Jeg viser til brev datert 24. mai hvor Næringskomiteen
oversendte dokument 8:110 S (2011-2012) Representantforslag fra
stortingsrepresentantene Jan Tore Sanner, Svein Flåtten, Gunnar
Gundersen, Elisabeth Aspaker, Øyvind Halleraker og Lars Myraune
om en ny giv for små og mellomstore bedrifter.
De fremlagte forslagene berører ansvarsområdene
til ulike departementer, og svaret er derfor basert på innspill
fra berørte departementer.
Nærings- og handelsdepartementets generelle vurdering
av forslagene i representantforslaget er at flere av forslagene
hver for seg er omfattende forslag, hvorav enkelte ikke er utredet
nærmere før.
Forslagene gjennomgås her enkeltvis.
I Stortinget ber regjeringen
legge til rette for å styrke det private eierskapet og fremme forslag om
redusert eierbeskatning. Nye og bedre rammebetingelser må innebære
at skatten på arbeidende kapital fjernes.
Regjeringen er opptatt av at næringslivet skal
ha gode rammevilkår i Norge. Det er mange faktorer som har betydning
for rammevilkårene, blant annet politisk stabilitet, infrastruktur,
teknologi, tilgang på kvalifisert arbeidskraft, effektive markeder,
tillit mellom markedsaktører og tillit mellom partene i arbeidslivet.
Skattebelastningen for bedriftene og deres eiere må vurderes på bakgrunn
av hvor mye bedriftene kan lene seg mot offentlig finansiert velferd
ved ansattes sykdom, permitteringer og oppsigelser mv. Norge ble
rangert som nummer 6 av totalt 183 land på Verdensbankens «Doing
business»-indeks for 2012, som rangerer land etter hvordan reguleringer
og rammebetingelser påvirker driften av små- og mellomstore bedrifter.
Regjeringen legger vekt på at skattesystemet skal
bidra til stabile inntekter, effektiv ressursbruk og en fordelingsprofil
som sikrer skattesystemets legitimitet i befolkningen. Evalueringsmeldingen
(Meld. St. 11 (2010-2011)) viste at formuesskatten er vesentlig
for skattesystemets progressivitet. Denne egenskapen ved formuesskatten
lar seg vanskelig erstatte. Regjeringen har av den grunn vært tydelige
på at formuesskatten skal opprettholdes. Vi vil imidlertid i forbindelse
med de årlige budsjettene fortsette arbeidet med å forbedre formuesskatten,
der også virkningene for næringslivet vil stå sentralt i de samlede
vurderingene.
Regjeringen frarådet alle former for formuesskattefritak
for ”arbeidende” kapital i Evalueringsmeldingen. Det henger blant
annet sammen med at ”arbeidende” og ”ikke-arbeidende” kapital i
seg selv er begreper som gir liten mening. Nesten all kapital er
produktiv i siste instans. For eksempel er bankinnskudd, som sjelden
omtales som ”arbeidende”, en finansieringskilde for bankene, som
låner pengene ut videre til produktive formål. Et fritak for ”arbeidende”
kapital vil føre til forskjellsbehandling av ulike virksomhetsformer
og typer kapital, ha dårlige fordelingsvirkninger, vil medføre store
administrative problemer for skattemyndighetene og gi nye muligheter
for skattetilpasninger.
Regjeringen vil derfor ikke foreslå å fjerne
formuesskatten for ”arbeidende kapital”.
II Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å endre avgiftsloven slik at arveavgiften fjernes for
å lette generasjonsskifte.
Det antas at arveavgift i forbindelse med generasjonsskifte
i familieeide bedrifter utgjør en liten andel av samlet arveavgift.
Dette har bl.a. sammenheng med at verdsetting av ikke-børsnoterte
aksjer for arveavgiftsformål er basert på aksjenes andel av skattemessige
formuesverdier (i selskapet) hvor det kan være lav eller ingen verdsetting
av ulike næringsaktiva, eksempelvis næringseiendom og goodwill.
Mottakere av ikke-børsnoterte aksjer kan også velge å benytte seg
av rabatt på 40 pst. innenfor et arveavgiftsgrunnlag på 10 mill.
kroner. Det er videre etablert en særskilt rentefri avdragsordning
over 12 år for arveavgift som påløper i forbindelse med slike generasjonsskifter.
Arveavgiften kan ses på som en lempelig erstatning
for manglende inntekts- og gevinstbeskatning. Det er ikke ordinær
inntektsskatt på arv og gaver for mottaker, og arv og gave anses
heller ikke som realisasjon som gir grunnlag for eventuell gevinstbeskatning
av bo eller giver. Arveavgiften antas å begrense de samlede kostnadene
ved skattlegging fordi alternative skatter og avgifter kan ha mer
uheldige virkninger for økonomiens virkemåte enn arveavgiften.
Blant mottakere av arv og gaver er det de med høyest
inntekt og høyest formue som mottar størst verdier, og som betaler
mest arveavgift i absolutte tall.
Regjeringen vil derfor ikke foreslå å avvikle arveavgiften.
III Stortinget ber regjeringen
øke tempo i forenklingsarbeidet for næringslivet og gjennomføre forslag
i tråd med Dokument 8:96 S (2011-2012).
Regjeringen har satt et mål om at belastningene for
det norske næringslivet skal være redusert med 10 mrd. kroner innen
utgangen av 2015. Dette er et ambisiøst mål som vil kreve et godt og
tett samarbeid mellom forvaltningen og næringslivet.
Regjeringen arbeider kontinuerlig med konkrete tiltak
for at forenklingsarbeidet skal merkes i den enkelte bedrift. Derfor
må vi være åpne for å motta forslag til tiltak fra dem som kjenner
utfordringene best, nemlig bedriftene selv. Vi har etablert et eget
nettsted, www.enklereregler.no, hvor enkeltpersoner og bedrifter
kan spille inn sine forenklingsforslag. Vi har også et godt samarbeid
med næringsorganisasjonene i arbeidet med å identifisere gode forenklinger.
Når det gjelder forslagene i Dokument 8:96 (2011-2012)
viser jeg til svarbrev fra Nærings- og handelsdepartementet til
Stortinget av 22. mai 2012.
IV Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak om hvordan Skattefunn-ordningen kan gjøres enklere
og dermed mer attraktiv. Regjeringen bes i statsbudsjettet for 2013
å fremme forslag om å styrke ordningen i tråd med hva som er beskrevet
i dette dokumentforslaget.
Skattefunnordningen har som formål å øke den norske
forskningsinnsatsen og er spesielt rettet mot mindre foretak. Om
lag 75 pst. av bedriftene i ordningen er små eller mellomstore bedrifter. Totalt
ga ordningen skattefradrag for 1,2 milliarder kroner i 2010, der
om lag 80 prosent ble utbetalt utover utliknet skatt. Skattefunn
er en romslig ordning som muliggjør forskning og utvikling i bedrifter
som kanskje ikke ellers ville gjennomført slike tiltak.
De øvre grensene for prosjektkostnadene i Skattefunn
er på et rimelig nivå, noe som tydeliggjøres ved at de aller fleste
foretakene i ordningen har prosjektkostnader som er lavere enn grensene.
Det er også verdt å minne om at Skattefunn allerede fra oppstarten
var ment å skulle gjelde mindre FoU-prosjekter. Større FoU-prosjekter
skulle fortsatt bevilges gjennom forskningsrådets ordinære programmer.
På bakgrunn av dette mener jeg at det ikke er nødvendig med en heving
av beløpsgrensene.
