinnstillingen.
Utgifter | Kroner |
Saldert budsjett 2012 | 500 000 |
Forslag Prop. 1 S (2012–2013) | 500 000 |
Komiteen merker seg
at inntektene gjelder militære bøter og er basert på erfaringstall
fra de senere årene.
4.1 Mindretallsforslag – rammeområde 4
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreta en ekstern
evaluering av alle norske freds- og forsoningsinitiativer de siste
30 årene.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge frem en evaluering
av Norges deltakelse i FNs menneskerettighetsråd, UNHRC.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge frem en samlet oversikt
over prosjekter og prosjektpartnere som støttes gjennom EØS-midlene.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen etablere praksis
med uavhengige evalueringer av all norsk bistand og norske bistandsprosjekter.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen utarbeide planer
for utfasing av norsk bistand i mottakerland der hvor dette er aktuelt.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
at det opprettes en uavhengig database for rangering av bistands-
og nødhjelpsorganisasjoner med hensyn til resultatoppnåelse og kostnadseffektivitet.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen utarbeide en «svarteliste»
over de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken
på alvor og treffer egnede tiltak for å motvirke korrupsjon i bistandsengasjementet.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen inkludere utviklingen av
et levedyktig næringsliv som en integrert del av alle utviklingspolitiske
intervensjoner.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen etablere en ekspertgruppe
for å bistå utviklingslandene i å forsere byråkrati og hindringer
knyttet til handel.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen opprette en handelsfasiliteringsenhet
for å stimulere til vekst i det private næringsliv i Afrika.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen igangsette et forprosjekt
for økt matsikkerhet i u-land gjennom handel med mat og korn.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen legge frihandelsavtalen
mellom EFTA/Norge og Colombia frem til ratifisering i Stortinget.
Forslag13
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en forvaltningsrevisjon av den norske bistanden til de palestinske
selvstyremyndighetene.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen stanse all bistand
til de palestinske selvstyremyndigheter som direkte eller indirekte
støtter undervisning med et anti-israelsk eller antisemittisk budskap.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen om aktivt å motarbeide
forskjellsbehandling av Israel i internasjonale fora og organisasjoner.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med
flerårig indikativt tilsagn til FNs underorganisasjoner.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen legge frem en rapport om
fremdriften i reformarbeidet i FNs avdeling for fredsoperasjoner
(DPKO).
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen om å gjøre Norges bidrag
til FN avhengig av fremdriften og resultatene av reformarbeidet
i organisasjonen.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen legge prinsippet
om null nominell vekst i FNs budsjetter til grunn ved de årlige/toårige
budsjettbehandlingene i organisasjonen.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen bidra til at nye
mandater og aktiviteter fortrinnsvis finansieres gjennom eliminering
av utdaterte, irrelevante eller dupliserende mandater.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 21
Rammeområde 4
(Utenriks)
I
På statsbudsjettet for 2013 bevilges under:
Kap. | Post | Formål | | Kroner | | Kroner |
| | | | | | | | | | | | | | |
| | | | | | |
Utgifter |
100 | | Utenriksdepartementet | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 1 820 686 000 | | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres | | 12 222 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres
| | 156 492 000 | | |
| 70 | Erstatning av skader på utenlandske ambassader | | 907 000 | | |
| 71 | Diverse tilskudd | | 24 260 000 | | |
| 72 | Hjelp til norske borgere i utlandet som ikke er sjømenn
| | 154 000 | | |
| | | | | | | |
103 | | Regjeringens fellesbevilgning for representasjon | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 47 503 000 | | |
| | | | | | | |
104 | | Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 8 981 000 | | |
| | | | | | | |
115 | | Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål | | | | |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under post 70 | | 27 363 000 | | |
| 70 | Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål,
kan overføres, kan nyttes under post 1 | | 69 331 000 | | |
| | | | | | | |
116 | | Deltaking i internasjonale organisasjoner | | | | |
| 70 | Tilskudd til internasjonale organisasjoner | | 1 249 041 000 | | |
| | | | | | | |
117 | | EØS-finansieringsordningene | | | | |
| 75 | EØS-finansieringsordningen 2009-2014, kan overføres | | 1 028 000 000 | | |
| 76 | Den norske finansieringsordningen 2009-2014,
kan overføres | | 869 000 000 | | |
| | | | | | | |
118 | | Nordområdetiltak m.v. | | | | |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under post 70 | | 30 295 000 | | |
| 70 | Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland,
kan overføres, kan nyttes under post 1 | | 320 324 000 | | |
| 71 | Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og
menneskerettigheter mv., kan overføres | | 58 831 000 | | |
| 76 | Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak,
kan overføres | | 35 022 000 | | |
| | | | | | | |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 1 172 700 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres
| | 21 500 000 | | |
| | | | | | | |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 216 500 000 | | |
| | | | | | | |
