Komiteen viser til
at de fleste departementer, samt Statsministerens kontor (SMK),
inntil 22. juli 2011 var lokalisert i regjeringskvartalet. Dette
gjorde regjeringskvartalet til et svært utsatt terrormål og et avgjørende
område med tanke på sikkerhet. Bilbomben som eksploderte den 22. juli
var på ca. 950 kilo. Bilen var plassert ved inngangspartiet til
Høyblokka, mot Grubbegata. Regjeringskvartalet fikk store materielle
skader. Verst gikk det utover Høyblokka.
Komiteen viser til at Statsministerens
kontor i kjølvannet av terrorangrepet i USA i 2001 tok initiativ
til å gjennomgå sikkerheten rundt regjeringen. I kontrollhøringen
redegjorde regjeringsråd Nina Frisak for at beredskapsplanene og
sikkerhetsarbeidet for regjeringen i 2001 i stor grad var knyttet
opp mot et trusselscenario basert på den kalde krigen, og at omfanget
av planene var svært begrenset. Høsten 2002 fikk hun daværende statsminister
Kjell Magne Bondeviks samtykke til å gå i gang med prosjektet «Regjeringens
sikkerhet». Sikkerhetsprosjektet kom i gang i 2003 med representanter
fra ulike departementer, politi og forsvar. Det ble gitt et oppdrag
fra SMK til politidirektøren. Det ble videre utarbeidet en hovedrapport
og ulike delrapporter, herunder en sikkerhetsanalyse av fysiske
og tekniske sikringstiltak i departementene, omtalt som sikringsprosjektet. Hovedrapporten
ble levert til SMK i juni 2004. I 22. juli-kommisjonens rapport
heter det at konklusjonen var entydig:
«Sårbarheten var uakseptabel og viktige tiltak mot
ulike bombeeksplosjoner måtte gjennomføres.»
Blant de viktigste tiltakene var permanent stenging
av Grubbegata, og foliering av vinduer. En rekke andre tiltak var
også en del av prosjektet. Etter drøfting i Regjeringens sikkerhetsutvalg ble
saken fremlagt i noe mindre detalj for en samlet regjering, som
på en regjeringskonferanse i august 2004 stilte seg bak rapporten
og anbefalingene.
Komiteen viser til
at da bomben eksploderte utenfor Høyblokka den 22. juli, var dette
et scenario berørte myndigheter var kjent med. I delrapporten «Sikkerhetsanalyse
av fysiske og tekniske sikringstiltak i departementene» fra 10. mars
2004 var nettopp konsekvensene av plassering av en bilbombe utenfor
Høyblokka beskrevet. Beskrivelsen var skremmende lik resultatet
av bomben den 22. juli. Komiteen viser til at delrapporten
inneholdt nærmere 200 tiltak, hvorav ett viktig tiltak var anbefalingen om
å stenge Grubbegata. Komiteen har merket seg at forslaget
var ett av de tiltakene som var gitt høyest prioritet. Komiteen viser
til at det i rapporten om stenging av Grubbegata stod følgende:
«Arbeidsgruppen betrakter risiko knyttet til trafikk
i Grubbegata som særlig uakseptabel, og legger til grunn i øvrige
tiltaksforslag at denne blir stengt for fremmed trafikk.»
Komiteen har merket seg at da
Statsbygg fremmet planinitiativ i september 2005, ble det ikke fra
Moderniseringsdepartementets side bedt om at en i dialog med Oslo
kommune skulle sikre en så rask gjennomføring av saken som mulig.
Det ble heller ikke, verken i oppstarten av prosjektet eller på
noe senere tidspunkt, vurdert å treffe vedtak om statlig reguleringsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner grunn til å kritisere dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det i
2005 var svært få som så for seg at reguleringen ville ta seks år.
Komiteen har forståelse
for at det i en slik kontroversiell sak som angår stenging av en
sentrumsgate, er ønskelig med god kontakt med lokale myndigheter.