En maksimal timesats for personal- og indirekte kostnader
ble innført i 2007 for å få bedre økonomistyring med ordningen,
og hindre misbruk. Samtidig ble det innført en grense for maksimalt antall
timer på 1 850 timer per ansatt per år for egne ansatte. Timesatsen
begrenser tilskuddet for høytlønte, mens det er få bedrifter som
begrenses av grensen for maksimalt antall timer. Den ekstra fradragsmuligheten
for FoU-kostnader gjennom Skattefunn representerer et vesentlig
subsidium for bedriften selv om personal- og indirekte kostnader
er høyere enn 530 kroner pr. time eller antall medgåtte timer for
egne ansatte skulle overstige 1850 timer. Jeg minner om at Skattefunn
gir et ekstra tilskudd til bedriften til en kostnad det er full
fradragsrett for. Det er derfor ikke nødvendig å treffe faktisk
lønnskostnad eller antall medgåtte timer for å gi de ønskede insentiver.
På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er grunnlag for å oppheve
eller øke den øvre grensen for timelønn på 530 kroner, eller fjerne regelen
for maksimalt antall timer for egne ansatte.
Så lenge kostnadene til et godkjent FoU-prosjekt er
fradragsberettiget etter skatteloven kapittel 6, omfattes de av
Skattefunnordningen. Ulønnet arbeid er ikke en kostnad i regnskapsmessig
eller skattemessig forstand. Derfor faller verdien av slik innsats
utenfor Skattefunnordningen. Støtte til ulønnet arbeidsinnsats må
dermed komme gjennom å opprette en egen tilskuddsordning. I 2005
vedtok Stortinget en rammestyrt tilskuddsordning for å støtte ulønnet
arbeidsinnsats i godkjente Skattefunn-prosjekt, administrert av Nærings-
og handelsdepartementet. I 2007 ble midler under tilskuddsordningen
utbetalt for ulønnet arbeid utført i 2005. Senere har det ikke blitt
satt av midler til en slik tilskuddsordning.
Forskningsrådet har over tid jobbet med virkemidler
som kan gjøre Skattefunnordningen enklere og mer attraktiv blant
brukerne. I tillegg jobbes det for å bedre synligheten og tydeligheten
til ordningen. Forskningsrådet lanserer 20. juni et forbedret søknadsskjema
for å øke antall kvalifiserte søknader og for å gi næringslivet enklere
tilgang til Skattefunn. Det nye søknadsskjemaet skal tydeliggjøre
hva som er definert som FoU i Skattefunn-forskriften, slik at søkere
skal få en klar forståelse av hva som er kriterier for godkjenning
av prosjekt og prosjektaktiviteter.
Forslagsstillere ønsker følgende forbedringer
i Skattefunn-ordningen, jf. kulepunktliste side 5:
1) Heve beløpsgrensene til minimum 8 mill.
kroner for egen FoU og minimum 12 mill. kroner for FoU i samarbeid
med offentlig godkjent FoU-institusjon
Skattefunn ble innført for små og mellomstore foretak
fra 1. januar 2002, og for alle foretak fra 1. januar 2003. Gjennom
Skattefunnordningen gis det et ekstra skattefradrag for kostnader knyttet
direkte til godkjente forsknings- og utviklingsprosjekter i tillegg
til vanlig fradragsrett for disse kostnadene.
Ordningen med FoU-fradrag har tidligere vært gjennom
en bred evaluering, som ble utført av Statistisk sentralbyrå (SSB)
og Nordlandsforskning. Evalueringen konkluderte med at ordningen
i hovedsak fungerer etter formålet, men anbefalte noen endringer.
Et forslag fra SSB var å heve grensene for maksimalt fradragsgrunnlag. Fra
og med skattåret 2009 ble taket på det årlige kostnadsgrunnlaget
for egenutført FoU hevet fra 4 mill. kroner til 5,5 mill. kroner,
og fra 8 til 11 mill. kroner for innkjøpt FoU. Takene er senere ikke
blitt justert. Regjeringen har ikke varslet endringer i dette.
2) Fjerne regelen om maksimal timesats på 530 kroner
Fra og med skattåret 2007 ble det innført en maksimal
timesats på 500 kroner for beregning av kostnader i prosjektet.
Taket er ellers ikke blitt justert for årlig lønnsvekst.
Finansdepartementet fastsatte forskriftsendringer
i Skattefunn med virkning fra 1. januar 2011. Endringen omfatter
nye satser for beregning av personalkostnader og indirekte kostnader.
Den sjablongmessige satsen for beregning av timesats settes ned
fra 1,6 til 1,2 promille av avtalt årslønn, og maksimal timesats
økes fra 500 til 530 kroner.
Senter for statlig økonomistyring (SSØ) gjennomførte
i 2007 en evaluering av økonomistyring og administrering i Skattefunn. Evalueringen
konkluderte med at ordningen i hovedsak fungerer etter formålet,
men anbefalte noen endringer. Blant annet på grunnlag av SSØ-evalueringen,
ble det innført en maksimal timesats for personal- og indirekte
kostnader fra 2007. Regjeringen har ikke varslet endringer i dette.
3) Fjerne regelen om maksimum 1850 timer per år
for egne ansatte
Fra og med skattåret 2007 ble det innført et maksimalt
timeantall på 1850 timer per år per person for beregning av kostnader
i prosjektet. Dette tilsvarer normalarbeidsåret.
Senter for statlig økonomistyring (SSØ) gjennomførte
i 2007 en evaluering av økonomistyring og administrering i Skattefunn.
Blant annet på grunnlag av SSØ-evalueringen, ble det innført grense
på 1850 timer per person i Skattefunn fra 2007. Regjeringen har
ikke varslet endringer i dette.
4) Gjeninnføre støtte til ulønnet egeninnsats
i
forskning og utvikling
Ulønnet arbeid er ikke en kostnad i verken regnskapsmessig
eller skattemessig forstand. Derfor faller verdien av slik innsats
utenfor Skattefunnordningen. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
i 2005 fattet Stortinget vedtak om å opprette en tilskuddsordning
for å støtte ulønnet arbeidsinnsats. Samtidig ble det vedtatt en
kompensasjonsordning for årene 2003 og 2004.
Tilskuddsordningen for ulønnet arbeid i Skattefunnprosjekter
ble notifisert til EFTAs overvåkingsorgan (ESA) i 2005. ESA godkjente ordningen
våren 2008. ESAs vedtak åpnet ikke for at ordningen gis tilbakevirkende
kraft for årene 2006-08, og det er heller ikke bevilget midler senere.
Midlene som ble bevilget til ordningen for 2005, ble derfor utbetalt
som bagatellmessig støtte til de som hadde rett på støtte for ulønnet
arbeid i 2005.
Det er ikke foreslått bevilget midler til tilskuddsordningen
etter 2005. Regjeringen har ikke varslet endringer i dette.
V Stortinget ber regjeringen
utrede og legge frem forslag om lavterskel innovasjonsbørs for å skape
et sterkere bånd mellom privat sparekapital og små og mellomstore
bedrifter i en tidlig fase. Siktemålet skal være å lette disse bedriftenes
tilgang på kapital i en tidlig fase av bedriftens utvikling.
Regjeringen arbeider kontinuerlig med å legge til
rette for bedrifters tilgang på kapital i tidlig fase, herunder
å skape et sterkere bånd mellom privat sparekapital og små- og mellomstore
bedrifter.
I april i år la jeg frem St. melding 22 Verktøy for vekst – Om Innovasjon Norge og SIVA. I
denne meldingen ble innovasjonsbørs omtalt. I stortingsmeldingen
varslet regjeringen flere tiltak for å legge til rette for bedrifters
tilgang på kapital i en tidlig fase. Blant annet vil regjeringen
opprette nye landsdekkende såkornfond. Formålet med de nye fondene
er å utløse kapital til bedrifter i tidlig fase og å bygge opp og
videreutvikle gode forvaltningsmiljøer. Det ble videre varslet at
regjeringen fremover vil støtte opprettelse og videreutvikling av
nasjonale nettverk for forretningsengler.
