Komiteen vil påpeke
at det har kommet frem at politiet sviktet på mange områder den
22. juli 2011. Komiteen viser til at statsminister
Jens Stoltenberg på pressekonferansen 28. august 2012 uttalte at
«Det er den svikten i fredstid som har gitt de største og mest alvorlige
skadevirkningene».
Komiteen har i sitt arbeid lagt
særlig vekt på å få frem om Politidirektoratet kunne handlet annerledes
forut for hendelsen, og hvordan de håndterte krisen den 22. juli.
Komiteen viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet har den overordnede styringen
av politiet og det overordnede ansvaret for samfunnssikkerhet og
beredskap. Komiteen viser videre til at Politidirektoratet
i 2001 ble etablert som et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet,
med ansvar for planlegging, iverksetting og koordinering av tiltak
innenfor politiets virksomhet. Politidirektoratet har ansvaret for ledelse
og oppfølging av politidistriktene og politiets særorganer med unntak
av Politiets sikkerhetstjeneste, som er direkte underlagt Justis-
og beredskapsdepartementet. Direktoratet har også ansvaret for personal-
og organisasjonsutvikling, støtte- og tilsynsoppgaver, forvaltningsoppgaver,
beredskap, samt behandling av klagesaker.
Komiteen viser til atformålet med opprettelsen av Politidirektoratet
blant annet var å styrke den sentrale ledelsen av politiet for å
kunne møte utfordringene i kriminalitetsutviklingen og videreutvikle
det politioperative sentrale beredskaps- og krisehåndteringsapparatet.
Komiteen har merket seg at de
operative funksjonene i politiet primært ivaretas av det enkelte politidistrikt
eller særorgan med slik funksjon. Politidirektoratet vil bare i
helt spesielle situasjoner gripe inn i den operative virksomheten. Slik
inngripen kan skje ved at politidirektøren enten bruker sin instruksjonsrett,
selv overtar ansvaret for politioperasjonen eller overlater ansvaret
for operasjonen til en annen politimester enn der hendelsen finner
sted.
Komiteen viser til at det kan
synes som om politiet ikke hadde tatt tilstrekkelig lærdom av beredskapsøvelsene
forut for 22. juli 2011 til å kunne takle terroraksjonen på en tilfredsstillende måte.
22. juli-kommisjonen konkluderte med at det forelå
en teoretisk forståelse av terror, men at det manglet en reell erkjennelse
av terrortrusselen. Komiteen mener det er kritikkverdig
at risikoerkjennelsen i POD og politiet var så lav, ettersom PST
allerede i 2007 advarte regjeringens sikkerhetsutvalg om at det
var mer enn 50 pst. sannsynlig at Norge ville oppleve forsøk på
et terroranslag fra ekstreme islamistiske grupperinger innen tre
til fem år.
I kontrollhøringen ga både tidligere politidirektør
Ingelin Killengreen og tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal,
uttrykk for at verken Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt
ble målt på samfunnssikkerhet og beredskap, og at de ble detaljstyrt
av Justisdepartementet på svært mange andre områder. Komiteen merket
seg at dette ble avvist av tidligere ekspedisjonssjef i Justis-
og beredskapsdepartementet, Hans Sverre Sjøvold, og av tidligere
justisminister Knut Storberget. Storberget henviste til tildelingsbrevet
for 2011 hvor målene for politiet er listet opp og hvor han påpekte
at beredskap var sentralt.
Komiteen vil peke på at det overordnede
ansvaret for problemstillinger knyttet til terrorberedskapen ligger
hos justisministeren. Komiteen mener det er kritikkverdig
at denne oppgaven ikke i tilstrekkelig grad er fulgt opp, særlig
på bakgrunn av PST-rapporten fra 2007.
Komiteen viser til kontrollhøringen 19. november
2012 hvor tidligere politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, uttalte
at politiet ikke var dimensjonert for utfordringene de ble utsatt for.
Komiteen merket seg også at Gjengedal
under kontrollhøringen uttalte at beredskap ikke sto høyt på den
politiske dagsorden, og at «jeg har merket meg at interesseområdet
er kriminalitetsbekjempelse, ikke beredskap». Komiteen registrerer
dette med undring, og viser til 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjon
hvor de skriver:
«Etter vårt syn har Storting og regjering gjennom
stortingsmeldinger og sentrale lovverk på samfunnssikkerhetsområdet
foretatt rimelige avveininger mellom åpenhet og sikkerhet og på
de fleste områder stilt opp fornuftige ambisjoner for sikkerhetsnivået
i samfunnet. Utfordringen ligger i å skape bedre samsvar mellom
ord og handling.»
Komiteen vil også understreke
at regjeringen Bondevik II flere ganger presiserte at beredskap er
en av politiets hovedoppgaver. I politirollemeldingen (St.meld.
nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver) ble politiets oppgaver
delt i fire, hvorav den ene var at:
«Politiet skal være den sentrale aktøren i det sivile
samfunnets beredskap mot store ulykker, naturkatastrofer og terroranslag,
og ha det sentrale ansvaret i den lokale beredskapen med øvelsesmønster
basert på samvirke med andre nødetater, Forsvaret, kommuneledelse,
lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner og publikum.»
Komiteen viser til at POD og
det enkelte politidistrikt også har et selvstendig ansvar for beredskap,
krisehåndtering og samfunnssikkerhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener likevel ikke
at det er grunnlag for å si at politiet har manglet politisk støtte
for å prioritere beredskap.
Komiteenviser til at tidligere politimester i Oslo,
Anstein Gjengedal, forklarte følgende til 22. juli-kommisjonen:
«På spørsmål om OPD har forutsett en bombeeksplosjon
i sine scenarioer, så opplyste Gjengedal at de har trent på at det
kunne skje en bombeeksplosjon i Oslo, uten å knytte scenarioene
til et bestemt sted. De har ikke forutsett at det skulle gå av en
bombe i regjeringskvartalet, men vært bevisst på at offentlige bygninger,
herunder regjeringsbygninger, kan være terrormål. Umiddelbart etter
9/11 har OPD vært mest bekymret for ambassadene. Etter Madrid og
London har de rettet oppmerksomheten også mot kommunikasjonsnettet.
Gjengedal
ble spurt om han er kjent med scenarioet om en bombe i regjeringskvartalet
står anført på beredskapstroppens prioriterte liste over øvelsesscenarioer.
Til dette opplyste Gjengedal at det har vært øvet på scenarioet,
men han kjenner ikke til, men forutsetter at, POD er orientert om
dette».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, kan ikke se at beredskap har vært gitt
tilstrekkelig prioritet i målstyringen siden 2008, noe flertallet mener
er sterkt kritikkverdig.
Flertallet mener kontrollhøringene
i november 2012 viste at regjeringen Bondevik II nok hadde mer oppmerksomhet
på beredskap enn den sittende regjering, blant annet fordi den overtok
makten like etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.
Flertallet mener det gjennom
kontrollhøringene ble avslørt at samfunnssikkerhet og beredskap
ikke har blitt prioritert i tilstrekkelig grad av den rødgrønne
regjeringen. Flertallet mener dette også ga seg utslag
i tildelingsbrevene til, og målstyringen av politiet.
22. juli-kommisjonen slår fast at temaet samfunnssikkerhet
har vært nevnt som et overordnet mål de senere år, men «eksplisitt
omtale av beredskap har det ikke vært siden 2008». Videre uttaler
kommisjonen at Justisdepartementet i årene 2009, 2010 og 2011 ikke
satte opp noen konkrete mål eller tiltak i tildelingsbrevene rettet mot
politietatens beredskap for terror eller håndtering av angrep. Flertallet mener
dette er underlig, all den tid tildelingsbrevene de senere årene
er blitt stadig mer detaljerte, med flere og mer spesifikke målsettinger.
