I proposisjonen fremmes det forslag til endringer i
følgende lover:
lov 28. februar 1997
nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven),
lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti
for lønnskrav ved konkurs mv. (lønnsgarantiloven),
lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet,
lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,
arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven),
lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett
(dekningsloven),
lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling
og konkurs (konkursloven),
lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven).
Følgende endringer er foreslått på bakgrunn
av budsjettforslag for 2013:
Folketrygdloven § 15-6
første ledd: Innføring av vilkår om uforskyldt ledighet for rett
til overgangsstønad når enslig mor eller far har hatt arbeid umiddelbart
før han eller hun ble aleneforsørger.
Folketrygdloven § 15-6 andre ledd: Varigheten på
ny overgangsstønadsperiode begrenses til perioden frem til barnet
har rett til barnehageplass.
Arbeidsmiljøloven § 18-3 og petroleumsloven § 10-3:
Hjemmelsgrunnlaget for innføring av såkalt sektoravgift for petroleumsvirksomheten
tydeliggjøres.
Lønnsgarantiloven § 1, dekningsloven § 9-3
og konkursloven § 67: Lønnsgarantilovens dekningsperiode utvides
slik at arbeidstaker får dekket lønnskrav som er forfalt inntil
tolv måneder før fristdagen i konkursen, mot en hovedregel på fire
måneder i dag, gitt at øvrige vilkår for lønnsgarantidekning er
til stede. Staten vil her, som ellers, ha krav på regress mot boet
når lønnskrav dekkes over garantien. Det presiseres at prinsippet
i konkursloven § 67 om at arbeidstaker skal være fritatt fra kravet
om sikkerhetsstillelse ved fremsettelse av konkursbegjæring også
skal gjelde for slike krav.
Sosialtjenesteloven § 38 tredje ledd: Bestemmelsen
endres, slik at det kan kreves refusjon i uførepensjon som etterbetales
for tiden før kravet om slik pensjon ble satt frem, dersom vedkommende
i denne perioden mottok kvalifiseringsstønad.
Det vises til proposisjonens kapittel 7 hvor
det redegjøres for merknader til de enkelte paragrafene.
Det foreslås at det fra 1. januar 2013 skal
stilles krav om uforskyldt ledighet for rett til overgangsstønad
når enslig mor eller far har hatt arbeid umiddelbart før han eller
hun ble aleneforsørger. Det foreslås at regelen tas inn i § 15-6
første ledd som et av inngangsvilkårene for å få rett til overgangsstønad.
Bakgrunnen for forslaget er å innføre et prinsipp om
at ledigheten må være uforskyldt for å få rett til overgangsstønad.
Vilkåret om uforskyldt ledighet innføres for å hindre tilpasninger
i form av oppsigelser umiddelbart før man ellers ville kunne fått
overgangsstønad. Det foreslås at bare arbeidsforhold som er sagt
opp de siste seks måneder før det søkes om overgangsstønad, skal
føre til avslag på søknad om overgangsstønad.
Det vises til proposisjonens kapittel 2.2 der
det er nærmere redegjort for departementets vurderinger og forslag.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2013
for nye tilfeller, det vil si for personer som får innvilget overgangsstønad
tidligst fra samme tidspunkt. Endringen anslås å gi reduserte utgifter
på post 70 Overgangsstønad med om lag 8 mill. kroner. Endringen
har ingen administrative konsekvenser.
Det foreslås å innføre begrensning i varigheten av
nye stønadsperioder. Enslige forsørgere kan i dag motta ubegrenset
antall treårsperioder med overgangsstønad dersom de får nye barn.
Dette bidrar i liten grad til å underbygge målet om selvforsørgelse. Det
foreslås derfor at varigheten på nye perioder med overgangsstønad
begrenses til perioden frem til barnet har rett til barnehageplass
etter barnehageloven § 12a, uavhengig av om den enkelte faktisk
søker om barnehageplass. Forslaget innebærer at enslige forsørgere
som tidligere har mottatt en full periode med overgangsstønad, det
vil si tre hele år, får begrenset varigheten på nye stønadsperioder.
Begrensningen endrer ikke gjeldende adgang til forlenget stønadsperiode.
Det vises til § 15-6 andre ledd i lovforslaget.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.2 der
det er nærmere redegjort for departementets vurderinger og forslag.
Det foreslås at endringen trer i kraft for nye
tilfeller fra 1. januar 2013, og får virkning for personer som tidligere
har mottatt overgangsstønad i til sammen tre år. Endringen anslås
å redusere utgiftene på post 70 Overgangsstønad med om lag 44 mill.
kroner. Endringen har ingen administrative konsekvenser.