Forslaget om en innovasjonsbørs bør ses i sammenheng
med det generelle og pågående arbeidet som gjøres for å legge til
rette for tilgang på kapital i en tidlig fase. Jeg ser det derfor
ikke som hensiktsmessig å sette i gang et separat arbeid med å utrede
mulighetene for en lavterskel innovasjonsbørs.
VI Stortinget ber regjeringen
forenkle søknadsprosessen i Innovasjon Norge, med den hensikt å
redusere behovet for ekstern konsulenthjelp hos søker.
Evalueringen av Innovasjon Norge viste at selskapets
brukere synes selskapets portefølje er krevende å orientere seg
i. Selv om antallet tjenester er redusert de senere årene, mener
regjeringen det fortsatt er behov for en forenkling av selskapets
portefølje. Målet er en enklere og mer brukervennlig virkemiddelportefølje,
slik at oppmerksomheten i større grad, både hos kunden og hos Innovasjon
Norge, kan rettes mot kundens utfordringer og konkrete prosjekt. Nærings-
og handelsdepartementet vil gi Innovasjon Norge i oppdrag å foreslå
konkrete tiltak for å forenkle egen virkemiddelportefølje.
Regjeringen er opptatt av at unødvendig kompliserte
søknadsprosesser og rapporteringskrav unngås. Som varslet i Meld.
St. 22 (2011-2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA,
vil Nærings- og handelsdepartementet, sammen med øvrige eiere og
oppdragsgivere, be Innovasjon Norge gjennomgå egne krav til søknader
og tilhørende rapportering med tanke på forenkling for kundene.
Både forenkling av Innovasjon Norges tjenesteportefølje og forenkling
av søknadsprosessen vil gjøre det enklere for kundene og redusere
behovet for ekstern konsulenthjelp hos søker.
VII Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om tilførsel av ny kapital til såkornfond.
Jeg viser til at regjeringen i Meld. St. 22
(2011-2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA, varslet
at man vil opprette inntil seks nye landsdekkende såkornfond, og
at regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med et konkret
forslag til innretning av den statlige deltakelsen i nye landsdekkende
såkornfond i revidert nasjonalbudsjett 2012.
I Prop. 111 S (2011-2012) Tilleggsbevilgninger og
omprioriteringer i statsbudsjettet 2012, fremmet regjeringen forslag
om å bevilge midler til opprettelsen av to nye landsdekkende såkornfond.
Fondene skal investere i såkorn- og oppstartsfasene, med mulighet
for at de investerte midlene også kan brukes til internasjonaliserings-
og omstillingsprosesser i disse bedriftene.
Det foreslås at fondene skal ha en gjennomsnittlig
størrelse på om lag 500 mill. kroner og skal finansieres i form
av egenkapital med 50/50-fordeling mellom private investorer og
staten. Totalt vil ordningen kunne tilføre såkornsegmentet 3 mrd.
kroner, hvorav 1,5 mrd. kroner fra staten og 1,5 mrd. kroner fra
private investorer. For nærmere om forslaget, viser jeg til Prop.
111 S (2011-2012).
VIII Stortinget ber regjeringen,
i løpet av høsten 2012, legge frem en bred vurdering av tiltak og fremme
forslag om skatteordninger som kan åpne for at flere ansatte blir
medeiere i egen bedrift, herunder økning av fribeløpet for ansattes
kjøp av aksjer i egen bedrift.
Regjeringen er positiv til at ansatte får økt
innflytelse og ansvar for egen bedrift. Arbeidsmiljøloven gir arbeidstakerne
betydelige rettigheter på dette området. I tillegg kan eiere og
ansatte lokalt avtale ytterligere maktdeling. Salg av aksjer til
underkurs for ansatte er bare en av flere tenkbare metoder for å
oppnå dette.
Det er beholdt en viss stimulans til denne metoden
ved at den enkelte ansatte kan få en skatterabatt på inntil 1 500
kroner ved kjøp av aksjer i egen bedrift. Å øke denne skatterabatten har
imidlertid en del uheldige sider.
Det er et viktig prinsipp for å fremme effektivitet og
rettferdighet i skattesystemet at all godtgjøring fra arbeidsgiver
skattelegges likt, enten den kommer i form av lønn eller andre goder. Fordelen
ved kjøp av aksjer i egen bedrift til underkurs er i utgangspunktet
skattepliktig på samme måte som lønn. Skatteloven har imidlertid
allerede et unntak fra dette utgangspunktet, ved at den enkelte
ansatte kan få en skattefri rabatt på inntil 1 500 kroner ved kjøp
av aksjer i egen bedrift. Den skattepliktige fordelen beregnes til
differansen mellom antatt salgsverdi fratrukket 20 pst. og det den
ansatte har betalt for aksjen.
Dersom den ansatte får kjøpe aksjer i egen bedrift
til underkurs, representerer dette en økonomisk fordel som i prinsippet
kan likestilles med kontant lønnsutbetaling. Det vil virke svært vilkårlig
om aksjer til ansatte skulle gis lempeligere skattemessig behandling
enn kontant lønn. Videre bidrar en slik ordning til å uthule skattegrunnlaget
og oppfordrer til administrativt kompliserte avlønningssystemer.
Skattereglene på dette området bør ikke uthules ytterligere. Brede skattegrunnlag
er avgjørende for at man skal kunne holde de formelle skattesatsene
lave og sikre skattesystemets evne til å spre risiko over konjunktursyklene.
Ordninger som stimulerer bedriftene til å knytte en
større del av avlønningen til utviklingen av aksjeverdien i selskapet,
bidrar også til å øke den ansattes økonomiske risiko knyttet til
arbeidsforholdet. I dagens situasjon er det allerede mange ansatte
som opplever at usikkerheten knyttet til selve lønnsinntekten øker.
Da er det lite gunstig for arbeidstaker at arbeidsgiver skyver enda
mer av risikoen over på dem, ved å gjøre en større del av inntekten
og formuen avhengig av markedsverdien av selskapet.
En bør derfor ikke innføre regler som stimulerer ytterligere
til at aksjer blir benyttet til avlønning hovedsakelig fordi det
gir betydelig lavere (eller utsatt) skatt i forhold til kontant
lønn.
Regjeringen vil derfor ikke foreslå endringer
i skatteregelverket som skal stimulere ansatte til å bli medeiere
i egen bedrift.
IX Stortinget ber regjeringen
styrke den yrkesfaglige opplæringen i tråd med Dokument 8:52 S (2009-2010).
Vi må heve statusen og prestisjen til yrkesfagene,
både fordi det er helt avgjørende for norsk arbeidsliv at vi rekrutterer
flere gode fagarbeidere med gode fagbrev, og fordi vi vet at veldig
mange ungdommer har mer å gå på her i forhold til å lykkes med et
utdanningsløp. Bare 15–20 pst. av ungdomskullene fullfører yrkesopplæring
slik at de får fagbrev. Vi har satt oss som mål at vi skal få opp
gjennomføringen fra 70 pst. etter fem års avsluttet ungdomsskoleutdanning
til 75 pst. i løpet av en femårsperiode. Det er et krevende, men
realistisk mål.
Regjeringen har vært særlig opptatt av at vi
må bedre opplæringen innenfor fellesfagene i yrkesfaglige utdanningsprogram
for at undervisningen her skal oppleves som relevant og motiverende.
Vi har fått en forskrift om yrkesretting av fagene, og vi bevilget
høsten 2011, 10 mill. kr til utvikling av undervisningsopplegg for
yrkesretting. Hospitering og etterutdanning er andre tiltak for
å sikre dette.
Nå nærmer vi oss sluttføringen av evalueringen av
Kunnskapsløftet. Det kan være aktuelt med endringer, men vi er opptatt
av å gjøre eventuelle endringer i tett samarbeid med arbeidslivets
parter. Dagens struktur i videregående opplæring åpner for mer spesialisering
allerede på Vg1, blant annet gjennom faget prosjekt til fordyping. I
prosjekt til fordypning kan elevene velge å fordype seg i fag på
Vg3-nivå, som f.eks. rørleggerfaget, ta fellesfag for å få studiekompetanse eller
ta fremmedspråk og programfag fra studieforberedende utdanningsprogram.
