Komiteen har merket seg at kapitlet dekker administrasjon av bistand i Utenriksdepartementet og ved utenriksstasjonene, og registrerer en moderat økning i bevilgningen for 2013 sammenliknet med 2012.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at bistandspolitikken blir mer fokusert på kvalitet enn på symbolske, kvantitative indikatorer og merker seg at regjeringen gjennom sitt fokus på oppfyllelse av målet om 1 prosent av BNI og bistand til langt over 100 land ikke går i denne retning. Disse medlemmer viser til at store kostnader knyttet til administrasjon av utviklingshjelpen vil reduseres som en følge av reduksjon og omlegging av den offentlige bistanden til utviklingslandene gjennom iverksettelsen av Fremskrittspartiets bistands- og utviklingspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser for øvrig til sin hovedmerknad og til Høyres alternative budsjett, hvor det foreslås en noe mindre vekst i budsjettkapittelet enn regjeringens forslag sammenlignet med saldert budsjett for 2012. Disse medlemmer anser at Høyres forslag til innretning på norsk utviklings- og bistandspolitikk, med større grad av geografisk og tematisk konsentrasjon, vil forenkle og redusere administrasjonen på området og derigjennom bidra til økonomisk effektivisering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i tillegg redusere nivået på bistanden, både i forhold til antall mottakerland og i forhold til antall prioriterte sektorer. All bistand vil bli gjenstand for streng kontroll, oppfølging og revisjon.

Det er disse medlemmers mening at bruken av evalueringsrapporter er et sentralt virkemiddel for å kanalisere bistanden dit hvor den er mest effektiv og gjør mest nytte for seg. OECDs utviklingskomité offentliggjorde i fjor høst rapporten «Aid effectiveness 2005–2010: Progress in implementing the Paris Declaration» om hvordan bistandsgiverne har fulgt forpliktelsene som ble inngått i 2005 knyttet til mer effektiv bistand. Disse medlemmer synes det er særs nedslående at rapporten konkluderer med at donorene, Norge inkludert, har oppfylt ett (1) av i alt 13 krav til mer effektiv bistand. På denne bakgrunn vil disse medlemmer be regjeringen komme tilbake til Stortinget for å orientere om hvordan rapporten følges opp og hvilke tiltak som vil iverksettes for å oppnå mer effektiv bistand.

Disse medlemmer viser til tilsvarende nedslående resultater påvist i studien «Donor coordination and specialization: Did the Paris Declaration make a difference?» utført av forskerne Nunnenkamp et.al (desember 2011) ved Kiel Institute for the World Economy om hvordan fragmenteringen av bistanden har økt selv etter Paris-deklarasjonen og at både donorene og mottakerlandene har sviktet på dette området.

Disse medlemmer merker seg konklusjonene i rapporten «Can UNCAC address grand corruption» utarbeidet av forskerne Heckler et. al. (oktober 2011) tilknyttet antikorrupsjonssenteret U4 som vurderer hvorvidt FNs konvensjon mot korrupsjon er egnet for og i stand til å adressere korrupsjon i Bangladesh, Indonesia og Kenya. Disse medlemmer registrerer at rapporten avdekker at konvensjonen bare i begrenset grad er et egnet virkemiddel i antikorrupsjonsarbeidet i disse landene, at selve konvensjonen er svak på en rekke områder som politisk korrupsjon og avdekking av skjulte formuer, at det i for stor grad er fokusert på formelle nettverk og at den ikke er i stand til å avsløre uformelle nettverk og patrimonialisme. Disse medlemmer støtter derfor rapportens oppfordring til å innføre mer uavhengige kontrollmekanismer for å følge opp dette arbeidet i aktuelle land.

Disse medlemmer viser til at Norge i 2011 utbetalte 872,4 mill. kroner i budsjettstøtte til fem mottakerland som har til dels store utfordringer knyttet til styresett og antikorrupsjon. Disse medlemmer viser til at flere antikorrupsjonsorganisasjoner, deriblant U4 tilknyttet Christian Michelsen Institutt, advarer mot å gi budsjettstøtte til land hvor en høy andel av inntektene i statsbudsjettet eller som pst. av bruttonasjonalinntekt kommer fra bistand og som samtidig har et høyt korrupsjonsnivå. Disse utfordringene gjelder for samtlige av landene som mottok budsjettstøtte i 2011, og disse medlemmer er derfor imot en videreføring av denne støtten.

