Forslag til midlertidig lov har som formål å
sikre at barn i Norge som er født av surrogatmor i utlandet, får
etablert juridiske bånd til sin pretenderende forelder. Pretenderende
forelder er i denne sammenheng hun eller han som har hatt et felles
ønske om å oppfostre barnet sammen med barnets far, og har inngått
avtale med surrogatmor i utlandet. Loven retter seg dermed mot omsorgsforelder
nummer to som er barnets sosiale forelder og således en omsorgsperson
for barnet. Den pretenderende forelder er juridisk fars nåværende
eller tidligere ektefelle, registrerte partner eller samboer, uansett
kjønn. En forutsetning for å søke om foreldreskap etter den midlertidige
loven er at farskap til barnet er fastsatt etter barneloven.
Høringsforslaget var begrenset til tilfeller
der barnets juridiske far og pretenderende forelder har gått fra
hverandre, og tilfeller der barnets juridiske far er død. På grunnlag
av høringen foreslås å utvide forslaget til også å omfatte pretenderende
forelder som er gift, registrert partner eller samboer med barnets
far. Det vil dermed omfatte noen tilfeller (ektefeller og registrerte partnere)
der det etter gjeldende rett i dag er adgang til å adoptere barnet
(stebarn-adopsjon). Det vil videre omfatte samboere som etter adopsjonsloven
i dag ikke har adgang til stebarn-adopsjon. Departementet legger
til grunn at utvidelsen av personkretsen vil bidra til at de berørte
omsorgspersonene setter i gang prosessen som er nødvendig for å
sikre barna sine juridisk. Departementet finner utvidelsen forsvarlig
idet dette er en midlertidig lov som er begrenset til bare å gjelde
for barn født av surrogatmor i utlandet, og som er i Norge på tidspunktet
for søknadsfristen 1. januar 2014.
Rettsvirkningen av vedtak om foreldreskap etter den
midlertidige loven er at barnet anses som juridisk fars og pretenderende
forelders felles barn, og videre at barnet samtidig trer ut av rettsforholdet
til surrogatmor. Foreldreskap etter loven innebærer at søker får
foreldreansvar for barnet med mindre faren og søkeren avtaler noe annet.
Forslag til midlertidig lov innebærer at enkelte bestemmelser i
gjeldende adopsjonslov settes til side.
Forslaget vil møte de utfordringer som er oppstått
for noen barn ved at den nærmeste omsorgspersonen til barnet født
av surrogatmor i utlandet, ikke er barnets juridiske forelder etter norsk
rett. Forslaget er forankret i hensynet til barnets beste og barns
behov for rettslig tilknytning til sine omsorgspersoner (so-siale
foreldre).
Forslaget gjelder en tidsbegrenset lov, og gjelder for
saker der søknad er fremmet innen 1. januar 2014. Loven foreslås
å gjelde for barn som er i Norge 1. januar 2014, det vil si at søknadstidsfristen
blir skjæringstidspunktet. Departementet tar sikte på at loven oppheves
31. desember 2015.
Det er i norsk rett ikke gitt særskilte regler
om surrogati. Dette betyr at de generelle reglene om etab-lering
av morskap og farskap gjelder. Etter barneloven § 2 første ledd
skal kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor. Etter annet ledd
er en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke bindende. Videre
er det etter lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk
av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 2-15 ikke adgang til
eggdonasjon. Det følger av dette at surrogati på disse vilkår ikke
er tillatt i Norge. Til tross for dette er det et faktum at enkelte
norske borgere reiser til andre land for å inngå avtaler om surrogati.
Det har siden januar 2010 pågått et arbeid for
å klargjøre rettstilstanden for hvordan saker der barn født av surrogatmor
i utlandet skal behandles.
De fleste barna i Norge født av surrogatmor
i utlandet vil kunne ivaretas gjennom gjeldende regelverk. Dagens
regelverk er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sikre rettslige
bånd mellom barn og pretenderende forelder etter samlivsbrudd eller
etter at juridisk far er død. Forslaget om en midlertidig lov som
ble sendt på høring 30. mars 2012 tok derfor sikte på å omfatte
disse øvrige tilfellene.
Utgangspunktet for utforming av høringsnotatet var
å foreslå en hjemmel for å sikre de aktuelle barnas rettslige bånd
til sine omsorgsforeldre, for de tilfeller dette ikke kunne skje
etter gjeldende regelverk. Videre var departementet opptatt av at
den midlertidige loven ikke skulle danne presedens for fremtidig
lovarbeid.
Lovforslaget fremmes på bakgrunn av en utredning
av de juridiske muligheter som foreligger for å sikre barna juridiske
foreldre etter norsk rett. Det har vært et tungtveiende hensyn å
utforme lovforslaget mest mulig i tråd med gjeldende norsk barne-
og adopsjonslovgivning. Det tilføyes at det etter barneloven ikke
kan fastsettes to farskap til ett og samme barn, men at foreldreskap
for pretenderende far kan etableres etter adopsjonsloven. Det kan
heller ikke etableres morskap etter barneloven for en kvinne som
ikke har født barnet, men foreldreskap kan i slike tilfeller etableres
etter adopsjonsloven. Det har ikke vært aktuelt for departementet
å foreslå en midlertidig lov om foreldreskap for å sikre barna i
Norge født av surrogatmor i utlandet foreldreskap i strid med disse
grunnleggende prinsipper i norsk rett for etablering av foreldreskap.
Det fødes rundt 60 000 barn i Norge hvert år, og det foreligger
kun et fåtall saker som er feilregistrert i folkeregisteret etter
bruk av surrogati i utlandet (innenfor et gitt tidsrom i 2010/2011).
Løsninger for disse sakene, og andre uavdekkede tilfeller, må søkes
løst mest mulig i samsvar med gjeldende barnelov og adopsjonslov
slik at man ikke undergraver de generelle ordningene for etablering
av foreldreskap som fungerer tilfredsstillende for majoriteten av
barn.
Departementet foreslår imidlertid på grunnlag
av høringen å utvide forslaget til også å omfatte pretenderende
forelder som er gift, registrert partner eller samboer med barnets
juridiske far. Forslaget vil dermed omfatte noen tilfeller (ektefeller
og registrerte partnere) der det etter gjeldende rett i dag er adgang
til å adoptere barnet (stebarnsadopsjon). Det vil videre omfatte
samboere som etter adopsjonsloven i dag ikke har adgang til stebarnsadopsjon.
Hensikten med å utvide personkretsen er å bidra til at omsorgspersonene
nå selv tar ansvar for å sikre barna juridisk i tråd med norsk lov.
Departementet er i gang med en bredere utredning
av spørsmål knyttet til foreldreskap etter bruk av surrogati i utlandet.
Midlertidige overgangsordninger om foreldreskap hjemlet i forskrift
og lov skal ikke danne presedens for dette fremtidsrettede arbeidet.
For nærmere beskrivelse av gjeldende rett vises det
til proposisjonen.
Forslag til midlertidig lov har av hensyn til
barnets beste som formål å sikre at barn i Norge som er født av
surrogatmor i utlandet, i visse tilfeller kan få etablert juridiske
bånd til sin pretenderende forelder (sosial forelder/omsorgsperson). Se
lovutkastet § 1.
Den midlertidige loven vil kunne legge til rette for
at barn får juridisk tilknytning til begge sine omsorgspersoner.
Den vil også gjelde for samboere, som etter gjeldende rett ikke
har mulighet til å oppnå foreldreskap for et barn ved adopsjon.
Det er flere hensyn som gjør seg gjeldende ved utforming
av den midlertidige loven. Barnet, pretenderende forelder og surrogatmor
(og eventuelt hennes ektemann) kan ha ulike interesser som helt
eller delvis er beskyttet av menneskerettighetene som er en del
av norsk rett. Når det gjelder surrogatmors posisjon, er det viktig
å være oppmerksom på at overføring av foreldreskap etter den midlertidige
loven innebærer at hun trer ut av rettsforholdet til barnet. Pretenderende
foreldre kan også ha ulike interesser, særlig etter skilsmisse eller
samlivsbrudd. Forslaget bygger på en avveining av de ulike hensyn
som gjør seg gjeldende, hvor hensynet til barnets beste har vært
avgjørende.
Forslag til ny midlertidig lov er begrenset
på flere måter. For det første gjelder den kun barn i Norge (der
det er søkt om foreldreskap innen fristen 1. januar 2014) og som
er født av surrogatmor i utlandet. Farskapet må være etablert etter
barneloven. Det foreslås at loven oppheves 31. desember 2015. Forslaget
forutsetter videre at søker selv bidrar til å opplyse saken. Tilfeller der
for eksempel to personer er utpekt som far for ett og samme barn,
men ingen av dem bidrar til å få avklart hvem som er barnets biologiske far,
vil ikke omfattes av den midlertidige loven.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det
for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet gis en midlertidig
lov som gir adgang til å etablere et rettslig barn-foreldre-forhold
til pretenderende forelder som sammen med juridisk far har inngått
avtale med surrogatmor. Forslaget til midlertidig lov var i høringsnotatet
begrenset til de tilfeller der juridisk far er død eller samlivet mellom
far og søker er opphørt. Departementet la til grunn at det er i
tråd med FNs barnekonvensjon at norske myndigheter bidrar til at
barn bosatt i Norge sikres en juridisk far og mor etter norsk rett
der det er mulig. Det ble vist til at det er viktig å legge til
rette for at et barn får juridisk tilhørighet til de personer som
skal ha omsorgen.
Departementet viste i høringsnotatet til at
sam-boere i dag ikke har adgang til stebarnsadopsjon etter adopsjonsloven.
Departementet foreslo for disse aktuelle sakene at adgangen til
å etablere foreldreskap etter dødsfall og samlivsbrudd også skal
gjelde for tidligere samboere. Det ble ikke stilt krav til samboerforholdets
eksistens og varighet. Det ble ikke foreslått noen generell adgang
for samboere til å stebarnsadoptere hverandres barn i høringsnotatet,
idet lovforslaget gjelder en midlertidig lov for å sikre barn i
Norge født av surrogatmor i utlandet. Det ble vist til at spørsmålet
om samboeres adopsjonsadgang vil bli vurdert i forbindelse med oppfølging
av Adopsjonsutvalgets NOU 2009:21. Det ble i høringsnotatet foreslått
at adopsjonslovens bestemmelser skal gjelde om ikke annet følger av
den midlertidige loven. Departementet la til grunn at etablering
av foreldreskap normalt vil være til barnets beste der omsorgspersonen
(pretenderende forelder) sammen med juridisk far har inngått avtale
med surrogatmor og hvor omsorgspersonen har deltatt i barnets liv
fra fødselen av, jf. adopsjonsloven § 2.