Prosjekt til fordypning utgjør en betydelig del av den obligatoriske
opplæring på yrkesfagprogrammet, over 21 pst. over to år – dvs.
i gjennomsnitt ca. én dag pr. uke.
Utdanningsdirektoratet er allerede i gang med
å utrede muligheter for mer spesialisering i Vg1, slik at elever
i større grad kan konsentrere seg om ett bestemt lærefag tidlig
i løpet. Denne utredningen er et svar på innspill fra Byggenæringens
Landsforening, BNL, og er anbefalt av Samarbeidsrådet for yrkesopplæring.
Både prosjekt til fordypning og strukturen i
fag- og yrkesopplæringen blir evaluert som en del av evalueringen
av Kunnskapsløftet. Det er for tidlig å trekke konklusjoner om eventuelle
større endringer i strukturen for videregående opplæring, men Kunnskapsdepartementet
er i gang med en stortingsmelding som skal legges fram for Stortinget
våren 2013, der disse spørsmålene vil bli behandlet oppmerksomhet.
Det felles arbeidet med partene i arbeidslivet
ble styrket gjennom signeringen av samfunnskontrakt for flere læreplasser.
Kontrakten ble undertegnet av alle arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner.
Partene ble da enige om en konkret målsetting for flere læreplasser. NHO,
Virke, Spekter, Fornyings- administrasjons, og kirkedepartementet,
Maskinentreprenørenes forbund, KS, LO, YS og Unio sammen med Kunnskapsdepartementet.
Formålet med samfunnskontrakten er både å sørge
for at de unge får fullført sin fagutdanning og å sikre arbeidslivet
den kompetansen vi trenger i framtida.
Samfunnskontrakten forplikter myndigheter, arbeidsgiverorganisasjoner
og arbeidstakerorganisasjoner om sammen å nå et mål om å øke antall nye
læreplasser med 20% innen 2015. Partene i samfunnskontrakten skal
ha årlige gjennomganger slik at vi vet hvordan vi ligger an, hva som
virker, hvilke mangler vi har, og finne fram til nye grep der vi
ser at vi henger etter.
X Stortinget ber regjeringen
styrke læringordningen gjennom økte lærlingtilskudd.
Som en del av regjeringens tiltakspakke i forbindelse
med nedgangskonjunkturen, ble i 2009 tilskuddet til lærebedrifter
økt med 190 mill. kroner gjennom rammetilskuddet til fylkeskommunene,
jf Innst. S. nr. 139 (2008-2009) St.prp. nr. 37 (2008–2009) Om endringer i statsbudsjettet for 2009 med
tiltak for arbeid. Midlene er videreført og kan benyttes slik
fylkeskommunene finner det mest hensiktsmessig for å øke antall
lærekontrakter.
I tillegg er tilskuddsordningen til bedrifter
som tar inn lærlinger med særskilte behov økt fra 8,7 mill. kr i
2009 til 30,5 mill kr i 2012.
En ev. økning av tilskuddet til lærebedrifter
er en budsjettsak som må vurderes i fbm. de årlige budsjettene.
Det er usikkert om en generell økning av tilskuddet til lærebedrifter
vil bidra til å styrke lærlingordningen. I mange bedrifter/bransjer
er hovedmotivasjonen for å ta inn lærlinger å rekruttere dyktige
faglærte arbeidere. Regjeringen har et mål om å øke antall lærekontrakter
med 20 pst. i 2015 i forhold til nivået ved utgangen av 2011, jf.
Samfunnskontrakt for flere læreplasser med
partene i arbeidslivet. Heller enn å styrke lærlingordningen gjennom
å ytterligere øke tilskuddene, vil derfor Regjeringen først og fremst
prioritere tiltakene som skisseres i samfunnskontrakten.
XI Stortinget ber regjeringen
øke satsingen på bedriftsintern opplæring og legge til rette for
at ordningen kan nyttes ved mindre omstillinger enn hva som er tilfelle
i dag.
Reglene for bedriftsintern opplæring er tilrettelagt
i henhold til opplæringsregelverket under EØS-avtalen. Dette gjelder
forutsetninger for å få tilskudd, maksimale tilskuddssatser og hva som
kan gå inn i beregningsgrunnlaget.
I forskriften for bedriftsintern opplæring heter det
i § 8-1. Innhold:
”Tilskudd til bedriftsintern opplæring skal bidra til
å motvirke utstøting fra arbeidslivet ved å styrke kompetansen til
ansatte i bedrifter som har alvorlige omstillingsproblemer, og som
på bakgrunn av omstillingsproblemene må foreta vesentlig endring
av bedriftens produksjon eller etablere seg på nye markeder.”
Forskriften legger ingen føringer på omfanget
av omstillingen, men fastsetter at omstillingsproblemene må være
alvorlige for bedriftens videre eksistens.
I § 8-3 fastsettes bl.a. at det kun gis tilskudd
til opplæring som kommer i tillegg til bedriftens ordinære opplæring.
Støttesatsen for tilskudd varierer etter størrelsen på
bedriften som innvilges tilskudd. Den varierer med om opplæringen
er generell eller bedriftsspesifikk og med om bedriften ligger innenfor det
distriktspolitiske virkeområdet. For bedriftsspesifikk opplæring
skal støttesatsen ikke overstige 25 prosent for store bedrifter
(over 250 ansatte) og 35 prosent for små og mellomstore bedrifter
(inntil 250 ansatte). For støtte til generell opplæring er støttesatsene
inntil 50 prosent for store bedrifter og inntil 70 prosent for små
og mellomstore bedrifter.
Støttesatsene omtalt over kan økes med inntil
ti prosentpoeng for opplæring av utsatte arbeidstakere, og med fem
prosentpoeng for foretak innenfor virkeområdet for de distriktspolitiske
virkemidlene. Den samlede støttesatsen kan ikke overstige 80 prosent.
Opplæringstiden skal som hovedregel ikke overstige
13 uker.
Arbeidsdepartementet har ikke adgang til å fravike
de støttesatser og betingelser som er satt i regelverket for ordningen
med tilskudd til bedriftsintern opplæring, og disse er som nevnt,
fastsatt gjennom opplæringsregelverket under EØS-avtalen.
XII Stortinget ber regjeringen
utvikle en egen finansieringsordning for professor II-stillinger, slik
at næringslivet får sterkere insentiver til å finansiere slike stillinger.
Universiteter og høyskoler mottar en samlet økonomisk
ramme fra Stortinget. Styret ved den enkelte institusjon har ansvar
for å forvalte og prioritere den samlede rammebevilgningen best mulig
for å nå de overordnede målene Stortinget har vedtatt for sektoren,
samt samfunnets behov. For hver institusjon er deler av rammen basert
på resultater innen utdanning og forskning. Finansieringsmodellen
for universiteter og høyskoler ble evaluert i 2010, og det er viktig
for Regjeringen at insentivene i den nasjonale modellen er basert
på resultater, ikke aktiviteter. Det er opp til styret og hver enkelt
institusjon å vurdere og eventuelt tilrettelegge for at næringslivet
finansierer professor II-stillinger. Regjeringen ser ikke at det
er hensiktsmessig å utforme en egen finansieringsordning for professor
II-stillinger.
Muligheten for å etablere professor II-stillinger finnes
allerede. I UH-sektoren var det i 2011 om lag 1200 personer tilsatt
i slike stillinger, mange av dem med ekstern finansiering fra bl.a. næringslivet.
Hvis bedrifter i samarbeid med UH-institusjoner ønsker å bruke
dette virkemidlet for kunnskapsutveksling, står de fritt til å gjøre
det.
