Komiteen viser til at Norge har en internasjonal lederrolle i arbeidet for global helse og de helserelaterte tusenårsmålene. Statsministerens kampanje for bedre barne- og mødrehelse er sentral i dette arbeidet. Komiteen vil understreke betydningen av at denne innsatsen fortsatt prioriteres og styrkes da tusenårsmålet om barne- og mødredødelighet er et av de målene vi er lengst fra å nå.

Komiteen vil peke på betydningen av tilgang på medisiner i utviklingsland og støtter satsingen på FNs kommisjon for livsviktige medisiner for kvinner og barn.

Den globale vaksinealliansen (GAVI) gjør en formidabel innsats og bidrar til å gi barn i fattige land et fullverdig vaksinetilbud.

Komiteen er opptatt av at GAVI over tid legger vekt på å utvide vaksinetilbudet slik at flest mulig barn kan nås, og at sykdommer dermed etter hvert kan utryddes.

Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår en betydelig økning til vaksine og helse på post 70 Helse og Vaksine, fra kr 1 190 000 000 i 2012 til kr 1 690 000 000 i 2013 og støtter forslaget.

Komiteen viser til at forskning og produktutvikling er viktig for å utvikle trygge og effektive vaksiner. Likeledes er tiltak for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og familieplanlegging viktige satsingsområder i arbeidet for å bedre den globale helse.

Det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria (GFATM) arbeider for å behandle og hindre spredning av fatale sykdommer. Komiteen har spesielt merket seg en økning i antall tuberkuloserammede og viser til GFATMs mål om å gi 7,3 millioner mennesker hivbehandling, 21 millioner tuberkulosebehandling og om å distribuere 360 millioner malarianett frem mot 2016. Komiteen vil understreke betydningen av at Norge støtter opp om og bidrar i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til rapporten «The world medicines situation 2011: Good governance for the pharmaceutical sector» utgitt av Verdens Helseorganisasjon som ser på viktigheten av godt styresett og antikorrupsjon i helse- og vaksinesektoren. Disse medlemmer merker seg følgende sitater fra rapporten:

«Each year, an estimated US$ 5.3 trillion is spent worldwide on providing health services. It is estimated that 25% of total health expenditure is spent on pharmaceuticals […] Regrettably, and for a variety of reasons, a significant proportion of these resources are wasted – one example being corruption in the system – resulting in significant losses, in terms of both health and economics Corruption within the pharmaceutical sector is of increasing concern. It is estimated that anywhere between 10% and 25% of global spending on public procurement is lost to corruption».

Fremskrittspartiet har gjennom flere år har satt søkelys på utfordringene knyttet til korrupsjon i helse- og vaksinesektoren, og disse medlemmer er fornøyd med at WHO nå også erkjenner problemet.

Disse medlemmer er kjent med at til tross for nedgang i antall mennesker uten tilgang til essensielle medisiner så er mellom 1,3 og 2,1 milliarder mennesker uten et slikt behandlingstilbud. De fleste av disse menneskene befinner seg i Afrika og Asia. Det er disse medlemmers mening at massiv korrupsjon og dårlig styresett i mange av disse landene er hovedårsaken til helseutfordringene.

Disse medlemmer viser til at Norge har tatt et særskilt ansvar for å oppfylle tusenårsmål 4 og 5 om barne- og mødredødelighet. Disse medlemmer merker seg konklusjonene i rapporten «Milennium Development Goals Report 2012» om at verdenssamfunnet har gjort minst fremskritt i forhold til tusenårsmål 5 om mødrehelse, og at dette i hovedsak, i følge rapporten, skyldes manglende bevilgninger til slike helsetiltak.

Det er imidlertid disse medlemmers mening at manglende tilgang til essensielle medisiner i utviklingsland i mange tilfeller ikke skyldes manglende bevilgninger, men ofte byråkrati, korrupsjon samt høye tariffer, avgifter og tollsatser knyttet til medisiner og vaksiner i disse landene. I denne sammenheng har disse medlemmer merket seg rapporten «Death and Taxes – Government mark-ups on the price of drugs» (IPN 2010), som viser til at tariffene på import av ferdigstilte farmasøytiske produkter er høyest i gruppen av middelinntektsland, og at et flertall av u-landene fremdeles har tariffer på slike varer. Disse medlemmer mener det er betimelig at for eksempel Zimbabwe, som har store utfordringer innenfor helsesektoren og knapt noen innlands produksjon av slike produkter, har blant de høyeste tariffene av landene sør for Sahara. Disse medlemmer registrerer også at det i rapporten viser til at 40 land, blant disse mange av de fattigste landene (MUL), som fremdeles opprettholder tariffer for import av vaksiner. Mange land innfører også andre skatter og avgifter på medisin, som merverdiavgift, salgsskatt og inntektsskatt for lokale produsenter, og disse medlemmer viser i denne sammenheng til at rapporten identifiserer Sudan som ett av eksemplene hvor medisin ilegges 10 pst. importavgift, 1 pst. avgift til forsvarsdepartementet, 1 pst. avgift til karriereutvikling i farmasøytindustrien, 2 pst. avgift til tollklarering i tillegg til andre avgifter.