Likevel mener komiteen at sikkerhetsaspektet i tiltaket
veier tyngst, og at dette burde tilsi at en gjorde hva en kunne
for å få fortgang i saken. En statlig reguleringsplan ville sannsynligvis
ha kortet ned tiden noe, selv omkomiteen er
kjent med at en likevel må forholde seg til vanlige prosedyrer og
prosesser som ligger i plan- og bygningsloven. Komiteen finner
derfor grunn til å stille spørsmål ved om en i lovverket i dag har
gode nok saksbehandlingsregler for denne type reguleringssaker. Komiteen mener
behandlingen stengingssaken fikk, tilsier at dagens plan- og bygningslov
ikke godt nok ivaretar sikkerhetsrisikoen i denne type saker. Komiteen viser
for øvrig til at statsministeren under komiteens kontrollhøring
uttalte:
«Derfor gjentar jeg at en klar lærdom er at man ikke
bør velge kommunale reguleringsplaner i sånne saker – eller kanskje
enda mer: Man bør kanskje lete etter helt nye virkemidler.»
Komiteen vil også vise til at
byrådslederen for Oslo, Stian Berger Røsland, under komiteens høring
uttalte følgende:
«Jeg håper at man vurderer nøye om plan- og bygningsloven
er et egnet virkemiddel til å behandle denne type sentrale sikkerhetsspørsmål, om
vi i Norge trenger et annet verktøy, et annet redskap enn dette
relativt omfattende systemet. …»
Komiteen viser til
kontrollhøringen, hvor representanter for Oslo kommune redegjorde
for behandlingen av reguleringssaken. Byrådet gikk i juni 2007 imot
stenging, selv om Plan- og bygningsetaten hadde innstilt på et ja.
På grunn av at saken var kontroversiell og at det skulle være valg
om høsten, utsatte byutviklingskomiteen behandlingen til ny komité
var etablert etter valget. Før behandlingen hadde daværende politidirektør
Ingelin Killengreen et møte med representanter fra byutviklingskomiteen
for å få understreket viktigheten av å stenge Grubbegata. Likevel
gikk et flertall i komiteen imot stenging på møtet i november 2007.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner det kritikkverdig
at noe så ekstraordinært som at politidirektøren ber om et møte
med byutviklingskomiteen og alvoret i de opplysningene som ble gitt,
ikke synes å ha påvirket flertallet i komiteen.
Komiteen mener dette
reiser spørsmål om hemmelighold bidro til å hindre at beslutningstakerne
fikk nødvendig informasjon om alvoret i saken. I tiden før og etter
vedtaket ble det fra ulikt statlig hold ført samtaler for å få snudd flertallet. Komiteen viser
til at Oslos ordfører Fabian Stang fikk den nødvendige forståelsen
etter et møte først med politidirektøren og senere med daværende
statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor.
Den samme forståelsen fikk daværende byrådsleder Erling Lae etter
et møte med daværende statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet.
Komiteen viser til kontrollhøringen
hvor nåværende byrådsleder for Oslo, Stian Berger Røsland, uttalte
at:
«Det som skjedde inviterer til å spørre seg om hva
som hadde skjedd hvis trussel- og sikkerhetsvurderingene hadde blitt
delt med kommunen på et tidligere tidspunkt enn dette.»
Komiteens flertall,medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at det å be om å få stengt
en sentrumsgate var kontroversielt og omdiskutert og at det i den
omtalte perioden var flere medieoppslag hvor stenging av Grubbegate
ble frarådet.
På tross av en slik situasjon mener komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at Byrådet
og bystyreflertallet på et tidligere tidspunkt burde tatt inn over
seg den alvorlige informasjonen fra statlige myndigheter om nødvendigheten
av å stenge Grubbegata. Både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
var for stenging av Grubbegata hele tiden.
