I proposisjonen gjer Kommunal- og regionaldepartementet
framlegg om endringar i kommunelova, lov om interkommunale selskap
(IKS-lova), kvitvaskingslova og inndelingslova. Departementet oppnemnde
i november 2008 ei arbeidsgruppe som fekk i oppgåve å føreslå tiltak
for å styrkje eigenkontrollen i kommunar. Arbeidsgruppa leverte
i desember 2009 rapporten 85 tilrådingar for styrkt eigenkontroll
i kommunane. Framlegga i proposisjonen gjeld i hovudsak føresegner
som regulerer eigenkontrollen i kommunane, og har sin bakgrunn i
den nemnde arbeidsgrupperapporten. I proposisjonen og i innstillinga
blir omgrepet arbeidsgruppa nytta, når
det viser til arbeidsgruppa som leverte rapporten med 85 tilrådingar.
Lovframlegga gjeld for både kommunar og fylkeskommunar.
For å gjere det enklare, blir omgrepa kommune og kommunestyre nytta
som felles nemning for både kommune/fylkeskommune og kommunestyre/fylkesting
dersom ikkje noko anna går fram av samanhengen.
Framlegga har vore sendt på høyring.
Kommunelova § 77 nr. 8 slår fast at møte i kontrollutvalet
skal haldast for lukka dører dersom ikkje utvalet sjølv har bestemt
noko anna. Kontrollutvalet kan likevel aldri ha opne møte dersom
det skal handsame opplysningar som er underlagde teieplikt, eller ei
sak som gjeld tenestlege tilhøve til ein arbeidstakar.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa kom
med denne tilrådinga (nr. 8):
«Kommunelova bør endrast slik at møta i kontrollutvalet
som hovudregel er opne møte. Konsekvensane for det praktiske arbeidet
i kontrollutvalet bør bli nærare utgreidde, og det er behov for
rettleiing til kontrollutvala før lovendringa eventuelt blir sett
i verk.»
Departementet viste i høyringsnotatet til at
møte i folkevalde organ i utgangspunktet bør vere opne så langt
som råd, og berre vere lukka når det ligg føre tungtvegande grunnar
til det. Det blei også peika på at det er viktig med samanheng og
konsekvens i reglane om lukking av møte.
Departementet føreslo at kommunelova § 31 skal gjelde
også for kontrollutvalet. Det inneber at møte som hovudregel skal
gå for opne dører.
Nokre høyringsinstansar meiner at høvet til
å drive kontrollarbeid vil bli svekt dersom møta går for opne dører.
Departementet kan vanskeleg sjå at dette vil bli resultatet av framlegget.
Kontrollutvalet vil alltid ha plikt til å lukke møte når det ligg
føre lovbestemt teieplikt, eller når det skal handsame ei sak som gjeld
tenestlege tilhøve for ein arbeidstakar. I tillegg kjem dei sakene
der kommunelova § 31 gjev høve til å lukke møte på grunnlag av personvern
og tungtvegande offentlege interesser. At fleire kontrollutval allereie
i dag praktiserer ei ordning med opne møte, illustrerer at det neppe
er behov for ei lovføresegn som gjev kontrollutvala høve til å halde
alle møte lukka.
Departementet har merka seg at nokre høyringsinstansar
meiner kontrollutvalet bør ha heimel til å lukke møte av tilsyns-
og kontrollmessige omsyn, og at nokre høyringsinstansar har etterlyst
meir drøfting av om kontrollutvalet har særskilde behov for å lukke møte.
Departementet meiner at ei føresegn som gjev heimel til å lukke
møte av til dømes «kontrollomsyn», vil kunne bli svært vidtgåande
og dermed undergrave ein hovudregel om opne møte.
Handsaminga av rapportar i samband med rekneskapsrevisjon,
forvaltningsrevisjon og selskapskontroll vil nok for dei fleste
kontrollutval utgjere hovuddelen av saksporteføljen. Vurderinga
til departementet er at desse sakene på generelt grunnlag neppe inneheld
opplysningar som tilseier at handsaminga bør skje bak lukka dører.
Departementet kan heller ikkje sjå at det ligg føre andre omsyn
som tilseier at utvalet bør ha fleire unntaksheimlar enn dei som
ligg i kommunelova § 31.
Eit fleirtal av høyringsinstansane som uttala
seg, ynskjer å endre lova i tråd med framlegget i høyringsnotatet.
Departementet deler difor KS sitt syn om at opne møte er eit viktig
tiltak for å auke innsynet til innbyggjarane og tilliten til den
kommunale verksemda. Departementet meiner òg at det er viktig med
samanheng og konsekvens i reglane om lukking av møte, slik også
Fylkesmannen i Østfold peiker på. Dette tilseier at kontrollutvalet
bør følgje dei same reglane om lukking av møte som gjeld for andre
folkevalde organ.
Nokre høyringsinstansar gjev uttrykk for at
teieplikta til revisor inneber at møte i kontrollutvalet vil måtte
lukkast for at revisor skal kunne gje informasjon til kontrollutvalet.
Teieplikta til revisor går fram av kommunelova § 78 nr. 7.
Ifølgje lova § 78 nr. 5 skal resultata av revisjonen og
kontrollen som revisor gjer, rapporterast til kontrollutvalet. Denne
rapporteringa er såleis ei lovpålagd oppgåve for revisor. Det blir
i proposisjonen gjeve att tekst om § 78 nr. 5 fra Ot.prp. nr. 70
(2002–2003) s. 108. Departementet kan etter dette ikkje sjå at lova
§ 78 nr. 7 er til hinder for at revisor uttalar seg i eit ope møte
i kontrollutvalet.
Departementet føreslår på denne bakgrunn å oppheve
kommunelova § 77 nr. 8. Det vil etter dette følgje av kommunelova
§ 29 nr. 2 at føresegnene om møteoffentlegheit i kommunelova § 31
og § 31 a gjeld også for kontrollutvalet.
For nærare merknader til korleis ein skal forstå og
praktisere § 31, viser departementet til Prop. 152 L (2009–2010),
særleg s. 44–45.
Kommunelova § 77 nr. 1 første punktum fastset at
kommunestyret sjølv vel kontrollutvalet.
Det følgjer av lova § 17 nr. 2 at formannskap,
ordførar og varaordførar skal veljast på det konstituerande møtet.
På dette møtet kan det òg veljast andre kommunale nemnder, mellom
anna kontrollutval.
Lova § 17 nr. 3 slår fast at nemndene – mellom anna
kontrollutvalet – trer i funksjon frå det tidspunktet dei er valde.
Det følgjer av § 77 nr. 2 at medlemmer av nemnder
med avgjerdsmynde er utelukka frå val til kontrollutvalet. Det er
ikkje noko krav om å velje kontrollutvalet før ein vel nemndene.
Ein del kommunar har val av kontrollutval som siste post på programmet
ved konstitueringa av dei folkevalde organa. Dette er i seg sjølv
ikkje i strid med lova. Det har likevel i nokre tilfelle ført til
at kontrollutvalet har fått ei ulovleg samansetjing, fordi alle
kommunestyrerepresentantane er «brukte opp» i samband med val av nemndene,
men ein har likevel ikkje halde omval. Dette har medført at fylkesmannen
i slike tilfelle har erklært valet av kontrollutval ulovleg.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa fremja
denne tilrådinga (nr. 1):
«Kontrollutvalet bør veljast på det konstituerande
møtet, saman med formannskap og ordførar. På dette punktet bør kommunelova
§ 17 nr. 2 og 3 endrast.»
Departementet viser i proposisjonen til at det ikkje
er kome innvendingar mot framlegget i høyringsnotatet til endring
av kommunelova § 17 nr. 2 og 3, og føreslår at lova blir endra slik
at kontrollutvalet skal veljast på det konstituerande møtet, og
at det trer i funksjon frå det konstituerande møtet.
Etter kommunelova § 14 nr. 1 bokstav b og § 77 nr.
2 er ei rekkje personar utelukka frå val til kontrollutvalet. Sjå
proposisjonen pkt. 3.3 for ei oppramsing av desse.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa meinte
at medlemmer av kommunestyrekomitear bør vere avskorne frå å sitje
i kontrollutvalet. Gruppa tilrådde (tilråding nr. 6):
«Av pedagogiske omsyn bør kommunelova § 77 nr. 2
endrast slik at medlemmer i kommunestyrekomitear etter kommunelova
§ 10a kjem med i opprekninga av kven som er avskorne frå val til
kontrollutvalet.»
Departementet sa seg i høyringsnotatet samd
i at medlemmer av kommunestyrekomitear og fylkestingskomitear ikkje
bør kunne sitje i kontrollutvalet.
Departementet viser i proposisjonen til den
breie oppslutninga framlegget har fått i høyringa (berre Bergen
kommune går imot). Departementet tilrår difor at det i kommunelova
§ 77 nr. 2 blir presisert at medlemmer av kommunestyre er utelukka
frå val til kontrollutvalet.
I tillegg gjer departementet framlegg om at
varamedlemer til kommunestyrekomiteane skal vere utelukka frå val
til kontrollutvalet. Dette er for å få konsistens i regelverket.
Varamedlemer til kontrollutvalet er avskorne frå å kunne sitje i
ein komité etter § 10a. Då bør også varamedlemer til komiteane vere avskorne
frå å kunne sitje i kontrollutvalet. I tillegg peiker departementet
på at også varamedlemer til formannskap og nemnder med avgjerdsmynde
er utelukka frå val til kontrollutvalet.