Disse medlemmer viser til at Norge støtter det internasjonale åpenhetsinitiativet i utvinningsindustrien, Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) og at sekretariatet i organisasjonen siden 2007 har vært i Oslo. Disse medlemmer mener at Norge må være like proaktiv i å kreve åpenhet og transparens i forhold til de store ressursstrømmene av bistand som foretas hvert år. Disse medlemmer viser til åpenhetsinitiativet International Aid Transparency Initiative (IATI) som ble etablert under Høynivåforumet for bistandseffektivitet i Accra i 2008. Initiativet skal bidra til å øke tilgjengeligheten av og åpenheten rundt informasjon knyttet til bistandstransaksjoner både hos donorer og mottakerland. Disse medlemmer viser i så måte til Fremskrittspartiet merknader i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:140 S (2009–2010) Representantforslag om krav til antikorrupsjon og åpenhet i bistanden. Disse medlemmer er kjent med at regjeringen ikke har videreført støtten til IATI, og ber om at Stortinget informeres om hvorfor dette er tilfellet.

Disse medlemmer viser til rapporten «Aid Transparency Index 2012» utgitt av kampanjen Publish What You Fund som rangerer bilaterale og multilaterale bistandsgivere i forhold til åpenhet og kontroll av bistanden. Disse medlemmer merker seg at indeksen omfatter 72 donorer og at nesten halvparten av disse oppnådde verdien «dårlig» eller «veldig dårlig» i forhold til de ovennevnte indikatorene. Norge oppnår verdien «moderat» på indeksen, noe disse medlemmer ikke er fornøyd med. Disse medlemmer merker seg at kritikken mot Norge blant annet involverer dårlig åpenhet knyttet til prosjekter ute i felt og på landnivå. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen iverksetter tiltak for å bedre åpenheten og kontroll i norsk bistand.

Disse medlemmer viser til svar på budsjettspørsmål 741 fra Fremskrittspartiet til statsbudsjettet for 2013 om at Utenriksdepartementet har registrert 64 korrupsjonssaker hvor det er registrert økonomisk mislighold i perioden januar 2011 til oktober 2012 og at om lag 6,6 mill. kroner er tilbakebetalt i samme periode. Disse medlemmer viser til svar på budsjettspørsmål 429 fra Fremskrittspartiet til statsbudsjettet for 2013 om at det i 2011 ble brukt 77 mill. kroner til antikorrupsjonstiltak i bistanden. Disse medlemmer viser til at dette utgjør omkring 0,28 pst. av de totale bevilgningene til bistand i samme periode. Disse medlemmer er kjent med utallige tilfeller av misbruk av bistandsmidler de siste årene, og at en rekke korrupsjonssaker som involverer norsk bistand også er avdekket. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker et betydelig redusert norsk bistandsengasjement både i forhold til størrelse, omfang og antall land som støttes. Et langt mindre bistandsbudsjett vil naturligvis også medføre kutt i bevilgningene til administrasjon av denne bistanden, noe disse medlemmer understreker. Disse medlemmer stiller seg imidlertid tvilende til om regjeringens bevilgninger til antikorrupsjonstiltak og til oppfølging av bistanden er tilstrekkelig i forhold til de siste års økning av bistandsbudsjettet, og disse medlemmer registrerer at en tilsvarende kritikk blant annet er fremsatt av forskere ved NUPI og Christian Michelsen Institutt høsten 2012. Disse medlemmer mener at man bør vurdere å innføre en ekstern, uavhengig kontrollmekanisme for avdekking av misligheter og korrupsjon innen bistanden.

Disse medlemmer viser til at det under høringen om budsjettet for 2013 kom frem påstander om at norske sivilsamfunnsorganisasjoner behandles strengere enn multilaterale organisasjoner og FN i forhold til sanksjoner ved avdekket korrupsjon. Disse medlemmer er enig i strategien rundt nulltoleranse for korrupsjon, og ber regjeringen iverksette like strenge antikorrupsjonsregler for støtten til de multilaterale kanalene som for norske NGOer.