Flertallet mener det er kritikkverdig
at beredskap i liten grad er blitt etterspurt av den sittende regjerings
justisdepartement.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i denne
sammenhengen til Justisdepartementets tildelingsbrev til POD for 2011
(datert 17. januar 2011) hvor hovedmål 3 er «Økt trygghet og samfunnssikkerhet»,
delmål 3.1 er «Effektiv og god håndtering av forhold som skaper
utrygghet», delmål 3.2 er «Økt evne til krisehåndtering i politiet»
og delmål 3.3 er «Vern om rikets sikkerhet, selvstendighet og betydelige
samfunnsinteresser».
Disse medlemmer mener dette er
et klart og tydelig signal om at beredskap var prioritert. Disse
medlemmer vil videre vise til at PSTs budsjetter ble betydelig
styrket fra 2005 til 2011 og at det i revidert nasjonalbudsjett
for 2011 ble gitt en tilleggsbevilgning på 20 mill. kroner til oppgradering
og utskifting av utstyr til Beredskapstroppen.
Komiteen viser til
at Politidirektoratet har ansvar for å støtte det eller de berørte
politidistrikt som har det operative ansvaret ved store krisesituasjoner.
Der flere distrikter er involvert, har direktoratet også ansvaret
for koordinering, samt ansvar for situasjonsrapportering til overordnet myndighet. Komiteen har
merket seg at det i politiets egen evalueringsrapport fremkom at politimesteren
i Oslo hadde det koordinerende ansvaret, og ikke politidirektøren.
Under kontrollhøringen kom det frem at politimesteren selv ikke
var klar over at han hadde fått dette ansvaret. Komiteen mener
at uklare rolleavklaringer er uakseptabelt i en krisesituasjon.
Komiteen mener at nye oppgaver
ikke bør tildeles uten at det blir gjort tydelig kjent for involverte
parter.
Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen
konkluderte med at det forelå uklarheter vedrørende hvem som faktisk
fylte rollen som politidirektør 22. juli 2011. Under kontrollhøringen
kom det frem at daværende politidirektør Øystein Mæland og assisterende
politidirektør Vidar Refvik avtalte at Mæland skulle ta ledelsen
i Politidirektoratet, mens Refvik skulle representere direktoratet
i regjeringens kriseråd. Dette var også kjent for lederen av kriserådet, daværende
departementsråd Morten Ruud. Komiteen viser til at
det kom frem under kontrollhøringen at Øystein Mæland, som var ansvarlig for
staben i POD, ikke hadde kunnskap om hvilke planverk som skulle
iverksettes ved store kriser. Vidar Refvik, som var POD sin representant
i regjeringens kriseråd 22. juli 2011, uttalte til komiteen at han
hadde kunnskap om planverket og at han ville ha satt dette i verk
om han hadde vært til stede i staben i POD. Refvik sa i kontrollhøringen
følgende:
«I ettertid ser jeg nok at jeg kunne ha brukt min kapasitet
og min kunnskap bedre om jeg hadde vært i direktoratet og hjulpet
til med ledelsesarbeidet der.»
Komiteen vil bemerke at det er
svært viktig at politidirektøren både kjenner til planverket for beredskap,
og sørger for at det blir iverksatt i store krisesituasjoner.
Komiteen vil bemerke at det ikke
kom helt klart frem i kontrollhøringen om det var like tydelig for
alle berørte parter hvem som faktisk var politidirektør, og vil
derfor understreke viktigheten av tydelig kommunikasjon i krisesituasjoner
for å unngå unødige misforståelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at uklarheten i stor grad er
Øystein Mælands ansvar, men mener at også assisterende politidirektør Vidar
Refvik burde bistått Øystein Mæland.
Komiteen viser til
at det er utarbeidet en ny instruks for Politidirektoratet for å
sikre og avklare ansvarsforhold og roller mellom departement og direktorat.
Komiteen viser til
at Oslo politidistrikt hadde ansvaret for den operative beredskapen
under terroraksjonen 22. juli 2011, og allerede kl. 16.00 hadde
politiet samlet et stort antall mannskaper. I den første fasen etter
eksplosjonen i regjeringskvartalet gjorde politiet en veldig god
innsats i arbeidet med livredding, evakuering og søk etter overlevende
i bygningene. Beredskapstroppen var også en del av dette arbeidet.
Oslo politidistrikt fikk raskt etterforskningsansvaret av Riksadvokaten.
Rett etter eksplosjonen i regjeringskvartalet
ble det ringt inn et tips til politiets nødtelefon med opplysning
om en mann i politiuniform som var bevæpnet, samt registreringsnummeret
på mannens bil. Opplysningene ble overlevert til operasjonslederen
på en papirlapp. Under kontrollhøringen kom det frem at stor pågang
og lav bemanning på operasjonssentralen var årsaken til at det tok
omtrent 20 minutter før operasjonssentralen ringte tilbake til vitnet.
Hvis tipset hadde vært håndtert raskere, kunne gjerningsmannen ha
vært stanset på vei til Utøya.
Komiteen vil understreke
at hendelsene 22. juli viser viktigheten av å ha tilstrekkelig bemanning
på operasjonssentralene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det kom frem under kontrollhøringen at den lave bemanningen
på operasjonssentralen ved Oslo politidistrikt var blitt tatt opp
med Justisdepartementet, men uten at dette hadde medført at den
var blitt bedret.
Flertallet viser videre til at
bekymring knyttet til kapasitet og bemanning ved politiets operasjonssentraler
har vært tema i Stortinget gjentatte ganger. Flertallet viser
til skriftlig spørsmål, Dokument nr. 15:145 (2008–2009), fra stortingsrepresentant
André Oktay Dahl til daværende justisminister Knut Storberget, sendt
24. oktober 2008. Storberget hevder i sitt svar til representanten
at det var store utfordringer knyttet til kapasiteten ved operasjonssentralen
i Oslo på en konkret dato. Dette omtales ikke som et engangstilfelle
av justisministeren. I svaret står det blant annet:
«Justisdepartementet arbeider for at politiet får ressurser
og rammevilkår til å ivareta publikums behov for service og beredskap.
Vi har økt politiets budsjetter med om lag 2 milliarder kroner nominelt
i perioden 2006 – 2009, eller 800 mill. kroner når lønns- og prisvekst
er fratrukket.
(…)
Det er imidlertid
ikke kjent for politiledelsen i Oslo at det har vært alvorlige hendelser
som ikke er håndtert av de innsatsenheter som har vært tilgjengelig,
selv om de enheter man har hatt på tjeneste virkelig har hatt nok
å gjøre.
Selv om oppmerksomheten i stor grad rettes
mot politiets ressurs- og bemanningssituasjon, viser flere oppslag
de siste døgn at politiet har nødvendig kapasitet og tar hånd om
alvorlige hendelser på en svært betryggende måte.»
Flertallet mener statsrådens
beskrivelse er lite dekkende for den reelle situasjonen. Fravær
av medieomtale av alvorlige hendelser som politiet ikke håndterte,
er lite egnet som utgangspunkt for å legge til grunn at politiet
har nødvendig kapasitet.
Flertallet mener at regjeringens
opplysninger til Stortinget om tilstanden i politiet – knyttet til operasjonssentraler,
bemanning, ressurser, politihelikopteret, IKT, trening, øvelser
og utstyrssituasjon – i det vesentlige ble besvart av statsråden
med generelle uttalelser om bevilgninger. I mange tilfeller ble
også studentopptaket ved Politihøgskolen, som samtlige partier har vært
enige om siden 2001, brukt som svar på det meste.