Det følgjer av kommunelova § 77 nr. 1 at kontrollutvalet
skal ha minst tre medlemmer. Dette er det same kravet som gjeld
for faste utval, jf. kommunelova § 10 nr. 1.
Det blir i proposisjonen viste til at arbeidsgruppa kom
med denne tilrådinga (nr. 5):
«I kvar kommune bør ein gjennomføre ei drøfting av
kor mange medlemmer det bør vere i kontrollutvalet.»
Departementet viste i høyringsnotatet til at
det kan vere grunn til å tru at aktiviteten og kapasiteten til å
drive kontrollverksemd i nokon grad kan vere påverka av kor mange
medlemmer kontrollutvalet har. Departementet føreslo å endre kommunelova § 77
nr. 1 andre punktum, ved at talet på medlemmer blir auka frå tre
til fem, og bad høyringsinstansane særskilt om å få vite kva syn
dei har på dette framlegget.
Departementet var i høyringsnotatet merksam
på at ein regel om minst fem medlemmer i kontrollutvalet somme stader
kanskje kan skape problem med å setje saman eit kontrollutval av
motiverte personar som også oppfyller krava til valbarheit. Dei
innvendingane som har kome mot framlegget i høyringsnotatet, må
på denne bakgrunnen tilleggjast avgjerande vekt. Departementet er
oppteke av at regelverket ikkje blir eit uoverstigeleg praktisk
problem for kommunane når dei skal velje kontrollutval. Kor mange medlemmer
kontrollutvalet skal ha, bør etter dette vurderast lokalt i kvar
kommune. Departementet gjer i proposisjonen difor ikkje framlegg
om at kontrollutvala skal ha minimum fem medlemmer.
I Ot.prp. nr. 17 (2008–2009) om tillitsskapende forvaltning
mv. kapittel 4.3 og 4.5 drøfta departementet spørsmålet om kontrollutvalet
var ubunde. Dette temaet hadde vore reist i fleire representantforslag
i Stortinget. Det blir i proposisjonen gjeve att frå Ot.prp. nr.
17 (2008–2009) om drøftinga til departementet om hvorvidt kontrollutvalet
var ubunde, sjå proposisjonen kapittel 3.5.1.
Departementet gjorde i Ot.prp. nr. 17 (2008–2009)
ikkje framlegg om å innføre reglar som avgrensa høvet kommunestyret
har til å velje nytt kontrollutval. Departementet orienterte Stortinget
om at det var sett ned ei arbeidsgruppe som skulle føreslå tiltak
for å styrkje eigenkontrollen i kommunane. Arbeidsgruppa la i desember
2009 fram rapporten 85 tilrådingar for styrkt eigenkontroll i kommunane.
Eitt av punkta i mandatet knytte seg direkte til spørsmålet om kontrollutvalet
er tilstrekkeleg ubunde.
I høyringsnotatet drøfta departementet på bakgrunn
av tilrådingane frå arbeidsgruppa tre konkrete måtar kontrollutvalet
kunne bli meir ubunde på.
Fleirtalet i arbeidsgruppa ynskte ikkje å innføre særskilde
rettar for mindretalet i kontrollutvalet.
Departementet vurderte spørsmålet i høyringsnotatet,
men gjorde heller ikkje denne gongen framlegg om særskilde rettar
for mindretalet i kontrollutvalet. Sjå proposisjonen pkt. 3.5.2
for argumenta til departementet. I høyringsrunden var det to høyringsinstansar
som gav uttrykk for at mindretalet bør få særskilde rettar, medan
19 sa seg samde med departementet.
Departementet held på denne bakgrunnen fast ved
vurderingane og konklusjonen i høyringsnotatet og gjer i proposisjonen
ikkje framlegg om særskilde rettar for mindretalet i kontrollutvalet.
Arbeidsgruppa blei beden om å vurdere om mindretalet
i kommunestyret bør ha fleirtalet i kontrollutvalet. Arbeidsgruppa
meinte at det ikkje er naudsynt med nasjonale føresegner om kven
som skal ha fleirtal i kontrollutvala.
Departementet vurderte spørsmålet i høyringsnotatet,
men meinte at det ikkje er eigna for lovregulering. Etter formannskapsmodellen
vil det kunne vere svært vanskeleg å definere kva for parti eller
grupperingar som utgjer «posisjon» og «opposisjon» i kommunestyret.
Fleirtalet i kommunestyret vil kunne skifte frå sak til sak. I høyringsrunden
var det ingen som gav uttrykk for eit ynske om ein slik regel, medan
18 sa seg einige med departementet.
Det går fram av proposisjonen at departementet på
denne bakgrunnen held fast ved vurderingane og konklusjonen i høyringsnotatet,
og gjer ikkje framlegg om lovendringar i dette spørsmålet. Departementet
viser òg til at det ikkje er noko krav i lova om at medlemmene i
kontrollutvalet høyrer til eit politisk parti og såleis kan tenkjast
å bli knytt til anten eit fleirtal eller eit mindretal i kommunestyret.
Arbeidsgruppa drøfta om leiarar og styremedlemmer
i kommunalt åtte selskap burde utelukkast frå val til kontrollutvalet.
Arbeidsgruppa la vekt på at ingen må kome i ein situasjon der dei
kontrollerer seg sjølve eller ei verksemd dei sjølve leier eller
er medansvarlege for, og konkluderte med at kommunelova burde endrast
slik at leiarar og styremedlemmer i kommunalt åtte selskap ikkje
kan sitje i kontrollutvala.
I høyringsnotatet var departementet skeptisk
til å innføre slike avgrensingar i kven som kan veljast til kontrollutvalet.
Det blir i proposisjonen vist til at verva i folkevalde organ prinsipielt
burde vere opne for flest mogleg av innbyggjarane. Dersom habilitetsreglane
er tilstrekkelege til å oppnå rolleklårleik, meiner departementet
at særskilde grupper ikkje bør utelatast frå val. Departementet
la i høyringsnotatet til grunn at kommunane er vel kjende med habilitetsreglane.
Sjølv om reglar om valbarheit kan vere enklare å praktisere, er
dette ikkje eit avgjerande omsyn i departementets vurdering.
Spørsmålet om korleis ein skal velje mellom
omsynet til rolleklårleik og omsynet til at verva skal vere opne
for flest mogleg, kjem på spissen når det gjeld kontrollutvala.
På den eine sida har kontrollutvalet oppgåver som krev at utvalsmedlemmene
er ubundne av kommunen. Dette er naudsynt for å sikre legitimitet
i kontrollarbeidet, og difor har vi i dag strenge reglar om valbarheit.
På den andre sida er det ein stor fordel at kontrollutvalet har
medlemmer med fagkunnskap og motivasjon i kontrollarbeidet. I den samanhengen
er det uheldig dersom ein stor del av innbyggjarane er utelukka
frå val, fordi det fører til at det er færre personar å velje blant.
Dersom selskapet blir å rekne som part i ei
sak om selskapskontroll, vil leiarar og styremedlemmer i selskapet
bli inhabile, jf. forvaltningslova § 6 første ledd bokstav e. Elles
blir det snakk om å vurdere om «andre særegne forhold foreligger
som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet», jf. forvaltningslova
§ 6 andre ledd.
Det blir i proposisjonen vist til at eit fleirtal
av dei som uttalar seg om spørsmålet i høyringa, er samde i departementets
vurdering, men at det òg er eit stort mindretal, mellom anna KS,
som går inn for å utelukke leiarar og styremedlemmer i kommunale
selskap frå val til kontrollutvalet. Det blir peika på at innvendingane
som kom i høyringa, dreiar seg om ei anna vekting av omsyna og elles
er vurderte i høyringsnotatet. Departementet meiner at omsynet til
legitimiteten til kontrollutvalet og til at utvalet skal vere ubunde,
blir sikra av habilitetsreglane, og vil ikkje i proposisjonen gjere
framlegg om å utelukke ei ny gruppe innbyggjarar frå val til kontrollutvalet.
Føremålet med kvitvaskingslova er å «forebygge og
avdekke transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare
handlinger eller med tilknytning til terrorhandlinger», sjå lov
6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot kvitvasking og terrorfinansiering
osb. § 1. Den som er registrert eller statsautorisert revisor, har
plikt til å rapportere ved mistanke om at ein transaksjon er knytt
til utbytte av ei straffbar handling, sjå nærare kvitvaskingslova
§§ 18, jf. 17 og § 4 andre ledd nr. 1.
Det er ikkje eit krav at den som reviderer kommunale
rekneskapar, skal vere registrert eller statsautorisert revisor,
sjå revisjonsforskrifta § 11.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa kom
med denne tilrådinga (nr. 82):
«Departementet bør avklare i kva grad kommunale revisorar
kan og skal melde frå i tråd med krava i kvitvaskingslova.»
Departementet viste i høyringsnotatet til at
registrerte og statsautoriserte revisorar har rapporteringsplikt
etter kvitvaskingslova, at kvitvaskingslova er eit viktig verkemiddel
i kampen mot økonomisk kriminalitet, og at kommunane kjøper inn
varer og tenester for over 80 mrd. kroner kvart år. Etter departementet
si vurdering kunne dette tale for at ansvarleg rekneskapsrevisor
i kommunar og fylkeskommunar bør vere rapporteringspliktig etter
kvitvaskingslova.
