Komiteen viser til at utviklingsbankene er viktige finansieringskilder og rådgivere så vel som sentrale aktører i utviklingsdebatten. Komiteen har merket seg at den norske samfinansieringsstøtten til Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene brukes strategisk for å påvirke og utvikle bankenes politikk og operasjoner i tråd med norske utviklingspolitiske prioriteringer.

Komiteen vil spesielt understreke Verdensbanken og de regionale utviklingsbankenes innsats for å bekjempe fattigdom og peker blant annet på at Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA) det siste tiåret har bidratt til å gi 105 millioner barn muligheten til å gå på skole.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge i hele eller deler av perioden 2011–2012 har vært i styrende organer i en rekke organisasjoner, deriblant Verdensbanken, Asiabanken, Afrikabanken og IFAD. Det er disse medlemmers mening at dette innebærer en unik mulighet til innflytelse i forhold til organisasjonenes arbeid, og regjeringen må bruke denne muligheten aktivt i forhold til å sørge for mer fokus på effektivisering, antikorrupsjon og resultatoppnåelse i organisasjonene.

Disse medlemmer mener at Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og de internasjonale finansinstitusjonene baserer sine politiske intervensjoner på en feilaktig forståelse av årsakene til fattigdom og hva som må til for å skape utvikling i de fattige landene. Professor William Easterly ved New York University har tilbakevist påstandene om at u-landene er fanget i en fattigdomsfelle, at bistand skaper økonomisk vekst og at utviklingslandene trenger en massiv tilførsel av kapital, et såkalt «Big Push», for å kunne ta del i verdensøkonomien.

Disse medlemmer viser til at gavebistand som andel av totale utbetalinger fra Verdensbanken, Asiabanken, Den latinamerikanske utviklingsbanken (IDB) og Afrikabanken har økt betydelig siden 2002. Samtidig har økonomisk vekst bidratt til at millioner av mennesker har kommet seg ut av fattigdom på alle kontinenter de siste tiårene. Det er derfor disse medlemmers mening at utviklingsbankenes portefølje burde avspeile dette og at andelen gavebistand av totale utbetalinger burde gå ned.

Disse medlemmer viser til at Verdensbanken og de øvrige utviklingsbankenes historie er spekket med tilfeller hvor land ikke burde blitt innvilget lån på grunn av dårlig styresett, dårlig makroøkonomisk styring og omfattende korrupsjon. I denne sammenheng mener disse medlemmer at bevilgningene til kapitlet må ses i sammenheng med Fremskrittspartiets merknader i kap. 172 Gjeldsslette og gjeldsrelaterte tiltak og dertil hørende krav til utlånspraksis.

Disse medlemmer viser til rapporten «Independent Evaluation Group Annual report 2011» som vurderer måloppnåelsen i programmer under Verdensbanken, Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC) og Verdensbankgruppens Multilaterale garanti-institutt for investeringer (MIGA) for perioden 2008 til 2010. Rapporten trekker frem områder hvor de tre organisasjonene har god resultatoppnåelse, og sektorer hvor resultatoppnåelsen er mindre god. Disse medlemmer merker seg at resultatoppnåelsen i Verdensbanken og IFCs prosjekter innen blant annet utdanning, helse og reform av offentlig sektor samt jordbruksprosjekter i sørlige Afrika hadde begrenset suksess. Rundt halvparten av prosjektene innen utdanning ble evaluert som tilfredsstillende, mens kun 38 pst. av prosjektene som hadde til hensikt å øke kvaliteten på utdanning nådde sine målsettinger. Disse medlemmer registrerer at blant årsakene til den svake resultatoppnåelsen er komplisert prosjektdesign som ikke er tilpasset lokale forhold, manglende eller svake resultatrammeverk, manglende oppfølging og overvåking samt korrupsjon. Ifølge rapporten var iverksatte antikorrupsjonstiltak utilfredsstillende i syv av 10 land hvor de ble implementert i evalueringsperioden, noe disse medlemmer mener er særdeles nedslående. Disse medlemmer vil i så måte vise til studien «Anti-corruption Approaches – A Literature Review» utgitt av Norads evalueringsavdeling (januar 2009), som understreker at forskningen på området er i stand til å spore få suksesser knyttet til virkningene av bistandsfinansierte antikorrupsjonstiltak. Disse medlemmer er enig i rapportens konklusjoner om at manglende politisk vilje til å bekjempe korrupsjon i mottakerlandene ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold til manglende resultatoppnåelse.

Disse medlemmer vil videre vise til rapporten «Contextual Choices in Fighting Corruption: Lessons Learned» (2011) ledet av forskere ved det anerkjente tyske Hertie School of Good Governance på vegne av Norad. Rapportens hovedkonklusjon er, slik disse medlemmer ser det, nedslående ettersom den understreker at bistand rettet mot antikorrupsjonstiltak i u-land ikke har hatt noen effekt, og at det som følge av tiltakene har utviklet seg en hel antikorrupsjonsindustri som profitterer på donorenes politiske intervensjoner. Disse medlemmer registrerer imidlertid med stor interesse at rapporten identifiserer at tiltak som økonomisk liberalisering, privatisering og forenkling i byråkrati og reguleringer kan ha en positiv effekt ved at de reduserer ressursbasen som gjør korrupsjon mulig.