Petroleumsloven og arbeidsmiljøloven gir i dag hjemmel
til å kreve refundert utgifter til «tilsyn». Myndighetenes tilsynsoppfølging
har utviklet seg fra tradisjonelt tilsyn i medhold av et detaljert
regelverk, til tilsynsaktiviteter som i større grad innrettes mot ansvarliggjøring
av aktørene basert på et funksjonelt regelverk. Et hovedfokus for
Petroleumstilsynet har vært å sørge for at næringen selv har tilstrekkelig
risikoforståelse og kunnskap til å kunne kontrollere at egen virksomhet
drives forsvarlig. Denne utviklingen har gjort det nødvendig å tydeliggjøre,
og på enkelte områder utvide, grunnlaget for hva næringen skal dekke
av Petroleumstilsynets utgifter, slik at dette harmonerer bedre
med de tilsynsaktiviteter som faktisk benyttes.
Den nye forskrift legger opp til en todelt finansieringsordning
med en gebyrordning som skal finansiere tradisjonelle tilsynsoppgaver
og en sektoravgift som skal bidra til å finansiere visse andre oppfølgingsaktiviteter
overfor næringen. Det skal ikke kreves mer i gebyr eller sektoravgift
enn kostnadene ved den enkelte tilsyns- eller oppfølgingsaktivitet.
Det er lagt til grunn at en sektoravgift ikke
nødvendiggjør endringer i hjemmelsgrunnlagene. Det registreres at
det var uenighet om dette da ny forskrift om gebyr og sektoravgift
for tilsyn med helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten
var ute på høring. I proposisjonen redegjøres det nærmere for at nærings-
og arbeidsgiverorganisasjonene (Næringslivets Hovedorganisasjon,
Norsk olje og gass, Norsk Industri og Norges Rederiforbund), foruten
å gi uttrykk for generell skepsis mot å utvide Petroleumstilsynets
refusjonsgrunnlag, stilt spørsmål ved om det er tilstrekkelig hjemmel
i lovene for å innkreve en sektoravgift. Næringen gir også uttrykk
for en generell bekymring for at bruk av «sektoravgift» skal spre seg
til andre tilsynsområder.
Det er uheldig dersom næringen stiller spørsmål ved
om det formelle grunnlaget for refusjonsordningen er i orden. Det
foreslås derfor at hjemmelsgrunnlaget presiseres i lovene; henholdsvis
i petroleumsloven § 10-3 og arbeidsmiljøloven § 18-3.
Det foreslås at endringene trer i kraft 1. januar 2013.
Det er lagt opp til at ny forskrift om gebyr og sektoravgift skal
tre i kraft fra samme tid. Endringene i petroleumsloven § 10-3 og
arbeidsmiljøloven § 18-3 vil ikke i seg selv ha økonomiske eller
administrative konsekvenser. Det er imidlertid fremmet forslag om
forskriftsendringer som vil ha økonomiske konsekvenser for næringen.
Forslaget om nytt gebyr- og sektoravgiftssystem er basert på det
prinsipp at Petroleumstilsynets samlede utgifter til oppfølging
av virksomhetene, både i form av tradisjonelle tilsynsoppgaver og
andre oppfølgingsaktiviteter, skal finansieres av næringen. De økonomiske
konsekvensene er innarbeidet i Prop. 1 S (2012–2013) Statsbudsjettet.
Formålet med den statlige lønnsgarantiordningen er
at arbeidstakere som rammes av konkurs hos arbeidsgiver, og som
derfor ikke får utbetalt lønn, likevel skal få dekket sine krav.
Det er imidlertid enkelte begrensninger i dagens regelverk som nå
foreslås rettet opp. Det vises til proposisjonens kapittel 5 der
det redegjøres nærmere for bakgrunn (5.1) og gjeldende rett (5.2).
Det foreslås at det skal gis lønnsgarantidekning for
lønnskrav som har forfalt til betaling de siste tolv månedene før
fristdagen i konkursen, men at kravet som i dag begrenses oppad
til to ganger folketrygdens grunnbeløp og til lønn for til sammen
seks måneder. Fristen på tolv måneder vil etter forslaget være absolutt.
I særlige tilfeller, med hjemmel i lønnsgarantiloven
§ 7, vil det være mulig å nekte en arbeidstaker lønnsgarantidekning.
Denne bestemmelsen skal hindre misbruk av lønnsgarantiordningen,
og kan komme til anvendelse dersom en arbeidstaker tar arbeid for
en arbeidsgiver som vedkommende vet eller burde vite er ute av stand
til å dekke løpende lønnsforpliktelser. Det samme gjelder dersom
arbeidstakeren vet eller burde vite at forutsetningen for ansettelsesforholdet,
ansettelsesvilkår eller endring i en arbeidsavtale er at krav helt
eller delvis skal dekkes over lønnsgarantien.
Det foreslås derfor å endre lønnsgarantiloven
§ 1 tredje ledd slik at bestemmelsen utvides til å omfatte lønnskrav
som har forfalt inntil tolv måneder før fristdagen, selv om dette
ikke er en fortrinnsberettiget fordring etter dekningsloven § 9-3
første ledd nr. 1 tredje ledd.