Høringsnotatet redegjorde for at etablering
av foreldreskap i utgangspunktet ikke kan finne sted uten at forelder
med foreldreansvar har samtykket, jf. adopsjonsloven § 7 første
ledd. Dersom surrogatmor mot formodning har del i foreldreansvaret,
må også hennes samtykke innhentes, jf. adopsjonsloven § 7 første
ledd. I tilfeller der surrogatmor ikke har del i foreldreansvaret
skal hun, så vidt mulig, gis anledning til å uttale seg, jf. adopsjonsloven
§ 7 tredje ledd.
I høringsnotatet ble det gjort oppmerksom på
at det kan forekomme tilfeller der søker ikke kan legge frem et
samtykke fra juridisk far. Dette kan være tilfellet der juridisk
far er død, eller der han ikke ønsker å medvirke etter at samlivet
med søker er opphørt. For slike tilfeller foreslo departementet
at utenlandsk dom, administrativ avgjørelse eller kontrakt som dokumenterer
et felles ønske om å oppfostre barnet, kan tre i stedet for et slikt
samtykke. Dette vil være et unntak fra gjeldende adopsjonslov § 7
første ledd som innebærer at det alltid skal innhentes samtykke fra
forelder med foreldreansvar. Departementet valgte i forslaget å
la barnets behov for rettslig tilknytning til den omsorgspersonen
som har vært til stede fra fødselen av gå foran hensynet til den
juridiske fars bestemmelsesrett etter norsk rett. Prinsippet om
barnets beste tilsier at barnet som allerede er i Norge, bør sikres
juridisk tilknytning til begge sine pretenderende foreldre. Departementet
mente at denne løsningen er forsvarlig idet den kun innskrenker
juridisk fars rettigheter, ikke surrogatmors.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det
i den midlertidige loven skal være adgang til å etablere foreldreskap
med de rettsvirkninger som gjelder for stebarnsadopsjon etter adopsjonsloven.
Pretenderende forelder kan i dag adoptere barnet som enslig. Dette
vil som oftest likevel ikke være aktuelt på grunn av rettsvirkningene
av slik adopsjon idet barnet da mister sin rettslige tilknytning
til juridisk far og hans familie. Det vil normalt ikke være ønskelig. Høringsnotatet
foreslår derfor en adgang til å overføre foreldreskap med den virkning
at barnet anses som juridisk fars og pretenderende forelders felles
barn, samtidig som barnet trer ut av rettsforholdet til surrogatmor.
Det ble lagt til grunn at ved etablering av foreldreskap får søker blant
annet foreldreansvar for barnet.
Som uttalt i høringsnotatet viser departementet til
at det er behov for en bred utredning av spørsmål knyttet til foreldreskap
etter bruk av surrogati i utlandet. Det ble også understreket at midlertidige
overgangsordninger om foreldreskap hjemlet i forskrift og lov ikke
skal danne presedens for dette arbeidet. Departementet er enig i
at det er et behov for mer utredning på området for surrogati og
etablering av foreldreskap, og det vises her blant annet til det
pågående arbeidet i Haagkonferansen for internasjonal privatrett,
der Norge er medlem.
Noen høringsinstanser mener at de aktuelle barnas
juridiske rettigheter må ivaretas på andre måter enn gjennom forslag
om en midlertidig lov, og enkelte mener at dette må skje gjennom adopsjon
eller ved anerkjennelse av utenlandske dokumenter. Departementet
viser til at kjernen i lovforslaget er å gi et rettslig grunnlag
for å etablere foreldreskap der dette ikke kan oppnås etter barneloven
(inkludert midlertidig forskrift) og heller ikke ved adopsjon.
Når det gjelder ønsket om å innføre en generell adgang
til anerkjennelse, viser departementet til at utgangspunktet i norsk
rett er at utenlandske rettsavgjørelser ikke anerkjennes her i landet med
mindre det er særskilt hjemmel for det, jf. lov 17. juni 2005 nr.
90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 19-16.
Det er en begrenset adgang til å anerkjenne dommer og andre myndighetsavgjørelser
om farskap etter barneloven, men denne legger ikke til rette for
å etablere to farskap til ett og samme barn. Etter norsk rett er
det i dag ikke aktuelt å anerkjenne fødselsattester fra andre land,
eller å anerkjenne dommer og andre myndighetsavgjørelser om foreld-reskap
bortsett fra farskap. Adopsjonsloven har for øvrig egne regler for
anerkjennelse av utenlandske adopsjoner. Departementet vil ikke fremme
forslag om en så omfattende endring av gjeldende norsk rett i en
midlertidig lov med et begrenset nedslagsfelt. Det er av avgjørende
betydning at eventuelle omfattende endringer i gjeldende norsk rett
på dette punkt utredes bredt og ses i en større sammenheng. Spørsmålet
om anerkjennelse av utenlandske dommer og myndighetsavgjørelser
er et av hovedspørsmålene i Haagkonferansens pågående utredning
om surrogati.
Flere høringsinstanser har merknader om forholdet
mellom den midlertidige loven og adopsjonsloven. Det foreslås også
at begrepet «etablering» av foreldreskap erstattes med begrepet
«overføring». Departementet er enig i at begrepet «overføring» av
foreldreskap bør benyttes i lovforslaget, men ønsker ut over dette
ikke å foreta ytterligere presiseringer i loven om forholdet til
adopsjonsloven. Det fremgår dessuten av lovutkastet § 2 siste ledd
at «adopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av loven her».
Noen høringsinstanser har bedt om en tydeliggjøring
i formålsbestemmelsen av hvilke tilfeller som omfattes. Departementet
viser til at lovutkastet §§ 1 og 2 må ses i sammenheng. Det er ikke
hensiktsmessig å gjenta vilkårene som nærmere avgrenser hvilke tilfeller
som omfattes i formålsbestemmelsen. Departementet foreslår imidlertid
følgende henvisning fra § 1 til § 2 for å tydeliggjøre noe mer hvilke
tilfeller som omfattes:
«Formålet med loven er av hensyn til barnets beste
å gi en midlertidig adgang til å overføre foreld-reskap for barn
i Norge født av surrogatmor i utlandet for de tilfeller som omfattes
av § 2.»
Departementet viser til at lovforslaget som
ble sendt på høring ga rettslig grunnlag for å etablere foreldreskap
der dette ikke kan oppnås etter barneloven og heller ikke ved adopsjon
fordi barnets rettslige bånd til juridisk far ved en adopsjon brytes.
Departementet foreslår her en utvidelse av lovforslaget slik at
dette også omfatter pretenderende forelder i samboerskap med juridisk
far, og også pretenderende forelder i ekteskap eller registrert
partnerskap med juridisk far. Det kan reises noen innvendinger mot
en utvidelse. En utvidelse til å gjelde samboere medfører en ytterligere
forskjellsbehandling, idet det etter gjeldende rett ikke er mulig
for samboere å stebarnsadoptere hverandres barn. I høringsnotatet
i brev av 29. oktober 2012 om endringer i adopsjonsloven foreslår
departementet at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre på
lik linje med ektepar. Det er likevel forskjeller. I høringsnotatet
om adopsjon stilles det krav til samboerskapets stabilitet. Det
ligger ingen krav til samboerskapet inne i forslag til midlertidig
lov. Forslaget om å utvide personkretsen til å gjelde gifte/registrerte
partnere medfører videre at man beveger seg vekk fra forutsetningen
om at dette skal være en ordning for de som i dag ikke kan oppnå
foreldreskap på annet vis, jf. gifte/regi-strerte partnere som i
dag kan stebarnsadoptere. Departementet ser at det kan reises innvendinger
mot å innføre en konkurrerende ordning for etablering av foreldreskap
for ektefeller og registrerte partnere. Videre kan det reises innvendinger
mot å behandle de aktuelle barna enda mer spesielt enn nødvendig.
Når departementet likevel har valgt å foreslå
en utvidelse, har dette sammenheng med et ønske om delvis å imøtekomme
ønsker i høringen. Videre er det et forsøk på å få de pretenderende foreldre
til selv å ta et større ansvar for og mer initiativ til å starte
den juridiske sikringen av barna.
Når det gjelder en eventuell plikt til å etablere foreldreskap
for den som har inngått avtale om surrogati sammen med barnets juridiske
far, viser departementet til at en slik pliktbestemmelse ville avvike
vesentlig fra gjeldende rett. En slik ordning måtte i så fall også
vært utredet nærmere i forhold til våre menneskerettslige forpliktelser, og
dette er uansett ikke mulig innenfor de ønskede tidsrammer for forslag
om midlertidig lov.
Departementet har på bakgrunn av høringen kommet
til at det er behov for å tydeliggjøre i lov-teksten hvorvidt det
kreves samtykke fra far. Departementet foreslår at det fremgår av
lovutkastet § 2 første ledd at der det ikke foreligger et samtykke
fra barnets far om overføring av foreldreskapet fra surrogatmor
til søker, kan den fremlagte dokumentasjonen tre i stedet for et samtykke
fra barnets far. Det fremgår av dette at det ikke er et krav for
overføring av foreldreskapet at far samtykker. Det sentrale er at
utenlandsk dom, administrativ avgjørelse eller kontrakt som kan
dokumentere et felles ønske om å oppfostre barnet, nettopp skal
tre i stedet for et samtykke fra barnets far der far er død eller
motsetter seg overføring av foreldreskap. Hvorvidt far har gitt
et samtykke eller ikke, vil likevel ha betydning for vurderingen
av hva som er til barnets beste.
Departementet viser til at lovutkastet § 2 første ledd
innebærer unntak fra gjeldende adopsjonslov, og ser innvendingene
mot en slik bestemmelse. Når departementet likevel foreslår en mulighet
til adopsjon uten samtykke fra juridisk far, er dette av hensyn
til barnets beste. Barnet og en sosial forelder som har vært til
stede i barnets liv fra fødselen av, vil normalt ha en nær barn-foreldre-relasjon
som bør kunne formaliseres gjennom etablering av foreldreskap, til
tross for senere motsetninger og konflikter mellom de pretenderende
foreldrene.
Lovutkastet § 2 første ledd innebærer at utenlandsk
dom, administrativ avgjørelse eller kontrakt som dokumenterer et
felles ønske om å oppfostre barnet, kan tre i stedet for et samtykke fra
barnets far. Departementet mener at det er forsvarlig og rimelig
å gi en slik adgang for tilfeller der et opprinnelig felles ønske
om å oppfostre barnet sammen kan dokumenteres. Det foreslås ingen
automatikk på dette punkt, det skal snarere skje en helhetlig vurdering
av om et konkret dokument kan og bør legges til grunn som «et felles
ønske». En avtale med surrogatmor inngått av paret i fellesskap
kan i den enkelte sak være tilstrekkelig til å dokumentere et felles
ønske.
Departementet har etter høringen kommet til
at barnets uttalerett og samtykkekompetanse bør fremheves og tydeliggjøres
i lovteksten. Se lovutkastet § 2 tredje ledd.