Komiteenmener det i et slikt klima eravgjørende å sørge for at de som skal
ta beslutninger får fullgod informasjon, slik at de får den tilstrekkelige
forståelse for nødvendigheten av tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener behandlingen i Oslo kommune
tok for lang tid med bakgrunn i alvoret i tiltaket, men flertallet vil
likevel påpeke at saksbehandlingen frem til reguleringsplanen ble
vedtatt av bystyret i februar 2008, ikke tok lengre tid enn i andre
reguleringssaker. Flertallet viser til at det tok
om lag tre måneder fra byutviklingskomiteen avga negativ innstilling
til de snudde og sa ja. Bystyret gav sin tilslutning 14 dager senere.
Flertallet viser til at det i
tillegg til vedtaket om reguleringsplanen i bystyret også ble vedtatt at
det skulle utarbeides en bebyggelsesplan. En bebyggelsesplan kan
ikke, i motsetning til en utomhusplan, vedtas administrativt, men
må vedtas av byutviklingskomiteen med mellomliggende høringsrunde.
Flertallet viser til at det var
vedtaket om bebyggelsesplan som forsinket prosjektet ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kontrollhøringen
hvor det framkom at forslaget om bebyggelsesplan ble fremmet av
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti for å bidra til å skape
politisk flertall i Oslo bystyre for stenging av Grubbegata.
Komiteens flertall, medlemmene
fraArbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at fra reguleringsplanen
ble vedtatt i februar 2008, tok det to år og åtte måneder før bebyggelsesplanen
var vedtatt og den endelige tillatelsen til stenging av Grubbegata
ble gitt. Tiltakshaver, som her var Statsbygg på vegne av FAD, brukte
lang tid på utarbeidelse av bebyggelsesplanen. Tilleggsutredninger
og mangler i saksgangen forsinket prosessen ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
bakgrunnen for at dette tok lang tid, blant annet var at Oslo kommune
krevde at det skulle utarbeides en trafikkanalyse for krysset Grubbegata/Høyesteretts plass,
og at Oslo kommune mente det var nødvendig å gjøre endringer i reguleringsplanen som
var vedtatt i februar 2008. Dette ble den 9. juni 2009 gjennomført
som en «mindre vesentlig endring av reguleringsplan», med vanlig klageadgang.
Vedtaket ble påklaget, og fylkesmannen ferdigbehandlet klagen 17. februar 2010.
Bebyggelsesplanen var på det tidspunktet innsendt til Oslo kommune,
og den ble vedtatt 2. juni 2010. Det gikk to måneder fra vedtaket om
bebyggelsesplanen ble fattet, til brev om vedtak ble sendt Statsbygg
5. august 2010.
Arbeidet med stenging av Grubbegata krevde også
en igangsettingstillatelse. Søknad om igangsettingstillatelse ble
utarbeidet og innsendt 30. august 2010 med utgangspunkt i det regelverket
som gjaldt på vedtakstidspunktet for bebyggelsesplanen. Ny plan-
og bygningslov trådte i kraft 1. juli 2010, og Oslo kommune krevde
at søknaden skulle behandles med henvisning til paragrafer i den
nye loven. Dette forsinket prosessen med om lag seks uker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, har merket seg at Oslo kommune på
sin side behandlet bebyggelsesplanen som en ordinær sak. Det gikk
dessuten to måneder fra bebyggelsesplan ble vedtatt til varsel om
vedtak ble sendt fra Oslo kommune til Statsbygg. Flertallet er
enig med 22. juli-kommisjonen i at både kommunens og statens behandling
av plansaken står i sterk kontrast til den prioritet reguleringssaken
fikk etter møtene mellom representanter for regjeringen og kommunen
i januar 2008. Flertallet mener dette kan handle om
en manglende erkjennelse av risikoen som forelå. Til tross for arbeidet
som ble lagt ned for å få Oslo kommune til å snu i saken, synes
det ikke å ha vært i tilstrekkelig grad en reell forståelse av alvoret
i situasjonen, verken i FAD eller i Oslo kommune.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
finner det bemerkelsesverdig at ikke Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet i sterkere grad gjorde hva de kunne for å
få fortgang i prosessen og mener at dette er sterkt kritikkverdig.