Rapporteringsplikt for ansvarlege rekneskapsrevisorar
i kommunar og fylkeskommunar vil føre til at same rapporteringsplikt
gjeld anten til dømes eit IKS blir revidert av ein kommunal eller
av ein privat revisor. Dersom ansvarlege rekneskapsrevisorar i kommunane
blir inkluderte i lista av rapporteringspliktige i kvitvaskingslova
§ 4, får dei plikt til kundekontroll og jamleg oppfølging av kundane
sine.
I tillegg vil ansvarlege revisorar ha plikt
til å undersøkje dersom dei har mistanke om at ein transaksjon er
knytt til kvitvasking eller terrorfinansiering, jf. § 17, og eventuelt
måtte rapportere til Økokrim, jf. § 18. Departementet føreslo i
høyringsnotatet at «oppdragsansvarlig regnskapsrevisor for kommune eller
fylkeskommune» skulle takast inn i opprekninga av rapporteringspliktige
i kvitvaskingslova § 4 andre ledd som eit tillegg i nr. 1.
Departementet merkar seg i proposisjonen at framlegget
fekk tilslutning i høyringa.
Departementet strekar under at ei rapporteringsplikt
til Økokrim ikkje kjem i staden for rapporteringspliktene som følgjer
av kommunelova og revisjonsforskrifta.
Departementet har vurdert fråsegna frå NKRF om
at rapporteringsplikta etter kvitvaskingslova ikkje berre bør gjelde
for rekneskapsrevisor, men også for oppdragsansvarleg forvaltningsrevisor.
Departementet legg til grunn at det generelt er ynskjeleg å ikkje
strekkje plikter lenger enn naudsynt. Departementet kan ikkje sjå
at det vil vere aktuelt å rapportere etter kvitvaskingslova ved
forvaltningsrevisjon.
Departementet vil difor ikkje føreslå at rapporteringsplikta
skal omfatte oppdragsansvarleg forvaltningsrevisor.
Departementet held etter dette fast ved framlegget
i høyringsnotatet og føreslår i proposisjonen at den som har ansvaret
for revisjon av rekneskapen for kommune eller fylkeskommune skal
ha plikt til å rapportere etter kvitvaskingslova. Ordlyden i framlegget er
noko endra samanlikna med høyringsnotatet. Denne endringa er gjort
på bakgrunnen av at forskrift om revisjon i kommuner og fylkeskommuner
mv. § 2 andre ledd knyter uttrykket «oppdragsansvarleg revisor»
berre til interkommunale revisjonseiningar eller revisjonsselskap,
og ikkje til kommunalt tilsette revisorar.
Kontrollutvalet (og revisor) har med heimel
i kommunelova § 80 første ledd rett til innsyn i interkommunale
selskap oppretta i medhald av IKS-lova, og i heilåtte kommunale
aksjeselskap og heilåtte dotterselskap til slike selskap.
Innsynsretten omfattar både retten til å krevje
dei opplysningane som ein meiner er nødvendige, og retten til å
gjere undersøkingar i selskapet.
Departementet viser i denne samanhengen til
fråsegner i forarbeida til kommunelova § 80 (Ot.prp. nr. 70 (2002–2003),
kapittel 5.3.3 og kapittel 11). I forarbeida blir det presisert
at innsynsretten ikkje gjeld i selskap der andre enn kommunar –
private eller staten – er medeigarar. Ein slik innsynsrett ville
gje kommunane ein særrett i forhold til andre eigarar (proposisjonen
side 74).
Kommunelova § 80 regulerer uttømmande kva for
selskap kontrollutvalets innsynsrett omfattar. Interkommunalt samarbeid
etter kommunelova § 27 fell utanfor verkeområdet til føresegna.
Selskapskontroll er heimla i kommunelova § 77 nr.
5. Selskapskontroll kan i prinsippet gjennomførast i alle typar
selskap, men utan den vide innsynsretten etter § 80.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa uttala
at kommunelova § 80 ikkje seier noko om selskapskontroll med samarbeid
etter kommunelova § 27. Kommunen har uavkorta innsyn så lenge samarbeidet
etter § 27 ikkje er eige rettssubjekt, men kommunelova § 27 blir
òg nytta til ulike typar verksemder som er sjølvstendige rettssubjekt.
Kommunelova § 80 gjev heller ikkje rett til innsyn i stiftingar som
kommunen har teke initiativ til eller er knytt til på annan måte,
til dømes gjennom rett til å velje styremedlemmer. Arbeidsgruppa
meinte at det bør vere høve til innsyn i samarbeid etter kommunelova
§ 27 som er eige rettssubjekt. Arbeidsgruppa meinte vidare at det
er sjølvsagt at innsynsretten også gjeld heilåtte døtrer av dotterselskap.
I proposisjonen blir det vist til at dette bør kome fram i lovteksten.
Departementet fann ingen tungtvegande grunnar som
skulle tilseie at det er ulike reglar om innsynsrett i interkommunale
selskap etter IKS-lova og interkommunale samanslutningar etter kommunelova § 27,
og føreslo difor i høyringsnotatet at innsynsretten i § 80 skal
vere den same for begge typane samarbeidsordningar. Departementet
gjekk ut frå at innsynsretten var meint å gjelde alle selskap som
er heilåtte av dei selskapa som er nemnde i lovteksten i dag, også
dotterdotterselskap, sjølv om dette ikkje kjem tydeleg fram i lovteksten.
Innsynsretten bør òg gjelde i dei tilfella eit selskap er fullt
ut ått i fellesskap av kommunar og slike selskap som er nemnde.
Departementet føreslo at ordlyden i § 80 blir
endra slik at paragrafen også skal gjelde for interkommunale styre
etter § 27 og i aksjeselskap der ein kommune eller fylkeskommune
åleine eller saman med andre kommunar, fylkeskommunar eller interkommunale
selskap direkte eller indirekte eig alle aksjar. Føremålet med framlegget
var å slå fast at alle aksjeselskap som er heilåtte av kommunen/fylkeskommunen,
anten direkte eller gjennom dotterselskap i eitt eller fleire ledd,
skal vere omfatta av føresegna.
Departementet viser i proposisjonen til det
som er uttala i høyringsnotatet og den breie tilslutninga til framlegget.
Det blir i proposisjonen peikt på at lova bør endrast slik at innsynsretten
etter kommunelova § 80 blir utvida til å gjelde for interkommunale
styre etter kommunelova § 27, og for alle aksjeselskap som er fullt
ut åtte av kommunar, fylkeskommunar eller interkommunale selskap,
anten direkte eller gjennom dotterselskap i eitt eller fleire ledd.
Overskrifta til kommunelova § 80 lyder: «Selskapskontroll.»
Sjølv om kommunelova § 80 har reglar med nær tilknyting
til gjennomføring av selskapskontroll, inneheld paragrafen ingen
heimel for slik kontroll. Dette er ein heimel for innsyn og undersøkingar
i dei selskapa som er nemnde i første ledd i paragrafen. Heimelen
for selskapskontroll ligg i kommunelova § 77 nr. 5.
Departementet understrekar at heimelen for selskapskontroll
gjeld fleire selskap enn dei som blir omfatta av innsynsretten etter
§ 80.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa peika
på at overskrifta til § 80 er misvisande fordi føresegna gjev ein
rett til innsyn og ikkje er ein heimel eller eit pålegg om å føre
kontroll.
Departementet sa seg i høringsnotatet samd med arbeidsgruppa
i at overskrifta til § 80 kan vere misvisande. Overskrifta bør endrast
slik at ho dekkjer det reelle innhaldet i føresegna.
Departementet føreslo difor at overskrifta i
§ 80 blir endra til: «Innsyn og undersøkelser i selskaper.» Departementet
viser i proposisjonen til det som er uttala i høyringsnotatet, og
den breie tilslutninga til framlegget, og føreslår at lova bør endrast
slik at overskrifta til kommunelova § 80 blir i samsvar med innhaldet
i paragrafen.
Kommunelova § 77 nr. 5 fastset:
«Kontrollutvalget skal påse at det føres kontroll med
forvaltningen av kommunens eller fylkeskommunens eierinteresser
i selskaper m.m.»
Forskrifta om kontrollutval i kommunar og fylkeskommunar
(forskrift av 15. juni 2004 nr. 905) har eit eige kapittel (kapittel
6, §§ 13–15) om selskapskontroll. Det går fram av forskrifta at
kontrollen kan ha to delar: eigarskapskontroll og forvaltningsrevisjon.
Eigarskapskontroll er ein obligatorisk del av selskapskontrollen.
Eigarskapskontrollen omfattar ein kontroll av
at den som forvaltar kommunens eigarinteresser, gjer dette innanfor
ramma av den aktuelle lova, til dømes aksjelova, jf. departementet
sine merknader til forskrifta § 14 i rundskriv H-15/04. Dette kjem
i tillegg til ei vurdering av om eigarskapet blir utøvd i samsvar
med kommunens vedtak og føresetnader.
I tillegg til eigarskapskontroll kan selskapskontrollen
òg omfatte forvaltningsrevisjon, jf. kontrollutvalsforskrifta § 14
andre ledd. Dette er ikkje ein obligatorisk del av kontrollen og
vil kunne fastsetjast av kommunen. Forvaltningsrevisjon inneber
å gjennomføre «systematiske vurderinger av økonomi, produktivitet,
måloppnåelse og virkninger ut fra kommunestyrets eller fylkestingets
vedtak og forutsetninger», jf. kommunelova § 77 nr. 4 og revisjonsforskrifta
(forskrift av 15. juni 2004 nr. 904) § 7.