Dersom professor II-stillingene skal benyttes, forutsetter
det at de som går inn i stillingene har professorkompetanse. UH-institusjonenes
vanlige vurderings- og tilsettingsprosedyrer må ligge til grunn
for utnevningen.
XIII Stortinget ber regjeringen
sette flere forskningsprosjekter ut på anbud for å sikre at flere relevante
forskningsmiljøer får anledning til å bidra med sin kompetanse.
Regjeringen legger til grunn at FoU-anskaffelser skal
følge lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter.
Et hovedprinsipp i dette regelverket er at anskaffelser så langt
som mulig skal baseres på konkurranse, og hensynet til forutberegnelighet,
gjennomsiktighet og etterprøvbarhet skal ivaretas gjennom anskaffelsesprosessen.
Disse hensynene gjelder også for FoU-anskaffelser og vil, i tillegg
til å sikre mest mulig effektiv ressursutnyttelse, også fremme kvalitet
ved at de beste miljøene vinner oppdragene.
Hvordan det offentlige organiserer sin virksomhet
er ikke regulert av regelverket om offentlige anskaffelser. Fornyings-
og administrasjonsdepartementet, som har det overordnete ansvaret for
dette regelverket, har presisert dette i sin veileder for offentlige
anskaffelser fra 2006. Her framgår det at et offentlig organ selv
kan avgjøre om en ytelse bør utføres av eget personale (”egenregi”)
eller om det bør benyttes en ekstern leverandør. Det vil derfor
være det enkelte offentlige organs vurdering av hvordan kunnskapsbehovene
best kan møtes som avgjør om oppdraget skal utføres i egenregi eller
som en anskaffelse.
Som et eksempel på at regjeringen vektlegger åpen
konkurranse om FoU-anskaffelser vil jeg nevne at Kunnskapsdepartementet
gjennom retningslinjer for statlig basisfinansiering for forskningsinstitutter
har innført et økonomisk insentiv for å øke andelen FoU-inntekter
for oppdragsinstituttene. I presiseringen av hva som skal godkjennes
som oppdragsinntekter har departementet krevd at oppdraget må være
vunnet gjennom en åpen konkurranse og tildelt på en transparent
og ikke diskriminerende måte. Dette kravet gjelder for alle oppdragsinstitutter
i ordningen, også institutter som er organisert som forvaltningsorganer
og som ellers kunne utført oppdrag for statens organer som egenregi.
Jeg gjør også oppmerksom på at statlige universiteter
og høyskoler kan utføre oppdrag av faglig interesse for institusjonen.
Flere institusjoner har valgt å organisere slik oppdragsfinansiert
aktivitet i hel- eller deleide aksjeselskaper. Slike selskaper må
konkurrere om oppdrag på lik linje med andre tilbydere, og Kunnskapsdepartementet
har fastsatt rundskriv som presiserer forbudet mot at institusjonene
kryssubsidierer slike selskaper, jf. rundskriv F-20-2007. Dette
forhindrer at institusjonene bruker tilskudd over statsbudsjettet
til å gi selskapene vilkår som vil innebære en konkurransefordel
sammenlignet med andre tilbydere.
XIV Stortinget ber regjeringen
legge til rette for at flere kommuner motiveres til å gjennomføre fritt
brukervalg innen omsorgssektoren
Helse- og omsorgtjenesteloven (lov 24. juni 2011
nr. 30) pålegger kommunene i § 3-1 å sørge for nødvendige helse-
og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Av samme bestemmelse
fremgår at disse tjenestene kan ytes av kommunen selv, eller ved
at kommunene inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere.
Den enkelte kommune står altså fritt til selv å avgjøre i hvilken
utstrekning den ønsker private innslag i sin helse- og omsorgstjeneste.
Mens helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene
å sørge for nærmere angitte tjenester, bygger loven på det prinsipp
at det er en enkelte kommune som så langt som mulig selv avgjør
hvordan tjenestene skal organiseres ut fra lokale forhold og behov.
Det er de lokale folkevalgte som best kjenner situasjonen i kommunen, og
som står nærmest til å organisere tjenestene på en hensiktsmessig
og effektiv måte ut fra tilgjengelige ressurser og behov. Dette
medfører at den kommunale helse- og omsorgstjenesten er organisert
noe forskjellig – og med varierende innslag av privat virksomhet
– i de forskjellige kommunene. Departementet er ikke kjent med at kommunene
mener lovgivning eller sentrale helsemyndigheter er til hinder for
bruk av private tjenesteytere i helse- og omsorgssektoren.
Når det gjelder fritt brukervalg innen omsorgssektoren
er dette trolig mest hensiktsmessig i større og mellomstore kommuner.
Behov for å kunne planlegge og organisere tjenesten ut fra fremtidig
tjenestebehov, sett i sammenheng med tilgang på personell og ressurser
for øvrig, kan gjøre dette mindre hensiktsmessig i mindre kommuner
og i kommuner med lange avstander. Dette er imidlertid spørsmål
som de lokale folkevalgte står nærmest til å vurdere.
XV Stortinget ber regjeringen
utarbeide en brukerveiledning for offentlig-privat innovasjonssamarbeid,
spesielt tilrettelagt for tjenesteinnovasjon i små og mellomstore
bedrifter.
Å få økt innovasjonseffekten av offentlig anskaffelse
er en utfordring som regjeringen er godt kjent med og har jobbet
med over tid. I St. meld. nr. 7 (2008-2009) Et
nyskapende og bærekraftig Norge og i St. meld. nr. 36 (2008-2009) Det gode innkjøp slås det fast at offentlige
anskaffelser kan fremme innovasjon i næringslivet og videre at regjeringen
ønsker å fremme innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Dette
er senere blitt fulgt opp av flere tiltak som støtte til Nasjonalt leverandørutviklingsprogram
(i regi av NHO/KS) og støtte til kompetansetiltak(DIFI).
Regjeringen har nå besluttet å utarbeide en strategi
med sikte på å øke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser.
Dette er kunngjort i Meld. St. 22 (2011-2012) Verktøy
for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF og i SMB-strategien Små bedrifter – store verdier.
Det overordnede målet for strategien er å bidra til
en varig og generell forbedring av innkjøpspraksis slik at offentlige
innkjøp i større grad resulterer i innovative løsninger.
Disse innovative løsningene skal være slik at
de bidrar til økt verdiskaping på en eller flere av følgende måter:
økt verdiskaping
i næringslivet,
bedre tjenester til innbyggerne
innsparing for det offentlige ved at varer
og tjenester leveres bedre og mer effektivt
I strategiarbeidet vil bl.a. tiltak som sikrer
offentlig sektor kompetanse og insentiver til å bruke offentlige
anskaffelser som et redskap for innovasjon vurderes – samt tiltak
som vil hjelpe offentlig sektor til å kommunisere sine utviklingsbehov
til leverandørene på en effektiv og forutsigbar måte.
Strategien vil bli bredt forankret blant de
store innkjøperne, direktorater departementer, virkemiddelapparatet
og arbeidslivets organisasjoner.
XVI Stortinget ber regjeringen,
i forbindelse med statsbudsjettet for 2013, fremme forslag om en
nøytral merverdiavgift for statsforvaltningen for å sikre at offentlige
og private aktører kan konkurrere på lik linje om statlige innkjøp.
Det er også tidligere vært lagt fram forslag
om en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for statsforvaltningen. I sitt forslag til
statsbudsjett for 2006 fremmet regjeringen Bondevik II forslag om
å innføre en ordning med nettoføring av merverdiavgift for ordinære
forvaltningsorganer fra 2006. I Tilleggsproposisjonen fra Regjeringen
Stoltenberg II høsten 2005 ble imidlertid dette forslaget reversert.