Flertallet mener det er kritikkverdig
at departementet ikke har iverksatt tiltak for å øke bemanningen,
og at oppfølgingsarbeidet har gått langsomt i politisektoren, særlig
i tiden før 22. juli-kommisjonens rapport ble fremlagt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
tidligere justisminister Knut Storberget ved en rekke anledninger svarte
på spørsmål og på andre måter informerte Stortinget om bemanningssituasjonen
i politiet. Disse medlemmer mener at justisministerens svar
er korrekte i den forstand at han på spørsmål om bemanning av operasjonssentralene
i politidistriktene skal opplyse om bemanning generelt. Det er justisministerens
oppgave å sørge for tilstrekkelig bemanning i politietaten, men
den enkelte politimesters oppgave å disponere bemanningen med sikte
på å utføre sitt oppdrag. Allokeringen av bemanningen er og blir
den enkelte politimesters oppgave som han eller hun i etterkant
kan måles på. Å frata politimesteren ansvar og myndighet over dette,
vil være innblanding og detaljstyring fra justisministerens side.
Komiteen viser til
22. juli-kommisjonens omtale av politireserven, som etter beredskapssystemet
omtales som politiets nasjonale forsterkningsressurs. Politireserven
kunne dermed ha blitt benyttet til vakt og sikring av skjermingsverdige
objekter den 22. juli og de påfølgende dagene. Det fremgår av kommisjonens
rapport at bruk av politireserven ble vurdert av staben ved Oslo
politidistrikt, og godkjent av Politidirektoratet, men ikke benyttet.
Bruk av Forsvaret fremsto som et bedre alternativ.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener dette viser at politireserven de senere årene i praksis er
nedprioritert og ikke ansees som en egnet ressurs i krisesituasjoner. Flertallet mener
dette har skjedd uten tilstrekkelig informasjon til Stortinget om hvilke
konsekvenser det vil kunne få for politiets evne til eksempelvis
objektsikring, særlig ettersom politiet ikke har tilstrekkelig egen
kapasitet til objektsikkerhet i krisesituasjoner.
Flertallet mener dette er kritikkverdig
og legger til grunn at politireservens fremtid skal avklares av
Stortinget.
Komiteen viser til
at de første meldingene om ugjerningene på Utøya kom til politiet
kl. 17.24 den 22. juli. Skipperen på MS Thorbjørn ringte AMK-sentralen
i Buskerud rett etter at han hadde vært vitne til de første drapene,
og ble derfra koblet opp mot politiets operasjonssentral i Hønefoss.
Ett minutt senere mottok operasjonssentralen de første telefonene
fra ungdommer på Utøya. De fleste innringerne fortalte at en mann i
politiuniform gikk omkring på øya og skjøt og at det var mange skadde
og drepte.
Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen
konkluderte med at politiet kunne ha ankommet Utøya raskere, og
dermed trolig spart liv. Nordre Buskerud politidistrikt mobiliserte raskt
en aksjonsgruppe på åtte bevæpnede tjenestemenn. Komiteen viser
til at Beredskapstroppen var med i redningsarbeidet i regjeringskvartalet,
men rykket ut til Utøya da melding om skyting på øya kom.
Komiteen har merket seg at nødnettet
ikke var utbygd til Nordre Buskerud politidistrikt. På grunn av
stor pågang ved operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt
fikk ikke Beredskapstroppen kontakt med operasjonssentralen på telefon.
Beredskapstroppen rykket derfor ut uten at politidistriktet var
informert og det oppstod uklarheter og misforståelser om bl.a. oppmøtested,
noe som kan ha bidratt til å forsinke politiets ankomst til øya.
Under kontrollhøringen kom det frem at Beredskapstroppen selv mente
at dette ikke fikk noen konsekvenser for aksjonen.
Komiteen viser til at uklarhet
mellom Beredskapstroppen og Nordre Buskerud politidistrikts tjenestemenn
ikke utelukkende skyldtes at nødnettet ikke var utbygget i Nordre
Buskerud. I den forbindelse viser komiteen til svaret
fra 22. juli-kommisjonens leder til representanten Skei Grande i
Stortingets kontrollhøring, hvor Bech Gjørv ble bedt om å kommentere
følgende:
«… det lokale politikammeret var på vei, mens vi
fikk en spesialtropp som overkjørte hele systemet …?»
22. juli-kommisjonens leder påpekte at problemet
var at ressursene ikke fant hverandre og at problemstillingene til
dels handlet om IKT og manglende kapasitet på operasjonssentralene, men
også om manglende sambandsdisiplin.
Komiteen vil også vise til at
det i rapporten er dokumentert at politiet ville ha kommet raskere til
Utøya dersom den lokale aksjonsleders plan hadde vært fulgt.
Komiteen viser til at det var
mange fritidsbåter i området. Likevel ble det fra politiets side
gjort for lite for å rekvirere båter til Beredskapstroppen. Komiteen vil
peke på at turen ut til Utøya tok lang tid, fordi politiets egen
gummibåt ble overbelastet og havarerte. Da polititjenestemennene
fra Nordre Buskerud politidistrikt og Beredskapstroppen først kom
til Utøya, samarbeidet de imidlertid godt om pågripelsen, og om
arbeidet i timene etterpå.
Komiteen viser til at alle polititjenestemenn
på Utøya gjorde en stor innsats og reddet mange liv.
Komiteen viser til
at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelse til Stortinget
10. november 2011 om 22. juli-angrepet ga Stortinget utfyllende
informasjon på flere punkter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til atinformasjonen som regjeringen
ga i noen sentrale tilfeller var divergerende med 22. juli-kommisjonens funn.
Det gjelder avgjørende spørsmål om myndighetenes håndtering av angrepet,
som tilgangen på båter ved Utøya, politihelikopteret, riksalarm
og innkalling av ekstra mannskaper, der det gjennomgående ble skapt
et inntrykk av at justissektoren hadde gjort en bedre innsats enn det
kommisjonen fant var tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
justisministerens redegjørelse den 10. november 2011 inneholdt klare
forbehold om at faktagrunnlaget om blant annet hendelsesforløpet
og politiets innsats ville kunne endre seg i ettertid, som følge
av 22. juli-kommisjonens arbeid.
Komiteen legger kommisjonens
situasjonsbeskrivelser til grunn.
Komiteen viser videre til at
politiets egen evaluering av krisehåndteringen 22. juli 2011, Sønderland-utvalget,
avviker på en del sentrale punkter fra den uavhengige 22. juli-kommisjonens
rapport. Under kontrollhøringen kom det frem at mandatet for Sønderland-utvalget
var for snevert, selv om det reflekterte evalueringstemaer som var
satt opp i politiets eget beredskapssystem. Det kom også frem at
metodikken som Sønderland-utvalget brukte, hadde fokus på erfaringslæring
og var en annen fremgangsmåte enn 22. juli-kommisjonen brukte. Komiteen mener
likevel det er lite tilfredsstillende at rapportene konkluderer
svært forskjellig på sentrale punkt. Blant annet vurderte politiets
egen evaluering at en anmodning om bistand fra Forsvarets helikopter
ikke ville ha fått betydning, fordi det uansett ikke hadde vært
tilgjengelig. 22. juli-kommisjonen avviste dette, og konstaterte
at en rask anmodning til Forsvaret om bruk av helikopter kunne gitt
en bedre oversikt over situasjonen, samt at terroristaksjonen på
Utøya kunne vært stanset tidligere.
Komiteen mener den manglende
selverkjennelse Sønderland-utvalget uttrykte skadet politiets omdømme.
Det er en forutsetning å erkjenne feil og svakheter dersom en skal
dra lærdom av alvorlige hendelser.
Komiteen mener Sønderland-rapporten,
som i hovedsak konkluderte med at det var lite politiet kunne gjort
annerledes, gjør at en kan stille spørsmål ved om politiet har en
tilstrekkelig lærende kultur. Dette kan også tolkes i sammenheng
med at læring under øvelse i liten grad medførte praktiske endringer
i politiet. Komiteen mener at det i seg selv ikke
er bekymringsverdig at to rapporter konkluderer ulikt. Det som etter komiteens oppfatning
er problematisk, er at politiet i året før 22. juli-kommisjonen
la fram sin rapport, framsto som etterrasjonaliserende, i stedet
for å være åpne om egne feil. Komiteen mener eksempelvis
det er uheldig at politiet på en pressekonferanse 18. august 2011
presenterte fire grunner for at Storøya var det beste oppmøtestedet,
når det i 22. juli-rapporten kunne leses at valget av Storøya:
«… ikke var forankret i polititaktiske vurderinger,
men kom i stand ved en misforståelse under en telefonsamtale mellom
en tjenestemann fra BT og den lokale operasjonssentralen.»