Det blir i proposisjonen vist til at det sentrale
ved forvaltningsrevisjon vil vere ei vurdering av om resultata som
det konkrete selskapet oppnår, er i samsvar med vedtak og føresetnader
frå dei øvste folkevalde organa. Kva for element som inngår i eit
forvaltningsrevisjonsprosjekt, vil avhenge av føremål og problemstilling
for det einskilde prosjektet. Kontrollutvalet fastset sjølv kven
som skal utføre selskapskontrollen på vegner av det. Det kan vere
revisjonen eller sekretariatet for utvalet når det gjeld eigarskapskontroll,
jf. kontrollutvalsforskrifta § 13 tredje ledd.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa tilrådde
(tilråding nr. 61):
«Departementet bør klargjere bruken av omgrepa om
selskapskontrollen i kontrollutvalsforskrifta og revisjonsforskrifta.»
Arbeidsgruppa uttala at dei har registrert ei
uvisse kring omgrepa i selskapskontrollen og meinte det trengst
ei opprydding i korleis omgrepa blir nytta i forskriftene. Arbeidsgruppa
tilrådde at kontrollutvala bør arbeide vidare med å utvikle selskapskontroll
til å bli ein like sjølvsagd del av eigenkontrollen som rekneskapsrevisjon
og forvaltningsrevisjon.
Departementet peika i høyringsnotatet på at
det i stor grad vil vere opp til kommunane å fastsetje dei nærare
rammene for gjennomføringa av eigarskapskontroll og forvaltningsrevisjon
i selskapa. Departementet viste elles til at rapporten frå arbeidsgruppa etter
departementet si meining gjev eit godt bidrag til ei nærare forståing
av kva som bør vere innhaldet i selskapskontrollen.
Departementet registrerer at høyringsinstansane er
delte i synet på om det bør fastsetjast klårgjerande reglar. Halvparten
av dei som har uttala seg, er imot slike reglar, medan den andre
halvparten er for.
Departementet meiner at dei beste grunnane tilseier
at kommunane bør ha handlingsrom til å fastsetje rammene for dei
selskapskontrollane dei ynskjer å gjennomføre. Det vil vere lite
tenleg, og lite ynskjeleg, å gje regler som i detalj fastset innhaldet
i selskapskontrollar og korleis dei skal gjennomførast. Departementet
viser i proposisjonen elles til det som er sagt i høyringsnotatet.
Det blir i proposisjonen vist til at årsmeldinga
til kommunen er eit viktig dokument, jf. kommunelova § 48 nr. 5.
Det er ikkje sett noko særskilt krav om at administrasjonssjefen
skal rapportere til kommunestyret eller fylkestinget om internkontrollen,
men etter ei lovendring i 2009 skal kommunane gjere greie for «tiltak
som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å sikre
en høy etisk standard i virksomheten». I forarbeida til denne lovendringa
er rapporteringa om internkontrollen teken opp, jf. Ot.prp. nr. 17
(2008–2009) kapittel 12.1.
Det blir i proposisjonen vist til at arbeidsgruppa meinte
at «dei folkevalde har ei sjølvsagd interesse i internkontrollen
fordi internkontrollen heng saman med kvalitetsarbeidet og kvalitetsutviklinga
i kommunen». Arbeidsgruppa rådde til at administrasjonssjefen burde
rapportere om arbeidet med internkontrollen overfor kommunestyret.
Departementets vurdering i høyringsnotatet tok utgangspunkt
i at det bør vere interessant for eit kommunestyre å ha kjennskap
til korleis administrasjonssjefen arbeider med internkontroll. Likevel
meinte departementet at det burde vere opp til kvart kommunestyre
å vurdere om administrasjonssjefen skal rapportere om dette arbeidet
i årsmeldinga og ville difor ikkje følgje tilrådinga frå arbeidsgruppa.
Departementet har vurdert spørsmålet på nytt etter høyringa. Den
prinsipielle grunngjevinga for ikkje å innføre eit krav om rapportering
som departementet gav i høyringsnotatet, er framleis relevant. Vidare
er det på det reine at kommunelova § 48 nr. 5 allereie omfattar
ei lang rekkje perspektiv som årsmeldinga skal seie noko om, mellom
anna likestilling mellom kjønna, universell utforming, etikk og
diskriminering.
Departementet har merka seg at eit krav om rapportering
om internkontrollarbeidet har fått støtte i høyringa.
Departementet viser i proposisjonen til at kravet om
forsvarleg («betryggende») kontroll i kommunelova § 23 nr. 2 gjeld
heile verksemda. Arbeidet med internkontrollen vil vere vesentleg
for kommunane og fylkeskommunane. Etter departementets vurdering
verkar arbeidet med å etablere og halde forsvarleg kontroll som
eit meir sentralt tema å omtale i årsmeldinga enn fleire av dei
spesifikke faktorane som det i dag skal rapporterast om.
NKRF støtta kravet om rapportering, men ville heller
at det skulle heimlast i forskrift om årsregnskap og årsberetning.
Departementet viser i proposisjonen til rekkja med krav i kommunelova
§ 48 nr. 5 til rapportering i årsmeldinga, og meiner at også eit krav
om rapportering om internkontrollarbeidet bør stå her.
Riksrevisjonen viser i si fråsegn til at revisor
kan ha vanskeleg for å vurdere internkontrollen dersom det blir
stilt få eksplisitte krav. Departementet vil i proposisjonen streke
under at føremålet med betre styring og kontroll i kommunane er
betre tenester og korrekte avgjerder.
Eit krav om rapportering om arbeidet med internkontrollen
i årsmeldinga til kommunen er meint som eit verkemiddel til å setje
arbeidet med internkontroll på dagsordenen lokalt. Gjennom rapporteringa
vil kommunestyret få informasjon og med det òg høve til å drøfte
internkontrollarbeidet i kommunen. Ein må kunne vente at kontrollutvalet
vil vere oppteke av denne rapporteringa, men rapporteringa vil også
gje administrasjonssjefen høve til å trekkje med seg heile organisasjonen
og leiarane sine i arbeidet med å presentere internkontrollarbeidet
og planar for framtida.
Departementet føreslår difor å innføre eit krav om
rapportering om internkontrollen i årsmeldinga til kommunen ved
å føye til «betryggende kontroll» i § 48 nr. 5 andre setning.
Det følgjer av kommunelova § 68 nr. 5 at styret
i kommunale føretak held møta sine for lukka dører dersom ikkje
kommunestyret har fastsett noko anna i vedtektene. Styret kan likevel
aldri ha opne møte dersom det skal handsame opplysningar som er
underlagde teieplikt, eller dersom det skal handsame ei sak som
gjeld tenestlege tilhøve til ein arbeidstakar, jf. § 68 nr. 5.
Kapitlet om kommunale føretak i kommunelova tok
til å gjelde 1. januar 2000. I proposisjonen blir det sitert frå
forarbeida (Ot.prp. nr. 53 (1997–1998), s. 70–71).
I høyringsnotatet viste departementet til endringane
frå desember 2010 i den alminnelege føresegna om opne og lukka møte
i kommunelova § 31, jf. Prop. 152 L (2009–2010).
Departementet peiker på at det er viktig at
også dei delane av kommunen som er organiserte som kommunale føretak,
driv verksemda si på ein tillitvekkjande måte.
I høyringsnotatet gav departementet uttrykk
for at den gjeldande føresegna går lenger enn omsynet bak regelen
tilseier, og lenger enn naudsynt. Sjølv om organisasjonsmodellen
kommunale føretak er tilpassa meir forretningsprega verksemd, er
han ikkje avgrensa til berre å gjelde for slik verksemd. Hovudregelen
om lukka møte inneber at også føretak som i liten eller ingen grad
driv forretningsprega verksemd, kan ha styremøta bak lukka dører.
Departementet føreslo i høyringsnotatet at styremøte
som hovudregel skal vere opne, og vurderte i kva omfang føretaka
skal ha høve til å fråvike hovudregelen, særleg med tanke på omsynet
til forretningsverksemda til føretaket. I vurderinga trekte departementet
fram kommunelova § 31 nr. 5, som regulerer høvet folkevalde organ
har til å lukke møte når omsynet til tungtvegande offentlege interesser
tilseier det. Openheit gjev innbyggjarar og media større høve til
å følgje med på kva som skjer i kommunen, og kan medverke til å
skape større innsikt i og forståing for kommunale avgjerder. Departementet
er såleis ikkje samd med Oslo kommune når kommunen uttalar at dette
omsynet verkar meir som eit honnørord og lite konkret enn som eit
direkte argument for opne styremøte.
Lova opnar i prinsippet for at alle delar av
kommunen kan organiserast som kommunalt føretak. Kva saker føretaka
driv med, vil difor kunne vere svært varierande, både i ein kommune
og mellom kommunane. Sjølv om éin kommune meiner at ein hovudregel
om opne møte ikkje vil passe for dei kommunale føretaka deira, er
det andre høyringsinstansar (kommunar) som ikkje gjev uttrykk for
det same. Departementet viser også til at departementet under arbeidet
med lova var i tvil om utgangspunktet burde vere at møte skulle
gå for lukka dører, sjå omtalen av Ot.prp. nr. 53 (1997–1998) i
kapittel 6.1.1. Departementet held difor i proposisjonen fast ved vurderinga
i høyringsnotatet om at den gjeldande føresegna går lenger enn omsynet
bak regelen tilseier, og ynskjer å endre føresegna til at møte som
hovudregel skal haldast for opne dører.
