Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding
om norsk vannkraftpolitikk.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm
og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn
Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, mener utviklingen av norsk vannkraft
har bidratt vesentlig til utviklingen av Norge som industri- og
energinasjon. Vannkraften gjorde det mulig å etablere kraftkrevende
industri i Norge, og er fortsatt en av de viktigste forutsetningene for
industriell næringsvirksomhet i Norge. Komiteen mener
det er viktig å kontinuerlig videreutvikle Norge som energinasjon,
herunder et konstant fokus på å utvikle norsk vannkraft.
Komiteen viser til Innst. 283
S (2009–2010), hvor komiteen behandlet et likelydende forslag
fra samme forslagsstillere. Komiteen viser til behandlingen
av nevnte forslag, som ikke ble vedtatt.
Komiteen viser til at det norsk-svenske
sertifikatmarkedet vil gi en økning i produksjonen fra fornybare
energikilder på til sammen 26,4 TWh i våre to land, og at 13,2 TWh
av dette forventes utløst i Norge. I Innst. 287 S (2011–2012) behandlet
komiteen meld. St. 14 (2011–2012) Vi bygger Norge – om utbygging
av strømnettet, og her ble viktigheten av et robust og sikkert kraftnett for
utbygging av ny fornybar energi understreket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til statsrådens brev av 6. november 2012,
som er vedlagt, hvor det framgår at:
«For regjeringen står det sentralt å legge til rette for
en betydelig økning av vår fornybare energiproduksjon. En bærekraftig
utnyttelse av vannressursene er et viktig ledd i denne satsingen.
I den norske handlingsplanen etter fornybardirektivet gjøres det
rede for hvordan Norge kan nå målet om en fornybarandel på 67,5
prosent innen 2020.
Norge står overfor store investeringer
i energiproduksjon og overføringsnett i årene fremover. En realisering
av gode prosjekter stiller krav til konsesjonsbehandlingen når det
gjelder effektivitet, samordning og vektlegging av ulike hensyn.
Satsing på en styrking av konsesjonsbehandling gjennom flere år
har gitt en betydelig økning i saksbehandlingskapasiteten i NVE.
Dette vil også gjøre energimyndighetene bedre rustet til å møte
et økt tilfang av vannkraftprosjekter i årene framover. Regjeringen
vil fortsette å effektivisere og styrke konsesjonsbehandlingen i
NVE og departementet.»
Flertallet viser videre til gjennomgangen
av norsk energipolitikk i Prop. 1 S (2012–2013), hvor det redegjøres
for regjeringens vurdering og oppfølgning av NOU 2012:9 Energiutredningen.
Flertallet viser til behandlingen
av Dokument 8:97 S (2009–2010) om norsk vannkraftpolitikk, jf. Innst.
283 S (2009–2010), hvor flertallet uttrykte følgende:
«Flertallet deler regjeringens vurdering av at Norge
trenger mer energi, ikke flere utredninger. Flertallet mener det
utføres et godt arbeid fra regjeringens side på dette området, og
mener av den grunn at ytterligere utredninger ikke er nødvendig.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
reist dette representantforslaget fordi det etter disse medlemmers oppfatning ikke
foreligger oversiktlige og helhetlige planer om framtidig utnyttelse
av den potensiale vannkraften vi har i Norge. Disse medlemmer mener
at det å henvise til vedtaket om grønne sertifikater, og at det
skal produseres 13,2 TWh i Norge fram til 2020, ikke er tilfredsstillende
for framtidig vannkraftutbygging.
Disse medlemmer vil peke på det
store potensialet for vannkraftutbygging som ennå finnes i Norge.
Denne kraften er fornybar og er miljømessig den beste.
Disse medlemmer har flere ganger
reist spørsmålet i Stortinget om det ikke bør åpnes opp for at allerede
vernede vassdrag igjen må vurderes på nytt med hensyn til kraftproduksjon. Dette
støttes av seniorrådgiver Haakon Thaulow i Norsk institutt for vannforskning
(NIVA) i Teknisk Ukeblad på nett 19. mai 2008. Uttalelsen får støtte
av spesialrådgiver i LO, Are Tomasgard, og direktør Janne Solli,
Direktoratet for naturforvaltning, like etter Thaulows uttalelse.
Disse medlemmer viser også til
behandlingen av Dokument 8:97 S (2009–2010) om norsk vannkraftpolitikk,
hvor flertallet i Stortinget bl.a. uttalte følgende:
«Flertallet deler regjeringens vurdering av at Norge
trenger mer energi, ikke flere utredninger.»
Disse medlemmer mener at denne
flertallsuttalelsen viser at regjeringen ikke tar det store potensialet
som framtidig vannkraftutbygging kunne avstedkomme, alvorlig.
Disse medlemmer mener at bare
gjennom en grundig vannkraftmelding vil det være mulig å planlegge
og å utbygge det gjenværende vannkraftpotensialet i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre foreslår at Stortinget ber regjeringen om å utarbeide
en stortingsmelding om norsk vannkraftpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader i Innst. 283 S (2009–2010).