Disse medlemmer merker seg konklusjonene i studien «On the effect of foreign aid on corruption» (2012) utført av forskeren Simplice A. Asongu tilknyttet universitetet i Liège som påviser en positiv, signifikant sammenheng mellom bistand og økt grad av korrupsjon i 52 afrikanske land. Disse medlemmer registrerer uttalelsene til statsråd Erik Solheim i Aftenposten 14. april 2008 om at «Norge har vært naive og vår bistand har vært med på å gjøre korrupsjon mulig i Afrika». Disse medlemmer mener at naivitet ikke bør være en del av den norske bistanden, men er positive til daværende statsråds erkjennelse som er identisk med hva Fremskrittspartiet har påpekt gjennom flere tiår.

Disse medlemmer støtter bruken av Public Expenditure Tracking Surveys (PETS) i den grad disse kan bidra til mer informasjon om hvor bistanden kommer fra, samt hvor og hvordan bistanden brukes. Slike undersøkelser må imidlertid komplimenteres med politisk handlekraft fra donor så vel som mottakerland. I så måte mener disse medlemmer at tilstrekkelig politisk vilje hos mottakerlandene til å treffe effektive tiltak for å bedre informasjonen og åpenheten er avgjørende og at dette dessverre ikke er tilfellet i mange av landene som mottar norsk bistand.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av et effektivt og rettferdig sanksjonssystem i bistanden. Mottakerland som fører en progressiv politikk og oppnår resultater innenfor områder som menneskerettigheter, korrupsjonsbekjempelse og demokrati, burde således belønnes, mens mottakerland som viser en nedadgående trend på de nevnte indikatorer, burde få tilført mindre bistand. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at bistandsavhengige regjeringer som ikke klarer å få ned forekomsten av korrupsjon, bare i svært sjeldne tilfeller påkaller kondisjonalitet fra donorlandenes side. Det er videre disse medlemmers oppfatning at donorer tenderer til å holde korrupsjonskondisjonalitet på et generelt nivå, istedenfor å koble bistand til reell effekt. Foretrukne indikatorer vektlegger input og prosess heller enn output og effekt. Det sees ofte på antall nedsatte kommisjoner, antall antikorrupsjonslover som er vedtatt og antall rapporter som er publisert, istedenfor antall påtaler og dømte. Disse medlemmer vil understreke behovet for å sette søkelyset på reelle virkninger av antikorrupsjonstiltak.

Disse medlemmer viser til at gradert respons er et utviklingspolitisk redskap hvor donorer kan gradere bistandsbevilgningene avhengig av mottakerlandets resultater på utvalgte områder eller innenfor gitte sektorer. EU har utarbeidet en modell for gradert respons som er basert på både faste og flytende komponenter. De faste komponentene er knyttet opp til makroøkonomiske indikatorer, mens de flytende delene utbetales i forhold til måloppnåelse av bestemte kriterier i utvalgte sektorer. Disse medlemmer viser til at gradert respons blant annet har til hensikt å øke mottakerlandenes forutsigbarhet i budsjettplanleggingen, og hindrer at all bistand kuttes dersom man bare når deler av resultatmålsettingene i prosjektene. Disse medlemmer ber regjeringen vurdere hvilke land og prosjekter som er egnet for denne type finansiering.

Disse medlemmer har merket seg konklusjonene i studien «Anti-corruption Approaches – A Literature Review» utgitt av Norads evalueringsavdeling i januar 2009, som understreker at forskningen på området er i stand til å spore få suksesser knyttet til virkningene av bistandsfinansierte antikorrupsjonstiltak. Samtidig registrerer disse medlemmer at rapporten slår fast at mangelen på politisk vilje i mottakerlandets regjering ofte er den avgjørende forklaringsfaktoren i forhold til manglende resultater.