Regjeringen viste til at fordelene av en nøytral merverdiavgift statsforvaltingen
måtte anses begrenset. Det ble antatt at det var færre områder i
statlig sektor hvor det var aktuelt med egenproduksjon enn det var
i kommunene. Videre knyttet det seg stor usikkerhet til om en ordning
med nøytral merverdiavgift for statsforvaltningen ville vært budsjettnøytral
over tid.
Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om en
ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for statsforvaltningen.
XVII Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å øke investeringene i infrastruktur og legge til
rette for offentlig-privat samarbeid (OPS) som organiseringsform
på nye samferdselsprosjekt.
Bevilgningen til samferdselsinvesteringer har økt
kraftig de senere årene. I inneværende Nasjonal transportplan har
Stortinget gitt sin tilslutning til at nivået skal ligge 100 mrd
kr – eller 45 pst – høyere enn foregående Nasjonal transportplan.
Denne satsingen er regjeringen i ferd med å realisere gjennom de
årlige budsjettproposisjonene.
Når det gjelder bruk av OPS har Samferdselsdepartementet
foreløpig ingen planer om å gjennomføre flere vegprosjekt etter
en slik modell. Spørsmålet om alternative organiserings- og gjennomføringsmodeller
vil bli diskutert i neste Nasjonal transportplan som etter planen
legges frem våren 2013.
XVIII Stortinget ber regjeringen
legge til rette for og fremme forslag om endring i skatteloven slik
at kommuner kan beholde en andel av selskapsskatten.
Fra 2005 til 2008 fikk kommunene tilført en
andel av selskapsskatten. Disse skatteinntektene ble tilført kommunene
via rammeoverføringene. Fordelingen av selskapsskatt mellom kommuner var
basert på en kommunevis fordeling av sysselsettingen i de foretakene
skatten var utlignet. Ordningen med å tilbakeføre en andel av selskapsskatten
til kommunene ble avviklet i 2009. Kommunene ble kompensert ved
at andre inntekter ble økt. Omleggingen må ses i sammenheng med
at selskapsskatt har vesentlige svakheter som inntektsgrunnlag for
kommunene.
Selskapsskatten svinger kraftig med de økonomiske
konjunkturene. Ved å gjøre selskapsskatten statlig, og gi kommunene
andre inntekter i stedet, har kommunesektorens inntekter blitt mer
forutsigbare. Det er en fordel ved planlegging og drift av de viktige
velferdstjenestene som kommunene har ansvaret for. På bakgrunn av
kommunesektorens størrelse er forutsigbarhet også viktig for utviklingen
i norsk økonomi. Inntektene fra selskapsskatt er ikke jevnt fordelt geografisk.
Avviklingen av kommunal selskapsskatt har dermed bidratt til en
jevnere inntektsfordeling mellom kommunene. Med skatt på inntekt
og formue fra personlig skattytere har kommunene samtidig økonomisk
interesse av å legge til rette for sysselsetting og næringsutvikling.
De siste årene har Regjeringen prioritert en kraftig
styrking av kommuneøkonomien. Samtidig er det lagt vekt på at kommunene
må ha stabile og forutsigbare inntekter. På denne måten har Regjeringen
lagt til rette for en god og balansert utvikling i de viktige velferdstjenestene
som kommunene leverer, slik som skole, helse og omsorg.
Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om endring
i skatteloven slik at kommuner kan beholde en andel av selskapsskatten.
XIX Stortinget ber regjeringen
sørge for at det lokale selvstyret styrkes i arealsaker gjennom
å fremme forslag om at bestemmelsene om nasjonale forventninger
til regional og kommunal planlegging, statlige planretningslinjer
og statlige planbestemmelser fjernes, at statens mulighet til å
fremme innsigelse kun ut fra skjønn fjernes, samt at statlige myndigheter
kun skal kunne overprøve dispensasjoner der det kan dokumenteres
at dispensasjonen fra byggeforbudet klart vil gå ut over allemannsretten
i området.
Om å begrense nasjonale planoppgaver
Tilsvarende forslag er fremmet og avvist flere ganger
tidligere, sist i forbindelse med behandlingen av dokument 8: 3
LS (2010-2011).
Plan- og bygningsloven bygger på det prinsippet at
planleggingen skal skje mest mulig desentralisert og nærmest mulig
de som berøres av beslutningene. Bestemmelsene om planprosessene
skal sikre åpenhet, informasjon og deltaking fra direkte berørte
og andre interesserte. Planvedtak som binder arealdisponeringen
er i utgangspunktet lagt til kommunene som også skal ivareta nasjonale
og regionale interesser gjennom sine planer. Som planleggingsmyndighet sentralt
har Miljøverndepartementet det administrative hovedansvaret for
at vedtak som treffes sentralt blir fulgt opp av planmyndighetene
i den fylkeskommunale og kommunale planleggingen. De bestemmelsene
som foreslås fjernet har alle som formål å klargjøre statlige interesser overfor
kommunene før kommuner og fylkeskommuner starter opp sitt planarbeid
og derved bidra til større forutsigbarhet i planleggingen. En fjerning
av bestemmelsene vil føre til dårligere samordning, og at beslutninger
som nå gjøres gjennom kommunal og regional planlegging vil bli flyttet
til statlige sektormyndigheter.
Om å begrense adgangen til å gi innsigelser
Innsigelsesordningen er et nødvendig element
i det samlede plansystemet. Den skal sikre at overordnede interesser
ivaretas og følges opp tilstrekkelig i kommunale planer, og at plansaker løftes
opp til sentral avgjørelse når det er konflikt mellom myndigheter
om viktige spørsmål. Fylkeskommunen ivaretar viktige nasjonale og
regionale interesser både som fagmyndighet innen bl.a. samferdsel
og kulturminner og som regional planmyndighet.
Plan- og bygningsloven legger vekt på at statlige og
regionale myndigheter allerede i oppstartfasen skal klargjøre viktige
nasjonale og regionale interesser. Dersom planforslag kan komme i
konflikt med slike interesser, skal det framgå av uttalelse til
planprogram. Gjennom dialog blant annet i de fylkesvise planfora
blir mange konfliktpunkter løst i den tidlige planfasen. Forutsetningen
for bruk av innsigelse er at det ikke har latt seg gjøre å finne
fram til en løsning av et planspørsmål gjennom denne prosessen ved utarbeidingen
av et planforslag. Grunnlag for innsigelse fra statlige organer
skal framgå av statlige styringsdokumenter.
Det har de senere årene blitt fremmet innsigelse til
ca. 50% av kommuneplanene og 30% av reguleringsplanene. De aller
fleste innsigelser blir løst gjennom planprosessen, ofte med forbedring av
planene som resultat. Bare 30-50 kommunale planer blir oversendt
Miljøverndepartementet til endelig avgjørelse. Resten av de ca.
3000 planene vedtas av kommunene med endelig virkning.
Departementet mener at bestemmelsen ikke bør endres,
men er imidlertid innstilt på å utrede nærmere praktiseringen og
konsekvensene av innsigelsesordningen, og om den fungerer etter hensikten.
XX Stortinget ber regjeringen
sørge for at begrepet ”inngrepsfrie naturområder” ikke lenger skal
tillegges vekt ved behandling av arealsaker i statlige forvaltningsorganer.
Tilsvarende forslag er fremmet og avvist flere ganger
tidligere, sist i forbindelse med behandlingen av dokument 8: 3
LS (2010-2011).
Inngrepsfrie naturområder representerer verdier som
må tas i betraktning når det planlegges utbygging og andre inngrep
i nye områder. Slike naturområder uten tyngre tekniske inngrep er naturkvaliteter
som det er vanskelig å finne i mange land ellers i Europa, og gir
blant annet grunnlag for unike naturopplevelser som også våre etterkommere
har rett til å oppleve. Det er vanskelig å reversere tyngre tekniske
inngrep, og tap av inngrepsfri natur er permanent i de fleste tilfellene.