144 | | Fredskorpset | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 44 200 000 | | |
| | | | | | | |
150 | | Bistand til Afrika | | | | |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika, kan overføres | | 2 308 300 000 | | |
| | | | | | | |
151 | | Bistand til Asia | | | | |
| 72 | Bistand til Afghanistan og Pakistan, kan overføres | | 649 500 000 | | |
| 78 | Regionbevilgning for Asia, kan overføres | | 290 000 000 | | |
| | | | | | | |
152 | | Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika | | | | |
| 78 | Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika,
kan overføres | | 540 000 000 | | |
| | | | | | | |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | | | | |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika, kan overføres | | 200 500 000 | | |
| | | | | | | |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 33 500 000 | | |
| 70 | Sivilt samfunn, kan overføres | | 1 523 000 000 | | |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid,
kan overføres | | 91 000 000 | | |
| 72 | Demokratistøtte/partier, kan overføres | | 8 000 000 | | |
| 73 | Kultur, kan overføres | | 106 000 000 | | |
| 75 | Internasjonale organisasjoner og nettverk, kan overføres
| | 182 500 000 | | |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset, kan overføres
| | 160 000 000 | | |
| | | | | | | |
161 | | Næringsutvikling | | | | |
| 70 | Næringsutvikling, kan overføres | | 204 000 000 | | |
| 75 | NORFUND - tapsavsetting | | 282 500 000 | | |
| | | | | | | |
162 | | Overgangsbistand (gap) | | | | |
| 70 | Overgangsbistand (gap), kan overføres | | 420 000 000 | | |
| | | | | | | |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter | | | | |
| 70 | Naturkatastrofer, kan overføres | | 500 000 000 | | |
| 71 | Humanitær bistand, kan overføres | | 2 313 600 000 | | |
| 72 | Menneskerettigheter, kan overføres | | 337 100 000 | | |
| | | | | | | |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | | | | |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak, kan overføres | | 648 200 000 | | |
| 71 | ODA-godkjente land på Balkan, kan overføres | | 395 000 000 | | |
| 72 | Utvikling og nedrustning, kan overføres | | 175 000 000 | | |
| 73 | Andre ODA-godkjente OSSE-land, kan overføres | | 340 000 000 | | |
| | | | | | | |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 143 000 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres
| | 45 000 000 | | |
| 70 | Forskning og høyere utdanning, kan overføres | | 333 000 000 | | |
| 71 | Faglig samarbeid, kan overføres | | 350 000 000 | | |
| | | | | | | |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | | | | |
| 1 | Driftsutgifter | | 51 700 000 | | |
| 70 | Ymse tilskudd, kan overføres | | 5 042 000 | | |
| 71 | Internasjonale prosesser og konvensjoner mv.,
kan overføres | | 33 000 000 | | |
| 72 | Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling,
kan overføres | | 168 400 000 | | |
| 73 | Klima- og skogsatsingen, kan overføres | | 2 532 500 000 | | |
| 74 | Fornybar energi, kan overføres | | 1 407 300 000 | | |
| | | | | | | |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA) | | | | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | | 1 270 658 000 | | |
| | | | | | | |
168 | | Kvinner og likestilling | | | | |
| 70 | Kvinner og likestilling, kan overføres | | 307 000 000 | | |
| | | | | | | |
169 | | Globale helse- og vaksineinitiativ | | | | |
| 70 | Vaksine og helse, kan overføres | | 1 690 000 000 | | |
| 71 | Andre helse- og aidstiltak, kan overføres | | 295 000 000 | | |
| 72 | Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose
og malaria (GFATM), kan overføres | | 450 000 000 | | |
| | | | | | | |
170 | | FN-organisasjoner mv. | | | | |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | | 760 000 000 | | |
| 71 | FNs befolkningsfond (UNFPA) | | 402 000 000 | | |
| 72 | FNs barnefond (UNICEF) | | 1 070 000 000 | | |
| 73 | Verdens matvareprogram (WFP), kan overføres | | 170 000 000 | | |
| 74 | FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) | | 300 000 000 | | |
| 75 | FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA)
| | 150 000 000 | | |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv., kan overføres | | 905 500 000 | | |
| 77 | FNs aidsprogram (UNAIDS), kan overføres | | 185 000 000 | | |
| 78 | Bidrag andre FN-organisasjoner mv., kan overføres | | 311 000 000 | | |
| 79 | Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps,
kan overføres | | 75 000 000 | | |
| 81 | Tilskudd til internasjonal landbruksforskning,
kan overføres | | 155 000 000 | | |
| 82 | FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling
(UN Women), kan overføres | | 95 000 000 | | |
| | | | | | | |
171 | | Multilaterale finansinstitusjoner | | | | |
| 70 | Verdensbanken, kan overføres | | 814 000 000 | | |
| 71 | Regionale banker og fond, kan overføres | | 772 500 000 | | |
| 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner, kan overføres
| | 609 500 000 | | |
| | | | | | | |
172 | | Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak | | | | |
| 70 | Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging,
kan overføres | | 292 000 000 | | |
| | | | | | | |
480 | | Svalbardbudsjettet | | | | |
| 50 | Tilskudd | | 145 738 000 | | |
| | Totale utgifter | | | | 35 214 850 000 |
Kap. | Post | Formål | | Kroner | | Kroner |
| | | | | | | |
Inntekter |
3100 | | Utenriksdepartementet | | | | |
| 1 | Diverse gebyrer ved utenriksstasjonene | | 14 899 000 | | |
| 2 | Gebyrer for utlendingssaker ved utenriksstasjonene | | 102 433 000 | | |
| 5 | Refusjon spesialutsendinger mv. | | 7 068 000 | | |
| | Totale inntekter | | | | | 124 400 000 |
| | | | | | | |
Forslag 22
Disse medlemmer vil endre tilsagnsfullmakten for
2013 i forhold til regjeringens forslag på rammeområde 4 (utenriks)
kap. 166 post 73 med 400 mill. kroner, fra 632 mill. kroner til
1 032 mill. kroner.