Eit særleg spørsmål er omsynet til behovet føretaka
har for å verne om eventuell forretningsprega verksemd. Ifølgje
kommunelova § 31 nr. 5 kan ein «vedta å lukke et møte når hensynet
til tungtveiende offentlige interesser tilsier det, og det vil komme fram
opplysninger i møtet som kunne ha vært unntatt offentlig innsyn
etter [...] (offentleglova) dersom de hadde stått i et dokument».
Dei mest praktiske unntaksgrunnlaga i offentleglova er truleg omsynet
til dei økonomiske interessene det offentlege har i forhandlingar
(§ 23), sjå Prop. 152 L (2009–2010), særleg s. 44–45.
I proposisjonen blir det om offentleglova § 23 gjeve
att frå Rettleiar til offentleglova, utgjeven av Justisdepartementet,
s. 138–139.
Departementets vurdering i høyringsnotatet var at
denne føresegna gjev ein fornuftig balanse mellom omsynet til at
allmenta skal ha innsyn i kommunal verksemd, og omsynet til den
kommunale verksemda sitt behov for å skjerme forretningsverksemda
si. Departementet peika på at sjølv om føresegna ikkje kan nyttast
på alle saker som gjeld forretningsverksemd, vil ho regelmessig
kunne nyttast når økonomisk interesse tilseier det. Departementet
held fast ved denne vurderinga i proposisjonen.
Departementet kan heller ikkje sjå at det ligg
føre tungtvegande grunnar for at høvet til å lukke dørene bør vere
avhengig av om det er eit kommunalt føretak eller eit folkevalt
organ, til dømes kommunestyret, som handsamar saka.
Det følgjer av kommunelova § 71 nr. 2 at «[d]aglig
leder skal sørge for at foretakets bokføring er i samsvar med lov
og forskrifter og at formuesforvaltningen er ordnet på betryggende
måte». Lova nemner såleis nokre særskilde plikter som dagleg leiar har
i samband med internkontrollen. Det blir i proposisjonen peika på
at dette likevel ikkje kan tolkast slik at det berre er i desse
samanhengane dagleg leiar har eit kontrollansvar. Det er leiinga
i ein organisasjon som har ansvaret for å etablere eit tilfredsstillande
internkontrollsystem. Dette inneber at dagleg leiar har ansvar for
heile den interne administrative kontrollen (internkontrollen) med
verksemda til føretaket. Eit slikt syn blei også lagt til grunn
av departementet i samband med at internkontrollansvaret til administrasjonssjefen
blei regulert i kommunelova § 23 nr. 2, jf. Ot.prp. nr. 70 (2002–2003).
I høyringsnotatet gav departementet uttrykk
for at det er viktig at ordlyden i lova § 71 nr. 2 speglar det reelle
innhaldet i internkontrollansvaret, jf. tilråding nr. 36 frå arbeidsgruppa.
Departementet føreslo difor at lova § 71 nr. 2 bør lyde:
«Daglig leder skal sørge for at foretaket drives
i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at
det er gjenstand for betryggende kontroll».
Departementet viser i proposisjonen til vurderingane
i høyringsnotatet, som ikkje har møtt nokon innvendingar i høyringsrunden.
Det er viktig at ordlyden i lova § 71 nr. 2 speglar det reelle innhaldet
i internkontrollansvaret. Det bør ikkje være nokon tvil om at dagleg
leiar har eit heilskapleg internkontrollansvar i føretaket. Departementet
legg til grunn at dette heilskaplege ansvaret ligg i gjeldande føresegn, men
meiner det er ynskjeleg å presisere dette. Departementet held difor
fast ved framlegget som blei gjort i høyringsnotatet.
Kommunelova § 65 nr. 3 andre punktum seier:
«Et flertall av de ansatte ved foretaket kan kreve at
inntil en femtedel av styrets medlemmer med varamedlemmer velges
blant de ansatte.»
Departementet gjorde i høyringsnotatet greie
for handsaminga i Stortinget då føresegna blei vedteken, jf. Innst.
O. nr. 14 (1998–1999). Dersom det skal veljast tilsette til styret,
seier lova at dei skal veljast «blant» dei tilsette. Lova seier
ikkje at dei skal veljast «av» dei tilsette. Departementet gav uttrykk
for at det kan vere grunn til å tru at Stortinget meinte «av og blant»
då lova blei vedteken, men at omgrepet «av» ved ein inkurie ikkje
kom med i lovteksten som blei endeleg vedteken.
Departementet føreslo difor i høyringsnotatet
å ta inn omgrepet «av» i kommunelova § 65. nr. 3 andre punktum.
Departementet viser i proposisjonen til vurderingane i høyringsnotatet
og held fast ved framlegget om å ta inn omgrepet «av» i kommunelova § 65
nr. 3 andre punktum. Det blir i proposisjonen peika på at det er
eit viktig prinsipp at det er dei tilsette sjølve som skal velje
tilsettevalde.
Det blir i proposisjonen vist til at kommunelova § 50
nr. 1 er forstått slik at kommunane og fylkeskommunane kan ta opp
lån inntil brutto anskaffingskost for bygg, anlegg og varige driftsmiddel.
Normalt kjem bruk av eventuelle øyremerkte investeringstilskot til
fråtrekk. Det er ikkje stilt krav i regelverket om at kommunane
og fylkeskommunane først skal finansiere investeringar i bygg, anlegg
og varige driftsmiddel med sine eigne inntekter, før dei kan ta opp
lån. Kompensasjon av meirverdiavgift for investeringar er å rekne
som frie inntekter i investeringsrekneskapen. Det inneber at kommunar
og fylkeskommunar kan finansiere det samla investeringsbudsjettet
med lån (brutto) i tillegg til andre inntekter, deriblant meirverdiavgiftskompensasjon
for investeringane.
Etter gjeldande reglar om rekneskap for kommunar
og fylkeskommunar skal momskompensasjonen for investeringar førast
som inntekt i driftsrekneskapen. Frå 2010 til 2013 gjeld ei ordning
der kommunane og fylkeskommunane gradvis og i stadig større grad
skal overføre momskompensasjonen for investeringane frå driftsrekneskapen
til investeringsrekneskapen. Frå 2014 av skal kommunar og fylkeskommunar
inntektsføre all momskompensasjon for investeringar direkte i investeringsrekneskapen.
Desse reglane skal medverke til at kommunar og fylkeskommunar ikkje
baserer driftsaktivitetane på eit investeringsnivå som ikkje kan
forsvarast over tid.
I høyringsnotatet viste departementet til at
gjeldande rett for handtering av momskompensasjon i rekneskapen
på den eine sida i aukande grad sikrar at driftsutgifter ikkje blir
finansierte gjennom investeringsaktivitetar og dermed heller ikkje
indirekte finansierte med lån. På den andre sida inneber rekneskapsreglane
at investeringsrekneskapen frå 2010 på fast basis blir tilført ei
finansieringskjelde utover det som følgjer av dei vedtaka kommunen
eller fylkeskommunen gjer om anna finansiering (bruk av lån, tilskot
frå andre, salsinntekter eller oppsparte midlar). Om investeringane
i bygg, anlegg og varige driftsmiddel er fullt ut finansierte med
lån, vil inntektene frå momskompensasjon for investeringane vere midlar
som kan finansiere andre investeringar i investeringsrekneskapen.
Regelverket avgrensar ikkje kva type investeringar dette vil kunne
vere.
Departementet meinte i høyringsnotatet at reglane
bør hindre at utgifter i investeringsrekneskapen som etter kommunelova
§ 50 ikkje kan finansierast med lån, blir finansierte gjennom momskompensasjon
frå lånefinansierte investeringar. Dette vil sikre konsistens i
regelverket.
Departementet føreslo på denne bakgrunnen at opninga
for å ta opp lån til bygg, anlegg og varige driftsmiddel etter kommunelova
§ 50 nr. 1 frå 2014 blir avgrensa til netto anskaffingskost. Med
netto anskaffingskost meiner departementet summen av brutto anskaffingskost
for investeringane i året etter at kompensasjon for meirverdiavgift
knytt til anskaffingane er trekt frå. For perioden 2011–2013 føreslo
departementet at opninga for å ta opp lån blir avgrensa til anskaffingskost
med fråtrekk for momskompensasjon som er overført til investeringsrekneskapen.
Ved bruk av eventuelle øyremerkte tilskot vil dette
òg kome som fråtrekk i det maksimale låneopptaket. Dette følgjer
av at øyremerkte tilskot ikkje kan nyttast til andre føremål. Departementet
vurderte dette i høyringsnotatet som gjeldande rett og meiner at det
difor ikkje er nødvendig å presisere det i lova.
Departementets vurdering etter tilbakemeldingane
frå høyringsinstansane er at lova bør endrast.
Departementet er likevel i proposisjonen einig med
dei høyringsinstansane som meiner iverksetjinga bør utsetjast, og
tilrår difor at endringa ikkje tek til å gjelde før 1. januar 2014,
det vil seie samstundes med at kompensasjonen av meirverdiavgift
frå investeringar etter rekneskapsreglane skal førast fullt ut i investeringsrekneskapen.
Departementet er einig med Ålesund kommune at
lova ikkje bør regulere kvart einskilt låneopptak, men ho bør sikre
at dei samla låneopptaka ikkje overstig dei samla nettoanskaffingane.