Disse medlemmer viser til rapporten «Contextual Choices in Fighting Corruption: Lessons Learned» (2011) ledet av forskere ved det anerkjente tyske Hertie School of Good Governance på vegne av Norad. Rapportens hovedkonklusjon er slik disse medlemmer ser det, nedslående ettersom den understreker at bistand rettet mot antikorrupsjonstiltak i u-land ikke har hatt noen effekt, og at det som følge av tiltakene har utviklet seg en hel antikorrupsjonsindustri som profiterer på donorenes politiske intervensjoner. Disse medlemmer registrerer imidlertid med stor interesse at rapporten identifiserer at tiltak som økonomisk liberalisering, privatisering og forenkling i byråkrati og reguleringer kan ha en positiv effekt ved at de reduserer ressursbasen som gjør korrupsjon mulig. I så måte vil disse medlemmer vise til samvariasjonen mellom et lands verdi på indeksen Economic Freedom of the World som måler åpenhet i økonomien, Verdensbankens Doing Business-rapport som rangerer landene i forhold til byråkrati og reguleringer knyttet til det å drive næringsvirksomhet og landenes verdi på antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International sitt barometer over forekomsten av korrupsjon.

Disse medlemmer viser til forskningsrapporter som slår fast at det innenfor enkelte bistandsmiljøer eksisterer en motvilje mot å rapportere om mistanker om korrupsjon. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at regjeringen burde utarbeide en «svarteliste» for offentliggjøring av de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor, og som unnlater å treffe egnede tiltak ved mistanke om korrupsjon i bistandsengasjementet.

Disse medlemmer er kjent med at Brookings Institution sammen med Center for Global Development har utviklet en database for rangering av donorer kalt Quality of Official Development Assistance (QuODA) Assessment. Disse medlemmer merker seg at årets QuODA vurderer 31 donorer langs 31 indikatorer på variablene bistandseffektivitet, institusjonsbygging, koordinering og byrdefordeling samt åpenhet og kunnskapsakkumulering. Disse medlemmer merker seg at Norge oppnår langt lavere verdier enn mange andre donorer innenfor områdene bistandseffektivitet og koordinering og ber regjeringen iverksette tiltak for å rette opp dette.

Disse medlemmer viser til studien «Rhetoric versus Reality: The Best and Worst of Aid Agency Practices» utgitt av de to forskerne William Easterly og Claudia R. Williamson i det akademiske tidsskriftet World Development (Vol. 39, nr. 11, 2011) som evaluerer hvordan donorene håndterer bistanden. Studien finner ingen tegn til forbedringer, og i flere tilfeller tegn på forverring i forhold til indikatorene spesialisering, fragmentering og valg av samarbeidsland til tross for at donorene viser til at det motsatte er tilfellet. Disse medlemmer merker seg studiens konklusjoner om at bistanden fortsatt er svært fragmentert, antallet donorer er fortsatt høyt, så vel som antall mottakerland og sektorer samt at donorene fortsetter å gi bistand til korrupte, udemokratiske regimer hvor bistanden har liten, ingen eller negativ effekt. Disse medlemmer merker seg videre at de skandinaviske landene oppnår middelmådige resultater i studien som helhet, og at alle fire landene havner under middels på evalueringsskalaen i forhold til spesialisering og åpenhet i bistanden.

Disse medlemmer viser til studien «The Money Trail: Ranking Donor Transparency in Foreign Aid» utgitt av forskerne Anirban Ghosh og Homi Kharas i World Development (Vol. 39, nr. 11, 2011) som rangerer donorene i forhold til åpenhet i bistanden. Disse medlemmer er enig med artikkelforfatterne i at åpenhet innebærer at alle kan se hvor mye som gis i bistand av den enkelte giver, til hvem, hvor mye, til hvilke prosjekter, når og med hvilke resultater. Antallet nye bistandsprosjekter har vokst dramatisk de 10 siste årene, samtidig som størrelsen på hvert prosjekt har blitt mindre. Mens det ifølge OECDs DAC-komité var 18 827 prosjekter i 1997, utførte de bilaterale donorene hele 79 875 prosjekter i 2007. Disse medlemmer merker seg dette, og at studien konkluderer med at problemet med koordinering av bistanden er blitt verre, og ikke bedre til tross for lovnader på store donorkonferanser.