I Prop. 1S (2010-2011) er det gitt en bred redegjørelse for INON-begrepet
(s. 61-63). Det framgår der at Regjeringen generelt vil legge vekt
på hensynet til inngrepsfrie naturområder, og at dette er i samsvar
med en rekke politiske dokument som er lagt fram av ulike regjeringer og
som støtter opp om målsetningen om å sikre gjenstående inngrepsfrie
naturområder i størst mulig grad. Det er ikke aktuelt å se bort
fra dette hensynet ved behandling av arealsaker i statlige forvaltningsorgan.
XXI Stortinget ber regjeringen,
i løpet av 2012, fremme forslag om endring i fylkesmannes oppgaver
der disse innskrenkes til kun å omfatte legalitetskontroll for å
ivareta enkeltmenneskers rettigheter når det gjelder den kommunale
forvaltningen og at kommunene holder seg innenfor vedtatte lover.
Regjeringen la våren 2012 fram Meld. St. 12 (2011-2012)
Stat og kommune – styring og samspel der mellom annet fylkesmannens
oppgaver og roller ble gjennomgått og vurdert. Stortingets flertall
sluttet seg til meldingen gjennom innstilling og behandling i Stortinget
31. mai, jf Innst. 270 S (2011-2012). Regjeringen har ikke til hensikt
å legge fram forslag om endring i fylkesmannens oppgaver som foreslått
av representantene i forslag XXI.
XXII Stortinget ber regjeringen,
innen utgangen av 2012, foreta en helhetlig gjennomgang av vilkårene
for enkeltpersonsforetak, og fremme forslag om konkrete forbedringer
spesielt knyttet til skattemessig likebehandling, sosiale rettigheter,
forenklingstiltak, tilgang på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets
innretning og innsats.
I Meld. St. 11 (2010-2011) Evaluering av Skattereformen
2006 hadde Regjeringen en helhetlig gjennomgang av vilkårene for
enkeltpersonforetak når det gjelder beskatning generelt og skattemessig
likebehandling i forhold til andre virksomhetsformer. I tilknytning
til omtalen av likebehandling av inntekter og virksomhetsformer
inneholdt meldingen også en gjennomgang av sosiale ytelser for selvstendig næringsdrivende
sammenlignet med arbeidstakere og frilansere.
Skattereformen 2006 ble gjennomført etter en bred
politisk prosess basert særlig på anbefalinger i NOU 2003: 9 Skatteutvalget.
Hovedmålet med reformen var å løse det stigende problemet med at
arbeidsinntekter ble kamuflert som kapitalinntekter gjennom uthulinger
og tilpasninger til delingsmodellen. Reformen var forankret i de grunnleggende
prinsippene for et effektivt skattesystem som ble nedfelt gjennom
1992-reformen, herunder prinsippene om likebehandling og brede skattegrunnlag
kombinert med relativt lave skattesatser. For å sikre effektiv ressursbruk og
høy verdiskaping er det avgjørende at bedrifts- og kapitalbeskatningen
innrettes slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer gjennomføres.
Dette krever forutsigbarhet, stabile regler og stor grad av skattemessig
likebehandling av ulike næringer og investeringer.
Skattereformen har bidratt til at ulike deler
av skattesystemet er tettere sammenvevd nå enn før reformen. Beskatningen
av eierinntekt er basert på en felles metode uavhengig av om inntekten stammer
fra enkeltpersonforetak, deltakerlignet selskap eller aksjeselskap.
Endres skattereglene for én av virksomhetsformene, vil det normalt medføre
et endringsbehov også for de andre. Den sterke koblingen mellom
ulike deler av skattesystemet styrker tilliten til at systemet i hovedtrekk
vil være stabilt framover. Stabile skatteregler øker tryggheten
for at det fortsatt vil være attraktivt å investere og drive næringsvirksomhet
i Norge.
En hovedkonklusjon fra evalueringen er at gjennomsnittsskatten
varierte relativt mye mellom virksomhetsformer før reformen, men
at det etter reformen er blitt stor grad av likebehandling når det
ses bort fra primærnæringenes særskilte skattefordeler.
Ved behandlingen av Evalueringsmeldingen, jf. Innst.
365 S (2010-2011), registrerte finanskomiteens flertall, alle unntatt
Fremskrittspartiet, at Skattereformen 2006 synes å ha vært vellykket.
Tilpasningsmulighetene i det gamle systemet er i all hovedsak fjernet.
Hvor mye man betaler i skatt, avhenger nå langt mindre av hvordan
arbeidsinntekten er opptjent eller hvordan virksomheten er organisert.
I meldingen ble det gitt uttrykk for at gjennomgangen
av forskjeller i sosiale ytelser overfor arbeidstakere, selvstendig
næringsdrivende og frilansere ikke ga grunnlag for å fastslå at
det foreligger et misforhold mellom forskjeller i ytelser og nivået
på de ulike gruppenes trygdeavgifter.
Folketrygden skal gi økonomisk trygghet ved blant
annet å sikre inntekt ved arbeidsløshet, sykdom og skade, uførhet,
alderdom og dødsfall. Folketrygden finansieres ved medlemsavgifter fra
arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og andre medlemmer (trygdeavgift),
arbeidstakeravgift og tilskudd fra staten. En rekke av folketrygdens
ytelser gir samme dekning til selvstendig næringsdrivende som til
arbeidstakere. For enkelte ytelser (som sykepenger og pleiepenger)
er imidlertid kompensasjonsgraden lavere (65 prosent) enn for arbeidstakere. En
selvstendig næringsdrivende kan imidlertid mot særskilt premie tegne
forsikring som gir like god dekning som for arbeidstakere. Bakgrunnen for
forskjellene mellom arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende
for visse ytelser fra folketrygden har sammenheng med at selvstendig
næringsdrivende betaler om lag halvparten i trygdeavgift sammenliknet
med hva som samlet betales til arbeidstakere i arbeidsgiveravgift
og trygdeavgift. Det er også viktig å være klar over at det er arbeidsgiver,
og ikke folketrygden, som utbetaler sykepenger i arbeidsgiverperioden
(de første 16 sykedagene) og i utgangspunktet omsorgspenger ved
fravær pga sykt barn. Etter regjeringens vurdering er det samlet
sett en god sammenheng mellom selvstendig næringsdrivendes rettigheter
fra og innbetaling til folketrygden. Denne gruppen har videre mulighet
til å tegne tilleggsforsikring, men også til å innrette virksomheten
slik at de kan oppnå rettigheter som arbeidstaker.
Fra 1. juli 2008 endret daværende Barne- og likestillingsdepartementet
gjennom Ot.prp. nr. 51 (2007–2008) selvstendige næringsdrivendes rett
til svangerskapspenger og foreldrepenger med 100 pst. dekning av
inntekt oppad begrenset til 6 G. Begrunnelsen for forslaget var
å legge bedre til rette for at selvstendig næringsdrivende mødre
og fedre kan kombinere barneomsorg og yrkesaktivitet. Det ble vist
til at økt sikkerhet i forbindelse med svangerskap og fødsel kan
stimulere flere kvinner til å etablere egen virksomhet. I tillegg
ble det vist til at næringsdrivende fedre bør sikres et bedre økonomisk
grunnlag for å kunne ta omsorgen for sine barn.
Både skattevilkår og sosiale ytelser er gjenstand for
løpende vurdering. I lys av at vilkårene for enkeltpersonforetak
med hensyn til skatt og trygdeavgifter/sosiale ytelser ble gjennomgått
i Evalueringsmeldingen i fjor, er det etter min vurdering ikke hensiktsmessig
å foreta en helhetlig gjennomgang av disse temaene innen utgangen av
2012 og å fremme forslag om konkrete forbedringer, slik representantforslaget
tar til orde for.