Departementet har justert lovteksten frå høyringsnotatet for å klårgjere dette.
Høvet til å ta opp likviditetslån er regulert
i kommunelova § 50 nr. 5. Likviditetslån kan vere anten reine likviditetslån
eller ein avtale om likviditetstrekkrettar (typisk kassekreditt).
Hovudregelen er at likviditetslånet skal vere gjort
opp seinast når årsrekneskapen blir fastsett, jf. § 50 nr. 7 bokstav
b. Unntaket er i dei tilfella driftsutgifter saknar finansiering
når rekneskapen blir avslutta, altså ved rekneskapsmessige underskot.
Etter kommunelova § 50 nr. 7 bokstav b kan tilbakebetalingstida
for likviditetslånet i slike høve setjast like lang som inndekkingsperioden.
Departementet føreslo i høyringsnotatet å fjerne regelen
om oppgjer av likviditetslån og likviditetstrekkrettar. Departementets
vurdering i høyringsnotatet var at denne regelen er overflødig i
det regelverket som kommunesektoren er underlagd i dag, og at dette
bør stå uregulert.
I høyringsnotatet viste departementet til at
økonomireglane i kommunelova skal sikre to hovudomsyn: økonomisk
balanse og betalingsevne.
Kravet om økonomisk balanse er det sentrale
styringsinstrumentet for å regulere aktiviteten i kommunesektoren.
Saman med krav om å dekkje inn eventuelle underskot i rekneskapen
sikrar dette at utgiftene over ein viss periode ikkje overstig inntektene.
I tillegg er aktiviteten regulert gjennom eit skilje mellom drift
og investering, og reglar om kva for inntekter som kan finansiere
visse aktivitetar. Saman avgrensar dette dei moglegheitene kommunane
og fylkeskommunane har til å ta på seg forpliktingar dei ikkje har
finansiell dekning for. Departementet vurderte i høyringsnotatet
det slik at balansekravet også regulerer likviditetsutviklinga til
kommunane og fylkeskommunane på sikt. Over tid inneber kommunelova
at utgiftene og utbetalingane ikkje vil kunne overstige inntektene
og innbetalingane.
Departementet peika i høyringsnotatet på at
dersom kommunane og fylkeskommunane skal kunne utlikne mellombelse
skilnader mellom inn- og utbetalingar og alltid kunne dekkje dei
jamlege skyldnadene sine, må regelverket opne for at ein kan ta
opp likviditetslån eller inngå avtale om trekkrettar. Dette er i
dag sikra gjennom kommunelova § 50 nr. 5. Det einaste føremålet
eit likviditetslån har, er å utlikne tidsforskyvingar mellom inn-
og utbetalingane til kommunane og fylkeskommunane. Kommunane og fylkeskommunane
kan ikkje inntektsføre slike lån som finansieringskjelde i driftsbudsjettet
og rekneskapen. Lånet har altså ikkje andre konsekvensar for budsjettet
enn dei rentene, gebyra og sakskostnadene som blir lagde på kommunen
eller fylkeskommunen.
Departementet peika vidare på at kommunesektoren
ikkje fører rekneskap etter kontantprinsippet. Etter gjeldande rekneskapsreglar
vil det difor ikkje vere fullt samsvar mellom rekneskapsresultata
og likviditetsutviklinga i den einskilde kommunen og fylkeskommunen.
I høyringsnotatet vurderte departementet regelen i kommunelova § 50
nr. 7 bokstav b om oppgjer av likviditetslån og trekkrettar som
overflødig. Kommunelova pålegg kommunane og fylkeskommunane ei plikt
til likviditetsstyring gjennom § 52. Eit krav om ein gjeven frist
for tilbakebetaling er heller ikkje nødvendig for å sikre likviditet
og økonomisk balanse. I særskilde høve kan det også gje uheldige
utslag. Ettersom det ikkje er fullt samsvar mellom rekneskapsresultatet
og likviditetsutviklinga, peika departementet på at det med reglane
i dag i visse høve vil kunne tenkjast at det heller ikkje er fullt
samsvar mellom det kommunen eller fylkeskommunen treng av likviditet
for å dekkje skyldnader, og det dei kan ha uteståande i likviditetslån
eller trekkrettar. Om ein opphevar kommunelova § 50 nr. 7 bokstav
b, vil ikkje ein slik situasjon kunne oppstå.
Departementet føreslo i høyringsnotatet å oppheve
kommunelova § 50 nr. 7 bokstav b.
I proposisjonen går det fram at departementet
har merka seg at dei fleste høyringsinstansane var positive til
å endre lova på dette punktet. Departementet vil peike på at kommunestyret
også etter ei slik endring vil ha det overordna ansvaret for likviditetsutviklinga i
kommunen, og dette vil framleis gå fram av kommunelova § 52, som
regulerer finansforvaltninga i kommunane.
Departementets vurdering i proposisjonen er
på bakgrunn av dette at lova bør endrast som føreslått i høyringsnotatet.
Kommunar som er deltakarar i eit interkommunalt
selskap, har uavgrensa ansvar for skyldnadene til selskapet. Etter
at lov om interkommunale selskap tok til å gjelde i 2000, har kommunelova
seinare blitt endra på visse punkt. Det er difor nødvendig å gjere nokre
endringar i lov om interkommunale selskap for å sikre at det er
betre samanheng mellom desse reglane og reglane i kommunelova. I
tillegg føreslår departementet ein del andre justeringar i lov om
interkommunale selskap.
I Ot.prp. nr. 53 (1997–1998) Om lov om interkommunale
selskaper og lov om endringer i kommuneloven m.m. (kommunalt og
fylkeskommunalt foretak) blei det lagt til grunn at låneretten for
interkommunale selskap skulle svare til låneretten for kommunar
og fylkeskommunar etter kommunelova § 50. Etter lov om interkommunale
selskap § 22 kan interkommunale selskap berre ta opp lån til kapitalføremål
og konvertering av eldre gjeld, i tillegg til likviditetslån. Avgrensingane
i låneretten for kommunar og fylkeskommunar blei justert ved endringar
i kommunelova som tok til å gjelde 1. januar 2001. Dei same presiseringane
er ikkje gjorde gjeldande for interkommunale selskap.
Lov om interkommunale selskap § 22 siste ledd seier
at departementet kan gje forskrifter til utfylling av føresegnene
i paragrafen. Forskrift 17. desember 1999 nr. 1567 om lån og lånevilkår
for interkommunale selskap gjev reglar for avdragsmåte og avdragstid
i interkommunale selskap. I tillegg stiller forskrifta krav om at
låna må takast opp i norske kroner, med mindre departementet har
gjeve dispensasjon til selskapet for å ta opp lån i annan valuta.
Lov om interkommunale selskap § 22 fjerde ledd seier
at vedtak i selskapet om å ta opp lån må godkjennast av departementet.
Departementet peika i høyringsnotatet på at
interkommunale selskap berre bør kunne ta opp lån til kapitalføremål
når det er tale om å finansiere anskaffingar av varig verdi som
blir ein reell del av formuen i selskapet, på same måte som låneretten
for kommunar og fylkeskommunar er avgrensa etter kommunelova § 50.
Departementet føreslo i høyringsnotatet at sentrale føresegner i
kommunelova blir tekne inn i lov om interkommunale selskap, til
erstatning for gjeldande § 22 andre ledd første punktum. Denne presiseringa
inneber at låneretten for interkommunale selskap når det gjeld kapitalføremål,
berre omfattar investeringar i fysiske eigedelar av varig verdi,
og at kjøp av aksjar og liknande finansielle investeringar fell
utanom.
Vidare føreslo departementet i høyringsnotatet
ei presisering om at interkommunale selskap også kan inngå avtalar
om likviditetstrekkrettar (kassakreditt), i tillegg til å ta opp
likviditetslån. Det blei òg føreslått å ta inn i lov om interkommunale
selskap at interkommunale selskap skal kunne ta opp lån til lånefond.
I høyringsnotatet føreslo departementet endringar
i kommunelova § 50 som inneber at kommunar og fylkeskommunar må
trekkje frå momskompensasjon for investeringane ved låneopptak til
finansiering av bygningar, anlegg og varige driftsmiddel. Med dei
same grunngjevingane føreslo departementet tilsvarande avgrensingar
i låneretten for interkommunale selskap.
Departementet føreslo i høyringsnotatet at forskrift
17. desember 1999 nr. 1567 om lån og lånevilkår for interkommunale
selskap blir oppheva. Departementet peika på at føresegner om nedbetaling
av lån i interkommunale selskap bør kome fram av lov og ikkje av
forskrift, slik det er for kommunar og fylkeskommunar. Departementet
føreslo at interkommunale selskap skal ha eit krav til minste avdrag
på lån på same måte som kommunar og fylkeskommunar etter kommunelova
§ 50 nr. 7, og at dette blir teke inn i lov om interkommunale selskap.
Framlegget i høyringsnotatet var også ei oppheving av regelen i forskrifta
om at låneopptak i interkommunale selskap skal skje i norske kroner.
Departementet føreslo i staden eigne føresegner om finansiell risiko
i interkommunale selskap etter mønster av kommunelova § 52 (forbodet
mot å ta på seg vesentleg finansiell risiko), sjå avsnitt 9.2 i
proposisjonen. Når dei sentrale omsyna med dette blei føreslått
tekne inn i lova, såg departementet i høyringsnotatet ikkje behov
for ein særskild heimel for departementet til å fastsetje nærare
reglar om lån og lånevilkår, og føreslo å oppheve forskriftsheimelen
i lov om interkommunale selskap § 22 siste ledd.