Når det gjelder barns rett til å kjenne sin
mor og far, viser departementet til merknader til lovbestemmelsene,
videreført fra høringsnotatet, der det presiseres at adopsjonsloven
§ 12, om at adoptivforeldre «skal så snart som tilrådelig fortelle
adoptivbarnet at det er adoptert», gjelder tilsvarende etter den
midlertidige loven. Videre har barnet krav på å få opplyst fra myndighetene hvem
de opprinnelige foreldre er når det er fylt 18 år, jf. adopsjonsloven
§ 12 annet ledd. Videre er barnets rett til å kjenne sin mor ivaretatt
ved at surrogatmor er part i sak etter den midlertidige loven og
skal gi sitt samtykke eller uttalelse til spørsmålet om overføring
av foreldreskap. Departementet mener derfor at lovforslaget samlet sett
legger til rette for at barnets rett til å få kunnskap om sitt opphav
i tråd med menneskerettighetene, kan oppfylles.
Departementet foreslår etter høringen at det
tas inn en reservasjon om tvang i formålsbestemmelsen. Se lovutkastet
§ 1.
Barnet får ved overføring av foreldreskap samme
rettsstilling til juridisk far og pretenderende forelder som om
det hadde vært deres felles barn.
Juridisk far og den som innvilges foreldreskap får
felles foreldreansvar. Se lovutkastet § 2 fjerde ledd.
Det fremgår av lovteksten at overføring av foreld-reskap
innebærer at barnets rettsforhold til surrogatmor brytes, se lovutkastet
§ 2 fjerde ledd. Departementet viser for øvrig til at lovutkastet
§ 2 fjerde ledd bestemmer at adopsjonsloven gjelder med mindre det
er gjort unntak i den midlertidige loven.
Når det gjelder statsborgerskap, vises det til
ny § 5 a i statsborgerloven.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at norske myndigheter skal ha jurisdiksjon til å behandle saker
etter den midlertidige loven når søker er bosatt i Norge og barnet
oppholder seg i Norge. Saken skal da behandles etter norsk lov.
Se lovutkastet § 3 første ledd.
Departementet holder fast på at loven skal tre
i kraft straks. Departementet foreslår at loven skal gjelde ut år
2015, det vil si at den oppheves 31. desember 2015. Departementet
har som intensjon å få på plass nye bestemmelser i adopsjonsloven
før eller samtidig med at midlertidig lov oppheves. Et sentralt
skjæringstidspunkt etter loven er søknadsfristen 1. januar 2014. Søknadsfristen
som foreslås innebærer at loven gjelder for barn som er i Norge
1. januar 2014.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
vil vise til at den midlertidige loven har som formål å sikre de
juridiske rettighetene til barn født av surrogatmor i utlandet.
Loven retter seg mot omsorgsforelder nummer to som er barnets sosiale
forelder og således omsorgsperson for barnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil peke på at overgangs-loven
er nødvendig for å fange opp de tilfeller der foreldreskap ikke
kan etableres etter gjeldende regelverk; barneloven, den midlertidige
forskriften og adopsjonsloven. Dette gjelder tilfeller etter samlivsbrudd
eller etter at juridiske far er død.
Flertallet støtter imidlertid
også regjeringens forslag om å utvide loven til å gjelde pretenderende
forelder som er gift, registrert partner eller samboer med barnets
juridiske far. Flertallet mener dette er riktig for
å legge til rette for en likeverdig etablering av foreldreskap uavhengig av
om det foreligger et samlivsbrudd eller dødsfall. For mange av disse
fami-liene anses det som mer naturlig at foreldreskapet overføres
enn at de må stebarnsadoptere.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er tilfreds med at regjeringen finner gode juridiske løsninger for
de utfordringer som er oppstått for noen barn ved at den nærmeste
omsorgspersonen til barnet som er født av surrogatmor i utlandet,
ikke er barnets juridiske forelder etter norsk rett. Dette medfører
kompliserte juridiske problemstillinger knyttet til etablering av
foreldreskap, foreldreansvar, statsbor-gerskap, utstedelse av pass
og immigrasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er viktig
at disse barna sikres rettigheter på lik linje med alle andre barn
i Norge og mener vi på denne måten best oppfyller barnekonvensjonen
og at barns beste legges til grunn. Flertallet vil
også peke på at mange av disse familiene har levd i den tro at barnet
har en juridisk tilhørighet til begge sine omsorgspersoner. Dette
på bakgrunn av råd og veiledning fra offentlige myndigheter som
i etterkant har vist seg å være feil.
Flertallet vil vise til midlertidig
forskrift av 23. mai 2012 gitt med hjemmel i barneloven § 85 annet
ledd om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet for barn født
av surrogatmor i utlandet. Forskriften retter seg mot saker der
farskap er fastsatt etter dom eller administrativ avgjørelse av
kompetent myndighet i utlandet. Flertallet vil understreke
at etablering av farskap er avgjørende for å kunne overføre foreldreskap
og etablere foreldreskap nummer to i tråd med den foreslåtte overgangsloven.
Flertallet vil understreke at
det er et tungtveiende hensyn å utforme loven mest mulig i tråd
med gjeldende rett innenfor barne- og adopsjonslovgivningen og at
det derfor ikke er adgang etter barneloven til å fastsette to farskap
til ett og samme barn. I slike tilfeller må foreldreskap for pretenderende
far nummer to etableres etter adopsjonsloven eller overgangsloven.
Flertallet vil vise til at loven
også åpner for å overføre foreldreskap til omsorgsforelder nummer
to hvor det har vært et samlivsbrudd og far motsetter seg overføring.
I disse tilfellene som vil være svært konfliktfylte mener flertallet det
er særdeles viktig med en individuell vurdering av barnets beste
og at det ikke minst i disse tilfellene må legges avgjørende vekt
på barnets behov for å knytte juridiske bånd til sin pretenderende
forelder.
Flertallet vil vise til at Skattedirektoratet
har avdekket tilfeller hvor morskap og farskap til barn født ved
surrogatmor i utlandet er registrert i Folkeregisteret uten at det
juridiske morskap eller farskap etter barneloven eller adopsjonsloven
er i orden. For disse familiene som har fått brev fra direktoratet
med varsel om retting av mulig feilregistrert foreldreskap, legger flertallet til
grunn at norske myndigheter foretar en hurtig saksbehandling slik
at disse barna får etablert juridisk foreldreskap til sine omsorgsforeldre
uten at det blir nødvendig å iverksette vedtak om sletting av foreldreskap
i Folkeregisteret.
Flertallet forutsetter at man
legger samme saksbehandlingspraksis til grunn for overførsel av
foreldreskap ved bruk av overgangsloven som ved adopsjon. Flertallet viser
til brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
av 9. oktober 2011, oppdatert senest 26. november 2012 til underliggende
etater, hvor man fastslår at søknad om adopsjon sendes direkte til
regionen i Bufetat. Regionen påser at saken er så godt opplyst som
mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17 og at kommunen
bistår Bufetat i å opplyse saken.
Komiteen er kjent
med at regjeringen er i gang med en bredere utredning av spørsmålet
om foreld-reskap etter bruk av surrogati.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti legger til grunn at praktisering
av surrogati er i strid med hensynet til barns, kvinners og samfunnets
interesser. Det legges derfor til grunn at de videre utredninger
regjeringen er i gang med, baseres på et fortsatt forbud mot surrogati
og at regelverket så langt som mulig utformes ut fra et ønske om
å begrense surrogatiindustriens virksomhet internasjonalt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, tar ikke stilling
til de omfattende problemstillingene knyttet til surrogati gjennom
denne overgangsloven og har kun som intensjon å finne en god juridisk
løsning for barn som i dag er født ved surrogati og lever med sine
omsorgsforeldre. Loven kan derfor ikke anses å skape presedens for
fremtidig lovbehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
først og fremst påpeke at denne saken på ingen måte dreier seg om
legalisering av surrogati, og at enhver sammenblanding med dette
derfor er en avsporing av sakens reelle innhold. Surrogati er ikke
tillatt i Norge, og disse medlemmer er helt tydelige
på at det også skal forbli slik i fremtiden. Det er imidlertid tungtveiende
hensyn overfor barns rettigheter som taler for en tidsavgrenset
lov, og disse medlemmer vil poengtere viktigheten
av at en midlertidig lov om overføring av foreldreskap på ingen
måte gir presedens for fremtidig saksbehandling. Disse medlemmer viser
til at det er flere grunner til at mennesker benytter seg av surrogati
for å få barn. En del personer reiser til andre land for bevisst
å forsøke å omgå norsk lov, mens andre gjør det i «god tro» all
den tid det er tillatt i landet hvor surrogatfødselen gjennomføres. Disse
medlemmer mener det nå påhviler regjeringen et særlig ansvar
for å kommunisere tydelig at surrogati ikke bare er uakseptabelt
her i Norge, men at slike bestillinger heller ikke vil anerkjennes
i Norge i fremtiden. I forlengelsen av dette mener disse
medlemmer at regjeringen må ty til aktive grep i internasjonale
fora og overfor land som tillater surrogati for å få på plass tydelige
rammer for håndtering av slike saker på tvers av landegrenser. Slike
avklaringer må etter disse medlemmers syn innebære
både felles regelverk for land som ikke tillater surrogati og tydelige
avtaler med land som tillater surrogati, slik at norske statsborgere
ikke gis anledning til å inngå slike kontrakter. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om konkrete
tiltak mot surrogati etter den midlertidige lovens utløp.»
Disse medlemmer er svært skeptiske
til ethvert tiltak som kan tolkes i retning av legalisering av surrogati,
men har kommet frem til at en helhetlig vurdering tilsier at den
midlertidige loven bør støttes av hensynet til barnas rettsstilling.
Barna som i dag bor i Norge er uten noen som helst praktisk eller
juridisk tilknytning til sin surrogatmor eller surrogatmors hjemland, hvilket
tilsier at de havner i en ekstremt vanskelig situasjon dersom deres
juridiske status ikke anerkjennes på en eller annen måte. Disse medlemmer mener
derfor det er riktig å sikre foreldreskapet til deres omsorgspersoner,
selv om disse av en eller annen grunn har begått handlinger med
mål om å omgå norsk lov.