Komiteen mener det er alvorlig
at politiet fremstår som noe selvbeskyttende etter slike alvorlige
hendelser, men er fornøyd med at ny politidirektør har grepet fatt
i denne problemstillingen.
Komiteen understreker
at 22. juli-kommisjonen har vurdert hendelsene den 22. juli i 2011. Mandatet
og tidsfristen medførte at kommisjonen måtte prioritere og avgrense
sitt arbeid. For eksempel har ikke kommisjonen foretatt analyser
av politiets evne til å mobilisere en stor, godt trent og utrustet
politistyrke til steder som ligger langt fra Oslo eller andre større
byer. Komiteen viser til at 22. juli-kommisjonen
skriver:
«Dersom angrepet på Utøya hadde skjedd to timer senere,
uten et forutgående bombeangrep, ville trolig ikke Beredskapstroppen
hatt en så rask utrykning, og Nordre Buskerud politidistrikt ville
da etter planen ha hatt en lavere bemanning, og færre med trening
til å håndtere bevæpnede oppdrag ville vært tilgjengelig.»
Komiteen støtter 22. juli-kommisjonens
vurdering om at:
«Det er derfor det ordinære politi som utgjør den viktigste
og fundamentale delen av politiets beredskap. Politiets respons
vil aldri være bedre enn den politiresponsen som er i aksjonsområdet når
hendelsen skjer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er av den oppfatning at politiets ressurser og bemanning i mange
tilfeller vil kunne være en kritisk faktor for å sikre tilfredsstillende
beredskap i hele landet. Flertallet viser til at
kommisjonen ikke har utarbeidet en politistudie, hvor politiets
ressurser, bemanning og evne til å løse sitt samfunnsoppdrag vurderes
i sammenheng. Flertallet vil fremheve at det i lang
tid har vært uenighet mellom opposisjonen og regjeringspartiene
om hva som er den reelle situasjonen i politiet landet rundt.
Flertallet viser videre til at
en lang rekke politidistrikt over tid var varslet om lavere bemanning
og reduserte driftsbudsjett som følge av regjeringspartienes bevilgninger
til politi- og lensmannsetaten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
en av 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjoner er at svikten den 22. juli
2011 i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur og holdninger,
enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller
store verdivalg. Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til at politietatens budsjetter økte med ca. fire mrd. kroner
fra 2005 til 2011, at det ble foretatt en dobling av utdanningen
av politifolk ved Politihøgskolen i samme periode, at det ble ansatt
mange nye i politi- og lensmannsetaten fra 2005, at redningshelikopterberedskapen
ble bygget betydelig ut fra 2005 og at både PSTs og Beredskapstroppens
budsjetter er blitt styrket.
Beklageligvis var ikke dette nok til å forhindre de
alvorlige følgene terroraksjonene den 22. juli fikk.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Politidirektoratet har offentliggjort oversikt over fordelingen
av økningen i antall årsverk i politidistrikter og særorganer fordelt
på stillingskategorier for perioden 2008 til 2011. I denne perioden
falt antall årsverk politistillinger i distriktene med 0,6 pst.,
mens antall årsverk politistillinger i særorganene økte med 26,6
pst. Totalt var økningen i antall årsverk politistillinger fra 2008
til 2011 på 0,6 pst. Økningen i antall årsverk juriststillinger
var i samme periode om lag 4 pst. i både politidistriktene og i
særorganene, mens antall årsverk sivile stillinger vokste med henholdsvis
10,6 og 34,8 pst. i politidistriktene og særorganene. Totalt økte
antall årsverk i politidistriktene med 318,4, fra 11 235 til 11 553,4
årsverk fra 2008 til 2011, mens antall årsverk i særorganene økte
med 448, fra 1480,5 til 1928,5 i denne perioden. Om lag halvparten av
politidistriktene hadde en økning i antall årsverk politistillinger.
Romerike hadde den største prosentvise økningen i antall årsverk,
mens den prosentvise nedgangen var størst i Asker og Bærum.
Disse medlemmer viser videre
til at i tildelingsbrevet for 2013 krever Justis- og beredskapsdepartementet
at Politidirektoratet prioriterer økt politibemanning og jobb til
nyutdannede fra Politihøgskolen, mer formålstjenlig, behovsstyrt
og fleksibel disponering av samtlige mannskapsressurser og tiltak
for å beholde arbeidskraft og redusere avgang.
For å påse at hovedmålet om økt trygghet og styrket
samfunnssikkerhet nås, skal Politidirektoratet jevnlig rapportere
på bemanningsutvikling: Hvor mange av de nyutdannede som har fått
jobb i etaten, samlet bemanning (politiårsverk og sivile), politidekning
og avgang fra etaten. Rapporten skal også omfatte bemanningen ved
PSTs sentrale enhet. I rapporteringen skal Politidirektoratet gi
en vurdering av status og utvikling og eventuelt behovet for korrigerende tiltak.
Komiteen viser til
at politiets IKT-system er mangelfullt, noe som har vært kjent for
regjeringen i lang tid. Blant annet kommer dette frem i flere tildelingsbrev
til Politidirektoratet fra departementet siden 2008. Under kontrollhøringen ble komiteen gjort
kjent med at Politidirektoratet ønsket å ta midler fra politidistriktenes driftsbudsjetter
til IKT-investering, men ble nektet dette av Justisdepartementet. Komiteen viser
til Innst. 79 S (2010–2011) om Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats
mot organisert kriminalitet. I kontrollhøringen i forbindelse med
behandling av denne saken svarte daværende justisminister Knut Storberget
følgende på spørsmålet:
«Er det ikke slik at IKT-investeringene er blitt nedprioritert
fordi det har vært for store politiske omkostninger knyttet til
ikke å gi det til operativ polititjeneste?»:
«Ja,
jeg vil i stor grad gi deg rett i det. …»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til fortsettelsen
i svaret til tidligere statsråd Knut Storberget, som gir et dekkende
bilde av det som ble sagt i denne kontrollhøringen:
«Det har vært mange satsingsforslag på politifeltet
siden jeg kom til Justisdepartementet. Jeg husker jo veldig godt
Politiets Fellesforbund og for så vidt også Politidirektoratets
satsingsforslag her, og hva som var viktig. Det første vi valgte
å gripe fatt i, var at de som jobbet ute, måtte ha godt verneutstyr.
Så både verneutstyr og våpen ble prioritert. Vi ser at budsjettene
til Politiets data- og materielltjeneste har vokst betydelig. Jeg
tror det har vært en dobling i min periode, så det har vært betydelige
investeringer, også på IKT, men de har vært fragmenterte. (…) Og
vi har en betydelig satsing opp imot det å gjøre noe med bemanning.
Det var prioritet nr. 1. Så ser jeg at det nå er helt maktpåliggende
at man har satt av penger. Jeg ser også – når vi har gjort det i
år, 180 mill. kr. på infrastrukturbiten, men også straffesaksdelen
– at det er vel litt som Arne Johannessen sier, at det blir du ikke
nevneverdig populær av. Men det grepet må tas».
Komiteen mener det
er kritikkverdig at Justisdepartementet ikke har gjort mer for å
få fortgang i IKT-utviklingen i politiet og i straffesakskjeden,
en problemstilling departementet har vært vel kjent med. 22. juli-kommisjonen
konkluderer med at manglende IKT-system medførte at politiaksjonen
ble forsinket, noe som fikk fatale konsekvenser. Komiteen har
merket seg at Politidirektoratet nå har opprettet en ny avdeling
for IKT og teknologi for å forsterke ledelse og styring av IKT-området
i politiet. Komiteen viser for øvrig til sine tidligere
merknader om dette i flere innstillinger om rapporter fra Riksrevisjonen.