Endringsforslaget innebærer at arbeidstaker
vil få lønnsgarantidekning for lønnskrav som ikke er fortrinnsberettigede
etter dekningsloven kapittel 9. For at arbeidstakerne også skal
få dekket renter og inndrivelseskostnader knyttet til disse lønnskravene, foreslås
det en tilføyelse i lønnsgarantiloven § 1 tredje ledd som gir arbeidstaker
rett til å få dekket renter inntil fristdagen og inndrivelseskostnader
for lønnskrav som har forfalt de siste tolv månedene før fristdagen.
I dekningsloven § 9-3 første ledd nr. 1 andre
ledd er staten i nærmere bestemte tilfeller gitt rett til regress,
med fortrinnsrett mot boet, uten at lønnskravene som er dekket av
lønnsgarantien er fortrinnsberettigede etter dekningsloven kapittel
9.
Det foreslås en tilføyelse i dekningsloven § 9-3 første
ledd nr. 1 andre ledd fjerde punktum, som gir staten tilsvarende
regressrett i konkursboet også når det er gitt lønnsgarantidekning
for lønnskrav som har forfalt inntil de siste tolv månedene før
fristdagen, selv om disse ikke er fortrinnsberettigede fordringer etter
dekningsloven kapittel 9.
Den som begjærer konkurs, skal i utgangspunktet stille
sikkerhet for omkostningene ved bobehandlingen, såkalt rekvirentansvar,
jf. konkursloven § 67 første ledd. Det følger imidlertid av konkursloven § 67
siste ledd at en arbeidstaker med fortrinnsberettiget fordring etter
dekningsloven § 9-3 er unntatt fra kravet til sikkerhetsstillelse.
Dette innebærer at arbeidstakere som etter endringsforslaget har
et krav som er dekningsberettiget over lønnsgarantien, men ikke
fortrinnsberettiget i boet etter dekningsloven kapittel 9, ikke
vil få åpnet konkurs uten å stille slik sikkerhet.
Hensynet bak unntaksbestemmelsen i konkursloven
§ 67 siste ledd gjør seg også gjeldende for arbeidstakere som har
lønnskrav som er dekningsberettiget etter lønnsgarantiloven, selv
om kravene ikke er fortrinnsberettigede etter dekningslovens regler.
Det foreslås derfor en tilføyelse i konkursloven § 67
siste ledd som fritar arbeidstakere som har lønnskrav som er dekningsberettiget
etter lønnsgarantiloven § 1 tredje ledd andre og fjerde punktum, fra
kravet om sikkerhetsstillelse.
Krav fra arbeidstakere som har vært daglig leder eller
styremedlem i en konkursrammet virksomhet, er dekningsberettiget
etter lønnsgarantiloven, men de er ikke fortrinnsberettiget etter
dekningsloven. Dette innebærer at disse arbeidstakerne etter dagens
regelverk må stille sikkerhet i henhold til konkursloven § 67 første
ledd. Daglig leder og styremedlem falt tidligere utenfor lønnsgarantiens
dekningsområde, men ved en lovendring i 2005 ble de innlemmet i
ordningen. At de i forbindelse med denne lovendringen ikke samtidig
ble fritatt fra dette kravet, skyldes en inkurie. Det foreslås derfor
at også disse arbeidstakerne blir unntatt fra kravet til sikkerhetsstillelse.
De økonomiske konsekvensene er innarbeidet i Prop.
1 S (2012–2013) Statsbudsjettet. Det antas at forslaget vil medføre
en økning i lønnsgarantiutbetalingene på 5 mill. kroner årlig. Administrativt
vil endringene innebære at saksbehandlingen av denne typen saker
vil bli enklere og at noen klagesaker vil bortfalle.
Stortinget vedtok 18. desember 2009 lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Vedtaket var basert
på Innst. 87 L (2009–2010) og Prop. 13 L (2009–2010), jf. Ot.prp.
nr. 103 (2008–2009) Om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Hvis en deltaker i kvalifiseringsprogram fremsetter
krav om uførepensjon, vil programmet bli stanset og retten til kvalifiseringsstønad
opphører. Etter folketrygdloven § 22-13 tredje ledd vil det imidlertid kunne
gis etterbetaling av uførepensjon fra opptil tre måneder før kravet
ble satt frem. Ved en inkurie ble denne muligheten for å få dobbel
ytelse oversett da refusjonsadgangen ble inntatt i loven. Dette
rettes nå opp ved en tilføyelse i § 38 tredje ledd.
Det foreslår at endringen trer i kraft straks.
Forslaget har ikke administrative konsekvenser av
betydning. Dersom en kommune velger å benytte refusjonsadgangen,
vil det innebære noe saksbehandling, men det kan også gi økonomiske
innsparinger, avhengig av refusjonsbeløp.