Dette flertalletviser
til at statsråd Rigmor Aasrud i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte
at hun var «svært lite borti» selve gjennomføringen av sikringsprosjektet. Dette
flertallet mener det er åpenbart at statsråden selv må sørge
for framdrift av et så viktig prosjekt og finner det kritikkverdig
at statsråden ikke tok dette ansvaret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at etter at bebyggelsesplanen
ble innsendt i januar 2010 og fram til politisk behandling i Oslo
kommune i juni 2010, ble saken purret både skriftlig (april) og
muntlig (mai) av Statsbygg. Flertallet mener at FAD,
i lys av viktigheten av gatestengingen, burde ha engasjert seg i
sterkere grad for å få fortgang i prosessen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen ved flere anledninger har forsøkt å gi
Oslo kommune ansvaret for at reguleringsarbeidet tok lang tid, blant
annet gjennom medieutspill fra statsråd Rigmor Aasrud. Dette
flertallet mener dette er en urimelig fremstilling av fakta og
viser til at 22. juli-kommisjonen klart plasserer dette ansvaret
hos regjeringen.
Dette flertallet viser til at
saksbehandlingstiden i denne saken verken var kortere eller lengre
enn det som er gjennomsnittlig saksbehandlingstid i kommunen. Dette
flertallet mener videre at det faktum at medlemmene i byutviklingskomiteen
ikke var sikkerhetsklarert, og dermed ikke kunne motta nødvendig
informasjon, understreker poenget; nemlig at Oslo bystyre ikke var
rette vedkommende til å foreta en stenging av en gate på grunn av
sikkerhetsrisiko.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener videre at det var fatalt at regjeringen
ikke evnet å følge opp planprosessen bedre og eventuelt vurderte statlig
plan underveis i prosessen. Disse medlemmer har også
merket seg at regjeringen i liten grad benyttet seg av muligheten
til å informere om viktigheten av rask stenging gjennom andre politiske
kanaler enn eget nettverk. Dette er kritikkverdig og viser at spørsmålet
ikke ble tatt alvorlig nok.
Disse medlemmer mener prosessen
med tydelighet har vist at plan- og bygningsloven er uegnet som
virkemiddel for å stenge en gate når det foreligger en trussel mot
et skjermingsverdig objekt. Disse medlemmer viser
til at rapporten om fysiske og tekniske sikringstiltak anså risikoen
knyttet til trafikk i Grubbegata som «uakseptabel». Disse
medlemmer viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin
Killengreen i intervju med 22. juli-kommisjonen sa at det var «gjensidig
bekymring» mellom SMK og politiet med hensyn til oppfølgingen av
rapporten. Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende
at rapporten og denne bekymringen ikke førte til at FAD umiddelbart
sørget for at gaten ble stengt eller på annen måte satte i verk
tiltak som hindret innkjøring. Disse medlemmer viser
til at både tidligere politidirektør Ingelin Killengreen, regjeringsråd
Nina Frisak og statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen under komiteens
kontrollhøring 16. november 2012 mente at trusselen ikke var konkret
og at det derfor ikke var hjemmel i politiloven for å stenge gaten. Disse
medlemmer viser til at en gate kan stenges midlertidig av
politiet i medhold av politiloven § 7, jf. § 6. I Oslo er politiet
i tillegg gitt fullmakt til, under gitte forutsetninger, å kunne
skilte en vei med enten «innkjøring forbudt», «all stans forbudt»
eller «parkering forbudt».
Disse medlemmer mener det ikke
er åpenbart at det ikke forelå hjemmel for stenging. Dersom synet
var at politiloven ikke hjemlet stenging, er det for disse
medlemmer uforståelig at det ikke ble satt i gang en prosess
for å endre hjemmelen, slik at en faktisk fikk mulighet til å stenge en
gate dersom sikkerhetsmessige hensyn tilsa stengning.Disse medlemmer minner
om at regjeringen også på dette tidspunktet hadde flertall i Stortinget
og relativt raskt hadde mulighet til å få endret lovverket. Disse
medlemmer viser imidlertid til at tidligere politidirektør Ingelin
Killengreen i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen uttalte at:
«… det ville være en foranledning til tiltak fra politiets
side hvis et departement hadde definert ett av sine objekter som
skjermingsverdig og NSM etter tilsyn meldte til politiet at dette
ikke var godt nok sikret.»