22. juli-kommisjonen påpekte at «IKT-infrastrukturen
i politiet må karakteriseres som lite hensiktsmessig». Komiteen har
merket seg at den nye straffeloven ikke kan tre i kraft før nytt IKT-system
er på plass, samt at politiets operative arbeid svekkes betydelig
på grunn av lite tilfredsstillende IKT-systemer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
tidligere justisminister Knut Storberget i kontrollhøringen 26. november
2012 svarte følgende på spørsmål fra representanten Hallgeir H.
Langeland om detaljstyring og IKT-satsing i politiet:
«Hvis man går inn i tildelingsbrevet til Politidirektoratet,
ikke bare for 2011, men også for tidligere år, vil man se at IKT
er en av de viktigste oppgavene for å få opp en ny infrastruktur, men
også en ny straffesaksdel og en del andre elementer. Det var det
ingen tvil om. Men Politidirektoratet hadde det handlingsrommet
i sin økonomi at man i løpet av årene fra 2008 til 2012 satte av
mellom 190 mill. og 360 mill. kr. per år. (…)
Jeg
har vondt for å forstå at man sier at det ikke er bevilget penger
til IKT når man bruker en kvart milliard på ett år – i 2011 skulle
man bruke en kvart milliard!»
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen ønsker å iverksette ny straffelov så raskt som mulig,
og at regjeringen har gjort et konseptvalg for nye straffesakssystemer,
som innebærer en betydelig IKT-satsing i politiet. Disse
medlemmer har forståelse for at slike store innfasinger
tar tid, men er opptatt av at regjeringen ser etter muligheter for
å iverksette viktige straffebud som kan implementeres i gammel straffelov
inntil nytt straffesakssystem er på plass. I den sammenheng viser disse
medlemmer til at man 19. desember 2008, på bakgrunn av den
forsinkede ikrafttredelsen av straffeloven 2005, foretok en revisjon
av straffeloven av 1902 ved at Stortinget vedtok å kriminalisere
oppfordring, rekruttering og opplæring til terror, blant annet på
bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser i terrorbekjempelsen.
Denne lovendringen trådte i kraft straks.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til justisminister Knut Storbergets
uttalelser den 28. mai 2009, da Stortinget behandlet siste del av
den nye straffeloven. Herunder:
«Vi planlegger en rask ikrafttredelse, men ser vel for
oss 2011–2012.»
Disse medlemmer mener dette er
én blant mange uttalelser fra daværende justisminister som viser
regjeringens manglende gjennomføringsevne. I oktober 2012 svarte
justis- og beredskapsminister Grete Faremo, på spørsmål i Stortinget
i forbindelse med Stortingets arbeid med statsbudsjettet for 2013,
Prop. 1 (2012–2013), at regjeringen forventer at ny straffelov kan
tre i kraft innen 1. januar 2017.
Komiteenviser til at det i straffeloven som ble vedtatt
i 2008, er en strafferamme på 30 års fengsel for grove terrorhandlinger.
Vedtaket har ennå ikke trådt i kraft fordi det hevdes at politiets
og domstolenes nåværende datasystemerikke
er i stand til å takle denne endringen. Komiteenviser til at tidligere sjef PST, Jørn
Holme, ble spurt om gjennomføringen av terrorlovgivningen under
komiteens kontrollhøring 12. november 2012. Holme svarte at han
var opprørt over denne forsinkelsen og viste til at det er svært
få terrorsaker per år og at et datasystem vanskelig kan stå i veien
for at de nye bestemmelsene trer i kraft. Komiteen viser
til at Holme avsluttet med å si at:
«… min anbefaling til regjeringen er at de umiddelbart
setter i verk de bestemmelsene som Stortinget vedtok i 2008.»
Komiteen deler denne anbefalingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at IKT-satsingen
i politiet ble nedprioritert fordi det har vært for store politiske omkostninger
knyttet til å ikke gi det til operativ polititjeneste. Disse
medlemmer mener det er regjeringens ansvar å sørge for at
viktige investeringer som vil bidra til bedre bekjempelse av kriminalitet
og sikre bedre muligheter for informasjonsflyt og oppfølging under
terrorangrep og alvorlige hendelser, blir prioritert.
Komiteen vil peke
på at nasjonalt varslingssystem fungerte svært dårlig 22. juli 2011.
Det er kritikkverdig at verken utsendelse eller mottakelse av riksalarm
fungerte. Da Norsk Kontantservice ble ranet i 2004, fantes det ikke
et velfungerende og utprøvd system for nasjonal varsling. I evalueringsrapporten
av NOKAS-ranet som ble avgitt til Politidirektoratet samme år, ble
det redegjort for at det var nødvendig med et velfungerende varslingssystem
ved større hendelser. Dette ble også synliggjort etter tsunamien senere
i 2004, samt etter Øvelse Oslo 2006. I 2005 fikk Politiets data-
og materielltjeneste (PDMT) i oppdrag å utarbeide et forslag til
riksalarm, som ble overlevert til Politidirektoratet i 2006. Forslaget
ble ikke fulgt opp av direktoratet og nytt forslag ble overlevert
Politidirektoratet i 2009. Komiteen har merket seg
at Politidirektoratet ikke valgte forslaget fra PDMT, men en løsning
ved bruk av e-postvarsling som PDMT mente verken var sikker eller
effektiv. Komiteen mener det er kritikkverdig at
Politidirektoratet valgte et system som ikke var pålitelig og som var
lite forsvarlig, og har med forundring merket seg at det kom frem
under kontrollhøringen at daværende politidirektør ikke var involvert
i avgjørelsen av hvilket varslingssystem som skulle innføres.
Komiteen viser til at det er
Kripos som har ansvaret for å sende ut nasjonale varslinger i krisesituasjoner.
Den første varslingen ble sendt ut 22. juli 2011. Den ble kun loggført
i to politidistrikter, og det først dagen etter. Denne første varslingen
var i tillegg mangelfull, idet bilnummeret på «fluktbilen» manglet
bokstavkjennetegn. Komiteen viser til at det i tillegg
ble sendt ut to vesentlige varslinger samme kveld. De omhandlet
grensekontroll og muligheten for to andre terrorceller, men heller
ikke disse varslingene fungerte etter planen. Nødvendige tiltak
ble dermed ikke iverksatt. Komiteen har merket seg
at politiets egen evalueringsrapport ikke problematiserer at verken
Nordre Buskerud eller Oslo politidistrikt mottok varslingene. 22. juli-kommisjonen,
derimot, mener det er sterkt kritikkverdig at de berørte politidistriktene ikke
mottok varslingene. Komiteen slutter seg til denne
vurderingen. Komiteen mener det i denne saken burde
vært trykket på «den store knappen» umiddelbart, slik at alle mulige
forebyggende og mobiliserende tiltak kunne iverksettes raskt. Det
er bedre å mobilisere mye i utgangspunktet og så trappe ned når
en får bedre situasjonsforståelse, enn at det tar for lang tid å iverksette
nødvendige tiltak.
Komiteen har merket
seg at nødnettet var fullt utbygd i Oslo politidistrikt, mens det
ikke var tilgjengelig i Nordre Buskerud politidistrikt 22. juli
2011.
Komiteenhar
videre merket seg at nødnettet fungerte i Oslo politidistrikt under
terroraksjonen, men at det på grunn av manglende utbygging i Nordre
Buskerud ble store sambandsproblemer mellom politidistriktene. Nødvendig
informasjon og dyrebar tid gikk tapt.
Komiteen viser til at det ikke
var etablert rutiner for kommunikasjon mellom politidistriktene som
benyttet nødnett og politidistriktene som benyttet analogt samband.