Ordninga med statleg lånegodkjenning i kommunelova
gjeld berre for dei kommunane og fylkeskommunane som oppfyller kriteria
for økonomisk ubalanse i kommunelova § 60. Departementet meinte
i høyringsnotatet at det ikkje er sterke grunnar til at interkommunale
selskap skal vere underlagde strengare statleg kontroll enn kommunar
og fylkeskommunar når det gjeld låneopptak. Departementet meinte at
det i ei viss utstrekning vil kunne vere behov for å avgrense låneopptak
i eit interkommunalt selskap. Framlegget i høyringsnotatet var at
ordninga med lånegodkjenning for interkommunale selskap blir knytt til
om ein eller fleire av deltakarkommunane er registrerte for vilkårsbunden
godkjenning og kontroll (ROBEK) etter reglane i kommunelova § 60.
Departementet viser i proposisjonen til det
som er uttala i høyringsnotatet, og at fleirtalet av høyringsinstansane
som uttalar seg, sluttar seg til framlegget.
Departementet viser til at låneretten for kommunar
og fylkeskommunar ikkje opnar for å ta opp lån når det er risiko
for at investeringa kan gå tapt. Departementet legg stor vekt på
at deltakarane i eit interkommunalt selskap har eit uavgrensa ansvar
for forpliktingane til selskapet, og finn på denne bakgrunnen ikkje
sterke grunnar til at interkommunale selskap skal ha ein meir omfattande
rett til å ta opp lån enn det som gjeld for deltakarane sjølve.
I høyringsnotatet føreslo departementet at interkommunale
selskap må trekkje frå momskompensasjon for investeringane ved låneopptak
til finansiering av bygningar, anlegg og varige driftsmiddel, og føreslo
ei overgangsordning for interkommunale selskap som fører rekneskap
etter dei kommunale rekneskapsprinsippa. Departementet vil i staden
for ei overgangsordning, føreslå at dette tek til å gjelde frå 2014.
I høyringsnotatet føreslo departementet ei endring
i ordninga med statleg godkjenning av låneopptak i interkommunale
selskap på den måten at statleg godkjenning berre skal skje dersom
ein eller fleire av deltakarkommunane sjølve er underlagde statleg godkjenning
etter kommunelova (ROBEK). Framlegget i høyringsnotatet om å gjere
ordninga med statleg godkjenning av låneopptak i interkommunale selskap
vilkårsbunden er ei lemping av godkjenningsordninga slik ho er i
dag. Ordninga som departementet legg fram, inneber ikkje automatisk
at eit interkommunalt selskap skal bli nekta å ta opp lån. Godkjenninga
må som etter gjeldande rett byggje på ei nærare vurdering av økonomien
i selskapet og deltakarkommunane. Innhaldet i godkjenningsordninga for
selskapet vil elles tilsvare det som følgjer av gjeldande ordning.
På denne bakgrunnen held departementet i proposisjonen
fast på framlegget i høyringsnotatet om å harmonisere lov om interkommunale
selskap med kommunelova når det gjeld låneopptak, avdrag på lån
og statleg lånegodkjenning.
Departementet har etter ei nærare vurdering komme
til at lånefondsordninga ikkje er føremålstenleg eller nødvendig
for interkommunale selskap, og viser i proposisjonen til at selskapa
vil kunne ta hand om lån på ein god måte innanfor dei ordinære reglane.
Etter lov om interkommunale selskap § 22 tredje ledd
har selskapet forbod mot å stille garanti eller pantsetje eigedelane
sine til trygd for andre sine økonomiske skyldnader. Forskrift 17. desember
1999 nr. 1567 om lån og lånevilkår for interkommunale selskap set
forbod mot at selskapet utset seg for valutarisiko ved låneopptak.
Lov om interkommunale selskap har likevel ingen generelle føresegner
som regulerer finansiell risiko i selskapet.
Departementet viste i høyringsnotatet til at
interkommunalt selskap er ei selskapsform som i stor grad blir nytta
til samarbeid om verksemd som har stor nytteverdi for samfunnet,
og tenester som selskapet yter til deltakarkommunane eller innbyggjarane
i kommunane. Interkommunale selskap vil også kunne forvalte store
verdiar på vegner av deltakarkommunane og fellesskapet. Departementets
vurdering var at interkommunale selskap må vere underlagde krav
i lov om ei forsvarleg finansforvaltning, på same måte som kommunar
og fylkeskommunar.
Departementet viser i proposisjonen til det
som er uttala i høyringsnotatet og at fleirtalet av høyringsinstansane
som uttalar seg, sluttar seg til framlegget, og held fast på framlegget
i høyringsnotatet om ei ny føresegn i lova som set eit generelt
forbod mot at interkommunale selskap tek på seg vesentleg finansiell risiko,
tilsvarande føresegna i kommunelova § 52.
Etter lov om interkommunale selskap § 21 kan interkommunale
selskap ikkje bruke inntekter frå sal av fast eigedom eller andre
større kapitalgjenstandar til å dekkje faste utgifter. Departementet
har heimel til i særlege tilfelle å dispensere frå dette forbodet.
Departementet viste i høyringsnotatet til at
høvet til dispensasjon for interkommunale selskap har samanheng
med at det tidlegare var gjeve tilsvarande dispensasjonshøve for
kommunar og fylkeskommunar i kommunelova av 1992. Det var ein føresetnad at
dispensasjonshøvet skulle nyttast strengt. Høvet til dispensasjon
for kommunar og fylkeskommunar blei teke ut ved endringane i kommunelova
som tok til å gjelde 1. januar 2001.
Departementet viste i høyringsnotatet til at
det er eit viktig prinsipp at verdiar i form av faste eigedommar
eller andre større kapitalgjenstandar, verdiar som gjerne er bygde
opp over lang tid, ikkje kan nyttast til å dekkje selskapets faste
driftsutgifter. Departementet føreslo på denne bakgrunn å oppheve
høvet til dispensasjon.
Departementet viser i proposisjonen til at fleirtalet
av høyringsinstansane som uttalar seg, sluttar seg til framlegget.
Departementet held fast ved framlegget i høyringsnotatet.
Lov om interkommunale selskap § 18 tredje ledd fastset
at dersom budsjettet til selskapet føreset tilskot frå deltakarane,
er budsjettet ikkje endeleg før budsjetta til dei kommunale eller
fylkeskommunale deltakarane, med dette tilskotet, er handsama etter kommunelova
§ 45 nr. 4. Føresegna i § 18 tredje ledd viser til kommunelova § 45
nr. 4 slik ordlyden var tidlegare, som innebar at departementet
i alle tilfelle skulle føre lovlegkontroll med budsjettvedtaka til kommunestyret.
Denne føresegna i kommunelova om automatisk budsjettkontroll blei
oppheva i 2001.
Lov om interkommunale selskap § 20 gjev reglar om
økonomiplanen til selskapet, under dette krav om at det i økonomiplanen
skal vere med ei oversikt over selskapets garantiansvar (første
ledd). Føresegna (siste ledd) gjev departementet heimel til å fastsetje forskrift
med nærare reglar om innhaldet i økonomiplanen.
Departementets vurdering i høyringsnotatet var at
gjeldande § 18 tredje ledd er ei overflødig føresegn, og departementet
føreslo å oppheve den. Framlegget i høyringsnotatet inneber at selskapets
budsjett vil vere å rekne som endeleg når det er vedteke av representantskapet,
men at budsjettet må reviderast dersom det oppstår vesentlege endringar
i inntekter og utgifter i forhold til det som er budsjettert.
Departementet viste i høyringsnotatet til at
gjeldande reglar krev at det i økonomiplanen skal vere med ei oversikt
over selskapets garantiansvar. Men gjeldande lov om interkommunale
selskap § 22 set forbod mot at selskapet stiller garanti for andre
sine økonomiske forpliktingar. Departementet føreslo i høyringsnotatet
å bringe kravet til innhaldet i økonomiplanen i samsvar med garantiforbodet.
Departementet såg i høyringsnotatet ikkje at
det ligg føre nokon sterk trong for forskrifter om innhaldet i økonomiplan
i tillegg til reglane i lov om interkommunale selskap. Departementet
føreslo å oppheve forskriftsheimelen i lov om interkommunale selskap
§ 20 siste ledd.
Departementet viser i proposisjonen til det
som er uttala i høyringsnotatet, og at fleirtalet av høyringsinstansane
som uttalar seg, sluttar seg til framlegget.
Departementet la til grunn i høyringsnotatet
at interkommunale selskap som følgjer rekneskapslova, skal rette
seg etter reglane i bokføringslova med tilhøyrande forskrift. Når
det gjeld interkommunale selskap som fører rekneskap etter kommunale
prinsipp, jf. lov om interkommunale selskap § 27 første ledd andre
punktum, er det ikkje fastsett kva for bokføringsreglar som gjeld.
Departementet føreslo i høyringsnotatet å ta
inn ei ny føresegn i lov om interkommunale selskap som fastset at
interkommunale selskap skal vere bokføringspliktige etter bokføringslova.
Departementet viser i proposisjonen til at fleirtalet
av høyringsinstansane som uttalar seg, sluttar seg til framlegget
og held fast på framlegga i høyringsnotatet om at interkommunale
selskap skal vere bokføringspliktige etter bokføringslova.