Disse medlemmer mener imidlertid
det må strammes inn på dette tidligere enn hva regjeringen legger
opp til. Slik disse medlemmer ser det kan søknadsfristen
1. januar 2014 gi en åpning for at nye prosesser i enkelte tilfeller
kan settes i gang, slik at det videre kan fødes nye barn som vil
være i Norge og ha en norsk far innen søknadsfristen. Dette mener disse
medlemmer er uakseptabelt og mener regjeringen må sikre
at det finnes mekanismer som garanterer for at slikt ikke kan skje. Disse
medlemmer er kjent med at vedtak etter denne midlertidige lov
krever vesentlig dokumentasjon, men mener det påligger regjeringen
et betydelig ansvar for å sikre at saksbehandlingen etter FOR 2012-05-23 nr. 446
ikke drøyer et halvt år. Disse medlemmer mener derfor
det foreslåtte lovforslaget er for vagt på dette punktet, og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre søknadsfristen for
overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor
i utlandet til 1. oktober 2013.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at også barn
som har kommet til Norge etter å ha blitt født av surrogatmor i
utlandet, så langt som mulig sikres juridisk. Disse medlemmer viser
til at regjeringen foreslår at loven skal være midlertidig og at
foreldrene må søke innen 1. januar 2014. Etter 1. januar 2014, som er
siste frist for å søke om overføring av foreldreskap etter den midlertidige
loven, må foreldreskap søkes etablert etter de alminnelige reglene. Disse
medlemmer vil understreke at det er viktig at regjeringen
søker etter muligheter for å sikre nødvendig trygghet for de barna
som allerede er her. Disse medlemmer ser imidlertid
en rekke utfordringer ved regjeringens midlertidige lovforslag.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen, i sitt høringsutkast til
den foreslåtte loven, foreslo en ny lov som skulle sikre partnerens
foreldrestatus ved juridisk forelders død eller ved samlivsbrudd. Dette
medlem vil peke på at Barne- og familiedirektoratet (Bufdir)
i sin høringsuttalelse ga regjeringen et klart råd om i stedet å
foreslå endringer i gjeldende adopsjonslov:
«Etter vårt syn bør det heller enn å foreslå et nytt lovgrunnlag
for overføring av morskap, foreslås endringer i gjeldende adopsjonslov
slik at det kan gjennomføres adopsjon med rettsvirkning som en stebarnsadopsjon
etter dødsfall og separasjon/skilsmisse i alle saker der dette vil
være til barnets beste.
(…)
Adopsjonsinstituttet
er godt etablert i norsk og internasjonal rett, og adopsjonsmyndighetene har
grundig erfaring med de vurderinger og avveininger som skal gjøres.»
Dette medlem viser til at regjeringen
ikke har fulgt dette rådet, og at regjeringen derimot har utvidet
forslaget til også å omfatte pretenderende forelder som er gift,
registrert partner eller samboer med barnets far. Dette medlem ser
med forundring på at regjeringen velger å gå på tvers av faglige
råd fra eget fagorgan. Dette medlem vil understreke
at dette skjer i behandlingen av de mest sentrale lovene vi har
for barns trygghet: loven om barn og foreldre og adopsjonsloven. Dette
medlem mener det er klokt å følge rådet fra Bufdir om å
anvende adopsjonslovgivningen for å løse disse sakene, og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen med utgangspunkt
i Farskapsutvalget fremme endringer i adopsjonslovgivningen som
åpner for stebarnsadopsjon etter samlivsbrudd og død, når dette
er til barnets beste.»
Dette medlem viser videre til
at Bufdir i sin høringsuttalelse også problematiserer hvorvidt regjeringens
løsning uthuler Adopsjonsinstituttet. Bufdir viser til følgende
utdrag fra farskapsutvalgets rapport (NOU 2009:5):
«Utvalget mener at hensynene som ligger til grunn
i de nevnte konvensjoner (jf. Haag-konvensjonen, barnekonvensjonen
og den europeiske menneskerettighets-konvensjonen) også må ivaretas
i tilfeller der barn tas med fra fødselslandet for å vokse opp i
Norge sammen med den ene biologiske forelderen. Det vil uthule adopsjonsinstituttet
og kunne åpne for handel med barn, dersom man skulle anerkjenne
foreldreskap direkte på bakgrunn av en avtale om surrogatmorskap.»
Dette medlem mener lovforslaget
her bryter med farskapsutvalgets anbefaling.
Dette medlem viser til at Bufdir
også peker på paradokset ved at den midlertidige loven dreier seg
om forhold som i utgangspunktet kan være ulovlig:
«Det har blitt stilt spørsmål ved rekkevidden av medvirkningsansvaret
etter bioteknologiloven § 7-5 ved surrogati i utlandet, og dette
bør etter vårt syn avklares før departementet foreslår en lov som
hjemler overføring av morskap på grunnlag av avtaleinngåelse som
kan vise seg å være straffbar i Norge.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser videre til at Bufdir i sin
høringsuttalelse peker på et viktig poeng:
«Andre barn som etter vår erfaring vil kunne ha samme
behov for etablering av juridisk tilknytning til begge sine omsorgspersoner
i de situasjoner forslaget gjelder, og som i antall gjelder en større
gruppe barn, omfattes ikke.»
Disse medlemmer støtter Bufdirs
påpekning av dette paradokset og stiller spørsmål ved hvorfor regjeringen
viser et stort engasjement for, familier som har benyttet surrogati,
og går til det skritt å foreslå en særskilt lovgivning for disse familiene,
mens man ikke viser tilvarende engasjement for andre barn i samme
situasjon.
Disse medlemmer viser til at
statsrådens svar til komiteen datert 4. januar 2013 viser at det fortsatt
er saker som ikke vil kunne la seg løse når det gjelder foreldreskap
for én eller to foreldre etter forskriftsendringen og denne midlertidige
loven. Det kan gjelde for eksempel enslige kvinner som har benyttet
surrogati, der hvor tilstrekkelig dokumentasjon ikke fremlegges, der
hvor avtalen kan være inngått ved tvang, eller der man kommer etter
de frister som er angitt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til statsrådens svar til komiteen på spørsmål
16 datert 4. januar 2013. På spørsmål om hvordan man med sikkerhet
kan legge til grunn at barn ikke er stjålet eller at surrogatmødre
ikke har blitt tvunget eller utnyttet til å gjennomføre svangerskapet,
svarer statsråden blant annet:
«Det organ som gis vedtaksmyndighet etter den midlertidige
loven må dermed vurdere og ta stilling til spørsmål om tvang ved
behandling av søknader – på linje med øvrige vurderinger som må
foretas etter lovens bestemmelser.»
Dette medlem er forundret over
en så enkel tilnærming til så sentrale spørsmål. Det synes som om
man ikke vet hvordan man skal kunne forsikre seg om å unngå menneskehandel
eller tvang overfor kvinner, men at det delegeres til underliggende
etater å forholde seg til dette.
Dette medlem viser i denne sammenheng
til følgende påpekning fra Farskapsutvalget:
«Det faktum at barnet er født i et annet land, medfører
at det i saksbehandlingen må legges særlig vekt på å klarlegge alle
fakta rundt barnets tilblivelse og ankomst til Norge, slik at det
sikres at opprinnelige mor og/eller rettslig far har inngått alle
avtaler frivillig, og at barnet ikke har vært gjenstand for kidnapping
og/eller handel.»
Dette medlem viser til at statsråden
i sine svar til komiteen (24. januar 2013 vedlagt) legger til grunn
at Haagkonferansen for internasjonal privatrett har uttrykt at saker
som gjelder surrogati, «vanskelig kan behandles etter Haagkonvensjonen
om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner». Statsråden
sier videre at:
«Dette innebærer at saker om surrogati ikke behandles
etter reglene om internasjonale adopsjoner. På denne bakgrunn har
departementet ikke foretatt en nærmere vurdering av Haagkonvensjonens
bestemmelser i forhold til forslaget om midlertidig lov om overføring
av foreldreskap.»
Dette medlem mener det er bekymringsverdig at
det kan synes som om regjeringen legger til grunn at barn født av
surrogatmor dermed er uten det vern som andre barn har, når det
blant annet gjelder å forebygge menneskehandel. Det burde være åpenbart
at man på bakgrunn av Haagkonferansens uttalelser så langt som mulig
burde sørge for at intensjonene i Haagkonvensjonen blir etterlevd
også for disse barna.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme sak om konkrete
tiltak mot surrogati etter den midlertidige lovens utløp.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen endre søknadsfristen for
overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor
i utlandet til 1. oktober 2013.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen med utgangspunkt
i Farskapsutvalget fremme endringer i adopsjonslovgivningen som
åpner for stebarnsadopsjon etter samlivsbrudd og død, når dette
er til barnets beste.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til midlertidig lov
om overføring av foreldreskap for barn i Norge født
av surrogatmor i utlandet mv.
§ 1 Formål
Formålet med loven er av hensyn til barnets beste å gi
en midlertidig adgang til å overføre foreldreskap for barn i Norge
født av surrogatmor i utlandet for de tilfeller som omfattes av
§ 2. Loven gjelder ikke overføring av foreldreskap der avtalen med
surrogatmor er inngått under tvang.
§ 2 Vilkår for og rettsvirkninger
av overføring av foreldreskap
Juridisk fars nåværende eller tidligere ektefelle, registrerte
partner eller samboer som sammen med barnets far inngikk avtale
med surrogatmor, kan søke om foreldreskap for barnet. Søkeren må
dokumentere at barnets far og søkeren hadde et felles ønske om å oppfostre
barnet sammen. Utenlandsk dom, administrativ avgjørelse eller avtale
som dokumenterer et slikt felles ønske, må fremlegges. Der det ikke
foreligger et samtykke fra barnets far om overføring av foreldreskapet
fra surrogatmor til søker, kan den fremlagte dokumentasjonen tre
i stedet for et samtykke fra barnets far.
Dersom surrogatmoren etter norsk rett har foreldreansvar
for barnet, kreves surrogatmorens samtykke til overføring av foreldreskap.
Er hun forsvunnet, sinnslidende eller utviklingshemmet, kreves samtykke
fra verge. Dersom surrogatmoren ikke har del i foreldreansvaret,
skal hun så vidt mulig få uttale seg før det blir truffet vedtak.
Dersom barnet har fylt 12 år, kreves et samtykke fra barnet
for å overføre foreldreskapet. Et barn som er fylt 7 år, og yngre
barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres
og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om overføring
av foreldreskap. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med
dets alder og modenhet.
Ved overføringen av foreldreskapet får barnet samme rettsstilling
til faren og søkeren som om det hadde vært deres felles barn. Søkeren
får ved overføringen foreldreansvar for barnet med mindre faren
og søkeren avtaler noe annet. Samtidig faller rettsforholdet til
surrogatmoren og hennes slekt bort. Rettsvirkningen inntrer fra
vedtakstidspunktet.
Adopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av loven her.
§ 3 Jurisdiksjon og lovvalg
Søknad om overføring av foreldreskap etter denne lov kan
avgjøres i Norge dersom søker har bopel i Norge og barnet oppholder
seg i Norge på tidspunktet bestemt i § 4.
Søknaden avgjøres etter norsk rett.
§ 4 Frist for å fremme søknad
Søknad om foreldreskap etter denne lov må fremmes innen
1. januar 2014.
§ 5 Ikrafttredelse og endring
i annen lov
Loven trer i kraft straks og oppheves 31. desember 2015.
I lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk
statsborgerskap skal ny § 5 a lyde:
§ 5 a Erverv ved overføring
av foreldreskap for barn født i Norge av surrogatmor i utlandet
Der foreldreskap overføres til en norsk statsborger
etter midlertidig lov om overføring av foreldreskap for barn i Norge
født av surrogatmor i utlandet, blir barnet norsk statsborger ved
overføringen dersom barnet er under 18 år på vedtakstidspunktet.
Familie- og kulturkomiteen har følgende spørsmål
til statsråden i forbindelse med behandlingen av Prop. 47 L (2012-2013)
Midlertidig lov om overføring av foreldreskap for barn i Norge født
av surrogatmor i utlandet mv.:
1. Departementet setter
en tidsfrist for søknader etter loven. Det må antas at det er fordi
man ønsker færre nye saker av denne karakter etter denne dato. Hvorfor
er ikke frarådingen mot å inngå avtaler med surrogatmor nevnt i
proposisjonen eller i pressemeldingen om saken?
2. Hvis regjeringen mener dette er et amnesti,
dvs at den midlertidige loven oppheves, hvordan vil regjeringen
gjøre søknadsfristen kjent og forhindre nye tilfeller, all den tid
regjeringen ikke opplyser om frarådingen på informasjonssider om surrogati
eller når statsrådene omtaler temaet?
3. Lovforslaget er omtalt av statsråden
som et amnesti. Samtidig viser regjeringen til at den arbeider med
lovgivningen i surrogatispørsmål. Kan regjeringen forsikre om at
man etter den midlertidige loven vil gå tilbake til et strengere regelverk
i tråd med prinsippene for fastsetting av foreldreskap i barneloven
og adopsjonsloven?
4. Hvorfor foreslår regjeringen å sette
søknadsfristen så sent som 1. januar 2014, når dette åpner for at
det fortsatt kan inngås nye kontrakter, hvis formålet med loven
bare er å sikre barna som allerede er kommet?
5. Kan regjeringen forsikre om at den midlertidige
loven og søknadsfristen ikke vil bli forlenget?
6. Hvordan vil departementet forholde seg
til eventuelle nye saker etter 1. 1 2014, der norske borgere bringer
barn født av surrogatmor til Norge?
7. Hvilke vurderinger gjør departementet
når det gjelder barns rett og mulighet til senere å gjøre seg kjent
med sitt biologiske opphav i disse sakene, jft barnekonvensjonens
§ 7?
8. Kan departementet utdype nærmere hvorfor
en i lovforslaget har valgt å utvide adgangen til å gjelde gifte/registrerte
partnere, så lenge disse i dag kan oppnå foreldreskap ved å stebarnsadoptere?
9. Kan departementet forklare konkret hvilke ulemper
og begrensninger det ville medført om man i stedet for denne loven
bare benytter adopsjonslovens bestemmelser overfor de foreldrene som
omfattes av den midlertidige loven?
10. Hvorfor legges det ikke opp til en
utredning med sosialrapport av søkerne på samme måte som ved en
adopsjonsprosess for å sikre at vedtaket er til barnas beste?
11. Det vises til Vårt Land 1. 12.12. Er
norske myndigheter kjent med lovforslaget i India der det blant
annet legges opp til at hjemlandet må tillate surrogati og bekrefte
at foreldreskap og innreise går i orden? Vil regjeringen benytte
de eventuelle muligheter en slik lov gir til å stanse norske borgeres
bruk av surrogatmødre i India?
12. Har departementet vurdert å fjerne
pater-est-prinsippet for å forenkle fastsettelsen av farskap i surrogatisaker?
13. Hva var grunnen til at regjeringen
i høringsutkastet ville avgrense muligheten til å etablere foreld-reskap
for foreldre nr. 2 til tilfeller av dødsfall og samlivsbrudd?
14. Det regjeringsoppnevnte Farskapsutvalget skriver
følgende i sin rapport:
«Utvalget mener at hensynene som ligger til grunn
i de nevnte konvensjoner (jf. Haag-konvensjonen, barnekonvensjonen
og den europeiske menneskerettighets-konvensjonen) også må ivaretas
i tilfeller der barn tas med fra fødsels-landet for å vokse opp
i Norge sammen med den ene biologiske forelderen. Det vil uthule adopsjonsinstituttet
og kunne åpne for handel med barn, dersom man skulle anerkjenne
foreldreskap direkte på bakgrunn av en avtale om surrogatmorskap.» Er
departementet enig i Farskapsutvalgets vurdering på dette punktet?
15. I hvilken grad berører lovforslaget
internasjonale konvensjoner og avtaler Norge har sluttet seg til
(om adopsjon eller på andre områder), og i hvilken grad kan forslagene
komme i konflikt eller evt være i en gråsone ift bestemmelser i disse?
16. Kan departementet utdype hvordan det
med sikkerhet kan legges til grunn at barn ikke er stjålet eller
at surrogatmødre ikke har blitt tvunget eller utnyttet til å gjennomføre
svangerskapet?
17. Lovforslaget gjelder ikke overføring
av foreldreskap der avtalen med surrogatmor er inngått under tvang.
Det samme gjelder den midlertidige forskriften om farskap. Betyr
det at departementet ikke ønsker å bidra til å gi juridisk foreldreskap
til personer som har bestilt barn ved surrogatiavtaler med elementer
av tvang?
18. Er det fortsatt saker som ikke vil
kunne la seg løse når det gjelder foreldreskap for en eller to foreldre
etter forskriftsendringen og denne midlertidige loven?
19. I 2011 var det betydelig oppmerksomhet
om en kvinne som ikke fikk med seg tvillinger født av surrogatmor
ut av India. Saken ble tatt opp mellom norske og indiske myndigheter
på høyt nivå. Hva er status for hennes formelle relasjon til barna
i dag, og vil departementets forslag hjelpe i dette tilfellet?
20. Hva er grunnen til at det ikke stilles
samme krav til samlivsform her som det gjøres i adopsjonslov og
i bioteknologiloven?
21. I proposisjonen heter det på side 15:
«Har pretenderende foreldre deltatt som en omsorgsperson i barnets
liv fra fødselen av, legger departementet til grunn at det normalt
vil være til barnets beste å få en juridisk tilknytning til denne forelderen.»
Mange norske barn lever med bare en av foreldre uten kontakt med
den andre. I mange tilfeller vil denne ene forelderen ha ny partner.
Hvordan vurderer departementet disse barnas situasjon? Bør ny partner
i disse tilfellene søke om å adoptere barnet?
Av hensyn til sakens framdrift bes det om svar
så snart som mulig.
Jeg viser til brev fra Stortinget 14. desember 2012
om ovennevnte. Nedenfor følger Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
svar på spørsmålene fra komiteen.
1. Midlertidig forskrift
23. mai 2012 om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet og forslag
til lovvedtak i Prop 47 L (2012-2013) Midlertidig lov om overføring
av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv.,
har som formål å gi et rettslig grunnlag for å kunne gi barna i
Norge født av surrogatmor i utlandet juridiske foreldre etter norsk
rett. Tidsfristen har således sammenheng med formålet, det vil si
å sikre barna, og forslaget retter seg særlig mot tilfellene der
morskap/farskap og foreldreansvar er registrert feil i folkeregisteret («rettesakene»).
Søknadsfristen 1. januar 2014 etter midlertidig lov blir et skjæringstidspunkt for
hvilke tilfeller som kan løses etter loven. Saker etter dette tidspunkt
må søkes løst etter de alminnelige reglene i barneloven og adopsjonsloven.
Idet loven har som hovedformål å sikre de barna som
allerede er i Norge, har ikke departementet funnet det hensiktsmessig
å fraråde bruk av surrogati i selve proposisjonen. I departementets nyhetssak
7. desember 2012 om lovforslaget er det imidlertid lenket til den
generelle informasjonen om surrogati og foreldreskap på www.regjeringen.no,
hvor det blant annet informeres om at eggdonasjon /surrogati ikke
er tillatt, og videre om risikoen ved bruk av surrogati i utlandet.
2. Departementet informerer om risiko ved
bruk av surrogati på www.regjeringen.no. Regjeringen fraråder videre
bruk av surrogati i utlandet på hjemmesidene til et utvalg aktuelle
norske utenriksstasjoner, inkludert Norges ambassade i India. Se
også Barne-, likestillings- og inkluderingsministerens svar på interpellasjon
nr. 80 (2011-2012) fra stortingsrepresentanten Øyvind Håbrekke.
Etter at den midlertidige loven vedtas av Stortinget, vil informasjon
om loven legges ut på departementets hjemmesider, herunder informasjon
om tidsfristen.
3. Det gjelder ingen særregler for etablering/overføring
av foreldreskap for barn født av surrogatmor, og de alminnelige
reglene i barneloven og adopsjonsloven gjelder. Etter 1. januar
2014, som er siste frist for å søke om overføring av foreldreskap
etter den midlertidige loven, må foreldreskap søkes etablert etter
de alminnelige reglene.
4. Den midlertidige forskriften omfatter
barn som var i Norge ved ikrafttredelsen 24. mai 2012. Farskap til
barn født etter dette tidspunkt fastsettes etter barnelovens alminnelige
regler. Den midlertidige loven vil gjelde for barn i Norge der det
er søkt om foreldreskap innen fristen som er satt til 1. januar
2014. Den midlertidige loven har således lengre varighet enn forskriften.
Dette har sammenheng med at det i dag ikke er alternative måter
i barneloven/adopsjonsloven for å overføre foreldreskap med samme
virkning som stebarnsadopsjon for samboere og etter skilsmisse/død.
Det vises her til at departementet har sendt på høring forslag til
endringer i adopsjonsloven der det blant annet foreslås å åpne for
at samboere kan adoptere på dette punkt, se høringsbrev 29. oktober
2012.
5. Regjeringen har ikke planer om å foreslå
en forlengelse av søknadsfristen etter at midlertidig lov er vedtatt,
noe som uansett ville forutsette at et forslag om lovendring ble
fremmet for Stortinget.
6. Departementet har i brev av 9. oktober
2011 til etatene Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Skatteetaten
og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) presisert og sammenstilt
gjeldende rett om etablering/overføring og registrering av foreld-reskap
og foreldreansvar for barn født av surrogatmor i utlandet. Informasjon
om regelverk og praksis er tilgjengelig på departementets hjemmesider,
og må nå forutsettes å være kjent for de som planlegger å få/får
barn i utlandet etter bruk av surrogati. Etter 1. januar 2014 vil
således de alminnelige reglene som beskrevet i etatsbrevet gjelde.