Disse medlemmer viser til konklusjonene i studien «Pharmaceutical tariffs: what is their effect on prices, protection of local industry and revenue genereation» utgitt av forskerne Laing og Olcay (2005) i Verdens Helseorganisasjon som påviser at tariffer på medisiner utgjorde mindre enn 0,1 pst. av den totale skatteinngangen i 92 pst. av landene i undersøkelsen. Det er således disse medlemmers mening at en fjerning av tariffene for farmasøytiske produkter, antibiotika og vaksiner i u-landene er mulig uten at det i særlig grad vil påvirke nasjonal skatteinngang, ei heller påvirke lokal legemiddelindustri i de fleste u-land. En liberalisering av markedet på dette området vil, slik disse medlemmer ser det, dermed kunne føre til større dekningsgrad for medisiner og vaksiner i u-landene, samt føre til at befolkningen ikke mindre grad benytter seg av falske medisiner eller tradisjonelle behandlingsmåter som har dysfunksjonelle konsekvenser.

Disse medlemmer viser til studien «Public financing of health in developing countries: a cross-national systematic analysis» publisert av forskerne Lu m. fl. (2010) i det anerkjente medisinske tidsskriftet the Lancet, som påviser at mens andelen av nasjonale myndigheters budsjett som gikk til helse økte i mange land i perioden 1995 til 2006, så falt denne andelen i mange land sør for Sahara. Studien konkluderer med at helsebistand til nasjonale myndigheter hadde en negativ påvirkning på disse myndighetenes bevilgninger til egne helsetiltak, slik at for hver USD i bistand ble bevilgningene til helse fra landenes egne budsjetter redusert fra mellom 0,43 til 1,14 USD. Konklusjonene i studien er, etter disse medlemmers mening svært alvorlig, og synliggjør at ombyttbarhet, eller fungibilitet er et stort problem i bistanden generelt. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen bør legge frem en oversikt over de tilfeller hvor denne problemstillingen berører norsk bistand.

Disse medlemmer viser til rapporten «Tariffs, corruption and other impediments to medicinal access in developing countries» (AEI 2006) som påviser en sammenheng mellom tariffer på medisin og forekomsten av bestikkelser og korrupsjon knyttet til import og distribusjon av slike produkter i mange u-land. Disse medlemmer viser til studien «Antimalarial medicine diversion: stock-out and other public health problems» i det medisinske tidsskriftet Research and Report in Tropical Medicine (2010) av forskerne Bate m. fl. som påviser at medisin ment for gratis eller sterkt subsidiert distribusjon ble funnet til salgs på markeder i nabolandene. Studien identifiserer at problemet er betydelig blant annet i Uganda, Kenya og Tanzania, og bidrar til å underminere bistanden til formålet, til at nasjonale lagre for medisin går tomme samt til distribusjon av medisiner utgått på dato.

Disse medlemmer viser videre til at studien påviser illegalt salg av artemisininbasert kombinasjonsterapi (ACT) for malaria i land som Nigeria, Senegal, Zambia og Tanzania, som igjen har medført manglende tilgang til slik medisin i nasjonale helsevesen. ACT er tilnærmet utelukkende finansiert av donorer, og det Globale fond for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) er den største finansieringsmekanismen for slik behandlingsterapi. GFATMs Generalinspektør identifiserte i revisjonen av fondets virksomhet i Tanzania i 2007 at ACT tilsvarende en verdi på USD 819 000 var forsvunnet. Tilsvarende tall fra Angola viser at USAID-finansiert antimalariamedisin med pålydende verdi på over 642 000 USD har forsvunnet siden 2008, delvis på grunn av korrupsjon og logistikkutfordringer. Medisinen var ment å behandle over 534 000 pasienter for malaria.

Disse medlemmer viser til at det Globale Fondets budsjetter har vokst betydelig i perioden 2008 til 2010, og at tilgjengelige midler i fjor utgjorde om lag 3,6 mrd. USD. Disse medlemmer er kjent med at fondets generalinspektør (OIG) i fjor identifiserte misbruk av GFATMs midler i blant annet Kamerun, Zambia, Mali og Mauritania, og at en rekke donorer som følge av dette har holdt tilbake midler for kommende perioder. Disse medlemmer viser til studien «Partners in Crime: National Theft of Global Fund Medicines» (april 2011) utarbeidet av forsker Roger Bate i organisasjonen Africa Fighting Malaria, som påviser at korrupsjon og svinn med midler i det Globale Fondet er omfattende og systemiske i en rekke land. Disse medlemmer er enig med studiens konklusjoner om at fondets intervensjoner sannsynligvis vil være i stand til å redde flere liv, og i større grad bekjempe korrupsjon dersom støtten kanaliseres til land hvor det er politisk vilje til korrupsjonsbekjempelse og hvor myndighetene setter av midler i sine egne helsebudsjetter.