XXIII Stortinget ber regjeringen
gå gjennom ordningen med omsorgspenger ved syke barn for selvstendige
næringsdrivende og sørge for at urimelige forskjellsbehandling fra
arbeidstagere fjernes. Dette gjelder blant annet selvstendig næringsdrivende
med mer enn to barn eller med kronisk syke barn, eller som er eneforsørgere.
Selvstendig næringsdrivende har ikke rett til
omsorgspenger. Til arbeidstakere ytes det omsorgspenger i opptil
ti dager (sykt barn-dager). Dette dekkes fullt ut av arbeidsgiver.
Det kan ytes omsorgspenger for flere dager hvis en
har mer enn to barn (5 ekstra dager), og hvis barnet er kronisk
syk/funksjonshemmet (10 ekstra dager pr. barn). Er vedkommende alene
om omsorgen, dobles antall dager. Arbeidsgiver kan be om refusjon
fra folketrygden for dager som overstiger 10, samt fullt ut når
barnet er kronisk syk/funksjonshemmet. Forslaget her gjelder hvorvidt
man skal gi den gruppen av selvstendig næringsdrivende som ville
hatt rett til omsorgspenger fra folketrygden dersom de hadde vært arbeidstakere
rett til omsorgspenger fra og med omsorgsdag 11 (ev. fra første
dag hvis kronisk sykt barn).
Dersom selvstendig næringsdrivende skal få rett til
omsorgspenger fra dag 11, må det etableres gode meldingsrutiner
til Arbeids- og velferdsetaten for (hver av) de 10 første dagene
vedkommende har tapt inntekt som følge av fravær på grunn av barns
sykdom. Sykdommen må dokumenteres med egenmelding eller legeerklæring. De
økonomiske konsekvensene anslås på usikkert grunnlag til om lag
700 000 kroner pr år, med mindre økningen dekkes gjennom en økning
av trygdeavgiften for selvstendig næringsdrivende. Det er imidlertid
usikkert hvor mye en slik ordning ville blitt brukt ettersom de ikke
får dekket inntekt i de første 10 dagene av hvert kalenderår.
Det er også grunn til å understreke at et slikt forslag
kun ville gjelde for personer som har rett til utvidet antall dager,
dvs. har omsorg for minst tre barn under 12 år, er alene om omsorgen
eller har kronisk syke barn. Øvrige selvstendig næringsdrivende
vil uansett ikke få rett til omsorgspenger. På bakgrunn av de økonomiske
og administrative kostnadene er det etter regjeringens vurdering
ikke hensiktsmessig å innføre rett til omsorgspenger fra folketrygden
for selvstendig næringsdrivende. Det gjøres oppmerksom på at selvstendig
næringsdrivende har rett til pleiepenger for omsorg for barn som
er innlagt i helseinstitusjon og for omsorg for et barn med livstruende
eller annen svært alvorlig sykdom.
XXIV Stortinget ber regjeringen
innføre en ordning med investeringsfond for enkeltpersonsforetak,
i første omgang begrenset til 10 pst. av årets overskudd og begrenset
til 100 000 kroner.
I Meld. St. 11 (2010-2011) Evaluering av skattereformen
2006 ble en avsetningsordning for enkeltpersonforetak drøftet. Forslag
om avsetningsordninger er oftest begrunnet med at enkeltpersonforetak
har en ulempe sammenlignet med aksjeselskap fordi deres ekstrabeskatning skjer
løpende og ikke ved uttak. Det argumenteres med at løpende skattlegging
svekker enkeltpersonforetakenes evne til å investere sammenlignet
med aksjeselskaper som kan utsette ekstraskatten ved å holde overskudd
tilbake i selskapet. Uttaksutvalget (NOU 2005: 2) vurderte en uttaksbeskatning
av enkeltpersonforetak, men kom til at denne virksomhetsformen ikke
egner seg for en ren uttaksbeskatning fordi eierens private økonomi
og næringsvirksomhet er tett sammenvevd. Også en avsetningsordning ble
kort vurdert og avvist av Uttaksutvalget.
Løpende beskatning av eiere av enkeltpersonforetak
gir ikke i seg selv høyere skatt over tid enn for aksjonærer som
venter med å ta ut utbytte til senere. Skattesystemet er utformet
slik at forskjell i tidspunkt for betaling av skatten mellom enkeltpersonforetak
og aksjonærer har liten eller ingen økonomisk betydning. Det henger
sammen med at aksjonæren kun får skjermingsgrunnlag ved å skyte
inn ny kapital, og ikke fra overskudd som reinvesteres. Enkeltpersonforetak
får derimot løpende økt skjermingsgrunnlaget ved reinvesteringer. Enkeltpersonforetakenes
ulempe ved at skatten utover 28 pst. ikke kan utsettes, motvirkes dermed
av at foretakets skjermingsgrunnlag øker med det reinvesterte overskuddet
og dermed reduserer framtidig skatt. Løpende beskatning og uttaksbeskatning
ville i prinsippet gitt samme skatt over tid dersom enkeltpersonforetakene hadde
samme flate skattesats på uskjermet avkastning som aksjonærer.
I praksis varierer skattesatsene på ekstrabeskatningen
av avkastning utover skjerming med størrelsen på den samlede personinntekten
til eieren av enkeltpersonforetaket og mellom aksjonærer og eiere
av enkeltpersonforetak. Marginalskatten på uttak fra aksjeselskap
er 48,16 pst. medregnet selskapsskatten. Marginalskatten for eiere
av enkeltpersonforetak er henholdsvis 39 pst. (uten toppskatt),
48 pst. (trinn 1 i toppskatten) og 51 pst. (trinn 2 i toppskatten).
Gjennomgangen i Evalueringsmeldingen viste imidlertid at ulik satsstruktur
ikke medfører særlige forskjeller i den samlede skattebelastningen
for enkeltpersonforetak og aksjeselskap.
Forskjell i tidspunkt for betaling av skatten
mellom enkeltpersonforetak og aksjeeiere kan innebære en likviditetsulempe
for enkeltpersonforetaket. En utsettelse av skatten kan gjøre noe
mer midler tilgjengelig i enkeltpersonforetaket, slik at eventuelt
behov for ekstern finansiering reduseres. Samtidig er det grunn
til å tro at det særlig er foretak som ikke går med overskudd, og
som har liten eller negativ beregnet personinntekt, som oftest møter
begrensninger i muligheten for kapitaltilførsel utenfra. Disse vil
i liten grad kunne dra nytte av en avsetningsordning med sikte på
å utsette skatten på beregnet personinntekt.
En generell avsetningsordning for enkeltpersonforetak
vil dermed være et svært lite treffsikkert tiltak for å gjøre kapital
mer tilgjengelig for virksomhetene. Det eksisterer en rekke målrettede ordninger
for å øke kapitaltilgangen til næringslivet, for eksempel støtte
i regi av blant annet Innovasjon Norge og SIVA.
Mange enkeltpersonforetak kan også velge å omorganisere
seg til aksjeselskap hvis det øker muligheten for å skaffe kapital
til lønnsomme investeringer. Aksjeselskapsformen er ofte mer hensiktsmessig
for selskaper som ønsker å vokse, og som har behov for å hente inn
ekstern finansiering. Unntaket er landbruksvirksomhet, hvor konsesjonsregler
begrenser mulighetene for at aksjeselskaper kan eie landbrukseiendommer.
Landbruket kjennetegnes imidlertid av omfattende støtteordninger,
herunder næringsrettede finansieringsordninger. Eventuelle likviditetsproblemer
i sektoren kan dessuten avhjelpes av at landbruket har driftsmidler
av betydelig verdi som kan stilles som sikkerhet for banklån. Utgangspunktet
for enkeltpersonforetak i primærnæringene er ellers at de betaler
betydelig lavere skatt enn aksjonærer på samme inntektsnivå.
Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om en
avsetningsordning for enkeltpersonforetak.