Komiteens tilråding til rammeområde 4, I fremmes
av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, og komiteens tilråding til rammeområde 4, II til
V, og VII til XIII fremmes av en samlet komité. Komiteens tilråding
til rammeområde 4, VI fremmes av komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
Komiteens tilråding til rammeområde 8, I fremmes
av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, og komiteens tilrådning til rammeområde 8, II-IX
fremmes av en samlet komité.
Komiteen har ingen
øvrige merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Rammeområde 4
(Utenriks)
I
På statsbudsjettet for 2013 bevilges under:
Kap | Post | Formål | Kroner | | Kroner |
| | | | | | |
| Utgifter |
100 | | Utenriksdepartementet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 1 820 686 000 | | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres | 12 222 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 156 492 000 | | |
| 70 | Erstatning av skader på utenlandske ambassader | 907 000 | | |
| 71 | Diverse tilskudd | 24 260 000 | | |
| 72 | Hjelp til norske borgere i utlandet som ikke er sjømenn
| 154 000 | | |
| | | | | |
103 | | Regjeringens fellesbevilgning for representasjon | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 47 503 000 | | |
| | | | | |
104 | | Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 8 981 000 | | |
| | | | | |
115 | | Kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål | | | |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
post 70 | 27 363 000 | | |
| 70 | Tilskudd til kultur-, norgesfremme- og informasjonsformål, kan overføres, kan nyttes under post 1 | 69 331 000 | | |
| | | | | |
116 | | Deltaking i internasjonale organisasjoner | | | |
| 70 | Tilskudd til internasjonale organisasjoner | 1 249 041 000 | | |
| | | | | |
117 | | EØS-finansieringsordningene | | | |
| 75 | EØS-finansieringsordningen 2009-2014, kan
overføres | 1 028 000 000 | | |
| 76 | Den norske finansieringsordningen 2009-2014,
kan overføres | 869 000 000 | | |
| | | | | |
118 | | Nordområdetiltak mv. | | | |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
post 70 | 30 295 000 | | |
| 70 | Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland, kan overføres, kan nyttes under post 1 | 320 324 000 | | |
| 71 | Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og
menneskerettigheter mv., kan overføres | 58 831 000 | | |
| 76 | Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak,
kan overføres | 35 022 000 | | |
| | | | | |
140 | | Utenriksdepartementets administrasjon av
utviklingshjelpen | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 1 172 700 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 21 500 000 | | |
| | | | | |
141 | | Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 216 500 000 | | |
| | | | | |
144 | | Fredskorpset | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 44 200 000 | | |
| | | | | |
150 | | Bistand til Afrika | | | |
| 78 | Regionbevilgning for Afrika, kan
overføres | 2 158 300 000 | | |
| | | | | |
151 | | Bistand til Asia | | | |
| 72 | Bistand til Afghanistan og Pakistan, kan
overføres | 649 500 000 | | |
| 78 | Regionbevilgning for Asia, kan overføres | 290 000 000 | | |
| | | | | |
152 | | Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika | | | |
| 78 | Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika,
kan overføres | 540 000 000 | | |
| | | | | |
153 | | Bistand til Latin-Amerika | | | |
| 78 | Regionbevilgning for Latin-Amerika, kan
overføres | 200 500 000 | | |
| | | | | |
160 | | Sivilt samfunn og demokratiutvikling | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 33 500 000 | | |
| 70 | Sivilt samfunn, kan overføres | 1 423 000 000 | | |
| 71 | Tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid, kan overføres | 91 000 000 | | |
| 72 | Demokratistøtte/partier, kan overføres | 8 000 000 | | |
| 73 | Kultur, kan overføres | 106 000 000 | | |
| 75 | Internasjonale organisasjoner og nettverk, kan overføres | 182 500 000 | | |
| 77 | Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset,
kan overføres | 160 000 000 | | |
| | | | | |
161 | | Næringsutvikling | | | |
| 70 | Næringsutvikling, kan overføres | 204 000 000 | | |
| 75 | NORFUND – tapsavsetting | 282 500 000 | | |
| | | | | |
162 | | Overgangsbistand (gap) | | | |
| 70 | Overgangsbistand (gap), kan overføres | 420 000 000 | | |
| | | | | |
163 | | Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter | | | |
| 70 | Naturkatastrofer, kan overføres | 500 000 000 | | |
| 71 | Humanitær bistand, kan overføres | 2 313 600 000 | | |
| 72 | Menneskerettigheter, kan overføres | 337 100 000 | | |
| | | | | |
164 | | Fred, forsoning og demokrati | | | |
| 70 | Fred, forsoning og demokratitiltak, kan
overføres | 648 200 000 | | |
| 71 | ODA-godkjente land på Balkan, kan