Komiteenkonstaterer at det i perioden fra reguleringsplanen
ble vedtatt i februar 2008 og frem til våren 2011 ikke ble iverksatt
tilstrekkelige kompenserende tiltak mens man ventet på endelig stenging.
Komiteen er enig med 22. juli-kommisjonen
i at mangelen på kompenserende tiltak står i sterk kontrast til
den risikoen som ble presentert i POD-rapporten. Komiteen vil
også vise til kontrollhøringen hvor det kom frem at det etter den
22. juli 2011 er satt opp ulike sperringer uten reguleringsplan,
og at politiet ut fra en trusselvurdering også kan sperre gater.
Det er dessuten mulig for staten å sette opp sperringer på egen grunn,
f.eks. foran Høyblokka.
Komiteens flertall,medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det kunne ha vært iverksatt midlertidig sperring, men
dette ble verken gjort eller vurdert av FAD.
Flertallet viser til at det ikke
er uvanlig å gjennomføre tiltak i påvente av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Flertallet mener
det er kritikkverdig at regjeringen ikke tok kontakt med kommunen
om midlertidig stenging i påvente av reguleringsplanen.
Komiteen viser til
at det våren 2011 ble skiltet med «Innkjøring forbudt» fra Høyesteretts
plass og inn i Grubbegata og «Parkering forbudt» i Grubbegata. Komiteen mener
det er kritikkverdig at det ikke ble gjort mer for å opprette kompenserende
fysiske tiltak, for eksempel robuste fysiske sperringer foran Høyblokka. Komiteen mener
ansvaret for at det ikke ble gjort tilligger FAD.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
midlertidige sperringer av gateløp kun kan skje i inntil to år.
Dersom midlertidig stenging av Grubbegata for eksempel hadde vært
iverksatt da reguleringsplanen ble vedtatt i februar 2008, hadde
toårsfristen vært utløpt våren 2010. Disse medlemmer viser
til at politiet også vurderte midlertidig sperring så tidlig som
i 2005, men at de avslo dette.
Disse medlemmer finner det for
øvrig naturlig at politiet og øvrige myndigheter vurderer behovet
for gatestenging forskjellig før og etter 22. juli 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er sterkt kritikkverdig at det
ikke ble iverksatt kompenserende sikkerhetstiltak i påvente av vedtak
om stenging av Grubbegata. Disse medlemmer mener
ansvaret for at det ikke ble iverksatt kompenserende tiltak ligger
hos regjeringen.
Komiteen viser til
at til tross for at SMK ved flere anledninger fulgte opp sikringsprosjektet gjennom
kontakt med FAD, mener komiteen det ikke var tvil
om at FAD hadde det endelige ansvaret. Komiteen har
merket seg at det har blitt stilt spørsmål rundt SMKs sterke engasjement
og delvis inngripen i starten av prosjektet. Komiteen ser
SMKs involvering som et uttrykk for engasjement og påtrykk i saken
og ikke som at de overtok ansvaret. Det er derfor ikke grunn til
å kritisere SMK for dette. Virkningen av SMKs involvering ser imidlertid
ut til å ha hatt en annen effekt i FAD enn hva hensikten var.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener
effekten i realiteten ble en ansvarspulverisering hvor FAD synes
å ha blitt mindre pågående i sikringsprosjektet.
Komiteen viser til
at det ser ut til at FAD har oppfattet at det i realiteten var SMK
som eide sikringsprosjektet.
Komiteen viser i den forbindelse
til tidligere statsråd i FAD, Heidi Grande Røys, som i intervju
med 22. juli-kommisjonen uttalte at hennes inntrykk var at SMK eide
sikringsprosjektet, ettersom det ble rapportert dit og SMK innkalte
til møter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det ikke hersker tvil om at hovedansvaret for hvorfor Grubbegata
ikke ble stengt på et langt tidligere tidspunkt, ligger i FAD ved
ansvarlig statsråd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner grunn til
å sette spørsmålstegn ved om de ansvarlige statsrådene ble satt
i stand til å ta dette ansvaret på en tilstrekkelig måte. Flertallet viser
til at verken tidligere statsråd Heidi Grande Røys eller statsråd
Rigmor Aasrud fikk seg forelagt POD-rapporten. Dette medførte at
den politiske ledelsen i FAD i liten grad var involvert i gjennomføringen
av prosjektet.