Disse medlemmer er på denne bakgrunn av den oppfatning at Verdensbankgruppen burde unngå å kanalisere gavebistand samt gi lån til land som ved gjentatte anledninger har vist at de ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor, og heller prioritere de land som fører en progressiv økonomisk politikk med tiltak knyttet til økonomisk liberalisering, privatisering og forenkling i byråkrati og reguleringer.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i budsjettproposisjonen foreslår å bevilge 111 mill. kroner til Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD). Disse medlemmer har således merket seg at det i Norads resultatrapport for 2009 fremkommer at Norge støttet fondet med 326 mill. kroner i perioden 2005 til 2008, og at den årlige evalueringen av IFAD i 2007 konkluderte med at organisasjonen hadde oppnådd lite når det gjaldt markedstilgang ved at det ikke hadde vært tilstrekkelig fokus på markedsmulighetene. Disse medlemmer er også kjent med at en tredjedel av evalueringene av IFAD viste at de fattige gruppene hadde hatt mindre nytte av prosjektene enn rikere grupper av befolkningen, til tross for at IFADs uttalte formål er å hjelpe de fattigste befolkningsgruppene på landsbygda med å oppnå matsikkerhet.

Disse medlemmer registrerer at Storbritannias fagetat for bistand, DFID, evaluerte IFAD i februar 2011 og at sistnevnte ble ansett for å ha svak finansforvaltning og manglende kostnadseffektivitet. Aller svakest er IFAD i forhold til effektivitet i prosjektene, ifølge evalueringen. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen bruker Norges innflytelse i styrende organer i IFAD til å effektivisere organisasjonen og benytter andre kanaler for bistand til formålet dersom krav til effektivitet og resultatoppnåelse ikke oppnås.

Disse medlemmer viser til at Nordisk utviklingsfond har omstilt seg fra å drive utlån for utviklingsformål, til å finansiere klimatiltak på gavevilkår til fattige land. Disse medlemmer er uenige i denne omstillingen, og ber regjeringen arbeide for at man går tilbake på ordningen med utlån på mer eller mindre kommersiell basis.

Disse medlemmer er kjent med at regjeringen har gjort bistanden til Verdensbanken avhengig av bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser. Bevilgningene som foreslås i budsjettproposisjonen for 2013 er identiske med saldert budsjett for 2012, og disse medlemmer ber regjeringen redegjøre for om dette er et uttrykk for manglende progresjon i reformprosesser i Verdensbanken.

International Development Assistance (IDA) gir rentefrie, langsiktige lån og gavebistand til de 79 fattigste landene, mens Multilateral Investment Guarantee Agency (MIGA) og International Finance Corporation (IFC) fokuserer på utvikling av privat sektor. Disse medlemmer er innforstått med at det norske kjernebidraget til Verdensbanken går utelukkende til IDA. Disse medlemmer er kjent med tidligere uttalelser fra miljø- og utviklingsministeren om at privat sektor er viktig for utvikling og fattigdomsbekjempelse i u-landene. På denne bakgrunn ber disse medlemmer regjeringen om å endre kanaliseringen av kjernebidragene gjennom Verdensbanken slik at en andel også tilfaller MIGA og IFC.

Disse medlemmer merker seg konklusjonene i den britiske riksrevisjonens evaluering av de multilaterale utviklingsorganisasjonene i september 2012, og at en rekke av organisasjonene som Norge også er med på å finansiere er lite effektive og har problemer med å levere resultater innenfor sine respektive områder. Disse medlemmer registrerer at dette blant annet gjelder UNESCO, FAO, ILO, UNIDO og UNIFEM. Disse medlemmer registrerer samtidig at Private Infrastructure Development Group (PIDG) får karakteren «veldig god» i evalueringen, det vil si høyst relevant for å oppnå Storbritannias målsettinger i utviklingspolitikken så vel som en god organisasjonsstruktur. PIDG er en multidonor-organisasjon etablert i 2002 for å bøte på markedssvikt eller institusjonelle svakheter som hindrer privat sektors involvering i infrastrukturprosjekter i u-land. Disse medlemmer er kjent med at PIDG så langt har 11 medlemmer, deriblant Tyskland, Storbritannia, Sverige og Australia.

Disse medlemmer viser til at den australske regjeringen i en evaluering av PIDG fra mars 2012 kommer til meget positive konklusjoner og trekker frem som spesielt positivt PIDGs kostnadseffektivitet og resultatoppnåelse. Disse medlemmer mener Norge bør bli medlem av PIDG, og ber regjeringen vurdere dette.

Disse medlemmer ønsker å redusere bevilgningene til dette kapitlet ut fra en samlet vurdering av virkemiddeleffektiviteten gjennom de gjeldende tiltak og institusjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at det lenge har vært bred politisk enighet om å styrke Norges innsats for at alle skal få tilgang til utdanning. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at Norges samlede innsats til dette viktige innsatsområdet over tid har stagnert og at utdanningsbistanden nå faktisk ligger under nivået i 2005. Disse medlemmer foreslår at bevilgningen over kap. 171 post 72, til utdanning gjennom samfinansieringsprogrammet «Global Partnership for Education», styrkes med 50 mill. kroner utover regjeringens forslag for 2013.