overføres | 395 000 000 | | |
| 72 | Utvikling og nedrustning, kan overføres | 175 000 000 | | |
| 73 | Andre ODA-godkjente OSSE-land, kan
overføres | 340 000 000 | | |
| | | | | |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 143 000 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 45 000 000 | | |
| 70 | Forskning og høyere utdanning, kan
overføres | 333 000 000 | | |
| 71 | Faglig samarbeid, kan overføres | 350 000 000 | | |
| | | | | |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 51 700 000 | | |
| 70 | Ymse tilskudd, kan overføres | 5 042 000 | | |
| 71 | Internasjonale prosesser og konvensjoner mv.,
kan overføres | 33 000 000 | | |
| 72 | Internasjonale miljøprosesser og bærekraftig utvikling,
kan overføres | 168 400 000 | | |
| 73 | Klima- og skogsatsingen, kan overføres | 2 932 500 000 | | |
| 74 | Fornybar energi, kan overføres | 1 407 300 000 | | |
| | | | | |
167 | | Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA) | | | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 270 658 000 | | |
| | | | | |
168 | | Kvinner og likestilling | | | |
| 70 | Kvinner og likestilling, kan overføres | 307 000 000 | | |
| | | | | |
169 | | Globale helse- og vaksineinitiativ | | | |
| 70 | Vaksine og helse, kan overføres | 1 690 000 000 | | |
| 71 | Andre helse- og aidstiltak, kan overføres | 295 000 000 | | |
| 72 | Det globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og
malaria (GFATM), kan overføres | 450 000 000 | | |
| | | | | |
170 | | FN-organisasjoner mv. | | | |
| 70 | FNs utviklingsprogram (UNDP) | 760 000 000 | | |
| 71 | FNs befolkningsfond (UNFPA) | 402 000 000 | | |
| 72 | FNs barnefond (UNICEF) | 1 020 000 000 | | |
| 73 | Verdens matvareprogram (WFP), kan
overføres | 170 000 000 | | |
| 74 | FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) | 300 000 000 | | |
| 75 | FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) | 150 000 000 | | |
| 76 | Tilleggsmidler via FN-systemet mv., kan
overføres | 860 500 000 | | |
| 77 | FNs aidsprogram (UNAIDS), kan overføres | 185 000 000 | | |
| 78 | Bidrag andre FN-organisasjoner mv., kan
overføres | 311 000 000 | | |
| 79 | Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps,
kan overføres | 75 000 000 | | |
| 81 | Tilskudd til internasjonal landbruksforskning,
kan overføres | 150 000 000 | | |
| 82 | FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling
(UN Women), kan overføres | 95 000 000 | | |
| | | | | |
171 | | Multilaterale finansinstitusjoner | | | |
| 70 | Verdensbanken, kan overføres | 814 000 000 | | |
| 71 | Regionale banker og fond, kan overføres | 772 500 000 | | |
| 72 | Samfinansiering via finansinstitusjoner, kan
overføres | 559 500 000 | | |
| | | | | |
172 | | Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak | | | |
| 70 | Gjeldsslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging, kan overføres | 292 000 000 | | |
| | | | | |
480 | | Svalbardbudsjettet | | | |
| 50 | Tilskudd | 145 738 000 | | |
| | Totale utgifter | | | 35 214 850 000 |
| | | | | |
Inntekter |
3100 | | Utenriksdepartementet | | | |
| 1 | Diverse gebyrer ved utenriksstasjonene | 14 899 000 | | |
| 2 | Gebyrer for utlendingssaker ved utenriksstasjonene | 102 433 000 | | |
| 5 | Refusjon spesialutsendinger mv. | 7 068 000 | | |
| | Totale inntekter | | | 124 400 000 |
| | | | | |
II
Merinntektsfullmakter
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 kan:
1.
overskride bevilgningen under | mot tilsvarende merinntekter under |
kap. 100 post 1 | kap. 3100 postene 2 og 5 |
kap. 118 post 71 | kap. 3118 post 6 |
kap. 140 post 1 | kap. 3140 post 5 |
2. overskride bevilgningen under kap. 166 Miljø og bærekraftig
utvikling mv., post 70 Ymse tilskudd mot tilsvarende inntekter under
kap. 3166 Miljø og bærekraftig utvikling mv., post 1 Salgsinntekter
fra salg av bistandseiendommer som er finansiert over bistandsbudsjettet,
og som ikke er avskrevet i forhold til innlemmelse i husleieordningen.
Ubenyttede inntekter fra slikt salg kan tas med ved beregning av
overførbart beløp under kap. 166 Miljø og bærekraftig utvikling
mv., post 70 Ymse tilskudd.
III
Omdisponeringsfullmakt
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 kan omdisponere inntil 2 mill. kroner per tiltak fra kap. 166
Miljø og bærekraftig utvikling mv., post 70 Ymse tilskudd til øvrige
ODA-godkjente bevilgninger. Beslutning om bruk av midler utover
dette og inntil 6 mill. kroner treffes av Kongen.
IV
Agio/Disagio
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 gis fullmakt til å utgiftsføre/inntektsføre uten bevilgning
kursgevinst og -tap som følge av justering av midlene ved utenriksstasjonene
under kap. 100/3100 Utenriksdepartementet og kap. 140/3140 Utenriksdepartementets
administrasjon av utviklingshjelpen, post 89 Agio/Disagio.