Komiteen vil understreke
at en statsråd har et selvstendig ansvar for å skaffe seg nødvendig
informasjon og å etterspørre framdrift i saker. Dette ble ikke gjort. Komiteen er
enig i 22. juli-kommisjonens vurdering av at ingen i FAD fulgte
opp eller kontrollerte prosjektet slik at prosjektledelsen hadde
nødvendig gjennomføringskraft til å møte de problemene og hindringene
som etterhvert oppsto.
Komiteen viser til at SMK etter
å ha registrert lite fremdrift i prosjektet, så behovet for at det ble
gjort en total gjennomgang av prosjektet for å vurdere framdriften,
behov for eventuelle justeringer i tiltakene og andre prioriteringer.
Det ble avholdt møte med FAD, Justisdepartementet (JD) og Politidirektoratet
(POD) i april 2008. Her fikk POD i oppdrag å gjennomgå framdriften
i de forskjellige tiltakene. Ett år senere så ikke SMK noe resultat
av PODs gjennomgang av status og gjentok derfor henstillingen i
mars 2009. Først i mai 2010 ble endelig statusrapport avgitt fra
POD til JD. Den beskrev store bekymringer knyttet til framdriften
av stengingen av Grubbegata. Ved en feil ble ikke rapporten oversendt FAD. Komiteen viser
til at dette førte til at verken administrativ eller politisk ledelse
i FAD gjorde noen endringer med hensyn til organiseringen eller
prioriteringen av arbeidet. SMKs representanter mener de på møtet
i april 2008 gav beskjed om at det ikke lenger ville være naturlig at
SMK fulgte opp FAD i gjennomføringen av tiltakene og at JD skulle
ta den videre oppfølgingen overfor FAD. Dermed avsluttet SMK sin
tidvise inngripen som hadde drevet prosjektet gjennom enkelte av
hindringene. Så lenge JD ikke fulgte opp dette, var det ikke noen
klar pådriver igjen i prosjektet. Representanter for JD forklarte
til 22. juli-kommisjonen at de oppfattet at SMK tok rollen med å
følge opp FAD, i alle fall fram til de mottok brevet med anmodning om
revisjon i 2009. I kontrollhøringene i Stortinget kom det også fram
at JD ikke hadde oppfattet at de fikk ansvaret for den videre oppfølging
av FAD.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener dette er et viktig element i den
ansvarspulveriseringen som fant sted. 22. juli-kommisjonen uttaler
at «det etter kommisjonens syn ville vært naturlig at JD fulgte
opp iverksettelsen».
Flertallet er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
denne unnlatelsen fra Justisdepartementets side er kritikkverdig.