Disse medlemmer viser til at det Globale Fondet nedsatte et eget høynivåpanel i mars 2011 med hensikt å undersøke mislighold og korrupsjon tilknyttet fondets prosjekter i en rekke land. Disse medlemmer er kjent med at høynivåpanelet undersøkte et utvalg av bevilgninger til 40 land og leverte sin rapport, «Turning the Page from Emergency to Sustainability» i september i år. Rapporten kom med en rekke anbefalinger og konklusjoner, og disse medlemmer merker seg følgende:

• grunnleggende reformer i fondet er nødvendig for at det fremdeles skal være relevant

• mens panelet ikke er i stand til å tallfeste hvor stor andel av midlene som har gått bort i mislighold, understrekes det at anskaffelsesprosessen og innkjøpsordningene er mest utsatt for korrupsjon

• mens Generalinspektøren undersøker 17 korrupsjonssaker som involverer 13 land i Afrika så indikeres det at problemet også har oppstått i Sørøst-Asia

• panelet trekker frem at det eksisterer konflikter mellom Generalinspektørens Kontor (OIG) og fondets sekretariat, at sistnevnte har vært sen med å implementere anbefalinger fra OIG, men også at OIG er sen med å offentliggjøre revisjonsrapportene. Panelet oppfordrer til bedre samarbeid mellom de to organene

• en økning i sekretariatets virksomhet utenfor kjerneområdene har blant annet ført til at det ikke kanaliseres ansatte dit hvor behovene for kontroll er størst

• UNDP ivaretar 13 pst. av fondets bevilgninger i land med høy risiko for korrupsjon. Panelet viser til at UNDP bare gir begrenset tilgang til organisasjonens interne revisjonsrapporter, at dette kun gis til medlemmene i fondet og at det ikke er anledning til å referere til disse

Disse medlemmer forventer at regjeringen følger opp panelets konklusjoner, spesielt i forhold til at det Globale Fondet fokuserer mer på sine kjerneområder og at man bidrar til økt åpenhet i de interne revisjonsrapportene til FNs utviklingsprogram, UNDP, og holder Stortinget orientert om utviklingen.

Disse medlemmer er kjent med at regjeringens forslag til bevilgninger til GFATM for 2013 er på 450 mill. kroner, og at de foreslåtte totale bevilgningene frem til og med 2013 vil innebære 1,4 mrd. kroner i støtte. Det er disse medlemmers mening at de ovennevnte rapportene identifiserer alvorlige utfordringer knyttet til korrupsjon, ombyttbarhet og manglende kontroll i en rekke bistandsfinansierte helsetiltak i u-landene. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette fordrer grunnleggende endringer i anskaffelses- og distribusjonssystemet for medisiner og vaksiner, så vel som større åpenhet om disse problemene i u-landene, blant annet gjennom rapporteringsplikt i forhold til lagerføring og logistikk.

Disse medlemmer registrerer at evalueringsresultatene er uklare i forhold til effekt av de pengebaserte programmene under GAVI, at dette skyldes programmene er vanskeligere å evaluere enn GAVIs innkjøp av vaksiner og at utfordringene er knyttet til metode, svake statistikk- og målesystemer på landnivå og vanskeligheter med å skille effekten av vaksinealliansens bidrag fra andre tiltak.

Disse medlemmer viser til at 15 land ikke vil kunne motta støtte fra GAVI i 2011 fordi deres bruttonasjonalinntekt per capita er større enn grensen som er satt til 1 500 USD. Disse medlemmer er kjent med at dette blant annet gjelder landene Angola, Bolivia, Sri Lanka og Øst-Timor, at disse landene også har betydelige utfordringer innen bekjempelse av sykdommer i de nasjonale helseprogrammene, noe som etter disse medlemmers mening burde føre til debatt om terskelen for støtte fra GAVI.

Disse medlemmer vil understreke at Fremskrittspartiet vil prioritere arbeidet under kapitlet høyt, men mener samtidig det er uheldig dersom norske skattebetalere indirekte er med på å finansiere svinn, høye avgifter og høye tariffer på medisin i flere u-land.

Disse medlemmer viser til studien «Aids is money: How donor preferences reconfigure local realities» (2011) utført av forskeren N. Simon Morfit ved Berkeley University om hvordan donorer og sivilsamfunnsorganisasjoner i Malawi de siste 20 årene har bidratt til å bygge opp en helsesektor som har prioritert aids over alle andre sykdommer. Studien konkluderer med at det sterke fokuset på aids har gått på bekostning av andre sykdommer som tar like mange eller flere liv. Disse medlemmer viser i så måte også til konklusjonene i studien «Throwing foreign aid at HIV/Aids in developing countries: Missing the target?» utført av forskerne Nunnenkamp og Öhler (august 2010) som påviser at bistanden til formålet ikke har vært vellykket i å forebygge sykdommen og hindre at nye individer smittes.