Lov om interkommunale selskap § 27 andre ledd seier
at rekneskapen skal fastsetjast av representantskapet. Det er ikkje
gjeve nærare reglar i lova for styrets ansvar i samband med avlegginga
av rekneskap for selskapet.
Departementet viste i høyringsnotatet til at
det er reist spørsmål om kva ansvar styret har i samband med avlegginga
av rekneskapen for det interkommunale selskapet, før rekneskapen
blir fastsett av representantskapet. Departementets vurdering i
høyringsnotatet var at styret har ansvar for å gjere framlegg om
årsrekneskap (og årsmelding) til representantskapet, tilsvarande
det ansvaret som styret i eit aksjeselskap har. Departementet føreslo
at dette blir presisert i lova.
Departementet viser i proposisjonen til at fleirtalet
av høyringsinstansane som uttalar seg, sluttar seg til framlegget,
og held fast på framlegget i høyringsnotatet.
Interkommunale selskap som fører rekneskap etter
rekneskapslova, skal i samsvar med rekneskapslova opplyse om ytingar
og lån til dei einskilde leiande tilsette og medlemmer av styret.
Tilsvarande opplysningskrav er ikkje gjevne for interkommunale selskap
som fører rekneskap etter reglane i kommunelova.
Departementet føreslo i høyringsnotatet å utvide heimelen
i lov om interkommunale selskap § 27 tredje ledd til også å gjelde
interkommunale selskap som fører rekneskap etter kommunale rekneskapsprinsipp.
Departementet viser i proposisjonen til at fleirtalet
av høyringsinstansane som uttalar seg, sluttar seg til framlegget
og held fast på framlegget i høyringsnotatet om å utvide heimelen
til å fastsetje krav i forskrift til årsrekneskapen.
Den gjeldande heimelen i § 27 tredje ledd inneber
at for selskap som fører rekneskap etter rekneskapslova, kan departementet
gje føresegner som er naudsynte for å tilpasse denne rekneskapen
til reglane om selskapets økonomiforvaltning i lova. Det er samstundes
naudsynt at departementet i forskrift kan gje reglar om rekneskapen
til alle interkommunale selskap og ikkje berre dei som føre rekneskap
etter rekneskapslova. Departementet viser til at det i forskrift
17.12.1999 nr. 1568 om årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning
for interkommunale selskaper mellom anna også er gjeve tidsfristar
for avslutning av rekneskapen, og visse særreglar for selskap som fører
rekneskap etter prinsippa i kommunelova. Departementets framlegg
inneber difor at forskriftsheimelen i lova blir utforma meir generelt,
slik at heimelen er meir dekkjande enn det som kjem fram av ordlyden
i gjeldande § 27 tredje ledd.
Inndelingslova er ei prosesslov som regulerer
korleis ein går fram ved fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser,
sjå lov 15. juni 2001 nr. 70.
Etter inndelingslova kan innbyggjarane sjølve
ta initiativ til ei utgreiing om grenseendringar, men berre kommunestyret
eller fylkestinget kan ta initiativ til å få greidd ut samanslåing
og deling. Det er Stortinget som tek avgjerda i saker som er så
store at dei får verknad for stortingsmandat, eller når det er usemje mellom
kommunane om ei samanslåing, sjå inndelingslova §§ 4 til 6. Kongen
eller fylkesmannen tek avgjerda i andre saker.
Når det er gjort vedtak om endring av grenser, startar
ein prosess fram mot iverksetjing. Etter inndelingslova § 26 blir
det oppretta ei fellesnemnd ved samanslåing av kommunar for å samordne
og førebu samanslåinga.
Samansetjinga av fellesnemnda skal drøftast
på felles kommunestyremøte og blir vedteken av dei einskilde kommunestyra.
Inndelingslova krev at kvar av kommunane skal ha minimum fem representantar
i fellesnemnda, samstundes som samansetjinga av nemnda skal spegla
innbyggjartalet i kommunane som skal slå seg saman. I situasjonar
der det er markert ulik storleik på kommunane, vil dette kunne føre
til at fellesnemnda må ha fleire medlemmer enn det som er tenleg.
I tre av dei fem siste sakene om kommunesamanslåing har departementet
måtta gjere unntak frå inndelingslova ved samansetjinga av fellesnemnda.
Departementet meinte i høyringsnotatet at det
er rimeleg og tenleg at den kommunen som har flest innbyggjarar,
har flest medlemmer i fellesnemnda. Departementet gav uttrykk for
tillit til at kommunane vil finne fram til ei samansetjing som gjev
dei involverte kommunane høveleg representasjon, samstundes som
talet på medlemmer i fellesnemnda ikkje hindrar at nemnda er funksjonsdyktig.
Departementet meinte at lova ikkje lenger bør krevje ei samansetjing
som speglar innbyggjartalet, men at lova i staden slår fast at nemnda
bør spegle innbyggjartalet. Departementet meinte òg at kravet om
minimum fem medlemmer frå kvar kommune bør endrast til eit krav om
minimum tre medlemmer.
Departementet sende difor framlegg om å endra § 26
første ledd andre og tredje punktum på høyring.
Departementet held i proposisjonen fast ved
at inndelingslova bør gje ei føring om at samansetjinga av fellesnemnda
bør avspegle innbyggjartalet. Framlegget frå departementet gjev
større fridom for kommunane enn gjeldande rett. Departementet viser
til at det rettsleg sett er skilnad på skal- og bør-krav i lover. Ein
konsekvens av ei lovendring vil vere at ein i saker om kommunesamanslåing
ikkje lenger må ha unntak frå nasjonalt regelverk for å setje saman
ei fellesnemnd som ikkje avspeglar innbyggjartalet.
Det går fram av proposisjonen at departementet meiner
at framlegga i proposisjonen ikkje får administrative eller økonomiske
konsekvensar av noko særleg omfang.
Framlegget til endring i kommunelova § 17 inneheld
ikkje nye plikter for kommunane og fylkeskommunane. Det er berre
tidspunktet for val av kontrollutval, og når kontrollutvalet skal
tre i funksjon, som blir føreslått endra. Dette vil ikkje ha økonomiske
eller administrative konsekvensar. Framlegget til endring av § 77
nr. 2 inneber heller ikkje slike konsekvensar, sidan det berre er
ei presisering av gjeldande rett.
Framlegga om at det som hovudregel skal vere opne
møte i kontrollutvala og i styret i kommunale føretak, vil kunne
innebere noko behov for opplæring i regelverket av dei som sit i
utvala og styra. Departementet meiner likevel at det ikkje over
tid vil få administrative eller økonomiske konsekvensar av noko
særleg omfang, fordi regelverket om møteoffentlegheit er kjent i
store delar av kommunane.
Framlegget om at den som er ansvarleg for revisjon
av rekneskapen for kommune eller fylkeskommune skal ha plikt til
å rapportere etter kvitvaskingslova, vil krevje noko meirarbeid
i rekneskapsrevisjonen, men neppe i stort omfang. Departementet
legg til grunn at rapportering svært sjeldan vil vere aktuelt, men
at det samla sett er lønsamt og fornuftig i samfunnssamanheng at
rekneskapsrevisor i kommunane og fylkeskommunane får plikt til å
undersøkje og eventuelt rapportere dersom dei har mistanke om at
ein transaksjon er knytt til kvitvasking eller terrorfinansiering.
Framlegget til endring i kommunelova § 80 første
ledd inneber at kontrollutval og revisor får rett til å krevje opplysningar
frå eller gjere undersøkingar i interkommunale samanslutningar etter
§ 27 i kommunelova. Dette er nye rettar for desse organa som kan
medføre at dei får noko meir arbeid, og det vil bli auka kostnader
dersom dei brukar desse rettane. Departementet legg likevel til
grunn at konsekvensane av endringa vil bli små.
Framlegget om å krevje rapportering i årsmeldinga
om internkontroll vil krevje noko meirarbeid med årsmeldinga til
kommunane og fylkeskommunane.
Framlegget til endring i kommunelova § 50 inneber
at investeringar som etter lova ikkje kan finansierast med lån,
heller ikkje kan bli finansierte gjennom meirverdiavgiftskompensasjon
frå dei lånefinansierte investeringane. Departementet legg til grunn
at dette er normal praksis i dei aller fleste kommunane og fylkeskommunane,
og at konsekvensane av endringa vil vere små. Også når det gjeld
framlegget om å oppheve avdragsføresegna for likviditetslån og trekkrettar,
vil konsekvensane vere små, men endringa vil fjerne ei mogleg avgrensing
og medverke til at kommunane og fylkeskommunane vil ha naudsynt likviditet.
Departementet gjer framlegg om at overskrifta
i § 80 blir endra. Dette er berre ei justering for at overskrifta
skal vere i samsvar med innhaldet i paragrafen, og inneber ikkje
noka endring i realiteten.
Framlegget om endringar i lov om interkommunale
selskap inneber ei harmonisering med økonomireglane i kommunelova
og visse justeringar. Departementet meiner at dei økonomiske og
administrative konsekvensane er av lite omfang.
Endringa i inndelingslova vil gje kommunane
og fylkeskommunane større fridom og forenkle arbeidet i departementet
med resolusjonane i samanslåingssaker.
Det går fram av proposisjonen at departementet samla
sett meiner at framlegga ikkje fører til behov for auka overføringar
til kommunane.