V
Bruk av opptjente rentemidler
Stortinget samtykker i at opptjente renter på tilskudd
som er utbetalt fra Norge til tematisk støtte, multi-bi-prosjekter,
samarbeidsprosjekter, stat-til-stat-bistand, støtte til internasjonale og
lokale ikke-statlige aktører, kan benyttes til tiltak som avtales
mellom Utenriksdepartementet og den enkelte mottaker.
VI
Tilsagnsfullmakter
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 kan gi tilsagn om:
1. støtte utover gitte bevilgninger, men slik
at samlet ramme for nye tilsagn og gammelt ansvar ikke overstiger
følgende beløp:
Kap. | Post | Betegnelse | Samlet ramme |
117 | | EØS-finansieringsordningene | |
| 75 | EØS-finansieringsordningen 2009-2014 | 5 237,3 mill. kroner |
| 76 | Den norske finansieringsordningen 2009-2014 | 4 432,2 mill. kroner |
161 | | Næringsutvikling | |
| 70 | Næringsutvikling | 350,0 mill. kroner |
165 | | Forskning, kompetanseheving og evaluering | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold | 392,0 mill. kroner |
166 | | Miljø og bærekraftig utvikling mv. | |
| 73 | Klima- og skogsatsingen | 632,0 mill. kroner |
2. tilskudd til utvikling av en vaksine mot
pneumokokkbakterien innenfor initiativet Advance Market Commitments
for Vaccines (AMC) med inntil USD 57 mill. i perioden 2009–2017
over kap. 169 Globale helse- og vaksineinitiativ.
3. tilskudd til International Finance Facility
for Immunisation II (IFFlm II) med inntil 1 500 mill. kroner i perioden
2010–2020 over kap. 169 Globale helse- og vaksineinitiativ, samt
fravike stortingsvedtak av 8. november 1984 om utbetaling av tilskudd
før det er behov for å dekke de aktuelle utgiftene og bruke tilskudd
som sikkerhet for lån.
4. tilskudd til den globale vaksinealliansen GAVI
med inntil 2 689,9 mill. kroner i perioden 2013–2015 over kap. 169
Globale helse- og vaksineinitiativ.
VII
Garantifullmakter
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 kan gi garantier innenfor en ramme for nye tilsagn og gammelt
ansvar for inntil 50 mill. kroner for å minske norske importørers
risiko ved direkte import fra utviklingsland, jf. kap. 161 Næringsutvikling.
VIII
Dekning av forsikringstilfelle
Stortinget samtykker i at Kongen i 2013 kan inngå
avtaler om forsikringsansvar for utstillinger ved visningsinstitusjoner
i utlandet innenfor en totalramme på inntil 3 000 mill. kroner. Forsikringsansvaret
omfatter tap og skade under transport, lagring og i visningsperioden.
IX
Toårige budsjettvedtak
Stortinget samtykker i at Norge kan slutte seg
til toårige budsjettvedtak i FAO, WHO, ILO, UNIDO, OECD, WTO, IAEA,
IEA, Havbunnsmyndigheten, Den internasjonale havrettsdomstolen, Rwandadomstolen,
Jugoslaviadomstolen og for regulært bidrag til FN.
X
Ettergivelse av fordringer
Stortinget samtykker i at Kongen i 2013 kan ettergi
statlige fordringer på utviklingsland i samsvar med kriteriene i
handlingsplanen av 2004 Om gjeldslette for utvikling for inntil
500 mill. kroner under Garantiinstituttet for Eksportkreditts gamle
portefølje (gammel alminnelig ordning og den gamle særordningen
for utviklingsland). Fordringene verdsettes til faktisk utestående
beløp på ettergivelsestidspunktet.
XI
Utbetaling av tilskudd
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 gis unntak fra bestemmelsene i stortingsvedtak av 8. november
1984 om utbetaling av gitte bevilgninger på følgende måte:
1. Utbetalinger av
norske medlemskapskontingenter, pliktige bidrag og andre bidrag
til internasjonale organisasjoner Norge er medlem av, kan foretas
i henhold til regelverket til den enkelte organisasjon.
2. Utbetalinger av tilskudd til utviklingsformål kan
foretas en gang i året dersom avtaler om samfinansiering med andre
givere innenfor utviklingssamarbeidet tilsier det.
XII
Bruk av gjeldsbrev og raskere trekk på gjeldsbrev
Stortinget samtykker i at Utenriksdepartementet i
2013 kan:
1. fravike bevilgningsreglementet
§ 3 annet ledd ved utstedelse av gjeldsbrev i forbindelse med kapitalpåfyllinger
under Det internasjonale utviklingsfondet, Det asiatiske utviklingsfondet, Det
afrikanske utviklingsfondet, Den globale miljøfasiliteten og Felles
fond for råvarer, samt ved overføring av midler til Den brasilianske
utviklingsbanken vedrørende klima- og skogsatsingen i Brasil.
2. fravike stortingsvedtak av 8. november
1984 for å inngå avtale med mottakere om raskere trekk på gjeldsbrev
enn utbetalingsbehovet tilsier ved kapitalpåfyllinger under Det
internasjonale utviklingsfondet, Det afrikanske utviklingsfondet
og Det asiatiske utviklingsfondet.