Dette gjelder eksempelvis politidistriktene Oslo, Asker og Bærum, samt
Søndre Buskerud som alle benyttet nødnett, og Nordre Buskerud som
fortsatt benyttet analogt samband. Direkte kommunikasjon mellom
nabodistrikter som ble involvert den 22. juli 2011 var dermed ikke
mulig. Komiteen mener det er kritikkverdig at det
ikke var etablert rutiner for å håndtere slike situasjoner.
Komiteen har merket seg at utbyggingen
av nødnettet går saktere enn først antatt og skal være landsdekkende
innen utgangen av 2015, jf. Innst. 375 (2011–2012) og Prop. 111
S (2011–2012). Det er svært viktig at nødnettet blir utbygd raskt
og på en forsvarlig måte, slik at fullverdig kommunikasjon mellom
nødetatene sikres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nytt nødnett
er et rent talesamband, og at det både 22. juli og ved andre hendelser
er oppdaget flere utfordringer ved systemet. Disse medlemmer viser
også til at muligheten for direktekommunikasjon mellom de håndholdte enhetene
i områder hvor nettet ikke er utbygd, i praksis er fraværende. Det
systemet fungerte ikke engang under aksjonen på Utøya, som er en relativt
liten øy.
Disse medlemmer mener det er
grunn til bekymring over de svakhetene det nye nødnettet avslørte
22. juli og mener det er viktig å se på hvordan nødnettet kan videreutvikles,
eksempelvis slik at en kan kommunisere skriftlig i tillegg til tale
og bruk av koordinater/kartdata. Nytt nødnett fremstår som teknologisk
svært gammeldags, og arbeidet med å forbedre systemet må intensiveres
vesentlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
svikten i fremdriften i nødnettutbyggingen, valget av gammeldags
teknologi og manglende fokus på den kvalitet og funksjon et moderne
nødnett bør ha, skyldes sviktende prioritering fra flere regjeringer. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst.
S nr. 4 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
understreker at det er Justisdepartementet som har ansvar for utbygging
av nødnettet, og at manglende utbygging medvirket til politiets
sene ankomst til Utøya. Samtidig vil flertallet understreke
at lav bemanning på operasjonssentralene, i Oslo politidistrikt
så vel som i Nordre Buskerud politidistrikt, også medførte kommunikasjonsproblemer. Flertallet vil
påpeke at lav politidekning på tidspunkt hvor det er størst behov, har
vært et kjent tema i lang tid, og at avbøtende tiltak burde ha vært
innført tidligere. Flertallet mener det er viktig
at politiet får bevilgninger og en organisering som sikrer tilstrekkelig
bemanning på operasjonssentralene også i helger og ferieperioder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig at politimestrene bruker sine bevilgninger til å sikre tilstrekkelig
bemanning av og kommunikasjon mellom operasjonssentralene også i
helger og ferieperioder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen
ikke har bidratt til å løse bemanningsutfordringene i politidistriktene
når de ble klar over at flest tjenestemenn og -kvinner er på jobb
i perioder hvor det er minst behov for dem. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til at regjeringen er part i forhandlingene om
lønns- og arbeidsvilkår, samt at regjeringen er overordnet ansvarlig
for at Politidirektoratet og de enkelte politidistrikt utnytter
sine ressurser optimalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at politiets helikoptertjeneste var i tilfredsstillende
stand i 2006, men etter at Oslo politidistrikt fikk pålegg om å
kutte 5 mill. kroner på helikoptertjenesten i 2007/2008, ble den
kraftig redusert. Politimesteren i Oslo tok dette opp med Justisdepartementet,
og ga beskjed om hvilke konsekvenser dette ville få for helikopterberedskapen.
I 2009 ble Forsvarets helikopter (Bell), som blant annet Beredskapstroppen
benyttet, sendt til Afghanistan. Dette medførte en ytterligere svekkelse
av helikopterberedskapen. Flertallet mener det er sterkt
kritikkverdig at regjeringen ikke har sørget for at helikoptertjenesten
har hatt full beredskapsbemanning når den hele tiden har vært klar over
den kritiske situasjonen.
Komiteen har merket
seg at politihelikopteret var uten pilot den 22. juli, på grunn
av ferieavvikling. Beredskapstroppen etterspurte politihelikopter
opp til flere ganger uten at dette ble fulgt opp, med begrunnelse
at dette ikke var mulig på grunn av at det ikke var tilgjengelig.
En av politipilotene som var på ferie, meddelte sjefen sin allerede
rundt kl. 16.00 at han var hjemme og kunne fly. Sjefen for helikoptertjenesten
ringte senere til operasjonssentralen i Oslo og gav beskjed om at
de kunne stille med helikopterpilot, men fikk da beskjed om at det
ikke var nødvendig.
Komiteen vil peke på at verken
Politidirektoratet eller Oslo politidistrikt etterspurte politihelikopteret.
Ikke før etter kl. 19.00 ble politihelikopteret mobilisert. Komiteen har merket
seg at både politiet og 22. juli-kommisjonen har konkludert med
at politihelikopteret burde vært mobilisert tidligere for å observere
og sikre. Komiteen er enig i vurderingen til 22. juli-kommisjonen
og mener det er kritikkverdig at anmodningen kom så sent, og at
Politidirektoratet heller ikke grep inn.
Komiteen viser til
at god krisehåndtering krever at man har gjennomarbeidede planer
og at det gjennomføres relevante øvelser der planverket brukes.
22. juli-kommisjonen konstaterer at en bilbombe i regjeringskvartalet
og flere koordinerte angrep har vært et tilbakevendende tema i trusselvurderinger,
sikkerhetsanalyser og øvelsesscenarioer gjennom mange år. Kommisjonen konstaterte
at det på ulike nivå er blitt øvet for lite og at man ikke har tatt
tilstrekkelig lærdom fra øvelser som er gjennomført. Komiteen mener
det er kritikkverdig at erfaringer fra tidligere øvelser ikke i
stor nok grad er blitt gjenstand for lærdom, og understreker at
beredskap må være en del av resultatmålene i styringsverktøyet. Komiteen vil
understreke at krisehåndteringen 22. juli viser at politiet kan
trenge å øve mer og bedre.
Komiteen viser til Øvelse Oslo
2006 hvor hensikten var å øve på omfattende terroranslag og andre
katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle
nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til
strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå. I evalueringsrapporten
kom det frem 26 lærings- og forbedringspunkter. Disse ble fulgt
opp av beredskapsseksjonen i Politidirektoratet. Det kom også frem
i evalueringen at operasjonssentralens stabsrom fungerte dårlig. Oslo
politidistrikt tok dette opp med Politidirektoratet i 2007 uten
at det ble gjort noe med saken.
Komiteen har merket seg at politiets
eget terrorplanverk som blant annet omhandlet planer knyttet til
veisperringer for å hindre terrorister i å forflytte seg, og tiltak
for umiddelbar mobilisering av politipersonell for å redusere responstid
ved eventuelle videre anslag, ikke ble iverksatt 22. juli 2011.
22. juli-kommisjonen konstaterte at:
«22/7 avslørte store sårbarheter som var et resultat
av manglende eller sendrektig iverksetting av allerede besluttede
tiltak og av at til dels meget relevante planer ikke ble brukt.»
Komiteen mener det er kritikkverdig
at beredskapsplanen ikke ble satt i verk. Terrorplanverket skal
nettopp sikre at effektive tiltak iverksettes, i en svært kaotisk
situasjon.
Komiteen viser til at politiets
operative personell trener 40 timer i året, mens Oslo politidistrikt
trener 80 timer i året. Beredskapstroppen trener omtrent halvparten
av sin arbeidstid. Komiteen er oppmerksom på at antall
timer man har til rådighet for trening og øvelse henger sammen med
bemanningssituasjon og ressurser. Komiteen mener
det er nødvendig at Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet vurderer
om øvelsesaktiviteten i politiet bør økes og hvordan dette skal
kompenseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at direktør Jon A. Lea i Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap (DSB) i kontrollhøringen uttalte at Justisdepartementet
ikke har gjort jobben sin når det gjelder oppfølgingen av læringspunkter
som tidligere øvelser har gitt. Lea sa:
«De har gjort den bedre enn de gjorde tidligere, men
de har ikke gjort den godt nok i forhold til det vi synes er det
fornuftige kravet.»