7. Departementet har i lovforslaget forutsatt
at adopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av den midlertidige
loven. Når det gjelder barnets rett til kunnskap om sitt opphav
fremgår følgende i proposisjonen:
«Når det gjelder barns rett til å kjenne sin mor
og far viser departementet til merknader til lovbestemmelsene, videreført
fra høringsnotatet, der det presiseres at adopsjonsloven § 12, om
at adoptivforeldre ‘skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet
at det er adoptert’, gjelder tilsvarende etter den midlertidige
loven. Videre har barnet krav på å få opplyst fra myndighetene hvem
de opprinnelige foreldre er når det er fylt 18 år, jf. adopsjonsloven
§ 12 annet ledd. Videre er barnets rett til å kjenne sin mor ivaretatt
ved at surrogatmor er part i sak etter den midlertidige loven og
skal gi sitt samtykke eller uttalelse til spørsmålet om overføring
av foreldreskap. Departementet mener derfor at lovforslaget samlet sett
legger til rette for at barnets rett til å få kunnskap om sitt opphav
i tråd med menneskerettighetene, kan oppfylles».
Se proposisjonen kapittel 6.3.2 og merknader
til lovutkastet § 2.
Når barnet henvender seg etter fylte 18 år,
vil myndighetene ha plikt å gi de opplysninger om barnets opprinnelse
som forelå på tidspunktet for overføring av foreldreskapet.
8. Departementet drøfter den foreslåtte
utvidelsen av personkretsen i lovforslaget, herunder de innvendinger
som kan reises mot dette:
«Når departementet likevel har valgt å foreslå en utvidelse
har dette sammenheng med et ønske om delvis å imøtekomme ønsker
i høringen. Videre er det et forsøk på å få de pretenderende foreldre
til selv å ta et større ansvar for og mer initiativ til å starte
den juridiske sikringen av barna.»
Se proposisjonen kapittel 6.3.2, videre kapittel
1 og 3.
9. Departementet foreslo i høringsnotatet
av 30. mars 2012 at midlertidig lov bare skulle omfatte tilfeller
der gjeldende barnelov og adopsjonslov (herunder den midlertidige
forskriften) ikke gir rettslig grunnlag for etablering/overføring
av foreldreskap. Departementet har på bakgrunn av høringen valgt
å utvide forslaget.
Det er bare en ektefelle eller registrert partner som
i dag kan stebarnsadoptere. Dette betyr at det ikke er mulig for
en samboer å adoptere og det er heller ikke mulig å stebarnsadoptere
etter skilsmisse. Siden det også er et vilkår at den andre ektefellen
eller partneren samtykker til adopsjonen, er det heller ikke mulig
å gjennomføre en adopsjon med virkning som en stebarnsadopsjon dersom
den juridiske forelderen er død. Uten midlertidig lov ville det
i disse tilfellene ikke være rettslig grunnlag for å etablere/overføre foreldreskap
med virkning som stebarnsadopsjon.
10. Utredning av saker om overføring av
foreldreskap etter forslaget til midlertidig lov er vurdert i proposisjonen
kapittel 6.5.2:
«Departementet viser til at kommunens plikt til å
bistå i adopsjonssaker er regulert i adopsjonsloven § 6 siste ledd.
Departementet legger imidlertid til grunn at Bufetat region i de
fleste saker selv vil kunne utrede sakene, og at dette vil være en
fordel av hensyn til saksbehandlingstiden. Dersom det er behov for
bistand med å opplyse saken er det opp til regionen i Bufetat å
vurdere om det er behov for å forelegge saken for kommunen.»
Sakene etter den midlertidige loven vil på denne bakgrunn
få tilnærmet samme behandling som saker om stebarnsadopsjon. Heller
ikke ved behandlingen av søknad om stebarnsadopsjon utarbeides det
en sosialrapport. Kommunene bistår imidlertid med å opplyse saken
etter anmodning.
11. Det indiske lovforslaget regulerer
intern rett i India. Det er imidlertid klart at norske myndigheter
ikke vil kunne bekrefte at surrogati er tillatt i Norge.
12. Departementet har i forbindelse med
utredning av lovforslaget ikke vurdert å sette pater est-regelen
til side, og det vises til følgende vurdering:
«Løsninger for disse sakene, og andre uavdekkede
tilfeller, må søkes løst mest mulig i samsvar med gjeldende barnelov
og adopsjonslov slik at man ikke undergraver de generelle ordningene
for etablering av foreldreskap som fungerer tilfredsstillende for
majoriteten av barn.»
Se Prop 47 L (2012-2013) kapittel 3.
13. Departementet la i høringsnotatet av
30. mars 2012 til grunn at de fleste barna i Norge født av surrogatmor
i utlandet vil kunne få juridiske foreldre etter norsk rett gjennom
gjeldende barnelov eller adopsjonslov, herunder den midlertidige
forskriften. Forslaget som ble sendt på høring tok dermed bare sikte
på å omfatte de øvrige tilfellene, det vil si tilfeller som ikke
omfattes av gjeldende regelverk.
14. Forslaget i Prop 47 L (2012-2013) er
i tråd med Farskapsutvalgets NOU 2009: 5 på dette punkt ved at det
ikke foreslås en adgang til anerkjennelse av foreldreskap fastsatt
i utlandet:
«Når det gjelder ønsket om å innføre en generell adgang
til anerkjennelse, viser departementet til at utgangspunktet i norsk
rett er at utenlandske rettsavgjørelser ikke anerkjennes her i landet med
mindre det er særskilt hjemmel for det, jf. lov 17. juni 2005 nr.
90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 19-16.
Det er en begrenset adgang til å anerkjenne dommer og andre myndighetsavgjørelser
om farskap etter barneloven, men denne legger ikke til rette for
å etablere to farskap til ett og samme barn. Etter norsk rett er
det i dag ikke aktuelt å anerkjenne fødselsattester fra andre land,
eller å anerkjenne dommer og andre myndighetsavgjørelser om foreldreskap
bortsett fra farskap. Adopsjonsloven har for øvrig egne regler for
anerkjennelse av utenlandske adopsjoner. Departementet vil ikke fremme
forslag om en så omfattende endring av gjeldende norsk rett i en
midlertidig lov med et begrenset nedslagsfelt. Det er av avgjørende
betydning at eventuelle omfattende endringer i gjeldende norsk rett
på dette punkt utredes bredt og ses i en større sammenheng. Spørsmålet
om anerkjennelse av utenlandske dommer og myndighetsavgjørelser
er et av hovedspørsmålene i Haagkonferansens pågående utredning
om surrogati.»
Se kapittel 6.2.2, videre kapittel 3.
15. Departementets forslag i Prop 47 L
(2012-2013) er vurdert i forhold til menneskerettighetene og internasjonale
konvensjoner som Norge har tiltrådt:
«Det er flere hensyn som gjør seg gjeldende ved utforming
av den midlertidige loven. Barnet, pretenderende forelder og surrogatmor
(og eventuelt hennes ektemann) kan ha ulike interesser som helt
eller delvis er beskyttet av menneskerettighetene som er en del
av norsk rett. Når det gjelder surrogatmors posisjon er det viktig
å være oppmerksom på at overføring av foreldreskap etter den midlertidige
loven innebærer at hun trer ut av rettsforholdet til barnet. Pretenderende
foreldre kan også ha ulike interesser, særlig etter skilsmisse eller
samlivsbrudd. Forslaget bygger på en avveining av de ulike hensyn
som gjør seg gjeldende, hvor hensynet til barnets beste har vært
avgjørende.»
Se for øvrig proposisjonen kapittel 5.
16. Etter lovutkastet § 1 andre setning
gjelder ikke loven overføring av foreldreskap der avtalen med surrogatmor
er inngått under tvang. Dette er utdypet i proposisjonen kapittel
6.3.2 og kapittel 9. Det organ som gis vedtaksmyndighet etter den
midlertidige loven må dermed vurdere og ta stilling til spørsmål
om tvang ved behandling av søknader – på linje med øvrige vurderinger
som må foretas etter lovens bestemmelser. Det fremgår blant annet
av lovforslaget at surrogatmor skal, dersom hun har foreldreansvar
for barnet, samtykke til overføring av foreldreskap. Dersom hun
ikke har del i foreldreansvaret, skal hun så vidt mulig få uttale
seg før det kan treffes avgjørelse i saken.
17. Se svar på spørsmål 16.
18. Departementet er ikke kjent med at
noen av «rettesakene», som gjelder barn i Norge født av surrogatmor
i utlandet, ikke vil la seg løse etter barneloven/adopsjonsloven,
midlertidig forskrift 23. mai 2012 om anerkjennelse av farskap fastsatt
i utlandet og det fremlagte forslaget til midlertidig lov. Dersom
det likevel skulle oppstå tilfeller der barn i Norge født av surrogatmor
i utlandet mangler juridiske foreldre, vil barna eventuelt måtte
sikres på andre måter, herunder gjennom vergemålsinstituttet.
19. Departementet kan ikke uttale seg om
den konkrete saken. Det er etatene NAV og Skattetaten som behandler
søknader og registrerer foreldreskap og foreldreansvar i folkeregisteret.
Regionene i Bufetat behandler søknad om adopsjon og Skattetaten
registrerer adopsjonen etter melding fra adopsjonsmyndighetene.
Den midlertidige loven vil gjelde for tilfeller der det er etablert
et farskap, men hvor fars partner ikke kan bli juridisk forelder
til barnet etter reglene i barneloven eller adopsjonsloven.
Den midlertidige loven omfatter således ikke overføring
av foreldreskap til en enslig søker, og det må her søkes om adopsjon
etter de alminnelige reglene i adopsjonsloven, se etatsbrevet.
20. Lovutkastets definisjon av hvem som
kan søke om overføring av foreldreskap må ses i sammenheng med formålet
med loven, se svar på spørsmål 1. Det vises videre til at i praksis
vil vilkåret om at søker må dokumentere at far og søker «hadde et
felles ønske om å oppfostre barnet sammen», begrense personkretsen,
jf. lovutkastet § 2 første ledd andre setning.
Det legges for øvrig til at departementet i høringsbrev
29. oktober 2012 om endringer i adopsjonsloven har foreslått utvidelse
av reglene om stebarnsadopsjon i adopsjonsloven. Forslaget innebærer
blant annet at samboere gis adgang til stebarnsadopsjon. Det vises
også til forslagene i Farskapsutvalgets NOU 2009: 5 og Adopsjonsutvalgets
NOU 2009: 21 om utvidelse av adgangen til stebarnsadopsjon etter skilsmisse/død
21. Forslaget i Prop 47 L (2012-2013) er
begrenset på flere måter. Forslaget gjelder en midlertidig lov med
en eksplisitt tidsfrist for å søke, og loven gjelder barn i Norge
født av surrogatmor i utlandet. Midlertidige overgangsordninger
om foreldreskap skal ikke danne presedens for fremtidsrettet lovarbeid
om foreldreskap, se kapittel 3.
Det vises også her til departementets høringsbrev
29. oktober 2012 om endringer i adopsjonsloven har foreslått utvidelse
av reglene om stebarnsadopsjon i adopsjonsloven, der blant annet
at samboere gis adgang til stebarnsadopsjon, se ovenfor under svar
på spørsmål 21. Se også nevnte forslag i Farskapsutvalgets NOU 2009:
5 og Adopsjonsutvalgets NOU 2009: 21 om utvidelse av adgangen til
stebarnsadopsjon etter skilsmisse/død.