XIII
Deltakelse i kapitaløkninger i internasjonale
utviklingsbanker og fond
Stortinget samtykker i at:
1. Norge i forbindelse
med den femte kapitaløkningen i Den asiatiske utviklingsbanken bidrar
med en innbetalt andel tilsvarende motverdien i norske kroner på
innbetalingstidspunktet av til sammen USD 11 617 150. Innbetalingen
foretas i løpet av årene 2010–2014, og belastes kap. 171 Multilaterale
finansinstitusjoner, post 71 Regionale banker og fond.
2. Norge deltar i den sjette generelle
kapitaløkningen i Den afrikanske utviklingsbanken med en innbetalt
andel tilsvarende motverdien i norske kroner på innbetalingstidspunktet
av til sammen SDR 30 340 000. Innbetalingen foretas i løpet av årene
2011–2018, og belastes kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner,
post 71 Regionale banker og fond.
3. Norge deltar i den niende kapitaløkningen
i Den interamerikanske utviklingsbanken med en innbetalt andel tilsvarende
motverdien i norske kroner på innbetalingstidspunktet av til sammen USD
2 907 287. Innbetalingen foretas i løpet av årene 2011–2015, og
belastes kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner, post 71 Regionale banker
og fond.
4. Norge deltar i den fjerde kapitaløkningen
i Den internasjonale bank for rekonstruksjon og utvikling (IBRD)
med en innbetalt andel tilsvarende motverdien i norske kroner på
innbetalingstidspunktet av til sammen USD 20 476 585. Innbetalingen
foretas i løpet av årene 2011–2015, og belastes kap. 171 Multilaterale
finansinstitusjoner, post 70 Verdensbanken.
5. I forbindelse med endring av stemmefordelingen
i Den internasjonale bank for rekonstruksjon og utvikling (IBRD)
foretas det en justering av aksjeandelene til medlemslandene gjennom
en selektiv kapitaløkning. Norge deltar i den åttende selektive
kapitaløkningen i forbindelse med endring av stemmevekten i Den
internasjonale bank for rekonstruksjon og utvikling (IBRD) med en
innbetalt andel tilsvarende motverdien i norske kroner på innbetalingstidspunktet
av til sammen USD 4 393 527. Innbetalingen foretas i løpet av årene
2011–2014, og belastes kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner,
post 70 Verdensbanken.
6. Norge deltar i den 12. kapitalpåfyllingen
av Det afrikanske utviklingsfondet (AfDF) med en andel på 1 500
mill. kroner for perioden 2011–2013, innbetalt i tre like årlige
bidrag. Innbetalingene belastes kap. 171 Multilaterale finansinstitusjoner,
post 71 Regionale banker og fond.
Rammeområde 8
(Forsvar)
I
På statsbudsjettet for 2013 bevilges under:
Kap. | Post | Formål | Kroner | | Kroner |
| | | | | | | | | | |
| | | | | |
Utgifter |
1700 | | Forsvarsdepartementet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 378 016 000 | | |
| 73 | Forskning og utvikling, kan overføres | 25 840 000 | | |
| | | | | |
1710 | | Forsvarsbygg og nybygg og nyanlegg | | | |
| 1 | Driftsutgifter, kan overføres | 3 060 316 000 | | |
| 46 | Ekstraordinært vedlikehold, kan overføres | 62 980 000 | | |
| 47 | Nybygg og nyanlegg, kan overføres | 1 780 467 000 | | |
| | | | | |
1716 | | Forsvarets forskningsinstitutt | | | |
| 51 | Tilskudd til Forsvarets forskningsinstitutt | 174 445 000 | | |
| | | | | |
1719 | | Fellesutgifter og tilskudd til foretak under
Forsvarsdepartementet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 237 931 000 | | |
| 43 | Til disposisjon for Forsvarsdepartementet, kan overføres | 15 000 000 | | |
| 71 | Overføringer til andre, kan overføres | 69 435 000 | | |
| 78 | Norges tilskudd til NATOs driftsbudsjett, kan
overføres | 240 000 000 | | |
| | | | | |
1720 | | Felles ledelse og kommandoapparat | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 3 112 185 000 | | |
| | | | | |
1723 | | Nasjonal sikkerhetsmyndighet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 176 772 000 | | |
| | | | | |
1725 | | Fellesinstitusjoner og -utgifter under Forsvarsstaben | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 2 022 720 000 | | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres | 133 000 000 | | |
| 70 | Renter låneordning, kan overføres | 5 670 000 | | |
| | | | | |
1731 | | Hæren | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 5 607 269 000 | | |
| | | | | |
1732 | | Sjøforsvaret | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 3 610 045 000 | | |
| | | | | |
1733 | | Luftforsvaret | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 4 298 998 000 | | |
| | | | | |
1734 | | Heimevernet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 1 093 503 000 | | |
| | | | | |
1735 | | Etterretningstjenesten | | | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 1 115 214 000 | | |
| | | | | |
1740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 2 044 686 000 | | |
| | | | | |
1760 | | Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg | | | |
| 1 | Driftsutgifter, kan nyttes under
kap. 1760, post 45 | 881 538 000 | | |
| 44 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider,
nasjonalfinansiert andel, kan overføres | 31 923 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold,
kan overføres, kan nyttes under kap. 1761,
post 45 | 6 998 359 000 | | |
| 48 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider,
fellesfinansiert andel, kan overføres | 67 000 000 | | |
| 75 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider, Norges