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding
om norsk vannkraftpolitikk.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:112 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad
og Henning Skumsvoll om norsk vannkraftpolitikk – bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 9. oktober 2012 fra energi- og
miljøkomiteen vedrørende representantforslag nr 112 S (2011-2012)
fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad
og Henning Skumsvoll om norsk vannkraftpolitikk. Samme forslag med
om lag samme begrunnelse ble fra to av de nevnte representantene
fremmet til min forgjenger Terje Riis-Johansen for halvannet år
siden. Statsråd Riis-Johansen redegjorde for sitt syn til Stortinget
i brev av 28. april 2010 der forslaget om en egen stortingsmelding
om vannkraftpolitikken ikke ble imøtekommet. Representantforslaget ble
ikke bifalt av Stortinget.
Regjeringen har siden den tid fremmet, videreutviklet
og fått på plass en rekke nye virkemidler på energiområdet. Flere
av disse er viktige for utviklingen av norsk vannkraft.
I Prop. 1 S (2012-2013) for Olje- og energidepartementet
er det tatt inn en egen del om status for energipolitikken. Her
redegjøres det for regjeringens vurderinger av de synspunkter og tilrådinger
som ble lagt fram i rapporten fra Energiutvalget (NOU 2012:9 Energiutredningen
– verdiskapning, forsyningssikkerhet og miljø). Som det framgår
av redegjørelsen er mye nå på plass i utformingen av energipolitikken.
Redegjørelsen viser også at det er godt samsvar mellom regjeringens
vurderinger og utvalgets vurderinger både når det gjelder sentrale
utviklingstrekk og sentrale målavveininger.
For regjeringen står det sentralt å legge til
rette for en betydelig økning av vår fornybare energiproduksjon.
En bærekraftig utnyttelse av vannressursene er et viktig ledd i
denne satsingen. I den norske handlingsplanen etter fornybardirektivet
gjøres det rede for hvordan Norge kan nå målet om en fornybarandel
på 67,5 prosent innen 2020.
Norge står overfor store investeringer i energiproduksjon
og overføringsnett i årene fremover. En realisering av gode prosjekter
stiller krav til konsesjonsbehandlingen når det gjelder effektivitet,
samordning og vektlegging av ulike hensyn. Satsing på en styrking
av konsesjonsbehandling gjennom flere år har gitt en betydelig økning
i saksbehandlingskapasiteten i NVE. Dette vil også gjøre energimyndighetene
bedre rustet til å møte et økt tilfang av vannkraftprosjekter i
årene framover. Regjeringen vil fortsette å effektivisere og styrke
konsesjonsbehandlingen i NVE og departementet.
Gjennom det felles norsk-svensk elsertifikatmarkedet,
som kom på plass fra 1.1.2012, er det satt et mål om at til sammen
26,4 TWh fornybar energi skal bygges ut i Norge og Sverige innen 2020.
Ordningen skal gjøre det lønnsomt å bygge ut nye anlegg, og er det
viktigste enkelttiltaket for å nå fornybarmålene. Ordningen er teknologinøytral,
og vil bidra til at investeringene i fornybar kraftproduksjon kommer
der lønnsomheten er best. Sertifikatene vil sannsynligvis kunne bidra
til å utløse miljømessig skånsomme opprustings- og utvidelsesprosjekter
som tidligere ikke ble realisert. Sertifikatordningen vil legge til
rette for økt utbygging av både vannkraft og vindkraft i Norge.
En realisering av gode vannkraftprosjekter som ledd
i fornybarsatsingen krever også investeringer i overføringsnettet.
Det skal gjøres store nettutbygginger fremover, og Statnett er i
gang med flere viktige prosjekter. Koordinering av nett og produksjon
blir vektlagt langt sterkere enn tidligere i konsesjonsbehandlingen.
I Meld. St. 14 (2011-2012) Nettmeldingen, er det foreslått endringer
i planlegging og konsesjonsbehandling av store kraftledninger blant
annet for å øke effektiviteten i behandlingen ytterligere. Etter
behandlingen i Stortinget følges det nå opp med de nødvendige lovendringer
i den forbindelse.
Representantene etterlyser en kartlegging av
det norske vannkraftpotensialet. NVE foretar en årlig beregning
og oppdatering av eksisterende vannkraftproduksjon og potensialet
for ny vannkraft. Jeg vurderer denne oversikten som dekkende for
det representantene etterspør.
Representantene peker på ulike elementer som bør
vurderes i en stortingsmelding om vannkraftpolitikken. Blant disse
er oppmyking av vassdragsvernet, justering av konsesjonsvilkår i gitte
konsesjoner og nye vurderinger av prosjekter som har fått avslag.
Jeg har i svar på spørsmål til skriftlig besvarelse fra
stortingsrepresentant Abid Q. Raja 9. juni 2011 vist til at vi har
et betydelig vannkraftpotensial i vassdrag som ikke er vernet, og
at regjeringen satser på en miljømessig forsvarlig utnyttelse av
disse ressursene. Jeg har derfor ingen planer om å gå til Stortinget
med forslag om å vedta endringer i verneplanene nå.
Jeg ser det heller ikke som aktuelt å åpne for
en fornyet behandling av saker som er avslått av energimyndighetene
etter grundige vurderinger av ulike hensyn slik lovverket krever.
Jeg mener at Stortinget gjennom kapitlet i Prop. 1
S (2012-2013) har fått en oppdatert oversikt over aktuelle virkemidler
framover, og at energipolitikken er tilstrekkelig klargjort. Jeg
ser derfor ikke at det er behov for noen egen melding til Stortinget
om vannkraftpolitikken i denne stortingsperioden.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 22. november 2012
Erling Sande |
Eirin Sund |
leder |
ordfører |