Mange barn lever med bare en av foreldrene uten kontakt
med den andre. I flere tilfeller vil denne ene forelderen ha ny
partner. En ny partner vil kunne, dersom han eller hun er ektefelle
eller registrert partner med barnets forelder, søke om stebarnsadopsjon.
Det er imidlertid opp til den enkelte familie å vurdere om de ønsker
stebarnsadopsjon.
Flere vilkår må være oppfylt, herunder at adopsjonen
antas å bli til barnets beste.
I forbindelse med behandlingen av Prop. 47 L (2012-2013)
ber familie- og kulturkomiteen om svar på følgende spørsmål:
Alle referanser til nummererte svar viser til
departementets brev av 04. januar 2013.
Det vises til svar fra statsråden på spørsmål
3 fra komiteen. Når midlertidig lov skal etterfølges av at man
går tilbake til ordinært lovverk, kan statsråden utdype hva som
er hensikten med den videre utredningen av lovgivningen i surrogatispørsmål
som regjeringen refererer til i proposisjonen?
Det vises til svar på spørsmål 4. Hva ville
være til hinder for, eller ulempen ved, å sette fristen til 1.
august 2013 eller til 1. november 2013?
Det vises til statsrådens svar på spørsmål 9. Komiteen
ber statsråden utdype dette:
«Departementet har på bakgrunn av høringen valgt
å utvide forslaget.» Hvilke høringsuttalelser har vært utslagsgivende,
og hvordan vektes disse høringsinstansene i forhold til departementets
eget fagorgan Bufdir?
Det vises til statsrådens svar på spørsmål 9.
Departementet viser til at adopsjonsloven ikke åpner for stebarnsadopsjon
etter skilsmisse eller dødsfall.
Som departementet er kjent med har imidlertid farskapsutvalget
(NOU 2009:5) foreslått å endre loven nettopp på dette punktet. Dette
ble også støttet av Bufdir. I høringsuttalelsen til den midlertidige
loven, anbefaler Bufdir departementet å velge farskapsutvalgets
forslag i stedet for en midlertidig lov. Hvorfor har ikke departementet
i stedet for den midlertidige loven, fulgt Bufdirs anbefaling og
fremmet forslaget fra farskapsutvalget?
Det vises til statsrådens svar på spørsmål 15.
Departementets forslag i Prop 47 L (2012-2013) er vurdert i forhold
til menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner som Norge
har tiltrådt. Det bes om en utdyping av de vurderinger som er gjort
av de relevante bestemmelser i Haag-konvensjonen, og øvrige relevante
i internasjonale konvensjoner, herunder ønskes besvart i hvilken
grad forslagene kan komme i konflikt med, eller eventuelt være
i en gråsone i forhold til, bestemmelser i disse.
Det vises til statsrådens svar på spørsmål 16. Mener
statsråden det vil være mulig for det organ som gis vedtaksmyndighet,
med sikkerhet å avklare de reelle forhold om eventuell bruk av tvang,
barnets opprinnelse eller andre misligheter?
Det vises til høringsuttalelsen fra Bufdir hvor
det heter: «Spørsmålet om det etter norsk rett skal åpnes for å
overføre morskap på annen måte enn ved adopsjon bør etter vårt syn
utredes grundig.» Mener statsråden at spørsmålet om hvorvidt det etter
norsk rett bør åpnes for at morskap kan overføres på annen måte
enn ved adopsjon, er grundig utredet?
Av hensyn til sakens fremdrift bes det om svar
så snart som mulig og senest 24. januar 2013.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
17. januar 2013 med tilleggspørsmål til departementets svarbrev
av 4. januar 2013 om Prop. 47 L (2012-2013) Midlertidig lov om overføring
av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet
mv.
I forbindelse med arbeidet med å avklare hvordan
offentlige myndigheter skal behandle saker om foreld-reskap ved
bruk av surrogati, se etatsbrev av 9. oktober 2011, og senere oppdateringer 24. november
2011 og 26. november 2012, er ulike problemstillinger og dilemmaer
identifisert, og senere også belyst gjennom den offentlige debatten
og innspill til departementet. Sakskompleksets internasjonale karakter
tilsier at det er behov for å foreta en helhetlig gjennomgang av
reglene i barneloven for fastsettelse og endring av foreldreskap.
Gjennomgangen vil bli foretatt på bredt grunnlag.
Utviklingen i Haagkonferansen for internasjonal privatrett,
der også Norge er medlem, vil ha betydning for utredningen og gi
føringer for arbeidet. Haagkonferansen utreder problemstillinger
knyttet til surrogati, og konferansens sekretariat har nylig avgitt
en foreløpig rapport som blant annet kartlegger og beskriver ulike
former for nasjonal lovgivning, menneskerettigheter, partenes sårbarhet
og risiko ved bruk av surrogati. Haagkonferansens rapport viser
til at surrogati er et globalt fenomen som må løses globalt. Haagkonferansen
vil i løpet av kommende år fortsette arbeidet på dette feltet (kartlegging/innhente
opplysninger fra medlemsstatene, konsultere ulike fagmiljø som helse,
juridiske utøvere, surrogatibedrifter m.fl. og fortsette utredning
av grunnlaget for internasjonal lovgivning), og tar sikte på å legge
fram en endelig rapport i april 2013. Departementet vil se hen til
resultatet av dette arbeidet i forbindelse med den ovennevnte gjennomgangen.
Det er et mål at den midlertidige loven skal
bidra til at barnets omsorgspersoner tar de nødvendige skritt for
å sikre barna sine juridisk. Det er derfor satt en romslig frist
for å søke etter loven. Ulempen med å forkorte fristen er faren
for at partene da ikke skal få tilstrekkelig med tid til å områ seg,
gjøre seg kjent med regelsettet og foreta de nødvendige personlige
vurderinger. Videre er bakgrunnen for fristens lengde i midlertidig
lov at det i dag ikke er alternative måter i barneloven/adopsjonsloven
for å overføre foreldreskap med samme virkning som stebarnsadopsjon
for samboere og etter skilsmisse/død. Departementet har riktignok sendt
på høring forslag til endringer i adopsjonsloven, se høringsbrev
29. oktober 2012 og svar på spørsmål nr. 4. Jeg minner imidlertid
om at kjernen i lovforslaget er å gi et rettslig grunnlag for å
etablere foreldreskap i sakene der foreldreskapet er registrert
feil i folkeregisteret («rettesakene») for barn i Norge der dette
ikke kan oppnås etter barneloven (inkludert midlertidig forskrift
23. mai 2012 om anerkjennelse av farskap for barn født av surrogatmor
i utlandet) eller adopsjonsloven.
Utvidelsen av personkretsen i lovforslaget til
å omfatte også samboere og gifte/registrerte partnere, og derved
innføre en parallell, tidsbegrenset ordning til stebarnsadopsjon
for gifte/registrerte partnere, er gjort etter en helhetsvurdering
fra departementets side. Innspill i høringsrunden har hatt betydning
for departementets vurdering og forslag, se lovforslaget kapittel
6.3.
Som det framgår av lovforslaget, er utgangspunktet
og bakgrunnen for å utarbeide de midlertidige ordningene i forskrift
og lov, identifiseringen av «rettesakene» i folkeregisteret. De
fleste av disse tilfellene kan ivaretas gjennom gjeldende rett,
men ikke alle. Gjennom de midlertidige ordningene er det lagt til
rette for at barna i Norge født av surrogatmor i utlandet kan sikres
juridiske foreldre. Det er et mål at flest mulig av omsorgspersonene
til disse barna tar de nødvendige skritt for å bringe foreldreskapet
i orden. Den foreslåtte utvidelse av personkretsen må ses i sammenheng
med dette. Saksforholdet i «rettesakene» er forskjellig og partskonstellasjonene
ulike, og utvidelsen av personkretsen vil bidra til at en større
andel av målgruppen (dvs. «rettesakene») blir omfattet av den midlertidige loven.
Idet utvidelsen av personkretsen kan bidra til at flere barn sikres
juridisk tilknytning til sine omsorgspersoner, anses utvidelsen
forsvarlig. Det legges til at det her er tale om en midlertidig lov
med begrenset varighet.
For de barna i Norge som er født av surrogatmor i
utlandet og som befinner seg i en uavklart juridisk situasjon til
en av sine omsorgspersoner, har det hastet å finne fram til en løsning.
En midlertidig lov om overføring av foreldreskap vil, etter departementets
vurdering, gi den raskeste og beste løsningen for disse barna.
Når det gjelder Farskapsutvalgets forslag om
en begrenset adgang til stebarnsadopsjon etter skilsmisse og etter
juridisk forelders død, har vi ønsket å se dette i sammenheng med
øvrige utredninger på adopsjonsfeltet. Departementet sendte 29. oktober
2012 ut høringsnotat med forslag om endringer i adopsjonsloven.
I høringsnotatet har departementet uttalt at en vil følge opp Farskapsutvalgets
og Adopsjonsutvalgets forslag om å åpne opp for en begrenset adgang
til stebarnsadopsjon etter skilsmisse og etter juridisk forelders
død. Farskapsutvalgets utredning inneholdt utkast til lovtekst og
har vært på høring tidligere. Dette forslaget var derfor ikke nærmere
behandlet i høringsnotatet fra oktober 2012. Departementet tar sikte
på å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av adopsjonsloven
og eventuelle endringer i denne. Rekkevidden av Farskapsutvalgets
forslag er under vurdering i forbindelse med dette arbeidet.
Haagkonferansen for internasjonal privatrett
har uttrykt at saker som gjelder surrogati, vanskelig kan behandles
etter Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale
adopsjoner. Dette innebærer at saker om surrogati ikke behandles
etter reglene om internasjonale adopsjoner. På denne bakgrunn har
departementet ikke foretatt en nærmere vurdering av Haagkonvensjonens
bestemmelser i forhold til forslaget om midlertidig lov om overføring
av foreldreskap.
Lovforslaget er vurdert i forhold til Norges
forpliktelser etter menneskerettighetene, og det legges til grunn
at det er i tråd med FNs barnekonvensjon at norske myndigheter bidrar til
at barn bosatt i Norge sikres juridisk tilknytning til sine omsorgspersoner
etter norsk rett der det er mulig. Se for øvrig lovforslaget kapittel 6.3.,
hvor barnets rett til å få kunnskap om sitt opphav og ivaretakelsen
av surrogatmor sine rettigheter er drøftet.
Som nevnt i lovforslaget er det hensiktsmessig
at sakene etter den midlertidige loven behandles på samme måte som
adopsjonssaker, og vedtaksmyndigheten er foreslått lagt til Barne-,
ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som er adopsjonsmyndighet i
Norge. Bufetat har lang og bred erfaring med å foreta de nødvendige
vurderinger og avveininger som må gjøres i det enkelte tilfellet.