Komiteen viser til
at PST har ansvaret for å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot
rikets sikkerhet. Innsamling av informasjon om personer og grupper
som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av ulike analyser og trusselvurderinger,
etterforskning og andre operative tiltak og rådgivning står sentralt
i dette arbeidet. Komiteen har merket seg at 22. juli-kommisjonen har
konkludert med at PST kunne ha kommet på sporet av terroristen,
men at det likevel ikke kan konkluderes med at de kunne ha avverget
angrepet. Komiteen har videre merket seg at kommisjonen
mener PST må ta mer initiativ og vise større vilje til samarbeid
og informasjonsdeling med andre etater, herunder det ordinære politi
og Etterretningstjenesten.
Rapporten kritiserte PST for dårlig tipshåndtering,
samtidig som det pekes på at det foreligger uklare juridiske rammer
med tanke på taushetsplikt og utveksling av informasjon mellom ulike etater.
Justisdepartementet må derfor gjennomgå regelverket for å sikre
rettssikkerheten, samt at regelverket muliggjør PSTs mandat. Komiteen viser
til at det kom frem i kommisjonsrapporten at det foreligger en forsiktighetskultur
i PST, ved at de ikke har behandlet så mange saker som de har hatt
mulighet til. Komiteen vil påpeke at Justis- og beredskapsdepartementet
må sørge for at PST gjennomfører de oppgaver de er satt til. Komiteen viser
til Traavikutvalget som har gått gjennom PSTs oppgaver og funksjoner
og avgitt rapporten «Ekstern gjennomgang av Politiets sikkerhetstjeneste». Komiteen har
merket seg at utvalgets konklusjoner i det store og hele samsvarer
med 22. juli-kommisjonens konklusjoner vedrørende PST.
Komiteen viser til at Traavik-rapporten
påpeker at PST har forsømt seg på organisasjonsutvikling, lederutvikling
og kompetanseutvikling. PST får kritikk for manglende intern samordning,
de henger etter på teknologi og er ikke oppdatert på trusselbildet. Komiteen regner
med at kritikken fra 22. juli-kommisjonen og Traavikutvalgets rapport
får konsekvenser for PSTs arbeid fremover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det over tid, og fra flere hold, er blitt uttrykt bekymring for
om PST har en ressurs- og bemanningssituasjon som gjør det mulig
for tjenesten å utføre sitt oppdrag. Informasjon som gis fra PST
til Justisdepartementet i styringsdialogen og i dialogen om ressurstildelinger,
må nødvendigvis unntas offentlighet. Det hadde imidlertid vært viktig
at Stortinget hadde fått informasjon når PST med sterke og utvetydige
formuleringer gir uttrykk for alvorlig bekymring knyttet til egen
ressurs- og bemanningssituasjon. Etter flertallets oppfatning
har ikke Stortinget vært tilstrekkelig informert om ressurssituasjonen
i PST.
Flertalletmener
dette er kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
PST har fått økt sine bevilgninger betraktelig de siste årene, fra
om lag 240 mill. kroner i 2005 til om lag 407 mill. kroner i 2011. Disse
medlemmer mener at Stortinget har fått tilstrekkelig informasjon
om PSTs ressurssituasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at en svært stor andel av realveksten som er tilført PST siden 2005
har gått til å øke bemanningen hos PSTs livvakttjeneste. Flertallet mener
det er kritikkverdig at regjeringspartiene forsøker å fremstille
det som om PST over tid har fått vesentlig økte ressursser til å
drive forebyggende undersøkelser, etterretning og etterforskning,
når en er kjent med hva pengene faktisk har gått til.
Komiteen viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å ivareta helheten
i regjeringens politikk for samfunnssikkerhet og for å samordne
arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i departementene og
underliggende etater. Dette samordningsansvaret har departementet
hatt siden 1994, selv om det først er det siste året beredskap er
med i departementets navn.
Komiteen har merket seg at justisminister Grete
Faremo i sin redegjørelse til Stortinget 28. august 2012 ga uttrykk
for at departementet vil følge opp kommisjonens klare anbefaling
om å «sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap
høyere på sin agenda». Departementet skal bli flinkere til å sette
krav til frister i oppfølgingen og det skal få konsekvenser hvis fristene
ikke holdes. Hun påpekte videre at departementets kapasitet ville
bli styrket når det gjelder håndtering av oppgaver som blant annet
Komiteen vil peke på at Justis-
og beredskapsdepartementet har fått kritikk både av sin håndtering
etter bombeeksplosjonen den 22. juli og for sine mangelfulle oppgaveløsninger
i forkant.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til etterretning
at statsråden nå har tatt grep som er ment å møte de kritikkverdige
forhold som er tatt opp med sikte på at den totale beredskapsevnen
blir styrket og forbedret.
Flertallet vil understreke at
det er helt nødvendig at det gis prioritet budsjettmessig til å
følge opp viktige investeringer på beredskapsfronten som blant annet
IKT, kommunikasjon, etablering av gradert samband og etablering
av beredskapssenteret på Alnabru.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil understreke at det er helt nødvendig
at det gis prioritet budsjettmessig til å følge opp viktige investeringer
på beredskapsfronten som blant annet IKT, kommunikasjon, etablering
av gradert samband og etablering av beredskapssenter. Disse
medlemmer forutsetter at slike investeringer må komme i
tillegg til politiets driftsbudsjett.
I forbindelse med Justisdepartementets
håndtering av krisen i direkte etterkant av angrepet 22. juli 2011
har komiteen særlig merket seg uttalelsene fra kommisjonen
og fra Regjeringens kriseråd (RKR) om at departementer må ta høyde
for å håndtere rollen som lederdepartement også når de selv er berørt
av krisen. Uttalelser fra Justisdepartementets ledelse, og kommisjonens
vurderinger, tyder etter komiteens oppfatning på
at Justisdepartementet i for liten grad var forberedt på en slik
situasjon. Komiteen finner det videre uheldig at Justisdepartementet
avvek fra planverk og etablerte rutiner, blant annet ved ikke å
etablere kriseledelse og -stab i tråd med gjeldende krisehåndteringsplaner.
Denne beslutningen ble i tillegg dårlig kommunisert, og skapte uklarhet om
organiseringen av departementets kriseledelse. Justisministeren
var blant annet overbevist om at departementet faktisk hadde satt
stab.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Justisdepartementet hadde det overordnede
ansvaret for de feil og mangler som ble avdekket i politiet og beredskapssystemer
i departementenes ansvarsportefølje under tragedien 22. juli 2011. Disse medlemmer har
merket seg at departementet selv ikke iverksatte eget kriseplanverk,
at det var utfordringer med kommunikasjon mellom departementet og
Krisestøtteenheten (KSE) og at mye arbeid ble lagt på KSE som følge
av at departementet ikke satte stab. Disse medlemmer viser
også til at daværende justisminister Knut Storberget trodde det
var satt stab i departementet.
Disse medlemmer viser også til
at departementet gjennom sin styring av underliggende etat ikke
har evnet å iverksette nødvendige tiltak som kunne beskyttet borgerne
denne fatale dagen, til tross for at underliggende etat opplyser om
detaljstyring på enkelte områder. En forutsetning for at et samfunn
skal lykkes i å beskytte borgerne i ekstreme situasjoner, er at
en politisk har svært høyt fokus på beredskap og sikkerhet, samt
at en forsikrer seg om at de ressursene som er tilgjengelig er optimalt
satt i stand til å løse sine oppgaver. Disse medlemmer mener
det er sterkt kritikkverdig at dette ikke ble fulgt opp i tilfredsstillende
grad og at den manglende oppfølgingen er tidligere justisminister
Knut Storbergets ansvar.