tilskudd til NATOs investeringsprogram for sikkerhet,
kan overføres, kan nyttes under kap. 1760,
post 44 | 88 135 000 | | |
| | | | | |
1761 | | Nye kampfly med baseløsning | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 70 000 000 | | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, kan overføres | 1 781 000 000 | | |
| 47 | Nybygg og nyanlegg, kan overføres | 41 000 000 | | |
1790 | | Kystvakten | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 1 001 965 000 | | |
| | | | | |
1791 | | Redningshelikoptertjenesten | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 573 382 000 | | |
| | | | | |
1792 | | Norske styrker i utlandet | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 1 162 524 000 | | |
| | | | | |
1795 | | Kulturelle og allmennyttige formål | | | |
| 1 | Driftsutgifter | 260 651 000 | | |
| 72 | Overføringer til andre | 2 330 000 | | |
| | | Totale utgifter | | | | 42 224 299 000 |
| | | | | |
Inntekter |
4700 | | Forsvarsdepartementet | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 238 000 | | |
| | | | | |
4710 | | Forsvarsbygg og nybygg og nyanlegg | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 3 909 425 000 | | |
| 47 | Salg av eiendom | 163 601 000 | | |
| | | | | |
4720 | | Felles ledelse og kommandoapparat | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 54 343 000 | | |
| | | | | |
4723 | | Nasjonal sikkerhetsmyndighet | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 2 771 000 | | |
| | | | | |
4725 | | Fellesinstitusjoner og -inntekter under Forsvarsstaben | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 60 192 000 | | |
| | | | | |
4731 | | Hæren | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 61 642 000 | | |
| | | | | |
4732 | | Sjøforsvaret | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 50 787 000 | | |
| | | | | |
4733 | | Luftforsvaret | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 171 363 000 | | |
| | | | | |
4734 | | Heimevernet | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 5 623 000 | | |
| | | | | |
4740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 127 577 000 | | |
| | | | | |
4760 | | Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 1 000 000 | | |
| 48 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsinntekter | 67 000 000 | | |
| | | | | |
4790 | | Kystvakten | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 1 009 000 | | |
| | | | | |
4791 | | Redningshelikoptertjenesten | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 511 148 000 | | |
| | | | | |
4792 | | Norske styrker i utlandet | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 10 368 000 | | |
| | | | | |
4795 | | Kulturelle og allmennyttige formål | | | |
| 1 | Driftsinntekter | 9 057 000 | | |
| | | | | |
4799 | | Militære bøter | | | |
| 86 | Militære bøter | 500 000 | | |
| | | Totale inntekter | | | | 5 207 644 000 |
II
Merinntektsfullmakter
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan:
1. benytte alle merinntekter
til å overskride enhver utgiftsbevilgning under Forsvarsdepartementet,
med følgende unntak:
a) inntekter
fra militære bøter kan ikke benyttes som grunnlag for overskridelse.
b) inntekter ved salg av større materiell
kan benyttes med inntil 75 pst. til overskridelse av bevilgningen
under kap. 1760 Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg,
post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold.
2. ta med ubrukte merinntekter ved utregning
av overførbart beløp.
III
Bestillingsfullmakter
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan:
1. foreta bestillinger
ut over gitte bevilgninger, men slik at samlet ramme for nye bestillinger
og gammelt ansvar ikke overstiger følgende beløp:
Kap. | Post | Betegnelse | Samlet ramme |
1720 | | Felles ledelse og kommandoapparat | |
| 1 | Driftsutgifter | 30 mill. kroner |
1725 | | Fellesinstitusjoner og -utgifter under Forsvarsstaben | |
| 1 | Driftsutgifter | 80 mill. kroner |
1731 | | Hæren | |
| 1 | Driftsutgifter | 600 mill. kroner |
1732 | | Sjøforsvaret | |
| 1 | Driftsutgifter | 100 mill. kroner |
1733 | | Luftforsvaret | |
| 1 | Driftsutgifter | 600 mill. kroner |
1734 | | Heimevernet | |
| 1 | Driftsutgifter | 825 mill. kroner |
1740 | | Forsvarets logistikkorganisasjon | |
| 1 | Driftsutgifter | 300 mill. kroner |
1760 | | Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg | |
| 1 | Driftsutgifter | 125 mill. kroner |
| 44 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider, nasjonalfinansiert
andel | 115 mill. kroner |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold | 17 000 mill. kroner |
| 48 | Fellesfinansierte bygge- og anleggsarbeider, fellesfinansiert
andel | 165 mill. kroner |
1761 | | Nye kampfly med baseløsning | |
| 45 | Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold | 3 500 mill. kroner |
1790 | | Kystvakten | |
| 1 | Driftsutgifter | 2 900 mill. kroner |
1791 | | Redningshelikoptertjenesten | |
| 1 | Driftsutgifter | 75 mill. kroner |
1792 | | Norske styrker i utlandet | |
| 1 | Driftsutgifter | 55 mill. kroner |
1795 | | Kulturelle og allmennyttige formål | |
| 1 | Driftsutgifter | 2 mill. kroner |
2. gi Forsvarets forskningsinstitutt
fullmakt til å ha økonomiske forpliktelser på inntil 60 mill. kroner
ut over det som dekkes av egne avsetninger.