Komiteen vil understreke
at det i prosjekter generelt og i prosjekter med alvorlig sikkerhetsgrad
spesielt, er helt avgjørende med klar styring, oppfølging og kontroll
fra statsrådens side. Komiteen mener 22. juli-kommisjonens rapport
og komiteens kontrollhøringer tydelig har avdekket at disse elementene
ikke var tilstrekkelig til stede i prosessen med å stenge Grubbegata.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at
det er kritikkverdig at Grubbegata ikke ble stengt på et tidligere
tidspunkt. Disse medlemmer viser til at POD-rapporten
forelå i juni 2004 og at Moderniseringsdepartementet først sendte
inn reguleringssøknaden i september 2005. Disse medlemmer registrerer
at statlig reguleringsplan ikke ble vurdert som framgangsmåte ved starten
av planprosessen. Disse medlemmer vil vise til at
Moderniseringsdepartementet i november 2005 anmodet politiet om
midlertidig stenging av Grubbegata. Disse medlemmer viser
også til at endelig igangsettingstillatelse fra Oslo kommune først
ble meddelt Statsbygg i oktober 2010. Disse medlemmer vil
videre vise til at arbeidet med å stenge Grubbegata var igangsatt
våren/sommeren 2011, men at gjennomføringen av stengingen ble påvirket
av at Grubbegata var tatt i bruk som avlastningsvei i forbindelse
med gravearbeider i Thor Olsens gate, og av at funnet av udokumenterte
kabler i gata førte til ny prosjektering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er
enig i at det er avgjørende for styringen og oppfølgingen av sikkerhetsprosjekter
at ansvarlig statsråd engasjerer seg i problemstillinger som omhandler
sikkerhet. Flertallet vil i den sammenheng vise til det
sterke inntrykk som ble gitt fra tidligere statsminister Kjell Magne
Bondevik og tidligere justisminister Odd Einar Dørum. I kontrollhøringen
var begge meget klare i sine engasjement for sikkerhet og beredskap
og svært tydelige på ansvarsdelingen dem imellom da de satt i regjering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener den samme tydeligheten ikke kom frem
på samme måte under kontrollhøringen med tidligere justisminister
Knut Storberget eller statsminister Jens Stoltenberg.
Disse medlemmer viser til at
det er statsministerens ansvar å sørge for at statsrådene i regjeringen
har den nødvendige kompetanse til å gjøre den viktige jobben de
er satt til. Dersom statsministeren har grunn til å tvile på en statsråds
gjennomføringskraft eller oppfatning av eget ansvar, er det statsministerens
oppgave å bytte vedkommende ut. Dersom statsministeren ikke foretar
slikt bytte, vil de feil som vedkommende statsråd begår også slå
tilbake på statsministeren som regjeringens øverste leder, selv
om det ikke vil ha betydning for de formelle parlamentariske og
konstitusjonelle ansvarsrammer.
Komiteen viser til
sikkerhetsloven, vedtatt 20. mars 1998 med ikrafttredelse 1. juli
2001. Loven skal legge forholdene til rette for at trusler mot rikets
selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser
effektivt skal kunne motvirkes. Komiteen vil understreke
at beskyttelse og sikringstiltak for regjeringen og departementene
er av vesentlig betydning for nasjonal sikkerhet.
Sikkerhetsloven § 17 hadde frem til 1. januar 2011
følgende ordlyd:
«§ 17. Plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter
Vedkommende virksomhet plikter å utpeke skjermingsverdige
objekter som virksomheten eier eller på annen måte har kontroll
over eller fører tilsyn med, og treffe nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak
for å beskytte skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet.
Kongen gir nærmere bestemmelser om plikt til å beskytte
skjermingsverdige objekter. Kongen kan herunder bestemme at det
kreves sikkerhetsklarering etter reglene i kapittel 6 for den som vil
kunne få tilgang til skjermingsverdig objekt.»
Komiteenviser
til at sikkerhetsloven § 17 ble endret med virkning fra 1. januar
2011. Forskrift om objektsikkerhet trådte i kraft på samme tidspunkt.
Komiteen viser til at det tok
13 år fra sikkerhetsloven var vedtatt, til det forelå forskriftsbestemmelser
som skulle utfylle lovens bestemmelser om objektsikkerhet.
Komiteen vil fremheve at selv
om objektsikkerhetsforskriften først trådte i kraft 1. januar 2011,
hadde også objekteier etter sikkerhetsloven § 17 et selvstendig
ansvar for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak.
Komiteen mener arbeidet med sikkerhetsprosjektet
for regjeringen og sikringsprosjektet av regjeringskvartalet var
en sentral del av oppfølgingen av dette ansvaret. Objekteier for regjeringskvartalet
er FAD. Etter sikkerhetsloven hadde FAD et selvstendig ansvar for
beskyttelsen av regjeringskvartalet, uavhengig av fremdriften i
arbeidet med sikringsprosjektet.