Det legges til grunn at Bufetat med sin erfaring og kompetanse har
gode forutsetninger for å vurdere de ulike problemstillingene som
måtte oppstå i forbindelse med behandlingen av en søknad om overføring
av foreldreskap etter den midlertidige loven.
Det rettslige utgangspunktet etter barneloven
er at kvinnen som føder barnet er barnets mor, jf. barneloven § 2.
Det kan ikke gjøres unntak fra dette, noe som heller ikke er vurdert
eller foreslått i høringsforslaget. Formuleringen å «overføre morskap» blir derfor ikke helt korrekt. Lovutkastet
gir på bestemte vilkår en tidsbegrenset adgang til å overføre foreldreskap, en adgang som er utformet
med utgangspunkt i barnelovens og adopsjonslovens øvrige regler.
Prinsippet om at det er kvinnen som føder barnet som er barnets mor,
ligger således fast.
I forbindelse med behandlingen av Prop. 47 L (2012-2013)
ber komiteen om svar på følgende spørsmål:
«Haagkonferansen for internasjonal privatrett har
uttrykt at saker som gjelder surrogati, vanskelig kan behandles
etter Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.
Dette innebærer at saker om surrogati ikke behandles etter reglene
om internasjonale adopsjoner. På denne bakgrunn har departementet
ikke foretatt en nærmere vurdering av Haagkonvensjonens bestemmelser
i forhold til forslaget om midlertidig lov om overføring av foreldreskap.»
Komiteen ber om klargjøring av hva dette betyr. Hvilken
status har en uttalelse fra Haagkonferansen for internasjonal privatrett
overfor denne konvensjonen? Betyr dette at barn som hevdes å være
født etter avtaler om surrogati nå har mindre beskyttelse mot for
eksempel menneskehandel og andre forhold som konvensjonen skal ivareta,
enn andre barn som omfattes av konvensjonen?
«Dersom surrogatmoren etter norsk rett har foreld-reansvar
for barnet, kreves surrogatmorens samtykke til overføring av foreldreskap.»
Hva betyr begrepet foreldreansvar i denne sammenheng
og i hvilke situasjoner vil det kunne være tilfelle at surrogatmor
har foreldreansvar etter norsk rett?
Kan departementet
gjøre rede for premissene for og betydningen av en registrering
av foreldreskap i Folkeregisteret, samt gjøre rede for forholdet
mellom dette og juridisk foreldreskap etter barneloven?
I høringen ble det fra Nettverk for Surrogatibarna
vist til råd som skal være gitt fra norske myndigheter ved NAV,
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet samt norske
utenriksstasjoner. Det ble hevdet at disse rådene har bidratt til
misforståelser, og utsagnene fra nettverket kunne oppfattes dit
hen at man har benyttet seg av surrogati i «god tro» og fått inntrykk av
at foreldreskap ville gå i orden. Hvilke råd har departementet gitt
til potensielle brukere av surrogati som har bidratt til disse misforståelsene?
Det vises til statsrådens svar til komiteen
datert 24. 1. Her skriver statsråden følgende:
«Jeg minner imidlertid om at kjernen i lovforslaget
er å gi et rettslig grunnlag for å etablere foreldreskap i sakene
der foreldreskapet er registrert feil i folkeregisteret (”rettesakene”)
for barn i Norge der dette ikke kan oppnås etter barneloven (inkludert
midlertidig forskrift 23. mai 2012 om anerkjennelse av farskap for
barn født av surrogatmor i utlandet) eller adopsjonsloven.»
Er det riktig oppfattet at lovforslaget i prinsippet gjelder
alle norske par som har benyttet surrogati i utlandet og hvor en
av partene fra før har juridisk farskap, og dermed også langt flere
enn de såkalte «rettesakene»?
Av hensyn til sakens fremdrift bes det om svar
så snart som mulig og senest 12. februar kl. 09.00.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
7. februar med tilleggsspørsmål til departementets svarbrev av 24. januar
2013 og Prop. 47 L (2012-2013) Midlertidig lov om overføring av foreldreskap
for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv.
Haagkonferansen for internasjonal privatrett
er en internasjonal mellomstatlig organisasjon. Norge er medlem
av Haagkonferansen, sammen med 71 andre stater. Det er Haagkonferansen som
har vedtatt Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale
adopsjoner, og som har ansvaret for oppfølgingen av konvensjonen.
Haagkonferansen arrangerer jevnlig møter med en spesialkommisjon
som har som formål å gjennomgå anvendelsen av konvensjonen i praksis.
Haagkonferansen har således særlig kompetanse på området, og Haagkonferansens
uttalelser må tillegges stor vekt.
I Haagkonferansens "Conclusions and Recommendations
and Report of the Special Commission of June 2010" er det uttalt
at konvensjonen ikke er anvendelig i saker om surrogati. Dette innebærer
at konvensjonen ikke kan løse de rettslige spørsmål som oppstår
når et barn er født av surrogatmor i utlandet. Konvensjonen gjelder kun
saker om internasjonale adopsjoner. Konvensjonen skal sikre at internasjonale
adopsjoner skjer til barnets beste med respekt for barnets grunnleggende
rettigheter og sikre at bortføring og handel med barn ikke skjer.
Jeg legger til grunn at de generelle menneskerettighetene
nedfelt i menneskerettskonvensjonene, herunder vern mot menneskehandel,
selvfølgelig gjelder for barn født ved surrogati.
Foreldreansvaret etter norsk rett er omtalt
og beskrevet i etatsbrevet fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
til Bufetat, NAV og Skatteetaten 9. oktober 2011, sist oppdatert 26. november
2012. Norsk rett har regler om etablering av farskap, morskap, medmorskap
og adopsjon, og særskilte regler for etablering av foreldreansvar.
Utgangspunktet i norsk rett er at utenlandske avgjørelser
ikke anerkjennes her i landet med mindre det er særskilt hjemmel
for det, jf. tvisteloven § 19-16. Det foreligger ikke særskilt hjemmel
i barneloven for anerkjennelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar. Dette
betyr at foreldreansvaret som hovedregel må etableres etter norsk
rett i saker der barnet er født av surrogatmor i utlandet. Når barnet
er født av ugifte foreldre, følger det av barneloven § 35 at mor
har foreldreansvar alene såfremt foreldrene ikke bor sammen ved
barnets fødsel. Dette vil også gjelde når barnet er født av en surrogatmor,
ettersom hun etter norsk rett anses som mor til barnet, jf. barneloven
§ 2. Foreldrene kan i slike tilfeller avtale at de skal ha foreldreansvar sammen
eller at far skal ha det alene. Etter norsk rett kan foreldreansvar
fraskrives før barnets fødsel, men rettsvirkningen inntrer først
fra barnets fødsel. Det stilles ikke formkrav til avtalen utover
at den må være skriftlig Avtale om foreldreansvar må meldes til
folkeregistermyndigheten for å være gyldig, jf. barneloven § 39.
Folkeregistermyndigheten har til oppgave å registrere
foreldreansvar, og må i den forbindelse ta stilling til hvilken
dokumentasjon som må framlegges av parten (e). Foreldreansvar kan
registreres i folkeregisteret såfremt farskapet/morskapet er avklart
etter norsk rett. I etatsbrevet nevnt ovenfor, side 9, har departementet
lagt følgende til grunn:
"( ... ) Dersom det foreligger et dokument om overføring
av "legal parentage", og andre dokumenter i saken (herunder surrogatikontrakten) som
underbygger at surrogatmor har fraskrevet seg alle rettigheter og
plikter overfor barnet, bør folkeregistermyndigheten normalt måtte
konkludere med at surrogatmor har fraskrevet seg foreldreansvaret
ved avtale."
I den midlertidige loven er det et vilkår at
surrogatmor må samtykke til overføring av foreldreskap dersom surrogatmor
har foreldreansvar for barnet. Denne bestemmelsen samsvarer med adopsjonsloven
§ 7 som bestemmer at foreldre med foreldreansvar skal samtykke til
adopsjon av barn under 18 år. Med begrepet "foreldreansvar" i forslaget
til midlertidig lov menes det foreldreansvar som er fastsatt etter
barnelovens regler.
Som nevnt ovenfor er det i norsk rett regler
om etablering av farskap, morskap og adopsjon, og særskilte regler
om etablering av foreldreansvar. Det juridiske farskapet og/eller
morskapet til et barn må være avklart før en avtale eller avgjørelse
om foreld-reansvar kan registreres i folkeregisteret.
Det er i norsk rett ikke gitt særskilte regler
om surrogati. Det betyr at de generelle reglene gjelder. Farskap
og/eller morskap etableres etter barneloven og kan overføres etter
adopsjonsloven. Det å få etablert farskap er også avgjørende for
å få avgjort en søknad om stebarnadopsjon. Det vises til Prop. 47
L (2012-2013), punkt 4 om gjeldende rett.
Registrering i folkeregisteret er ingen rettstiftende
handling, og gir i seg selv ingen rettsvirkninger. Det betyr at
barnet står uten juridisk tilknytning til sine omsorgspersoner der
morskap og/eller farskap til et barn er registrert i folkeregisteret
uten at det juridiske morskapet og/eller farskapet etter barneloven
eller adopsjonsloven er i orden. Dette kan ikke avhjelpes ved at
det for eksempel foreligger en avtale eller avgjørelse om foreldreansvar
som også er registrert i folkeregisteret. En feilregistrering i
folkeregisteret kan dermed ikke tre i stedet for eller "reparere"
et uriktig eller manglende fastsatt foreldreskap. Dette er bakgrunnen
for at feil i folkeregisteret må rettes, og for at det legges fram
et forslag til en midlertidig lov for å løse de "rettesakene" som
ikke kan løses etter gjeldende barnelov, adopsjonslov eller midlertidig
forskrift om farskap.
Departementet gir generell veiledning til publikum
om gjeldende rett på departementets ulike fag- og ansvarsområder,
og informasjon om hvor den enkelte kan henvende seg dersom det er
behov for ytterligere informasjon og veiledning. Departementet går
ikke inn i, eller gir konkrete råd i enkeltsaker. Dette gjelder
uavhengig av saksområde.
Når det gjelder surrogatiområdet spesielt, har
departementet vært varsom med å gi generell veiledning til publikum
idet surrogati/ eggdonasjon ikke er tillatt i Norge. Det legges
også til at en interdepartemental arbeidsgruppe nedsatt av departementet
19. mars 2010, leverte sin rapport 28. juni 2010 med anbefalinger
om håndtering av surrogatisaker, og departementet har etter dette
tidspunkt i flere sammenhenger frarådet bruk av surrogati.
Den midlertidige loven vil omfatte alle som
etter loven oppfyller vilkårene for å få overført foreldreskap,
og vil derved omfatte en større personkrets og flere saker enn bare
de såkalte "rettesakene", se brev av 24. januar 2013, svar på spørsmå12
og 3.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 14. februar 2013
Gunn Karin Gjul |
leder og ordfører |