IV
Tilsagnsfullmakter
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan gi tilsagn om økonomisk støtte ut over bevilgningen, men
slik at samlet ramme for nye tilsagn og gammelt ansvar ikke overstiger følgende
beløp:
Kap. | Post | Betegnelse | Samlet ramme |
1700 | | Forsvarsdepartementet | |
| 73 | Forskning og utvikling | 40 mill. kroner |
V
Nettobudsjettering av salgsomkostninger
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan trekke salgsomkostninger ved salg av materiell og fast
eiendom fra salgsinntekter før det overskytende inntektsføres under
kap. 4760 Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg, post
45 Store nyanskaffelser og vedlikehold og kap. 4710 Forsvarsbygg
og nybygg og nyanlegg, post 47 Salg av eiendom.
VI
Personell
Stortinget samtykker i at:
1. Forsvarsdepartementet
i 2013 kan fastsette lengden på førstegangstjenesten, repetisjonstjenesten
og heimevernstjenesten slik det går frem av Prop. 1 S (2012–2013).
2. enheter oppsatt med frivillig heimevernspersonell
kan overføres til forsvarsgrener og fellesinstitusjoner, og benyttes
i operasjoner i utlandet.
VII
Investeringsfullmakter
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan:
1. starte opp nye investeringsprosjekter, herunder
større bygg- og eiendomsprosjekter, som er presentert som nye prosjekter
i Prop. 1 S (2012–2013), innenfor de kostnadsrammer som der er omtalt.
2. endre tidligere godkjente prosjekter
som anført i Prop. 1 S (2012–2013), herunder endrede kostnadsrammer.
3. starte opp og gjennomføre materiellinvesteringer
og byggeprosjekter av lavere kategori.
4. nytte bevilgningen på den enkelte investeringspost,
hhv. post 44, 45, 47 og 48 fritt mellom formål, bygg- og eiendomskategorier,
anskaffelser og prosjekter som presentert i Prop. 1 S (2012–2013).
5. gjennomføre konsept- og definisjonsfasen
av planlagte materiellanskaffelser.
6. Igangsette planlegging og prosjektering
av bygge-, anleggs- og innredningsprosjekter innenfor rammen av
bevilgningen på de respektive poster.
7. inkludere gjennomføringskostnader i
investeringsprosjektene for eiendom, bygg og anlegg på post 46 og
post 47.
VIII
Fullmakter vedrørende fast eiendom
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan:
1. avhende fast eiendom
uansett verdi til markedspris når det ikke foreligger annet statlig behov
for eiendommen. Eiendommene skal normalt legges ut for salg i markedet,
men kan selges direkte til fylkeskommuner eller kommuner til markedspris,
innenfor EØS-avtalens bestemmelser. Dersom eiendommene er aktuelle
for frilufts- eller kulturformål, kan de selges på samme vilkår
til Statskog SF hvis ikke fylkeskommuner eller kommuner ønsker å
kjøpe eiendommene.
2. avhende fast eiendom til en verdi av
inntil 100 000 kroner vederlagsfritt eller til underpris når særlige
grunner foreligger.
IX
Tidspunkt for belastning av utgiftsbevilgninger
Stortinget samtykker i at Forsvarsdepartementet i
2013 kan belaste utgiftsbevilgninger for bestillinger gjennom NSPA
(NATO Support Agency), andre internasjonale organisasjoner eller
andre lands myndigheter fra det tidspunkt materiell blir bestilt,
selv om levering først skjer senere i budsjettåret eller i et etterfølgende
budsjettår.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 28. november 2012
|
Svein Roald Hansen |
|
|
fung. leder og ordf. for kap. 116, 117, 1700 og 4700 |
|
Lars Peder Brekk |
Peter Skovholt Gitmark |
Laila Gustavsen |
ordf. for kap. 161, 1734 og 4734 |
ordf. for kap. 151, 1731 og 4731 |
ordf. for kap. 162, 163, 167, 168, 1735, 1791 og 4791 |
Eva Kristin Hansen |
Morten Høglund |
Dagfinn Høybråten |
ordf. for kap. 140, 141, 144, 169, 1725, 1795, 4725 og 4795 |
ordf. for kap. 118, 1760, 1761 og 4760 |
ordf. for kap. 150 og 160 |
Siv Jensen |
Ivar Kristiansen |
Peter N. Myhre |
ordf. for kap. 166 og 1716 |
ordf. for kap. 170, 1790 og 4790 |
ordf. for kap. 100, 103, 104, 1719 og 3100 |
Sverre Myrli |
Tore Nordtun |
Helga Pedersen |
ordf. for kap. 171, 172, 1740 og 4740 |
ordf. for kap. 152, 480, 1710 og 4710 |
ordf. for kap. 115, 1723 og 4723 |
Kari Storstrand |
Afshan Rafiq |
Snorre Serigstad Valen |
ordf. for kap. 1720, 1732, 4720, 4732 og 4799 |
|
ordf. for kap. 164, 1733 og 4733 |
|
Karin S. Woldseth |
|
|
ordf. for kap. 153, 165, 1792 og 4792 |
|