Komiteen viser til
at det er politiet som har hovedansvaret for å sikre borgernes trygghet
i fredstid, mens Forsvarets dimensjonerende hovedoppgave er å ivareta
Norges suverenitet og territorielle integritet mot ytre trusler.
Komiteen vil samtidig understreke
at det lenge har vært etablert politikk at Forsvaret skal kunne tre
støttende til og stille personell til disposisjon for det sivile
samfunn når det trengs i spesielle situasjoner. Nærmere bestemmelser
om Forsvarets bistand til politiet i kriser i fredstid var 22. juli
2011 regulert i Bistandsinstruksen fra 2003.
Komiteen viser til at når det
gjelder forebygging av terror, har Forsvarets etterretningstjeneste
kapasiteter for informasjonsinnsamling og -bearbeidelse. Samarbeidet
mellom politi og forsvar vil avhenge av kommunikasjonssystemene dem
imellom. Forsvaret har transportmidler som politiet ikke besitter.
Dessuten har Forsvaret kvalifiserte mannskaper som kan stilles til
disposisjon for såkalte «håndhevelsesoppdrag» under krisehåndtering,
herunder spesialpersonell trenet for skarpe oppdrag, medvirkning
til pågripelse eller nedkjempelse av terrorister og trenet personell
for vakt- og sikringsoppdrag i en uavklart krisesituasjon.
Komiteen tar til etterretning
at Forsvaret ikke ble utsatt for omfattende kritikk fra 22. juli-kommisjonen.
Komiteenhar
i denne sammenheng merket seg at selv om terrorkrisen forårsaket
alvorlig og omfattende skade, var den samtidig begrenset i tid:
De to terroraksjonene fant sted i løpet av noen få ettermiddagstimer,
gjerningsmannen ble tatt samme dag og det ble i avhørene relativt raskt
sannsynliggjort at han var alene om udåden.
Komiteen har merket seg at det
tok svært lang tid før bistandsanmodning om vakt og sikring ble
sendt Forsvaret. Komiteen viser til at det tok nesten
syv og en halv time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til
politiet anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret i form av
støtte fra Heimevernet til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen
i regjeringskvartalet prioriterte politiet å sikre liv og helse med
de knappe ressursene som var tilgjengelig.
Samtidig var flere viktige bygg og mennesker
i området uten adekvat sikring. Sikring av sikringsverdige objekter
handler også om liv og helse. Komiteen har merket
seg at politiet ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring
av statsministerboligen, Stortinget og andre sikringsverdige objekter.
Komiteen viser til høringen avholdt
av Den særskilte komité 18. januar 2012 der det fremkom nye opplysninger
om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimevernet til vakt
og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte spørsmål
fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med den samme
styrke som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00, allerede
to til fire timer etter at bomben hadde gått av.
Komiteen viser til at det er
en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile myndigheter
at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet fra politiet,
samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse i departementet.
Det faktum at politiet unnlot å be om bistand til vakt og sikring
medførte at de tilgjengelige ressursene ikke ble benyttet. Dette
kunne satt liv og helse i fare fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget
av terrorangrepet, om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige
objekter var utsatt for fare.
Komiteen mener det var en alvorlig
feilslutning å unnlate å be om slik håndhevelsesbistand kort tid
etter det første angrepet. På det tidspunktet var omstendighetene
uklare, og det er av erfaring ikke uvanlig at et slikt angrep følges
opp med ytterligere angrep. Det fremstår som åpenbart at politiet
burde anmodet om slik bistand svært kort tid etter eksplosjonen
i regjeringskvartalet.
Komiteen mener det er sterkt
kritikkverdig at politimesteren i Oslo ikke ba om håndhevelsesbistand
til vakt og sikring umiddelbart etter at det ble klart at eksplosjonen
i regjeringskvartalet skyldtes en bombe.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener videre at det er kritikkverdig at hverken Politidirektoratet eller
Justisdepartementet tok slikt initiativ overfor politimesteren i
Oslo på et tidlig tidspunkt.
Komiteen mener det
var uheldig at Forsvaret den 22. juli ikke hadde noen beredskapskrav eller
krav til responstid for å yte helikopterbistand til politiet i akutte
kriser. Komiteen mener både politisk og administrativ
ledelse i de berørte departementer burde ha sett risikoen ved at
helikopterberedskapen for akutte situasjoner i Norge gradvis ble
redusert fra 2007 og så enda mer grunnleggende svekket fra 2009. Komiteen mener
de ansvarlige myndigheter, særlig Justisdepartementet, på grunn
av den nye sårbarheten burde tatt initiativ til kompenserende tiltak. Komiteen har
notert seg at dette ikke ble gjort før 22. juli 2011, men at regjeringen
etter terrortragedien har forsøkt å rette opp situasjonen ved ulike
tiltak, herunder midlertidig leie av et britisk helikopter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil understreke at det var justisministeren som hadde det konstitusjonelle
ansvar for at forvitringen av politiets helikopterberedskap ikke
ble motvirket av kompenserende tiltak i tiden før terrorkrisen inntraff.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
politiets helikopterberedskap var svekket sommeren 2011, blant annet
som følge av ferieavvikling ved politihelikopteret og av Forsvarets
Bell-helikoptres engasjement i Afghanistan.
Når det gjelder bidrag til vakt og
sikring av utvalgte objekter, har komiteen merket
seg at Forsvarets responstid var rimelig god og innenfor de oppsatte
tidsgrenser. Det som kunne ha framskyndet innsatsen, var etter komiteens syn
i første rekke tidspunktet for når anmodningene kom fra politiet. Komiteen har
positivt merket seg at Gardens beredskap fungerte godt. Mobiliseringen
av HV-styrker til vakt og sikring av sivile nøkkelinstitusjoner
ble i hovedsak også iverksatt og gjennomført slik man kunne forvente
når forespørselen først kom. Komiteen har imidlertid
notert seg at mobiliseringen av HV-02 avdekket flere mangler og
svakheter. Varslingsrutinene hadde svakheter, og mannskapenes operative
evne og sikkerhet var ikke god nok fordi det var for få skuddsikre vester
og for lite beredskapsammunisjon. Komiteen konstaterer
dessuten at HVs områdestyrker manglet tennstempler til sine MP5-våpen. Komiteen anser
at de nevnte svakheter krever nødvendige forbedringstiltak.
Komiteen mener iverksettelse
av vakt og sikring rundt høyprioriterte, sivile objekter må skje
raskere. Komiteen vil som eksempel nevne at vakt
og sikring av et så sentralt objekt som Stortinget, som lå svært
nær bombestedet, ble etterspurt for sent. Komiteen mener
dette særlig var kritikkverdig siden det i tidsrommet etter eksplosjonen
var feilparkert en ukjent varebil utenfor Stortinget. Komiteen har
merket seg at Forsvaret selv hadde ansvar for å tilkalle forsterket
vakt og sikring rundt Forsvarets sentrale bygninger på Akershus,
og komiteen noterer seg at dette skjedde raskere.
Komiteen konstaterer at Forsvaret
dermed i liten grad ble satt på prøve i håndteringen av terrorkrisen,
noe som gjennom kontrollhøringene også er bekreftet av Forsvaret
og Forsvarsdepartementet.
Komiteen vil på bakgrunn av 22. juli-kommisjonens
rapport og komiteens egne kontrollhøringer, på et mer generelt grunnlag
gi uttrykk for at i den grad Forsvarets bistand ble etterspurt, ble
oppdragene stort sett løst på en god måte og innenfor de rammebetingelser
og klartider som gjaldt.
Komiteen vil framheve som positivt
at Forsvarets hovedfokus den 22. juli fra første øyeblikk var rettet
mot å bistå politiet med relevante kapasiteter i samsvar med bistandsinstruksen. Denne
holdning hadde fra et tidlig tidspunkt uttrykt støtte fra Forsvarsdepartementets
politiske ledelse.