Komiteen viser videre til at
22. juli-kommisjonen i sin rapport uttaler at:
«verken fravær av forskrift eller manglende oversikt
over utpekte objekter (har) hatt betydning for plikten den enkelte
virksomhet har hatt til å beskytte objekter som i henhold til lovens definisjon
er klart skjermingsverdige.»
I tillegg skriver kommisjonen at:
«Staten tok heller ingen ytterligere initiativ overfor
kommunen for å påskynde prosessen. Prosjektlederen i FAD purret
i liten grad på framdriften, og vurderte heller aldri å be Statsbygg
forskuttere endelig godkjenning for å kunne iverksette tiltaket
umiddelbart ved igangsettelsestillatelse.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at forskriften blant annet skal bidra til oppfølging av
objektsikring og kontroll med skjermingsverdige objekter. Flertallet viser
til at konsekvensen av denne tidsbruken er at det i liten grad er
utpekt skjermingsverdige objekter. NSMs mulighet til å utføre kontroll
i henhold til sikkerhetsloven har derfor vært betydelig redusert.
Flertallet viser til at ifølge
22. juli-kommisjonen var denne tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon
på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.» Flertallet viser
videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i kontrollhøring
19. november 2012 sa at:
«Vi opplevde nok at departementskulturen var preget
av at sikkerhetstiltak på en måte var litt unødvendige. Og det var
litt av den forståelsen som gjenspeilte seg i at da spørsmålet om
Grubbegata kom opp, var det relativt kraftige reaksjoner: at politiet
var hysteriske, og at dette var helt unødvendig.»
Flertalletmener
dette står i sterk kontrast til de rapportene FAD hadde fått som
tydelig dokumenterte at det forelå en sikkerhetsrisiko.
Flertallet mener det er sterkt
kritikkverdig at det har tatt tretten år mellom lovvedtak og ikrafttredelse
av nødvendige og forutsatte forskrifter.
Komiteen viser til
at ifølge 22. juli-kommisjonen var tidsbruken uakseptabel og «en
illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.»
Komiteen viser videretil 22. juli-kommisjonens rapport hvor
det står:
«NSM har som nevnt begrunnet manglende tilsyn med
at de ikke har kunnet gjennomføre meningsfylte tilsyn før objektsikkerhetsforskriften var
på plass. Ressursene innen objektsikring ble derfor brukt på å utvikle
forskriften, i stedet for å gjennomføre tilsyn som de mente ikke
ville være god nok.
Selv om lovens bestemmelser var
overordnet, har kommisjonen vanskelig for å se at NSM i denne perioden
ikke skulle kunne utføre meningsfylte tilsyn. Det synes klart at
også før objektsikerhetsforskriften var på plass, pliktet virksomhetene
å sikre sine objekter, og NSM pliktet å føre tilsyn med at lovens
krav var oppfylt.
Det beste ble det godes fiende.
Et ønske om å kunne gjennomføre best mulig tilsyn førte til at det
ikke ble gjennomført tilsyn overhodet. Kommisjonen mener et kritisk
tilsyn fra NSM ville kunne gitt FAD mer energi i oppfølgingen av prosjektet.
Kommisjonen
presiserer likevel at manglende tilsyn på ingen måte fratar virksomhetene
ansvaret for å sikre egne objekter.»
Komiteen mener på denne bakgrunn
at tiden det tok fra sikkerhetsloven trådte i kraft i 2001 til forskrifter
var på plass i 2011, har hatt som konsekvens at objekteiere ikke
har utpekt og beskyttet skjermingsverdige objekter, samt at NSM
ikke har gjennomført tilsyn. Selv om forskriften ikke var på plass,
har objekteier og NSM som tilsynsmyndighet ansvar etter sikkerhetsloven. Komiteen mener
det kritikkverdige er at en ikke har forholdt seg til sikkerhetsloven.
Komiteen viser til at objektsikkerhetsforskriften
har en implementeringsfase over tre år, hvilket medfører at første
frist for sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak skal være gjennomført
i løpet av 2012, mens fristen for gjennomføring av tiltak er utgangen
av 2013.